Kari Henriksen (A) [11:28:07]: Min interesse for teknologi i helse- og omsorgssektoren ble vekket på midten av 1990-tallet. Jeg var på en nordisk sykepleierkongress i Finland og kom i prat med en av foreleserne. Han fortalte om tre scenarioer.

Det første var at sykehusene ville bygges opp og oppgaver ville bli overført til sykehjem og kommunale tjenester. Der ville det være muligheter for mye pasientbehandling via elektronisk teknologi. 10–15 år ville det ta.

Så ville sykehjemmene bli bygd ned i neste fase. Teknologien ville være kommet så langt at det ville være mulig å bo hjemme med direkte kontakt med helse- og omsorgstjeneste derfra. Mye av behandlingen ville kunne skje gjennom ny teknologi, og teknologien ville hjelpe flere til å kunne bo hjemme. Det var nye 10–15 år.

Det tredje scenarioet var at teknologien ville bygges inn i mennesket og være inkludert i hjemmene våre. Det ville være direkte kontakt mellom den enkelte og helsepersonell på sykehus, hjemmesykepleie eller fastlege. Prøver ville kunne sendes, konsultasjoner holdes og tilbakemeldinger gis uten mellomledd. Det er de neste 10–15 år.

Så jeg kan i dag si at vedkommende hadde ganske rett; vi er nå på vei inn i fase to. Men det går litt tregt.

En av de største truslene mot gode omsorgs- og velferdstjenester i framtida er at politikere, utdanningsinstitusjoner og fagfolk, spesielt i kommunene, ikke kjenner hvilke muligheter teknologien gir, og at det ikke er noen helhetlig plan i den enkelte kommune for hvordan man vil utvikle helse- og omsorgstjenester ved bruk av teknologi.

En annen trussel mot å få til gode løsninger er at brukerne ikke er tilstrekkelig involvert i utviklingen av teknologi og programvare. Det meste av teknologien er utviklet for akutte og somatiske tilstander, og andre behov må ivaretas for andre brukergrupper.

Det er som når bilen ble oppfunnet: Det tok tid før man fant ut at man måtte ha en infrastruktur rundt oppfinnelsen og enda lengre tid for å tilpasse bilen til den enkelte sjåfør.

Kommunene har ansvaret for våre primære helse- og omsorgstjenester – tjenester som er viktige for manges hverdag. Utviklingen går fort, og mulighetene er mange. Politikere og faggrupper må få mer kunnskap om teknologiens muligheter, men også om dens begrensninger.

Etter min mening henger for mange fast i myten om at teknologi er lik fremmedgjøring. De velger bort kunnskap og tar sjelden overordnede grep. Mye overlates til mer eller mindre engasjert administrasjon. Dette resulterer i manglende satsing, helhet og kunnskap, og hindrer at mange syke og pleietrengende i dag ikke får så god hjelp og behandling og omsorg som de kunne ha fått. Dette er ikke ansvarlig praksis.

Min egen erfaring med politikk, fag og teknologi er blandet. Jeg tok selv initiativ til å få utarbeidet en teknologisk plan i Kristiansand for noen år siden. Forslaget fikk ikke flertall.

Jeg var veileder og foreleste for sykepleiestudenter på slutten av 1990-tallet. Mange av dem var mot teknologi: Det var fremmedgjørende, det ble kaldere omsorg, og de gode relasjonene ville forsvinne. Jeg mener at slike holdninger bunner i mangel på kunnskap og forståelse, også fordi jeg husker så altfor godt min egen sykepleiepraksis. På den tiden, på midten av 1980-tallet, kom de nye mulighetene for overvåkning av hjerte, respirasjon og puls på pasienter når de lå på intensivavdelingen. Vi fikk disse «skatollene» på personalrommet, der vi kunne overvåke flere pasienter samtidig. Det var skjermer, og det var tastatur.

Vi studenter var sterkt mot disse nymotens greiene. Det ville fjerne oss fra sengen og pasienten, og den gode relasjonen mellom sykepleier og pasient ville forsvinne. Teknologien var ikke god nok. Det beste var vår egen tette oppfølging. For hva med de andre symptomene, som klam hud, behov for å ha noen å snakke med, å kunne gi uttrykk for tørst eller sult? Teknologien løste ikke dette. Det er de samme argumentene studentene framførte for meg rundt femten år senere.

Når dette er sagt, er det viktig også å si at teknologi selvfølgelig ikke kan og ikke skal erstatte menneskelig varme, klinisk fagkunnskap og praksis, og nær mellommenneskelig omsorg. Dette er den grunnleggende og vesentligste del av kvaliteten i all helse- og sosialfaglig yrkesutøvelse. Klinisk kompetanse, direkte kontakt, kvalitet og pasientsikkerhet skal stå i fokus, uansett hvilke rammer man utfører omsorg og pasientbehandling innenfor.

Men det er et behov for at alle setter seg inn i teknologiens muligheter og begrensninger. Mange politikere lokalt er opptatt av å bedre forholdene for pasienter og andre. For noen er dette ensbetydende med å kjempe for opprettholdelse av sykehusavdelinger, mer penger til kommunene eller å avgrense eller å inkludere ansvar.

Jeg gleder meg til den dagen jeg opplever at ordførere, lokalpolitikere og aksjonsgrupper slåss for å få budsjettmidler til mobile røntgenapparater, for at kommunens KOLS-pasienter skal kunne sitte hjemme og ha kontakt med lege eller sykepleier via skjerm, slik at disse personene slipper å måtte bruke tid og krefter på transport, venting og møte med flere ukjente personer. Jeg gleder meg til den dagen politikere og aksjonsgrupper sammen slåss for å få elektronisk overføring av data mellom de forskjellige enhetene i egen kommune, og den dagen de går i bresjen for å gjøre hverdagen bedre for rusavhengige ved å bruke teknologi som virkemiddel for å gjøre hverdagen deres bedre. Det gleder jeg meg til!

Det er innovative og kreative miljøer rundt om i landet, og enkelte fagmiljøer er i fremste rekke, også internasjonalt, når det gjelder utvikling og bruk av teknologi. Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin i Tromsø, KS, fyrtårnkommuner, Teknologirådet, Trondheim kommune og NTNU, Senter for forskningsbasert innovasjon og Ullevål universitetssykehus er noen.

Jeg vil nevne Universitet i Agder. I sykepleieutdanningen der er fakultetene økonomi- og samfunnsfag, teknologi- og realfag og helse- og idrettsfag sammen om sykepleierutdanningen. Her er det lagt til rette for et tett samarbeid mellom næringsliv og universitet når det gjelder innovasjon. Det er veldig bra!

Universitetet har en visjon om å bli nasjonalt ledende innen omsorgsteknologi. Jeg har bedt om at de utvider visjonen til også å omfatte rehabilitering og arbeidslivsteknologi og inkludere de andre velferdsutdanningene, og jeg håper at de i sine framtidige strategiplaner vil ta inn dette perspektivet også.

Det skjer mye på helse- og omsorgsfeltet, og jeg er ikke enig med dem som kritiserer regjeringen for å være «på hæla». I virkeligheten er vi langt framme og i internasjonal elitedivisjon på flere områder.

Men: Vi bør være spesielt oppmerksomme på at det ikke utvikler seg et skille, der teknologi utvikles i tjenester og for grupper som har høy status. Jeg tror ikke det er uten grunn at mest teknologi er utviklet innen akuttmedisin og kirurgi.

Jeg ser at det også innen tjenester for rusavhengige, barnevern, eldre og kroniske pasientgrupper er behov for at teknologi tas i bruk for å forbedre manges hverdag.

Skal målet om lik tilgjengelighet til helse- og omsorgstjenester av god kvalitet være reell, må personer eller tjenester til dem som har lavstatus sykdommer, eller som hører til lavstatus sykdomsgrupper, få ta del i den forbedring av tjenestene som bruk av teknologi kan gi.

La meg ta et eksempel: En rusavhengig som er i rehabilitering, har individuell plan, hepatitt C, går på metadon, to barn er i barnevernets omsorg, bor i utkanten av sentrum. Hverdagen består i utallige møter med mange personer: Nav, poliklinikk på sykehus og i rusbehandling, fastlege, møter i ansvarsgruppe, daglig oppmøte for å ta metadon og oppfølging av andre tiltak som et ledd i rehabiliteringen. Ofte blir det lite tid til det siste. Hadde teknologi blitt utnyttet på en god måte, kunne vedkommende møtt på ett sted, f.eks. på Nav-kontoret eller omsorgstjenestens sonekontor, på ett klokkeslett, og møtt alle sine hjelpere gjennom webkonferanse, i samlet gruppe, eller hver for seg.

Det samme er tilfellet for mange grupper med kronisk sykdom, KOLS-pasienter f.eks., som har store problemer med å forflytte seg.

Er teknologi fremmedgjørende? Av de undersøkelser jeg har lest om teknologi som hjelpemiddel for disse pasientgruppene, er pasienttilfredsheten ofte større ved slik oppfølging enn ved personlig fremmøte, men det skal ikke erstatte det sistnevnte.

Men når politikerne snakker om teknologi, kommer temaet ofte på banen i budsjettdebatter. Det blir lansert som innsparingstiltak. Etter mitt syn opprettholder og forsterker dette motstanden hos faggrupper, ansatte og folk flest – teknologien erstatter noe bedre. Dette er feil.

Så oppsummert: Teknologi gir nye muligheter og har sine begrensninger. Vi er kommet langt i helhetlig utvikling av tjenestene, spesielt innen somatikk og akuttmedisin. Det går tregere i kommunene.

Jeg ser fram til å høre statsrådens svar.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:38:31]: Det er viktige spørsmål representanten Henriksen tar opp i denne interpellasjonen. Riktig bruk av ny teknologi vil være viktig for å møte de store utfordringene i helse- og omsorgstjenestene de neste tiårene, dvs.

• flere eldre

• nye og yngre brukergrupper

• tilstrekkelig rekruttering av helsepersonell

• nye krav til medisinsk oppfølging og til et mer aktivt omsorgstjenestetilbud

Velferds- og kommunikasjonsteknologi som smarthusløsninger, eHelse, telemedisin og nye tekniske hjelpemidler kan være noe av svaret på disse utfordringene. Men ingen form for teknologi vil noen gang kunne erstatte menneskelig kontakt. Det er en forutsetning som hele tiden må ligge til grunn i diskusjonen om innføring av ny teknologi i helse- og omsorgssektoren. Vi skal ha en teknologiutvikling som gjør at de ansatte kan bruke mer tid til primære omsorgsoppgaver og mindre tid og krefter til transport, administrasjon, tilsyn og tunge løft. Teknologien kan også bidra til å utsette institusjonsopphold og gjøre brukerne mer selvhjulpne og uavhengige. Ikke minst kan gode teknologiske løsninger som gir varsling eller lettere kontakt med helsetjenesten, bidra til økt trygghet.

Teknologi skal utvikles og brukes for å yte bedre tjenester til pasienter og brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester. Det gjelder både teknologi som gjør at brukerne kan klare seg selv i dagliglivet, og teknologi som settes inn for å effektivisere og forbedre tjenestetilbud og behandlingsmåter.

Tekniske hjelpemidler er til for at personer med nedsatt funksjonsevne kan leve et mest mulig aktivt og selvstendig liv på tross av sykdom eller skade. Dette kan være hjelpemidler for å skaffe eller beholde arbeid, for å bedre funksjonsevnen, eller for å bli pleiet i hjemmet. Slike hjelpemidler formidles som oftest gjennom Nav. Kommunen har ansvar for utlån av hjelpmidler ved midlertidig behov. Vi har en av verdens beste ordninger for tekniske hjelpemidler i Norge, men dette må suppleres med utbygging av velferdsteknologi i kommunene.

I løpet av 2012 vil regjeringen fremme en stortingsmelding om elektronisk samhandling i helse- og omsorgssektoren. Satsingen på eHelse vil stå sentralt i denne meldingen, bl.a. tilgang til pasientopplysninger i elektronisk form, informasjonsutveksling, nettjenester til pasient og bruker, og kunnskapsstøtte til helsepersonell. Velferdsteknologi er også et sentralt tema.

Informasjonsteknologi åpner for nye måter å samarbeide på og nye måter å levere helse- og omsorgstjenester på. Det er et mål at helse- og omsorgstjenester gis så nær pasienten eller brukerens hjem som mulig. IKT-løsninger kan gjøre at pasienter slipper å reise til sykehus for å få behandling, og de kan bidra til å gi pasientene et bedre helsetilbud der de bor. Gjennom opptrappingsplanen for rusfeltet er det satt i gang arbeid for å få på plass kvalitativt gode styringsdata. Disse dataene skal gi oss god oversikt over aktiviteten og innholdet i tjenestene for mennesker med rusmiddelproblemer.

Et viktig mål med Samhandlingsreformen er å utjevne sosiale helseforskjeller, bl.a. ved å legge større vekt på forebygging og behandling tidligere. De kroniske og ikke-smittsomme sykdommene rammer sosialt ulikt. Et bedre behandlingstilbud, bl.a. ved økt bruk av ny teknologi til denne gruppen, kan bidra til å utjevne sosiale helseforskjeller.

Samhandlingsreformen legger vekt på et tettere samarbeid mellom helsepersonell i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Telemedisinske løsninger vil etter hvert bli helt nødvendig i dette arbeidet. For eksempel prøves det ut telemedisinske tjenester for pasienter med KOLS, der de kan kommunisere med helsepersonell når de trenger det. De lærer å mestre sykdommen så de kan klare seg hjemme, og de føler seg trygge. Med mobil røntgen – røntgen på hjul – kan røntgenbilder tas på et sykehjem og tolkes av spesialist via nett. Pasienten slipper å reise til sykehuset.

Utviklingen innen medisinsk teknologi og velferdsteknologi skjer med ekspressfart. Vi vet imidlertid for lite om hva slags tjenester som virker best, og hva slags teknologi brukerne har best nytte av. Vi trenger forskning og kunnskap om tiltak, arbeidsmåter og intervensjoner knyttet til ny teknologi. Derfor er dette et prioritert temaområde innen helse- og omsorgsforskningsprogrammet i Norges forskningsråd.

I 2009 oppnevnte regjeringen et offentlig utvalg som utreder muligheter og foreslår nye grep og løsninger for å møte fremtidens omsorgsutfordringer. Hagen-utvalget er en oppfølging av St.meld. nr. 7 for 2008–2009 Et nyskapende og bærekraftig Norge. I mandatet er det lagt vekt på at fremtidens tjenestetilbud skal ha en mer aktiv profil med sterkere brukerinnflytelse og aktiv deltakelse fra den enkelte, familiene deres og det sosiale nettverket – i tråd med Omsorgsplan 2015. Utvalget vil legge frem sin utredning i juni – altså om kort tid. Regjeringen vil komme tilbake til hvordan vi skal følge opp utvalgets forslag.

Innføring av velferdsteknologi i kommunene må baseres på god dokumentasjon og kunnskap. Flere steder i landet er de kommet godt i gang. Regjeringen vil støtte noen av de initiativ som er tatt, bl.a. et prosjekt om velferdsteknologi i Midt-Norge. Der er tre fylkesmenn, KS og en rekke kommuner i gang med å prøve ut velferdsteknologi for å bidra til økt egenmestring og trygghet for tjenestemottakere og pårørende.

Hamar kommune har satset mye på utvikling av hjemmesykepleien. Sykepleierne har begynt å bruke små datamaskiner som de har i lommen når de reiser mellom pasientene, såkalt PDA. På den måten kan de lett se på skjermen hvilke oppdrag de har, hente ut informasjon om brukeren, og de kan ringe pårørende og fastlege.

Det haster med å få fart på utbyggingen av velferdsteknologi i kommunene. I kommuneproposisjonen for 2012 varsler vi derfor at alle omsorgsboliger og sykehjemsplasser som får tilskudd fra Husbanken, skal være tilrettelagt for å bruke elektroniske hjelpemidler, kommunikasjons- og varslingssystemer og annen velferdsteknologi.

For at kommunene skal kunne møte nye omsorgsutfordringer og sikre gode tjenester til brukerne, må vi ha et felles løft for mer og bedre bruk av teknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. At den offentlige helsetjenesten er oppdatert på bruk av ny teknologi, er den viktigste garantien for at alle får ta del i utviklingen. Det er derfor gledelig å se at interessen for velferdsteknologi, som kan gi bedre løsninger og bedre pasientbehandling, er økende i kommunene. Jeg ser frem til innstillingen fra Hagen-utvalget om innovasjon i omsorg, som kommer nå i juni. Regjeringen vil, som tidligere varslet, komme tilbake med en helhetlig oppfølging av dette utvalgets innstilling.

Kari Henriksen (A) [11:46:39]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg synes det var et godt svar. Det viser at det skjer mye bra, og det viser at det er fokus på å utvikle en teknologi som skal gjøre hverdagen bedre. Jeg registrerer også at ministeren har gode og store ambisjoner for å fortsette denne utviklingen. Det er veldig bra.

Jeg er også tilfreds med at det i mandatet til Hagen-utvalget er lagt så stor vekt på brukermedvirkning, og at familieperspektivet er tatt inn. Det statsråden nevnte i forbindelse med psykisk helsevern, og fokus på tidlig intervensjon for barn og pårørende, er veldig bra. At vi har begynt å tenke helhetlig og har fått dette inn i kommuneproposisjonen, er et godt og viktig første steg.

Det er noe rart med denne oppfatningen av at teknologi skal være så fremmedgjørende. Det feltet der det er benyttet mest teknologi, som også statsråden var inne på, gjelder personer som har funksjonshemninger. Det rokket liksom ved selve begrepet «funksjonshemmet» da en idrettsutøver med to kunstige bein søkte om å få løpe 800 meter i OL i Beijing og fikk avslag fordi han hadde så store fordeler av protesene. Og sånn – og også på mange andre måter – har funksjonshemmede og deres organisasjoner med glede tatt imot det meste av teknologi. Det har gjort at de får et mer behagelig, mer sosialt og friskere liv på uendelig mange måter. Så kanskje Bjarne Befrings statistikklov oppfylles: Det normale kan være unormalt så lenge at det unormale blir normalt.

Nå er det ingen som stiller spørsmål ved om en elektrisk rullestol, som kan heves og senkes og som er proppfull av teknologi, er bra. Det er ingen som stiller spørsmål ved om datamaskiner som kan styres av blikket, er et gode for personer med store talehemminger.

Jeg tror vi kan lære noe av disse organisasjonene og de funksjonshemmede og deres erfaringer. Så mener jeg at man i styringsdokumenter framover må legge vekt på at kommuner og sykehus må ha god dialog og samhandling om den videre utvikling.

Statsråden nevnte flere eksempler på dette, og jeg skal nevne et eksempel fra Sørlandet sykehus. I dag er det møte mellom sykehuset, kommunene i regionen og KS, der de nettopp skal diskutere framtidig bruk av teknologi, for å unngå at alle utvikler seg i hver sin retning. Jeg har i den forbindelse bedt dem om å huske på at de har et samfunnsoppdrag som går på å utjevne sosiale forskjeller. Det regner jeg med at de vil ha fokus på.

Arendal og Lyngdal har vært veldig aktive og arbeider strategisk. Jeg tror at alle representantene som sitter i denne salen, ville kunne komme med gode eksempler fra sine miljøer. Derfor er det veldig viktig at vi nå får en debatt om helhet og styring knyttet til denne utviklingen framover.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:49:45]: Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg deler interpellantens engasjement for bruk av ny teknologi og også nødvendigheten av dette, særlig det som ble nevnt om funksjonshemmede. Der har vi sett at teknologien kan være den ekstra dimensjonen som gjør at man kan leve et tilnærmet normalt liv, eller får hjelp til det man egentlig ikke klarer selv i hverdagen. Det er jo på en måte de gode måtene å se bruken av teknologi på.

Så er det også slik at bruk av ny teknologi kan skape noen etiske dilemmaer. Det er veldig mye positivt som skjer, og som kan skje, innenfor f.eks. omsorgsteknologi, på sykehjem og for mennesker som er demente, hvor det på den ene siden kan skape en sterkere trygghet, men på den annen side utfordrer personvernet og friheten for den enkelte. Dette mener jeg faktisk er diskusjoner som det er viktig å ta i forbindelse med innføringen av ny teknologi.

Så vil jeg bare nevne – i all diskusjonen om lokalsykehusene våre og hvordan vi skal klare å opprettholde alle disse, for vi klarer ikke å gjøre alt alle steder, og vi klarer heller ikke å ha alle typer spesialiteter alle steder – at bruk av telemedisinske løsninger, fjerndiagnostisering, er viktig i denne sammenhengen. Det prøver vi nå ut ved Nordfjord sjukehus, i et eget prosjekt, for å se på hvordan teknologi kan brukes i denne forbindelse. Dette brukes ved flere lokalsykehus, men hvordan kan dette brukes i større utstrekning enn i dag.

Så er det et område som jeg vil si – egentlig til min overraskelse – er litt tilbake i forhold til at helsesektoren er så teknologisk drevet og så i front på mange områder som dreier seg om pasientbehandling eller teknologi i alle mulige sammenhenger, og det er det administrative området som har mange mangler. Det jobber vi aktivt med. Der vil også den varslede stortingsmeldingen være særdeles viktig.

Wenche Olsen (A) [11:52:52]: Det er et viktig tema interpellanten tar opp. Skal vi dekke framtidens behov for helsetjenester, er det nødvendig at både spesialisthelsetjenesten og ikke minst kommunene tar i bruk teknologien.

Jeg synes det er bra at interpellanten har fokus på at det å ta i bruk teknologien ikke er ensbetydende med at vi ikke skal ha varme hender og omsorg i helsetjenesten. For meg betyr nettopp det å ta i bruk teknologien i helsetjenestene en større frihet for dem som trenger helsetjenester. Med f.eks. smarthusløsning får man mulighet til å bo videre i eget hjem samtidig som man har trygghet for at man får hjelp når man trenger det. Man kan ha teknologi som varsler om man faller og ikke kommer seg opp på egen hånd. Det gir frihet til å bo trygt i sitt eget hjem og til å styre sitt eget liv.

Vi kan ha teknologi som sørger for at elektrisk utstyr som kaffetrakter og stekeplate automatisk slår seg av etter bruk. Det kan gi mulighet til å bo hjemme selv om hukommelsen ikke er som den en gang var. Det gir trygghet både for brukeren og ikke minst for familien.

Mange demente får redusert sin mulighet til å bevege seg fritt omkring ute. Om man selv har gitt tillatelse til det, kan man ha med seg GPS på tur, og om man ikke finner veien hjem selv, kan familien eller andre hjelpe til med å finne en. Det gir frihet til å gå ut når man selv vil, til den tiden en vil, og dit en selv ønsker. Det gir en rett til å styre sitt eget liv.

Helse- og omsorgskomiteen var i fjor på tur til USA og fikk se noe av teknologien som de har tatt i bruk der. De hadde installert telekommunikasjonsutstyr hjemme hos kronikerne. På den måten kunne de ha kontakt med helsepersonell både via lyd og bilde. De hadde mulighet til å møte både lege og sykepleier, og de kunne måle blodtrykk og ta andre enkle prøver hvor resultatet kunne ses både av pasienten og av behandleren.

De hadde også en trygghet ved at de hele døgnet kunne nå helsepersonell via telekommunikasjon. For KOLS-pasienter og andre kronikere, som har store utfordringer med å reise av gårde til undersøkelse og konsultasjoner, var det en mulighet til å få være i hjemmet sitt, der det var trygt og godt. Selvfølgelig fikk de stell og omsorg i tillegg.

Jeg er glad for at vi er i gang med et elektronisk journalsystem som sikrer at de som skal behandle deg, får tilgang til viktig informasjon, og ikke minst sikrer deg som pasient at kun de som i behandlingen har behov for å se din journal, får tilgang til det. Nå er det også sånn at man kan få tatt dem som urettmessig sniker i journalen din, all den tid en legger igjen elektroniske spor. Sånn var det ikke når vi hadde papirversjoner. Da lå det journaler rundt omkring på legekontorer og andre steder, og alle som hadde tilgang til de rommene, hadde også tilgang til å se i journalene.

Så håper jeg at neste steg er at alle skal få elektronisk tilgang til sin egen journal. Det vil gi deg som pasient bedre innsikt i din egen helse og hjelpe deg til å ta egne valg vedrørende helsen din. Samtidig vil du som pasient få påvirkning på hva som står i din journal.

Regjeringen har varslet at det kommer en stortingsmelding om elektronisk samhandling i helse- og omsorgssektoren i løpet av 2012. Det vil selvfølgelig være et viktig bidrag til gjennomføring av Samhandlingsreformen. I dag er det sånn at det er stor forskjell på programmene sykehusene seg imellom og kommunene bruker, og det er viktig at vi får til en god kommunikasjon. Flere steder i landet hvor vi har lange avstander, er man allerede godt i gang med den elektroniske samhandlingen mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten, og det må vi utvikle videre.

Ministeren viser i sitt svar til Hagen-utvalget, som skal komme med sin utredning i juni, og til at regjeringen skal komme tilbake til hvordan utvalgets forslag skal følges opp. Det er bra at vi får en utredning ikke bare med fokus på teknologi, men også på hvordan framtidens helsetilbud skal ha en sterkere brukermedvirkning og inkludering av familien.

Jeg er glad for at interpellanten har et spesielt fokus på rusavhengige og kronikere. Dette er grupper som trengs å løftes fram, og god teknologi kan gi dem en bedre livskvalitet.

Det er mange kommuner som er godt i gang, og det er viktig at vi støtter opp om det og gir dem gode vilkår til å utvikle seg videre. En god utvikling av teknologi innenfor helsesektoren vil demme opp for et stadig økende behov for helsepersonell. Men viktigst av alt: Det vil gi dem som har behov for tjenester, en større frihet og en tryggere hverdag.

Bente Stein Mathisen (H) [11:58:07]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha tatt opp et veldig viktig tema. Høyre har lenge vært opptatt av å ta i bruk mer teknologi i helse- og omsorgssektoren. Vi ønsker valgfrihet og verdighet i omsorgen, og da er satsing på velferdsteknologi og innovasjon helt nødvendig.

Nye løsninger åpner for nye muligheter med fokus på kvalitet og økt kapasitet. Skal vi løse utfordringene i pleie- og omsorgssektoren fremover, må vi tenke nytt. Vi står overfor en varslet eldrebølge, og det vil bli vanskelig å få rekruttert nok folk til å løse alle de oppgavene som hjelpetrengende vil ha behov for.

De fleste eldre ønsker å bli boende hjemme så lenge som mulig. Høyre ønsker å tilby hjemmeboende eldre en trygghetspakke, slik at hjemmesituasjonen oppleves trygg selv om helsen begynner å skrante. Det finnes i dag teknologi utover den vanlige trygghetsalarmen som kan bidra til større selvhjulpenhet, trygghet og sikkerhet. Smarthusteknologi kan redusere fare for brann, og sensorer kan registrere bevegelser og forebygge fall. Dataskjermer kan hjelpe begynnende demente med å huske riktig gjøremål. Alt dette kan være med på å gjøre det lettere å leve selvstendig og klare seg lenger i egen bolig.

Utvikling av ny teknologi kan bidra til å gi eldre og hjelpetrengende mer verdighet, mer trygghet og bedre livskvalitet. Men det handler ikke bare om å utvikle ny teknologi, det handler også om å ta i bruk og utnytte mer av den teknologien som vi allerede har. Vi har i dag bl.a. senger som kan snu pleietrengende automatisk mens de sover, som hindrer liggesår, og som betyr at de ikke behøver å vekkes av fremmede om natten. Vi har også GPS-utstyr som gjør at de med tiltakende demens kan bo lenger hjemme sammen med sin ektefelle, fordi det blir lettere å spore dem opp hvis de ikke finner veien hjem. GPS kan også være et godt hjelpemiddel i omsorgsboliger og i sykehjem. Ofte føler den demente seg faktisk innelåst og passet på, noe som kan gi seg utslag i frustrasjon, sinne og stor uro. Med GPS kan de bevege seg fritt, gå tur alene og oppleve en større grad av livskvalitet. Personalet finner dem hvis de går seg bort.

Det er også utviklet moderne kommunikasjonsutstyr, som flere har nevnt her, som kan brukes mer, slik at syke kan konsultere leger hjemmefra, og slippe slitsomme reiser og ventetider på sykehusene. Det samme gjelder også på sykehjemmene. Kommunikasjonen og konsultasjonen kan gjøres mellom sykehjemslegen og sykehuslegene, også ved hjelp av ny teknologi, med røntgen, slik at den syke eldre slipper å bli fraktet frem og tilbake mellom sykehjem og sykehus.

Det som er viktig for oss i Høyre å påpeke når vi snakker om å ta i bruk mer teknologi i helse- og omsorgssektoren, er, som også statsråden sa, at teknologi i omsorgen aldri kan erstatte mennesker. Vi må ta i bruk ny teknologi med varsomhet, for vi vil ikke ha et kaldt samfunn hvor gode omsorgspersoner erstattes med roboter og tekniske duppeditter. Høyre er også opptatt av de etiske problemstillingene, som også statsråden var inne på, knyttet til bruk av velferdsteknologi. Vi mener det er viktig å bruke tid på å vurdere grensene mellom trygghet og overvåkning. Hensynet til personvernet må ivaretas på en forsvarlig og respektfull måte.

Høyre er opptatt av å sette brukerne i sentrum, ta dem med på råd og lytte til hva de opplever som gode omsorgstjenester. Tilbakemeldinger fra mange hjelpetrengende er at de ønsker å ta i bruk tekniske hjelpemidler som kan gi dem større grad av mestring og selvstendighet i hverdagen. Det å kunne greie seg selv, og ikke hele tiden føle at man er pasient eller pleietrengende, har noe med livskvalitet å gjøre.

Det er ikke snakk om et enten–eller når det gjelder å ta i bruk ny teknologi. Ansatte i pleie- og omsorgssektoren skal fortsatt gjøre oppgaver som bare kan utføres av kompetent personell. De varme og gode hendene skal fortsatt være et varemerke i omsorgen.

Til nå har det vært kommunene selv som har ledet an i å ta omsorgsteknologi i bruk på kommunalt nivå. Noen kommuner har kommet langt – det nevnte også statsråden. Bærum kommune, som jeg kjenner, er en av dem. De kommunene som ikke har begynt å tenke i disse baner, har mye å lære av de kommunene som ligger i front.

Når en ser til andre europeiske land, som f.eks. Danmark og Skottland, har de nasjonalt satt utvikling og bruk av velferdsteknologi høyt på dagsordenen og vunnet flere erfaringer. Her er jeg enig med interpellanten: Det går for tregt på dette området i Norge. Det er manglende satsing, og det er noe tilfeldig.

Regjeringen har en jobb å gjøre med å komme mer på banen og sørge for at det blir mer fokus, og utvikling, på dette viktige området i alle kommuner. Jeg hørte i innlegget fra statsråden det jeg opplever som store ambisjoner på dette området: å få det som Hagen-utvalget omhandler, med på dagsordenen.

Til slutt har jeg et spørsmål: Hvordan har man da tenkt å gjøre det?

Kari Henriksen (A) [12:03:24]: Jeg må si at når det gjelder det siste spørsmålet, gleder jeg meg til å høre statsrådens svar på tre minutter. Jeg regner med at statsråden har gode svar på det store spørsmålet.

Jeg synes det er trukket fram viktige begreper som det er helt nødvendig å ta med seg i denne debatten. Ministeren pekte på de etiske, menneskelige og medmenneskelige dilemmaene som vi står overfor når det gjelder teknologien. Det er selvfølgelig ekstremt viktig at vi diskuterer dette, for nå kommer det en ny bioteknologilov, som på en måte setter alle de virkelige problemstillingene helt på spissen, så dette er viktig. Derfor har min intensjon vært å snakke bare positivt, nettopp fordi jeg opplever de fordommene som ligger ute. Og jeg tror de fordommene er med på å sperre utviklingen, fordi vi ikke får utløst det potensialet som faktisk finnes. Det betyr ikke at jeg ikke ser dilemmaene, at jeg ikke er kjent med dem og mener at det ikke må gjøres noe med dem. Det mener jeg i aller høyeste grad.

Men for å komme dit tror jeg vi må snakke mye mer om bruk av teknologi i det offentlige rom. Vi må i mye større grad peke på de positive elementene, og noen ganger bare vise til at vi alle bruker teknologi hver dag, og at vi er veldig fornøyd med den teknologien. Jeg har lyst til å fortelle noe. Mine foreldre var født tidlig på 1900-tallet, og min mor og de fikk tidlig telefon. De bodde i Oslo, og hele familien var dypt bekymret, for nå ville de bare sitte hjemme. Det ville bli et samfunn der alle bare satt hjemme og ringte til hverandre. Det var helt forferdelig. Sånn ville det bli, så de burde ikke ha den telefonen. Vi har hatt de samme debattene om alle nyvinninger som er kommet, som tv og data. Derfor er det viktig at vi også løfter fram de positive elementene i dette.

Det er heller ikke sånn at ikke lavstatusgrupper nyter godt av teknologien som finnes i dag – snarere tvert imot. Det er vel ingen som har nytt så godt av den akuttmedisinske teknologien som rusmiddelavhengige. De reddes fra overdosedødsfall etter overdosedødsfall – daglig – på grunn av den teknologien. Mitt poeng når jeg løfter opp lavstatusgruppene, er at den teknologien som hjelper dem til å holde seg i live, er annerledes enn den som skal hjelpe dem til å leve. Derfor må vi ha fokus på den teknologien som kan hjelpe disse pasientgruppene og disse lavstatusgruppene i samfunnet til å få innpass på, og benytte, teknologisektoren på samme måte som andre i de sykdomsgruppene der det er mer status både å jobbe og å utvikle programmer. Så jeg ser fram til de meldingene som kommer, og de strategiene som skal legges fra regjeringen. Og så forventer jeg at dette med sosiale ulikheter også blir et tema i den videre debatten.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:06:43]: Jeg vil nok en gang takke for at denne interpellasjonen ble tatt opp, og også for de innleggene som har vært, som jeg synes har vært veldig konstruktive. Det er jo veldig bra når Stortinget også kan samle seg om noe som egentlig er positivt.

Så tror jeg at interpellanten har ganske rett i at det har vært forbundet med en del fordommer å ta i bruk teknologier – at man mer har sett på innvendingene mot enn fordelene med. I noen sammenhenger er nok det riktig. I den sammenheng har jeg lyst til å berømme Sykepleierforbundet, som faktisk har vært ganske gode pådrivere til å ta i bruk teknologi, og kommet med mange løsninger som har gjort ikke minst hverdagen bedre for dem som jobber i omsorgssektoren.

Så tror jeg også det som man har vært inne på i debatten, dette med at interpellanten har fokusert på psykisk syke, på eldre, at det kanskje er der vi tenker at teknologien er lett å innføre. Men når det gjelder psykisk syke og rusmiddelavhengige, er kanskje ikke dette områder hvor man tenker at det faktisk er ganske viktig å innføre en teknologi som gjør det som interpellanten egentlig veldig fint sa det: hjelper dem til å leve og klare hverdagen, som blir krevende innimellom alt det som stilles av krav til disse menneskene. Så det er egentlig noe som vi må ta med videre i arbeidet – et veldig viktig element.

Igjen vil jeg vise til at det er ikke slik at vi ikke kommer til å gjøre noe før stortingsmeldingen kommer, men det er klart at den er viktig, både med hensyn til standardisering, med hensyn til metoder, lovverk og rammeverk, etiske problemstillinger osv.

Så ble jeg spurt av representanten Bente Stein Mathisen om hvordan jeg hadde tenkt å gjøre dette. Da vil jeg jo egentlig igjen vise til at satsingen på teknologi i Helse- og omsorgsdepartementet nå har akselerert. Det går spesielt på å få systemer som kan «snakke sammen». Det går på utvikling av elektronisk pasientjournal og en rekke andre systemer som skal gjøre det enklere og sikrere i helsevesenet. Når det gjelder bruk av omsorgsteknologi og den teknologien som kommer – altså det som Hagen-utvalget ser på – kommer vi til å ta det videre. Jeg vil komme tilbake til det, bortsett fra at vi selvfølgelig i stortingsmeldingen kommer til å ta alt dette opp.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 avsluttet.