Sak 7–9 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 10 minutter, og at taletiden fordeles på følgende måte:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Presidenten vil videre foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er Harald T. Nesvik, og han har en taletid på 15 minutter.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:16:19]: (ordfører for sakene nr. 7 og 8): Klokken begynte å gå litt tidlig, så jeg har 15 sekunder ekstra.

Først av alt vil jeg få lov til å ta opp de forslagene der Fremskrittspartiet enten står alene eller sammen med andre. Det gjelder forslag som er inntatt i de forskjellige innstillingene.

For det andre vil jeg bare knytte en kort kommentar til Dokument 8:89 S, som undertegnede også er saksordfører for. Når det gjelder Kristelig Folkepartis forslag knyttet til retningslinjer for et aktivt statlig eierskap, går komiteens flertall, alle unntatt Kristelig Folkeparti, inn for at det skal vedlegges protokollen. Man viser også til at de problemstillingene som framkommer i det forslaget, har man sett igjennom og behandlet i forbindelse med de generelle merknadene i innstillingen til eierskapsmeldingen, St.meld. nr. 13 for 2010–2011.

Staten både er og kommer til å være en svært viktig aktør innen norsk reiseliv, når det gjelder både det direkte og det indirekte eierskapet i de selskapene som staten enten eier alene eller sammen med andre. Dette kommer selvfølgelig i tillegg til den aller viktigste oppgaven som staten har i næringspolitikken, nemlig det å sørge for gode og konkurransedyktige rammevilkår, slik at disse bedriftene til enhver tid klarer å møte den stadig voksende konkurransen som vi ser fra andre land.

Det er svært viktig at staten på en god måte klarer å skille de rollene den har på disse forskjellige områdene – dette fordi det ikke skal kunne oppstå konkurransevridning i de tilfeller der staten er inne som indirekte eller direkte eier i et selskap som er i konkurranse med andre privateide bedrifter i samme bransje. Noen eksempler på dette kan vi også nevne. I den forbindelse kan vi nevne Cermaq ASA, der staten eier 43,54 pst. i et oppdrettsselskap, som i tillegg er fiskefôrprodusent. Dette selskapet konkurrerer med andre selskaper i samme bransje både i Norge og i utlandet. Andre eksempler er den delen av Postens virksomhet som ikke er monopolistisk, dvs. annen virksomhet enn brev under 50 gram, der de konkurrerer i et marked der andre, f.eks. bransjer knyttet til reklameomdeling etc., er i en slik konkurransesituasjon. Videre kan vi nevne eiendomsutviklingen i Entra, Mesta m.fl.

Det er nettopp disse problemstillingene samt det faktum at staten er en så betydelig eier i norsk næringsliv, som synliggjør viktigheten av at regjeringen rapporterer til landets øverste folkevalgte organ om hvordan en akter å utøve det statlige eierskapet på en best mulig måte. Statens eierandel er faktisk en tredjedel av alt eierskapet på børsen. Vi snakker om 600 mrd. kr, så det er betydelig. Regjeringen er jo den som i henhold til det konstitusjonelle til enhver tid har ansvaret for å utøve og forvalte det statlige eierskapet.

Jeg vil gi honnør til komiteen som innen relativt korte frister har levert den innstillingen som vi nå har liggende til behandling. Det har vært svært hektisk med tanke på hvor sent meldingen kom, sett i lys av at en ønsket at denne skulle bli ferdigbehandlet innen sommeren. Men dette har gått meget greit. De enkelte partiene har på en god måte fått synliggjort sine standpunkter på en skikkelig og grundig måte. Alle partiene viser gjennom innstillingen at det er viktig at det statlige eierskapet en forvalter, gjøres på en god og profesjonell måte. Det er også en samlet komité som viser til at staten også skal opptre som en aktiv og strategisk eier, selv om dette kommer til uttrykk gjennom forskjellige måter å skrive det på.

Det er imidlertid et faktum at de politiske skillelinjene også klart kommer til syne når en begynner å gå inn i selve eierskapsutøvelsen. Også når det gjelder styrekompetanse, hvilke selskaper staten skal eie etc., er det helt åpenbart at det er betydelige politiske skillelinjer. Disse forskjellene vil de enkelte partiene helt sikkert redegjøre for på en glimrende måte selv i sine respektive innlegg. Jeg kommer framover til å konsentrere meg om mye av det som er Fremskrittspartiets politikk, og så regner jeg med at andre helt klart vil ta for seg sine ståsteder.

Jeg vil gi statsråden honnør for den måten meldingen er bygd opp på, som på en meget god måte synliggjør hvordan regjeringen i tiden framover har tenkt å utøve eierskapet i mange selskaper, ikke minst gjennom det som regjeringen omtaler som hvilke forventninger regjeringen har til disse selskapene på en rekke måter. Hvordan de har tenkt å følge dette opp i praksis, og i hvilket omfang, er det imidlertid ikke like stor klarhet i.

Det er videre også svært positivt at en har valgt å videreføre det prinsipp som ble lagt til grunn i forbindelse med forrige eierskapsmelding, St.meld. nr. 13 for 2006–2007, der en kategoriserte selskapene inn i fire ulike kategorier, alt ut fra hvilke mål staten hadde for de enkelte selskapene. Disse kategoriene er følgende: Kategori 1 er selskaper med forretningsmessige mål. Som eksempler kan man nevne Argentum Fondsinvesteringer, Baneservice, Cermaq, Entra Eiendom, Flytoget etc.

Kategori 2, som er selskaper med forretningsmessige mål og nasjonal forankring av hovedkontorfunksjoner, kan f.eks. være Aker Holding, DnB NOR, Kongsberg Gruppen, Nammo etc.

Kategori 3 er selskaper med forretningsmessige mål og andre spesifikt definerte mål: Eksportfinans, Electronic Chart Centre, Kommunalbanken, NSB etc.

Den fjerde og siste kategorien er selskaper med sektorpolitiske mål, og her kan en nevne en hel masse: Enova, Gassco, Gassnova etc.

Det redegjøres også i meldingen for hvordan eierskapsutøvelsen er fordelt mellom forskjellige departementer. I den forbindelse finner Fremskrittspartiet grunn til å foreslå en betydelig endring i denne strukturen dersom en i framtiden skal kunne ha en god, effektiv og profesjonell utøvelse av det statlige eierskapet.

Jeg vil nå ta for meg noen av de mer konkrete delene av meldingen som Fremskrittpartiet mener det er viktig at regjeringen griper fatt i så raskt som overhodet mulig. Videre vil jeg også, hvis det blir tid, gå inn i en del av de enkeltselskapene der man foreslår endringer.

Eierskapsforvaltningen er fordelt på 11 departementer hvis man også tar med Finansdepartementet, som har et betydelig ansvar. Det er ikke mulig at man på en skikkelig og god måte vil kunne klare å ivareta alle disse selskapenes interesse, og ikke minst statens og skattebetalernes interesse, dersom man har den fragmenterte eierskapsforvaltningen som er i dag i departementet. Det er viktig at man tar inn over seg at man møter en stadig tøffere konkurranse og betydelig større utfordringer. Det er mye mer internasjonal konkurranse også innenfor disse områdene der staten har sitt engasjement. Det er derfor viktig at man klarer å rekruttere de gode folkene for å kunne gjøre dette på en skikkelig måte. For når man skal inn og rådgi prosessene, gjennom hvilke krav man skal stille til selskapene, styremedlemmene, generalforsamlingen etc., er det viktig at man har god kompetanse og styringskompetanse. Derfor er det helt åpenbart for Fremskrittspartiet at vi trenger å få til en samling av disse selskapene inn mot Nærings- og handelsdepartementet. Fremskrittspartiet har lagt fram et konkret forslag, som er tatt inn i innstillingen, om at særlig for kategori 1–3-selskapene må det igangsettes arbeid for å overføre eierskapet der og sørge for at det samles i Nærings- og handelsdepartementet. Men også en del av kategori 4-selskapene må man sørge for å legge inn der.

Det er ikke noe problem at selv om man har selve eierskapsutøvelsen lagt i Nærings- og handelsdepartementet, vil den sektorvise oppfølgingen kunne fortsette på samme måte, men da ikke gjennom eierskapsutøvelsen. Dette er det viktig å få til, for det er ikke nok selv om statsråden gjennom meldingen tilkjennegir at han ønsker å bygge opp kompetansen i Nærings- og handelsdepartementet for å kunne bli bedre på eierskapsutøvelse. Det er positivt, men man burde tatt et skritt videre.

Det omtales i meldingen, også knyttet til rammen for statens eierskapsforvaltning, at man legger opp til at vi har et ønskemål om at statens eierskap skal ligge omtrent som i dag, om lag som på dagens nivå. Riktignok viser man til at man kan gå inn og ut av forskjellige typer selskap, slik at det ikke nødvendigvis er den eiersitsen vi har i dag, som kommer til å være i framtiden. Det er det positivt at statsråden gjør. Men det er da ikke noe som helst grunnlag for at man skal kunne si at dette er det nivået vi bør ligge på. En del av oss mener at nivået kan ligge betydelig under, mens det også kan være en situasjon i framtiden, knyttet til framtidig finanskrise eller andre utfordringer, der det kanskje kunne være betimelig å stille spørsmål ved om det faktisk burde vært større på noen felt.

Når det gjelder eierstyringsprinsipper, må dette ligge til grunn, og dette har også hele komiteen sagt gjennom forskjellige typer merknader. Når man begynner å lese meldingen grundigere, kan man begynne å lure på om man har tenkt å legge til grunn det som kommer knyttet til å utøve eierskap, enten gjennom aksjeloven eller andre lover. For man legger veldig mange føringer inn i forskjellige områder for hva man stiller som forventninger på disse feltene. Her kommer man inn på en rekke forskjellige områder. Da finner jeg grunn til å stille spørsmål om hvorvidt man har tatt den helhetlige vurderingen i denne saken.

Hvorfor skal staten eie, og hva er målet for eierskapet? Ja, det er helt åpenbart at her er det betydelige forskjeller mellom den sittende regjeringen og Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet ønsker at man selger seg ned i en rekke selskaper, eller vi ønsker å gi regjeringen en fullmakt til å selge seg ned. Så får man bruke den tiden som skal til, for Fremskrittspartiet vil ikke at man selger seg ned fordi staten har behov for kapitalen. Det er ikke det som er hensikten med dette, men det er nettopp for å se på hvorvidt man kan få andre inn på eiersiden, hvorvidt det er ting som staten driver med i dag, som staten ikke har behov for å drive med, og hvordan vi kan få økt kompetansen ved å ta andre eiere inn.

Det kan ikke være et ønskemål i seg selv at det skal være staten som eier. Det må være å sikre drift, sikre tjenester til befolkningen og sikre arbeidsplasser som er hovedhensikten. Fremskrittspartiet mener at det er viktig at Norge ikke bare blir et filialland. Det er derfor viktig at man er inne på eiersiden i en del strategiske selskaper. Men det er en betydelig forskjell på å være inne som 100 pst.-eier og 67-pst.-eier, eller at man faktisk kan selge seg ned, slik at andre kan slippe til. Jeg merker meg også at i en debatt som næringskomiteen hadde så sent som i går, knyttet til Statskogs eiendommer, var enkelte, komiteens leder, rystet over at Fremskrittpartiet ville selge den delen av Statskogs eiendommer som var mulig å drive forretningsmessig. Men det skal da bare mangle at hvis det er andre som kan komme inn og drifte, skal de få muligheten til det. Det er da ikke en statlig oppgave som prinsipp at man skal drive skog. Man skal drive det i de tilfellene der andre ikke er interessert eller ønsker å være med.

Når det gjelder såkornfondsituasjonen i Norge, er såkornfondene i ferd med å gå tomme for penger. Det er viktig at man bruker en del av den kapitalen som man kan frigjøre gjennom salg eller på andre måter, til å bygge opp igjen disse såkornfondene og venturefondene, fordi det er jo nettopp gjennom det å kunne bruke penger på den måten at man skaper ny vekst, skaper nye bedrifter, ny næringsvirksomhet rundt omkring i distriktet. Det er det svært viktig å ha på plass.

Jeg ser at tiden som vanlig går fra en når en er engasjert i en sak, og jeg kommer helt sikkert til å komme tilbake også senere i debatten. Men det må ikke bli slik at denne debatten nå går på kroner og øre når det gjelder hvor mye man skal selge ned eller ikke. Nå er det viktig at vi legger prinsippene for hvordan vi vil håndtere dette.

Og: Ja, Fremskrittspartiet vil selge seg ut betydelig mer enn det regjeringen legger opp til i denne meldingen. Men hvis man går tilbake historisk og ser på de salgene som bl.a. Arbeiderpartiet har vært med på de årene de har sittet ved makten, så er det betydelig høyere beløp samlet sett enn det som Fremskrittspartiet foreslår i dag.

Presidenten: Der fikk representanten også de 5 sekundene – eller var det 15?

Harald T. Nesvik (FrP) [13:31:15]: Det var 15.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp de forslagene han refererte til.

Terje Aasland (A) [13:31:28]: (komiteens leder): Debatten om hva staten skal eie og hvordan staten skal eie, er selvfølgelig en viktig debatt. Det handler om hvordan man gjennom eierskapet kan se for seg muligheter til å skape verdier i framtiden, hvordan en kan videreutvikle arbeidsplasser, videreutvikle produksjonsmetoder og styrke bedrifter. Det handler om muligheter for å bringe ny kunnskap inn, og ikke minst handler det om å legge til rette for forskning og å utvikle mulighetene for framtidens verdiskaping. Alt dette er jo innunder rammene for det statlige eierskapet. Men det handler også om, i mange sammenhenger, hvordan vi vil løse og videreutvikle virksomheter og selskaper som er viktige verktøy i vår samfunnsmodell og i vår velferdsproduksjon.

Historisk sett har det statlige eierskapet betydd utrolig mye for industriutviklingen i Norge, og staten har vist at den er med på den utviklingen som faktisk skjer i samfunnet. Sånn er det også i dag, og sånn bør det være i framtiden.

Meld. St. 13 om et aktivt statlig eierskap er en videreutvikling av hvordan staten skal utøve sin eierrolle – om forventninger og krav til de selskapene staten eier enten helt eller delvis. Det er en god modell, den modellen som er valgt for å kommunisere hva Stortinget legger vekt på overfor regjeringen, som er den som reelt sett utøver eierskapet.

Vi legger nå viktige føringer for hvordan eierrollen skal utøves for å nå de mål som blir satt for de ulike selskapene. Og det er skillelinjer i innstillingen – det er betydelige skillelinjer i innstillingen – det er ikke bare litt forskjell, det er stor forskjell på inngangen til eierskapet.

Lederlønnsproblematikken er jo én del. Jeg har oppfattet at et samlet storting tidligere, ikke minst gjennom å lese innstillinger fra kontrollkomiteen, ville begrense lederlønnsutviklingen i de statlige selskapene. Gjennom denne innstillingen forlater jo både Høyre og Fremskrittspartiet det prinsippet og overlater helt og holdent til styrene å fastsette lederlønn ut fra de lederne de vil ha.

Likeledes ønsker en gjennom innstillingen å videreutvikle verdiene. Det er flertallets grunnlag: å skape flere verdier i framtiden. Høyre og Fremskrittspartiet viser gjennom innstillingen at de ønsker at staten skal gå i retning av å være en finansiell eier, hvor meningene om selskapene er mer diffuse, og hvor hovedmålet er utsalg.

Det er store verdier som Høyre og Fremskrittspartiet vil selge – verdier som i dag gir god avkastning til samfunnet, avkastning som brukes til skoler, eldreomsorg og helse. Ja, vi trenger avkastningen fra selskapene. Fra 2005 og fram til 2011 har staten mottatt utbytte på 151 mrd. kr. Det er mye skole, det er mye eldreomsorg, og det er mye helse. Det er den avkastningen både Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å privatisere. De ønsker å fjerne de inntektsmulighetene for staten gjennom å være så tydelige på utsalg.

Det er ikke sånn at det er offentlige eierandeler som dominerer Oslo Børs. Tvert om har det offentlige eierskapet blitt redusert i perioden fra 2003 til 2010, og det er den utenlandske kapitalen som har styrket seg på Oslo Børs i samme periode. Det er også det utviklingen viser. De to siste store industrielle utsalgene skjedde via Hydro Polymers og Borealis, som ble solgt til England, og nå Orklas salg av Elkem til Kina. Det er mye som tyder på at det også vil fortsette i framtiden ved utsalg av statlige verdier og selskaper. Mest sannsynlig vil det utsalget Høyre og Fremskrittspartiet foreslår fra den norske stats hender, havne på den kinesiske stats hender på en eller annen måte. De er ivrige oppkjøpere, og det er ingen ting som tyder på at det er privat norsk kapital som vil gå inn og kjøpe de store verdiene som en eventuelt ønsker å omsette. Så her er det en tydelig forskjell i eierskapspolitikken.

Men så er jeg litt forundret over at de som ivrer mest for å selge, faktisk er mest restriktive når regjeringen kommer til Stortinget og ber om fullmakten til å endre eierskap i noen selskaper, eventuelt selge. Det synes jeg er noe rart. At de ikke vil være med på emisjonsfullmakter, er helt naturlig, for de ønsker ikke å utvikle selskapene, de ønsker kun å begrense det statlige eierskapet.

Svein Flåtten (H) [13:36:53]: (ordfører for sak nr. 9): La meg først gi en honnør til saksordfører Nesvik for godt gjennomført arbeid. Jeg vil også gi en honnør til statsråden for en melding hvor det er mye bra når det gjelder hvordan vi skal styre det statlige eierskapet. Jeg tror også det kommer til å være ganske mye igjen av det også om man hadde fulgt Høyres forslag i denne saken, og jeg tror ikke alt ville havne i Kina.

Det viktige er hvordan vi håndterer eierskapet. Nå har jeg lyst til å understreke regjeringens budskap her om at staten, på samme måte som private eiere, må ha en mer dynamisk tilnærming til hvilke selskaper det offentlige har behov for å eie. Dette er en ny tilnærming, også hvor mye det er riktig å eie i de enkelte faser av selskapets utvikling. Der er jeg helt enig i premisset, men noe uenig i konklusjonen. Jeg kan ikke se at det følger av et slikt resonnement at statens eierskap, uansett dynamikk, skal holdes på et fast nivå uten at man har sagt noe om hvilke tiltak og hvilke selskaper man skal gå inn i. Da får det ikke så mye preg av dynamikk, men mer preg av statisk dogmatikk. Vi vil skjele mer til de praktiske vurderinger av selskapene. Hvis ikke man gjør det, blir det jo slik at man skal opprettholde et nivå, og så vil politikerne til enhver tid måtte finne noe å fylle opp nivået med, og det er politikerne som må finne de strategisk riktige investeringene. Det vil jeg advare mot.

Så står det i meldingen, flere steder, at prinsippene for eierstyring og godt eierskap fortsatt skal legges til grunn – det er jeg svært glad for – likedan at ansvarsdelingen mellom styre og administrasjon av eiere vektlegges sterkt i meldingen. Det er noe jeg ikke kan få understreket nok. Jeg håper at vi også vil få se det i praksis, og at det blir et godt instrument og verktøy for statsråden og eierdepartementet.

Høyre mener at hovedproblemet i norsk næringsliv er for svakt privat eierskap. Det er klart at størrelsen av det statlige eierskapet har betydning hvis en erkjenner et for svakt privat eierskap. Ikke minst gjennom delprivatiseringen av Statoil bidrar økt privat eierskap – som skjedde – til økt verdiskaping, økt innsyn i markedet og bedre investeringsinteresse, og det skaper mer konkurranse. Det er dette som er vår målsetting for flest mulig av de selskaper der vi foreslår å redusere eierskapet, ikke å eksportere eierskapet til Kina. Jeg vil derfor gjerne avlive den misforståelse som særlig komitélederen prøver å spre, at vi dramatisk reduserer det statlige eierskapet. Men vi er opptatt av en annen balanse. Det er ikke noe i våre forslag som rokker ved standpunktet om at våre viktige, store nasjonale selskap skal ha et eierskap som gjør at de er forankret med hovedkontor og tilliggende aktiviteter i Norge. Det er viktig for Norge som industrinasjon, og det har betydelige spin-off-effekter for annet næringsliv og fremveksten av annen industri. Derfor støtter vi selvsagt de forslagene som kommer i proposisjonen om det regjeringen nå ønsker å selge. I tillegg er våre salgsforslag i øyeblikket ikke annet et ordinært oppdrettsselskap i internasjonal og nasjonal konkurranse, eller et selskap som legger asfalt, vedlikeholder og bygger veier i konkurranse med mange andre.

Utover det ønsker vi på sikt å redusere statens eierskap i Statoil fra 67 pst. til 51 pst. Det vil heller neppe bety noen eksport til Kina. Men det vil styrke selskapets integritet og konkurransekraft ytterligere, både hjemme og internasjonalt. Erfaringene har vist at delprivatisering har vært gunstig for selskapet. Hvis komitéleder Aaslands resonnementer er riktige, må han jo ønske å kjøpe seg opp til 100 pst. Jeg kan ikke forstå annet.

Når det gjelder Statkraft, kanskje det viktigste selskapet staten eier, tror vi at man i fremtiden kan se for seg en deling, hvor risikoutsatt virksomhet, kanskje særlig den som foregår i utlandet, kan skilles fra de norske vannkraftressursene, og at den biten kan legges til rette for privat eierskap. Det kan tilføre selskapet kapital, det kan tilføre eierkompetanse, som jo er omtalt i meldingen ellers som en generell mangelvare i departementet – jeg kommer tilbake til det – og det kan øke verdiskapingen og selskapets verdier, slik vi har sett tidligere, i tillegg til at det medfører en risikoavgrensning. Men vi fremmer ikke noe forslag om det. Vi har anført det i merknader. Vi ser det lenger fremme.

Når det gjelder våre reduksjoner i eierskap, har vi hele tiden en pragmatisk og praktisk tilnærming til det. Derfor har vi understreket flere steder at salg skal skje gradvis, når det er bedriftsøkonomisk riktig, tilpasset konjunkturer, markedsforhold, selskapets finansielle stilling osv.

Regjeringen foreslår i meldingen å øke departementets kompetanse i eierskapsspørsmål. Det er umulig å mene om det er riktig uten å kjenne detaljene i den kompetansen man nå besitter, eller for den saks skyld ikke besitter. Derfor tar jeg denne informasjonen til orientering, men jeg vil minne om at skillet mellom styrets ansvar og deres fullmakter og eiernes kan bli vanskelig. Jeg mener det er styrets oppgave å sørge for det som fremstilles i meldingen som en «analytisk oppfølging» av selskapets situasjon og «å utvikle klarere strategiske oppfatninger om selskapenes utvikling», som man mener departementet skal gjøre. Det kan godt være riktig at eierne skaffer seg slik informasjon, ja. Men det som vil bli viktig her, er hvordan man bruker den, at styret har sin egen rolle, og at man ikke får noen sammenblanding av dette. Med slike forventninger følger også at styret må få gjøre sin jobb for å nå det ambisjonsnivået som flere steder er uttrykt til styrene.

Jeg synes at lederavlønninger, som Terje Aasland var inne på, er illustrerende i en slik sammenheng. Vi er for moderate lønninger, både til ledere og andre, men jeg forutsetter at også regjeringspartiene mener at det er styrets ansvar å rekruttere de beste lederne for å oppnå de høye ambisjonene for selskapet. Da må ikke de hindres av inngjerdinger som gjør at de ikke kan nå ambisjonene. Jeg har ikke noe imot regler, men de må i så fall holdes, og vi har jo sett at det har vært vanskelig.

Når det gjelder organiseringen av eierskapet, argumenteres det i meldingen sterkt for å samle dette enda mer i Nærings- og handelsdepartementet, men uten å konkludere. Det gjør heller ikke vi. Vi mener at enhver regjering her må finne den mest hensiktsmessige organiseringsformen uten noen skjematiske standardopplegg.

Så til slutt noen ord som saksordfører for innstillingen til Prop. 83 S. Vi er enige med regjeringen i at selskaper som kun har forretningsmessige mål og opererer i konkurranseutsatte markeder og ikke har nasjonal strategisk betydning, kan avhendes, slik man nå har bestemt seg for i flere selskaper.

Når det gjelder forslaget om fullmakter til kapitalutvidelser, har det alltid vært lagt til grunn at Stortinget har den reelle avgjørelsen ved beslutninger som vil endre statens engasjement der hvor den er eneaksjonær. Det samme har vært lagt til grunn for deleide selskaper. Derfor finner jeg forslaget om generelle fullmakter til egenkapitalutvidelser underlig på bakgrunn av den praksisen som har vært. Det er også uheldig, mener jeg, at selskaper navngis ved varsel om kapitalbehov uten at begrunnelsene er kjent i markedet.

Komitélederen, som kritiserer dette standpunktet sønder og sammen, har selv stått i spissen for å få fullmaktssaker av denne type raskt igjennom i komiteen med en forsvarlig saksbehandling. Jeg mener at Stortinget har greid å tilpasse seg også den moderne verden og de kravene som finnes til effektivitet for å få sakene igjennom.

Men jeg vil gjerne understreke at dette er en formell uenighet. I hvert fall fra vår side er det ingen uenighet – ved kapitalbehov og prosjekter, konkretisert i både Yara og Kongsberg Gruppen, er vi absolutt for å tilføre kapital. Men vi synes at Stortinget skal behandle dette på den måten som det har vært gjort før. Det mener jeg er riktig.

Til slutt tar jeg opp de gode forslag som Høyre har.

Presidenten: Representanten Svein Flåtten har tatt opp de forslagene som han refererte til.

Alf Egil Holmelid (SV) [13:47:08]: Den statlege eigarskapen har alltid hatt og vil framleis ha ei viktig betydning for utvikling av norsk industri og norsk næringsliv. Gjennom statleg eigarskap til naturressursane har verdiane komne fellesskapet til gode. Men ikkje nok med det: Gjennom den statlege eigarskapen har vi, i tillegg til at verdiane har kome fellesskapet til gode, lagt grunnlaget for ei industriutvikling, og vi har faktisk òg lagt grunnlaget for ei industriutvikling på privat hand. Så motsetnaden mellom offentleg og privat næringsutvikling som høgresida av og til legg opp til, er beviseleg ikkje riktig. Det er veldig ofte den statlege eigarskapen som utløyser privat næringsliv.

Det beste eksemplet på det har vi vel i oljesektoren. Eigarskapen vi har i oljesektoren, har jo på mange måtar ført til at vi i Noreg har den velstanden vi har i dag. I tillegg til det har den statlege eigarskapen i oljesektoren skaffa, lat oss seie, 100 000 arbeidsplassar innanfor leverandørindustrien, som hovudsakleg er ei privat næring. Så her ser vi eit eklatant eksempel på at den statlege, bevisste, nasjonale eigarskapen er med på ei bevisst utvikling òg av det private industrielle konglomeratet i det norske samfunnet, og det er noko som vi skal ha med oss i debatten vidare.

Når det gjeld statleg eigarskap, har eg lyst til å peike på at Framstegspartiet har lang tradisjon for feilvurderingar når det gjeld privat og offentleg eigarskap. Eg kan jo berre ta som eksempel Carl I. Hagen, som i 1975 føreslo å selje juvelen i dei norske oljemilliardane, Statfjord, for 10 mrd. kr. Hadde Framstegspartiet fått gjennomslag for sin politikk i 1975, er det ikkje berre det at vi hadde sete med eit mykje mindre oljefond, men vi hadde òg sete med ein mykje mindre leverandørindustri. Så når vi ser på historia som m.a. Framstegspartiet har, og kva for feilgrep partiet historisk har gjort – viljen til å selje ut dei viktigaste grepa vi har i samfunnet, både for at fellesskapen skal få verdiar, og for å byggje norsk næringsliv – må vi òg ha det i mente når vi ser på kva Framstegspartiet og Høgre føreslår å selje ned i dag.

Men oljealderen vil kanskje ta slutt om to–tre tiår. Då er det viktig å ha anna å satse på. Difor er SV veldig glad for at meldinga annonserer at vi skal få ein ny runde med såkornfond. SV tok på sitt landsmøte opp behovet for å satse på nye såkornfond, og no har vi fått det på plass gjennom meldinga og det som regjeringa no blir oppfordra om å setje fortgang i vidare. Vi er veldig opptekne av at når vi no har hatt suksess med den historisk statlege eigarskapen, så er det ikkje gjeve at det berre er den historiske eigarskapen vi skal satse på i framtida. Ei satsing på såkornfond er ein av måtane å skape framtidas næringsliv på. Så vi er glade for at det er brei støtte til det.

Så er det sånn at den statlege eigarskapen i veldig stor grad opererer i ein global økonomi. Det fører til at dei statlege selskapa veldig ofte opererer i land med svakt eller manglande demokrati, med svakt eller manglande utvikla rettssystem og skattesystem. Difor er det veldig positivt at denne meldinga kanskje i større grad enn tidlegare legg vekt på den statlege eigarskapens oppførsel og samfunnsansvar når ein jobbar i utviklingsland og i ein global samanheng. På den måten kan den statlege eigarskapen vere med på å setje norm òg for annan eigarskap i slike relasjonar. Då er det som meldinga legg veldig stor vekt på, ILOs kjernekonvensjonar og FNs Global Compact, veldig viktig.

Så er vi veldig glade for at det er lagt opp til sterkt fokus på land-for-land-rapportering i meldinga. Land-for-land-rapportering er ei ordning som gjer at dei landa som har ressursar, får ein rimeleg del av verdiskapinga, og ho legg opp til å hindre korrupsjon. Difor er vi veldig glade for at ein samla komité oppfordrar regjeringa til å jobbe aktivt òg i framtida for å få betre system for land-for-land-rapportering i Noreg.

Irene Lange Nordahl (Sp) [13:52:31]: Senterpartiet mener det er et særdeles viktig prinsipp at eierskapsmeldingen sikrer at staten skal være en aktiv, langsiktig og ikke minst forutsigbar eier i viktige norske selskaper. Gjennom eierskapet skal staten bidra til god og stabil utvikling av næringslivet i landet.

Senterpartiet mener det er viktig å sikre offentlig eierskap og kontroll av vei, kraftlinjer, vannkraft, jernbanenett og tele- og kommunikasjonsnett for å få en framtidsrettet utbygging og forsvarlig drift av nødvendig infrastruktur. Vi vil at staten skal være en aktiv eier, og mener at vi i dag sitter med en bred portefølje av eierskap i ulike sektorer.

Et mangfold av eierskap, både privat og statlig eierskap og nasjonalt og internasjonalt eierskap, er viktig for verdiskapingen, tilgangen på kapital og kompetanse. Et nasjonalt eierskap er med på å sikre at bedriftene har hovedkontor og forskningsaktiviteter i Norge. Det private eierskapet styrkes gjennom gode og forutsigbare rammevilkår for privat virksomhet og gjennom å føre en aktiv og ansvarlig næringspolitikk og økonomisk politikk.

Senterpartiet har i arbeidet med den nye eierskapsmeldingen hatt fokus på at de statlige selskapene skal ta et sterkere miljø- og samfunnsansvar, og det som nå foreligger, viser at vi har fått gjennomslag for mange av våre grunnholdninger.

Vi er opptatt av å skape verdier også der verdiene har sin opprinnelse, og med det mener vi at statlig eide bedrifter som forvalter nasjonale naturressurser, har et spesielt ansvar når det gjelder å bidra med etableringer av arbeidsplasser lokalt. Statkraft og Statoil er to gode eksempler på statlige selskaper innenfor energisektoren som må være med på å bidra til dette.

En viktig målsetting med eierskapet i Statoil er å sikre en langsiktig og sikker utnyttelse og avkastning av selskapets olje- og gassressurser. Videre er Senterpartiet opptatt av at Statoil som et ledende energiselskap også kan ha virksomhet og utvikling innenfor fornybar energi.

Senterpartiet ser det som svært viktig at statlig eide infrastrukturselskaper skal bidra til å bygge landet videre. Telenor og Statnett har her et viktig samfunnsansvar i forhold til videre utbygging av telenett, bredbånd og strømnettet i Norge.

Gode kommunikasjoner er viktig for verdiskaping og bosetting i hele landet. Det er i denne sammenheng viktig å merke seg at et av målene med statens eierskap i SAS er å fremme et godt og kommersielt flyrutetilbud for norske flyreisende innenlands, og at Widerøe her spiller en viktig rolle. En endring av eierskapet i SAS framover må derfor ta hensyn til den viktige rollen Widerøe har med å dekke innenlands flyruter.

Senterpartiet mener det er avgjørende for utviklingen i norsk næringsliv å legge til rette for kapitaltilgang til nye og eksisterende virksomheter som det vil være strategisk riktig å satse på i framtiden. Dette er også understreket i merknadene i saken.

Den evalueringen som er gjort av såkornfondene, viser en klar sammenheng mellom hvor forvaltningsmiljøene er plassert, og hvilke miljøer som utnytter såkornkapitalen. Senterpartiet mener det derfor er helt avgjørende at man gjennom etableringen av landsdekkende såkornfond sørger for at såkornkapitalen dekker behovene i hele landet.

Senterpartiet mener det var helt nødvendig at retningslinjene for lederlønn nå blir strammet inn, og at vi samtidig strammer inn på pensjonsytelser og hva som kan ytes i etterlønn. Det vil etableres strengere rapporteringskrav for heleide statlige selskap, og det forventes også at selskapene følger disse retningslinjene. Her har vi sett et klart behov for å ta grep om situasjonen.

Avslutningsvis vil jeg også fra Senterpartiets side understreke at den nye eierskapsmeldingen viser en viktig del av den offensive næringspolitikken som denne rød-grønne regjeringen utøver. Dette handler ikke om ren maksimal økonomisk profitt på kortest mulig sikt, men om langsiktige investeringer for å bygge opp næringsliv, ivareta naturressurser, lokal verdiskaping og bygging av infrastruktur i hele landet.

Steinar Reiten (KrF) [13:57:18]: Kristelig Folkeparti mener at omfanget av det statlige eierskapet skal opprettholdes på om lag samme nivå som i dag. Derfor mener vi at det ikke er noen gode grunner til et omfattende nedsalg eller oppkjøp utover det som følger av et dynamisk og aktivt statlig eierskap. Dette var også vår holdning ved behandlingen av forrige eierskapsmelding i 2007.

Kristelig Folkeparti mener at et statlig eierskap skal være strategisk og dynamisk. Det har mange positive ringvirkninger for næringslivet som helhet. Derfor har Kristelig Folkeparti fremmet et forslag om en egen stortingsmelding som tar for seg hvordan privat og statlig eierskap kan styrke hverandre gjensidig.

Utviklingen i det statlige eierskapet har vist at i de tilfellene der private investorer er inne, har dette styrket selskapet. En slik eierkonstellasjon gir stabilitet og utviklingsmuligheter. Det statlige eierskapet er et sterkt – ofte avgjørende – bidrag til stabiliteten på eiersiden. Ved å bringe inn privat kapital får en den nødvendige dynamikken som gir gode muligheter for en positiv utvikling av selskapet.

Mange delprivatiserte selskaper har oppnådd god lønnsomhet og avkastning. En slik modell, med selskaper som er drevet etter bedriftsøkonomiske prinsipper og med staten som en langsiktig eier, gir god økonomisk effekt for aksjonærer, ansatte og samfunnet som helhet. En slik eierskapsmodell har fungert meget godt i både Telenor, Statoil, Yara og Norsk Hydro.

Denne modellen kan med fordel anvendes for flere selskaper. Derfor åpner vi for et statlig nedsalg i Mesta. Dette er et nytt selskap der en slik modell etter vår mening kan virke positivt på selskapets utvikling.

Et aktivt statlig eierskap er også et mulig virkemiddel til å få til nyskaping og nødvendige strukturendringer. Eksempler på vellykkede strukturendringer er flere, eksempelvis Norsk Hydro og Kongsberg Våpenfabrikk.

Det statlige eierskapet i Norge er omfattende, og det krever en bevisst holdning til hvordan eierskapet skal forvaltes. Eierskapsmeldingen er full av forventninger fra staten som eier. Det gjelder både i forhold til avkastningskrav og til oppfyllelse av samfunnsansvaret. Kristelig Folkeparti mener at staten forventer mye, men krever lite.

«Aktivt samfunnsansvar» er blitt en motesak, noe 192 000 treff på Google illustrerer. Det er noe alle selskaper som er profesjonelt drevet, er opptatt av. Det gjelder også eierskapsmeldingen, der samfunnsansvar er viet stor oppmerksomhet. Samfunnsansvar innebærer at man setter seg høyere mål enn det man er forpliktet til gjennom lover og regler.

Aktivt samfunnsansvar må ledsages av forpliktelser og handlinger. Samfunnsansvar er ikke bare noe som sømmer seg; det lønner seg også. En virksomhet som tar sitt samfunnsansvar på alvor, kan også oppnå økt lønnsomhet eller andre fordeler.

Dette er også erkjent i næringslivet. Derfor har NHO utarbeidet en veileder med tittelen «Det handler om tillit». Der blir det vist til eksempler på positive virkninger av å ta samfunnsansvar på alvor. I tillegg til å oppnå reduserte kostnader som følge av ressurs- og energiøkonomisering kan det også bedre selskapets omdømme. Bedre omdømme kan ha positiv innvirkning både på kundetilfredshet og på å tiltrekke seg dyktige og motiverte medarbeidere, for å nevne noe.

Vi konstaterer med glede at regjeringen har sluttet seg til våre merknader om samfunnsansvar. Kristelig Folkeparti mener at staten må føre en aktiv eierskapspolitikk der det blir formulert klare forventninger til styrene med høye ambisjoner for selskapenes utvikling, og klarere forventninger til selskapene når det gjelder oppfølging av samfunnsansvar.

Vi ønsker å gå lenger enn regjeringen på dette området. Lovverket gir et handlingsrom for aktiv eierstyring fra statens side som ikke er utnyttet. Strategier for bærekraftig utvikling og klimapolitiske målsettinger bør i mye sterkere grad enn i dag kobles til bedriftenes samfunnsansvar og den statlige eierskapsutøvelsen.

Det er utarbeidet etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond utland. Kristelig Folkeparti mener at det også bør lages slike retningslinjer for bærekraftutvikling og samfunnsansvar for statens eierportefølje. De må inneholde klare retningslinjer for hva staten som eier kan og bør gjøre hvis virksomheten til et selskap ikke er i samsvar med nasjonal bærekraftstrategi på områder som klima, miljø og naturforvaltning. Alternativene kan da være å gripe inn som en del av et aktivt eierskap, eller å selge seg ut og endre porteføljesammensetningen i det statlige eierskapet.

Samfunnsansvaret må tydeliggjøres ytterligere, og vi har derfor fremmet et eget forslag om dette som skal behandles senere i dag. Intensjonen med dette forslaget er å sikre et bærekraftig eierskap både i et miljøperspektiv og i et økonomisk perspektiv. Men da må staten bruke eierdialogen for å sørge for at selskapene tar sitt samfunnsansvar på alvor. Det er både samfunns- og bedriftsøkonomisk lønnsomt.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet i innstillingen til sak nr. 8.

Presidenten: Representanten Steinar Reiten har tatt opp de forslagene han refererte til.

Borghild Tenden (V) [14:02:26]: Debatter om offentlig eller statlig eierskap er viktige, og de viser prinsipielle og ideologiske skiller mellom partiene. I realpolitikken er imidlertid skillelinjene ofte betydelig mindre.

Det er ingen tvil om at offentlig eierskap i næringslivet lett skaper rolleblanding og demokratiske problemer. Det offentlige eierskapet skal derfor, etter Venstres mening, begrenses til vitale samfunnshensyn, som viktige kompetansemiljøer, grunnleggende infrastruktur og kontroll med energi- og naturressurser. Den offentlige eierandelen i slike selskap skal ikke være høyere enn det som er nødvendig for å ivareta formålet.

I enkelte spesielle tilfeller bør staten eller det offentlige være eneeier. Oftest er det imidlertid tilstrekkelig å beholde eierskap på ⅓ for å sikre hovedkontorfunksjoner og nasjonal kompetanse i nøkkelnæringer, eller ⅔, for å hindre andre minoritetsaksjonærer i å blokkere vedtak av nasjonal interesse.

Norske bedrifter trenger gode eiere som tilfører økonomiske ressurser, nettverk, markedstilgang og kompetanse. Venstre vil først og fremst sikre norsk eierskap i næringslivet gjennom å styrke det private spredte eierskapet. Det bør skje gjennom skattepolitiske grep, men også ved en større andel privat eierskap i flere statlige selskap. For Venstre er ikke et statlig eierskap et mål i seg selv. I de fleste tilfeller vil fellesskapets interesser ivaretas minst like godt ved å bruke lovverk, rammebetingelser og kontrollmyndighet som gjennom ensidig statlig eierskap.

Staten som eier blir ofte bundet opp av sterke særinteresser, og blander roller som eier, utformer av rammevilkår og kontrollør. Det som er bra for de store statlig eide selskapene, er ikke nødvendigvis bra for Norge. Et typisk eksempel er maktesløsheten når det gjelder Statoils oljesandprosjekt i Canada. Vi har hørt mye ros om statlig eierskap, så litt malurt må tåles i denne sal.

Et eksempel på feilslått statlig eierskap er statens engasjement i Aker Holding. Her ble det, slik Venstre ser det, inngått en særdeles dårlig avtale på vegne av norske borgere. Ikke bare ble det betalt en altfor høy pris, men man bandt seg uten vilkår til å eie aksjer i minst ti år. Staten kjøpte aksjer til en pris tilsvarende 145,60 kr i et selskap som ved børsens slutt i går var verdsatt til 109,10 kr, altså et verditap på 25 pst., eller omtrent 850 000 kr hver dag siden avtalen ble inngått for fire år siden. Det må kalles en dårlig deal.

Mens de svenske medeierne hadde avtaler om retrettmulighet til en gunstig pris, som de klokelig har benyttet seg av, sitter vi bokstavelig talt med skjegget i postkassen. Venstre fremmer derfor forslag i salen i dag om at regjeringen snarest tar initiativ overfor Aker ASA om å reforhandle avtalen om eierskap i Aker Solutions med den hensikt å selge seg helt ut av selskapet.

Prisverdig nok har nåværende næringsminister Giske et langt mindre dogmatisk forhold til statlig eierskap enn sine forgjengere og regjeringspartienes representanter her i salen, som for ett år siden mente det var et storstilt privatiseringseksperiment å selge seg ut av SAS, Secora og Entra, slik opposisjonen ville, og slik statsråden ber oss om fullmakt til i dag.

Jeg har imidlertid merket meg at statsråd Giske har varslet at man vil bruke de pengene man måtte få fra salg av disse selskapene, til å øke det statlige eierskapet i andre selskap. Det mener jeg er en dårlig idé. Jeg deler heller ikke påstanden om at det vi får inn av salgsinntekter ellers, måtte investeres i utlandet gjennom Statens pensjonsfond. Venstre mener at de midlene som man måtte få inn ved nedsalg i enkelte selskap, i sin helhet bør gå til å styrke Forskningsfondet. Det er en målrettet investering i fremtiden og i nytt norsk næringsliv uten at det medfører en oppheting av økonomien. Venstre fremmer derfor forslag om dette i salen i dag.

Jeg tar til slutt opp Venstres forslag, som er omdelt i salen, og varsler at Venstre stemmer for forslagene nr. 1, 3, 5–16, 20, 34 og 35 i Innst. 392 S. Vi stemmer sammen med mindretallet når det gjelder forslag nr. 1 i Innst. 374 S, om å avvikle det statlige eierskapet i Entra Eiendom AS.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Trond Giske [14:07:16]: La meg først få takke saksordføreren og komiteen for det omfattende arbeidet i forbindelse med framleggelsen av ny stortingsmelding om statlig eierskap og tilhørende stortingsproposisjon for rammer for forvaltningen av eierskapet i enkelte selskaper og behandling av det i Stortinget. Disse ble fremmet for Stortinget 1. april. Det betydelige politiske engasjementet som omfatter statlig eierskap, vises også gjennom representantforslagene til representanten Rigmor Andersen Eide, Hans Olav Syversen, Line Henriette Hjemdal og Knut Arild Hareide.

Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om statlig eierskap som begrunner hvorfor staten eier, som diskuterer hva staten bør eie og hvordan staten skal utøve sitt eierskap. En gjennomgang av disse spørsmålene bør etter min mening gjøres med jevne mellomrom, fordi forutsetningene for det statlige eierskapet er i stadig utvikling. Mange norske selskaper blir stadig mer internasjonale og er gjenstand for hardere konkurranse i et globalt næringsliv, og teknologiutviklingen skjer raskere enn tidligere. Kravene til selskapenes samfunnsansvar skjerpes. Som komiteen også viser til i sin innstilling, har vi vært gjennom en internasjonal finanskrise som påvirker selskapene på en rekke områder. Alt dette gjør at eierrollen og eierskapsutøvelsen også kontinuerlig må utvikles.

Staten forvalter store verdier på vegne av samfunnet. Det medfører ansvar for å utøve eierskapet på best mulig måte. Ved utgangen av 2010 tilsvarte verdiene av statens forretningsmessige eierskap omtrent 600 mrd. kr. Staten eier eksempelvis omtrent en tredel av verdiene på Oslo Børs.

Det er med glede jeg registrerer at det er stor grad av politisk enighet når det gjelder de grunnleggende prinsippene for den statlige eierskapspolitikken, herunder rollefordelingen mellom eier og styret, slik det framgår av selskapslovgivningen. Dette gir forutsigbarhet for selskapene og bidrar til å sikre statens verdier over tid. Når det er sagt, er det et klart ideologisk skille mellom partiene i denne salen når det gjelder omfanget av det statlige eierskapet og ambisjonene knyttet til det statlige eierskapet.

Regjeringen mener det statlige eierskapet er viktig i et større næringspolitisk perspektiv, ved at et betydelig statlig eierskap bidrar til utviklingen av et konkurransekraftig og bærekraftig norsk næringsliv. Dette knytter seg både til at det er viktig å sikre nasjonal forankring av viktige nøkkelbedrifter, og til at de statlige selskapene er store og viktige aktører innenfor forskning, innovasjon og kompetanseutvikling, og dermed bidrar til å drive teknologiutviklingen framover.

Regjeringen ønsker derfor å opprettholde omfanget av statens eierskap på omtrent dagens nivå, og vi ønsker å opprettholde statens eierskap i viktige bedrifter som f.eks. Statoil, Telenor og Statkraft. Det innebærer imidlertid ikke at staten for all framtid skal ha akkurat den samme eierandelen i alle selskapene. Dette mener jeg vi må ha et pragmatisk forhold til. Vi må til enhver tid vurdere om staten er en god eier for et selskap. Vi må være villige til å selge oss ned også dersom det er andre eiere som kan bidra til en bedre utvikling av et selskap, eller det er andre begrunnelser som gjør at det statlige eierskapet ikke lenger er relevant. I den forbindelse har regjeringen bedt om en fullmakt fra Stortinget til å redusere sin eierandel i Entra Eiendom AS, SAS AB og Secora AS for effektivt å kunne medvirke til å etablere gode industrielle løsninger for disse selskapene. Jeg registrerer at regjeringen har støtte fra opposisjonen når det gjelder dette. Og la meg si det sånn: Staten har ingen hast med disse salgene. Vi skal gjennomføre en god prosess, og vi ønsker å finne eierkonstellasjoner som gjør at verdiene i selskapet blir tatt godt vare på, og at driften og arbeidsplassene også håndteres på en god måte. Når det gjelder Entra Eiendom spesifikt, må man også ha en gjennomgang av eiendomsporteføljen for å sikre at eventuelle funksjonsbygg på et kommersielt grunnlag overføres til Statsbygg, slik at det er den rent kommersielle delen som går ut.

Både Høyre og Fremskrittspartiet tar til orde for et betydelig statlig nedsalg utover de tre selskapene som regjeringen har foreslått. Jeg mener det er en kortsiktig tankegang. Det er slik at den norske stat sammenlignet med andre er i en svært solid finansiell situasjon, og vi trenger slett ikke å selge statlig virksomhet av hensyn til de offentlige finansene. Alternativ plassering ved salg av statlige eierandeler i strategiske selskaper er formuesplasseringer gjennom Statens pensjonsfond utland, gitt at vi ønsker en ansvarlig budsjettpolitikk i form av handlingsregelen, noe alle i denne salen utenom Fremskrittspartiet har sluttet seg til. Det kan være grunnlag for å diskutere hvor hensiktsmessig det er av staten å selge strategiske eierposisjoner i norske selskaper for å investere midlene i utlandet og hos konkurrenter til de norske selskapene. Det er heller ikke sånn at vi kan overføre penger fra salget av dette eierskapet til Forskningsfondet. Forskningsfondet har en annen rolle i statsbudsjettet. Det bidrar til driftsbevilgninger år for år, så det kommer jo på vanlig måte inn i en budsjetthåndtering og inn under handlingsregelen. Så det er ikke noen «quick fix» på forskningsbevilgninger å ta kapital fra eierskapet til det andre. Men det er fullt mulig, som regjeringen har gjort de siste årene, å øke forskningsbudsjettene kraftig på ordinær måte gjennom statsbudsjettet.

Regjeringen er opptatt av det private eierskapet og at dette også gis gode rammebetingelser i norsk næringsliv. Når man foreslår så betydelig nedsalg som Fremskrittspartiet og Høyre gjør, er det imidlertid grunn til å peke på at det ikke vil være privat kapital i Norge som har løfteevne til å kjøpe opp statens andel i en slik størrelsesorden. Det vil ganske sikkert føre til at disse selskapene og disse eierandelene selges til utenlandske eiermiljøer, og etter hvert vil kunne miste sin norske forankring. Et slikt kraftig nedsalg er også en kraftig utflagging av selskapene.

Regjeringen mener det er riktig å etablere nytt statlig eierskap i nye selskaper dersom vi vurderer at staten kan være en god eier. Vi har sagt at det er tre måter dette skal skje på. Vi vil øke kapitaltilgangen til landsdekkende såkornfond. Vi vil øke kapitalen til Investinor, og vi vil også bidra med kapital til de selskapene som vi allerede eier, dersom det er forretningsmessig interessant og etter en analyse viser at det vil gi økt verdiskapning og avkastning.

Jeg vil understreke at nytt statlig eierskap i framtiden som hovedregel må skje på et kommersielt grunnlag, gjerne sammen med private investorer der det er aktuelt. Jeg hørte talsmannen fra Høyre snakket om Statkraft. Det er jo sånn at når Statkraft nå f.eks. investerer utenlands, skjer det ofte med private partnere, slik at vi får en ekstra vurdering på lønnsomheten i disse prosjektene.

Når det gjelder den konkrete organiseringen av nye fond, skisseres det ulike løsninger i komitéinnstillingen, bl.a. at det gjøres en fond-i-fond-struktur. Vi vil vurdere hvordan vi skal opprette de nye fondene. Det er viktig å dra erfaring fra de fondene som vi allerede har, slik at vi sørger for at vi kanaliserer pengene der det er mest behov, og der fondene bidrar mest.

Når det gjelder en fond-i-fond-struktur, har vi allerede Argentum. I såkornfasen er det få fond, og de som er aktive, er nesten utelukkende fond hvor det offentlige medvirker, selv om det også utløser mye privat kapital. Vi vurderer nå ulike alternativer for hvordan en ny såkornordning skal organiseres, og vil komme tilbake til Stortinget med et forslag når den gjennomgangen er fullført.

Det er et viktig poeng at eierskapssaker behandles raskt og effektivt. Erfaringsmessig kan det i enkelte tilfeller være utfordrende, bl.a. når Stortinget ikke er samlet. Det er begrunnelsen for at vi ber om fullmakt til å delta i eventuelle begrensede egenkapitalutvidelser i Yara og Kongsberg Gruppen. Med en slik fullmakt vil vi effektivt kunne opprettholde statens eierandel dersom det oppstår et behov for raskt å gjennomføre en begrenset egenkapitalutvidelse.

Det kan også skje at det i månedene fra midten av juni til begynnelsen av oktober oppstår forretningsmuligheter, og det kan være behov for å reagere raskt. Derfor mener jeg at dette er uproblematisk, selv om det ideelle selvsagt skulle vært det Høyre og Fremskrittspartiet beskriver, at man kunne gå til Stortinget med dette. Derfor synes jeg det er synd at man ikke kunne fått en enstemmighet på det, for det er også en sak som har vært viktig for de to angjeldende selskapene.

Regjeringen ønsker med denne meldingen å skissere en aktiv eierskapspolitikk. Staten er ofte den største eieren i et selskap, selv der vi har under 50 pst. eierandel. Det er derfor et ekstra ansvar som påhviler staten for å utøve det eierskapet på en god måte, for å være en god dialogpartner for styre og ledelse. Derfor har vi varslet at vi må styrke eierskapsforvaltningen. Vi skal være tydelige og forutsigbare i vår kommunikasjon med selskapene. Vi skal ha regelmessige møter med selskapene. Vi skal være en utålmodig, positiv eier, som bidrar til verdiutvikling og vekst i selskapene.

Jeg mener at staten over år har bygd en veldig solid portefølje. Vi har en god anseelse som eier. Det kan ikke påvises noen aksjerabatt i statlige selskaper. Derfor mener jeg det er riktig å videreføre et statlig eierskap på dagens nivå og å utøve det på en profesjonell, aktiv og langsiktig måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:17:27]: Jeg vil først takke statsråden for en god gjennomgang og ikke minst en god stortingsmelding.

Spørsmålet mitt til statsråden i første omgang er knyttet til såkornfond. I meldingen står det at man vil komme tilbake til en ordning med flere landsdekkende såkornfond. Men det står lite om det faktum at de allerede opprettede såkornfondene og andre såkornfond i Norge er i ferd med å gå tom for kapital. Jeg har selv hatt et møte med de såkalte distriktsrettede såkornfondene, Ryan-fondene, som de også er blitt kalt. De uttrykker stor bekymring, fordi det viser seg nå at de vil gå tom for penger til de prosjektene de har vært involvert i, enten i løpet av året eller neste år. Spørsmålet mitt til statsråden er: Vil statsråden sørge for å få fortgang i arbeidet med gjennomgangen som er varslet, slik at man eventuelt senest i statsbudsjettet for neste år kan komme tilbake med nye fond, men også i forbindelse med påfyll av de allerede eksisterende fondene?

Statsråd Trond Giske [14:18:38]: Vår ambisjon er å komme tilbake til Stortinget med dette så raskt som mulig. Samtidig vet vi at erfaringer fra de såkornfondene som har blitt opprettet, har vært blandet. Såkornfondene som kom på 1990-tallet, har til dels gått dårlig. Det er en betydelig oppryddingsjobb som ligger i enkelte av dem. Såkornfondene fra midten av 2000-tallet har gått bedre. De landsdekkende har gått best. Vårt mål er jo å få nye såkornfond som bidrar til mest mulig bedriftsskaping, utvikling og verdiøkning, og som samtidig går på en god måte. Det er slik at næringslivet til sjuende og sist må gå med overskudd og ikke med tilskudd, og såkornfondene skal bidra til lønnsom bedriftsutvikling, ikke være en subsidie av ulønnsom næringsvirksomhet.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:19:36]: Mitt neste spørsmål dreier seg om Aker Solutions. Vi har bl.a. sett i media at de svenske medinvestorene innen Aker-systemet ønsket å trekke seg ut. De hadde en relativt god avtale, som gjorde at det ikke var noe problem for dem å trekke seg ut. De hadde til og med en garanti for at de kunne gjøre det, uten å tape penger på det. En tilsvarende avtale hadde altså ikke den norske stat. Det er meget spesielt, for et av argumentene man viste til i media for hvor viktig det var at den norske stat var med, var at også svenske investorer var med på dette. Så viste det seg at disse investorene hadde bukten og begge endene og bare kunne trekke seg ut, og den norske stat står igjen. Spørsmålet mitt til statsråden er følgende: Er statsråden bekvem med det avtaleverket som staten hadde i den forbindelse, og er statsråden fristet til å inngå en tilsvarende avtale med andre selskap i framtiden?

Statsråd Trond Giske [14:20:45]: Jeg mener vi som en kapitalrik stat skal ha åpenhet for å kunne gå inn senere også der vi mener det er kommersielt grunnlag for det, og der det skal til for å sikre enten hovedkontor eller strategisk viktig industri eller naturressurser på norske hender. Jeg registrerer også at den gang da dette ble behandlet, var Fremskrittspartiet positiv til det og ikke minst støttet oss hva gjelder langsiktigheten som lå i engasjementet i Aker. Vi har jo ikke en kortsiktig gevinsthorisont på denne investeringen. Dette gjorde man ikke for å gå inn og ut igjen med en kjapp gevinst. Tvert imot var det for å bidra til en langsiktig industriell utvikling.

Så vi får vente med evalueringen av lønnsomheten i det prosjektet til vi nærmer oss 2017 eller der omkring. Vi har tro på selskapet. Det gjøres omfattende strukturendringer i selskapet som vi tror er veldig positive. Dette gjelder tusenvis av arbeidsplasser, ikke minst i den regionen representanten kommer fra, som jeg mener vi har bidratt til å videreutvikle et godt eierskap i.

Svein Flåtten (H) [14:21:59]: I sin kritikk av forslagene våre om å redusere det statlige eierskapet sier statsråden at dette er kortsiktig, og at det er unødvendig å gjøre det, for vi trenger ikke pengene.

Nå kan jeg ikke huske at vi noe sted har argumentert med at vi gjør dette fordi vi trenger penger. Vi har argumentert med at vi mener det er bra for det private eierskapet i Norge, og at det er bra for selskapene. Det leder meg for så vidt frem til spørsmålet. I øyeblikket eier den norske stat 67 pst. av Statoil. Mener statsråden at det var kortsiktig å selge seg ned fra 100 til 67?

Statsråd Trond Giske [14:22:47]: Nå er det ikke gjort en omfattende studie av hva delprivatiseringen i Statoil har bidratt med, men en positiv side ved det er at du får medinvestorer som kikker oss i kortene, og som kikker ledelsen i kortene, og som stiller krav til avkastning – du får flere medhjelpere ved å være utålmodige, positive eiere i forhold til selskapets verdiutvikling.

Det andre er at eierskapet vårt i Statoil har vært utrolig god butikk – vi tjener gode penger på det. Jeg kan ikke se at – hvis vi hadde solgt oss ned til 51 pst. framfor å beholde en eierandel et sted på 60-tallet – avkastningen, verdiøkningen, som vi hadde fått ved å omplassere pengene til Statens pensjonsfond utland, hadde gitt oss mer i kassen enn å sitte i Statoil. Tvert imot, så mener vi at dette er en god plassering av pengene. Det gir oss en solid hånd om det viktigste selskapet i Norge, og derfor ønsker vi å opprettholde eierandelen på to tredjedels nivå.

Borghild Tenden (V) [14:23:59]: Statsråden nevnte Venstres forslag om å bruke nedsalgspenger til å styrke Forskningsfondet, og han mente at det ikke gikk an. Etter mine kunnskaper går det bra å fremme en proposisjon om bruk av nedsalgspenger – på samme måte som vi kan opprette andre fond, eller styrke Argentum, som i realiteten er et fond. Jeg vil gjerne høre statsrådens refleksjoner rundt det.

Statsråd Trond Giske [14:24:29]: Mitt poeng er at Forskningsfondet ikke er et fond som er eksternt i forhold til statsbudsjettet. Forskningsfondet er jo en konstruksjon innenfor statsbudsjettet, som gjør at du får en viss avkastning av dette fondet inn til utgiftssiden på forskning hvert eneste år. Og som forskningsminister har jeg også flere ganger vært med på å øke dette fondet, som har gitt mer penger neste år. Men dette kan jo håndteres helt ordinært i hvert eneste statsbudsjett. Vi har jo til dels overskudd på 150–250 mrd. kr, så hvis man ønsker å bruke mer penger på forskning, kan man gjøre det innenfor statsbudsjettet – og prioritere det høyere. Vi har jo økt forskningsbevilgningene med 60 pst. siden vi overtok i 2005. Man trenger ikke å selge en eneste aksje i et eneste selskap for å finansiere forskning.

Når man gjør det på den måten som Venstre foreslår, må man ta det innenfor diskusjonen om total pengebruk og om handlingsregelen. Det kommer man ikke utenom, for det er den samlede etterspørselen i Norge som styrer presset – og igjen renteutvikling og valutakurs.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:25:49]: Jeg vil bringe saken over til SAS. Fremskrittspartiet har flere ganger i denne sal fremmet forslag om å gi regjeringen en fullmakt til å selge seg ned eller selge seg ut av SAS, helst i et samarbeid med de skandinaviske landene, altså Sverige og Danmark, slik at man kan få en bedre pris for dette hvis det skulle være en kjøper. Alle disse gangene har dette forslaget nærmest blitt latterliggjort i denne sal av statsråden, men også av andre rød-grønne politikere, som har påpekt at vi ikke kan gjøre dette, for det er jo ingen som vil kjøpe det. Vi skal ikke så lang tid tilbake før dette var en av debattene.

Nå foreligger det heldigvis et forslag fra statsråden selv, i Prop. 83 S, om at man skal kunne selge seg ut av SAS dersom man finner en industriell løsning – altså tilsvarende det at vi ville gi en fullmakt til regjeringen. Hva er det som har endret seg i det siste som gjør at dette forslaget nå kom på bordet? Har det meldt seg en kjøper, eller hva er det statsråden legger til grunn som nå gjør dette mer aktuelt enn da det ble foreslått i Stortinget sist gang?

Statsråd Trond Giske [14:26:56]: La meg først si at det ville ikke falle meg inn å latterliggjøre noe forslag fra Fremskrittspartiet, i hvert fall ikke i stortingssalen. Så det tror jeg ikke er en riktig beskrivelse. Og de diskusjonene vi har hatt tidligere, har jo dreid seg om ja eller nei til kapitalutvidelse i SAS, som vi som ansvarlig eier mener har vært helt nødvendig for å ivareta verdiene i selskapet, sammen med de medeierne vi har.

Men så har det skjedd en gradvis modning av den saken, bl.a. i dialog med våre felles eiere i Sverige og Danmark, og regjeringen har kommet til at det egentlig ikke lenger er noen strategisk grunn til at vi trenger å være eiere i et flyselskap. Det var det en gang, da dette var fundamentet for å sikre et godt flytilbud i Norge, men vi mener at både markedet fungerer godt nok, og at SAS trenger å finne en konstellasjon med en større partner slik at man kan være slagkraftig og konkurransedyktig i et veldig tøft internasjonalt marked. Så det er bakgrunnen for den fullmakten som vi nå foreslår.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingrid Heggø (A) [14:28:13]: Eg vil starta med ei klar melding til alle kollegaene av Billy i Høyanger, Hilmar i Årdal, Sten Roar på Karmøy, Eivind på Sunndalsøra, Tor Egil på Magnor, Rolf i Holmestrand og Odd på Raufoss.

Ja, for i dag ser de kven som står skulder ved skulder med dykk for å få investeringsplanar på plass i Noreg, som meiner at eigarskap er så mykje meir enn pengeplassering og profittmaksimering.

Arbeidarpartiet stiller krav som eigarar på lik linje med det som private aktørar ville ha gjort. Vi vil ha investeringar også i Noreg, vi vil at hovudkontorfunksjonen skal vera noko meir enn ei vanleg postkasse, og vi set krav til bruk av ny teknologi. Dette er nye og forsterka krav i den nye eigarskapsmeldinga. Denne meldinga angår utruleg mange arbeidsfolk: 179 857 tilsette. Det er nærare 180 000 tilsette som faktisk vert påverka av det vi vedtek i dag.

Høgre og Framstegspartiet sin privatiseringsiver gjer at dei vil selja ut – Høgre skal selja ut for 100 mrd. kr, det vil påverka nærare 35 000. Og Framstegspartiet høgjer – i kjend stil – til 215 mrd. kr, som igjen vil påverka 72 000 tilsette.

Kven er budd på å kjøpa verdiar for slike summar? Vi veit om ein som kan og vil, den kinesiske stat har både evne og vilje.

Ny eigarsits treng ikkje nødvendigvis vera korkje dramatisk eller varsel om utflagging eller nedlegging – så det er sagt – men eg veit av erfaring at uansett vert ein veldig uroleg når signalet kjem om at staten som har vore ein god, profesjonell og langsiktig eigar, ønskjer å trekkja seg ut.

Når vi så reduserer eigarskapet vårt, slik Høgre og Framstegspartiet ønskjer, vil naturleg nok òg utbyttet verta kraftig redusert. I finanskriseåret var utbyttet berre på 20 mrd. kr frå del- og heileigde selskap. Men i perioden 2005–2010 har vi faktisk teke ut 151,2 mrd. kr – eg gjentek: 151,2 mrd. kr. Dette er utruleg mykje pengar som kjem fellesskapet – altså oss alle – til gode. Dette er midlar som Høgre og Framstegspartiet synest heller skal koma på bankkontoen og i lommeboka til private. Er det ikkje då betre at bestemor får ein sjukeheimsplass, at vi tilset fleire lærarar per elev, at vi kan byggja fleire vegar? For det er nettopp dette utbyttet går til.

Eg vil poengtera at det er viktig for Arbeidarpartiet at staten er ein stor eigar i norsk næringsliv, spesielt for å sikra at ein beheld og vidareutviklar viktige bedrifter og kompetanse i Noreg. Arbeidarpartiet vil òg sikra offentleg eigarskap til våre felles energiressursar og petroleumsførekomstar.

Vi må berre erkjenna at når det gjeld moderasjon i leiarlønningane, er vi ikkje i mål. Derfor strammar vi ytterlegare inn på dette området via rapporteringskrav, innsyn i lønsfastsetjing, og ikkje minst klare avgrensingar på gullpensjonane i yting og talet på år.

Når ein har høyrt på debatten her i dag, ser ein tydeleg skiljelinjene i norsk politikk, og eg vil rosa Kristeleg Folkeparti for ikkje å følgja straumen blindt saman med opposisjonen.

Denne regjeringa, med Arbeidarpartiet i spissen, fører ein aktiv eigarskapspolitikk. Vi har verktøy i verktøykassen. På samråd om næringsliv rundt om i landet har gjengangaren vore mangel på risikovillig kapital. Eg vart derfor svært fornøgd då det vart varsla nye såkornmidlar, og at Investinor både skal evaluerast og få nye midlar. Eg forventar at dette kjem raskt på plass.

I samband med etableringa av dei landsdekkjande såkornfonda som er varsla, legg vi raud-grøne vekt på at ein skal ha regional forvaltningskompetanse i ulike delar av landet. Vi veit det tek tid å byggja opp forvaltningskompetanse, og det er viktig at vi varetek dei regionale forvaltningsmiljøa vi har brukt tid, energi og midlar på å byggja opp, miljø som har byrja å verka for fullt, men snart er fullinvesterte. Regional forvaltning av landsdekkjande fond gjer at vi dekkjer heile landet.

Lillian Hansen (A) [14:33:31]: Det som har vært grunnleggende viktig for Arbeiderpartiet å få på plass i eierskapsmeldingen, er at staten skal være en aktiv, langsiktig og profesjonell eier som gjennom sitt eierskap skal bidra til lønnsomhet og industriell utvikling i selskapene. Med det som utgangspunkt er det interessant å lese flere av merknadene fra Høyre og Fremskrittspartiet, der de langt på vei insinuerer at staten er en dårlig eier, og skriver i sin iver at staten blander rollene, må være seg «sitt ansvar bevisst», og at regjeringen legger «mer politikk enn butikk inn i sin eierstyring».

Så har jeg i likhet med Ingrid Heggø lyst til å si at Arbeiderpartiet er glad for at Kristelig Folkeparti står inne sammen med posisjonen i viktige prinsipielle merknader som omhandler statens eierskapspolitikk.

Når man leser merknadene i saken, er det for så vidt ingen spesielt store overraskelser med hensyn til Høyre og Fremskrittspartiets næringspolitikk, dvs. med ett unntak: Høyres miljø- og klimapolitikk. Dette baserer jeg på de siste dagers utspill fra flere av Høyres representanter.

I merknaden som omhandler dette spørsmålet, står – ikke uventet – Høyre alene uten Fremskrittspartiet. I Høyres merknad står det at det er «avgjørende» at næringslivet har fokus på klimavennlig produksjon i framtiden, og at det selvsagt også må gjelde der staten har eierskap. Ja, Høyre understreker sågar at arbeidet med å utvikle ny teknologi som bidrar til å redusere, rense og lagre utslipp av klimagasser, og utvikle klimanøytrale teknologier på nye områder, må intensiveres – jeg gjentar: intensiveres. Da er det også betimelig å spørre hvordan Høyre, som mener at staten overhodet ikke skal oppføre seg som en privat eier, kan pålegge noe som helst i selskapene staten har eierskap i. For det er jo styrene som skal bestemme alt, ifølge Høyre, ikke eierne.

Med bakgrunn i den merknaden er det med forbauselse jeg registrerer at flere stortingsrepresentanter fra Høyre nå mener at klimapolitikken må endres, slik at blant annet Alcoa kan etablere seg i Finnmark med gass fra Snøhvit. Er det slik å forstå at Høyre ønsker en ny tolkning av klimaforliket og mener det blir feil at klimaforlikets nasjonale utslippsmål skal stå i veien for slike etableringer? Uforståelig – her snakker, med all respekt, Høyre med minst to tunger. Og, som statsråden sa i forrige sak, man kan ikke både være for og imot. Det er ikke meningen at jeg her i dag skal framprovosere noen debatt om aluminiumsverk i Finnmark. Det finnes det mange meninger om, det er ikke det dette handler om. Dette handler om Høyres troverdighet i miljø- og klimapolitikken.

Jeg vil også minne om at Høyre gjennom arbeidet med meldingen har hatt rikelig med tid til å innarbeide et nytt syn i miljøpolitikken. Dette er etter mitt syn helt uforståelig – ja, i grunnen helt utrolig. Men for dem som skal prøve å forstå hva som er Høyres politikk i klima- og miljøspørsmålet, er det betimelig nå å be om en avklaring fra Høyre.

I forbindelse med eierskapsmeldingen fremmer også regjeringen Prop. 83 S for 2010–2011 for Stortinget, med forslag om fullmakter til å endre statens eierandel i enkelte selskaper. I denne proposisjonen foreslås det at det blir gitt fullmakt til nedsalg i bl.a. Secora. Dette selskapet står overfor utfordringer med å få til tilstrekkelig drift over tid. Det er derfor viktig at det legges til rette for en god industriell løsning for Secora, og at Stortinget i dag gir regjeringen fullmakt til å finne bærekraftige løsninger for selskapet gjennom fusjon eller salg av statens aksjer. Jeg forutsetter at hensynet til de ansatte blir ivaretatt på en god måte, og at selskapets tilknytning til Nord-Norge blir vektlagt.

Så har jeg lyst til å si noe helt til slutt om nedsalg i SAS. Det er mange der ute i distriktene som er bekymret for Widerøe – hva som vil skje. Jeg er helt sikker på at regjeringen vil sikre nødvendige samfunnspolitiske interesser. Et sentralt punkt her må være å sørge for at tilbudet på kortbanenettet ute i distriktene videreføres.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arne L. Haugen (A) [14:38:30]: Jeg føler meg privilegert som har fått delta i arbeidet med to eierskapsmeldinger. Den første, som kom i 2007, var et nybrottsarbeid, som for første gang beskrev det statlige eierskapet i en samlet kontekst, satte ambisjonsnivået, hvorfor vi skulle eie, sorterte selskapene i forskjellige kategorier etter formål, osv.

Den meldingen vi behandler nå, bygger på den gamle, men utvikler statens eierstyring, som ikke skal være statisk, men må utvikle seg i takt med endrede forretningsmessige forutsetninger og rammebetingelser nasjonalt, men kanskje først og fremst globalt.

Denne meldingen legger opp til en mer fleksibel og dynamisk holdning til eierstyringen. Det mener vi i Arbeiderpartiet er bra. Men det er viktig å slå fast at ambisjonen er at statens andel i norsk næringsliv skal være om lag på det nivå vi har i dag. I noen tilfeller kan det være aktuelt å redusere statens eierskap i selskap for å få til gode industrielle, robuste og langsiktige løsninger, i andre tilfeller å gå inn i nye selskap og kjøpe seg opp. Jeg er derfor glad for at vi nå raskt skal få på plass mer såkorn- og venturekapital.

Denne meldingen forsterker ytterligere oppfølgingen av selskapenes arbeid med samfunnsansvar. Det har med etikk og miljø å gjøre. Men vi lever i en globalisert verden, og det etableres nå mer konkrete forventninger på områder som menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, anstendige arbeidsvilkår og åpenhet om pengestrømmer og korrupsjon.

På 1980-tallet opplevde vi veldig tydelig hvor ulikt forholdsvis like selskap kunne opptre med hensyn til samfunnsansvar – i ett tilfelle med en synlig og dedikert ledelse, som så utfordringene i samfunnet og tok ansvar, i det andre tilfellet med et eierskap og en ledelse med et distansert forhold til stedet der virksomheten var lokalisert.

Å vise samfunnsansvar er viktig når selskap skal avvikles, men i høyeste grad også under daglig drift. Det er særdeles viktig nå når flere av våre selskap opererer under fjerne himmelstrøk og i kulturer som kan være oss temmelig ukjente og utfordrende. Da er det viktig at selskapene legger til grunn den beste praksis der virksomheten foregår, og i noen tilfeller, slik jeg ser det, går foran når det gjelder å ta hensyn til urfolks interesser, etikk og miljø og lokale myndighetsorganer. Akkurat på dette området mener jeg at en slik oppførsel bygger opp under et godt omdømme. Det gir ikke konkurranseulempe – snarere tvert imot – og jeg tror våre selskap skal takle disse utfordringene på en god måte.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:42:04]: Jeg tror det er behov for et par oppklaringer her, særlig etter å ha hørt representanten Lillian Hansens og representanten Ingrid Heggøs innlegg.

For det første vil jeg oppklare følgende for representanten Ingrid Heggø: Hun henviste til noen personer som åpenbart jobber i Hydro-systemet. Hun henviste til personer både på Sunndalsøra og andre plasser. Forskjellen mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet knyttet til Hydro er 0,26 pst. i selskapet. Vi eier i dag ikke 50 pst. eller 60 pst. i Hydro, vi eier 34,26 pst. Fremskrittspartiet har foreslått et nedsalg til 34 pst. Det er interessant når en fortsatt har akkurat samme muligheter etter selskapslovgivningen. Dette er veldig interessant.

Videre, til representanten Lillian Hansen: Nei, vi har ikke satt spørsmålstegn ved lovligheten eller uttrykt mistillit mot det statlige eierskapet. Vi har sagt at det er viktig at man ikke blander roller, vi har ikke sagt at man blander roller. Det oppsiktsvekkende er at Lillian Hansen ikke er enig i det. Men jeg vil få lov til å takke Lillian Hansen for en klargjøring, for representanten har i dag klargjort for all verden noe som man ennå ikke har fått svar på fra noen statsråder. For Lillian Hansen har nå sagt følgende:

Først: Det blir ikke noen Alcoa-etablering i Finnmark så lenge man har klimaforliket, sier representanten i innlegget sitt. Videre har representanten Lillian Hansen også nå klargjort fra de rød-grønne at det ikke blir noe Ironman på Tjeldbergodden, for det ville også bryte med forliket.

Videre har representanten skjelt ut LO også, for LO har jo nettopp advart mot det som Lillian Hansen nå tar til orde for. Jeg synes det står respekt av at vi nå slipper å bekymre oss over det manglende svaret fra regjeringspartiene. Det har nå kommet fra denne talerstol.

Så bare en saksopplysning til: Staten utøver sitt eierskap gjennom generalforsamling. Man oppretter styrer, og så er det styremedlemmer som utfører det daglige arbeidet. Men statens mulighet er gjennom generalforsamling eller i kategori 4-selskap. Når det gjelder foretak, foretas det gjennom foretaksmøtet. Det er der man bruker disse.

Så har regjeringen varslet forventninger til styret. Jeg synes det er ryddig, jeg synes det er veldig bra at man ser hva man skal forholde seg til som oppnevnte styrerepresentanter, men jeg synes ikke man skal blande kortene.

Svein Flåtten (H) [14:45:37]: Det har blitt en voldsom frykt blant den rød-grønne fraksjonen i næringskomiteen for kineserne, hører vi i alle innleggene. Jeg har forstått det slik at statstråden har en helt annen holdning til kineserne. Den synes jeg han kanskje burde transportere videre til komiteen.

Det er et faktum i de forslagene som Høyre står bak, at vi i de aller fleste tilfeller beholder 34 pst, som altså sikrer hovedkontorfunksjoner og kontroll over vedtektene i selskapene. Men jeg tror at ved noe reduksjon av de statlige selskapene vil utlendingene se hit, kanskje også andre enn kinesere. En av grunnene er at de ikke skal betale formuesskatt i dette landet. Det skal derimot de norske investorene gjøre. Hvis man legger på at man kombinerer reduksjon i eierskapet med reduksjon og fjerning av formuesskatten, får vi en god situasjon også for investorene her i Norge.

Så må jeg få lov til å avlegge representanten Holmelid fra SV en visitt. Han lovpriser det statlige eierskapet og all den velferd det har brakt og kommer til å bringe fedrelandet. Det tror jeg er helt riktig. Men med SV og deres historie når det gjelder eierskap, hvor hadde Statoil og Telenor vært i dag? Hadde de fortsatt vært statlige mastodonter som hadde vært lite elastiske og vanskelig å styre og lite lønnsomme?

Jeg har lyst til å si at mitt første saksordførerskap i denne salen tilbake i 2002 besto i å få gjennom saken om Snøhvit, for der var det nødvendig med spesielle avskrivningsregler, slik at prosjektet kunne komme i gang. Den gang sto Holmelids kollega fra SV stortingsrepresentant Øystein Djupedal på denne talerstolen og talte sterkt, sterkt imot alle sånne typer tiltak som kunne gi arbeidsplasser i nord og en betydelig velferd.

Så har jeg også lyst til å si til de rød-grønne, som stadig omtaler dette med lederlønninger som om vi skulle ønske høye lederlønninger: Det er ikke det som er poenget i de merknadene vi har skrevet, og det jeg har sagt her. Det som er poenget, er at man ikke greier å følge retningslinjene. Det har vi jo sett resultater av, og det har vi sett avisoverskrifter om hver gang det blir lagt frem en årsberetning. Poenget er nemlig det at man lager retningslinjer, og så gir man styret ambisjoner og ansvar som de ikke kan følge opp når de skal ut og rekruttere noen som er gode nok til å gi nettopp de resultatene som vi står på denne talerstolen og etterspør.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:48:51]: Omfanget av statlig eierskap i Norge er stort, og Stortingets flertall har ønsket offentlig eierskap på nøkkelområder fordi eierskap er lik styringsrett. Staten har spart i trange tider, staten har nå god råd og trenger ikke å selge arvesølvet. Vi har et valg, vi står ikke i en økonomisk tvangssituasjon som mange andre vestlige land. Derfor viser dagens debatt de ideologiske skillelinjene mellom en rød-grønn regjering og Kristelig Folkeparti kontra de blå: Høyre og Fremskrittspartiet. Det er ikke noe nytt.

Senterpartiet er historisk sterk tilhenger av statlig eierskap i offentlig infrastruktur, forvaltning av naturressurser, forsvarsindustri, kornberedskap og store industrilokomotiv som må ha hovedkontor i Norge. Privat eierskap er imidlertid Senterpartiets hovedlinje i næringspolitikken innenfor vår blandingsøkonomi, dette fordi privat eierskap med tilhørende plikter nedfelt i nødvendig overordnet lovverk er en svært god eiermodell for å ivareta totale samfunnshensyn.

Dagens norske stat har enorme økonomiske finansielle ressurser. Statens pensjonsfond utland har flere tusen milliarder norske kroner, og vi opplever nå stor og økende usikkerhet ved disse internasjonale finansielle investeringene. Derfor vil Statens pensjonsfond utland nå også investere i fysisk infrastruktur – bygg og anlegg i utlandet. Våre investeringer er mest kjent i en handlegate i London.

Flere har nevnt Kina. Kina investerer strategisk i naturressurser og høyteknologiske bedrifter. Vi skal merke oss dette, og jeg er glad for de mange som viser at det her er en interessant utvikling på gang. Dette er et viktig faktum som også må hensyntas i vurderingen av framtidas statlige eierskap til bedrifter og institusjoner i Norge. Mange stiller seg derfor mer enn undrende til Statoils nedsalg i olje- og gassledninger fra norsk sokkel – unaturlig i denne finansielle situasjonen.

Staten må sjølsagt være aktiv og dynamisk innenfor klart definerte formål i de selskapene en helt eller delvis eier. For flere selskaper er vi i en kombinasjon av børs og katedral, forretningsvirksomhet og det å ivareta strategiske nasjonale interesser. Det er et krevende dilemma for en statlig eier. Derfor har Stortinget et stort ansvar i å definere eierrollen. Vi har mange erfaringer med at eierrollen er for utydelig definert. Derfor er det viktig at de som skal være lojale mot formålet i styrerepresentasjonen, får et formål som er tydeligere definert slik at en fyller rollen bedre.

Valg av statlig selskapsform er svært avgjørende for hvordan et selskap kan driftes. Derfor slår Senterpartier ring rundt Statkraft, Statnett og Statskog som statlige foretak, ikke som aksjeselskaper.

Telenor ble omgjort til aksjeselskap og ført på børs. Det var en fatal feil at Telenor fikk med seg den statlige infrastrukturen som lå i Televerket, nemlig linjenett og basestasjoner. Det er en viktig diskusjon som vi må ta framover, fordi dette området er sentralt for å redusere avstandskostnadene, og da må vi få til en tilbudsstyrt utbygging, og ikke en etterspørselsstyrt utbygging som i dag.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:52:19]: Jeg tar ordet i denne debatten for å knytte noen kommentarer til aktiv eierskapspolitikk, samfunnsansvar og mer spesifikt til regjeringens bruk av eiermakten overfor Statoil.

Kristelig Folkeparti er enig med regjeringspartiene om eierskapsandelen og om målene med eierskapet i Statoil. Dette er ikke noe nytt, vi var enige om dette også da Stortinget behandlet forrige eierskapsmelding. Vi er enige om at eierskapet er et sentralt og viktig verktøy for norske myndigheter, og vi er enige om at handlingsrommet som er der, skal brukes i et aktivt eierskap. Kristelig Folkeparti er også glad for at regjeringen følger opp og forsterker forventningene til og oppfølgingen av selskapenes samfunnsansvar i denne eierskapsmeldingen.

Vi er altså veldig enige om disse prinsippene, men vi har et avvikende syn på praksis. Vi opplever at regjeringen i praksis er mer opptatt av begrensningene i det statlige eierskapet enn av mulighetene.

Det er spesielt vanskelig å forstå regjeringens anvendelse av eierskapsmakten når det gjelder ett selskaps overordnede, strategiske investering med enorme miljøkonsekvenser. Ja, jeg sikter til Statoils oljesandproduksjon i Canada. Dette handler om et nesten helt statlig eid selskap som produserer olje gjennom en av de mest utslippsintensive formene for oljeproduksjon. Kristelig Folkeparti har ved to anledninger fremmet forslag i Stortinget der vi ber regjeringen gjennom sin innflytelse i Statoils styrende organer sørge for at selskapet trekker seg ut av oljesandaktiviteter i Canada. Forslagene er nedstemt med henvisning til eierskapsmelding og prinsippene der.

Så har regjeringspartiet SV vært opptatt av å få på plass en ny eierskapsmelding med klarere miljøretningslinjer for et statlig eierskap for å kunne trekke Statoil ut av slike prosjekter. I valgkampen lanserte SV dette som ett av ti krav til en ny rød-grønn regjering. Kristelig Folkeparti har ennå ikke registrert signaler om at den nye eierskapsmeldingen får noe preg av det, verken det som er lagt fram fra regjeringens side eller behandlingen her i Stortinget.

Den kanadiske utvinningen av tjæresand undergraver globale klimamål, ødelegger naturen i enorme områder og forgifter leveområder for mennesker og dyr. Det er svært energikrevende å utvinne denne oljen. Enorme mengder CO₂ slipper ut i atmosfæren for hvert oljefat som produseres, nesten ti ganger så mye som oljeproduksjonen på norsk sokkel.

Dette er, for å bruke statsråd Erik Solheims egne ord, ikke akseptabelt, og særlig når det er et nesten helt statlig eid selskap som driver med en slik produksjon. Det er ikke akseptabelt at regjeringen ikke velger å bruke sitt eierskap og få slutt på dette.

Kristelig Folkeparti har fremmet et forslag som er helt i tråd med de kravene som miljøvernminister Erik Solheim gikk ut med 20. mars 2009 på SVs landsmøte: Vi må styre Statoil mer. Jeg vet det er kontroversielt, og vi har en lang norsk tradisjon på at man ikke blander seg inn i forretningsmessige beslutninger, men jeg mener vi er nødt til å se på dette en gang til.

Kristelig Folkeparti har fremmet et forslag som gir muligheten til å se på dette en gang til gjennom vårt representantforslag om å stille klima- og miljømål for eierstyringen. Vi registrerer at SV, i likhet med de øvrige regjeringspartiene, har tenkt å stemme dette ned.

Else-May Botten (A) [14:55:41]: Det er med stolthet at vi i Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i dag står sammen om en rykende fersk eierskapsmelding. Den har en fornyet og forbedret drakt, den har et langsiktig perspektiv og en smidighet i seg som gjør den framtidsrettet.

Staten spiller en viktig rolle i utviklingen av norsk næringsliv. Samspillet mellom et konkurransedyktig og nyskapende næringsliv og en aktiv, medvirkende stat er grunnleggende ved den norske samfunnsmodellen vår.

God utdanning og interessante jobber er med på å bidra til rekruttering. I den forbindelse er det viktig å satse på lærlingplasser. For regjeringen er det naturlig at vi i den nye eierskapsmeldingen forventer at selskaper med statlig eierskap tar ansvar for å rekruttere lærlinger. Men jeg merker meg at Høyre og Fremskrittspartiet ikke finner plass, blant alle sine merknadssider, til å nevne ordet lærlinger. Mens regjeringspartiene er opptatt av å ha retningslinjer for lederlønninger, der målet er å bidra til moderasjon i ledernes lønnsvilkår, svarer Høyre og Fremskrittspartiet med å si at de ikke vil ta noe som helst ansvar for å legge føringer for dette. De skyver all styringen over til styrene.

Mens regjeringspartiene legger vekt på kompetanse, kapasitet, forskjeller i erfaringsbakgrunn og relevant mangfold når det gjelder styresammensetning, legger Høyre og Fremskrittspartiet vekt på at dette skal skje uavhengig av alder, kjønn, bosted osv. Igjen legger de ingen føringer.

Mens regjeringspartiene har klare forventninger om at selskapene søker flere kvinner inn i de ledende stillingene i de statlige selskapene, ser vi også på dette området at Høyre og Fremskrittspartiet vegrer seg for å ta styringen. De overlater til selskapene selv å bestemme hvem som skal ha de ulike posisjonene.

Det virker vanskelig for Høyre og Fremskrittspartiet å ha to tanker i hodet samtidig når det gjelder dette. De sier at all form for påleggelse av kvotering setter andre hensyn enn kompetanse først. For meg virker det underlig at man i privat sektor, som tydeligvis er Fremskrittspartiet og Høyres styringslest også i forhold til det offentlige, ikke finner flere kvinnelige styrerepresentanter og ledere uten at man faktisk legger føringer. Når halvparten av det norske folk er kvinner og flere kvinner enn menn tar høyere utdanning i Norge, skulle en tro at representasjon i ledelsen, naturlig nok, burde gjenspeilet dette. Men slik er det jo ikke. Igjen – høyresidens nøytralitetslinje kan tyde på en gammelmodighet med behov for fornying.

Jeg mener skillene mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk kommer godt fram gjennom denne stortingsmeldingen, og jeg er derfor svært takknemlig for at det er en rød-grønn regjering som legger fram denne meldingen. Jeg tviler på om høyresiden ville kommet med en eierskapsmelding i det hele tatt og lagt noen som helst sterke føringer i forhold til det som skulle ha vært – unntatt kanskje tre: salg, salg og atter salg.

Laila Gustavsen (A) [14:58:53]: Statlig eierskap i norsk næringsliv klargjør viktige politiske skillelinjer i denne sal. Mens Høyre og Fremskrittspartiet tar til orde for dramatisk reduksjon i det statlige eierskapet, ønsker Arbeiderpartiet et langsiktig, sterkt og profesjonelt statlig eierskap, og at det fortsatt skal kunne bidra til god og stabil utvikling i næringslivet.

Jeg sitter i utenriks- og forsvarskomiteen og har lyst til å dra et par betraktninger fra vårt ståsted.

Først til forsvarsindustrien: Det er ikke tvil om at det statlige eierskapet er viktig for de store bedriftene som tilhører forsvarsindustrien i Norge. Det er svært viktig at vi innenfor den sektoren klarer å opprettholde hovedkontorer i Norge. Først og fremst handler det selvfølgelig om at forsvarsindustrien primært skal levere produkter til vårt forsvar som vi selv har behov for, men også fordi det dreier seg om arbeidsplasser ikke bare i lokomotivene Nammo og Kongsberg Gruppen, men også vesentlige mengder med underleverandører – så mange som 130 – over hele landet.

Det tredje argumentet går også på å ta vare på teknologiutviklingen som forsvarsindustrien og det å ha hovedkontoret representerer, gjennom at vi vet at forsvarsteknologi veldig ofte er spydspiss og har store overføringsmuligheter til sivile produkter. Eksempler på det er at én av de to første datamaskinene som Norge hadde i 1968, var utviklet på Kongsberg. Vi ville ikke vært i romfart hvis vi ikke drev med missilvirksomhet. Hvis ikke disse argumentene er gode nok for Høyre og Fremskrittspartiet, burde man bare se på bunnlinjen i disse selskapene de siste årene og f.eks. ta utgangspunkt i Nammo som hadde 23 pst. avkastning på egenkapitalen i 2009 – svært gode resultater.

Forsvarsindustrien jobber jo også tett sammen med Forsvarets forskningsinstitutt. På en måte kan man si at ok – Høyre og Fremskrittspartiet – man sikrer jo negativ eierskapskontroll også gjennom 34 pst., men Arbeiderpartiet vil jo gi fullmakt til å fortsette å ha et eierskap på over 50 pst. Selv om man kan opprettholde en negativ eierkontroll med 34 pst. statlig eierskap, vil jo en så lav andel også vanskeliggjøre en eventuell fusjon for de selskapene det gjelder, dersom det en gang i framtiden er aktuelt.

Øyvind Korsberg hadde her inntatt presidentplassen.

Michael Tetzschner (H) [15:01:54]: Jeg hadde tenkt å si noen fornuftige og kloke ord som statsråden kunne ha glede av å tenke på og grunne på i sitt hjerte – og der kommer jo statsråden, så da kan vi jo begynne.

Det har jo vært en skillelinje her i salen når det gjelder hvorvidt man ønsker et stort eller lite statlig engasjement i det private næringsliv. Det jeg finner litt forunderlig, er at det i denne meldingen om aktivt statlig eierskap nesten ikke brukes trykksverte på de meget samfunnsviktige selskapene og foretakene der staten eier 100 pst., der 125 000 er ansatt – omregnet i årsverk blir det 90 000 – og som konsumerer 99 mrd. kr av statsbudsjettet. Jeg tenker på de regionale helseforetak og de underliggende helseforetak. Fire og en halv side er det man har å berette derfra, enda dette er helseforetak ingen tenker på å selge. Men det er allikevel foretak som man kan stille seg betydelige spørsmål ved om styres godt nok. Er de styrbare i det hele tatt? Følger staten sine egne prinsipper for god eierstyring, slik det er beskrevet i meldingen på side 70? I punkt 5 heter det:

«Kapitalstrukturen i selskapet skal være tilpasset formålet med eierskapet og selskapets situasjon.»

Det er mye som tyder på at det nå gjennomføres store rasjonaliseringer og omstillinger uten at eieren har sørget for at det er riktig dimensjonert kapitalside og driftsside for å kunne kjøre organisasjonene parallelt.

På side 69 står det:

«Prinsippene for god eierstyring og selskapsledelse innebærer blant annet en klargjøring av roller og sikrer ryddighet i beslutningsprosessene. God eierstyring (…) reduserer risikoen for virksomheten.»

Ja, det må jo være fordi man har for seg en privat bedrift som er velstyrt, men med et visst statlig innslag. Men det ser ikke ut til at staten følger sine egne eierskapsprinsipper der man eier 100 pst.

Jan Grundt har akkurat omtalt omstillingen ved Oslo universitetssykehus som et posisjoneringsspill, og vi ser altså en stor sektor, 90 helseforetak, 4 helseregioner, som styres gjennom dekreter av statsråden. Jeg kunne tenke meg å invitere statsråden til å reflektere litt over denne sektorens mangel på styrbarhet når man velger foretaksformen, og svare på hvorfor man ikke er så opptatt av å innføre kompetanse som det store retningsgivende kravet når man rekrutterer styremedlemmer, mens man i helseforetakene har lagt vekt på helt utenforliggende momenter i så henseende.

Marianne Marthinsen (A) [15:05:03]: Staten har et stort eierskap i ulike bedrifter i Norge. Med dette eierskapet følger også et ansvar for å ivareta disse store verdiene på en fornuftig måte og for at driften av disse selskapene foregår på en etisk og miljømessig forsvarlig måte.

Jeg er veldig glad for at regjeringen i denne meldingen har tydeliggjort statens ansvar, at regjeringen vil profesjonalisere oppfølgingen av det statlige eierskapet, og at rammene for forvaltningen av eierskapet i de enkelte selskapene er klargjort. For meg er det også viktig å understreke viktigheten av at det nå strammes betydelig inn i lønnspolitikken i de statlige selskapene.

Som medlem av energi- og miljøkomiteen ligger mitt hovedengasjement i de selskapene som grenser inn mot vårt område. Staten eier hele eller deler av selskaper som betyr enormt mye for forvaltningen av våre naturressurser. Forvaltning av disse ressursene er til dels konfliktfylt, og det er viktig at selskapene opptrer på en god måte både her i Norge og ute. Jeg er veldig fornøyd med at meldingen legger opp til at selskaper der staten er eier, skal være ledende i sin bransje på lavutslipp og klimareduserende teknologi samt at selskapene bør utvikle og ta i bruk best mulig teknologi for å redusere sin miljø- og klimapåvirkning.

Selskapene som staten kontrollerer i energisektoren, er store. Statkraft er den største produsenten av fornybar energi i Europa og forvalter store deler av vannkraften i Norge. Statkraft har en rolle som lokomotiv i den norske fornybarbransjen og representerer i normale år mer enn 30 pst. av vannkraftproduksjonen her hjemme. Derfor er det også så veldig viktig at regjeringen tydelig følger opp Statkraft og legger til rette for videre utvikling i det selskapet gjennom tilføring av egenkapital. Det er vel verdt å merke seg at tilførselen av egenkapital i år er vesentlig større enn den har vært under noen annen regjering noensinne.

Denne eierskapsmeldingen er den første etter fusjonen mellom Statoil og Hydros olje- og gassavdeling. Statoil kontrollerer i dag 80 pst. av alle operatørskap på norsk sokkel. Det gjør dem til en svært dominerende aktør.

Statoil er kategorisert som et selskap hvor staten har en forretningsmessig interesse. Vi har også interesse av at selskapet har hovedkontor i Norge. Forvaltningen av selskapet må ta utgangspunkt i de generelle formuleringene i eierskapsmeldingen om miljø og etikk, men også i den spesifikke omtalen av selskapet. Selv om det slås fast at statens interesser i Statoil kun er forretningsmessige – med tillegget om hovedkontor – må vi ta inn over oss at Statoil er en enormt viktig aktør i en bransje som betyr mye for oss. Vi er derfor tilfreds med de presiseringene som flertallet i komiteen har gjort i merknads form om dette.

Denne eierskapsmeldingen legger, som jeg ser det, et godt grunnlag for å styre de selskapene som forvalter viktige naturressurser på vegne av oss alle.

Gunvor Eldegard (A) [15:08:36]: Det er ingen tvil om at statleg eigarskap er viktig. Det sikrar råderett over våre felles naturressursar, nasjonal forankring av viktige selskap, og det gir inntekter til fellesskapet. Det er stor støtte blant folk flest om å sikra ein sterk og offentleg norsk eigarskap. Regjeringa sin eigarskapspolitikk gjer staten til ein aktiv, langsiktig og føreseieleg eigar i viktige norske selskap.

I 2009 gjorde tidsskriftet Måndag Morgon ei undersøking som synte at sju av ti direktørar lovpriste staten som eigar. 72 pst. av toppsjefane sa seg einige i påstanden: Det er positivt og trygt for heile næringslivet med ein sterk stat med eigardelar i fleire delar av næringslivet. Berre 9 pst. av dei spurde meinte at staten burde selja seg ned. No skal det seiast at den undersøkinga vart gjord i 2009, under finanskrisa. Men det er jo nettopp i sånne tilfelle at ein statleg eigar gjer ein forskjell. Då kan ein statleg eigar vera langsiktig og gjera at selskapet står støtt gjennom ei krise.

Eg er så glad for at så mange næringslivsleiarar er einige med oss, og ikkje med Høgre og Framstegspartiet, som på same måte som i 2007 skal selja ut store delar av eigarskapen vår. Utsal av statlege selskap har dei borgarlege partia gjennomført før. Historia synte at Bondevik II-regjeringa, med Høgre i spissen, selde SND Invest på billegsal. SND Invest vart selt for 547 mill. kr til eit investeringsselskap, og på to år hadde investeringsselskapet ei forteneste på over ½ mrd. kr.

For oss i Arbeidarpartiet er det viktig å stilla krav til selskapa me eig i, det er viktig å ha ein heilskapleg eigarskapspolitikk, heilt frå Statens pensjonsfond til direkte eigarskap i bedrifter – bl.a. til krav om likestilling, nei til korrupsjon, nei til barnearbeid, krav til miljø, krav til forsking og utvikling, og ikkje minst til leiarløner.

Og eg ser av merknadene at her prøver Høgre og Framstegspartiet seg igjen: Det må ikkje verta for detaljert, det må ikkje vera for strengt i forhold til andre land – nesten ein påstand om at det kan påverka selskapet si drift i negativ retning. Men det er faktisk sånn at det å ha eit godt omdømme er positivt for selskapet. Det styrkjer selskapet om ein har etiske retningslinjer som ein følgjer. Det styrkjer selskapet med mangfald i styret, og det styrkjer selskapet at det tek ansvar for forsking og utvikling. Faktisk er det sånn at internasjonale investeringsselskap ser til Noreg når det gjeld etiske retningslinjer for investeringar, dei ser på det som ei merkevare dei sjølve ønskjer å oppnå.

Kåre Simensen (A) [15:11:41]: Meldingen inneholder svært mange spennende temaer, men jeg vil nå fra talerstolen benytte anledningen til å formidle noen tanker om disse statseide selskapenes samfunnsansvar. I den forbindelse vil jeg fokusere litt på statens innkjøpspolitikk. Regjeringen har utarbeidet en handlingsplan, Miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser, som beskriver hvor man vil. Det er meget bra.

Men jeg registrerer også at en samlet komité er opptatt av at bedrifter med statlig eierskap søker å legge til rette for at små og mellomstore bedrifter skal kunne konkurrere om kontrakter innenfor de rammene som EØS-avtalen gir. Jeg skulle ønske at ordene «søker å» kunne vært erstattet av ordet «bør», eller, for å gå enda lenger, «skal». Ser vi f.eks. på det spennende som skjer i min landsdel, så opplever vi dessverre at store deler av de nordnorske industrimiljøene ikke når fram i kontraktspolitikken som f.eks. Statoil fører. Og signalene om at Statnett legger opp til et kontraktsregime i forbindelse med utbyggingen av de nye kraftlinjene i nord, kan også føre til at nordnorske næringsbedrifter faller bort fordi kontraktsregimet blir for stort. Jeg vet at man kan hvis man vil. Dessverre oppleves det som om utbyggerne som styres av de store selskapene som staten eier, ikke vil nok.

Statens vegvesen viser vei, bokstavelig talt, at det går an når viljen er til stede. Utbyggingen av E6 vest for Alta er et eksempel på å tilpasse kontraktsregimet til nordnorsk næringsliv. Det er etter mitt syn å ta samfunnsansvaret på alvor i et lokalt og regionalt perspektiv. Jeg skulle ønske at flere statseide selskaper torde å følge Statens vegvesens eksempel der.

Til slutt en kommentar til representanten Nesviks tanker om Alcoa i Finnmark. Regjeringen har aldri sagt nei til Alcoa, tvert imot har den ønsket dem hjertelig velkommen. Spørsmålet til Nesvik blir om Alcoa skal rette seg etter Stortingets vilje, eller om Stortinget skal bøye seg for viljen til Alcoas eiere. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet og Høyre etter hvert velger det siste. De rød-grønne velger det første.

Alf Egil Holmelid (SV) [15:14:34]: Eit par kommentarar til nokre av dei som har vore her oppe tidlegare.

Først til representanten Flåtten. Han var oppteken av at SV ikkje alltid har støtta dei oljeutbyggingsprosjekta som har vore fremja i Stortinget. Det er eit standpunkt som vi står oppreist med, for det er jo ikkje sånn at olje- og gassressursane går ned i verdi om dei blir liggjande litt lenger i jordskorpa, i staden for at vi tek dei opp og set pengane i oljefondet.

Når det gjeld representanten Tenden, blei eg veldig overraska. Eg fekk inntrykk av at ho i innlegget sitt nærmast antyda at staten ikkje trong å eige meir enn ein tredjedel i noko statleg selskap. Dersom det er tilfellet, går jo det langt utanpå Framstegspartiet med omsyn til nedsal. Så det kunne ha vore veldig interessant om Venstre klargjorde om det faktisk er det dei meiner, også med omsyn til dei store selskapa, som Statoil og Statkraft.

Når det gjeld representanten Høybråten, må eg seie at eg set pris på engasjementet hans for oljesand, men det kunne ha vore morosamt å høyre kva for regjeringskonstellasjonar Høybråten tenkjer seg som skal gi fleirtal for synspunkta hans.

Så vil eg til liks med representanten Martinsen leggje vekt på noko som eg ikkje rakk å kome inn på i mitt første innlegg. Det er at det står i meldinga at «selskaper hvor staten er eier, skal vere ledende i sin bransje på lavutslipp og utvikling av klimareduserende teknologi».

I merknadene har vi presisert at det skal utviklast måleindikatorar for denne ambisjonen, og at det skal rapporterast om dette. I tillegg står det i meldinga at ein skal invitere interessentar til å vere med og diskutere kva for måleindikatorar ein skal bruke. Her har vi ein veldig spennande invitasjon til bl.a. miljøbevegelsen. Eg veit at miljøbevegelsen i offentleg samanheng har sagt at det er eit godt skritt i riktig retning å få ein god dialog med staten om det statlege eigaransvaret når det gjeld klima og miljø.

Når vi ser dette i kombinasjon med at fleirtalet i komiteen ønskjer at den statlege forvaltinga skal få sterkare kompetanse på samfunnsansvar og miljø, reknar vi med at det i eigardialogane i framtida kjem tydelegare og klarare signal frå staten om samfunnsansvar og miljø, i samsvar med at dei då får sterkare kompetanse til å utøve denne dialogen, og at meldinga og merknadene har skjerpa forventingane til klima og miljø.

Det er også konkrete formuleringar – som fleire har vore inne på før – når det gjeld dei enkelte selskapa, bl.a. at fleirtalet i komiteen set stor pris på at Statoil satsar på fornybar energi. Det er eg glad for at fleirtalet i komiteen gjer.

Gunnar Gundersen (H) [15:17:39]: Jeg noterer meg at dette er en debatt hvor retorikken står høyt i kurs. Komiteens leder, Aasland, begynte debatten med å si at ingenting tyder på at norsk privat kapital vil kjøpe dersom staten selger seg ned. Jeg tror det er en fryktelig gal konklusjon. Noe annet er det hvis han hadde sagt kan kjøpe. Med rød-grønn politikk, der man gjør så godt man kan for å ta livet av norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og svekke det mangfoldet vi har i privat eierskap, kan man begynne å trekke opp trusselbilder om Kina osv. Jeg er litt forundret over at også statsråden hiver seg på det. Jeg trodde – som representanten Flåtten – at statsråden var på et annet spor når det gjaldt Kina.

Så hører vi også at representanten Lundteigen snakker om arvesølvet – der i gården er jo alt arvesølv.

Holmelid snakker om statlig eierskap som kommer fellesskapet til gode. Det gjør sannelig min hatt også det private eierskap og de avkastningene det private eierskapet gir. Vi må jo snakke om hvordan vi skaper avkastning i det norske samfunnet. Vi har et skattesystem som sørger for at også privat avkastning blir fordelt utover fellesgodene. Det vet jeg at SV har skjønt, for det er vel få som er så gode til å melke skattesystemet som SV.

Det vi snakker om, er å ha mangfold i eierskapet. Her snakker man om mangfold i styrene. Jeg synes mangfold i eierskapet er minst like viktig å diskutere, og der er det private norske eierskapet ganske utsatt. Hvis statsråden hadde hatt litt lengre perspektiv enn det han har i meldingen, hadde han sett at i løpet av ti år vil det private eierskapet på Oslo Børs være dramatisk redusert. Det private eierskapet utenom Oslo Børs er et veldig godt eierskap, som skaper stor avkastning, og som er uhyre viktig når det gjelder sysselsetting og arbeidsplasser rundt i hele Norge, for der er det ikke staten og utlendinger som kommer inn og tar ansvar.

Så vil jeg si litt om samfunnsansvar. Statsråden nevnte det med én setning, tror jeg. Det er overhodet ingen problematisering av samfunnsansvar og den statlige rollen. Vi vet at Statoil sannsynligvis ikke bare må til oljesandprosjekter, de må til de mest korrupsjonsutsatte land i verden for å finne ny olje – overhodet ingen problematisering rundt det. Statsråden sa at Statoil hadde vært utrolig god butikk. Jeg trodde at Statoil hadde en dramatisk dårlig avkastning sett i forhold til den oljeprisveksten og den avkastningen man kan se i andre internasjonale oljeselskaper.

Jeg har mer om samfunnsansvar. Det er mulig jeg tegner meg for et nytt innlegg.

Ingrid Heggø (A) [15:21:00]: Det er ikkje vondt meint det eg seier no, men eg registrerer at representanten Nesvik truleg likar mykje betre å høyra si eiga røyst enn å lytta. Då eg viste til hovudtillitsvalde rundt om i Hydro-fabrikkane i Noreg og til krava våre om å få på plass investeringar i Noreg, vart ikkje dette støtta, korkje av Høgre eller av Framstegspartiet. Og det har ikkje noko med små endringar i eigarskapen i Hydro å gjera. Vi raud-grøne har ein heilt annan eigarpolitikk enn det Høgre og Framstegspartiet står for. Høgre og Framstegspartiet skal ikkje leggja føringar – styret skal bestemma.

Dobbeltkommunikasjonen frå Framstegspartiet vedrørande den statlege eigarskapen er forvirrande. Når det er snakk om konkrete saker, som t.d. Statskog-saka, som vart behandla tysdag, skal dei detaljstyra, ja, ifølgje representanten Trældal omtrent ned til kvart einaste tre som skal seljast. Men i innstillinga hevdar dei at vi driv politikk og ikkje butikk når vi legg føringar vedrørande t.d. samfunnsansvar og leiarløningar.

Det er òg andre parti som ikkje heilt har intern einigheit.

Ein samla kontrollkomité var einig i at det var bra at den nye eigarskapsmeldinga ville koma med innskjerping av leiarløningar og pensjon.

Per-Kristian Foss frå Høgre tok også dette opp i debatten, då han sa seg nøgd med at ministeren forsikra at han i den nye meldinga også ville ta opp innskjerpinga av dei gullkanta pensjonsordningane. Det er tydeleg at Høgre i næringskomiteen ikkje deler dette synet. Her er det styra og berre styra som skal leggja føringane.

Også når det gjeld synet på betydinga av kvotering av kvinner i styra, er signala mildt sagt sprikande frå Høgre. No spring Høgre frå alt dei har sagt om å leggja føringar vedrørande kvotering og gullpensjonar. Oppsiktsvekkjande? Neppe. Men interessant? Ja.

Til representanten Gundersen vil eg opplysa om at det faktisk er skapt 250 000 nye arbeidsplassar sidan denne regjeringa overtok i 2005, og to tredjedelar av dei er i privat sektor. Er det dette representanten meiner med stryping av norsk næringsliv?

Lillian Hansen (A) [15:23:44]: Det var i grunnen en forventet reaksjon på mitt innlegg. Men jeg tok litt feil. Jeg tok feil med hensyn til hvem som ville reagere. Jeg trodde faktisk at det var Høyre som ville komme med et motinnlegg – eller i beste fall en forklaring på hva som nå er Høyres miljøpolitikk. Men det var Fremskrittspartiet som reagerte. Med all respekt må jeg si at det var en overdreven reaksjon.

Jeg liker faktisk ikke at noen legger ord i min munn som jeg ikke har sagt. Jeg var veldig tydelig på at jeg ikke la opp til en debatt som skulle omhandle etablering av Alcoa. Jeg ba ganske enkelt – etter de siste dagers utsagn fra representanter fra Høyre – om en avklaring på hva som er deres politikk. At det var det jeg mente, tror jeg Fremskrittspartiet skjønner veldig godt.

Så til LOs utspill. LOs leder Roar Flåthen har, i hvert fall ikke som jeg har registrert, vært med i komitéarbeidet med denne meldingen. Det har Høyre – og de har hatt, som jeg sa, rikelig med tid til å komme med forslag til ny miljøpolitikk.

Jeg har som sagt ikke i en eneste setning sagt noe for eller imot etablering av Alcoa – for så vidt heller ikke om andre etableringer. Jeg tror jeg kan påstå nok en gang at jeg var ryddig på det.

Jeg vet ikke om det er et parlamentarisk uttrykk, men jeg tar sjansen: At Harald T. Nesvik blåser seg opp, tar jeg som en ren ryggmargsrefleks, og det kommer nok av at det står Ap bak navnet mitt. Det er jo fint for Høyre at Fremskrittspartiet prøver å forsvare partiet – eller forklare for partiet. Jeg registrerer at det er kommet forsterkninger inn her fra begge sider fra Høyre, så kanskje får vi, før denne debatten er over, en forklaring.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:26:35]: Det er ikke alltid det man sier, som er det som er problemet, men det er det som er konsekvensen av det man har sagt, som faktisk skaper et problem. Det som representanten Lillian Hansen var inne på i sitt hovedinnlegg, var knyttet til at de vedtakene, den avtalebiten, i klimaforliket ligger fast. De ville ikke se på det. Det er jo nettopp den biten som er til hinder for at Alcoa vil kunne etablere seg i Finnmark. Det er det som vil være til hinder for at Ironman vil kunne etablere seg på Tjeldbergodden. Av og til må man se på konsekvensene av sine innlegg, ikke bare på det man har sagt.

Jeg vil også komme med en liten kommentar til representanten Holmelid, som i sitt hovedinnlegg begynte å dra fram saker fra 1975. Jeg skal så godt jeg kan, prøve å forsvare i hvert fall det som har vært i min tid. Nå er ikke det lenger tilbake enn til 1997, og så vidt jeg vet, var faktisk daværende representant Carl I. Hagen, som det var vist til, i perioden 1974–1975 medlem av Reformpartiet. Så hvorvidt jeg skal stå til ansvar også for det, får tiden vise.

Jeg vil stille et spørsmål tilbake til representanten Holmelid. I sitt innlegg viste han til det med bruk av ressurser og det med oljesektoren. Han syntes det var veldig bra og var veldig stolt over at man ikke ville utvinne alt. Men problemet med det som representanten Holmelid sier, er at handlingsregelen jo bygger på avkastning av oljefondet og hvor mye man skal kunne beregne å bruke av statsbudsjettet. Det er en direkte konsekvens av pengebruken som man kan ha, det «linkes» opp mot det. Jeg ser at representanten Holmelid rister på hodet. Det skal bli veldig interessant å høre hans fortolkning av handlingsregelen, som nettopp viser til en prosentvis avkastning av oljefondet. Det skal bli veldig spennende å se. Så kan samtidig representanten Holmelid svare på om han støttet sin partikollega nåværende statsråd Audun Lysbakken, som i sin tid nevnte – hvis man skal gå tilbake i tid – at han ville legge ned Oslo Børs. Det skal bli interessant å høre.

Representanten Else-May Botten hadde en del ting knyttet til kvotering etc., og avsluttet med «salg, salg og atter salg». Når det gjelder den politikken og de forslagene som Fremskrittspartiet nettopp har lagt fram her: I disse strategisk viktige selskapene har vi nettopp fanget opp akkurat det som har å gjøre med hovedkontor, som flere har vært inne på, og forskning og utvikling. Det er derfor vi ikke vil selge oss under 34 pst. nettopp i disse selskapene. Det gjelder Kongsberg, det gjelder Nammo, som også Laila Gustavsen var inne på i sitt innlegg. Disse tingene er nettopp fanget opp i den biten, fordi vi anser det som så viktig å følge opp.

Det skal bli spennende å følge denne debatten videre. Men bare en kort kommentar: De som har vært med på å selge mest av de statlige aksjene, er jo faktisk Arbeiderpartiet selv, gjennom Statoil, Telenor etc.

Svein Flåtten (H) [15:30:09]: Først til representanten Lilian Hansen: Høyre står selvsagt ved den merknaden som er skrevet om miljøet i innstillingen. Vi står ved det klimaforliket vi har gjort i Stortinget. Det er ingen som helst tvil om det. Hvis representanten Hansen har behov for å diskutere om hun er for eller imot Alcoa-etableringer, foreslår jeg at hun velger en annen arena enn denne saken.

Så til representanten Gustavsen, som sier at det er helt nødvendig at man har hovedkontorkontroll i de forskjellige statlige bedriftene. Ja, se på Høyres forslag i innstillingen, hvor vi ikke er under 34 pst. i de viktige selskapene. Og så løfter man fram problematikken rundt fusjoner. Da kan man bare lese Høyres merknader, hvor det er tatt høyde for at man kan opprettholde eierandelene, og det er jo nettopp i forbindelse med fusjoner. Så tillater jeg meg å legge til at ved fusjoner vil selvfølgelig også et eierskap på 51 pst. kunne bli lavere – kanskje til og med under 34 pst.

Så til Kåre Simensen, som holdt et godt innlegg om småbedriftenes konkurransemuligheter. Det han bør gjøre, er å snakke med sin egen regjering om små og mellomstore bedrifters muligheter til å levere til det offentlige. Hvis det blir slik at EUs håndhevelsesdirektiv nå skal overføre håndhevelsen i Norge til domstoler når vi implementerer det, blir det et stort problem for småbedriftene som ikke lenger kan få en KOFA-avgjørelse. Det er bedre å bygge ut den. Det blir en stor debatt. Jeg håper han er på vår side i den saken.

Og så til representanten Ingrid Heggø og dobbeltmoral, eller i hvert fall dobbeltkommunikasjon – kanskje litt bedre. Hun snakker om at Høyre og Fremskrittspartiet, eller i hvert fall Høyre, for min del, ikke støtter kravet i innstillingen om investeringer i Norge. Men mener representanten at man kan gjennomføre og pålegge selskapene, gjennom flertallsmerknader i Stortinget, at de skal investere i Norge? Eller foregår det på en annen måte, som statsråden har dosert for oss i dag?

Der tror jeg man må tenke seg litt om. Vi må bruke de styringsprinsippene som vi har, og så skal selvsagt eierne gi signaler. Men å tro at man styrer gjennom merknader, og at de som ikke undertegner på de merknadene ved å gå inn, er imot, er å trekke det litt vel langt.

Statsråd Trond Giske [15:33:23]: Først til noen tema som har vært berørt i debatten:

Representanten Tetzschner var inne på dette med styring av helseforetakene. Vel, vi går ikke inn sektor for sektor spesifikt og diskuterer styringsprinsippene, men derimot sier vi at de gode statlige styringsprinsippene bør være gjeldende for alle de ti departementene som har eieransvar. Vi er tydelige på at det faktisk er en melding som omfatter alle, og at de retningslinjene vi legger, skal være retningsgivende også for andre eierskapsdepartement enn Næringsdepartementet.

Vi sier også at den styrkingen av eierskapsforvaltningen som vi får i vårt departement, skal komme andre til gode ved at vi bidrar med kompetanse, f.eks. med hensyn til hvordan man profesjonelt driver styreevaluering, finner gode styremedlemmer, og hvordan man også på en profesjonell, forutsigbar måte setter klare forventninger til de selskapene man er i, og hvordan man måler og følger opp disse gjennom året – rollefordeling mellom generalforsamling, eier, styre, ledelse likeså.

Når det gjelder Høybråten og oljesand, er det etter vårt syn i strid med god eierskapsforvaltning å gå inn i en slik sak. Vi mener det er et forretningsmessig spørsmål. Vi kommer til å få ganske uoversiktlige og uoverstigelige utfordringer hvis vi skal gå inn på den type ganske detaljerte investeringsstrategier. Det finnes også andre områder hvor CO₂-utslipp er store, og hvor man kan stille spørsmål ved om det er riktig eller galt å gå inn, men hvor vi mener at det er selskapet som må ta den vurderingen, og så får vi stå for den helhetlige miljøpolitikken som omfatter også de statlige selskapene.

Derimot har vi en klar forventning i stortingsmeldingen om at våre selskaper skal være best i klassen på miljø, så der de har et engasjement, skal de bruke den mest moderne tilgjengelige teknologien, og de skal være ledende på å sette seg gode klimamål. Der ser jeg at også Kristelig Folkeparti og det Dokument 8-forslaget som vi behandler i dag, går i den samme retning som regjeringen ønsker. I det hele tatt ser jeg at Kristelig Folkeparti har en posisjon som er nær opp til regjeringspartiene. Det er positivt, for jeg tror at eierskapsdebatt bør få en annen klang nå når vi har så mye kapital. Det å selge seg ned i de statlige selskapene vil rett og slett bare bety en omplassering av statlig formue, fra norske bedrifter til utenlandske bedrifter. Jeg er derfor litt mer skuffet over Venstre, som legger seg klin opp til Høyre og Fremskrittspartiet. Det er overraskende for et parti som har en stolt historie når det gjelder å ivareta norsk næringsliv og norsk eierskap. Det er synd at man nå har lagt seg opp mot høyresiden.

Terje Aasland (A) [15:36:45]: Noen korte kommentarer til det som har vært oppe i debatten.

Aller først: Representanten Flåtten var opptatt av at mitt resonnement egentlig burde tilsi at en skulle kjøpe seg opp til 100 pst. i de selskapene hvor staten er deleier. Det er med respekt å melde veldig feil. Jeg er veldig for privat eierskap. La meg understreke det. Men samtidig er jeg også veldig for statlig eierskap, og den blandingen som er, tror jeg er svært bra.

Jeg er heller ikke redd for kinesisk kapital, men jeg ser ikke helt fornuften i at man skal redusere norske eierposisjoner som gir god avkastning, at en setter det i spill i en situasjon hvor det ikke mangler kapital. Sannsynligheten for at kinesisk statlig kapital går inn og kjøper opp noen av de verdiene som eventuelt blir omsatt, ja den sannsynligheten er særdeles stor. Jeg ser bare ikke fornuften i det, men det kan hende representanten Flåtten ser det.

Så er det vesentlige forskjeller mellom Fremskrittspartiet og Høyre, og flertallet, regjeringspartiene med Arbeiderpartiet. Det å legge seg konsekvent i de store industriselskapene på 34 pst. er ikke noe godt handlingsrom industrielt sett. Saken om Vale og Hydro er et godt eksempel på det. Hadde staten da hatt 34 pst., hadde en kommet langt under 34 pst. i forbindelse med det oppkjøpet. Men vi ønsker ikke å komme i en slik posisjon, og derfor er det et mål å ligge over 34 pst. Derfor er det ikke 0,2 pst. forskjell mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i forhold til Hydro. Vi ønsker å bygge opp igjen eierandelen vår i Hydro til 39,9 pst. Det har Stortinget gitt fullmakt til, nettopp fordi vi skal ha det industrielle handlingsrommet i framtiden hvis den muligheten byr seg. Det er særdeles viktig.

Så sier Gunnar Gundersen at vi gjør hva vi kan for å hindre privat kapital. Med respekt å melde, det er feil. Det er totalt feil! Vi har en samfunnsmodell som gjennom finanskrisen har stått seg ganske bra. Fra 2005 til 2010 er det skapt 250 000 nye arbeidsplasser – to tredjedeler i privat sektor. Veksten i antall bedrifter er stor. Hvis jeg husker riktig, var det over 4 500 nye bedrifter i løpet av 2010, og vi har en modell som viser at det er mange som ønsker å investere i Norge.

Det som står igjen etter denne debatten, er at Høyre og Fremskrittspartiet, uten noen særlig annen begrunnelse, ønsker å overføre store verdier som staten får god avkastning av, til andre.

Presidenten: Alf Egil Holmelid har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Alf Egil Holmelid (SV) [15:40:06]: Eg håper eg kan få sagt noko fornuftig på eitt minutt.

Det som eg hadde tenkt å ta utgangspunkt i, er noko som eg oppfattar som ein dobbeltkommunikasjon frå Høgre, og det gjeld samfunnsansvar. Eg les merknadene til Høgre slik at Høgre i samarbeid med Framstegspartiet ønskjer at staten som eigar skal ha ei armlengds avstand til sine selskap i forhold til eigarskapsstyringa. Ein skal vere forsiktig med å si noko om konkrete tiltak i selskapa.

Eg synest det er veldig spesielt at Høgre sine representantar ofte er dei første til å seie: Kva er det selskapa konkret skal gjere når dei opererer i forskjellige land, som f.eks. i Aserbajdsjan? Så eg vil gjerne at Høgre skal vere litt tydelig på: Skal vi ha armlengds avstand, eller skal vi uttale oss heile tida om konkrete måtar dei statlege selskapa oppfører seg på når dei er etablerte i utlandet?

Så til Nesvik: (Presidenten klubber.) Dei grunnleggjande premissane for handlingsregelen (presidenten klubber) …

Presidenten: Da er taletiden omme.

Alf Egil Holmelid (SV) [15:41:12]: Då får eg ta det privat med han.

Presidenten: Det er også et alternativ.

Gunnar Gundersen (H) [15:41:28]: Først et lite svar både til Heggø og Aasland rundt dette med arbeidsplasser.

Jeg tror faktisk at de rød-grønne skal akseptere at de kom inn til et ganske så dekket bord. Det var en økonomi som var godt tilrettelagt for en fantastisk internasjonal høykonjunktur, fra 2005 til 2008. Det bidro til å skape veldig mange arbeidsplasser i Norge. Så kom finanskrisen i 2008, og kurven etter det er ganske dramatisk annerledes. Det skapes ikke veldig mange arbeidsplasser i privat sektor i Norge, og det er en overflytting av arbeidskraft fra privat sektor til offentlig sektor. Så den diskusjonen tar vi gjerne.

Til Aasland: Han sa at jeg snakket om å hindre privat eierskap. Jeg sa ikke «hindre» privat eierskap, jeg sa «ta livet av» privat eierskap. Det er klart at når noen har en formuesskatt på 1,1 pst., som man ikke pålegger statlig eierskap, og ikke pålegger utenlandsk eierskap, er det ganske forutsigbart hva som skjer. Man svekker det private eierskapet, man svekker mangfoldet, og man får mer statlig eierskap. Det er jo nettopp det som er bekymringen min, for i oversikten over arbeidsplasser ligger jo Hydro, Statoil, Yara, alle sammen, inne i privat sektor. Det er altså en sektor som overtas mer og mer av statlig eierskap, så her ligger det stor problematikk.

Men så litt til dette med samfunnsansvar igjen. Jeg noterer meg at statsråden velger ikke å kommentere utfordringene med Statoils engasjement inn mot mange store, korrupte regimer rundt omkring i verden, der man er avhengig av å finne de nye oljeressursene. Det er ikke bare oljesand dette dreier seg om.

Jeg hadde for øvrig to spørsmål til finansministeren da NHO-presidenten ble felt av fiskeolje ved kjøp fra Vest-Sahara. Vår finansminister satt nemlig som styreleder i Cermaq, som også handlet fiskeolje med Vest-Afrika. Begrunnelsen for at statsråden – den gang styreleder – ikke tok tak i det, var at han ikke ble informert, eller ikke var klar over situasjonen.

Det er klart at hvis det er godt nok til å unngå et krav om samfunnsansvar at styreleder bare dukker hodet langt nok ned i sanden, lurer jeg på hva man egentlig vil med samfunnsansvar. Jeg synes samfunnsansvar kanskje er en av de store floskler i norsk politikk, uten at vi egentlig vet hva vi skal legge i det. Jeg vil gjerne se hvordan man konkretiserer det.

Så til såkornfond: Jeg noterer meg at de rød-grønne snakker om det, men ikke gjør noe med det. I revidert hadde man god mulighet til å bevilge penger til såkornfond. Det er nå de er tomme for penger. Det kom ingenting.

Frank Bakke-Jensen (H) [15:44:39]: Jeg må vel avlegge fru Hansen et besøk.

Når det gjelder den klimapolitiske forvirringen som tydeligvis oppstår rundt omkring på grunn av våre utspill, er det slik at den ikke har veldig mye i denne eierskapssaken å gjøre. Jeg kan jo forsikre representanten Hansen om at Høyre står på klimaforliket, men vi har kommet med noen utspill, for vi synes at en rekke statsråder har vært uklare næringspolitisk når det kommer ønsker i forhold til etableringer. Da synes vi det er merkelig at man kan skjule seg bak et klimaforlik i en sak som egentlig ikke har så veldig mye med det å gjøre. Så kommer Klimakur en eller annen gang – forsinket, seint, men forhåpentligvis godt – fra regjeringen. Da skal vi ta debatten, og da skal vi avklare det slik at alle skjønner hva Høyre mener.

Så til representanten Heggø om det med økonomi og arbeidsplasser. Nå blir det litt repetisjon, siden Gundersen var ganske god på det, men den repetisjonen tror jeg er sunn. Det er faktisk slik at noen regjeringer arver en nedadgående økonomi, andre arver en oppadgående økonomi. Den sittende regjering arvet altså en oppadgående økonomi. De seilte inn på den. Det gjør at private næringsaktører skapte så mange arbeidsplasser. Man bør merke seg at kurven, som Gundersen sa, har flatet ut, og så bør man merke seg at konkurransekraften i det norske næringslivet er betydelig svekket de siste årene under det rød-grønne regimet. Det er også et poeng å ta med seg.

Når det gjelder styreprinsipper og styrekompetanse, er det merkelig at representanten Heggø faktisk er på kollisjonskurs med egen statsråd. Ifølge Heggø er det omtrent ikke grenser for hva man kan «nevle» med som stortingspolitiker overfor statlig eierskap, mens statsråden her var glimrende klar på at man skal ha sunne styreprinsipper, slik at selskapene har det bra, og man sikrer trygge arbeidsplasser. Statsråden var så klar på en del av de prinsippene at jeg ble glad, helt til han begynte å lefle med Kristelig Folkeparti og var blitt så veldig god kompis med dem og fornøyd med dem, for de er da vitterlig ikke bestandig like sunne og ryddige når de prater om styringsprinsipper overfor norske bedrifter i inn- og utland.

Torgeir Trældal (FrP) [15:47:13]: Jeg vil også gjerne innom representanten Lillian Hansens innlegg. Hun pratet litt om det såkalte klimaforliket, som hun mente var viktig, og som hun var redd for at Høyre hadde gått fra. Vi har nå fått bekreftet at det har de ikke gått fra.

Men det har skjedd noe på grunn av klimaforliket til Lillian Hansen. Blant annet kunne Alcoa ha gitt sårt tiltrengte 500 arbeidsplasser til Finnmark fylke, og representanten Lillian Hansen som kommer fra Nord-Norge selv, fra Nordland, bør vite at vi har fraflytting fra Nord-Norge så det monner, og at ny industri ville gjøre det slik at ungdommen kunne komme hjem og jobbe. Men på grunn av dobbeltmoralen til Lillian Hansen og de rød-grønne partiene, at man ikke skal bruke gass som er renset rett inn i industrien, skjer det ingenting.

Men hva gjør man ellers? Til Qatar reiser altså minister Giske i lag med kronprinsen. Man åpner et anlegg der, og får masse skryt. Der kan man bruke samme type anlegg, og som er eid av staten. Det er ingen problemer, der kan man gjøre det. Man selger også norsk gass til Tyskland som blir laget om til strøm, og Lillian Hansen kjøper strømmen tilbake for å bruke den hjemme hos seg selv for å få strøm i huset. Det er ikke noe problem den andre veien. Det eneste de rød-grønne og Lillian Hansen er ute etter, er å flytte arbeidsplassene fra distriktene og Norge, ut av landet, og importere tilbake det vi selv kunne ha gjort i Norge.

Derfor er jeg glad for at LO nå er kommet på banen, og gir beskjed om hvordan de vil at løpet skal være. Kjenner jeg LO og Arbeiderpartiet rett: Når LO, som egentlig er sjefen, og NK-en Stoltenberg får beskjed av sjefen om å snu, regner jeg med at da snur vi ganske fort. Det er også til det beste. Så vi er glad for at de gjør det.

Så til representanten Heggø, som var inne på at jeg i en debatt i går ville detaljstyre hvert tre. Det som er forskjellen på Fremskrittspartiet og det sosialistiske flertallet, er at det sosialistiske flertallet igjen stopper en næringsutvikling i Nord-Norge, et milliardprosjekt blir lagt på is på grunn av at Statskog ikke vil selge ut teigene slik at de private får lov til å etablere seg. Hva skjer på grunn av det? Når vi ønsker å ta tak i det, får vi kritikk for at vi detaljstyrer. Vi ønsker at man skal åpne for at private interesser og private aktører skal få et blomstrende liv ute i distriktene. Det som nå har skjedd, er dessverre at saken er over. Hele kapitalen var på plass, men de som var inne og skulle finansiere dette, har nå trukket seg ut og investerer i Finland – helt i tråd med Arbeiderpartiets politikk.

Steinar Reiten (KrF) [15:50:27]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet igjen i debatten, men etter å ha hørt statsrådens siste innlegg, greier jeg ikke å la være.

I eierskapsmeldingen er regjeringen nøye med å skille mellom rollene til eier, styre og daglig ledelse i bedrifter med statlig eierskap. Det er prisverdig. Men så hender det at styret gjennom dialog med eier ber om signal om hvilke styringsmessige grep som bør tas for å sikre en ønsket utvikling for bedriften eller foretaket. En slik situasjon hadde vi her i Oslo i går. Da var Kolbjørn Almlid, som er styreleder i Helse Midt-Norge, i eiermøte med statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen. Han kom til møtet med en klar forventning om signal fra eier om hvorvidt Helse Midt-Norge skal planlegge for tre eller fire sykehus i Møre og Romsdal, og eventuelt størrelse på et nytt Molde sykehus. Svaret styrelederen fikk, var at det fikk helseforetakene avgjøre selv, men det kom ikke mer penger.

Det kunne vært interessant å høre om statsråden mener at dette er å utøve aktivt og ansvarlig eierskap i et heleid statsforetak. Vi mener ikke det. Vårt syn er at dette og andre eksempler viser at de regionale helseforetakene bør legges ned, og at vi i stedet får nasjonale sykehusplaner som blir lagt fram sammen med nasjonal helse- og omsorgsplan. Det har vi også foreslått i komitéinnstillingens forslag nr. 4.

Michael Tetzschner (H) [15:51:55]: Siden helseforetakene er omtalt i meldingen, siden de er 100 pst. eid av staten, siden de forvalter ca. 10 pst. av statens utgiftsside, og siden de når de ikke behandler raskt nok, setter 250 000 mennesker i kø for helsetjenester, mener jeg at det hører hjemme også i denne sal og i en sammenheng hvor vi diskuterer statens instrumentelle bruk av foretak for å gjennomføre sin politikk. Da er det naturlig å begynne med de foretakene hvor man har 100 pst. eierskap og 100 pst. styring. I en tid hvor vi også kan registrere at det er betydelige styringsproblemer i helsesektoren og at foretaksmodellen er i full oppløsning, er statsrådens svar på denne lille utfordringen fra undertegnede at han har et skjema for styreevaluering. Det at han velger ikke å gå inn på det som var utfordringen, sier en del, nemlig at man ikke har noe syn på det som burde vært avklart, ikke minst i de omstillingstider som helsevesenet er gjennom, nemlig rollefordelingen. Han har ikke noe synspunkt på hvilken kvalitetsutvikling VG nå har dokumentert gjennom en serie om brudd på helselovgivningen og brudd på vanlig medisinsk forsvarlig virksomhet. Man gjør heller ikke det eiermessige grepet som man skal gjøre i forbindelse med fusjoner og omstillinger, nemlig å se på kapitalsiden og hva som i en overgangsperiode trengs av penger for å få disse fusjonene og omstillingene lykkelig gjennom.

Så har man heller ikke bemerkninger til helsestatsrådens styring av en stor sektor med 125 000 ansatte gjennom politiske dekreter hvor man stadig får pressemeldinger om at nå har man skjerpet styringen – 30 punkter, 20 punkter, hvor ett av dem er at man skal bruke mindre deltid og ha flere heltidsstillinger, som om ikke dette var noe som trygt kunne overlates til det enkelte styret og den enkelte organisasjonen å ta stilling til. De ønsker jo ikke å bruke flere utgifter på ansatte enn nødvendig. Parkeringspolitikken tas inn som et punkt. Det er en detaljgrad som ikke har noe med moderne eierstyre å gjøre. Når det gjelder dette, registrerer jeg at man ikke har noen bemerkninger, og det finner jeg påfallende fordi de rød-grønnes omtale av seg selv når de prøver å styre norsk næringsliv gjennom deleier, er at i hvert fall der de selv er heleiere, er de ganske tilfredse. Der er de ikke aktive; de er passive. Og så ser det ut til at vår næringsminister også er ganske passiv når han ser at statsrådskollegaen Anne-Grete Strøm-Erichsen er passiv.

Peter Skovholt Gitmark (H) [15:55:10]: Bildet er ikke rosenrødt. Når en ser på norsk konkurranseevne, har en det ekstraordinære at hvert eneste år under denne regjeringen har norsk konkurranseevne falt i forhold til utlandet. Det er det ikke noen vei utenom. Når en da ser på hva vi fra norsk side og fra denne sal har muligheten til å gjøre noe med – jeg trekker fram formuesskatten som kanskje det aller viktigste – så er man dogmatisk låst til at skatten må forbli på nøyaktig samme nivå som i dag. Det er en prinsipiell feiltakelse.

Det er ikke uten grunn at den svenske finansministeren takker Norge og takker finansminister, statsminister og næringsminister for at vi sender norsk kapital til Sverige. Det er heller ingen tvil om at formuesskatten tvinger norsk kapital ut. Det enkle faktum at Elkem med norsk eierskap måtte tjene 1 mill. kr mer per dag før skatt enn med kinesisk eller, for den saks skyld, hva som helst annet eierskap, er med på å tvinge norske bedrifter ut av landet og gjøre det vanskeligere å være norsk eier i Norge.

Næringsministeren er videre inne på at det å selge i realiteten bare er å omplassere, for vi bader i penger. Men vet du hva, det å selge har en rekke positive sider, akkurat som det noen ganger har positive sider å kjøpe. Men la meg liste opp et par av de negative sidene ved kjøp og et par av de positive sidene ved salg. Det gjør norske selskaper mer attraktive for utenlandske og, for den saks skyld, norske eiere å være fri fra staten. Det å være fri fra staten er i mange tilfeller en tvangstrøye. Det trenger absolutt ikke være det, men i mange tilfeller er det det. Det gjør at den norske børs her i Oslo er lite likvid, nettopp fordi vi har mange selskaper med meget høy grad av statlig eierskap. Det er også et annet moment, nemlig spørsmålet: Hva er målet med det statlige eierskapet? Er målet med det statlige eierskapet å skape profitt? Ja, men da har man én type eierskap. Er målet med det statlige eierskapet å sikre hovedkontor i Norge? Ja, men da klarer man seg med en annen type eierskap. Det må jo bety at man må legge forskjellig retorikk til grunn hver gang man snakker om det statlige eierskapet, og ikke, som vi har sett flere tilfeller av i denne debatten, skjønnmale situasjonen bare det kommer norsk kapital inn i selskapet eller, for den saks skyld, at man fortrenger utenlandsk kapital eller norsk privat kapital.

Så det siste punktet som kanskje er det viktigste av alle: Det å være best i klassen, hva er det egentlig det betyr? Hva vil det si å ta samfunnsansvar? Hvilke krav er det man fra næringsministerens side ønsker å overøse norske styreledere med utover det som er lovlighetskravene? Jeg har også vanskelig for å se det både når det gjelder Vest-Sahara, investeringer i Libya, investeringer i Nigeria, Angola, Vietnam, Aserbajdsjan, som vi har sett norske heleide og deleide statlige eierskap nærmest fråtse i. Det er ikke samfunnsansvar i mange av disse tilfellene.

Lillian Hansen (A) [15:58:27]: Jeg skal være veldig kort. Jeg har bare lyst til å si at jeg er strålende fornøyd med denne debatten. Jeg vil takke representanten Svein Flåtten for en veldig god og viktig avklaring. Jeg kommer ikke til å kommentere representanten Torgeir Trældals innlegg. Det får stå for sin egen urimelighet, som vanlig.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:59:08]: Først av alt vil jeg takke for en interessant debatt som har vist skillelinjene relativt godt, selv om jeg tror intensjonen til de fleste er på samme nivå, nemlig det å sørge for å sikre norske arbeidsplasser, sikre hovedkontorfunksjoner, som faktisk alle partier har med, og, ikke minst, også forskning og utvikling.

Men et tema som man har gått veldig fort forbi, bare noen få har vært inne på det, er det ønsket, som riktignok mindretallet tar opp i innstillingen, om at én ting er det offentlige eierskapet, som man behørig debatterer i denne saken, men en annen ting er mangelen på en stortingsmelding om det private eierskapet og rammevilkår for både utøvelsen og muligheten for det private eierskapet.

Jeg håper at statsråden kan være imøtekommende. Selv om komiteens medlemmer fra de rød-grønne partiene er avvisende til et slikt forslag, håper jeg at statsråden tar imot det. Selv om det ligger an til å bli nedstemt her i dag, håper jeg statsråden tar dette med seg, fordi det er svært viktig for å vise kursen, hvor vi skal gå framover. Det er en rekke personer som er villige til å satse av sine egne sparepenger og sin egen kapital nettopp til å kunne skape virksomhet i Norge. Det er ikke slik at det utelukkende er det offentlige eierskapet som driver velferden i dette landet. Det er nok slik at i all hovedsak er det nettopp private bedrifter – innbyggerne i dette landet – som gjennom sine skatter og avgifter etc. bærer hovedutgiftene for staten, slik at man sikrer både sykehjemsplasser, sykehusplasser etc.

Så til representanten Tetzschner som tar opp nettopp det som har med de regionale helseforetakene å gjøre. Det er helt på sin plass. Det skulle nok hatt en bredere plass også i denne meldingen, sett fra komiteens side, men det er helt åpenbart at det er en debatt som vi er nødt til å ta på mange fronter. Det er jo også en invitasjon til de rød-grønne politikerne som var veldig opptatt av det som har med lederlønning og pensjonsordning å gjøre, for hvis det virkelig er en sektor der man har sett at lederlønningene er skyhøye, pensjonsordningene er skyhøye, og antall direktører i forhold til antall ansatte er skyhøyt, ja da burde man kanskje begynne å kikke seg selv i kortene.

Statsråd Trond Giske [16:01:58]: Jeg vil, som saksordføreren, også takke for en god debatt, som har synliggjort både de områdene som vi er enige om, bl.a. gode eierstyringsprinsipper, og der vi er uenige, hovedsakelig når det gjelder omfanget av det statlige eierskapet.

Det er helt legitimt at vi får fram de politiske forskjellene. Det er nyttig at vi synliggjør at det er forskjellige retninger. Jeg er likevel glad for, som jeg sa i mitt forrige innlegg, at Kristelig Folkeparti stort sett har gått med oss. Det viser at det er et bredere flertall enn de rød-grønne partiene som står bak et sterkt statlig eierskap.

Så har noen etterlyst helseforetakene og en diskusjon om disse. Vel, som jeg sa, det er ti departement som har eieransvar, og det å begynne en omfattende debatt om helseforetakene, om symfoniorkestrene, om NSB eller Avinor, eller alle de fagområdene som dette berører, får man ta med de ulike statsrådene som har ansvaret på området. For det er veldig klart definert i meldingen at Næringsdepartementet ikke er en overeier som passer på de andre departementenes totale eierskapsutøvelse, men vi er et kompetansesenter og skal ha et sterkt eierskapsmiljø som bidrar til god eierskapsforvaltning og gode prinsipper for eierstyring i de andre departementene. Den rollen skal vi forsterke.

Så synes jeg det var flott at representanten Gitmark på en glimrende måte beskriver hvor stor forskjellen egentlig er, for det er ikke bare et forslag som dreier seg om 80–90 mrd. kr, og som Høyre vil selge ned, eller 167 mrd. kr som Fremskrittspartiet vil selge ned, hvis man tar prosentene i de ulike selskapene, men det dreier seg om et svært prinsipielt syn, hvor man sier at man gjør selskapene mer attraktive for private investorer ved at selskapet er «fri fra staten».

Det finnes intet faglig belegg for dette. Dette er studert av fagfolk for å se om det finnes en aksjerabatt i de selskapene som har statlig eierskap. Det kan man ikke fastslå. Så dette er hentet ut av representantens ideologiske hode – det finnes sikkert mye bra der – men det har altså ingenting med empiri og faktum å gjøre. Tvert imot, verdiutviklingen i statlige selskaper har vært svært god. Avkastningen er svært god, og de er attraktive også for privat investering.

Så vil jeg også til slutt si at det tegnes jo her et bilde av situasjonen for private eiere som veldig få ute i næringslivet kjenner seg igjen i. Det går enormt bra i norsk næringsliv. Det er blitt 220 000 flere arbeidsplasser siden 2005. Det ble 22 000 flere i årene 2001–2005. Hvis man følger med på de overskuddene og også utbyttene som tas ut bare i vår, går det fantastisk godt, og sammenlikner man seg med Sverige eller andre land, tror jeg de fleste ville valgt Norge.

Svein Flåtten (H) [16:05:21]: La meg føye meg inn i rekken av dem som takker for debatten. Debatten har vist at det er forskjeller i synet på omfanget av det statlige eierskapet, men forskjellene er jo ikke på langt nær så dramatiske som de fremstilles av den rød-grønne siden. Jeg har jo tidligere påvist at vi står støtt på 34 pst. eierskap i svært mange selskaper.

Til statsrådens siste innlegg her er det fristende å bemerke at når han snakker om at han hører ikke noe fra de private eiere, folk mener at det går godt osv, så gjør det jo det. Men da er komitélederens utsagn ganske merkelig, hvor han på den ene siden roser det private eierskapet som han også er for, men når man snakker om at det private eierskapet kanskje skal bli litt større på bekostning av det statlige eierskapet – og vi vet jo at det kan være en fordel på mange vis, for det har vi sett av historien – da kaller han det plutselig å overføre verdier til andre. Det vil jeg tro at de private eiere i Norge synes er et ganske sært utsagn.

Så har jeg lyst til å si litt om det som vi er enige om, eller det som jeg håper vi er enige om. Det er hvordan eierskapet skal utøves og praktiseres. Det er svært beroligende for meg å høre representanten Holmelid nå trekke fram Høyre som eksempel på at man går ut og mener noe i konkrete enkelttilfeller. Det forstår jeg da betyr at nå kommer vi ikke til å høre mer fra privatpraktiserende stortingspolitikere hos de rød-grønne som mener et eller annet i de statlige selskapene. Jeg håper at det vi kan sitte igjen med, er at statsråd Giske nå må få lov til å bli så jeg skal ikke kalle det høyredreid, men i hvert fall at han følger statens prinsipper for godt eierskap og god styring, slik at vi slipper episodene med å sparke styreledere og gå helt på tvers av det som er helt normale prinsipper. Hvis SV kan bidra til det, er ingen mer glad for det enn Høyre.

Peter Skovholt Gitmark (H) [16:08:28]: Det er åpenbart at de rød-grønne nå er mett av dage, for er det status quo som står på dagsordenen, er det åpenbart at det er rød-grønn politikk vi skal lete etter.

Når vi nå ser tilbake på diskusjonen knyttet til skatt, var det optimale åpenbart skattenivået anno 2004. Når vi ser tilbake på statlig versus privat, er det dagens situasjon som er det optimale. Svaret er status quo. Det er det absolutt ikke for Høyre.

Når det gjelder mangel på empiri fra statsråd Giske, la meg henvise til et par konkrete tilfeller. Det er få sektorer i Norge som er så statlig og offentlig dominert som kraftsektoren. Er det én sektor med evigvarende ressurser som har utviklet seg dårlig i forhold til verdi, er det nettopp kraftsektoren. Kan det kobles utelukkende til det offentlige eierskapet? Nei, det er ikke gitt. Men det er ett eksempel på det.

Statoil, vår største investering på Oslo Børs, er det et selskap som har levert den inntjeningen det burde? Er det et selskap som har levert den verdiutviklingen som det burde? Nei, ikke nødvendigvis. Det er et eksempel på at statlig eierskap er med på å skrive ned verdiene. Igjen ikke nødvendigvis, men det er verdt å gå videre med.

Ett moment kommer ikke statsråden utenom, og det er momentet knyttet til oppkjøp. Normalen er at selskaper som er i en oppkjøpsfase, eller for den saks skyld står i fare for – i mangel på bedre ord – å bli oppkjøpt, får en verdiutvikling som er ganske stor. Den finner ikke sted i offentlige selskaper eller i deleide offentlige selskaper, nettopp av den grunn at oppkjøp er avskrevet og borte fra det som diskuteres. Det gjør at man i så måte sitter igjen med en rabatt – og det er et helt konkret eksempel.

Presidenten: Terje Aasland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Terje Aasland (A) [16:10:36]: Jeg bare understreker nok en gang at kombinasjonen mellom privat og statlig kapital etter min mening er bra.

Når Høyres og Fremskrittspartiets ideologiske inngang er at statens eierandeler skal være minst mulig, helst ikke til stede og uten innblanding, er det en ideologisk inngang til den saken som vi egentlig diskuterer. Det er helt greit. Det er helt i orden. Men det er altså en betydelig politisk forskjell i den saken som nå blir diskutert. At de selger seg noe ut – egentlig betydelig ut, for milliardverdier – er klart en overføring av verdier, verdier som i utgangspunktet kunne komme til å gi langsiktig avkastning også på den statlige kapitalen. Et godt eksempel på det er jo Fremskrittspartiets ønske om å selge ut halvparten av Statkraft som en startfase.

Harald T. Nesvik (FrP) [16:11:54]: Jeg tror at komiteens leder hadde hatt godt av å lese merknadene i innstillingen litt bedre. Da hadde han bl.a. sett at vi nettopp ønsket – det er riktig, det – å børsnotere Statkraft og gjøre det om til et folkeaksjeselskap, på lik linje med det som Arbeiderpartiet gjorde med Statoil, med Telenor og andre selskaper. Vi ønsker faktisk å bidra til at norske innbyggere skal kunne få ta del i og være med og eie selskapet, slik at man ikke trenger å være statsråd for å kunne få være med og påvirke utviklingen, men gjennom det å være minoritetseiere å kunne delta på generalforsamling.

Det er heller ikke slik som komiteens leder prøver å skape inntrykk av, at Fremskrittspartiet er imot at staten skal være medeier, at man helst ikke ønsker noe. Nei, det som nettopp vil skape kraft i et selskap, er en kombinasjon – få kompetanse og få andre til å være med og drive selskapet. Hvis utgangspunktet til representanten Aasland er at det bare er staten som kan drive bedrifter, ville det vært helt korrekt. Men samfunnet har vist at så faktisk ikke er tilfellet. Statsråden sier at det går så det griner i det private. Ja, men det går ikke så det griner på grunn av regjeringens politikk. Det er nok på grunn av konjunkturene og mulighetene for å skape noe. Nå sa statsråden i sitt innlegg at man hadde skapt – jeg tror det var – 230 000 flere arbeidsplasser. Det korrekte er vel at det er skapt nye, for det er jo ikke 230 000 flere mennesker som har fått jobb, for noen arbeidsplasser har faktisk også gått bort. Jeg tror det er litt viktig at man også er litt nyansert fra denne talerstolen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sakene nr. 7, 8 og 9.

(Votering, se sidene 4608 og 4611)