Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er representanten Steinar Gullvåg som skal ha ordet på vegne av saksordfører Heidi Ørnlo, som var vararepresentant da saken ble avgitt.

Steinar Gullvåg (A) [13:43:39]: Den foreliggende proposisjonen omhandler endringer i folketrygdloven, lov om Statens pensjonskasse og flere andre pensjonslover som en følge av pensjonsreformen. De fleste av endringene er en klargjøring av gjeldende rett, oppfølging av endret regelverk og språklige og lovtekniske korrigeringer. Noen av endringene har imidlertid større substansiell betydning og vil for de pensjonistene det gjelder, faktisk kunne utgjøre noen tusenlapper i løpet av året.

Ta f.eks. samordningsfritaket for opptjening av tilleggspensjon etter fylte 70 år. Fra 1. januar 2010 kan tilleggspensjon tjenes opp til og med det året en fyller 75 år. I dag er opptjeningen av tilleggspensjon i folketrygden fra 67 til 70 år unntatt samordning. Nå foreslår altså regjeringen at unntaket skal gjelde fram til 75 år – som en følge av pensjonsreformen. Endringen vil først og fremst være til fordel for dem som ikke har full opptjening ved fylte 70 år.

Virkningen av endringen kan belyses ved følgende eksempel: En person som er født i 1949, og som fratrer ved fylte 70 år med et pensjonsgrunnlag på 450 000 kr, som har full opptjening etter 30 år i Statens pensjonskasse og 38 poengår i folketrygden, vil enkelt sagt kunne øke sin samlede pensjon med godt over 5 000 kr per år med ytterligere ett års opptjening.

På samme måte vil de endringene som gjøres i pensjonsgrunnlaget for etterlattepensjon og barnepensjon for personer som har tatt ut alderspensjon eller AFP, og som dør før fylte 67 år, kunne utgjøre et par–tre tusenlapper i året, igjen regnet ut fra et pensjonsgrunnlag på 450 000 kr i året.

En samlet komité mener at de endringene som nå gjøres i samordningsregelverket, aktualiserer en gjennomgang av dagens aldersgrenser. Arbeidsmiljøloven har som kjent en aldersgrense på 70 år, mens vi altså har en generell pensjonsalder på 67 år. Samtidig har vi vedtatt en pensjonsreform med fleksibel pensjonsalder fra 62 til 75 år, i den gode hensikt å få flere til å arbeide lenger, bidra til økt verdiskaping og dermed lette pensjonsbyrden for kommende generasjoner. Den enkelte kan selv velge å ta ut alderspensjon på det tidspunkt han eller hun ønsker, fortsette å arbeide og tjene opp nye pensjonsrettigheter til fylte 75 år.

På forsommeren kom den såkalte Gjensidige-dommen i Høyesterett, der forsikringsselskapet fikk medhold i en oppsigelsessak med grunnlag i en avgangsalder på 67 år. I offentlig sektor vil arbeidstakere som ønsker det, vanligvis kunne stå i arbeid til fylte 70 år. I frie yrker er det derimot ikke uvanlig å møte arbeidstakere som fortsetter i arbeid til langt opp i 80-årene. For at vi alle skal bli i stand til å utnytte valgfriheten og fleksibiliteten i det nye pensjonssystemet, og også fordi vi i årene som kommer vil ha god bruk for seniorenes kunnskap, kompetanse og arbeidskraft, er det nødvendig å se nærmere på dagens ulike aldersgrenser. Komiteen ber derfor regjeringen vurdere disse spørsmålene i nært samarbeid med partene i arbeidslivet.

Aldersgrenser er ingen enkel tematikk. For oss er det ganske utenkelig å tre løsninger som de selv ikke ønsker, ned over hodet på partene i arbeidslivet.

Fremskrittspartiet derimot sjenerer seg ikke for slikt. De turer fram som de alltid har gjort, og vil endre arbeidsmiljøloven uten forutgående drøftinger med arbeidslivets parter. De vil fjerne aldersgrensene med et pennestrøk, og jeg går uten videre ut fra at partene i arbeidslivet registrerer hva som venter dem, om så galt skulle skje at Fremskrittspartiet kommer med i en borgerlig regjering etter valget i 2013.

Så har jeg, siden vi i høy grad behandler eldre arbeidstakeres plass i arbeidslivet, lyst til å minne om at vi i fjor på denne tida, nærmere bestemt 13. desember, også behandlet en tilsvarende endringsproposisjon. Da avviklet vi særreglene for dagpengemottakere over 64 år med en overgangsordning på ett år. Regjeringen kommer for øvrig tilbake til dette i budsjettproposisjonen for 2012. Imidlertid er det, med bakgrunn i et par henvendelser jeg har mottatt, ting som tyder på at enkelte mottakere av dagpenger i aldersgruppen over 64 år ikke er informert om denne lovendringen før nå, og langt mindre har fått den oppfølgingen de har behov for, og som komiteen forutsatte.

Jeg har i all beskjedenhet tatt opp dette med statsråden, som naturligvis har behov for å gå nærmere inn i saken. Statsråden vil komme tilbake til dette så raskt som mulig.

Robert Eriksson (FrP) [13:48:59]: (komiteens leder): Det er viktige momenter saksordføreren peker på, nemlig det at man – at alle – skal kunne tjene opp pensjon til man er 75 år, og også det at man kan få muligheten til å stå i arbeidslivet så lenge.

Jeg blir litt forundret når jeg hører saksordførerens redegjørelse, og lurer på om han har et dobbeltspor eller er noe ambivalent i sin tilnærming til problematikken. For det første sier han at man nå ønsker å endre aldersgrensene, og samtidig gir han refs til Fremskrittspartiet som foreslår den konkrete lovendringen og som må til for å kunne endre aldersgrensene. Det mener han er useriøst, men han ønsker samtidig å gjøre det. Da synes jeg det er rart at ikke regjeringspartiene legger frem et forslag ut fra det de egentlig ønsker, istedenfor hele tiden å skylde på at den typen drøftelser må skje mellom partene i arbeidslivet. Første gangen dette var oppe, var i 2006. Da ble det sagt at det måtte drøftes av partene i arbeidslivet. I 2009 var finansministeren ute og sa at dette var en regel som måtte endres. Da skulle det også drøftes av partene i arbeidslivet. Fremskrittspartiet fremmet et representantforslag. Man kunne ikke støtte forslaget. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har hatt en rekke forslag oppe i forbindelse med budsjettforslagene. Da ble det også henvist til at en ikke kunne støtte forslagene. De måtte drøftes av partene i arbeidslivet. Det har vært en rekke lønnsoppgjør etter at de forslagene ble fremmet. Partene i arbeidslivet har hatt rikelig med sjanser til å drøfte dette og komme med en konklusjon. Når så ikke skjer, og når vi ser Gjensidige-dommen: Det er denne forsamlingen som er den lovgivende forsamling. Hvis vi mener at Gjensidige-dommen er feil, hvis vi mener det er feil at bedriftsinterne regler kan skyve ansatte ut av arbeidslivet fra 67 år, så er det denne forsamlingen som må påpeke det. Det er denne forsamlingen som må endre de lovene. Jeg håper for all del at også representanten Gullvåg og regjeringspartiene mener det er riktig at det er denne forsamlingen som skal styre lovverket, også når det gjelder arbeidspolitikken fremover.

Så er jeg litt forundret – og litt skuffet – over at man egentlig ønsker Fremskrittspartiets forslag velkommen, men velger å stemme imot det.

Når det gjelder de endringene som er foreslått på pensjon: Dem er jeg for så vidt enig i. Så er det ett vesentlig moment til: Representanten Gullvåg går ut i media og viser til den avkortingen som skjer, og samordningen med de med offentlige tjenestepensjoner. Han var ute på NRK 20. oktober, hvis jeg ikke tar feil. Jeg viser også til et oppslag i Aftenposten som berører den problematikken. Representanten Gullvåg eller regjeringspartiene har jo ikke gjort noen endringer i det hele tatt for den gruppen – ikke en eneste endring. Man viderefører det lovverket som er i dag, og synliggjør det i lovteksten. Det er forskjell, for den case-en går på dem som slutter, og som begynner å ta ut alderspensjon når de er 67 år, men som ønsker å fortsette å tjene opp tjenestepensjon til de er 70. Så synes man det da blir feil å få en samordning som om man også hadde tatt ut alderspensjon ved 70 år. Det er jo det som er problematikken i forhold til den case-en og i forhold til den samordningen. Det gjør man da ingenting med i dette lovverket – ingen verdens ting. Man bare viderefører muligheten til å tjene opp folketrygdpensjon til man er 75 år.

Men Fremskrittspartiet ønsker å invitere regjeringspartiene og kommer med et forslag i forbindelse med budsjettet som retter opp også den skjevheten, og da forventer jeg at representanten Gullvågs uttalelser i media står ved lag, og at Arbeiderpartiet støtter det forslaget, slik at vi får flertall i Stortinget for det forslaget når vi skal votere under budsjettdebatten.

Til slutt tar jeg opp det forslaget Fremskrittspartiet har fremmet.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:53:27]: Først vil jeg si at det var et grundig og godt innlegg fra saksordføreren, og jeg deler mange av hans refleksjoner, iallfall det som var på vegne av komiteen.

Men det som er grunnen til at jeg ønsker å ta ordet, er problematikken med at vi som lovgivende forsamling har valgt å legge opp til en reform der en kan opptjene pensjon til en er 75 år, samtidig som vi også har innført en levealdersjustering, både for stimulere folk til å jobbe og stå lenger i arbeid, og også gjennom det legge opp til en innsparing. For at pensjonister skal få lov til å kompensere for levealdersjusteringen, legges det opp til at de kan få lov til å jobbe lenger. Det gir oss et stort ansvar, for når vi ser at tilfellet er at man faktisk ikke får lov til å jobbe lenger, at det er hindre i veien for at en skal få lov til å jobbe lenger, krever det også at vi i denne salen gjør noen endringer.

Jeg synes også at innlegget til saksordføreren viser at det er behov for en gjennomgang, at det trengs noen endringer. Som flere har vist til, har Gjensidige-dommen gjort at en kan avtale i bedriftene alternative ordninger for hvem som f.eks. skal gå først. Vi har tidligere vært i møte med eldre piloter som har fått sparken bare de er over 60 år, og tapt sak når det gjelder det. Avtaleretten står så sterkt at den faktisk utkonkurrerer arbeidsmiljøloven. Jeg trodde det var et stillingsvern, jeg, til de var 70 år, og så kan en diskutere den grensen, men at det faktisk er sånn at en kan risikere å måtte gå så tidlig som rett over 60 år, er et stort problem.

Så langt jeg kan se, er det ikke gjort noe med særaldersgrensene siden 1960. I forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 24 for 2005–2006 ba komiteen i Innst. O. nr. 18 samme år om en særskilt gjennomgang av særaldersgrensene i arbeidslivet og lovgivningen, og at en skulle komme tilbake til Stortinget våren 2006. Komiteen pekte på at denne «gjennomgangen må legge til grunn det tverrpolitiske ønsket om å motvirke diskriminering i arbeidslivet, fremming av et inkluderende arbeidsliv og hindre utstøting av eldre arbeidstakere».

Jeg har ikke oversikten over alt arbeid som er gjort siden da, men det viser at denne problematikken ikke er noe nytt. Den har vært kjent lenge, og den har vært diskutert mange ganger. Så det skulle være interessant å vite når denne saken, gjennomgangen, kommer, slik at vi kan sette oss grundig inn i den. Det er, som saksordføreren sier, et dilemma når det gjelder dette med aldersgrenser. Men som lovgivende forsamling som har innført levealdersjustering og opptjening til 75 år, påligger det oss et stort ansvar.

I den sammenheng vil jeg også oppfordre ministeren til å ta dette opp som en viktig del av – og det er sikkert en del av – samtalene med partene. Særlig krever det en ny og bedre arbeidsgiverpolitikk. Det kreves kanskje at en legger mer til rette for seniorene, slik at en kan velge andre typer karriereløsninger på slutten – tilrettelegging for at de kan få lov til å innta andre roller – at arbeidsgiver har et ønske om at de skal bli, og at de ikke støtes ut og hindres i å komme med.

Til slutt vil jeg bare slutte meg til det saksordføreren sa om korttidsytelse når det gjelder dem over 64 år. Det er veldig viktig, og det påpekte vi i debatten i fjor, at det også skulle komme en grundig gjennomgang av alle ytelsene der. Så mitt budskap i dag er at vi trenger at det kommer saker, for det er en viktig problemstilling. Det er mange mennesker som nå blir rammet av dette, og vi trenger å få saker fra regjeringen, så en kan få behandlet dette grundig i Stortinget.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:57:49]: Det har vist seg nødvendig å foreta visse presiseringer, klargjøringer og språklige opprettinger i lov om folketrygd, lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover.

Uførepensjonister i folketrygden får alderspensjon fra fylte 67 år. Personer som blir uføre på grunn av yrkesskade, men som ikke har rett til alderspensjon fordi de har mindre enn tre års trygdetid, mottar i dag uførepensjon livet ut. Det er innført en ny regulering og levealdersjustering av folketrygdens alderspensjon. En videreføring av gjeldende regler vil innebære at yrkesskadde med mindre enn tre års trygdetid vil motta en høyere ytelse fra 67 år enn yrkesskadde som har mer enn tre års trygdetid, og som derfor får en levealdersjustert alderspensjon. Dette har ikke vært tilsiktet, og forslaget innebærer at det gjøres unntak fra kravet om tre års trygdetid for personer som er innvilget uførepensjon etter yrkesskade.

Ellers omfatter forslaget til endringer i folketrygdloven presiseringer og språklige opprettinger.

Det har videre vist seg nødvendig med enkelte presiseringer i lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser når det gjelder samordning av offentlig tjenestepensjon med alders- og uførepensjon fra folketrygden. Det må gå klart fram av samordningsbestemmelsene at tillegg som gis til folketrygdens alders- og uførepensjonister for å sikre et minste pensjonsnivå, er samordningspliktige.

Tilleggspensjon fra folketrygden som opptjenes i årene 67–69 etter uttak av hel tjenestepensjon, holdes i dag utenfor samordning. Fra 2010 kan det tjenes opp pensjonspoeng i folketrygden til og med det kalenderåret vedkommende fyller 75 år. Det er rimelig at samordningsfritaket også skal gjelde for slik opptjening for årene vedkommende fylte 70 til 75 år.

Alderspensjon og avtalefestet pensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning reguleres på samme måte som alderspensjon fra folketrygden, dvs. med lønnsveksten, og fratrekkes deretter 0,75 pst. For å motvirke at personer med tidlig uttak av pensjon får flere år med svakere regulering, skal pensjonsgrunnlaget i alderspensjon etter særaldersgrense og AFP omregnes ved 67 år ved at grunnlaget etterreguleres med lønnsveksten fra pensjonsuttaket og fram til fylte 67 år.

Hvis medlemmet dør før fylte 67 år, har pensjonsgrunnlaget ennå ikke blitt etterregulert på denne måten.

Enke- og enkemannspensjon og barnepensjon vil derfor bli beregnet ut fra det svakere oppregulerte pensjonsgrunnlaget. Jeg mener dette ikke er rimelig, og det har heller ikke vært meningen. Den foreslåtte endringen i bl.a. lov om Statens pensjonskasse vil rette opp dette.

Jeg er glad for at en samlet komité støtte regjeringens forslag til nødvendige endringer i pensjons- og samordningsregelverket.

Aldersgrensene i arbeidslivet er ikke en del av det foreliggende forslaget til lovvedtak. Som vi tidligere har sagt, er det naturlig å se på aldersgrensene i arbeidslivet i lys av pensjonsreformen, så dette vil jeg komme tilbake til. Jeg har bare lyst til å understreke at Gjensidige-dommen ikke gir en helt tilfeldig adgang til å si opp arbeidstakere under 67 år. Det er klart at vi må ha ikke-diskriminerede regler osv. Men jeg er veldig tydelig på at Gjensidige-dommen er en dom til ettertanke, og at vi må se nærmere på disse reglene. Noe av det vi avventer, er utredningen til Banklovkommisjonen II. Den er etter sigende ventet å komme før jul. Den er et viktig innspill for at vi skal kunne se ordentlig på denne ordningen, som jo også er et utgangspunkt for at bedriftene trenger å ha holdepunkter når de skal regne ut sine framtidige pensjonsforpliktelser. De trenger å ha utgangspunkt i når ansatte fratrer arbeidet.

Jeg viser til spørsmål som er reist knyttet til overgangsordningen som ble etablert i forbindelse med at særreglene for eldre dagpengemottakere ble avviklet fra 1. januar 2011, og den informasjonen som er gitt til de berørte i den forbindelse. På bakgrunn av henvendelser som har kommet, har jeg bedt Arbeids- og velferdsetaten om en fullstendig redegjørelse for saksbehandlingen knyttet til lovendringen og overgangsreglene. Når denne redegjørelsen foreligger, vil jeg vurdere om det er behov for tiltak, og informere Stortinget om dette på egnet måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [14:02:14]: Som jeg viste til i mitt innlegg, og som også statsråden understreket i sitt innlegg, har man nå gjort endringer i samordningsregelverket for dem som har startet uttak av tjenestepensjon, dvs. at man starter uttak ved f.eks. 67 år, men fortsetter opptjening i folketrygden til man er f.eks. 70 år – eller 75 år, for den saks skyld.

Hvis man tenker seg det motsatte, en person som jobber i det offentlige, en ressursperson som fortsatt er i jobb og ikke vil over i privat sektor. Han vil fortsatt jobbe i den virksomheten han har blitt ansatt i, men begynner å ta ut folketrygdpensjon fra 67 år og fortsetter å tjene opp tjenestepensjon til han er 70 år. Synes statsråden det er rimelig at vedkommende persons trygd skal samordnes som om han hadde tjent opp folketrygdpensjon til han er 70 år? Det er der man får den negative differansen. Vil statsråden gjøre endringer også på det området?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [14:03:14]: Først vil jeg understreke at den situasjonen som beskrives av representanten, er en konsekvens av at vi har to ulike pensjonsordninger i henholdsvis offentlig og privat sektor. Det har aldri vært denne regjeringens ønske å ha dette, men gjennom forhandlingene i 2009 fikk vi ikke med oss pensjonistene fra det offentlige på en ordning som ville ha gjort at denne problemstillingen ikke ville ha eksistert.

Det man har gjort, er å innføre et fleksibelt uttak av alderspensjon for statspensjonistene, men man har beholdt en bruttopensjonsordning på 66 pst. Når de to tingene fungerer sammen, gir de det utslaget at hvis man tar ut folkepensjonen tidligere, vil man over tid etterpå få en lavere samlet pensjon per år. Men legger du sammen det du faktisk får i de tre årene i folkepensjon, vil du samlet sett komme ut mer eller mindre på samme måte. Du får ikke i både pose og sekk, og det er det heller ikke regjeringens ønske at du skal få.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:04:20]: Mitt spørsmål er egentlig knyttet til innlegget mitt, for jeg mener at vi bør få en grundig gjennomgang av regelverket. 70 års-grensen er én ting, det har vi diskutert før. Men det har vært tilfeller, og, som statsråden påpeker, er det ikke en generell adgang. Men det kan virke som om det i alle fall glir i den retningen, og det er en utfordring knyttet til dommene uansett. Er ikke statsråden enig i at det bør komme en vurdering, og at dette er problematisk?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [14:04:56]: Jeg har også uttalt og vært helt tydelig på at vi skal gå igjennom følgende: Vi må gå igjennom den situasjonen som Gjensidige-dommen viser. Der tror jeg det er veldig viktig også å ha en diskusjon med partene, fordi det er kostnader knyttet til dette for pensjonsordningen. Så må vi gå igjennom aldersgrensen på 75 år kontra 70 år. Det er, som også representanten sier, to ulike spørsmål. Så må vi komme tilbake til særaldersgrensene. Det er også varslet, og jeg skal komme tilbake til når vi konkret kan komme tilbake til det – det ble mange «tilbake» her. Det er en stor utredning å gå igjennom alle særaldersgrensene, så etter mitt syn bør vi se på de to første spørsmålene isolert først, ellers tror jeg dette vil kunne ta veldig lang tid.

Kanskje det aller viktigste knyttet til eldre i arbeidslivet er å hindre den diskrimineringen vi ser. Vi kan ha veldig gode aldersregler, men hvis situasjonen for eldre i arbeidslivet er slik at de ikke ønsker å stå i arbeid, hjelper det veldig lite om vi forrykker aldersgrensene. Så disse tre tingene må vi gjøre samlet.

Robert Eriksson (FrP) [14:06:15]: Bare en kort kommentar til svaret på det forrige spørsmålet: Det er ikke snakk om at man skal få i både pose og sekk, men det er snakk om at man ikke skal samordne mot et beløp som man ikke har tjent opp. Men det kan vi ta i en annen debatt, vi kan komme tilbake til det.

Det jeg ønsker å stille spørsmål om nå, går på Gjensidige-dommen. Både representanten Ropstad og statsråden har vært innom den grundig. Min inngang er ganske enkel, for slik det fungerer i dag, viser man i en del av domspremissene til de bedriftsinterne reglene som ikke er framforhandlet med de ansatte, men som er vedtatt på styrerommet i Gjensidige, og som gir disse konsekvensene.

Da blir mitt spørsmål mer av en prinsipiell art: Mener statsråden det er riktig at bedriftsinterne regler skal ha en rang som overgår de lovgivende reglene som er nedfelt i arbeidsmiljøloven?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [14:07:10]: Dagens arbeidsmiljølov er utformet på en slik måte at dette er lovlig å gjøre. Jeg skal medgi at jeg også satte meg veldig grundig inn i den jusen da jeg så dette, for å være sikker på at det er lovlig. Det er lovlig å gjøre det. Det er den rettslige situasjonen.

Men som jeg har gitt uttrykk for, og som jeg føler at veldig mange her i denne salen deler, er dette en situasjon vi bør se på hvordan vi skal håndtere for framtiden, og derfor er jeg tydelig på at jeg kommer tilbake til dette. Men det er et poeng å få vurderingen til Banklovkommisjonen II, som også skal se på denne type pensjonsordninger. Men intensjonene tror jeg vi langt på vei er enige om.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Steinar Gullvåg (A) [14:08:21]: Jeg er ikke spesielt overrasket over at Fremskrittspartiet nok en gang demonstrerer at de har svært liten aktelse for den rolle som partene i arbeidslivet spiller, og spesielt den rolle som partene i arbeidslivet spiller i pensjonsspørsmål. Det er faktisk slik at pensjonsforhold i stor grad reguleres gjennom tariffavtalene i det norske samfunnet. Det er jeg glad for. Jeg er også glad for at partene i arbeidslivet har medvirket til at vi har fått en pensjonsreform som har bred oppslutning, ikke bare i arbeidslivet, men i det norske samfunnet. Det jeg er forbauset over, er at Fremskrittspartiet ikke skjønner den handlingsrekkefølgen som følger av pensjonsreformen, altså at man i ettertid – slik hensikten hele tida har vært – kan se konsekvensene som reformen har i forhold til de aldersgrensene man har i arbeidslivet, noe jeg gjorde et forsøk på å skissere i mitt hovedinnlegg.

Nå svarte jo statsråden også på et spørsmål fra representanten Eriksson om samordningsspørsmålene i offentlig sektor. Igjen har vi altså den situasjon at partene har forhandlet seg fram til en pensjonsavtale i 2009, som står seg og som får konsekvenser for uttak av pensjon fra man fyller 67 til man fyller 75, i offentlig sektor, og som – slik statsråden helt riktig poengterte – gir en annen ordning enn den man har i privat sektor. Så kan man stille seg spørsmålet om man liker eller ikke liker det forhandlingsresultatet som ble oppnådd i 2009 i offentlig sektor. Jeg konstaterer bare at partene ble enige om en ordning, og inntil partene blir enige om en ny ordning, står den ordningen vi har, ved lag.

Robert Eriksson (FrP) [14:11:18]: Med respekt å melde overfor representanten Gullvåg, så lurer jeg på om vi egentlig deltar i samme debatt og diskuterer det samme. Jeg blir litt forundret over det, for her blir det blandet inn veldig mye som ikke har noe med den saken å gjøre.

Men la meg svare litt på det som går på det partene har kommet fram til når det gjelder pensjon: Jo, men vi vet også at i ettertid – siden offentlig tjenestepensjon ble forhandlet i lønnsoppgjøret 2009, etter at de vedtakene ble gjort – har LO Kommune, Parat, YS og flere tatt til orde for at man ønsker omgjøringer fordi det har kommet utilsiktede virkninger. Det gikk litt fort i svingene den natten, for å si det på godt norsk. Det er resultatet. Skal vi da som lovgivende forsamling lene oss tilbake og si: Det er deres problem. Vi vil ikke ta stilling til at det gikk fort i svingene, at dere ønsker å gjøre endringer nå når vi ser de utilsiktede virkningene. So what? Jeg synes det er en arrogant holdning overfor de partene i arbeidslivet som representanten Gullvåg tydeligvis er veldig opptatt av.

Til det lovmessige her: Man trenger ikke gå inn og gjøre om prinsippene i det vedtaket som partene kom til enighet om. Det er en forholdsvis enkel lovteknisk endring som skal til for å få vekk den utilsiktede virkningen, og i mitt hode er det slik at det er kun Stortinget som kan gjøre de lovmessige endringene. Da må vi jo være villige til å gjøre dem, i stedet for å sitte bakoverlent og skylde på noen helt andre, uten å ta det ansvaret vi har som lovgivende forsamling.

Mitt poeng når det gjelder aldersgrensen: Partene i arbeidslivet har hatt rikelig med anledninger fra 2006 og frem til i dag til å forhandle om det spørsmålet og ta det opp. Det ønsker man ikke. Men hvis vi videre synes det er riktig å gjøre de lovendringene, ja, så mener jeg prinsipielt at det er Stortinget som også skal fatte de lovmessige beslutningene for det som har med arbeidslivet å gjøre. Det er vi som lager loven, og hvis vi mener at det er uriktig – selv om ikke partene vil ta opp den debatten som de har fått invitasjon til å gjøre nå i over fem år – må vi kunne gjøre det vi mener er rett. Så enkelt er det. Iallfall er det slik jeg ivaretar min folkevalgtgjerning og vil ivareta den på den måten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.