Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 2 timer og 35 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 55 minutter, Fremskrittspartiet 35 minutter, Høyre 25 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne og parlamentariske ledere fra hver partigruppe og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torgeir Micaelsen (A) [09:08:07]: (komiteens leder og ordfører for sak nr. 3): Trygg styring av økonomien. Ta ned oljepengebruken noe. Gjøre vårt bidrag til at vi ikke får en særnorsk rente- og kronekurs. Sette arbeidsplassene, først og fremst de som konkurrerer med utlendingene om kontrakter og oppdrag, først. Dette er noen av hovedkonklusjonene som flertallet har med i denne innstillingen som Stortinget inviteres i dag til å vedta.

Det finnes nemlig ingen, i hvert fall etter min mening, større oppgave i den økonomiske politikken enn å sørge for at vi kan holde nok folk – så mange som mulig – i jobb og skape nye jobber for framtiden. Men i tillegg til dette har flertallspartiene også funnet rom for å støtte en rekke forslag fra regjeringen på enkelte satsinger. Jeg vil bare nevne noen ting fra innstillingen: Arbeidsmarkedstiltakene for de svakeste på arbeidsmarkedet styrkes. Regningene for operasjonene i Libya gjøres opp. Veibudsjettene øker ytterligere fra et høyt nivå. Kartlegging av ressursene i nordområdene styrkes i tillegg til å gjøre opp regninger for en rekke tiltak som Stortinget tidligere har vedtatt, herunder en kraftig økning i investeringstilskuddet til sykehjem og heldøgns bemannede omsorgsboliger.

Når Stortinget i dag reviderer statsbudsjettet for 2011, markerer dette også avslutningen av en lang sesjon og er den siste store debatten i Stortinget før velgerne skal ta stilling til hvilke kandidater og hvilke partier som er best egnet til å ivareta tryggheten i lokalsamfunnet. Jeg synes det derfor også må være lov til å stoppe opp og kikke på de faktiske resultatene og på hva slags alternativ til dagens politikk som er synliggjort i stortingssalen det siste halve året.

Norge har i dag Europas laveste ledighet. Ja, vi har faktisk lavere ledighet nå, rett etter en verdensomspennende finanskrise, enn det Bondevik-regjeringen hadde uten finanskrise. Mens det knapt ble skapt nye jobber, verken i offentlig eller privat sektor i stortingsperioden før Stoltenberg-regjeringen tok over, har vi nå bak oss en storhetstid i jobbskaping i Norge. Siden Stoltenberg-regjeringen overtok i 2005, har norsk næringsliv og norske arbeidstakere skapt over 250 000 nye arbeidsplasser i Norge – omtrent to tredjedeler av dem i privat sektor. Samtidig med at vi har skaperkraften i privat sektor, har vi brukt de store pengene på gradvis å ruste opp tryggheten i norske lokalsamfunn.

På onsdag kom SSB med nye tall som viser at bare de siste to årene har det blitt 5 600 flere årsverk i pleie- og omsorgssektoren. Det er syv nye trygghetsskapende mennesker på heltid ansatt hver dag – hverdag som helg – de siste to årene. Jeg er stolt av dette og mener at utviklingen mot mer bruk av folk i bl.a. eldreomsorgen må fortsette. Men jeg synes at det er oppsiktsvekkende at Høyres leder i et nylig intervju i magasinet for Arbeidsgiverforeningen Spekter uttaler at:

«Vi må begynne å bremse veksten i velferdsgodene og økningen av antall ansatte i offentlig sektor».

Jeg tror ikke den utviklingen er mulig, fordi vi har store, uløste oppgaver i framtiden i norsk eldreomsorg. Men det låter kjent. Det er ikke så mange år siden Høyres leder var kommunalminister, og hvor vi ukentlig kunne ha oppslag om kommuneopprør rundt omkring i landet, fordi de store pengene var brukt opp på skattekutt.

Selv om det går godt i Norge, er det ny uro i gjære i Europa og USA – uro i økonomien som igjen kan få konsekvenser for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Det gjør inntrykk på meg å høre flere autoriteter på verdensarenaen som er oppriktig bekymret for hva som på nytt kan ramme den globale økonomien, hvis man ikke finner løsninger på en rekke krevende spørsmål. Det er nok å skjele til dagens diskusjon mellom stormaktene Frankrike og Tyskland om hvordan den greske krisen skal håndteres i fortsettelsen. Det er liten tvil om at det kan få nye, store konsekvenser for Norge hvis vi f.eks. skulle se en ukontrollert gjeldsnedskriving med de smitteeffektene det kan ha på store deler av Europa.

Derfor er det ikke rom for gambling eller å ta noen sjanser med tryggheten og styringen i den økonomiske politikken. I revidert nasjonalbudsjett legger regjeringen og stortingsflertallet opp til en oljepengebruk som er i handlingsregelens ånd, hvor vi i en tid med en økonomi i bedring bruker økte oljeinntekter til å styrke budsjettbalansen, rett og slett fordi dette innbyr til tillit i dag og i framtiden.

I denne situasjonen er det spesielt at vi nok en gang, etter snart seks år med en borgerlig opposisjon som sier de vil samarbeide, ikke er i nærheten – nok en gang – verken i innstillingen eller i andre sammenhenger klarer de å skrive seg sammen i det mest kritiske spørsmålet i den økonomiske politikken i Norge. Jeg forventer derfor – nok en gang i denne saken, siste dag før Stortinget går fra hverandre før valget i høst – at opposisjonens talsmenn, bl.a. fra Fremskrittspartiet og Høyre, nå må få klargjort hva som er alternativet til den økonomiske politikken som dagens regjering fører, og som har skapt disse resultatene.

Med dette legger jeg fram innstillingen på vegne av komiteen.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [09:13:19]: Vi har gjennom vinteren sett at det har vært kraftige økninger i bensinavgift og strømavgift, og vi har fått kraftig økning av prisene på disse produktene. Vi har også sett at vi har fått kraftige økninger i avgifter på varer som det smugles mye av, og at det er lekkasje over til Sverige, bl.a. tobakk og alkohol. Denne avgiftsøkningen og prisstigningen rammer spesielt dem som har lavest inntekt. Fremskrittspartiet har foreslått en betydelig reduksjon i avgiften for å kompensere denne prisstigningen.

Mitt spørsmål til lederen i finanskomiteen er: Har lederen i finanskomiteen, Arbeiderpartiet og de rød-grønne ingen sympati for dem som har lavest inntekt, og som rammes hardest av disse økningene?

Torgeir Micaelsen (A) [09:14:19]: Slik taler altså en representant for det største opposisjonspartiet i Stortinget i en tid hvor Europa og menneskene der roper etter trygghet. Man er redd for pensjonene sine – den grunnleggende tryggheten – man er redd for at jobbene i offentlig sektor går fløyten, fordi man rett og slett må gjøre opp boet, mens man i Norge altså er opptatt av å bruke de store pengene på å gi folk i Norge bedre kjøpekraft gjennom lavere avgifter, bl.a. på bensin.

Jeg synes det sier mye om hva som er skillelinjene i norsk politikk. Jeg vil bruke de største pengene på å bygge ut eldreomsorgen snarere enn å redusere skattene og avgiftene.

Jeg registrerer også at i etterkant av Fremskrittspartiets landsmøte har det blitt en debatt i Fremskrittspartiet om hvor store skattelettelser partiet ønsker å framstå med, men jeg registrerer i innstillingen at Fremskrittspartiet på dette området, med bensinavgiften og i andre sammenhenger, ikke er i nærheten av å fylle opp sine egne valgløfter når regningen skal gjøres opp. De er ikke i nærheten av å gjøre opp regningen bl.a. for løftet om å gi svenske bensin- og drivstoffavgifter i Norge.

Gunnar Gundersen (H) [09:15:32]: Representanten Micaelsen sa at vi har vært gjennom en storhetstid i jobbskaping, og det kan vi være enige om. Det er som Dagsavisen skrev i 2005, at denne regjeringen kom til dekket bord, og at situasjonen i norsk økonomi da lå veldig godt til rette for en solid vekstperiode. Etter det har vi hatt en meget god internasjonal høykonjunktur fram til finanskrisen.

Så mitt spørsmål til Micaelsen er: Erkjenner Micaelsen, på samme måte som Dagsavisen, at virkninger i økonomien faktisk går utover en enkelt regjeringsperiode, og at mye av den jobbskapingen vi har sett i norsk økonomi, særlig i perioden fra 2005–2008, veldig mye skyldes den politikken som ble ført av foregående regjering?

Torgeir Micaelsen (A) [09:16:27]: Ja, selvsagt anerkjenner jeg at det ikke er sånn at det Arbeiderpartiet til enhver tid gjør i dag, har direkte konsekvenser i morgen, men kan ha det i framtiden, på samme måte som at Høyres bidrag også skal anerkjennes. Men først og fremst er det den voldsomme jobbkraften i norsk næringsliv, blant norske arbeidstakere, som skal anerkjennes. Det er ingen tvil om at det er ikke her i Stortinget først og fremst, i hvert fall for privat sektor – utover å holde orden i økonomien – vi kan skape jobbene. Det er det et robust næringsliv, flinke folk, folk som tør å satse pengene sine på å skape nye jobber, som må anerkjennes for.

Det jeg derimot tar på meg det hele og fulle ansvaret for, er at mens det knapt ble ansatt nye mennesker i offentlig sektor i norske kommuner under Høyres og Bondeviks ledelse før Stoltenberg-regjeringen tok over, har vi hatt tidenes utbygging av fellesskapssektoren i Norge med mange titusener nye mennesker som skaper trygghet i norske lokalsamfunn. Vi har klart det vi alltid sikter etter, nemlig å ha vekst i både privat og offentlig sektor.

Hans Olav Syversen (KrF) [09:17:42]: Det er «ikke rom for gambling», siterer jeg nå fra komitélederens innlegg. Det er selvfølgelig et utsagn som vanligvis får Kristelig Folkepartis helhjertede oppslutning.

Jeg vil si at regjeringspartiene i innstillingen har overgått seg selv ved ikke å drive med gambling, for man flytter ikke på en eneste krone. Så her er det positivt sagt et føre-var-prinsipp som gjelder – kanskje er det heller spart til noen utspill i valgkampen.

På ett område synes jeg kanskje man burde tatt skjeen i en litt annen hånd. 4 000 står i behandlingskø for å få behandling for sine rusproblemer. Det er ledig kapasitet. Er det en form for gambling som komiteens leder også vil advare mot, at man justerer kursen litt og sørger for at de som har disse problemene, også får mulighet til å få behandling for dem?

Torgeir Micaelsen (A) [09:18:43]: Jeg synes som vanlig at det var et godt uttrykk, og jeg er glad for at representanten Syversen støtter at det ikke er rom for å ta noen sjanser i den økonomiske politikken i Norge i dag.

Igjen: Man kommer ikke utenom, når man har et slikt replikkordskifte på sesjonens siste dag, at det er en enorm avstand mellom de temaene som Kristelig Folkeparti tar opp, som jeg støtter, og det andre representanter fra den borgerlige siden tar opp. Det sier mye om hvor skillelinjene i norsk politikk nå går.

Jeg synes det er prisverdig at Kristelig Folkeparti har et engasjement knyttet til rusomsorg. Det har han til felles med oss rød-grønne. Rusomsorg har vært en viktig satsing i mange av våre ordinære budsjetter, og revidert er ikke noe nytt budsjett. Det ligger til grunn et meget godt budsjett, som vi hadde en stor debatt om i fjor høst her i Stortinget. Vi har etablert rusakutter i Oslo og Bergen, og flere er på vei. Vi har etablert elleve rusmestringsenheter i norske fengsler. Vi følger opp opptrappingen av det som Stortinget selv har vedtatt, nemlig Opptrappingsplanen for rusfeltet. Så jeg mener vi har mye å være stolte av, men fortsatt mye å gå på i norsk rusomsorg – der er jeg enig med representanten Syversen.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ulf Leirstein (FrP) [09:20:08]: Fremskrittspartiet konstaterer at regjeringens framlegg til revidert nasjonalbudsjett ikke tar høyde for at situasjonen har endret seg på en rekke budsjettområder siden statsbudsjettet ble vedtatt i november 2010. Fremskrittspartiet betrakter revidert som nettopp det – en revisjon av budsjettet. Men da må man også kunne ta tak i forhold som har endret seg, f.eks. på områder hvor situasjonen nå er forverret, og hvor det vedtatte statsbudsjettet bygger på en politikk som ikke treffer.

Når Stortinget i dag behandler revidert nasjonalbudsjett, er det flere europeiske land som har enorme utfordringer, noe også komiteens leder var inne på. Euroen er satt under betydelig press, og store beløp har blitt bevilget i et forsøk på å stabilisere økonomien. Dette kommer også til å få konsekvenser for Norge og får det allerede i dag. Med en åpen økonomi og et stort eksportrettet næringsliv vil man merke den økonomiske uroen som råder i våre viktigste markeder.

For Norge, som har penger på bok, kan allikevel en slik situasjon vi har i Europa, være positiv på noen områder. Vi har gjennom våre forslag, som skal behandles i dag, utfordret Stortinget til å bevilge betydelig mer midler til nødvendige investeringer her hjemme. Og det er slik at med høy arbeidsledighet i mange europeiske land er det det man populært kaller kjøpers marked. Vi som har økonomiske midler, burde nå benyttet en slik situasjon til nødvendig utbygging av norsk infrastruktur gjennom større anbud, hvor vi kan nyttiggjøre oss den ledige kapasiteten i Europa. Dette vil også være meget positivt for de landene som nå sliter med høy ledighet.

På flere områder er situasjonen blitt forverret siden statsbudsjettet ble vedtatt høsten 2010. Spesielt kan jeg vise til utfordringene i helse- og omsorgssektoren, justissektoren og at det fortsatt er stort etterslep når det gjelder nødvendige investeringer i infrastruktur. Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag om økte bevilgninger på disse områdene for å forbedre velferden og få satt i gang med flere nødvendige investeringer på samferdselssektoren. La meg da kort kommentere de enkelte hovedprioriteringene i Fremskrittspartiets forslag, som er fremmet nå i revidert.

Fortsatt står over en kvart million mennesker i sykehuskø og venter på behandling – dette samtidig som det er ledig kapasitet tilgjengelig hos private avtalespesialister og private sykehus. Som Fremskrittspartiet har sagt i lang tid, ville det vært meget hensiktsmessig å øke omfanget av bruken av disse private tilbudene, all den tid ventelistene og ventetidene for behandling og rehabilitering er svært lange og økende. Det vil være samfunnsøkonomisk gunstig å få folk behandlet raskt og tilbake i jobb framfor at pasienter mottar ulike trygdeytelser i påvente av helse- og rehabiliteringshjelp, og det vil være svært viktig sett i lys av den enkeltes livskvalitet og verdighet. I tillegg ser vi altså nå store nedskjæringer i helseforetakene. Budsjettene kuttes, og færre skal opereres og behandles ved offentlige sykehus – og dette altså i en tid da så mange mennesker venter på behandling. Fremskrittspartiet mener at regjeringen må innse at dette bærer galt av sted, og vi foreslår derfor at det bevilges mer midler til helseforetakene.

Til tross for regjeringens skryt av angivelig å ha prioritert politiet i årets budsjett er virkeligheten en annen. Fremskrittspartiet er bekymret for utviklingen i politidekningen og mener justeringene på budsjettet burde gjenspeilet dette. Vi har bl.a. nå i det siste – dessverre – sett en voldtektsbølge som har rammet Oslo, og som har ført til stor grad av utrygghet i hovedstaden. Det har også vært en rekke andre alvorlige hendelser i hovedstaden, men også i resten av landet. Flere drapssaker har det vært og en økt terrorfare, som regjeringen bare delvis tar inn over seg. 16. mai i år kunne man lese i Aftenposten at hovedtillitsvalgt i PST ga uttrykk for at etaten trengte 70–80 nye spanere. Da blir det for spedt med åtte nye stillinger.

Det Politi-Norge nå trenger, er mer synlig politi. Dette kan enkelt løses da man vet at over 400 nye politistudenter er ferdig utdannet og klare til aktiv tjeneste. Studentene burde vært garantert jobb, og Fremskrittspartiet foreslår derfor å gi tilstrekkelige bevilgninger til ansettelser av alle som ikke går inn i en utlyst stilling. Disse kan settes inn i aktiv utetjeneste med en gang. Politiet må også få på plass et nytt IKT-system, og det må sentralfinansieres, slik at nødvendige investeringer ikke går ut over ordinær drift. Nødvendige investeringer må derfor gjøres uten å ta av driftsbudsjettene. Fremskrittspartiet foreslår å sette av 50 mill. kr til videre IKT-investeringer ut året.

Som jeg var inne på innledningsvis, har vi noen utfordringer når det gjelder infrastruktur. Norske veier og jernbanen skriker etter økte investeringer og ikke minst økt vedlikehold. Etterslepet vokser raskt, og utviklingen går i stikk motsatt retning av det regjeringen hevder når det gjelder investeringer i infrastruktur. Nylig framlagte rapporter viser også at Norge som nasjon på en rekke områder sparer seg til fant og ikke gjennomfører helt nødvendige investeringer. Blant annet på grunn av økte asfaltpriser ser vi nå at det beskjedne vedlikeholdet man sa skulle gjennomføres på veisektoren, ikke blir gjennomført allikevel. Her trengs det rett og slett mer økonomiske midler. Gjennom revidert budsjett foreslår derfor Fremskrittspartiet økte bevilgninger, spesielt til veibygging, vedlikehold og satsing på jernbanen. Situasjonen for norsk jernbane er kritisk. Kapasiteten er sprengt. Da hjelper det lite å vise til den vedtatte nasjonale transportplanen. I statsbudsjettet for 2010 kom det fram at regjeringens egne tall viste at man allerede da var langt bak sin egen Nasjonal transportplan, og at allerede i fjor utgjorde det rundt 850 mill. kroner på jernbanen på etterskudd.

Norske kommuner har ansvaret for noen av de viktigste velferdstjenestene i samfunnet vårt. Spesielt innen eldreomsorg har vi sett at mange kommuner ikke makter å gi et anstendig og verdig tilbud til eldre pleietrengende. Det snakkes tvert imot om nedskjæringer. Fremskrittspartiet foreslår derfor at det bevilges og øremerkes 1 mrd. kr mer til eldreomsorg, til helt nødvendige strakstiltak på dette området. Det blir derfor noe spesielt når komiteens leder i et replikkordskifte tidligere i dag sier at Arbeiderpartiet og regjeringen ønsker å bruke de store pengene på de store områdene, når man bl.a. i dag fra regjeringens side, og regjeringspartiene, kommer til å stemme ned Fremskrittspartiets forslag om 1 mrd. kr ekstra til eldreomsorgen. Sett i lys av at man vet hvordan situasjonen er ute, burde man stemt for denne ekstra milliarden

Fremskrittspartiet foreslår også at det bevilges øremerkede midler til fylkesveiene og kommunale veier, samtidig som vi også foreslår bevilget mer frie midler til kommunene. Økte midler til kommunene er ikke svaret på alle utfordringene. Men når vi ser kommunenes budsjetter og de nedskjæringene som har funnet sted, må vi nok innse at nå må det noe mer penger til, og det burde regjeringen tatt inn over seg.

Jeg konstaterer at gjennom finanskomiteens behandling av revidert har det rød-grønne flertallet valgt å ikke omdisponere en eneste krone. De har ikke styrket noen områder utover det å øke overføringen til oljefondet – det har liksom vært det viktigste mantraet. Det er altså ingen innspill som har kommet til revidert budsjett, som er funnet verdig, og heller ingen av opposisjonens forslag faller i smak. Det er jo ganske utrolig. Man hadde kanskje gjort lurt i av og til å se på hva som kommer av forslag og innspill – noe kunne kanskje være fornuftig.

Vi behandler i dag revidert budsjett, som behandles midt i budsjettåret. Fremskrittspartiet har derfor ikke valgt å fremme sine tradisjonelle kuttforslag. Men det er også et betydelig rom for kutt i statens utgifter på en rekke områder – det har jeg lyst til å trekke fram også i dag – og det viser Fremskrittspartiet gjennom sine årlige alternative budsjetter.

Det er umulig å forstå hvorfor man i et av verdens rikeste land fortsatt skal ha omfattende problemer både i helsevesen, eldreomsorg og skolevesen og manglende ressurser i politi og forsvar samt manglende ressurser til veiinvesteringer. Gjennom behandlingen av revidert nasjonalbudsjett kunne Stortinget, hvis regjeringspartiene var villig til det, få til en økt satsing på viktige områder og få til lønnsomme investeringer i nødvendig infrastruktur. Men jeg konstaterer at viljen ikke er til stede.

Avslutningsvis tar jeg opp de forslag Fremskrittspartiet har framsatt, alene eller sammen med andre partier, i finanskomiteens innstilling.

Presidenten: Representanten Ulf Leirstein har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir åpnet for replikkordskifte.

Thomas Breen (A) [09:29:44]: I Fremskrittspartiets merknader står det at partiet «betrakter revidert budsjett som en teknisk revisjon», og at partiet derfor har «begrenset seg til å fremme forslag på de områder disse medlemmer finner det høyst påkrevd». Det å bruke 7,8 milliarder flere oljekroner i en teknisk revisjon er nå én ting, men når en ser på hvilke forslag partiet vurderer som «høyst påkrevd», er det kutt i alkoholavgiften, tobakksavgiften og sjokoladeavgiften på flere hundretalls millioner kroner. Fremskrittspartiet kaller det grensehandelstiltak.

Mitt spørsmål blir da om Fremskrittspartiets representant ser det paradoksale i å bruke flere hundretalls millioner kroner på tiltak for å redusere grensehandelen, samtidig som partiet fører en økonomisk politikk som gir økt press på rente- og kronekurs, som igjen vil gjøre grensehandelen mer attraktiv.

Ulf Leirstein (FrP) [09:30:30]: Den påstanden vi stadig vekk får om at vår politikk skulle gi økt press på rente- og kronekurs, vil jeg gjerne nå snart se dokumentert.

Det er altså slik at selv med de 7,8 mrd. kr vi bruker mer, som man kaller det, i revidert, bruker vi fortsatt mindre penger enn det regjeringen selv mente var fornuftig pengebruk da man vedtok budsjettet i november.

Så konkret til avgiftene. Jeg hadde håpet at Arbeiderpartiets skattepolitiske talsmann hadde fått med seg den økte grensehandelen som nå skjer. Blant annet næringslivet i Norge ber om at man får satt ned avgiftene på lokkevarene, slik at arbeidsplasser kan flyttes hjem til Norge, framfor at de skal være i Sverige. Derfor er det helt naturlig for Fremskrittspartiet å ta på alvor den økte grensehandelen og foreslå kutt i avgifter som går på lokkevarene, slik at vi kan få flere til å handle varene her hjemme, i et norsk marked, og legge til rette for flere arbeidsplasser i Norge, framfor å flytte dem over grensen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [09:31:44]: Det er mange i dag som har vanskelig for å plassere Fremskrittspartiet ideologisk. Mange synes at partiet rir to hester, den økonomiske liberalisme, ved at markedskreftene skal få økt armslag, samtidig som en ønsker økt offentlig pengebruk, med forsvar for de sterkeste.

Fremskrittspartiet ønsker å gå i allianse med Høyre. Høyre har den sterkeste liberalistiske tradisjonen og dermed det sterkeste varemerket, nemlig den økonomiske liberalismen. Det er jo gitt svært tydelig til kjenne etter at Erling Norviks Høyre ble forlatt.

Spørsmålet mitt er: Står Fremskrittspartiet, som er en juniorpartner, i en slik økonomisk, liberalistisk tradisjon, eller er det en annen ideologisk tradisjon en nå definerer seg inn i?

Ulf Leirstein (FrP) [09:32:38]: Jeg konstaterer at utgangspunktet for spørsmålet er at spørreren mener at det er mange som er i tvil om hvor Fremskrittspartiet befinner seg i det ideologiske landskapet. Jeg tror ikke veldig mange er i tvil om det. Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti og sverger selvfølgelig også til en markedsøkonomisk politikk.

Jeg har konstatert gjennom mine seks år i finanskomiteen at på veldig mange områder har Høyre og Fremskrittspartiet jobbet seg sammen, og også sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti på en rekke viktige områder. Det tror jeg vi også så i forbindelse med det statsbudsjettet som ble lagt for 2011, hvor vi nok var nærmere hverandre enn noen gang før. Og det er positivt med tanke på at Fremskrittspartiet har et helt klart ønske om å overta regjeringsmakten etter valget i 2013, og ser fram til konstruktive samtaler og konstruktivt samarbeid med de andre partiene som i dag er i opposisjon.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [09:33:43]: Når man hører Fremskrittspartiet, kan man alltid få inntrykk av at situasjonen i Norge er en helt annen enn det den faktisk er. Hvis vi ser rundt oss i verden, ser vi at vi er ekstremt privilegerte. De aller fleste i Norge har det veldig bra. Vi har en trygghet som andre misunner oss. Vi har en arbeidsløshet som er lavere enn den var før finanskrisa, og lavere i snitt enn i de siste 20 år. Likevel fortsetter Fremskrittspartiet, sånn som jeg oppfatter det, å svartmale situasjonen.

Men ikke nok med det, man går også videre på den politikken man tradisjonelt har stått for, og som er den motsatte av den vi har fått skryt for fra anerkjente økonomiske miljøer utenfor Norge, som sier at satsing på velferdsstaten, satsing på små forskjeller, det å ikke privatisere skole og helsevesen er noe av suksessoppskriften for Norge, i tillegg til en aktiv likestillingspolitikk. Er det ikke nå på tide at Fremskrittspartiet begynner å se nærmere på politikken sin, og vurdere i lys av situasjonen internasjonalt om man ikke bør forandre kurs?

Ulf Leirstein (FrP) [09:34:47]: Selvfølgelig er jeg som representant for Fremskrittspartiet meget stolt av den politikken Fremskrittspartiet står for. Hvis man i det hele tatt skulle forandret noe, hadde man i hvert fall ikke gjort det i et replikkordskifte med SVs finanspolitiske talskvinne.

Jeg er stolt av det vi legger fram. Og det som blir litt paradoksalt, er jo nettopp det at selv om veldig mange mennesker i Norge har det veldig bra, er det ganske trist at en del mennesker faller utenfor. De utfordringene vi har f.eks. innenfor eldreomsorgen, hvor veldig mange eldre pleietrengende mennesker ikke får et verdig tilbud, burde bekymre langt flere enn Fremskrittspartiet.

I dag har vi fremmet konkrete forslag om å styrke bl.a. eldreomsorgen i kommunene. Vi har foreslått én ekstra milliard. Jeg er ganske overbevist om at hvis SV ikke hadde vært i regjering, hadde Inga Marte Thorkildsen i dag stemt for vårt forslag. Men hun kommer til å argumentere heftig mot, fordi man tydeligvis er i en regjering som stadig vekk legger en klam hånd over hva man egentlig ønsker, også i SV.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Tore Sanner (H) [09:36:05]: Samtidig som vi i Norge diskuterer hvordan vi skal fordele veksten, vet vi at i mange andre europeiske land og i USA handler diskusjonen om hvordan man skal kutte i velferd, og hvordan man igjen skal klare å få arbeidsledigheten ned. Mange mennesker opplever usikkerhet i forhold til jobb, i forhold til kraftige kutt i velferd og i forhold til fremtidig pensjon.

Vi er i en privilegert og unik situasjon i Norge, og vi skal glede oss over at mye går i riktig retning. Revidert nasjonalbudsjett viser at veksten har tatt seg opp, og at arbeidsledigheten har gått ytterligere ned. Det er positivt, og det fortjener også anerkjennelse.

Den usikre situasjonen vi ser i Europa, understreker også viktigheten av at den økonomiske politikken preges av moderasjon og, ikke minst, langsiktighet. For det er ingen tvil om at den situasjonen man opplever i Europa, også kan slå innover et lite land som Norge, med en åpen økonomi.

Revidert nasjonalbudsjett viser også at vi er i den situasjonen at Norge kan spare uten å spare. For samtidig som bruken av oljeinntektene går kraftig ned, går de offentlige utgiftene opp. Det viser at vi er i en situasjon som ganske få andre land er i, nemlig at vi både har gode inntekter fra en petroleumsnæring og samtidig opplever en god vekst i økonomien, som gjør at det blir mer å fordele.

Samtidig som det er grunn til å ta inn over seg den uro som den økonomiske situasjonen i Sør-Europa innebærer, er det også viktig å trekke frem at Norge er ikke alene om å ha kommet godt ut av finanskrisen. Faktisk er det mange borgerlig styrte land i Nord-Europa som nå jobber seg ut av krisen. La meg bare nevne Estland, Tyskland, Finland og ikke minst Sverige som eksempler på dette. Sverige opplever nå en langt kraftigere økonomisk vekst enn det Norge gjør. Sverige opplever også en god nedgang i arbeidsledigheten, og det er ventet at arbeidsledigheten går ytterligere ned i årene som kommer. Så vi skal ikke alltid sammenligne oss med de verste, de land som har de største utfordringene. Det er all mulig grunn til å vise til mange av de nordeuropeiske borgerlig styrte landene som nå jobber seg ut av krisen, har god økonomisk vekst og ser at arbeidsledigheten går ned, noe som skaper større trygghet for mange.

Jeg vil allikevel – samtidig som jeg peker på de positive utviklingstrekkene i Norge – også vise til at Norge står foran ganske store utfordringer i årene som kommer. Og det er en fare for at oljeinntektene bidrar til å skygge for mange av disse utfordringene. Jeg viser til den manglende omstillingen og moderniseringen av offentlig sektor som vi har opplevd de siste årene, men også til det faktum at konkurranseutsatt sektor har fått svekket sin konkurranseevne hvert eneste år etter at Stoltenberg II-regjeringen overtok. Vi ser også at Norge nå faller på verdens konkurransekraftindeks. Mens Sverige går fra 6. til 4. plass, opplever Norge å falle fra 9. til 13. plass. Denne konkurransekraftindeksen handler ikke bare om kostnader; den handler også om de økte skattene, den handler om manglende fleksibilitet på arbeidsmarkedet, og den handler om manglende innovasjonsevne.

For få dager siden la EU frem en stor sammenligning av de europeiske lands innovasjonsevne, og mens Tyskland, Finland, Danmark og Sverige ligger helt på topp i Europa når det gjelder innovasjonsevne, ligger Norge i den nest nederste gruppen. Jeg mener at disse to utfordringene, konkurranseevnen og innovasjonsevnen, er to viktige utfordringer som vi er nødt til å ta tak i, fordi det handler om vår evne til å kunne skape verdier i fremtiden, vår evne til å kunne bære velferden.

I revidert nasjonalbudsjett omprioriterer Høyre om lag 4 mrd. kr. Vi ser også på revidert nasjonalbudsjett som en revisjon og ikke som en omkamp om smått og stort. Men innenfor de 4 mrd. kr velger Høyre å bruke om lag 2 mrd. kr mindre enn det regjeringen gjør. Det er to viktige grunner til det. Det ene er at Høyre i sitt ordinære budsjett prioriterer en del skatte- og avgiftslettelser som vi nå ikke tar opp. Derfor er det heller ikke naturlig at vi bruker hele handlingsrommet til økte offentlige utgifter. Det andre er at det er et ganske kraftig press på veksten i de offentlige utgiftene. Derfor mener vi det er vesentlig å holde noe igjen.

Innenfor de områdene vi ellers prioriterer, handler det om kunnskap i skolen, det handler om kvalitet i omsorgen, det handler om hvordan vi kan skape trygge lokalsamfunn, og det handler om bedre veier og god kollektivtransport.

Kunnskap i skolen er en av Høyres aller viktigste saker. Hva er det vi kan gjøre i revidert nasjonalbudsjett for å styrke kunnskapsformidlingen? Jo, det er å satse på lærerne. Det Høyre gjør i dette budsjettet, er at vi prioriterer 150 mill. kr mer til etter- og videreutdanning av lærere. Vi vet at det er 4 000 norske lærere som ønsker etter- og videreutdanning. Regjeringen hadde som mål at 2 500 lærere skulle få etterutdanning. I revidert nasjonalbudsjett har man senket ambisjonene til kun 1 500 lærere. Det betyr at under halvparten av de lærerne som ønsker økte kvalifikasjoner, faktisk får det. Det vi velger å gjøre, er å redusere den kommunale egenandelen for etter- og videreutdanning, slik at flere lærere faktisk kan få det, og at flere av våre barn også får en bedre utdanning. Vi følger også opp Høyres yrkesfagløft ved å øke lærlingtilskuddet, slik at flere av våre ungdommer kan få en god yrkesutdannelse.

Høyre satser på kvalitet i omsorgen. Og hva er viktigere for kvalitet i omsorgen enn å satse på de mange omsorgsarbeiderne ved våre sykehus, ved våre sykehjem og i våre kommuner gjennom å sørge for at flere ufaglærte kan bli faglærte, og at flere av sykepleierne kan få ytterligere spesialutdannelse? Å satse på et kvalitetsløft i omsorgen er en av Høyres aller viktigste saker.

Jeg registrerte at komitélederen i et replikkordskifte med Kristelig Folkeparti sa at i motsetning til de andre opposisjonspartiene var det så flott at Kristelig Folkeparti satser på rusomsorg. Kristelig Folkeparti satser på rusomsorg, men det gjør også Høyre. I vårt alternativ øker vi satsingen på rusomsorg med flere titalls millioner kroner, nettopp fordi vi vet at en av de største utfordringene i mange av våre kommuner er å sørge for at flere av de ungdommene som ønsker å komme ut av rushelvetet, faktisk får den hjelpen som de har behov for.

Det tredje området Høyre satser på, handler om trygge lokalsamfunn. Et av de viktigste virkemidlene for å skape tryggere lokalsamfunn er å sørge for at vi har mer synlig politi i gatene våre. Høyre setter av 100 mill. kr, slik at de nyutdannede politifolkene også kan fylle noen av de ledige politiuniformene som er rundt om i landet vårt.

Det fjerde området Høyre satser på, er bedre veier og god kollektivtransport. Samferdsel handler om at varene skal komme raskere frem, men det handler også om at folk skal komme trygt hjem. Derfor handler vår høyeste prioritering for samferdsel i dette budsjettet om økt trafikksikkerhet gjennom å gjøre et løft for utbygging av midtdelere. Samtidig erkjenner vi at vi i våre store byer ikke kan bygge oss ut av de store samferdselsproblemene. Vi er nødt til å sørge for bedre kollektivtransport. Vi må sørge for at togene kommer når de skal, at det er flere busser slik at folk kan få et sete når de reiser med bussen. Vi setter av 300 mill. kr for å gi et løft til kollektivtransporten. Det handler også om å gi et tilskudd til dem som nå planlegger egne traseer for bybaner, slik at man kan få en bedre kollektivtransport for fremtiden.

Med dette tar jeg opp de forslag hvor Høyre enten er medforslagsstiller eller er forslagsstiller som ikke allerede er tatt opp.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp de forslagene han omtalte.

Det blir replikkordskifte.

Torgeir Micaelsen (A) [09:46:02]: Jeg la merke til at representanten Sanner mener at Norge skal sammenlignes med borgerlig styrte nordeuropeiske land. Ja, det gjør vi gjerne.

Sverige har på mange måter klart å få noe fart i økonomien, men det har hatt en svært høy pris. Jeg synes det er oppsiktsvekkende hvis det er slik at representanten Sanner mener at et land som har en arbeidsledighet på 8 pst. – nesten 9 pst. – skal stå i stil med de økonomiske resultatene vi har her i landet. Men la nå det ligge.

Vi har gjentatte ganger prøvd å få svar på hvordan den økonomiske politikken skal se ut hvis det er slik at de borgerlige partiene vinner valget i 2013. Jeg har nå hatt pappaperm store deler av denne sesjonen og har grunnet på dette, og jeg har sett at man heller ikke i løpet av denne sesjonen har klart å komme med noe godt svar på dette. Så jeg utfordrer igjen Jan Tore Sanner, ikke på om han kan garantere eller ikke garantere – for det har jeg nesten gitt opp – men om han er enig i at det er noe rart at vi i urolige tider i Europa har uklarheter rundt den økonomiske politikken blant de to største opposisjonspartiene i landet.

Jan Tore Sanner (H) [09:47:08]: La meg bare først svare på det første elementet i Micaelsens spørsmål, som knytter seg til Sverige.

Prognosene for Sverige nå er for det første en økonomisk vekst som er betydelig høyere enn i Norge, og det er at arbeidsledigheten vil gå ned fra 7,4 pst. til 4,8 pst. i løpet av de kommende år. Det er ganske imponerende for et land som ikke har oljeinntekter, slik vi har i Norge. Sverige jobber seg ut av krisen, vi – jeg holdt på å si – finansierer oss ut av krisen.

Så til spørsmålet, som jeg svarte på for et halvt år siden. Jeg synes det svaret egentlig står seg ganske godt, hvor jeg ga uttrykk for at jeg fikk en viss déjà vu i forhold til replikken og mine egne spørsmål til Jens Stoltenberg i 2004 og 2005 om hvordan han skulle klare å håndtere utgiftspartiene SV og Senterpartiet. (Presidenten klubber) Det har Arbeiderpartiet klart rimelig godt, og jeg er overbevist om at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre skal klare å styre den økonomiske utviklingen i Norge på en god måte.

Presidenten: Men representanten må også lære seg å styre taletiden innenfor den tildelte tid på 1 minutt.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [09:48:30]: På Høyres hjemmeside står det at arbeidsledigheten i Sverige er på vei ned, fra 7,4 pst. i år til 4,8 pst. i 2015. – «Den borgerlige regjeringens politikk virker.»

Da lurer jeg på, nå som vi har fått de siste tallene som viser at vi i Norge har en arbeidsløshet som er nede på 3,2 pst – den er til og med lavere, som jeg sa i stad, enn den var før finanskrisen – hvordan representanten Sanner da vil karakterisere norsk rød-grønn politikk.

Jeg vil også minne om at da vi diskuterte tiltakspakkene mot finanskrisen, var Høyre bl.a. kritisk til at vi valgte å innrette tiltakspakkene på den måten vi gjorde, og ikke satset mer på skattelette. Legger vi det sammen med at man også tar til orde for mer privatisering innen helsevesenet, innen skole, er det oppskriften for økte sosiale forskjeller og en oppskrift for økt arbeidsløshet.

Jan Tore Sanner (H) [09:49:30]: Her var det mange påstander.

For det første: At Høyre skulle ønske å privatisere skole og helsevesen, er jo ikke sant! Høyre har aldri foreslått å privatisere verken skole eller helsevesen. Finansieringen av sykehusene våre, finansieringen av eldreomsorgen, finansieringen av skolen og kvalitetskontrollen skal ikke privatiseres. Det er helt riktig at vi har en noe mer pragmatisk holdning til hvem som skal utføre oppgavene, men det er noe helt annet enn privatisering, for det handler om mangfold, det handler om kvalitet, og det handler om å utvikle tilbudene.

Hvis representanten hadde hørt på mitt innlegg, ga jeg anerkjennelse til mange av de gode resultatene i Norge. Jeg mener at vi har grunn til å glede oss over at det skapes mange jobber i det private næringslivet, at vi har dyktige bedrifter, dyktige arbeidsfolk som utvikler teknologi, og som får til investeringer. Det mener jeg det er grunn til å gi anerkjennelse for, og det skal vi glede oss over. Men samtidig er min anklage mot regjeringen at man undervurderer en del av de fremtidige utfordringene på grunn av svekkelse i konkurranseevnen og svekket … (presidenten klubber).

Per Olaf Lundteigen (Sp) [09:50:45]: Høyre har ett sterkt varemerke – den økonomiske liberalismen, altså å gi markedskreftene økt armslag, politisk tilrettlegging for at den sterkeste skal få økt makt i markedet.

Hva er så typisk norsk? Jo, det er jambyrdigheten mellom folk – økonomisk, sosialt og kulturelt. Høyre er ut fra sitt varemerke den største trusselen mot disse jambyrdige verdiene.

Mitt spørsmål er: Hvorfor kan ikke Høyre si rett ut at jambyrdigheten i det norske folk er for stor og er en ulempe i framtidas internasjonale konkurranse?

Jan Tore Sanner (H) [09:51:29]: Her var det også en god del påstander. For det første er den økonomiske politikken Høyre står for, en godt forankret sentrum–høyre-politikk. Og vi står ikke for den sterkestes rett, vi står for maktspredning. Høyre er opptatt av å spre eierskap, ikke konsentrere eierskap. Vi er opptatt av små forskjeller, at det er en styrke. Vi har flere ganger gitt uttrykk for at det ikke er en sosialdemokratisk verdi, det er en nordisk verdi. Små forskjeller er en verdi som står sterkt i alle de nordiske samfunn, og jeg mener at det er med på å gi de nordiske økonomiene konkurransefortrinn. Så det er igjen en verdi som vi er opptatt av å ta vare på, og det gjenspeiler også våre forslag og vår økonomiske politikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [09:52:41]: I revidert budsjett legger vi vekt på å holde oljepengebruken nede for å skape handlingsrom i framtidige budsjetter.

Finanskrisa viste hvor viktig det er å ha mulighet til å føre aktiv motkonjunkturpolitikk når det trengs. Da brukte vi store summer, bl.a. 4 mrd. kr i ekstraordinært tilskudd til oppussing av skoler og andre kommunale bygg, 2 mrd. kr i økte frie inntekter til kommunene og 1 500 sykehjemsplasser og omsorgsboliger, i tillegg til en voldsom satsing på arbeidsmarkedstiltak og studieplasser. I dag har vi altså Europas laveste ledighet, lavere enn før finanskrisa.

I landene rundt oss er situasjonen en helt annen. Ledigheten er skyhøy mange steder, ungdomsledigheten enda høyere. Det er hjerteskjærende å høre unge mennesker fortelle at de må velge bort barn av ren nød. De har ikke trygghet og inntekt til å stifte familie.

Vi er enormt privilegerte i Norge. De fleste har det materielt sett bra. Men det er også mange utfordringer, bl.a. innen skolesektoren og ikke minst på miljøsida. Det kommer jeg tilbake til.

De midlene vi velger å bruke nå i revidert, går til viktige områder som utdanning, kamp mot ledighet og sosial dumping, mottak av 250 flere kvoteflyktninger fra Libya, tiltak for villaksen i Vefsn-området og Bryggen i Bergen og ferietilbud til fattige barn. Vi styrker innsatsen for å gi lærere etter- og videreutdanning, flere styrere i barnehager skal få ta et deltids lederstudium, lærlingordningen skal styrkes, det samme skal tilbudet til voksne uten basisferdigheter. Og vi starter nå innføringa av valgfag.

Kampen for økt gjennomføring og mot frafall er høyt prioritert for regjeringa. Vi vet at de med lav utdanning har svakere tilknytning til arbeidslivet enn grupper med høyere utdanning. Dette gjelder spesielt voksne som ikke har gjennomført videregående opplæring. Sjansen for å ende som ufør er mange ganger større for dem som bare har grunnskole, enn for dem som har høyere utdanning. Et rettferdig samfunn er et samfunn som gir ulike mennesker like muligheter til et godt og sjølstendig liv. Derfor startet vi barnehagerevolusjonen, som har ført til at vi har bygd over 58 000 flere barnehageplasser fra 2005, innført rett til barnehageplass og gått fra å bruke 5 mrd. kr på barnehagene i 2001 til over 28 mrd. kr i 2011. Gode barnehager til alle barn er det viktigste vi kan skaffe for å sikre at barn får en best mulig start i livet. En god barnehage trumfer til og med en mindre god skole seinere i livet. Barnehagesatsinga har dessuten ført til at kvinner har kunnet jobbe mer, de er blitt mer selvstendige. Næringslivet har dermed fått et nytt konkurransefortrinn: kvinner.

For SV er kampen mot klasseskiller i samfunnet helt overordnet – større tillit mellom folk, mindre kriminalitet, bedre helse, bedre livskvalitet. Derfor var det stort da vi fikk tallene fra SSB, som viste at forskjellene ble redusert da vi overtok regjeringskontorene.

7. desember i fjor skrev Klassekampen følgende:

«Etter tiår med økende inntektsforskjeller i Norge, ble trenden brutt i 2006. Siden den gang har det ikke skjedd noen økning i inntektsforskjellene i landet.»

2006 var den rød-grønne regjeringas første budsjettår. Med oss fikk vi «en dramatisk endring sammenlignet med utbytteårene i perioden 2002–2005», som Jon Epland fra Statistisk sentralbyrå sa.

Vi overtok et skatteopplegg fra Bondevik II, med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, som var beregnet å gi størst lettelser til de 10 pst. som befant seg på toppen av inntektsfordelinga. Med Kristin Halvorsen i Finansdepartementet ble det i stedet til at vi ga skattelettelser til alle andre inntektsgrupper enn de øverste 10 pst. Med oss ble endelig skattesystemet progressivt. De rikeste måtte finne seg i å betale etter evne, noe mange gjør med stor forståelse.

Det andre vi skulle oppnå da vi gikk inn i regjering, var en snuoperasjon i miljøpolitikken. Det har vi delvis klart. Rensing av gasskraftverk, regnskogsatsing, nei til oljeboring i gyteområdene til verdens siste store torskestamme, markaloven og en naturmangfoldlov som innebærer et gjennombrudd for norsk natur, er eksempler på det. Det samme er 14 mrd. kr til Statkraft, som utløser over 80 mrd. kr til et investeringsprogram for fornybar energi. Gasskraft er nå utelukket. NOx-fondet er en suksess, og vi har lagt om bilavgiftssystemet slik at vi har fått ned utslippene fra nye biler med 25 pst. I mitt hjemfylke, Vestfold, hadde vi kjempet i årevis for dobbeltspor på Vestfoldbanen. Nå er vi i gang, og vi får til og med tilrettelagt for moderne høyhastighet. Dette fortjener mer enn en parentes når regjeringas historie skal skrives.

Situasjonen når det gjelder norske utslipp, er imidlertid langt fra positiv. Norske utslipp øker. Utslippene i verden øker. Farene forbundet med dette er enorme. Min sønn kan komme til å vokse opp i en verden som er preget av dette på måter vi ikke kan forstå rekkevidden av. Generasjonsregnskapet kan derfor ikke bare handle om at vi skal spare penger for dem som kommer etter oss.

Jeg har forståelse for dem som viser utålmodighet når det gjelder klimapolitikken. Og jeg har desto mindre forståelse for dem som forsøker å underminere norske forpliktelser om å kutte innenlands. Svikter vi på dette, svikter vi neste generasjon, som overlates til å ta ryddejobben, og som må betale en langt høyere regning enn vi må. Svikter vi i å ta vår del, viser vi at rike land ikke er til å stole på. Vi setter Norges omdømme i vanry. Og svikter vi på dette, setter vi norsk industris konkurransekraft på spill. Jeg forventer derfor at alle klimaforlikspartnerne, regjeringspartiene, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, rydder unna enhver tvil om at vi skal nå de målene vi har satt oss, også innenlands.

Norsk Industri er soleklare på at en ensidig satsing på kvotesystemet i EU er en dødslinje for norsk industri på sikt. De sier: Pålegg oss og alle andre sektorer å kutte utslipp. Sørg for at alle må redusere, ikke bare industrien. Husk at våre konkurrenter nå får tilgang til klimatiltaksfond. Hvis vi sverger til kvoter, sier de, så blir konkurrentene våre mer og mer moderne, mens vi blir mer og mer gammeldagse.

La meg gi noen eksempler på at de har rett, og at det er fornuftig og klokt å stille miljøkrav.

Finnfjord i Troms, som produserer ferrosilisium, har gjort kjempeinvesteringer innen energieffektivisering og har CO₂-nøytralitet som visjon. Energigjenvinning er en viktig del av deres strategi, og gjennom redusert energibruk øker de også sin konkurransekraft. De fortalte meg en gang hvordan offensive norske krav for å få bukt med svovelutslippene ga dem nye muligheter og penger i kassa. Microsilica, et biprodukt fra produksjonen, ble en eksportartikkel i stedet for en utgift, som følge av at de ble tvunget til å tenke nytt og slutte å deponere.

På Borregaard i Sarpsborg skjer det samme. De tenker framtidsrettet og ser mulighetene som miljøtenking gir, ikke alle begrensningene. Borregaard har utviklet ny teknologi for produksjon av bioetanol og grønne biokjemikalier fra biomasse som halm og annet landbruks- og skogsavfall. Borregaard er verdens mest avanserte bioraffineri. Fra norsk gran utnyttes alle bestanddelene til framstilling av avanserte biokjemikalier som kan erstatte oljebaserte alternativer. Borregaards spesialcellulose anvendes i tabletter, lim og matvarer. Treets bindemiddel, lignin, er råstoff til en rekke produkter som benyttes i betongtilsetning, bilbatterier og fôrprodukter. Fra sukkerstrukturer i tømmeret lages bioetanol som bl.a. går til biodrivstoff. Vi har nettopp gitt 58 mill. kr i støtte til dette.

Det er på tide å se alle mulighetene klimaforliket gir. Vi kan vise neste generasjon og verden omkring oss at vi er ansvarlige politikere som tenker langsiktig. Vi kan la det norske folk være med på noe som er større enn dem sjøl, noe som virkelig setter spor. Vi kan få til teknologiske gjennombrudd og styrke norsk industris konkurranseevne i stedet for å parkere den på sidelinja. Vi kan vise at klima og miljø også gir andre gevinster for vårt samfunn: bedre helse i byene, mindre kø og støy, bedre komfort, bedre folkehelse. Satsing på kollektivtrafikk og sykkel og færre biler i sentrum av norske byer er et ubetinget gode. Men også elektrifisering av norske oljeplattformer har denne typen positive bieffekter. BP har vist hvordan de har fått mindre støy og helserisiko for arbeiderne ved å satse elektrisk i stedet for på gassturbiner.

Jeg er ingen rojalist, men jeg har fått med meg at prinsessen er opptatt av framsnakking. Jeg mener det er på tide at vi må begynne å framsnakke klimaforliket.

Presidenten: Det blir åpnet for adgang til replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:02:04]: Regjeringen er svært stolt av at den holder seg til handlingsregelen. Det er jo fine greier. Samtidig får man nye rapporter om at fattigdommen i Norge øker, sikkert til SVs store bekymring.

Spørsmålet mitt er da til representanten Thorkildsen: Er det viktigere å holde seg til handlingsregelen enn å bekjempe fattigdommen? Fattigdommen kunne som kjent bekjempes med et pennestrøk – jeg vil anta at det var et pengeoverføringspennestrøk – og dersom det ikke kan kureres med penger, hva gjør regjeringen feil siden den ikke klarer å bekjempe fattigdommen?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:02:41]: Vi har aldri sagt at vi kan bekjempe fattigdom med et pennestrøk, men vi har sagt at det står på politisk vilje. Det er helt korrekt. For oss er det avgjørende å bekjempe forskjellene i samfunnet. Hvis vi ikke klarer å få ned forskjellene, klarer vi heller ikke å bekjempe fattigdom.

Samtidig ønsker vi å ha en human flyktning- og innvandringspolitikk. Det betyr at vi stadig får en økning av antallet, og andelen også, med lav inntekt i Norge, det gjelder særlig barnerike familier med innvandrerbakgrunn. Det gir noen ekstra utfordringer til oss som samfunn, som særlig representanten Christian Tybring-Gjedde burde tenke litt igjennom.

Noe av det vi kommer til å gjøre nå, er å legge fram en fordelingsmelding som bl.a. skal vise at vi skal satse videre innenfor de tiltakene som vi har satset på og som vi vet er mest effektive, og som dreier seg om barndommen til ungene. Det dreier seg om å få barn i barnehage, særlig barn med minoritetsbakgrunn, og samtidig gi kvinner med minoritetsbakgrunn mulighet til å jobbe. Da er også kutting av kontantstøtten for toåringer et ledd i en strategi for å få bukt med fattigdommen blant disse barna.

Arve Kambe (H) [10:03:50]: Inga Marte Thorkildsen snakket om progressiv beskatning som hadde blitt så mye bedre under den rød-grønne regjeringen. Men når man ser skatteopplegget for 2011 på denne plansjen som jeg har her, viser den at en person med inntekt mellom 150 000 og 250 000 kr vil få en dobbelt så høy skatteregning i kronebeløp som en som har en inntekt mellom 600 000 og 700 000 kr. Det er ikke en progressiv beskatning.

Høyre vil bruke minstefradraget, som nettopp skal bidra til at lavtlønte både kommer ut i jobb og faktisk får en skattereduksjon. Høyre foreslår i sitt budsjett 5 000 kr økning i minstefradraget og en oppgradering av prosentsatsen i fradraget fra 36 til 37.

Hvorfor er det slik at lavtlønte skal få en dobbelt så stor skatteøkning som høytlønte?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:04:48]: Det store bildet når det gjelder de skatteendringene som vi har gjennomført, er jo det stikk motsatte. Vi har tatt inn store beløp fra dem som har de høyeste inntektene og formuene i Norge. Det er noe av grunnen til at vi også får mye kritikk, særlig fra en del av støttespillerne til Høyre. Noen av dem har riktignok nå trukket seg og skal ikke yte valgkampbidrag lenger, men det har vært helt åpenbart at grunnen til at de har ønsket å støtte høyresida, er at de ser at de da kan få de største skattelettelsene.

Så vidt jeg husker, var det vel Høyre som foreslo at vi skulle gi 60 000 kr i skattelette i formuesskatt til dem som har over 3 mill. kr i inntekt. Minstefradraget trumfer ikke det i det hele tatt for dem som har de lave inntektene. For oss har det vært viktig både å gi lettelser i form av minstefradrag – det mener vi fra SVs side at vi med fordel kan gjøre mer av – og vi bør gi mer i skattelettelser til dem som tjener lite, bl.a. fordi det øker arbeidstilbudet blant dem. Men vi bør ikke finansiere det ved å gi økte skattelettelser til dem som har høye inntekter.

Borghild Tenden (V) [10:06:02]: Representanten Thorkildsen snakket mye om miljø og klima i innlegget sitt, og at satsing måtte skje innenlands. Jeg savner nettopp denne satsingen i revidert budsjett, noe jeg vil komme tilbake til i mitt innlegg.

Regjeringen kutter rundt 1 mrd. kr i revidert i forhold til det som var varslet i ordinært budsjett. Hvordan kan representanten forsvare det?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:06:29]: En del av disse kuttene dreier seg jo om Mongstad-prosjektet. Der er det sånn at vi har møtt på en del hindringer underveis, som representanten Tenden sjølsagt er klar over. Vi er de første til å beklage det. Det betyr ikke at vi ikke skal gjennomføre prosjektet på Mongstad, det skal vi. Neste år vil testsenteret til ca. 6 mrd. kr stå klart. Så dette må ses på som en teknisk revisjon.

Men jeg er glad for at representanten Tenden tar tak i utfordringa mi når det gjelder miljø, for jeg opplever at stillheten rundt miljøsaken er blitt faretruende den siste tida. Sånn sett kan det være greit at vi nå får en debatt bl.a. om klimaforliket, for det gir en anledning til å slå fast at vi skal stå på det vi har sagt. Da vil jeg også ønske representanten Tenden lykke til med i samarbeid med Høyre å sikre at de også er med på å gjøre tiltak som virkelig monner for at vi skal nå våre nasjonale målsettinger.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:07:47]: Revidert nasjonalbudsjett omhandler hovedlinjene i den økonomiske politikken og utsiktene for norsk økonomi framover, men er i sine tall en revidering av vårt allerede vedtatte statsbudsjett. Fra regjeringens side blir derfor budsjettendringene beskjedne siden forutsetningene for årets budsjett ikke er endret i vesentlig grad.

Dagens debatt er den siste i stortingssalen før lokalvalget i høst. Det er viktig å heve blikket. Senterpartiet er den grønne pol i en rød-grønn regjering. Senterpartiet er i en strategisk allianse som er bedre enn alternativet, for å fremme våre verdier. Alle med erfaring fra slike strategiske allianser vet at dette arbeidet innebærer både forsvar av tilkjempede tiltak og politisk kamp for å skape oppslutning om nødvendige tiltak for å løse kommende utfordringer, dette for å skape begeistring og økt politisk innflytelse.

Norge er annerledeslandet i verden. Det er et faktum nå. Begrepet brukes nå av langt flere enn senterpartifolk i motsetning til da det ble lansert på 1990-tallet. Annerledeslandet hadde imidlertid et viktig tillegg, nemlig annerledeslandet som ikke er seg sjøl nok. Det er stadig viktigere å ha dette tillegget med seg som vitnesbyrd om en internasjonal solidaritetstankegang. Som folkevalgte har vi det øverste lederansvaret for forminga av framtidssamfunnet. Som del av en flertallsregjeringskoalisjon har vi et ekstra ansvar. Og det er viktig å fornemme hva det er som rører seg blant folk. Senterpartiet har en tradisjon som et praktisk, jordnært motkulturparti, og jeg vil nå appellere til alle om en økt nysgjerrighet på det som er situasjonen i hverdagslivet – en større satsing på det empiriske i all offentlig ledelse, i motsetning til den virtuelle virkelighet. Den virtuelle virkelighet har fått altfor stor rolle i en rekke offentlige etater. I Senterpartiets rekker står det myndige mennesket sterkt – mennesket som tenker sjøl og tar ansvar. Det offentlige kan ikke kontrollere mer i smått, men mindre i smått. Derimot er sterkere overordnet styring av de store linjene nødvendig, f.eks. i konkurransepolitikken. Et fritt marked kjenner vi slik. Det gir monopoler. Konkurranse er i sin grunnleggende tekst et resultat av statlig inngripen.

Det norske samfunnet har stor jambyrdighet økonomisk, sosialt og kulturelt blant folk. I Senterpartiets tradisjon står den frivillige sektoren – frivilligheten, det blomstrende uegennyttige organisasjonslivet – sentralt. Det er noe vi i alle sammenhenger tar fram, for det er en viktig del av velferdssamfunnet vårt.

I spørsmålet om jambyrdigheten er det lite realt av partiet Høyre å tilsløre at etter deres ideologi er jambyrdigheten i det norske samfunnet for stor. I Senterpartiets tradisjon må vi dyrke jambyrdighetstankegangen. Det er en verdi som er svært stor for alle mennesker som har opplevd det motsatte.

Arbeidslivet er svært sentralt når det gjelder jambyrdigheten. Vi opplever i dag en stor arbeidsinnvandring i enkelte yrker, og de norske lønns- og arbeidsvilkårene i de bransjene blir utsatt for et svært sterkt press. Det er avgjørende viktig at myndighetene forsterker sitt engasjement for å sikre at det er norske lønns- og arbeidsvilkår for de menneskene som skal ha sitt virke i Norge, og som opplever det norske, høye kostnadsnivået hver eneste dag.

Videre er det viktig at vi i arbeidsmarkedspolitikken ikke bare tenker på de konjunkturavhengige tiltakene, men også de konjunkturuavhengige tiltakene. De konjunkturuavhengige tiltakene er avgjørende viktige for de mange mennesker som har bare delvis arbeidsevne. Skal en arbeidsgiver ta i bruk den arbeidskraften som er hos disse menneskene, må en komplettere økonomien slik at arbeidsgiveren kan få et tidsbestemt eller et tidsubestemt lønnstilskudd, noe som blir brukt i en rekke andre bransjer.

Jeg ser klokka er utgått. Jeg vet ikke hvor mange minutter jeg har igjen.

Presidenten: Du har 34 sekunder igjen nå, så bare fortsett du.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:12:19]: Til slutt næringslivet: Senterpartiet ønsker å ta hele Norge i bruk. Det foregår i dag en sterk sentralisering av arbeidsplasser, noe som over tid også vil føre til en enda sterkere sentralisering av bosetting. Derfor må vår bevågenhet når det gjelder kommunikasjoner som reduserer avstandskostnadene, settes ytterligere i fokus. Ikke minst er ny teknologi knyttet til telekomsektoren avgjørende, og, som flere har vært inne på, er etablering av lange verdikjeder når det gjelder foredling av våre fornybare naturressurser, helt sentralt. Det er også helt sentralt når det gjelder klimautfordringene, hvor det fornybare karbonet er det som er kjernen i spørsmålet.

Presidenten: Jeg forstår godt at representanten Lundteigen ble litt forvirret, for det sto faktisk at det var 92 minutter og 15 sekunder igjen av taletiden. Det var åpenbart en feil som vi skal sørge for å få korrigert.

Det blir replikkordskifte.

Jørund Rytman (FrP) [10:13:32]: Jeg må si meg meget skuffet over det regjeringen har kalt satsing på samferdsel i det reviderte budsjettet. Det er bare å konstatere at det ikke er noen satsing på vei. Det gjelder da spesielt Lundteigens og mitt eget hjemfylke Buskerud, et fylke som VG tidligere har rangert, sammen med Telemark fylke, til å ha Norges mest livsfarlige vei. Jeg registrerer også at Lundteigen har vært ute i media og vært enig i at det er altfor mye dårlig vei i Buskerud.

Det jeg reagerer spesielt på, er at regjeringen ikke har lagt inn noen form for kompensasjon for de høye oljeprisene. Høye oljepriser gjør som kjent asfalten dyrere, og det igjen vil føre til mindre asfalt enn det som allerede er forutsatt for i år. Samtidig vet vi at «AS Norge» får økte inntekter på grunn av økte oljepriser. Pengene renner inn i oljefondet. Likevel får livsfarlige veier ikke den oppgraderingen som er nødvendig. Hva er Lundteigens bemerkninger til det?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:14:34]: Jeg er glad for spørsmålet, for endelig får jeg mulighet til å svare når det gjelder begrepet «AS Norge». Fremskrittspartiet ser Norge og det norske samfunn som et aksjeselskap. Enhver som driver et aksjeselskap, vet at formålet med det er å maksimere verdien av aksjene. Det er et så smalt perspektiv at det er helt uvirkelig at det har fått lov til å utvikle seg en tale om at Norge er et aksjeselskap. Norge er det motsatte av et aksjeselskap. Det er et samfunn, som har en helt annen forståelse av hvilke verdier som skal legges til grunn. Det er i hvert fall Senterpartiets tradisjon. Det er Senterpartiets holdning i regjeringa.

Når det gjelder vei, har vi en statsråd som prioriterer opprusting og vedlikehold. Om prisene på asfalt går opp, ja vel, så må det mer penger til for å sikre opprusting og vedlikehold innenfor den rammen som er. En nødvendig konsekvens blir da mindre nybygging innenfor bestemte rammer.

Bjørn Lødemel (H) [10:15:54]: Småkraftutbyggjarane er på mange måtar dagens pionerar. Dei vågar å satse, og dei ønskjer å skape verdiar og sysselsetjing i samfunnet. Likevel blir dei systematisk motarbeidde av dei raud-grøne politikarane med løftebrot og øydeleggjande skatte- og avgiftspolitikk.

Når bøndene på Byrkjelo i Gloppen i Sogn og Fjordane går saman om å byggje eit kraftverk, er det nettopp urkrafta på bygdene dei representerer. Det vesle kraftselskapet gjekk med 3 mill. kr i overskot. Skatterekninga frå staten var på 4,5 mill. kr – altså 141 pst. skatt. Når ein tek med eigedomsskatt og avgifter, er prosentsatsen på formidable 165. Det er takka frå avgiftskåte senterpartipolitikarar og ei raud-grøn regjering.

Ein viktig del av det totale skatte- og avgiftsnivået for småkraftnæringa er grunnrenteskatten. Kvifor støttar ikkje Senterpartiet Høgre sitt framlegg om å heve innslagspunktet for grunnrenteskatt til 10 MW?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:16:52]: Det var mange ting her. Småkraft, småkrafteiere og småkraftutbyggere gjør en utrolig viktig jobb. De skal ikke motarbeides, og de blir ikke motarbeidet – det er Senterpartiets linje i alt arbeidet rundt dette.

Når det gjelder eksempelet fra Byrkjelo i Gloppen, går det på verdifastsettelsen av det som det skal skattlegges av. Eksempelet viser at det er en feil. Det er en feil i systemet når skatten blir slik i forhold til overskuddet, og feilen ligger i det at en legger spotpris til grunn og ikke den faktiske pris som selskapet oppnår gjennom sitt salg av strøm.

Når det gjelder 10 MW, vil jo Fremskrittspartiet og Høyres linje på det punktet føre til at en deler ut skattelette også til de store kraftverkene, som har en svært god økonomi. Senterpartiets linje er å fremme de små kraftvirksomhetene, og dermed har vi en annen modell for hvordan en kan gjøre det. Vi må husholdere med skattelettelsene, slik at en når dem som skal nås, nemlig de som er i en utsatt og moderne posisjon.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:18:14]: Det er alltid interessant å høre på representanten Lundteigen. Jeg er heller ikke i tvil om at han kunne ha brukt 92 minutter, hvis han hadde hatt det til rådighet for å forklare mer om «AS Norge» – eller kanskje «Andelslaget Norge» hadde vært mer passende.

Men det var noen interessante signaler. Det var rett og slett det Lundteigen sa om at man sitter i grunnen i denne regjeringen ikke av lyst, men av nød. Det var en strategisk allianse, og jeg oppfattet det nærmest dit hen at fraværet av alternativer gjorde det tvingende nødvendig for Senterpartiet å være med i denne.

Så nevnte Lundteigen Frivillighets-Norge. Der er Kristelig Folkeparti og Senterpartiet helt på lag. Vi startet denne sesjonen med å gjøre noe for de frivillige institusjonene. Regjeringen har ikke maktet det til nå. Nå er vi på årets siste dag, når det gjelder denne sesjonen i alle fall. Er representanten Lundteigen fornøyd med Frivillighets-Norge og det regjeringen har lagt opp til?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:19:29]: Når det gjelder Frivillighets-Norge, må jeg si at vi er fornøyd fordi det er en helt annen økonomisk tilrettelegging av de frivillige organisasjonene nå enn det var da denne regjeringa tiltrådte. Så det er gjort en stor og betydelig innsats. Vi ønsker å utvikle det videre, og det skjer med faste og små skritt.

Så til spørsmålet om strategisk allianse: Sjølsagt er Senterpartiet i en strategisk allianse. Det er tre poler i norsk politikk: Det er en grønn pol, det er en rød pol og det er en blå pol. Den grønne pol har nå gått i en allianse med den røde, fordi det er, som jeg sa, bedre enn alternativet når det gjelder å fremme våre verdier. En må bestandig vurdere hva som er det beste alternativet for å realisere sine verdier. Sånn er det for ethvert parti i dette parlament.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:20:45]: Jeg skal fortsette der jeg slapp i replikkordskiftet, nemlig situasjonen for det frivillige Norge. Representanten Lundteigen sa at dette gikk med små skritt i riktig retning, og at situasjonen for Frivillighets-Norge var bedre enn noen gang.

I trontaledebatten i fjor høst fikk vi ett vedtak som ble oversendt regjeringen. Det gikk på å se på situasjonen for de ideelle drivere av helse- og omsorgsinstitusjoner i dette landet. Etter innstendig oppfordring fra regjeringspartiene ble vi med på det. Vi oversendte forslaget for at regjeringen skulle komme tilbake med et opplegg som sikret de frivillige institusjonene arbeidsrom, slik at de ikke kommer i en anbudsskvis, som denne regjeringen har stått for. Vi er nå på sesjonens siste dag. Det har ikke kommet noe fra regjeringen, med andre ord: Det har ikke vært politisk vilje. Det står i ganske klar motsetning til det som skjedde i går kveld, hvor det absolutt var politisk vilje og man fremmet et Dokument 8-forslag som alle partier sto samlet om. Ære være Stortinget for det, men det viser at der det er vilje, er det også muligheter.

Når det gjelder frivillige organisasjoner og deres drift av helse- og sosialinstitusjoner, har denne regjeringen ingen vilje til å sørge for at de får anstendige driftsvilkår – i motsetning til at vi har en statsråd som når utbygginger i hundremillionersklassen ikke skjer etter anbud, ser megetsigende ut på tv og sier: Dette får vi sjekke litt nærmere. Det sier meg mye om hva som kan oppnås hvis man legger politisk trykk i saker, og hvilke muligheter man mister når man ikke legger politisk trykk i saker.

Dessverre må jeg si at en skuffende oppsummering av det året vi har bak oss, er å se regjeringens tafatthet akkurat på dette punkt, en tafatthet som forskyver det norske samfunnet på sett og vis, for, som HSH sier, fortsetter dette regimet fem–ti år til, har vi ikke frivillige institusjoner som drivere av helse- og sosialfaglige tilbud, enten det er rusomsorg, sosiale institusjoner, aldershjem, sykehjem – eller hva det måtte være. Det ville være et stort tap. Det er i hvert fall ti ganger viktigere for oss i Kristelig Folkeparti at disse institusjonene får rimeligere driftsvilkår og at man tar vare på deres situasjon, enn at den rød-grønne regjeringen får fortsette.

Så til det mer overordnede i revidert. Som sagt ble det ikke flyttet på én krone, så det er ikke så veldig mange punkter fra innstillingen å diskutere. Men la meg allikevel si at mens man i andre land opplever politi, tåregass og demonstrasjoner, er det selvfølgelig i en helt annen atmosfære vi diskuterer et revidert budsjett. Det sier noe om hvilken fantastisk økonomisk situasjon dette landet er i. Den har også blitt ytterligere styrket av uroligheter i Midtøsten og Nord-Afrika. Slik har den internasjonale økonomi faktisk blitt.

I revidert budsjett vil Kristelig Folkeparti allikevel foreta omprioriteringer. Vi mener det er akutte behov på ulike områder. Jeg har nevnt rus. I forbindelse med eldreomsorgen mener vi at regjeringen har begått et avtalebrudd med Kristelig Folkeparti når det gjelder verdighetsgarantien. Eldremilliarden er ikke videreført. Den debatten hadde vi for et par dager siden, så den skal jeg ikke gjenta. Jeg vil bare konstatere at dette er tilfellet. Frivillig og ideell sektor har jeg nevnt. Der har vi en lang rekke av tiltak som vi mener regjeringen burde gå inn på, men det gjør den ikke.

I stedet for flere timer ønsker vi flere lærere. Det er det som sikrer en bedre skole. Vi foreslår tiltak i den retning.

Skatt: Ja, vi trenger et mer grønt skattesystem og et mer frivillighetsorientert skattesystem. Det foreslår vi også.

Politi, samferdsel og fattigdom er andre områder som Kristelig Folkeparti prioriterer i revidert budsjett.

Med dette tar jeg opp våre forslag i de sakene vi har til behandling.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torfinn Opheim (A) [10:26:11]: Jeg vil gripe litt fatt i noe av det siste som representanten var inne på i sitt innlegg, nemlig skattepolitikken. Jeg tror Kristelig Folkeparti er enig i at det skal være et mål at skatte- og avgiftspolitikken skal bidra til omfordeling. Kristelig Folkeparti har et forslag om det i revidert.

Likevel gikk partiet inn for å fjerne formuesskatten på såkalt arbeidende kapital, som i realiteten betyr en fjerning av formuesskatten, da vi behandlet dette for et par dager siden. Partiet går altså inn for å fjerne det elementet som sørger for at skattesystemet er progressivt også for dem med høye inntekter. Jeg kan ikke se at Kristelig Folkeparti foreslår noen andre elementer for å sikre denne progressiviteten. Synes representanten at det er rettferdig, eller at det er en god omfordelingspolitikk, at de med de høyeste inntektene skal betale prosentvis lavere skatt enn andre?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:27:11]: I likhet med Opheims regjeringspartner Senterpartiet er vi for å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Det er ikke det samme som å fjerne hele formuesskatten. Det er bare å se hen til Sverige hvordan man har gjort det der. Det var fullt mulig.

Jeg registrerer at næringsminister Trond Giske langt på vei er enig med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i at formuesskatten på arbeidende kapital er en ulempe for norsk næringsliv. Det er ikke først og fremst for at noen skal få skattelette at vi går inn for å gjøre noe med formuesskatten på dette området. Det er for å sikre verdiskaping og arbeidsplasser i det norske samfunn. Jeg registrerer at også næringsministeren er helt klar på at dette nå har blitt en hemsko for Norge. Det synes jeg også at regjeringen burde ta inn over seg.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:28:20]: I likhet med SV har Kristelig Folkeparti også et sterkt engasjement for å bekjempe fattigdom. Men det er en nær sammenheng mellom det å bekjempe fattigdom og det å bekjempe sosiale forskjeller i samfunnet.

Representanten Opheim var nettopp inne på et forslag fra Kristelig Folkeparti som vil bidra til å øke forskjellene i samfunnet. Jeg sa i mitt innlegg at da vi overtok regjeringsmakta fra Bondevik II, lå det i kortene at man skulle gi de største skattelettelsene til de 10 pst. som var på toppen av inntektsskalaen. Men vi gjorde om på det og sørget for at alle andre enn de 10 pst. på toppen fikk skattelettelser. I tillegg valgte vi å bruke de store pengene på barnehager. Det er noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å bekjempe fattigdom og ulikhet i vårt samfunn. Der har Kristelig Folkeparti satt seg på bakbeina og tviholdt på kontantstøtten fram til i dag. Jeg vil da utfordre på både dette med skattepolitikken og motstanden mot en moderne barnehagepolitikk. Burde ikke dette revurderes?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:29:27]: Her var det litt av hvert å ta fatt i. Når det gjelder skattepolitikken, viser jeg til det svaret jeg ga til Opheim.

Hvis målet for skattepolitikken er å se isolert på hvilke grupper man skal ramme med høyest mulig skatt, kan jeg for så vidt skjønne anliggendet fra Inga Marte Thorkildsen. Men Kristelig Folkeparti har faktisk et litt bredere perspektiv når det gjelder skattepolitikk. Det er: Hva er det som sørger for at vi har et næringsliv som går? Hva er det som sørger for at vi skaper nye arbeidsplasser? Det har jeg også registrert at regjeringens næringsminister er opptatt av. Så der er vi på linje med ham, kanskje ikke på linje med representanten Thorkildsen.

Vi er ikke på bakbeina når det gjelder barnehagepolitikken. Vi ønsker valgfrihet, som betyr gode barnehager, men som også betyr at de foreldrene som ønsker det, kan ha mulighet til å være sammen litt lenger med sine barn. Jeg skulle for øvrig gjerne sett at regjeringspartiene hadde vært med på et forslag vi har i revidert om graderte barnehagesatser (presidenten klubber), slik at de med dårligst råd i ytterligere grad kan få lov til å ... (presidenten klubber).

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:30:42]: Både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har et sterkt varemerke i frivillighet, dugnad – en dugnad som er uegennyttig organisasjonsarbeid. Begrepet «dugnad» flyter jo helt ut i dag. Dugnad er uegennyttig arbeid.

Så sa representanten Syversen at organisasjonen HSH hadde gått inn i dette spørsmålet. Da må jeg si at i Senterpartiets tradisjon har ikke HSH noen troverdighet som ambassadør for frivilligheten. HSH er organisasjonen for økonomisk liberalisme og sterkere markedskrefter. Det erfarer vi hver gang de er på høring i finanskomiteen. For Senterpartiet er den frivillige sektoren og de ideelle organisasjonene f.eks. i helse- og sosialsektoren noe som må videreutvikles, og som bare kan videreutvikles dersom markedskreftene korrigeres og dempes sterkere. Er Kristelig Folkeparti enig i det?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:31:50]: Det er jo oppsiktsvekkende at representanter fra regjeringspartiene snakker om markedskrefter når det gjelder de ideelle institusjonenes situasjon. Regjeringspartiene fikk en utfordring ved trontaledebatten. Regjeringspartiene har ikke kommet tilbake med noe som helst. Man lar institusjon etter institusjon gå nedenom og hjem med rød-grønn velsignelse på grunn av et anbudssystem der det er pris og ikke kvalitet som teller. Så jeg vil anbefale – og jeg mener det av hele mitt hjerte, fordi jeg tror det er noe som forrykker balansen i det norske samfunnet hvis vi taper disse institusjonene – at regjeringspartiene nå bruker tid og krefter og en god sommerferie til å komme tilbake til Stortinget med det de har lovet. Så spiller det liten rolle for meg om det er HSH, som disse er organisert i, eller andre som sier sannheten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Borghild Tenden (V) [10:33:10]: Venstre prioriterer en målrettet satsing på noen områder hvor det er påkrevd at vi får en mye mer offensiv og tydelig kurs. Dette gjelder spesielt en nødvendig satsing på skole, utdanning og forskning, en fremtidsrettet og nyskapende næringspolitikk, en ambisiøs miljø- og klimapolitikk og en målrettet politikk for fattigdomsbekjempelse.

Venstre er spesielt bekymret over at den samlede miljøprofilen etter forslaget til revidert nasjonalbudsjett er svekket med om lag 1 mrd. kr. Hvert år kutter regjeringen rundt 1 mrd. kr i revidert nasjonalbudsjett i forhold til «papirbevilgningen» til klima- og miljøtiltak, som blir lansert i den ordinære budsjettrunden noen måneder før. Venstre mener det er bekymringsfullt at kutt i de samlede bevilgningene til CO₂-rensing på Mongstad ikke kompenseres med økt satsing på andre miljø- og klimaområder, som f.eks. kollektivtransport, klimaforskning, økt satsing på alternativ energi og miljøvennlig næringsvirksomhet. Dette burde representanten Thorkildsen, som var så opptatt av å kutte innenlands, ha tenkt på.

Venstre etterlyser en vilje til å satse på fremtiden – på skole, forskning, nyskaping og de minste bedriftene. Det er bred politisk enighet om at det er kunnskap vi skal leve av i fremtiden. Da må vi satse nettopp på det. Regjeringen innrømmer selv i budsjettet at norske lærere fortsatt ligger under OECD-snittet når det gjelder etter- og videreutdanning, men likevel er det ikke én ny krone til nettopp dette. Nøkkelen til en god skole er bedre og mer motiverte lærere. Venstre prioriterer spesielt en økt satsing på å få bedre og flere lærere. Venstre foreslår en samlet økt satsing på skole og lærere med 400 mill. kr. Jeg vil spesielt trekke fram at Venstre foreslår en ekstrabevilgning på 150 mill. kr til kompetanseheving/lærerløft og 125 mill. kr til å rekruttere flere lærere.

Vi trenger mange, mange flere nye bedrifter i fremtiden om velferden skal sikres for kommende generasjoner. Skal vi få til dette, må vi legge til rette for at flere vil starte for seg selv, ikke minst flere kvinner. Venstre foreslår derfor en samlet økt satsing på småbedrifter og næringsliv på 520 mill. kr samt en målrettet skattelette for næringslivet på om lag 1,4 mrd. kr. Jeg vil spesielt trekke fram Venstres forslag om å styrke de selvstendig næringsdrivendes sosiale rettigheter bl.a. ved å bevilge om lag 160 mill. kr til økt kompensasjon ved egen sykdom fra 65 til 80 pst., gjeninnføre tilskudd til ulønnet arbeidsinnsats i SkatteFUNN, styrket satsing på reiselivstiltak med 30 mill. kr og 30 mill. kr til flere forsknings- og utviklingskontrakter.

Venstre mener at det er behov for en forpliktende opptrappingsplan for å satse målrettet på jernbane. Derfor foreslo Venstre 10 mrd. kr mer til jernbane enn noen andre da Nasjonal transportplan ble behandlet i Stortinget sist vår. Derfor foreslo Venstre mer enn 1 mrd. kr mer til jernbanen i vårt alternative statsbudsjett i 2011. Og derfor foreslår Venstre økte bevilgninger til jernbane, sykkelveier og øvrig kollektivtransport på 650 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett.

Venstre går også mot regjeringens forslag om å ta økt utbytte fra NSB på 93,5 mill. kr. Det er ingen tvil om at NSB trenger all den ekstra egenkapital selskapet kan få for å løse de oppgavene som ligger foran oss.

Jeg leste med interesse Thorbjørn Jaglands refs av regjeringens innsats mot fattigdom i Dagsavisen i går. Det er en refs Venstre kan slutte seg til. Venstre har et spesielt engasjement for å få løftet flere fattige barn og barnefamilier ut av fattigdom. Venstre foreslår å bevilge samlet 1 mrd. kr til ulike tiltak for å bekjempe fattigdom nasjonalt og internasjonalt i forslaget til revidert nasjonalbudsjett, bl.a. flere målrettede tiltak som å bevilge 300 mill. kr til å øke sosialhjelpssatsene med ca. 15 pst. eller tilsvarende 712 kr mer per måned for en enslig sosialhjelpsmottaker. Venstre foreslår også å bevilge 75 mill. kr til gradert foreldrebetaling i barnehager, slik at de aller fattigste betaler mindre enn i dag, en økt satsing på ulike rusrelaterte tiltak på 175 mill. kr og 50 mill. kr til ulike tiltak for å hjelpe barn og unge med skrivevansker og for å motvirke drop-out av videregående skole.

Samlet legger Venstre fram et tydelig alternativ til regjeringens politiske retning – i den innstillingen vi nå behandler. Vi omprioriterer om lag 4 mrd. kr til en målrettet satsing på det som er viktig for oss: skole, utdanning, forskning, en fremtidsrettet og nyskapende næringspolitikk, en ambisiøs miljø- og klimapolitikk og en målrettet politikk for fattigdomsbekjempelse.

Jeg tar til slutt opp Venstres forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun omtalte.

Det blir åpnet for replikkordskifte – første replikant er Per Olaf Lundteigen.

Gerd Janne Kristoffersen (A) (fra salen): President! Det er ikke registrert replikk på meg.

Presidenten: Representanten Lundteigen er nå tildelt ordet.

Neste replikant blir Gerd Janne Kristoffersen – som ikke er registrert her, nei.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:38:24]: Partiet Venstre har et prisverdig engasjement for klima. Klima er ikke et spørsmål om energi, men det er et spørsmål om karbon, det er et spørsmål om å satse på fornybart karbon, ikke lagerkarbon.

I mitt innlegg sa jeg at vi hadde behov for økt nysgjerrighet på virkeligheten. Spørsmålet mitt går da på Venstres forslag om å avvikle bevilgningen til å plante skau. Slik som avvirkningen av skau skjer i dag, skjer det ved en sluttavvirkning, ikke en bledningshogst. Uten planting vil en ikke få opp kvalitetsskau og stor produksjon av trevirke. Stor produksjon av trevirke gir altså fornybart karbon, som erstatter lagerkarbon.

Hadde det vært en tanke for partiet Venstre å ha økt nysgjerrighet for virkeligheten i skauen?

Borghild Tenden (V) [10:39:24]: Dette spørsmålet har jeg fått fra Lundteigen før, så jeg skjønner at engasjementet er veldig stort for nettopp det – og det forstår jeg godt.

Venstre er selvsagt for skog. Det vi ikke er for, er den granplantingen som har foregått over altfor lang tid, spesielt på Vestlandet. Skogsbilveier og granplanting subsidieres av denne regjeringen. Det mener vi i Venstre er feil. Det ødelegger mye av det biologiske mangfoldet i skogen. Jeg er selv fra Vestlandet og har sett hva det har medført. Man har plantet mye granskog som – jeg holdt på å si – rett og slett ikke kan brukes til noen ting.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [10:40:16]: Venstre sier at det må legges til rette for at flere starter egen bedrift. Jeg siterer fra revidert nasjonalbudsjett:

«Da må vi ta bort alle diskriminerende regler og ordninger for selvstendig næringsdrivende.»

Da vi nylig behandlet endringer i skatte- og avgiftsreglene, skrev Venstre at de ville gi selvstendig næringsdrivende like rettigheter til dekning av sykepenger, omsorgspenger, pleiepenger osv. som vanlige arbeidstakere. I samme merknad går Venstre inn for å redusere trygdeavgiften for denne gruppen.

Selvstendig næringsdrivende skal altså få økte rettigheter, samtidig som de skal betale mindre for disse rettighetene. Mener representanten Tenden at det er rimelig at alle andre arbeidstakere skal ta regningen for det?

Borghild Tenden (V) [10:41:11]: Jeg er veldig glad for dette spørsmålet, for det er helt rett det som representanten sier, er det noe vi er veldig opptatt av, er det akkurat det å styrke de sosiale rettighetene for de private næringsdrivende.

Jeg har selv gått i 1. mai-tog, og det er det ikke ofte jeg gjør, men jeg gjør det når selvstendig næringsdrivende stiller opp – og det er flest kvinner som går der. Er det noe som opptar dem, er det den urettferdigheten som er mellom dem som er fast ansatt, og dem som er selvstendig næringsdrivende.

Jeg håper denne regjeringen vil gjøre noe for å løfte de kvinnene – enkeltmannsforetak – som føler seg urettferdig behandlet. Det ble sagt på en høring at de kan jo bare ta opp lån eller et eller annet, men så enkelt er det ikke. Dette er personer som har lite startkapital. Jeg vil be representanten om å gjøre noe for å løfte disse, og spesielt kvinner.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:42:30]: Jeg har sympati for det engasjementet som representanten Tenden viser. Men da hun gikk i det 1. mai-toget, burde hun også ha sett på noen flere paroler underveis og tatt seg bryet med å snakke med flere av de kvinnene som gikk i toget.

Venstres forslag til inndekninger, for å finansiere en del av de gode tiltakene som Venstre har fortalt om, dreier seg jo om å halvere fagforeningsfradraget og fjerne tilskuddene til forsøk med å få bukt med bl.a. ufrivillig deltid. Vi kan legge det sammen med det at man ønsker å gi store skattelettelser til dem som virkelig har aller mest – gjennom formuesskatten – det er i hovedsak menn. Det vil øke forskjellene mellom menn og kvinner. I tillegg har man en defensiv holdning til kampen mot sosial dumping, og man advarer sågar mot å ha en sånn offensiv holdning, for det vil hindre konkurranse på lønn. Det vil gi store forskjeller mellom folk i Norge. Er det det representanten Tenden ønsker seg?

Borghild Tenden (V) [10:43:34]: Her var det mange påstander – som vanlig.

Jeg skulle faktisk hilse til representanten Thorkildsen fra mange av SV-damene – jeg gikk stort sett bare sammen med SV-damer i det toget med selvstendig næringsdrivende. Så til neste år håper jeg at representanten også går i det toget – jeg så hun sto på sidelinjen i fjor. Vi kan møtes i det toget til neste år.

Til fagforeningskontingentfradraget: Det en skattelette til en spesiell gruppe. Vi mener det er feil. Det må representanten bare akseptere at vi mener. Vi vil bruke de pengene annerledes. Vi vil gå tilbake til den summen Bondevik II-regjeringen ga i skattelette i sin tid. Vi vil omprioritere de pengene – bruke dem annerledes – f.eks. til å styrke sosiale rettigheter for kvinner.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:44:57]: I kveldinga i går var jeg på avslutning for 10. klasse på Brumunddal ungdomsskole. Der var det 150 unge mennesker som var klare til å ta nye sprang ut i livet. Det var en forsamling med talent, med muligheter, som samtidig også sto framfor store utfordringer i livet. Allikevel var det en forsamling unge mennesker som skulle ta sine valg med feste i et av verdens aller beste og tryggeste land å bo i.

I 2005, i et annet rom, i et annet land, og på en annen plass, på landsbygda i Zimbabwe, var jeg på en liten landsens skole noen mil utenfor hovedstaden i landet. Der var det elever i grunnskolealder som hadde stått opp kl. 4 og gått 15 km barbent i stupmørket for å komme på skolen. Men jeg møtte også en glede i det rommet, gleden over i det hele tatt å kunne få utdanning og komme seg ut av den materielle fattigdommen. Likhetspunkter, ja: kunnskap som verdi for egen framtid – men samtidig store forskjeller i mulighetene som lå framfor dem. For de 150 i Brumunddal venter tre år gratis videregående skole, med alle de muligheter som de får senere i livet.

Vi bor i et godt land, og det er viktig at vi minner oss selv om det. Det er viktig at vi ser oss omkring i Europa og verden ellers. Og som det har vært sagt tidligere i debatten: Vi er på mange måter et privilegert folk. Jo da, det er mye å ta tak i. Det er mange utfordringer. Det er mye som ikke er i orden. Men det er så mange ting vi slipper å tenke på i Norge. Det er jo derfor vi også driver med politikk. Og det er derfor vi ønsker å drive dette samfunnet videre framover. Men politikk kan også være vanskelig, nesten som å skrive dikt. Som Hans Børli ved en anledning har sagt i et dikt om å skrive dikt:

«Prøv bare, prøv

å sette vinger på en stein, prøv

å følge sporet etter en fugl

i lufta.»

Noen ganger kan politikken kanskje også synes slik, men det går framover, og vi får resultater.

Det er viktig at vi letter blikket, og at vi ser oss selv i en større sammenheng. Som i går kveld kommer en nærmere politikken, en forstår mer av meningen bak politikken, og en forstår hvorfor det er så viktig å passe på at det er bærekraft i økonomien over tid, at det er bærekraft som gjør at vi kan ta vare på naturgrunnlaget på den kloden der vi lever. Samtidig blir også livslinjen mellom generasjonene tydelig. Generasjonskontrakten blir på en måte levende, der vi ser hvor viktig det er å sørge for at vi legger til rette for at neste generasjon kan bære egen og felles velferd videre. Derfor må vi ikke forringe mulighetene for generasjoner som kommer etter oss, i Norge eller ellers i verden. Vi må ha det blikket på politikken. Politikkens endelige mål eller prosjekt er jo å skape trygge rammer rundt folks liv. Og vi vet av erfaring at hvis vi klarer å bygge de sterke fellesskap, så er det fellesskapet så sterkt at ingen mennesker egentlig trenger å være svake.

Jeg har lyst til å si noen ord om situasjonen i Europa. Den varierer. Det er mange land i Europa som gjør det bra. Det skal vi være glade for, for det tjener også Norges interesser og norsk økonomi. Men det er mange land der økonomien er i ugreie, der de står framfor enorme utfordringer, med høy ledighet og sosial uro, og der grader av frykt nå er i ferd med å spre seg. Da er det viktig at vi legger oss på hjertet noen ord som Roosevelt brukte da han ble innsatt som president i 1932. Han avsluttet sin innsettingstale med å si følgende: Det eneste vi har å frykte, er frykten selv.

Det er viktig nå at vi ikke lar frykten over det som kan skje, slå rot. For det er også slik at det som mennesker har stelt i stand, kan mennesker også som regel reparere. I det ligger det både håp og muligheter for framtiden.

Norge er avhengig av det som skjer ute i verden. Derfor er det gledelig at veksten i internasjonal økonomi har tatt seg betydelig opp etter finanskrisen. Det gjelder særlig i de framvoksende økonomier, som Kina, men både Sverige og Tyskland gjør det bra. Og, som sagt: Det er vi glade for; vi kan godt heise flagget for det. Andre av våre handelspartnere sliter mer. Men veksten har heller ikke vært sterk nok til å få arbeidsledigheten ned i OECD-området. Det er betydelig usikkerhet knyttet til utviklingen framover, med høy gjeld i mange land i Europa, store underskudd og høy ledighet. Det er gitt store internasjonale støttepakker til Hellas, Irland og Portugal, og omfattende tiltak har vært truffet av nasjonale myndigheter og av EU. Tilliten til Hellas er særlig svak. Og landet trenger ytterligere kriselån for å kunne håndtere sine forpliktelser framover. Det jobbes intenst i EU og Det internasjonale pengefondet for å håndtere situasjonen på en best mulig måte.

Arbeidet med finansieringspakker stiller eurolandene og IMF overfor krevende beslutninger om vilkår og løsninger. Hellas som støttemottaker må på sin side gjennomføre smertefulle, men nødvendige tiltak for å rette opp egen økonomi. Dersom de ulike parter ikke skulle lykkes med å finne fram til bærekraftige løsninger, kan det ha svært alvorlige virkninger for økonomisk utvikling og finansiell stabilitet i mange andre land. Dersom Europa ikke lykkes, vil det også ha virkninger for oss.

Norge er tett knyttet til internasjonal økonomi gjennom handel og finansielle bånd. Vi har tidligere erfart hvor raskt uro i finansmarkedet kan spre seg mellom land. Det beste vi derfor kan gjøre i Norge, er å holde orden i eget hus og føre en forsvarlig og bærekraftig politikk hos oss selv. Da vil vi stå bedre rustet til å møte de utfordringer som måtte komme. Norske myndigheter følger situasjonen nøye, og ut fra den virkning utviklingen ute kan få både for norsk økonomi og for de finansielle markeder.

Så noen ord til slutt: Målene for den økonomiske politikken er arbeid til alle, bærekraftig utvikling, økt verdiskaping og en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningen. Det er også grunnlaget for det reviderte budsjettet som regjeringen har lagt fram, og som Stortinget diskuterer i dag.

I dette er det én ting som er helt tydelig for de fleste av oss, og det er: Ja, olje er viktig for norsk økonomi. Men det aller viktigste for norsk økonomi og vår felles velferd framover er arbeidslivets virkemåte og hvordan arbeidslivet virker i framtiden. Det er derfor det er så viktig å holde lav arbeidsledighet og ha høy deltakelse i arbeidslivet. Det er slik at i løpet av de siste fem årene er det blitt 250 000 flere sysselsatte, og andelen som er i arbeid, dette gjelder særlig eldre, går opp. Det er gledelig. Brorparten av disse jobbene blir skapt i det private næringsliv, og tiden viser oss at det er en grunnleggende sterk produksjonsevne i norsk næringsliv.

Men det er noen utfordringer, som andre har pekt på: Konkurranseevnen er en stor utfordring. Derfor er det nødvendig å føre en stram økonomisk politikk, derfor er det nødvendig å komme under 4 pst.-grensen på handlingsregelen når det går bra i økonomien, derfor er det så viktig at vi har ansvarlige fagforeninger og fagbevegelse som kan gi oss ansvarlige inntektsoppgjør for å passe på at vi har god konkurranseevne.

La meg derfor bare avrunde mitt innlegg i den siste økonomiske debatten i denne sesongen – så begynner vi på nytt igjen til høsten – med å si at vi står framfor mange utfordringer. Men hvis vi klarer dette – hvis vi klarer å holde kursen videre, klarer å holde orden i eget hus – har vi ikke forringet mulighetene for framtiden for de 150 som i går gikk ut av 10. klasse på Brumunddal ungdomsskole, og de tusener av andre tiendeklassinger og alle de andre som er, som kommer, og som skal bære framtiden og velferden vår videre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [10:55:19]: Det begynner å bli noen uker siden man la fram det reviderte statsbudsjettet som vi i dag behandler. I disse ukene, mens komiteen har behandlet det, har vi bl.a. fått masse innspill fra en god del som mener at det er en del mangler – at det kanskje kunne vært på sin plass å gjøre noen endringer. Nå er det jo ikke opp til finansministeren i utgangspunktet å gjøre endringer fra det regjeringen har lagt fram, til det vi behandler i dag, men med tanke på at regjeringspartienes representanter ikke har funnet rom for å flytte på en eneste krone, så virker det – i hvert fall på meg – som om finansministeren har ganske mye makt over dem som sitter i denne sal på vegne av regjeringspartiene.

Er det ikke sånn at finansministeren også ser at det kanskje kunne være behov – og kanskje også litt rom – for noen endringer og noen styrkninger i forhold til det reviderte budsjettet som er lagt fram? Eller er alt såre vel?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:56:04]: For det første, som andre også har sagt: Revidert nasjonalbudsjett er det det er, og – som for så vidt også Fremskrittspartiet selv har sagt – en teknisk justering, eller en sjekk av hvordan det går med det budsjettet en la fram høsten før. Og vi mener at det er et budsjett som fortsatt står seg godt, et budsjett som også gir gode resultater. Men så er det også slik, som bl.a. representanten Thorkildsen viste til, at en faktisk har gjort noen små justeringer på enkelte områder. Men hvis det ikke er helt spesielle hendinger som inntrer i økonomien, er revidert nasjonalbudsjett aldri plassen for å foreta de store endringer i den økonomiske politikken, eller kursen. En får ta med seg en del av innspillene framover mot budsjettet for 2012, som kommer om noen få måneder.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:57:13]: I denne debatten diskuterer vi enkeltbevilgninger til gode formål, men også de store linjene for Norge og norsk økonomi.

I Aftenposten 9. mai i år var finansministerens statssekretær Ketil Lund ute og sa at vi ikke må føre en klimapolitikk som flytter bedrifter ut av landet. Det synes jeg var veldig godt sagt. Det har Fremskrittspartiet sagt, det har nå også Roar Flåthen i LO sagt, og det sier NHO. Samtidig er det andre i denne sal fra regjeringspartiene som gir det motsatte inntrykk: Norge må føre en streng politikk, ikke tillate nye utslipp. Vi vet også at klimaforliket, som regjeringen står inne på, tilsier at en skal kutte store utslipp i Norge – om det så betyr at du må flytte industri ut av landet.

Når statssekretæren til finansministeren kommer med så positive uttalelser, er det noe som også finansministeren stiller seg bak?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:58:13]: Finansministeren støtter sine statssekretærer, og motsatt. Det er på en måte en del av den politiske virkeligheten. Så er det riktig at denne regjeringen skal føre en ambisiøs klimapolitikk. Men jeg har ikke observert at det er noen i denne regjeringskonstellasjonen som har et brennende ønske om å flytte norske bedrifter ut av landet, eller legge ned norsk konkurranseutsatt næringsliv. Det betyr at både her og på andre områder er det viktig å finne den gode balansen mellom tiltak som virker, f.eks. når det gjelder klima, og hensynet til konkurranseevnen til disse bedriftene.

Ja, vi skal påta oss store forpliktelser i Norge framover for å få klimautslippene ned, men samtidig er det også viktig at en skal bidra til å få det totale globale utslippet ned. Det er i grunnen et ganske viktig hensyn, som en må ha med seg i den diskusjonen.

Jan Tore Sanner (H) [10:59:22]: Jeg er glad for at finansministeren på tampen av sitt innlegg erkjente at Norge står overfor en del store utfordringer knyttet til innovasjonsevne og konkurransekraft.

Jeg hadde imidlertid tenkt å ta opp den problemstillingen som finansministeren startet med. Han har åpenbart hentet inspirasjon på skoleavslutningen for 10. klasse i Brumunddal. Jeg er enig i at det er lite som inspirerer og motiverer mer enn å se barn og unge som lærer, som øker sin kompetanse, og som er klar for sitt voksne liv. Men skal vi sikre det, må vi sørge for at vi har gode lærere, og vi må sørge for at lærerne får etter- og videreutdanning.

Jeg registrerte at finansministeren i sitt innlegg sa, da han var på sitt mest oratoriske nivå, at vi også må ha et blikk på politikken. Hvis vi har et blikk på politikken i revidert nasjonalbudsjett, ser vi at regjeringen senker ambisjonene for etter- og videreutdanning av lærere. 4 000 lærere ønsket etter- og videreutdanning, 2 500 var ambisjonen. Nå er det nede på 1 500. Er finansministeren fornøyd med dette?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:00:25]: Jeg skulle gjerne sett at det var mulig å få flere gjennom de kurs som skal gjennomføres i 2011, når det gjelder etterutdanning av lærere, men det er også en del praktiske forhold som har gjort at vi ikke får riktig så mange gjennom som vi egentlig skulle ønske oss.

Men ja, det å etterutdanne lærere, det å sørge for at lærere får påfyll av kunnskap, er viktig for denne regjeringen. Kunnskap er viktig, og det er et av de områdene der vi har satset betydelig, og kommer til å satse betydelig framover. Vi skal gå gjennom og se på kvaliteten i grunnskolen. Vi ser på hvordan videregående skole og ungdomstrinnet utvikler seg. Vi har styrket innsatsen mot frafall i den videregående skole. Så utdanning er et høyt prioritert satsingsområde for denne regjeringen – det har vært det så langt, og kommer også til å bli det i tiden framover.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:01:28]: Jeg synes det er befriende når finansministeren tegner en litt større himmel over det politiske landskap, og snakker om de store utfordringer. Da synes jeg i grunnen han er på sitt beste. Det har sikkert også ungdomsskoleelevene hatt gleden av, skjønner jeg.

Vi har jo også en debatt gående om hvor viktig familien er for et godt samfunn. Det betyr mye også for det vi kan kalle grunnlaget for verdiskaping framover. Vi har fått rapporter de par siste ukene som indikerer dette i mye større grad enn vi har vært klar over tidligere.

Så mitt spørsmål til finansministeren og regjeringen er: Hvor viktig er en god familiepolitikk og det å se at fungerende familier som samfunnets basis er noe av det mest grunnleggende man kan satse på for å få et fortsatt godt velferdssamfunn her i landet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:02:32]: Et av de områder som regjeringen satser mye på, er barnevern, og vi kommer til å satse mye på barnevern i tiden framover. Dessverre ser vi at mye av grunnen til at vi må satse mer på barnevern, er at det er skjøre familiestrukturer som ikke holder. En av de viktige oppgavene våre framover blir jo å bygge opp under skjøre familiestrukturer, slik at også familien kan danne den trygge rammen rundt livet som barn skal ha, og som barn fortjener. Så for meg og for regjeringen er det en viktig del av politikken.

Så vil jeg også benytte anledningen til å si to ord om frivillighet, som representanten Syversen har tatt opp i tidligere replikker. Jeg er veldig enig i viktigheten av frivillig sektor. Det som nå skjer, er at administrasjonsministeren, som har ansvaret for anbudsregelverket, som det heter, er på saken, jobber med saken, og så vil vi så raskt som mulig komme tilbake til Stortinget i egnet form med det som kommer ut av den gjennomgangen, i tråd med det som vi diskuterte i forbindelse med finansdebatten i fjor høst.

Borghild Tenden (V) [11:03:42]: Stortinget behandlet i går jordbruksoppgjøret for 2011. Sentralt i årets oppgjør er et brev fra finansministeren hvor han lover bøndene 415 mill. kr i skatte- og avgiftslette i neste års statsbudsjett. Statsministeren har lovet de fagorganiserte økte fagforeningsfradrag. Ifølge LO-leder Roar Flåthen snakker vi om tusenlapper for at det skal monne. Da er vi fort oppe i samme beløp som skattelette til de fagorganiserte. Samtidig har regjeringen lovet å holde skatte- og avgiftsnivået uendret. Så da er mitt spørsmål: Hvem skal dette gå ut over?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:04:29]: Den konkrete saken i forbindelse med jordbruksoppgjøret dreier seg om den såkalte «matinspeksjonsavgiften» – det er ikke sikkert det er det riktige navnet, men det er i hvert fall det ordet i anførselstegn jeg får bruke i dag – som i seg selv er det som de som produserer næringsmidler, må betale i gebyr for å finansiere Mattilsynets virksomhet. Så det vil også kunne gjelde flere enn jordbruket alene. Dette er et noe byråkratisk system, så det er også, i tillegg til at det gir lettelse for jordbruket, et område hvor det er grunnlag for forenklinger. Så det er også en del av regjeringens forenklingsarbeid.

Dette kommer til å bli finansiert, og finansieringen vil komme i forbindelse med statsbudsjettet for 2012.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:05:42]: Når vi nå diskuterer revidert budsjett, er det bra at vi også diskuterer prinsippene og tilnærmingen til en ansvarlig økonomisk politikk.

Vi er alle for at det skal føres en ansvarlig økonomisk politikk, og det er viktig å debattere hvordan vi bruker pengene på en best mulig måte. Selv om vi er rike, gir det oss ingen rett til å sløse bort rikdommen på ordninger eller prosjekt som ikke har særlig samfunnsmessig nytte.

Fremskrittspartiets tilnærming til oljepengebruk er at vi i større grad enn i dag skal bruke pengene til å investere i Norge og bygge landet – ikke at vi skal bevilge oss til fest og moro eller gjennom arbeidsledighet ved å sende flere på trygd, sånn som enkelte gir inntrykk av. Regjeringspartiene anser seg som ansvarlige fordi de bruker nøyaktig den summen penger som regjeringen foreslo – ja, de endrer ikke på én eneste krone.

Fra de rød-grønne i dag har vi fått høre at Fremskrittspartiet derimot er uansvarlige, både fordi vi flytter på penger, og fordi vi endrer på det totale nivået. Men hvorfor er dette uansvarlig? Fremskrittspartiets utgiftsside er lavere enn det regjeringen selv foreslo i fjor høst, og vi bryter ikke handlingsregelens måltall på 4 pst. Vi bør derfor legge vekk den slagordretorikken som preger debatten, og se på realitetene.

Det vi må spørre oss om, er: Hvorfor er det sånn at når vi bygger veier eller bygger bedre fasiliteter for våre eldre, da gjelder handlingsregelen? Bruker vi for mye, blir det definert som press i økonomien, og vi får angivelig inflasjon. Men når vi bygger kraftverk eller oljeinstallasjoner, da er press i økonomien helt utenfor tankerekken.

Den 9. juni vedtok vi i denne sal utbygging av tre oljeprosjekt – Ekofisk og Eldfisk, med en investeringsramme på 64 mrd. kr, Knarr, som skulle koste 6 mrd. kr, og Valemonfeltet, som skulle koste nesten 20 mrd. kr. Stortinget stemte for alle prosjektene, enstemmig – til og med SV. Men i den debatten var det ingen som nevnte at den totale utbyggingssummen på 90 mrd. kr kunne medføre noe som helst press i norsk økonomi. Hvorfor er det slik at hvis Fremskrittspartiet hadde foreslått å bruke ikke nødvendigvis 90, men 50 mrd. kr over fire år på å bygge ut veier i Norge, ville det bli ansett som uansvarlig, men når SV er med på å ville bruke 90 mrd. kr på å bygge ut oljeinstallasjoner, er det helt ansvarlig, ifølge den økonomiske politikken?

Det tilsvarende ser vi i forbindelse med strømproduksjonen. Når Fremskrittspartiet foreslo å bruke 1 mrd. kr mer på eldreomsorgen i dagens budsjett, er det uansvarlig, fordi vi tar penger fra oljefondet og øker presset i økonomien. Men når regjeringen foreslår 14 mrd. kr mer til Statkraft, nevnes ikke handlingsregelen eller presset i økonomien med ett ord. Dette er også oljepenger, som skal inn i norsk økonomi, men gjennom et kraftselskap. Hvorfor skaper veibygging og eldreomsorg inflasjon, mens vindmøller ikke gjør det?

Statkraft er for øvrig en interessant case. Mens regjeringen skryter av at den har styrket selskapet med 14 mrd. kr, har man de siste tre årene totalt tatt ut et utbytte på 22 mrd. kr. Man har altså svekket selskapet med 8 mrd. kr i forhold til at de beholder overskuddet sitt og investerer det selv. Hvorfor gjør vi det slik? Hvorfor gir vi 14 mrd. kr med den ene hånden og tar 22 mrd. kr med den andre hånden, i stedet for å la dem beholde overskuddet? Utbytte som kan brukes i statsbudsjettet uten å bry seg om handlingsregelen, kan man ta fra et kraftselskap, men man kan ikke ta det fra et oljeselskap, og motsatt. Dermed blir et kraftselskap og et kraftverk i praksis en hvitvaskingsmaskin. Man kan sende oljepenger inn, i noen vannturbiner, og så kommer de ut som kraftpenger, og er helt legitime å bruke. Det viser litt om hva slags manglende logikk det er i totaliteten på handlingsregelen. Det er viktig at vi har en debatt om hvordan vi skal bruke pengene, og hva som er fornuftig. Det er ikke sikkert at alle veiprosjekter er fornuftige, men det går ikke an å bruke handlingsregelen som argument og si at de per definisjon er ufornuftige.

På samme måte kommer man inn på klimapolitikken, for dette handler litt om hvordan vi skal klare å bære velferdssamfunnet i framtiden. Da må vi ha et næringsliv, en industri, som skaper verdiene. Vi må ha gode produkter som konkurrerer på verdensmarkedet, og vi må ha gode produksjonsmetoder som gjør at vi utvikler næringen og tenker nytt.

Noen tror at industrien bedrer sin konkurranseevne hvis vi innfører nulltoleranse for nye CO₂-utslipp. Hvis Alcoa nektes å bygge et gassdrevet industrianlegg, vil de på en magisk måte utvikle denne teknologien og investere i Norge likevel. Den teknologien som regjeringen utsetter til 2020, antar man at Alcoa kan utvikle over natta. Det er drømmeri. Norsk næringsliv må ha konkurransedyktige vilkår, som gjør at de vil investere og videreutvikle sin næring på hjemmebane, ikke tvinge dem til Qatar, fordi det passer best i forhold til norsk CO₂-regnskap. Vi skal stille krav om at de skal kutte utslipp per enhet produsert, så de blir mer miljøvennlige år for år, men vi kan ikke ha den nulltoleransen som regjeringen har innført, bl.a. overfor Alcoas prosjekt. Det ødelegger for framtidig verdiskaping og framtidig velferd.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [11:11:05]: Filosofien til Fremskrittspartiet i den økonomiske politikken er marked, privatisering og skattelettelse. Det går også igjen i innstillingen knyttet til dette reviderte nasjonalbudsjettet. Vi hørte at Leirstein tidligere i dag mente det var mange påplussinger som trengtes. Fremskrittspartiet fremmer forslag om en del slike. Samtidig går man inn for store skattelettelser. Denne diskusjonen har vi hatt i parlamentet mange ganger. Men det er helt nødvendig at vi igjen får høre representanten Solvik-Olsens forklaring på hvordan man klarer å finansiere velferden ved store skattelettelser. Jeg vil gjerne høre den filosofien en gang til.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:12:03]: Jeg tror det er bedre at representanten Kolberg kjøper seg en bok og leser den, så han får mer enn ett minutt til å høre filosofien.

Tanken bak Fremskrittspartiets økonomiske politikk er at man stimulerer næringslivet til å ville investere mer i Norge. Man stimulerer gründere til å ville utvikle sine produkter i Norge. Det betyr at på noen områder skal man gi skatte- og avgiftslettelser, for det gjør det interessant å investere den kapitalen i Norge framfor i andre land. Det å samtidig kombinere det med en økonomisk politikk der man tillater markedet å bringe fram gründere og aktører som konkurrerer om hvordan man skal tilby en tjeneste best mulig, opprettholder kvaliteten. Det gjør at man får mer igjen for pengene.

Jeg erkjenner at Arbeiderpartiet har et annet syn på det, at man må ha en slags politisk styring av dette for at man skal få endene til å møtes. Vi ser at de landene som går over til markedsbasert økonomi – ikke anarki – øker velferden sin. De gjør det ofte uten å måtte øke skattenivået, snarere tvert imot.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:13:17]: Representanten Solvik-Olsen tok nok en gang opp en viktig debatt om bruk av handlingsregelen. Partiet gir inntrykk av at en ønsker å bygge Norge. En ønsker å investere på en slik måte at en kan skape verdier for framtida, hvor staten er en viktig aktør. Det er litt sterkt å oppleve det, når man samtidig veit at Fremskrittspartiet er basert på den økonomiske liberalisme, hvor markedskreftene får større innflytelse, og hvor dermed det langsiktige, byggende perspektivet har en helt annen karakter.

Det jeg har lyst til å stille spørsmål om, er knyttet til næringsliv og klima. Klimaspørsmålet handler om å redusere utslippene fra karbondioksid, fra fossile karbonkilder. Skal vi makte det, bør det jo i økonomien være noen enkle prinsipper, nemlig at vi legger økt avgift på fossilt karbon og stimulerer til fornybart karbon. Er Fremskrittspartiet enig i dette?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:14:27]: Fremskrittspartiet stiller seg bak en politikk der vi skal sørge for å kutte CO₂-utslippene. Det har vi fremmet forslag om i Stortinget. Vi forsøkte å få være med på forhandlingene om et klimaforlik, men ble nektet av de øvrige partiene.

Så har vi også sagt når det gjelder CO₂-avgift, at vi er for en CO₂-avgift. Men da må den også øremerkes tiltak som kutter CO₂. Nå har vi en CO₂-komponent i drivstoffavgiften som er dobbelt så høy som det den trenger å være – om man hadde øremerket pengene til faktisk å kutte CO₂-utslippene for de pengene, i forhold til dagens kvotepriser.

Vi ser ikke CO₂-argumentet som noen grunn til at det skal bli en inntektskilde for staten å skattlegge CO₂. Den tilnærmingen en har hatt når det gjelder svovel og NO_x – der en innfører krav, innfører avgift, men øremerker pengene til fond som faktisk kutter – er bra. Når denne regjeringen velger å bruke klima og CO₂ som en måte å finansiere statskassen sin på, så er vi mot det.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:15:37]: På bakgrunn av noen av svarene som ble gitt her, er det fristende å spørre om representanten Solvik-Olsen kan komme på et eneste land som har satset massivt på skattelettelser og samtidig bygd ut velferden.

Men jeg har lyst til å forfølge dette karbonlekkasjesporet, for det mener jeg er viktig. Det er viktig å ta inn over seg at dette er en utfordring som vi må møte offensivt, og derfor har vi også foreslått at vi bør ha et klimafond, og det skal vi diskutere til høsten.

Men man kan også dra argumentet så langt at industrien kan fraskrive seg alt ansvar. På 1970- og 1980-tallet kom det store protester fra prosessindustrien i takt med at vi innførte nye miljøkrav, men så har vi sett at resultatet av det har vært at vi har fått en prosessindustri som er veldig langt framme – til dels i verdensklasse – når det gjelder teknologiske sprang. Hvis vi blir sittende igjen, går imot alle miljøkrav, stritter imot avgifter, stritter imot at vi skal stille krav til industrien, så risikerer vi å bli akterutseilt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:16:42]: Nok en gang ser vi at SV ikke følger med på hva Fremskrittspartiet foreslår, men bare dyrker et image av hva Fremskrittspartiet er uansvarlig på.

For det første, klimafond: Det ble fremmet av Oljeindustriens Landsforening, OLF. Fremskrittspartiet omfavnet det umiddelbart. SV er fortsatt imot det, offisielt, på Stortinget. Det er godt hvis SV nå snur.

I forhold til industri og karbonlekkasje: Representanten Thorkildsen sa i denne sal i 2009 at denne regjeringen ikke skal gi gratis CO₂-kvoter til noen industri i Norge etter 2013. Det ville jo medført en kjempekarbonlekkasje! Denne regjeringen har sagt at de ikke skal gi CO₂-kompensasjon til industrien på grunn av økte CO₂-kostnader i strømprisen. Det vil gi en karbonlekkasje.

Det som er suksessen når det gjelder NO_x og svovel, er at man har innført gradvise krav til reduksjoner – ikke nulltoleranse. Dét er et problem, og dét er kritikken som Fremskrittspartiet retter mot CO₂-politikken, at man innfører nulltoleranse, som gjør det umulig for industrien å gjøre gradvise forbedringer, og som faktisk gjør at man må flytte industrien ut av Norge, til land som gjør det som er fornuftig, nemlig å foreta gradvise reduksjoner.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Erna Solberg (H) [11:18:13]: Vår revidering av budsjettet står i dramatisk kontrast til det som skjer utenfor det greske parlamentet, det som skjer utenfor delstatsparlamentet i Barcelona, og det som skjer i de landene som for øyeblikket sliter med å få en økonomisk politikk som er bærekraftig for fremtiden, og å stabilisere sine egne lands økonomier. Det at vi er i en helt annen situasjon, betyr ikke at vi på alle områder skal late som om vi ikke berøres av de tingene som skjer rundt oss, eller at noen av de kreftene og de utviklingstrekkene som er andre steder, har en betydning. Det er derfor vesentlig å sørge for at vi har en ansvarlig, langsiktig økonomisk politikk, en ansvarlighet som dreier seg om å sørge for god husholdning – eller slik finansministeren pleier å si det, at vi passer på huset, på husholdningen vår, hver eneste dag – men også en langsiktig økonomisk politikk som sørger for at vi hele tiden går de riktige skrittene, som gjør at vi kan finansiere og utvikle velferdssamfunnet vårt slik vi kjenner det.

Da er det mange utfordringer som vi kan gjøre mer med, og løse bedre, enn det som avtegner seg i den revideringen vi har nå. Da er det noen av de skrittene som gås, som gås i feil retning, og noen av skrittene som ikke er store nok for å sikre det norske samfunnet for fremtiden.

Høyre har definert sin visjon for det norske samfunn, og det er «et samfunn som gir muligheter for alle». Det var en visjon vi definerte for vårt behov for å skape et mulighetssamfunn, der vi kan dyrke menneskenes evne til å skape utvikling, lage en bedre offentlig sektor, utvikle arbeidsplassene sine, skape nye bedrifter, sørge for å bruke det kreative. Men det er et faktum at ikke alle kommer til å klare det, og at noen kommer til å trenge mer hjelp, og det er derfor mulighetsrommet skal være der for alle.

Derfor har vi også systematisk vært opptatt av de spørsmålene som gjør at vi har klasseskiller igjen i vårt samfunn. Det største klasseskillet vi har i vårt samfunn – og som har vært voksende – er skillet mellom dem som står utenfor arbeidslivet, og dem som er innenfor arbeidslivet. Når vi begynner å summere opp all statistikk over ulikheter i vårt samfunn som dreier seg om annet enn bare inntektsstatistikken, så dreier det seg ofte om tilknytning til arbeidslivet. Derfor er noe av det viktigste vi gjør, å bruke de strategiene som gjør at flest mulig klarer – i en lengre del av sitt liv – å holde kontakten med det lønnede arbeidet.

Derfor er det så utrolig viktig å ha fokus på kunnskap i skolen. Kunnskap i skolen, og det å løfte norsk skole, er kanskje kjernen i det å klare å få til et samfunn med mindre ulikheter i årene fremover. Det å investere i hvert enkelt barn er det viktigste vi gjør for å investere i fremtidens evne til å løse utfordringer og for at flere skal klare å beholde jobben. Det å investere i hvert enkelt barn i dag dreier seg om å gå de rette skrittene.

På noen områder går ikke dette budsjettet langt nok. I replikkordskiftet mellom Jan Tore Sanner og finansministeren ble det pekt på ett av de områdene som er en utfordring. Alle vet – og jeg mener det er enighet om dette i hver eneste skoledebatt vi har – at lærerens kompetanse, og læreren i klasserommet, er det viktigste for å oppnå bedre kunnskap i skolen og for å løfte alle elevene. Likevel ser vi at ambisjonsnivået når det gjelder etter- og videreutdanning for lærere, er lavt i dette budsjettet, fordi man ikke har hørt på det Høyre har sagt gjennom hele det siste året, at den måten regjeringen har organisert dette på, ikke er bra nok, og da kommer vi ikke til å nå målene våre. Det kan ikke ta 30 år før dagens lærere er oppe på et etter- og videreutdanningsnivå som gjør at de selv opplever at de har fått det tilbudet de skal ha – men det gjør det med regjeringens ambisjonsnivå. 70 pst. av norske lærere mener de trenger etter- og videreutdanning for å mestre jobben og gjøre en bedre jobb i dagens klasserom. Det vil ta 30 år å nå det målet med denne regjeringens ambisjonsnivå. Derfor må vi ta større skritt for de viktige tingene som gjør at norske barn møter en bedre skole – de viktige skrittene som gjør at norske barn møter en fremtid hvor de ikke faller utenfor arbeidslivet fordi kompetansen deres ikke er god nok, og som gjør at de kan jobbe lenge i vårt samfunn fordi vi kommer til å trenge det. Derfor er det disse små skrittene som kanskje i dag er den viktigste investeringen for fremtiden, det å sørge for den gode skolen, den gode læreren, det å sørge for rom og mulighet for å satse på kunnskap og kompetanse. Det er derfor Høyre har gjort det til en av sine desidert viktigste saker.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [11:23:29]: Norsk politikk preges av to grunnleggende trekk. Det ene er at vi har en regjering som sitter på sitt sjette år, og så en tydelig splittet opposisjon. Denne debatten demonstrerer det. Men alle vet jo at en alternativ regjering og en alternativ økonomisk politikk, som vi drøfter i dag, handler om et samarbeid mellom Høyre og Fremskrittspartiet.

Erna Solberg, slik jeg forstår, tar mål av seg til å bli statsminister i Norge, og hun snakket nå veldig klokt – synes jeg – i sin tale om ansvarlighet og langsiktighet i den økonomiske politikken. Jeg slutter meg til de betraktningene som representanten hadde på det punktet. Det oppfattes kanskje nesten som litt utidig på sett og vis, politisk, disse stadige spørsmålene om forholdet til Fremskrittspartiet. Men kan Solberg nå kommentere Siv Jensens uttalelse om at handlingsregelen bør være på skraphaugen?

Erna Solberg (H) [11:24:38]: Det kan jeg kommentere, for det er jeg uenig i.

Jeg mener at handlingsregelen er et viktig politisk instrument for den langsiktige økonomiske styringen av det norske samfunnet. Men det er også viktig å huske at da vi innførte handlingsregelen, gjorde vi det på noen premisser som denne regjeringen har brutt. Premissene var klare og tydelige, premissene var at vi skulle ta mer penger inn i norsk økonomi, ikke for å forbruke dem i dag, men for å investere dem i fremtiden. Denne regjeringen har ikke gjort det. De har brukt mest av de pengene de har tatt inn, på å forbruke i dag. Derfor synes jeg godt man kan arrestere andre for pengebruken. Men jeg synes det er på tide at regjeringen begynner å se at de ikke bruker disse pengene til å forbedre konkurranseevnen vår, de bruker dem ikke til å investere i utdanning, de bruker dem ikke til å investere i forskning, og derfor faller vi på alle internasjonale rangeringer når det gjelder dette. Det er et faretegn for det norske velferdssamfunnet i fremtiden. Vi ødelegger faktisk for mye av det gode som er i vårt samfunn, hvis vi ikke får det til.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:25:53]: Et annet viktig politikkområde som Høyre har sagt at de er opptatt av, er klimaspørsmålet. Det ble ikke berørt i innlegget til representanten Solberg, men jeg tar ikke det til inntekt for at det ikke er viktig for Høyre, tvert imot. Jeg ønsker å få en bekreftelse fra partiet Høyres leder på at klimaforliket står ved lag, og at innspillet som f.eks. har kommet fra næringspolitiker Frank Bakke-Jensen på Stortinget, ikke er representativt for partiet.

Kan Høyres leder her og nå bekrefte at Høyre står på klimaforliket og vil gjøre det uansett hva som skjer etter neste valg? Og kan hun også bekrefte at det er viktig at Norge oppfyller sine klimaforpliktelser, og at om lag to tredjedeler av kuttene skal tas nasjonalt?

Erna Solberg (H) [11:26:55]: Høyre står på klimaforliket, og vi har sagt at det er utrolig viktig for fremtidige generasjoner at vi internasjonalt, men også nasjonalt, sørger for å gjøre noe med klimautfordringene.

Og så er det slik at representanten Frank Bakke-Jensen er en god representant for Høyre, og det han faktisk sa, var at han mente at klimaforliket ikke kunne være til hinder for å utvikle mer industri i Norge. Det mener vi er mulig innenfor det klimaforliket vi har. Det kan man se av artikkelen som er skrevet av Nikolai Astrup og Frank Bakke-Jensen. Vi mener at det er fullt mulig. Hvis det skulle vise seg at dette aluminiumsverket til Alcoa er lønnsomt av andre grunner, er det fullt mulig å si at det kunne vært et område hvor vi kunne vært med på å bekoste CO₂-rensingen fra statens side. Da hadde vi løst det innenfor klimaforliket. Det ville vært en bedre løsning enn f.eks. prosjektet på Mongstad, som har dratt ut i tid og dratt ut i tid. Vi må på en måte ha en mulighet til å være fleksible. Hovedutfordringen er at det er tre år siden vi vedtok klimaforliket, uten at regjeringen har kommet tilbake til Stortinget med hensyn til hvordan vi skal gjennomføre det. Det er den største trusselen mot klimaet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:28:15]: Et sterkt næringsliv er helt avgjørende for å finansiere ethvert samfunn. Norge har en økonomisk evne til å gå litt foran i å modernisere bl.a. norsk vareproduserende næringsliv, slik at en kan ta større hensyn til naturens tåleevne.

Fremskrittspartiet har i replikkordskiftet her tidligere sagt at en er for å øke avgiftene på fossilt ikke-fornybart karbon, altså bruk av olje, gass og kull, samtidig som en vil øremerke avgiftene – slik jeg forsto det – til klimavennlige produksjonsprosesser og fornybare karbonkilder.

Mitt spørsmål er: Er Høyre enig i en slik bruk av avgiftspolitikken overfor fossile karbonkilder, og enig i at en skal øremerke det, noe som vil være helt nyskapende innenfor norsk økonomisk politikk?

Erna Solberg (H) [11:29:13]: Prinsipielt mener vi at karbon og utslipp skal prises. Det er det som ligger i at forurenseren skal betale. Så er det ulike prisingsmekanismer. Det at vi har et kvotesystem, er en prisingsmekanisme som store deler av norsk næringsliv er innenfor, og de skal dermed betale en pris for det utslippet de har. Så mener jeg at det er bekymringsfullt at prisen på det europeiske plan i dag faktisk er for lav i forhold til det vi hadde forutsatt for å kunne få til de klimaeffektene vi skulle ha. Men med høyere økonomisk aktivitet i Europa vil sannsynligvis prisen etter hvert gå opp. Det er ikke fjernt fra oss å øke CO₂-avgiftene på enkelte av de områdene som er utenfor kvotesystemet, for å prise karbon på den måten. Men vi skal jo nå gå gjennom hele denne Klimakur-pakken. Vi venter på hva regjeringen kommer med, og da vil vi systematisk gå gjennom hvor vi skal vri disse avgiftene. Men vi er altså generelt ikke tilhengere av øremerking av disse avgiftene. Det tror vi ikke nødvendigvis er den beste løsningen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:30:32]: Det er interessant å sitte og følge med på debatten, og du gjør deg noen refleksjoner: Hva er det som er det viktigste for oss folk – for deg og meg – når vi kommer tilbake til hva det er som betyr noe for oss? Da er det jo punkt én: familien – at det går bra med familien. Det er det aller viktigste. Punkt to er dette med jobb, trygghet for bolig, når det gjelder boliglånet og stabilitet i boligmarkedet. Det neste er at du har gode offentlige tjenester, ikke minst for de yngste og de eldste, som har mest behov for offentlige tjenester, og at man har en trygghet når det gjelder hverdagslivet.

Hvis vi bare går to år tilbake i tid, da vi hadde revidert nasjonalbudsjett til debatt, var det en helt annen virkelighet. Da var finanskrisen på en måte mye nærmere oss, den var mye mer reell, det var stor usikkerhet omkring jobbmarkedet og omkring boligmarkedet. Men vi ser nå i revidert nasjonalbudsjett, at ting går godt. Vi ser at ledigheten er på vei ned – ikke opp – at folk flest har velstandsvekst og reallønnsvekst. Vi så det i går i kommuneproposisjonen, at man har en forbedring i de tjenestene som er rettet mot de yngste og de eldste, og at ting går godt i Norge. Og som Vømmøl sier – vi er spesielt glad i Vømmøl i Senterpartiet: «Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl.» Så det har vært en god politikk som har ført til at vi har klart å seile skuta gjennom det tøffe farvannet som nå har vært.

Men noe er veldig sårbart når du ser på den norske befolkningen. Når du ser på gjeldsmengden blant den yngre delen av befolkningen, er den bekymringsfullt høy og på vei opp. Derfor er det så viktig at vi har en god økonomisk politikk framover, for de som vil rammes hardest og først, er den yngste delen av befolkningen, for det første fordi de har en for høy og stigende gjeldsmengde, og for det andre fordi de er de mest sårbare på arbeidsmarkedet, slik at det er de som først havner utenfor.

Hvis vi ser litt ut i Europa, til Spania, som en del av oss kommer til å reise til i sommer, er annenhver ungdom vi møter på gaten, uten arbeid – en skremmende virkelighet. Vi kan dra til Hellas og se hva som skjer der. Hvis du ser til Baltikum, har det vært en reallønnsnedgang på 20 pst. Hvis vi går litt lenger enn til Europa – til Nord-Afrika og Midt-Østen – har det vært enorm politisk uro der i vinter. Dette har mange årsaker, men en av hovedgrunnene, i tillegg til den rent politiske, er at den yngre generasjonen ikke har håp når det gjelder jobb, og at det har vært en krevende situasjon også med tanke på familie, mat og trygghet i hverdagen.

De trendene som vi ser ute, kommer til å berøre oss uansett om vi vil det eller ikke. Noe av det som har vært det mest interessante i det norske politiske ordskiftet den siste måneden, er to rapporter: Brochmann-utvalget og Kvalheim-utvalget, om hvordan vi skal ha vårt velferdssamfunn framover – for det kommer til å bli mer folkevandring, uansett om vi vil det eller ikke. Vi ser allerede nå hvordan disse utvalgene påpeker at det er en todeling i det norske samfunnet, og at vi må lykkes i integreringspolitikken.

Det har vært gjort noen veldig viktige grep fra regjeringens side når det gjelder integreringspolitikken de siste årene. Det ene er at man på arbeidsmarkedstiltakene har gått inn i en mye mer aktiv politikk med ny giv, ny sjanse, målrettede ordninger som skal få folk fra passivitet til aktivitet. Men det viktigste strukturelle grepet sett fra vårt ståsted er at man har delt opp ansvarsområdene mellom innvandring og integrering i to ulike departementer, slik at man har et helt annet fokus på integreringen, og at man med Kvalheim-utvalget nå har turt å sette ned en NOU som synliggjør bredden og utfordringen innenfor integrering.

Årets reviderte nasjonalbudsjett viser at Norge går godt, og at Norge styres godt. Det er ikke de store sprellene her, det er fortsatt opptrapping på samferdsel, og fortsatt opptrapping når det gjelder arbeidsmarkedstiltak. I går hadde vi en kommuneproposisjon som viste en fortsatt opptrapping når det gjaldt de yngste og eldste i velferdssamfunnet. Men det er en krevende tid, vi har mange nye utfordringer ikke minst på integreringsfeltet, slik at vi ikke får en sterkere og sterkere todeling av det norske samfunnet.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [11:35:36]: Slagsvold Vedum var jo opptatt av at ungdommen i Europa mister jobber, og det er alvorlig nok.

Jeg er opptatt av at vi i Norge, ute i Distrikts-Norge, har en forgubbing omkring i kommunene. Ungdommen flytter vekk fra små kommuner og inn til større sentra. En av grunnene til det er jo at det er så dyrt å bo ute i Distrikts-Norge. Derfor har Fremskrittspartiet foreslått at vi skal senke drivstoffavgiften, sånn at det skal bli lettere for barnefamilier som skal kjøre barna til leikarring eller trening, å slå seg ned. Det har Senterpartiet gått imot. De velger å bruke samme medisin som de har brukt tidligere – den samme medisin som ikke virker, og som har ført til stadig mer fraflytting. Hvorfor ønsker Senterpartiet det?

Så har jeg et spørsmål når det gjelder handlingsregelen: Senterpartiet ønsker jo å bruke ca. 500 mill. kr på et lyntog. Hvordan har de tenkt å finansiere det innenfor denne handlingsregelen?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:36:38]: Hadde vi fått lyntog for 500 mill. kr, så hadde vi gjort det i morgen. Det blir nok adskillig dyrere enn som så. Vis meg gjerne den formelen.

Når det gjelder utviklingen av bosettingen i Norge, er jeg ikke enig i premissene til spørsmålsstilleren, for det har jo vært en positiv utvikling – trenden har jo snudd. Det har jo vært befolkningstilvekst i svært mange kommuner – mye større enn på lang, lang tid. Det er bare å se på tallene til SSB. Det har vært en mye jevnere utvikling i befolkningstilveksten nå enn det har vært de senere årene.

Så mener vi at noen av de viktigste tiltakene vi som politikere gjør, er å sørge for et godt og likeverdig offentlig tjenestetilbud rundt omkring i hele Norge. En av hovedsatsingene til regjeringen har vært på kommuneøkonomi, slik at det skal være like gode skole- og omsorgstilbud uansett hvor du bor, og at det skal være et godt barnehagetilbud uansett hvor du bor. Vi mener det er riktig å satse på kultur, slik at det er gode kulturtilbud spredt rundt omkring i hele landet. Vi tror ikke det er bensinprisen som er Bygde-Norges største utfordring.

Gunnar Gundersen (H) [11:37:51]: Representanten Slagsvold Vedum prøvde å dekke mye i innlegget sitt, og da blir det litt springende, men han hoppet også så vidt innom gjeldsproblematikken. Den er ganske interessant. Det er mange som nå advarer mot at husholdningene bygger opp gjeld. Da kan man se det som en generell problemstilling, at vi har en politikk som på mange måter ikke stimulerer sparing.

Høyre har i flere runder nå prioritert BSU. Det er klart at ungdom i etableringsfasen er mest utsatt for gjeldsoppbygging og den skjøre situasjonen i den forbindelse. Finanstilsynet har også kommet med krav om minimum 10 pst. egenkapital ved kjøp. Det gjør det uhyre krevende for unge å etablere seg.

Hvorfor ser vi fra Senterpartiet ikke spor av støtte til Høyres forslag om å styrke BSU når alle partiets talsmenn er så opptatt av gjeldssituasjonen, som i og for seg burde oppta oss alle?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:38:53]: Når det gjelder Boligsparing for ungdom, har Senterpartiet en lang historie. Da vi hadde finansminister Gudmund Restad, var Boligsparing for ungdom et av de tiltakene vi valgte å forbedre da. De har også blitt forbedret under denne regjeringsperioden. Vi mener at Boligsparing for ungdom er et veldig godt og målrettet tiltak, som vi fortsatt ønsker å satse på, og mener det er riktig å ha en økning på. Det har vi gjort, og så får man diskutere hvor fort man skal øke det videre.

Trine Skei Grande (V) [11:39:33]: Senterpartiet gikk inn i denne regjeringen med stor entusiasme, og ekteskapet var på en måte inngått. I fjor, tror jeg, definerte Senterpartiet det som et fornuftsekteskap mer enn et kjærlighetsekteskap. I år definerer Lundteigen det som en strategisk allianse. Det faller inn under helt andre definisjoner enn kjærlighetsekteskap og fornuftsekteskap – det er vel i og for seg snakk om et proforma ekteskap der man ønsker å oppnå noe annet.

Det sier litt om entusiasmen for regjeringsprosjektet i Senterpartiet. Er det sånn at entusiasmen for politikken er i ferd med å forsvinne fordi man egentlig ikke har noe felles stort prosjekt man ønsker å gjennomføre lenger? Er det sånn at kjærligheten som var der i noen år, har svunnet hen og blitt en teknisk konstruksjon? Og er det riktig at siste gang jeg så Slagsvold Vedum virkelig glad, var da han var blitt enig med Venstre om rovdyr i natt?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:40:39]: Det siste er riktig, for det var siste gangen vi så hverandre. Da var jeg glad. Så det er helt rett. Da var jeg veldig glad, faktisk! Det viste at vi her i Stortinget i fellesskap kan ta gode politiske grep, og det er jeg stolt av å ha vært med på.

Når det gjelder forholdet til Arbeiderpartiet og SV, er det veldig godt. Vi var stolte over at vi klarte å få til den historiske alliansen i 2005, for det var gamle historiske skillelinjer, ikke minst mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som der ble gått over, og vi klarte å danne regjering sammen. Vi klarte å styre sammen i fire år. At vi igjen klarte å gå inn i valget i 2009, i fellesskap, og vinne det, var en stor dag i Senterpartiets historie og en stor dag for det rød-grønne fellesskapet.

At det er litt kniving mellom gode venner, skulle bare mangle! Her handler det om makt, og det er alltid ulike vurderinger. Men i bunn og grunn er det et godt og solid samarbeid mellom Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV, som vi ønsker å fortsette, og som vi ønsker å vinne valget med også i 2013. Jeg tror utfordringen er større for Venstre med tanke på hvor de hører hjemme enn for oss som trives godt i det samarbeidet vi er en del av.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [11:42:02]: Gjennom hele stortingsperioden har høyrepartiene gitt uttrykk for at verdiskapingen i Norge er for dårlig, og at vi ikke bruker oljepengene våre riktig. Høyrepartiene er misfornøyd med at vi ikke gir skatteletter, og misfornøyd med satsingen på utdanning, forskning og samferdsel. Men mens høyrepartiene klager og kritiserer, registrerer vi andre at det går svært bra i den norske økonomien, og at det skapes langt flere arbeidsplasser nå enn i den perioden partiet Høyre satt i regjering sist.

Veksten i norsk økonomi er bredt basert. Både privat og offentlig forbruk tok seg klart opp i fjor, og veksten i eksporten av tradisjonelle varer fortsatte. Samtidig ble nedgangen i bedriftsinvesteringene snudd til forsiktig optimisme gjennom hele året. Det var produksjonsoppgang innenfor de fleste næringene, og sterkest innenfor industri, bygg og anlegg og forretningsmessig tjenesteyting. Oppgangen har fortsatt inn i inneværende år.

Siden 2005 har det blitt skapt 250 000 nye arbeidsplasser i Norge, de aller fleste innenfor privat sektor. I næringslivet er det optimisme og framtidstro på tross av all uro rundt oss i den internasjonale økonomiske situasjonen. Næringslivets største bekymring er om de greier å rekruttere nok arbeidskraft og kompetanse inn i sine bedrifter. Den optimismen og framtidstroen er det viktig å ta vare på, og vi skal ikke snakke den ned.

Onsdag denne uken var statsministeren til stede på et næringslivsseminar i Trondheim. I gårsdagens Adresseavisen kunne vi se store oppslag fra hans møte med næringslivet, og vi kunne lese en litt morsom kommentar fra Gunnar Okstad. Han gir statsministeren helt rett i at det rød-grønne flertallet står for store forenklinger i næringslivet, og refererer til fjerningen av revisjonsplikten til småbedriftene. Han gir oss helt rett i at der Høyre-folk snakker, handler den rød-grønne regjeringen og stortingsflertallet. Det er sjelden lesning i en avis som i alle fall jeg oppfatter som meget velvillig til partiet Høyre.

Misnøyen med den rød-grønne satsingen på utdanning og forskning som opposisjonen framfører, er vanskelig å forstå for meg. Jeg merker meg at representanten Jan Tore Sanner i sitt svar til representanten Inga Marte Thorkildsen sa at Høyre ikke er for privatisering av skolen. Det synes jeg er et oppsiktsvekkende utsagn.

Da vi tok over i 2005, stoppet vi en storstilt privatiseringsbølge i skolen vår – en storstilt privatisering som ville ha tappet den offentlige skolen for økonomiske og faglige ressurser, rasert den desentraliserte skolestrukturen vi har i den videregående skolen, og gjort det svært vanskelig for ungdom utenfor byene å gjennomføre hele det 13-årige skoleløpet i nærheten av hjemmet. Det ville ha vært et stort tilbakeslag for den utjamningspolitikken vi står for. Derfor stoppet vi resolutt den privatiseringsbølgen.

Vi har gjennomført Kunnskapsløftet, som det var bred enighet om i Stortinget. Men vi ga det et rød-grønt stempel gjennom «tidlig innsats for livslang læring», som var tittelen på en svært god stortingsmelding Øystein Djupedal fremmet i 2006. I tillegg har vi styrket kommuneøkonomien kraftig, sånn at skoleeierne faktisk er i stand til å ruste opp skolen til å ha fokus på basisferdighetene lesing, skriving og matte. Under Høyre var det fokus på nedskjæringer i skolen, og det var stor uro rundt de nasjonale prøvene. Det fremmer ikke det faglige innholdet eller et godt læringsmiljø i skolen.

Vi har gjennomført tidenes barnehageløft og en systematisk satsing på barnevernet. Det er et stort og viktig bidrag til barns læring. Utviding av timetallet og satsing på gratis leksehjelp i SFO har også bidratt til at skolen har blitt bedre, og at det nå går framover med resultatene, også når vi blir målt i internasjonal sammenheng. Det håper jeg at representanten Erna Solberg også har fått med seg.

Dette løftet i utdanning, eller i skolen, er et stort bidrag til den framtidige verdiskapingen her i landet og er med på å trygge velferden for nye generasjoner.

Vi lever i et utrolig privilegert land – det er vi alle enige om, selv om vi har ulikt syn på veivalgene. Vi må ta vare på det gode samfunnet vi har å videreutvikle ved å holde orden i vår egen økonomi. Det gjør vi gjennom det gode budsjettet vi har for 2011, og gjennom det reviderte budsjettet vi vedtar i dag. Vi bruker de store pengene på de viktige sakene som fremmer verdiskaping og trygger velferden.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:47:16]: På denne siste møtedagen i dette stortingsåret, og for min del mitt siste år som parlamentarisk leder, er det naturlig å stoppe opp litt og oppsummere.

For det første vil jeg dra linjene fra Stortingets første debatt dette stortingsåret, trontaledebatten, og det initiativet Kristelig Folkeparti tok der. På vegne av Kristelig Folkepartis stortingsgruppe inviterte jeg da de øvrige partigruppene til drøftinger om de ideelle virksomhetenes framtid. Vi har gjennom året opplevd mye forståelse for vårt syn, mye godvilje. Vi har kjent på motstand enten det handler om mangel for forståelse for disse utfordringene, systemmotstand, eller mangel på politisk vilje. Vi har hatt runde på runde i komiteene, i helsekomiteen, i familie- og kulturkomiteen og i næringskomiteen. Vi har hatt en rekke runder i plenumssalen her i forbindelse med spontane og ordinære spørretimer, budsjettbehandling og representantforslag. Stortingsflertallet har gått langt i forhold til flertallsmerknader og i debatter her i salen. For eksempel lyder det slik:

«Flertallet mener at ideell sektor har en selvstendig egenverdi, at det er en politisk oppgave å sikre at sektoren bevares.»

«De ideelle aktørene skal møtes med respekt og de skal sikres rammevilkår som er stabile og forutsigbare.»

Flertallet har bedt regjeringen etablere mer langsiktige rammevilkår for de ideelle. Vi har bedt om en særbehandling fordi de ideelle har en annen rolle, annen kompetanse og annet særpreg enn rent kommersielle aktører, og flertallet har understreket at det haster. Representanter for regjeringen har gjennom hele året forsikret oss om at regjeringen arbeider med saken og vil komme tilbake til Stortinget så fort arbeidet er ferdigstilt.

Vi er glad for at regjeringen arbeider med saken, men om noen få timer er dette stortingsåret omme. Kristelig Folkeparti hadde i det lengste håpet at regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget før sommeren, men det skjedde ikke i revidert nasjonalbudsjett og heller ikke i noen annen form.

Vi er enige om at situasjonen er akutt, men vi må altså konstatere at på tross av politisk velvilje og gode politiske intensjoner, er situasjonen i ideell sektor svært kritisk. Ifølge Frivillighet Norge er 17 ideelle institusjoner innenfor barnevern, rus og eldreomsorg lagt ned dette året. Mens graset gror, dør kua, og da hjelper det ikke med velvilje, det er handling som må til.

Vi har merket oss at statsministeren ser ideell sektors egenverdi som viktig og vil arbeide sammen med Kristelig Folkeparti for å finne gode løsninger som legger best mulig til rette for ideelle tilbud. Statsministeren har sagt klart og tydelig at Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene er enige om at vi ikke ønsker fri konkurranse og likebehandling, men særskilte vilkår og tilrettelegging for at de ideelle institusjonene skal overleve. Men mens vi snakker, dør institusjonene. Norge forandres, og vi er opprørt over det, for her har vi en regjering som vil, men som ikke får det til.

Tilbakemeldingen fra de ideelle aktørene – vi har hatt en runde med dem nå før denne debatten – er klar. Virkeligheten er generelt ikke bedret, usikkerheten er fortsatt stor. Regjeringen har fortsatt ikke tatt grep for å gjøre strukturelle endringer i innkjøpspraksis, og vi ser at den negative trenden utvikles.

Vi er skuffet over at regjeringen ennå ikke har kommet tilbake til Stortinget med konkrete forslag, og vi må på nytt understreke det akutte i situasjonen. Vi forventer at når Stortinget kommer sammen til høsten, ligger det konkrete forslag på bordet fra regjeringen som kan forhindre en utvikling ingen ønsker. For å gi et lite tips: Det går faktisk an for helseministeren, med den makten hun har i helseforetakene, å gi en instruks til samtlige helseforetak om at man fryser disse prosessene inntil man har fått på plass et nytt regime. Det går an for barne- og likestillingsministeren å gi en instruks til Bufetat om at det samme skjer der inntil dette er på plass. Det går også an å finne løsninger. Vi mener det finnes slike løsninger, ikke minst innenfor sykehussektoren, som har vært praktisert under hele den tiden vi har hatt helseforetakene.

La meg avslutningsvis benytte anledningen til å takke for samarbeidet i min periode som parlamentarisk leder for Kristelig Folkeparti. Flertallsregjeringens dominans har selvsagt lagt sine føringer og satt sitt preg på Stortingets arbeid i disse årene. Jeg vil likevel peke på anledningene for Kristelig Folkeparti til å sette sitt preg på viktige politiske forlik: kirke–stat, pensjon eldre, klima, privatskoler og i går rovdyrforliket. Jeg ser fram til å fortsette mitt arbeid for landet og for partiet i nye roller, og har tro på at Kristelig Folkeparti som det kristendemokratiske sentrumsparti vi er, vil fortsette å prege norsk politikk i årene framover.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Irene Johansen (A) [11:52:38]: Det er hyggelig å få være den som får framføre en replikk til Høybråten på hans siste dag som parlamentarisk leder.

Jeg har et spørsmål. Kristelig Folkeparti sier at det er «et mål at skatte- og avgiftspolitikken bidrar til omfordeling». Likevel gikk partiet inn for å fjerne formuesskatten på såkalt arbeidende kapital, i realiteten fjerne formuesskatten, da vi nylig behandlet meldingen Evaluering av skattereformen 2006. Partiet går altså inn for å fjerne det elementet som sørger for at skattesystemet er progressivt også for dem med de høyeste inntektene. Jeg kan ikke se at Kristelig Folkeparti foreslår noe alternativ, og da blir mitt spørsmål: Hva vil Kristelig Folkeparti gjøre for å sikre partiets målsetting om en skatte- og avgiftspolitikk som bidrar til omfordeling?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:53:29]: La meg først arrestere representanten Irene Johansen når det gjelder påstanden om at vi går inn for å fjerne formuesskatten. Det gjør vi ikke, men vi ønsker å fjerne den på arbeidende kapital. Vi mener at mange solide utredninger, både innenfor og utenfor Norges grenser, viser at det er mulig. Vi står sammen med samtlige næringsorganisasjoner om dette forslaget, og det er organisasjoner som i høyeste grad også er opptatt av fordeling. Vi mener at denne særnorske skattebelastningen på næringslivet hindrer fornuftige investeringer og en fornuftig utvikling for næringslivet.

Vi går ikke inn for personskattelettelser i den skala som en del andre partier i denne salen gjør, men vi vil legge grunnlaget for et livskraftig næringsliv. Derfor gjør vi det. Jeg kan forsikre representanten om at vi kommer til å gjøre det hvis vi kommer til makten og får flertall for dette forslaget, innenfor rammer som bidrar til god fordeling.

Torgeir Micaelsen (A) [11:54:44]: Jeg vil også benytte anledningen ikke å gratulere Dagfinn Høybråten med siste dag på jobb – det blir kanskje en litt pussig omfavnelse – men til å si at jeg i mange år, fra ung alder, har fulgt både livet her og livet på utsiden. Og jeg har stor respekt for den innsatsen Kristelig Folkeparti har gjort under Dagfinn Høybråtens ledelse – mange ting som har forandret Norge.

Og det er også der vi egentlig er, at det dessverre fortsatt er noe uavklart i dette rom og i denne sal etter to år i en ny stortingsperiode. Jeg hadde jo håpet at Dagfinn Høybråten, i tillegg til det vi har felles, nemlig innsatsen for at rammebetingelsene for frivillig sektor skal bli bedre, kunne brukt en av de siste anledningene som parlamentarisk leder til å klargjøre det politiske budskapet og den parlamentariske situasjonen på borgerlig side. Når han ser tilbake på sine år her i Stortinget, er det ikke da naturlig at Kristelig Folkeparti fortsatt henvender seg til Arbeiderpartiet og venstresiden i norsk politikk – og sier ha det bra til Erna Solberg og Siv Jensen?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:55:51]: Jeg håper inderlig at både Erna Solberg og spesielt Siv Jensen har det bra og får det bedre.

Når det gjelder Kristelig Folkepartis politiske plassering i landskapet, kan jeg si at vår stortingsgruppe er bekvem med sin sentrumsposisjon. Den betyr at vi i denne salen under det parlamentariske flertall som nå er, er opptatt av å finne løsninger som kan gi flertall – jeg viste til noen eksempler hvor vi har gjort det.

Men vi er i opposisjon til den sittende regjering. Og vi har ikke akkurat fått færre grunner til å være i opposisjon til den sittende regjering, med den sendrektighet som vi har sett i saker som vi er opptatt av, og som regjeringen sier den også er opptatt av, som f.eks. frivillige institusjoner, og med de aggressive angrep på Kristelig Folkepartis kjernesaker som vi har sett fra denne regjeringens side, senest angrepet fra Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Oslo i dag på kontantstøtten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:57:06]: Jeg vil også uttrykke stor respekt for den rolle som Dagfinn Høybråten har spilt både som statsråd og som parlamentarisk leder. Det er veldig betegnende at når en ferdes rundt omkring, er det én ting som Dagfinn Høybråten huskes for og merker seg ut ved, nemlig røykeforbudet. Mange av oss er veldig takknemlige for at en torde å drive det igjennom.

Engasjementet fra Kristelig Folkeparti for ideelle organisasjoner er sterkt, og budskapet er klart. Vi som er en del av regjeringsalliansen, forstår behovet for å vise til flere resultater på dette området dersom Kristelig Folkeparti skal se på regjeringspartiene som gode redskaper for sentrale deler av sin politikk.

Da jeg ba om innlegg, var det til formuesskatten. Hvis en i formuesskatten definerer arbeidende kapital til også å omfatte finanskapitalen, vil formuesskatten bare gjelde private hus og hytter. Og når hus og hytter skal verdsettes etter markedsverdi, er det på sett og vis eiendomsskatt. Er det Kristelig Folkepartis linje?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:58:15]: La meg først takke representanten Per Olaf Lundteigen for anerkjennelsen og si at jeg for min del anser representanten Lundteigen som en modig politiker, som tør å stå for sine meninger, også når han går rakt imot sin egen regjering – som han gjorde sist uke i en sak her i salen. Jeg tror at man som politiker er avhengig av å kunne stå for noe – også når det ikke er populært – hvis man mener at det er rett, og være villig til å ta den striden som det krever. Det er også representanten Lundteigen villig til, og jeg er glad for at det finnes slike.

Til spørsmålet om formuesskatten må jeg si at det i regi av flere næringsorganisasjoner, med både landbrukets organisasjoner og NHO i spissen, er foretatt en god grensedragning med hensyn til avgrensning av arbeidende kapital, som Kristelig Folkeparti støtter seg til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [11:59:47]: Ettersom jeg er første taler etter Dagfinn Høybråten, vil jeg benytte anledninga til å takke for et godt og nært samarbeid med en representant som jeg har veldig stor respekt for når det gjelder den jobben han har gjort.

Jeg har lyst til å kommentere et Dokument 8-forslag som ligger til behandling i denne saken i dag, nemlig vårt forslag om en grønn skattekommisjon.

Vi vet at de klimautfordringene vi står overfor, er enorme. Skal vi klare å gjøre noe, må alle stille opp. Skal vi klare å gjøre noe, er det helt nødvendig at vi også gjør grep nasjonalt. Venstre har troen på å bruke markedet, bruke markedets mekanismer og bruke markedets muligheter til å omfordele og gjøre kloke miljøvalg. For ti år siden var det brei enighet om at det var framtida, det var de store grepene vi kunne ta, det var den måten vi kunne få til endringer i klimaet på. Det var den finansministeren vi har nå, som faktisk også mottok den forrige grønne skattekommisjonen. Mye har skjedd siden da, mye har endret seg. Mye kunnskap har vi fått, men vi har ikke innført noe grønt skatteskifte. Venstre mener at nå er det på tide å våkne, nå er det på tide å ta de grepene vi må ta for framtida. Jeg syns forklaringene til Inga Marte Thorkildsen er ganske dårlige, og merknadene ser ut som en glideflukt bort fra hele forståelsen av klimautfordringene.

Jeg har lyst til å nevne to løft som Venstre tar i sitt reviderte budsjett. For oss har kampen mot fattigdom vært viktig, spesielt i forhold til fattige barn, barn som ikke velger sin egen barndom, men som opplever at barndommen blir begrenset av det å vokse opp i en fattig familie, og når det kan få tragiske følger. Derfor gjør vi store grep både innenfor sosialhjelpen, innenfor barnevernet og innenfor skolen.

Vi går nå inn i en ny valgkamp, men i forrige valgkamp inviterte Venstres daværende partileder, Lars Sponheim, til en felles dugnad for å bekjempe fattigdom. Det var alle for i debattprogrammene, men da vi la fram vårt forslag som første forslag i denne sesjonen, ble alle forslagene nedstemt. Regjeringa var opptatt av å utrydde fattigdommen, så var det det å bekjempe fattigdom, og så har det endt med at det eneste som er viktig, er å bekjempe rikdom. Det er ikke slik at alle fattige blir rikere av at noen rike blir fattigere.

Regjeringsrepresentantene står her og sier at ting går så godt. Senterpartiets representant påpekte med en viss erkjennelse at «det e itjnå som kjem tå sæ sjøl», og der ligger Venstres hovedbekymring for det reviderte nasjonalbudsjettet vi har liggende foran oss nå. Det ikke å satse på det som er framtidas store utfordringer, det ikke å satse på forskning og utdanning, det å vite at man får en bølge av studenter som står der uten å få studieplass, det ikke å forberede studiestedene våre ved å ha nok vitenskapelig ansatte til å ta imot den bølgen – er ikke å ha en forståelse av at «det e itjnå som kjem tå sæ sjøl». Det må faktisk gjøres noen grep i dag for at vi skal takle framtidas utfordringer. En kan ikke bare lene seg tilbake på det vi har klart å oppnå.

Jeg må si at den gledeligste beskjeden i dette reviderte budsjettet er at Høyre nå har snudd når det gjelder finansieringa av etter- og videreutdanning, og er enig med oss i at her må staten kraftigere inn for å få gjort grep for etter- og videreutdanning av lærere. Det er et av de viktigste grepene vi skal gjøre for kunnskapspolitikken framover.

Dette reviderte nasjonalbudsjettet og ikke minst prosessen rundt det har vist at regjeringsprosjektet er i ferd med å bli en regjeringsslitasje. Som sagt snakket man om det store kjærlighetsekteskapet da man begynte prosjektet. Representanten Lundteigen nevnte i fjor at dette var et fornuftsekteskap, mens han i dag snakker om det som en strategisk allianse, altså et proformaekteskap. Det er mangelen på prosjekt, mangelen på noen store ting man kan gjøre for fellesskapet, som denne debatten bærer preg av. Regjeringspartiene opptrer som fullstendig maktesløse i forhold til det som blir lagt fram i regjeringa. Debatt og høring i dette hus har ingen betydning, for man får ikke lov til å endre noe.

Venstre mener at vi skal satse og ta grep for framtida, og for å få til det trenger vi en ny grønn skattekommisjon. Vi trenger å få gjort om fra rød til grønn skatt, og vi trenger klimagrep for framtida, fornying av velferdsstaten, satsing på næringslivet og ikke minst på kunnskap.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunvor Eldegard (A) [12:05:04]: Når me ser på både dei alternative budsjetta og revidert budsjett, er Venstre og Framstegspartiet milevis frå kvarandre.

Me har spurt før, utan eigentleg å få noko ordentleg svar, og sidan det er siste møte før Stortinget skal gå frå kvarandre, spør me igjen. Tidlegare partileiar Lars Sponheim garanterte i førre periode at Venstre generelt ikkje ville samarbeida med ei regjering som Framstegspartiet var del av. Me lurer då på: Ligg det løftet framleis fast, eller opnar Venstre for eit samarbeid med Framstegspartiet?

Trine Skei Grande (V) [12:05:48]: Det er mulig at det kommer som en bombe på representanten Eldegard, men det vi går inn i nå, er et lokalvalg. Den beskjeden jeg har gitt til mine lokale politikere, nesten 7 000 mennesker som stiller til valg, er at de får samarbeide med akkurat hvem de vil, ut fra hva de ønsker å få gjennomført politisk.

Jeg har et politisk engasjement. Grunnen til at jeg bruker 16, 17, 20 timer i døgnet i dette hus, er at jeg ønsker å gjennomføre en politikk. Vi ønsker å gjøre noe med klimautfordringene. Vi ønsker å gjøre noe for at norsk næringsliv skal vokse framover, og vi ønsker å få gjort noe for kunnskap. Da er én ting klinkende klart: Vi må få skiftet regjering. Det kommer Venstre til å kjempe for i valget. Mine garantier er ikke knyttet til hvem man skal samarbeide med eller ikke samarbeide med. Mine garantier er knyttet til politikk. Stemmer du på Venstre, får du en bedre klimapolitikk. Du får en næringspolitikk som kommer til å styrke næringslivet, og du kommer til å få en kunnskapspolitikk som gjør at vi står sterkt rustet for framtida.

Alf Egil Holmelid (SV) [12:06:54]: Eg registrerer at representanten Skei Grande er veldig oppteken av det ekteskapelege samlivet i regjeringa, men ho vrir seg veldig unna å snakke om sine eigne ekteskapelege – eller lausare – samband, dersom ho, eventuelt, skulle kome til makta.

Det som eg har lyst til å spørje om, er: Når representanten Skei Grande no seier rett ut at ho vil kjempe for å skifte regjering, reknar ho med at det er saman med Framstegspartiet og Høgre vi vil få ein glitrande miljøpolitikk i Noreg?

Trine Skei Grande (V) [12:07:21]: Jeg beklager at jeg er singel. Jeg skulle gjerne ha gjort noe mer med det, men det er bare sånn det er.

Vi ønsker å samarbeide for å få til politiske løsninger. Jeg er enig i det som Bellona-lederen sa da de jubilerte i går, at det viser seg faktisk at Venstre har klart å få til mer sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti enn hva SV får til sammen med Arbeiderpartiet.

Det som man må ta som en erkjennelse, er at de store bakstreverske partiene i dette huset når det gjelder å få til noe på miljøet, er Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Det er viktig å klare å lage en buffer mot de to partiene sammen på klima, så jeg er helt sikker på at Venstre og SV skal klare å stå sammen for å gjøre de viktige klimagrepene framover.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:08:17]: Jeg hører med til dem som mener at uttrykket ekteskap – om det er den eller den andre formen – hører hjemme i privatlivet og ikke i politikken. Derfor kjenner jeg meg ikke igjen i at jeg noen gang skal ha uttalt at Senterpartiets deltakelse i regjering er et «fornuftsekteskap». Det er langt fra min tradisjon. Jeg mener tvert imot at en «strategisk allianse» er et godt uttrykk. Det er ikke minst et uttrykk som er trygt forankret også i de to andre regjeringspartiene. Jeg er rimelig sikker på at det er forståelsen, ikke minst i Arbeiderpartiet, hvor en valgte å gå inn i en annen strategisk allianse enn det en har gjort tidligere.

Venstre har tidligere hatt et varemerke. Varemerket er svekket. Egenarten er sveket. En blir mer utydelig, og det blir mer som å skyte på panservogn med hagle når en oppfatter hvor mye av det Venstre står for. Hadde det ikke vært en tanke at Venstre hadde gjort sitt varemerke tydeligere, et varemerke som er preget av en del verdier, og som tidligere har stått Senterpartiet nær?

Trine Skei Grande (V) [12:09:23]: Jeg må innrømme at jeg ikke fikk tid til å sjekke hvilken senterpartirepresentant det var som i fjor brukte uttrykket «fornuftsekteskap». Det skal jeg gjøre etterpå.

Men mitt poeng er at hvis det er vanskelig for representanten Lundteigen å få fram Venstres profil, vil jeg gjerne bruke de gjenværende 40 sekundene til det. Vi ønsker å være et klart liberalt parti. Vi ønsker å være et liberalt parti som kjemper for den enkelte borger, mot systemene. Det er derfor vi nå går til valg med slagordet «Folk først!». Vi ønsker å sette mennesket foran systemene. Det er det som er så rart, for det har vært en tradisjon som Venstre og Senterpartiet har stått sammen om. Men Senterpartiet er sammen med sosialdemokratene. Da er det systemene som er viktigst. Da er ikke borgerne viktigst lenger. Da er det systemene som skal repareres, og det er systemene som står i fokus, og for å si som statsministeren: Når noen systemer går ut over enkeltmennesket, er det viktig at noen står opp for systemene.

Venstre ønsker å gjøre det motsatte. Vi ønsker å stå opp for den enkelte borger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsminister Jens Stoltenberg [12:10:40]: Finansmannen George Soros advarte under sitt norgesbesøk denne uken mot at vi kan være på vei inn i et nytt internasjonalt økonomisk tilbakeslag.

Ansvarlige politikere skal alltid være varsomme med å spå, og vi har et særlig ansvar for å unngå krisemaksimering. Samtidig må vi se virkeligheten i øynene. Derfor vil jeg også advare mot faren for et nytt økonomisk tilbakeslag. Og Norge er ikke skjermet. Om situasjonen krever det, er vi beredt til å handle igjen, for det er flere trekk som hver for seg er bekymringsfulle, og som sammen kan forsterke hverandre og skape alvorlige situasjoner.

Det første og mest alvorlige trekket er høy og økende statsgjeld i mange land. Statsgjelden i de store industrilandene er nå blitt like høy som den var like etter den annen verdenskrig, da landene hadde finansiert høye militære utgifter med lån. Særlig er situasjonen i Europa alvorlig – Hellas, Portugal, Irland. Det internasjonale samfunnet har bidratt med støttepakker til flere land, men likevel er det svært stor usikkerhet.

Gjeldssituasjonen for Hellas er svært vanskelig – med en statsgjeld på ufattelige 330 mrd. euro. Av de land som måles av det anerkjente kredittvurderingsbyrået Standard & Poor’s, er det ingen land som har lavere kredittverdighet enn Hellas. De har store problemer med å betale renter og avdrag på gjelden sin. Nå trengs det ytterligere støttepakker og kriselån. Situasjonen er alvorlig.

Hvis landene som er truet, ikke klarer å gjøre opp for seg, vil bankene rammes gjennom tap på statspapirer og gjennom økonomisk nedgang. Vår egen sentralbanksjef har nylig sagt at denne gjensidige avhengigheten mellom statsfinanser og banker på tvers av landegrenser kan true stabiliteten i verdensøkonomien.

Men også land som USA og Japan har store gjeldsproblemer. I USA har man nå nådd det lovfestede taket for den føderale gjelden. Landet må låne for å betjene gjelden sin, og det er ikke oppnådd enighet om å heve taket eller om å kutte i budsjettet. Situasjonen er alvorlig også i USA, og den virker fastlåst.

Det andre alvorlige trekket er at den økonomiske veksten i mange land ikke er så sterk som mange hadde håpet. Det er særlig ille fordi veksten ikke er sterk nok til å bidra til å få ledigheten ned.

I USA er det tegn til at veksten i nasjonalproduktet dempes, og at bedringen i arbeidsmarkedet stopper opp. Tall for siste måned lå betydelig under det som var forventet. Også i andre land ser vi at ledigheten har bitt seg fast. Land som Irland og Slovakia har fortsatt en ledighet på nær 15 pst. I Spania ser de 20-tallet. Hver femte spanjol er arbeidsledig. I euroområdet er ledigheten fortsatt på om lag 10 pst. – bare fattige 0,2 pst. lavere enn for ett år siden.

Det tredje bekymringsfulle trekket er at verdens børser har falt mye den siste tiden. Situasjonen i Europa og USA skremmer investorer. Også her hjemme ser vi at Oslo Børs denne uken nådde det laveste nivået så langt i år og har falt med om lag 10 pst. siden begynnelsen av april.

Det fjerde alvorlige trekket er mer langsiktig. Mange av de landene som rammes hardest av gjeldssituasjonen, har også en befolkning som stadig blir eldre. Dermed står de overfor utgifter til pensjoner, til helsetjenester og til omsorg, som bare vil øke i tiden framover.

Hver for seg er dette bekymringsfulle trekk. Enda mer alvorlig blir det når de virker sammen. Gjeldssituasjonen gjør at landene ikke kan møte den høye ledigheten på den måten vi vet virker, nemlig ved å øke den offentlige etterspørselen og dermed skape aktivitet og arbeid.

I dag har vi i Europa over 20 millioner arbeidsføre mennesker som står uten jobb. Dette rammer den enkelte og er et nederlag for samfunnet – en gedigen sløsing med ressurser. Vi hadde håpet at det skulle være forbigående, men vi ser at kampen for å få ledigheten ned igjen vil være hard og lang for mange land. Enda en gang ser vi at ledigheten går lettere opp enn den går ned.

Den store gjelden gjør også at mange land ikke kan finansiere de økte utgiftene til pensjoner og helse. Dermed må de gjennomføre dramatiske kutt i offentlige budsjetter – kutt som vil ramme velferden for folk flest.

En del land i Europa har ønsket seg et velferdsnivå som er på nivå med det nordiske, men med et skattenivå som det amerikanske. Det går ikke.

Situasjonen i Norge står i skarp kontrast til dette internasjonale bildet.

For det første ser vi at der andre land har gjeld, har vi penger på bok. Vi holder orden i økonomien og har nådd målet om å få oljepengebruken ned til fireprosentbanen. Handlingsregelen, som enkelte i denne salen har kritisert og latterliggjort, har vært et av de viktigste bidragene til å sørge for en grunnleggende trygghet og sunn utvikling i norsk økonomi.

For det andre ser vi at der andre land har høy arbeidsledighet, har vi klart å få den laveste ledigheten i Europa. Vi har klart å opprettholde tilværelsen som en øy av full sysselsetting i et hav av arbeidsledighet. Og ledigheten i Norge har fortsatt å gå ned, også i år. I dag ligger den på rundt 3¼ pst.

I årets første kvartal økte sysselsettingen med 7 000 personer. Det kommer i tillegg til de 250 000 flere sysselsatte vi har fått i Norge siden valget i 2005. De fleste av de nye arbeidsplassene har kommet i privat sektor. Det går godt i norsk næringsliv.

For det tredje ser vi at der noen land har lav vekst, har vi god økonomisk vekst. I revidert nasjonalbudsjett anslås veksten i Fastlands-Norge til 3,2 pst. Det er klart over det normale. Veksten er bredt basert, med produksjonsoppgang i de fleste næringer. Aktiviteten er klart høyere enn den var før finanskrisen, og det meste tyder på at denne veksten vil fortsette.

For to dager siden leste vi i Aftenposten at Statistisk sentralbyrå regner med 220 000 nye jobber i Norge de tre neste årene. Norske bedrifter kan komme til å mangle arbeidskraft, så kontrastene er store. Men det er ikke slik at dette er en utvikling som kommer av seg selv. Ingen naturlov slår fast at det skal gå bedre i Norge enn i andre land.

Det er helt riktig at vi har oljeinntekter som vi har nytt godt av, men det har vi også hatt tidligere. Vi hadde oljeinntekter da ledigheten steg på 1980- og 1990-tallet. Likevel fikk vi jappetid, bankkrise, finanskrise og store problemer i norsk økonomi. Vi hadde også oljepenger på starten av 2000-tallet. Men vi fikk stigende ledighet og store problemer i industrien. Så oljeinntekter er ingen garanti for en god utvikling i økonomien. De må forvaltes på en god måte.

Mange land har gjennom tidene opplevd store inntekter fra naturressurser. Vi har tydelig sett at langt fra alle klarer å forvalte slike ressurser til beste for samfunnet og befolkningen. Det har vi klart i Norge. Vi har en samfunnsmodell som bidrar til høy verdiskaping, små forskjeller og god velferd samtidig. Det er ganske enestående og noe vi med rette kan være stolte av. Den norske modellen virker.

Over hele verden har bekymringene knyttet til situasjonen i euroområdet og i USA økt de siste ukene. Det skal vi ta på alvor. Vi skal lytte til George Soros og andre som advarer. Selv om mye går bra i Norge, er det som skjer ute, viktig også for vår økonomi. Svært mye av vår handel er med EU-land, og vi har også erfart hvor raskt uro i finansmarkeder kan spre seg mellom land. Derfor følger vi nøye med på utviklingen.

Det beste vi kan gjøre, er å holde orden i eget hus, føre en politikk som er forsvarlig, og handle når det kreves. Det har vi gjort før, og det er vi klare til å gjøre igjen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:20:26]: Til tross for vår store oljerikdom i dag vil vår framtidige velferd og velstand i stor grad avhenge av at vi også har et næringsliv som produserer den velstanden i framtiden.

LO-leder Roar Flåthen var nylig ute og varslet at LO snudde i klimapolitikken – ikke i forhold til å frafalle de overordnede målene, men i forhold til virkemiddelbruken. Han ville myke opp kravet fra regjeringen og klimaforliket om at to tredjedeler av kuttene bør gjøres i Norge. Statsministerens respons har vært at han stiller seg bak forliket framfor å debattere innholdet fra Flåthen. Det er en naturlig respons når dette forliket likevel bare har en varighet på seks–ni måneder før det skal reforhandles. Eirin Sund, representanten til Arbeiderpartiet i energi- og miljøkomiteen, sier at da skal alt diskuteres.

Men det interessante spørsmålet er jo om regjeringen må legge opp til at vi får en oppmyking av de kravene, slik at vi har muligheten til å sikre at norsk industri etablerer videre virksomhet i Norge, og at vi ikke legger restriksjoner på CO₂-utslipp som gjør at en flytter ut industrien fra Norge, slik som Roar Flåthen advarer mot.

Statsminister Jens Stoltenberg [12:21:33]: Regjeringen skal legge fram sin klimamelding. Da vil vi komme med våre vurderinger, både av virkemidler og den situasjonen vi da står oppe i. Jeg tror det er feil å begynne å spekulere i enkeltelementer i det, både det som går bra, og det vi har flere utfordringer knyttet til, før vi har en helhetlig klimamelding som vi legger fram for Stortinget. Da kan Stortinget debattere den meldingen.

Men la meg likevel komme med noen betraktninger rundt hovedtemaet.

For det første er det helt riktig at vi er avhengige av vekst i privat næringsliv for å sikre velferden i årene som kommer. Denne regjeringen har jo nettopp lyktes med å skape vekst i privat næringsliv. 250 000 nye arbeidsplasser, to tredjedeler av dem i private bedrifter, er et uttrykk for en massiv satsing på privat næringsvirksomhet i Norge – vesentlig mer enn under den forrige regjeringen.

Det andre er at vi må innrette oss slik at vi ikke må velge mellom miljø og økonomisk utvikling. Vi må greie å forene både behovet for økonomisk vekst, økonomisk utvikling, og mindre utslipp, og det positive er at vi ser klare tegn til at norsk økonomi blir mer miljøvennlig, samtidig som vi har sterk vekst.

Erna Solberg (H) [12:22:51]: Jeg er enig i at det er mange positive trekk i norsk økonomi. Vi lever i en annen situasjon enn mange andre land. Vi lever i og for seg i en situasjon som er parallell med et par andre nordeuropeiske land, som også etter hvert begynner å gå bra.

En av de tingene man ser rundt seg, som kanskje er det mest dramatiske for det europeiske området, er den store ungdomsarbeidsledigheten som nå brer om seg, og som over tid kommer til å gjøre at mange ungdommer står på utsiden og har det vanskelig. Da har jeg lyst til å stille et lite spørsmål til statsministeren, for det er en del slike ungdommer i Norge også. Det er de ungdommene som ikke har opplevd å få ta del i veksten i nye arbeidsplasser, og arbeidsledighetsnedgangen blant funksjonshemmede i Norge har vært marginal i verdens beste vekstperiode.

Hva vil statsministeren nå gjøre for å sørge for at flere unge med funksjonshemninger faktisk får en jobb å gå til og ikke opplever den samme dramatiske situasjonen som mange unge europeere gjør, nemlig at det ikke er bruk for dem?

Statsminister Jens Stoltenberg [12:24:05]: For det første er jeg glad for at representanten Solberg nå endelig innser at det går bra i norsk økonomi, for lenge prøvde Høyre å svartmale. Før valget i 2005 sa de at hvis vi vant valget, ville Norge tape tusenvis av arbeidsplasser. Etter at vi vant valget, fikk vi 250 000 flere arbeidsplasser – ti ganger så sterk vekst som under den forrige regjeringen. Det er bra at etter seks år innser Høyre at denne regjeringen er god for landet.

Det andre er spørsmålet om hva vi gjør når det gjelder ungdomsledigheten og funksjonshemmede. Det er tre ting. Det ene er at for å få også dem som sliter med å komme inn i arbeidsmarkedet, i jobb, må vi ha høy vekst og lav ledighet. Hvis bedriftene mangler arbeidskraft, vil de også være mer tilbøyelige til å ansette den arbeidskraften som normalt stenges ute. Lav ledighet og høy vekst er punkt nr. 1. Punkt nr. 2 er å lage et trygdesystem som gjør det lettere å kombinere arbeid og trygd. Den uførepensjonen vi nå har lagt fram, gjør det vesentlig lettere å kombinere arbeid og trygd for dem som går på uføretrygd. Punkt nr. 3 er mer tilretteleggende tiltak. Det kommer også.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:25:19]: Statsministeren og undertegnede hadde sist helg gleden av å være i London sammen på et viktig utviklingspolitisk møte, der vi begge hørte Storbritannias statsminister ta et kraftig oppgjør med dem som vil sende regningen for den finanskrisen og økonomiske krisen som Vesten er inne i, til verdens fattige.

Det forslaget som LO-lederen har kommet med, at vi skal la være å ta en stor del av klimakuttene i Norge, kombinert med at regjeringen vil at satsingen vi gjør på klimatiltak ute, i stor grad skal tas innenfor bistandsbudsjettet her, vil føre til det samme som statsminister Cameron advarte imot, nemlig at vi skyver regningen for industrilandenes miljøsynder over på de aller fattigste.

Vil statsminister Stoltenberg ta et like kraftig oppgjør med en slik utvikling som statsminister Cameron gjorde 2. pinsedag?

Statsminister Jens Stoltenberg [12:26:29]: Svaret på det spørsmålet er ja. Jeg mener helt klart at de problemer den rike verden får som følge av finanskrisen, ikke skal gå på bekostning av verdens fattige land. Derfor er jeg veldig glad for at Kristelig Folkeparti og regjeringen kan gå sammen om en styrking av bistanden, og at vi også sammen kunne være i London og lansere mange nye milliarder fra flere land til å vaksinere verdens barn. Ekstra positivt er det at nå er ikke Norge lenger den største bidragsyteren, men nå er det faktisk slik at Storbritannia gir mer til vaksiner enn Norge gjør– slik var det ikke før – og også at Gates bidrar med mye.

For det første tror jeg det er veldig viktig å rydde opp i klimatiltak i andre land. Det største klimatiltaket i andre land er kvotekjøp innenfor EU-systemet. Det betaler ikke staten, det betaler bedriftene. Så det er ikke snakk om at det skal gå på bekostning av noe som helst, og i hvert fall ikke på bekostning av bistand, for det er ikke bistand. Det er bedriftene som betaler for de kvotene, og bidrar til lavere utslipp i EU.

Det andre er at kjøper man klimakvoter i u-land, er det ikke bistand. Iverksetter vi tiltak som ikke er klimakvoter, slik som skogsatsing, er det bistand. Men det mener jeg er helt greit.

Trine Skei Grande (V) [12:27:47]: Jeg hadde egentlig tenkt å spørre statsministeren om klima, jeg også, men når han sa det han sa i siste svar, har jeg behov for å ordne opp litt. Det er litt forskjell mellom det statsministeren sier i glansede aviser på Englandstur, og det han sier i det reviderte budsjettet som vi behandler her i dag. I revidert budsjett kuttes bistanden med 116 mill. kr, og vaksineprogrammene som regjeringen støtter, kuttes med 22 mill. kr. Det er bare Venstre som legger de pengene tilbake igjen. Nå er vi da under 1 pst. av BNI.

Hvordan kan statsministeren forklare at han er så fantastisk høy og mørk når han er i utlandet, men kutter i sine egne budsjetter på de samme punktene i det reviderte budsjettet vi behandler her i dag?

Statsminister Jens Stoltenberg [12:28:40]: Jeg er akkurat like høy og akkurat like mørk enten jeg er her eller der – i utlandet eller i Norge.

Jeg står inne for alt vi gjør innen bistand. Vi er altså helt i verdenstoppen når det gjelder å gi bistand i prosent av nasjonalproduktet. Vi har laget et statsbudsjett for 2011 som gjør at 1 pst. av det anslåtte nasjonalproduktet går til bistand. Så skjer det ofte endringer gjennom året, det kan gå litt opp, det kan gå litt ned, og det kan være tekniske endringer. Men så vedtar vi et nytt budsjett for 2012 hvor det korrigeres for. Så over tid ligger vi på den ene prosenten som vi har sagt vi skal gjøre. Nå har vi faktisk et par år ligget litt over på grunn av den type tekniske justeringer. Det kan hende at vi i år kommer litt under, men det får vi se når året er omme. Det avgjørende er at vi over tid ligger på 1 pst., og det har denne regjeringen sørget for. Den forrige regjeringen kom aldri opp på de nivåene vi ligger på når det gjelder bistand. Det er denne regjeringen som har brakt oss opp på 1 pst.

Så det er altså fullt samsvar mellom hva vi sier hjemme, og hva vi sier ute.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:29:56]: For det første: Hvis statsministeren skal være ryddig i å bruke statistikk, bør han vise til at mesteparten av den veksten på 250 000 arbeidsplasser begynte i 2005, før den rød-grønne regjeringen overtok. Den har flatet ut fra 2008, da den rød-grønne regjeringens politikk begynte å slå rot. Det skyldes også delvis finanskrisen. Men det er ikke sånn at dette er en vekst som begynte etter at rød-grønn politikk fikk effekt.

Tilbake til klimapolitikken: Jeg synes statsministeren var vag. I Aftenposten 9. mai var statssekretær Kjetil Lund mye tydeligere. Han sa at vi skal ikke ha en klimapolitikk som flytter ut norsk industri.

LO og NHO har begge vært ute og advart mot at dagens klimaforlik og dagens klimapolitikk gjør nettopp det, og de viser til Alcoas prosjekt som ikke kan realiseres i Norge selv om Hydro kan realisere det samme i Qatar. Vil statsministeren sikre at et grunnleggende prinsipp når neste klimamelding legges fram, er at nasjonale CO₂-krav som medfører at de globale utslippene økes, frafalles.

Statsminister Jens Stoltenberg [12:31:01]: For det første: Når det gjelder sysselsettingsveksten, så har den vært jevn fram til finanskrisen – vesentlig høyere enn i forrige stortingsperiode. Det er riktig at den flatet ut under finanskrisen – det skulle bare mangle – men nå er det igjen vekst i privat sysselsetting i Norge. Så det går bra når det gjelder arbeidsmarkedet i Norge.

For det andre: Når det gjelder klimameldingen, så kommer den. Da skal vi legge fram helheten i våre vurderinger av det. Klimaforliket følger vi opp, og vi har også vist at vi kan følge opp klimaforliket og likevel legge til rette for god økonomisk vekst i Norge. Målet er å kombinere både klima og økonomi, ikke velge mellom enten miljø eller vekst.

For det tredje: Høyre har garantert at de skal ha så store kutt innenlands som er nedfelt i klimaforliket. Høyre vil ikke nøye seg med de 13–15 millioner tonnene som står i forliket. Nei, de skal ha over 20 millioner tonn. Hvis Fremskrittspartiet noen gang skal sitte i regjering, regner jeg med at det er sammen med Høyre. Da skal det altså være, ifølge Høyre, garantert større kutt i Norge.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:32:06]: Vi får nå se!

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:32:30]: Det var jo hyggelig at statsministeren ville komme og høre på meg. Det takker jeg for. Det var veldig mange ting man kunne kommentert i statsministerens innlegg, og jeg kan si et par ting. Den reelle arbeidsledigheten i Norge er langt høyere enn det statsministeren prøver å fremstille det som. Det at vi har rekordmange på ulike trygdetiltak og sosiale utgifter, tilsier ikke at folk ikke er uten arbeid. Det er like mange som det er i Sverige, selv om vi er halvparten så mange mennesker. Så vi har nok utfordringer.

Når det gjelder kompetanse – og nå ser jeg statsministeren forlate oss, men jeg snakker til ham allikevel – og når det gjelder mangel på arbeidskraft, som statsministeren fryktet, er det ikke mangel på arbeidskraft i dette landet, men det er mangel på kompetent arbeidskraft, og det er noe helt annet. Hvis du bruker lønnsmekanismen, kan du kanskje få folk til også ta utdannelse og også få en lønn som er verd den kompetansen du faktisk har fått gjennom din utdanning. Det er mulig å løse gjennom markedsmekanismen, og det trodde jeg faktisk statsministeren var klar over.

Lederen i Norges største arbeidstakerforening er også medlem av sentralstyret i det største regjeringspartiet. Det gir mange merkelige utslag. Eksempelvis opplever vi at den samme lederen hver 1. mai går i tog under paroler med krav om endring i politikken han selv har vært med på å vedta. 1. mai er blitt dagen hvor makta mobiliserer for å gå i demonstrasjonstog mot seg selv – en underlig forestilling.

Jeg har tidligere spurt finansministeren om hvorfor det kun er fagforeninger knyttet til såkalte hovedsammenslutninger som får skattefradrag for fagforeningskontingenten. Til dette fikk jeg følgende svar:

«Kravet om å være tilknyttet en hovedsammenslutning er (…) viktig fordi det er et signal om at organisasjonen må ta et visst samfunnsansvar utover egne medlemmers interesser.»

Hmm …

Regjeringen velger altså skattemessig å forskjellsbehandle medlemmer av fagforeninger, ikke på bakgrunn av den jobben fagforeningen gjør for sine medlemmer, men på bakgrunn av en uspesifisert innsats fagforeningen forventes å gjøre, men som ikke berører medlemmenes interesser. Finansministeren har ikke kunnet gi meg svar på hva som ligger i dette, men det er svært nærliggende å anta at fagforeninger forventes å ha en politisk forståelse som er nært beslektet med Arbeiderpartiet.

Tidligere i år fikk vi vite at LO har planer om å bidra med 20 mill. kr til Arbeiderpartiets valgkamp. Som motytelse lovet statsministeren straks enda større skattelette til LOs medlemmer, totalt 1,5 mrd. kr er det blitt antydet. Det betyr at LOs investering i Arbeiderpartiet på 20 mill. kr gir en avkastning på 1 500 mill. kr hvert år. Det må kalles god butikk!

Dette har til nå vært beskrevet som samrøre, men, president, til tross for at jeg står i fare for å bli klubbet, velger jeg å kalle dette det det virkelig er, nemlig politisk korrupsjon. At dette får fortsette uten at den politiske pressen reagerer, er oppsiktsvekkende – nå har de også forlatt salen, ser jeg – og rett og slett ikke vårt demokrati verdig.

Sjøfolka som er organisert i sitt fellesforbund, er blant de fagforeningene som er blitt nektet skattefradrag for medlemskontingenten. Forbundet forbereder nå sak mot regjeringen på bakgrunn av dette, og vi bør alle håpe på at fagforeningen vinner frem.

Fremskrittspartiet foreslår i alle sine alternative budsjetter å utbedre infrastrukturen i Norge. Som svar på hvorfor dette ikke er mulig, får vi alltid vite at bygging av veier, utbedring av skoler og øvrige offentlige bygninger vil føre til inflasjon, press på kronekursen og høyere rente. Visstnok er det slik at hver eneste krone utover regjeringens budsjett har en slik virkning. Med andre ord er det makroøkonomisk forståelse på et svært høyt og detaljert plan.

Det er spåmennene i Finansdepartementet som fremsetter slike dystre prognoser. Eller var det Norges Bank? Eller var det Kredittilsynet? Etter vinterens stollek er det lett å bli forvirret.

Men, uansett, den virkelige testen på hvorvidt skredder- og veverøkonomene har rett i sine antagelser, vil vi få i nær fremtid – dette fordi regjeringen, helt uten Fremskrittspartiets hjelp, må bruke hundrevis av millioner for å utbedre infrastruktur som er blitt skadet etter flommen på Østlandet.

På Dagsrevyen kunne vi ved selvsyn se at det faktisk var mulig å finne både utenlandsk og innenlandsk arbeidskraft. Ja, så mye og raskt fant man at man klarte å bygge en midlertidig bro i løpet av 24 timer. Og tenk dere hvordan dette kommer til å gå. Her skal mannskaper fikse både fylkesveier, riksveier, broer og tunneler, helt uten kalkylene til Finansdepartementet!

Og nå kommer den virkelige testen, for ifølge regjeringen vil vi nå få press på kronekursen, inflasjon, mangel på arbeidskraft og høyere rente. Og i Mjøsregionen vil flommen sannsynligvis etterfølges av et ragnarok av kronekurspress, inflasjonstrykk og tosifret rente. Arbeidskraft vil være så vanskelig å oppdrive at samtlige kommunale byråkrater på Hamar må bytte ut tweedjakka med oransjeblinkende heldress fra Mesta. Ja, kanskje til og med finansministeren må ta i et tak på sin neste tur hematt.

Spennende blir det uansett!

Presidenten: Representanten Tybring-Gjedde hadde helt rett. Presidenten mener at det å beskylde sine motstandere for «politisk korrupsjon» ut fra en politikk de står for, ikke hører hjemme i Stortinget.

Gunvor Eldegard (A) [12:37:38]: (orførar for sak nr. 4): Arbeid til alle, berekraftig utvikling, auka verdiskaping, ei meir rettferdig fordeling og styrking av velferda er dei overordna måla i den økonomiske politikken.

Veksten aukar – han ser ut til å verta høgare enn venta. Arbeidsløysetala er lågare enn det som tidlegare er lagt til grunn, og det har vorte litt mindre forskjell mellom fattig og rik. Me strammar inn budsjettet, og me er tilbake på 4 pst.-bana. Alt i alt er det gode utsikter for norsk økonomi. Me er eit land i verda som er i ein utruleg heldig situasjon.

Når me derimot ser rundt oss i t.d. Europa, er biletet heilt annleis. Sjølv om veksten i OECD-land har auka, har han ikkje vore sterk nok til å få arbeidsløysa ned vesentleg. Tilliten til ein del land, som t.d. Hellas, er svært svak, og landet har bedt både IMF og EU om ytterlegare hjelp. Folk i Hellas har lita tru på framtida og liten tillit til politikarar.

Det som skjer i Europa, er òg utruleg viktig for oss. Nærare 80 pst. av vår eksport går til Europa. Difor er det viktig at budsjetta våre tek omsyn til konkurranseutsett sektor, at renta ikkje stig meir og raskare enn i våre samarbeidsland, og at krona held seg låg. Difor har me lagt ein strammare budsjettpolitikk enn det me la opp til.

Eg ser at av opposisjonen er både Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre einige med oss, medan Framstegspartiet som vanleg vil bruka mykje meir – det er ikkje noko nytt, og sidan det berre er ein revisjon, er det berre 8 mrd. kr ekstra denne gongen – og Høgre, deira potensielle samarbeidspartnar, skal bruka 2 mrd. kr mindre – altså ein skilnad på 10 mrd. kr.

Eg er saksordførar for Dokument nr. 8:140 om skattefrådrag for handverkstenester og serviceoppdrag utført i eigen bustad. I forslaget står det m.a. at den svenske stat får igjen kr 1,40 for kvar krone som vert gjeven i det dei kallar ROT-frådrag, som er oppussingsfrådrag. Om det hadde vore tilfellet, hadde eg faktisk vore einig med forslagsstillarane i at det hadde vore eit interessant forslag. Men den svenske regjeringa seier noko anna. Dei seier i vårproposisjonen for 2011 at skatteutgiftene knytte til opppussingstenestene vert rekna til 13 mrd. svenske kroner netto. Og for RUT – altså dei tenestene som gjeld hjelp i heimen – vert skatteutgiftene rekna til 1,3 mrd. svenske kroner netto. Det er faktisk grunnlag for å tru at om ein skulle hatt dette forslaget i Noreg, så ville det ha vorte store skatteutgifter her òg. I tillegg er det mange fleire sjølveigarar her i Noreg. I det svenske forslaget er det berre sjølveigarar som får ta del i dette. Noreg har òg ei langt lågare arbeidsløyse. Det vil da seia at det hadde vorte ein mindre sysselsetjingseffekt og dermed høgare netto skatteutgift.

Ein ser òg at eit slikt frådrag vil ha uheldige fordelingsverknader. Eg har undersøkt litt om korleis det såkalla RUT-frådraget – altså frådraget som gjeld tenester i heimen – fungerer i Sverige. Det er mest folk med høg inntekt som kan nytta seg av det frådraget. Har du lita inntekt, får du faktisk ikkje frådrag. Ein har heller ikkje faktaundersøkingar om svart arbeid i forhold til RUT-frådraget. Ein har heller ikkje faktatal på kor stor sysselsetjingseffekt det faktisk har gjeve.

Høgre har mange gonger snakka varmt om eit slikt frådrag, men no ser det ut til at dei har teke til fornuft og støttar at dette forslaget ikkje skal verta vedteke. Og det er bra. Kristeleg Folkeparti vel å støtta den delen av forslaget som går på tenester i heimen. Eg har lyst til å seia at om folk ønskjer å kjøpa seg hjelp i heimen, er ikkje det noko problem. Men det er eit problem å bruka fellespengane våre på å gje skattekutt til dei som har råd til å kjøpa seg slike tenester.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [12:42:28]: Regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett viser at det går svært godt i Norge. Arbeidsledigheten er lav, sysselsettingen høy, produksjonen øker, og det er vekst i fastlandsøkonomien. Vi har styrt landet trygt gjennom finanskrisen. Det gir nødvendig trygghet for at vi kan videreutvikle fellesskapsløsningene og det velferdssamfunnet vi har i Norge, også i årene som kommer.

Kontrasten er overveldende til den situasjonen vi ser ute i Europa. Mange land er i en svært vanskelig situasjon med både høy arbeidsledighet og høy statsgjeld. Det betyr dramatiske kutt i offentlige budsjetter, og mange opplever nå smertefulle omstillinger med påfølgende demonstrasjoner, uro og sosiale spenninger. Faren for nye kriser er heller ikke over.

Også Norge kan bli innhentet av nye internasjonale tilbakeslag, men er det noe finanskrisen har vist oss, er det at mekanismene vi har bygd opp rundt norsk økonomisk politikk, fungerer godt. Å holde igjen i gode år har gitt oss muskler til å komme oss gjennom kriser. Når handlingsrommet nå igjen øker, er det fordi vi har lyktes med vår politikk. Flere er i arbeid, industriproduksjonen stiger, og sykefraværet går ned. Det kommer ikke av seg selv, men er et resultat av politiske valg vi gjør hver dag. Man kan ikke øse ut penger til alle mulige skattekutt, slik opposisjonen gjennomgående gjør.

Hovedoppgaven for regjeringspartienes økonomiske politikk gjennom de siste årene har vært å bidra til at sysselsettingen holdes oppe og arbeidsledigheten holdes lav. Det har vi lyktes med. I Norge har vi i dag Europas laveste ledighet. Vi har lavere ledighet nå rett etter en verdensomspennende økonomisk nedgang enn Bondevik-regjeringen hadde uten finanskrise. Det er 250 000 flere sysselsatte i dag sammenliknet med 2005. Omtrent to av tre nye arbeidsplasser er i privat sektor. Dette bør kunne tilbakevise enhver påstand om at det ikke er mulig å drive business i Norge, eller at arbeidslivet er preget av rigide regler. Vi fører en politikk for vekst og sysselsetting.

Skal vi skape næringsutvikling og arbeidsplasser, er god infrastruktur helt avgjørende. Det var en av de viktige forutsetningene som vi bygde det rød-grønne regjeringssamarbeidet på i 2005.

Etter år der samferdselssektoren hadde vært lavt prioritert, gjennomførte vi et taktskifte. Da finanskrisen var et faktum, var nettopp satsing på samferdsel et av de viktige elementene i tiltakspakken for arbeid som regjeringen la fram vinteren 2009. De mange investeringsprosjektene på vei og bane bidro til at vi maktet å holde sysselsettingen oppe. Men vi bruker ikke investeringene i samferdsel bare som et konjunkturregulerende tiltak. Stortinget vedtok i forbindelse med Nasjonal transportplan 2010–2019 at investeringene i samferdselssektoren gradvis skal trappes opp. Dette løftet er vi i ferd med å gjennomføre. I denne budsjettrevisjonen blir et godt samferdselsbudsjett enda bedre.

I statsbudsjettet for 2011 prioriterer vi vedlikehold av vei og jernbane høyt. Veivedlikeholdet økes i år med hele 60 pst. 1 000 km ny asfalt skal legges. Mange vil oppleve å måtte stå i bilkø og vente på å slippe forbi asfaltarbeidere i sommer, men gjør det med et smil, for det er et synlig bevis på at det rød-grønne flertallet stopper forfallet på veiene.

Vedlikehold og fornyelse av jernbanen har økt mye de siste årene. Nå er det langt færre forsinkelser og innstillinger i togtrafikken på grunn av nedslitt infrastruktur. Forbedringen har vært spesielt tydelig i Oslo-området, der fornyelsesinnsatsen er størst. Når Jernbaneverket har funnet rom for å gjennomføre enda flere fornyelsesprosjekter, øker vi igjen vedlikeholdsbudsjettet i revidert budsjett. Dermed får vi gjennomført viktige fornyelsesprosjekter på Vestfoldbanen, Sørlandsbanen og Østfoldbanen.

Statsministeren viste til at det er mange bekymringsfulle utviklingstrekk i den globale økonomien. Situasjonen i Norge, derimot, viser at det rød-grønne flertallet evner å styre gjennom krisetider, samtidig som vi investerer i infrastruktur, legger til rette for næringsutvikling og øker sysselsettingen. Vi har gjort det i seks år, og vi vil gjøre det igjen.

Torfinn Opheim (A) [12:47:27]: I det siste har jeg lest undersøkelser som bl.a. viser at det ikke er fjerning av formuesskatten som kommer øverst på ønskelisten når næringslivet blir spurt om hva de ser på som de viktigste utfordringene. Heller ikke ønsket om å fjerne skatt på arbeidende kapital kommer øverst på listen. Det som er viktigst, er forutsigbarhet, både for private personer og næringsliv. I dette ligger det selvsagt at politiske avgjørelser også må være forutsigbare.

Revidert nasjonalbudsjett er på en måte en midtveisrapport, der Stortinget har anledning til å justere eller rette opp budsjettet som ble vedtatt sist høst. Årets RNB viser at det står bra til totalt sett. Utsiktene er gode, ja faktisk stadig bedre. Det er ikke lenge siden vi diskuterte hvor lang tid det skulle ta før vi var tilbake til den såkalte 4 pst.-banen, etter store offentlige utgifter i forbindelse med finanskrisen. Nøkternt sett – fra noen – skulle vi være tilbake i ca. 2018. Vel, vi er allerede under 4 pst.-banen. Det betyr at det går bra. Det betyr også at de disposisjonene vi gjorde under finanskrisen, må ha vært riktige. Det er på en måte dette vi høster av nå.

Vi ser store og til dels farlige økonomiske innsparingstiltak i store deler av Europa i disse dager. Mange land må kutte i sine velferdsgoder, lønninger og pensjoner på grunn av at de har brukt for mye penger både i gode og dårlige tider. Heldigvis klarer vi med et bredt politisk flertall å disponere budsjettene våre slik at vi holder igjen i gode tider for å kunne bruke mer i dårlige tider. Det resulterer i at ledigheten er lav. Dette er noe av det viktigste vi kan holde på med.

Derfor er det et positivt svar vi gir til næringslivet og til innbyggerne. Vi kan si at vi fortsetter byggingen av velferdsstaten, stein for stein, ikke i et forferdelig tempo. Men når vi kikker seks år tilbake, ser vi de enorme endringene vi har gjort. Ser vi på dagen i dag, ser vi ikke endringene like lett. Kun når vi får det hele på armlengdes avstand, ser vi resultatene. Derfor er det flere og flere som mener at vi går for sakte fram. Selv er jeg en utålmodig type, men innrømmer glatt at når det gjelder økonomiske disposisjoner, er jeg svært tilbakeholden i den forstand at jeg ikke vil sette noe over styr, ganske enkelt fordi jeg vet hvem som alltid taper på det hvis det går galt. Det er alltid de som har minst fra før, enten de er økonomisk svake eller ressurssvake på andre måter. De vil tape på store endringer som det er vanskelig å tilpasse seg. Derfor forandrer vi samfunnet til det bedre i et rolig og riktig tempo.

I det siste har vi hatt flere behandlinger som berører skatt her i salen. I den ene av disse debattene denne uken latterliggjorde Fremskrittspartiet at det var så viktig for denne regjeringen at «Alle skal med», at vi ikke tåler for store forskjeller, at vi nærmest skal ha en kikkerkultur for å se hva naboen tjener og betaler i skatt. Jeg skal gladelig og stolt innrømme at ja, vi ønsker at det skal være små forskjeller på folk i dette landet. Det er faktisk et viktig mål for meg og denne regjeringen. Er det slik at du har dårlige forutsetninger for å klare deg, skal velferdssamfunnet hjelpe deg. Har du derimot de aller beste forutsetningene for å klare deg, synes vi det er rett og rimelig at du da skal bidra til å hjelpe andre.

Vi har et relativt høyt skattenivå i Norge, men langt fra det høyeste i Europa. Vi har med andre ord ikke et slikt skattenivå i Norge som gjør at jeg vil reise rundt og skremme andre med at en i Norge nærmest blir skattet i hjel. Nei, jeg ville heller reist rundt og fortalt om at vi ligger på gjennomsnittet. I tillegg ville jeg fortalt at det som folk etterspør i Norge, og som betyr noe for trivsel og investeringslyst, er stabilitet og forutsigbarhet.

Firmaer som vil etablere seg, enten ved å bygge ny industri eller kjøpe seg inn i eksisterende industri, setter stor pris på – bokstavlig talt – at det er økonomisk og juridisk svært stabilt i dette landet. Det kan gi lav og stabil rente. Sikkerhetsnettet – eller velferdsstaten, om du vil – som gjelder alle enten du er bedriftseier eller ansatt, betyr også mye. Min og vår filosofi er at dersom folk føler trygghet, trygghet for at sikkerhetsnettet, velferdsstaten, fungerer og fanger deg opp og deretter hjelper deg tilbake hvis du skulle være uheldig, tør du mer. Da blir du mer kreativ og skapende.

Å skaffe mer penger til investeringer til vei og bane, stadig forbedre kvaliteten i undervisningen, sørge for stabilt rentenivå og trygghet for økonomien, altså det som står øverst på ønskelisten til mange næringsforeninger, er langt viktigere enn å senke statens inntekter ved å fjerne skatter som formuesskatt. Dette er det heldigvis stor forståelse for.

Kenneth Svendsen (FrP) [12:52:44]: Det var med stor undring jeg fulgte med på svaret på min replikk til Torgeir Micaelsen. For det første svarte han, som alle andre fra de rød-grønne, ikke på spørsmålet, som gikk på om han ikke hadde sympati med alle dem som har dårligst inntekt i Norge, og som blir rammet hardest av alle prisøkningene på drivstoff, strøm og forbruksvarer. Jeg går ut fra at grunnen til at han ikke svarte, var at han ikke hadde et svar. Man kunne egentlig tro at han ikke brydde seg. Det han derimot svarte på, var alle problemene i andre land i Europa, som også flere fra de rød-grønne har snakket om. Jeg har stor sympati for alle menneskene i Europa som rammes av feilslått politikk i disse landene, men hvis ikke Micaelsen og de rød-grønne har fått det med seg, så behandler vi altså revidert nasjonalbudsjett for nasjonen Norge og hvordan vi kan gjøre det best mulig for dette landets innbyggere.

Micaelsen prøvde også i sitt innlegg å latterliggjøre at Fremskrittspartiet ikke klarte å nå sin målsetting om svenske priser på drivstoff. Her har han fulgt dårlig med i timen. For det første behandler vi en revidering av årets budsjett, det betyr at vi ikke framlegger et nytt budsjettforslag, men gjør endringer i budsjettet basert på endringer siden vi behandlet det ordinære budsjettet. For det andre må det være lenge siden Micaelsen var i Sverige, for med en nedsettelse av drivstoffavgiftene, som Fremskrittspartiet foreslår, vil prisen i Norge komme ned på eller under svensk nivå.

Nok om representanten Micaelsens manglende innsikt i hva Fremskrittspartiet faktisk foreslår. Fremskrittspartiet konstaterer at vi i vinter har opplevd en enorm økning i prisene på drivstoff. I tillegg har vi etter de kraftige avgiftsøkningene på tobakk og alkohol som de rød-grønne tvang igjennom i budsjettet, opplevd at smugling og handelslekkasjen fortsetter med uforminsket styrke. Vi fremmer derfor en grensehandelspakke hvor vi foreslår reduserte tobakks- og alkoholavgifter, samt redusert sjokoladeavgift. I dag er handelslekkasjen til Sverige på langt over 10 mrd. kr. Det er flere grunner til det, men avgiftsnivået på alkohol og tobakk er en av hovedårsakene til handelslekkasjen.

For dem som måtte lure på den dynamiske effekten av dette, så ville det vises ved økt avgiftsinngang i Norge fordi salget av tobakk og alkohol i stor grad ville overføres fra Sverige til Norge, økt inngang av moms fordi folk ville handle på norske butikker, samt høyere skatteingang fra dem som ville bli ansatt i norske butikker.

I flere år har flyttingen fra distriktene inn til sentrene økt. De siste tallene fra Nordland viser dette klart. Det er mange grunner til dette, men en fellesnevner for regjeringens tiltak mot dette og den stadig økende flyttestrømmen er at jo flere som flytter, jo mer av de samme tiltakene setter regjeringen inn. Jeg har mange ganger lurt på når regjeringen skal forstå at når en bruker feil medisin, nytter det ikke å pøse på med mer av samme medisin. Derfor bruker Fremskrittspartiet en annen type medisin, og selv om dette er en sammensatt problemstilling, fins det to områder som er viktige. Det ene er å senke nivået på avgifter som forsterker avstandskostnadene, noe som er spesielt aktuelt med de ekstreme drivstoffprisene vi har sett i vinter. Derfor senker også Fremskrittspartiet avgiftene på bensin og diesel. Så investerer vi kraftig i veibygging og vedlikehold, som merkes. Ingen av delene ønsker regjeringen. Den fortsetter å pøse på med mer av medisinen som ikke virker.

Økt bruk av motorsykler og mopeder vil løse mange av plassproblemene i de største byene. I dag er motorsykler spesielt hardt avgiftsbelagt. Det er etter Fremskrittspartiets syn ingen grunn til at motorsykler skal avgiftsbelegges annerledes enn biler. Derfor fremmer vi forslag om å likestille bil og motorsykkel avgiftsmessig, noe som vil senke prisen på motorsykler betydelig.

I vår ble det klart at elektriske biler av typen Opel Ampera og Chevrolet Volt ikke ble klassifisert som de bilene de faktisk er. Regjeringen har valgt å likestille denne typen biler med hybridbiler. Det er et skritt i riktig retning, men likevel ikke nok. Fremskrittspartiet foreslår en egen kategori for såkalte plugg-inn hybrider med lavere avgift enn hybridbiler. Det er selvfølgelig en nødløsning, for dagens bilavgiftssystem er for lengst gått ut på dato, noe denne flikkingen viser.

Som jeg sa innledningsvis, er Fremskrittspartiet opptatt av hvordan folk ute i Europa har det, men det er først og fremst problemer som må løses av befolkningen og regjeringen i de land det gjelder. Revideringen av nasjonalbudsjettet, som vi behandler i dag, er først og fremst en revidering av budsjettet som ble vedtatt i desember 2010. De forslag Fremskrittspartiet fremmer i salen i dag, vil gjøre det lettere for den delen av befolkningen som i dag har dårligst råd, fordi avgifter er usosiale og rammer uten hensyn til hvor mye en tjener. Tjener en mye, spiller det liten rolle om drivstoffavgiftene og strømprisene er høye, eller som Trygve Hegnar sa om bomavgiftene: Han håpet at avgiftene ble så høye at han fikk ha større deler av veien for seg selv. For Fremskrittspartiet er det viktig at ikke avgiftene har et nivå som er med på å gjøre folk med dårlig råd, enda dårligere stilt.

Anette Trettebergstuen (A) [12:57:55]: I dag både bekrefter vi og styrker den politiske kursen for landet. Regjeringen holder stø kurs mot målet om arbeid til alle, og budsjettet for 2011 er også innrettet med det mål å sikre lav rente, lav ledighet, og at så få som mulig skal oppleve å miste jobben eller bli permittert.

2011-budsjettet og revideringen av det, som vi behandler i dag, sikrer trygghet for folks jobb og hjem. Ingenting vi driver med i denne sal, er viktigere enn det.

Regjeringen investerer i arbeidslinja samtidig som vi gjennom gode sosiale ordninger sikrer hverdagen til dem som opplever å være ledige eller å bli ledige. Vi bruker revidert til å forsterke innsatsen for et mer seriøst arbeidsliv ved å styrke tiltakene mot den useriøse og ulovlige delen av arbeidslivet. Vi har i vinter sett mange tilfeller av grove brudd på arbeidsmiljøloven. Mangel på respekt for lover og standarder, spesielt i helsesektoren, og den eksplosive veksten i bemanningsbransjen, som jo har stått for mange av de groveste sakene, nødvendiggjør først og fremst en opprydding i bransjen – og det er vi i ferd med å gjøre – men det nødvendiggjør også bl.a. et mer effektivt og synlig arbeidstilsyn, som kan drive mer tilsyn hos flere. Regjeringen har også styrket Arbeidstilsynet flere ganger siden vi tok over regjeringsmakten i 2005, bl.a. i forbindelse med gjennomføringen av de to handlingsplanene mot sosial dumping. Og vi styrker tilsynet igjen i dag med 10 mill. kr, fordi vi er opptatt av et mer seriøst arbeidsliv.

Men det er arbeidsgiverne som har ansvar for å følge lover og regler, og for at arbeidstakerne ikke utnyttes. Det å forsøke å få f.eks. Adecco-saken til å handle om tilstanden i Arbeidstilsynet, ja det er som å gi en røykvarsler skylden for at det brenner. Det er en avsporing. For høyresiden i denne salen er det behagelig kun å diskutere tilsynet, og med det slippe å ta i det faktum at lovbrudd, sosial dumping, ofte er en konsekvens av – og øker med – liberaliseringen, konkurranseutsettingsiveren, og det som er høyrepolitikkens mantra: Det viktigste målet her i livet er mer igjen for pengene. Styrk tilsynet, er høyresidens eneste svar hver gang vi ser grove brudd på spillereglene i arbeidslivet. Samtidig stemmer de i denne sal imot viktige tiltak mot sosial dumping.

Regjeringen, derimot, fører en mangfoldig kamp for et bedre og mer seriøst arbeidsliv. Arbeidstilsynet er jo bare ett av de virkemidlene vi bruker mot et useriøst arbeidsliv. Prioriteringen av innsatsen til tilsynet, som nå skal rettes mot bemanningsbransjen og helsesektoren, er ressurskrevende, og derfor finner vi det riktig å styrke tilsynet i revidert.

Vi styrker også arbeidsmarkedstiltakene i revidert. Vi har fulgt og følger situasjonen på arbeidsmarkedet tett og har gjennom våren sett at nivået på tiltakene – for de folka som ikke er spesielt konjunkturutsatt og ikke nødvendigvis er de første til å nyte godt av synkende ledighet, de med nedsatt arbeidsevne – har vært for lavt. Det er et stort behov for arbeidsrettet bistand for disse folka. Det tar vi på alvor, derfor øker vi i revidert tiltaksnivået for personer med nedsatt arbeidsevne. Slik sikrer vi arbeid og aktivitet for flere. Arbeid til alle, også til dem som trenger litt ekstra hjelp, er som kjent vårt mål.

Vi styrker også Arbeids- og velferdsetaten med 84 mill. kr for å bidra til at folk skal oppleve en mer effektiv og bedre etat. Økningen skal gå til moderniseringsarbeid av IKT-systemene, raskere behandling av saker og økt innsats mot trygdemisbruk.

Disse økningene på arbeidsfeltet som vi vedtar i dag, er med på å forsterke arbeidet med en fornyet og forsterket arbeidslinje og en klarere og sterkere kamp mot den useriøse delen av arbeidslivet. Revidert budsjett bekrefter og forsterker kursen vår: Stø kurs mot arbeid for alle. Det er, som statsministeren sa, langt fra noen naturlov at vi lykkes her hjemme, det er i høyeste grad et resultat av klare politiske valg.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Gunnar Gundersen (H) [13:02:48]: Jeg satt og undret meg litt over representanten Torfinn Opheims fokus i sitt innlegg, når han bruker nesten hele innlegget på å forklare at forutsigbarhet er det viktigste for næringslivet. Det burde jo være en selvfølge. For alle som er opptatt av å utvikle norsk velferd, er forutsigbarhet for næringslivet selvfølgelig det viktigste. Hvis Torfinn Opheim også hadde lyttet til næringslivet, ville han ha hørt at formuesskatten seiler opp som sak nr. 2.

Revidert er jo ikke noen kamp om hovedstrukturen i skattesystemet vårt. Høyre tar ingen omkamp om det i revidert, som også representanten Sanner sa. Jeg synes det hadde vært konstruktivt av Opheim å bruke tid på det som faktisk forundrer oss litt, og det er at man ikke er mer opptatt av å styrke BSU. Det legger Høyre mye vekt på, for vi ser at det er unge i etableringsfasen som har det tøffest når det gjelder gjeldsoppbygging og det å komme seg inn i boligmarkedet. Jeg synes de rød-grønne, og særlig Arbeiderpartiet, burde ha den innfallsvinkelen at dette er en ordning som begunstiger dem med lav inntekt mest. Det er også en ordning som begunstiger dem som f.eks. har gjort et yrkesvalg i stedet for høyere utdanning. De kommer tidligere inn og får inntekt, dermed nyter de godt av skattefradraget.

Så litt om skattelister. Der anerkjenner vi at regjeringen tar noen grep, men vi synes ikke de går langt nok. Vi skjønner heller ikke hvorfor man skal øke tilgjengeligheten av skattelistene på Skattedirektoratets hjemmeside. Derfor foreslår vi at det fortsatt skal være begrenset til tre uker.

Jeg synes i det hele tatt dette med tilgjengelighet er en kjempeproblemstilling. Hvis vi googler mennesker som ikke har lyst til å være veldig mye i offentligheten, som enten har lav eller høy inntekt, eller som ligger litt på siden av det som er vanlig i samfunnet, vil man se at det stort sett er skatteoppslag som dukker opp på denne type mennesker. Det betyr at man sånn sett er i offentligheten nesten til evig tid.

Vi synes også at man burde ha gjort det identifiserbart hvem som søker på en i skattelistene. Det er ganske bekymringsfullt å høre om alle som mottar trusselbrev og den type ting med bakgrunn i skattelistene. Vi kan ikke skjønne hvorfor man ikke bruker MinID til å bygge opp et system der den som blir søkt på, blir varslet om at man er søkt på, og hvem som har søkt. Men her ligger det en uenighet.

Vi forundrer oss også litt over argumentasjonen rundt kritisk journalistikk. Jeg tror det var på en av våre tv-kanaler hvor jeg så et intervju med en som hørte til i B-gjengen. Han kjørte rundt i Ferrari og hadde null i inntekt. Han svarte – da han fikk spørsmål om hvordan det var mulig – at han leaset bilen. Journalisten klarte ikke å følge opp med et kritisk spørsmål om det virkelig ikke koster penger. Så jeg stiller spørsmål ved om dette blir brukt kritisk i det hele tatt.

Høyre er opptatt av innovasjonsevnen og konkurransekraften i norsk økonomi – det er helt sentralt for videreutviklingen. Derfor blir forsknings- og avskrivningssiden veldig sentralt. På begge disse sidene har vi forslag. SkatteFUNN bør styrkes. Jeg hører med forundring på en forskningsminister som ikke er veldig opptatt av å måle forskningsinnsatsen. Hun er særlig bekymret for å måle det opp mot BNP, for det svinger – sier hun. Problemet er vel mer at BNP vokser. Men argumentasjonen er jo ganske så underlig fra en forskningsminister, for er det ett område hvor den samfunnsøkonomiske avkastningen er vesentlig høyere enn den bedriftsøkonomiske avkastningen, så er det på forskning. Nettopp derfor trenger man jo ganske sterke incentiver for at næringslivet skal komme seg opp på det forskningsnivået som vi fra samfunnets side mener man skal være på. Det er den type grep vi har fokusert på i budsjettet.

Så en liten kommentar til Fremskrittspartiets forslag om skattefradrag for håndverkstjenester og serviceoppdrag. Det er riktig som saksordføreren sier, at vi ikke støtter det, for vi ser først og fremst på det som et godt tiltak i krisetider. Sverige var i en helt annen situasjon enn Norge er i nå. Vår utfordring er faktisk å finne den arbeidskraften, som statsministeren også var inne på, og å bruke den riktig. Og da mener Høyre at det er viktig å prioritere generelle skattelettelser, lettelser i formuesskatt og arveavgift, og den type ting, framfor å innføre nye skatteordninger.

Noe helt annet er det at vi kan ha felles interesse av å få eldre til å bo lenger hjemme. Der har vi et lite hint i en merknad, men det tar vi senere.

Per Arne Olsen (FrP) [13:08:16]: I revidert har denne salen en mulighet, en anledning, til å justere kursen, dra inn midler eller bevilge ytterligere midler basert på dagens situasjon, endringer som har skjedd, eller forutsetninger som har endret seg.

Jeg må innrømme at selv om jeg ikke har det genet som gjør at jeg er særlig misunnelig, er det én manns arbeid jeg av og til misunner, og det er representanten Torgeir Micaelsens, som ikke har en spesielt arbeidskrevende høst. Han har en jobb i starten av oktober hvor han skryter av statsbudsjettet, så sitter han stille i månedsvis uten å flytte en eneste krone eller å ta inn over seg et eneste signal, for deretter å gå ut og gjenta den samme skrytelisten når vi står her i dag. Akkurat den arbeidsinnsatsen må jeg innrømme at jeg misunner ham.

Men det har altså skjedd mye som skulle tilsi at vi burde kunne justere kursen. Og jeg er opptatt av – ikke helt overraskende – både helsefeltet og omsorgsfeltet. Spesialisthelsetjenesten har lenge vært preget av uro: sykehusskandaler, økende ventelister, manglende satsing på lokalsykehus, nå sist ved Nordfjordeid, og sist, men ikke minst, omstillingsprosessen ved Oslo universitetssykehus, som for meg fremstår som helt ute av kontroll.

Helse Sør-Øst har altså spesialisthelsetjenesteansvaret for halvparten av landets befolkning. Derfor var det også et sterkt og alvorlig signal da Siri Hatlen trakk seg som sykehusdirektør i Oslo fordi hun ikke anså de regjeringspåførte sykehuskuttene som forsvarlige innenfor den tidsrammen som var satt. I tillegg fryktet hun og flere i styret for at dette ville gå ut over pasientsikkerheten.

Fremskrittspartiet har advart mot denne utviklingen lenge og tydelig. Vi ønsker også primært et helt annet finansierings- og organiseringssystem enn dagens, vi ønsker et system hvor pengene følger pasienten. Dagens situasjon kunne vært unngått ved en handlekraftig regjering, men Fremskrittspartiet tar ansvar i revidert nasjonalbudsjett. Det er faktisk sånn at det er viktig å sette pasienten og sikkerheten for liv og helse først, og da kreves det satsing og ikke skuldertrekk.

Fremskrittspartiet foreslår over en halv milliard kroner i omstillingsmidler til sykehusene for å lose dem gjennom dagens omstillingsprosess uten at behandlingstilbudet og pasientsikkerheten rammes. Det er skuffende at regjeringen ikke kan være med på det samme, og at de tør å ta sjansen på at dette skal gå bra uten ekstra midler. Dette er en politikk som betyr at andre, altså pasientene, kan måtte betale prisen for handlingslammelse.

Spesialisthelsetjenesten er dessverre ikke det eneste området hvor det trengs et stort løft, og hvor det hadde vært behov for en mer handlekraftig statsråd og regjering enn det vi har i dag. Våre eldre fortjener større forutsigbarhet for at tilbudet faktisk er der den dagen behovet for f.eks. en sykehjemsplass oppstår. Media har gjennom flere år, og ikke minst i år, belyst at mange eldre ikke har denne forutsigbarheten, denne selvsagte retten som man burde ha. Fremskrittspartiet ønsker også på dette området at pengene skal følge hvert enkelt individ. Det er behovet til den enkelte, etter legens bestemmelse, som skal avgjøre om og når man får tildelt sykehjemsplass, og ikke kommunens økonomi. Vi ønsker derfor en statlig finansiering av eldreomsorgen, hvor pengene følger hver enkelt, og hvor den eldre får plass når det medisinske behovet tilsier det. Den retten som enhver seksåring har til en skoleplass, den samme retten burde enhver pleietrengende eldre ha til sykehjemsplass.

Men dette systemet er dessverre ikke en realitet i dag. Derfor må vi forholde oss til dagens rammefinansiering gjennom kommunene. Og da er jeg veldig glad for at Fremskrittspartiet i revidert nasjonalbudsjett har foreslått en satsing nettopp på eldre, ved å sette av en øremerket eldremilliard for å sørge for at vi får flere sykehjemsplasser, sårt tiltrengte sådanne, i norske kommuner.

Martin Kolberg (A) [13:13:31]: I replikkordskiftet mellom representanten Solberg og meg sa hun veldig tydelig at hun var helt uenig i representanten Siv Jensens framstilling av handlingsregelen: at den måtte på skraphaugen. Det er bra å høre at Høyres leder har et slikt standpunkt. Men det følger selvfølgelig en grunnleggende utrygghet i forlengelsen av en slik konstatering. At de to store opposisjonspartiene er uenige, og at det er helt tydelig at de ikke har noen samlet politikk, skaper selvfølgelig en stor utrygghet når det gjelder hva som er framtidens økonomiske politikk i Norge hvis de skulle være i nærheten av å få regjeringsmakt. Det kan vi konstatere når vi nå nærmer oss slutten på denne debatten.

Representanten Solberg hadde også en framstilling av vår bruk av handlingsregelen som jeg må si overrasker meg, fordi den er faktisk, operativ og politisk gal. Hun sier at vi ikke bruker handlingsregelen til det den var bestemt til. Jeg har valgt ut noen tall som illustrerer at representanten Solberg formodentlig ikke snakker mot bedre vitende – hun vet dette. Men hun må si det fordi hun vil forsøke å skjule det problemet hun har med bruken av pengene.

Samferdsel: En økning på 67 pst. siden hun selv satt i regjering, helseforetakene: en økning på 46 pst. siden hun satt i regjering, forskning – som hun antydet selv – en økning på 57 pst. siden hun satt i regjering, og Enova – et annet punkt – 153 pst. siden hun satt i regjering.

Det er jo dette pengene brukes til, slik Høyre også har sagt. Men det som selvfølgelig også er å si, er: Brukte de borgerlige partiene oljepengene annerledes da de satt i regjering? Nei, det gjorde de ikke, de brukte dem på nøyaktig samme måte som vår regjering bruker dem – dvs. de brukte dem til skattelettelser. For selv om vi kan konstatere at det i denne debatten er stor uenighet om handlingsregelen, slik vi nå har fått det illustrert – noe som i seg selv er urovekkende – så vet vi at høyresiden er enig om en ting, nemlig filosofien rundt at samfunnets økonomi blir sterkere ved hjelp av skattelettelser. Det er blitt sagt av Høyres representanter mange ganger, det er blitt sagt av Fremskrittspartiets representanter i denne sal i dag.

Hvilket samfunn, med hvilken økonomi, beviser at det er riktig? Vi kan jo se på Europa i dag, se til de økonomiene som er markedsstyrt, slik som Fremskrittspartiet og Høyre ønsker. La oss gjøre det: høy arbeidsledighet, men framfor alt noe som truer hele den vestlige økonomiens balanse, og dermed den norske, nemlig store underskudd i statsfinansene, med enorme konsekvenser for velferdsstatens stabilitet, og dermed grunnlaget for verdiskapingen. Det er høyresidens filosofi, og jeg mener vi ikke kan avslutte denne debatten før vi har fått slått fast det. Jeg mener virkelig at de burde ta dette grunnleggende inn over seg.

Det siste jeg vil si, er knyttet til at vi ikke skal avslutte denne stortingssesjonen før vi her i denne salen har fått sagt at høyrepartienes angrep på arbeidslivet, er bemerkelsesverdig. Den tilmålte tiden tillater ikke at jeg nå går inn i alt det dette kommer til å bety for norske arbeidstakere. Men det som virkelig forundrer meg, er at man ikke forstår at et destabilisert arbeidsliv ødelegger verdiskapningen og kapitalavkastningen. Det forstår jeg ikke. Jeg har aldri forstått det, og det er aldri noen fra høyresiden som klarer å forklare det.

Det aller siste jeg må få sagt, er: Tybring-Gjedde klagde på skattefradraget på fagforeningskontingenten. De foreslår å nulle det ut. Men det er ingen reduksjon i fradraget for arbeidsgiverne. Jeg skal ikke bruke det uttrykket som Tybring-Gjedde brukte, men god moral er det i hvert fall ikke.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:19:03]: Jeg kunne godt tenke meg å diskutere litt moral med representanten Kolberg, men jeg hadde forberedt meg på noe annet, som det er viktig at velgerne får vite noe om, nemlig tempoet på den ikke-vestlige innvandringen til Norge, som er eksplosiv. Det er anslått at det kommer ca. 15 000–20 000 ikke-vestlige innvandrere til Oslo hvert år, og at vår opprinnelige befolkning – etniske nordmenn – vil være i mindretall i år 2030. Det er mindre enn 20 år til. Flere har påpekt at denne utviklingen ikke er bærekraftig økonomisk. Men det er ikke det viktigste: Den er ikke bærekraftig kulturelt og verdimessig.

Er Martin Kolberg – og det vil jeg gjerne at velgerne får vite før valget – enig i at dagens ikke-vestlige innvandring ikke er bærekraftig, slik mange av rapportene har vist, eller vil han fortsette å akseptere, og fortsette å argumentere for, regjeringens innvandringspolitikk, som altså får denne konsekvensen som Finansavisen viste til i forrige uke. Eller vil han rett og slett bare vri seg unna med snikksnakk og ikke svare på spørsmålet mitt?

Martin Kolberg (A) [13:20:05]: Jeg mener at den innvandringspolitikken vi fører, er den realistiske og riktige innvandringspolitikken. For det er ikke mulig, slik Fremskrittspartiet ofte forsøker å gi inntrykk av, at Norge kan melde seg ut av denne utviklingen. Tybring-Gjeddes politiske parti har ikke noen innvandringspolitikk – i alle fall ingen integreringspolitikk. De vil ha en stopp i dette. Det er helt urealistisk å tenke seg – selv om de forsøker å gjennomføre sin politikk – at det vil være mulig å stenge de norske grensene. Det finnes intet internasjonalt eksempel på at det er mulig, og det er heller ingen andre i denne sal som støtter en slik politikk.

Når det gjelder bærekraften, vil jeg si at vi selvfølgelig ser veldig tydelige eksempler på at det er utfordringer knyttet til innvandringen. Det er jeg enig i, men jeg mener at regjeringen håndterer det på en veldig god måte.

Jan Tore Sanner (H) [13:21:16]: Det gleder meg at også representanten Martin Kolberg tar for gitt at det blir regjeringsskifte i 2013.

Jeg merker meg imidlertid at når han ser utover Europa og snakker om land med stor gjeld, glemmer han å legge til at de fleste av dem er sosialdemokratisk styrt. Men det borgerlig styrte Sverige går nå mot overskudd og jobber seg ut av krisen, og skattereduksjoner har bidratt til at mange av dem som sto utenfor arbeidsmarkedet, nå er på vei inn i jobbmarkedet.

Så til oljepengebruken: De tallene som Kolberg bruker, er totalt uten relevans i denne debatten. For han vil kunne bruke tilsvarende tall som viser at økningen på alle andre poster har vært omtrent like stor. Prioriterer man alt, så prioriterer man intet. Det NHO har dokumentert, er at mens ni av ti kroner av det økte handlingsrommet i vår regjeringstid gikk til kunnskap, samferdsel og skattelettelser, så har kun to av ti kroner gått til tilsvarende i denne perioden.

Er Martin Kolberg uenig med sentralbanksjefen når han påpeker at denne biten av handlingsregelen har kommet noe i bakgrunnen under den rød-grønne regjeringen – nemlig det å skape vekst gjennom oljepengebruken?

Martin Kolberg (A) [13:22:34]: Selvsagt er det ikke slik at jeg tar det for gitt at de borgerlige partiene skal vinne neste valg; jeg bare peker på hva som i tilfelle er konsekvensene.

Når det gjelder Sverige, er det det å si at jeg hører hva som blir sagt om tallene, men jeg la merke til at både representanten Solberg og representanten Sanner var nødt til å holde seg til prognoser for å få dokumentert utviklingen i Sverige, ikke de faktiske tallene. For tallene viser at de har dobbelt så høy arbeidsledighet som i Norge, og har en enorm ungdomsarbeidsledighet.

Jan Tore Sanner (H) [13:23:03]: Den er på vei ned.

Martin Kolberg (A) [13:23:04]: Ja, den er på vei nedover, men det er en prognose. Faktum i dag, som vi får holde oss til, Sanner, er nemlig det motsatte, at velferdsordningene i Sverige nå er under voldsomt press på grunn av underfinansiering av en borgerlig regjering. Så de betaler en veldig høy pris for at de skal få en såkalt vekstindeks. Det er jo begynnelsen på utviklingen av Forskjells-Sverige, og det er demonteringen av det som ble kalt for folkhemmet. Så det er det som er situasjonen i Sverige, og ikke noe annet enn det.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:23:40]: Når representanten Martin Kolberg snakker, lytter jeg alltid litt ekstra, for det pleier som regel å komme mye bra. I dag var jeg derfor litt skuffet over at det meste av innlegget handlet om Høyre og om Fremskrittspartiet. Men på slutten toucher Kolberg inn på noe veldig viktig, nemlig arbeidsmarkedet og situasjonen der. Det er et felt som Arbeiderpartiet alltid har vært opptatt av, og iallfall i valgkampen kjørte slagordet «Arbeid til alle».

Men det er én stor bekymring jeg har når jeg ser på arbeidsmarkedet nå, og det er det som kan kalles en gruppe som faller helt utenfor, mellom to stoler, som ikke er arbeidsledige, og som heller ikke er kommet ut i varig uføretrygd, nemlig de med nedsatt arbeidsevne. I dag er det 220 000. Kolberg snakket om alle tall som økte, og siden Bondevik II har det økt fra 150 000 til 220 000. Tiltaksplassene i dag utgjør ca. 66 000, og i revidert, som blir vedtatt i dag, er snittet på 53 000. Hvorfor er det sånn at Arbeiderpartiet ikke ønsker å hjelpe flere av disse menneskene inn i arbeid?

Martin Kolberg (A) [13:24:51]: Vi har en stor satsing på dette området innenfor en rekke felter, og satsingen på arbeidsplasstiltakene har vært sterkt økende hele tiden. Vi har hatt et veldig fokus på det, og har det som en sentral målsetting for regjeringens politikk.

Jeg innser at dette er et vanskelig felt, fordi det er krevende i et avansert samfunn å få plass til alle. Det er krevende, det skal vi alle sammen innse. Men jeg synes det er uriktig å påstå at ikke vi har fokus på dette, for det har vært et sentralt element i regjeringens politikk helt fra begynnelsen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Arve Kambe (H) [13:25:44]: (ordfører for sak nr. 5): I Høyres alternative reviderte budsjett finner vi grunn til å bruke noe mindre penger enn regjeringen. Men til tross for det klarer Høyre å prioritere at man fra 1. juli 2011 fjerner arveavgiften. Det er en avgift som i beste fall er en dobbeltavgift, og ofte er det reelt en trippelavgift på det som allerede er betalt gjennom flere generasjoner – på alt fra hus og hytter til boliger. Men det som den rød-grønne regjeringen i denne perioden også har bidratt til, er å styrke provenyet for arveavgiften når det gjelder generasjonsskifter i små og mellomstore bedrifter, som har store konsekvenser.

Det som Høyre også ønsker å gjøre noe med, er en videre satsing på bruk av gass i Norge. I hovedbudsjettet vårt har vi fulgt opp strategien som et samlet storting i praksis har hatt for økt bruk av naturgass. I dette budsjettet har vi lirket litt inn i det som både finansministeren, miljøvernministeren og næringsministeren har noen saklige problemer med, og det er faktisk det at man både i klimaforliket og i økonomisk miljøteori, også representert ved en statssekretær i Finansdepartementet, skal slutte å ha dobbel virkemiddelbruk når det gjelder miljøavgifter. Gasskraftverket på Kårstø og gasskraftverket på Mongstad har kvoteplikt. I tillegg har de nå fått en CO₂-avgift som medfører både feil bruk av ressursene og konkurranseulemper som regjeringen faktisk egentlig ikke ønsker, men som man lukker øynene for og lar gå allikevel. Det er ikke godt nok, og det tror jeg finansministeren vet utmerket godt selv at han må gjøre en endring på, og det har Høyre forventninger til at regjeringen rydder opp i.

Så er det sånn at regjeringen og Stortinget i dag heldigvis utvider gassavgiftsfritaket til også å gjelde offshorefartøyene. Det er Toll- og avgiftsdirektoratet som skal lage forskriften til dette, og det som ofte et direktorat gjør, er å innskrenke det som Stortinget og regjeringen tror at de har gjort. Det kommer nå allerede rapporter om at man prøver å unnta en del skip, i forhold til havvindmøller, i forhold til oppdrett og i forhold til annet. Da skal man ikke få fritak. Samtidig vet man at både verft, skipsbyggere og rederier mer og mer planlegger gasskip i dag. Hvis det skal være usikkerhet om hvem som skal få unntak fra CO₂ -avgiften avhengig av hva slags skip det er, blir det helt feil. Det må finansministeren rydde opp i.

Høyre har også sagt noe i budsjettet nå om den miljøbilsatsingen som er nødt til å komme. Den teknologiske utviklingen har sprunget langt foran regjeringen, langt foran Toll- og avgiftsdirektoratet. Det har medført at man fikk den Opel Ampera-saken, som også involverer både Peugot, Volvo, Toyota og andre billeverandører, som regjeringen nå har fått laget en foreløpig løsning for. For Høyres del har vi sagt at vi er nødt til å se på komponentene i engangsavgiften. For det er klart at det er ganske ironisk at de store elbilene for familier kommer til å ha så store, tunge batterier at vektkomponenten blir en stor utfordring for den type biler. I tillegg vet vi at skal barnefamilier kjøpe de bilene, må de ha sikkerhetsutstyr som gjør at de faktisk kan kjøpe dem. Summen av batteri- og sikkerhetsutstyr gjør at vektkomponenten fører til at bilene blir for dyre. Det har Høyre lyst til å gjøre noe med i våre budsjetter.

Jeg er også saksordfører, og skal klare meg innenfor rammene for det, for Dokument 8:141 S, representantforslag fra Borghild Tenden og Trine Skei Grande, om ny grønn skattekommisjon. Min innstilling var at dette vedtar vi. Det har fått tilslutning fra Venstre, selvfølgelig, og Kristelig Folkeparti. Når Høyre anbefaler Stortinget å si ja til ny grønn skattekommisjon, mange tiår – nesten – etter at vi hadde den forrige, skyldes det ikke nødvendigvis at vi er enig i partiet Venstres ulike forslag på miljøsiden. Men vi er ganske sikre på at en grønn skattekommisjon vil skape fornyet fokus på økonomisk politikk i forbindelse med miljøet. Slik tror vi at vi kan gripe det an. Så må vi leve med at det i en kommisjon, som i Stortinget og i regjeringen, vil være ulike løsninger på det. Men det er helt på sin plass at en helhetlig skattekommisjon, med et miljøvennlig fokus, er det vi trenger de neste årene. Det er bakgrunnen for at jeg anbefaler dette. Jeg tar opp forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Presidenten: Representanten Arve Kambe har tatt opp det forslaget han refererte til.

Bård Hoksrud (FrP) [13:31:10]: Det har vært interessant å følge med i debatten. Jeg registrerer at finansministeren sa noe sånt som at det kun er ved helt spesielle hendelser at man skal gjøre endringer på statsbudsjettet. Jeg skjønner at finansministeren ikke synes at det at vi er i ferd med å få Europas dårligste veinett, er en spesiell hendelse som har skjedd i det siste. Men det kunne vel hende at i hvert fall flommen i Oppland og Hedmark er en hendelse som har skjedd i det siste som regjeringen burde ta inn over seg og begynne å gjøre noe med, og komme med noen forslag til å gjøre noe på infrastruktursiden der.

Fra regjeringspartiene har jeg hørt i denne debatten stadig vekk at man skal bruke pengene på de store og viktige oppgavene, som bl.a. infrastruktur. Det er vel ikke akkurat å ta dette på alvor når en stadig større del av infrastrukturen vår blir dårligere og dårligere. Forfallet på fylkenes gamle og nye fylkesveinett vil nå koste et sted mellom 23 mrd. kr og 25 mrd. kr å utbedre. I tillegg vil forfallet på riksveinettet koste et sted mellom 7 mrd. kr og 10 mrd. kr å utbedre – dette til tross for at dagens regjering sier at det aldri har vært bevilget mer penger av noen regjering før. Det er ikke veldig imponerende. Det er stort sett alltid sånn at enhver ny regjering vil si at den bevilger mer penger enn den forrige regjering. Det skyldes bl.a. økte kostnader og lønnsøkninger osv., som må kompenseres. Derfor er det ikke veldig vanskelig å si at man bevilger mer penger enn noen annen regjering har gjort før.

Dessverre er resultatet – etter seks år med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i regjering – at veinettet fortsetter å forfalle. Det forfaller fortere enn det man bevilger for å stoppe forfallet. Nettopp derfor foreslår Fremskrittspartiet at man skal bevilge 3,5 mrd. kr ekstra til riks- og fylkesveinettet i forbindelse med dette reviderte budsjettet. Mange steder er veinettet så dårlig og farlig at det nå faktisk går på trafikksikkerheten løs. Flere steder er det så dårlig at selv det å legge asfalt og vedlikeholde veinettet blir trafikksikkerhetstiltak. Sånn burde det ikke være. Trafikksikkerhetstiltak burde jo komme i tillegg, i form av nye firefelts motorveier, i form av midtdelere og andre tiltak, som er med på å sørge for å redusere trafikkulykkene. Det er tiltak som virkelig betyr at man tar null hardt skadde og null drepte i trafikken på alvor.

I år skal altså denne regjeringen bygge 20 km firefelts motorvei. Den skal bygge ca. 33 km midtdelere. Det er for peanøtter å regne, spesielt når vi vet at Sverige bygger 200 km midtdelere bare i år – og spesielt når vi vet hvilke enorme utfordringer vi har, og hvor enormt behovet er. Derfor er det viktig å løfte. Det er det Fremskrittspartiet foreslår ved å øke bevilgningene til riksveinettet med 2 mrd. kr og fylkesveinettet med 1,5 mrd. kr. Dette er jeg sikker på verken vil velte økonomien eller øke inflasjonen, slik det kan høres ut som i dag med skremselspropagandaen fra regjeringspartiene. Eksempler på at det er fornuftig, får man ved tilbakemeldinger når man reiser og møter folk fra næringsliv, økonomer og andre. De forstår ikke hvorfor vi ikke investerer mer i infrastruktur. For er det noe både folk flest og alle økonomer og andre skjønner, er det at vi trenger et skikkelig infrastrukturnett i hele landet, hvis man ønsker å ta i bruk hele landet, som enkelte partier i regjeringskvartalet sier de er opptatt av.

Jeg vil også peke på noen av de forslagene vi fremmer i dag. Det er akutte behov for å utbedre E134 på strekningen mellom Kongsberg og Notodden. På brua ved Elgsjø har det vært mange ulykker. Dessverre har det også vært ulykker med dødelig utfall. Det er et skrikende behov etter å få gjort noe der. Derfor foreslår Fremskrittspartiet konkret å bevilge 50 mill. kr ekstra for å finne en løsning for disse trafikkfarlige strekningene.

Jernbaneverket sier at etterslepet nå er på 7 mrd. kr. Derfor foreslår vi å øke bevilgningene til vedlikehold på jernbanen med 100 mill. kr.

Avinor har store investeringsbehov og store investeringsutfordringer. Derfor foreslår vi å tilbakeføre 189 mill. kr til Avinor. I stedet for at det skal tas ut i utbytte, bør staten tilbakeføre dette for å sikre flyplasser og sørge for å utvikle lufthavnene som Avinor har ansvaret for.

Fremskrittspartiet er ikke bare opptatt av økt sikkerhet på veiene, men også på andre områder. Derfor foreslår vi at man tar bort avgiften på nødpeilesendere. Vi foreslår at man styrker Redningsselskapet. De gjør en fantastisk jobb nå på sommeren. Det skjer dessverre altfor mange ulykker, og da er det synd at man må redusere både tilbudet og beredskapen fordi man ikke får det tilskuddet man burde hatt fra staten.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Irene Johansen (A) [13:36:38]: Da revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram i mai, var reaksjonen fra bl.a. Venstre at forslaget «løser ingen av de utfordringene Norge står overfor», og at «regjeringen ikke har noen vilje til retning for Norge». Med et slikt utsagn skulle man jo tro at Venstre i sitt eget forslag til revidert nasjonalbudsjett angir en tydelig retning for Norge. Men forslaget vitner heller om full fart i alle retninger. Venstre sier selv i innstillingen at dette er en budsjettrevisjon, og at opplegget som presenteres, ikke reflekterer alle Venstres politiske prioriteringer på alle områder. Slik er det også med regjeringens forslag. Det er en budsjettrevisjon som viderefører og forsterker den retning og de politiske prioriteringene som ligger i budsjettet for 2011. Det er ikke et nytt budsjett. Målene for den økonomiske politikken er arbeid til alle, en bærekraftig utvikling, økt verdiskaping, en mer rettferdig fordeling og å styrke velferdsordningene.

Regjeringen har lagt fram et revidert nasjonalbudsjett for 2011 for fortsatt oppgang i norsk økonomi. Veksten er høyere enn anslått i fjor høst, da budsjettet ble lagt fram, og ledigheten lavere. Hovedoppgaven for den økonomiske politikken har i etterkant av finanskrisen vært å holde folk i arbeid, og det har vi klart veldig bra. Arbeidsledigheten er nå nede på 3 pst. av arbeidsstyrken og er lavere enn gjennomsnittet de siste 20 år. Utfordringen er å ta vare på disse gode resultatene framover. En klar retning og politisk prioritering for Norge. I forslaget til budsjettrevisjon ligger også en lavere oljepengebruk enn forutsatt i budsjettet. Det betyr at vi nå ligger under 4 pst.-banen i handlingsregelen.

Høyre peker i sine merknader til revidert nasjonalbudsjett på intensjonene som lå til grunn da handlingsregelen ble vedtatt i 2001, om å bruke de økte inntektene til vekstfremmende tiltak, og mener at økt bruk av oljepenger skal kanaliseres til investeringer i infrastruktur, utdanning og forskning og til vekstfremmende skattelettelser. Ja, det er riktig at disse områdene ble pekt på, men også andre områder bidrar til vekst. Det er en rekke poster i budsjettet totalt sett som bidrar til økt framtidig verdiskaping og velferd. OECD har f.eks. anbefalt OECD-landene å styrke innsatsen overfor barn i førskolealder, basert på analyser som viser at dette gir høy samfunnsøkonomisk avkastning. Dette har vi gjennomført i barnehagereformen. Barnehager og skolefritidsordning, regjeringens satsing på tidlig innsats i skolen og økt fullføring av videregående opplæring er viktige bidrag til framtidig verdiskaping.

I tillegg vil jeg peke på regjeringens satsing på utbygging av infrastrukturen. Det er vanskelig å kjenne seg igjen i den svartmalingen som representanten Hoksrud framførte i sitt innlegg. Regjeringen har fulgt opp vedtakene i Nasjonal transportplan, både i forrige periode og i denne perioden, og har også vedtatt en ambisiøs plan som nå følges opp.

Det er heller ikke riktig at justering av skatte- og avgiftssystemet er kommet i bakgrunnen. Denne regjeringen har videreført skattenivået fra 2004, og innenfor dette nivået er det gjennomført en stor skattereform, momsgrunnlaget er utvidet og formuesskatten forbedret.

Thomas Breen (A) [13:39:58]: Jeg har lyst til å ta tak i noe statsministeren sa, nemlig at det ikke er noen naturlov som sier at Norge ikke kan havne i økonomiske vanskeligheter. Så hører jeg på representanten Hoksrud, den siste representanten fra Fremskrittspartiet her på talerstolen, som tydeligvis ikke helt tar inn over seg dette faktum.

Da har jeg lyst til å fortelle en liten historie om en stat som heter Nauru. Det er en liten øy utenfor Australia som ble selvstendig i 1968. De har – eller hadde – i likhet med Norge store naturlige ressurser, i form av noe som heter guano, som kommer av mange tusen år med fugleskitt. Det har gjort at de hadde verdens største forekomst av fosfater. Så ble de selvstendige i 1968 og begynte å utvinne dette på egen hånd i 1970. De gikk fra å være et svært, svært fattig land til å bli verdens nest rikeste land, målt i inntekt per innbygger. Det gikk faktisk så bra i Nauru at de hentet fremmedarbeidere til å ta ut disse fosfatene, mens de selv egentlig koste seg. De dro ofte til Australia på shoppingturer, de hadde to–tre biler hver, og en båt, de bygde 27 km vei rundt øya, så de kunne kjøre. Men så begynte det på 1990-tallet å ta slutt på guanoen, og inntektene ramlet radikalt. I dag sitter de igjen med verdens høyeste forekomst av diabetes, ekstrem fedme og en synkende levealder. Grunnen til det var selvfølgelig at de få finansieringene de prøvde seg på for å forvalte naturressursene – for de fremtidige generasjonene – var å sette opp en opera i London, som floppet, og de kjøpte et hus i Melbourne som ble tvangssolgt for kort tid siden for å dekke gjeld. I dag er de igjen tilbake til å være et veldig fattig land, og går nå til de internasjonale institusjonene og ber om gjeldssanering.

Hvorfor er dette relevant? Jo, det er nå slik at innenfor ethvert tema går det en vei fra fortiden, via nåtiden og inn i framtiden. Og når man ser på Fremskrittspartiet fra fortiden, f.eks. da Carl Ivar Hagen midt på 1970-tallet sto her på denne talerstolen og sa at det kunne være en god idé å selge våre oljeressurser for 10 mrd. kr, via 1990-tallet, da man syntes det var helt greit å fremme forslag om å redusere petroleumsskatten vår, som ville gjort at vi hadde tapt titalls milliarder kroner av oljefondet, til nå, når de altså ikke anerkjenner handlingsregelen som en økonomisk leveregel – da synes jeg at den veien Fremskrittspartiet har fra fortiden, via nå og inn i framtiden, minner mistenkelig mye om den veien Nauru har gått.

Øyvind Halleraker (H) [13:43:00]: Det er to temaer som regjeringspartiene stadig kommer tilbake til i denne debatten, og det ene er med hvilken fortreffelighet de har løst finanskrisen i Norge. Jeg må si at jeg kjenner en litt flau smak i munnen når man sammenligner seg med land i Europa og resten av verden, som hadde helt andre forutsetninger da man gikk inn i denne finanskrisen. Det vet alle som sitter i denne salen. Derfor synes jeg vi bør slutte å snakke om det. Vi hadde forutsetninger som gjorde at vi slapp både å gå ut på lånemarkedet og andre ting; vi kunne gå i vår egen pengepung og løse dette.

Et annet forhold er at man viser til den økte pengebruk som denne regjeringen har foretatt i senere år, og hvor mye bedre det går i norsk økonomi. Jeg har lyst til å minne om – gjerne i sammenligning med Bondevik II-perioden – det som sto i Dagsavisen da denne regjeringen overtok, i 2005. Da var det et stort oppslag hvor det sto at denne regjeringen «kommer til duk og dekket bord». Det man mente, var at Bondevik II-regjeringen faktisk hadde ryddet opp i norsk økonomi i løpet av fire år. Man innførte sågar betydelige stimuleringstiltak i form av skatte- og avgiftslette, og det var kanskje særlig investeringsavgiftens bortfall – som medførte en enorm stimulans i næringslivet – som ga oss ny vekst og bedre økonomi og dermed velferd i hele landet. Så når disse tingene stadig trekkes fram, er det kanskje lurt å nyansere bildet noe.

Når Høyre i sitt alternative reviderte budsjett har prioritert samferdsel, er ikke det uten grunn. Det er rett og slett fordi vi ser at veiforfallet fortsetter. Derfor tar vi opp igjen forslaget om et eget vedlikeholdsfond. Vi ser at vi får et økt press på storbyene, derfor fokuserer vi på mer penger og målrettede tiltak for å få til fremtidsrettet baneutbygging i de fire storbyområdene, og skisserer en organisasjon for å få det til.

I tillegg: Vårt hovedanliggende er faktisk trafikksikkerhet. Det har det vært de siste to årene. Vi må få ned ulykkestallet fordi det fører til store menneskelige lidelser, men selvfølgelig også fordi det påfører samfunnet store kostnader. Derfor prioriterer vi penger til trafikksikkerhet både på fylkesveinettet og på riksveinettet. Så inviterer vi igjen regjeringspartiene til vår form for prosjektorganisering, nemlig OPS-løsninger på de viktigste veiene våre.

Bent Høie (H) [13:46:11]: Høyre foreslår mer til sykehjemsplasser for å sikre alle eldre en verdig alderdom. Vi har hatt like mye penger til kommunene som regjeringen gjennom de siste seks årene. Det er derfor ikke en krone til å rekruttere flere ansatte i helse- og omsorgssektoren som ikke også Høyre har stemt for. Men penger gir deg ikke omsorg, penger holder deg ikke i hånden, penger gir ikke kunnskap om hva som er den beste behandlingen. Mennesker, derimot, gir omsorg, de holder deg i hånden, og de har kunnskap.

Stadig flere skal ha pleie og omsorg. Dette krever også flere mennesker til å yte pleie og omsorg. Det er ikke nok bare å rekruttere flere folk, målet må være å rekruttere flere fagfolk. Det er her Høyre og regjeringspartiene skiller lag. De er opptatt av antall hender, og det er bra med varme hender, men som Florence Nightingale, grunnleggeren av sykepleierfaget, sa: Det arbeidet som duger, er det som blir utført av dyktige hender, ledet av en klar hjerne og inspirert av et kjærlig hjerte.

Før kom eldre spaserende til aldershjemmet med koffert i hånden. I dag kommer de i ambulanse til sykehjemmet. I snitt har hver beboer på et sykehjem nå seks ulike aktive diagnoser. Dette krever mennesker med kunnskap til å håndtere den typen utfordringer. Behovet for ansatte øker, men hvis dette blir dekket inn med flere ufaglærte, vil kvaliteten på tjenesten gå ned. De med størst behov for hjelp kan ikke møtes av dem med minst kompetanse. I dag er det en av tre som jobber i omsorgssektoren som er ufaglært. De gjør en formidabel innsats og strekker seg langt, men de pålegges oppgaver og et ansvar som de ikke har de rette mulighetene for å ta. I omsorgen er kompetanse lik kvalitet. Derfor foreslår Høyre også i årets reviderte budsjett mer penger til at kommunene skal kunne tilby disse ansatte mulighet til å få en fagutdannelse. Når regjeringen er mer opptatt av å love flere ansatte enn å ansette flere fagfolk, svekkes kvaliteten.

Denne uken har regjeringspartiene svekket kravene til kompetanse i den nye loven om kommunale helse- og omsorgstjenester. Kommunene skal få mer ansvar for helse- og omsorgstjenestene, likevel mener regjeringen at det ikke er nødvendig å stille krav om at kommunene har sykepleiere, jordmødre eller fysioterapeuter. Hvis man trenger opptrening etter en skade, trenger man en fysioterapeut. Hvis man trenger hjelp til medisinering, trenger man en sykepleier, og hvis man skal gå til svangerskapskontroll, trenger man en jordmor. Det er ikke likegyldig om disse faggruppene finnes i kommunen, det er faktisk helt avgjørende for en god helse- og omsorgstjeneste. Kvalitet i omsorgen krever at vi sikrer de eldre de fagfolkene som er nødvendige for å gi dem den beste behandlingen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:49:20]: I denne debatten synes jeg det har vært mange bra innlegg, og mye sindig debatt. Derfor ber jeg om at mitt innlegg blir trodd på at det oppriktig skal være konstruktivt og ikke en svartmaling av situasjonen.

Det er en utfordring som jeg mener vi må ta mye mer seriøst i årene framover, og som burde vært tatt mye mer seriøst i det året vi er inne i, og det er hvordan vi skal få flere mennesker ut i arbeid. Vi kan lett slå oss på brystet med lav arbeidsledighet, og det er bra, men vi har en utfordring med at stadig flere faller helt ut av arbeidslivet. Jeg skal ikke begynne noen retorikk om utenforskap, eller om det er 600 000 eller 800 000, men det er for mange som faller ut.

Fra 2005 og fram til i dag er antallet mennesker med nedsatt arbeidsevne økt fra 150 000 til 220 000. Det har blitt 70 000 flere mennesker som er definert av Nav som mennesker med nedsatt arbeidsevne. Det er egentlig en bra definisjon, for det definerer at vi har en restarbeidsevne, at vi ser et potensial i dem. Men det er en definisjon som betyr at det trengs en betydelig innsats og hjelp fra det offentlige, og en betydelig innsats fra brukeren selv for at han skal komme ut i arbeid.

Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talskvinne, Anette Trettebergstuen, sa at tiltaksnivået har vært for lavt, og derfor øker vi det i revidert. Men faktum er at snittet til nå i år er at 60 000 mennesker og litt mer er på arbeidsmarkedstiltak for mennesker med nedsatt arbeidsevne. De er ikke utsatt for konjunkturer i det hele tatt, de trenger hjelp for å komme ut. Om arbeidsledigheten går ned, betyr ikke det så mye for dem. Derfor blir det feil når budsjettene i dag styres så mye etter arbeidsledigheten. Nå ser jeg på finansministeren, og dessverre er det ikke mulig å bli sur på finansministeren, både fordi han er Sigbjørn Johnsen, og fordi jeg er en sørlending som ikke klarer å bli sur! Men jeg kan i hvert fall være streng: I neste budsjett må vi ta enda større høyde for at den gruppen mennesker øker. Nav sier selv i sine rapporter at hvis vi ikke får flere mennesker på tiltak for å hjelpe flere, gi dem arbeidstrening, gi dem utdanning, kommer de seg ikke ut. Nav sier det så sterkt som at køen vil øke. Det er flere som vil bli uføretrygdet, og det er flere som vil havne i fattigdom.

Vi er alle enige om at det er humankapitalen og arbeid som er det viktigste. Så jeg ber innstendig fra Kristelig Folkepartis side om at man i de neste budsjettene tar det enda mer på alvor. Nå er snittet 53 000, og det er snittet. Det betyr at hvis det som står i revidert skal følges, må en til høsten ned fra 60 000 for å oppnå et snitt som kanskje er ned mot 40–45 000. Det går ikke an.

Siden jeg har 10 sekunder igjen, og det er siste møtedag, vil jeg si: Gode president, det har vært en ære å ha deg som president!

Anders B. Werp (H) [13:52:33]: Debatten her dreier seg jo i stor grad om begrepet trygghet: trygghet for det daglige arbeidet til folk, trygghet for at vi som nasjon setter vårt forbruk i et rimelig forhold til inntektene, og ikke minst tryggheten for folks hus og hjem. Dette er viktige dimensjoner i Høyres tilnærming til den økonomiske politikken.

Men for Høyre dreier trygghet seg også om trygge lokalsamfunn, det at vi har mulighet og kan føle oss trygge på at vi kan sende våre barn til skolen hver dag, selvfølgelig for at de skal lære mer for å få en ballast med videre på veien gjennom livet, og for å få et positivt selvbilde, men også slik at de under oppholdet på skolen kan føle trygghet, slik at de er skjermet for mobbing, for narkotikasalg, osv. Dette er synliggjort i Høyres alternativ til revidert budsjett.

I vårt budsjett er det også synliggjort at vi ønsker å skape trygghet for våre ungdommer som ønsker å gå ut og hygge seg på byen i helgen, særlig for jentene. Det har vi sett eksempler på ikke minst her i Oslo, at det er behov for å øke denne tryggheten. Vi ser nå at det er store utfordringer i Trondheim. Derfor øker vi politibudsjettet, nettopp også for å skape den tryggheten. I vårt alternative statsbudsjett og i dette reviderte budsjettet bevilger vi nær en halv milliard kroner mer til politiet. Det er nødvendig for å skape trygghet, og fordi vi samtidig ser at politidekningen i landet er lavere nå med denne regjeringen enn da vi selv satt i regjering.

Det er også viktig å skape trygghet når det gjelder å forebygge framvekst av organisert kriminalitet. Derfor la Høyre fram i dagens møte et forslag om intensivert kamp mot énprosent-MC-miljøet, som er i vekst over hele landet. Det er også derfor vi i vårt budsjettforslag i dag ønsker å gi en håndsrekning til de frivillige som driver et verdifullt rehabiliteringsarbeid i fengsler og for tidligere fanger, slik at de kan komme ut av fengslene og fungere i det lovlydige samfunnet uten tilbakefall til kriminalitet. Det er også trygghet. Det er en helhet i vårt alternative budsjett som bredder perspektivet på trygghet til en samfunnsutvikling som Høyre ønsker å legge til rette for.

Willy Pedersen (A) [13:55:29]: Norge har i hvert fall gjennom de fire siste årene hatt et godt løft for norske arbeidstakere. Bruker vi mitt hjemfylke Finnmark som eksempel, opplever vi nå at arbeidsledigheten i fylket er svært lav. I mange av fylkeskommunene har vi en situasjon hvor det er mangel på arbeidskraft, og flere bedrifter i fylket har også behov for mer kompetent arbeidskraft. Det ventes at kommuner som f.eks. Kvalsund vil få etablert bergverksvirksomhet, som nærmest kan doble innbyggertallet i kommunen. Det er en ganske annen situasjon enn da de borgerlige styrte landet. Finnmark som er et distriktsfylke, er særlig utsatt for den markedsliberalistiske økonomien som de borgerlige partiene her på Stortinget representerer. Eksempler på det er Høyre og Fremskrittspartiets iver etter å privatisere viktige velferdsordninger som helse og skole. Dette er en politikk som vil rive grunnmuren under en rekke av landets små kommuner, hvor et helsemarked og et skolemarked rett og slett ikke eksisterer.

Disse kommunene avhenger derfor av en god og offentlig velferdspolitikk som også må legge til rette for gode boforhold ute i Kommune-Norge. Denne regjeringen har gjennom finanskrisen hatt nødvendige ressurser til å løfte utsatt næringsliv gjennom finanskrisen. I tillegg til dette har denne regjeringen tatt et offentlig ansvar for utviklingen av f.eks. bergverksindustrien, bl.a. gjennom en kartlegging av forekomsten av mineraler i Finnmark. Her er det regjeringen og myndigheter som har tatt ansvar, ikke markedet, og det legger nå grunnlaget for nye næringer i fylket.

Til slutt vil jeg også kommentere noen av de endringene som er foreslått i revidert. Forsvaret har gjennom lang tid hatt et økende behov for å trene sine heimevernsstyrker. Det legges det nå opp til i revidert. 40 mill. kr er satt av i ekstra bevilgninger for å øke øvingsaktiviteten i Heimevernet, og det mener vi er veldig bra. For det andre er det også satt av ytterligere 30 mill. kr til ekstraordinære vedlikeholdsressurser, ekstrabevilgninger som setter i stand en rekke av våre festninger, bl.a. Vardøhus festning, som er et viktig kulturminne for nasjonen, men også for kommunen.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:58:03]: Bare en liten visitt til representanten Breen, om han er like glad i landet Nauru. Det som Carl I. Hagen foreslo på 1970-tallet, var altså ikke å gi bort ressursene våre, ikke selge ressursene våre, men at andre skulle utvinne ressursene våre. Men vi skulle ha evig skattetilgang til våre egne verdier. Det er omtrent som det vi holder på med i dag når det gjelder selve inntektene til Statens pensjonsfond. Så må det være forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet. Vi har et overskudd som overføres til Statens pensjonsfond inneværende år. Regjeringen foreslår å overføre 313 mrd. kr, Fremskrittspartiet foreslår 303,5 mrd. kr. Det er klart at det blir nok ikke Nauru-tilstander av det, og jeg tviler egentlig på at noen tror på det.

Og så til representanten Willy Pedersen, som må bruke samme manusforfatter som andre arbeiderpartirepresentanter i salen i dag: Det er slik at verken Høyre eller Fremskrittspartiet ønsker å privatisere helse og skole. Nå sier jeg det en gang til til alle, og håper at mange ser på tv, slik at vi slipper å høre det i valgkampen: Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke å privatisere helse- og skoletjenester, skole og utdanning. Bare så vi har det klart. Da regner jeg med at det blir hørt, og da blir ikke det gjentatt flere ganger.

Jeg skal snakke litt om et av de forslagene som Fremskrittspartiet fremmer i dag, om skattefradrag for håndverkstjenester og serviceoppdrag utført i egen bolig. Vi ønsker med dette å bekjempe svart arbeid og tilrettelegge for økt sysselsetting. Erfaring fra Sverige viser at skattefradrag for håndverkstjenester og servicearbeid utført i hjemmet fører til at mer vedlikeholdsarbeid blir utført. Dette reduserer mengden svart arbeid, gir mer tilbud på arbeidskraft, gir flere arbeidsplasser, samtidig som langt flere hus blir satt i stand og vedlikeholdt. Vi registrerer samtidig at et flertall ikke ønsker å støtte vårt forslag, og at det i bunn og grunn er frykt for at systemet – systemet – ikke blir akkurat som før, og det blir det da selvfølgelig heller ikke. Det blir litt annerledes. Men Fremskrittspartiet er altså mer opptatt av resultater.

Det har gitt gode resultater, det som er blitt gjort i Sverige. Fremskrittspartiet registrerer at de øvrige medlemmene i komiteen introduserer begrepet «skatteutgifter». Dette forutsetter at skatt i utgangspunktet er penger som tilhører staten. Representanten Eldegard understreket det veldig godt. Hun brukte uttrykket bruke «fellespengane våre». Det er et interessant uttrykk – det er å gå enda lenger. Men en slik tenkning er grunnleggende feil. Skattepengene tilhører ikke staten eller kommunen eller noen andre, de tilhører dem som faktisk har tjent disse pengene, og de tilhører folk som eier pengene. Så tar vi inn de pengene vi trenger for å drifte det vi trenger å gjøre fra det offentliges side. Også Høyre er med på dette begrepet «skatteutgifter», men det håper jeg, og regner jeg med, er en glipp, og at man neste gang ikke er med på det.

Når det gjelder den grønne skattekommisjonen, støtter ikke Fremskrittspartiet det – kanskje ikke så overraskende. Vi vil heller foretrekke en blå skattekommisjon når vi kommer til 2013, med vekt på skattelettelser for lavere og midlere inntekter, så det lønner seg å stå i arbeid, noe vi også sier i merknaden vår.

Og aller sist – det er fem sekunder igjen – ønsker jeg finansministeren en riktig god sommer!

Akhtar Chaudhry (SV) [14:01:19]: Jeg fikk anledning til å høre på representanten Tybring-Gjeddes forrige innlegg. Han brukte mye tid på fagforeningskontingentfradrag og mente det var «politisk korrupsjon» av regjeringspartiene å ha dette fradraget.

La meg nå reflektere litt over hva fradrag for kontingent egentlig betyr. Det er noen få hundre kroner. Jeg tror at arbeidstakere i dette landet veldig lett klarer seg uten akkurat dette fradraget. Men filosofien er at vi fra venstresiden og SV ønsker å styrke fagbevegelsen. Da mener vi at når du senker terskelen for å bli medlem, styrker du fagbevegelsen opp mot kapitalen og arbeidsgiverne, som veldig gjerne kunne hatt enda mer makt og kraft.

Når Fremskrittspartiet ønsker å øke akkurat dette, hever de samtidig terskelen for å organisere seg. I organisasjonen ligger makt. Det forstår representanten Tybring-Gjedde. Han burde forstått det hvis han hadde vært arbeidstaker noen gang i livet. Hvis ikke, trenger T-banen i Oslo fortsatt sjåfører, et yrke som kan gi representanten Tybring-Gjedde en forståelse av hva det betyr å være arbeidstaker på et helt annet plan enn der han nå sitter og tjener 750 000 kr.

Vi ønsker å styrke arbeidstakerne og arbeiderbevegelsen, og det kommer vi til å gjøre. Men det representanten Tybring-Gjedde ønsker, er heller å styrke arbeidsgiverne og deres økonomi ved å gi dem skattefradrag for hushjelpen. Men den hushjelpen som skal komme hjem til han eller henne, vil han svekke. Dette er en svekkelse for arbeidslivet og samfunnet som vi ikke har noe til overs for. Derfor vil vi stå beinhardt på for å styrke fagbevegelsen og arbeidstakerne ved å senke terskelen for å organisere seg. Vi har forstått at det ligger makt i organisasjonen, makt ligger i å stå samlet, makt ligger i å stå kollektivt mot arbeidsgiverne og kapitalen. Jeg håper virkelig at Fremskrittspartiet en dag får muligheten til det. Nettopp derfor er det et selvstendig poeng for SV å være en del av regjeringen og være en stopper, en klar bom, for Fremskrittspartiet, som ønsker å rasere fagbevegelsen i landet.

Borghild Tenden (V) [14:04:30]: Det var representanten Irene Johansen som fikk meg til å ta ordet en gang til. Jeg hadde ikke tenkt akkurat det, men sånn ble det.

Hun mente at vi i Venstre ikke hadde noen retning på budsjettet vårt. Det er sikkert veldig mye annet representanten Johansen kunne kritisert Venstre for, men ikke akkurat det.

Hun må rett og slett ha fulgt dårlig med under mitt innlegg. Venstre er dessuten det partiet i opposisjonen som omprioriterer mest – 4 mrd. kr. Hva bruker vi disse pengene til? Jeg skal gjenta litt av det jeg sa i innlegget mitt i sted. Vi har akkurat de samme rammer som regjeringen har.

Venstre prioriterer en målrettet satsing på noen områder hvor det er påkrevd at vi får en mye mer offensiv og tydelig kurs enn det regjeringen har. Dette gjelder spesielt en nødvendig satsing på skole, utdanning og forskning, en framtidsrettet og nyskapende næringspolitikk, en ambisiøs miljø- og klimapolitikk og en målrettet politikk for fattigdomsbekjempelse. Resten av innlegget kan representanten se i referatet.

Dersom dette ikke er å prioritere, så vet ikke jeg. Venstre prioriterer en målrettet satsing på fremtiden. Det er vi bevisste på hele tiden.

Tor Bremer (A) [14:06:06]: Det har slått meg at så langt går det eit prinsipielt skilje når det gjeld tilnærminga og fokuset frå dei ulike partia i denne debatten. Eg skal konsentrera meg om Arbeidarpartiet, og understrekar at for oss i Arbeidarpartiet er hovudtemaet å arbeida for arbeid til alle og tryggleik for heim og arbeid. Då må me føra ein økonomisk politikk som legg til rette for ei stabil økonomisk utvikling på kort sikt, men òg i eit litt lengre perspektiv. Det er avgjerande viktig for industriarbeidsplassane våre, og det er avgjerande viktig for unge menneske med stor gjeld som har investert både i utdanning og heim.

Noreg er inne i ei god utvikling no. Arbeidsløysa er rekordlåg, og det blir skapt nye arbeidsplassar en masse. Vår motkonjunkturpolitikk har lukkast. Det er òg slik at me har sett vårt stempel på forskjellsutviklinga i landet. Etter 2005 og høgresida si styring er dette no snudd i rett retning. Dette er knytt til to prinsipielle politiske stolpar, nemleg ein tydeleg politikk for låg arbeidsløyse og eit omfattande og omfordelande skattesystem.

Den norske sosialdemokratiske samfunnsmodellen er framtidsretta og legg grunnlaget for velferda vår.

Så har eg no på tampen av debatten behov for å koma med eit par refleksjonar i forhold til representanten Jan Tore Sanner og Høgre, som openbert prøver å gjera seg stovereine i skulepolitikken etter at Kristin Clemet hadde ansvaret i si tid. Sanner sa at han ikkje var oppteken av å privatisera fellesskulen vår. Vel, eg vil seia at det er oppsiktsvekkjande. Det var no nettopp det dei var i gang med før Stoltenberg fekk stoppa det. Men om det i Sanner si utsegn ligg ei erkjenning av at det var eit grovt feilgrep av Høgre, er ingenting betre enn det.

Det er slik at det som skjer i skulen vår, er viktig i forhold til å nå våre hovudmål i den økonomiske politikken. Dei med svak utdanning har ei lausare tilknyting til arbeidslivet enn andre.

Men no går det mykje betre i skulen vår. Etter at høgresida gjorde skulen til ei ideologisk slagmark, er det no ro i skulen vår. Det betyr at det er lettare å få resultat. Det betyr òg at det går betre. Lærarane våre står på, og dei fleste pilene peikar i rett retning i fellesskulen.

Jan Tore Sanner (H) [14:09:15]: Jeg har ikke noe sterkt ønske om å forlenge denne debatten ytterligere, men bare en kort merknad til siste taler, Tor Bremer, som mente at det var oppsiktsvekkende at jeg slo fast at Høyre ikke vil privatisere skole og omsorg. Det bør ikke være oppsiktsvekkende hvis representanten er klar over hva privatisering faktisk innebærer. Å privatisere innebærer at man selger noe som er offentlig, til private. Hvis Høyre hadde gått inn for å legge en skole ut for salg, hadde det innebåret privatisering. På samme måte som når Arbeiderpartiet har stått sammen med de borgerlige partiene i å privatisere Telenor, privatisere Statoil, selger man noe som er statseid, til private.

Høyre har hele veien vært veldig tydelig på at vi ikke privatiserer finansiering av skole og omsorg. Vi privatiserer ikke kvalitetssikringen av tjenestene. Det er et offentlig ansvar å sikre finansiering og kvalitetssikring. Men vi har – i motsetning til de rød-grønne partiene – et ganske pragmatisk forhold til hvem som utfører tjenesten, og det er en vesentlig forskjell, for vi tror ikke at monopol alltid er det beste. Vi har tro på mangfold innenfor flere områder, at mangfold kan bidra til å styrke kvaliteten og skape bedre tjenester både for eldre og for skoleungdom. Der har vi et annet ståsted enn de rød-grønne. Men det handler ikke om privatisering – det handler om mangfold og utvikling av kvalitet.

Karin Andersen (SV) [14:11:07]: Jeg regner med at folk gjerne vil avslutte nå, men det må gis kommentarer til det innlegget fra Høyre nå.

For det første er det klart at det er bare de dummeste liberalistene som ønsker å privatisere ting fullstendig, for da tar man jo vekk skattefinansieringen og det finansielle grunnlaget som gjør at det kan være kommersielle interesser som har et ønske om å delta. Det ser vi på veldig mange områder, fordi det er snart begrensninger på hvor mange dingser man kan produsere i verden. Da er det veldig mange som har behov for å putte sine profittsugerør inn i de offentlige velferdskassene. Det er et tema som SV er opptatt av, og som regjeringen er opptatt av. Vi ønsker å reservere fellesskapets penger for at de skal brukes til omsorg, og ikke til privat fortjeneste.

Så er det et ønske om å ha et mangfold og et samarbeid med frivillig nonprofitsektor. Det ønsker SV. Og her ønsker vi å se om det også går an å gjøre endringer i regelverket som gjør at vi kan samarbeide tettere og bedre med frivillig nonprofitsektor.

Spesielt når det gjelder skolen, er jeg litt forundret over at Høyre ikke har fått med seg de internasjonale forskningsresultatene som så tydelig viser at den skolepolitiske retningen som Høyre står i, og som de var i ferd med å gjennomføre mens de satt i regjering, er den skolepolitiske retningen som nettopp ikke lykkes i de viktige tingene – med å kunne gi alle unger et skikkelig godt læringsresultat både faglig og sosialt, som tar vare på de fellesskapsverdiene som samfunnet har, og som er så utrolig viktig for alle unger, nemlig at de lærer best når de er sammen med mange som er forskjellig fra dem selv, altså at også de rent faglige resultatene blir bedre da. Det var den skolepolitikken som Høyre var i ferd med å gjennomføre, og som SV i regjering var med og stoppe, og som nå bidrar til at vi får bedre resultater i skolen enn det vi hadde før. Det er SV både glad og stolt over.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3, 4 og 5.