Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra utenriksministeren innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Willy Pedersen (A) [12:06:14]: (ordfører for saken): Internett og sosiale medier har i stadig flere konflikter blitt et viktig redskap for mobilisering av folkemasser i mange land. Internett spiller også en stadig viktigere rolle for at informasjon i lukkede regimer kommer ut til verden. Komiteen er derfor enig i at sosiale medier og Internett ikke bør sensureres og blokkeres.

Komiteen er videre enig i at ytringsfriheten er avgjørende for velfungerende demokratier, og at et norsk internasjonalt engasjement vil være et viktig bidrag for å bekjempe sensur av ytringer på Internett, og da ved hjelp av sosiale medier.

En rekke regimer i Nord-Afrika har opplevd det som synes å være en ny demokratisk vår. De har ved hjelp av bl.a. Internett og digitale medier evnet å mobilisere store folkemasser, spredt informasjon ut til verden om hendelser i sine egne hjemland, og de har sågar veltet regimer. Dette er unge mennesker som ønsker en ny sjanse. De ønsker økonomisk utvikling, en jobb og fritt å kunne ytre seg som de selv vil.

Dette har man klart i Egypt og i Tunisia, men kampen for et fritt demokrati ser vi ennå pågår i land som Libya, Hviterussland og Syria. Senest i dag ser vi at syriske myndigheter prøver å forvirre egne borgere ved hjelp av sosiale medier som et mottrekk mot folkeopprørets daglige mobilisering.

Dette viser hvor viktig sosiale og digitale medier er, og har blitt, for demokratibevegelser rundt om i verden. Derfor er et fritt Internett og frie sosiale medier svært viktig for ytringsfriheten verden over.

Til forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre: Komiteens flertall mener at regjeringen gjennom ulike prosjekter og internasjonale samarbeidsorganer har forankret sitt arbeid for ytringsfrihet på digitale medier i relevante internasjonale fora. I brev datert 4. mars fra utenriksministeren til utenriks- og forsvarskomiteen framhever ministeren det norske engasjementet i bl.a. FN og OSSE. I brevet framheves det at Norge aktivt støtter mediefrihetsrepresentantenes satsing på ytringsfrihet på Internett i OSSE. I forbindelse med Toppmøteerklæringen fra Astana i 2010 framkommer det at alle forsøk på å begrense adgangen til Internett og sosiale medier i et medlemsland kan påtales av mediefrihetsrepresentantene eller et medlemsland.

Norge har også gjennom sitt arbeid i FN hatt et bredt engasjement for ytringsfrihet på Internett. Det viser regjeringen bl.a. gjennom norsk støtte til FNs spesialrapportør for ytringsfrihet. FNs spesialrapportør utarbeider nå en rapport om tilgangen til elektronisk kommunikasjon og ytringsfrihet på Internett. Rapporten skal foreligge inneværende år.

Det er med bakgrunn i bl.a. disse to eksemplene at flertallet i komiteen mener at regjeringen har inkludert ytringsfrihet på Internett og i sosiale medier som en sentral del av sitt internasjonale menneskerettighetsarbeid.

Fremskrittspartiet og Høyre fremmer også et forslag om en egen strategi for hvordan Norge vil arbeide for å fremme frihet på Internett og i sosiale medier i relevante internasjonale fora.

Regjeringen lanserte i 2008 et ytringsfrihetsinitiativ for å styrke Norges innsats for ytringsfrihet i konfliktområder – et initiativ som har lagt grunnen for et omfattende norsk engasjement for ytringsfrihet internasjonalt.

Jeg har allerede nevnt Norges bidrag i forskjellige internasjonale fora, som FN og OSSE. I tillegg til dette har regjeringen bl.a. bevilget 15 mill. kr til journalister som jobber under sterkt press i konfliktområder. Regjeringen støtter også aktivt et forskningsprogram i Egypt, der man ser på hvilken rolle sosiale medier har spilt for demokratibevegelsen i Egypt.

Flertallet i komiteen mener derfor at regjeringen med sin lansering av ytringsfrihetsinitiativet i 2008 allerede har lagt en god strategi for å fremme ytringsfrihet på Internett og i sosiale medier i relevante internasjonale fora.

Komiteen påpeker videre alvoret for norsk næringsliv dersom norske bedrifter blir utsatt for konkurransevridning ved internettsensur. Det er også komiteens klare oppfatning at norske bedrifter skal konkurrere på like vilkår internasjonalt. Bedrifter som opplever internettsensur, og dermed svekkede konkurransevilkår, bør derfor konsultere relevante norske instanser og institusjoner om dette. Komiteens flertall har utover dette ingen flere merknader, og rår Stortinget til at forslaget om en strategi for Internett og sosiale medier i et menneskerettighetsperspektiv vedlegges protokollen.

Torkil Åmland (FrP) [12:11:00]: Vi lever i en brytningstid internasjonalt. I Midtøsten opplever vi nå en utvikling som få for kort tid siden ville trodd var mulig, og som på mange måter minner om de prosessene vi opplevde i Øst-Europa og tidligere Sovjetunionen i 1990-årene.

Folk reiser seg opp mot de totalitære regimene, rister av seg frykt, går ut i gatene og krever demokrati, reformer og frihet. De gamle strukturene blir rystet, og flere steder, som f.eks. i Egypt, er regimeskiftene i full gang. Disse prosessene er fremdeles sårbare, og vi vet fra historien at slike sosiale og politiske omveltninger også kan ta feil vei og gjøre situasjonen verre enn den var før. Forhåpentligvis vil det gå i riktig retning.

I slike prosesser har mediene alltid stått sentralt. Vi kan jo for så vidt trekke en parallell fra historien: Det var trykkekunsten som gjorde reformasjonen mulig, med de sosiale og politiske omveltningene som fulgte i kjølvannet av den. I dag er det fremveksten av Internett og sosiale medier som er de sosiale driverne i den sosiale mobiliseringen vi ser rundt i verden, for opposisjonspolitikk og for regimeendring. Gjennom de ulike typer sosiale medier har opposisjonen i mange av landene klart å unngå den kontroll av informasjon som makthaverne har vært avhengige av for å opprettholde sine regimer. Sosiale medier gjør det mulig å fremføre kritikk av regimet, mobilisere til handling og informere omverdenen om det som skjer, uavhengig av regimet. Det er et enormt kraftfullt våpen mot de totalitære statene, og det treffer dem på deres svake punkt. Når de mister kontrollen på kritikk, kommunikasjon og informasjon, vakler også selve regimet.

Norsk utenrikspolitikk har en ambisjon om å fremme fred og menneskerettigheter. Norge er ingen stormakt økonomisk eller militært, og vi har ikke den type maktmidler å sette bak vår politikk. Men utviklingen av Internett innebærer at Norge likevel kan gi vesentlige bidrag. Sosiale medier overskrider landegrenser og regimer. For opposisjonsbevegelser og dissidenter kan det være avgjørende at de har denne frie informasjonsflyten gjennom de sosiale mediene.

I 2006 la den amerikanske regjeringen en strategi for bruk av sosiale medier for å fremme demokratiutvikling. Hensikten var å hindre at totalitære regimer stanset den frie flyten av informasjon og dermed også stanset reformbevegelser. I denne amerikanske strategien settes søkelyset på sensur av meningsytringer, men det er også en strategi for å respondere overfor regimer ved diplomatiske og politiske virkemidler. På den måten får man en helhetlig tilnærming til disse situasjonene, man får en bevisst bruk av virkemidler, og man får utnyttet det handlingsrommet som ligger der. Bruken av Internett står i dag høyt på den amerikanske utenrikspolitiske agenda, og kanskje er det noe av fruktene av denne strategien vi ser utfolde seg i Midtøsten i dag.

Når vi ser betydningen av sosiale medier i demokratiutvikling og regimeendring, mener vi det er viktig at Norge også har en klar strategi for å utnytte det potensialet som ligger her. Vi er klar over at Norge har tatt gode initiativ, f.eks. i forbindelse med ytringsfrihetsinitiativet i 2008. Det er også positivt med støtte til organisasjoner som arbeider for disse tingene.

Vi savner likevel en bredere strategi for Internett og sosiale medier i norsk utenrikspolitikk. I dag er det ca. 40 stater som praktiserer en overdreven sensur av Internett. OSSE påpeker at vi bare er i starten av en rivende utvikling innenfor Internett.

I en slik strategi bør man se ytringsfriheten i perspektiv av de framvoksende medier, og bedre utnytte det handlingsrommet som ligger i dette. Man bør i større grad samkjøre både tekniske, politiske og diplomatiske virkemidler overfor stater som forsøker å begrense eller stanse bruk av sosiale medier, for å stanse opposisjonen. På den måten styrker man de demokratiske kreftene, men man får også i slike situasjoner en tilnærming som er prinsipiell og helhetlig.

Vi har derfor lagt fram et konkret forslag om at regjeringen bør utforme en slik strategi. Vi tror ikke dette i seg selv er kontroversielt – det er for så vidt bred enighet om prinsippet og betydningen av nye medier. Vi skulle derfor ønsket at det var en bred oppslutning om forslaget. På den måten kunne regjeringen også vist at man er lyttende og kan ta inn forslag som ikke kommer fra den selv. Det er beklagelig at regjeringen ikke har gjort det i denne saken, og ikke har støttet forslaget.

Jeg vil med dette ta opp forslagene nr. 1–3, fra Fremskrittspartiet og Høyre, slik de er beskrevet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Torkil Åmland har tatt opp de forslag han refererte til.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:15:50]: La meg begynne med å gi ros til de to foregående talere for gode innlegg.

Etter middelalderen har vi hatt en kontinuerlig teknologisk utvikling. I 1979 gikk befolkningen i Iran, og spesielt i de største byene, ut på gatene for å protestere. Man sto sammen i kravet om at sjahen måtte styrtes, men man var ikke sammen om hva som skulle komme.

I 1989 maktet ikke lenger Sovjetunionen og dens satellitter å holde befolkningen nede, og regimer brast de påfølgende årene.

I år har vi sett noe helt annet. I år har vi sett en endring i hastighet vi ikke har sett tidligere. Det har ulmet over lang tid i hele Midtøsten og i Nord-Afrika. Men da mannen fra markedet i Tunis satte fyr på seg selv, visste han ikke i forkant at det ville bli den tunisiske revolusjon. Han visste heller ikke, i likhet med de fleste andre, at det ville bre seg til et betydelig antall land i hele regionen.

Den endringen vi nå ser, er i forhold til hastighet. Det skjer, som tidligere, betydelige endringer, men det er først og fremst gjennom fri informasjonsflyt at Internett har en så stor innvirkning på nettopp demokratiseringsbølger eller, for den saks skyld, protestbølger. Vi vet ikke i dag om dette er en demokratiseringsbølge, nettopp fordi to diktatorer har forsvunnet, i Egypt og Tunisia, uten at vi vet hva man kommer til å erstatte dem med. Vi håper og tror og arbeider for at de som overtar, vil være lovlig valgt, stå på demokratiske prinsipper og forholde seg til en demokratisk konstitusjon.

Men det vi nå ser i Libya, Syria, Jemen, Iran, Bahrain, bare for å nevne noen, er jo at volden har bredt om seg, at myndighetene igjen tar i bruk også både sensur og andre virkemidler for å stenge av informasjonsflyten, for å gjøre det vanskeligere for protestaksjonene, for å gjøre det vanskeligere for motstanderne av regimet både å organisere seg og komme på offensiven. Den type teknologi er det dessverre i stor grad Vesten selv som over lang tid har solgt til regimene.

Jeg synes det er et betydelig paradoks at amerikanske selskap er blant dem som er fremst i å selge teknologi til undertrykkerne, til Kina, som holder sin befolkning i et jerngrep. Det er tilsynelatende greit med økonomisk utvikling så lenge det ikke skal gå videre i en utvikling i forhold til styresett.

En av de tingene som holder jerngrepet totalt, er jo nettopp den kontrollen man ser over Internett, over sosiale medier, hvor ord og også bilder kan låses ute av millioner av datamaskiner. Ja, det er det amerikansk teknologi, gjerne videreutviklet av kineserne selv, som har fått til. Det er en av de tingene som faktisk må tas opp i sammenhenger hvor vi diskuterer menneskerettigheter og demokrati, at denne type teknologi ikke må leveres. Det er igjen, mener jeg, et klart brudd på menneskerettighetene å tilføre teknologi som gjør at ytringsfriheten kveles.

La meg si at de forslagene vi i dag behandler, er det, slik jeg vurderer det, allmenn oppslutning om. Uenigheten synes å være om dette allerede er implementert eller ikke. Da er min innfallsvinkel igjen at da er det uproblematisk å være med på å vedta forslagene.

Det synes å være en misforstått lojalitet til regjeringen at alt opposisjonen foreslår, ikke skal gå gjennom i Stortinget. Jeg mener det er bra at Stortinget står sammen, bra at Stortinget nå så tydelig viser at sosiale medier spiller en rolle, bra at Stortinget sier at dette må og skal være en del av ikke bare norsk utenrikspolitikk, men norsk politikk for å fremme demokrati og menneskerettigheter. Men det må vi også kunne slå fast gjennom et forslag, uten at lojaliteten til regjeringen skal stå over det.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:20:59]: Det folkeopprøret som vi har sett i den arabiske verden de siste månedene, har vært et bredt frihetsopprør. Et slående trekk ved mange av disse folkereisningene er nettopp at Internett og sosiale medier har vært en viktig kontaktflate for utveksling av informasjon, diskusjon og folkelig mobilisering.

Dette er en tendens vi har sett også i andre deler av verden. Vanlige folk kan med en mobiltelefon ta bilder og videoopptak og med noen få tastetrykk spre dette på nettet til så å si hele kloden. Ytringsfriheten får nye muligheter ved hjelp av denne nye teknologien og kommunikasjonsformer som Facebook og Twitter. Autoritære regimers tradisjonelle og utdaterte informasjonskontroll og sensur blir tilsvarende undergravet, og man leter febrilsk etter nye muligheter for å gjennomføre det samme som man alltid har gjort: å stoppe farlige meninger.

Dette skaper angst hos autoritære regimer. I en rekke land ser vi aggressive forsøk på å kneble de nye kanalene for fri kommunikasjon. Internett sensureres, manipuleres og overvåkes. Mobilnett blokkeres, og det drives klappjakt på kilder til avslørende bilder og videoopptak. Folk jages fra gatene med våpenmakt. Andre fengsles, forhøres og tortureres – alt for å hindre at folk skal få bruke sin selvsagte menneskerett til å ytre seg fritt, og til å samles. Det er ynkelig, men samtidig veldig, veldig brutalt. Det er nesten ikke grenser for hvor brutale metoder som nå brukes for å undertrykke sannhet og ytringsfrihet.

Kristelig Folkeparti støtter intensjonen bak representantforslaget. Vi er av den alminnelige oppfatning at forslag som forslagsstiller innser allerede er gjennomført, kanskje burde få en annen skjebne enn å bli gjenstand for votering i Stortinget. Vi er imidlertid helt enig i intensjonen, og registrerer med interesse den oppfølging som allerede skjer.

Vi opprøres når demokratibevegelser, menneskerettsforkjempere, aktivister og journalister blir sensurert, når de nektes å gi uttrykk for sitt politiske syn, sin religiøse tro eller andre meninger. Ytringsfrihet og trosfrihet er grunnleggende menneskerettigheter. Vi trenger en bred strategi for å forsvare disse frihetene.

Digitale medier som Internett er en viktig kommunikasjonsplattform. Vi må verne om ytringsfriheten. De sosiale mediene må ikke undertrykkes av sensur og blokkering. De må derimot anerkjennes – fordi de har hatt en vesentlig betydning for demokratiutviklingen i en rekke regimer. Derfor vil Kristelig Folkeparti ha et sterkt norsk engasjement til forsvar for ytringsfriheten på Internett – ikke minst i de nye sosiale mediene.

Vi er glad for det brede norske engasjementet som i de senere år er utvist i forskjellige internasjonale fora hvor ytringsfrihet er et sentralt tema. Saksordføreren nevnte ytringsfrihetsinitiativet fra 2008, et engasjement for ytringsfrihet i konfliktområder. I tråd med dette bidrar Norge til en rekke prosjekter som støtter opp under internasjonale organisasjoner og demokratiske bevegelser i slike områder.

Et veldig aktuelt eksempel er forskningsprosjektet i Egypt, som tar for seg rollen digitale medier hadde for regimeskiftet i landet.

Dessuten støtter Norge den internasjonale organisasjonen ARTICLE 19, som kjemper for å styrke medienes uavhengighet og fjerne sensuren av både digitale og mer tradisjonelle medier. Norge har også økt støtten til journalister som jobber under sterkt press.

I likhet med saksordføreren vil jeg også understreke betydningen av å sikre like konkurransevilkår på Internett. Norske bedrifter som opplever internettsensur i andre land, må ta opp dette med norske myndigheter, slik at det også kan være en viktig og integrert del av kampen for ytringsfrihet fra Norges side.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:25:23]: Det er sagt mange kloke ord om innholdet i dette representantforslaget. La meg bare si når det gjelder forslaget, at jeg er enig med representanten Høybråten i at det er synd hvis det kommer ut en stemning herfra om at det har vært uenighet om innholdet i forslaget. Jeg opplever at forslag nr. 1 i representantforslaget er gjennomført. Vi har det på dagsordenen. Det har vært et tema for oss i Utenriksdepartementet, ute ved ambassader og på internasjonale konferanser i lengre tid – 2008-strategien er nevnt. Det å lage en egen strategi for dette mener vi vil være å bryte ut av det som er det bredere menneskerettighetsarbeidet – det er en nyanseforskjell. Når det gjelder å analysere truslene mot norske bedrifter, mener vi det er et ansvar for Nærings- og handelsdepartementet. Så la meg si det slik: Vi støtter veldig intensjonene bak forslagene.

Det var en avisartikkel i går om en syrisk politimann som stoppet en bil på grensen mellom Libanon og Syria. Han ransaket bilen og lurte på om sjåføren hadde Facebook liggende i bilen. Det kunne sjåføren avkrefte, men det var på en måte journalistens oppsummering av hvor ille det sto til – at politiet trodde de kunne finne Facebook og beslaglegge den.

Det er helt klart at dette er en teknologisk endring av revolusjonært omfang. Samtidig ser vi, og leser om det i oppslag i mediene i dag, at også repressive regimer nå vet å bruke sosiale medier i sin kampanje. Derfor kommer vi fortsatt til å ha dette på dagsordenen, ikke alene, men bl.a. sammen med USA. Sverige er et annet land som setter dette på dagsordenen – og flere. Vi har nå hatt en rekke seminarer kalt Trygve Lie-symposiet i forbindelse med høynivåuken på FNs generalforsamling. Vi tenker i år – på planleggingsstadiet – å vie dette seminaret til ytringsfrihet på Internett og i sosiale medier, for å sette en internasjonal dagsorden.

Derfor vil jeg si at dette er et bra initiativ. Jeg tror det har bred støtte i Stortinget, og jeg håper det blir inntrykket denne debatten etterlater.

Morten Høglund (FrP) [12:27:37]: Jeg skal ikke forlenge debatten unødig, men vil signalisere, med bakgrunn i signaler som er kommet i debatten, at Høyre og Fremskrittspartiet vil gjøre om forslag nr. 1 til et oversendelsesforslag, i den forvissning at dette er godt innarbeidet.

Vi mener det vi skriver i forslag nr. 2, og vil fortsatt ha en votering knyttet til det.

Når det gjelder forslag nr. 3, og at det gjelder et annet departement enn Utenriksdepartementet, mener vi det ikke forhindrer at Stortinget kan ta en votering knyttet til det.

Så vi ønsker fortsatt votering knyttet til forslagene nr. 2 og 3.

Presidenten: Det er registrert.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 3–10 behandles under ett – og anser det som vedtatt.