Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:21:03]: (ordfører for saken): Presidenten har redegjort for hva dette representantforslaget går ut på.

Forslagsstillerne peker på den utviklingen som har vært i Norge de siste 30–35 årene, fra at Norge var et forholdsvis homogent samfunn, til det nå har blitt et etnisk heterogent samfunn. Forslagsstillerne peker videre på at denne utviklingen har ført til store samfunnsforandringer, både på godt og vondt.

Videre peker forslagsstillerne på at det er viktig at personer med ulik etnisk bakgrunn må samle seg om et sett av felles verdier og felles spilleregler for at ingen skal falle utenfor. Samtidig mener forslagsstillerne at det kan virke som om man i Norge i de seneste 30–35 årene ikke har villet snakke om det som forener, og hvilke spilleregler som skal gjelde for det norske samfunn.

Spørsmålet som forslagsstillerne mener framtvinger seg etter fire tiår med innvandring, er: Har Norge lyktes med integreringen? Det pekes på radikalisering av unge mennesker med minoritetsbakgrunn. Det pekes på lav arbeidsdeltakelse blant enkelte grupper, og en framhever her bl.a. kvinners lave deltakelse i arbeidslivet samt dårlige norskkunnskaper, slik forslagsstillerne ser det.

På bakgrunn av dette mener altså forslagsstillerne at det er behov for et bredt sammensatt integreringsutvalg, og i dokumentet framkommer det også et mer detaljert forslag både til mandat, arbeidsmåte og sammensetning.

Komiteen merker seg forslagsstillernes kritikk av at integreringspolitikken i for stor grad har fokusert på rettigheter framfor plikter. Komiteen mener at det å møte innvandrere med forventning om at de skal lære norsk, delta i yrkeslivet og bidra til fellesskapet må anses som en positiv ambisjon om at alle kan lykkes i Norge dersom det legges til rette for det. Sammenhengen mellom plikter og rettigheter synliggjør at integrering er en toveisprosess – og det er noe komiteen legger vekt på – mellom individ og samfunn og minoritet og majoritet.

I likhet med forslagsstillerne understreker komiteen også viktigheten av å tydeliggjøre våre fellesverdier, slik de bl.a. kommer til uttrykk gjennom tilslutningen til universelle menneskerettigheter, rettsstatens og demokratiets spilleregler samt retten og muligheten til å delta i sivilsamfunnet. Dette er fellesverdier som må ligge til grunn for all videre samfunnsutvikling, herunder også på det integreringspolitiske området.

Komiteens flertall mener at det er galt å konkludere ensidig med at integreringspolitikken er feilslått. Flere utredningsutvalg peker på at integreringsarbeidet i Norge – og integreringspolitikken – faktisk går ganske godt. Sammenliknet med andre OECD-land er innvandrere relativt godt integrert i arbeidsmarkedet, og en relativt høy andel norskfødte tar høyere utdanning. Det pekes på at utviklingen går i riktig retning.

Samtidig er det klart at vi har utfordringer. Men ensidig å fokusere på at integreringsarbeidet har vært totalt mislykket, er altså flertallet i komiteen uenig i.

Flertallet i komiteen mener at det er blitt gjort mye utredningsarbeid på dette feltet. Senest i våres ble både Brochmann-utvalgets rapport og ikke minst Kaldheim-utvalgets rapport om bedre integrering lagt fram, og statsråden har sagt at dette skal lede fram til en stortingsmelding. Vi ser fram til å debattere dette viktige området når den meldingen kommer. Med andre ord, det er ikke behov for å nedsette en ny bredt sammensatt integreringskomité når vi allerede har disse rapportene samt flere rapporter, og vi også skal få denne meldingen og debattere den.

Vi mener heller ikke at det er hensiktsmessig at kommisjonen oppnevnes av Stortinget som et alternativ til regjeringsoppnevnte utredningsutvalg. Flertallet viser til Stortingets forretningsordens § 14 a, som åpner for at Stortinget kan nedsette egne granskingskommisjoner til å klarlegge eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp. Flertallet påpeker derfor at det ikke gis åpning for å sette ned komiteer som skal utforme ny politikk fra Stortinget.

Til slutt vil jeg bare anbefale komiteens innstilling.

Håkon Haugli (A) [13:26:26]: Det er forskjell på å møte saklig motstand og ikke å ha ytringsfrihet. Forslaget vi nå diskuterer, føyer seg dessverre inn i rekken av eksempler på at Fremskrittspartiet ikke behersker denne forskjellen. Ja, det har vært, og er, uenighet om innvandrings- og integreringspolitikken i Norge, men det er ikke slik at kritikere ikke kommer til orde.

I merknadene påstår Fremskrittspartiet at innvandringskritiske stemmer gjennom de siste tre tiårene har vært utsatt for stigmatisering «stikk i strid med intensjonene i Grunnloven § 100». Paragraf 100 i Grunnloven sikrer ytringsfriheten. Mener Fremskrittspartiet virkelig at noen ikke har hatt frihet til å ytre seg om integrering? Hva er det de kritiske stemmene har ønsket å si, som de ikke har fått sagt? Og hvem er de?

Innvandring og integrering debatteres aktivt i Norge. Mange har problematisert det flerkulturelle samfunnet her i denne salen og ellers. Fremskrittspartiet er Stortingets nest største parti og har fri tilgang til denne talerstolen. Et enkelt Google-søk tar livet av myten om knebling. Det er 455 000 treff på kombinasjonen «Fremskrittspartiet» og «integrering». Jeg håper vi i løpet av debatten kan få svar på hva partiet egentlig mener med henvisningen til Grunnloven.

Arbeiderpartiet deler ikke den virkelighetsforståelse som ligger til grunn for dette forslaget. Forslagsteksten gjennomsyres av et negativt og pessimistisk syn på integrering. Det hevdes bl.a. at det i ulike minoritetsmiljøer gir «høy status å oppsøke ekstreme, voldelige miljøer i andre land», og det tas til orde for å «monitorere» det som skjer i muslimske trossamfunn. Med fare for å bli anklaget for å gripe inn i Fremskrittspartiets ytringsfrihet: Dette er eksempler på mistenkeliggjøring som ikke fremmer integrering.

Integreringsfeltet byr på utfordringer. Forslaget berører noen av disse. Det er ingen grunn til å bagatellisere kvinnediskriminering eller forhold som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Men svaret på spørsmålet om Norge har lyktes med integrering, er ja.

Det bredt sammensatte Inkluderingsutvalget slo nylig fast at «politikken og virkemidlene ikke har gitt gode nok resultater». De understreker at «foreliggende kunnskapsgrunnlag, tilgjengelig statistikk og andre fakta viser at det i stort går bra med integreringen i Norge». Sammenliknet med andre OECD-land er våre innvandrere godt integrert i arbeidsmarkedet, og en høy andel norskfødte tar høyere utdanning. Utviklingen går i riktig retning.

Arbeiderpartiet er enig med forslagsstillerne på ett punkt: Integreringspolitikken må basere seg på kunnskap. Dette er bakgrunnen for at regjeringen har gjennomført et omfattende utredingsarbeid på feltet.

Velferds- og migrasjonsutvalget leverte nylig en NOU. Utvalgets oppgave var å analysere velferdsmodellens økonomiske bærekraft.

I juni leverte Inkluderingsutvalget sin utredning «Bedre integrering». Utvalget har analysert områder som arbeid, utdanning, demokrati og samfunnsdeltakelse.

NOU 2010:7 Mangfold og mestring og NOU 2009:14 Et helhetlig diskrimineringsvern er andre offentlige utredninger som har gjennomgått sider ved integreringspolitikken.

Samlet representerer disse utredningene helhetlige og omfattende analyser, og det foreslås en rekke nye tiltak og virkemidler.

Det er overraskende at Fremskrittspartiet mener at det integreringspolitikken trenger, er en ny utredning. Men jeg synes det er positivt at partiet er opptatt av å motvirke segregering. Når det er sagt, må jeg innrømme at jeg er usikker på hvor dypt denne bekymringen stikker, for parallelt med at dette forslaget behandles, har Fremskrittspartiet foreslått en rekke kutt på integreringsfeltet i sitt alternative statsbudsjett. Partiet vil legge ned IMDI, de kutter 100 mill. kr i integreringstilskudd til kommunene, de vil bygge ned målrettede tiltak som gratis kjernetid og Ny sjanse, og de reduserer tilbudet i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere.

I tillegg har Fremskrittspartiet vært en konsekvent forsvarer av kontantstøtten. Vi har flere ganger fått dokumentert at kontantstøtten virker hemmende på integrering av både barn og voksne. Det vi ser av Fremskrittspartiets integreringspolitikk, vil ha motsatt effekt av det man i dette forslaget hevder man vil ha – økt integrering.

Få politiske felt er så grundig debattert, gjennomgått og utredet som nettopp integreringsfeltet. Flere offentlige utvalg har fremmet gode forslag til konkrete tiltak. Arbeiderpartiet mener integreringsdebatten må handle om hvordan vi kan få politikken til å virke bedre, og vi er uenig i påstanden, at vi ikke har lyktes med integrering i Norge. Vi aksepterer heller ikke at saklig uenighet stemples som meningssensur.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [13:31:25]: Vårt spørsmål om vi har lyktes med integreringspolitikken, er et spørsmål som ikke kan besvares med et enkelt ja elle nei. Vi vet at både statsministeren og Hans Majestet Kongen har påpekt – for å si det mildt – svakheter i norsk integreringspolitikk. Det må vi ta på alvor. Det er greit å sammenligne seg med andre land og vise at vi er mye bedre, men det spørs hva en sånn sammenligning bygger på. Er andre land veldig gode og vi enda bedre, eller er andre land veldig dårlige og vi litt bedre? Det er grunn til å ta integreringen på alvor, og det er grunn til å ta de utfordringene vi har, på alvor. Hvis vi ikke gjør det, vil vi heller aldri få en god integrering i Norge.

Det ble fra foregående taler sådd tvil om Fremskrittspartiets hensikter med et forslag som dette, om vår hensikt med å ta opp utfordringene i integreringen. Det synes jeg er vondt å få høre fra denne talerstolen. Jeg personlig, og Fremskrittspartiet, er opptatt av integrering. Vi er opptatt av at vi skal ha et samfunn som fungerer godt, der de som kommer til Norge som flyktninger og asylsøkere skal kunne bli en del av det norske samfunnet og fungere i det norske samfunnet på en god måte – og bidra i det norske samfunnet, både med sin kultur og sine kunnskaper. Så våre hensikter er faktisk gode – de er veldig gode. Vi ønsker å ha et samfunn som fungerer godt både for oss som er etniske nordmenn, og for dem som kommer til landet.

Det er mange aktører som er inne i arbeidet med integrering i Norge. Vi har storting og justisdepartement, vi har barne- og likestillingsdepartement, utlendingstjeneste, politi, UDI, UNE, IMDI, kompetanseteam mot tvangsekteskap, Vox, SSB, Nav, kommuner pluss en hel haug med frivillige organisasjoner. Det vi ønsker, er å få en helhetlig gjennomgang av samtlige av disse, kall det gjerne en granskning der vi får se på de utfordringene som er, der vi får muligheten til å se på det som fungerer godt – og også på det som ikke fungerer like godt. Når en kommisjon har gått gjennom de utfordringene vi har, kan en sånn gransking og gjennomgang komme fram til eksakte, konkrete forslag til løsninger som vi i Stortinget kan diskutere. Jo bredere sammensatt et sånt organ er, jo større spekter av forslag til løsninger får vi, og jeg tror vi også kan få en mye bredere debatt.

Det er Stortinget som utreder ny politikk på bakgrunn av hva regjeringen legger fram. Det kan derfor hende at en sånn gjennomgang og en sånn utredning, med påfølgende forslag, vil kunne bidra til at vi får den gode, brede debatten vi skal ha, og som kan munne ut i gode forslag som gjør at vi får en integreringspolitikk som fungerer på en god måte.

Mange av de utfordringene Fremskrittspartiet har tatt opp i sitt Dokument 8-forslag, er reelle utfordringer. Foregående taler var inne på at det er høystatus å ha kontakt med ekstreme miljøer. Det er en kjensgjerning, som også PST presiserer: Vi har store utfordringer med dem som går inn i ekstreme miljøer, og blant enkelte – enkelte – gir det høy status å ha kontakt med disse miljøene.

Arbeid er, som jeg tidligere har sagt, et av de største sosiale nettverkene vi har i Norge. Uten arbeid står du utenfor veldig mye av det som har med det norske samfunnet å gjøre. Det bidrar til at du får venner, det bidrar til at du kan gå inn i frivillige organisasjoner, og det bidrar til at du kan integreres på en god måte, bl.a. blir språkopplæring og språkopplevelse mye bedre ivaretatt. Det er slik at i enkelte innvandrermiljøer er arbeidsledigheten stor – veldig stor. Da er spørsmålet: Går dette på vilje, eller er det andre ting som bidrar? Vi vet også at en del av holdningene til det å være uten arbeid, er som i norske miljøer – de går i arv.

Det er også sånn i enkelte miljøer at kvinner holdes utenfor arbeidslivet. Kvinner holdes utenfor språkopplæring, de holdes utenfor det sosiale nettverket, eller de holdes utenfor arbeidsmiljøet. Her er det også betimelig å stille spørsmålet: Hvorfor er det sånn, og ønsker vi egentlig å gjøre noe med det? Hvis vi ønsker å gjøre noe med det, må vi foreta konkrete tiltak, vi må komme med konkrete forslag, og de må gjennomføres. Det hjelper ikke bare å ha gode intensjoner – det må konkrete forslag på bordet.

Presidenten: Presidenten antar at representanten etter dette intense innlegget også ønsker å ta opp sitt eget forslag. – Det er hermed gjort.

Trond Helleland (H) [13:36:54]: Det ser ikke ut til at dagen i dag blir den store dagen for integreringsdebatt, basert på forslaget fra Fremskrittspartiet.

Det er flere årsaker til at Høyre ikke har valgt å støtte det. Den ene årsaken er at forslaget i seg selv – der Stortingets presidentskap nærmest skal gå i forhandlinger med regjeringen om å oppnevne en kommisjon som skal få i oppdrag å utforme en ny politikk – etter vår mening er i strid med Stortingets forretningsorden, der en oppnevner granskningskommisjoner, ikke kommisjoner som utarbeider ny politikk. Det ville i så fall være en konstitusjonell nyvinning hvis det skulle bli vedtatt.

Så er det det som andre har vært inne på, nemlig at vi nettopp har fått i hvert fall to, om ikke tre, NOU-er – Brochmann-utvalgets og Kaldheim-utvalgets svært fyldige NOU-er – som statsråd Lysbakken nå og hans departement har lovet at de skal komme tilbake med en stortingsmelding om. Det ser Høyre fram til med forventning, for jeg tror det er riktig å si at Fremskrittspartiet også i sitt forslag har en del problemstillinger som det vil være naturlig å drøfte da, og som Høyre absolutt er innstilt på å gå i dialog om.

Det som en får et inntrykk av både når en leser forslaget, og når en hører innspillet fra Ørsal Johansen, er at mye av dette dreier seg om den snart minste gruppen av innvandrere i Norge, nemlig asylsøkerne, som har kommet til Norge og fått opphold. Høyre har ved flere anledninger uttrykt – og jeg vil også benytte muligheten nå til å slå et slag for det – at det vi virkelig trenger mer kunnskap om, er den store gruppen av arbeidsinnvandrere som nå kommer til Norge.

Det var en distriktspolitisk debatt på Voss under Distriktenes utbyggingsfonds 50-årsjubileum, som Navarsete kalte 50-årsjubileum for norsk distriktspolitikk, der det kom fram at uten arbeidsinnvandrere stopper Distrikts-Norge. Det var bl.a. ordføreren fra Fremskrittspartiet i Austevoll, Njåstad, som poengterte at de gjorde alt de kunne for å legge til rette for at arbeidsinnvandrere skulle trives og bli i Austevoll kommune, fordi de var helt avhengig av deres arbeidskraft i fiskeindustrien. Det samme har jeg selv opplevd på Frøya, der det er 430 ansatte på SalMar. 400 av dem er utlendinger, de aller fleste fra Øst-Europa.

I Drammen og i landet for øvrig ble befolkningsstatistikken nettopp lagt fram. I Drammen er vi veldig stolte av at vi har en høy folketallsvekst. Vi ønsker å ekspandere. Men det som er interessant å se nå, er at i siste kvartal er antallet personer med norsk statsborgerskap som har flyttet til byen, 80, og det er 600 med utenlandsk statsborgerskap. De aller fleste av disse igjen er østeuropeiske arbeidsinnvandrere.

Nå har vi en finanskrise i EU som gjør at det er varslet at folk fra Sør-Europa kan tenke seg å komme til Norge for å jobbe, så min utfordring til Lysbakken er at han i forbindelse med den varslede stortingsmeldingen om integrering også begynner å se på arbeidsinnvandringen. Hvordan utnytter vi i positiv forstand den ressursen og kapasiteten disse menneskene har? Det er mange med høyere utdanning som kommer til Norge for å jobbe i yrker med langt mindre krav til fagkompetanse. Hvordan kan vi få benyttet oss av den arbeidskraften i f.eks. distrikter der det er vanskelig å få kompetent arbeidskraft?

Høyre vil ikke støtte forslaget fra Fremskrittspartiet nå, men ser fram til en bred integreringsdebatt i forbindelse med stortingsmeldingen som Lysbakken har varslet.

Statsråd Audun Lysbakken [13:41:10]: Forslagsstillerne ønsker en bredt sammensatt integreringskommisjon oppnevnt av Stortinget i henhold til regler i Stortingets forretningsorden for oppnevning av granskingskommisjoner. Jeg skal ikke gå inn i den konstitusjonelle debatten rundt det, men heller konsentrere meg om de politiske argumentene for å velge den løsningen som det store flertallet i komiteen har gått inn for.

Målet for en sånn integreringskommisjon skal ifølge forslaget være å studere hele samfunnsutviklingen og de ulike kultur- og religionsforskjellene som nå eksisterer i det norske samfunnet, og utarbeide forslag til en bedre integreringspolitikk for Norge.

Jeg mener jo at en grundig gjennomgang av integreringspolitikken og integreringsutfordringene er helt avgjørende for videre politikkutforming på dette feltet. Derfor har jeg lagt stor vekt på å innhente ny kunnskap og legge et godt grunnlag for at Stortinget kan vedta nye tiltak, finne en ny retning på integreringspolitikken før denne perioden er ferdig.

På initiativ fra regjeringen er det allerede gjennomført et betydelig utredningsarbeid, i tillegg til at vi bl.a. har arrangert folkemøter rundt om i landet for å få innspill fra mennesker som lever i ulike deler av vår flerkulturelle virkelighet. Velferds- og migrasjonsutvalget, det såkalte Brochmann-utvalget, og Inkluderingsutvalget, også kjent som Kaldheim-utvalget, har levert omfattende utredninger i 2011. I tillegg vil jeg nevne Østberg-utvalgets utredning om flerspråklige barn, unge og voksne i opplæringssystemet, som ble levert i 2010.

Velferds- og migrasjonsutvalgets oppgave var å analysere velferdsmodellens økonomiske bærekraft og drøfte mulige tiltak og strategier for å gjøre velferdsstaten og arbeidslivet mer robust for å takle inn- og utvandring. Utredningen har vært på alminnelig høring. Det er kommet inn 56 høringsuttalelser, hvorav 40 med merknader.

I juni leverte så Inkluderingsutvalget sin utredning. Utvalget har analysert områder som arbeid, utdanning, demokrati og samfunnsdeltakelse og har kommet med konkrete forslag på alle disse områdene. Utvalget mener at vi bør ha høye ambisjoner, og foreslår om lag 200 tiltak for et bedre integreringsarbeid. Utredningen har, også den, vært på alminnelig høring. Det kom 78 høringsuttalelser – 71 med merknader. Inkluderingsutvalget har videre arrangert fire større dialogmøter i 2010 og 2011, i tillegg til det som vi i departementet har arrangert, nettopp for å innhente synspunkter på og få informasjon om integreringspolitikken.

Samlet har vi gjennom de tre utredningene og de brede høringene fått en omfattende og helhetlig analyse av både mål, tiltak og virkemidler i integreringspolitikken, og vi har fått mange forslag til hvordan politikken kan bli mer treffsikker.

På grunnlag av det mener jeg at tiden nå er inne for å drøfte de konkrete tiltakene, ikke for å utrede mer. Derfor vil jeg legge fram en melding om integrering av innvandrere for Stortinget i løpet av 2012. Stortinget vil gjennom behandlingen av denne meldingen få kunnskap om status for integreringspolitikken, men ikke minst kunne drøfte den framtidige utformingen av den og diskutere hva slags veivalg vi som samfunn bør ta.

Med bakgrunn i dette er det etter min mening ikke behov for en integreringskommisjon som forslagsstillerne tar til orde for. Jeg merker meg at det er bred politisk enighet om det. Konsekvensen av å gå inn for dette forslaget ville jo måtte bli at regjeringen utsatte stortingsmeldingen i påvente av en ny runde med utredning. Men det tror jeg verken integreringspolitikken eller den debatten vi har behov for oss imellom, ville være tjent med.

La meg ellers få legge til at jeg er hjertens enig med representanten Håkon Haugli i det han sa om ytringsfrihet og debatten om den debatten som Fremskrittspartiet har satt i gang i det siste. Fremskrittspartiet er fri til å si akkurat det de vil om norsk integreringspolitikk, men vi andre krever også vår rett til å si fra når vi er uenig med Fremskrittspartiet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [13:45:50]: Som jeg sa i mitt innlegg, har en del grupper av innvandrere en veldig lav deltakelse i arbeidslivet. De tilsvarende, samme gruppene er i andre land veldig høyt representert i arbeidslivet. Kan statsråden ha noen formening om hvorfor det kan være sånn, når de samme gruppene som har stor arbeidsledighet i Norge, har lav arbeidsledighet i andre land?

Statsråd Audun Lysbakken [13:46:18]: Det er forskjeller når det gjelder ulike grupper, og hvor godt de har lyktes med bl.a. å komme inn i norsk arbeidsliv. Det er viktig å understreke at det også kan ha med spørsmål knyttet til botid å gjøre. For et par tiår siden hadde vi mye debatt i Norge om hvorfor vietnameserne var så dårlig integrert i utdanningssystem og arbeidsliv. I dag regner vi den vietnamesisk-norske minoriteten som en av de mest vellykkede. I dag handler debatten ofte om somaliere og andre grupper.

Jeg regner med at representanten kanskje viser til det eksempelet som ofte er brukt, at somaliere har lyktes ganske godt i USA. Det er vanskelig å sammenlikne den samfunnsmodellen USA har, og den vi har i Norge på disse feltene. Men det jeg har lyst til å si generelt, er at vi har ingen holdepunkter for at Norge lykkes dårligere med integrering enn USA. Derfor kan det også ha å gjøre med hvilke innvandrergrupper som har kommet, og når de har kommet. Mange som kommer fra land som Somalia og Afghanistan i dag, kommer fra ødelagte utdanningssystemer.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:47:35]: Da Brochmann-utvalgets rapport ble lagt fram, fikk statsråd Lysbakken en anledning til å gjøre med kontantstøtten det han har hatt lyst til å gjøre veldig lenge. Han har nå redusert ordningen slik at toåringer ikke lenger skal få kontantstøtte.

Et viktig argument for Lysbakken var nettopp at kontantstøtten virket hemmende på integreringen når det gjaldt kvinner, og på språkopplæringen når det gjaldt barn. Da skulle man jo forvente at regjeringen, da den la fram budsjettet, ville legge inn nok midler, slik at det ville være barnehageplasser til alle disse toåringene som nå ikke mottar kontantstøtte. Men så er ikke tilfellet. Det er lagt inn midler for 1 100 nye plasser, mens det kanskje er behov for så mye som opp mot 10 000 nye plasser. Var det ikke integrering allikevel som var poenget med å redusere ordningen? Var det bare ideologi?

Statsråd Audun Lysbakken [13:48:40]: Nå er det nok sånn at regjeringens syn på kontantstøtten og ønsket om å bygge den ned var kjent lenge før Brochmann-utvalgets rapport. Det står også i Soria Moria II-erklæringen. Men Brochmann-utvalget var altså ett av mange offentlige ekspertutvalg som anbefalte å fjerne kontantstøtten. Det gjorde også Inkluderingsutvalget. De utvalgene som har sett på integrering spesielt, har vært særlig opptatt av dette.

Det som gjorde det mulig for oss å gjøre denne endringen, var ikke Brochmann-utvalgets rapport, men at vi har innført en rett til barnehageplass, som gjør at de som trenger det, skal få en barnehageplass.

Akkurat dette er en litt interessant debatt, for Kristelig Folkeparti har i mange år ment at det ville være galt å fjerne kontantstøtten fordi disse foreldrene ikke vil ønske barnehageplass. Nå er kritikken altså at Kristelig Folkeparti tror at effekten av det regjeringen har gjort, vil være enda større enn de beregningene regjeringen har lagt inn når det gjelder behovet for nye barnehageplasser. Så får vi se hvem som har rett, men retten til barnehageplass står fast, og den gjelder alle.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ingalill Olsen (A) [13:50:15]: Fremskrittspartiet har bedt om at det oppnevnes en bredt sammensatt kommisjon som skal ha som oppdrag å komme med forslag til en bedre integreringspolitikk i Norge.

Ulike partier har ulike svar på hva som er bra integreringspolitikk. Arbeiderpartiet har definitivt andre svar enn Fremskrittspartiet på dette området. Vi anser ikke målet om en god integrering som noen endelig fastsatt størrelse, men noe som er i utvikling hele tiden, med målsetting om en stadig bedre integrert innvandrerbefolkning.

Arbeiderpartiet mener at arbeid er det beste integreringspolitiske virkemiddelet et samfunn har. Gjennom arbeid kommer en naturlig inn i norsk arbeidsliv. En lærer seg det norske samfunns lover og regler, en får arbeidskamerater og en mulig inngang til vennskap på tvers av nasjonalitet. Ved å ha lønnet arbeid kan en forsørge seg selv og samtidig bidra til norsk produktivitet. Videre er en arbeidsplass et utmerket språklaboratorium hvor språket kan komme naturlig inn.

Allikevel ser vi at enkelte etniske grupper er dårligere representert på arbeidsmarkedet enn andre. Det er bekymringsfullt.

Siden Fremskrittspartiet angivelig ønsker en bedre integrering, rimer det svært dårlig med partiets holdning til kontantstøtten. Vi har knapt noen annen sosial ordning i Norge som i større grad har framstått som integreringshemmende. Kontantstøtten benyttes i større grad blant innvandrere enn blant etnisk norske foreldre. Det betyr at minoritetsmødre i større grad enn andre mødre er hjemme med sine barn. Disse barna burde ha vært i barnehage, ikke minst for å få språkstimulering. Kontantstøtten hemmer både mors og barns integrering. Arbeiderpartiet er imot kontantstøtten og ønsker på sikt å få den fjernet. Vi mener at kontantstøtten ikke er bra, verken for den ene eller den andre gruppen foreldre eller for barn.

Dersom et samfunn skal lykkes med å integrere nye landsmenn, er språk det viktigste virkemiddelet. Uten å beherske landets språk vil en alltid forbli i et slags utenforskap, hvor en vanskelig kan påvirke sin egen situasjon. Språk er nøkkelen til å forstå et lands kultur og samfunnsliv. Dersom en virkelig ønsker å forbedre integreringen for innvandrerbefolkningen vår, så burde Fremskrittspartiet i større grad ha avsatt midler til språktiltak for denne gruppen i sitt alternative budsjett. Det kan vi konstatere at Fremskrittspartiet ikke har gjort.

Heikki Holmås (SV) [13:53:20]: (komiteens leder): Jeg har bare to spørsmål til representanten fra Fremskrittspartiet og til dem som har foreslått at vi skal ha en ny utredning. Hvis en ser på de utredningene som jeg har foran meg her, som er to av dem statsråd Audun Lysbakken nevnte, så er det altså 433 sider i Brochmann-utvalgets utredning og 388 i Bedre integrering – hvis det ikke var omvendt. Til sammen er det altså 821 sider med utredning som handler om nettopp de samme tingene som Fremskrittspartiet mener ikke er utredet godt nok. Jeg tror det til sammen er over 100 forslag i de to utredningene, som dreier seg om alt fra hvordan du skal sørge for å få folk i arbeid, hvilke grep du skal ta for å sørge for at folk lærer seg språk, felles verdier som vi skal basere det norske samfunnet på, til hvordan du skal tilrettelegge for bedre integrering i arbeidslivet og i det sivile samfunnet. Kort sagt: Det dreier seg om alt som handler om god integrering og hvordan vi kan få bedre integrering i Norge.

Da lurer jeg på, for det er en kritikk her mot de andre partienes integreringspolitikk: Hvis du ser på hva SV har stått for, så sier vi veldig, veldig tydelig at vi skal ha et norsk samfunn med en del grunnleggende verdier som vi ønsker å basere dette samfunnet på. Det er demokrati, det er likestilling, og det er sosial utjevning. Disse verdiene er også en del av det som foreslås fra Integreringsutvalget med Osmund Kaldheim i spissen. Vi mener at vi skal ha antirasisme som et sentralt arbeid, for vi ser at det fortsatt er rasisme i det norske samfunnet – senest dokumentert med en undersøkelse om hvordan mennesker med jødisk bakgrunn i Oslo-skolen blir utsatt for rasisme. Og vi er for en utjevning av forskjeller, for vi ser at veldig mange av de problemene som folk med minoritetsbakgrunn har, er problemer som de har i kraft av at de har dårligere forhold sosialt – ikke at de har minoritetsbakgrunn.

Da er spørsmålet mitt til Fremskrittspartiet veldig, veldig enkelt: Hva slags forslag er det Fremskrittspartiet savner i alle de utredningene som ligger her? Mener Fremskrittspartiet at utredningene er for dårlige, og at forslagene som fremmes i utredningene, ikke er i nærheten av de tingene som Fremskrittspartiet kunne tenke seg å foreslå? Det er det ene spørsmålet.

Fremskrittspartiet har i debatter i år etter år sagt at integreringspolitikken er feilslått, noe som dramatisk tilbakevises i de to offentlige utredningene som ligger her. Utredningene sier tvert imot at ja, vi har ikke gode nok resultater i integreringspolitikken i forhold til ressursene som settes inn, men sammenlignet med de fleste andre land er den bedre. Så det andre spørsmålet mitt er: Hvis det er slik at Fremskrittspartiet mener at integreringspolitikken er feilslått, hvilket land i verden har Fremskrittspartiet som modell for sin integreringspolitikk? Hvilket land mener Fremskrittspartiet er bedre enn Norge?

Håkon Haugli (A) [13:56:39]: Jeg er glad for innlegget fra representanten Morten Ørsal Johansen, som jeg synes hadde en litt annen tone enn det forslaget, den forslagsteksten, vi faktisk diskuterer. Han tar opp en rekke forhold som er problematiske i forhold til integrering, som manglende likestilling og voldelig ekstremisme. Arbeiderpartiet er selvfølgelig helt enig i at dette er viktige områder, og på disse og andre områder er det iverksatt tiltak, og flere er foreslått av de omtalte utvalgene. Men vi er selvfølgelig med på en diskusjon om det bør gjøres mer, eller noe annet, enn det som gjøres i dag.

Representanten Ørsal Johansen hoppet imidlertid over mitt spørsmål om hvordan vi skal forstå henvisningen til Grunnloven § 100. Skal vi tolke tausheten som et uttrykk for at Fremskrittspartiet ikke lenger mener den saklige motstanden partiet har møtt, har vært i strid med ytringsfriheten, at vi er enige om at uenighet ikke er knebling? I så fall er det flott, og det hadde vært fint om representanten kunne bekrefte at denne forståelsen er riktig – ikke minst på bakgrunn av at vi senest i spørretimen på onsdag hadde en partileder fra samme parti som gjorde det motsatte til et hovedpoeng. Om vi kan få satt et punktum for den debatten, et punktum for debatten om debatten – eller debatten om hvordan Fremskrittspartiet behandles – og bevege oss over i en debatt om integrering, så applauderer vi det.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [13:58:23]: Som representanten Olsen var inne på, er arbeid et av de beste integreringsvirkemidlene vi har. Det er det som kan bidra til at de som kommer til dette landet, blir integrert på en god måte.

Men det er betegnende – når vi kommer med detaljer om hvordan vi ønsker å gjøre dette, når vi ser på de tiltakene som er igangsatt med tanke på bl.a. tvangsekteskap og kjønnslemlestelse – at det ikke er lagt fram et eneste konkret tiltak. Det er kun samarbeidsorganer, det er kun kommisjoner, det er kun organisasjoner, som gjennom samtaler og påvirkning og informasjon skal bidra i arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Fremskrittspartiet har fremmet en del konkrete forslag på området, men de har til de grader blitt tilbakevist. Dette er likevel forslag som Fremskrittspartiet fortsatt mener er til det beste for å motvirke tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Angående det med at integreringspolitikken i Norge er totalt feilslått: Fremskrittspartiet har aldri sagt at den er totalt feilslått, men det er store mangler i den. Og som også representanten Holmås var inne på, er det brukt enorme summer til dette. Vi bruker mye mer enn noe annet land på integrering, og så har vi ikke bedre resultater enn det vi har. Det er etter min mening flaut.

Det er en del bra med integreringspolitikken i Norge – det er ikke tvil om det – og det er også Fremskrittspartiet enig i. Men det er helheten i den som vi setter spørsmålstegn ved, og vi mener fortsatt det er mye som kan gjøres mye, mye bedre. Det er på en måte feil å sammenlikne seg med andre land. Som statsråden var inne på i replikkordskiftet, de forskjellige landene har totalt forskjellige forutsetninger for hvordan integreringspolitikken skal fungere. Men representanten Holmås etterlyste et land som er bedre i integrering enn Norge. – Ja: USA. USA er faktisk mye bedre. Til og med Kronprinsen, Hans Majestet Kronprinsen, har sagt at det er vel ingen som er bedre i integrering enn USA, etter at han var i Berkeley, California, og så hvordan det fungerte der.

Jeg var på en studietur der for noen år tilbake. Da var det en representant fra SV som spurte dekanus ved universitetet i Berkeley: Hvordan i alle dager klarer dere å få til en så god integrering? Da svarte han: «Learn the language». Det var det første. «And when you have learned the language, get work». Det var det andre. Hvis du lærer språket og får deg arbeid, vil det òg være mye lettere å bli integrert. Men hvis det skal være sånn at du ikke trenger arbeid fordi de sosiale ytelsene er så gode, vil enkelte grupper holde seg utenfor arbeidsmarkedet og dermed utenfor integreringen.

Presidenten: Presidenten vil minne om at når man siterer, vil i alle fall referentene be om en kildehenvisning. Det gjelder vel også medlemmer av kongefamilien.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.