Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er Anette Trettebergstuen. Presidenten antar at Trettebergstuen holder innlegg for sakens ordfører.

Anette Trettebergstuen (A) [11:10:44]: Det stemmer, president.

Arbeids- og sosialkomiteen har jobbet forholdsmessig mye med hund de siste årene. Vi vet alle at hunden er menneskets beste venn, og jeg vil litt spøkfullt, men også litt alvorlig, si at arbeids- og sosialkomiteen må være servicehundens beste venn.

Vi vet alle at det er forskningsmessig medisinsk bevist hvilken effekt hunder har på folk – mot ensomhet, mot depresjon og angst, eller mot overvekt. Vi har alle besøkt senildementposter på sykehjem der besøkshunder er til stor glede for pasientene. Vi har assistansehunder, vi har selvfølgelig førerhunder for blinde og svaksynte, og vi har servicehundene som bidrar til økt livskvalitet for folk. Det er derfor ikke noe rart at hele komiteen og alle partier engasjerte seg og stilte opp for å få servicehundprosjektet på skinner da det var i vanskeligheter i forhold til både finansiering og evaluering.

Komiteen har engasjert seg såpass kraftig at vi faktisk har nærmet oss saksbehandlernivå. Opposisjonen har tatt skrittet fullt ut og gått inn på utøvende myndighets ansvarsområde. Forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet har allerede selv evaluert servicehundprosjektets nytteverdi og foretatt en juridisk vurdering av om denne ordningen skal gå inn under folketrygdlovens støtteregler. Høyre og Kristelig Folkeparti har støttet seg på Fremskrittspartiets evaluering og faglige vurderinger, mens vi fra regjeringspartiene ønsker å forholde oss til det planlagte løpet, at det foretas en faglig evaluering så snart som mulig, og at den deretter vurderes på en vanlig og forsvarlig måte.

Vi er fornøyd med at servicehundprosjektet nå er organisert på en god måte, og at arbeidsministeren skal komme tilbake til Stortinget på egnet måte, som det heter, med en slik vurdering av ordningen. Vi er også veldig fornøyd med at det i revidert er foreslått 3 mill. kr til erstatningshunder, og vi regner med full oppslutning om regjeringens forslag ved behandlingen av revidert budsjett her i neste uke. De midlene vil bli overført til Norges Blindeforbund som har den nødvendige fagkompetansen på området, og som også har erfaringen med finansieringen av førerhunder.

Når det gjelder dette representantforslaget, foreslår vi derfor at det legges ved protokollen. Vi vil selvsagt ikke avvise forslaget, og sjansen for at posisjonen og opposisjonen kommer til samme konklusjon med hensyn til evaluering og juridisk vurdering, er stor. Men vi ønsker altså ikke å bryte med vanlig arbeidsfordeling mellom storting og regjering, eller ta på oss å være evaluerende instans, selv om vi alle i komiteen åpenbart ser de positive effektene av servicehundprosjektet.

Vigdis Giltun (FrP) [11:14:05]: Servicehundsaken har skapt veldig mye oppmerksomhet, og den har også tatt veldig mye oppmerksomhet i komiteen. Alle partiene har lovet mye, alle partiene har vist veldig stor forståelse for hvor nyttige hundene er for brukerne, men opposisjonen begynner å bli ganske utålmodig, for det skjer veldig lite.

Norge er ikke noe foregangsland. Servicehund er vanlig i Nederland, Sverige, USA, og vi hørte også, da vi var der nede, at det var vanlig i Spania.

I perioden 2001–2006 ble det igangsatt to prosjekter ved hjelp av midler fra stiftelsen Helse og Rehabilitering. 27 hunder fikk brukere, og de har fungert veldig bra. Evalueringen er gjennomført på oppdrag fra Arbeids- og velferdsdirektoratet. Det er også laget to prosjektrapporter fra servicehundprosjektene, en av Norges Blindeforbunds førerhundsskoler, som har utarbeidet Servicehund, og så har Norges Handikapforbund Øst utarbeidet Servicehund for funksjonshemmede 2004–2006.

Rapportene innholder erfaringer fra bruk av servicehund. Det finnes også en nederlandsk undersøkelse fra 2006 som er oversatt til norsk: «Samfunnsmessig utbytte av Stiftelsen Hjelpehund Nederland». Det er en kvalitativ og kvantitativ undersøkelse som både handler om brukernes opplevelser og om kostnadseffekter ved ordningen. I undersøkelsen kartlegges den samfunnsmessige gevinsten. Det eksisterer også rapportering fra to svenske forsøk med rehabiliteringshund. I de svenske forsøkene har fokus vært på den psykososiale effekten av å ha hund og mindre på den praktiske assistansen som hundene utfører. Det er også i år bevilget midler til prosjektet, som ikke ble igangsatt i fjor, og som ikke ble igangsatt i forfjor. Årsaken var visstnok mangel på brukere på tross av at det var 60–70 brukere som ønsket seg hund den gangen prosjektet ble igangsatt. Man kan undre seg litt over hvorfor det har tatt så lang tid å få i gang dette prosjektet.

En annen ting er hva prosjektet vil ha å si, med et så lite antall brukere over så kort tid. Det vil også ha begrenset betydning hva man får ut av det prosjektet. Jeg tror at det må evalueres kontinuerlig, og at det må foretas justeringer underveis.

Som komiteen har påpekt, har det vært stor usikkerhet rundt nyanskaffelser av hunder til dagens brukere. Hundene er blitt for gamle, og ingen nye hunder er avlet eller trenet opp for å overta rollen. Hvorfor denne saken er trenert, vet jeg ikke, men jeg har mistanke om at det er en måte å forsøke å spare noen penger på.

Brukernes livssituasjon kan bli dramatisk endret hvis ikke brukerne får nye hunder i tide. Selv de 3 mill. kr som er bevilget på årets budsjett, er ikke nok til nyanskaffelser til de elleve hundene som går av med pensjon i år. Det er også fem hunder neste år som må gå av på grunn av alder, og som jobber på overtid. De klarer ikke å fylle rollene sine lenger, og det er heller ikke tillatt ifølge dyrevernloven å la hunder jobbe på den måten i så høy alder. Dette skaper stor uforutsigbarhet, og vi mener det er viktig nå å utforme gode kriterier for ordningen slik at de brukerne som faktisk har nytte av ordningen, kan få det, og kan få glede og nytte av en sånn hund. Vi vet at mange brukere har økt sine stillinger, andre som ikke var i arbeid, har kommet i arbeid. Én har sagt at hun ville vært på institusjon hvis det ikke hadde vært for hunden, og hunden gir trygghet og bidrar til psykisk velvære. Den fører til økt opplevelse av mestring og selvstendighet, og den gir en opplevelse av frihet.

Fremskrittspartiet mener det er klart dokumentert at ordningen med servicehund har så positive konsekvenser for brukerne at ordningen bør etableres og finansieres gjennom folketrygden. Vi har sett at for svært mange brukere har ordningen bidratt til forbedret livskvalitet, og vi mener at dette bør være grunnlag nok til å iverksette en slik ordning.

Vår tålmodighet er slutt. Vi tenker på de brukerne som hver dag er bekymret for hva som skjer hvis de ikke lenger har hund. Vi vet, ifølge undersøkelser i land hvor dette er innført på linje med førerhundordninger, at det er omtrent like stort behov for denne type hund som det er for førerhund for blinde. Det er derfor på høy tid å innføre denne ordningen i vårt samfunn hvor vi sier at vi skal ha flere tilbake til arbeid, og at vi skal likestille funksjonshemmede med funksjonsfriske slik at de får mulighet til å leve sitt liv på best mulig måte. Dette er en god måte å gjøre det på. Jeg er derfor glad for at Høyre og Kristelig Folkeparti også er med på forslaget. Jeg tar opp forslaget i saken på vegne av de tre partiene.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti tatt opp det forslaget hun refererte til.

Sylvi Graham (H) [11:19:18]: For Høyre er det viktig å gi enkeltmennesket en sjanse til å utvikle seg selv med alle sine evner. Det skal legges til rette for et samfunn med muligheter for alle, hvor alle har frihet til å leve selvstendig, og hvor alle som faller utenfor, skal få en sjanse.

Velferdsstaten skal ikke være alt for alle, men må være sterk for dem som har behov for hjelp, og det er noen som trenger litt mer for å få like mye. For Høyre er det helt grunnleggende at alle som kan jobbe, skal jobbe, og få oppleve den friheten det gir å være selvforsørgende. Og de som ikke kan jobbe, f.eks. på grunn av bevegelseshemming eller andre handikap, skal få muligheten til å leve et så fritt og selvstendig liv som mulig. Derfor støtter Høyre forslaget om likestilling av servicehunder og førerhunder. Servicehunder for personer med fysisk bevegelsesnedsettelse vil kunne være av vesentlig betydning for funksjonsevnen, både i arbeidsliv og i dagligliv.

Servicehunder bør kunne tilstås som hensiktsmessig og nødvendig hjelpemiddel på lik linje med førerhunder for blinde og svaksynte. Det er ikke med dette snakk om at alle som på en eller annen måte er bevegelseshemmet, automatisk skal få rett til servicehund. Forslaget innebærer at de som ved hjelp av servicehund kan klare seg betydelig bedre i hverdagen, får bedre livskvalitet, og at de som ved hjelp av en servicehund kanskje kan være en del av arbeidslivet, skal få mulighet til det.

Det er ganske uforståelig for meg at regjeringspartiene ikke kan støtte dette forslaget nå, men må avvente ytterligere evaluering. Selv om departementet er i gang med et prøveprosjekt, så er ikke dette nok. Det går sent fremover, og brukernes utålmodighet er forståelig.

Et prosjekt i regi av Blindeforbundet, og etter hvert Norges Handikapforbund, som startet i 2000, utdannet altså på få år – som statsråden skriver i brevet til komiteen – 29 servicehunder. Det har fungert utmerket for brukerne. Til sammenlikning har man i flere år avsatt penger til et prøveprosjekt i regi av Arbeidsdepartementet som fortsatt ikke er oppe og går. Man kan jo undre seg over om slike eksempler ikke kan få de rød-grønne til å sette spørsmålstegn ved sin allergi mot privates deltakelse i omsorgssektoren, men det er kanskje for mye å be om.

På grunn av erfaringene fra prøveordningene gjennom Blindeforbundet og Norges Handikapforbund vet vi at servicehunder er et effektivt virkemiddel. For å ta et eksempel fra mitt eget fylke: I Handikapnytt tidligere i år kunne vi lese om den snart ti år gamle servicehunden Elida som hadde hjulpet den trafikkskadde Kathrine med å håndtere hverdagen. I tillegg til å hjelpe Kathrine med alle slags små gjøremål kan hun passe på at Kathrine, som har problemer med å kontrollere leddene, har hodet i riktig stilling, og Elida kan om nødvendig varsle hjelpeapparatet.

Servicehunder er et godt og enkelt tiltak som forbedrer folks hverdag. Det er trist at regjeringspartiene ikke allerede nå, i dag, erkjenner og innser dette og stemmer for å innlemme ordningen i folketrygden, slik det er både i Nederland og i England. Så kan man ha – og det er vi enig i – en kontinuerlig og løpende evaluering.

Det store sosiale skillet i Norge går på om man er i arbeid eller ikke. Derfor mener vi det overordnede målet i arbeids- og sosialpolitikken er å bidra til at mennesker som kan få oppleve den trygghet det er å ha et inntektsgivende arbeid å gå til, skal få det. Altfor mange mennesker i yrkesaktiv alder står i dag utenfor arbeidslivet, og der må vi bidra med de tiltak som vi kan. Servicehunder er et konkret, effektivt tiltak for å hjelpe en viktig gruppe ut i jobb. Selv om det kanskje ikke dreier seg om så svært mange, er det av stor betydning for dem det gjelder, og i mange tilfeller av avgjørende betydning for om folk vil kunne ha et verdig liv og gå ut i arbeidslivet eller ikke.

Høyre vil at funksjonshemmede skal kunne leve verdige og selvstendige liv med permanente og forutsigbare hjelpemidler, som f.eks. servicehund. Derfor støtter vi forslaget i dag.

Karin Andersen (SV) [11:23:54]: Det har vært dundrende tverrpolitisk enighet på Stortinget om at vi skal ha i gang et offentlig forsøk med servicehund. Det har tatt altfor lang tid – jeg skal være den første til å si det – men nå er det altså i gang. Og når representanten Giltun sier at det skjer ingenting, så sier jeg: Jo, det skjer noe nå. Men jeg vil nok be statsråden merke seg det tunge tverrpolitiske engasjementet det er i denne saken, slik at det forsøket som nå er i gang, må tas på det største alvor, fordi jeg tror det er dundrende enighet om at servicehund kan være et veldig godt hjelpemiddel. Det viser jo det forsøket som har vært i regi av Helse og rehabilitering, og som satte i gang debatten, selv om det har vært ordninger i andre land, som også flere av oss har sett før.

Jeg tror dette handler om – som flere har sagt – sjølstendighet, altså likestilling og sjølstendighet i eget liv. Det handler om deltakelse i samfunnslivet. Det handler om både opplevd og reell trygghet for mennesker med funksjonsnedsettelser, og det handler også om mulighet for arbeid. Noen ganger handler det kanskje også om redusert behov for andre hjelpetjenester, sjøl om jeg tenker at dette handler mer om en type hjelpemiddel enn en hjelpetjeneste. Ikke minst er jeg overbevist om at servicehund for noen er et vesentlig bidrag til økt livskvalitet. Og det er et mål for politikken at man skal kunne bidra til økt livskvalitet for mange.

Jeg hører nok til dem som er overbevist om at servicehund skal bli et hjelpemiddel, og at det vil være et godt supplement til andre typer hjelpemidler i porteføljen i årene framover – og det på tross av at jeg nok ikke ligger an til å være en av dem som ville bruke et sånt hjelpemiddel, fordi jeg er så redd for hunder. Men jeg har jo opplevd og sett hvordan disse servicehundene faktisk fungerer i praksis. Det er få hjelpemidler jeg ellers har sett, som har kunnet konkurrere med dette, i tillegg til at svært mange mennesker har en helt annen opplevelse enn meg; de opplever nemlig veldig stor trygghet og sosialt mye positivt knyttet til det å ha hund.

Så Stortinget har store forventninger til det prosjektet som nå er igangsatt. At det blir fulgt opp veldig tett fra politisk ledelse, forutsetter jeg, i og med at denne saken har hatt en lang forhistorie, slik som flere før meg har nevnt. Det er altså sånn at det er stor politisk interesse i Stortinget, stor tverrpolitisk, enstemmig interesse, rundt dette prosjektet, nettopp fordi Stortinget også enstemmig har vedtatt lover om tilgjengelighet og mot diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser. Hele det politiske utgangspunktet for det er man skal være likestilt med hensyn til deltakelse på alle samfunnets og livets områder. Hvis man skal greie å oppnå det, tror jeg at servicehund må være en del av den porteføljen vi har når det gjelder hjelpemidler.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:27:49]: Servicehunder, den saken vi behandler i dag, er jo en slager, en gjenganger i komiteen. Men under saksbehandlingen merket jeg meg at det ikke bare er i denne komiteen den er en gjenganger, for både forrige representant fra Kristelig Folkeparti i komiteen og også den representanten som satt på Stortinget i perioden før det, har vært veldig opptatt av saken og kontaktet meg. Det viser at det er mange som ønsker å hjelpe de menneskene det gjelder. Det er også mange som er utålmodige etter at det skal skje ting. Men det er egentlig veldig trist, for vi har gått igjennom saken så mange ganger, og det burde vært ordnet opp i for lenge siden, for, som flere har vært inne på, handler det jo nettopp om livskvalitet, det handler om å bedre hverdagen for de menneskene som trenger hjelp, og det handler om at de også kan klare å hjelpe seg selv.

I dag er opptrening av hunder til å utføre enkelte oppgaver godt akseptert som hjelpemiddel, f.eks. når det dreier seg om å lukte eller finne narkotika, sprengstoff o.l., og en «ansetter» jo spesialhunder både innen justis og forsvar. Men mulighetene for å trene opp hunder er mange, og da må jo også målet være å kunne bruke hunder til å hjelpe mennesker til å få et enda bedre liv. Og det er jo nettopp dette det handler om.

Servicehund er en slags fellesbetegnelse for hunder som er blitt spesielt opplært til å utføre én eller flere nytteoppgaver for den – eller de – personen den tjenestegjør hos, det være seg f.eks. å hjelpe funksjonshemmede med å åpne dører, bære veske eller f.eks. varsle og dempe fall for en som har epilepsi. En servicehund kan også ha helt terapeutiske oppgaver.

Behovet for servicehunder er stort, også i Norge. I USA er det visstnok sånn at de har hatt servicehunder i over 30 år, og i Sverige er oppdrett og opplæring av den typen hunder for lengst vel etablert.

Det kan virke som om opptrening av servicehunder blir effektivt trenert i Norge, selv om behovet er stort. For en skal huske at fra 2001 til 2006 ble det finansiert to prosjekter i regi av Norges Blindeforbund og Norges Handikapforbund. I prosjektperioden ble det tildelt 29 hunder, mens 60–70 søkere ikke fikk hund. Det viser litt om at behovet er stort, og behovet er enda større – utover de som til nå har fått hund.

Hunden er menneskets beste venn, og for noen kan hunden være den kanskje viktigste vennen de har. Disse menneskene burde fått sin situasjon avklart, og vi burde for lenge siden vært i gang med et ordentlig opplegg for trening og hatt sikkerhet for at det blir utdannet nye hunder.

Kristelig Folkeparti forventer at regjeringen nå sørger for at dette skjer, jf. innlegget til deres representanter her i salen i dag og også tidligere. En ting er at det er godvilje, og at det er et tverrpolitisk flertall bak det. Noe annet er at det faktisk følges opp. Det forventer Kristelig Folkeparti skjer, slik at vi får likestilt finansieringsordningen av førerhunder og servicehunder så fort som mulig.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:31:17]: Servicehunder har vært et tema som har skapt mye debatt og engasjement både i det politiske rom og i media. Forslagsstillerne ønsker en permanent ordning finansiert over folketrygden – tilsvarende førerhunder for blinde. Mer konkret vil dette si at servicehunder, hvis det er hensiktsmessig med tanke på arbeids- og dagligliv, blir gitt til personer med fysisk bevegelsesnedsettelse.

Et flertall i arbeids- og sosialkomiteen ba høsten 2008 regjeringen om å igangsette et forsøk med servicehunder i offentlig regi. Det har dessverre vist seg krevende å rekruttere brukere til dette forsøket. Det gledelige er at man nå ligger an til en oppstart i 2011. Regjeringen har prioritert dette arbeidet, og valgte i behandlingen av budsjettet å styrke bevilgningen med ytterligere 5 mill. kr.

Flertallet i arbeids- og sosialkomiteen ba i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2011 om at overførte midler fra 2010 skulle benyttes til erstatningshunder til de personer som deltok i de to tidligere servicehundprosjektene.

Departementet legger nå opp til at Norges Blindeforbund får ansvaret for tildeling av erstatningshunder innenfor en ramme tilsvarende 3 mill. kr. Det er foreslått en nødvendig omdisponering for å sikre dette i revidert nasjonalbudsjett.

Jeg har forståelse for at servicehundbrukere opplever at hundene tilfører hverdagen mye. Selv om det på forsøksbasis i regi av funksjonshemmedes organisasjoner har vært gjennomført prosjekter med servicehund siden 2001, har det fram til nå ikke vært noe offentlig tilbud.

Folketrygdlovens vilkår uttrykker en rettslig standard som innebærer bl.a. at servicehundordningen i så fall må være en hensiktsmessig måte å løse brukernes problemer på i arbeids- eller dagliglivet. Lovens krav innebærer at oppgaven i så fall ikke kan løses tilfredsstillende på andre og rimeligere måter enn gjennom servicehunder.

Det er viktig å ha med seg at Arbeids- og velferdsdirektoratet og daværende Sosial- og helsedirektoratet mente at de tidligere forsøkene med servicehund ikke ga klare nok indikasjoner på nytte og behov. De konkluderte med at det ikke burde opprettes en permanent ordning for folketrygdfinansierte servicehunder.

I sum mener jeg at det fortsatt er behov for en klarere dokumentasjon på hundenes nytteverdi. Første steg er at forsøket som nå er i gang, må gjennomføres, og ordningen må dessuten grundig evalueres.

Jeg vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en helhetlig vurdering av om servicehunder bør finansieres av det offentlige. Jeg oppfatter også at dette er i tråd med hva komiteens flertall går inn for.

Så vil jeg til slutt si at jeg hører det som kommer fram i denne debatten, og at dette er noe som en enhetlig komité er veldig opptatt av. Jeg tar med meg det som et veldig klart utgangspunkt for igangsettingen av det videre arbeidet med dette forsøksprosjektet.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [11:34:23]: Hva mener statsråden at det nye prosjektet skal gi svar på som ikke er fremkommet i de tidligere undersøkelsene og evalueringene? Og hva vil statsråden si til de tre som ikke får fornyet sine hunder i år? 3 mill. kr er kun nok til åtte av de elleve hundene. Jeg kunne også tenke meg å høre hva hun har å si til de fem som må ha hund til neste år. Med den uforutsigbarheten som vi nå fortsatt skal ha, må det jo hele tiden tilføres midler, noe som er høyst usikkert om kommer. Da lurer jeg på om statsråden kan forsikre disse brukerne om at de får nye hunder. Dette er spesielt viktig med tanke på å trene opp hundene. Det tar seks–ti måneder å få trent opp hundene og også finne de som er riktig avlet. Det er veldig viktig at statsråden nå avklarer om de brukerne som i dag har hund, vil få ny hund – alle sammen.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:35:27]: Til evalueringen: Selv om dette har vært i verk siden 2001, foreligger det ikke noen enhetlig og entydig dokumentasjon på at dette tilfredsstiller det grunnleggende utgangspunktet i folketrygdloven for at man skal gjøre dette til en permanent ordning.

Nå har man altså bevilget penger og fått på plass en forsøksordning. Vi mener det er viktig å se helheten i denne forsøksordningen. Det har jo vært et problem i det hele tatt å få personer til å starte opp dette prosjektet. Det er også på plass. Det kan godt være at man ikke har jobbet bra nok med det, men nå er dette på plass. Det er viktig før man gjør noe mer med tanke på å få dette som en permanent ordning.

Så er det satt av 3 mill. kr, som Blindeforbundet skal håndtere, knyttet til erstatningshunder. Nå er det Blindeforbundet som basert på søknad og oppfølging skal finne ut hvem det er som skal ha dette, og så vil det eventuelt være en budsjettsak for neste år knyttet til om det er ytterligere flere som skal ha erstatningshunder.

Vigdis Giltun (FrP) [11:36:27]: Jeg vil gjerne ha et klart svar til de tre brukerne som tydeligvis ikke vil få hund i år. 3 mill. kr er nå satt av, og etter hva jeg kan se, er det ikke satt av noe mer i revidert budsjett fra regjeringens side. Det vil si at tre av de elleve brukerne som nå har altfor gamle hunder, ikke får hund i år. Stemmer det at de ikke vil få noen ny hund? Stemmer det også at statsråden vil la det være et helt åpent spørsmål om det blir midler til noen nye hunder på neste års budsjett, slik at det ikke er nødvendig å begynne å trene, og at de brukerne som er i dag, blir faset ut?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:37:04]: Det er ikke slik at jeg nå kan gå inn og saksbehandle erstatningshunder til 500 000 kr til brukere. Det er det nå satt til Norges Blindeforbund å gjøre. Når det gjelder det med at det er elleve personer som har hatt det tidligere, kan det godt være at det etter Blindeforbundets syn er elleve personer som også rettmessig burde fått en erstatningshund. Men nå har vi altså satt av 3 mill. kr til dette. Dette er en budsjettavsetning, og så er det Blindeforbundet som nå skal gå inn og tildele dette til dem som ønsker og ber om å få en erstatningshund, og vurdere deres behov. Men man får ingen garanti fra meg her og nå om at de og de personene som har hatt en erstatningshund, får dette fra inneværende år. Vi har satt av de midlene, og vi mener at Blindeforbundet nå skal gjøre en vurdering av hvem som i neste runde kvalifiserer til å få en erstatningshund.

Sylvi Graham (H) [11:38:08]: Ved starten av debatten i saken i dag sa Anette Trettebergstuen at vi beveget oss nærmest ulovlig langt inn i saksbehandlingen ved vår utålmodighet. Dernest sa representanten Trettebergstuen at vi ser alle de åpenbare fordelene ved servicehundprosjektet. Representanten Andersen, også fra den rød-grønne regjeringssiden, sa at det er en «dundrende enighet» i Stortinget, og at det har tatt altfor lang tid. Hun ba nærmest statsråden om å legge trykk på dette forsøket videre, og konkluderte med at en slik hund er et vesentlig bidrag til økt livskvalitet. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Men det er to andre representanter her som har brukt ordet «trenert», og det ligger meg ganske nært når jeg tenker på sakskomplekset. Hvor lang tid synes statsråden at det er nødvendig å jobbe videre med denne saken før den kommer?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:39:15]: Jeg kan forsikre at jeg har vært opptatt av denne saken fra jeg begynte å jobbe med den. Vi har fått til sammen 8 mill. kr i årets budsjett for å følge opp dette. Jeg er også opptatt av at vi hele tiden skal bruke fellesskapets penger på den absolutt mest fornuftige måten – på den måten som sikrer den enkelte bruker som trenger det, den absolutt beste oppfølgingen.

Jeg har vært opptatt av at vi må få stablet et godt prosjekt på beina. Det har vist seg å ta tid. Jeg vil ikke spekulere i årsakene til det, men vi har i hvert fall sørget for at det prosjektet er på beina nå. Og så mener jeg det er klokt, basert på de erfaringene man har, å bevilge seg en evaluering av det prosjektet før man går til det skritt å si at dette er en likestilt ordning med blindehunder, og at det får den rollen i forhold til folketrygdloven.

Men som jeg også har sagt: Jeg ser at dette har en stor interesse, og at det er et bredt tverrpolitisk ønske om en slik ordning. Men jeg har absolutt behov for – og tror det er riktig – å foreta en evaluering av et helhetlig prosjekt, gitt at man har hatt dette siden 2001 og ikke har fått en enhetlig og entydig tilbakemelding.

Sylvi Graham (H) [11:40:22]: Jeg har hørt hva statsråden sier, og det har hun også skrevet i brevet til komiteen. Jeg var bare ute etter svar på det enkle spørsmålet: Hvor lang tid mener statsråden det vil ta før vi får denne evalueringen?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:40:39]: Nå må vi få dette forsøksprosjektet opp å gå, og det skal vi få i 2011. Så vil jeg komme tilbake til akkurat hvor lang prosjekttid man trenger før man har fått en fornuftig evaluering. Det har jeg ikke et klart svar på nå. Vi må se på hvor mange brukere vi får, og hvordan dette kommer opp å stå så raskt som mulig.

Når man nå får et prosjekt med et godt antall mennesker, er jeg litt overrasket over at det er så viktig – før man har fått evalueringen av dette – å få dette knesatt som et prinsipp på denne måten i folketrygdloven. Det er jeg litt overrasket over – særlig gitt at det er ingen tvil om at man opplever det som et gode å ha den type hund. Det er det ingen som er uenig i. Men spørsmålet er, før man har fått en ordentlig evaluering: Er det denne ordningen man vil gjøre permanent, og bruke den type penger på, før man har sett hvordan dette vil fungere i forhold til andre typer ordninger?

Jeg gjentar meg selv – jeg vet det – men det har også andre gjort i denne debatten. Det er lov å vente på en evaluering. Det er klokt og riktig, mener jeg.

Vigdis Giltun (FrP) [11:41:50]: Jeg tillater meg å lure på om statsråden har lest de andre evalueringene som har vært foretatt, både i Norge og andre steder, når hun er så veldig opptatt av at det må lages en ny evaluering og et nytt prosjekt.

Og så kan jeg svare statsråden på hvorfor det er så viktig å få dette som en ordning nå, og ikke vente i flere år til, som vi sannsynligvis må gjøre:

Punkt en: Det er viktig at de brukerne som har hunder, skal være sikret nye hunder når hundene oppnår pensjonsalder – ikke når Blindeforbundet synes de trenger en ny hund, men når hundene oppnår pensjonsalder.

Det er heller ikke Blindeforbundet som nødvendigvis skal sitte og avgjøre hver enkelt – hvem som ikke skal få hund, av dem som har det i dag. Det er veldig viktig å få på plass en ordning for at man skal kunne avle og trene hunder for formålet. Det kan man ikke vente i mange år på, for å opprettholde kompetansen og for å fortsette og videreføre ordningen i den situasjonen disse brukerne er i i dag. Forstår ikke statsråden det?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:42:53]: Jeg er helt sikker på at det kan anføres veldig mange gode grunner for at de som i dag har erstatningshunder, bør ha en klar sikkerhet for at de får det fremover, og at man bør ha gode systemer hvor dette er åpnet for alle som trenger det.

Min jobb er også hele tiden å foreta en vurdering av hvordan vi bruker fellesskapets penger på dette på en best mulig måte, og hva som er det beste alternativet for dem det gjelder. Jeg mener i denne sammenhengen at man må gi seg selv en evaluering av ordningen. Og ja, jeg har sett på evalueringene, og de er ikke entydige. Det har heller ikke vært et entydig, offentlig prosjekt. Det har vært veldig mange ulike aktører inne.

Jeg gjentar meg selv: Det er klart at dette er en veldig god ordning, men det er ikke slik at alle gode ordninger skal inn i folketrygdloven, og at man kan si at fra nå av er dette noe som gjelder for alle. Vi må foreta noen vurderinger og prioriteringer. Jeg er innstilt på denne ordningen, men jeg er også innstilt på at vi skal ha en ordentlig evaluering av ordningen før vi trekker den endelige konklusjonen i saken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.