Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 20 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Det foreslås videre inntil 10 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter hovedtalerne fra hver partigruppe og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Arne L. Haugen (A) [18:25:34]: (ordfører for saken): Det er en glede for meg å legge fram næringskomiteens innstilling til årets jordbruksoppgjør. Jeg vil takke komiteens medlemmer for godt samarbeid, slik at vi fikk gjennomført behandlingen av oppgjøret her i Stortinget på en forsvarlig måte.

Oppgjørets ramme er på 1 420 mill. kr, som finansieres med 860 mill. kr i økt målpris og 365 mill. kr i tilskudd over statsbudsjettet. Resten av inndekningen er overførte midler fra 2010 og økt verdi av jordbruksfradraget.

Et viktig element i årets oppgjør er at regjeringen foreslår å fjerne matproduksjonsavgiften i statsbudsjettet for 2012. Det vil gi en avgiftslette i størrelsesordenen 280 mill. kr for norskproduserte jordbruksvarer med virkning fra 1. januar, og det er dette som skaper grunnlaget for at partene er enige om målprisøkninger fra samme dato. Men for industrien betyr dette totalt sett en avgiftslette på over 600 mill. kr. Og jeg må si at jeg undrer meg litt over at vi ikke har hørt mer jubelrop fra verken industrien eller opposisjonen over at denne særnorske avgiften på matproduksjon nå faller bort.

Avtalen forutsetter videre at landbruket nå må betale full medlemsavgift til folketrygden, dvs. at medfinansieringen gjennom avtalen bortfaller. Det kompenseres ved tilsvarende inntektsgivende tiltak innenfor avtalen og ved at jordbruksfradraget økes innenfor en provenyramme på om lag 120 mill. kr. Det er verdt å merke seg at skogbrukere som ikke driver i kombinasjon med jordbruk, ikke får nyte godt av dette, og det er derfor enighet om å øke avsetningen til skogbruk og bioenergi over Landbrukets utbyggingsfond som en delvis kompensasjon.

Denne avtalen viderefører den opptrappingen av muligheter for økt lønnsomhet i jordbruket som startet i 2006. Den sterke distriktsprofilen fra fjorårets oppgjør blir videreført, men ikke ytterligere forsterket. Kornproduksjon er prioritert i dette oppgjøret, dette for å underbygge behovet for at det blir produsert mat- og fôrkorn på de beste arealene – «et historisk godt kornoppgjør», som lederen i Østfold Bondelag uttalte da avtalen forelå. Ja, det er verdt å merke seg at det stimuleres til økt kornproduksjon ved at arealtilskuddet økes, det kompenseres for økning i gjødselprisene, målprisen for mat- og fôrkorn er økt, prisnedskrivningstilskuddet er økt, og bevilgningen til stedsfrakttilskudd for kraftfôr er styrket. Det er også enighet om å innføre et tilskudd for beredskapslagring av såkorn. Det er meget bra.

Kanaliseringspolitikken er en viktig mekanisme som sikrer at det blir produsert mat- og fôrkorn på de beste arealene, og melk og kjøtt ute i distriktene. Da får vi mest mulig ut av våre samlede ressurser. Og når beitenæringen blir prioritert, slik vi har gjort siden 2006, får vi også opprettholdt kulturlandskapet som en effekt av matproduksjonen.

Jeg synes dette er et meget klokt grep i landbrukspolitikken vår for å sikre at vi har produksjon og bosetting over hele landet. Med grunnlag i landbruket har vi en desentralisert bosettings- og sysselsettingsstruktur, og jeg mener at vi i Norge har lyktes bra med det. Så er det likevel slik at altfor mange bruk står tomme, og vi har etter mitt syn for lav arealproduktivitet på en del av arealet vårt. Her er det mye å ta tak i. Så er det selvfølgelig slik at skal vi opprettholde et landbruk over hele landet, må vi innse at vi må ha en variert bruksstruktur, tilpasset de ulike rammebetingelsene som naturen og geografien gir. Vi vil heller ikke lykkes uten at det er vilje til også å bruke budsjettmidler, i tillegg til at landbruket må ta en betydelig andel av inntekten fra markedet.

Skal vi lykkes med å opprettholde selvforsyningsgraden i takt med en stadig voksende befolkning, må vi utnytte alle de mulighetene vi har, og vi må ha et robust tollvern. Her er vi kanskje ved en av de mest krevende avveiningene i landbrukspolitikken. Bøndene skal ha en forsvarlig lønnsomhet i sine produksjoner, samtidig som råvareprisene må holdes på et nivå som næringsmiddelindustrien kan forsvare, og vi er avhengige av å importere en rekke innsatsvarer. Det påhviler oss også en forpliktelse til toll- og kvotefri adgang til det norske markedet for alle produkter fra land som står på FNs MUL-liste, som ble iverksatt fra 1. juli 2002. Det er nå 64 land som kan eksportere alle sine jordbruksprodukter til Norge uten toll. Denne importen har vært svakt økende de senere årene. Som eksempel er det interessant å nevne vår import av storfekjøtt fra Swaziland. Regjeringen åpnet der for en importkvote på 500 tonn storfekjøtt for noen år siden. Her er det nå en positiv utvikling på gang, som har meget stor betydning for småbønder i Swaziland, noe jeg selv har registrert ved et besøk.

Når det gjelder økonomien i landbruket, mener vi i Arbeiderpartiet at det er i melkeproduksjonen at utfordringene er størst. Her kommer også de tyngste investeringsbehovene. Måten å organisere produksjonen på vil variere fra bruk til bruk og fra område til område. Samdrifter kan være en glimrende måte å organisere produksjonen på for mange, først og fremst kanskje der det er små bruk, mens det i andre områder er å foretrekke å bygge ut på basis av tilleggskjøp og leie av melkekvoter. Men dette vil variere mye. Det er viktig at brukeren selv gjør disse avveiningene på basis av egen kompetanse, økonomi og lokale muligheter. Jeg er ikke tilhenger av at vi som politikere skal drive og misjonere for den ene eller andre måten å organisere produksjonen på, men det er viktig at vi som politikere legger forholdene til rette, slik at bonden kan ta de valgene som er riktige ut fra eget ståsted.

Komiteen har samlet seg om en merknad om situasjonen i storfekjøttproduksjonen og understreker behovet for at det fortsatt blir stimulert til hold av ammeku. Ammeku har blitt et viktig innslag i det norske husdyrbruket og imøtekommer behovet for bruk av beiter. Den er et godt alternativ til sau i rovdyrutsatte områder, samtidig som det åpne kulturlandskapet også er positivt for å opprettholde det biologiske mangfoldet.

Ellers er det vanskelig å snakke om beitenæringen uten å komme inn på de utfordringene vi har med rovdyr i noen av beiteområdene. Selv om dette er et saksfelt som ligger til en annen komité, har det så absolutt med mulighetene for å drive næring i enkelte distrikter å gjøre. Jeg håper inderlig at de forsøk som nå gjøres på parlamentarisk ledelsesnivå, må føre fram til et bredt forlik, et forlik som, etter mitt skjønn, bør føre til at det blir etablert en mer effektiv rovdyrforvaltning. Så må selvsagt beitenæringen gjøre sitt for å unngå at beitende husdyr blir eksponert for rovdyr i større grad enn nødvendig. Tilskuddet til organisert beitebruk er da også økt i denne avtalen.

Når det gjelder selve jordbruksforhandlingene som forhandlingsinstitutt, registrerer jeg med tilfredshet at det nå er et bredt flertall her i huset som slår ring om dette, og at det nå bare er Fremskrittspartiet som er imot at landbruket skal ha en slik avtale.

Høyre og Fremskrittspartiet har i en felles merknad manet til forsiktighet ved at for stor del av kostnadene ved jordbruksoppgjøret blir tatt ut i pris. Dette er det grunn til å merke seg. Det er interessant at de to partiene som har arbeidet for en sterkere markedsorientering av økonomien, plutselig er så skeptiske til at markedet skal fungere. Men jeg regner med at det er her de to partiene flagger det som måtte komme ved en eventuell regjeringsovertakelse, nemlig betydelige kutt i avtalen, for jeg tror ikke bonden skal ta for gitt at de to partienes forsiktighet når det gjelder pris, blir kompensert med tilsvarende økning i budsjettstøtten. Det vitner ikke de to partienes budsjettforslag om. Jeg tror derfor det er avgjørende viktig for landbruket og for bosettingen i dette landet at den rød-grønne regjeringen får en svært lang funksjonstid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Trældal (FrP) [18:35:15]: Arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte at man skulle avvikle pelsdyroppdrett. Så mitt spørsmål til representanten blir: Vil Arbeiderpartiet legge inn et krav i landbruksmeldingen om at pelsdyrnæringen avvikles, og hvilken pris har man satt på omstillingen for næringen, hvis man legger den ned?

Arne L. Haugen (A) [18:35:37]: Arbeiderpartiet har ikke satt noen pris på den jobben som skal gjøres. Forholdet til pelsdyr forutsetter vi blir avveid når landbruksmeldingen blir lagt fram. Da vil representanten se hvilken posisjon Arbeiderpartiet har inntatt.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [18:36:19]: Media gjengir daglig uttalelser fra regjeringens indre liv. Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete, krever vetorett om landbruksmeldingen. Arbeiderpartirepresentant og leder i næringskomiteen, Terje Lien Aasland, er i dag sitert i Nationen på at det er «komplisert».

Mitt spørsmål er: Kan Arbeiderpartiet nå garantere at landbruksmeldingen kommer til Stortinget til høsten, som lovet?

Arne L. Haugen (A) [18:36:56]: Arbeiderpartiet legger til grunn at meldingen blir lagt fram til høsten, slik det er kunngjort. Noe annet har ikke jeg å kommentere til dette.

Harald T. Nesvik (FrP) [18:37:28]: Jeg vil gå litt tilbake til avslutningen i representantens innlegg. Han henviste til en merknad fra Fremskrittspartiet og Høyre og stiller spørsmål ved hvordan to partier som er tilhengere av markedsøkonomi, kan være negative til å ta ut en del av jordbruksavtalen i økte priser.

Da jeg i sin tid gikk på skolen, lærte vi at ved markedsøkonomi fikk en fastsatt en pris mellom tilbud og etterspørsel. I jordbruksforhandlingene sitter det to parter og forhandler om målpriser. Det betyr at en tar det ut i pris.

Er representanten enig i at dette ikke er markedsøkonomi, men så nært planøkonomi en faktisk kan komme?

Arne L. Haugen (A) [18:38:18]: Det partene i jordbruksforhandlingene avtaler, er målpris, og den oppnår man hvis næringen oppnår de prisene i markedet som de har forutsatt i avtalen. Det er konsekvensen av målprisfastsettelsen. Det er, som representanten kanskje vet, ikke alltid at man oppnår den målprisen i markedet som man har avtalt i avtalen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Torgeir Trældal (FrP) [18:39:16]: Fremskrittspartiet regner selvstendig næringsdrivende bønder som en bærebjelke for verdiskaping og næringsutøvelse mange steder i landet. Vi vil arbeide for at bonden skal få utviklingsmuligheter framover. En robust landbruksnæring bidrar til å nå viktige mål om en fortsatt betydelig norsk matvareproduksjon, differensiert bosetting og vakkert kulturlandskap. Vi mener at landbruket, i likhet med f.eks. reiselivsnæringen og fiskerinæringen, har stor betydning for å sikre en positiv utvikling i mange lokalsamfunn.

Vi registrerer at omstillingen i landbruket fortsetter. Det er anslått at 36 000 gårdsbruk med bolig står tomme, mange står til forfalls. Det er viktig og nødvendig med omstilling til større og mer effektive enheter for å sikre at jordbruksnæringen blir mer framtidsrettet og mindre avhengig av overføringer, og vi mener at jordbrukspolitikken bør legge bedre til rette for dette.

Det er prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære budsjettbehandlingen. De årlige vedtak om jordbrukets rammebetingelser er ikke et lønnsoppgjør, men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter. De betydelige avvik som er mellom lovet inntektsutvikling i jordbruket i de enkelte oppgjør og oppnådd utvikling, viser at beregningsgrunnlaget som legges til grunn for oppgjøret, er heller tynt.

Fremskrittspartiet vil at bønder, som andre næringsdrivende, skal ha ansvar for egen verdiskaping ut fra de rammebetingelser samfunnet setter, og det er viktig å gi landbruket nye muligheter til å utvikle seg og redusere avhengigheten av offentlig støtte. For at behandlingen av oppgjøret skal kunne ses i sammenheng med andre politiske prioriteringer, synes jeg det er ryddig at oppgjøret behandles i forbindelse med statsbudsjettet og følger kalenderåret. Staten skal fortsatt gi økonomisk tilskudd til landbruket, men slike tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske enn i dag.

Fremskrittspartiet ser det som sentralt å styrke bondens eiendomsrett til eget bruk, ved bl.a. å fremme forslag om å oppheve boplikt. Boplikten er til hinder for framtidsrettet utvikling av jord- og skogbruk i Norge, og det er ikke dokumentert at den bidrar til bosetting. Prisreguleringen gir i mange tilfeller kunstig lave priser og er til hinder for omsetning og øker risikoen knyttet til investeringer på gården. Stor avstand mellom markedspris og regulert pris skaper også et grunnlag for tilfeller der deler av kjøpsvederlaget holdes skjult for myndighetene. Vi mener det er et grovt inngrep i eiendomsretten at staten tvinger folk som vil selge gården, til å ta en lavere pris enn det kjøper er villig til å betale.

Fremskrittspartiet stiller seg sterkt kritisk til den landbrukspolitikken som den rød-grønne regjeringen fører, og kan derfor ikke på noen måte stille seg bak den framforhandlede jordbruksavtalen. Den nye avtalen legger ikke opp til ny retning i landbrukspolitikken – dette til tross for at det er et stort behov for en kursomlegging av landbrukspolitikken. Til tross for at den rød-grønne regjeringen varslet en kraftig omlegging av landbrukspolitikken da den kom til makten, har ikke dette skjedd. Også i år var det et stort sprik mellom det kravet som ble framlagt av bondeorganisasjonene, og det tilbudet som kom fra staten. Den framforhandlede avtalen ligger på ca. halvparten av det opprinnelige kravet fra organisasjonene.

Det må innføres et normalt markedsbasert system for landbruksprodukter som styres av tilbud og etterspørsel. Ved underdekning i markedet vil produsenten kunne ta en høyere pris, mens forbruker kan velge andre produkter dersom prisen på et produkt er for høy. Da vil prisene på produktene variere i takt med markedet, og produsentene må være markedsorientert i sin produksjon. I en situasjon som i dag, hvor forbrukerne etterspør mer enn det norske bønder kan produsere, vil et markedsbasert system bidra til en høyere produksjon. I et markedsbasert system vil det oppstå konkurranse mellom produsentene, noe som fører til bedre produkter, innovasjon og mer kostnadseffektiv produksjon. Dette vil bidra til bedre inntektsmuligheter for produsenter som er dyktige, som er innovative, og som er gode forretningsmenn.

Fremskrittspartiet vil påpeke at markedsbaserte systemer fungerer i alle andre markeder, og at det derfor ikke er noen grunn til å unnta landbruket fra dette. Den kraftige nedgangen i antallet bønder og bruk vil fortsette i de kommende årene og antakeligvis med økt kraft. Aktørene i landbruket har liten framtidstro, og tilliten til regjeringens landbrukspolitikk er på et lavmål. Den landbrukspolitikken som har vært ført gjennom mange år, er et sosialistisk eksperiment som har bidratt til at den norske bonden er blitt fanget inn i et nett og et system som det nå er tilnærmet umulig å komme ut av. Landbrukspolitikken er preget av en sterk iver etter å regulere næringen helt ned til den minste detalj, og hvor offentlige byråkrater og et særdeles detaljert regelverk har tatt over styringen av hvordan utviklingen i landbruket skal skje. Den styringen som den enkelte bonde skal ha over egen eiendom og arbeidsplass, er blitt borte, og bøndene er i dag mer å anse som offentlig ansatte og utøvere av en offentlig politikk enn som selvstendig næringsdrivende. Dette har ført til at kreativitet, satsingsevne og ønske om å ta risiko nærmest er blitt fraværende i store deler av landbruket.

Jeg finner det merkelig at både landbrukets organisasjoner og Senterpartiet støtter opp om en politikk som fører til stadig færre bønder og stor misnøye rundt inntektssituasjonen og utviklingsmulighetene blant aktørene i næringen. Det blir derfor viktig å påpeke at jordbruksavtalesystemet har blitt så innviklet og komplisert at det er få utenom det sentrale byråkratiet i Landbruks- og matdepartementet som har mulighet til å sette seg inn i alle systemets sider og forstå det fullt ut. Det er heller ikke noen andre land innenfor OECD-området som har funnet dette formålstjenlig.

Det kan være skadelig for annen eksportindustri, bl.a. fisk, når man setter en melketoll på svimlende 436 pst.

Norge må belage seg på at det vil bli redusert importvern i kjølvannet av den internasjonale utviklingen gjennom WTO-forhandlingene. Utviklingen bærer bud om gradvis økt konkurranse for norske landbruksprodukter. Til tross for et høyt tollvern har ikke norske myndigheter lagt noen plan for hvordan det norske landbruket skal møte en slik utvikling. Dette er svært kritisk. Resultatet kan bli at det norske landbruket får seg en blåmandag når resultatet fra WTO-forhandlingene blir kjent. Vi må få en ny utvikling av en robust produksjon, basert på markedsøkonomi.

Matkjedeutvalget la for en liten stund siden fram analysen «Mat, makt og avmakt», som skulle si noe om styrkeforholdene i verdikjeden for mat. Dette ble dessverre et politisk bestillingsverk der man ikke tok med dem som virkelig styrer matprisene i landet, nemlig monopolistene og markedsregulatorene Tine og Nortura.

Nesten ingenting fungerer i den norske vanstyrte, sosialistiske landbrukspolitikken. Vi har verdens dyreste mat, med verdens dårligste utvalg, noe landbruksminister Lars Peder Brekk er strålende fornøyd med.

Effektivitet kan det ikke bli når markedet er styrt av en regulator og monopolist som styrer alt, som f.eks. i kyllingbransjen. Rigide regler gjør bl.a. at man må stenge ned kyllingproduksjonen i store deler av året.

Ole Robert Reitan fortalte følgende historie på et frokostmøte, arrangert av Civita, om et møte med monopolisten og regulatoren Nortura: Han hadde først hatt møte med kyllingprodusenter, som var fornøyde med at de hadde økt klekkeprosenten slik at lønnsomheten gikk opp. Det er selvfølgelig viktig for en bonde å få opp klekkeprosenten, for det er der inntekten kommer, og det er da han får mer kjøtt å selge. Dette fortalte han til Nortura på et møte, som kommenterte at det ikke var ønskelig for Nortura, for da ble det produsert mer egg, og prisen ville bli lavere.

Hvis vi går tilbake til november i fjor, hadde Nortura et stort overskudd på svinekjøtt. Men så startet kjedene priskrig på ribbe. Hva skjedde? På to uker var vi fri for ribbe i Norge og måtte redusere tollvernet for å importere ribbe fra andre land, samtidig som regjeringen tillot at det ble dumpet norsk ribbe i Ukraina til under 10 kr per kg. Markedsregulator Nortura hadde eksportert – eller på godt norsk dumpet – nær 2 000 tonn svinekjøtt. Landbruksministerens reaksjon på at folk flest kunne unne seg litt billig ribbe, var at han på spørsmål fra undertegnede fra Stortingets talerstol uttalte at han mente det var «uetisk» å betale under 14 kr kiloen for svinekjøttet. Hvor er etikken når landbruksministerens politikk fører til at man dumper kjøttet i Ukraina for godt under 10 kr kiloen og ikke 14 kr?

Regjeringen Stoltenberg er tydeligvis mer opptatt av å subsidiere billig mat i Ukraina enn å føre en riktig, god landbrukspolitikk. Det er ikke akkurat en forbrukervennlig politikk vi ser fra regjeringen i dag. Dette er sosialistisk politikk på sitt beste – å gi verden billig kjøtt og la Ola og Kari Nordmann betale regningen. Det hører vi også fra representanten fra Arbeiderpartiet her, som forteller om hvor flott det er å importere fra Swaziland.

Maten i Norge er 30–40 pst. dyrere enn i Sverige og Danmark. Tollvernet er skyld i mye av dette. Det gir oss dårlig utvalg, og det gir oss også verdens dyreste mat. Vi har en grensehandel som ifølge SSB er på 10,5 mrd. kr, og som ifølge Svenska Handelsinstitutet har nådd svimlende 20 mrd. kr. Så hva er rett, og hva er galt? Jeg tror vi må ta inn over oss at kanskje SSB har et litt for lavt tall når man ser hva andre kommer med. Her har vi store tap av industriarbeidsplasser – i størrelsesorden 10 000–15 000 arbeidsplasser som går bort.

Den nye landbruksmeldingen viser seg å være et stort problem for regjeringen Stoltenberg. Liv Signe Navarsete uttalte i Nationen i går at landbruksmeldingen ikke bare er viktig for Senterpartiet – den er viktigst. Intern krangling om man skal avvikle pelsdyrnæringen, og rovdyrforlik er noen av temaene. Regjeringen viser politisk feighet ved å utsette meldingen til etter valget i 2011.

Jeg tar med dette opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Torgeir Trældal har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Arne L. Haugen (A) [18:49:36]: I en merknad argumenterer Fremskrittspartiet med at det er viktig å få ned de skyhøye avgiftene på mat i Norge, og ber regjeringen intensivere arbeidet med å redusere dem betraktelig.

Har ikke Fremskrittspartiet fått med seg at regjeringen har lagt inn som en forutsetning at matproduksjonsavgiften fjernes i sin helhet fra 1. januar 2012, og at det betyr en avgiftslette i størrelsesorden 600 mill. kr – noe som betyr enormt mye for industrien vår? Har ikke Fremskrittspartiet fått med seg dette?

Torgeir Trældal (FrP) [18:50:21]: Jo, Fremskrittspartiet har fått med seg det.

Men det man også må ta inn over seg, er at på grunn av importvern og alt annet gjør man mye av dette. Det er jo målprisene som det henvises til, som er lagt på, så det er forbrukerne som til sjuende og sist må betale for det regjeringen har gjort her. Hadde regjeringen fulgt Fremskrittspartiets politikk, hadde det ikke vært nødvendig å gjøre dette, og man ville ha fått mindre utgifter for forbrukerne. Fremskrittspartiet fokuserer, i motsetning til regjeringspartiene, på forbrukerperspektivet og ikke bare på overføringene.

Alf Egil Holmelid (SV) [18:51:07]: Framstegspartiet skriv i ein merknad at landbrukspolitikken ikkje lenger skal vere ein del av distriktspolitikken. Det skjøner eg jo godt. Med dei dramatiske kutta som dei gjer, er det ikkje noko igjen til distriktspolitikk.

Mitt spørsmål til representanten Trældal er: Reknar han med å få dei andre borgarlege partia med på ei slik rasering av landbruket og landbrukets distriktspolitiske verknad?

Torgeir Trældal (FrP) [18:51:31]: Når det gjelder rasering av landbruket, har ikke Fremskrittspartiet vært i regjering. Derimot har SV vært i regjering, og vi ser at det har blitt 36 000 færre bruk. Vi ser at bøndene taper inntektsmuligheter, vi ser at fraflyttingen aldri har vært så stor, og vi ser at matprisene aldri har steget så mye. Så den eneste muligheten for den norske bonden er faktisk å få et snarlig regjeringsskifte, slik at man får de rammebetingelsene og den forutsigbarheten som man trenger. Regjeringen Stoltenberg har tatt fra bonden muligheten til å være forutsigbar. Det finnes ikke forutsigbarhet. Det kan vi gi mange eksempler på. Man starter opp én støtteordning ett år – borte neste år. Det er ikke noen langsiktighet i dette.

Det jeg kan love representanten, er at når vi kommer i regjering i 2013, vil bonden få bedre inntekt og mer forutsigbarhet.

Irene Lange Nordahl (Sp) [18:52:39]: På sidene 22 og 23 i merknadene til saken står det at Fremskrittspartiet vil arbeide for «en fortsatt betydelig norsk matproduksjon, differensiert bosetting og vakkert kulturlandskap». Fremskrittspartiet foreslår imidlertid å kutte budsjettstøtten til landbruket med 7,7 mrd. kr. Dette svarer til en inntektsnedgang på 140 000 kr per årsverk. Veldig mange av de landbrukspolitiske ordningene vi har, er innrettet mot å styrke konkurransekraften til distriktsjordbruket og utjevne de produksjons- og markedsulempene de har.

Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet er derfor: Hvordan skal Fremskrittspartiet opprettholde landbruket i distriktene, når de tar bort alle virkemidlene for nettopp å sikre denne delen av landbruket?

Torgeir Trældal (FrP) [18:53:26]: Hvis representanten har lest merknadene – hun bør ha lest merknadene og sett helheten i dem, for skal en se på Fremskrittspartiets merknader, må en se på helheten – ville hun sett at vi har en annen måte å styre landbruket på.

Regjeringen bruker et system som ingen i verden, heller ikke i OECD-systemet, driver jordbruk etter. Det er ingen plasser maten er dyrere, det er ingen plasser vi har mer fraflytting, og det er ingen plasser det går dårligere når det gjelder den politikken som drives i dag. Med vår politikk ville vi komme til å deregulere. Vi kommer til å slippe bonden fri, vi skal faktisk la bonden være en selvstendig næringsdrivende, ikke slik som regjeringen gjør i budsjettet – å gjøre ham til en statsansatt og til en person som ikke får lov til å bestemme over egen jord, ikke får bestemme over egen avling, og for den saks skyld ikke får bestemme når han skal gå på jobb.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Svein Flåtten (H) [18:54:38]: Komiteens behandling av årets jordbruksoppgjør viser at det er en grunnleggende enighet om betydningen av den viktige rollen landbruket spiller i det norske samfunnet.

Høyre stiller seg bak målsettingene for jordbrukspolitikken. Vi ønsker et lønnsomt jordbruk over hele landet. Ikke minst ønsker vi et jordbruk som kan produsere kvalitetsråvarer til matproduksjon, og et jordbruk som på sikt kan være mer konkurransedyktig og mer robust i forhold til den globalisering og internasjonalisering som uvegerlig vil følge, både av fremtidige WTO-avtaler – når de måtte komme – og en etter hvert nedbygging av internasjonale tollmurer. Vi ønsker også en lønnsom norsk foredlingsproduksjon, også basert på norske råvarer.

Alle disse gode målsettingene betinger at vi fører en god næringspolitikk. Vi trenger folk som forblir i jordbruksnæringen, og nye som satser. Men da trenger de politisk optimisme. Jeg synes at vårens diskusjoner rundt jordbruksoppgjør og landbruksmelding har satt næringen nærmest i en offentlig miskreditt.

Jeg har jo diskutert dette med statsråd Brekk i salen her tidligere, og det var derfor gledelig å lese i Bondebladet at Brekk sier at man ikke må snakke næringen ned. Det er jeg helt enig med ham i. Overskriften om surmuling står sikkert for Bondebladets regning. Men jeg tror han må være klar over at noe av nedstemtheten skyldes den oppstemthet som de rød-grønne partier tidligere hadde lagt opp til gjennom sine festresolusjoner, som har vist seg ikke å være helt gjennomførbare når de skulle ut i praktisk politikk. Vi har i hvert fall til gode å se dette i meldingen foreløpig.

Høyre mener at det viktigste er å peke på næringens muligheter – de mulighetene som finnes, og de som er politisk mulige å skape. Derfor er det gledelig at en samlet komité peker på at dette er en næringsavtale som angir inntektsmuligheter for bønder som selvstendig næringsdrivende. Jeg vil rose saksordføreren for de formuleringene og ikke minst for at han har fått med seg hele regjeringsfraksjonen på den typen formuleringer – meget gledelig.

Men det er desto mer overraskende å lese at Senterpartiets leder i Nationen i går sier om den forsinkede landbruksmeldingen at det er inntektsnivået i kroner og øre som nærmest er vetopunktet. Da er dette med selvstendig næringsdrivende og mulighetene fullstendig borte.

Dette må ikke bare bli en lønnskamp. Det må bli en kamp om mulighetene. Vi har i våre merknader i innstillingen lagt vekt på mulighetene. Vi mener at det trengs en endring i systemene – ingen revolusjon, men en villet endring som over tid øker lønnsomheten, rekrutteringen, stoltheten over yrket og ikke minst respekten i samfunnet. I enhver næring er det bare hardt arbeid og vilje til å investere i egenkapital og ikke minst i arbeidstid som gir resultater på sikt.

Så er det viktig med verdiene som ligger i en næringseiendom, som det også er i jordbruket. Der er det jo både boligeiendom og næringseiendom. Det må dereguleres. Boplikt, delingsforbud og prisreguleringer er systemer som har bremsende effekt på utviklingen i et moderne samfunn, også på verdiene.

Så til produktiviteten: Som saksordføreren også trekker frem, og som faktisk en samlet komité er enig om, er at det er strukturendringene i norsk jordbruk, ved at mange bruk legges ned, som ligger til grunn for produktiviteten. Men da er det underlig at flertallet sier at man skal hindre denne utviklingen i den fremtidige landbruksmeldingen. Hvis det er slik at økt produktivitet skyldes denne nedleggingen, og man roser produktiviteten, går jeg ut fra at man egentlig må kunne ønske at man får strukturendringer. Jeg tror vi må akseptere strukturendringene. Det kommer vi ikke bort fra. Derfor må vi ha systemer som belønner, stimulerer og sørger for at det blir planlagt strukturendringer. Vi må bruke de offentlige tilskuddene på en måte som honorerer produktivitet, investeringslyst og pågangsmot, og det betyr at vi kanskje må se på fordelingen av offentlig støtte mellom heltidsbønder og kombinasjonsbønder, mellom produkter og mellom geografiske regioner.

Høyre mener at vi fortsatt skal ha en jordbruksavtale. Vi ønsker en annen innretning. Vi ønsker en annen periodisering som skal følge kalenderår og budsjettår. Det har vi fremmet forslag om i innstillingen.

For øvrig kommer vi til å gå imot I og II i innstillingen. Vi kommer til å støtte forslag nr. 19, fra Venstre, og i all beskjedenhet tar jeg også opp våre egne forslag.

Presidenten: Representanten Svein Flåtten har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Arne L. Haugen (A) [19:00:04]: Både Høyre og Fremskrittspartiet hevder at landbrukspolitikken er mislykket, bl.a. viser de til at en del gårdsbruk rasjonaliseres bort. De har selv alternativer som kutter vesentlig i overføringer og inntektsmuligheter, og de løfter fram en mer rendyrket markedsløsning som sine alternativer. Det å hente ut skalafordeler ved å vokse er jo selve grunnlaget for at et slikt jordbruk skal bli billigere, og det er bare større bruksavgang som kan gjøre det mulig. Så jeg synes ikke at argumentasjonen henger sammen. Eller er det slik at Høyre er stilltiende enig med Fremskrittspartiet, som i innstillingen sier at «et ledd i en modernisering vil være at landbrukspolitikken ikke lenger skal være et ledd i distriktspolitikken»?

Svein Flåtten (H) [19:01:01]: Vi er aldri stilltiende enig med noen partier i innstillingene. Enten er vi enig og står der, eller så står vi ikke der.

Når det gjelder det at det er dårlig tilstand i norsk landbruk, er ikke det noe vi suger av eget bryst. Det er det landbruket forteller oss. De diskusjonene som nå har gått over lang tid i forkant av landbruksmeldingen i det offentlige rom, bygger jo på at det er misstemning. Det er mange som klager på de premissene de jobber under, og som ønsker endringer. Det er det våre alternative forslag går på – ikke å rive ned eller rasere, men tvert imot prøve å få til systemendringer over tid som gir positivitet og optimisme for dem som er i næringen.

Alf Egil Holmelid (SV) [19:02:11]: Framstegspartiet har vore ærleg nok til å seie at når dei kuttar i budsjetta til landbruket, så går det ut over distriktseffekten til landbruket. Då har eg følgjande spørsmål til representanten Flåtten: Har Flåtten rekna på kor mykje kutta i deira landbruksbudsjett vil gå ut over den distriktspolitiske effekten?

Svein Flåtten (H) [19:02:39]: Nei, det har vi ikke regnet på, men det tror jeg ville bli veldig beskjedent. For representanten Holmelid ser helt spesielt på enkelte kutt, han ser ikke på hva vi gjør f.eks. på andre områder.

I mitt innlegg hoppet jeg over f.eks. hva vi gjør på investeringssiden, og hvordan vi vil stimulere investeringer. Landbruket har bedt om en investeringspakke på i størrelsesorden 15–18 mrd. kr over ti år, tror jeg det er. De er blitt møtt i jordbruksoppgjøret med en investeringsstøtte på 28,5 mill. kr. Vi sier at over ti år vil bare fjerningen av formuesskatten, sammen med våre forslag til avskrivninger og andre måter å innrette de personlige næringsdrivendes selskaper på, faktisk gi en investeringsevne på rundt 15 mrd. kr, hvorav svært mye skriver seg fra formuesskatten. Den er på 1,3 mrd. kr i året på landbruket.

Irene Lange Nordahl (Sp) [19:03:58]: I merknadene står det at også Høyre vil arbeide for «en fortsatt betydelig norsk matvareproduksjon, differensiert bosetting og vakkert kulturlandskap». Det samme ga Høyre-representanten Lars Myraune uttrykk for da han møtte på årsmøtet til Norges Bondelag i forrige uke.

Høyre foreslår imidlertid å kutte budsjettstøtten med 2 mrd. kr, og dette tilsvarer en inntektsnedgang på 36 000 kr per årsverk. Mitt spørsmål blir da til Høyre: Hvordan skal Høyre opprettholde landbruket i distriktene, som bl.a. Myraune tar til orde for, når dere skal ta bort alle virkemidlene for nettopp å sikre denne delen av landbruket?

Svein Flåtten (H) [19:04:38]: Lars Myraune er en meget solid og traust kar som man kan stole på når han sier noe. I tillegg er han gårdbruker fra Trøndelag.

Våre foreslåtte kutt ville ikke rasere norsk landbruk. Hver eneste gang vi står i denne debatten og i andre landbruksdebatter, høres det ut fra Senterpartiet som enhver endring av det systemet vi nå har, vil rasere landbruket. Jeg tror at hvis Senterpartiet skal få til noe på dette området, inklusiv det som kommer i den kommende meldingen, må de være åpne for å lytte også til andre alternativer og hva andre partier mener, og jeg tror først og fremst på sine samarbeidskompiser i den rød-grønne regjeringen.

Dag Terje Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Alf Egil Holmelid (SV) [19:05:52]: Når vi skal diskutere landbruket, kan det vere eit poeng å lyfte blikket litt. Vi veit at i 2050 vil befolkninga i verda vere på 8 milliardar menneske. FN sin organisasjon for landbruk og mat har rekna ut at i perioden fram til 2050 må matvareproduksjonen i verda auke med 70 pst. Samtidig veit vi at klimaendringar og ekstremvêr gjer matproduksjonen vanskelegare i store delar av verda. I 2008 hadde vi ei matvarekrise som førte til sterk prisauke på matvarer, og det gjekk ekstremt hardt ut over dei fattigaste i verda. Desse eksempla viser at det å satse på matproduksjon, oppretthalde ein matproduksjon og auke matproduksjonen i Noreg både er global solidaritet med dei svakaste i verda og ein tryggleik for vår eiga befolkning.

Det andre perspektivet som eg har lyst til å ta opp, er dei fellesgoda som landbruket produserer. Landbruket er veldig ofte ryggraden i busetnaden rundt om i Distrikts-Noreg. Samtidig som dei er ryggraden i busetnaden rundt om i Distrikts-Noreg, er dei òg fundamentet for andre næringar, som f.eks. næringsmiddelindustrien og reiselivet. Ein reduksjon eller ei sentralisering av landbruket sin aktivitet vil føre til avfolking av bygder og nedgroing av landskapet.

Det tredje perspektivet er at Noreg er eit krevjande land å drive landbruk i. Når vi ser på topografien og klimaet i Noreg, ser vi at vi ikkje kan konkurrere på like vilkår med andre land. Når vi ser på den innbyrdes forskjellen i topografi og klima, ser vi også at vi ikkje kan konkurrere på like vilkår eingong internt i Noreg. Difor er det veldig viktig at vi har ein differensiert landbrukspolitikk. Vi har ein differensiert stønadsordning som varierer sterkt frå distrikt til distrikt. Det er eit fundament i den norske landbrukspolitikken, og det er det som gjer at vi kan klare å ha landbruk og busetnad over heile landet, og det er det som gjer at vi kan oppretthalde ein matproduksjon som vi kan stå for i den internasjonale solidariteten.

Ein viktig del for å oppretthalde landbruket i heile landet er å styrkje økonomien i mjølkeproduksjonen. Grunnen til at mjølkeproduksjonen er så viktig, er for det første at mjølkeproduksjon er det som opprettheld landbruket i veldig mange utsette delar av landet. I dei delane av landet som eg kjenner godt, som Vestlandet og Sørlandet, er mjølkeproduksjon veldig viktig. I tillegg er det sånn at mjølkeproduksjonen er ei form for produksjon som tek godt vare på den målsetjinga som seier at vi skal produsere mest mogleg mat på nasjonale ressursar. Mjølkeproduksjonen baserer seg på grovfôr og til dels beite, og då bruker vi nasjonale ressursar til å produsere mat.

Landbruket er også ein viktig del i ei større verdikjede, og vi har faktisk 100 000 tilsette i landbruket og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Difor er, som fleire har vore inne på før i dag, det å redusere matproduksjonsavgifta ein veldig viktig del av den heilskapen som skal til for å få eit sunt landbruk i Noreg.

Så til slutt vil eg seie litt om den norske modellen for landbrukspolitikk. Eg har tidlegare vore inne på at vi har spesielle utfordringar i norsk landbruk. Vi har eit mål om å produsere mat og utnytte nasjonale ressursar. Vi har eit distriktspolitisk mål, og vi har eit mål om å produsere samfunnsgode, og i tillegg veit vi, som sagt, at vi har store variasjonar i moglegheita for å drive landbruk. Det fører til at vi har eit land der vi ikkje kan stole på marknadskreftene åleine dersom vi skal oppnå dei målsetjingane vi vil. Det er heilt nødvendig å ha ei blanding av støtteordningar, av reguleringar og av marknaden der marknaden fungerer, dersom vi i det heile skal vere i nærleiken av å oppnå dei måla som vi har vore inne på her, som går på matproduksjon, som går på distriktspolitikk, og som går på andre velferdsgode. Då er det kanskje greitt å peike på at det faktisk er andre land i Europa som begynner å sjå til den norske modellen, fordi dei ser at deira modell ikkje fungerer.

Så har eg lyst til å avslutte med ein kommentar til Framstegspartiet, for Framstegspartiet er så veldig oppteke av å snakke om at dei skal setje bonden fri. Men når Framstegspartiet snakkar om å setje bonden fri, får eg tankar om Janis Joplin som song: «Freedom's just another word for nothing left to lose.»

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:11:15]: Janis Joplin hadde litt bedre tonesetting til sitt utsagn enn representanten hadde.

Men mitt spørsmål til representanten Holmelid har med rovdyr å gjøre. For ca. 10 minutter siden trådte de parlamentariske lederne sammen igjen for å prøve å komme fram til et rovdyrforlik. For enkelte deler av landet, særlig oppe i Lierne og i enkelte grenseområder, er rovdyr, og særlig bjørn, et stort problem. Mitt spørsmål til representanten Holmelid er følgende: Er representanten Holmelid enig i at det er viktig at vi får til en mest mulig lokal forvaltning av rovdyrene, og at vi får en reduksjon i bjørnestammen? Det er mitt første spørsmål.

Mitt spørsmål nummer to til representanten Holmelid går på følgende: Landbruket skriker etter investeringsmidler, og det er investeringsmidler som man har behov for både for å kunne endre produksjonen og for å bli mer tidsriktig i produksjonen. Mitt spørsmål til representanten Holmelid er følgende: Hvor mye i dette jordbruksoppgjøret er lagt til rette for økt investering i landbruket?

Alf Egil Holmelid (SV) [19:12:23]: Til det med rovdyrpolitikken vil eg seie at Noreg har inngått internasjonale forpliktingar når det gjeld rovdyr, og SV er oppteke av at vi skal finne ein god balanse mellom våre internasjonale forpliktingar og det at vi skal også ha beitedyr i Noreg. Det er det no fleire som sit saman og prøver å finne den riktige balansen på. Når det gjeld rovdyrforvaltinga, er eg einig i at vi må finne ei rovdyrforvalting som kanskje er meir effektiv f.eks. når det gjeld å ta ut spesielle enkeltdyr enn det vi har gjort til i dag.

Så har eg sett i høve til media at det har ikkje nettopp vore SV som har vore dei som har lagt kjeppar i vegen for å koma fram til eit godt forlik. Så no får vi sjå kva dei parlamentariske leiarane kjem fram til.

Når det gjeld investeringar, er eg heilt einig i at landbruket treng investeringar, og det reknar eg med at vi skal kome tilbake igjen til i samband med landbruksmeldinga.

Frank Bakke-Jensen (H) [19:13:30]: Representanten Holmelid hadde en rørende omtanke for distriktene. Det var nesten så ikke et sete var tørt i denne salen i tidligere replikkordskifter.

Nå er det sånn at i enkelte deler av landet opplever sauebøndene at de ikke får lov til å slippe dyr på utmarksbeite til neste år, da Mattilsynet har vært inne og sagt at her er rovdyrforholdene så problematiske at det går på dyrevelferden løs, og det bryter de dyrevelferdslovene vi har. Synes representanten Holmelid at det er en passende balanse mellom våre internasjonale forpliktelser og den landbrukspolitikken vi skal føre i Norge, når det er sånn at bønder er nødt til å holde sauene sine inne i hus hele året?

Alf Egil Holmelid (SV) [19:14:18]: Eg må jo oppfatte det som ein kompliment at det ikkje er andre spørsmål til SVs landbrukspolitikk enn om rovdyrpolitikken. Men eg skal gå over til å svare på det som er spørsmålet om rovdyrpolitikken. Då vil eg seie at det er ei forhandling på gang som skal finne den balansen, og det som eg har oppfatta ifølgje media, er at ein av grunnane til at dei ikkje har kome i mål allereie, er at det har vore vanskeleg å komme fram til gode forhandlingar med det partiet som representanten representerer.

Torgeir Trældal (FrP) [19:14:57]: For en tid tilbake var jeg i en debatt med din partileder, Kristin Halvorsen, om pelsdyr. Hun påpekte flere ganger i debatten at det var om å gjøre legge ned pelsdyrfarmene så fort det lot seg gjøre, gjerne om noen få uker nesten.

Mitt spørsmål til representanten blir: Vi ser jo at dere krangler og diskuterer så fillene fyker av gårde når det gjelder den nye landbruksmeldingen, og vi ser også at den er forsinket fordi dere har interne diskusjoner. Vil det være et krav fra bl.a. SV at pelsdyrnæringen blir nedlagt i forbindelse med den meldingen, eller vil dere gjøre som dere gjør i de fleste andre saker, å legge dere på rygg for Arbeiderpartiet og de andre?

Alf Egil Holmelid (SV) [19:15:49]: Når eg høyrer spørsmålet, kjem eg til å tenkje på ein stor amerikanar som ein gong har sagt at der alle tenkjer likt, er det ingen som tenkjer nytt. Så det at det er diskusjon i ei regjering, er sunt for at vi skal få innovasjon, som representanten veldig ofte snakkar mykje om.

Når det gjeld pelsdyr, er vårt standpunkt veldig kjent, og kva som kjem i meldinga, vil tida vise.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Irene Lange Nordahl (Sp) [19:16:37]: Fokus på mat, matsikkerhet og matmakt fører til et stort engasjement for landbruket. Kampen for det daglige brødet blir derfor stadig viktigere sett i et globalt perspektiv, og landbruket er helt klart en framtidsnæring.

La meg starte med å slå fast at Senterpartiet prioriterer landbruket høyt. Det skal det ikke være noen tvil om. Avtalen om rammen som er inngått mellom Norges Bondelag og staten, gir et grunnlag for en inntektsvekst på vel 10 pst., eller om lag 25 000 kr per årsverk i 2012 i forhold til 2011 når verdien av jordbruksfradraget er medregnet.

Årets avtale innebærer en tilnærmet kronemessig lik utvikling for landbruket sammenlignet med andre grupper. Jordbruksavtalen har en klar distriktsprofil med satsing på det grasbaserte husdyrholdet og beitebruk. Her er satsingen på melk svært viktig, og dette fokuset må fortsette. Melkeproduksjon er en viktig bærebjelke i landbruket, og det er nødvendig med fortsatt styrking av dette området, og denne satsingen må også tas over flere år.

I løpet av de seks årene med rød-grønn regjering og med senterpartistatsråder som landbruksministre, har prisen på melk til produsent økt med ca. 1 kr per liter. Dette er det verdt å merke seg.

Det er også viktig å finne den rette balansen som sikrer at vi bruker de beste arealene til kornproduksjon. Dette er en vesentlig del av kanaliseringspolitikken som sikrer et aktivt landbruk og en variert bruksstruktur over hele landet, og som også er viktig for å opprettholde innenlands produksjon av korn.

Under den rød-grønne regjeringen har jordbruket hatt en god inntektsutvikling. Norges Bondelag har ved flere anledninger vist til at det har vært en langt mer positiv inntektsutvikling for bøndene under den rød-grønne regjeringen enn under forrige regjering. Dette har hatt stor betydning for bøndene de senere årene.

Årets avtale fører videre denne politikken. Medregnet de 25 000 kr som årets avtale gir, er inntektsmulighetene i jordbruket økt med 110 000 kr per årsverk, eller 70 pst., i perioden 2006–2012.

Jeg vil også benytte anledningen til å gi ros til Bondelaget, som sto løpet ut i årets forhandlinger, og dermed bidro til å få i land avtalen, som er svært viktig for bøndene.

Vi hører også at det er utålmodighet etter å komme videre i satsingen på landbruket, og Senterpartiet har like interesser her. Vi vil fortsette kampen for et levende landbruk i hele landet.

Det er viktig å understreke forskjellene langs de politiske skillelinjene, mellom de rød-grønne og Høyre og Fremskrittspartiet.

La meg minne om at Høyre har foreslått et kutt i jordbruksavtalen på om lag 2 mrd. kr, og Fremskrittspartiet har foreslått kutt på 7,7 mrd. kr og redusert importvern. Dette utgjør en inntektsnedgang på henholdsvis 36 000 kr per årsverk og 140 000 kr per årsverk. For næringen ville det ha ført til dramatiske konsekvenser om dette skulle bli satt ut i livet, og med denne omleggingen ville det ikke ha vært mulig å ha et landbruk i hele landet.

Landbruket der det ligger i dag, er etablert der det var mulig å drive landbruk. Dette tilsier at vi har fått en differensiert landbruksmodell som utligner geografiske og topografiske forskjeller.

Senterpartiet har ingen tro på at det å fjerne reguleringen og redusere overføringene, slik Høyre og Fremskrittspartiet går inn for, vil føre til økte inntekter for matprodusenten. En slik politikk vil svekke bondens mulighet til inntekt, og dermed også svekke landbruket.

Å sikre trygg mat for egen befolkning er svært viktig i en verden der en milliard sulter. Befolkningsøkningen gjør at verdens matvareproduksjon må økes med 70 pst. innen 2050. I Norge må matproduksjonen økes med 20 pst. innen 2030 for å brødfø en million flere nordmenn. Vi som politikere må ta det ansvaret internasjonalt gjennom å sikre større grad av selvforsyning av norsk mat basert på norske råvarer. Da er det viktig at vi gjennom jordbruksoppgjøret og generelle rammevilkår fastsetter betingelser som fordrer økt matproduksjon. Og som vi hører i denne salen, har vi politisk fremdeles en vei å gå før vi kan enes om disse utfordringene.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Torgeir Trældal (FrP) [19:21:16]: Kyllingprodusentene har uttalt at de er veldig fornøyd nå fordi de har fått opp klekkeprosenten. Klekkeprosenten er viktig for at de skal ha inntjening – for at de skal ha en inntekt som de kan leve av. Men så har Nortura uttalt følgende: Det var ikke ønskelig for Nortura, for da ville det bli produsert mer egg, og prisen ville da bli billigere. Så her var man veldig bekymret for at man skulle få en billigere pris blant forbrukerne. I Norge har vi altså en pris som er 30–40 pst. høyere enn bl.a. i Sverige og Danmark.

Så mitt spørsmål til representanten blir: Er representanten enig i og fornøyd med monopolist og regulator Norturas redsel for at folk flest skal få billigere mat her i landet?

Irene Lange Nordahl (Sp) [19:22:08]: Senterpartiet er opptatt av at vi skal ha et levende landbruk i hele landet, og vi er opptatt av at norske forbrukere skal få tilgang på gode norske råvarer.

Jeg vil ikke kommentere enkeltsaken som Trældal her er inne på. Det får Trældal selv stå inne for. Vi er opptatt av at vi fremdeles skal ha viktige funksjoner i forhold til markedsregulatorer. Det er viktig for å sikre levering, og det er viktig for å sikre avsetning.

Så er det også viktig at vi legger til rette for gode rammebetingelser, slik at vi skal få til en positiv utvikling for landbruket, og også stimulerer til både kvalitet og til videre innsats på produktivitet.

Frank Bakke-Jensen (H) [19:23:03]: I Høyre er vi også ofte rundt og prater med representanter for landbruket. Vi har også tatt mål av oss til å lage en alternativ landbruksmelding, sånn at vi kan svare litt på en del av de spørsmålene vi får om hvordan landbruket vil bli hvis Høyre får styre politikken.

Vi opplever at det er store forventninger til landbruksmeldingen. Den skal på mange måter hjelpe til med å skape langsiktige rammevilkår for næringen. Nå registrerer vi at i siste liten kom ikke meldingen som lovet nå i vår. Senterpartiets leder har også vært ute og varslet at hvis ikke meldingen blir som Senterpartiet vil, kommer den ikke i det hele tatt i denne perioden.

Synes representanten at det kaoset man skaper rundt forventningene, og det kaoset man skaper ved at man ikke leverer landbruksmeldingen, skaper langsiktighet, forutsigbarhet og gode rammevilkår for bøndene og aktørene innenfor landbruket?

Irene Lange Nordahl (Sp) [19:24:08]: Senterpartiet er opptatt av å legge til rette for gode rammevilkår for landbruket. Det skal det ikke være noen tvil om. Jeg legger til grunn at vi skal få lagt fram en landbruksmelding som er god, framtidsrettet og skaper optimisme for landbruket i hele landet.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:24:34]: Jeg er glad for at representanten er tindrende klar i sitt innlegg om hva man ønsker, og hva man vil jobbe for. Derfor har jeg et spørsmål til representanten Lange Nordahl.

Arbeiderpartiets landsmøte bestemte å legge ned pelsdyrnæringen, riktignok etter gitte kriterier. Partileder Kristin Halvorsen og partiet Sosialistisk Venstreparti har tatt til orde for å legge ned pelsdyrnæringen. Kan representanten Lange Nordahl love i denne sal at Senterpartiet vil sørge for at man ikke går til det skritt å legge ned pelsdyrnæringen, slik at denne næringen har trygghet for de investeringene den skal gjøre i tiden som kommer, og at det ikke er usikkerhet om det blir en videreføring av næringen eller ikke? Vil representanten garantere det, og at man eventuelt setter hardt mot hardt og i så fall går ut av regjeringen hvis så ikke skjer?

Irene Lange Nordahl (Sp) [19:25:34]: Senterpartiet legger til grunn at pelsdyrnæringen skal kunne ha en videre framtid i dette landet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [19:26:00]: Det er positivt å konstatere at det er bred enighet om landbrukets rolle som produsent av trygg mat med høy kvalitet. Kristelig Folkeparti er også tilfreds med at det er bred politisk enighet om importvern og overføring til landbruket. Likevel ønsker vi en mer offensiv holdning til de store utfordringene landbruket nå står overfor. Vi håper at den varslede landbruksmeldingen – når den en gang måtte komme – tar opp disse problemstillingene i sin fulle bredde. Det ser vi fram til.

Årets jordbruksoppgjør er i havn, men Kristelig Folkeparti hadde ønsket seg en større ramme. På komitéhøringen sa Norsk Bonde- og Småbrukarlag at det var behov for 300 mill. kr i tillegg bare for å ta igjen inntektsetterslepet.

I proposisjonen sier regjeringen at bøndene har hatt en inntektsvekst på 54 pst. under den rød-grønne regjeringen. Dette stemmer om man legger totalkalkylen til grunn. Imidlertid er ikke totalkalkylen sammenlignbar med regnskapet for den enkelte næringsutøver. Ser man på næringsinntekten fra jordbruket, er den gått ned fra 147 000 kr til 136 000 kr per årsverk i perioden 2005–2009. Dette viser at regjeringen ikke har lyktes, og at det er behov for et skikkelig inntektsløft.

Lave inntekter gjør rekrutteringen til næringen vanskelig. Enda vanskeligere blir det når bonden ikke har anledning til å ta ut ferie på lik linje med andre i samfunnet. En undersøkelse fra 2008 viste at halvparten av de spurte tok ut mindre enn tre ukers ferie. Hver tolvte bonde har ikke ferie i det hele tatt. Den viktigste forklaringen på dette er at det er vanskelig å få tak i avløser. I mange tilfeller har bonden heller ikke råd til å ta ut ferie. Derfor er det uforståelig at organisasjonene ikke nådde fram med sitt krav om 7 pst. økning i tilskuddsatsene til velferdsordningene, bl.a. til ferie. I den endelige avtalen ble økningen på 4 pst.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at rammevilkårene for næringsdrivende skal være så gode som mulig. Landbruket er ikke et unntak. Derfor har Kristelig Folkeparti ved flere anledninger foreslått fjerning av formuesskatten på arbeidende kapital samt bedre avskrivningsordninger. Dette er tiltak som vil bedre økonomien i primærnæringene. På den bakgrunn er det bemerkelsesverdig at regjeringen velger å øke trygdeavgiften på jord- og skogbruk til ordinær sats for 2012. Denne økningen vil innebære en betydelig skatteskjerpelse for skogbruksnæringen. Når vi ser at det bare er en tredjedel av tilveksten som tas ut, indikerer dette at lønnsomheten er lav i skogbruket. Det skognæringen minst av alt trenger, er en økning i avgiftene. Vi håper at landbruksmeldingen ser jord- og skogbruk i sammenheng, slik at vi kan få en kraftfull satsing på primærnæringene.

Det er bare 3 pst. av Norges landareal som er dyrket mark. De områdene som er mest velegnet til dyrking, er under stadig press. Det er positivt at komiteens flertall erkjenner at dette er et stort problem. Det er langt igjen til regjeringens egen målsetting om en halvering. Regjeringen mener at utviklingen nå er snudd. Etter Kristelig Folkepartis syn er takten i omdisponeringen redusert, og det er for tidlig å si at trenden virkelig er snudd.

I innstillingen om jordbruksoppgjøret foreslo Kristelig Folkeparti at beredskapslagringen av korn skulle gjeninnføres. Det er gledelig at regjeringen er enig i Kristelig Folkepartis merknader om å innføre tilskudd for beredskapslagring av såkorn. Etter Kristelig Folkepartis syn er det et viktig tiltak for å sikre matforsyningen.

Til slutt tar jeg opp de forslagene Kristelig Folkeparti har i denne innstillingen.

Presidenten: Representanten Rigmor Andersen Eide har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ingrid Heggø (A) [19:30:38]: Eg vil starta med å gje honnør til Kristeleg Folkeparti og representanten Andersen Eide for at dei til liks med Arbeidarpartiet er opptekne av dette med å gje gode velferdsordningar til landbruket. Velferdsordningane er auka med 4 pst. i årets oppgjer. Når det er sagt, skriv representanten Andersen Eide i komitémerknadene at

«det blir enda vanskeligere for bønder å ta ut ferie».

Kan representanten heilt konkret forklara korleis denne auken kan svekkja moglegheita til å ta ut ferie?

Rigmor Andersen Eide (KrF) [19:31:17]: Vi mener at velferdsordningene er ordninger som i flere år har vært lite i fokus. Når vi ser at det er så få bønder som tar ut ferie, at det er så mange som sier at de ikke har råd til å ta ferie, at det er så mange som ikke har anledning, eller at det ikke er avløsere nok til å ta ut ferie, så skjønner vi at når de ber om 7 pst., så er det et grunnlag som kan gjøre det bedre for dem. Selvfølgelig: 4 pst. gjør det litt bedre, men å gjøre som du og jeg kan, ta ut i hvert fall tre uker ferie hvert eneste år, det må være et mål for alle.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:32:23]: Jeg skal ikke dvele mer ved feriediskusjoner, men jeg vil stille spørsmål til representanten Andersen Eide om følgende:

I sitt innlegg var representanten veldig glad for at det nå ser ut til at vi skal begynne med beredskapslager for såkorn. Det er svært spesielt. Norge er altså ett av verdens aller rikeste land. Man sier at på verdensplan begynner man nå å få problemer knyttet til leveranse av bl.a. korn. Hvis andre vestlige land skal følge Norge og begynne å opparbeide seg nye kornlagre, altså at land som har en langt framkommet økonomi, har god råd og gode velferdsordninger for sin egen befolkning, begynner å kjøpe opp såkorn i verdensmarkedet, som er helt naturlig, vil dette Kristelig Folkeparti-forslaget medføre at fattige land, som land i Afrika, vil få enda dyrere mat, enda mer sult og enda større problemer med å produsere til eget forbruk. Er representanten fornøyd med den utviklingen?

Rigmor Andersen Eide (KrF) [19:33:29]: Det er ikke Kristelig Folkepartis utgangspunkt for å ønske beredskapslagre for korn i Norge. Vi ser på situasjonen slik den har vært de siste årene, at man i Russland og mange andre land har hatt svikt i avlingene. Vi ser at kornet er ganske dyrt, og vi ønsker å møte det med å produsere mer korn i Norge for å opparbeide våre egne lagre. Det er viktig for landet vårt.

Svein Flåtten (H) [19:34:18]: Kristelig Folkeparti står sammen med Fremskrittspartiet og Høyre i en merknad hvor man kritiserer regjeringen for å ha lagt en skatteøkning på 200 mill. kr på skogbruket. Representanten var også i sitt innlegg inne på at det ble en ren skatteøkning, mens jordbruket ble kompensert gjennom jordbruksavtalen. I tillegg skriver Kristelig Folkeparti i en merknad, som de har alene, at de «forutsetter at avskrivningsmuligheten bedres», altså at man ønsker en forbedring på skattesiden. Jeg må si, fra Høyres side, at vi er veldig glad for disse merknadene. Jeg har lyst til å spørre representanten: Betyr dette at vi kan forvente støtte fra Kristelig Folkeparti også ved senere anledninger når det gjelder skattelettelser for næringslivet generelt?

Rigmor Andersen Eide (KrF) [19:35:14]: Kristelig Folkeparti har i flere år sagt at vi ønsker skattelette på formuesskatten når det gjelder arbeidende kapital. Det har vi vært tydelige på, og det gjelder også landbruket.

Når det gjelder avskrivningssatsene, ønsker vi å heve dem fra 4 til 6 pst. Det står tindrende klart. Så om Høyre vil støtte Kristelig Folkeparti i den forbindelse, er jo vi takknemlige for det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Borghild Tenden (V) [19:36:03]: Venstre ønsker at det skal være motiverte, dyktige, kreative og produktive bønder i hele landet. Det åpenbare spørsmålet er om årets jordbruksoppgjør bidrar til nettopp det.

Skal vi tro regjeringen generelt og Senterpartiet spesielt, er det nettopp det som skjer. Ikke minst i lys av Senterpartiets pressekonferanse skulle man tro at landet flommet over av glade og fornøyde bønder. Slik er det ikke.

Venstre har vært kritisk til måten jordbruksforhandlingene gjennomføres på, i flere år, men synes det er ekstra ille i år. Det er mange grunner til det. Jeg skal nevne noen:

Det blir mindre og mindre reelle forhandlinger. Statens tilbud kom svært, svært sent – helt unødvendig – og de fleste avklaringer har åpenbart skjedd på bakrommet. I så måte står det respekt av Bonde- og Småbrukarlagets brudd i forhandlingene.

De skattemessige føringene som ble lagt til grunn for oppgjøret, utgjør mer enn endringene på statsbudsjettet – 415 mill. kr mot 365 mill. kr. Det er et stort demokratisk problem, ikke minst når vi vet at regjeringen vil holde det samlede skatte- og avgiftsnivået uendret. Regningen for jordbruksoppgjøret sendes videre til noe eller noen som i dag er ukjent, og som vi må vente til oktober med å finne ut av.

Det er problematisk at avtalen inngås fra 1. juli 2011, og gjelder til 1. juli 2012. Avtalen burde etter Venstres syn fulgt kalenderåret. Det ville gjort statsbudsjettprosessen mer reell. Nå budsjetteres det med bakgrunn i den inngåtte avtalen, og så lages det en tilleggsproposisjon hvert år om endringer i statsbudsjettet i forbindelse med behandlingen av jordbruksoppgjøret. Det mener Venstre er uryddig. Her er det grunn til å påpeke at regjeringspartiene stadig vekk argumenterer mot forslag fremmet av opposisjonen i ulike saker fordi det har provenyeffekt og dermed bare kan/bør behandles i forbindelse med ordinære budsjettbehandlinger.

En rekke ting som f.eks. utviklingsprogram for matspesialiteter fra norsk landbruk, fylkesvise bygdeutviklingsmidler, bioenergiprogram, landbruksforskning og diverse miljøtiltak er vel og bra, men har etter Venstres syn ingenting i forhandlinger mellom staten og bøndene å gjøre. Likevel er det en del av den «pakken» som Stortinget er bedt om å ta stilling til i dag.

Venstre ønsker å gjøre om jordbruksforhandlingene og fremmer derfor forslag i salen i dag om at jordbruksforhandlingene i sin nåværende form oppheves. Det innføres nye avtaler som baseres på kalenderåret og som er kraftig forenklet i innhold. Kun saker som direkte berører bondens inntekt, skal være en del av avtaleverket. De øvrige områder som i dag omfattes av jordbruksavtalen, følger ordinær budsjettpraksis.

Venstre kommer til å stemme for årets jordbruksoppgjør og de endringer i statsbudsjettet for 2011 som dette medfører, men under sterk tvil. Tvilen er ikke begrunnet i at vi ikke vil overføre de nødvendige midlene til landets bønder. Venstre ønsker å opprettholde overføringene over statsbudsjettet om lag på dagens nivå, men vi ønsker en annen innretning. Tvilen er heller ikke begrunnet i mange og unødvendige reguleringer i og av yrkesutøvingen i landbruket. Disse er det opp til stortingsflertallet som lovgiver å endre. Forhåpentligvis skjer det etter neste valg. Tvilen er begrunnet i den udemokratiske form som årets jordbruksoppgjør har, hvor Stortinget i realiteten ikke har noe annet valg enn å stemme for eller imot en fremforhandlet avtale mellom staten og Norges Bondelag, og som inneholder en rekke demokratisk tvilsomme elementer, som jeg har redegjort for.

Venstre fremmer en rekke forslag i salen i dag som vil gjøre norsk landbruk mer robust til å møte fremtiden. I tillegg ønsker vi å støtte mindretallsforslagene 1–7, 15,16 og 18.

Samlet ville disse endringene av landbrukspolitikken, kombinert med rimelig rause bevilgninger over statsbudsjettet, medføre nettopp det som jeg sa innledningsvis, at Venstre vil ha motiverte, dyktige, kreative og produktive bønder. På sett og vis er Venstres landbrukspolitikk, slik vi ser det, en kombinasjon av det mest fornuftige fra venstresiden og det mest fornuftige fra høyresiden. For det er åpenbart at noe må gjøres. Den gjennomregulerte landbrukspolitikken som er ført i flere tiår, har ikke lyktes med å oppfylle verken de vedtatte eller de uttalte mål knyttet til bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Antall bruk i drift og antall aktive bønder synker raskt, og den utviklingen frykter Venstre vil fortsette.

Til slutt: Jeg tar opp Venstres forslag, som er omdelt.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun omtalte.

Det blir åpnet for replikkordskifte.

Lillian Hansen (A) [19:41:18]: I Bondevik-regjeringen hadde Venstre landbruksministeren. Jeg har et konkret spørsmål: Hvor mange ganger foreslo Venstre å endre måten jordbruksforhandlingene ble gjennomført på?

Borghild Tenden (V) [19:41:37]: Det er jo nesten litt tragisk å måtte gå over seks år tilbake i tid, og stille spørsmål med det som utgangspunkt. Jeg skulle ønske at representanten kunne stille et annet spørsmål med tanke på at vi nå legger fram forslag om mange endringer, forslag som er omdelt i salen. Dessverre er vi ikke representert i næringskomiteen, det beklager jeg veldig sterkt, men med all respekt å melde: Det blir veldig underlig.

Det vår landbruksminister fremmet forslag om, omhandlet noe av det som fremkommer i forslagene våre i salen i dag – det med Jarlsbergosten, som for øvrig landbruksministeren har sagt han skal ta bort eksportstøtten til, og så har vi pelsdyrnæringen, som vi heller ikke subsidierte. Og vår landbruksminister subsidierte heller ikke de miljøfiendtlige skogsbilveiene og granplantingen, som denne regjeringen gjør.

Alf Egil Holmelid (SV) [19:42:53]: Eg oppfatta at representanten var einig i rammene for landbruksoppgjeret, men at ho vil ha ei heilt anna innretning.

No har eg gått gjennom dei forslaga som er komne frå Venstre. Det er jo ein del justeringar på ting, men ikkje noko er i nærleiken av det ein kan kalla ei heilt anna innretning av den økonomiske verkemiddelbruken i landbruket. Kva for store endringar i verkemiddelbruken i landbruket er det Venstre legg opp til?

Borghild Tenden (V) [19:43:24]: Slik jeg ser det, har vi i Venstre det beste både fra høyresiden og venstresiden i landbrukspolitikken. Som jeg sa: Vi støtter inntektene til bøndene, og vi vil trygge rammene rundt bøndene. Der er vi helt enig med venstresiden. Men så må det en del strukturendringer til. Det har vi påpekt flere ganger. Én av de strukturendringene som må til, er i alle fall at man ha litt større åpenhet. Vi som sitter på utsiden av landbruksforhandlingene, aner nesten ikke hva som skjer. Folk vet ikke hva som skjer. Vi ønsker en større åpenhet under landbruksforhandlingene – at man ikke putter inn mange ting, som jeg nevnte fra talerstolen, som man ikke har oversikt over. Vi må få reelle forhandlinger og større åpenhet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Lars Peder Brekk [19:44:50]: Jordbruksavtalen som Stortinget behandler i dag, er etter min mening en god avtale. Også i år har regjeringen, gjennom forhandlinger, sikret en nødvendig vekst i inntektsmulighetene for landets matprodusenter. Dermed viderefører vi den viktige kursendringen regjeringen gjorde i landbrukspolitikken den dagen den rød-grønne regjeringen overtok i 2005.

Inntektsnivå og -utvikling er det viktigste grunnlaget for å sikre rekruttering og investeringer. Gjennom å la næringen, som består av selvstendig næringsdrivende, få muligheter til å øke sine inntekter, gjør vi også næringen enda bedre i stand til å levere det storsamfunnet bestiller: landbruk over hele landet, distriktsbosetting, kulturlandskap og trygg norsk mat.

Da den rød-grønne regjeringen overtok, var landbruket inne i en svært negativ utvikling. Svak inntektsutvikling og dermed også stor usikkerhet når det gjelder rekruttering, og også mangel på nødvendig investeringsvilje, førte næringen inn i en negativ spiral. Den rød-grønne regjeringen har snudd denne utviklingen. Det var helt nødvendig. Og vi har selvsagt på ingen måte sagt oss ferdig. Vi vil enda lenger.

En regjering som viser vilje til å satse på landbruket, møter store forventninger i næringen, av og til svært store forventninger. Dette ble særlig tydelig da Norsk Bonde- og Småbrukarlag også i år brøt forhandlingene. Jeg er glad for at Norges Bondelag valgte å inngå avtale og bruke den påvirkningsmuligheten forhandlingene gir næringen.

Årets avtale løfter nettoinntekten per årsverk i jordbruket med om lag 25 000 kr i 2012 i forhold til det nivået som var beregnet i 2011, før forhandlingene. Det er mer enn 10 pst. økning. Og jeg vil understreke at vi her snakker om nettoinntekt. De 25 000 kronene kommer etter at en prognosert kostnadsvekst på 735 mill. kr er dekket inn. Det betyr at det kompenseres for en kostnadsøkning på 3 pst., for totale kostnader i jordbruket er nesten 25 mrd. kr, inklusiv rentekostnader. Avtalen tar også hensyn til at inntektsutviklingen fra 2006 til 2011 var beregnet å være dårligere enn det partene la til grunn i fjor.

Denne jordbruksavtalen inneholder også et viktig nytt grep i landbruks- og matpolitikken. Når vi skal sikre en sterk og nyskapende matindustri i Norge, kan vi i lengden ikke utelukkende heve inntektsmulighetene for råvareleddet i en verdikjede. Vi er i konkurranse med omverdenen. Importen øker, og hele sektoren trenger konkurransekraft. Derfor valgte regjeringen å legge en avvikling av matproduksjonsavgiften fra 2012 som premiss for forhandlingene. Med det har matindustrien fått et av sine viktigste krav overfor myndighetene oppfylt. Over 600 mill. kr i avgifter trenger ikke betales. De norskproduserte jordbruksvarene står for om lag 280 mill. kr av dette. Resten av avgiftsletten vil gjelde råstoff fra fiskerinæringen og nødvendige importerte råvarer som vi ikke produserer selv i Norge.

Det har vært en særegen norsk øvelse å skattlegge matproduksjon. Fra 2012 er det borte. Når vi samtidig øker råvareprisene, bidrar vi effektivt til at prisøkningen kan havne hos bonden og ikke i andre ledd. Det kan og bør bidra til en bedre inntektsfordeling i verdikjeden. Og på den måten var det mulig å øke jordbrukets priser uten at det går ut over forbrukerne.

Prisøkningen til forbrukerne, som følge av årets avtale isolert, anslås til 0,7 pst. i gjennomsnitt. Derfor er det noe underlig når Fremskrittspartiet sier i innstillingen at igjen er det «forbrukeren som må ta regningen for regjeringens mislykkede landbrukspolitikk». Faktum er at prisene har steget mer i Sverige og Danmark enn i Norge de siste årene, og de siste tolv månedene sank forbrukerprisene på mat med 0,6 pst. i Norge. Så jeg ser ingen grunn til å dramatisere effekten av denne jordbruksavtalen for forbrukerne, selv om konkurranseutfordringen for den norske matsektoren alltid er et viktig hensyn i landbrukspolitikken.

Også denne jordbruksavtalen prioriterer distriktsjordbruket høyt, særlig melkeproduksjonen, som har et stort investeringsbehov og er en ryggrad i distriktsjordbruket. Samtidig får også kornproduksjonen klart bedre rammevilkår. Det er fornuftig for å sikre norsk produksjon av mat- og fôrkorn.

Høyre baserer sin kritikk delvis på det de kaller «full investeringstørke». Jeg skulle gjerne hørt hva som er faktagrunnlaget for den påstanden. Investeringene er på et høyere nivå nå enn tidlig på 2000-tallet. Men det er riktig at investeringsbehovet er svært høyt framover. Derfor er også forbedrede inntektsmuligheter avgjørende viktig. Og da er opposisjonens alternative budsjetter og alternative landbrukspolitikk ikke veien å gå. Det vil gi mindre investeringer, dårligere rekruttering og svakere grunnlag for et fortsatt landbruk over hele landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Trældal (FrP) [19:50:47]: I gårsdagens Nationen står det:

«Vinn eller forsvinn for Sps bondemelding.»

Det står også:

«Enten får Sp gjennomslag i landbruksmeldingen, ellers kommer ingen landbruksmelding. – Den blir ikke lagt fram før den har et innhold vi kan stå for, sier Sp-leder Liv Signe Navarsete.»

Og videre spørsmål til statsråden:

«– Er det aktuelt å fortsette i regjeringen dersom dere ikke skulle bli enige om en landbruksmelding Sp ikke kan «stå oppreist på»?

– Det er uaktuelt å legge fram en landbruksmelding Sp ikke kan stå for.»

Mitt spørsmål til statsråden blir: Er det sånn at landbruksmeldingen er så lite viktig for Senterpartiet at interne diskusjoner og krangler gjør at man nå risikerer at meldingen ikke blir lagt fram? For statsråden sier jo at meldingen ikke blir lagt fram hvis ikke Senterpartiet får det som de vil. Så dersom Senterpartiet ikke får den gjennomslagskraften de skal ha, vil da statsråden nekte å legge fram meldingen?

Statsråd Lars Peder Brekk [19:51:46]: Det som er et faktum, er at vi har varslet Stortinget i brev av 10. juni at vi kommer til å legge fram en landbruksmelding til høsten. Og min ambisjon er selvsagt å følge opp det som er meldt i det brevet.

Når det gjelder arbeidet med en landbruksmelding, som er en meget omfattende sak – det er en av de mest kompliserte meldinger man kan legge fram for Stortinget, det vises jo bl.a. ved at det er mange, mange år mellom hver gang det gjøres – så krever det mange nøye og grundige avveininger, mange diskusjoner mellom de ulike departementene og mange grundige runder i regjering.

Jeg er opptatt av at det arbeidet skal bli skikkelig og godt gjennomført, og jeg er opptatt av at det skal bli gjennomført slik at vi sikrer en melding som skaper framtidstro. Derfor trenger vi litt mer tid. Og det er ingen nyhet i seg selv at man en og annen gang er nødt til å gå til det skritt å bruke litt lengre tid på et slikt arbeid enn det man opprinnelig hadde planlagt.

Torgeir Trældal (FrP) [19:52:47]: Jeg registrerer at statsråden ikke svarte på spørsmålet om man ville legge fram en melding. Han svarte i hvert fall ikke på det jeg spurte om. Jeg kan prøve å utdype det på en annen måte, så kanskje statsråden klarer å svare.

Hvis det skjer at SV og Arbeiderpartiet vil legge ned pelsdyrnæringen og det går mot et dårlig rovdyrforlik – som kommer – og det ifølge din partileder, din nestleder og din andre nestleder – altså hele partiledelsen – ikke blir noen melding, blir mitt spørsmål til statsråden: Hvor går smertegrensen hos statsråden og Senterpartiet for når du har tenkt å sette vekk dine svarte statsrådsbiler? Er det om du taper på rovdyr, eller er det om du taper på pelsdyrnæringen? Hvis du ikke får gjennomslag for noe av dette, regner jeg med at da går du vel?

Presidenten: Kanskje det er på tide at presidenten minner om at all tale skal rettes til presidenten.

Da skal statsråd Brekk få svare.

Statsråd Lars Peder Brekk [19:53:53]: La meg først og fremst få lov til å si at det er litt komplisert å svare på saker som ligger til diskusjon i Stortinget. Rovdyrsaken ligger her akkurat nå, og jeg håper jo selvsagt at det blir gode løsninger – jeg forutsetter det – gjennom de diskusjonene som skjer blant partiene i Stortinget. Utover det vil jeg ikke kommentere rovdyrdebatten i dag.

Når det gjelder spørsmålet om pelsdyr, som har vært en veldig komplisert sak, så vil jeg understreke at min ambisjon under jobbingen med pelsdyrsaken har vært å sikre næringen en framtid, gjennom å stille strengere krav til drift, gjennom å ha tøffere forskrifter – for å bruke det begrepet – gjennom å sørge for strengere kontroll, og ikke minst gjennom å sørge for at næringen selv har bedre oppfølging av gode driftsrutiner gjennom sertifiseringsordninger. Det arbeidet ser ut til å gå veldig bra, og jeg regner med at det skal gi positive effekter.

Så er det slik at vi må ta den nødvendige diskusjonen etter vedtak i Arbeiderpartiets landsmøte. Det kommer et svar i stortingsmeldingen.

Svein Flåtten (H) [19:55:11]: Det gleder meg at statsråden har lest merknaden vår om investeringer. Vi har brukt sterke ord for å vekke hans oppmerksomhet, og det har vi da lyktes i.

Det vi foreslår når det gjelder investeringer, er en pakke som over ti år ville gi omtrent det samme som Bondelaget ønsker seg.

Er statsråden enig i at redusert formuesskatt, økte avskrivninger, bedre muligheter på skattesiden for personlige selskaper – altså ved at de bare betaler 28 pst. skatt – isolert sett er gode tiltak for landbruket med tanke på å bedre investeringsevnen?

Statsråd Lars Peder Brekk [19:56:07]: Jeg vil si det sånn at alt næringsliv, om det er landbruk eller andre deler av næringslivet, sikkert vil dra nytte av den type tiltak. Og det er diskusjoner som foregår i de ulike års budsjettdrøftinger, så jeg skal ikke gå nærmere inn på det.

Det som var grunnen til at jeg stilte spørsmålet om grunnlaget for merknadene fra Høyre, var at investeringene har økt de siste årene, og de ligger nå 2 mrd. kr høyere enn i 2002. Jeg tror nok at det representantene fra Høyre har basert seg på, var en feilaktig framstilling i avisen Nationen av statistikk over igangsatte landbruksbruk fra Statistisk sentralbyrå. De tallene er etterpå rettet opp, og det viser seg at de har en mer positiv utvikling enn det som framkom der.

Når det gjelder pakken over ti år: Ja, vi jobber med investeringsrammevilkårene, og vi bruker ca. 450 mill. kr i året på det til landbruksbruk akkurat nå.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [19:57:21]: Dette fungerer ikke lenger, sa Samdriftenes Kontaktorgan BA under høringen i jordbruksoppgjøret.

I dag er det lagt lite til rette for samdrifter. Det som for få år siden var en fordel – å slå seg sammen og effektivisere driften – har blitt en ulempe. Jordbruksavtalen reduserer bl.a. kraftig støtten på produksjon per liter melk, ved høy produksjon får de altså mindre støtte.

Ønsker statsråden fortsatt samdriftsformer som en måte å drive landbruk på i fremtiden, og hvilke grep vil statsråden ta for å få dette til å fungere?

Statsråd Lars Peder Brekk [19:58:09]: La meg få si at jeg er helt enig med representanten Andersen Eide i at samdrifter for veldig mange er en god måte å organisere driften på. Det har jeg sagt mange ganger, også i denne sal. Og brukerne, bøndene, bør selv fritt få velge den organisasjonsformen som er best egnet, ut fra lokale forhold i det enkelte tilfellet.

Men det som er viktig, er at regelverk og tilskuddsutmåling ikke bør diskriminere mellom ulike organisasjonsformer. Derfor har det over flere år vært lagt stor vekt på å harmonisere regelverket, og jeg mener veldig klart at det fortsatt bør være et mål at andre forhold enn regelverkstilpasning avgjør valg av organisasjonsform.

Så med det har jeg lyst til å si: Ja, samdriften er viktig for mange, men den passer ikke for alle, og vi ser i dag at det etterspørres mer investeringer fra gårdsbruk med familier. Det tror jeg er en positiv utvikling for landbruket som helhet.

Borghild Tenden (V) [19:59:17]: Jeg brukte store deler av mitt innlegg på jordbruksforhandlingene.

Synes statsråden at måten forhandlingene foregikk på nå i vår, styrker jordbruksforhandlingene som institutt?

Statsråd Lars Peder Brekk [19:59:34]: La meg få lov til å si at når jeg som ansvarlig minister for forhandlingene har et mandat, så er det min oppgave på vegne av regjeringen å sørge for å få til en avtale. Da legger vi også et arbeid i det. Vi kunne godt ha tenkt oss å ha avklart rammene for det litt tidligere, men utover det mener jeg det har vært reelle og skikkelige forhandlinger også i år.

Jeg har lyst til å si at jeg er litt overrasket over at representanten fra Venstre på en sånn måte kritiserer både landbruksforhandlingenes gjennomføring og det systemet vi har i dag. Jeg tror faktisk det var tidligere landbruksminister Sponheim som i sin tid endret systemet fra årlige oppgjør til det systemet vi har i dag. Så det systemet vi har nå, gir oss muligheter til å tilpasse oss til det budsjettet som kommer neste år, og så er det et system vi har gjennomført i de årlige forhandlingene de siste årene som er slik at dersom ikke forutsetningene slår til, har det vært mulighet til å kompensere for det gjennom neste års avtale.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Aasland (A) [20:00:46]: (komiteens leder): Debatten viser med all tydelighet at i landbrukspolitikken er det et tydelig og klart politisk skille. I Arbeiderpartiet mener vi at det er en egenverdi i det å bruke folks arbeidskraft og kreativitet til å utnytte det hele landet kan by på av ressurser, til verdiskaping, til sysselsetting og til det beste for landet.

Matproduksjon er en stor og viktig oppgave nasjonalt og globalt. Jeg opplever det slik at de aller fleste bønder har stor tro på framtiden og ikke minst vektlegger betydningen av verdien av det de holder på med. Det er en yrkesgruppe med stor yrkesstolthet.

Vårt mål er at landbruket skal produsere trygg mat, sikre matforsyningen, gi mangfold i kulturlandskapet og bidra til sysselsetting og bosetting over hele landet. Vi ønsker å utnytte landets ressurser. Vi ser store kvaliteter i å ha en politikk som sikrer landbruk i hele landet, med en variert og mangfoldig bruksstruktur. Jordbruksavtalen, slik den har framkommet de siste årene, underbygger de politiske målsettingene.

I kontrast til disse målsettingene framstår Høyre og Fremskrittspartiet tilnærmet identiske i sin oppfatning av at slike målsettinger er underordnet i landbrukspolitikken. Ikke så undringsverdig – Høyre vil strukturrasjonalisere, mens Fremskrittspartiets politikk mest sannsynlig vil føre til en utslettelse av det norske jordbruket.

Dette er den markante politiske forskjellen mellom oss og høyresiden i norsk politikk. Vi vil bruke ressursene i hele landet, mens høyresiden vil foreta en sentralisering av norsk landbruk til flatbygdene på østlandsområdet, Jæren og ved Trondheimsfjorden. En storstilt sentralisering av norsk landbruk ville etter vår oppfatning gjort landet vårt fattigere. Mulighetene og mangfoldet ville blitt redusert og gradvis borte.

Jeg har deltatt i svært mange landbrukspolitiske debatter i det siste året, og jeg har ikke registrert én eneste en i næringen som har ropt på Høyre og Fremskrittspartiets løsninger – ikke én eneste stemme. De eneste som ønsker den politikken, befinner seg på Stortinget og er mest sannsynlig medlemmer av Fremskrittspartiet eller Høyre.

Det stemmer nok veldig bra, det representanten Flåtten sa til avisen Nationen 7. mai i år: «Det står ikke en massiv kø av bønder utenfor her som sier at våre forslag er strålende.» Det har jeg stor forståelse for.

Når det gjelder Fremskrittspartiets politikk, tror jeg den vil medføre at ordet «bønder» i flertall kan utgå av det norske vokabularet.

Avtalen som staten har inngått med Norges Bondelag, med en ramme på 1 420 mill. kr, er grundig gjennomgått av saksordføreren, og jeg slutter meg uforbeholdent til de vurderingene som han foretok.

Under den rød-grønne regjeringen har jordbruket hatt en god inntektsutvikling. 110 000 kr per årsverk i perioden 2006–2012 er en god utvikling. I tillegg har vi i årets avtale fått inn at en skal avvikle matproduksjonsavgiften i statsbudsjettet for 2012. Totalt blir avgiftsletten på om lag 615 mill. kr. 280 mill. kr gjelder direkte norskproduserte jordbruksvarer.

Dette er en stor og betydelig avgiftslette som har betydning for hele verdikjeden. Avgiftsletten fører også til at det blir forholdsvis liten prisvekst for forbrukerne, om lag 0,7 pst. I sum er det en god avtale, som sikrer hensynet til en god utvikling i inntektsmulighetene i jordbruket, samt balanserer hensynet til forbrukerne.

Den isolerte priseffekten av jordbruksoppgjøret vil kunne bli at forbruksprisene på mat øker med i gjennomsnitt om lag 0,7 pst. Siden matvarer står for 10–11 pst. av totalt konsum, vil jordbruksoppgjøret og økning i målpriser, hvis det oppnås, gi en prisvekst på godt under 0,1 pst. Så Fremskrittspartiets framstilling av konsekvensene for jordbruksoppgjøret blir etter min vurdering totalt feil.

Men når Fremskrittspartiet og Høyre skriver at man må være forsiktig med å velte en for stor andel av kostnadene over på forbrukerne, er det noe jeg er enig i. Årets oppgjør er et bevis på at praktiseringen allerede er intakt når det gjelder denne forsiktigheten.

Det er en god avtale som Bondelaget har framforhandlet med staten. Jeg vil gi ros til Bondelagets ledelse for å ha forhandlet fram en avtale som sikrer jordbruket en inntektsvekst på om lag samme nivå som andre yrkesgrupper.

Harald T. Nesvik (FrP) [20:05:51]: Dette har vært en landbruksdebatt på det jevne. Ingen nye innspill har kommet. Vi har hørt regjeringspartier som sedvanlig fortelle om hvor fantastisk alt går, at man de siste årene har hatt en sånn og sånn inntektsutvikling. Vi har hørt senterpartister og SV-ere og andre her snakke om at vi må øke selvforsyningsgraden på mat, fordi befolkningen kommer til å øke. Ja, helt åpenbart tror jo enkelte i denne sal at Norge ikke er selvforsynt med mat, noe som er spesielt all den tid vi hver eneste dag eksporterer 37 millioner måltider mat. At Stortinget ikke har fått med seg det, er bekymringsfullt, for man legger rett og slett hele fiskerinæringen til side, og så sier man at landbruk er mat, og fisk er noe annet. Det er veldig spesielt.

Det er ikke så spesielt at landbruksministeren ikke klarte å levere det han hadde lovt, nemlig en landbruksmelding i vår. Etter å ha hørt replikkordvekslingene her og innleggene til de enkelte må jeg bare si til landbruksministeren: Lykke til på ferden. Man skal nå bruke sommerferien og sommeren til å prøve å sy sammen en del av disse forskjellige innspillene og standpunktene man har. For det er klart at når representanten Lange Nordahl i et svar til meg i et replikkordskifte slår fast at pelsdyrnæringen skal opprettholdes, mens representanten Holmelid helt åpenbart har et klart krav på seg fra sine medlemmer om at pelsdyrnæringen skal bort, ja da har man en utfordring. Så jeg skjønner godt at landbruksmeldingen ikke kom på plass før sommeren.

Her er dog andre ting som bekymrer mer. Komiteens leder viste til at for gjennomsnittsnordmannen vil det kunne bli en økning i matvareprisen på 0,1 pst. Tenk hvor kjekt det hadde vært hvis vi var gjennomsnittsnordmenn. Problemet er jo bare at de som faktisk blir rammet av prisøkningene i denne sammenheng, er småbarnsfamiliene. Jeg skal bruke et eksempel. Først har vi alle lønnsoppgjørene i Norge. Vi begynner med privat sektor. Så går vi over på offentlige oppgjør, både i stat og kommune. Man fikk på plass de reallønnsøkningene som man skulle ha i de forhandlingene. Etter at dette var ferdig, kommer landbruksoppgjøret. For en familie med én forsørger, gjerne med to barn og to voksne, vil faktisk den økningen som vil komme i jordbruksoppgjøret, sammen med øvrige skatteøkninger og moms som kommer på toppen av det igjen, medføre at mye av den reallønnsøkningen som man trodde man fikk – det var ikke mange prosent man fikk – faktisk blir spist opp allerede på jordbruksoppgjøret. Dette er konsekvensen av målprisen.

Jeg må få si at det hele topper seg når man snakker om hvor viktig det er å få på plass disse beredskapslagrene med såkorn. Man tar ikke inn over seg hva slags virkninger det kan få for andre land, særlig de fattige landene. For hvis de rike landene, de vestlige landene, skulle begynne å bygge opp store beredskapslagre med korn – korn kjøpes som sagt i et verdensmarked i dag – ville jo prisene gå betydelig opp. Dette er korn som man i utgangspunktet ikke skal produsere, men som man skal ha som beredskap. Det ville faktisk kunne medføre – jeg skal ikke være konklusiv, som alle andre – det vil kunne medføre at de fattige landene ikke vil kunne klare å kjøpe inn korn til sin befolkning. Jeg håper ikke det er det som er intensjonen – at vi i verdens rikeste land, sammen med andre rike land, skal gjøre dette.

Til slutt må jeg bare få ta opp en annen utfordring knyttet til konsekvensen av jordbruksoppgjøret. Det er jo at i undersøkelser som forbrukerne har vært med på, er det nevnt én ting man er veldig opptatt av, og som man ikke har klart å oppnå; nemlig økt tilgang på forskjellige produkter – vareutvalget i Norge. Matvarekjedeutvalget har også påpekt det. Ja, det stopper man jo ved importvernet. Men jeg vil takke statsråd Brekk for én ting. Det er at han denne gangen i hvert fall ikke gikk i fella med hensyn til å innføre prosenttoll på ost. Jeg håper han også snart fjerner det for melk.

Vi vil støtte Venstres forslag, nr. 19.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [20:11:53]: Det er godt at partene kom i mål om en jordbruksavtale. At bondeorganisasjonene hevder de er skuffet og at Norsk Bonde- og Småbrukarlag valgte å bryte forhandlingene, kan nok ses i lys av de store forventninger regjeringspartiene skapte på sine landsmøter.

Jordbruksavtalen er viktig. Avtalesystemet bør gi inntektsmuligheter for bøndene som selvstendig næringsdrivende, og legge til rette for at næringen skal kunne utvikle seg på en god måte og sikre langsiktig matforsyning. Sjølstendig næringsdrivende bønder bidrar til verdiskaping og næringsutøvelse.

I likhet med reiselivsnæringen og fiskerinæringen har landbruket stor betydning for å sikre en positiv utvikling i mange lokalsamfunn. I tillegg til produksjon av mat produserer landbruket også skogprodukter og fellesgoder som livskraftige og levende bygder og et bredt spekter av miljø- og kulturgoder.

For Høyre er det viktig at bonden har gode utviklingsmuligheter – gode verktøy til å bedre grunnlaget for et variert og aktivt jordbruk over hele landet. Det er uheldig at dagens strukturering ofte skjer ukontrollert og planløst.

Høyre mener det må stimuleres til at landbrukseiendommers totale ressurser kan utnyttes optimalt. De sterke eiendomsreguleringene som i dag hviler på norske landbrukseiendommer, demotiverer og virker mot sin hensikt.

Delingsforbudet – det at en ikke kan skille jord fra bygningsmasse – bidrar også til at kjøp av jord blir svært kostbart. Høyre mener at hensynet til økt omsetning, bedre hold av bygninger og kulturminner vil kreve en oppheving av boplikt og priskontroll.

Som svar på vanskelige spørsmål og utfordringer i landbruket har regjeringspartiene pekt på den varslede landbruksmeldingen. At meldingen som har vært under utarbeiding siden 2009, nok en gang er utsatt, betyr at landbruksnæringen fortsatt må sveve i uvisse om sine rammevilkår. Høyre forventer at regjeringen legger sine indre stridigheter til side, og leverer meldingen som lovet. At det er «komplisert», som næringskomiteens leder uttalte i Nationen i dag, er overhodet ikke noen unnskyldning.

Mens regjeringen krangler innbyrdes, går omstillingen i landbruket sin skjeve gang. Over 34 000 gårdsbruk med bolig står i dag tomme og til forfall. For å sikre en mer fremtidsrettet jordbruksnæring som er mindre avhengig av overføringer, må det tilrettelegges slik at flere får mulighet til å vokse seg større og mer robuste.

For Høyre står det sentralt å styrke bondens eiendomsrett til eget bruk. Staten skal fortsatt bidra med økonomisk tilskudd til landbruket. Men målet må være at tilskuddene blir mer målrettede og mindre byråkratiske enn de er i dag.

Høyre har foreslått å oppheve boplikten – dette fordi vi mener den hindrer en fremtidsrettet utvikling av jord- og skogbruk i Norge. Det er heller ikke dokumentert at boplikt bidrar til økt bosetting. Vi mener også at prisregulering på eiendommene i mange tilfeller gir kunstig lave priser, hindrer omsetning og øker risikoen knyttet til det å investere på gården.

Det er også et alvorlig inngrep i eiendomsretten når den som selger en gård, tvinges av staten til å ta lavere pris for eiendommen enn det kjøper er villig til å betale. Stor avstand mellom markedspris og regulert pris kan også skape grunnlag for tilfeller der deler av kjøpsvederlag holdes skjult for myndighetene.

Høyre forventer at virkemidler som priskontroll og bo- og driveplikt blir tema for den kommende landbruksmeldingen. Dersom det ikke skal driftes mot nedlegging, og dersom viktige kulturminner ønskes ivaretatt, så må det andre og mer dyptgripende endringer til for å få fart på investeringene i næringen.

Fremtidige rammevilkår for landbruket må bli mer forutsigbare over år, slik at næringsaktører kan innrette investeringer og produksjonsplaner mer langsiktig enn det som gjøres i dag. Investeringsetterslepet i norsk landbruk er stort, spesielt innen modernisering av melkeproduksjon. Mye henger sammen med at en generasjon driftsbygninger fases ut eller gjennomgår restaureringstiltak, bl.a. på grunn av nye krav til dyrevelferd.

For at det skal bli mer lønnsomt og mindre byråkratisk å drifte i samdrift, vil Høyre fjerne geografiske begrensninger og antallsbegrensninger som i dag virker negativt for driftsformen.

Høyre forventer at regjeringen i forbindelse med landbruksmeldingen fokuserer på hvordan det bedre kan legges til rette for å stimulere til økte investeringer i landbruket. I alternativt statsbudsjett la vi stor vekt på etablering av et investeringsfond, bedre avskrivningsordninger og senking av formuesskatten.

Ingrid Heggø (A) [20:17:18]: Eg vil starta innlegget mitt med å gje honnør til Norges Bondelag, som tok ansvar og var med på å gje eit godt akseptabelt oppgjer til bøndene òg i år. Det er òg gledeleg at ein vidarefører den sterke distriktsprofilen frå fjorårets oppgjer, bl.a. ved å prioritera grasbasert drift.

Det er ein del stolpar som regjeringa sin jordbrukspolitikk er bygd på. Den eine stolpen er kanaliseringspolitikken. Den sikrar at det vert produsert mat og korn på dei beste areala og mjølk og kjøtt ute i distrikta.

Kulturlandskapspleie vert ein naturleg effekt av matproduksjonen, nettopp fordi beitenæringa vert prioritert i oppgjera. Ein annen effekt av norsk landbrukspolitikk er busetjing over heile landet. Vi må berre innsjå at vilkåra er forskjellige i det langstrakte landet vårt, og ynskjer vi busetjing og landbruk over heile landet, kan ikkje marknaden styra dette åleine.

Det er tydeleg og lett å sjå den raude tråden i denne regjeringa sin jordbrukspolitikk, med ein variert bruksstruktur og eit aktivt landbruk over heile landet. Men eg må berre tilstå at eg ikkje greier å finna den raude tråden i høgresida sin jordbrukspolitikk. Korleis skal ein halda oppe landbruk i heile landet med færre dyr på beite, med ingen – eller i alle fall sterkt redusert – landbruksstøtte på den eine sida og billigare mat og sterkt fokus på kulturlandskapspleie på den andre sida? Og tollvernet, det skal ned, eller bort.

Vel, frå Høgre får vi nok svar i deira varsla jordbruksmelding. Når det gjeld Framstegspartiet, som korkje skal ha jordbruksavtale, tollvern eller overføringar, kan dette berre forståast som éin ting: Framstegspartiet er og blir det store importpartiet, og distriktspolitiske mål – det har ein ikkje.

Eg har prøvd å finna ut kva Høgre meiner om sentrale spørsmål som mjølkekvoter og mottaksplikt. I Nationen den 7. mai i år kunne vi lesa at representanten Flåtten sa ja til at mjølkekvotane forsvinn med Høgre, og ja til mottaksplikt. Representanten konkluderte likevel med:

«Hvorvidt det skal være en mottaksplikt eller ei (…), akkurat det har jeg ikke tenkt helt igjennom.»

Og i merknadene til jordbruksavtalen er Høgre, saman med Framstegspartiet, for å høgja taket på mjølkekvotane – det står ikkje lenger «ta bort». Det er jo sjølvsagt ein fair sak at ikkje alle har svar på alt, men eg går ut frå at dette temaet no er gjennomtenkt frå Høgre si side, og at det framkjem i deira varsla jordbruksmelding. Så mitt spørsmål er: Kor lenge må bøndene venta i spenning på denne varsla jordbruksmeldinga for å få greie på kva Høgre vil i jordbrukspolitikken sin? Ikkje veit eg grunnen til at det tek såpass lang tid i Høgre, men sett i lys av sterke utsegner om at regjeringa si jordbruksmelding tek altfor – eg gjentek altfor – lang tid, ja så må det vera lov å forventa at Høgre snart er ferdig med den interne kjeklinga i partiet og kjem med denne meldinga. Eller er det slik at kritikk av at regjeringa brukar lang tid, er vorte ein vane? Eller kan hende var området litt meir komplekst enn ein fyrst trudde? Eller er det det at Høgre viser seg lite dyktig til å trekkje konklusjonar og lite leveringsdyktige når alt kjem til alt?

Vi ser også her i dag tydelege skilje i norsk politikk mellom oss raud-grøne, som ynskjer eit aktivt og variert landbruk og busetjing over heile landet, og Høgre og Framstegspartiet, som når alt kjem til alt, er mest opptekne av at marknaden skal rå åleine.

Lillian Hansen (A) [20:21:58]: La det ikke være noen tvil: Årets jordbruksoppgjør er i tråd med Arbeiderpartiets politiske målsettinger i landsbrukspolitikken, og føyer seg inn i rekken av gode jordbruksoppgjør fra denne regjeringen, som igjen gir grunnlag for å øke inntektene i norsk landbruk.

Når man inkluderer årets avtale, er inntektene i jordbruket økt med om lag 110 000 kr per årsverk, eller om lag 70 pst. i perioden 2006–2012.

Dette står i sterk kontrast til Fremskrittspartiets beskrivelse av norsk landbrukspolitikk. I en av merknadene mener Fremskrittspartiet at aktørene i landbruket har liten framtidstro, at tilliten til regjeringens landbrukspolitikk er på et lavmål, og at den politikken som har vært ført mot landbruket gjennom mange år, er et sosialistisk eksperiment som har bidratt til at den norske bonden er fanget i et nett, et system som det nå er tilnærmet umulig å komme ut av.

Da blir det underlig og veldig inkonsekvent at Fremskrittspartiet i samme merknad sier at det er merkelig at landbruksorganisasjonene støtter opp om en slik politikk. Her kan man virkelig si at det snakkes med to tunger. Det er også trist å lese i samme merknad at Fremskrittspartiet definerer bøndene som offentlig ansatte, der kreativitet, satsingsevne og ønske om å ta risiko nærmest er fraværende.

Dette er en trasig beskrivelse av norske bønder, og i tillegg vil jeg også si at det er en direkte oppsiktsvekkende beskrivelse av offentlig ansatte. Slik jeg kjenner norske bønder, er det hardt arbeidende og kreative mennesker som er opptatt av å utnytte eiendommene sine på en god måte. I tillegg er norske bønder faktisk ettertraktet som arbeidskraft på grunn av sin allsidige bakgrunn, bl.a. i oljeindustrien. Dette blir bare trist, og jeg håper mange bønder og offentlig ansatte merker seg dette.

Samtidig gir man inntrykk av at Fremskrittspartiets landbrukspolitikk er en ønsket politikk hos bøndene. Jeg vet ikke om jeg kan ta det seriøst. Jeg kjenner ingen som ønsker landbruk der markedsbasert konkurranse settes i høysetet. Jeg kjenner bare bønder som grøsser ved tanken.

Det har vært fokus på at Norge har dyr mat. Denne avtalen gir en anslått prisøkning på mat i størrelsesorden 0,7 pst. De siste tolv månedene er forbrukerprisene redusert med 0,3 pst., mens de har økt med 1,3 pst. i Sverige og 2,8 pst. i Danmark. Siden starten på den internasjonale råvarekrisen i 2007, har prisveksten i Sverige og Danmark vært nesten dobbelt så høy som i Norge, målt i nasjonal valuta, vel å merke. Og som vi har hørt her i dag, liker vi å sammenlikne oss med disse landene.

Jeg skal avslutte som jeg startet. I de siste års jordbruksavtaler har det vært lagt til rette for et inntektsløft for jordbruksbedriftene. Distriktsprofil og strukturprofilen i budsjettstøtten og investeringsvirkemidlene er styrket for å bidra til å nå de målene om et landbruk som vi vil ha over hele landet. Så er det slik at mange av de jordbrukspolitiske virkemidlene har en sterk strukturprofil, til fordel for mindre gårdsbruk.

Landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av dette flotte landet. Målet for denne regjeringen er å opprettholde et levende og mangfoldig landbruk og bærekraftig skogbruk over hele landet. Mange bruk er lagt ned, selv om det har flatet litt ut. Det er det faktisk mange grunner til, og det er bekymringsfullt, men denne regjeringen skal ha og har hatt stort fokus på denne utfordringen. Det vil bli svært krevende framover, det er det ingen som legger skjul på, men jeg er helt sikker på at det er denne regjeringens politikk som skal sikre et landbruk som produserer mat i hele landet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Susanne Bratli (A) [20:26:41]: Det er viktig å ha en aktiv landbrukspolitikk som bidrar til å opprettholde landbruk over hele landet. Det er viktig av mange grunner. Det er selvfølgelig viktig på grunn av matproduksjonen, vi må sikre tilgang til mat for oss selv, og i et globalt perspektiv vet vi at det er en kjempeutfordring. Det er viktig med henblikk på sysselsetting, på arbeidsplasser, på verdiskaping over hele landet. Det er viktig av hensyn til bosetting, det er viktig av hensyn til distriktspolitikk. Det er viktig for å ta vare på kulturlandskapet, for å skape trivsel for oss som bor der, men også i forhold til reiseliv. Det hadde ikke vært noen vits i å ha en gyllen omvei på Inderøy i Nord-Trøndelag dersom de ikke hadde hatt landbruk og kulturlandskap.

Fylket jeg kommer fra, Nord-Trøndelag, er et veldig jordbruksavhengig fylke. Vi er 3 pst. av landets befolkning, men produserer 11 pst. av jordbruksvarene. Cirka 20 pst. av sysselsettingen i Nord-Trøndelag er jordbruksavhengig, enten i primærproduksjonen eller i næringsmiddelindustrien. Derfor er det klart at jordbruksoppgjøret er viktig også for oss i Nord-Trøndelag. Det er heller ikke tilfeldig og unaturlig at det var Nord-Trøndelag Arbeiderparti som jobbet fram den mer offensive, landbrukspolitiske uttalelsen som ble vedtatt på landsmøtet til Arbeiderpartiet for ikke så lenge siden.

Vi har sett en styrking av landbruket de senere årene. Dette er en villet rød-grønn politikk, og det har vært gode oppgjør. Denne gangen registrerer jeg at det er delte meninger i næringen om hvorvidt årets oppgjør er godt eller ikke. Selv har jeg mottatt tilbakemeldinger som går i begge retningene, og til det vil jeg si to ting: Vi hadde nok gjennom landsmøtevedtakene til både Arbeiderpartiet og andre partier skapt store forventninger, større enn det som var mulig å innfri på enkelte områder. Likevel må det være lov til å peke på at oppgjøret med den rød-grønne regjeringen uansett er bedre enn det ville vært hvis vi hadde hatt en Høyre- og Fremskrittsparti-regjering. Når jeg hører Fremskrittspartiet snakke om å slippe bøndene fri, slår det meg at realiteten med Fremskrittspartiets landbrukspolitikk vil være at vi blir fri fra bonden i store deler av Distrikts-Norge.

Vi som kommer fra deler av landet der rovdyr er en stor utfordring for beitenæringen, merker et stort trykk hjemmefra, spesielt i disse dager. Forventningen til at det skal komme på plass et nytt rovdyrforlik, er stor, og vi sitter nok alle her i salen fremdeles og er spente på hva resultatet blir. Det er nesten så jeg har lyst til å si det fylkesordføreren i Nord-Trøndelag sa på fylkestinget i Nord-Trøndelag i går. Han ville låse inn de parlamentariske lederne til de ble enige om et nytt rovdyrforlik. Kanskje vi skal gjøre det – dette er utrolig viktig for beitenæringen i distriktene.

Steinar Gullvåg (A) [20:29:54]: Jeg har merket meg at ledelsen i Norges Bondelag nylig ble gjenvalgt uten motkandidater, med nærmest full støtte fra Bondelaget. Jeg tar det som et uttrykk for at Bondelagets medlemmer og tillitsvalgte verdsetter ledelsens innsats i årets jordbruksforhandlinger, selv om det altså er en viss avstand mellom krav og forhandlingsresultat, og selv om noen altså mente at Bondelaget burde marsjert ut av forhandlingsrommet i lag med Norsk Bonde- og Småbrukarlag. I så fall ville vi ha drøftet et helt annet oppgjør her i dag.

Til forskjell fra ledelsen i Småbrukarlaget har ledelsen i Bondelaget skjønt at det lønner seg å forhandle, fordi det gir resultater, og det gir innflytelse. Når bølgen etter årets oppgjør etter hvert har lagt seg, tror jeg at bønder flest faktisk ser at årets jordbruksoppgjør er et ytterligere skritt i retning av å bedre rammebetingelsene for norsk jordbruk, og at bøndene sikrer seg inntektsutvikling på linje med andre yrkesgrupper i samfunnet.

Småbrukarlaget har etter min oppfatning satt seg i en ganske umulig situasjon uten innflytelse og påvirkningskraft. I perioden 2006–2011 har bondens inntekt økt med hele 53,8 pst. – altså mer enn dobbelt så mye som andre grupper i samfunnet. I samme periode har Småbrukarlaget nærmest gjort det til vane å forlate forhandlingsbordet lenge før et forhandlingsresultat ligger på bordet. Det er naturligvis deres eget valg, uten at jeg helt vet om de skjønner at dette dermed bidrar til å bryte ned respekten både for dem selv og for jordbruksoppgjøret. Men samtidig går de ærend for Fremskrittspartiet og til dels også for Høyre, som vil hele oppgjøret til livs. For hvis styrkeforholdet mellom partiene ved valget i 2013 blir omtrent som i dag, så vil jordbruksoppgjøret faktisk være en saga blott i 2014. Da vil de to partiene overlate til Stortinget å fastsette bondens inntekt.

Høyre og Fremskrittspartiet vil ikke bare avvikle forhandlingene. Det er bare en naturlig konsekvens av at vi avvikler det meste av jordbruket og kaster bonden ut på markedet. Det blir i så fall et ganske fritt fall.

Jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende at de to partiene sier at de finner det prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom det ordinære statsbudsjettet. Jeg hadde nær sagt: Hvem ellers er det som skulle forhandlet om næringens rammevilkår, om ikke næringsutøvernes egne organisasjoner?

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Bendiks H. Arnesen (A) [20:33:17]: Landbruket er avgjørende viktig både for trygg matproduksjon, levende bygder, kulturlandskapet og for andre næringers eksistens, ikke minst reiseliv og industri.

Jeg har registrert signalene fra næringen om årets jordbruksoppgjør, og jeg er glad for at det også i år ble forhandlet fram en avtale, og at dialogen med næringen fortsatt er god.

Jeg synes imidlertid vi skal legge oss på minne de signalene vi nå har fått fra næringen i årets forhandlinger, fordi dette henger nøye sammen med den rekrutteringen vi er avhengige av å ha til denne viktige næringen.

I Soria Moria-erklæringen er det klart slått fast at vi skal ha et variert landbruk og en matproduksjon over hele landet. Dette kan vi ikke makte uten at vi her i Stortinget og i næringen over hele landet har en felles forståelse av hvordan virkeligheten er i næringen. Jeg ser derfor fram til stortingsmeldingen som skal komme, om en framtidsrettet landbruks- og matpolitikk. Framfor alt trenger næringen over hele landet langsiktighet for å kunne levere det vi forventer. Dette tror jeg det bare er en rød-grønn regjering og et rød-grønt stortingsflertall som kan få til.

Dette sier jeg fordi jeg også i dag ser at det foreligger flere forslag fra deler av opposisjonen som er helt uforenlig med målsettingen om å opprettholde et landbruk over hele landet, og dermed levende bygder. Jeg tenker her på de to høyrepartiene. Et eksempel er Fremskrittspartiets forslag om ikke å bifalle den framforhandlede avtalen, og om å frata næringen forhandlingsretten og isteden betrakte midlene til landbruket på samme måte som andre utgifter i statsbudsjettet. Er det dette Fremskrittspartiet mener med å slippe bonden fri? Og er det dette de mener skal utvikle en god næring over hele landet?

Fremskrittspartiets forslag om dramatiske forandringer og kutt i landbrukets rammebetingelser har de gjentatt i alle år siden jeg kom på Stortinget for 14 år siden. Jeg er veldig glad for at de ikke har nådd fram med sin politikk, og jeg håper at velgerne holder høyrepartiene unna regjeringskontorene i tiden som kommer. Alle forstår at dersom vi skal ha et landbruk over hele Norge, så kan det ikke styres av markedet alene, slik Fremskrittspartiet mener. Dette er bedrifter som er stedsbundne, og som påvirkes både av topografi og av klima. Dette mener jeg at folk flest ute i landet forstår, men Fremskrittspartiet og noen til ikke vil ta inn over seg, slik representanten Trældal har bekreftet her i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:36:33]: Ifølge Eidsvoll Blad den 28. mars i år er Vaaler Samdrift i Eidsvoll den gårdsdriften i landet som topper listen over produksjonstillegg i fjor, med 1,6 mill. kr. Virksomheten driver økologisk melkeproduksjon med et arealgrunnlag på 2 800 dekar, fordelt på fem gårdsbruk. Samdriften har topp moderne fjøs med 110 kuer og en melkekvote på 750 000 liter per år. Driftsresultatet i fjor var et underskudd på 113 000 kr, og på grunn av stor gjeld endte årsresultatet, før skatt, med et minus på 883 000 kr.

Vaaler Samdrift har flinke folk som vil være gårdbrukere. Uten investeringsstøtte fra staten ville ikke private banker lånefinansiert det nye fjøset. Det drives økologisk, som er en statlig målsetting, fjøset presenteres utad gjennom åpen gård, driften presenteres som en stolthet og er et forbilde i kommunen – de økonomiske resultatene er helt annerledes.

Det er et åpenbart behov for myndighetene, representert i denne salen, å tenke nytt og grundig før en går videre og forleder enda flere ungdommer inn i slike kapitalkrevende selskapsjordbruk som heter samdrift.

Det er lite å hente av stordriftsfordeler i dagens jordbruk. Tvert imot, i de største delene av landet er det stordriftsulemper på grunn av jordas beliggenhet. Det er den familieeide gårdsdrifta som har best samfunnsøkonomisk lønnsomhet, men økonomien er svak for alle. Ifølge totalkalkylen for jordbruket er vederlaget til arbeid og egenkapital per årsverk for siste regnskapsår, 2009, 178 521 kr. De ekspansive gårdbrukerne tør sjelden fortelle om sin økonomiske situasjon. De vanlige, store familieeide gårdsbrukene med melk er på vei ut, og det er dårlig framtid i å ta stor risiko for å bli gjeldsslave med dårlig sikkerhet ved sjukdom og lav pensjon når en kan tjene penger lett ellers. Gårdbrukerfamiliers samlede inntekter stiger når lønnsomheten i jordbruket går ned, fordi folk tvinges til å ta jobb utenfor gården for å betale bl.a. gjeld i gårdsdrifta.

Totalkapitalen i jordbruket er budsjettert til mellom 95 mrd. kr og 132,4 mrd. kr for 2011. Av dette er gjelda 46,2 mrd. kr. Når det i jordbruket opereres med begrepet «vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk», som sammenliknes med lønnsmottakernes inntekt per årsverk, vil egenkapitalen i størrelsesorden 48,8 mrd. kr–86,2 mrd. kr, avhengig av beregningsmetode, ikke ha noe vederlag. Slik er systemet nå.

Arbeidsproduktiviteten ble fordoblet mellom 1990 og 2009, mens realinntektene for gårdbrukernes jordbruksarbeid samlet i samme periode ble redusert med 7 pst. Slik sterk produktivitetsvekst sikrer bedre og godt betalte trygge arbeidsplasser i andre yrker.

Jordbruket har gjennom hovedavtalen fra 1950 forhandlingsrett med staten. De økonomiske inntektsmulighetene for selvstendig næringsdrivende gårdbrukere gir i avtalefestede forhandlinger med staten de enestående svake økonomiske tallene i jordbruket, og viser myndighetenes langvarige manglende respekt for jordbruksarbeid. Rekrutteringa svikter, og arealet i drift reduseres. Hele jordbruksavtalesystemet må gjennomgås på nytt, og det må gis et realistisk bilde av inntekten i jordbruket – absolutt og i forhold til lønnsmottakere. Derved kan det etableres en felles virkelighetsforståelse, noe som er en forutsetning for en saklig drøfting av mål og virkemidler for den nye jordbrukspolitikken.

Johannes Rindal (Sp) [20:40:09]: Å produsere mat er verdens viktigste jobb. Økende matvarepriser globalt, e.coli-skandale og uro i mange land viser at mat ikke er en selvfølge. Derfor står matsikkerhet høyt på dagsordenen internasjonalt. Etter Senterpartiets syn har vi som land en solidarisk forpliktelse til å produsere mer mat til egen befolkning. Å sikre ren og trygg mat til egen befolkning må være landbrukets viktigste mål. Selvforsyningsgraden må derfor opp, og med den befolkningsøkningen vi vet kommer, må vi føre en politikk som sikrer en betydelig økt matproduksjon her hjemme basert på lokale ressurser.

En forutsetning for økt matproduksjon og rekruttering til næringa er bedrede inntektsmuligheter og økt lønnsomhet. Årets jordbruksoppgjør med en ramme på 1,42 mrd. kr legger til rette for det.

Som representant fra Oppland er jeg spesielt glad for fokuset på det grasbaserte landbruket. Samtidig er det åpenbart at Senterpartiet har ambisjoner på landbrukets vegne. Vi ønsker en inntektsutvikling som tetter gapet til andre grupper målt i kroner.

Det har vært en enorm strukturrasjonalisering i landbruket de siste årene. Ut fra de målene vi har for landbruket og den globale situasjonen, mener jeg det er utfordrende om dette fortsetter med samme kraft. Økt matproduksjon basert på lokale ressurser vil innebære behov for både økt areal og flere hender i arbeid. Vi må være villige til å tenke nytt, slik at vi når de målene vi har for landbrukspolitikken.

Jeg har besøkt en del naturbruksskoler den siste tida, og jeg blir imponert over reflekterte og offensive elever med klare planer for framtida og ønske om et liv i landbruket. De utdanner seg til matprodusenter, men likevel tror jeg det ligger noe i at bonde er ikke noe du blir, det er noe du er. Skal vi sikre en offensiv og slagkraftig landbruksnæring i framtida, må vi føre en politikk som gir flere unge lyst til å satse. Årets jordbruksoppgjør bidrar til det, og gjennom den kommende jordbruksmeldinga skal vi levere en offensiv, framtidsrettet og forutsigbar landbrukspolitikk.

Jon Georg Dale (FrP) [20:42:46]: Eg er oppvaksen bak ei løedør, og enkelte meiner nok eg burde vore der enno. Eg har hatt heile oppveksten min i landbruket. Eg jobba i kjøttsamvirket i fleire år, og har sett og opplevd heile landbruket på innsida. Derfor er det ei lise å høyre at representanten Lundteigen, i motsetnad til alle andre, faktisk fortel korleis den situasjonen ein har i norsk landbruk i dag, vert opplevd.

Det er urovekkjande for meg å høyre at dei raud-grøne partia her skamroser den situasjonen ein har i norsk landbruk. Det vi veit, er at talet på aktive bruk går ned, talet på heiltidsbønder går ned, mens talet på byråkratar i landbruket går opp. Likevel er regjeringspartia kjempefornøgde med den situasjonen ein ser!

Landbruket har gitt meg mange gleder, og så har det ført til at eg har stilt meg utruleg mange spørsmål om korleis vi faktisk organiserer oss. Heime i Møre og Romsdal hadde vi f.eks. eit tilfelle der fem bønder ville gå i lag og utvikle ei felles samdrift for hønse- og eggproduksjon. Dei ville samle gjødselhandteringsanlegget og eggproduksjonsutstyret, slik at dei fekk ei mest mogleg effektiv drift. Svaret var at konsesjonslova nektar det, dei måtte byggje fem separate driftseiningar i staden. Så no står det altså på eit stort landbruksareal fem separate bygg der ein driv med 7 500 høner i kvart. Det er det glade vanvit! Alle synest at det er vanvitig.

Likevel bruker regjeringspartia ikkje moglegheita dei faktisk har, gjennom landbruksoppgjeret – når ein vel å behalde det – til å påverke dette i ei retning som gjer at det er mogleg å satse for framtida.

Dei av mine jamaldringar som i dag held fram med å satse i landbruket, er nøydde til å sluke noko mindre – om ikkje, har dei ikkje grunnlag for å satse. Det er det som er tilstanden ute i Distrikts-Noreg. Poenget er at når ein først og fremst er oppteken av å subsidiere dei minste produsentane og ikkje leggje til rette for at dei bøndene som ønskjer å satse, faktisk har grunnlag nokre år fram i tid for å vite kva slags grunnlag dei har å investere på, oppnår ein ikkje det som trengst for å omstille landbruket. Det trengst å omstille landbruket. Derfor håpar eg at regjeringspartia i alle fall i framtida begynner å lytte meir til det som Per Olaf Lundteigen sa til slutt no, i staden for å fortsetje å teikne eit glansbilete av landbruket som ikkje i det heile finst der ute.

Borghild Tenden (V) [20:45:57]: Venstre sitter dessverre ikke i næringskomiteen, så vi må forholde oss til de allerede innleverte forslagene, og vi støtter de mindretallsforslagene som ligger i innstillingen – som jeg redegjorde for fra talerstolen i sted – og som vil føre til nødvendige strukturendringer, slik Venstre ser det.

Jeg skal ikke forlenge debatten – det blir en sen kveld. Men grunnen til at jeg tok ordet, er at det faktisk er feil det statsråd Brekk sa om at det var tidligere landbruksminister Lars Sponheim som innførte forhandlingene slik de er nå. Forhandlingene ble innført lenge før han ble landbruksminister, har jeg fått opplyst. Men når det er sagt, vil jeg si at det må ikke være slik at nye krefter på Stortinget ikke kan komme med ny politikk – dersom det er klokt. Mange reagerte på den måten jordbruksforhandlingene ble gjennomført på i år. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på det at det ikke føltes som reelle forhandlinger, bare korrespondanse og så plutselig avtale. Det er signaler jeg har fått, og som jeg ønsket å formidle til statsråden.

Svein Flåtten (H) [20:47:03]: Næringskomiteens leder sier i sitt innlegg at han hører bare vellyd når han er ute og reiser og snakker med landbruket. Det er ingen som har noen innvendinger mot den politikken som føres, ingen ønsker endringer. Jeg anbefaler komiteens leder å snakke med Per Olaf Lundteigen – han sitter der borte, det er ikke lange veien, og vi har nettopp hørt innlegget hans – da får han høre om en annen virkelighet.

Jeg tror ikke noen har patent på sannheten i en komplisert landbrukspolitikk. Det ligger antakelig litt midt imellom. Nettopp derfor tror jeg på Høyres politikk med å ta utgangspunkt i det bestående. Vi står også på målsettingene som komiteen har i sine innledningsmerknader, men vi ønsker endringer, for vi har oppfattet noe av det samme som Per Olaf Lundteigen hører enda sterkere, nemlig at det er veldig mye som ikke fungerer, og at det er politikernes oppgave å ta tak i dette.

Nei, det er riktig, det står ingen i kø utenfor min kontordør for å melde seg inn i Høyre på grunn av landbrukspolitikken. Men jeg tror heller ikke det er noen kø hos komitélederen i næringskomiteen. Jeg tror vi kan snakke med dem som finnes på huset her, og nok en gang anbefaler jeg da Lundteigen. Jeg tror representanten Aasland gjør klokt i ikke å gjemme seg for virkeligheten, for det finnes en virkelighet der ute som vi må ta inn over oss.

Så er jeg også nødt til å avlegge en visitt til representanten Heggø, som tydelig har irritert seg over at opposisjonen etterlyser den lenge bebudede landbruksmeldingen. Hennes forsvar er å angripe Høyre for ikke å ha levert sin alternative landbruksmelding – alternativ til hva? Til en melding som ikke er kommet, som vi ikke vet når kommer, som vi ikke vet hva inneholder, som man er rykende uenig om grunnlaget for. Det er bare å høre på skjønnmalingen til representanten Aasland, og jeg vil ikke si svartmalingen til Per Olaf Lundteigen, men jeg vil si det realistiske innlegget som han holdt om hvordan tilstanden er.

La oss være realister. Det er behov for endringer. Jeg tror statsråden fortsatt bør – det virker som om han har god tid med meldingen – motta alle gode råd med takk.

Lillian Hansen (A) [20:50:28]: Jeg er glad for at representanten Svein Flåtten i sitt hovedinnlegg sa at det er viktig å ikke snakke næringen ned – det skal han ha. Det står i grell kontrast til representanten Torgeir Trældals innlegg.

Så har jeg lyst til å si til representanten Jon Georg Dale – jeg sa det faktisk i mitt innlegg – at det er krevende utfordringer i landbruket.

Videre har jeg lyst til å påpeke at Fremskrittspartiet i en av merknadene sine viser til Fiskeri- og havbruksnæringens uttalelse til NRK 7. juni 2010 om at markedsadgangen for norsk fisk til EU vil bli vesentlig dårligere etter at det ble innført prosenttoll på drikkemelk.

Nå har vi fakta, og det er at prosenttoll på melk – slik vi har full anledning til etter WTO-avtalen – ikke har medført noen som helst negative virkninger for norsk fiskeeksport eller andre bransjer. Dette er derfor et meget godt eksempel på propaganda uten rot i virkeligheten, som Fremskrittspartiet og en del andre samfunnsaktører ofte står for i landbruksdebatten.

Så til importvernet. Importvernet er, og vil fortsatt komme til å være, en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk. Importvernet er en forutsetning for

• å opprettholde produksjonen og sikre avsetningen av norske landbruksvarer

• å sikre inntektsnivået for landbruket

Det kan illustreres gjennom melkeprisene i noen utvalgte land, f.eks. Tyskland kr 2,55 per kg, Danmark kr 2,66 per kg, Storbritannia kr 2,17 per kg.

Dersom toll på melk fjernes, vil det skje en stor import av melk fra våre naboland, med mindre de norske prisene reduseres dramatisk. En prisreduksjon vil igjen direkte påvirke inntektene til norske melkebruk og føre til dramatiske bruksnedleggelser.

Tilsvarende vil skje i hele kjøttsektoren dersom tollen på kjøttvarer fjernes. Norske bønders kjøttpriser er langt høyere enn i EU og på verdensmarkedet, og bortfall av toll vil føre til en dramatisk importøkning og tilsvarende redusert norsk produksjon.

Bortfall av toll vil ramme både bonden som råvareprodusent og matindustrien.

Bortfall av importvern vil føre til en dramatisk reduksjon i norsk landbruk og matindustri, særlig i distriktene.

Lars Myraune (H) [20:53:31]: Jeg har sittet og fulgt med i debatten i dag – som har dratt ut litt lenger enn jeg egentlig trodde den skulle gjøre – og opplever at i prinsippet er det rimelig stor enighet om at matproduksjon er viktig, at vi skal ha landbruk over hele landet, og at det skal være lønnsomt å drive landbruk.

Men så begynner enigheten å skrante. Det har vært brukt mye energi på å snakke om hvor dårlig motpartens landbrukspolitikk er. De rød-grønne gjør et kraftig poeng av at de har snudd utviklingen. Det er jeg ikke helt sikker på. Noe er nok snudd, men noe går i samme bane som det har gjort i lange, lange tider i Norge.

Det er en skremselspropaganda om hva som skjer om Høyre – og kanskje i særdeleshet Fremskrittspartiet – skulle komme til makten en gang. Det er ikke helt usannsynlig, så det kan godt hende at det er verdt å tenke grundig igjennom den situasjonen.

Nå skal det innrømmes at heller ikke for Høyre er det enkelt å finne den helt optimale løsningen for landbruket i Norge, det skal vi si. I en almanakk av 1898 skrev de at det er vanskelig å oppnå lønnsomhet i landbruket i Norge, da det er et langstrakt land, med en lang vinter og spredt bosetting. Ja, intet er nytt under solen – det er vel det vi har i dag også.

Når Terje Aasland sier at han aldri har møtt noen som har sagt noe positivt om Høyres landbrukspolitikk, må jeg si at det er i motstrid til hva jeg har hørt. Men nå kan det hende at jeg har litt mer omgang med denne næringen enn det Aasland har, for jeg bor midt i et landbruksdistrikt og driver selv med landbruk.

Svein Flåtten ga sterkt uttrykk for hva vi i Høyre eventuelt vil gå for i landbrukspolitikken. Han sa at ingen som driver med landbruk, banker på hans dør for å bli medlem av Høyre. Da kan jeg bekrefte det motsatte. Det er mange bønder som har kommet til meg og sagt at nå vil vi være med i Høyre, for det gjør det mulig å leve av landbruket.

Lundteigen har vært frampå i dag og sagt at det er ikke så bra. Nei, det er ikke det, det er helt korrekt. Han tok utgangspunkt i et melkebruk som ikke gikk med lønnsomhet. Det er mange av dem som ikke går med lønnsomhet, men det er fordi staten tar rasjonaliseringsgevinsten. Og så blir det produsert av bruk som har noe mindre, og som faller bort om noen år i alle fall.

Det jeg fikk høre da jeg var på tur i Lierne og Røyrvik for ikke lenge siden – det er store landbruksbygder begge to – var for det første at rovdyrproblematikken er det verste de rår med, og for det andre var det byråkratiet, som er fryktelig vanskelig og gjør landbruket tungrodd.

Jeg har tatt til orde for at vi kanskje skulle tenke på andre arbeidsplasser, i tillegg til landbruket, på landsbygda, nettopp for å få et levende landbruk. Så lykke til med landbrukspolitikken i framtiden!

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:56:51]: Jeg er glad for viljen til å tenke nytt, etablere en felles virkelighetsforståelse, som sjølsagt er det første grunnlaget for å kunne drøfte mål og midler for en ny landbrukspolitikk.

Jeg er glad for det som sies om realisme, glad for det som vises, at en ønsker å ha økt kunnskap. Og jeg vil si at det er en endret atmosfære i denne salen i diskusjonen om jordbrukspolitikken. Det setter jeg pris på – i hvert fall en viss endret atmosfære.

Partiene Høyre og Fremskrittspartiet har liten tillit blant gårdbrukerne. Det er en dårlig merkevare, det har en vel erkjent også sjøl. Og jeg må si at hvis en skal gå inn på realisme når en har en egen merknad hvor en sier at en skal stimulere til ytterligere samdrift av mjølkeproduksjon, ber jeg om at en tenker nøye igjennom det, for hele samdriftskonstruksjonen er en konstruksjon som viser seg å fungere dårlig økonomisk. Jeg vil si det sånn at det er en egen debatt om vi framover skal ha familieeid jordbruk, eller om vi skal ha samdriftsjordbruk som baserer seg på selskapsjordbruk. Jeg gleder meg til debatten om innholdet i dette, for den vil vise at det familieeide jordbruket på alle vis er fullstendig overlegent når det gjelder å sikre sosial, økologisk og økonomisk bærekraft.

Det som er en av de store utfordringene, er sjølsagt å bedre matvaresikkerheten og sjølforsyningsevnen i jordbruksproduksjonen. Jordbruk er bruk av jord. Vi må altså bruke mer jord i Norge for å sikre sjølforsyningsgraden.

I vår blandingsøkonomi bør vi framover legge til rette for at det er prisene som skal sikre kvantaene. Dermed får vi ikke sånne historier som Vaaler Samdrift, som får enorme bevilgninger over statsbudsjettet. Dermed kan de i langt større grad få sine inntekter i markedet, og de enorme bevilgningene over statsbudsjettet kan gå til de bruksgrupper som ikke har stor produksjon, og som har vanskeligere forhold.

Videre nytter det ikke framover å snakke om at vi skal sikre kulturlandskap og drift av hele landet, hvis det er sånn at det til og med på Jæren er dyrere å produsere gras for å produsere mjølk enn å kjøpe importert kraftfôr. Når prisen på kraftfôr er slik at det billigste en kan bruke, er kraftfôr, bruker en mye av det. Dermed bruker en mindre gras – og landet gror igjen. Det er enkle fagøkonomiske sammenhenger som gjelder.

Når det gjelder investeringer framover, må vi vekk fra at det er store statssubsidierte investeringer som må til for at det skal være økonomisk lønnsomt på kort sikt. Det må være en driftsøkonomi som sikrer investeringer i jordbruket, slik det er i andre næringer. Det er kjernen i noen av framtidas prinsipper.

Alf Egil Holmelid (SV) [21:00:17]: Det har vore ein del av det som eg vil tillate meg å kalle dobbeltkommunikasjon, i debatten her i dag. Eg vil ta opp eitt av dei punkta, som eg synest veldig dårleg avklarer kor dei borgarlege partia står. Alle opposisjonspartia har på ein eller annan måte skrive eller sagt at dei er mot den ukontrollerte strukturutviklinga, men der stoppar det. Vi får ikkje vite, verken frå Kristeleg Folkeparti, frå Venstre eller frå Høgre, kva slags kontrollert strukturutvikling dei ønskjer. Ønskjer dei ei strukturutvikling på same nivå som det Framstegspartiet ønskjer, som i realiteten betyr ei avfolking av distrikta? Kva slags strukturutvikling er det dei ønskjer? Ønskjer dei ei sentralisering som gjer at det er éin gard igjen i bygda, og då blir det så einsamt at òg han eller ho må flytte?

Eg synest at det med å kritisere den ukontrollerte strukturutviklinga utan å tore å seie kva slags strukturutvikling ein sjølv ønskjer, er ein feigskap som nok er bevisst, for å tildekkje det store spriket som er på opposisjonen si side.

Når det gjeld dobbeltkommunikasjon, kan eg heller ikkje la vere å nemne innlegget frå representanten Dale. På den eine sida hadde han eit sterkt argument for samdrift. På den andre sida hylla han representanten Lundteigen, som til dei gradar argumenterte mot samdrift. Så når Framstegspartiet klarer å ha ein så tydeleg dobbeltkommunikasjon i eitt og same innlegg, ser eg fram til den landbrukspolitikken dei skal ha.

Irene Lange Nordahl (Sp) [21:02:30]: Senterpartiet er opptatt av å ha et levende landbruk i hele landet, og vi vil satse videre på landbruket. Vi vil videre i den satsingen som vi gjør nå, og vi vil styrke den. Det skal det ikke være noen tvil om. Det betyr at vi må bruke de mulighetene vi har, til å produsere mat på de arealene vi disponerer.

Fremskrittspartiet fremmer igjen forslag om å gi produsenten såkalt næringsfrihet. Vekk med politikerinnblanding, la markedet ordne opp, og la bonden få frihet til å produsere og være selvstendig næringsdrivende som andre næringsdrivende, sier Fremskrittspartiet. Ja, da er det virkelig grunn til å stille noen grunnleggende spørsmål. Hvem er det som skal gis næringsfrihet ved å fjerne avtaleverket? Hvilke norske bønder er det som tjener på at det ikke er en avtale som forplikter bøndene? Skal vi ha gartnere som slår gress på Vestlandet, i fjellbygdene og i Nord-Norge, eller skal vi ha produksjon med beitedyr?

Flere steder på Vestlandet lønner det seg ikke å drive med beitedyr dersom det ikke kompenseres for ulempen ved å produsere der arealet er mer utilgjengelig. Derfor må vi ta høyde for disse utfordringene i utformingen av landbrukspolitikken, og huske at Norge produserer mat på et svært marginalt areal sammenlignet med andre land.

Når Fremskrittspartiet i sine forslag vil si opp jordbruksforhandlingene og dermed slippe markedet fritt, betyr det at det kun vil være de store produsentene på Østlandet, på Jæren og muligens i Trøndelag som vil kunne ha en produksjon som kan overleve – vel å merke på langt større arealer enn dagens bruk, selv om det også her vil være begrensninger med hensyn til geografi. Dette er en politikk Senterpartiet og de rød-grønne ikke er enig i, og sterkt tar avstand fra.

Dagens markedsordninger bidrar til å gi stabile, forutsigbare priser for både bonde og forbruker. Uten regulering vil prisene variere betydelig. Det er verken produsent eller forbruker tjent med. Ustabile priser og dermed inntekter vil påvirke risikovurderinger og investeringslyst i landbruket.

Industri kan flytte produksjonssted, og det gjør de til tider også. Det kan ikke landbruket. Jorda ligger der den ligger, og den må utnyttes til å skaffe mat til egen befolkning. Dette handler om matsikkerhet, og det er en rett og en plikt for en nasjon å sørge for mat til egen befolkning. Derfor mener vi i Senterpartiet at vi må være mest mulig selvforsynt med landbruksvarer som kan produseres her til lands, basert på norske ressurser.

Landbruk og matproduksjon er ikke en næring som kan sammenlignes med andre næringer her i landet. Det er så enkelt, men også så vanskelig.

Torgeir Trældal (FrP) [21:05:29]: Jeg ønsker å kommentere noen påstander som er kommet fram her.

Landbruksminister Brekk sa at når vi sa at det er forbrukeren som må ta regningen, var ikke det rett. Da vil jeg henstille – hadde jeg nær sagt – om å lese det som sto i VG tirsdag den 17. mai:

«Du må betale 3 200 kr mer»

Det gjelder hver familie. Og det står:

Entrecôte: «Var 80 pst. dyrere enn i Europa. Nå blir det enda dyrere.»

Pølse: «Var 80 pst. dyrere enn i Europa. Nå blir det enda dyrere.»

Brød: «Var 60 pst. dyrere enn i Europa. Nå blir det enda dyrere.»

Melk: «Var 54 pst. dyrere enn i Europa. Nå blir det enda dyrere.»

Ost: «Var 54 pst. dyrere enn i Europa. Nå blir det enda dyrere.»

Is: «Var 54 pst. dyrere enn i Europa. Nå blir det enda dyrere.»

Slik kan vi holde på.

Når statsråd Brekk og komitélederen, Terje Aasland, sier at det ikke er blitt en økning, burde man kanskje ta virkeligheten litt inn over seg. Når man også ser på Rema 1000 i Danmark, er prisene 40 pst. lavere der. Det er de samme varene som selges, men varene er dyrere i Norge, der de kommer fra, bl.a. på grunn av den politikken som er.

Noen er også veldig opptatt av rovdyrforliket. Jeg forstår ikke hva som er problemet med rovdyr. Regjeringen har jo flertall, så hvorfor vedtar man det ikke med en gang? Det strides så mye innad i regjeringen. Man klarer ikke å samarbeide; man har store samarbeidsproblemer. Det ser man også i forbindelse med landbruksmeldingen.

Terje Aasland kom med den påstand at Fremskrittspartiets politikk ville utslette norsk landbruk. Da må jeg si til Terje Aasland: Norge er det eneste landet i hele EØS-området som har denne type landbruk. Europa har gjort dereguleringer. Går man til New Zealand, har de dereguleringer. De har også en støtteordning på 2 pst. fra det offentlige, mens Norge har 66 pst. Der har de økt eksporten, slik at den er på over 60 pst.

Jeg vil også gi honnør til Lundteigen. Når vi ikke sitter i regjering og kan ha landbruksministeren, synes jeg at det hadde være flott hvis Lundteigen kunne ha blitt det, for Lundteigen har sagt det som det er. Han sier rett ut at man «forleder» unge inn i samdrift. Han bekrefter også at lønnsomheten går ned. Med andre ord: Han bekrefter at politikken er feilslått. Lundteigen har forstått det. Jeg vil også henvise til at den er det.

Så er det litt morsomt med Lillian Hansen. Hun sa at melken blir billigere, og at maten blir «dramatisk» billigere. Ja, det er flott! Forbrukerne blir glade, og det blir mindre grensehandel. Det er slik vi vil ha det.

Så sier man at det ikke er bønder i Fremskrittspartiet. Jo, vi har faktisk tre bønder i stortingsgruppen, så vi er kanskje det største bondepartiet inne på tinget.

Frank Bakke-Jensen (H) [21:08:48]: Jeg vil gjerne få kommentere noen av de innspillene som har kommet.

Til Holmelid og strukturering: Når man beskriver en virkelighet og det så skjer noe helt annet, må man jo som politiker i utgangspunktet spørre seg om man er fornøyd med hvordan tilstanden er. Høyre synes faktisk ikke det kan være slik at man driver og rosemaler et bilde som ikke er der, og så skjer det noe helt annet ute. Det er det vi gjerne vil ta tak i.

Så var det representanten Bratli fra Nord-Trøndelag som var forbilledlig nyansert da hun omtalte sitt møte med bønder, for hun hadde altså møtt næringsutøvere innenfor landbruket som hadde forskjellige oppfatninger av den rød-grønne landbrukspolitikken. Det står i skarp kontrast til den ørkenvandringen representanten Aasland må ha vært ute på. Det må ha vært en ensom tur. Hvis det er slik at man bare har truffet bønder som er fornøyd med den rød-grønne landbrukspolitikken, har han ikke truffet mange.

Vi har også vært ute på tur, og vi har truffet veldig mange som ikke er så religiøst overbevist om at den er riktig.

Det har vært noen innspill som går på kombinasjonen landbruk og reiseliv. Da skal vi huske på at en del av den skattepolitikken som føres i dag, faktisk ikke er til beste for den kombinasjonen. Både formuesskatt, arveavgift og eiendomsskatt er en type beskatning som ikke tar hensyn til resultat. De reiselivsprosjektene i kombinasjon med landbruk som vi har i landet, er veldig ofte store dugnadsprosjekt der det ikke er veldig stor lønnsomhet, så denne type beskatning er direkte skadelig for den satsingen som de rød-grønne løfter fram som veldig forbilledlig, og som det som skal berge distriktene. Den vil mest sannsynlig være med på å legge ned arbeidsplasser i distriktene også.

Avslutningsvis vil jeg si litt om landbruk. Hvis en næring skal være attraktiv, må det være slik at unge mennesker ser en vei inn i en næring, men samtidig er det slik at unge mennesker er avhengig av å se en vei ut av næringen også, for ting kan endre seg underveis. Slik landbrukspolitikken presenteres i dag, framstår landbruket faktisk ikke som en næring som det går an å gå inn i, og gå hel ut av. Det er litt av problemet. Derfor rekrutterer man dårlig til landbruket i år. Derfor rekrutterer man dårlig til landbruket i Norge. Derfor får vi ikke unge mennesker inn i landbruket. Det må landbrukspolitikken gjøre noe med. Jeg registrerer ingenting hos de rød-grønne foreløpig som tilsier at vi er på rett vei. Det blir spennende med en landbruksmelding, hvis den en gang kommer. Jeg tror grepene må komme der, men foreløpig har vi ikke sett noe til det.

Aksel Hagen (SV) [21:11:49]: Jeg har fra kontorpulten med stadig sterkere interesse fulgt med på denne debatten. Den er ikke så lett å forholde seg til for folk som er utenfor landbruksfamilien, for her kappes jo representantene om å hylle landbruket. Slik sett synes det å være en harmonisk enighet om at landbruk i Norge er noe vi vil ha mer av – og på alle mulige måter. Alt i alt er det tydelig at alle som har hatt ordet i debatten, vil landbruket og alle bønder vel. Uenigheten synes først og fremst å være knyttet til fakta på bakken og nå-situasjonen.

Utgangspunktet mitt er at vi har fått et oppgjør som er imponerende bra, gitt den situasjonen vi er i, ikke minst hvis vi orienterer oss litt om hva som er situasjonen i andre land. Samtidig er den ikke bra nok i forhold til våre offensive målsettinger og ambisjoner når det gjelder å øke sjølbergingsgraden, og når det gjelder å redusere eller stoppe nedgangen i antall bønder, når det gjelder å ta vare på en god struktur og distriktsprofil, osv. Slik sett har bl.a. representanten Lundteigen et godt poeng.

Men da blir det for meg som SV-er veldig rart å høre på representanter for opposisjonen, bl.a. partiet Høyre, som synes at de faktisk er det partiet som er mest offensivt. De vil ta den rød-grønne politikken og fylle på med noe mer, slik at det norske landbruket kommer sterkere ut.

Da gjelder det å høre litt godt etter, fant jeg ut etter hvert, f.eks. når Lars Myraune bruker hovedparten av innlegget sitt til nærmest å signalisere at han vil ha mer landbruk og sterkere landbrukssatsing. Da sier Myraune for det første at det er viktig at vi i landbrukspolitikken framover gir mindre til dem som «faller bort om noen år i alle fall» – altså at det i dag går for mye ressurser og gis for mye oppmerksomhet til mange bønder som vi på sikt vet at vi vil bli kvitt i næringa.

For det andre sier Myraune i innlegget sitt at deler av de pengene som nå brukes av det offentlige, bør gå til annen næringsvirksomhet – altså mindre til landbruket. To klare utsagn som viser at Høyre vil mindre landbrukssatsing enn de rød-grønne!

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [21:14:35]: Det er ett perspektiv som jeg synes har vært veldig borte i debatten, og det er hvilke verdier landbruket skaper rundt omkring i hele Norge, for landbruket er jo grunnlaget for en stor næring, nemlig næringsmiddelindustrien. Næringsmiddelindustrien som har sin basis i norske landbruksprodukter, har 40 000 ansatte – bare produksjonsverdien er på 113 mrd. kr. Hvis man tar en passer og slår en radius fem mil rundt der jeg bor, i Stange, er det over 2 000 ansatte innenfor næringsmiddelindustrien. Det er en enorm næring i store deler av landet, som bidrar til vekst og utvikling, fornying og verdiskaping, og interessante arbeidsplasser.

Jeg synes det er litt rart at ikke flere av partiene som har hatt ordet, har vært opptatt av den delen av landbrukspolitikken, at det å ha en nasjonal landbrukspolitikk er basisen for å ha en levende og god næringsmiddelindustri rundt omkring i hele Norge.

Hvis man gjennomfører en del av de tiltakene som både Høyre og Fremskrittspartiet her beskriver, vil det bli en atskillig lavere nasjonal landbruksproduksjon og matvareproduksjon, og da vil også næringsmiddelindustrien miste sitt fundament. Norsk næringsmiddelindustri er helt avhengig av at vi har en nasjonal tollpolitikk der vi tør å beskytte det norske matvaremarkedet og gi gode rammevilkår. Den er helt avhengig av at vi har vilje og budsjettmidler til å sørge for produksjon rundt omkring i hele Norge, slik at man har en variert næringsmiddelindustri på ulike steder.

I forbindelse med dette jordbruksoppgjøret har vi gjort ett viktig grep. Vi har fjernet matproduksjonsavgiften. I tillegg til toll, som vi er villige til å bruke, i tillegg til budsjettmidler som vi er villige til å bruke, er vi også villige til å bruke skattevirkemidler for å stimulere norsk matvareindustri, og indirekte også norsk landbruk.

Hvis vi tar det slakteriet som er nærmest der jeg bor – på Rudshøgda – er det ca. 13 mill. kr spart på grunn av at regjeringen nå har varslet at den ønsker å fjerne matproduksjonsavgiften. Det er et betydelig grep, og det er en betydelig skattelette til en næringsmiddelindustri som er spredt rundt omkring i hele Norge. Det var bare det jeg synes manglet, og jeg ville bare ta det med.

Norsk landbruk betyr mye for mange, og ikke minst for at vi skal ha det landet som vi alle er så glade i.

Så vil jeg til slutt bare si én ting, og det er et faktum: Hvis vi summerer opp de seks jordbruksoppgjørene som den rød-grønne regjeringen har lagt fram, blir summen 7,8 mrd. kr. Hvis en summerer de seks jordbruksoppgjørene som var før den rød-grønne regjeringen kom, er summen minus 48 mill. kr. Det har vært et taktskifte med en klar og helt ny retning, og det er en helt annen vilje til å bruke politiske virkemidler. I dagens debatt har vi også merket at Høyre og Fremskrittspartiets resept er kutt og lavere toll. Det skaper ikke vekst, og det skaper ikke utvikling.

Statsråd Lars Peder Brekk [21:17:50]: Jeg vil starte med å si at jeg synes det har vært en interessant debatt så langt – en omfattende debatt med mange ulike innlegg som i stor grad viser klare forskjeller mellom de ulike partiene, og ikke minst mellom regjeringsalternativene. Jeg har lyst til å si det slik at det er ganske mange utfordringer i dette fantastiske jordbruket som vi er opptatt av, men de møtes iallfall ikke med fremskrittspartipolitikk.

La meg bare ta et par poeng som er viktige. Torgeir Trældal viser til avisen VG, som 17. mai skrev at kostnadene steg med 3 200 kr. Da vil jeg bare vise til at VG noen få dager etterpå rettet opp det oppslaget, og skrev at prisøkningen som den enkelte fikk, var 320 kr. Så hvis ikke representanten Trældal har fått med seg det, burde han iallfall kikke litt på det.

Så til representanten Tenden, som nevner at tidligere landbruksminister Sponheim ikke endret systemet. Det er uriktig. Han fulgte riktignok systemet som var etablert i 1950, men han endret systemet under sin tid, slik jeg også understreket. Det var også slik under Sponheim at man ga subsidier til pelsdyrnæringen – slik at det også er påpekt.

Vi får mange historier om situasjonen i næringen, og jeg skal ikke si noe annet enn at i mange tilfeller er det mange som har utfordringer. De vi snakker om, er selvstendig næringsdrivende. Mange er særdeles dyktige og får gode resultater med begrensede ressurser, men det er også dem – i likhet med i andre næringer – som ikke greier å utnytte de ressursene de har til å få like gode resultater. Vi ser svært store forskjeller i økonomiske resultater mellom tilsynelatende svært like bruk, og det betyr jo selvsagt at det er mye å hente ved å gjøre ting bedre i næringen – jobbe bedre og bruke kunnskapen bedre. Det kan ikke myndighetene overta ansvaret for. Det er det den selvstendige bondens eget ansvar å greie.

Jeg har lyst til å understreke at når vi nå får alt fra dommedagsbeskrivelser til glansbildebeskrivelser av denne næringen, vil jeg tro at situasjonen er noe midt imellom. Men det som er uomtvistelig, er at vi, som representanten Slagsvold Vedum sa, har forandret retningen på norsk landbrukspolitikk etter at vi kom i regjering. Vi har endret innretningen, og vi har ikke minst bedret inntektsmulighetene betydelig.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [21:21:08]: SVs representant, Alf Holmelid, utfordret Kristelig Folkeparti på «strukturutvikling».

Kristelig Folkeparti skriver i sine merknader at formålet «med jordbruksstøtten er å bevare bosettingsmønsteret», og det er å gi oss god og trygg mat – altså et levende landbruk i hele landet. Derfor var den utfordringen som ble gitt, overraskende.

I innstillingen leser vi at områder med spredt bosetting har en nedgang i sysselsettingen på over 40 pst. Dette viser at regjeringens mål om å opprettholde distriktsjordbruket ikke er nådd. Derfor er Kristelig Folkeparti opptatt av å bedre innretningen av virkemidlene, slik at vi får et levende landbruk også i distriktene. Og da er virkemidlene i tillegg til jordbruksstøtten – som fjerning av formuesskatten på arbeidende kapital, avskrivningssatsene, gradvis fjerning av arveavgiften, osv., og en næringsinntekt som ikke minker, men øker – viktig for Kristelig Folkeparti.

Terje Aasland (A) [21:22:21]: Denne debatten går inn i tradisjonen – det er en tradisjonell debatt om jordbruksavtalen. Men den avdekker også en ting, og det er at det er stor grunn til å se fram til at Stortinget kan få til behandling en ny landbruks- og matmelding. Det er jo det som er behovet, det er det som diskuteres her.

Og så er det faktisk slik: Jeg har ikke sagt at det bare skal være rosende omtale av den rød-grønne politikken når det gjelder norsk landbruk. Det har jeg ikke sagt. Men det jeg sa, var at jeg i den tiden jeg har stelt med og vært engasjert i landbrukspolitikk – og jeg har møtt mange i næringen – ikke har hørt én representant som har stått opp og ønsket seg Høyres og Fremskrittspartiets svar på framtidens landbrukspolitikk – ikke én. Debatten her avdekker også den uklare holdningen Fremskrittspartiets egne medlemmer av stortingsgruppen har til norsk landbrukspolitikk, for det de sier, er at de vil ha både–og. De vil ha et fritt, avregulert landbruk hvor markedet skal styre, men samtidig en sterk statlig understøtting av f.eks. samdrifter, som vi hørte om tidligere i dag. Det er litt merkelig.

Så jeg ser fram til diskusjonen når vi får landbruksmeldingen til behandling. Det er da vi må forvente at også opposisjonen må kunne svare på de veivalgene de faktisk tar. Det er da jeg lurer på hvordan Fremskrittspartiets politikk skal gå i hop for norsk landbruk, når de sier at det å avregulere og overlate til markedet vil øke produksjonen i Norge. Hvordan vil de få det til? Når jeg hører at Fremskrittspartiet sammenlikner norsk landbruk med landbruket i mange andre land i verden, lurer jeg på hvordan de ser på Norge når det gjelder geografi, topografi og klima, og hvilket grunnlag de har for den sammenlikningen de trekker opp i denne debatten. Det er langt fra en reell sammenlikning.

Så tror jeg det er viktig å understreke – det synes jeg også kommer fram gjennom debatten, og jeg sa det i mitt innlegg – at de fleste som er i næringen, og som har tro på framtiden, ser store verdier i det de holder på med, og de har en høy grad av yrkesstolthet. Store deler av opposisjonen mangler det synet på norske bønder. Det beklager jeg.

Dagrun Eriksen (KrF) [21:25:37]: Jeg har fulgt debatten om forhandlingene ganske nøye. Jeg synes det er noe rørende ved Fremskrittspartiets bekymring. Man er mot bønder, men for pelsdyr og kyllinger. Det blir nesten som Dagbladet, som er mot prester, men veldig for kvinnelige prester. Jeg synes også det topper seg i representanten Nesviks innlegg, hvor det kom en rørende omsorg for fattige i Afrika. Den er bare synlig hver gang vi diskuterer jordbruket.

Det er delte meninger om hvordan jordbruksoppgjøret er tatt imot ute, hvilke forutsetninger, hvilke krav, som blir oppfylt. Det har komiteen gått igjennom på en veldig bra måte, så jeg skal ikke gå inn i detaljene på dette. Men det er også en stor skuffelse hos mange. Sett med Agders øyne er det bra at melkebruk er prioritert, at korn kom styrket ut av forhandlingene, og at man valgte å fjerne matproduksjonsavgiften og heller gi økning i målprisene, er bra.

Men jeg tror at grunnen til at dette oppgjøret ikke ble tatt så godt imot av bøndene som statsråd Brekk og andre hadde håpet, henger tett sammen med den forventningen om at nå skulle det bli en framtidstro i landbruket. De forventningene som ble skapt, ble ikke innfridd. Landbruket står foran generasjonsskifter. De har investeringsbehov. Hvor stort det er, har vært diskutert i dag, men at det er et investeringsbehov, er tydelig.

Noen mener at det har vært et jevnt høyt rop fra bøndene, slik at stortingsrepresentantene ikke lenger hører det. Jeg hører et ganske stille varsko. Hva skjer når siste bonde låser døren i bygda? Da tror jeg det er mange som kommer til å få en aha-opplevelse: Vi trengte disse til å være en livskraft i bygdene våre. Så jeg tror at skuffelsen her ligger i at dette ikke ga et stort nok løft for unge mennesker som egentlig ønsker å satse på landbruket, til å få framtidstro, til å få en investeringsvilje og til å skape den rekrutteringen som norsk landbruk trenger. Det er et felles ansvar for oss som ønsker levende bygder, og kanskje nå hører det stille varskoropet som sier at noen steder kommer siste bonde til å låse døren, og da kan det hende at vi angrer.

Presidenten: Representanten Svein Flåtten har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Svein Flåtten (H) [21:28:47]: Først til representanten Slagsvold Vedum som forsøker å heve seg over den gemene hop i sitt innlegg her, ved å si at ingen er interessert i verken næringsmiddelindustri eller norsk produksjon for næringsmiddelindustrien. Hadde han kommet litt tidligere, hadde han hørt at Høyre berørte det i sitt innlegg.

Så har jeg lyst til å si til representanten Holmelid, som utfordrer opposisjonen på hva slags struktur man ønsker. Det står krystallklart i en merknad fra regjeringspartiene at man er bekymret for den strukturutviklingen som man ikke har noen plan for eller kontroll med, og at den landbruksmeldingen som vi ikke får, må behandle det. Men i stedet velger man å utfordre opposisjonen på løsningene.

Til slutt til representanten Aasland, som jeg oppfatter nå ikke har gjort noe annet enn å gjenta budskapet sitt to ganger. Det finnes en mengde folk der ute som har avvikende oppfatninger. Hadde f.eks. representanten vært med på næringskomiteens tur til Nord-Trøndelag, ville han hørt betydelige nyanser hos dem som var i næringen der.

Presidenten: Representanten Lillian Hansen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lillian Hansen (A) [21:30:03]: Er det noe jeg ikke liker, så er det at noen legger ord i min munn som jeg ikke har sagt. Derfor bør representanten Torgeir Trældal kvalitetssikre det han sier, for det var ikke riktig. Jeg sa ikke at det blir billigere mat. At ikke representanten Trældal fikk det med seg, blir ikke mitt problem. Dyr mat sammenliknet med EU: I Norge bruker vi ca. 10 pst. av inntekten til mat. I EU er prosenten betydelig høyere. Men også der er det store forskjeller. Så det blir litt for lettvint slik Trældal framstiller det.

Torstein Rudihagen (A) [21:31:07]: Det er ingen tvil om at årets jordbruksoppgjer var eit veldig godt jordbruksoppgjer. Nokre stiller spørsmål ved om det var godt nok. Nei, godt nok vil det vel neppe nokon gong bli i forhold til dei ambisjonane vi har for norsk landbruk.

Men det var eit godt oppgjer som føyer seg inn i rekka av mange gode oppgjer som har vore etter at den raud-grøne regjeringa overtok. Det har vore lagt fram tal under debatten her som klart og tydeleg viser det.

Så er det nokre som har peikt på at bøndane ikkje er fornøgde, og nokre pratar om at siste bonden låser døra og forlèt bygda, og da fyrst oppdagar ein verdien i landbruket. Faktum er at dette ikkje er noko ordinært lønnsoppgjer. Det er ikkje slik at staten kan garantere bonden ei viss inntekt. Men det er vår oppgåve, som vil ha eit levande landbruk, å leggje forholda til rette for at det skal vere mogleg gjennom god og aktiv drift å skape ein god leveveg av landbruket. Derfor blir det veldig feil denne einsidige – eg vil nesten seie svartmålinga av situasjonen i norsk landbruk – nedpratinga av norsk landbruk. Tvert imot, vi bør heller prate opp landbruket, få opp optimismen og den given som skal til for å få mest mogleg ut av dei rammevilkåra som ligg der. Vi har så klart fleire målsetjingar for landbruket, men fyrst og fremst er det jo at det skal vere matproduksjon, at vi skal vere mest mogleg sjølvforsynte i dette landet. Hadde eg vore bonde, ville eg hatt mest fokus på det i min argumentasjon, for det er jo det som på ein måte gir sjølvkjensle og stoltheit av at ein driv produksjon av kanskje det viktigaste produktet som kan produserast i dette landet.

I tillegg har vi andre delmålsetjingar, nemleg at vi skal bruke landbruket som distriktspolitisk verkemiddel for å oppretthalde levande bygder, kulturlandskap osv. Derfor er den dreiinga som har vore i jordbruksoppgjeret no, veldig viktig, nemleg at ein har prioritert distriktsjordbruket, grasbasert jordbruk, mjølkeproduksjon osv., slik det har vore no. Eg trur at landbruket har ei framtid framover. Det er soleklart at det vil ikkje på langt nær vere så mange sysselsette i landbruket framover som det har vore tidlegare. Det er også ei utvikling år om anna, dessverre, kan ein seie. Men samtidig er det eit resultat av ei teknologisk utvikling også i landbruket, på lik line med alle andre næringar. Men som det har vore peikt på tidlegare her i debatten: Det genererer så mykje anna verksemd, særleg innanfor næringsmiddelindustrien, at landbruket er det absolutt verdt å slå ring om i tida framover.

Harald T. Nesvik (FrP) [21:34:35]: For landbruket er det sikkert samtaler som har pågått i andre rom enn dette, som vært betydelig viktigere enn den diskusjonen vi har hatt. Det får man komme tilbake til ved en senere anledning. Så det får man se på.

Representanten Dagrun Eriksen var her og ville belære oss lite grann om Fremskrittspartiet og hvordan en ser på landbruket, og det som er der. Jeg kan forsikre om følgende: Med Fremskrittspartiets landbrukspolitikk kommer det til å være mange bønder i Norge. Men det kommer til å være bønder som har omstilt seg. Det kommer til å være et landbruk som vil produsere mye mat, og man vil få gode vilkår for den produksjonen man skal ha.

Norge har i dag under Senterpartiets ledelse i Landbruksdepartementet aldri hatt færre bønder. Vi har aldri hatt færre bønder. Vi har vel heller aldri produsert mer mat enn vi gjør i dag. Det vil si at med færre bønder, som det kommer til å bli i framtiden, kommer vi også til å få en utvikling i landbruket. Vi kommer til å produsere mer mat, for teknologi og muligheter kommer til å gjøre det mulig.

Men vi kan heller ikke stikke under stol at debatten i dag har vært betydelig preget av at regjeringen ennå ikke har vært i stand til å levere den landbruksmeldingen de selv sa de skulle levere før sommeren. Det er jo det debatten preges av, for det har ikke kommet noen visjoner fra statsrådens side, fra de rød-grønne, som forteller hvordan landbruket skal bli i framtiden. Det vi har fått presentert både gjennom landbruksoppgjøret og gjennom debatten, også fra de rød-grønnes side, er at de er spent på å se hva som kommer fra regjeringens side. Det må jo være relativt frustrerende. En ting er at det er frustrerende for oss som opposisjon ikke å se noe resultat fra regjeringen. Men det må være mye verre for dem som sitter i posisjon, og som ikke aner hva som kommer. For det må være det som er realiteten, når vi hører på representantene fra de rød-grønne partiene her som sier at de venter på å se hva som skal komme fra regjeringen. Jeg får da virkelig håpe at man i hvert fall får lov til å komme med innspill til regjeringen om den politikken som skal fremmes.

Komiteens leder, Terje Aasland, var inne på at han aldri har møtt en bonde som etterspør den politikken som Fremskrittspartiet og Høyre står for. Jo, jeg har møtt mange av dem. Men det er mulig at representanten Aasland styrer unna de stedene man ønsker endring, der man ønsker mer frihet, der man faktisk har tro på et marked. Da man fjernet fiskeriavtalene og fjernet subsidiene fra fiskerinæringen, var det også en jamring og klaging over at nå gikk det virkelig galt. Nei, la landbruket lære av fiskerinæringen, så vi kommer et steg videre.

Ingrid Heggø (A) [21:37:54]: Då vi raud-grøne la om frå kroner til prosenttal i førre års jordbruksoppgjer, ropte ein òg frå denne talarstolen frå høgrepartia si side: ulv, ulv! Det var ikkje måte på kor dramatisk dette var for Noregs forhold til Europa og til verda elles. Sett i ettertid ser vi jo at vi raud-grøne hadde heilt rett. Det medførte ingen diplomatiske, dramatiske eller store sanksjonar mot landet vårt.

I dag vert det ropt «ulv, ulv» fordi jordbruksmeldinga nok vil medføra regjeringsskifte om ho nokon gong kjem. Det er ikkje så lenge sidan ein varsla «ulv, ulv» på grunn av oljeutvinning i nord, for då var det det som var problemstillinga.

Så opplever vi at Framstegspartiet påstår at det å ta vekk over 7 mrd. kr – eg gjentek: 7 mrd. kr – frå jordbruket skal gje lågare pris! Og dei er opptekne av at kulturlandskapspleia skal verta betre. Med all respekt, denne politikken heng faktisk ikkje i hop.

Representanten Dale frå Framstegspartiet var iallfall ærleg nok til å seia at dei små bruka skal bort med Framstegpartiets politikk – dei vert oppetne av dei store.

Eg må ha ei liten visitt til representanten Flåtten òg. For Høgre skal plutseleg ikkje lenger levera ei sjølvstendig jordbruksmelding som klargjer Høgre sine standpunkt. Til dette er det berre å konstatera at Høgre ikkje veit og ikkje vil seia noko om dei er for eller mot mjølkekvotar, om dei er for eller mot mottaksplikt, eller om dei er for eller mot kanaliseringspolitikken, før regjeringa har kome med sine innspel i form av ei jordbruksmelding.

Nei, vi konstaterer at Høgre faktisk har snudd 180grader, og dei skal ha ei motmelding til det som regjeringa kjem med, og ikkje lenger ei sjølvstendig landbruksmelding. Overraskande? Nei, ikkje frå den kanten. Men det er interessant å ta med seg.

Presidenten: Representanten Alf Egil Holmelid har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Alf Egil Holmelid (SV) [21:40:32]: Mi vesle utfordring om struktur har ført til følgjande avklaring: Framstegspartiet vil ha meir sentralisering, Kristeleg Folkeparti vil ha mindre sentralisering, og Høgre vil ifølgje Flåtten ikkje meine noko om det, i tråd med si nye line om å liggje litt lågt i sånne vanskelege saker. Så det skal bli spennande å sjå kva kjøttvekta blir til slutt.

Presidenten: Representanten Torgeir Trældal har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torgeir Trældal (FrP) [21:41:05]: Et par kommentarer til innlegg. Først til Lillian Hansen, som mener at jeg har lagt noen ord i hennes munn, at hun prater om billig mat. Representanten Hansen sto og leste opp melkepriser som kunne komme på 2,15 kr og 2,30 kr, men det er tydelig at i Lillian Hansens og Arbeiderpartiets verden er ikke melk mat. Så det er jo godt å registrere.

Så til komitéleder Terje Aasland, og også til Heggø, som sier at vi prater om forskjellig politikk, for Dale hadde sagt noe om samdriften. Hvis de hadde hørt etter hva Dale sa om samdriften, ville man hørt at han sa at når man har sånne reguleringer og regler, så gjør det bl.a. at man ikke kan være mer enn fem eiere i en samdrift. Man har også rigide regler som forteller hvor mange liter melk du får ha. Dale sa akkurat det samme som vi: Vi ønsker å slippe bonden fri. Vi ønsker å la bonden få lov å gjøre det. Hvis en baker skal bake brød og han bare får lov til å selge ti brød, kan han ikke leve av det.

Frank Bakke-Jensen (H) [21:42:13]: Det er i aller høyeste grad min intensjon å forlenge debatten, og det er av nødvendighet.

Når representanten Heggø angriper Høyre for at vi tydeligvis har skiftet mening når det gjelder landbruksmeldingen, så er det på tide at vi korrigerer litt. Høyre har snakket om en alternativ landbruksmelding helt siden vi startet å jobbe med den for godt over et år siden – en alternativ landbruksmelding som skal være et alternativ til den meldingen som regjeringen har varslet at de en gang skal legge frem.

Så skjønner jeg jo at man slites i regjeringspartiene, man blir ikke enige om hva som skal stå i den meldingen. Det er jo derfor den ikke kommer. Men det blir smått stusslig at man da skal begynne å bite Høyre for at ikke vi vil levere. Vi har sagt at intensjonen med vår alternative landbruksmelding er å gi svar på de årelange angrepene, at vi kutter, men ikke vil fortelle hva som vil være resultatet av kuttene våre. Vi skal komme med en alternativ landbruksmelding som svarer til den meldingen regjeringen kommer med. Vi har jo bare bedt i lag med næringen og i lag med de andre aktørene om at man må få puska seg ferdig i regjeringspartiene og komme ut med dokumentet, sånn at man kan skape en god politikk som forteller næringen en retning, og sånn at andre kan beskrive en politikk som kanskje kan forklare en annen retning. Det tror jeg faktisk at landbruket ønsker. Det tror jeg at landbruksaktørene ønsker, og jeg er helt sikker på at næringsutøvere innenfor landbruket ikke er fornøyd med den somlingen vi nå registrerer fra regjeringen.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [21:44:00]: Fremskrittspartiet ønsker debatt og ønsker å få fram sitt alternativ. Representanten Harald T. Nesvik fra Møre og Romsdal kjenner bønder som vil satse på Fremskrittspartiet, og det som da er min utstrakte hånd her, er at vi kan fortsette debatten hvor som helst i landet, når som helst i sommer. Jeg skal gjerne stille opp til diskusjon med Fremskrittspartiet, og får han samlet så mange bønder som en finner det mulig å få til, uansett om det blir én eller 100, så stiller vi opp, og så kan vi debattere, så fortsetter vi, og så ser vi hvem som har de beste argumentene, og hvem som greier å skape den største tilliten hos de menneskene som vil satse tid og krefter på det å produsere det viktigste, nemlig maten vår.

Presidenten: Irene Lange Nordahl har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Irene Lange Nordahl (Sp) [21:45:06]: Fremskrittspartiet vil rasere landbruket med sine forslag. Det hjelper ikke med omstillingsstøtte, slik Fremskrittspartiet foreslår, dersom grunnlaget for landbruket i Norge er borte.

Høyre og Fremskrittspartiet har tatt mål av seg til å regjere sammen, muligens i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre. Denne koalisjonen vil i tilfelle de skulle få makt, føre til et ras av nedlegginger i distriktene. Dette er landbruket klar over. Derfor er det en rød-grønn regjering som må sørge for å legge til rette for en framtidsrettet landbrukspolitikk i den nye landbruksmeldingen. Dette er landet klar over. Dette er et stort tema over hele landet. Derfor er vi nødt til å komme fram til en landbruksmelding som også skaper optimisme og framtidstro i landet, og det er det denne rød-grønne regjeringen som skal gjøre. En annen regjering vil føre til et helt annet resultat for landbruket.

Statsråd Lars Peder Brekk [21:46:16]: Jeg skal prøve å avslutte mine innlegg i denne debatten i dag. Som sagt har det vært alt fra dommedagsprofetier til glansbildemaling i denne diskusjonen. Jeg tror nok at virkeligheten er midt imellom, som jeg også sa i mitt forrige innlegg.

Vi bruker over 13 mrd. kr over statens budsjett for å bidra til at vi har et landbruk i hele landet. Den store, store utfordringen er jo at Fremskrittspartiet foreslår å fjerne 7,7 mrd. kr. Jeg synes også det er en stor utfordring at Høyre, som riktignok sier at de støtter et system med jordbruksavtale, også foreslår et kutt på 2 mrd. kr. Vi vet at det vil få alvorlige konsekvenser i dagens situasjon å foreta slike store kutt.

Jeg har også lyst til å understreke at når vi snakker om bruk av budsjettmidler, og at vi øker budsjettrammen med over 350 mill. kr med denne avtalen, snakker vi om å prioritere mellom ulike gode formål i budsjettsammenheng. Det må vi også ta med oss, selv om vi ønsker å bidra til å sikre et landbruk i framtiden og sikre et landbruk som bidrar til sysselsetting og bosetting i hele landet. Vi prioriterer det grasbaserte husdyrholdet. Det er en klar prioritering. Vi prioriterer distriktene, og det er en fordelingspolitikk både geografisk og mellom liten og stor som er viktig.

Så er det noen som har sagt at vi skal ta ut mer i pris. Vi har tatt ut over 860 mill. kr i pris, og vi kan ikke isolere oss. Også landbruket er konkurranseutsatt. Det oppstår konkurranse med importvarer, slik at en på egen hånd ikke kan ta ut uvilkårlig i markedet. Det er begrensninger også her, som vi må ta med oss. Prisene kan ikke gå helt til himmels. Vi skal være konkurransedyktige når det gjelder matvarer.

Jeg er opptatt av importvernet, men det som sikrer oss mulighetene til å ha et høyt prisuttak, er importvernet, det importvernet som Fremskrittspartiet angriper.

I mine øyne er det fortsatt for stor avstand mellom dem som driver landbruk i dag, og dem som jobber i andre næringer. Det er den store utfordringen som vi fortsatt må arbeide for å gjøre noe med. Som sagt har vi øket rammene for norsk landbruk, og vi har øket inntektsmulighetene for selvstendige bønder betydelig de siste fem–seks årene, mer enn noen gang siden 1970-tallet. Min ambisjon er jo selvsagt, både gjennom å få på plass en landbruksmelding og gjennom gode jordbruksoppgjør i framtiden, å bidra til at vi kan videreutvikle denne næringen, slik at den blir enda mer robust og enda mer konkurransedyktig, og på det viset redusere avgangen og sikre produksjonen.

Da er det slutt, takk!

Presidenten: Harald T. Nesvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Harald T. Nesvik (FrP) [21:49:36]: Bare for å følge opp et par av de siste senterpartistene som var på talerstolen, Lundteigen og Lange Nordahl.

Denne målingen er allerede gjort ute i kommunene. Det gjør vi ved hvert eneste valg. Oppslutningen til Senterpartiet rundt omkring viser jo et klart svar på hvordan styrkeforholdet er også i landbrukskommunene.

Det jeg vil si helt til slutt i mitt innlegg, er at det er én ting jeg synes har vært fraværende i debatten, og det er forbrukerens perspektiv. Vi har hatt en debatt knyttet til jordbruksoppgjøret og utelukkende snakket om bøndenes vilkår. Men jeg håper i hvert fall at statsråden når han en eller annen gang kommer med landbruksmeldingen – denne gangen visstnok til høsten, vi får se om det holdes oppe – har et større forbrukerperspektiv.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [21:50:48]: Det var fristende å svare statsråd Brekk som viste til Høyres kutt på 2 mrd. kr, som han mente ville få så enormt store konsekvenser.

For det første vil jeg vise til at Høyre fjernet investeringsavgiften da vi satt i regjering sist. Det hadde veldig store konsekvenser også for landbruket og bøndene når de skulle investere. Vi vet at de i dag har store problemer, så vi ønsker å gjøre mer i den retningen. Vi vil fjerne reguleringer, som vi vet hindrer positiv utvikling i landbruket. Vi vil opprette et investeringsfond, som også landbruket vil få veldig god nytte av. Vi vil bedre avskrivningssatsene, og vi vil fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Hvis ikke det kan gi et bedre grunnlag både til drift og investering, er det ikke stort vi klarer å få til i landbruket. Vi kan ikke fortsette slik som i dag. Jeg er helt sikker på at vi kan kompensere veldig mye med nettopp disse tingene.

Terje Aasland (A) [21:52:06]: Jeg skal ikke forlenge debatten, tror jeg. Jeg vil bare kommentere forbrukerperspektivet, som jeg var inne på i mitt innlegg, og som ble kommentert av Fremskrittspartiet. Det er faktisk sånn at det som er relevant for denne jordbruksavtalen og den saken vi nå behandler, er at antatt prisvekst til forbruker blir på noe under 0,1 pst. Jeg sa også at i forhold til utviklingen omkring støtten til landbruket er det klart at forbrukerperspektivet og varsomheten med å velte kostnaden over på forbrukerne skal en ha med seg. Men det må være en kombinasjon.

Ellers vil jeg si at hvis utfordringen som representanten Lundteigen kom med til Fremskrittspartiet, skulle bli imøtekommet av Fremskrittspartiet på en eller annen måte i løpet av sommeren, så ser jeg det som særdeles positivt om også jeg kunne bli invitert, for det er litt spennende å utfordre Fremskrittspartiet, som former sin landbrukspolitikk ut fra sin kjærlighet til New Zealand, hvor gjennomsnittsbesetningen på kyr er på 337, mens den i Norge er på 19.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.