Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Else-May Botten (A) [10:25:30]: (ordfører for saken): Som saksordfører ønsker jeg å legge fram innstillingen fra næringskomiteen om lov om næringsberedskap.

Det nye lovforslaget bidrar til at forsyningsloven av 14. desember 1956 oppheves.

Forsyningsloven har vært en viktig pilar for beredskapsplanleggingen i lang tid. Mye har skjedd rundt nærings- og samfunnsutviklingen og har bidratt til at man trenger å se på lovforslagene i tråd med dagens utfordringer innenfor samfunnssikkerhet og beredskap. Det er et klart behov for å tilpasse verktøyene til dagens situasjon og si farvel til et lovverk som er ment å håndtere trusler etter den kalde krigen.

Det er viktig at myndighetene så langt som mulig kan skape trygghet hos befolkningen og forutsigbarhet for næringsdrivende, ved å signalisere hvilke typer tiltak man ser på som mest hensiktsmessige og sannsynlige i en krisesituasjon, ikke minst med hensyn til varer og tjenester for både det sivile samfunn og Forsvaret.

Mye har skjedd på området, f.eks. når det gjelder næringsstrukturer, logistikkløsninger og infrastrukturer, siden denne loven ble vedtatt.

Også samfunnssikkerhet og beredskap og de administrative løsningene innen offentlig sektor har endret seg mye siden den gang. Spesielt kan nevnes situasjonen rundt IKT- tjenester. Et bortfall av IKT-tjenester i en krisesituasjon vil i dag kunne få store konsekvenser for enkeltvirksomheter, ikke minst ved kortsiktige kriser.

Den nye loven legger opp til hvordan et velfungerende næringsliv med sin kompetanse og med nye systemer kan møte de forventningene samfunnet har til dem i kriser. Næringslivets ordinære organisering og infrastruktur legges til grunn.

Spørsmål knyttet til kompensasjon har i varierende grad vært gjenstand for diskusjon. Næringsdepartementet har alltid inntatt det prinsipielle standpunktet at når næringslivet påtar seg samfunnssikkerhetsoppgaver utover det som kan forventes ut fra hensynet til egen drift, skal dette kompenseres på en rimelig måte. Dette prinsippet knesettes nå i loven og blir ivaretatt gjennom avtaler eller forskrifter som passer for den enkelte næring.

Under høringen var det flere aktører i næringslivet som uttalte seg positivt til denne tilnærmingen. Høyre og Fremskrittspartiet har en egen merknad på dette punktet i innstillingen som jeg antar at de selv vil redegjøre for, men jeg konstaterer at det ikke ser ut til å være uenighet når det gjelder prinsippet om kompensasjon til næringslivet.

Det er mer hensiktsmessig å ha fleksible beredskapssystemer og samarbeidsrutiner enn detaljert og statisk planlegging. Men dersom vurderinger av situasjonen viser at det er nødvendig med mer detaljstyrte planer for bestemte uønskede situasjoner eller for enkeltsektorer, er dette både mulig og ønskelig.

Komiteen ser positivt på at den nye loven om næringsberedskap legger opp til at Nærings- og handelsdepartementet har et ansvar for å bidra til gode rammevilkår for næringslivet også ved forsyningskriser.

Loven kan komme til anvendelse i et bredt spekter av uforutsette situasjoner og kan bli et nyttig verktøy for andre departementer, som også kan benytte seg av de nye hjemlene som et supplement til egen sektorlovgivning.

På vegne av næringskomiteen legger jeg fram en enstemmig tilråding til ny lov om næringsberedskap.

Per Roar Bredvold (FrP) [10:29:01]: Prop. 111 L for 2010–2011 gjelder en viktig lov som tar for seg samarbeidet mellom det offentlige og det private, herunder næringslivet, i forbindelse med ulike typer kriser. Det er en lov som blir fornyet ved behov, og nå var det igjen på tide. Første gang loven ble gjort gjeldende, var visstnok i 1917. Den ble så revidert i 1956 og så i dag, 55 år senere.

Mye har forandret seg på disse årene, så som samfunnet, hvordan vi lever, og verdenskartet. Krisene er også nærmere oss i dag enn tidligere. Dermed blir Norge en del av alle kriser, selv om de i utgangspunktet ikke berører oss i nevneverdig grad. Krisene er også annerledes nå enn før. Nå er vi mer avhengig av god infrastruktur, strøm, annen type energi, data og kommunikasjon, og vi har forskjellige typer flyktningstrømmer samt mye mer. Dette gjør også at vår beredskap må være mer fleksibel og ta høyde for mange flere typer situasjoner enn tidligere. Derfor er det bra at denne loven åpner for en bedre og mer fleksibel beredskap enn før, og at det offentlige og det private gjennom samarbeidet står bedre rustet til å møte morgendagens situasjon.

Loven omfatter både varer og tjenester, og den innbefatter også forberedelser og gjennomføring av særskilte tiltak. Men den sier også at det er først når det offentlige ikke selv kan ordne opp med sine ressurser, eller når det offentliges utgifter blir uforholdsmessige høye i forhold til hva det private kan bidra med, at privates ressurser skal kunne brukes.

Komiteen er enstemmig i sine merknader, med unntak av merknaden fra Fremskrittspartiet og Høyre, som med denne merknaden vil understreke at næringsdrivende skal ytes full reell erstatning for økonomisk tap, meromkostninger og vesentlige ulemper ved å stille sin næringsstruktur, sine logistikkløsninger og sin infrastruktur samt sine varer og tjenester til disposisjon. Dette gjør vi fordi det i § 17 står noe av det samme, men – og det er et stort men – at det skal kompenseres etter bestemmelser fastsatt av Kongen. Dermed vet man nå ikke om det blir full reell kompensasjon eller noe annet. Derfor mener Fremskrittspartiet at det er på sin plass å ha med denne merknaden.

Fremskrittspartiet ønsker at loven blir en styrke og en fornyelse for Norges situasjon i en krise, uavhengig av type krise, og at vi nå står sterkere og mer forberedt enn tidligere, ved at vi får et samarbeid og mer bruk av de ressurser vi samlet har til disposisjon.

Avslutningsvis håper Fremskrittspartiet at det ikke blir 55 år til neste gang loven kommer opp til ny behandling, men at vi hele tiden har en lov som er à jour med de utfordringer vi tror vil komme.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [10:32:23]: Departementet foreslår med dette å oppheve dagens forsyningslov fra 1956 og fremmer en ny lov om næringsberedskap som skal være bedre tilpasset dagens utfordringer. Det pekes spesielt på at den nye loven

• tydeligere skal basere seg på samarbeid med næringslivet

• skal legge næringslivets ordinære organisering og infrastruktur til grunn og kunne komme til anvendelse i et bredt spekter av uforutsette situasjoner

• skal omfatte både varer og tjenester, beredskapsforberedelser og gjennomføring av særskilte tiltak og i større grad åpne for en virkemiddelbruk basert på den enkelte konkrete situasjon

Det er her snakk om en lovendring som det har vært jobbet lenge med av flere regjeringer, på tvers av departementer. Som eksempel kan nevnes Samarbeidsregjeringen – Bondevik II – som satte ned Sårbarhetsutvalget, det såkalte Willoch-utvalget, der det bl.a. ble påpekt at det må legges stor vekt på partnerskap mellom næringsliv og myndigheter innenfor forsyningsplanleggingen.

Formålet med loven er at den så langt som mulig skal sikre samfunnets behov for varer og tjenester ved kriser. Utfordringer innen samfunnssikkerhet, beredskap og de administrative løsninger innen offentlig sektor har endret seg radikalt, og den nye loven vil derfor være bedre tilpasset dagens utfordringer. Her kan spesielt nevnes situasjonen rundt IKT-tjenester – som andre også har tatt opp – som ved bortfall i en krisesituasjon i dagens samfunn vil kunne få store konsekvenser for enkeltvirksomheter.

Høyre er glad for at den nye loven langt tydeligere vil basere seg på samarbeid med næringslivet. Høyre mener også det er positivt at den nye loven om næringsberedskap legger opp til at Nærings- og handelsdepartementet har et klart ansvar for å bidra til gode rammevilkår for næringslivet også ved forsyningskriser, og at kun når det er helt nødvendig, vil næringene bli pålagt særskilte tiltak.

Høyre forutsetter at næringsdrivende skal ytes full reell erstatning for økonomisk tap, meromkostninger og vesentlige ulemper ved å stille sin næringsstruktur, sine logistikkløsninger og sin infrastruktur samt sine varer og tjenester til disposisjon.

Til slutt ønsker jeg å påpeke at det også er positivt at loven kan bli et nyttig verktøy for andre departementer, da disse også vil kunne benytte de nye hjemlene som et supplement til egen sektorlovgivning.

Statsråd Trond Giske [10:35:41]: Formålet med forslaget til ny lov om næringsberedskap er å sikre tilgangen til varer og tjenester. Utkastet legger opp til et nært samarbeid mellom myndighetene og næringslivet.

Den nye loven skal erstatte lov av 14. desember 1956 om forsynings- og beredskapstiltak – forsyningsloven – som er skreddersydd for 1950-tallets forsyningsmessige utfordringer. Nærings- og samfunnsutviklingen har ført til at det er nødvendig med nye løsninger for å være forberedt på mulige kriser. Utkastet til ny næringsberedskapslov legger til rette for en beredskap mer tilpasset vår tid.

Endringer i trusselbildet, framveksten av nye næringer, utviklingen av ny teknologi og endrede logistikkmønstre er noen av de utviklingstrekkene i samfunnet som har gjort at forsyningsloven nå er utdatert. Men disse samfunnsendringene gir oss også nye muligheter til effektive løsninger på forsyningsproblemer som måtte oppstå. En ny lov skal bidra til at næringslivet på en effektiv måte kan møte de utfordringene på samfunnssikkerhetsområdet som følger av dagens risikobilde, med dagens næringsstruktur og forsvars- og næringspolitiske rammebetingelser.

Det framlagte forslaget til ny lov er bedre tilpasset dagens utfordringer ved at det tydeligere baserer seg på samarbeid med næringslivet og legger næringslivets ordinære organisering og infrastruktur til grunn. Loven kan komme til anvendelse i et bredt spekter av uforutsette situasjoner og omfatter både varer og tjenester. Den er ikke fastlåst i bestemte tiltak eller knyttet til bestemte scenarioer, men er fleksibel og gir åpning for situasjonstilpasset krisehåndtering. Denne fleksibiliteten gjør bl.a. at man unngår press i retning av for omfattende tiltak. Forslaget dekker dessuten både forberedelser og gjennomføring av krisehåndteringen.

Lovutkastet regulerer samarbeidet mellom myndigheter og næringsliv i kriser med alvorlige konsekvenser for tilgangen til varer og tjenester. Dette er en videreføring av tenkningen fra totalforsvarskonseptet om at alle landets ressurser må kunne settes inn i kriser, men samtidig en erkjennelse av at næringslivet er best til å håndtere sine fagfelt også i kriser. Lovutkastet er basert på den normale ansvars- og oppgavefordelingen myndigheter imellom og mellom myndigheter og næringsliv.

Det er i lovutkastet lagt vekt på at særskilte tiltak bare skal kunne benyttes i det omfanget som er nødvendig ut fra den konkrete situasjonen. Det skal ikke gis særskilte bestemmelser eller iverksettes tiltak etter loven dersom det samme kan oppnås på en annen måte i tide og uten uforholdsmessige kostnader.

Det har vært viktig at lovutkastet viderefører prinsippet om at næringsdrivende skal kompenseres for økonomiske kostnader og tap knyttet til samfunnssikkerhetsoppgaver som de avtaler med eller pålegges av myndighetene for å sikre tilgang til varer og tjenester i kriser. Etter mitt syn er dette helt nødvendig, både av hensyn til enkeltvirksomheters økonomi og norske bedrifters konkurranseevne internasjonalt og for å unngå vilkårlige prisutslag.

Hvordan kompensasjonen skal beregnes og utbetales, må håndteres ut fra den enkelte nærings organisering og struktur. Lovutkastets bestemmelser om kompensasjon er derfor utarbeidet slik at man gjennom avtaler eller forskrifter kan komme fram til ordninger som passer den enkelte næring. Det er også innarbeidet bestemmelser som gir begge parter mulighet til å få kompensasjonen fastsatt etter vanlige skjønnsregler.

Kommunenes oppgaver foreslås begrenset til bistand til næringslivet, slik at de næringsdrivende kan utføre sine pålagte oppgaver i et bredt spekter av kriser. Det er også lagt vekt på at svakheter i tilgangen på varer og tjenester som avdekkes gjennom risiko- og sårbarhetsanalyser, må følges opp av kommunene. Også dette er i tråd med den ansvars- og oppgavefordelingen som er i samfunnet til vanlig. Når det gjelder fylkesmennene, er det lagt vekt på at lovutkastet først og fremst skal reflektere deres ordinære tilsynsansvar overfor kommunene.

Flere departementer har beredskapsansvar for sektorer der næringslivet forvalter viktige samfunnsinteresser. Forskriftshjemlene i lovutkastet er derfor forutsatt brukt av flere departementer. Arbeidsdepartementets sektoransvar følges i tillegg opp gjennom de foreslåtte endringene i Nav-loven.

Etter mitt syn vil næringsberedskapsloven gi bedre forutsigbarhet for både næringslivet og myndighetene gjennom større realisme i krisehåndteringsforberedelsene. Jeg har god erfaring med både frivillig og lovbestemt samarbeid med næringslivet under kriser. Under pandemiforberedelsene i fjor hadde Næringsdepartementet f.eks. et tett samarbeid med matvaredistributørene.

Det ligger dessuten sterke elementer av forenkling og modernisering i utkastet.

Utkastet er et godt verktøy for myndighetene i arbeidet for å øke samfunnets robusthet når det gjelder tilgang til varer og tjenester i krisesituasjoner.

Jeg har lyst til å legge til at vi gjennom forarbeidet har hatt et nært samarbeid med næringslivet selv, med bedriftene og med sektoren, som også ser veldig positivt på denne nye og moderne måten å organisere et godt kriseberedskapsapparat på.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Per Roar Bredvold (FrP) [10:40:59]: Dette er en sak som det er stor enighet om, og som vi alle ønsker velkommen.

Det eneste det er litt uenighet om – eller i hvert fall usikkerhet om – er det at vi i Fremskrittspartiet ønsker å konkretisere kompensasjonen til næringsdrivende. Det er her § 17 kommer inn i bildet. Det kan etter Fremskrittspartiets syn virke noe vagt hvordan kompensasjonen blir. Paragraf 17 sier at det skal kompenseres etter bestemmelser fastsatt av Kongen. Det er her mitt spørsmål kommer: Hva ligger det i «bestemmelser fastsatt av Kongen»?

Statsråd Trond Giske [10:41:38]: I det ligger jo det som jeg sier i innlegget, nemlig at vi legger til grunn at det skal kompenseres. Det er nødvendig for bedriftenes ve og vel, det er nødvendig for deres konkurranseevne, og det er en nødvendighet for troverdigheten til hele systemet. Men det er såpass mange ulike oppgaver og bransjer at det er viktig å ha denne fleksibiliteten.

Jeg sa også i innlegget – og som jeg gjorde oppmerksom på – at det finnes en egen paragraf, § 18, som sier at partene kan kreve at kompensasjon etter § 17 skal fastsettes ved skjønn etter reglene i skjønnsprosessloven. Så jeg mener at de enkelte bedriftene og den enkelte næring er godt ivaretatt i det lovforslaget som legges fram.

Per Roar Bredvold (FrP) [10:42:24]: Statsråden har sikkert sett Høyre og Fremskrittspartiets merknad i denne forbindelse, hvor vi vil konkretisere dette, slik at det ikke skal være noen tvil om at det skal utbetales full erstatning ved bruk av næringslivets tjenester og varer. Jeg går, som sagt, ut fra at statsråden har lest merknaden. Er det noe i den merknaden som statsråden er uenig i?

Statsråd Trond Giske [10:42:50]: Det er et definisjonsspørsmål hva som er «vesentlige ulemper», som det står i merknaden. Dette er en lov som er laget i juristspråk, og som er laget for å bli brukt i en krisesituasjon. Forhåpentligvis vil vi sjeldnest mulig måtte bruke denne loven. I de alvorligste tilfellene kan det være svært vanskelige situasjoner. Jeg tror den fleksibiliteten som loven gir til å finne gode løsninger for bedriftene, er nettopp den juridiske forankringen vi trenger når det gjelder det hensynet som representanten tar opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.