Presidenten: Etter ønske fra komiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lillian Hansen (A) [15:20:12]: (ordfører for saken): Da er tiden inne for å behandle den årlige stortingsmeldingen om fiskeriavtalene Norge har inngått med andre land for 2011, og fisket etter avtalene i 2009 og 2010.

I år som i fjor vil jeg påpeke at denne meldingen er viktig og gir en god og omfattende beskrivelse av arbeidet norske myndigheter og underliggende etater gjør for å sikre norske fiskeriinteresser internasjonalt og en bærekraftig høsting av ressursene.

Som en betydelig havnasjon har Norge et stort ansvar for og viktige interesser i hvordan det internasjonale samfunnets forhold til bruk og vern av havet utvikler seg. I dette bildet er det viktig å ha klart for seg at 90 pst. av ressursene vi høster, er bestander vi deler med andre land.

De viktigste utfordringene er å få gjennomslag for føre-var-prinsippet og prinsippene om bærekraftig bruk av økosystembasert forvaltning.

Norge har store og produktive områder og betydelig kunnskap om forvaltning av havmiljø og fiskeressurser. Derfor er det viktig å ha en helhetlig norsk havpolitikk og å få gjennomslag for norsk politikk internasjonalt. I bunnen for dette ligger det at Norge må bidra til en bærekraftig forvaltning av fiskeressursene internasjonalt. Det er derfor bra at Norge har etablert langsiktige forvaltningsplaner for alle våre viktige fellesbestander, og ser det som positivt at planene av ICES er bekreftet å være i tråd med føre-var-prinsippet.

Det er svært positivt at meldingen bekrefter at en hovedsak for samarbeidet mellom Norge og Russland om forvaltning og kontroll i Barentshavet også i fjor var å styrke kontrollen med uttak og omlasting av fisk i dette havområdet, og at landene er enige om å sikre en bærekraftig forvaltning av ressursene.

Meldingen viser også at det ikke var registrert overfiske eller ulovlig fiske av torsk verken i 2009 eller i 2010. Det framkommer også at torskebestanden er i svært god forfatning i nord, og at samarbeidet med russiske fiskerimyndigheter har gitt gode resultater.

I den forbindelse kan jeg ikke la være å nevne at den første oppsummeringen av årets økosystemtokt i Barentshavet viser at de fleste store fiskebestandene fremdeles er i godt hold. Det er målt store mengder torsk, lodde og hyse, mens det er observert lite sild.

I forhandlingene med EU ble det enighet om å redusere kvoten på torsk, i tråd med den reviderte gjenoppbyggingsplanen. Men det er bekymringsfullt at Island og Færøyene både i 2010 og i 2011 har fastsatt betydelige makrellkvoter utenfor det etablerte forvaltningsregimet, da dette kan true bestanden.

Det framkommer også av meldingen at Norge i året som gikk, var aktiv i ulike internasjonale organisasjoner, både når det gjelder multilateralt fiskerisamarbeid og i regionale forvaltningsorganisasjoner.

Også arbeidet med utkast av fisk har i disse årene fortsatt, både nasjonalt og internasjonalt, og fiskeriforvaltningen prioriterer internasjonalt samarbeid om ressurskontroll.

Det er også svært interessant å merke seg den store innsatsen som er gjort for å få etablert et internasjonalt rammeverk for havnestatskontroll, og FNs matvareorganisasjon, FAO, vedtok en avtale i 2009, etter norsk initiativ.

Det er tre overordnede mål som ligger til grunn for Norges medvirkning i de ulike forhandlingsprosessene og internasjonale ressursforvaltningsfora:

• å fremme norske prinsipper for forvaltning av levende marine ressurser, i første rekke prinsippet om bærekraftig forvaltning basert på best tilgjengelig vitenskapelig kunnskap og prinsippet om økosystembasert forvaltning

• å sikre Norge en rettferdig del ved kvotefordeling av felles regulerte bestander, i første rekke basert på sonetilhørighetsprinsippet

• å sikre en tilfredsstillende kontroll og håndheving innenfor de forvaltningsregimene som Norge deltar i

Saken vi behandler i dag, viser at Norge spiller en viktig rolle i fiskeriforhandlingene med andre land, og at Norges rolle er betydelig.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:25:09]: Helt innledningsvis vil jeg få lov til å gi statsråden og departementet honnør for den meldingen som er lagt fram. Meldingen har gitt et veldig godt grunnlag for den debatten vi skal ha, og ikke minst også den innstillingen som komiteen har lagt fram i denne saken.

Dette er en melding til Stortinget om hvordan det har gått med fiskeriavtalene som vi har inngått med andre land for 2011, og fisket etter avtalene i 2009 og 2010. Så det er på mange måter et historisk tilbakeblikk, men det er viktig å ha det i bunnen for på den måten å kunne lære av dette i de nye avtalene som vi skriver oss inn i.

Saksordføreren har redegjort på en god måte for hvor mange avtaler og hvor stor del av det fisket som Norge bedriver, som gjelder fellesbestander med andre land. Det er svært viktig å ha med seg når vi nå skal diskutere dette, og ikke minst framtiden for norsk fiskerinæring og hvordan vi skal te oss også internasjonalt.

Jeg har tenkt å gå inn på flere forskjellige punkter som det åpnes for i disse avtalene, for meldingen handler også om internasjonale organisasjoner som vi er medlem av, og hvordan vi agerer der.

Jeg vil begynne med et område som i de senere årene har vært diskutert altfor lite i denne sal. Det er knyttet til sel og selfangst. Vi ser dessverre nå en utvikling der stadig færre skuter går i isen for å fangste. Dette gjør at selen vokser i antall. Dette gjør også at faren for at vi kan få nye selinvasjoner inn mot kysten vår, øker, med dertil dårligere kvalitet og sykdommer på fisken i den nære kystsonen. I tillegg til dette spiser selen ekstreme mengder med fisk, og det store spørsmålet vi snart er nødt til å begynne å stille oss, er: Hvem er det som skal være øverst i næringskjeden? Er det selen som skal være øverst i næringskjeden, som enkelte avdankede skuespillere og andre i en del andre land synes å mene, eller er det mennesket, som skal ha mat? Jeg går for det siste, og jeg forventer at norske myndigheter også agerer ut fra det utgangspunktet. Det vil si at vi må gjøre en betydelig større internasjonal jobb knyttet til forståelsen av hvorfor vi fangster sel – ikke bare det faktum at den spiser mye fisk, men også det faktum at hvis vi får den inn langs kysten vår, vil det påvirke kvaliteten på fisken.

Fra myndighetenes side dreier det seg i denne saken selvfølgelig om å legge forholdene til rette for at disse skutene skal kunne gå i isen. Der har det vært veldig fram og tilbake – vi har sett problemer knyttet til mottakssituasjonen, hvilke skuter som kvalifiserer for å dra i isen, etc.

Jeg håper statsråden følger denne saken nøye og sørger for at vi har et oppegående selfangstmiljø som nettopp kan sørge for at mennesket fortsatt er øverst i næringskjeden på dette feltet.

Saksordføreren var inne på lov om havnestatskontroll. Det er en sak som det var enstemmighet om i Stortinget, som er et fornuftig tiltak og et viktig tiltak, fordi man da kan få en bedre kontroll med den fisken som blir landet i forskjellige typer land, for nettopp å se om det framkommer ulovlig, uregistrert fiske. Men jeg tror heller ikke vi må se oss blinde på at nå ligger avtalen i bunnen, og da vil dette løse seg selv. Det gjør det altså ikke. Dette har også med hvordan vi følger opp fartøy som ikke fisker i henhold til regelverket. I den sammenheng har undertegnede tidligere tatt opp «Black List»-systemet for fartøy som er tatt for ulovlig fiske, der vi utelukkende – så å si utelukkende – konsentrerer oss om fartøyet, altså skipet og skipets historie, og ikke dem som står som eiere bak skipet. Begrunnelsen for dette er at man har sagt at det er veldig vanskelig å finne fram til eierskapet til en del av disse båtene. Da er det desto viktigere nettopp å bruke litt ressurser på det, slik at vi kan få bukt med bakmennene som driver ulovlig, og som bare svitsjer mellom andre fartøyer, omregistrerer fartøyer, etc. Sånn kan vi faktisk ikke ha det. Disse tingene må forfølges. I den sammenhengen vil også avtalen om hamnestatskontroll kunne brukes – nettopp når det gjelder hvilken type informasjonsflyt vi har mellom de enkelte nasjonene som ratifiserer avtalen.

Nå vet ikke jeg om det er et tilstrekkelig antall nasjoner som har skrevet under på avtalen. Det regner jeg med at statsråden i sitt innlegg vil gripe fatt i, for det er klart at avtalen betyr ingenting hvis ikke et tilstrekkelig antall land – og de viktige landene – ratifiserer denne avtalen. Det holder altså ikke at små nasjoner, som gjerne ikke er fiskerinasjoner engang, skriver under og ratifiserer avtalen, hvis ikke de store, tunge fiskerinasjonene går i bresjen og skriver under. Det er på den måten avtalen om hamnestatskontroll, og det vi der har vedtatt, vil kunne være virkningsfull. Så jeg håper statsråden kan si litt om hvor mange land som har ratifisert – ikke minst hvilke av de store, tunge og viktige fiskerinasjonene, ved siden av Norge, som har ratifisert – og når denne avtalen vil tre i kraft.

Hvis ikke føler i hvert fall jeg, som representant i denne forsamling, at vi ikke er blitt holdt løpende orientert om hvordan det går med saker som vi har behandlet her – med nærmest stor jubel fordi vi endelig har fått på plass et viktig virkemiddel. Men så vet vi altså ikke om avtalen er ratifisert, om den er trådt i kraft. Det er det svært viktig at vi får svar på, og det forventer vi å få svar på i dag.

Det neste punktet jeg vil komme inn på, er den striden som pågår i disse dager. Vi har fortsatt å prøve å få på plass en forhandlingsavtale mellom Norge, EU, Island og Færøyene knyttet til makrell. Her ser det ut som om man har kjørt seg opp i et hjørne. Island har på eget initiativ fastsatt en kvote for hva de velger å ta ut, uten å skjele til at dette er fellesbestander, som det tidligere har vært, og uten å skjele til hvilke uttak andre nasjoner tar av biomasse fra makrellstammen. Da gjenstår det å se om man kommer til enighet. Jeg har merket meg sist ukes – hvis det ikke var denne ukas – artikkel i FiskeribladetFiskaren om at vi må passe oss i disse forhandlingene. Vi må fra norsk side ikke la oss presse til å gi innrømmelser overfor bl.a. Island, slik at det er norske fiskere som må betale regningen for det vi nå ser. Her må man bruke de mulighetene man har. Jeg forventer at man tar ytterligere initiativ overfor EU, for hemmeligheten her ligger i at vi får med oss EU når det gjelder å sette restriksjoner, bl.a. på landing. EU har selv sagt at man vurderer, og man ser på, landingsforbud av makrell. Men det er så vidt jeg har forstått, ennå ikke kommet på plass et regelverk. Her er det viktig at vi spiller på lag, for det er klart at når det gjelder Island og Islands forhold til EU, så sitter de faktisk i forhandlinger om mulig EU-medlemskap. Hvis man kommer til det, påfører det oss nye utfordringer. Derfor er det viktig at denne konflikten finner sin løsning, slik at vi kan få et optimalt uttak av biomasse knyttet til makrellen. Det samme er viktig for sild – ikke minst når det gjelder utbredelsen av silda.

Toktene oppe i Barentshavet viser gode bestander av både torsk og hyse. Vi har vel også sett at vi har gode seibestander. Men når det gjelder kysttorsken, er det et kapittel med store utfordringer som vi også må finne løsning på. Det er mange fiskere nedover langs kysten som nettopp er avhengige av denne bestanden. Da må vi se på hvordan vi ivaretar også denne for å få lønnsomhet i fisket.

Jeg er svært glad for at vi har bestander i godt hold. Jeg er svært glad for at vi har et godt samarbeid med Russland. Men det er helt åpenbart at man ser utfordringer knyttet til Barentshavet, knyttet til eventuell dumping av fisk og hvordan man skal håndtere det man får om bord i fartøyene. Her kommer det nok flere utfordringer. La oss alle sammen håpe at EU tar til fornuft når de nå skal behandle den endelige fiskeripolitikken – at de går mot et utkastforbud. La oss håpe det, for mange av de forslagene som EU selv har kommet med – EU, som er en veldig viktig partner for Norge i fiskeripolitikken – er veldig bra. Man tar skritt i riktig retning.

Men spørsmålet er hele tiden: Når vil denne avtalen komme på plass, hvordan vil den bli fulgt opp av enkeltnasjonene, og hvordan vil dette gi seg utslag når vi skal begynne å forhandle videre om bestandene? Det er helt åpenbart at flere av de landene vi konkurrerer med, sliter økonomisk. De har store utfordringer knyttet til arbeidsledighet, det å få endene til å møtes, for å si det sånn. I den forbindelse er det viktig å tenke at de kommer til å utnytte de ressursene de har til rådighet, maksimalt. Da er det viktig at vi i bytteforholdet mellom Norge og EU – for vi har jo et byttesystem knyttet til kvoter i hverandres farvann – fra norsk side har fokus på at det byttet vi foretar, ikke er i papirfisker eller i bestander som det er vanskelig å fiske på, men at det er reelle verdier vi bytter. Vi har sett at fra Norges side har vi holdt igjen en viss del knyttet til torsk – også EU siste år. Jeg tror det er et viktig signal å sende til norske fiskere, at i den grad vi foretar disse byttene, skal det være knyttet til verdi og muligheten til å fiske – ikke bare til verdier som står på papiret. Det er lett å fiske den norske torsken i Barentshavet og andre plasser, mens det er svært vanskelig å få tatt ut en del av den fisken vi får i retur.

Jeg har vært innom mange temaer, men det som er bærebjelken knyttet til kontroll, er det jeg har tenkt å komme inn på til slutt. Det gjelder selvfølgelig Kystvaktens mulighet til å kunne foreta de kontrollene som skal til for å sikre norske interesser – men ikke bare norske interesser – og for å sikre at uttaket av de forskjellige bestandene skjer på en sånn måte at ikke bestandene bygges ned, men at vi får et optimalt uttak. Det er også viktig at man gjennomfører disse kontrolltiltakene samtidig som vi har en betydelig forskningsinnsats, nettopp for å se på: Hvor sterke er de enkelte årsklassene? Hva slags type fisk er det som spiser hvilken fisk? Derfor er det viktig at man foretar mageprøvekontroller, slik at man kan ha kontroll på næringskjeden til fisken, nettopp for å kunne sette sammen optimale uttak av de forskjellige bestandene, for det er helt åpenbart at disse bestandene spiser hverandre, og da må vi ha kontroll på disse tingene.

Da håper jeg at man fra norsk side sørger for at Kystvakten får de ressursene som skal til, nettopp for å ivareta norske interesser på en god måte – og ikke bare i nord. Det er også viktig at vi intensiverer den kontrollen ute i Nordsjøen, nettopp for å sørge for at man, særlig knyttet til det pelagiske fisket når det gjelder sild og makrell, har kontroll med hvor mye fisk som blir tatt ut, og eventuelt også med hvor mye fisk som faktisk kan dø i steng når det gjelder denne næringen.

Norsk fiskerinæring er i dag i godt hold. Vi har en næring som er preget av god lønnsomhet på mange områder, men deler av næringen sliter også betydelig økonomisk. I den forbindelse ber jeg om at man retter fokus mot disse tingene, sørger for at vi får et maksimalt uttak av biomasse, sørger for at man har god kontroll med det som tas ut, og prioriterer disse forhandlingene. Min innstendige oppfordring til statsråden knyttet til makrellforhandlingene er følgende: La oss heller bruke litt mer tid på forhandlingene enn å gi etter. For hvis vi gir etter og gir tilbake muligheten til å kunne fiske i norske farvann, for å prøve å roe ned og for å få på plass en rask avtale, vil dette kunne gjøre at vi i lengden taper på det økonomisk. Så jeg ber statsråden om å være steintøff i forhandlingene.

Frank Bakke-Jensen (H) [15:40:24]: For Norge er fiskeriavtalene med andre land av stor betydning. For en av de viktigste næringene våre er det helt avgjørende at vi klarer å forhandle fram og forvalte et godt avtaleverk sammen med de nasjonene vi skal samarbeide med.

Det at vi får en årlig melding til Stortinget om dette viser også at parlamentet verdsetter viktigheten av dette arbeidet. Det er faktisk sånn at de fiskeriavtalene vi har med andre land, er gjenstand for en helt egen melding, noe ikke alle andre avtaler vi har med andre land, er. Så dette er et bilde på at man fra Stortingets side ser på dette som et viktig arbeid.

Meldingen viser også i stort at vi arbeider veldig godt med dette. Resultatene vist i meldingen bekrefter at også på dette feltet er Norge blant de fremste i verden. Allikevel er det på sin plass å påpeke at dette er et kontinuerlig arbeid, og et arbeid som blir viktigere og viktigere i framtiden. Her vil jeg ha referanse til verdens økende behov for mat og større forventet fokusering på rikdommene i våre havområder.

Det må derfor hele tiden gjøres vurderinger av Norges deltagelse i internasjonale kommisjoner. Det var etter Høyres mening riktig av de norske forhandlerne å markere at man ikke kunne godta et fangstforbud for hval sør for ekvator.

Forvaltning av sjøpattedyrene er et av de vanskeligste og prinsipielt viktigste spørsmålene Norge jobber med. Her er det ingen grunn til å fravike de prinsippene vi har. Jeg gjentar at Høyre støtter markeringen de norske forhandlerne gjorde i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen.

Saksordføreren bemerket at det var bred enighet i Stortinget da vi behandlet sjøpattedyrmeldingen. Jeg må få skyte inn at det var også klare advarsler fra Høyre og Fremskrittspartiet med hensyn til fangstvolum og intensitet i forhold til å se på det som en flerbestandsforvaltning og regulere mengden sjøpattedyr. Det at det er bred enighet, er riktig, men det var altså en henstilling til statsråden om å sørge for at man forvaltet dette på en riktig måte.

Når det gjelder fisk, er de aller fleste bestandsanslagene veldig gode. Vi samarbeider på mange felt godt med våre samarbeidende land. Da er det desto viktigere at vi holder trykk på de feltene som er problematiske. Makrellstriden har i denne salen vært grundig behandlet fra denne talerstolen. Høyre er enig med Fremskrittspartiet og representanten Nesvik i det. Vi synes også det var gode spørsmål, og Høyre ser med spenning fram til svarene fra statsråden.

Fra Høyre vil vi også skyte inn at selv om vi liker å si at UUU-fisket i Barentshavet har opphørt, er det ikke helt riktig. De siste tidenes oppslag i media viser at det er all grunn til å drive et strengt kontrollregime, og at det nok er aktører som ikke gjør alt etter boken der oppe. Regjeringen skal ha ros for det gode arbeidet man har gjort når det gjelder denne problematikken, men bildet av at dette er en hendelse fra en forgangen tid, blir feil.

Det er også med bekymring jeg hørte nyhetene på NRK Nordnytt den 10. november, der førstestatsadvokaten i Troms, Lars Fause, er ute og mener at den nylig framforhandlede avtalen mellom Norge og Russland regulerer utkastproblematikken på en sånn måte at det nå blir umulig å føre bevis for fiskedumping. Jeg registrerer i samme nyhetsoppslag at statsråden er uenig – heldigvis, vil jeg si – men jeg vil legge til at Lars Fause faktisk er en av våre mest erfarne størrelser på dette området, og vel verdt å lytte til. Derfor vil jeg anmode statsråden om også her å være ekstra våken.

Det faktagrunnlaget norske forhandlere bruker når de er ute og gjør avtaler med andre land, er basert på norsk forskning på livet i havet, som er blant den fremste i verden. Derfor vil jeg avslutningsvis påpeke at det også i framtiden er på sin plass å drive bestandsforskning. Det er også på sin plass å bruke mye ressurser på å drive bestandsforskning. Det blir ikke mindre, men heller mer viktig i framtiden at vi har gode tall på hvordan tilstanden i havet er – hvordan tilstanden er for våre fiskebestander.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:44:50]: Meldingen vi behandler i dag, er historie. Det er interessant og lærerik lesing å gjennomgå kvoteavtaler, fiskerisamarbeid og regionale forvaltningsorganisasjoner. Vi får en god oversikt over tilstand av bestanden, ulike forvaltningsplaner og kontrollsamarbeidet med andre land.

Jeg vil i mitt innlegg bare gå inn på noen av punktene i innstillingen. Jeg vil starte med at det er positivt at Norge har et godt samarbeid med Russland. Det er svært positivt at vi har styrket kontroll med uttak og omlasting av fisk i Barentshavet, og at det ikke er registrert overfiske eller ulovlig fiske av torsk. Man er også kommet godt i gang med arbeidet for å få til en utveksling av sporingsdata med Russland for å oppnå best mulig innsyn i den samlede fiskerivirksomheten.

Da er det mindre gledelig, som mine forgjengere her har sagt, med uenigheten mellom Island og Færøyene på den ene siden og Norge og EU på den andre når det gjelder vår felles bestand av makrell. Gjennom det fisket som foregår rundt Færøyene, tar man ikke hensyn til at dette er en felles bestand, men fisker på bakgrunn av egne kvoter. Partene blir ikke enige om bestandsfordeling og sonetilgang. Jeg tok opp dette med enkelte representanter da jeg var observatør i Vestnordisk Råd. De var for så vidt enig i at vi skal forvalte bestanden på en bærekraftig måte, men det var ingen forståelse for at de fisket på en felles bestand. Det som var positivt, var at de ønsket og trodde at partene kom til å bli enige. Så får vi se om det fortsatt er vilje når partene møtes igjen ved forhandlingsbordet. Her må man både ha tro på det man gjør, og være utholdende. Seks forhandlinger i 2010 som fortsatte i 2011 uten resultat, viser at man må ha den viljen. Norge må sammen med EU stå fast på sine krav, og det blir også svært viktig at EU tar dette presset om uenighet i forvaltningen av makrellen med i ulike forhandlinger de har med Island.

Tiltak for å forhindre ulovlig, urapportert og uregulert fiske er viktig. Jeg er enig med EU-kommissæren for fiskeri, som sier at dette er kriminell virksomhet som får flere konsekvenser. Det undergraver målet om bærekraftig forvaltning. Det hindrer rettferdig konkurranse i fiskerimarkedene, og det skader lovlydige fiskere. Å få bukt med UUU-fisket er svært viktig, og jeg er derfor enig i merknaden til Høyre og Fremskrittspartiet. Skal vi få 25 land til å ratifisere avtalen slik at avtalen kan tre i kraft, må det settes større press med mulige sanksjoner mot stater som velger ikke å ratifisere avtalen. I kampen mot UUU-fisket er satellittsporing av fiskerfartøy viktig, og at sporingsdata kan deles mellom ulike fiskerinasjoner også utenfor EU, må være et mål i framtiden.

Til slutt: Norge er en viktig havnasjon som er med på å legge føringer i fiskerisaker også utenfor Norges grenser. Det har vi alltid gjort, og derfor har vi et stort ansvar. Mange ser til Norge i vår forvaltning. Det er derfor viktig at vi fortsatt har føre-var-prinsippet med i ulike forhandlingsprosesser, og også i vårt møte med internasjonale ressursforvaltningsfora.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [15:48:53]: La meg først av alt få takke for positive tilbakemeldinger på både meldingen og, etter det jeg oppfatter, noe av det regjeringen har gjort.

La meg innlede med å si meg helt enig med komiteen i at det er bekymringsfullt at vi ikke har fått på plass en kyststatsavtale om forvaltningen av makrell. Så registrerer jeg at et mindretall i komiteen har stilt spørsmål om Norges framtid i IWC. Begge disse punktene kommer jeg tilbake til.

Det er et sentralt mål for regjeringen å basere forvaltningen av de viltlevende marine ressursene på prinsippet om bærekraftig høsting. Dette er sentralt i samtlige fiskeriforhandlinger vi fører med andre land, og i regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner.

Tiltak mot ulovlig fiske har vært prioritert i mange år. Vi har oppnådd mye, noe som jeg registrerer at komiteen er enig i. Derfor er jeg glad for å kunne si at vi for andre året på rad ikke har registrert ulovlig fiske i Barentshavet. Det viser at tiltakene virker, og vi kommer fortsatt til å prioritere dette arbeidet i tiden som kommer.

Et direkte resultat av dette er at torsken i Barentshavet er i svært god forfatning. Så skal vi i tillegg ta med at temperaturen nok er på vår side akkurat nå, Kvoten for 2012 er i hvert fall på hele 751 000 tonn, en økning på 8 pst. fra årets kvote.

Det å få til en kyststatsavtale om makrell er en krevende sak. Regjeringen har vært svært opptatt av å få på plass en avtale, men likevel er det viktig – og det understreker jeg – at Norge får en akseptabel andel av makrellkvoten. For å si det sånn: Vi skal ikke få til en avtale koste hva den koste vil. Så vil jeg ikke spekulere i hvor lang tid det tar å komme fram til enighet. Det jeg kan forsikre Stortinget om, er at vi har tett og god dialog med EU. Fiskerikommissær Damanaki var nylig på besøk i Norge, og da var makrellspørsmålet et av hovedpunktene i våre samtaler. Vi har også veldig tett kontakt på embetsnivå.

Vi har over flere år utviklet et tettere samarbeid med EU. EU har i sitt forslag til ny fiskeripolitikk foreslått å innføre et forbud mot utkast av fisk i løpet av en periode på tre år fra 2014. Mens vi har et utkastforbud, har EU hatt et utkastpåbud. Derfor ønsker vi selvsagt EUs nye utkastpolitikk velkommen.

Så vil vi fra norsk side bidra aktivt i vår dialog med EUs medlemsland for å bidra til kunnskap om hvordan et utkastforbud faktisk fungerer. Det er det en del som er i tvil om. Det skal vi fortelle dem. Så har jeg god dialog med ikke minst min svenske og min danske kollega, som jeg skal møte i morgen bl.a., der også utkast står på dagsordenen. Det er et tema som vi tar opp overalt hvor det er mulig.

Kvotebytte mellom Norge og EU har blitt vanskeligere å få til å gå opp. Grunnen til det er at det har vært stor vekst i de torskekvotene vi tilbyr EU, mens det er reduksjoner i kvoter som EU tradisjonelt har brukt som betalingsmiddel til oss. Forhandlingene med EU for 2012 er ennå ikke avsluttet, så jeg kan ikke forskuttere noe resultat, men jeg har en nær dialog med næringen om de kvotene EU tilbyr oss.

Situasjonen i IWC er vanskelig. Det er et opplagt behov for internasjonalt samarbeid om forskning og forvaltning knyttet til hvalfangst. Vi vil derfor fortsatt opptre ansvarlig og bidra til en normalisering av det globale samarbeidet.

Norges posisjon i IWC er tydelig. Folkerettslig og vitenskaplig står vi på trygg grunn, og vår hvalfangst er på et slikt saklig grunnlag knapt omstridt. For 2011 fastsatte regjeringen en vågehvalkvote på 1286 dyr, og 533 hval ble fanget. Med andre ord: Godt under halvparten av kvoten ble tatt. For Norge er med andre ord situasjonen i IWC isolert sett ikke et forvaltningsmessig problem.

Avslutningsvis vil jeg si at vår fremste utfordring i dag er at vi mangler en kyststatsavtale om makrell. Vi skal uansett gjøre alt vi kan for å få til en god løsning. Neste runde av makrellforhandlingene er i desember i år.

Så kan jeg med en gang prøve å svare på spørsmålet om hvor mange som har ratifisert havnestatsavtalen. Totalt er det bare fire ennå, dessverre, inkludert EU. Obama har nettopp sendt den til senatet. Som sagt trenger vi 25, så her trengs det mye internasjonal jobbing.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:54:09]: Jeg har lyst til å gå litt videre på det med havnestatskontroll. Hvis det foreløpig bare er fire som har undertegnet, er det bemerkelsesverdig at man ikke har klart å få på plass flere stater inn mot dette, slik at avtalen kunne blitt ratifisert. Det synes jeg er oppsiktsvekkende.

Det ble sagt at man hadde jobbet godt internasjonalt for å få på plass avtalen. Da er spørsmålet mitt: Vel, hvor godt jobber vi da internasjonalt for å få ratifisert avtalen man har fått på plass? Det er det ene spørsmålet. Mitt andre spørsmål går litt i samme retning, for det har å gjøre med hvilke typer opplysninger vi skal kunne utveksle. Da er mitt spørsmål til statsråden: I hvor stor grad vil man fra norske myndigheters side jobbe med at det ikke bare er fartøy og den biten man skal registrere, men at man også går etter bakmennene? Det er her utfordringen ligger, og ikke på fartøyet. Fartøyet er kun et redskap.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [15:55:15]: Når det gjelder antall ratifikasjoner og antall signeringer: Det jeg har greid å bringe i erfaring på relativt kort tid, som jeg skal kontrollsjekke når jeg kommer tilbake til departementet, er at det altså er totalt fire som har ratifisert, inklusiv EU, og som sagt har Obama nettopp sendt den til senatet. Det jeg fikk opplyst, er at det altså er 22 pluss EU som har signert. Her ligger det da en definisjon. Man må jo legge til grunn at de som har signert, også vil ratifisere. Det er en logikk. Det er ikke alltid at politikk og logikk er det samme, det skal jeg være den første til å innrømme, men i alle fall: Det å få flere til å ratifisere er helt opplagt en jobb vi fortsatt har.

Så synes jeg absolutt at det som representanten Nesvik tar opp når det gjelder informasjonsutveksling, er viktig. I Norge har vi fått på plass fiskeriforvaltningens analysenettverk. Det er en modell som jeg har stor tro på, og som vi også må ta med oss internasjonalt, nettopp for å få tak i bakmenn, for det er jo dem som er interessante også her.

Presidenten: Ønsker representanten Nesvik en ny replikk?

Harald T. Nesvik (FrP) [15:56:20]: Ja takk.

Statsråden var selv inne på det som har å gjøre med hvalfangst og Norges medlemskap i IWC, og statsråden viste også at det var et relativt stort sprik mellom den kvoten som var satt for vågehval, og antallet hval som faktisk ble fanget. Ja, det er jeg ikke overrasket over i det hele tatt. Det var en problemstilling som jeg tok opp med statsråden relativt raskt etter at disse kvotene ble fastsatt. Det har nettopp med områdebegrensingene å gjøre – i hvilke soner denne hvalen kan fanges. Man fikk en begrensning i fangsten i de sonene der hvalen faktisk befant seg, og så måtte man da ut av den sonen for å fangste andre steder, der hvalen ikke var, fordi det hadde med avtaler og inndelinger å gjøre.

Mitt spørsmål til statsråden er da følgende: Vil statsråden – nå som man til og med har fått på plass DNA-system knyttet til hvalen, for å kunne se hvilken type bestand det er – gripe fatt i dette og sørge for at man kan fangste alt i samme sone?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [15:57:29]: Representanten Nesvik har rett i at dette har vi diskutert tidligere. Jeg har ikke minst diskutert det med næringen, nettopp angående denne inndelingen i soner. Jeg hadde et møte med næringen i forkant av årets sesong, der de tok opp det spørsmålet – om å kunne ta mer i den ene sonen der det er hval. Det ble det åpnet for i år, men da med avregning over flere år.

Igjen: Det å holde oss trygt innenfor rammen av IWC-avtalen og det regelverket er viktig for oss av mange grunner. Men det er helt opplagt at vi må se på det som fangerne og det som mange tar opp – er det flere stammer, er det ikke? – og finne gode løsninger for fangsten.

Jeg har også lyst til å si at det ene er den fangstmessige siden av det, men det andre er nok kanskje like krevende, og det er å få folk til å spise hvalkjøtt!

Frank Bakke-Jensen (H) [15:58:42]: Jeg vil se litt på det nye regelverket, avtalen mellom Norge og Russland, når det gjelder det med fiskedumping. Førstestatsadvokaten Lars Fause går ut og er veldig kritisk til den nye avtalen. Han mener at det bevismessig vil være umulig å finne ut om dette er fisk som er dumpet, om det er fisk som faller ut av trålen, eller om det er fisk som er kastet fra båten. Statsråden sier at det her er snakk om fisk som det er umulig å få om bord, som faller av, eller som allerede er ødelagt. Og dumping av fisk fra produksjon om bord vil fortsatt være ulovlig for alle, sier hun.

For å illustrere hvor vanskelig dette kan være: Det er vel slik at hvis statsråden finner meg liggende ved siden av jernbanelinjen, så kan det vel – uavhengig av min tilstand – være problematisk for statsråden umiddelbart å svare på om jeg har blitt hevet av toget, eller om jeg hoppet selv!

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [15:59:42]: Representanten Bakke-Jensen har helt klart rett i det siste – det tror jeg ville være særdeles vanskelig, uansett. Jeg håper det blir litt enklere i Barentshavet for dem som skal gjøre jobben der.

Spøk til side: Det det handler om, er selvfølgelig å få et regelverk som har legitimitet, for i fangstoperasjonen er det opplagt at ting kan skje – fisk kan komme i klemme, den kan ramle av – så det å ha et regelverk som er 100 pst., og hvor det ikke er tvil, er også vanskelig for fiskerne. Derfor kom en fram til den nye formuleringen i avtalen med Russland. Det som er ekstremt viktig å si, er at i forbindelse med trålhal kan det skje ting som gjør at det kan aksepteres, alt annet vil være forbudt.

Så skal jeg være ærlig og innrømme at det krever litt tilpasning, og derfor er det viktig at alle aktører, inklusiv Kystvakten, setter seg ned og diskuterer det nye regelverket og håndhevingen av det.

Harald T. Nesvik (FrP) [16:01:03]: Jeg vil benytte anledningen til å takke statsråden for et utmerket svar på mitt spørsmål om lov om havnestatskontroll, særlig knyttet til viktigheten av at vi kunne gå etter bakmenn. Det bringer meg over på norske forhold.

Det er underlig at vi skal jobbe for dette internasjonalt, mens vi i Norge ikke skal gå etter det. I Norge har vi et «blacklisting»-system, der vi går etter de fartøyene man tar for ulovlig fiske. Jeg har tatt det opp tidligere med statsråden, hvor jeg nettopp har påpekt at det som blir kontrollert og notert i systemet til direktoratet, er fartøyets navn og fartøyets historie, mens man ikke går etter eiersiden, for man sier at det er så vanskelig å få tak i den. Det man da sier, er at enkelte kriminelle handlinger er vanskelige å etterforske, derfor lar vi være å etterforske dem. Slik kan vi faktisk ikke ha det, for det gir nettopp grobunn for ny kriminalitet.

Derfor er mitt spørsmål til statsråden: Vil statsråden i hvert fall ta en gjennomgang i sitt eget departement og direktorat for å se på hvordan vi kan få utvidet adgangen for å sørge for at historikken og eierskapet til fartøyet blir registrert?

Presidenten: Før statsråd Berg-Hansen svarer, vil presidenten bare gjøre oppmerksom på at vi er over den reglementsmessige tiden for formiddagens møte, men statsråden skal få svare.

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [16:02:21]: Takk for det, president.

Som jeg sa i mitt forrige replikksvar, har vi etablert Fiskeriforvaltningens analysenettverk. Det er nettopp der det egner seg å se på sammenhengene. Der har vi Politidirektoratet, vi har Økokrim, vi har Toll- og avgiftsdirektoratet, vi har Kystvakten, vi har Kystverket – vi har alle aktørene som har en rolle å spille. Det å finne ut mest mulig om bakmenn vil selvfølgelig være enormt viktig. Og det som rapporten så langt har vist, er at her er det noen sammenhenger som vi må gå etter. Men innen fiskerikriminalitet, som innen all annen kriminalitet, er det ikke til å legge skjul på at det er vanskelig. Men det betyr ikke at vi ikke skal etterforske dette og bruke de virkemidlene som er mulig for å få stoppet dem. Derfor har jeg store forventninger til den jobben som skal gjøres videre i analysenettverket, nettopp for å få de virkemidlene som skal til for å få både avdekket og straffet dem som står bak.

Harald T. Nesvik (FrP) [16:03:27]: Jeg vil forfølge det svaret som statsråden her ga.

Det ble vist til analysenettverket, og det er viktig for å få kunnskap om hvordan man skal gjøre det. Statsråden er øverste organ og øverste sjef på dette feltet. Når det gjelder «blacklisting», er det noe som foretas, og listen ligger der, og den følger fartøyet. Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden arbeide for at bakmennene, dvs. eierskapet, også skal inn i dette systemet, slik at det kan være selve riset bak speilet for at det ikke nytter å skifte fartøy og sette et nytt fartøy inn i norsk sone som kan fortsette å fiske uten fare for ikke å få levere?

Mitt spørsmål er, og jeg gjentar det: Vil statsråden medvirke til at vi også kan få tatt bakmennene, gjennom å registrere dem i tillegg til skipets historie?

Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [16:04:20]: Svaret på det er: Ja, i den forstand at hvis vi vet at det er mulig å finne dem, er det helt opplagt at vi må si at vi ikke ønsker dem inn i verken norsk eller internasjonal fiskerinæring. Men igjen, med tanke på vanskeligheter: Jeg skal ikke si at dette er lett, det er ikke noe «quick fix»-svar, og jeg oppfatter heller ikke at det er det representanten Nesvik sier, men helt opplagt: Alt som kan gjøres for å stoppe dette, vil vi selvfølgelig prøve. Men igjen: Jeg er litt ydmyk for oppgaven, i den forstand at det er krevende gutter – eventuelt jenter – vi har med å gjøre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Stortinget avbryter nå sine forhandlinger. Møtet blir satt igjen kl. 18.

Møtet ble avbrutt kl. 16.05.

Stortinget gjenopptok sine forhandlinger kl. 18.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Stortinget fortsetter behandlingen av sakene på dagens kart.