Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:02:05]: (ordfører for saken): Først vil jeg understreke viktigheten av at Norge som nasjon har klare mål og strategier for vårt samarbeid med Sørøst-Europa. Det er derfor viktig at Stortinget med jevne mellomrom blir oppdatert på hvordan regjeringen tenker seg sitt engasjement. Det er en samlet komité som slutter seg til dette engasjementet både på det politiske, økonomiske og militære nivå. Målet vi alle søker, er å sikre fred, stabilitet, demokrati og økonomisk vekst.

Som det kommer fram av saken, er det faktisk to innstillinger. Hvorfor vet jeg ikke, det har jeg ikke fått noen forklaring på, men jeg regner med at flertallet vil redegjøre for det. Alle merknadene som Fremskrittspartiet står alene om i dag, er de opprinnelige saksordførermerknadene. Ideelt sett hadde det vært fint om det hadde vært enighet i komiteen om merknadene, men sånn ble det altså ikke. Jeg håper likevel utenriksministeren også leser mindretallsmerknadene, for om jeg skal si det selv, inneholder også de viktige innspill og tanker rundt Sørøst-Europa.

Jeg har hjertet mitt på Balkan og hodet mitt i Norge – noe jeg tror er en god kombinasjon. Man får da et mer balansert og nyansert kjærlighetsforhold til landet, menneskene og motsetningene som råder i regionene. Det betyr at jeg også kjenner landene vi snakker om, i tillegg til at jeg har vært med på å monitorere disse gjennom Europarådet. Det vil si at vi har fulgt landene nøye hva gjelder menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper over år. Kanskje er det her det ligger, at resten av komiteen ikke ville følge saksordføreren, fordi jeg ikke er like positiv til utviklingen i Sørøst-Europa som resten av komiteen. Jeg forstår og støtter selvsagt at NATO og EU-tilpasninger bidrar til en viss stabilisering i regionen, men det hjelper lite mot manglende demokrati, brudd på menneskerettigheter og manglende lovverk for å ivareta rettsstatsprinsippet.

Derfor er jeg svært glad for at Norge nå i større grad skal styrke det sivile samfunnet. Det er ofte grasrotbevegelser som kan få til ting nedenfra. Troen på politikere i flere av landene er dessverre raskt dalende, og da er det viktig at det sivile samfunn er der ikke bare for å korrigere det bestående, men også for å gi innbyggerne av land håp.

Kanskje synes noen at jeg krisemaksimerer, og det er slett ikke meningen. Men jeg er av den oppfatningen at skal vi snakke om land vi skal samarbeide med, må vi være realister.

Der vi allerede har gjort en forskjell, og hvor det er godt synlig, er i Serbia. Serbia spiller en nøkkelrolle i regionen, ikke bare hva gjelder frie og uavhengige valg, men også hva gjelder økonomisk utvikling og stabilitet. Inntil finanskrisen tok Europa, hadde Serbia en god utvikling, men dessverre kan det se ut som også dette landet nå når en viss stagnasjon. Derfor er det viktig at Norge fortsetter med sitt gode og bilaterale samarbeid med Serbia. Serbia bør i mye større grad spille rollen som stabilisator også når det gjelder Kosovo og Bosnia-Hercegovina.

Dette bør også reflekteres i det norske samarbeidet med Serbia. I går hadde noen av oss lunsj med statsministeren av Kosovo, og forholdet til Serbia var langt fra oppløftende, fortalte han. Men hvis Serbia vil, kan man en gang for alle legge Kosovo-konflikten til side, og mye av uroen der hadde vært løst. Serbia kunne også, hvis de hadde villet, lagt press på den politiske ledelsen i Republika Srpska i Bosnia-Hercegovina, slik at man der også hadde fått løst opp en vanskelig floke. Her tror jeg Serbia må forstå hvor viktige de er, og det kan kanskje Norge være med på å bidra til å fortelle dem.

Andre land i regionen sliter langt verre i forbindelse med den økonomiske krisen i Europa. Spesielt går det ut over ungdommen, noe vi ser ikke bare gjelder her, men også andre steder i et mer stabilt Europa. Når så flertallet viser til at praktisk utdannelse gjennom skoler og høyskoler er viktig, er det riktig det, men vi kan ikke sette den samme standarden … – Unnskyld, president, men jeg trodde jeg hadde 15 minutter?

Presidenten: Vi har fått oppgitt at det er bedt om en taletid på 5 minutter, men jeg ser ingen ting i veien for å endre det til 15 minutter hvis det er Fremskrittspartiets prioritering. – Da får representanten Woldseth 10 minutter til. Det kunne kanskje blitt litt lite med 8 sekunder for resten av innlegget?

Karin S. Woldseth (FrP) [10:07:02]: Ja! Takk, president.

Man kan ikke sette de samme standardene som i Norge når vi vet hvordan situasjonen er med økende fattigdom og arbeidsledighet i regionen. Det koster penger å gå på skoler og høyskoler. Når man utdanner seg til ledighet, er også det en utfordring. Hvilket incitament er det å være ferdig utdannet med gjeld og ikke få arbeid? Man kan i enkelte av disse landene kjøpe seg arbeid, men da står man i gjeld til arbeidsgiver i svært mange år framover – jo da, det skjer. Men det sier seg at dermed er framtiden for ungdommen usikker.

Med en arbeidsledighet blant unge på 46 pst. eller mer har disse landene en utfordring. Kanskje blir det enda vanskeligere å få en stabil region, med så mye ledighet. Jeg har snakket med unge mennesker fra flere av landene, og de fleste av dem ønsker seg bort fra hjemlandet sitt til andre steder i Europa. De ser altså ingen framtid i eget land. Dette må vi ta på alvor, for ungdom uten framtidsperspektiver og håp kan fort bli en tapt ressurs for sine hjemland for alltid.

I flere av landene i regionen står etnisitetene mot hverandre, og derfor er det viktig, som det også står i meldingen, at man skal prioritere prosjekter som handler om forsoning. At ulike etnisiteter må få en nasjonalfølelse, må være noe Norge kan være med og bidra til. Ingenting er vel mer ødeleggende for et land enn at etniske grupper står mot hverandre, og der dette er kilden til konflikt, enten den er skjult, eller den er åpen. Vi har erfaring med hvor ødeleggende etniske konflikter kan være i regionen, og ingen ønsker at situasjoner av denne typen skal få våkne til liv igjen. Også her tror jeg det sivile samfunn har mye nyttig og viktig å bidra med gjennom ulike prosjekter, hvor man ikke spør hva slags etnisitet man har, men aksepterer alle.

Selv om land i regionen tilsynelatende fungerer bra, tilpasser seg EU-standarder og økonomisk har framgang, er det fremdeles store utfordringer internt i landene, alt fra korrupsjon og menneskehandel til brudd på menneskerettighetene. Dette er noe av kulturen i noen av disse landene. Det kreves derfor svært sterk lut for å få bukt med dette. Noen land har bygget opp et godt domstolsapparat, mens andre kommer trekkende med «egne» dommere til domstolen.

Det er ikke lett å drive forretning når pengeinnkreverne på slutten av dagen kommer og skal ha sin del av omsetningen din fordi de skal beskytte deg

Minoriteter i noen land har ikke stemmerett og selvsagt heller ikke rett til å stå på lister ved valg. Andre minoriteter blir forfulgt og trakassert.

Jeg har forsøkt å tegne et mer nyansert bilde av regionen, fordi jeg har møtt mange, det være seg politikere, studenter, sivilt samfunn, journalister eller ganske alminnelige folk. Noen er fornøyde, noen er ikke det. Noen er redde, og noen er uten håp. Noen er likegyldige, og noen er entusiastiske. Bildet er mangfoldig – like mangfoldig som det er folkegrupper i regionen. Kanskje kan Norge med sine prosjekter og bistand – det tror jeg faktisk – være med på å holde regionen stabil.

Likevel har jeg avslutningsvis valgt å snakke litt om et land og et folk som ligger mitt hjerte svært nært – det er Bosnia-Hercegovina. Bosnia-Hercegovina har vært uten ministerråd eller regjering i over ett år. Landet har politikere som skyver Dayton-avtalen foran seg i enhver sammenheng. Det har tre etniske gruppers ledere som alle oppfører seg som om de er de rettmessige eierne av landet, til tross for at det folk ønsker, er stabilitet. Det er et land hvor ingen politikere kan bli enige, og hvor deres mangel på samarbeidsvilje er så til de grader ødeleggende for landet at man ser et økende omfang av ekstreme grupper i alle tre etnisitetene. Kanskje kan Norge gjennom sitt engasjement og ikke minst den kompetanse vårt land besitter om Bosnia-Hercegovina, bidra til at noen setter seg rundt et bord og snakker. Kanskje er Dayton-avtalen gått ut på dato, og kanskje er det på tide at noen hjelper landet til å innse at det er én nasjon. En Dayton II-avtale synes kanskje ikke å være så uaktuell! Det som er aktuelt, er at det faktisk er en reell fare for en ny krig, og det bør vi unngå for enhver pris.

Jeg har tillit til at norske myndigheter setter krav til bistanden som gis, og jeg har tro på at Norge faktisk kan ha en betydelig rolle – hvis Norge vil. Innbyggerne i Bosnia-Hercegovina trenger håp. Det har Norge bidratt til at de har fått før, og den suksessen synes jeg vi skal forsøke oss på igjen. Ingenting er umulig – man må bare være litt tålmodig. Kanskje er jeg naiv, kanskje er jeg for negativ, og kanskje ser jeg ikke skogen for bare trær. Men for meg er demokrati, rettsstatsprinsippet og menneskerettighetene det aller viktigste.

Utvikling av demokratiske stater som styres etter lovene, og hvor menneskerettighetene respekteres og beskyttes, er den beste garantien for den stabiliteten i Sørøst-Europa som aller mest vil tjene Norges interesser.

Presidenten: Som annonsert er neste taler representanten Peter Skovholt Gitmark, deretter representanten Svein Roald Hansen. Peter Skovholt Gitmark er registrert med inntil 5 minutters taletid.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:13:06]: Det er jo hyggelig at presidenten anerkjenner Høyres størrelse denne gangen, men vi er, i hvert fall i forhold til valget, betydelig mindre enn Arbeiderpartiet også i denne perioden. Men hvis presidenten velger det, så er han jo allmektig!

La meg begynne med et par overordnede drivkrefter for hele regionen. Det er ingen tvil om at både NATO- og EU-medlemskap har vært ekstremt viktig for den positive utviklingen som hele regionen nå ser, og har sett over lang tid. Det er slik at EU-medlemskap, muligheten til å være en del av det europeiske fellesskapet, har gjort at prosesser har gått raskere, og at det har vært lettere å få befolkningen med på tunge, tøffe omstillinger, som også har betydd mer åpenhet, mer demokrati og et mer gjennomsiktig samfunn. Det er utelukkende positivt. Det samme kan sies i forhold til NATO-medlemskap. Det er heller ikke tvil om at de barrierene som var for kun kort tid siden, og som også medførte gnisninger, problemer som ved flere anledninger ble overskygget av krig, nå i større grad har forsvunnet takket være bl.a. også NATO-medlemskap.

Jeg er veldig glad for at det kommer et innlegg senere fra representanten Werp, som vil ha et særskilt fokus på organisert kriminalitet. Derfor hopper jeg over det temaet, som dessverre er altfor drivende for en del av de negative utviklingstrekkene man samtidig ser.

Så vil jeg bruke et par minutter på noen av de aller viktigste landene i regionen, og la meg starte med Serbia. Vi hadde i går gleden av å treffe Kosovos statsminister, Hashim Thaci, som forteller om et vanskelig forhold til Serbia. Likevel må det sies at Serbia har et godt forhold til svært mange av sine naboer, hvor Kosovo nok er det sterkeste unntaket i så måte. President Tadics gjenvalg i 2008 var meget oppmuntrende for demokratiet og for de videre demokratiske prosesser i Serbia. Selv om han representerer et sentrum–venstre-parti, representerer han et liberalt parti, og han representerer et parti som ønsker ytterligere europeisk integrasjon. Igjen ser vi at Serbia har kommet svært langt, og en av de store drivkreftene for Serbia har nettopp vært muligheten til på et framtidig tidspunkt å bli EU-medlem.

Vi ser igjen at den majoriteten som Tadic utgjorde i andre valgomgang, både da han ble valgt i 2004 og gjenvalgt i 2008, var svært liten, og det var igjen nasjonalisten Nikolic som kom svært tett på 50 pst. ved begge anledninger. Det viser den brytningen som Serbia er i, men heldigvis har Serbia ved de to siste valgene valgt en tydelig kandidat for ytterligere europeisk integrasjon.

Det gjør at vi må innom Kosovo, som er et av de konfliktområdene som igjen er med på å skape store vansker for hele regionen, ikke bare i forholdet Serbia–Kosovo, men også for regionen som sådan. Ved besøket i går var det igjen en positiv fokusering på hvordan Norge kan bidra, og ikke minst på hvordan norsk samhandel kan bidra til å gjøre økonomien i Kosovo større.

Jeg ser at en av de virkelig store utfordringene et lite land som Kosovo, med under 2 millioner innbyggere, har, er hvor uhyre vanskelig det er å få til en økonomi med økonomisk vekst og få befolkningen i arbeid, og hvor det faktisk er mer å tjene i den lovlige økonomien enn det er i den svarte – eller ulovlige – økonomien. Vi er langt under det per i dag, og de demokratiske utfordringer som er i Kosovo, er også betydelige. La meg likevel gi ros til Thacis regjering for at den har klart å integrere også kandidater fra de andre etniske minoritetene i landet i sin regjering. Det er et veldig positivt utviklingstrekk, samtidig som jeg vil si at det er svært negativt at det ved flere anledninger har vært brukt vold og andre undertrykkelsesmetoder ved valg i Kosovo.

Makedonia er et av de landene som har opplevd store demokratiske framskritt. Ett trekk som jeg vil trekke fram til slutt, er at det å ha to store partier som normalt har byttet på makten, og som har medført at man har kastet ut alle embetsfolk som det tidligere styrende partiet har tatt med inn, synes å være over. Det er et stort demokratisk framskritt som fortjener støtte.

Presidenten: Presidenten kan forsikre representanten Skovholt Gitmark om at han er klar over partienes størrelse i Stortinget, men vi hadde ikke registrert at det var noen fra Arbeiderpartiet som ba om ordet da Skovholt Gitmark ble annonsert, og presidenten gir ordet til den han har annonsert som neste taler. Som neste taler er annonsert Svein Roald Hansen, og han får ordet.

Svein Roald Hansen (A) [10:18:37]: Da kan jeg si til representanten Skovholt Gitmark at det gjelder å telle sine gleder, det er ikke sikkert det kommer så mange flere.

Det er større enighet om politikken i denne meldingen enn omfanget av særmerknader fra Fremskrittspartiet kan gi inntrykk av. Jeg vil starte der.

Det er tverrpolitisk støtte til at grunnlaget for norsk bistand også til Vest-Balkan må være at Norge faktisk kan bidra til å gjøre en forskjell, og at bistanden har relevans og er viktig også for det norske samfunnet.

De ulike landene i regionen har utviklet seg ulikt. Det gjenstår mange utfordringer, både mellom enkelte av landene og internt i det enkelte land. Men sett under ett har utviklingen vært positiv, slik også saksordføreren pekte på, men det er utfordringer som gjenstår. Denne overordnet positive utviklingen gjør at norsk bistand nå kan endres fra fred og forsoning til etablering av et godt styresett, økonomisk utvikling og integrasjon i europeisk og atlantisk samarbeid.

Felles for alle landene er ønsket om et nærmere samarbeid med Europa og da først og fremst gjennom EU og NATO. Det ses på som viktig også i landene selv for å ha tryggere rammer for en fortsatt positiv utvikling når det gjelder demokrati, økonomi og sikkerhet.

Albania er opptatt som medlem i NATO. Selv om det ikke er oppnådd politisk enighet i Bosnia-Hercegovina om å la forsvarseiendommene tilhøre statsnivået, er det også der et utbredt ønske om en sterkere tilknytning til alliansen.

Erkjennelsen av at en slik tilknytning vil bidra til stabilitet i området, går ut over landets egne grenser. Selv i Serbia, som ikke ønsker NATO-medlemskap, men et nært samarbeid, erkjenner myndighetene at en slik tilknytning for Bosnia-Hercegovina vil være en fordel, selv om en meningsmåling i sommer viste at tilslutningen til et eventuelt serbisk NATO-medlemskap er så lav som 15 pst.

En nærmere makedonsk tilknytning til NATO er også ønskelig, men vil avhenge av en løsning på navnespørsmålet mellom Makedonia og Hellas.

Når det gjelder landenes ønske om å komme med i EU-samarbeidet, ser det ut til at kroatisk medlemskap gjennomføres som planlagt, og er nært forestående. Med et slikt medlemskap faller også mye av grunnlaget for norsk engasjement i landet bort. Det er derfor naturlig at Norge avslutter sine resterende bistandsaktiviteter i landet i løpet av dette året.

Serbia er, som begge de foregående talerne også understreket, en nøkkelnasjon for utviklingen i dette området. Landet går en spennende tid møte. Mange av hindrene for en avtale med EU er ryddet av veien med arrestasjonene og overføringen av de to krigsforbryterne Mladic og Hadzic til krigsforbryterdomstolen i Haag.

Kosovo-spørsmålet er imidlertid fortsatt langt fra sin løsning. Kosovo er eksplisitt nevnt og integrert i den serbiske konstitusjonen. Den folkelige motstanden mot å endre dette er stor, og en grunnlovsendring er neppe realistisk i overskuelig framtid.

Norge har gjennom lang tid hatt nære forbindelser med landene på Balkan, spesielt med Serbia. De nærmere 4 000 krigsfangene i Nord-Norge under annen verdenskrig la grunnlaget for et helt spesielt forhold mellom våre to land.

Historien gjør det enklere å foreta en målrettet innsats på flere områder, som videreutvikling av forvaltningen og grunnlaget for forholdet mellom regjering og parlament. Den norske riksrevisjonen spiller en positiv rolle i arbeidet for å bygge opp et kontrollsystem i Serbia i tråd med internasjonale kriterier. Det gjelder kontroll av statsregnskap, forvaltningsrevisjoner osv.

Kontakt mellom det norske og det serbiske parlament når det gjelder spørsmål om retningslinjer for parlamentets kontroll med regjeringen, er et annet viktig samarbeidsområde. Samarbeid på lokalt nivå mellom KS og den serbiske motpart bidrar til en styrking av lokaldemokratiet.

Et annet viktig område er næringsutvikling. Telenors engasjement i Serbia kan nevnes som et godt eksempel på det. Likeledes er en rekke andre norske bedrifter engasjert i næringsutvikling i hele regionen. Fokus på innovasjon og utvikling av små og mellomstore bedrifter er et annet viktig bidrag.

Jeg vil imidlertid understreke den advarselen et flertall i komiteen reiser mot en ensidig satsing på inkubatorer ved etablering av vanlige bedrifter. Subsidiering av driftskostnader til bedrifter som opererer i konkurranse med andre lokale bedrifter, er ikke nødvendigvis den beste anvendelsen av midlene, eller det beste bidraget til næringsutvikling.

Et annet aspekt ved det norske næringsengasjementet i regionen er å gjøre det klart overfor samarbeidspartnerne at man forventer at arbeidstakernes rettigheter sikres, og at man viser nulltoleranse for korrupsjon.

Utfallet av det serbiske parlamentsvalget til våren og presidentvalget høsten 2012 vil være viktig for spenningsforholdet mellom Beograd og Pristina.

Bosnia-Hercegovina er en spesiell konstruksjon i europeisk sammenheng. En tredelt stat basert på etnisitet og religiøst grunnlag må anses som et tankekors i et Europa hvor utviklingen ellers bygger på integrering og likeverd, uavhengig av utgangspunkt.

På en konferanse i Brussel nylig uttalte lederen av det bosniske sosialdemokratiske partiet at Bosnias konstitusjon ble utformet for å tilfredsstille dem som laget den, ikke for folket i landet. Dette synet er betegnende for utfordringen. Uten forankring hos dem som skal forvalte en så krevende konstruksjon, er det vanskelig å få den til å fungere.

Ordningen med den såkalte høyrepresentanten som overdommer for all politisk virksomhet i Bosnia-Hercegovina bidrar i høy grad til å svekke grunnlaget for vanlig politisk virksomhet. Jeg er derfor glad for regjeringens støtte til avvikling av høyrepresentantens kontor.

I Montenegro står kampen mot organisert kriminalitet og mot korrupsjon høyt på prioritetslisten. Det er verdt å merke seg at etniske konflikter, slik vi ser det i Bosnia-Hercegovina, ikke synes å ha noen plass i den politiske hverdagen i Montenegro.

Det er åpenbart grunn til å dele regjeringens uro for utviklingen i Makedonia. Mistroen mellom den albansk-makedonske og den slavisk-makedonske befolkningen er tiltagende.

Så en liten bemerkning til slutt om Fremskrittspartiets etterlysning av Moldova, som et av de landene som burde vært behandlet i meldingen. Det er naturligvis alltid vanskelig å foreta avgrensninger, men historisk er den avgrensingen som er valgt i meldingen, naturlig. Hovedvekten er lagt på landene som utgjorde det gamle Jugoslavia, og de statene i regionen hvor Norge har hatt et sterkest engasjement.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:25:43]: Sørøst-Europa, og ikke minst Vest-Balkan, har lenge vært en region preget av store utfordringer og mange konflikter. Kristelig Folkeparti har konsekvent arbeidet for at Norge skal ha et sterkt engasjement for å bidra til fred, stabilitet, demokrati og økonomisk vekst i denne konfliktfylte regionen.

Norge har bidratt med både politisk, økonomisk og militær støtte. Skiftende norske regjeringer har sluttet opp om en slik engasjementspolitikk. Hovedlinjene har hatt bred politisk tilslutning. Det har gitt nødvendig langsiktighet og stabilitet i vår politikk overfor denne problemfylte regionen.

Det er gått mange år siden de tragiske konfliktene som herjet Balkan på 1990-tallet. Utviklingen i regionen sett under ett må anses som positiv. Det er imidlertid store variasjoner mellom landene, slik flere av talerne har vært inne på. Mange land på Balkan preges dessverre av etniske konflikter med røtter langt tilbake.

Et av lyspunktene er Kroatia. Siden oppløsningen av Jugoslavia har Kroatia utviklet seg til et stabilt demokrati.

Serbia spiller en nøkkelrolle i regionen. Reformarbeidet der er på rett vei, men mye gjenstår. Kampen mot korrupsjon, videreutvikling av demokratiske institusjoner og oppbygging av kontrollrutiner er viktige områder hvor Norge kan bidra. Våre bidrag til å bygge opp den serbiske riksrevisjonen er et godt eksempel på dette.

Kosovo-spørsmålet er sentralt. En god dialog mellom Beograd og Pristina vil ha stor betydning for utviklingen – og selvsagt også for Serbias forhold til det bredere europeiske samarbeidet.

Situasjonen i Kosovo har en tid vært stabil, men vi kan ikke overse at det finnes langsiktige, negative trender. Derfor må også vi bidra til å videreutvikle demokratiske institusjoner og til å sikre det serbiske mindretallets rettigheter i området.

En viktig forutsetning for å stabilisere landene i Sørøst-Europa er å integrere dem tettere i det europeiske samarbeidet. Det gjelder i både EU og NATO. NATOs program Partnerskap for fred har vært et viktig redskap i denne sammenhengen. Mange land i regionen ser NATO-medlemskap som en god forankring for framtidig sikkerhet. Det målet kan også bidra til oppslutning om nødvendige reformer innad.

Det sivile samfunn er viktig for at landene i regionen skal oppnå nødvendig stabilitet og utvikling. Det sivile samfunn kan også bidra til forsoningsprosesser. Dette må aktivt støttes fra norsk side, ikke minst fordi sivilsamfunnet kan fungere som et korrektiv til myndighetene.

Flere land i regionen plages sterkt av korrupsjon. Det må derfor føres streng kontroll med norske midler som brukes i regionen.

Det trengs også skjerpet kamp mot den omfattende organiserte kriminaliteten. Den har forgreninger over hele Europa og rammer også vårt eget land. Vi har også egeninteresse av at våre bidrag bygger opp landenes kapasitet til å bekjempe grenseoverskridende kriminalitet.

Når det gjelder rettsstatsutvikling, har mange av landene i regionen fortsatt store utfordringer. Reformer av justissektoren, utvikling av offentlig sektor og bekjempelse av korrupsjon på alle nivåer må derfor være prioriterte oppgaver også i årene som kommer

Norges bistand må følges av streng kontroll og kritiske evalueringer, her som overalt ellers. Riksrevisjonen har gitt gode bidrag til det, bl.a. ved å påpeke svakheter i deler av forvaltningsmodellen for bistand til Vest-Balkan-landene. Det er bra at regjeringen har tatt denne kritikken til følge og forbedret rutinene.

Kristelig Folkeparti deler det syn at bistanden til Albania, Montenegro og Kroatia gradvis kan fases ut. Også bistanden til Serbia kan trappes ned over tid. Kosovo, Makedonia og Bosnia-Hercegovina derimot står overfor mer langsiktige utviklingsutfordringer, som krever norsk støtte i årene framover. Vi er glade for den brede enighet om å prioritere norsk innsats i disse tre landene på Balkan. Kristelig Folkeparti forutsetter at man fra norsk side opprettholder tilstrekkelig diplomatisk tilstedeværelse, bl.a. for å kunne følge opp den norske innsatsen i disse tre landene.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:30:11]: Jeg vil takke komiteen for en god innstilling, og jeg kan forsikre representanten fra Fremskrittspartiet om at mindretallets merknader er lest. Jeg er enig med andre representanter som har sagt at det er en helhet i dette, og i representanten Høybråtens påpekning av at det har vært en bred norsk enighet om politikken overfor disse landene over tid, og at den står seg. Jeg tror dette er et av de eksemplene hvor den brede enigheten om utenrikspolitikken faktisk kan måles i hvordan politikk blir gjennomført, fordi vi har vært i stand til å gjennomføre lange linjer i prosjektsamarbeid, vi har vektlagt visse områder, og vi har hatt dyktige folk blant parlamentarikere og diplomater i regjering som har hatt langvarig erfaring og nettverk. Det tror jeg gjør at vi spiller en større rolle i denne regionen enn vi med vår størrelse og plassering ellers skulle gjort.

Det er også interessant at denne debatten finner sted parallelt med et historisk besøk til Norge. Det er det første besøk til Norge av en statsminister fra Kosovo, som om kort tid undertegner en samarbeidsavtale med den norske statsministeren, og som gir uttrykk for at dette samarbeidet også finner en mer normal gjenge.

Ellers er det slik at når vi vurderer den arabiske våren, som nå er blitt høst og er på vei inn i kald vinter, stiller noen spørsmål om hvor lang tid dette vil ta. Da kan det være verdt å minne om at det som nå ennå er på Vest-Balkan, er en etterdønning av Sovjetunionens sammenbrudd, de store endringene i Europa og Jugoslavias oppløsning. Om 1990-tallets isolasjon er over – jernteppet som skilte naboer, er borte, og begrepet «Vest-Balkan» kanskje også er på vei mot parentesen – så har vi med denne meldingen forsøkt å vise langsiktige utviklingstrekk som vi vil bygge videre på i vår politikk. Jeg er glad for at komiteen har gitt bred støtte til de hovedgrepene.

Vi har også forsøkt nå etter disse årene med erfaring å gjøre et skille mellom land der det er naturlig å trappe ned tradisjonelt utviklingssamarbeid, og land hvor vi ønsker å opprettholde det. Jeg er også glad for at det har møtt forståelse i komiteen. Jeg mener at det er et godt tegn at vi har vært i stand til å nedprioritere pengebruken i denne regionen. Det viser at vi kan flytte ressurser over til andre områder. Samtidig er utfordringene mange – meldingen er tydelig og åpen på det, og merknadene bygger også opp under det – fra Slovenia, som i dag er integrert, til Kroatia, som er på vei mot EU, og andre land som blir stående igjen. Dette er høyt på EUs dagsorden. Utenriksministermøtene nå utover i desember – utenriksministermøtet 5. desember og rådsmøtet 9. desember – skal ta viktige beslutninger om holdninger til bl.a. Serbia og Kosovo. Det viser etter mitt skjønn at EUs rolle på Vest-Balkan kanskje er en av hovedsakene for EUs utenrikspolitikk, og på det området står det veldig store oppgaver igjen å gjennomføre.

Det er interessant å høre statsministeren fra Kosovo omtale betydningen av et rammeverk for utvikling av lovgivning i sitt land opp mot en europeisk standard. Under middagen med norske parlamentarikere og diplomater i går understreket han forskjellen på hvor Kosovo sto i forhold til land sør for Middelhavet som gikk gjennom forandringer, ved at de ikke hadde denne malen å sammenligne seg med.

Bistanden i 2011 er på ca. en halv milliard kroner, og det er samlet sett en nedtrapping som også vil gå videre. Jeg merker meg den vektleggingen som komiteen understreker for hvor vi bør satse videre fremover, og det er da stikkord som kapasitetsbygging, rettsstat, kamp mot korrupsjon og denne veldig, veldig alvorlige utviklingen med internasjonal kriminalitet. La meg si det slik at hvis det er ett område hvor meldingen ikke klarer å være tydelig nok, fordi vi beskriver fenomener som vi normalt ikke omtaler i regjeringsdokumenter, så er det den internasjonale kriminalitetens ringvirkninger og hvordan den perverterer nesten alle deler av et samfunns virkemåte. Én ting er hva man kan lese fra åpne kilder, en annen ting er hvordan samfunnssystemene ellers fungerer. Det minner oss vel på betydningen av å være på vakt mot det også i vårt eget land, men også i disse landene som nå går gjennom store forandringer.

Jeg er enig med komiteen og saksordføreren i at Bosnia-Hercegovina er i en særstilling når det gjelder bekymring. Hvorvidt Norge skal ta initiativ til å lage et nytt Dayton, har ikke meldingen gått inn for. Representanten peker på et viktig forhold, at det var vel en avtale som sluttet krigen, men ikke skapte freden, og at det er en stillstand i den politiske utviklingen der som er urovekkende. Norge var pådriver for at Bosnia-Hercegovina skulle få PfP-status i NATO. Det var en vanskelig diskusjon. Vårt syn var at det var bedre å få det vedtaket fattet, slik at man kunne gå i gang, men først når de hadde oppfylt standarder for å kunne delta, snarere enn å si at de først måte oppfylle standardene før de kunne få komme på innsiden. Realiteten er vel at de har kommet på innsiden, men ikke har oppfylt standardene, og derfor står dette samarbeidet ganske stille. Det er ikke vår vurdering at vi her står overfor en umiddelbar krigsfare, men det er allikevel en sterkt urovekkende situasjon.

Representanten Høybråten var opptatt av det diplomatiske nærværet. Jeg kan forsikre om at vi er opptatt av å ha god kapasitet til å følge alle landene, særlig dem vi følger opp aktivt. Det kan hende han da også indirekte siktet til at vi nå avvikler vår ambassade i Makedonia. Det vil vi gjøre i trygg visshet om at vi har kapasitet til å følge opp den porteføljen vi har i det landet. Fortsatt er det slik at Norge, så vidt jeg har brakt på det rene, er tyngre representert i denne regionen enn våre nordiske naboland. Jeg tror vi kan klare å innrette oss på en måte som gjør at vi dekker godt landene med én stasjon mindre der.

Så altså: Utvikling av rettsstat, kamp mot korrupsjon, styrking av uavhengige kontrollorganer, forsvarsreform, forsvarssamarbeid og stimulering til innovasjon og sysselsetting, styrking av det sivile samfunn, er stikkord, og det gjennomgående temaet er kapasitetsbygging. Jeg er glad for at dette har fått tilslutning fra komiteen.

Til sist er det naturlig å nevne det temaet som nå diskuteres i EU, og også her i Oslo i disse dager, nemlig forholdet mellom Serbia og Kosovo – et av de uløste temaene. Jeg syntes det var interessant å merke meg at den kosoviske statsminister la vekt på at løsningen på det over tid ligger i den europeiske og atlantiske integrasjonen. Det gjør det altså mulig å se på grenser, ikke som sperrer, men som noe som kan åpne, hvor de europeiske rettighetene som både individer og stater får, kan bygge ned mange av de motsetningene som ligger der. Det er en prosess Norge vil støtte, selv om vi ikke er medlem av EU. Realiteten er at land som Slovenia og Kroatia er kommet til å stå oss nær, fordi vi er partnere i EØS, og sånn sett vil vi følge denne utviklingen nøye, også i nært samarbeid med Den europeiske union.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:38:10]: Jeg skal følge opp litt der utenriksministeren slapp, nemlig når det gjelder Kosovo og EU. Det er fem land i EU som ikke har anerkjent Kosovo som selvstendig stat, og dette blokkerer for Kosovos videre arbeid inn mot EU. Jeg lurer på om utenriksministeren i kraft av sin stilling kanskje kunne bidra til å påvirke disse landene som ikke anerkjenner Kosovo.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:38:41]: Jeg setter pris på representantens vurdering av kraften i min stilling, og jeg kan forsikre om at dette er et tema vi faktisk diskuterer med de landene som dette gjelder. Jeg registrerer at dette i de landene støter an mot noen ganske følsomme politiske problemstillinger, som jeg tror vi ikke skal være overrasket over ikke nødvendigvis har med Kosovo å gjøre, men har å gjøre med interne problemstillinger i de landene, og som går på spørsmål knyttet til landenes egen integritet og hvordan de posisjonerer seg i forhold til det.

Spørsmålet blir da: Er det mulig at man, til tross for dette, trekker opp en utvikling hvor det ikke blir et hinder for Kosovos integrering? Jeg mener det vil være skadelig for Kosovos naboer og for Kosovo selv om de blir hengende etter i den europeiske integrasjonen – om det f.eks. innføres vesentlige lettelser for visum eller andre ting i forhold til naboland, mens de blir hengende etter. Der kan Norge være med og gjøre sin stemme hørt.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:39:41]: Så har jeg et spørsmål om Makedonia. Som jeg sa i innlegget mitt, er jeg med i Monetary Committee i Europarådet, hvor Makedonia overvåkes. I den siste tiden har det vært tegn som tyder på at det er en viss radikalisering i Makedonia. Opposisjonelle arresteres, medier legges ned, og NGO-ere arresteres og får ikke samle seg.

Jeg lurer da på om utenriksministeren er trygg på at Norge har de nødvendige forbindelser til å kunne holde seg oppdatert, selv om man nå legger ned ambassaden i Makedonia.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:40:28]: Vår ambisjon er at vi skal kunne følge utviklingen tett selv om vi ikke har ambassade der. Vi samarbeider tett med andre land som har diplomatisk nærvær. Dette er geografisk sett en liten region, og det er ikke veldig vanskelig å kunne følge med fra utsiden. Men det er klart at det er en større utfordring når man ikke har ambassade i landet, og vi må forsøke å dekke Makedonia så godt som mulig fra et annet sted.

Ellers er jeg enig i at utviklingen der er urovekkende, og den er også ytterligere komplisert på grunn av det forholdet som gjelder navnespørsmålet og forholdet til Hellas, som også bremser den integreringen som Makedonia burde ha. Jeg tror at mange av de utfordringene Makedonia står overfor internt, ville trukket veksler på en slik integrering, ikke bare i forhold til NATO, hvor jo veldig mye er ryddet på plass – navnespørsmålet gjenstår – men også i forhold til EU.

Anders B. Werp (H) [10:41:35]: Dette er en bra og god stortingsmelding. Men det som gis liten plass der, og som antakeligvis får stor betydning for innretningen på det som skrives og sies, er den økonomiske uroen i Europa, som vi kan forvente også vil ramme Sørøst-Europa i kanskje større grad enn andre deler av Europa.

Kan utenriksministeren, bare kort innenfor rammen av en replikk, gi til kjenne hvilke tanker departementet har knyttet til hvilke konsekvenser dette vil få for innretningen, profilen og ressursbruken som er knyttet til stortingsmeldingen og vår politikk?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:42:26]: Dette er et viktig spørsmål, for det vi erfarte under arbeidet med denne meldingen, som har pågått over flere måneder, selvfølgelig, er at det økonomiske bakteppet har endret seg. Jeg tror at de som følger utviklingen tett, vurderer det slik at denne delen av Europa blir rammet særlig hardt av den økonomiske krisen som kommer. Det er urovekkende i den grad de politiske institusjonene er avhengig av at det kommer vekst som kan gi rom for fordeling og bedring av de mange uløste samfunnsoppgavene. Så det slutter jeg meg til. Det er absolutt grunn til uro for det, og det å gjennomføre politisk stabiliserende reformer i en situasjon med økende arbeidsledighet og sviktende inntekter er viktig.

Jeg tror at vi må holde fast ved at vårt bistandsarbeid ikke kan skape vekst alene, men vi kan prøve å støtte innenfor de områdene som legger grunnlag for vekst, bl.a. samarbeid med EU, bygging av kapasitet, kunnskap, høyere utdanning – de områdene som også komiteen har kommentert i innstillingen til meldingen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:43:42]: Utenriksministeren hadde helt rett. Bak det jeg sa i mitt innlegg, lå det en undring over den prioritering regjeringen gjør når den velger å legge ned ambassaden i Skopje. Dette er selvsagt innenfor regjeringens domene, men Stortinget velger likevel fra tid til annen å interessere seg sterkt for hvor Norge er representert, og hvordan vi er representert.

Nå er det slik at mandag får vi ventelig dommen fra Den internasjonale domstolen i Haag når det gjelder dette bedrøvelige navnespørsmålet, som har blokkert for Makedonias videre integrering, både i NATO og i og for seg i Europa for øvrig. Det kan – gitt et positivt utfall, sett fra Makedonias synsvinkel – låse opp en situasjon og gjøre Makedonia til et langt mer spennende land i forhold til integrasjon.

Endrer dette på utenriksministerens vurdering av Norges nærvær?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:44:47]: Jeg hilser velkommen interessen fra Stortinget for vår representasjon ute – ikke fra tid til annen, men hele tiden, opplever jeg. Det er en god debatt, og det er en viktig og vanskelig debatt. Jeg kan trygt si at de telefonene som jeg har måttet ta til kolleger for å varsle at vi nedlegger en ambassade, er blant de minst hyggelige. Det er aldri noe hyggelig budskap å overføre, for det kan bli tolket som om det andre landet er mindre viktig.

Det jeg forsøker å si, er at vi, som alle andre, må prioritere våre ressurser. Vi har vært forskånet sammenlignet med andre som har måttet legge ned mye mer drastisk. Det er dyrere å drive utenrikstjeneste, og vi må velge våre steder. Da vil de stedene hvor vi mener at vårt diplomatiske nærvær ikke er avgjørende for at vi skal kunne gjøre det vi ønsker å oppnå, komme først på listen – stater vi ikke har åpenbare problemer med.

Jeg håper det kommer løsninger på navnespørsmålet. Jeg tror ikke dommen i Haag nødvendigvis avgjør det alene. Men her må både Hellas og Makedonia vise vilje, med den støtte de også får fra FN-meglere og fra andre innspill, til å finne en løsning på det spørsmålet. Makedonia kan bli et spennende sted også for norsk samarbeid. Men jeg tror ikke det kommer til å endre beslutningen om ikke å ha ambassade der.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:45:55]: Utenriksministerens svar leder meg til et oppfølgingsspørsmål, for han gir nå inntrykk av at det kun er økonomiske grunner til at Norge legger ned sitt nærvær, i hvert fall i form av ambassade, i Skopje.

Mitt spørsmål er: Hva slags størrelse er det på de økonomiske ressurser Norge ved denne beslutningen sparer, gitt at vi må håndtere saker som gjelder forholdet mellom Norge og Makedonia, et annet sted? Er det slik at vi må opprette et generalkonsulat? Hva er nettobesparelsen som vi får ut av dette på statsbudsjettet? Hvis den er så liten som jeg tror, er det da andre spørsmål og andre vurderinger som ligger bak dette, enn de rent økonomiske?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:46:52]: Vi har i overkant av 100 utenriksrepresentasjoner. De koster alle fra noen få til ganske mange millioner. Dette er en ganske liten stasjon, men vårt samlede diplomatiske nærvær på Balkan er etter mitt skjønn slik at vi kan drive oppfølging langt rimeligere fra Beograd, som vi nå tar sikte på, enn fra en full stasjon, med det det medfører, selv om den er liten. Så jeg vil si at hovedsaken her er økonomi.

Praktisk sett kunne vi ønsket å være langt flere steder hvis vi hadde kunnet velge fra øverste hylle. Men jeg tror at det også er klokt at vi har en ramme som gjør at vi må prioritere, og at vi da noen ganger må si at vår forbindelse med et land, om vi har eller ikke har ambassade, ikke er et uttrykk for hvordan vi verdsetter dem.

Så får vi lage et oppsett som gjør det mulig å følge opp prosjektene våre. Det er korte avstander, lett å reise, og det er godt å skaffe seg informasjon. Vi kommer til å gjøre besparelser som er merkbare på vårt budsjett, som vi må bruke på andre områder som er av betydning for norske interesser.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Anders B. Werp (H) [10:48:15]: Dette er en god og viktig stortingsmelding. Den gir en god beskrivelse av norsk politikk på området, og den gir en god beskrivelse av utviklingen i denne regionen. Derfor er det også viktig at det er bred politisk enighet bak stortingsmeldingen. Samtidig er det også viktig å merke seg at selv om det beskrives at utviklingen totalt sett har gått i riktig retning i denne regionen, er det nyanser, og det er variasjoner og valører.

Vi går inn i en tid med betydelig økonomisk usikkerhet i Europa som med stor sannsynlighet vil ramme nettopp denne regionen med større tyngde enn andre deler av Europa. Derfor er det viktig at vi også i norsk politikk har fokus på hva vi kan gjøre for å bidra til at det vi ser av positiv utvikling, kan videreføres og fortsettes. I det perspektivet er det viktig å holde trykket oppe, spesielt i justissamarbeidet. Det å legge vekt på statsbygging, bygge opp rettsvesenet og satse på et politi danner forutsetningen for utviklingen av samfunnet og utviklingen av demokratiet, og det vil forhindre radikalisering.

Organisert kriminalitet og korrupsjon er betydelig i denne regionen. Det spiser opp statsapparatet og demokratiet innenfra. Derfor er Høyre veldig glad for nettopp vektleggingen av justissamarbeidet. Det har jo også betydning for oss her hjemme i Norge. Politiet kan fortelle oss at en stor del av den kriminaliteten som begås i Norge, har spor og røtter til denne regionen, slik at det er forebyggende for norske forhold at vi holder trykket oppe på justissamarbeidet med denne regionen.

Integrasjonen med Europa, som det også legges vekt på både fra komité og fra utenriksminister, er en viktig forutsetning for å dempe denne utviklingen. Det å løfte regionen i fellesskap er et viktig mål, slik at den negative utviklingen ikke gror fast i de enkelte land. Derfor er jeg tilfreds med den brede tilslutningen denne stortingsmeldingen har fått. Det blir viktig å følge med videre på utviklingen som kommer. Fra mitt ståsted, som medlem av justiskomiteen, er jeg naturligvis spesielt opptatt av hva som skjer på kriminalitetsområdet, for å forebygge den organiserte kriminaliteten.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:51:48]: Først vil jeg takke for debatten. Det er ikke vanskelig å høre at vi er enige. Det er greit å høre at utenriksministeren sier at dette er en helhetlig innstilling, slik at også mindretallsmerknadene blir lest. Det setter jeg pris på.

Det jeg tok ordet for, er to ting. Det ene er når representanten fra Arbeiderpartiet sier at vi ikke er uenig i politikken. Det handler ikke om det når vi ikke står inne på felles merknader. Men tanken slo meg at kanskje denne innstillingen speiler situasjonen i regionen vi diskuterer. Det er ikke til å komme fra at denne regionen er et urolig hjørne. Nå ser det ut til at det blir urolig flere steder, og fremdeles er det mye som burde vært bedre i mange av disse landene.

Jeg har også til slutt lyst til å begrunne hvorfor jeg synes det er rart at ikke Moldova er nevnt i meldingen. Når man søker på en hvilken som helst søkemotor på Internett, hører Moldova til Sørøst-Europa. Og ikke bare det – Norge og Moldova har bilateralt samarbeid. Moldova er også et land med store utfordringer. Derfor synes jeg det kunne være på sin plass at også Moldova var nevnt her, men jeg tar til etterretning at man velger å la det landet stå utenfor.

Jeg vil med dette takke for debatten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.