Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Svein Roald Hansen (A) [22:02:20]: (ordfører for sakene nr. 17 og 18): Det er bred oppslutning om Norges medlemskap i NATO og om norsk NATO-politikk, noe som bekreftes gjennom disse innstillingene. Gjennom dette trygger vi Norges sikkerhet og bidrar samtidig til stabilitet og samarbeid i vår del av verden.

En forutsetning for et godt militært samarbeid er imidlertid at vi også lykkes på det politiske plan. Med en utvikling hvor EU-landene i alliansen går langt i å samordne politikken på forsvars- og sikkerhetsområdet gjennom EUs organer, er det særlig viktig å sikre den politiske delen av NATO-samarbeidet. Vi er ikke tjent med en utvikling hvor NATO forblir den viktigste militære aktøren, mens de viktigste politiske diskusjonene om europeisk og global sikkerhet finner sted i EU.

Som kjent var Norges viktigste innspill i debatten i NATO om et nytt strategisk konsept det såkalte nærområdeinitiativet. Jeg deler fullt ut regjeringens vurdering av betydningen av å tydeliggjøre balansen mellom NATOs kjerneoppgaver og operasjoner utenfor NATOs geografiske nedslagsfelt. NATO må fokusere mer på alliansens kjerneoppgaver og utfordringene i NATOs geografiske periferi. Operasjoner langt borte må ikke gå ut over det kollektive forsvaret av NATO-landenes territorier.

Likeledes støtter vi helhjertet opp om arbeidet for å få spørsmål om nedrustning høyere opp på agendaen. Det er all grunn til å hilse velkommen at NATO i sitt nye konsept for første gang forplikter seg til å arbeide for en verden uten kjernefysiske våpen.

Når det gjelder regjeringens tredje prioriterte område, er det lett å gi tilslutning til viktigheten av et nært og konstruktivt samarbeid med Russland. Et varig grunnlag for fred og stabilitet i vår del av verden må inkludere Russland.

NATO-samarbeidet er basert på konsensus. Dette har i noen tilfeller hvor landene ikke har kommet til enighet om å sette i verk militære aksjoner, ført til etablering av såkalte koalisjoner av villige. Det er situasjoner hvor dette vil være nødvendig, men vi skal være oppmerksomme på at slike koalisjoner vil kunne svekke den politiske alliansen som er selve limet i samarbeidet, om det foregår utenfor NATO-samarbeidets formelle ramme og beslutningsorganer.

Meldingen om samarbeidet i NATO i 2010 viser stor aktivitet på mange fronter og med ISAF-operasjonene i Afghanistan som den største operative utfordringen. Vedtaket om å starte overføringen av ansvaret for sikkerheten til afghanske myndigheter i 2011 innleder en ny fase for alliansens innsats i landet.

Etter anmodning fra FN bidrar NATO gjennom operasjonen Ocean Shield positivt i kampen mot piratvirksomheten utenfor Afrikas Horn.

NATOs engasjement i Kosovo skal etter planen gradvis reduseres etter hvert som de lokale myndigheter blir i stand til å ivareta sikkerheten i området.

Arbeidet for å implementere FN-resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet i NATO fortsetter. Det er gledelig at regjeringen har utarbeidet en egen handlingsplan for å ivareta behov og rettigheter for kvinner i konfliktområder. Det er et viktig område som ikke må glemmes i kampens hete.

Den teknologiske utvikling gjør våre moderne samfunn sårbare mot angrep på tekniske installasjoner. Vern mot dataangrep eller såkalt cyberforsvar blir derfor et stadig viktigere satsingsområde. Kunnskap og evne til å håndtere trusler både mot militære anlegg og grunnleggende sivile innretninger vil være avgjørende. NATO-toppmøtet i Lisboa viet derfor dette temaet betydelig oppmerksomhet. Det legges opp til behandling av en oppdatert dataforsvarspolitikk i løpet av 2011.

NATOs partnerskapspolitikk er en viktig del av alliansens virksomhet. Den bygger på to grunnpilarer: en praktisk del der NATO tilbyr diverse former for bistand og opplæring med sikte på forsvarsreform, økt trygghet for det sivile samfunn og samarbeid med NATO-styrker, og en mer politisk del som omhandler politisk dialog og støtte til reformprosesser. I året som gikk, omfattet denne virksomheten bl.a. Russland, landene på Balkan, Middelhavslandene, Ukraina og Georgia.

Arbeidet med å reformere NATOs organisasjon fortsetter. Et viktig mål er å få på plass en ny kommandostruktur med færre hovedkvarter og underorganer samt en reduksjon i antall stillinger, fra 13 000 til 9 000. En effektiv komitéstruktur og gode interne arbeidsprosesser er en nødvendig del av denne omleggingen.

Som resten av verden har også medlemslandene i NATO blitt hardt rammet av finanskrisen, noe som fører til press på de nasjonale forsvarsbudsjetter og krever et tettere samarbeid mellom allierte ved utvikling og kjøp av militære kapasiteter.

La meg så av hensyn til de mange som måtte lese referatet fra debatten og savne noen ord om operasjonen i Libya, bare understreke at årsaken til at det ikke er omtalt i Innst. 413 S eller i mitt innlegg, er at denne innstillingen omhandler rapporten fra 2010, altså før Libya-operasjonen ble iverksatt.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [22:07:44]: Det er to viktige saker som debatteres. Ikke minst forholdet til NATO er av avgjørende karakter for Norge som nasjon.

For to dager siden kom jeg tilbake etter et besøk i Afghanistan. Jeg hadde gleden av å møte mange representanter for NATO-land, som er der nede som en del av ISAF-styrken, og andre land som er der gjennom PfP-avtalen. Det som er gjennomgående, og som er særdeles positivt, er ønsket om å gjøre en bedring og å ta en risiko i antakeligvis verdens mest usikre nasjon p.t. Det synes jeg er en honnør man skal ta med seg når vi diskuterer disse tingene, at NATO-landene er villig til å ta belastningene og ikke minst kostnadene ved å gjøre slike tøffe oppdrag og å satse på den måten man faktisk gjør.

Så tror jeg man rett og slett må erkjenne at dette ikke hadde virket, hadde ikke USA tatt en lederrolle. Det kan godt hende at andre land mener at man gjør det som forventes. Men etter mitt skjønn er det hevet over enhver tvil at NATO og NATOs ressurser ikke ville ha vært i nærheten av det samme hvis ikke USA hadde gått foran og tatt de største belastningene. Vi er godt fornøyd med det vi gjør. Vi satser på mange ting og har et forsvar som er i utvikling. Vi har en åpen og langt på vei velfungerende sikkerhetsdebatt hjemme. Det synes jeg er bra.

Samtidig registrerer jeg at forsvarsminister Gates ikke er like imponert over resten av NATO-landene. Det tror jeg vi skal ta med oss som et alvorlig varsko i tiden framover. Jeg vil ikke bli overrasket hvis flere land også innenfor NATO kommer til å lage nye avtaler – bilaterale eller multilaterale, som vi ser at Frankrike og England har gjort på hangarskipssiden – rett og slett, som saksordføreren var inne på, fordi økonomien er så tøff at det blir vanskelig for små og mellomstore nasjoner å prioritere forsvaret framfor andre ting. Politikk handler om å velge. Det handler om prioritering. Jeg tror at enkelte vil måtte erkjenne at man ikke har råd til alt, og man må finne nye samarbeidsformer. Utfordringen da vil være å sørge for at man gjør de smarte tingene, og at man finner gode partnere, som man kan stole på, og at man har en felles kultur, en felles definisjon av hva man skal oppnå. Hvis ikke kommer dette til å kunne bli vanskelig for dem. I så måte er Norge i en særstilling, som har en økonomi som gjør at vi kan gjøre det vi har politisk lyst til, og politiske ambisjoner om.

Så kunne jeg tenke meg å si noe om den andre saken, som handler om NATOs parlamentarikerforsamling. Det er et organ der Stortinget har en delegasjon som markerer seg bra, og som gjør en god jobb. Men det hadde vært fristende å spørre utenriksministeren om i hvor stor grad NATOs parlamentarikerforsamling spiller en rolle. Er det sidestilt med det Vestunionen får til? Sidestilles det med andre som produserer rapporter, kommer med uttalelser, som lagres på egnet sted, og dermed er glemt? Hvis det er tilfellet, synes jeg det er skuffende. Jeg håper jo selvfølgelig at det ikke er slik det er, fordi NATOs parlamentarikerforsamling er et sted hvor folk som har et ønske om å ta et ansvar for sine respektive nasjoner og for solidariteten innenfor NATO, faktisk trenger respekt for den jobben man gjør, og fordi man tar opp ting som er av ulik karakter, fra sivile ting som vann- og matsikkerhet til å bekjempe IED-er, veibomber, gjennom å produsere rapporter som går til de respektive nasjonene og til NATOs generalsekretær. Jeg synes man skal ta vare på den slags ambisjoner. At politikere møtes, diskuterer felles temaer og felles problemområder, er kun positivt etter mitt skjønn. Derfor håper jeg det er slik at når man har gjort sine vedtak, man har produsert sine rapporter i parlamentarikerforsamlingen, at de går til de respektive departementene og at man, om ikke annet av respekt, ser gjennom dem og ser om det er ting man kan anvende i den operative og daglige politikken. Hvis ikke har vi deltakere i et organ som møtes for å møtes, og det er egentlig en dårlig måte å forvalte skattebetalernes penger på, og ikke minst tiden til de som er der og gjør jobben sin der nede.

Alt i alt er min konklusjon at NATO er en hjørnestein i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Organisasjonen spiller på mange fasetter – fra den rent militæroperative, skarpeste biten av det NATO gjør, til den sivile biten. Her er et stort spekter og et stort mangfold av tiltak – ikke minst engasjementet som nasjonene bidrar med, og kanskje aller mest: innsatsen til hver enkelt som er ute og gjør en jobb, som de faktisk stiller opp og tar ansvar for.

Ivar Kristiansen (H) [22:12:59]: Saksordføreren har på en grundig måte redegjort for komiteens innstilling. Vi slutter oss selvfølgelig til de formuleringer som saksordføreren har ytret i dag.

Det er liten tvil om at NATO i dag fremstår som vår suverent viktigste utenrikspolitiske arena. Der er vi faktisk på parlamentarikernivå «hands on» og deltar i den politiske beslutningsutvikling. Det tror jeg utarbeidelsen av NATOs nye strategiske konsept i november 2010 på mange måter har illustrert. Det er ingen tvil om at Norge både på regjeringsnivå og parlamentarisk har satt sine fotavtrykk. Denne institusjonen som mange har spådd avviklingen av, fremstår nå som mer potent enn kanskje noen gang, og vil fremstå som det trafikkpoliti i verden som er i stand til å ordne opp der kimen til uro og konflikter vil kunne oppstå.

Det er liten tvil om at NATO på mange måter utgjør et slags politisk paradoks internasjonalt. Paradokset har sin grunn i at NATO er den eneste militæralliansen i historien som har klart å overleve sine gamle fiender. Faktisk er det slik at forskere og andre politiske analytikere i stor grad ikke helt har klart å forstå hvorfor alliansen har overlevd, og at den fremdeles blir oppfattet som nyttig og relevant. Den er et sikkerhetspolitisk instrument 20 år etter oppløsningen av Sovjetunionen og Warszawapakten. Det at NATO overlevde den kalde krigen, gjør derfor NATO til et unikt fenomen i internasjonal politikk.

Så har både saksordføreren og representanten Ellingsen vært inne på NATOs utfordring, de debattene, denne politiske arena man får anledning til å delta i med partnerskapsland, Midtøsten-land, og ikke minst at Norge har prioritert at NATO skal være opptatt av Russland-spørsmålet. Dette tror jeg er svært viktig, og min erfaring – jeg tror det er de flestes erfaring – er at NATO-alliansen og Russland har nærmet seg hverandre. Det er ingen tvil om at det er fellesnevnere som binder sammen NATO og Russland, og det kan på sikt skape en enda større og bedre grobunn for stabil og fredfull utvikling. Stikkord som Iran, stikkord som terror osv. har etter hvert blitt nøkkelord som skaper en fellesnevner.

Det er også viktig å henlede oppmerksomheten på toppmøtet som var i Lisboa, som var det viktigste på svært mange år. Toppmøtet var en suksess for alliansen, men ikke minst for generalsekretær Anders Fogh Rasmussen personlig, både fordi han ledet alliansen frem til enighet om det strategiske konsept, og også fordi han personlig spilte en sentral rolle i utarbeidelsen av enigheten mellom Russland og NATO om missilforsvarssystemet. Etter toppmøtet fremstår derfor generalsekretæren som en politisk leder som alliansens medlemsland i langt større grad enn tidligere støtter opp om.

Så var representanten Ellingsen inne på USAs avtroppende forsvarsminister, som har uttrykt sin bekymring for byrdefordelingen, for Europa, hvordan man håndterer forsvars- og sikkerhetspolitikk. Jeg tror det er all grunn til å merke seg bekymringen til USAs forsvarsminister, og det har vi sett tendenser til i utviklingen også etter perioden som denne beretningen handler om, nemlig året 2010. Inngangen til 2011 var et klart uttrykk for å ta hånd om strid i Midtøsten, NATO stiller opp gjennom hjemmel i FN-vedtak osv. Men Europas sikkerhet, vår egen sikkerhet og vår egen politikk kan ikke utvikle seg i en situasjon der vi ser at USAs andel av NATOs samlede utgifter stiger faretruende høyt; den har økt med ca. 25 pst. i løpet av de siste ti år. USAs andel av NATOs driftskostnader begynner etter hvert å balansere på et punkt mellom 75 og 80 pst., og slik bør det ikke utvikle seg.

Samtidig vil det være alliansens utfordring å sørge for at vi fortsatt er med, er «hands on», og at alliansen som sådan kan bidra til at de nye stormakter, f.eks. India og Kina, også nå bidrar til å ta sin del av ansvaret for fred og utvikling i verden. Det holder ikke lenger å si at nå må andre land stille opp for å rydde opp i Syria. Man har gjort det i Libya, og det er ikke alltid slik at man har råd i USA til å påta seg enhver fremtidig forpliktelse for fred og utvikling.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [22:18:21]: Nå er ikke dette en kontroversiell melding, men det er godt å lese at det er en samlet komité som stiller seg bak den. Og det bringer meg rett over til en kommentar om NATOs parlamentarikerforsamling: Det parlamentariske elementet er veldig viktig i NATO, det har jeg erfart gjennom disse siste årene. Neste uke skal jeg delta på parlamentarikersamlingen i Tromsø, og det er et uttrykk for at i NATO-demokratiene spiller parlamentarikerne en veldig viktig rolle i forhold til forankring og inspirasjon til de vedtakene vi gjør på de kritiske områdene som NATO regulerer. Så til representanten Ellingsen vil jeg bare bekrefte det: Det er et viktig forum. Det er viktig forum for oss å få ut også norske prioriteringer, fordi det vinner gjenklang i de landene som er berørt.

Jeg har lyst til å si her at toppmøtet i NATO i fjor var en viktig milepæl i alliansens utvikling. Jeg vil derfor kommentere et forhold som ikke har vært omtalt så mye, som gjelder de endringene og moderniseringene i NATOs kommandostruktur som det ble truffet beslutning om, der man ville redusere antall offiserer fra 13 000 til 8 800. Oppgaven med å bestemme hvor kuttene skulle tas, ble overlatt til forsvarsministrene. Slike beslutninger er aldri enkle. I første omgang kommer kuttene i den operative kommandoen. Hovedkvarterene i Lisboa, Madrid, Heidelberg, Napoli og Izmir legges ned. Nye og mindre hovedkvarterer opprettes på noen av disse stedene, men alt i alt har man nådd målsettingen fra toppmøtet. Det ble tidlig klart i denne perioden at det ikke ville bli gjort vesentlige endringer i transformasjonskommandoen, hvori Joint Warfare Centre på Jåttå er underlagt. Dette er vedtatt videreført på Jåttå i den nye kommandostrukturen, og det er en viktig seier for Norge og også en god kompliment til den kommandoens kvalitet. Jeg har lyst til å nevne det her.

Så en kommentar til NATOs stilling her vi nå står, midt i 2011, og det er jo vesentlige forhold som har kommet til etter at denne meldingen ble skrevet, nemlig operasjonen i Libya. Jeg mener at forsvarsminister Gates’ innlegg i forrige uke var en befriende refleksjon – igjen – over at det er demokratier vi snakker om. At en utgående forsvarsminister bruker tiden til å snakke rett ut og gi klare meldinger, det skal vi ta med oss. Vi kan jo også ta med oss at han her anerkjente den innsatsen som Norge har gjort i Libya-operasjonen, uten at vi skal vie for stor oppmerksomhet til det her. Men for å sette hans innlegg noe i perspektiv så er det viktig at også amerikanerne får høre tilbake at de NATO-allierte altså deltar for fullt og tar en betydelig kostnad og belastning ved operasjonen i Afghanistan, som er en utfordring for alle NATO-land, men som er en operasjon hvor USA har ført an, og som de allierte har sluttet opp om. Så byrdefordelingsprinsippet må ses i et litt større perspektiv enn akkurat prosentandeler, slik Gates fremførte det.

Når det gjelder Norges rolle, så opplever jeg at nordområdene i dag er bedre forstått i NATO. Det er ikke et område med økt spenning og behov for en «uroplanlegging» i forsvarsalliansen, men det er en region som er i endring politisk, og hvor nærheten til Russland og samarbeidet med Russland i Arktis og i Barentsregionen er en viktig dimensjon – historisk – for dette motsetningsforholdet som var mellom NATO og Russland. Det er jo fortsatt slik at den grensen som vi nå får komplett med Russland, tidligere var øst–vest-grensen, NATO–Warszawapakt-grensen. Dette er nå en grense der vi kan vise mye nytt samarbeid, og det tror jeg er et viktig norsk bidrag til den helhetsforståelsen som er i NATO.

I forrige uke kunne vi markere 20-årsjubileum for de baltiske staters uavhengighet, og de bringer til torgs en helt annen erfaring i det naboforholdet enn det vi gjør. Det som er det spesielle ved NATO, er jo at vi slår erfaringene våre sammen til det som blir en fellesnevner. Det tror jeg også blir en viktig del fremover.

Til sist vil jeg si at det er gjennom våre NATO-allierte vi er deltakere i en veldig krevende militæroperasjon i Afghanistan, som nå er inne i sin transisjon mot afghansk sikkerhetsansvar. Og vi er gjennom en NATO-kommando engasjert i Libya. Det understreker alvoret vi forbinder med NATO. NATO er ikke en historisk etterlevning, men en organisasjon som i høyeste grad er i stand til å være relevant, og til å svare på behov og utfordringer her og nå.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tore Nordtun (A) [22:23:35]: Jeg vil bare knytte noen ord til innstillingene fra utenriks- og forsvarskomiteen, om bl.a. NATO i 2010. Jeg synes det er en veldig viktig melding vi diskuterer i dag.

Jeg har hatt gleden av å sitte i NATOs parlamentarikerforsamling, i den komiteen som har med økonomi og energisikkerhet å gjøre, og jeg kan bekrefte at det er meget interessante samtaler som foregår der – det er viktige ting.

Det som har vært på agendaen i flere møter nå, er den økonomiske situasjonen innenfor de 28 alliansepartnerne i de 28 NATO-landene, og der er det meget stor variasjon. Mange land må ta fatt i forsvarsbudsjettet og gjøre drastiske nedskjæringer, opptil 30 pst. og 40 pst. i enkelte land. Da sier det seg selv, når man må gjøre det år etter år, at forsvarsevnen innenfor de enkelte landene er ganske redusert. Da begynner man å drøfte nye måter å gjøre tingene på, og der synes jeg alliansen er høyst oppegående. Ikke minst Fogh Rasmussen, generalsekretæren, var i den siste samlingen i Varna veldig offensiv på det området. Han tok til orde for et mye sterkere flernasjonalt samarbeid innenfor de ulike områdene. Her er nå arbeidet i gang med investeringer og utvikling av den militære kapasiteten i et samarbeid nettopp for å bygge opp kompetansen på trening, øving, nødvendige reformer, omorganisering, felles innkjøp osv. Dette er veldig viktig i den økonomiske situasjonen mange av disse landene befinner seg i. Her må man ha en langsiktig satsing, slik at man får de strategiske kapasitetene vi trenger på plass i den nye militære strategien vi har framover. Men vi må ikke forlate de kollektive kjerneoppgavene og nødvendige ressurser i denne sammenheng. Det er veldig viktig. De grunnleggende strategiske kapasitetene må fortsatt være der. Det er fundamentet for den kollektive militære evnen i alliansen.

Så helt til slutt om omorganisering, som utenriksministeren var inne på. Jeg synes det er gjort et godt arbeid, selvfølgelig ikke uten interne stridigheter, når man nå har redusert hovedkvarterene fra 15 til 7. Det er ganske drastisk blant 28 medlemsland. Heldigvis ble trenings- og omformingskommandoen i Stavanger opprettholdt som et av de viktige hovedkvarterene på det området. Man skal være oppmerksom på at det er her utdanningen til de ulike hovedkvarterstabene nå foregår, stabene både i Afghanistan og i Libya – det er her man nå lærer opp dem som skal gjøre den gode internasjonale jobben for NATO.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 17 og 18.