Laila Gustavsen (A) [12:57:55]: Valgdeltakelsen i høstens lokalvalg var på 64,5 pst. Det var en gledelig økning med 2,8 pst. i forhold til 2007. 245 000 flere stemte i 2011 enn i 2007. På landsbasis har faktisk 530 000 valgt å forhåndsstemme, en økning på hele 41,7 pst. fra siste valg. I Oslo har nesten en av fem forhåndsstemt, og godt og vel 10 000 av disse er folkeregistrert i andre kommuner enn Oslo.

Selv om vi skal glede oss over framgang i år, kan vi definitivt ikke være fornøyd. Det er mange måter å bruke engasjementet sitt på, men det er kun én måte som gir innbyggerne direkte rett til å delta, og det er retten til å stemme. I Norge har vi ikke stemmeplikt – det er det heller ikke aktuelt å innføre. Men hvis vi vil ha et pulserende demokrati også i framtiden, må vi klare å vedlikeholde det. Det er en utfordring som er bredere enn bare deltakelse i valg, og det er en felles utfordring for både myndigheter, partier, medier, de frivillige organisasjoner og ikke minst innbyggerne selv.

Undersøkelser viser at de færreste sitter hjemme to valg på rad. Faktisk er det kun en av ti med stemmerett som ikke deltar to ganger på rad. Hele ni av ti deltar. Min påstand er derfor at det er håp for det norske demokratiet. Men for å vite hva vi bør gjøre, bør vi ta utgangspunkt i hva som engasjerer, mobiliserer og som faktisk får folk til lokalet for å stemme. Her trenger vi en kunnskapsoppdatering i tråd med at samfunnet forandrer seg.

Valgundersøkelser viser at det i hovedsak er to grunner til at folk går og stemmer ved lokalvalg: følelsen av borgerplikt og behov for å gi uttrykk for hva en mener. De som ser det som en borgerplikt å gå og stemme, går i stor grad til valgurnene. De som ser valgkampen og valget som en offentlig debatt, og får lyst til å komme med sitt syn, deltar også ved valg. Valgdeltakelse oppleves – viser undersøkelser – derfor i liten grad som en handling der en tror at en ved å delta faktisk vil påvirke den politikken som blir ført, eller for å ivareta sine egne interesser. Kanskje er vi her ved noe av kjernen av problemet, at mange føler at det ikke betyr noe som helst verken å stemme eller å delta. Avmakt kalles det.

Spør du dem som ikke deltok i år, vil mange si at valget hadde «liten eller ingen betydning» for hva som vil skje i kommunen de neste fire årene. Partiene framstår som like, og det er vanskelig å velge. Undersøkelser dokumenterer også at valgdeltakelsen har sunket spesielt mye blant dem som oppfatter valget som uviktig. Mange av disse er forholdsvis unge. Min påstand er at vi blir færre og færre som tenker ordet «borgerplikt» når vi skal begrunne hvorfor vi stemmer. «Borgerlyst» er et mer passende ord for mange i dag.

Som folkevalgte må vi ta inn over oss at flere og flere velgere ser på det å gå og stemme som en ting de skal gjøre fordi de synes det er verdt å bruke tid på det. Litt spisst kan man si at enkelte forholder seg til valg som de forholder seg til Idol, Robinson eller Skal vi danse. Er det feil? Ja, jeg vil mene at vi er enige i denne sal om at politikken aldri skal bli som Idol, samtidig tror jeg vi må forstå endringene for å kunne møte utfordringen med riktig tilnærming.

Det er i kommuner som har et aktivt religiøst liv, er store bidragsytere til nasjonale innsamlingsaksjoner for humanitære forhold, som har en lav skilsmisseprosent og med en aldrende befolkning – altså kommuner der tradisjonelle verdier synes å stå sterkt – vi finner den høyeste valgdeltakelsen. En studie av 324 demokratiske valg i 91 forskjellige land bekrefter det. Både økonomisk utviklingsnivå, graden av lese- og skriveferdighet, befolkningsstørrelse og tetthet, stemmeplikt, stemmerettsalder, valgsystem, hvor jevnt valget er, hvor mange partier som stiller til valg, har betydning for hvor mange som deltar i valget. I tillegg blir selvfølgelig valgdeltakelsen påvirket av hvor interessert man er i lokalpolitikk, og om man synes det er vanskelig å finne ut hvilket parti en skal stemme på.

I Norge er interessen for lokalpolitikk – og politikk generelt – høy, likevel er valgdeltakelsen ved lokalvalg lav. Trenden er også at lojaliteten til og følelsen av å tilhøre et bestemt parti svekkes. Samtidig er et verdibasert budskap fraværende i mange debatter. Mange har problemer med å velge parti fordi partiene framstår som like.

Politikkens innhold og form må mobilisere. Det samme må saker gjøre. Konflikter og tydelige standpunkter engasjerer velgere og mobiliserer velgere. Samtidig er valgsystemet viktig – et system som er kandidatsentrert kontra et system som er partisentrert, påvirker. Hvordan bidrar ulike organisasjoner og teknologiske løsninger til politisk mobilisering? Hvilke stridsspørsmål blir diskutert i valgkampen?

De ulike politiske partier har ulike nominasjonsprosesser. Antall forhåndskumulerte bestemmer også hvilken mulighet folk har til å endre rekkefølgen. Vi må tilrettelegge for valg på en god måte – forenkle stemmegivningen, øke tilgjengeligheten til forhåndsstemming og gi større mulighet til å avgi stemme ved offentlige institusjoner som sykehus, omsorgsboliger, høyere utdanningsinstitusjoner og videregående skoler. Kanskje bør også valgpersonell ut på kjøpesentre og på arrangementer? Alt dette kan være viktige faktorer for å fange opp folk som ellers ville valgt sofaen.

Humoristen Are Kalvø skriver at en gang i framtiden kommer vi til å le av at folk sto i kø foran samfunnshus og gymsaler for å stemme. Det kan hende han får rett, men ikke helt enda. Forsøkene rundt elektroniske valg i år viser høyere deltakelse. Alle kommunene som deltok, har økning i antall forhåndsstemmer. Likevel har ordningen svakheter, og det er enda ikke konkludert med tanke på hvordan man skal følge den opp videre. Det største problemet er at det ikke er innbruddssikkert, og at en ikke vet hvem som avgir stemmen. Men jeg er faktisk overbevist om at ingeniørene en dag overvinner denne teknologiutfordringen. Den dagen man gjør det, og elektroniske valg er sikre nok, må Are Kalvø få rett.

Det er for tidlig å si hvordan førstegangsvelgerne oppførte seg i år. Det vi vet, er at kun en tredjedel av dem – fram til nå – stemmer. Mange av førstegangsvelgerne, tror jeg, er usikre på hvordan de skal gjøre det. Jeg tror en kunne fått opp graden av førstegangsvelgere gjennom bedre opplæring i skolen. I tillegg er det også en veldig spennende debatt hvordan vi skal følge opp forsøkene med stemmerett for 16-åringer.

Til slutt har jeg lyst til å si litt om felles valgdag. Personlig er jeg for det. Erfaringen fra Sverige viser at en felles valgdag øker valgdeltakelsen også i lokalvalget, den styrker valgdeltakelsen og øker den politiske interessen. Samtidig har felles valgdag noen ulemper, og det kan gi mindre rom for synliggjøring av lokale saker, samtidig som vi tydeligere får fram sammenhengene mellom riks- og lokalpolitikk ved felles valgdag.

Jeg mener vi skal gjøre hva vi kan for at den økte valgdeltakelsen i år blir en varig trend. Derfor ønsker jeg meg en omfattende undersøkelse og en oppdatering av kunnskapsstatus, der vi faktisk spør dem som gikk og stemte: Hva var det som gjorde at du gikk til lokalet? Og kanskje også stille spørsmålet: Hva skal til for at du stemmer også neste gang?

Jeg ser fram til debatten. Dette er en debatt som gir oss alle muligheten til å lufte noen tanker og ideer. Jeg ser fram til statsrådens syn på utfordringene ved valgdeltakelsen.

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:06:40]: Eg vil takke interpellanten for at ho tek opp spørsmålet om kva som kan gjerast for å auke valdeltakinga.

Som interpellanten heilt rett peikar på, var valdeltakinga ved siste kommunestyre- og fylkestingsval ikkje så høg som mange av oss hadde håpa på. Likevel viser tal frå Statistisk sentralbyrå at valdeltakinga ved siste kommunestyreval var den høgaste sidan 1991. Den gongen var valdeltakinga til kommunestyrevalet 66 pst.

Tal frå dei siste tre vala kan vise teikn på at den negative utviklinga interpellanten viser til, er snudd. For medan valdeltakinga ved kommunestyrevala i 2003 var 59 pst. og i 2007 61,2 pst., var valdeltakinga ved dette kommunestyrevalet 64,2 pst. Dette betyr at valdeltakinga auka med dryge 5 prosentpoeng i denne perioden. Nær 400 000 fleire personar røysta ved kommunestyrevalet i 2011 enn ved valet i 2003. Ved fylkestingsvala har det òg vore ei positiv utvikling det er verd å merke seg. Valdeltakinga i 2003 var 55,6 pst., i 2007 hadde ho auka til 57,5 pst. Tala frå Statistisk sentralbyrå syner ei valdeltaking ved årets fylkestingsval på 59,9 pst. Dette er ein auke på over 4 prosentpoeng sidan 2003.

Interpellanten viser til at demokratiet er avhengig av at innbyggjarane har kompetanse, lyst og evne til deltaking gjennom etablerte politiske parti, organisasjonar og ved val. Dette er eg heilt samd i.

Når det gjeld veljarane sin kunnskap om val, er eg svært oppteken av å nå alle veljarar, og eg vil i denne samanhengen vise til at departementet i forkant av kvart val brukar ei rekkje verkemiddel for å auke kunnskapen hjå den enkelte veljar og hjå dei ulike veljargruppene. Eg vil m.a. vise til at departementet før siste val informerte gjennom

• kunngjeringar i alle store aviser

• på nettstaden valg.no – eller valportalen, som me kallar han i daglegspråket

• ein brosjyre til alle husstandane i landet, som òg var omsett til ei rekkje språk

• eigen informasjonskampanje, som m.a. inneheldt tv-, kino- og radiospottar, nettannonsar, nettspel, informasjonsfilm til bruk i vidaregåande skular, informasjon på tekst-tv og bruk av sosiale medium som Facebook, Twitter og YouTube

Eg vil i tillegg framheve at departementet òg hadde tiltak retta mot fyrstegongsveljarane, veljarar med innvandrarbakgrunn, veljarar med spesielle behov, som blinde, svaksynte, høyrselshemma mv., og mot veljarar busette i utlandet. Det er også viktig å hugse på at ei rekkje frivillige organisasjonar aktivt medverkar til å auke forståinga av valordninga mellom sine medlemer. Gjennom ei eiga tilskotsordning støttar departementet frivillige organisasjonar og lag. Desse gjennomfører ulike tiltak, som gjer at ulike målgrupper får betre forståing av den norske valordninga og kvifor det er viktig å bruke røysteretten.

Kommunane driv òg eit breitt informasjonsarbeid. Særleg vil eg peike på at valstyra i den einskilde kommune sender valkort til alle veljarar som er manntalsførde. Eg er òg kjend med at valstyra i mange kommunar i tillegg til valkortutsendinga driv mykje godt arbeid for å få innbyggjarane til valurnene.

Ved valet i haust fekk også 16-åringane i 20 utvalde kommunar lov til å røyste. Dette var ei forsøksordning, og dei førebelse tala viser at 16-åringane hadde langt høgare valdeltaking enn det som er vanleg for fyrstegongsveljarane. Dette er interessant. Forsøket skal no evaluerast breitt. Når evalueringa ligg føre, ynskjer eg ein brei samfunnsdebatt om saka. For eigen del er eg meir positiv til valdeltaking for 16- og 17-åringane enn eg var før forsøket starta, ikkje minst etter dialog med svært oppegåande ungdomar.

Når det gjeld veljarane si evne til å kunne røyste, er eg svært oppteken av at me i tillegg til god informasjon om valet òg legg til rette for at alle veljarar skal kunne nytte røysteretten sin. For at me skal kunne klare dette, er det naudsynt at det er godt tilgjenge for alle. Dette gjeld fysisk tilgjenge, men òg at veljarane har tilstrekkeleg tid til å få røyste. Røystegivinga skal vere tilrettelagd på ein måte som gjer at alle veljarar i størst mogleg grad kan røyste utan hjelp frå andre.

Samanlikna med andre land er perioden for førehandsrøystinga svært lang her i landet, og veljarane har stor fleksibilitet når det gjeld tidspunkt for når han eller ho ynskjer å røyste. Før førre stortingsval vart det vedteke ei ordning med tidlegrøystegiving, noko som medfører at veljarane kan førehandsrøyste frå 1. juli og heilt fram til fredagen før valdagen.

Utforminga av vallokala vert også stadig betre. Ei undersøking frå årets val syner at 80 pst. av dei rørslehemma og 86 pst. av dei med synshemmingar ikkje opplevde nokon fysiske hindringar ved inngangen til vallokalet. Heile 93 pst. av dei rørslehemma og 92 pst. av dei med synshemmingar seier at dei ikkje opplevde nokon fysiske hindringar inne i vallokalet. Om lag 87 pst. var nøgd med assistansen dei fekk frå valfunksjonærane. Det store fleirtalet opplevde difor at vallokala var godt tilrettelagde, men det er mi målsetjing at kommunane før komande stortingsval må verte endå betre enn dette.

For å bidra til at vallokala i større grad kan verte universelt utforma, slik at alle kan nytte dei, har departementet utvikla ein ny type valurne, valavlukke og skiltprogram. I forkant av vala i seinare år har departementet rådd kommunane til å sjå nærare på kor dei plasserer vallokala, og på opningstidene i vallokala. Målet er at veljarane skal kunne røyste på stader der dei ofte ferdast, og at opningstidene gir moglegheit for at veljarane òg kan røyste utanfor vanleg arbeidstid. Tilgjenge til vallokala vert nøye evaluert etter kvart val. Eg har hatt dialog med studentane sin organisasjon, og eg veit at det er sterkt ynske om at me legg til rette på studiestaden, ikkje minst fordi mange av dei som studerer der, eigentleg har tilhøyrsle i andre kommunar enn der studiestaden ligg.

Eg trur ikkje kunnskap og tilgjenge i seg sjølv er nok for å få veljarane til å røyste, dei må, som interpellanten seier, òg ha lyst til å røyste.

For å stimulere til auka valdeltaking er det viktig å kjenne til kvifor folk lèt vere å bruke røysteretten sin. Her er det fleire faktorar som spelar inn. Det kan kome av individuelle tilhøve. Til dømes kan lågare deltaking kome av at veljarane sine haldningar til dei representative institusjonane har endra seg. Kanskje er kjensla av borgarplikt mindre no enn før? Mange veljarar røystar fordi dei oppfattar slike handlingar som nær ei plikt. Det er gjort forsking som tyder på at denne kjensla av borgarplikt er vorten mindre utbreidd, særleg blant dei unge.

Valdeltakinga kan òg gå ned som følgje av endringar i samfunnsutviklinga og i politikken. Eg veit at mange oppfattar det som mindre attraktivt å røyste fordi dei oppfattar dei politiske skiljelinene mellom partia lokalt som meir uklåre enn tidlegare. Dette kan kome av at politikarar ikkje godt nok evnar å få bodskapen fram til veljarane på ein måte som gjer at dei skjønar dei politiske skilnadene mellom partia.

Eg trur at redusert kommunalt handlingsrom òg kan trekkjast fram som forklaring på redusert valdeltaking ved kommune- og fylkestingsvala. Om handlingsrommet til lokalpolitikarane vert innsnevra, kan dette gjere veljarane mindre opptekne av kva parti som sit i kommunestyret og styrer kommunen.

Erfaringane frå Sverige viser at ved å slå saman lokalval og riksdagsval er det fleire som òg røystar ved lokalvalet. Difor er det også enkelte som går inn for felles valdag i Noreg. Eg trur det er ei for lettvinn løysing. Me vil få eit lokalval der dei lokale sakene forsvinn i riksvalet. Kommunane og fylkeskommunane vil verte mindre synlege som eigne politiske organ. Dessutan vil det generelle demokratiet i landet verte svekt når me berre har val kvart fjerde år. Me får sjeldnare mobilisering av politisk debatt som følgjer med kvar valkamp.

Interpellanten framhevar at me kanskje kan lære noko av dei som valde å røyste. Eg synest det er ein god idé. Samstundes må me stille spørsmål ved kvifor me ikkje greier å engasjere fleire i lokalsamfunnet når me veit kor viktig valresultatet er for kommunane. Det er stor variasjon i valdeltakinga mellom kommunane i dag. Fedje hadde ved valet 12. september ei valdeltaking på 86,6 pst, og i alle dei ti kommunane med den høgaste valdeltakinga var det over 78 pst. som røysta, medan den lågaste valdeltakinga i ein kommune var 54,6 pst. Dei ti kommunane som hadde lågast valdeltaking, hadde alle ei deltaking på under 58 pst. Dette er interessante skilnader, og eg har difor allereie bestemt at departementet skal gjennomføre ei undersøking der me ser på kva som kjenneteiknar kommunar som har høg valdeltaking, og dei som har låg valdeltaking. Eg håpar dette kan gi oss ytterlegare kunnskap og forståing, og at dette kan nyttast i det vidare arbeidet med å auke valdeltakinga.

Me hadde òg ved dette valet eit forsøk med elektronisk røystegiving. Som Are Kalvø trur eg at om nokre år vil det vere regelen meir enn unntaket. I denne sal var det sterk meiningsbryting då det forsøket vart innført, og den tvilen som Stortinget sine medlemer hadde, må ein take på høgste alvor. Det skal vere hemmeleg røystegiving, og dei teknologiske løysingane må vere gode nok. Det forsøket skal til liks med røysterett for 16- og 17-åringar no evaluerast, og då får Stortinget òg sjølvsagt høve seinare til å diskutere kvar vegen skal gå vidare på det området.

Det er likevel avgrensa kva eg som statsråd og departementet kan gjere for å få opp valdeltakinga. Det viktigaste er at lokale parti og lokalpolitikarane tek fatt i viktige lokale saker, skaper eit lokalt engasjement og gir innbyggjarane lyst til og behov for å røyste. Eg vil òg be ungdomspartia om å kome med innspel om kva dei meiner kan medverke til å auke valdeltakinga.

Media spelar ei viktig rolle, og eg vil gi ros til media ved dette lokalvalet for at ein i større grad sette lokale kandidatar og lokale saker på dagsordenen òg i den rikspolitiske debatten.

Laila Gustavsen (A) [13:16:45]: Jeg vil gjerne takke kommunal- og regionalministeren for et godt og fyldig svar, og for så vidt for en offensiv holdning som drar opp et bredt bilde for denne debatten.

Jeg har lyst til å kommentere et par ting. Det ene er det som statsråden sier om tilrettelegging av valglokaler og universell utforming. Der har det vært gjort et godt arbeid de siste årene. Det skulle egentlig også bare mangle, men denne regjeringen har satset betydelig på et lovverk som forhindrer diskriminering av funksjonshemmede, og som også gir rett til universell utforming, og det gir også resultater i form av bedre tilrettelagte valglokaler og at det blir enklere for funksjonshemmede å stemme. Det er veldig, veldig viktig, og jeg synes det er gledelig det arbeidet som har vært gjort.

Så var statsråden inne på det med informasjon: Der har det også vært gjort veldig mye bra arbeid, og «valg.no» er en god nettside jeg selv har brukt mye, og et enkelt sted å skaffe seg oversikt over valget. Samtidig tror jeg at vi fortsatt har et stort potensial i det å lære opp både innvandrergrupper og førstegangsvelgere i hvordan man faktisk skal gjennomføre et valg. Det har blitt enklere og enklere å gå og stemme, men jeg tror det er en myte hos mange at det fortsatt er ganske vanskelig. Der har vi en jobb å gjøre, og jeg tror skolen kunne ha hatt en rolle i det, spesielt når det gjelder førstegangsvelgere.

Så har jeg lyst til å introdusere et par ting. Når det gjelder det å mobilisere og engasjere, har vi bak oss en valgkamp der sosiale medier, Internett, har hatt en mye større betydning enn tidligere. Både sosiale nettsteder som Twitter, bindeleddet mellom mange politikere og journalister og organisasjoner, har vært viktig, og kanskje til og med Facebook har spilt en rolle i denne lokalvalgkampen. Og da kan jeg ta på meg arbeiderpartihatten, som jeg alltid har på: Min erfaring er at de kanalene er veldig, veldig viktig for å nå ut, spesielt til unge mennesker, men de kan aldri erstatte det personlige møtet. Noe av det som vi har bygd mye av vår valgkamp på i Arbeiderpartiet, er å banke på dører og treffe folk og mobilisere gjennom det, altså gjennom å møte våre egne ute i gata. Det setter veldig mange pris på, det personlige møtet med en politiker. Mange har kanskje aldri møtt en politiker eller snakket skikkelig med en politiker. Vi må aldri glemme i forhold til teknologi at det er ikke enten det ene eller det andre, det er begge deler.

Så ser jeg fram til debatten og kan kommentere litt mer mot slutten.

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:20:19]: Eg takkar for gode ord om det arbeidet som er gjort både med universell utforming og informasjon, og eg er veldig glad for at me stadig kjem lenger på universell utforming, det å gjere samfunnet tilgjengeleg. Det gjeld på mange område, men er ikkje minst viktig for at folk kan nytte seg av dei rettane dei har, og i dette tilfellet røysteretten.

Når det gjeld informasjon, snakka eg mykje med 16- og 17-åringar før valet, og den merksemda som vart knytt til det forsøket, trur eg er medverkande til at valdeltakinga der var godt opp mot 60 pst., altså meir i samsvar med valdeltakinga elles blant folk, i forhold til dei andre fyrstegongsveljarane, 18-åringane. Valdeltakinga for dei veit ein ikkje heilt enno, men iallfall ved tidlegare eller førre val har det lege på rundt 33 pst., og det er sjølvsagt altfor lågt. Det som mange ungdommar har sagt til meg, er at dei ynskjer seg meir aktivitet, meir informasjon, at kommunane og skulane er meir aktive inn mot den gruppa. Då er iallfall dei tilbakemeldingane eg har fått, at ein tenkjer at valdeltakinga òg vil verte høgare.

Så er det nokre positive ting med å ha lågare røystealder, for då bur ein i sin eigen kommune. Når ein er 18, er det mange som flyttar ut og bur på hybel, og det kan vere eit litt lengre steg å bruke røysteretten. Samstundes er det desto viktigare å leggje til rette for at det skal vere enkelt å gjere det, ved studiestader og andre plassar, og at ein òg der får merksemd knytt til valet.

Sosiale medium og Internett kan aldri erstatte det personlege møtet – det er eg heilt einig i. Men me ser jo at ved kvart val vert dei debattane som går på dei sosiale media, stadig viktigare.

Så er det òg viktig når me diskuterer val og valkamp, at ein evnar å få opp diskusjonane om dei politiske sakene, at me ikkje går endå lenger i å personifisere valet til nokre få personar, men at det faktisk er innhaldet i politikken som vert sett under debatt. Det er minst like viktig i lokalval som i stortingsval. Det er for min del ei hovudårsak til å vere skeptisk til å ha éin felles valdag.

Eg meiner at det er viktig å synleggjere lokaldemokratiet. Lokaldemokratiet i Noreg har alltid gått føre det store demokratiet. Ulike reformer har alltid kome først i lokaldemokratiet, anten det var røysterett for kvinner eller andre viktige omveltingar. Det ser me òg no knytt til diskusjonen om røysterett for 16- og 17-åringar. Fellesval vil gjere det endå vanskelegare for veljarane å stille lokalpolitikarane til ansvar for valet, og det er òg ein viktig bit av det å ha val.

Ingalill Olsen (A) [13:23:44]: Det å diskutere valgdeltakelse og drøfte hvordan den kan økes, er svært viktig. Demokrati og demokratiutvikling hviler på deltakelse. Det er ikke uten grunn at det heter «stemmerett». Det er en rettighet vi som innbyggere har. Ikke alle benytter seg av denne retten. Det er betimelig å drøfte hvorfor de ikke gjør det.

Når man ser at mennesker står i kø i dagevis for å stemme i nye demokratier, mens vårt veletablerte demokrati ikke i like stor grad rekrutterer til valgkøer, må man undres. Bildet er selvfølgelig ikke sammenlignbart, men kan gi grobunn for ettertanke. Det er lett å forstå at det folk har kjempet for å få til, settes pris på og blir tatt i bruk. Men det kan også fortone seg slik at der demokratiet er godt etablert, tas det som en selvfølge. Lav valgdeltakelse kan bety at det meste går bra, eller at det er lite engasjement. Det kan også bety at enkeltmennesket ikke føler at deres stemme er noe verdt, at det å stemme ikke betyr noe. Men hver eneste stemme betyr noe.

Vi har akkurat hatt kommunevalg i Norge. I noen kommuner ble valget avgjort av noen få stemmer. Det finnes mange eksempler på at hver eneste stemme teller, og at nettopp den ene stemmen tipper utfallet i enten den ene eller den andre retningen. Et valgresultat er jo nettopp summen av alle stemmer som legges sammen, og som bestemmer sammensetningen i eksempelvis kommunestyrer, fylkesting eller på Stortinget.

I høstens kommunevalg ble valget i Ski kommune avgjort med mindre enn én stemme. Arbeiderpartiet tapte ett mandat, og det ble borgerlig flertall. Ski er en kommune på over 28 000 innbyggere, og dette viser tydelig at alle stemmer teller.

Vi har flere eksempler på at slengere som oppføres på listene, teller, og avgjør valgresultat. I Steigen kommune i Nordland berget SV ett mandat på bekostning av Fremskrittspartiet, med én slengers overvekt. Det avgjorde valget i Steigen. Det hører med til historien at kommunen gjennomførte tre tellinger for å være helt sikker. Ski talte fem ganger, ifølge media. Små marginer kan gi store utslag. Det er både Steigen og Ski gode eksempler på.

Jeg mener at vi skal ta på alvor at noen sier at de føler at deres stemme ikke betyr noe. Det kan være en avmaktsreaksjon mot maktkonsentrasjon, eller det kan være mangel på kunnskap om systemet. Det kan også være et uttrykk for liten eller ingen interesse for politikk – det er også en demokratisk rett.

Et annet argument som framføres, er at det er så små skiller i norsk politikk. Det er vi vel neppe enige om i denne salen, men hvis vi ser litt større på det, tror jeg at vi må kunne si at i mange andre land er det større meningsforskjeller mellom ulike partier. Nå er det ikke et poeng å dyrke uenighet for uenighetens skyld, men jeg tror at deltakelsen kan øke dersom vi tydeliggjør skillelinjer og ulike standpunkt. Det blir lettere å orientere seg i det politiske landskapet, og det blir enklere for velgerne å finne det partiet som samsvarer mest med egne oppfatninger.

Jeg mener at vi som er politikere, uansett på hvilket nivå, har en oppgave på demokratiets vegne med å målbære og øke bevisstheten knyttet til deltakelse – ikke bare i politiske spørsmål, men også i samfunnslivet generelt. Mer deltakelse betyr et mer demokratisk samfunn, og det er av det gode.

Trond Helleland (H) [13:28:34]: La meg først si at det er gledelig at det var en økning i valgdeltakelsen ved årets valg. Som kommunalministeren også sa, har det vært et lokalvalg med god deltakelse. Det er 20 år siden sist vi hadde den samme deltakelsen.

Så er spørsmålet, som Laila Gustavsen er inne på: Hva kan vi gjøre for å øke valgdeltakelsen? Jo, det er mange ting en kan gjøre ved å legge bedre til rette, ved enklere forhåndstemmegivning osv. Men det er ett poeng som kanskje er altoverskyggende, og det er at velgerne faktisk har en grunn til å gå til urnene, at det er interessant å stemme, at det er en politisk debatt mellom ulike alternativ der velgerne vet at hvis de stemmer på det ene alternativet, får de en slik løsning, stemmer de på det andre, får de en sånn løsning. Da kommer spørsmålet som vi – dessverre, kommunalminister – stadig vender tilbake til: Forholdet mellom stat og kommune vil jo også være et viktig element for dette med valgdeltakelse. For hvis kommunene har større selvråderett, hvis de har mer de skulle sagt, hvis det er større mulighet for å påvirke utfallet av en sak, og at det faktisk kan avgjøres i kommunen, så skaper det økt engasjement. Det kan vi se rundt om i norske kommuner i dag. Der det har vært klare alternativer, der det har stått og vippet, der det har vært interessante dueller mellom ulike ordførerkandidater, ser vi også at det kan gi seg utslag i valgdeltagelsen.

Jeg tror den politiske debatten – det politiske ordskiftet – er det som avgjør om det blir økt valgdeltagelse. Det kan vi også se på en annen parameter, nemlig fylkestingsvalgdeltagelsen kontra kommunevalgdeltagelsen. Det er de samme velgerne som legger stemmeseddelen sin i kommunevalgsurnen som kan legge den i fylkestingsvalgsurnen. Likevel er det nesten 4,5–4,7 pst. forskjell i valgdeltagelsen mellom kommunevalg og fylkestingsvalg. Så når du allerede er i valglokalet og har muligheten til å putte to stemmesedler i urnen, velger du kun å putte den ene oppi. Det er ganske mange som gjør det. 4–5 pst. er mange velgere. Hva er det et uttrykk for? Jo, det er vel et uttrykk for at de ikke synes det er så spennende og interessant å stemme ved fylkestingsvalget – kanskje fordi de ikke kjenner noen kandidater, kanskje fordi de ikke har barn i videregående skole eller har noen særlige interesser. Alle har vel en vei de skal kjøre på, men det er ikke sikkert de tenker på fylkeskommunen som veieier.

Så hvor interessant det er å stemme, tror jeg har veldig mye å gjøre med hvilke politiske oppgaver de ulike forvaltningsnivåene skal utføre. Det kan en også se ved å sammenligne stortingsvalgdeltagelse med fylkestings- og kommunevalgdeltagelse. Den er betydelig høyere når det gjelder stortingsvalget. Det er fordi velgerne vet at her i denne sal – i hvert fall i normale tider – blir mange spennende saker avgjort, og uansett om det er flertallsregjering eller mindretallsregjering, er det her makten ligger når det gjelder de store beslutningene.

Når det gjelder kommunevalget, vil velgerne når en kommune f.eks. har en diskusjon om å innføre eiendomsskatt, vite at da har en to klare alternativer. Men i en del andre saker vet de ikke det, for de vet ikke om staten, ved fylkesmannen eller andre, overprøver de beslutningene kommunen fatter, f.eks. i en arealsak. Det kan føre til at mange føler at her er det jo ingen som avgjør dette likevel, så det er ikke så interessant å stemme. Så jeg tror at det å revitalisere kommunen – gi kommunen større mulighet til å fatte egne beslutninger, ha større handlefrihet, slippe litt opp på de statlige retningslinjene og overstyringen – også vil kunne bidra til økt deltagelse.

Så er det gjort en del eksperimenter – holdt jeg på å si – denne gangen: E-valg har vi diskutert før. Jeg konstaterer i hvert fall at valgdeltagelsen i de ti kommunene som hadde e-valg, er marginalt lavere enn i de kommunene som ikke hadde e-valg. Valgdeltagelsen gikk altså litt opp i e-valgkommunene, men den gikk mer opp i de andre kommunene. Så noen kjempesuksess i forhold til økt valgdeltagelse var vel ikke dette prosjektet. Og når vi vet at forskere ved Norsk Regnesentral også har brutt seg inn i systemet og hacket det, er vel kanskje det et prosjekt som var litt prematurt. Som statsråd Navarsete sa, er det helt avhengig av at vi kan ha hemmelige valg.

Jeg tror, som Laila Gustavsen, at for å nå ungdom er sosiale medier viktig. Vi hadde i denne valgkampen voldsomme treff på våre hjemmesider når det var interessante saker. Det viktigste er naturligvis det personlige møte med velgeren. Det er og blir det viktigste.

Heidi Greni (Sp) [13:33:56]: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål.

Statistikken viser en jevn nedgang i valgdeltagelse, fra 81 pst. i 1963 til 59 pst. i 2003. De to siste valgene viser en positiv trend, med en valgdeltagelse på vel 62 pst. ved årets valg. Det er gledelig at den negative utviklingen har snudd, men vi kan ikke si oss fornøyd med at nesten fire av ti velger å sitte hjemme valgdagen. Lav valgdeltagelse er ingen styrke for demokratiet.

Valgdeltagelse avhenger etter min mening av tre forhold. Det er informasjon, det er tilgjengelighet, og det er interesse.

Jeg tror informasjonsbiten er godt ivaretatt. Alle stemmeberettigede mottar valginformasjon i posten, alle kommuner har nettsider med nødvendig informasjon, åpningstider i stemmelokalene blir annonsert både via nettsidene og i avisene. Som statsråden redegjorde for, er det gjennomført målrettede tiltak – både i offentlig regi og fra frivillige organisasjoner – for å informere f.eks. førstegangsvelgere og velgere med innvandrerbakgrunn om hvordan de kan stemme, og hvor viktig det er at de benytter stemmeretten sin.

Tilgjengeligheten er også god. Kravet til universell utforming gjelder selvfølgelig også valglokalene. Hvis noen valglokaler ikke tilfredsstiller kravet, plikter de som sitter i stemmelokalet, å motta stemmen på utsiden av lokalet. Mange kommuner åpner for forhåndsstemming i hjemmet for eldre og andre som har problemer med å ta seg til valglokalet, og mange organiserer forhåndsstemming på helseinstitusjonene. Norge har en lengre periode for forhåndsstemming enn mange andre land. Jeg opplever også at åpningstidene i stemmelokalene er romslige – at alle har mulighet til å oppsøke stemmelokalet enten før eller etter arbeidstid.

På tross av kommentarer i lokalmiljøet fra ihuga jegere som lurer på hvem som kan finne på å legge valgdagen til første uka i rypejakta, tror jeg verken tidspunkt eller tilgjengelighet er til hinder for større valgdeltagelse.

Da står vi igjen med manglende interesse og engasjement.

Jeg tror interessen for politikk generelt har vært dalende. Nedgang i medlemstall i politiske partier, i alle fall fram til 22. juli, tyder på det.

Hvorfor har vi fått denne utviklinga? Har vi det for godt her i landet? Tar vi velferdsgodene som en selvfølge? På tross av presseoppslag om hvor dårlig det står til på enkelte områder, er Norge i en særklasse når det gjelder levestandard og velferdstilbud.

Er det sånn at velgerne oppfatter at kommunene i for stor grad er underlagt statlig styring, og at lokalpolitikerne har for liten innflytelse? Når statlige sektormyndigheter begrenser næringsutvikling i kommunene, når fylkesmannen som statens representant påklager enstemmige kommunestyrevedtak, gir vi kanskje et signal til velgerne våre om at det er mindre viktig hvem som sitter i kommunestyret?

Eller er det sånn at de politiske partiene blir mer og mer lik hverandre, slik at velgerne ikke tror det betyr noe hvem det er som styrer kommunen?

Er det fortsatt slik at sentrale politikere og nasjonale saker får for stor plass i valgkampen på bekostning av lokale saker? Å slå sammen lokalvalg med stortingsvalg er iallfall ikke noen god idé. Da vil all oppmerksomhet rettes mot sentrale saker, og lokale politikere vil få enda større problemer med å komme fram i media. Lokalvalg sammen med stortingsvalg vil svekke interessen for og oppmerksomheten rundt lokalpolitikken, ikke øke den.

Valgdeltagelsen er veldig ulik fra kommune til kommune. Derfor er jeg glad for at departementet skal gjennomføre en kartlegging av hva som kjennetegner kommuner med høy valgdeltagelse, og hva vi kan lære av dem.

Selv kommer jeg fra Holtålen, en liten kommune med 2 000 innbyggere, en kommune der valgdeltagelsen bestandig har ligget langt over landsgjennomsnittet – med 77 pst. i 2007, 76 nå i år – uten at jeg kan forklare hvorfor. Det skyldes iallfall ikke en veldig engasjerende valgkamp, den var nesten fraværende på grunn av unntakstilstand etter flommen som rammet oss 16. august. Kan det være fordi vi er et lite lokalsamfunn der alle kjenner alle? Velgerne kjenner kommunestyrekandidatene og vet hva de står for. Avstanden mellom innbyggerne og politikerne er liten, og hvem som helst kan stikke innom ordførerkontoret hvis det er noe de har på hjertet.

Jeg tror det er viktig å involvere velgerne også utenom valgkampen. (Presidenten klubber.) Vi må bli flinkere til å arrangere folkemøter gjennom hele kommunestyreperioden. (Presidenten klubber igjen.)

Håkon Haugli (A) [13:39:27]: Å la være å stemme er en grunnleggende demokratisk rettighet. Men det innebærer samtidig at man overlater til andre å bestemme. Vi fikk ikke rekordhøy valgdeltakelse ved høstens valg. Med reaksjonene etter 22. juli som bakteppe kan vi slå fast at folk ikke går til valgurnene i solidaritet med demokratiet, fordi politikere oppfordrer til det, eller fordi de føler det er en moralsk plikt. Det handler om noe annet. Jeg tror ikke det handler om latskap eller ulyst, om manglende kunnskaper eller kommunenes forhold til fylkesmannen. Jeg tror det handler om avmakt og utenforskap.

Jeg vil takke representanten Laila Gustavsen for at hun gir oss denne anledningen til å diskutere et viktig spørsmål. Internasjonale undersøkelser viser sammenheng mellom sosioøkonomiske forhold og valgdeltakelse. Det samme ser vi i Norge.

Blant folk med høy utdanning, høy inntekt og høy yrkesstatus er det høyere valgdeltakelse enn blant andre. Samtidig oppgir mange hjemmesittere at de ikke stoler på politikere, eller at det ikke betyr noe fra eller til. Enkelte velger å ikke bruke stemmeretten som en bevisst protest, men mange gjør det ikke. Jeg er sikker på at mange som opplever maktesløshet ellers i livet, opplever politikken som en forlengelse av den maktesløsheten, ikke som et hjelpemiddel til å få det bedre. Det er et tankekors.

Den kommunen i landet som hadde lavest valgdeltakelse, hadde et frammøte på 54 pst. Men ser vi kun på kommuner og kommunegrenser, og er opptatt av at kommunene kan lære av hverandre, får vi bare med oss én del av et større bilde. Landets aller laveste valgdeltakelse skjules i et gjennomsnittstall for Oslo kommune.

I Oslo-bydelene Grünerløkka og Grorud – som har henholdsvis 46 000 og 26 000 innbyggere – stemte bare 52 pst. I bydel Alna stemte 53 pst., og i Stovner bydel og i Gamle Oslo bydel var tallet 54. Disse fem østlige bydelene i Oslo er ikke små valgkretser. Det bor til sammen 200 000 mennesker der. Og de hadde altså lavere valgdeltakelse enn samtlige norske kommuner.

Det hevdes at avmakten øker med avstand til der beslutningene tas. Om lav valgdeltakelse er et uttrykk for avmakt – og det tror jeg – er ikke avstand i kilometer avgjørende. Men om vi med avstand mener opplevelse av avstand kulturelt og sosioøkonomisk, er det kanskje riktig. Områdene med landets aller laveste valgdeltakelse ligger bare en kort spasertur fra denne talerstolen, og til de øvrige kan man ta T-banen.

De aktuelle bydelene er forskjellige. De er f.eks. ikke de bydelene i Oslo med de største levekårsutfordringene. Bydel Sagene, som har landets laveste levealder, har høyere valgdeltakelse. Men noe har bydelene med lav valgdeltakelse felles: store forskjeller innenfor bydelsgrensene, mange unge innbyggere og mange innbyggere med innvandrerbakgrunn. Både førstegangsvelgere og minoriteter bruker stemmeretten i mindre grad enn andre.

I Sør-Europa ser vi nå at folk går ut i gatene i protest mot arbeidsledighet og budsjettkutt, mot finanselite og mot politikere som ikke evner å løse problemer.

I Spania har både det regjerende sosialistpartiet og opposisjonen invitert protestantene, de såkalte «los indignados» – de indignerte – til å melde seg inn i partier og delta i demokratiet. Det har de ikke fått til. De indignerte protesterer ikke bare mot de politikerne som tilfeldigvis har makta, de protesterer mot selve det politiske systemet.

Folkestyret forvitrer ikke om folk ikke rekker å komme seg til valglokalet, men det forvitrer om folk ikke bryr seg om å komme dit. I det store kjennetegnes det norske samfunn av sterk fellesskapsfølelse. Lav valgdeltakelse er et signal om at mange opplever at de ikke er en del av dette fellesskapet – om at de står utenfor. Målet om et samfunn der alle er med, er viktig av mange, mange grunner. Lav valgdeltakelse er en del av et større bilde. Begrepet «to tredjedelssamfunn» er et bilde på utenforskap, et bilde på et delt samfunn. Ved høstens valg landet vi akkurat der – ⅔ stemte, ⅓ lot være.

Michael Tetzschner (H) [13:43:48]: Jeg vil begynne innlegget med en påstand, og det er at et demokrati får akkurat den valgdeltagelsen det fortjener – verken en stemme for mye eller en stemme for lite. Å beklage seg over valgdeltagelsen er grunnleggende å beklage seg over at befolkningen ikke lever opp til en standard. Jeg vil også si at det er ikke velgernes oppgave å oppfylle sine representanters ambisjoner eller forhåpninger – noen av oss ville faktisk være av den oppfatning at det burde forholde seg omvendt.

Da jeg lyttet til debatten, tenkte jeg litt på Bertolt Brechts ironiske omtale av myndighetene i Øst-Tyskland, som i 1953 måtte slå ned en oppstand blant arbeiderne – paradoksalt nok en oppstand i den selverklærte arbeider- og bondestat. Brecht, som ellers var positiv til systemet, la følgende utsagn i munnen på statsledelsen: Da folket har sviktet sentralkomiteens tillit, har sentralkomiteen nå valgt seg et nytt folk.

Heldigvis er vi langt fra slike holdninger, og i dag er de såkalte folkedemokratiene, som også hadde en viss støtte i Norge, erstattet av reelle demokratier.

Men det som er interessant med denne interpellasjonen, er at den gir grunnlag for en reflekterende samtale selv i vårt funksjonsdyktige og slitesterke og velutviklede demokrati om hva som kan ligge bak en lavere valgdeltagelse. Så la meg gjenta utgangspunktet, at det er faktisk ikke Stortinget som er statens øverste organ, det er velgerne i valg. Grunnloven bruker faktisk formuleringen «Valgthinget» – altså det største overhuset. I et demokrati er det nemlig velgerne som har rett. Det er altså ikke velgernes adferd som skal påvirkes av deres representanter – ikke gjennom opplysningskampanjer, ikke ved at presse eller NRK går utover sin formidlings- og rapporteringsoppgave ved å mobilisere velgerne, ikke gjennom Flaxlodd for dem som møter frem og stemmer, slik det ble foreslått i en kommune, og slett ikke ved stemmeplikt, som noen tok til orde for under kommunevalget tidligere i høst. Slike utvendige overflatetiltak vil bare tildekke det problemet som det er viktigere at vi adresserer.

Så har jeg også lyst til å minne om at lav valgdeltagelse nødvendigvis ikke behøver å være et uttrykk for at demokratiet står foran et snarlig sammenbrudd. Lav deltagelse kan også være uttrykk for at det generelle konfliktnivået i samfunnet er lavere, og at for mange mennesker – det er helt uforståelig for oss som lever og ånder for politikk – er politikk av den grunn det markedsførerne kaller et lavinvolveringsprodukt. Så kan det være at de engasjerer seg den dagen de føler at noe virkelig står på spill, og de virkelig må slåss for sin eksistens. Men heldigvis kan man også si at det kan være et tegn på et ganske godt samfunn at folk ikke føler sin eksistens truet ved et spesielt valgutfall. Dette vil i sin tur også kunne bidra til at det ikke blir den mobiliseringen ved valgene.

Men hvis vi skal være selvkritiske og litt reflekterende, tror jeg at velgeroppslutningen ved kommunevalg, som ligger langt under oppslutningen ved stortingsvalg, kan ses i sammenheng med at lokaldemokratiet er under press, at i virkeligheten er det statens prioriteringer, penger og ukoordinerte særinteresser som begrenser lokal handlefrihet, og at velgerne for lengst har oppdaget det.

Jeg mener også at velgerne bør gis større innflytelse over hvilke personer som faktisk velges inn i et kommunestyre. Et første steg kan være å gjeninnføre muligheten, som Stortinget her har fratatt velgere ved lokalvalg, til å stryke kandidater på valglistene. Jeg mener også at ved stortingsvalg bør velgerne få større innflytelse når det gjelder å velge mellom personer og ikke bare mellom partilister, og at det for den saks skyld også kunne bli enklere å få oppstilling utenom partisystemet hvis det var noen som skulle savne seg selv i politikken.

Foruten slike endringer som går på valgordning, lokalt ansvar og spilleregler for å utvikle demokratiet ytterligere, er det også grunn til å ta varslene om lavere valgdeltagelse alvorlig. Hvis det skyldes avstand mellom velgernes egne oppfatninger av hvordan man skal respektere folkeskikk, og hvordan de opplever det politiske spill, med taktikkeri og mange spillsituasjoner, kan også det skape en avstandsfølelse i tillegg til den avmaktsfølelsen som representanten Haugli var inne på.

Dessverre bør vi ikke gå lenger tilbake enn til spørretimen i går for å illustrere en annen grunn til at folk føler avstand til det politiske liv. Da viste det seg at en garanti avgitt under valgkampen om 20 dagers behandling for kreftpasienter viste seg å være en målformulering som ikke hadde noen rot i virkeligheten. Det skaper også om ikke avmakt, så i hvert fall matthet hos velgerne.

Roald Aga Haug (A) [13:49:26]: Valdeltakinga ved kommunestyrevalet og fylkestingsvalet i haust var den høgaste på ei god stund. Det som blir betre, er alltid bra. Etter 22. juli har vi fokusert mykje på kor viktig eit demokrati er, og vi har oppfordra veljarane til å slå ring om folkestyret ved å bruka stemmeretten. Vi hadde nok derfor forventningar om ei større forbetring i valdeltakinga enn det vi no har sett.

Mange av oss synest det er høgtideleg å stemma på valdagen. Samtidig viser fleksibilitet seg å vera viktig for å nå flest mogleg veljarar. Talet på førehandsstemmer har gått opp med 5,5 prosentpoeng sidan 2007 og 10,3 prosentpoeng sidan 2003. Dette viser at stadig fleire nyttar seg av moglegheita til å stemma på førehand. Dette gjer seg gjeldande over heile landet. Det er bra og kan vera ein av fleire viktige faktorar for å halda valdeltakinga oppe framover. Vidare viser spennande forsøk med e-val at ein her oppnår ekstra høg grad av førehandsstemmer. Dette er ordningar som det bør arbeidast vidare med.

Vi er stolte av det norske demokratiet. Likevel er ikkje valdeltakinga blant dei høgaste samanlikna med andre land. Til dømes har Sverige, Danmark og Island høgare valdeltaking enn oss. Det norske samfunnet er kjenneteikna av stor fellesskapsfølelse og einigheit om breie politiske linjer. Skilnadene mellom partia blir rekna for å vera mindre her enn i mange andre land. Dette kan vera noko av forklaringa på at veljarane ikkje prioriterer å stemma. Dei politiske partia og media har eit ansvar for å visa viktige skilnader mellom partia. Det kan vera vanskeleg for veljarane å sjå konsekvensane av å velja det eine eller det andre.

Dei politiske blokkene har i valkampen eit ansvar for å vera klare på kven som vil samarbeida med kven. Dei raud-grøne partia er eit godt døme på at veljarane veit kva konstellasjon og eventuell framtidig regjering dei stemmer på. Her har det vore langt meir forvirring på borgarleg side. Klare, styringsdyktige regjeringsalternativ er viktige for å motivera veljarane til å gå til valurnene. Ofte viser det seg at det er få stemmer som avgjer om eit parti får inn ni eller ti representantar i eit kommunestyre. Med andre ord: Kvar stemme tel – som fleire har vore inne på. Vidare er, som nemnt, fokus på klare styringsalternativ viktig å visa veljarane.

Vi ønskjer at valet skal vera så representativt som mogleg. Låg valdeltaking kan såleis svekkja demokratiet. Når ca. 40 pst. av veljarane er heimesitjarar, er det absolutt på tide å setja deltaking på dagsordenen, slik interpellanten på ein god måte har gjort. Heimesitjarane har politiske interesser som blir underrepresenterte når dei ikkje nyttar stemmeretten. Dette kan vera med på å bidra til at styrande politiske organ ikkje i stor nok grad er representative for den befolkninga som skal representerast. Folkestyre er sjølvsagt avhengig av at folket engasjerer seg, og at breiast mogleg lag av folket ser dette som viktig nok til å nytta stemmeretten.

Det er relativt låg valdeltaking blant innvandrarar med norsk statsborgarskap. SSB har gjennomført undersøkingar om bruk av stemmeretten blant innvandrarar med norsk statsborgarskap ved vala i 2001 og 2005. Berre i overkant av 50 pst. av desse nytta stemmeretten. Vi kan vanskeleg konkludera med kva som er grunnane til dette, men det bør framover leitast etter årsaker. Med ei valdeltaking på rundt 50 pst. er det grunn til å tenkja at enkelte ikkje opplever at valet angår dei. Potensialet for å endra på dette «utanforskapet» er stort. Det er nødvendig å finna gode verkemiddel for å engasjera heile folket i kommune-, fylkestings- og stortingsval. Det bør avklarast og setjast i verk målretta tiltak for å sikra at valdeltakinga aukar, ikkje minst hos dei gruppene i samfunnet som har låg valdeltaking.

Eirik Sivertsen (A) [13:54:24]: Legitimiteten til folkestyret er avhengig av oppslutningen i valg. Det går en grense for hvor liten oppslutning ved deltakelse vi kan ha i valgene, før de mister sin legitimitet. Jeg skal ikke ta på meg den oppgaven i dag og avgjøre hvor den grensen går, men for undertegnede er iallfall det den viktigste grunnen til å være opptatt av valgdeltakelsen.

Statsministeren sa etter 22. juli at valghandlingen er selve grunnsteinen i demokratiet vårt. Det er den anledningen alle myndige har til å delta direkte i demokratiet gjennom en konkret handling. For oss som er politisk aktive, og som på daglig basis opererer i denne salen, er det kanskje vanskelig å forstå at noen kan velge å unnlate å delta i valget.

Jeg er enig med interpellanten i at vi kan lære noe av dem som gikk og stemte ved valget. Samtidig synes jeg det er grunn til å påpeke at vi kanskje kan lære vel så mye av dem som unnlot å stemme ved valget. Utfordringen er kanskje å få dem i tale.

Representanten Helleland var opptatt av at det skulle være tydelige konfliktlinjer og klare valg, og at det kunne virke mobiliserende. Jeg tror at for noen velgere kan det virke mobiliserende. Men jeg tror også det vil være mange i de kommunene som hadde relativt lav valgdeltakelse, som ville være uenig med representanten Helleland i at det ikke var viktige spørsmål som var oppe til debatt, og som velgerne måtte ta stilling til også ved årets valg.

Ved årets kommunevalg var det to interessante forsøk. Det ene handlet om forsøket med å gi 16-åringer stemmerett. Det andre handlet om muligheten til å avgi sin stemme elektronisk via Internett. Uten å konkludere bastant ser det heller ikke ut til at disse forsøkene er noen kjapp løsning på den lave valgdeltakelsen. Jeg imøteser evalueringen med stor interesse. Selv om det er svakheter ved begge forsøkene, kan det ikke være slik at vår demokratiske ordning er hugd i stein og er uforanderlig. Skal demokratiet overleve over tid, må det endres og tilpasses verden slik den er til enhver tid.

Til tross for at det synes som om disse to forsøkene ikke er det eneste svaret på lav valgdeltakelse, er det likevel interessante erfaringer å hente ut av dem. Én interessant erfaring fra min egen hjemkommune, Bodø, som var forsøkskommune for e-valg, var den store andelen forhåndsstemmer der. Cirka 40 pst. av velgerne valgte faktisk å forhåndsstemme, og to tredjedeler av dem var avgitt elektronisk. Til tross for det var det ikke spesielt høy valgdeltakelse. Dog gikk den forsiktig fram, men resultatet var bare 65,9 pst. frammøtte i Bodø. Det synes altså som om den nye ordningen ble foretrukket av dem som uansett ville stemt ved valget. Kanskje forhåndsstemte noen flere enn de ellers ville ha gjort. Det er ikke sikkert det var slik i de andre kommunene som forsøkte e-valg, men den endelige analysen vil være interessant for å avgjøre om e-valg er en nyttig fornyelse av demokratiet. Så har flere representanter i Stortinget vært opptatt av sikkerheten. Det er en utfordring vi må løse hvis vi skal beholde denne forsøksordningen.

Tilsvarende er det sikkert mange interessante funn og resultater av forsøkene med stemmerett for 16-åringene. Personlig har jeg ikke noen prinsipielle motforestillinger mot en slik ordning, men jeg registrerer at det er mange som har sterke motforestillinger, også blant 16- og 17-åringene selv. Jeg er enig med statsråden i at vi skal lytte til dem. Jeg gleder meg til å høre hva resultatet blir av den evalueringen som gjøres.

Poenget er uansett at det valgsystemet vi har, må ha legitimitet hos velgerne, både med hensyn til valgdeltakelse og tilliten velgerne har til at valget gjennomføres på en riktig måte.

Jeg håper statsråden har rett når hun sier at det ser ut til at trenden i valgdeltakelsen har snudd til en positiv utvikling. Jeg tror likevel at vi er enige om at en oppslutning på 64 pst. er for lavt i forhold til hva vi ønsker oss. Jeg er derfor glad for det fokuset statsråden har på universell tilrettelegging for valghandlingene.

Lokaldemokratikommisjonen pekte på spørsmålet om representativitet i politiske organ som et virkemiddel for å sikre legitimitet og økt valgdeltakelse, bl.a. ved å styrke kvinner og andre underrepresenterte grupper på valglistene.

Dette tiltaket, sammen med mange andre tiltak som er løftet fram i denne debatten, vil det være grunnlag for å ta med seg videre og debattere. Jeg håper at statsråden fortsatt vil ha et framoverlent forhold til utfordringen, selv om det er begrenset hva kommunalministeren kan løse fra kontoret sitt i Oslo.

Svein Roald Hansen (A) [13:59:29]: Det fine med disse debattene er at det gir grunnlag, som representanten Tetzschner sa, for en reflekterende samtale. Jeg gjorde noen refleksjoner da han innledet sitt innlegg. Jeg fikk nesten en opplevelse av at dette var en debatt vi kanskje ikke skulle ha, fordi velgerne har rett også til å sitte hjemme. Og det har de – det er helt opplagt. Men demokratiet er jo den eneste styringsform som har det i seg at det kan avskaffe seg selv på demokratisk vis. Det tror jeg ikke vi ville like å sitte og se på. Så hvis det blir for få som deltar, bør vi gjøre noe med det. For dette husets oppgave kan aldri bli bare å summere alle ønsker og så gi folk det de ønsker. Det er ikke slik demokratiet kan fungere i dagens situasjon, selv ikke på vår grønne eng her oppe. Demokratiet hviler på flere pilarer enn å gjøre som flertallet ønsker. Det hviler også på den pilar at det skal tas behørig hensyn til mindretallet, altså en avveining av ulike – ofte motstridende – hensyn.

Det bringer meg til et tema som flere har vært innom, men som jeg vil gå litt dypere inn i, nemlig samfunnsdebattens betydning for valgdeltakelse og engasjement. Statsråden advarte mot personifiseringen; hun ville ha en debatt om sakene. Det er en betimelig påpekning. Jeg vil si at vi har to hovedtrender når det gjelder samfunnsdebatten, som har utviklet seg over en viss tid, og som bidrar til at skillene mellom partiene viskes ut, slik også undersøkelser viser at folk oppfatter det. Den ene trenden er at vi alle lover å ta godt vare på våre velgere fra vugge til kanten av graven. Nå er gravferdsstøtten avskaffet, så derfra og ut må man i grunnen hjelpe seg selv. Det nye er at staten skal betale. Dermed blir debatten mer en debatt om veien til målet enn om målsettingen. Debatten om offentlig sektors ansvar og størrelse, som er en viktig historisk skillelinje mellom høyre og venstre side av aksen, er visket ut.

Den andre trenden er det jeg vil kalle individualiseringen av manglene i vårt velferdssamfunn. Media – for så vidt også folk selv – vil alltid kunne finne eksempler på den eldre som ikke får den sykehjemsplassen som han eller hun skulle hatt så fort som ønskelig, eller en operasjon som er blitt utsatt, til tross for at man politisk har lovet at dette området skal løftes fram og prioriteres, eller et svømmebasseng som ble fylt med grus i stedet for med vann.

Slike mangler hører også hjemme i samfunnsdebatten, jeg mener ikke noe annet, men spesielt vi som politikere burde kanskje påta oss et ansvar for å få fram det bredere bildet, dilemmaene, de motstridende hensynene som må avveies. Der tror jeg vi alle og enhver har mye å gå på. Kort sagt: få fram kompleksiteten i det moderne velferdssamfunnet, få fram alle de dilemmaene vi må avveie, på område etter område. Gir vi folk inntrykk av at det finnes en «quick fix», selv på det mest komplekse forhold, vil vi måtte møte skuffede velgere. Det ble ikke slik vi sa, så fort som de mener vi har lovet det. Dermed yter vi et bidrag til at folk får opplevelsen av at politikk ikke nytter, og da er det også liten vits i å bruke stemmeretten.

Statsråden viste til at man skal se på om det kan finnes noen felles faktorer mellom kommuner med høy og kommuner med lav valgdeltakelse. Det blir interessant å se om man finner slike felles faktorer, og også å se om de kommunene som ligger mellom disse ytterpunktene, kan ha noe å lære av det. Men vi vet at én ting er et sikkert virkemiddel for å få opp engasjementet, og det er saker som engasjerer, enten nasjonalt eller lokalt. Vi kan gjøre mye, og vi skal gjøre mye – jeg mener ikke at vi skal la være å gjøre alle de mange ulike tingene som både har vært forsøkt og bør forsøkes om igjen – men det viktigste er å bidra til at det blir en debatt om de politiske sakene, om det politiske innholdet, og ikke så mye om hvordan vi sminker hverandre, positivt eller negativt, i den politiske debatten.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Laila Gustavsen (A) [14:04:28]: Tusen takk for en fin debatt. Jeg har lyst til å kommentere noe av det som har vært framme, og la meg starte med Michael Tetzschners poenger. Han sa at velgerne er overhuset, og refererte til Grunnloven. Det er jeg hjertens enig i. Samtidig er det da viktig for underhuset å diskutere hvordan vi skal få overhuset til å delta og diskutere. Jeg synes at svarene fra Michael Tetzschner er, på en måte, den destruktive veien – å tillate strykninger, å gjeninnføre adgangen til det. Jeg er uenig i det. Jeg mener at den valgordningen vi har nå, der du kumulerer, er den rette veien å gå, men jeg er helt enig i at hvordan velgerne kan påvirke sammensetningen av et kommunestyre, er en viktig debatt. Jeg tror også at ordningen med direkte ordførervalg er en debatt som ikke nødvendigvis er landet for godt. Det er viktig å ha en kontinuerlig diskusjon om hvordan man kan gjøre det enklere for velgere å delta og å påvirke sammensetningen av kommunestyret.

Så er jeg opptatt av sakene. Jeg tror at det som gjør at førstegangsvelgere ikke går til valgurnene, til dels er fravær av ungdomssaker i valgkampen. Det er ikke alltid at ungdomssakene slår igjennom. De får liten plass. Det er en utfordring til oss, men også til mediene, å prøve å sette ungdomssaker høyere opp på agendaen.

Jeg synes representanten Håkon Haugli hadde noen gode poenger. Han snakket om kulturell og sosioøkonomisk avstand. Ja, det er jeg enig i, men jeg tror ikke at alle de 40 prosentene – eller nå 35 prosentene – opplever det slik. Jeg tror heller det er de én av ti som aldri går og stemmer, som kanskje opplever en slik type avstand. Da snakker vi om snitt-tall. Min tese er at de andre kan mobiliseres, og det er en tese jeg absolutt ikke har lyst til å gi slipp på, i hvert fall ikke før den er motbevist gjennom forskning. Det er da jeg kommer inn på dette med borgerplikt kontra borgerlyst. Jeg tror at flere og flere befinner seg i den delen av skalaen der de må mobiliseres og forstå hvorfor i all verden de skal delta, eller synes det er viktig å bli mobilisert gjennom saker. Dét en utfordring som er bredere enn bare valgdeltakelse i seg selv, men det var utgangspunktet for at jeg reiste denne debatten. Tusen takk for at dere har deltatt!

Statsråd Liv Signe Navarsete [14:07:51]: Takk til interpellanten og deltakarar i debatten for ein god debatt. Det er rett, som det vart sagt frå talarstolen, at det er denne typen debattar som kan førast som ein samtale, og som kan førast vidare for å gi nokre refleksjonar knytte til at me har eit felles ansvar for å hegne om lokaldemokratiet vårt og demokratiet vårt, i stort. Deltaking er ein grunnpilar i demokratiet, retten til deltaking. Sjølvsagt er det òg ein rett å ikkje bruke røysteretten – men viss det er for mange som brukar den retten, vil ein uthole demokratiet, folkestyret vårt på sikt.

Eg trur det aller viktigaste me kan gjere, er å ha eit levande politisk ordskifte – å engasjere veljarar gjennom å setje politiske saker på dagsordenen som gjeld den enkelte, og som gjer at den enkelte føler at det gir meining å bruke røysteretten sin. Kanskje ein då kan bruke lyst-omgrepet her: Ein gjer det fordi ein føler det er meiningsfullt, og at det utgjer ein forskjell. Dømet som kom frå talarstolen i dag, viser at det òg i realiteten gjer ein forskjell, når ei stemme frå eller til kan velte eit fleirtal i den eine eller andre retninga.

Det er heilt klart at påpeikinga til representanten Trond Helleland av det å gi handlingsrom i kommunane er eit bidrag inn i den debatten, for viss veljarane føler avmakt – viss ein ser at dei politisk valde i kommunen kjenner avmakt – vil det heller ikkje engasjere til å røyste. Det vil òg viske ut kven som har ansvaret for dei vedtaka som vert gjorde, og ein kan få eit inntrykk av at det ikkje betyr noko kven som styrer lokalt, og korleis dei styrer. Så det er eit viktig moment å ta med vidare – å involvere folk. Det har òg vist seg gjennom undersøkingar som tidlegare har vore gjorde, m.a. ei frå 2001, der ein skilde mellom ulike aksar – den politiske, den liberalistiske og ein samfunnsakse. Undersøkinga viste at dei som følte deltaking, som i kommunar med høg sosial kapital, hadde òg høgast valdeltaking – i motsetning til i dei kommunane der det var meir fokus på enkeltindividet. Å inkludere, å syte for at folk har moglegheit og tilgjenge, og ikkje minst at vi alle tek ansvar både lokalt og sentralt for eit levande ordskifte som viser forskjellane, og at alternativa er klare, trur eg er grunnleggjande, i tillegg til alt anna av gode forslag som har kome fram her i dag.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er dermed avsluttet.