Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra utenriksministeren innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ivar Kristiansen (H) [12:31:12]: (ordfører for sakene nr 4, 7 og 8): Jeg har vært saksordfører for de tre innstillingene, om årsrapport fra Stortingets delegasjon til Den vesteuropeiske unions parlamentariske forsamling for 2010, om Norges deltakelse i Europarådet i 2010, og, til sist, om årsrapport fra Stortingets delegasjon til Europarådets parlamentariske forsamling for 2010.

Dette er tre enstemmige innstillinger. Det er et felles inntrykk i komiteen av at Norge har vært godt representert i de nevnte institusjonene i 2010, at man absolutt har påvirket den politiske dagsordenen og har lyktes med å sette spor etter seg i diskusjonen om Europas sikkerhets- og forsvarspolitikk og menneskerettighetsspørsmål.

Utfordringen i dag er jo at Den vesteuropeiske union, som så dagens lys i 1954, har sitt siste møte i juni i år. Vi har sett at europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk mer og mer foretas i Europaparlamentet. Vi vet at Norge ikke er til stede der. Arbeidet fra norsk side har gjennom lang tid i stor grad gått ut på å bidra til å få på plass et nytt interparlamentarisk organ som kunne bidra til å diskutere forsvars- og sikkerhetsspørsmål i Europa, som Norge så til de grader er integrert i. Dette har foreløpig ikke lyktes, og om man vil være i stand til å lykkes, vet i hvert fall ikke undertegnede. Noe svar på dette spørsmålet ligger heller ikke i innstillingen. Det er en politisk utfordring for Norge, og vil også komme til å bli det fremover, for det er vel ikke så veldig mye som tyder på at vi får plass i Europaparlamentet med fulle rettigheter, i hvert fall på kort sikt, slik jeg har forstått det ut fra foregående debatt. Dette handler imidlertid om muligheten for parlamentarisk nettverk. Det handler om at det ikke bare er i de respektive departementer som håndterer sikkerhets-, forsvars- og utenrikspolitiske spørsmål, kunnskap og nettverk skal og kan bygges. Vi har rikelig erfaring med at parlamentarisk nettverksbygging gir gode resultater og bringer dette forum betydelig kunnskap. Denne kunnskapen er vi nødt til å sørge for å videreføre.

Jeg vil i parentes bemerket kanskje be presidentskapet vurdere – i og med at Den vesteuropeiske union nå nedlegges – om ikke tiden er inne for å utvikle et hospiteringsorgan når det gjelder europapolitikk, på linje med det vi har, som må anses for å være vellykket, for parlamentarisk deltakelse for å skaffe seg kunnskap om driften av FN.

Når det gjelder sak nr. 7, om Europarådet, er det ingen tvil om at dette er et tema som går på menneskerettighetsspørsmål, og som går på det at Europarådet nå har fått nye tunge medlemsland i sin medlemsportefølje, noe som har bidratt til at saksmengden øker dramatisk. Antall ubehandlede og uløste menneskerettighetsspørsmål øker, dessverre. Selv om jobben har vært å gi Den europeiske menneskerettighetsdomstol økt kapasitet, osv., er det ingen tvil om at Russland og andre tidligere sentral- og østeuropeiske lands medlemskap gir nye utfordringer.

Når vi ser på europakartet – Vest-Balkan, Kaukasus, osv. – er dette geografiske områder som er hjemmehørende i Europa, og som kanskje ikke har vært de arealer i Europa som har fått størst politisk oppmerksomhet fra denne sal. Det går det an å gjøre noe med, og jeg er glad for at delegasjonen til Europarådet har bidratt til å få satt disse spørsmålene på dagsordenen.

Det er også grunn til å understreke det gode reformarbeidet som den nye generalsekretæren, Jagland, har iverksatt. Dette reformarbeidet gjør at selv om Europarådets parlamentariske forsamling kun har rådgivende funksjoner, bidrar institusjonen til å sette viktige politiske spørsmål på den europeiske dagsordenen.

Tore Nordtun (A) [12:36:38]: (ordfører for sakene nr. 5, 6 og 10): Undertegnede er saksordfører for innstillingene nr. 336, 338 og 335. Komiteen er enstemmig i alle disse innstillingene, slik at signalene fra komiteen, eller fra Stortinget, skulle være entydige.

Jeg vil bare knytte noen ord til den første innstillingen, om samarbeidet i Organisasjonen for tryggleik og samarbeid i Europa, altså OSSE, og betydningen – som også komiteen understreker – denne organisasjonen har som redskap for politisk dialog og samarbeid for å løse konflikter i disse landene.

Det som komiteen har merket seg, er at forberedelsene for gjennomføring av første toppmøte i organisasjonen siden 1999, som skal være i Astana, har stått sentralt i organisasjonens arbeid i 2010. På dette møtet ble man enige om en erklæring om å stadfeste og forsterke tidligere inngåtte forpliktelser, men et forsøk på å vedta en felles handlingsplan er ikke helt i mål. Det er viktig at denne handlingsplanen kommer på plass. Man har også merket seg at man skal videreføre denne handlingsplanen i 2011.

Jeg ser det slik at støtten til tiltak for å bedre OSSEs krisehåndteringsevne for å styrke ytringsfrihet og vern om nasjonale minoriteter samt å bedre oppfølgingen av resultatene av valgobservasjonene og -observatørene, er et særdeles viktig område som må følges opp. Her har OSSE stor betydning.

Komiteen har også merket seg de 17 feltkontorene som OSSE har, nemlig på Vest-Balkan, i Kaukasus, i Øst-Europa og i Sentral-Asia. Det er gledelig å melde om at de kontorene bidrar positivt til vern av menneskerettigheter og rettigheter for minoriteter i disse landene. Det er en viktig lyttepost, og det er et viktig rapporteringssted.

Når det gjelder støtte til fortsatt innsats i Serbia, Kosovo og i Bosnia-Hercegovina, har komiteen merket seg at OSSEs sendelag fortsatt er organisasjonens største, men at det er lagt opp til en reduksjon på 10 pst. i 2011. Dette området er fortsatt meget urolig, og situasjonen kan forverre seg snart. Det er viktig at man har blikket der.

Hviterussland er også omtalt i denne innstillingen. Trakassering og voldsutøvelse mot opposisjonspolitikere, journalister og andre representanter for det sivile samfunn etter valget, ikke minst iverksettelse av dødsstraff og vedtaket om ikke å forlenge mandatet til OSSE-kontoret, representerer i aller høyeste grad et tilbakeskritt i arbeidet for demokratisering og utvikling i dette landet. Komiteen ser med særdeles stor bekymring på denne utviklingen. OSSE har absolutt sitt å bidra med for å få en skikkelig dialog på plass, og få en omveltning.

Når det gjelder OSSE, legger de også opp til en omfattende virksomhet i Sør-Kaukasus og Sentral-Asia. Vi er helt enig med regjeringen i at det er beklagelig at det ikke har vært mulig å få gjenopprettet OSSE-kontoret i Georgia. Vi ser av de siste dagers utvikling der, hvor viktig det hadde vært å ha dette kontoret på plass nå.

Det som vi også har merket oss, er det aktive arbeidet som OSSE gjør med å etablere et multinasjonalt rammeverk mot ulovlig handel med håndvåpen, og vi viser til vedtaket fra 2010 om at deltakerlandene i OSSE skal utveksle informasjon om gjennomføringen av OSSE-prinsippene for handel med slike våpen. Komiteen anser dette for absolutt å være et skritt i riktig retning.

Så noen betraktninger om årsmeldingen fra IPU. Der vil jeg understreke, og komiteen har også nedfelt det i sin innstilling, behovet for en samordning av virksomheten i Stortingets ulike internasjonale delegasjoner. Det var Dagfinn Høybråten som tok opp dette i forrige debatt. En mer målrettet tilnærming til Stortingets behandling av delegasjonenes virksomhet bør presidentskapet merke seg at komiteen har pekt på, og at det kan være et større behov for klarere avgrensinger av hvilke saksområder den enkelte forsamling skal beskjeftige seg med. Det er en viktig ting å organisere og snakke sammen om.

Til slutt må jeg si at det også påhviler de representantene som er oppnevnt i disse interparlamentariske organisasjonene, et visst ansvar for å være mer aktive her på Stortinget, og i disse miljøene, slik at man får opprettholdt bedre kontakt og bedre informasjon.

Morten Høglund (FrP) [12:42:10]: (ordfører for sak nr. 9): Jeg har vært saksordfører for saken som omhandler den felles EFTA- og EØS-delegasjonen. I forlengelsen av redegjørelsesdebatten om europaspørsmål tidligere i dag er det å bemerke at denne delegasjonen er et viktig redskap for den parlamentariske kontakten, ikke minst med Europaparlamentet, men også med kolleger innenfor EØS/EFTA-samarbeidet. Jeg vil også berømme det delegasjonen har gjort for å ivareta norske interesser, sette viktige spørsmål som nordområdene på dagsordenen i sitt arbeid, og vil ellers bemerke at det er en enstemmig innstilling også her i forhold til delegasjonens arbeid.

Så ønsker jeg kort å kommentere det som representanten Ivar Kristiansen tar opp, knyttet til en hospiteringsordning i forhold i EU, og kanskje Europaparlamentet spesielt, og si at det støttes fra denne kanten. Vi har en slik ordning i FN som har fungert lenge. Nå skal jeg være veldig forsiktig med å tenke veldig høyt, men det er en ordning hvor stortingsrepresentantene er borte i fire uker for å følge FN. Tok man en av de ukene og ga til EU, tror jeg det kunne være en investering som var vel verdt, slik at man på bred basis på Stortinget kunne få en følelse med hvordan EU jobber, ikke minst skape seg et nettverk.

Mine siste minutter vil jeg bruke til å kommentere kort det som er knyttet til OSSE. Saksordføreren, Tore Nordtun, har på en utmerket måte redegjort for komiteens innstilling, så kun noen betraktninger. Balkan er et område i bevegelse nok en gang. Nå er det riktignok mange regionale organisasjoner som har et blikk på Balkan, ikke bare OSSE – EU og Europarådet er sentrale. Derfor skal jeg la Balkan ligge og snakke om de to områdene hvor OSSE nok i utgangspunktet står litt mer alene.

Det ene er Hviterussland. Hviterussland er ikke medlem av Europarådet, og EU har heller ingen særlig rolle å spille. Nå har også OSSEs kontor blitt nedlagt, man er nærmest kastet ut av Hviterussland. Men det gjør ikke bekymringen for det som skjer i Hviterussland, noe mindre, snarere tvert imot. Hviterussland beveger seg fra vondt til verre, de isolerer seg og legger seg i grunnen ut med alle. Det å ha en konstruktiv inngripen når det gjelder utviklingen i Hviterussland, er en utfordring, men likevel en oppgave som det må søkes å ivareta for å støtte opp under positive krefter i et land som sliter på mange fronter.

Den neste regionen er Sentral-Asia, hvor OSSEs arbeid er særdeles viktig, og hvor de sendelagene man har i Sentral-Asia, spiller en viktig rolle. Jeg vil peke på to land som er kritiske, det er Kirgisistan og Tadsjikistan. Begge er land som er skjøre, svært fattige, ligger i nærheten av Afghanistan, med de utfordringer det innebærer, spesielt utfordringer knyttet til trafficking og narkotikatrafikk, i tillegg til at landene preges av svake regjeringsstrukturer, mye korrupsjon og press fra mange kanter. Det å bruke OSSE for å stabilisere og støtte opp under disse landene er et viktig arbeid. Mye gjøres, men mer kan antakelig gjøres, ikke minst det å ha en politisk oppmerksomhet om disse landene. Jeg vil også understreke det som sies om Georgia, hvor situasjonen er kritisk.

Når det gjelder valgobservasjoner, hvor OSSE og ODIHR for så vidt er ledende, vil de kommende valgene i Russland nok være en prøve på hvor mye tillit OSSE har på dette området. Det er jo ingen hemmelighet at det er en konflikt mellom Russland og en del likesinnede land på den ene siden og USA og noen andre land på den andre siden. Det å gi OSSE og ODIHR tilstrekkelige rammer til å gjennomføre en grundig valgobservasjon vil bli en test på om Russland er villig til denne gang å akseptere det. Det vil være svært kritikkverdig hvis Russland ikke aksepterer valgobservatører som kan arbeide under tilfredsstillende forhold ved de fremtidige valg i Russland.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:47:10]: Det er samlede innstillinger vi har her, og det er positivt.

Jeg vil bruke som inngang til mine kommentarer det siste som representanten Høglund sa. Nettopp det forholdet med valg i Russland, som var det konkrete eksemplet, viser jo betydningen av disse organisasjonene, som ofte snakkes litt ned i lys av at EU, finanskrisen, Brussel, tar veldig mye tid og oppmerksomhet. Men det er, for oss i alle fall, i disse organene vi med regelverk i hånd kan sette slike saker på dagsordenen, i tillegg til Hviterussland og forholdene i Ukraina og andre land det er verdt å gå etter i sømmene. Sånn sett er det nyttig at vi får denne diskusjonen i Stortinget. Selv om det ikke er uenighetssaker, er det viktig å få det registrert. Det slår meg, bare til ettertanke, at vi nå diskuterer arbeidet i disse organisasjonene.

I andre organisasjoner, som jo er veldig i vinden om dagen av naturlige årsaker – Arktisk Råd, Barentsrådet – har vi ikke denne type instrumenter. Det kan kanskje være noe vi bør reflektere over sammen – hvordan vi får debatter inn i salen også om arbeidet i de organene.

Jeg skal ikke ha mange meninger når det gjelder parlamentarikerdimensjonen i VEU, annet enn at vi jo hadde en interpellasjonsdebatt om dette i februar, og at vi fra regjeringens side synes det er positivt at norske parlamentarikere søker så mange deltakende rammer som mulig i Europa.

Jeg synes for øvrig at representanten Høglunds forslag er interessant – det han nevnte når det gjelder bruk av tid ute. Forskjellen vil vel kanskje være at vi har en annen type tilgang når vi er i FN, hvor vi er fullt medlem og særs aktive. Hvordan man kunne utvikle en slik uke, skal ikke være godt å si for meg, men nå har jo Stortinget eget mannskap i Brussel til å vurdere slike spørsmål

Når det gjelder OSSE, er det en organisasjon av betydning. Vi hadde et toppmøte i Astana i fjor, som ga en erklæring som bekrefter og forsterker tidligere inngåtte OSSE-forpliktelser. Allikevel ser vi politiske spenninger, og vi erfarte at det ikke var mulig å bli enig om en handlingsplan. Likevel gikk vi igjennom de verktøyene vi har for å forebygge og håndtere konflikter, og fikk en påminnelse om OSSEs betydning for konfliktløsning f.eks. under urolighetene i Kirgisistan. Det var positivt.

OSSE har også spilt en rolle i å legge til rette for tillitskapende tiltak på det politiske og militære området, bl.a. gjennom gjensidig utveksling av informasjon om forsvarsplanlegging, stridskrefter, våpensystemer og aktiviteter. Nå følger vi arbeidet med CFE og forsøk på å berge den avtalen, videreutvikle den. Det har ikke vært mye grunn til optimisme der. Vi forventer at presidentene Obama og Medvedev under G8-møtet senere denne uken vil komme inn på dette, men det er dessverre ikke grunn til å være veldig optimistisk når det gjelder muligheten for å komme fram til enighet.

Hviterussland er nevnt. Det er viktig at vi holder trykket på Hviterussland også gjennom krav om at de etterfølger sine OSSE-forpliktelser. Norge og 13 andre OSSE-land besluttet å aktivere den såkalte Moskva-mekanismen. Bruken av denne vil resultere i en ekstra rapport om konkret angitte forhold. Hviterussiske myndigheter har, som forventet, avslått en slik granskning, så denne må beklageligvis foretas utenfor landets grenser.

Så er det valgobservasjonen som ble nevnt. Norge har støttet dette aktivt, bl.a. ved å vise at også vi skal observeres, og at vi skal følge opp de kommentarene som valgobservatørene har gitt etter å ha vært i Norge.

Jeg vil også fremheve at OSSE har et stort feltnærvær som vi ikke bør glemme – 17 feltkontorer på Vest-Balkan, i Kaukasus, Øst-Europa og Sentral-Asia. De arbeider i stor grad for beskyttelse av menneskerettigheter og minoriteters rettigheter.

Regjeringen beklager, som flere her i debatten, at det ikke har vist seg mulig å få gjenopprettet OSSE-nærvær i Georgia. I mangel av et slikt nærvær på bakken ser vi et særskilt behov for engasjement fra OSSEs ulike institusjoner, herunder OSSEs høykommissær for nasjonale minoriteter, som nå er nordmannen Knut Vollebæk.

Europarådet har også betydning, og rådets betydning er økende som den sentrale organisasjonen for demokrati og menneskerettigheter. På ministermøtet i Istanbul for et par uker siden ble vi enige om å styrke Europarådets naboskapspolitikk. Da snakker vi om nabopolitikk mot sør, hvor vi ser hvordan Europarådet kan dele sine erfaringer med land som forsøker å velge demokratiets vei.

Det var også en interessant debatt om integrering i de europeiske landene, på bakgrunn av tidligere utenriksminister Joschka Fischers rapport «Living together», som går til kjernen av det de fleste land står oppe i med å lykkes med integrering og god minoritetsbehandling.

Så opplever vi i alle disse organisasjonene at konflikten i og om Georgia går igjen og delvis blokkerer arbeidet i politiske sammenhenger. Det er en realitet i Europa og viser at det er uløste spørsmål. Vi, fra norsk side, gjentar betydningen av Georgias territorielle integritet og respekt for den, og selv om det ikke oppnås enighet om spørsmål knyttet til utbryterrepublikkene, så er det viktig at Europarådet og andre gjør det de kan for å sikre beskyttelse av minoriteter og menneskerettigheter der.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen er en kjerneinstitusjon. Under min deltakelse i Istanbul for to uker siden gjorde jeg det til et hovedpunkt fra norsk side at vi må få til reformer av domstolen, og at landene er seg sitt ansvar bevisst og ikke dynger saker på denne domstolen som kan løses før de kommer så langt. Vi har ønsket ikrafttredelsen av den såkalte protokoll nr. 14 til Den europeiske menneskerettskonvensjonen velkommen, og vi støtter som sagt tiltak som begrenser avvisningssaker og repetitive saker.

Når det gjelder Menneskerettighetsfondet, som vi tok initiativ til i 2008, er også det viktig i denne sammenhengen; det har allerede støttet tiltak for å fjerne hindringer for iverksettelse av nasjonale dommer. Gjennom dette fondet bidrar Norge og fire andre land konkret i arbeidet med å styrke menneskerettighetene og redusere belastningen på domstolen.

Så gjelder det EU og Europarådet: Her har det vært mye arbeid de siste årene. Fra norsk side legger vi vekt på å videreutbygge Europarådets forbindelse med EU. Her foreligger det en samarbeidsavtale fra 2007, og den har ført til styrket samarbeid, herunder i de nye demokratiene.

Til sist: Norge støtter reformprogrammet som den nye generalsekretæren har igangsatt, men vi erfarer nå at det å gå fra reformer på det overordnede plan ned til reformer av organisasjonens programmer og ulik bruk av ressurser, ofte kan være langt mer krevende fordi man da støter an mot nasjonale valg og prioriteringer. Men det er viktig at generalsekretæren har støtte fra medlemsland som støtter reformene, og Norge er ett av de landene.

Lise Christoffersen (A) [12:54:44]: Som jeg sa i denne debatten i fjor, føler jeg meg privilegert som får lov til å delta i Stortingets delegasjon til Europarådet. Det står jeg fortsatt ved. I en tid med økende intoleranse og diskriminering i Europa er det viktig å holde menneskerettighetsfanen høyt. Norge har en spesiell forpliktelse i så måte som et av verdens beste land å bo i, og som et av de ti landene som var med på å stifte Europarådet for 62 år siden.

Det er stor bredde i de sakene som tas opp i Europarådets parlamentarikerforsamling – litt for stor, mener mange, deriblant Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland. Han har altså i den korte tiden han har vært i denne posisjonen, allerede kommet langt i et omfattende reformprogram. Han ønsker å gjøre Europarådet mer relevant ved å konsentrere innsatsen til de politikkområdene der Europarådet virkelig kan bety en forskjell. Som en organisasjon der alle europeiske land er med, unntatt ett, er det særlig når det gjelder de grunnleggende menneskerettighetene at Europarådet kan utgjøre den forskjellen. Noen eksempler: Ukraina, som nå leder Europarådets ministerkomité, ønsker å bruke sitt formannskap aktivt til bekjempelse av vold mot barn. I dag og i morgen pågår en større internasjonal konferanse i Kiev for å sette dette temaet på dagsordenen. Konferansen kommer til å bli fulgt opp av flere aktiviteter. Økt politisk bevissthet om temaet i alle medlemsland, formidling av beste praksis og fokus på betydningen av samarbeid på tvers av sektorer, fag og landegrenser er noen av formålene bak konferansen.

Situasjonen for romfolket i Europa er et annet tema som har vært oppe til debatt – en gjenganger, dessverre. Flyktningsituasjonen, asylinstituttet, behovet for en aktiv integreringspolitikk er andre temaer. Mange av disse sakene er høyst relevante, også i Norge. Derfor har vi brukt litt tid i den norske delegasjonen på å diskutere hvordan vi kan bidra til å øke Europarådets relevans i vår egen politiske debatt. Vi har, både i forrige periode og i denne, vært med på å markere Europarådets kampanje mot vold mot kvinner, og vi ønsker å trekke noen av de viktigste debattene i Strasbourg inn i denne salen. Ett eksempel på det er interpellasjonsdebatten om romfolket i Norge. Det var en direkte oppfølging av hastedebatten i Europarådet i fjor høst. En av de viktigste konklusjonene i den debatten var at det å sikre romfolkets rettigheter må skje på alle nivåer – nasjonalt, regionalt og internasjonalt. Vi prøvde å gi vårt lille bidrag ved å rette søkelyset mot romfolkets situasjon i Norge.

Vi kommer til å fortsette denne praksisen. Menneskerettighetsspørsmål er viktige, også i vår hjemlige debatt. Noen ganger har vi en tendens til å tenke at brudd på menneskerettighetene, det er noe som foregår i andre land enn i våre solide, tradisjonelle demokratier i den vestlige delen av Europa. Men slik er det altså ikke alltid.

Sommeren 2010 ble det, som utenriksministeren nevnte, nedsatt en ekspertgruppe i Europarådets regi, for å bidra til å målrette organisasjonen. Ekspertgruppen fikk i oppdrag å besvare et svært grunnleggende og sentralt spørsmål: å leve sammen – hvordan kombinere mangfold og frihet i det 21. århundrets Europa?

Rapporten – litt dyster lesning – peker på økende intoleranse og fremmedhat, diskriminering, religiøs konflikt og utvikling av parallellsamfunn i kjølvannet av en raskt økende innvandring til Europa de siste par tiårene. Men viktige aktører med kapasitet og mulighet til å snu disse negative trendene er også identifisert. Noen av dem kan nevnes: medias rolle, arbeidsgivere og fagforeninger, sivilsamfunnet, kirker og religiøse samfunn, kommuner, medlemsland i Europarådet – Europarådet selv og andre internasjonale organisasjoner framheves særlig. Betydningen av utdanning og kvalifisering av innvandrere til deltakelse i deres nye hjemland og betydningen av gode rollemodeller understrekes også.

Rapporten er viktig, dersom den blir brukt aktivt. Vi i den norske Europarådsdelegasjonen skal prøve å bidra med vårt. Et første «case» kan f.eks. være den videre debatten og behandlingen av Brochmann-utvalgets utredning. Så langt har vi allerede sett noen tilløp til avsporinger av den debatten. Europarådets rapport om å leve sammen i mangfold og frihet kan bidra til å holde den debatten på det rette sporet framover.

Øyvind Vaksdal (FrP) [12:59:52]: Europarådet er den eldste av de store samarbeidsinstitusjoner i Europa, og ble etablert så tidlig som i 1949. Organisasjonen har som målsetting å fremme demokrati, rettsstat og respekt for menneskerettigheter i medlemslandene. Et bredt samarbeid med utarbeidelse av felles målsettinger og standarder innenfor disse områdene skal legge grunnlaget for fred og trygghet i vår verdensdel. Jeg har hatt gleden av å være tilknyttet Europarådets parlamentarikerforsamling i snart seks år, og det har vært veldig interessant å delta i organisasjonens arbeid.

Thorbjørn Jagland overtok den viktige jobben som Europarådets generalsekretær med en klar målsetting om både å revitalisere organisasjonen og å fokusere på færre prosjekter og områder der organisasjonen har fortrinn og kompetanse. Evaluering av organisasjonens aktiviteter er et viktig grep for å spisse Europarådets arbeid og gjøre organisasjonen mer politisk relevant.

Det har lenge vært fokus på å effektivisere Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Alle medlemsland har nå akseptert de siste reformene som lå i protokoll 14, men det kreves enda sterkere lut for å få bukt med den økende mengden saker som kommer til domstolen og de voksende køene. Prosesser er nå igangsatt for å søke å utarbeide løsninger, som også utenriksministeren var inne på. Utfordringene er i hovedsak knyttet til saker som faktisk ikke har noe med domstolen å gjøre, og til hvordan man på en effektiv måte tidlig i prosessen kan få avvist disse sakene.

Det nødvendige reformarbeidet som er igangsatt både for å modernisere domstolen og resten av organisasjonen, har bred støtte i parlamentarikerforsamlingen, mens man naturlig nok opplever noe mer skepsis i organisasjonens byråkrati.

Som jeg sa innledningsvis, prøver organisasjonen å utarbeide mest mulig like standarder med hensyn til både menneskerettigheter og demokrati. En viktig del av dette arbeidet er å assistere de nye demokratiene i Øst-Europa både med råd, veiledning, regelverk og evaluering. I den forbindelse har jeg flere ganger hatt gleden av å delta både i pre-electoral missions og rene valgobservasjoner på vegne av Europarådet i Øst-Europa, og hadde i fjor høst gleden av å delta på begge deler i Aserbajdsjan. Selv om landene i øst har beveget seg betydelige skritt i riktig retning, er det fortsatt et stykke igjen å gå både med hensyn til presse- og ytringsfrihet og selve avviklingen av valg.

Så over til noe helt annet, nemlig Den interparlamentariske union, eller IPU, der jeg siden høsten 2009 har hatt gleden av å være nestleder i Stortingets delegasjon. Parlamentarikerforsamlingen har som hovedmål å fremme fred og samarbeid og støtte utviklingen av representativt demokrati i alle verdensdeler. Jeg har i forsamlingen fulgt arbeidet i tredje komité, som har fremme av menneskerettigheter og demokrati som arbeidsfelt. Arbeidet i IPU er interessant, og ikke minst kontaktskapende, men det sier seg selv at når representanter fra nær 160 medlemsland skal bli enige om noe, blir det politiske budskapet ofte veldig utvannet.

I 2010 arrangerte IPU en rekke interessante temamøter utover de to vanlige hovedsesjonene. Jeg hadde gleden av å delta både på en konferanse i London om trafficking, og en i New York i forbindelse med FNs tilsynskonferanse til Avtalen om ikke-spredning av atomvåpen.

Organisasjonens byråkrati og ikke minst pengebruk har vokst betydelig de senere år, noe også den norske delegasjonen har fått merke på kroppen. Kontingenten for å være medlem i organisasjonen spiser nå opp det aller meste av Stortingets budsjett til IPU, slik at vi i inneværende år kun har midler til å delta i hovedsesjonene. Det er etter min mening fullstendig meningsløst at man skal bruke det meste av midlene på å holde i gang et byråkrati som arrangerer en rekke interessante møter og konferanser som vi selv ikke har råd til å delta på.

Ingrid Heggø (A) [13:04:32]: IPU har lange tradisjonar, faktisk går dei heilt tilbake til 1889. Og sjølv om det ligg ein stolt arv i dette, er det slik at gamle organisasjonar òg kan forvitra. Store organisasjonar med mange medlemsland og store delegasjonar kan lett utvikla seg til forsamlingar med store ord og ditto fyldige resolusjonar. Det er derfor viktig at Noreg og andre medlemsland bidreg til at organisasjonen fornyar seg.

Samtidig er det viktig å hugsa på at IPU ikkje er ein organisasjon med store budsjett og eit utøvande mandat à la FNs utviklingsfond eller Verdsbanken.

IPU er først og fremst ein møteplass for parlamentarikarar frå alle verdas land for behandling av globale utfordringar og ein viktig forkjempar for demokratiske styreformer. Det er på dette grunnlaget vi bør retta inn engasjementet vårt i åra framover.

Når det gjeld «å bidra til utformingen av strategiske planer for de enkelte parlamentarikerforsamlinger og sørge for klare avgrensinger av hvilke saksområder de enkelte forsamlingene skal beskjeftige seg med», er det lett å vera einig. Men når ein vurderer IPU, er det alltid greitt å hugsa på at det er ei samanslutning som består av meir enn 150 medlemsparlament. Desse parlamenta er ikkje like korkje i form eller innhald. IPU er eit slags FN på den parlamentariske arenaen. Og kor lett er det å reformera FN?

Det er rett at mange av tema som vert nemnde i Den interparlamentariske union, også vert nemnde i andre parlamentarikarfora. Men sidan mange av tema det er snakk om, i realiteten er globale utfordringar som klimaendringar, menneskehandel, tryggleik, godt styresett, ja, så er det kanskje ikkje så veldig unaturleg.

Det at desse problema opptek parlamentarikarar i alle land, om dei deltek på nasjonalt, regionalt eller globalt nivå, er snarare eit pluss enn eit minus. Eg vil derfor hevda at slike spørsmål har ein naturleg plass på IPUs agenda. IPU er trass i alt den viktigaste globale parlamentarikarsamanslutninga. For eksempel: Å diskutera FNs tusenårsmål i IPU bør derfor vera minst like naturleg som å diskutera tusenårsmåla i ein av dei regionale parlamentarikarforsamlingane.

Eg vil i denne samanhengen kort kommentera samarbeidet mellom IPU og FN, som dei seinare åra har fått aukande omfang. Dette er ikkje minst tydeleg i generalforsamlinga sin resolusjon om samarbeidet mellom FN og IPU, som vart vedteken i desember i fjor. I resolusjonen oppfordrar generalforsamlinga til samarbeid mellom FN og IPU, spesielt når det gjeld fred og tryggleik, økonomisk og sosial utvikling, folkerett, menneskerettar, demokrati og likestilling.

Måten IPU forsøkjer å fylla denne oppgåva på, er bl.a. ved å arrangera eller vera medarrangør for ulike parlamentariske møte i samband med viktige FN-relaterte konferansar.

Hensikta med desse møta er å involvera folkevalde frå heile verda i viktige internasjonale saker og mobilisera parlamentarisk støtte for FN sine målsetjingar – etter mitt syn eit viktig arbeid. Ein annan måte IPU søkjer tettare inngrep med FN på, er ved å engasjera seg i arbeidet med FN-reform, spesielt innanfor korleis FN jobbar på landnivå.

Eit av IPU sine viktigaste område er demokratibygging. IPU har ein menneskerettskomité som særleg jobbar med å finna fengsla og forsvunne parlamentarikarar rundt om i verda. På kvar vårsesjon vert det gjennomgått – land for land – namngjevne personar som er fengsla på grunn av verva sine.

Det er bra å setja fokus på om vi har duplisering av innsats i dei forskjellige parlamentarikarfora. Slik uro kan det vera grunn til, og i IPU kan ein i tillegg stilla spørsmål om organisasjonen engasjerer seg i aktivitetar der ein ikkje har spesielt gode føresetnader for å gjera ein forskjell. Bør organisasjonen t.d. ha eit ganske omfattande hiv/aids-program?

Hensikta her er ikkje å konkludera, men det er ganske openbert at IPU treng ei strammare prioritering når det gjeld innsatsen sin. Dette synet vert elles delt av svært mange medlemsland i IPU, og som sagt er det sett i gang eit stort og omfattande arbeid på feltet. Samtidig er det klart at prioritering inneber val med omsyn til ressursbruk, og dei forskjellige landa har forskjellige val og prioriteringar.

Det har vorte lansert fleire reformprosessar i IPU-samanheng, og det som organisasjonssekretariatet drog i gang i fjor, for perioden 2012–2017, har ein del positive trekk. Lat meg med ein gong seia at måten det først vart formulert på, hadde ein betydeleg skavank: Den var altfor ambisiøs og ville ganske sikkert ha omfatta vesentleg auking i budsjett og kontingent – ei umoglegheit i dagens økonomiske verkelegheit. Med det at landa no vert involverte i ein prosess der prioriteringane dei nærmaste åra skal verta utmeisla, er svært positivt. Den norske delegasjonen har til hensikt å koma med gode innspel i denne prosessen, saman med våre nordiske meddelegasjonar.

Peter Skovholt Gitmark (H) [13:09:53]: Stortinget er som institusjon med i et betydelig antall organisasjoner. Det er bra. Det vises jo også ved at vi nå behandler åtte saker samlet, hvorav syv av dem omhandler organisasjoner vi er med i.

Men det stiller et spørsmål knyttet til samordning. Det stiller et spørsmål om Stortinget er tett nok med når vi diskuterer, eller om Stortinget i det hele tatt diskuterer hva som skjer, hva som kommer ut av møtene, og ikke minst hva vi er pådrivere for, eller motstandere av. Det fører tilbake igjen til hovedessensen: Er debattene som føres, framoverlente, eller er de tilbakeskuende? Jeg opplever at debattene her i Stortinget knyttet til de ulike protokollene nærmest er – nesten utelukkende – tilbakeskuende. Det er usedvanlig negativt, og det er med på å nedprioritere arbeidet knyttet til de ulike delegasjonene. Vi burde ha en diskusjon som i mye større grad var om: Hva ønsker vi å oppnå med vår deltakelse i de ulike delegasjonene, for Norge, men også for de ulike partigruppene? Jeg vil gi utenriksministeren betydelig ros for at han i fjor hadde et møte med de ulike delegasjonslederne nettopp for å bedre denne samordningen. Det er et første og viktig skritt i den retning. Det er svært viktig at vi sammen diskuterer oss fram til hva de norske posisjoner og interesser er i de ulike sammenhengene, men at vi også har en felles forståelse i forhold til argumentasjonen i ulike settinger, og da må man være omforent i synet. Jeg tror jo også at mye av makten i organisasjonene ligger i hva slags saker som behandles. Det er i for mange tilfeller lite som tyder på at Norge er en pådriver for å reise viktige nasjonale saker i flere av disse delegasjonene.

Vestunionen forsvinner. Vi er avhengig av at Norge får en stemme knyttet til parlamentarisk kontroll over forsvars- og sikkerhetspolitikken i en vid europeisk forstand. Jeg tror det vil være gunstig at Stortinget enda tydeligere diskuterer prinsippene. Hva ønsker vi å få til med en slik parlamentarisk kontroll? Hvilke organer er vi best tjent med å være til stede i, og sammen med hvem?

Jeg synes debatten i dag har vært bedre enn mange andre. Jeg synes det er gledelig at man nå slår sammen debattene, og det gjør igjen at vi ender opp med en større grad av samordning. Men jeg synes fremdeles vi er for lite aktuelle og framoverskuende i våre debatter, men med flere hederlige unntak.

Gunvor Eldegard (A) [13:13:38]: Eg tek ordet her i dag for å gje ei tilbakemelding etter at VEU-delegasjonen var i Paris 9. og 10. mai og på ein måte var med på å leggja ned heile VEU.

Møtet var klart prega av at det var den siste sesjonen. Diskusjonen gjekk mykje på nedlegginga av VEU, resultata som organisasjonen kunne syna til, og ikkje minst korleis ein skulle oppretthalda den demokratiske kontrollen med EUs felles tryggleiks- og forsvarspolitikk.

Presidenten opna møtet med å understreka nettopp det at Lisboa-protokollen gjev EU-landa sine parlament og Europaparlamentet i oppgåve å etablera ein interparlamentarisk konferanse for kontroll med EU sin tryggleiks- og forsvarspolitikk. Han viste òg til det møtet som EU-landas parlament hadde i Brussel i april i år, og at ein dessverre ikkje vart fullt ut einige om eit nytt organ. Men parlamentspresidentane har vorte einige om at det skal verta oppretta ein interparlamentarisk konferanse. Det er òg semje om at søkjarland til EU og europeiske NATO-medlemmer som ikkje er medlemmer av EU, deriblant Noreg, skal få ein observatørstatus. Det det ikkje er semje om, er ein fordelingsnøkkel for talet på representantar frå nasjonale parlament og frå Europaparlamentet. Striden stod om kor mange representantar Europaparlamentet skal kunna senda. Det som er saka no, er at ho heng, og at det eigentleg er uvisst når det vert gjort eit endeleg vedtak.

Dei fleste som tok ordet i debatten, uttrykte frykt for at det ikkje ville stå eit organ klart til å ta over stafettpinnen når VEU no vert lagd ned den 30. juni. Dei meinte det var uhaldbart å venta til neste parlamentspresidentmøte, som ikkje er før i april neste år, for å koma til einigheit. Alle var veldig negative til at Europaparlamentet skulle få for stor representasjon i den nye konferansen, og brukte sjølvsagt argumentet om at forsvars- og sikkerheitspolitikk er nasjonale saker og difor ikkje skulle definerast av Europaparlamentet.

Veldig mange land understreka òg viktigheita av at Noreg og andre europeiske land som ikkje er medlemmer av EU, får delta i den nye konferansen. Og den norske delegasjonen vart framheva av fleire representantar, som understreka at Noreg hadde satt viktige spørsmål, som f.eks. nordområda og Arktis, på dagsordenen.

Vår delegasjon nytta høvet til å ta opp ønsket om at Noreg skulle få delta i eit eventuelt nytt organ, og me la vekt på det positive i at Noreg hadde fått moglegheit til å ta opp sikkerheitspolitiske spørsmål som var relevante for Noreg og Europa, spesielt nordområda og Arktis.

På vegner av delegasjonen vil eg eigentleg seia takk for oss, sidan me no held vervet vårt for å vera utført og avslutta. Me har hatt flotte, lærerike og kontaktskapande opplevingar med å vera med i VEU, og me har brukt moglegheita til å setja Noreg på kartet. Eg har med det same lyst til å seia takk til internasjonalt sekretariat, som på ein utruleg flott måte har hjelpt delegasjonen.

Dersom det vert oppretta eit nytt organ, er i alle fall eg veldig positiv til at Noreg bør delta, dersom me får invitasjon. Eg meiner at der Noreg kan delta i europeiske organ, bør Noreg delta. Og: Både eg og fleire i delegasjonen stiller oss gjerne til disposisjon dersom det vert eit nytt organ og det treng medlemmer!

Gunnar Gundersen (H) [13:18:08]: Jeg har hatt gleden av å representere i IPU i snart to år, og det gir noen refleksjoner rundt ambisjonsnivå, tilstedeværelse, innvirkning og ikke minst hvordan pengebruken skal være.

IPU er den eldste internasjonale parlamentarikerforsamling. Den er stor – det er medlemmer fra 155 land – så det er en veldig viktig forsamling. Den skal fremme fred og samarbeid samt støtte utvikling av representativt demokrati rundt omkring i verden, og det er åpenbart at det for Norge er viktig å ha sin stemme inn i dette. Jeg holdt selv innlegg i 1. komité i den siste forsamlingen som var, i Panama, rundt omveltningene i den arabiske verden og om hvilke muligheter IPU har til å påvirke det som faktisk skjer, og utviklingen i den arabiske verden framover.

Samtidig gir det refleksjoner rundt hvilket ambisjonsnivå man skal ha, både personlig og i og for seg på organisasjonens vegne. Når vi sitter i salen og hører debatten, ser vi jo hvilke land som er mest aktive i å hylle demokratiet og være veldig ivrige for menneskerettighetsforkjempelse. Det er land som Cuba, Iran, Syria og Venezuela. De har ekstremt sterke meninger om hvordan dette skal utvikles. Og jeg må jo si at da jeg satt i salen og leste på Internett om Syrias diktatur, hvor man skjøt mot egne innbyggere, samtidig som man fra Syria holdt innlegg om at Israel var de som var skyld i alt som var galt, ga det noen refleksjoner rundt både det at man må være til stede, og det at man kanskje må passe på at man ikke binder opp for mange ting i forhold til ambisjonsnivået for organisasjonen. For Stortinget har faktisk ikke noe apparat for å følge opp eventuelle forpliktelser som man skulle inngå i slike forsamlinger.

Så jeg vil dele Vaksdals bekymringer når det gjelder måten pengene prioriteres på, og måten man bruker pengene på. Vi har nå bare mulighet til å delta på hovedsesjonene, og vi finansierer altså veldig mye av IPUs virksomhet. IPU følger FN-systemet i måten man finansierer seg på, men USA er jo ikke medlem av IPU, og dermed faller en mye større andel på bl.a. Norge.

Vår medlemskontingent til IPU har gått opp fra litt over 400 000 kr til over 800 000 kr fra 2006 til i dag, og prognosene er at den går videre oppover hvis ambisjonsnivået holder. Noe av grunnen er at medlemskontingenten betales i sveitsiske franc, og det er ikke noe clou for alle andre – den valutakursen ser ut til å gå til himmels.

Det som jeg i og for seg har krevd, er at delegasjonen må få litt innsyn i budsjettering og bruk av pengene. Vi har ikke sett et eneste budsjett så lenge jeg har sittet i delegasjonen. Det finner jeg helt uakseptabelt. Jeg føler at jeg er ansvarlig for hvordan disse pengene skal brukes. Jeg mener at det er viktig at hvis vi først bevilger mye penger og bruker mye penger på IPU, skal også delegasjonen vite hvordan de fordeles. Det vil også gjøre oss mye mer oppmerksom på hvordan faktisk medlemsavgift går ut over mulig reisevirksomhet, hvis vi er for slepphendte i forhold til deltakeravgift. Jeg ville si fra talerstolen at jeg kommer til å legge ganske mye press på at delegasjonen skal ha full innsikt i hvordan pengene budsjetteres og brukes, og hvordan de fordeles på deltakelse og på kontingent. Det tror jeg er ganske viktig også for de andre delegasjonene. Jeg tror man skal være målrettet med hvorfor man er til stede i den type forsamlinger, og det gjelder selvfølgelig også pengebruken.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Håkon Haugli (A) [13:22:31]: Representanten Lise Christoffersen holdt et godt innlegg om relevansen av arbeidet i Europarådets parlamentarikerforsamling, og jeg kan slutte meg til alt hun sa.

Siden Thorbjørn Jagland ble valgt som generalsekretær, har han hatt reformer øverst på sin prioriteringsliste. Han har fått bred støtte i parlamentarikerforsamlingen for de politiske og administrative grep han har foreslått. Reformenes hovedmål er å styrke Europarådet som et relevant politisk organ og konsentrere arbeidet om færre prosjekter og de områdene der Europarådet har spesielle fortrinn.

Reformbehovet er stort. Ikke minst er det nødvendig å gjøre endringer i hvordan Menneskerettighetsdomstolen jobber. Domstolen er selve flaggskipet i Europarådet. Her kan medlemslandenes borgere få prøvd sin sak om de mener hjemlandets domstoler har fattet avgjørelser som er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Det er en rett folk i de 47 medlemslandene benytter seg av. Bare i fjor kom det inn 50 000 nye saker. Domstolen greier på ingen måte å ta unna disse sakene etter hvert som de kommer inn. Det er en utfordring som må løses.

Debattene i Europarådets parlamentarikerforsamling viser tydelig at medlemslandene deler mange utfordringer. Ja, på mange områder er det nesten helt slående hvor likt det tenkes i hele Europa, og hvor parallelle de nasjonale debattene er.

For to uker siden ble europarådsrapporten «Living together» lagt fram. Den er skrevet av et utvalg såkalt eminente personer, ledet av Tysklands tidligere utenriksminister, Joschka Fischer. Parlamentarikerforsamlingen har flere ganger uttrykt bekymring for framveksten av religiøs og politisk ekstremisme, ideologisk motivert diskriminering og vold. I store deler av Europa – både i øst og vest, nord og sør – er denne debatten blitt mer tilspisset. Den nye rapporten slår fast at europeiske samfunn må være rakryggede i å kreve og sikre den samme frihet for alle innbyggere. Samtidig må også loven være lik for alle. Ett av utvalgsmedlemmene, briten Timothy Garton Ash, slo nylig fast at Europa trenger «en liberalitet med muskler med utspring i et bredt, demokratisk sentrum». Samtidig avviste han forsøkene på å kneble religionsdebatt. Religion er ikke som hudfarge. Det finnes ingen rasjonelle argumenter mot noens hudfarge, men det er viktige, rasjonelle argumenter mot religiøse læresetninger og trossystemer.

Rapporten går rett inn i den norske politiske debatten. Også her ser vi at det kan være større grobunn for ekstreme holdninger, og samtidig ser vi at enkelte – også sentrale politikere – forsøker å likestille religionskritikk med rasisme. Om slike ytterpunkter får dominere debatten, kommer vi ikke videre.

Tor Bremer (A) [13:25:31]: Den grunnleggjande viktigaste saka for alle dei europeiske enkeltstatane og for Europa i sin heilskap er knytt til spørsmål om fred og stabilitet, om demokrati og menneskerettar. Dersom ein over tid skal lykkast med dette temaet, må kvart enkelt land – både enkeltvis og i lag – føra ein kontinuerleg dialog om desse samfunnsmessig grunnleggjande verdiane.

Historiebøkene våre dokumenterer på ein god måte kvifor dette er naudsynt. I historisk samanheng er det nemleg slik at menneskerettar, demokrati, fred og stabilitet i Europa er unntaket og ikkje hovudregelen.

Europarådet er for mange av dei 47 medlemslanda ein god skule i demokratibygging. Det var difor naturleg for den sosialdemokratiske grupperinga for ei tid sidan å kommandera søsterpartiet i eit av dei nye demokratiske landa tilbake til parlamentet etter at dei saboterte det demokratiske valresultatet, eit val som dei tapte. Val er noko ein må tola både å vinna og tapa. Uansett må ein vera lojal mot folket sin dom og demokratiet.

Menneskerettighetsdomstolen og -konvensjonen er det som utgjer den store skilnaden i forhold til dei andre europeiske institusjonane. Av den grunn er eitt av dei mest sentrale punkta på arbeidsplanen til Europarådet å få på plass mekanismar som sikrar at medlemslanda oppfyller dei forpliktingane me har i høve til Menneskerettskonvensjonen. Europarådet har difor fått på plass handlingsplanar til støtte for menneskerettar og demokratibygging i dei nye demokratia. Og det er slik at svake institusjonar innanfor rettsvesenet, med følgjande diskrimering av minoritetar og andre utsette grupper, er gjennomgangsmelodien i mange av dei nyaste medlemslanda.

Thorbjørn Jagland, som generalsekretær, har hatt stor entusiasme for å få EU engasjert i dette arbeidet. Det er difor av stor verdi når EU no har bestemt seg for å slutta seg til Den europeiske menneskerettskonvensjonen og finansiera arbeidet med handlingsplanane retta mot dei nye demokratia.

Europarådet er no midt i ein krevjande reformprosess. Eg brukar ordet «krevjande», for det er ikkje alltid plankekøyring å endra på politiske strukturar. Når reformprosessen likevel får relativt brei oppslutning, er det fordi Europarådet sitt viktige arbeid vil bli meir relevant og målretta etter dette. At Europarådet i lag med OSSE og EU lykkast med sitt arbeid, vil definitivt vera eit viktig bidrag til eit av dei viktigaste måla i europeisk politikk, nemleg å sikra fred og stabilitet i Europa.

Svein Roald Hansen (A) [13:28:57]: Representanten Peter Skovholt Gitmark reiste en problemstilling som vi også diskuterte etter debatten i fjor, nemlig om disse debattene er for «tilbakeskuende» og for lite «framoverskuende». Det er en viktig problemstilling. Jeg er enig i at det møtet med delegasjonslederne som utenriksministeren tok initiativ til, var nyttig, og at det burde gjentas – kanskje kunne vi gjøre det i Stortinget selv.

Representanten Høybråten tok opp dette i et brev til presidentskapet, og det har ført til at det i årsrapportene også er noe omtale av hva som ligger foran for de ulike delegasjonene. Men det vil jo variere i hvilken grad disse organene drøfter hva man skal sette opp som program for det kommende året. Det vil jeg tro de færreste gjør. Men det er riktig at vi ikke har noen diskusjon om vår deltakelse og problemstillingene som tas opp i de ulike parlamentarikerkomiteene, i denne sal, i den form vi har i årsrapportene. Men samtidig er jo de temaene som tas opp i de ulike organene, en del av den løpende politiske debatten. Når vi to ganger i året diskuterer EU- og EØS-saker, er det problemstillinger som vi fanger opp og har med oss inn i EFTA-parlamentarikerkomiteen, som jo behandler saker vi nettopp har drøftet tidligere i dag. Nordisk Råd er vel kanskje det fremste eksemplet på hvordan nasjonal politikk tas inn i det nordiske samarbeidet. Og det samme: Når Europarådet drøfter menneskerettighetsproblemstillinger, har vi av og til diskusjoner rundt dette knyttet til andre saker i Stortinget.

Så på en måte er det ikke riktig at vi aldri diskuterer de temaene, men det gjøres altså under andre overskrifter. I den grad vi skal greie å ivareta norske interesser, særlig der hvor det ikke er ulike partipolitiske uenigheter – som selvsagt også blir med ut i debattene i internasjonale fora – er det til syvende og sist et personlig ansvar for oss som sitter i disse delegasjonene, å ha oversikt over hva som er norske holdninger, og hva som er problemstillinger som vi skal passe på å reise i de ulike fora.

Når det gjelder Vestunionen – som så vidt jeg forstår nå, har forsvunnet, også på parlamentarikersiden – så deltok jeg i COFAC-møtet i Budapest, et forum hvor lederne for representanter fra forsvarskomiteene i EU-landenes parlamenter samles. Der var dette på dagsordenen, og som også Eldegard pekte på, ligger det an til et eller annet forum – enten en konferanse eller et forum – og det er ingen tvil om at også de NATO-medlemmene som ikke er medlem av EU, vil få representasjon der.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3–10.