Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Før sakens ordfører får ordet: Vi er i den situasjon at den aktuelle statsråd skulle ha rukket å være her i god tid, hvis flyet hadde vært i rute. Han er på vei fra USA. Flyet landet på Gardermoen ikke kl. 8.20, som det skulle etter ruten, men kl. 10.14. Det betyr at han nå er på vei hit.

Jeg anmoder da den tilstedeværende statsråd om å være til stede, sånn at Stortinget kan fortsette med saksbehandlingen og forhandlingene sine.

Med tanke på samferdselsministerens åpenbare hjertelag for bl.a. hubro – jf. forrige sak – så burde Miljøverndepartementets interesser være godt ivaretatt inntil fagstatsråden selv er til stede.

Hvis Stortinget synes det er greit å behandle saken på den måten, så gjør vi det.

Jeg gir ordet til første taler, som er representanten Nikolai Astrup, sakens ordfører.

Nikolai Astrup (H) [10:40:01]: (ordfører for saken):

Friluftsliv har en betydelig egenverdi, og skal ikke tillegges instrumentell verdi i form av f.eks. bedre folkehelse for å forsvares og legges til rette for, selv om det selvsagt er blant de positive tilleggsverdier enkeltmennesker og samfunnet kan tilskrive et aktivt friluftsliv.

Allmennhetens tilgang på naturen og muligheten til å utøve friluftsaktiviteter sikres gjennom allemannsretten. Det er Høyres oppfatning at dagens lovverk og gjeldende praksis sikrer allemannsretten på en tilfredsstillende måte, selv om også vi ser behov for enkelte mindre justeringer og presiseringer. Det gjelder ikke minst regelverket knyttet til multebærplukking, der komiteen står samlet om endringer i dagens lovverk.

Allemannsretten sikrer allmennhetens tilgang til naturen, men friluftslivet finner ofte sin begrensning i andre regler og reguleringer. Det gjelder spesielt de nye former for friluftsliv som har utviklet seg i de senere år. I Rondane er det f.eks. lagt ned forbud mot terrengsykling fordi fylkesmannen mener villreinen blir redd av å se folk på sykkel. På Hardangervidda er det lagt restriksjoner på bruk av hest i følge, og fylkesmannen vurderer nå å innskrenke mulighetene for kiting og annen aktivitet som kan forstyrre verneinteressene. På Jæren er det nedlagt surfeforbud langs strendene fordi det kan forstyrre sjøfugl, selv om dette avvises av ledende ekspertise på området.

Disse eksemplene viser at det er helt nødvendig med en gjennomgang av friluftsloven og andre relevante lover og regler, med sikte på å avvikle restriksjoner på nye former for friluftsliv i norsk natur. En slik gjennomgang får vi ikke ved denne korsveien, og en samlet opposisjon ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med dette. Vi håper det er noe statsråden kan imøtekomme – kanskje ikke denne statsråden, men den statsråden som senere kommer.

Komiteen står samlet om å mene at eventuelle utvidelser i allmennhetens rettigheter til å ferdes på annen manns grunn må vurderes i lys av interessekonfliktene dette kan medføre for grunneiere og næringsdrivende i innmark og utmark. Dessverre fremmer regjeringen en rekke lovendringsforslag som i praksis overser denne enigheten.

Regjeringen foreslår eksempelvis å endre § 1 a, ved å omgjøre skogplantefeltet fra innmark til utmark. Høyre mener dette vil bidra til å heve konfliktnivået mellom dem som driver skog, og dem som nyter friluftslivet. Dette fremstår også som et unødvendig grep, ettersom det er full anledning til å ferdes i plantefelt etter dagens regelverk, så fremt dette skjer på stier eller opparbeidede veier. Skogeiere har også plikt til å holde stier og veier gjennom plantefelt åpne for allmennheten. Når plantene overstiger knehøyde, er det fritt frem for å ferdes i selve plantefeltet. Endringen medfører derfor en marginal gevinst for turfolket, men en betydelig ulempe for grunneier.

Høyre støtter heller ikke regjeringens utvidelse av retten til å ferdes til fots i innmark til å gjelde alle stier, ikke bare opparbeidet sti, som i dag. Det vil også være uheldig å innføre en generell rett til å ri, sykle eller ake på vei eller opparbeidet sti i innmark, selv om denne leder til utmark. Dagens praksis med frivillige avtaler mellom grunneiere og friluftslivet fungerer tilfredsstillende, og Høyre ser derfor ingen grunn til å påføre grunneierne nye begrensninger i eiendomsretten.

Regjeringen foreslår videre en ny forskriftshjemmel for å kunne tillate telting nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte i kystnære områder. Dette er en klar forbedring fra høringsutkastet, der regjeringen opprinnelig foreslo oppheving av 150-metersgrensen i hele landet – også for campingvogn og bobil. Det endelige lovutkastet ble heldigvis moderert, men resultatet er fremdeles ikke fullt ut tilfredsstillende. Det skyldes i første rekke at oppheving av 150-metersgrensen «vil kunne bidra til å heve konfliktnivået mellom friluftsliv og grunneiere», med mindre den stadfester objektive og klare begrensninger i retten til telting nær bebyggelse. En forskrift som utelukkende baserer seg på den enkeltes skjønnsmessige vurderinger om hva som er til sjenanse, og hva som ikke er til sjenanse, vil medføre flere konflikter mellom turfolket og grunneiere, ikke færre.

§ 35 endres gjennom regjeringens forslag. Høyre har ikke reservert seg mot denne endringen, men vi merker oss at grunneiernes rettigheter svekkes sammenlignet med dagens praksis. Det er en svekkelse vi kan leve med, men vi vil likevel understreke at dagens praksis har fungert tilfredsstillende, og at det derfor er unødvendig å svekke den private eiendomsretten.

Denne endringen føyer seg inn i rekken av lovendingsforslag i denne proposisjonen som Høyre ikke oppfatter som spesielt nødvendige, og som heller ikke er fremmet som krav eller ønsker fra dem som berøres av lovverket i hverdagen. Det kan nesten virke som om regjeringen ønsker å kvittere ut en styrking av allemannsretten uten at verken friluftsorganisasjoner, grunneiere eller kommuner har ytret ønske om eller uttrykt behov for endringene som er foreslått.

I tillegg til de forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet som er fremmet i innstillingen, vil jeg gjerne på vegne av de samme partier ta opp forslag nr. 3, om en presisering av § 40, som ved en inkurie ikke kom med i innstillingen.

Presidenten: Representanten Nikolai Astrup har tatt opp de forslagene han refererte til.

Torstein Rudihagen (A) [10:45:20]: Eit aktivt friluftsliv bidreg til livskvalitet og folkehelse. For mange av oss har bruken av naturen vore ein naturleg del av oppveksten og livet elles. Men i dag er det svært mange unge som ikkje får denne opplevinga. Eg meiner derfor at bruken av sjø, fjell og skog må vere ein integrert del av undervisninga i grunnskulen. Her gjer leirskulane ein viktig jobb. Det veit eg av eiga erfaring. Som lærar sa eg ofte til elevane at dei måtte gjerne gløyme alt dei hadde lært av namn innan flora og fauna og hadde av fagkunnskap, om vi berre hadde greidd å så ei spire hos dei om at naturen er noko spennande som dei ville søkje ut att i for å hente krefter, overskot og glede i ei stadig meir urbanisert verd.

Det er særleg tre relevante faktorar som verkar på oss når vi utøver friluftsliv. Det er den fysiske aktiviteten, det er miljøforandringa, og det er naturopplevinga. Men skal vi ha glede av den fantastiske og varierte naturen som vi har, må vi òg ha tilgang til fritt å kunne bruke naturen. Det er vår oppgåve som lovgjevarar å medverke til dette. Allemannsretten står sterkt i Noreg, og det blir endå tydelegare og sterkare med endringane i friluftslova.

Arbeidarpartiet, SV, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti slår fast at allemannsretten bør styrkjast og sikrast, mens Framstegspartiet og Høgre strittar imot. Dei vil ikkje styrkje allemannsretten, ikkje eingong med dei få, men fornuftige endringane som no blir foreslåtte. Eg reknar med at friluftsfolk og friluftsorganisasjonar merkar seg det.

Med små unntak har friluftslova vore uendra sidan ho vart vedteken i 1957. I 1996 fekk lova ein formålsparagraf som eg synest er veldig god:

«Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmennhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.»

Det er eit kjempeviktig formål.

Det er i utmarka allemannsretten gjeld. Det blir derfor viktig kva som blir definert som innmark og utmark. Det er no foreslått – som òg saksordføraren var inne på – at skogplantefelt ikkje lenger blir rekna som innmark. Vi veit at mange brukar desse områda, f.eks. til bærsanking, allereie no, og det er ikkje slik at plantefelta vil bli meir skadelidande, heller tvert imot. Det blir utarbeidd varsemdsforskrift, slik at det blir ei forbetring for skogplantefelta. For skogplantefelta er jo ikkje eingong inngjerda, så folk ferdast der allereie. Ei anna endring gir folk større rett til å bruke sti og veg i innmark for å komma seg ut i utmarka. Det er med på å gjere friluftsområda meir tilgjengelege. Det er teki høgde for moglege konfliktar med grunneigarar og næringsdrivande ved nettopp å forby ferdsel dersom det fører til for mykje skadar og ulemper.

Retten til å hauste av overskotet i naturen er ei vidareføring av sedvanerett og vedtekne endringar i straffelova. Når det gjeld retten til å plukke molter i dei tre nordlegaste fylka, må eg nok seie at proposisjonen var mildt sagt rimeleg uklar på kva som er og skal vere gjeldande rett. Det blei då òg tolka i ulike retningar, og eg er glad for at vi no i innstillinga, riktignok etter godt samarbeid med departementet, har fått rydda opp i dette. Det er greitt no å slå fast at det altså er lov å plukke og ta med seg molter så lenge eigaren ikkje har nedlagt uttrykkeleg forbod mot plukking. Uavhengig av slikt forbod kan allmennheita alltid plukke molter som blir etne på staden.

Elles er det bra at det blir eit klart forbod mot skilting og anna som hindrar folks lovlege tilgang til naturen, og at det blir opna for at ein lagar ei forskrift som tillèt telting nærare enn 150 m frå bustader i einskilde område der det skulle vere spesielt behov for det.

Til slutt: Vi treng lovgiving, men det er den folkelege forankringa av allemannsretten som er den store styrken. Få les lova, men mange har ei oppfatning av at vi har ein allemannsrett i Noreg. Så lenge vi koplar denne retten med omsynsfull ferdsel, eller det eg vil kalle allemannsplikta, kan vi oppleve naturen med si ro og fred og kople av vekk frå støy og forureining. Eg blir faktisk freista til å avslutte med: God tur.

Presidenten: Takk, i like måte.

Tor Sigbjørn Utsogn (FrP) [10:50:25]: Det er Fremskrittspartiets oppfating at dagens lovverk og gjeldende praksis sikrer allemannsretten på en tilfredsstillende måte, men lovverket kan og bør presiseres på enkelte mindre områder. Mange av endringene er fornuftige, og det er viktig for Fremskrittspartiet å framheve at friluftsliv også har en betydelig egenverdi, bl.a. for folkehelsen.

Men endringer i friluftsloven kan gjøres på en god måte, og det kan gjøres på en mindre god måte. Når regjeringspartiene legger opp til et unødvendig konfliktnivå mellom de mennesker som bor der og lever av jordbruk, skogbruk eller gårdsdrift, er det å gjøre det på en mindre god måte.

Friluftsloven er i dag en godt innarbeidet lov, og regjeringen legger opp til at den nye loven skal basere seg på en mer konfrontasjonsrettet linje, og ikke en frivillighetslinje, som i dag. Når det blir sagt fra Arbeiderpartiet at vi når det gjelder enkelte av forslagene, stritter imot, er det en sannhet med modifikasjoner. Det det dreier seg om, er at vi vil ha lokal bestemmelse, og vi vil ha lavest mulig konfliktnivå. Et av eksemplene på dette er den foreslåtte utvidelsen av ferdselsretten på sti i innmark. Forutsetningen er at stien eller veien over privat innmark skal føre til utmark, men det er ingen forutsetning i loven at det skal være sti eller vei videre når man kommer til utmark. Dette er en klar og tydelig mangel i det foreslåtte lovverket.

Et annet eksempel er forslagene i denne lovproposisjonen om rasting og telting i kystnære områder. I dagens lovverk skal det være 150 m fra bebodd hus eller hytte. Nå oppheves denne tydelige regelen, som alle kan forholde seg til, til å bli en subjektiv egenvurdering av den enkelte. Altså: Man går fra et tydelig regelverk til et tåkete regelverk.

Hvis du som tilreisende skal telte, raste eller ha grillfest mellom husene i et kystnært, bebodd område, enten det er i åpen friluft eller i telt, bobil eller med campingvogn, skal den enkelte avgjøre hva som er sjenerende for de fastboende, hva som er bråk og hva som er sjenanse. Man kan jo tenke seg hva ivrige festdeltakere vil mene om den saken. Mange av kommunene, fylkeskommunene og fylkesmennene er i høringen skeptiske til denne lovendringen, og noen går også helt imot, fordi den vil skape unødig konflikt. Det er også Fremskrittspartiets ankepunkt. Vi går derfor imot forslaget, og går for å beholde dagens regelverk på dette området.

Et tredje eksempel er omgjøring av sårbare skogplantefelt fra innmark til utmark. Dette vil bidra til å øke konfliktnivået mellom dem som driver skog og dem som nyter friluftslivet. Man har med dagens regelverk full anledning til å ferdes i plantefelt, så lenge dette skjer på stier eller opparbeidede veier, eller at dette skjer der plantene er over knehøyde i størrelse.

Et fjerde eksempel er privat vei til bolig og hytte, som det i dag finnes behov for å avstenge i enkelte tilfeller. Årsakene kan være mange, men vi vet at fysiske stengsler i mange tilfeller må benyttes for å hindre uønsket trafikk med bil, motorcrossykkel eller moped. Spesielt gjelder dette i tilfeller med hyppige innbrudd og vandalisme av verdier og eiendom, der det er helt avgjørende å hindre fri ferdsel. Eksemplene på dette er mange. Lovforslaget krever nå at slike veier, når de fører til utmark – og det gjør de jo stort sett alltid i Norge – må åpne for «hest, sykkel, kjelke eller liknende». Da er det også fritt fram for ulovlig ferdsel med motoriserte kjøretøyer, i hvert fall de med to hjul. For å kunne ta vare på egen eiendomsrett og for å kunne ta vare på sine verdier må grunneieren i disse tilfellene søke kommunen om å stenge sin egen, private vei. Han må om nødvendig få kommunestyret med seg på laget, og han må i tillegg få fylkesmannen til å være enig. Alternativt må grunneier etter § 3 i forslaget sannsynliggjøre at fri ferdsel er egnet til å volde nevneverdig skade. Vi vet fra før at dette er en meget krevende oppgave.

De nevnte punkter i forslaget til ny friluftslov svekker eiendomsretten, etter vår oppfatning. Råderetten svekkes også. I proposisjonen framheves styrking av allemannsretten på disse punkter som positiv, men det svikter når det gjelder å kunne beskrive en reell positiv endring for alle som bruker naturen, til glede og rekreasjon. Vi kan heller ikke se at de foreslåtte endringene er spesielt etterspurt.

Jeg kan også avslutte med: God tur!

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:55:44]: Allemannsretten er en grunnleggende og viktig rettighet som jeg er stolt av at Norge holder høyt. Det har Norge gjort i mange år. Tilgang på natur- og friluftsopplevelser er noe det brede lag av befolkningen setter stor pris på. Derfor er det viktig å styrke og fortsatt sikre allemannsretten. Det tror jeg også vil kunne føre til et lavere konfliktnivå mellom friluftsinteresser på den ene siden og grunneieres interesser og næringsinteresser på den andre.

Jeg mener det f.eks. er fornuftig å hindre private eiere i å sette opp stengsler for bading, høsting, opphold o.l. Det er også viktig å styrke muligheten for å overnatte langs strender og svaberg. Det blir lettere å finne en teltplass, f.eks. for padlere og andre som ferdes langs kysten.

Vi flytter muligheten til å gjøre inngrep for å lette ferdselen i utmark, fra Direktoratet for naturforvaltning, som har det ansvaret i dag, og ned til kommunene. Det er veldig positivt. Jeg mener at kommunene er i utmerket stand til å gjennomføre slike tiltak, om det ikke oppnås minnelig enighet med grunneier.

Representantene Astrup og Utsogn pekte på at de mente at lovforslaget ikke tar nok hensyn til grunneier hva gjelder motorferdsel. Men her er det verdt å peke på og minne om at motorferdsel krever grunneiers tillatelse. Det gjør det fortsatt. Det vil derfor fortsatt være lov å gjennomføre avstenging av privat vei for å hindre bilkjøring og annen motorferdsel. Vanlig bruk av veibom som hindrer bilkjøring, hindrer jo heller ikke lovlig passering, til fots eller med sykkel eller de andre framkomstmidlene representanten Utsogn nevnte.

Jeg skal fatte meg i korthet. Alt i alt er dette fornuftige lovendringer, som det overrasker meg at opposisjonen ikke kan slutte seg til. Jeg er der helt enig i representanten Rudihagens vurderinger. Jeg har ikke tenkt å gjøre stort annet enn å slutte meg til ønsket om en god tur. Det å styrke allemannsretten er viktig i et folkehelseperspektiv – selv om det ikke er rettferdiggjøring nok alene, som representanten Astrup har helt rett i – men det er først og fremst viktig fordi fri ferdsel har en stor egenverdi i seg selv, spesielt i et land som Norge, der så store deler av befolkningen finner verdi i det.

Erling Sande (Sp) [10:58:25]: (leiar i komiteen): Allemannsretten, med rett til ferdsel, opphald, bading og hausting, er ein viktig rett som har ein solid posisjon i samfunnet vårt. For mange av oss er det å kome ut i naturen og ha eit aktivt friluftsliv ei kjelde til rekreasjon. Det er også heilt klart at molegheita til å bruke naturen aktivt òg er viktig for folkehelsa.

Den private eigedomsretten og råderetten over eigen eigedom er eit anna prinsipp som er grunnfest i lovverket vårt. Forholdet mellom allemannsrett på den eine sida og eigedomsrett og råderett på den andre, kan nokre stader vere ein kime til konflikt. Difor er det viktig å ha ein balanse som varetek begge desse to viktige prinsippa i lovverket vårt.

Det er også viktig at allemannsretten og høvet til å bruke naturen ikkje blir unødig stoppa av overbyråkrati og stivbeint forvalting i dei områda som er pålagde ulike former for vern eller omsyn. Det er viktig at det er rom for aktivitetar som ikkje er i konflikt med verneformålet, sjølv om dette er aktivitetar som tek i bruk naturen på nye måtar. Det kan til og med vere med på å opne naturen for nye brukargrupper – og det må det vere rom for. Lovverket må leggje vinn på å vere i takt med «tida og tilhøva».

Det må difor vere eit mål at også desse områda skal nyttast, så sant aktivitetane ikkje byggjer ned dei verdiane storsamfunnet har bestemt skal takast vare på. Berekraftig bruk er ofte det beste vern.

I lovforslaget blir det opna for ferdsle på vegar og stigar gjennom innmark «som fører til utmark», og det er ei viktig presisering. Det er ikkje riktig som det blei antyda, at det gjeld alle stigar, men dei stigane som leier til utmark. Det er vidare opna for retten til å ri, sykle eller ake på veg eller opparbeidd stig som leier til utmark.

For Senterpartiet er det viktig å peike på at parallelt med desse justeringane blir det teke høgd for moglege konfliktar med grunneigarar og næringsinteresser ved å gje eigar og brukar heimel til å forby ferdsle som er eigna til å valde nemneverdig skade. Dersom ferdsla er til utilbørleg fortrengsel eller ulempe for eigar eller brukar, så er ho forboden.

Når det gjeld endringane for skogplantefelt, som er ei viktig sak, er det viktig å understreke at det skal utarbeidast «varsomhetsforskrift», som gjer at t.d. nyplanting og sårbare plantar kan varetakast.

Senterpartiet er saman med dei andre partia med på å justere lova i høve haustingsretten.

Det bør vere eit overordna mål å redusere potensielle konfliktar mellom grunneigarinteresser og næringsinteresser på den eine sida og friluftsinteresser på den andre sida der dette skulle vere eit problem. Vi veit frå Senterpartiet si side at der det er god dialog, eit godt samarbeid, mellom desse interessene, så fungerer det bra. Derfor må det vere eit mål for oss alle – på lokalt nivå – å vere med og bidra til å skape møteplassar for den dialogen og leggje til rette for han. Då unngår ein rett og slett bruk av lova, og i dette tilfellet er den måten å kome overeins på den beste løysinga for å unngå konflikt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:01:53]: Kristelig Folkeparti støtter regjeringens forslag i denne saken, så jeg kommer til å bruke mitt innlegg på tilleggsforslaget. Men før jeg kommer dit, vil jeg rette en takk til representanten Rudihagen, som jeg har utnevnt til «multepolitisk talsmann» fordi han har fått på plass de rette bestemmelser i denne sak, som har en 102-årig historie. Flott levert, representant Rudihagen!

Så over til tilleggsforslaget, som jeg vet at miljøvernministeren – som ikke er til stede akkurat nå – er enig med meg i, men som regjeringspartiene så langt ikke har brydd seg så mye om. Men jeg har en ambisjon for denne debatten om at jeg skal flytte litt på regjeringen. Jeg vet at det ikke blir lett, men jeg vil iallfall bruke dette innlegget som et forsøk på det.

Allemannsretten er en viktig del av norsk kultur og tradisjon. Denne retten oppleves i dag som truet av nye brukergrupper som ønsker å ta i bruk naturen på nye måter. I enkelte deler av Rondane er det lagt ned forbud mot terrengsykling fordi fylkesmannen mener villreinen blir redd av å se folk på sykkel. På Jæren i Rogaland er det nedlagt forbud mot surfing langs strendene visse tider av året av hensyn til overvintrende sjøfugl. På Hardangervidda er det lagt restriksjoner på bruk av hest i følge. Ifølge reglene må det søkes om løyve fra tre ulike fylkesmenn dersom en ønsker å krysse vidda med flere hester i følge. Hardangervidda er også en yndet plass for kiting, som er en av de nyeste friluftsaktivitetene med stor appell blant ungdom. Foreløpig er det ingen individuell avgrensing for kiting på vidda, men fylkesmannen vurderer nå å innskrenke muligheten for kiting og andre aktiviteter som kan forstyrre verneinteressene.

Den 19. april i år sendte NRK et program i serien «Ut i naturen» med tittelen «Beklager stengt!» Programmet problematiserte det stadig økende antallet restriksjoner som nedlegges på nye friluftsformer i norske naturområder. Representanter for disse nye brukergruppene hevdet i programmet at det er en ny forbudskultur på gang i Norge, og de mener friluftsloven og allemannsretten er truet ved dette.

Det faglige og vitenskapelige grunnlaget for flere av restriksjonene som er iverksatt av fylkesmennene, bestrides i programmet av forskere og eksperter. Blant annet avviser forsker og atferdsbiolog Anders Landberg at bølgesurfing påvirker sjøfugl negativt. Fylkemannens representant forsvarer surfeforbudet langs Jærstrendene med at disse interessene – disse som surfer på bølgene – framstår som «rare og litt sære».

Denne holdningen ønsker ikke Kristelig Folkeparti å bygge opp under. Vi ønsker at de som ønsker å surfe på bølgene våre, skal få gjøre det. Så Kristelig Folkeparti er kritisk til en utvikling hvor nye friluftsformer som innbyr til fysisk aktivitet og utfoldelse, og som ikke minst appellerer til barn og unge, underlegges stadig flere restriksjoner. Jeg mener det er en stor utfordring for oss som voksengenerasjon å legge forholdene til rette for fysisk aktivitet og friluftsaktiviteter blant barn og unge. Og jeg er glad for at miljøvernminister Erik Solheim har kommet med en så tydelig programerklæring om å fjerne restriksjoner og åpne naturen for nye brukergrupper. For i nevnte program sier statsråden:

«Det skal ikke være en eneste regel eller restriksjon mer enn nødvendig, og er det for mange, så må vi redusere dem. (…) Det kan godt hende at tiden nå er moden for å gi flere tillatelser (…) Vi skal legge til rette så langt det overhodet lar seg gjøre for alle de nye friluftsformene. Man må ikke gå i nikkers og gammel utslitt ryggsekk på toppene i Jotunheimen – det finnes mange andre friluftsformer som er like bra.»

I det samme programmet uttrykte miljøvernministeren at han ønsker å være en miljøvernminister som får ungdommen ut og tilbake i naturen.

Jeg er enig med Solheim, og jeg tror han står inne for det han sier. Derfor har vi fra opposisjonens side i dag fremmet et forslag der vi ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for neste år foreta en gjennomgang av friluftsloven og andre tilstøtende lover og regelverk, med det formål å fjerne restriksjoner mot nye friluftsformer i norsk natur og åpne naturen for nye brukergrupper innenfor økologisk bærekraftige rammer.

Jeg ser av dagens nyhetsbilde at Miljøverndepartementet mener at undertegnede blander saker når jeg tar opp denne saken i dag. Dette er ikke å blande saker. Man bruker sitater fra statsråden, man bruker intensjonen til statsråden, og fremmer et tilleggsforslag, som jeg håper at regjeringspartiene gjennom denne dagen kan være med og oversende til regjeringen.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V) [11:07:21]: Det er sagt mange kloke ting om friluftslivet, om hvor viktig det er for det norske folk, om allemannsretten og alles tilgang til våre egne fjell. Vi må tenke på at oppigjennom historien, hvis vi går noen hundre år tilbake mens dødsstraffen fortsatt ble praktisert i Norge, har det å bli dømt fredløs betydd at man måtte bevege seg inn på de stedene som på en måte var fristeder også for loven, nemlig oppe i fjellene, så vi har liketil hatt en holdning til det å bevege seg i norske fjell som det å bevege seg også utenfor norsk lov. Men nå skal vi diskutere friluftslov. Nå er de godt regulert, ned til hver minste detalj, de arealene man før kunne opptre i, sjøl om man var dømt fredløs.

Venstre er av den oppfatning at regjeringen her har lagt fram en sak med få, men fornuftige endringer av friluftsloven. Jeg liker veldig dårlig å påpeke at Kristelig Folkeparti og Høyres representanter tar feil, men på et eller annet punkt må de ta feil, fordi vi stemmer med regjeringa her, så det er ikke en samlet opposisjon. Jeg håper Kristelig Folkeparti og Høyre fortsatt definerer oss som en del av opposisjonen – vi vil i hvert fall gjerne det – men vi akter å stemme sammen med regjeringa i dag.

Vi har gått grundig inn i det som handler om nye former for friluftsliv. Venstre støtter at vi skal utvikle alle mulige nye former for friluftsliv, men når man går inn i de enkeltsakene det her gjelder, synes vi at fylkesmennene rundt omkring i landet har gjort kloke og gode vurderinger. Vi må huske på at det av og til lages mye aktivitet, ikke bare med sjølve friluftsaktiviteten, men også rundt den, noe som kan være med på å skade f.eks. sjøfugl i perioder.

Vi må også huske på at sjøl om vi er åpne for nye friluftslivsmåter, må det gjøres på en slik måte at det ikke fortrenger det tradisjonelle friluftslivet, sånn som vi f.eks. har sett her i Oslo, der man gjør om bruken av Marka. Der er det en veldig ulik oppfatning hos dem som f.eks. sitter på en sykkel, og dem som går ved siden av, om hvem det er som fortrenger den andres friluftslivsopplevelse. Så dette må gjøres på kloke og gode måter. Vi tror det er viktig å ta avveininger i hvert enkelt tilfelle i forhold til naturens behov når det gjelder de andre friluftslivsmetodene, men legger gjerne til rette for nye måter å bruke naturen vår på.

Så synes vi det er en klok oppmyking når det gjelder begrepet plantefelt. Jeg har vokst opp med at hvis man skal gå i et plantefelt, skal man for det første ikke gjøre det når den som eier plantefeltet, ser det, og for det andre skal man være kjempeforsiktig, slik at ingen har merket at man har gjort det. Man har vokst opp med at man skal gå i kanten på åkeren når man skal opp til skogen, og man skal i hvert fall være kjempeforsiktig mens plantene vokser. Dette er vanlig folkeopplysning når man vokser opp på bygda og leker mye i skogen. Jeg tror det er en fornuftig oppmyking som nå blir gjort i dag, men det er viktig at man har et forhold til at det faktisk ligger mye slit bak et plantefelt. Jeg har sjøl plantet granskog og fått mange myggstikk i den type sommerjobb. Det er et slit som ligger bak dem, og det å se at folk ødelegger det du har slitt med, er aldri noen hyggelig opplevelse.

Venstre går også imot nytt forslag til § 40 som ligger her i dag, fordi vi mener at dagens lovverk fungerer godt, og at friluftsrådene vil ha en klok håndtering av dette i tida framover.

Oppsummeringsmessig: Vi kommer til å stemme med regjeringa i denne saken.

Oskar J. Grimstad (FrP) [11:11:40]: Allemannsretten, med rett til ferdsel, opphald, bading og hausting, er ein viktig og grunnleggjande rett som er viktig for rekreasjon i naturen, for eit aktivt friluftsliv, og har klare positive konsekvensar for folkehelsa. Denne grunnleggjande retten er det brei semje om, og den er etter Framstegspartiet sitt syn sikra på ein god måte, men lovverket bør gjerne bli presisert på enkelte område.

Allemannsretten er ein viktig del av norsk kultur og tradisjon, men den blir i dag opplevd som trua av nye brukargrupper som ønskjer å ta i bruk naturen på nye måtar, men blir møtt av stadig fleire nye restriksjonar. I delar av Rondane er det lagt ned forbod mot terrengsykling fordi fylkesmannen meiner villreinen blir redd av å sjå folk på sykkel, på Jæren i Rogaland er det nedlagt forbod mot å surfe langs strendene visse tider av året av omsyn til overvintrande sjøfugl, og på Hardangervidda er det lagt restriksjonar på bruk av hest i følgje.

I NRK-programmet «Ut i naturen» med tittelen «Beklager stengt!» fekk vi sjå fleire eksempel på dette, og det blei m.a. hevda at det er ein ny forbodskultur på gang i Noreg, og mange meiner at friluftslova og allemannsretten er trua. Det faglege og vitskaplege grunnlaget for fleire av desse restriksjonane som blei sette i verk av fylkesmennene, blei imøtegått av forskarar og ekspertar i programmet.

Det som kjenneteiknar desse nye formene for friluftsaktivitet, er at det er ei ung brukargruppe, og nettopp for desse er det viktig at friluftslivets positive betyding får gjennomslag på deira vilkår, slik at fleire unge blir rekrutterte til desse friluftsformene, som innbyr til fysisk aktivitet og utfolding. Altfor mange av dagens unge blir i dag sitjande med sine dataspel, og det er derfor opplyftande at miljøvernministeren i same program uttrykte eit ønske om å bli hugsa som den miljøvernministeren som fekk ungdommen tilbake til naturen. Men det gjer han ikkje gjennom forbod og meiningslause restriksjonar som vi fekk dokumentert i nemnde fjernsynsprogram. Det er derfor også Framstegspartiet ber om ein gjennomgang av friluftslova og andre liknande lover og regelverk med det formål å fjerne desse restriksjonane mot nye friluftsformer i norsk natur og opne naturen for nye brukargrupper innanfor økologisk berekraftige rammer.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [11:14:29]: Eg kom her i dag for å delta i ein debatt om ein samleproposisjon på samferdselsområdet. Der var det ei spesiell sak – ei bru – som no har funne si løysing på fv. 714, og der både lokalbefolkninga, regjeringa og Stortinget har gått ein ekstra runde som følgje av den nye naturmangfaldlova. Brua har funne si lykkelege løysing til glede for både næringsliv og busetjing, det er ein kortare veg, ein meir trafikksikker veg, og vi viser i praksis at vi òg tek omsyn til miljøet.

Denne saka som blir behandla her no, trur eg Erik Solheim med den største glede ville kvittert ut – vi veit kvifor han ikkje er her. Eg må seia frå min ståstad når eg har sete her, at det har vore interessant å lytta til det som her er sagt, til dei avvegingane som her heile tida må gjerast mellom allemannsretten og grunneigarinteresser, og forholdet mellom eit byråkrati og lokale avvegingar. Eg kjem til å gje eit godt råd tilbake til Erik Solheim om å lesa debatten. Alle innlegga er jo skrivne ned.

Sjølve saka går tilbake til stortingsmeldinga om friluft, St.meld. nr. 39 for 2000–2001. Den fortel noko om at av og til går det veldig fort å endra lover på visse felt, andre gonger tek ein seg nødvendig tid til avvegingar.

– Og no er Erik Solheim komen i salen! Det er veldig greitt – for interesserte representantar som har meldt seg til replikkveksling, så eg gjentek berre til statsråd Erik Solheim ein gong til, at eg vil gje eit godt råd om å lesa alle innlegga frå ein særs interessant og opplysande debatt.

Presidenten: Presidenten har også fått med seg at vi er beæret med to statsråders tilstedeværelse – det er jo ikke hver dag!

Da er det vel mest naturlig at statsråd Solheim inntar plassen for å svare på replikker i replikkordskiftet.

Nikolai Astrup (H) [11:18:01]: Egentlig kunne jeg tenkt meg å stille denne replikken til statsråden fra Senterpartiet, fordi det omhandler omgjøringen av plantefelt fra innmark til utmark.

Regjeringen foreslår å definere plantefelt som utmark, og åpner dermed for fri ferdsel i felt med nyplantet skog. Dagens regelverk gir turfolket alle muligheter til å ferdes på sti eller vei gjennom plantefelt og til å ferdes i plantefelt når plantene har nådd knehøyde.

Spørsmålet mitt er derfor: Ser statsråden at regjeringens endring vil utgjøre en marginal gevinst for turfolket, men en betydelig ulempe for dem som driver skog?

Statsråd Erik Solheim [11:18:57]: Her tror jeg jeg er rette vedkommende, ikke Senterpartiets statsråd. Jeg er nesten sikker på at jeg er en mye større skogeier enn hva kommunalministeren er. Jeg vil ikke si jeg er vokst opp på plantefelt, men i alle fall brukte jeg en del tid i sommerferiene i barndommen til å være med faren min på plantefelt for å rydde ugras for å sikre at plantene vokste opp. – Så jeg tror vi kan konstatere at dette forslaget både er en relativt begrenset ulempe for skogeiere og en relativt begrenset gevinst for turfolket. Samtlige turgåere i Norge går ikke rundt på plantefelt. Derfor tråkker de heller ikke ned noe. Da er det også en relativt begrenset ulempe for skogeierne.

Hensikten med forslaget er å åpne ytterligere opp og markere veldig tydelig allemannsretten. Jeg tror som sagt ulempene er veldig begrenset. Men selvsagt skal alle som går rundt på plantefelt, passe på at de ikke tråkker ned planter, og at de ikke gjør noen form for skade. Det gjelder også all annen ferdsel både i innmark og utmark – man skal ikke skade andres eiendom, man skal ikke skade naturen i det hele tatt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:20:09]: Jeg skal sitere statsråden, så er det litt lettere med tanke på replikk:

«Det skal ikke være en eneste regel eller restriksjon mer enn nødvendig, og er det for mange, så må vi redusere dem. (…) Det kan godt hende at tiden nå er moden for å gi flere tillatelser (…) Vi skal legge til rette så langt det overhodet lar seg gjøre for alle de nye friluftsformene. Man må ikke gå i nikkers og gammel utslitt ryggsekk på toppene i Jotunheimen – det finnes mange andre friluftsformer som er like bra.»

Det er statsrådens utsagn i programmet «Ut i naturen» med tittelen «Beklager stengt!» Jeg er så glad for denne programerklæringen som statsråden gir, og den brukte jeg i mitt innlegg i denne salen tidligere i dag.

Mitt spørsmål nå er: Hva skal til for at regjeringspartiene i salen i dag sier at ok, denne saken bør vi sende over til statsråden og få en gjennomgang av?

Statsråd Erik Solheim [11:21:07]: Først: Jeg kom på at jeg kom til å kalle statsråd Meltveit Kleppa for kommunalminister. Hun er samferdselsminister – jeg måtte bare korrigere den misforståelsen.

Ellers er jeg glad for at opposisjonspartiene tar opp dette spørsmålet. Dette er spørsmål jeg ønsker å utrede mye grundigere. Slik jeg ser det, er det et faglig spørsmål. Dersom kiting, surfing, hva det måtte være av nye friluftsformer, er til vesentlig ulempe for villrein eller vesentlig ulempe for hekkende fugler, er det klart at man ikke kan tillate den aktiviteten i viktige verneområder. Er det på en annen side aktiviteter som ikke setter noen varige spor i naturen og ikke har noen varig ødeleggelse, ser jeg ingen grunn til å ikke tillate det. Jeg står fast ved at det ikke er noen friluftsformer som er riktige og andre som er mindre bra. Det har jeg også vist ved f.eks. å tillate snowboard-VM i Marka og ha snowboardramper der. Så jeg har en positiv grunnholdning til dette, men det er et faglig spørsmål. Jeg ønsker å komme tilbake til Stortinget med mer materiale om dette. Jeg tror det blir for tidlig å legge det fram i budsjettet, som opposisjonen har foreslått. Jeg kan godt komme tilbake til dette senere eventuelt.

Siri A. Meling (H) [11:22:23]: Allemannsretten står sterkt i Norge, også blant de ulike politiske partier. Spørsmålet er hvordan vi best tilrettelegger for at den skal gjelde, om vi skal gjøre det gjennom en frivillighetslinje, eller om en skal gjøre det mer gjennom en konfrontasjonslinje. Jeg synes bl.a. de grepene Bondevik II-regjeringen fikk på plass når det gjelder frivillig skogvern, og hvilken suksess det har vært, viser at frivillighetslinjen ofte er langt mer konstruktiv.

Nå foreslår regjeringen endringer av dette med merking av turstier i utmark. Tidligere har dette utelukkende vært basert på en dialog med grunneierne, mens staten nå vil kunne gripe inn dersom en ikke kommer til enighet. Dette har vært et område hvor det har vært lite konfrontasjoner. Det vil si at en har vært konstruktiv fra alle parter for å finne gode løsninger. Så mitt spørsmål til statsråden er om han overhodet ikke er redd for at det – på en måte – å lage et ris bak speilet i seg selv kan virke som en rød klut i forhold til grunneierne og skape unødige konfrontasjoner.

Statsråd Erik Solheim [11:23:39]: Jeg tror vi må erkjenne at allemannsretten er den fundamentale retten til å gå på andre personers eiendom. Det er ikke retten til å gå i de områdene som ingen eier. Det er ikke omstridt noe sted i verden. Det som er fundamentalt forskjellig i Skandinavia og muligens noen få andre steder i forhold til resten av verden, er at jeg har rett til å gå på Siri A. Melings eiendom, og Siri A. Meling har rett til å gå på min eiendom – og hun er også hjertelig velkommen til å gå i våre skogeiendommer i Øyer, f.eks.

Denne retten til å gå på andre personers eiendom tror jeg ikke er noe man kan institusjonalisere bare gjennom frivillighet, og jeg tror heller ikke den har kommet gjennom frivillighet i Norge. Den er kommet gjennom at man har hatt sterke bygdeallmenninger i Norge som har klart å institusjonalisere dette, i motstrid f.eks. til store jordeiere og andre som hadde et annet syn. Så det er kommet gjennom en politisk kamp, som jeg ikke skal påstå at Høyre har vært hoveddrivkraften for. Men det er positivt at det er bred enighet om det nå. Så det er ikke sammenlignbart med frivillig skogvern, som jo er å kompensere og betale folk for en tjeneste som er både i allmennhetens og deres interesse.

Nikolai Astrup (H) [11:24:52]: Jeg har lyst til å fortsette litt der jeg slapp, for det regjeringen foreslår om skogplantefelt, er å erstatte en nokså klar og objektiv regel med en varsomhetsforskrift. Så ser vi parallellen til det man gjør ved å oppheve 150-metergrensen for telting i kystnære strøk, der man også erstatter en objektiv regel som ikke er til å misforstå, med en skjønnsmessig vurdering av hva den enkelte mener er til sjenanse for fastboende, hytteeiere eller hvem det måtte være.

Ser ikke statsråden at dette vil bidra til å heve konfliktnivået mellom private grunneiere og turfolket? La meg legge til at vi ikke nødvendigvis er motstandere av at man skal ha noe lavere metergrense i kystnære strøk, der det er trangt, enn man har på fjellet, der det er god plass. Men burde ikke denne grensen være objektiv og ikke til å misforstå?

Statsråd Erik Solheim [11:25:54]: Her undrer jeg meg litt over Høyres egen logikk, for det vi gjør, er jo ikke å si at Miljøverndepartementet skal sitte og bestemme hvor det skal være anledning til å telte rundt omkring i det ganske land, men at det skal kunne være anledning for kommunene til å fatte vedtak ut fra lokale forhold om at man skal kunne telte nærmere. Så det er altså de som kjenner forholdene best – som Høyre så ofte argumenterer for – som da har anledning til å gjøre dette. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det vil redusere konfliktnivået at kommunen prøver å håndtere dette på best mulig måte.

Men selvsagt er temaet allemannsrett versus eiendomsrett et konfliktfylt tema. Det har det vært i norsk historie i hundrevis av år. Det er det andre steder i verden også. Det vi gjør nå, er jo ikke å ta noen kolossale skritt, men vi flytter noen milestolper ytterligere i allemannsrettens favør.

Så må jeg si at varsomhet for ikke å ødelegge noe gjelder altså ikke bare på plantefelt, det gjelder overalt. Alle som beveger seg på annen manns eller kvinnes eiendom, skal vise varsomhet, skal ikke ødelegge noe. Man skal heller ikke ødelegge noe hvis man går i allmenningen, altså der hvor ingen eier noe.

Oskar J. Grimstad (FrP) [11:27:01]: I tv-programmet «Ut i naturen» med tittelen «Beklager stengt!» såg vi mange former for aktivitet i naturen, spesielt utøvd av ungdomar. Frå same program hugsar vi også at miljøvernministeren ønskte å bli hugsa som den statsråden som fekk ungdomen tilbake igjen til naturen. Av dei forskjellige aktivitetane som vi såg utøvd, var det aktivitetar som ein kanskje treng litt tid for å finne eit godt regelverk rundt. Men samtidig var det også aktivitetar som ein relativt raskt må kunne gå inn og finne gode løysingar for, utan at ein byråkratiserer og brukar lang tid på det. Eksempelvis vil eg nemne dette med surfing på Jæren, der ein la beslag på ei 100 meter lang strandlinje, som ikkje verkar å vere noko stort inngrep. Ser statsråden at for ikkje å misse denne friluftsaktiviteten hastar det med å opne for den typen aktivitet?

Statsråd Erik Solheim [11:28:06]: Først vil jeg bare si at også ungdom deltar i mange av de tradisjonelle friluftsaktivitetene. For eksempel har det vært en kolossal renessanse for langrennsporten gjennom denne vinteren på grunn av ski-VM, en god vinter og mye annet. Utrolig mange ungdommer går ut og gjør det mest typisk tradisjonelt norske av alt, iallfall siden Fridtjof Nansens dager, nemlig langrenn. Men i tillegg vil vi gjerne legge til rette for andre friluftsformer for dem som ønsker det, som nevnt her, brettseiling, kiting, snøbrett og mange andre friluftsformer. Så sant de ikke ødelegger verneverdiene, skal det selvsagt være anledning til det. Men her kan vi ikke si et absolutt ja eller et absolutt nei, men må foreta en konkret vurdering av om disse friluftsformene har skadevirkninger for nasjonalparker eller for villreinen eller fuglelivet. De avveiningene vil vi nå forsøke å gjøre.

Jeg kan ikke komme tilbake med dette til Stortinget om to måneder, som realiteten er for høstens statsbudsjett, men jeg kommer veldig gjerne tilbake til Stortinget ved en annen anledning. Vi kan f.eks. si i statsbudsjettet for 2013, men også i en annen form, hvis Stortinget skulle ønske det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:29:28]: Jeg tar ordet fordi jeg har tiltro til at miljøvernministeren tar oppfordringen fra samferdselsminister Meltveit Kleppa om å lese referatet, men det er greit også å si det til ham når han nå har kommet i salen.

Jeg vil understreke at det er veldig bra at statsråden har en positiv grunnholdning til det spørsmålet som jeg tok opp i replikken, om å legge til rette for nye friluftsformer. Jeg er også glad for at statsråden så tydelig sier at han vil komme tilbake til Stortinget. Han sier at 2012 er for tidlig. Det var litt utfordrende med tanke på at han så tydelig tidligere i vår uttalte at dette ville han gjøre. Men jeg skjønner at 2012 – til statsbudsjettet – er for tidlig, men kanskje han kan si 2013. Tidspunktet skal vi finne ut av. Det viktigste er at det skjer, for dette er det viktig å legge til rette for.

Jeg deler statsrådens innvendinger mot at vi skal legge til rette for friluftsaktiviteter som ikke setter varig ødeleggende spor i naturen. Det står også i forslaget at det er innenfor en bærekraftig tankerekke vi må åpne opp for nye friluftsformer «innenfor økologisk bærekraftige rammer», som det står i forslaget. Det er det ingen tvil om. Ingen ønsker å legge til rette for aktiviteter som ødelegger naturen vår.

Når det gjelder representanten fra Venstre, som tok et lite oppgjør med undertegnede i sitt innlegg: Kristelig Folkeparti ser for det første på Venstre som et opposisjonsparti – jeg ser at representanten lytter til debatten – og Kristelig Folkeparti, som Venstre, støtter regjeringens andre forslag til endringer i friluftsloven. Der vi skilles litt, er nok på om det er mulig å gjøre flere endringer i friluftsloven og andre lover som legger til rette for åpning av nye friluftsformer. Det skal ikke fortrenge de tradisjonelle friluftsformene som representanten Skei Grande var bekymret for. Dem skal vi ta vare på. Men jeg tror, som statsråden, at naturen blir best tatt vare på gjennom en aktiv bruk, og den aktive bruken er forskjellig fra voksengenerasjonen til ungdommene og barna. Derfor må vi også åpne opp der det er mulig innenfor bærekraftige rammer, og si ja når voksne, ungdommer og barn vil bevege seg mer ute i naturen, både sett fra naturens side og sett i et folkehelseperspektiv.

Statsråd Erik Solheim [11:32:33]: Når jeg leser innstillingen – selv om det er uenighet om en viss del av enkeltpunktene – må jeg si meg enig med Siri Meling i at det er helt klart at allemannsretten står sterkt i Norge. De temaene som det er uenighet om her, er små justeringer av friluftsloven, og ikke svære endringer i den. Det er små justeringer som går i den retning jeg mener er riktig, nemlig ytterligere å befeste allemannsretten, som er en hardt tilkjempet rettighet gjennom lang politisk kamp i Norge.

Så vil jeg bare si til Line Henriette Hjemdal og også til Fremskrittspartiet – Høyre er helt sikkert enig i det – at jeg kommer tilbake til Stortinget med materiale om dette. Jeg tar gjerne en dialog med komiteen om hva som er den rette formen på det. Vi kan gjerne legge det fram i statsbudsjettet for 2013. Vi kan selvfølgelig også legge det fram i en annen form, dersom komiteen skulle ønske det.

Jeg ønsker å innta en mellomposisjon i denne debatten mellom de to ytterpunktene. Ett ytterpunkt er at denne typen aktiviteter, basert på litt fri synsing, umulig kan tenkes å skade villrein, fugleliv eller andre ting. Det er en umulig posisjon. Det andre er tendensen til at noen friluftsformer så å si er moralsk mer høyverdige enn andre. Det var det jeg litt ironisk nevnte, at det å gå med en slitt ryggsekk og i en gammel nikkers på Galdhøpiggen liksom har en litt høyere moralsk status i det norske bildet enn den statusen som ungdommer som surfer på strendene på Jæren, har. Jeg synes vi må akseptere bredden i disse friluftsformene; de er alle gode og fine. Det er ikke nødvendigvis bedre at man går på langrenn med treski enn at man kjører snøbrett i Wyllerløypa. Da må vi også passe på at det ikke er den typen – hva skal man si – nedarvede holdninger som gjør at man sier nei til noe, litt for sikkerhets skyld. Så mellom det å si nei for sikkerhets skyld og det å si at alt er greit, uten egentlig å ha noe faglig grunnlag for det, må vi finne en vei. Her er det heller ikke slik at alle verneområder er like. I noen verneområder er det å legge til rette for friluftsliv en veldig viktig del av vernet i seg selv. Da vi vernet Oslomarka, var det med den tredobbelte begrunnelsen idrett, friluftsliv og natur. I andre verneområder kan det være spesifikke naturkvaliteter, men det er også ofte det å legge til rette for friluftsliv. Så hva det kan være anledning til i hvert enkelt tilfelle, krever til sjuende og sist en lokal vurdering, men vi skal forsøke å legge en plattform for nasjonal kunnskapsinnhenting om det, og så vil de konkrete vurderingene bl.a. måtte gjøres av de nye vernestyrene som nå blir opprettet med lokal makt.

Presidenten: For ordens skyld: Presidenten minner om at all kontakt mellom regjeringen, ved statsråden, og Stortinget skjer i Stortinget, og at Stortinget så sender saker til komiteene for behandling.

Tor Sigbjørn Utsogn (FrP) [11:35:38]: Jeg vil tilbake til spørsmålet om rasting og telting.

I lovproposisjonen omtales det at man skal komme tilbake igjen med en forskrift som skal inneholde en varsomhetsbestemmelse. I dag vet vi at reglene og lovverket sier at det skal være 150 meter fra bebodd hus eller hytte til det området hvor man skal raste.

Hvis jeg oppfattet statsråd Solheim riktig, nevnte han som svar til representanten Astrup at kommunen selv gjennom varsomhetsforskriften kunne bestemme hvor langt det skal være mellom rasting og telting og den nevnte bebyggelsen.

I proposisjonen – under departementets vurderinger av dette spørsmålet – står det at det skal «tydeliggjøres at det gjennom forskrift kan gis tillatelse til telting nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte i kystnære områder», og at «det inntas en egen varsomhetsbestemmelse i forskriften».

Det er mulig jeg ikke fikk med meg poenget, eller det som var viktig her, men jeg kunne gjerne tenke meg å be statsråden presisere om det er kommunene – altså lokaldemokratiet – som skal utforme og vedta en slik forskrift, eller om det er en sentral forskrift til selve loven.

Torstein Rudihagen (A) [11:37:34]: I sosialdemokratiet har vi eit uttrykk: Gjer di plikt og krev din rett. Når vi har ein allemannsrett, trur eg at det er like greit å understreke at vi har ei allemannsplikt. Det å ta omsyn både til grunneigarane og ikkje minst til naturen når ein skal ferdast i både utmark og innmark, skulle vere sjølvsagt, og det trur eg òg stort sett skjer.

Det har jo kome nokre påstandar her om at desse endringane i friluftslova vil føre til eit auka konfliktnivå mellom grunneigarane og brukarane. Det trur eg ikkje – snarare tvert om. Det er òg understreka av ein samla komité i innstillinga at

«det må være et mål at endringer i friluftsloven bidrar til forutsigbarhet og et lavest mulig konfliktnivå mellom friluftsinteresser på den ene siden og grunneier- og næringsinteresser på den andre siden».

Så er det framstilt som at no hoppar ein over frivilligheitlinja. Nei, ho skal sjølvsagt gjelde. I utgangspunktet skal ein leggje opp til å få til ei frivillig avtale mellom grunneigarane og brukarane. Det står uttrykkeleg i proposisjonen som ein kommentar til den foreslåtte endringa i § 35 at det inneber ikkje «noen endring av praksis med frivillige avtaler» og ein «ser det som ønskelig at man oppnår enighet med grunneier». Men så er det likevel ein heimel for å gripe inn dersom det ikkje er ei moglegheit.

Så blir det fokusert på dette med å få ungdomen ut i naturen. Det er veldig bra. Det sa eg òg ein del om i innlegget mitt, med bakgrunn i at eg har vore leirskuleleiar i nokre år og hatt som oppgåve å stimulere ungdom til å oppdage kor spennande naturen er og til å bruke naturen. Da er det riktig at berre å seie til ungdomen at dei skal gå ut i naturen og gå tur, ikkje er så veldig motiverande. Men å ta dei med ut i naturen for å gjere noko, oppdage noko, vere nysgjerrige – gjerne med litt forskjellige aktivitetar, anten det er klatring i ein fjellskrent eller padling på eit vatn, kan vere eit verkemiddel for å få ungdom til å bruke naturen, noko som eg trur er veldig viktig. Derfor er det veldig bra at ein rettar søkjelyset mot dei nye måtane å bruke naturen på, for å få dei ut i naturen. Eg er heilt einig med statsråd Solheim i at ein bør sjå på dette og kanskje kome attende til Stortinget med det på ein eller annan måte. Men det som sjølvsagt òg er viktig, og som statsråden understreka, er at her må omsynet til naturen liggje til grunn for kor langt ein kan tillate nye aktivitetar. Men elles ønskjer i alle fall eg dette velkomen.

Siri A. Meling (H) [11:40:43]: Det er ikke så ofte jeg får anledning til å rose statsråden, men det har jeg lyst til å gjøre nå med tanke på den konstruktive holdningen som statsråden fra denne talerstolen ga til kjenne for å søke å finne gode løsninger for å tilrettelegge for ulike typer fritidsaktiviteter, særlig for ungdommen.

Det er i disse tider, hvor ungdom trives mye bak skjermer, ekstra viktig å få innarbeidet gode vaner tidlig, og da må man ha en åpen og god tilrettelegging for at de skal kunne utøve sine aktiviteter ute i naturen. Det tror jeg bør være et tverrpolitisk viktig siktepunkt. Så jeg ser frem til det, og Høyre skal være konstruktiv og være med på å finne gode løsninger for å tilrettelegge for denne type aktiviteter i naturen.

Så har jeg lyst til å forfølge spørsmålet mitt i replikkordskiftet med statsråden i stad. Mitt spørsmål gikk på dette med merking av turstier i utmark. Når jeg sammenlignet det med frivillig skogvern, gikk det på prinsippene om å ha en dialog og en frivillighet som basis for å finne gode løsninger for allemannsretten, versus å ha et lovverk som muliggjør at staten kan gripe inn dersom man ikke kommer til enighet.

Når det gjelder merking av turstier i utmark, har dette frem til nå vært basert på en dialog mellom grunneiere og de som ønsker å merke, og det har i de aller fleste tilfeller foregått på en måte hvor en har funnet gode løsninger. Så frykten fra Høyres side går på det å gjøre justeringer – store eller små, i dette tilfellet små justeringer – som svekker eiendomsretten uten at det egentlig er i et område som har vist seg å være konfliktfylt. Vi frykter at det i seg selv kan virke provoserende på grunneiere. Derfor er vårt ønske og vårt fokus at en kan løse det innenfor en frivillighetsramme, uten at en nødvendigvis skal ha et lovverk i ryggen som gjør at staten kan gripe inn. Det er ofte der en finner de beste løsningene for å ivareta friluftsliv og allemannsretten.

Statsråd Erik Solheim [11:43:22]: La meg starte med å bekrefte det siste Siri Meling sa, og som også Torstein Rudihagen gjorde, nemlig at selvsagt skal man gå så langt det overhodet er mulig å gjøre i frivillighet. Det å redusere konfliktnivået er alltid en god ting, men jeg tror man kommer veldig langt med frivillighet. De endringene som er gjort her, er ikke kolossale endringer. Det er flytting av stolpesteiner – litt i allemannsrettens retning – og så får vi gjøre så godt vi kan for å få det til på en mest mulig frivillig måte.

Jeg er også glad for det Siri Meling sier om de såkalte nye friluftsformene – en del av dem er jo ikke nyere enn at de var ganske vanlige i hvert fall for 20–30 år siden også – i et historisk perspektiv. Jeg skal legge fram så godt jeg kan et faglig grunnlag for dette. Jeg vil overhodet ikke utfordre presidentens ekspertise i konstitusjonelle spørsmål. Selvsagt legger regjeringen fram slikt for Stortinget, men det har aldri vært til hinder for dialog med en komité om hva slags type spørsmål man ønsker informasjon om. Den informasjonen kan foregå uformelt, og så kan vi legge fram dette formelt for Stortinget på den absolutt korrekte måte.

Så vil jeg til slutt si til spørsmålet fra representanten Utsogn: Fremskrittspartiet har jo ofte vært de fremste til å fremme det synspunktet at Norge ser veldig forskjellig ut, at når vi skal verne strandsonen, må vi huske på at strandsonen mange steder ikke er 150 meter, at det ikke er noe sted å bygge bak, for fjellet går rett ut i sjøen. Slik ser det ut mange steder i Norge. Men det argumentet kommer også motsatt til anvendelse her – det er en god del steder det faktisk vil være veldig vanskelig å telte ved sjøen med mindre man er litt mer lempelig på dette 150-meterskravet.

Vi legger fram en generell retningslinje om at vi gjør dette mulig, men ingen kommuner vil jo bli tvunget til å gjøre dette. Det er lokale myndigheter som bestemmer om de vil benytte seg av muligheten til å gi folk anledning til å telte tettere ved et hus eller en hytte enn 150 meter.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:45:46]: Ønsket om en gjennomgang av friluftsloven og andre tilstøtende lover for å fjerne restriksjoner mot nye friluftsformer er så viktig, mener jeg, at tidsperspektivet for når vi kan få en slik sak, ikke skal hindre det. Derfor vil jeg foreslå at vi endrer årstallet i forslag nr. 2 fra «2012» til «2013», fordi jeg opplever at statsråden ønsker å levere en sak fra regjeringen til Stortinget om dette.

Jeg håper at regjeringspartiene her i salen har lyttet til statsrådens ønske om å få en slik gjennomgang, at vi kan bli enige om at det får vi til, og at en kanskje samlet komité – i alle fall – kan støtte dette, om ikke et samlet parlament.

Presidenten: Presidenten oppfattet dette som en endring av forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti – at det i linje to skrives «2013» i stedet for «2012».

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 4 og 5 behandles under ett – og anser det for vedtatt.