Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Presidenten vil videre foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:03:54]: (ordførar for saka): Det som vi skal behandle her, er ny lov om kommunale vass- og avløpsanlegg. Bakgrunnen for forslaget er hovudsakleg å lovfeste ein hovudregel om at alle nye vass- og avløpsanlegg skal vere åtte av kommunen.

Også i dag er det i hovudsak kommunane som sørgjer for vass- og avløpstenester, sjølv om dette ikkje er ei direkte lovpålagd oppgåve. Blant dei 90 pst. av befolkninga som er tilknytte eit vassverk, får 95 pst. vatn frå kommunale vassverk. Dei resterande 5 pst. er knytte til mindre, private anlegg, hovudsakleg organiserte som private partlag åtte av brukarane. Desse skal likevel få lov til å drive vidare, men nye vassanlegg for meir enn 20 husstandar/50 personar må vere kommunale. Avløpsanlegg for meir enn 50 personar må vere kommunale.

Nye anlegg for under 20 husstandar – 50 personar – kan kommunen, etter søknad, godta at blir organiserte som partlag åtte av brukarane sjølve. Det betyr at f.eks. vatn og avløp til eit hyttefelt på over 20 hytter ikkje kan etablerast som eit partlag ått av brukarane eller liknande, sjølv om kommunestyret ønskjer det. Dagens rettstilstand er at kommunane står fritt til å godta ikkje-kommunale anlegg som ein del av den lokale sjølvråderetten. Denne retten vil altså no fleirtalet i Stortinget ta frå kommunane.

Grunngivinga for forslaget om krav om kommunalt eigarskap til vass- og avløpsanlegga er ei oppfatning om at kommunalt eigarskap vil sikre kvalitet, sikkerheit og langsiktigheit i vass- og avløpssektoren og ei oppfatning om at behovet for kontroll vil vere mindre med kommunalt eigarskap enn med privat eigarskap – noko ikkje alle er einige i.

Det er nemleg ei delt innstilling i denne saka. Fleirtalet – regjeringspartia – støttar naturleg nok forslaget og, reknar eg med, vil gjere greie for det, m.a. kvifor kommunalt eigarskap vil medføre betre kvalitet og mindre kontrollbehov. Mindretalet – Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti – går derimot imot dette forslaget. Grunngivinga for det er at vi ikkje kan sjå at dette lovforslaget er løysinga på noko som helst.

Vass- og avløpsanlegga i Noreg er per i dag mange stader i svært dårleg stand. Enkelte stader er alderen på røyranlegga meir enn 100 år. Fornyingstakta på vass- og avløpsrøyr er på om lag 0,7 pst. og 0,5 pst., noko som betyr at det med dagens tempo vil gå nærare 200 år før ein får skifta ut alle vass- og avløpsrøyr. Det enorme vedlikehaldsetterslepet gir uheldige miljømessige konsekvensar som truleg vil auke i åra som kjem. Kanskje så mykje som 30 pst. av vatnet som renn gjennom vassanlegga, lek ut før det kjem fram. Også avløpsanlegga lek mange stader, og risikoen for at avløp kan trekkje inn og blande seg med drikkevatnet, er til stades.

Dette er altså situasjonen i dag. Det er derfor vanskeleg å sjå at ei lovfesting av det som allereie er tilfellet, nemleg hovudsakleg kommunal eigarskap, vil gjere situasjonen noko betre, kanskje heller tvert imot.

Det viktige her bør vere korleis leverings- og driftstryggleiken når det gjeld vatn og avløp, kvalitet på tenestene og beredskap, skal varetakast. Det gir dette forslaget ingen svar på. Forslaget legg derimot avgrensingar på kommunanes fridom og svekkjer dermed lokaldemokratiet sine moglegheiter til sjølv å velje gode lokale løysingar og eventuelle samarbeid med private aktørar. I tillegg vil loven truleg medføre eit auka byråkrati for å handsame eventuelle søknader om unntak frå hovudregelen i loven.

Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti meiner at det derimot er behov for ein heilskapleg sektorlov som tydeleg regulerer ansvarsforhold og rammene mellom tenestetilbydarane og abonnentane, og fremmer derfor forslag om det. Eg antek at også Høgre og Kristeleg Folkeparti ytterlegare vil gjere greie for sitt syn i denne saka.

Avslutningsvis vil eg på nytt fremme forslaget, som altså Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti står bak, der vi ber om at ein skal fremme ein heilskapleg sektorlov.

Presidenten: Representanten Gjermund Hagesæter har tatt opp det forslaget han refererte til.

Hilde Magnusson (A) [10:09:13]: Endringen vi i dag gjør i lov om kommunale vass- og avløpsanlegg, er bl.a. at alle nye vann- og avløpsanlegg skal være eid av kommunen.

Innbyggerne i kommunen må få tilstrekkelig og rent drikkevann og ha et godt avløpsnett som sikrer god hygiene.

For å få kvalitet, sikkerhet og langsiktighet i vann- og avløpssektoren mener Arbeiderpartiet at disse anleggene må være kommunalt eid. Arbeiderpartiet mener at basisinfrastruktur – som vann- og avløpsanlegg – i en kommune skal være et offentlig anliggende, både når det gjelder ansvar og hvem som skal eie anleggene.

I 2004 hadde vi i Bergen en stor sak med Giardia-bakterien. Flere hundre av Bergens innbyggere ble syke av bakterien, som var kommet i drikkevannet. Drikkevannet kunne ikke brukes på flere måneder. Denne episoden viste hvor sårbare vi er når drikkevannet ikke kan brukes og er direkte farlig for mennesker. Vedlikehold av og god kontroll med anleggene er helt avgjørende for en god nok standard på anleggene og for å unngå det som skjedde i Bergen, i fremtiden.

Drikkevannskilden til kommunens innbyggere kan være sårbar. Det så vi under stormene i vinter.

Eierskapet til vann- og avløpsnettet må ses i lys av sikkerhet og beredskap. Det at vi trolig går inn i en periode med våtere klima og mer ekstremnedbør, gjør nettopp sikkerheten for og vedlikeholdet av vann- og avløpsanlegg viktig. Stort behov for fornyelse av ledningsnettet taler for offentlig eierskap for å få framdrift i vedlikeholdet, som har et stort etterslep.

Kommunalt eide vann- og avløpsanlegg er sikret finansiering gjennom vann- og avløpsgebyrer fra abonnentene. Gebyrinntektene skal i sin helhet gå til å dekke kommunenes kostnader på området.

En kommune skal ikke kunne organisere seg bort fra selvkostprinsippet. Dette innebærer at loven også gjelder for kommunale aksjeselskaper, som er eid av en kommune, i tillegg til selskaper opprettet i medhold av lov om interkommunale selskaper.

I Norge er det vanlig at utbyggingsoppgavene i stor grad konkurranseutsettes til private aktører, mens det er kommunene selv som står for drift og forvaltning av anleggene. Det er noen få eksempler på at drift av kommunale anlegg er satt bort til private, men dette er ikke vanlig i Norge.

Lovendringen i dag vil derfor mer være en lovfesting av gjeldende praksis.

Vann- og avløpslovgivningen vil også bli behandlet i den ventede stortingsmeldingen som skal se på tilpasninger til klimaendringene.

Lovforslaget er begrunnet i samfunnssikkerhetshensyn og hensynet til fremtidig sikkerhet i vannforsyningen og i avløpshåndteringen.

Arbeiderpartiet mener forslaget faller inn under unntaksbestemmelsen i EØS-avtalen artikkel 33, da hensynet til offentlig sikkerhet og folkehelsen omfattes av unntaksbestemmelsen.

Trond Helleland (H) [10:12:26]: Her skal vi altså lovfeste noe som i dag på mange måter er de facto rettstilstand, nemlig at kommunene har ansvaret – et naturlig ansvar – for vann- og avløpssektoren.

Når Høyre allikevel velger å gå imot, er det fordi vi tidligere har etterlyst en bredere sektorlov, som også saksordføreren, Hagesæter, var inne på, og som vi fremmer forslag om. Vi opplever at det som regjeringspartiene her foreslår, på en måte er å slå inn åpne dører, si at vi skal lovfeste kommunenes eneansvar for vannverk, uten å si noe mer om ansvarsforhold, om trygghet – om de tingene som en sektorlov bør omtale. Det blir litt som med den stortingsmeldingen som har vært varslet et års tid fra regjeringen, om forholdet mellom stat og kommune. Her er det åpenbart så stor indre uenighet i regjeringen at det aldri er blitt lagt fram noen melding. Isteden la statsråden fram en melding rett før jul om lovfesting av samkommune. Dette er litt det samme. Her skal en på en måte vise handlekraft uten at en egentlig går inn i substansen.

Høyre mener at det at en kommune har ansvaret for vannforsyningen i dag, tas alvorlig. Det er ingen norske kommuner i dag som har privatisert sine vannverk. Men det er enkelte kommuner som har hyttefelt på fjellet, der de kanskje vil gå inn som deleiere, og der de vil overlate til et andelslag å styre dette vannverket. Det avgjørende for oss er at det er forskrifter, at det er regler for sikkerhet knyttet til vannverket, til vannforsyning osv. Det er det avgjørende. Høyre mener at dette forslaget ikke har noe spesielt fortrinn, fordi rettstilstanden faktisk er slik at det er kommunene som i dag driver vann- og avløpsarbeidet.

Så har det vært en del debatt rundt dette lovforslaget. Det er en del som mener at det legges altfor stor vekt på at private aktører skal drive vedlikehold, skal drive arbeidet med – jeg holdt på å si – den praktiske tilretteleggingen for vannverkene. Det synes Høyre er positivt. Det er klart det er positivt at det er private aktører inne her. Det er kommunen som allikevel har ansvaret.

Så vi ser ikke noe poeng i å lovfeste dette. Vi mener at dagens rettstilstand viser at kommunene er seg sitt ansvar bevisst. Da blir dette en liten lakmustest også på hvor stor tillit vi har til norske kommuner. Vi har veldig stor tillit til norske kommuner. Vi har tillit til at de ivaretar dette arbeidet overfor sine innbyggere på en god måte uten at Stortinget trenger å lovfeste det. Dette er også en forsmak på hva vi har i vente, antakelig, i den stortingsmeldingen som lenge er varslet, men som aldri kommer, om forholdet mellom stat og kommune. Skal vi overlate til kommunene faktisk å ta ansvaret for å produsere tjenester for sine innbyggere uten at staten alltid må gå inn med lovfesting? Høyre mener det siste, nemlig at kommunene tar ansvar, de bør få ansvar, og de bør i større grad kunne avgjøre selv hva som er viktig å definere som en kjerneoppgave som kommunen skal drive med.

Heikki Holmås (SV) [10:16:22]: (komiteens leder): Dette er en sak som er en direkte oppfølging av forslaget som ble fremmet av Trygve Magnus Slagsvold Vedum og Per Olaf Lundteigen, som fikk bred tilslutning i Stortinget – faktisk bredere enn det loven får når den blir fremmet. For så vidt jeg kan huske, var Kristelig Folkeparti i sin tid tilhenger av å få til en sånn type lov, nettopp fordi de delte det synet som vi fra regjeringspartiene hadde, at det er behov for å sikre at helt sentral infrastruktur i samfunnet er på det offentliges hender. Det er bra for å ivareta samfunnssikkerheten, men – som vi ser det fra de rød-grønne partienes side – det kan heller ikke være sånn som enkelte av de finansielle eksperimentene vi så under finanskrisen, at man tar deler av offentlig infrastruktur og selger den ut, og så leier den tilbake igjen, fordi kommunen har et ansvar for å sørge for vann og kloakk for innbyggerne sine. Vi kan ikke se at den type spekulasjon er hensiktsmessig på et så viktig område som infrastrukturen for vann og avløp er. Jeg vil gjerne etterlyse hva det er som er begrunnelsen for at Kristelig Folkeparti – og så får vi se hva Venstre gjør her i salen i dag – slutter seg til et så liberalistisk standpunkt, som jeg vil oppfatte det som, som å åpne for og i større grad ta til orde for private aktører inn på det å eie på infrastrukturområdet. Jeg hørte at Høyres representant ikke gikk aktivt inn for dette, for han pekte på at dette er dagens rettstilstand, men det er ingen tvil om at det er det som ligger til grunn bl.a. for Fremskrittspartiets syn.

Det var en diskusjon for en del tid tilbake i en del kommuner der man så på muligheten for å gjøre sånn som man gjør i en del andre europeiske land, selge infrastrukturen sin og leie den tilbake igjen, for på den måten å spare penger og frigjøre penger fra kommunens side – men altså permanent miste kontrollen over så viktig infrastruktur i samfunnet som det vann- og avløpsnettverket er. Vi er motstandere av det. Vi er for at den infrastrukturen som det er behov for, varig skal ligge på det offentliges hender, og derfor fremmer vi denne loven sånn som den ligger her.

La meg bare kommentere noen av de andre tingene som har blitt tatt opp både i merknadene og i debatten. Fra regjeringspartienes side har vi ikke gått inn på den merknaden som sier at det er uakseptabelt og uholdbart at vi har et så stort vedlikeholdsetterslep i kommunene i Norge som det vi har i dag. Grunnen til det er at nøyaktig de samme representantene for nøyaktig de samme partiene – både flertallet og opposisjonen – sitter rundt omkring i Kommune-Norge i dag og har vedtatt at nettopp det er nivået på infrastruktur og vedlikehold. Det er lett å sitte på Stortinget og sette seg på sin høye hest og bare peke på de andre og si: Dere gjør ikke jobben deres. Jeg mener at vi heller er nødt til å gå i kompaniskap med kommunene og se på hva vi kan gjøre for å bedre vedlikeholdet. Det er ingen tvil om at så lenge dette er et gebyrfinansiert selvkostområde, handler det om at vi er nødt til å øke gebyrene. Kommunepolitikere rundt omkring i hele landet er nødt til å øke gebyrene og ta den infrastrukturinvesteringen som er helt nødvendig. Jeg regner med at dette er en av de tingene som vi kommer tilbake igjen til i forbindelse med klimatilpasningsmeldingen.

En ting er nå avrenning og lekkasjer fra de eksisterende vannrørene, men det vi ser rundt omkring i mange kommuner, og særlig i bykommuner, er hvordan avløpsrørene byr på utfordringer i det som i dag er ekstremværsituasjoner, men som i større og større grad kommer til å bli normalsituasjonen i tiden som kommer – normalsituasjon i den forstand at man kan regne med at man får den typen nedbørsmengder mye, mye oftere enn det man har i dag. Da vil vi ha behov for større investeringer i ledningsnettet. I dag opplever enkelthusholdninger at kommunen kan ha dimensjonert rør på et nivå som er for lavt, sånn at man har lekkasjer fra disse rørene, og man opplever at disse lekkasjene rammer en og vil føre til økte forsikringspremier for den enkeltes husholdning gang på gang på gang, istedenfor at vi tar den nødvendige investeringen på samfunnsnivå. Dette er det behov for at miljøvernministeren går inn på bredere i en sånn klimatilpasningsmelding. Jeg tror også vi må se på finansieringsmodellene og avskrivningsreglene som i dag finnes for kommunal infrastruktur, for å se på hva vi kan gjøre for å få opp investeringen. For det er klart at 0,5–0,7 pst. i investeringsgrad og rehabiliteringsgrad, som er det vi har i dag, er altfor lite, og kommer til å bli for lite i årene som kommer.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:21:43]: Vann har ikke smak, det har ikke farge, det har ikke lukt. 70 pst. av jordas overflate er dekket av vann.

I Norge er vi bortskjemt med vann i strie strømmer. Vann er ikke noe knapphetsgode, og vi har kunnet sløse med vann med god samvittighet. Vi nordmenn tar det som en selvfølge. Det kommer i kranen, og det er billig. Jeg brukte vann i går kveld, jeg brukte det nå, jeg brukte det i dag tidlig. Vi bruker det alltid.

Lovforslaget som kommer nå, har bakgrunn i et Dokument nr. 8-forslag som jeg og Per Olaf Lundteigen fremmet på vegne av Senterpartiet i forrige periode, og vi er stolt av det lovforslaget som nå ligger her. I Norge har vi heldigvis ikke hatt de store politiske kampene om hvordan alle skal sikres trygt og rimelig vann.

Men ser vi litt ut, er kampen om vann mange steder svært alvorlig. Kampen om rettighetene til vannet har ført til de mest alvorlige konflikter. I Norge har vi langt fra en slik virkelighet, men den som eier infrastrukturen, vil ha stor makt over dem som trenger den livsnødvendige varen – altså deg og meg.

I Norge er det offentlige og brukereide andelslag som eier vannforsyningen. Det er altså vi alle som har kontrollen. Vann er et gode som man må ha uansett pris. I Norge har vi et godt utbygd vannett. Det var en storstilt utbygging etter annen verdenskrig. Et nesten landsdekkende vann- og avløpsnett ble ferdigstilt i 1970-åra, og det utvides fortsatt.

Et godt vann- og avløpsnett er avgjørende for å skape gode levevilkår for folk, men det er betydelig behov for fornyelse i ledningsnettet og i tilhørende renseanlegg, og det er med offentlig eierskap vi har best mulighet for å sikre alle god kvalitet. En kommune kan ikke utsette en nødvendig investering av økonomiske årsaker så lenge loven bestemmer at alle kostnader skal dekkes av vannavgiften.

Det er en omfattende og kostbar jobb å få på plass grunnleggende infrastruktur for denne sektoren. I sin form er det å levere vann og avløp et naturlig monopol. Det er svært få som ser for seg at man ønsker å grave parallelle ledningsnett for gjennom det å fremme konkurranse. Den konkurransen ville i så fall blitt veldig dyr. I et slikt monopol som levering av vann er, vil den som eier ledningsnettet, ha en enorm makt. Det er ikke ønskelig for samfunnet at primærbehov og livsnødvendige tjenester som levering av vann skal bli underlagt et framtidig regime der en privat kommersiell aktør får rent monopol. Flertallet i denne salen mener heldigvis ikke det og sikrer flertall for det framlagte lovforslaget.

Kofi Annan kalte vannet «det blå gullet». Ser vi litt ut, ser vi hvilken kamp som foregår – noen steder en livsnødvendig kamp, andre steder en rent økonomisk kamp – for å få kontrollen med vannet. Den som får kontrollen med vannet, får makta. Hvis vi går til England og ser hvilke budrunder det har vært rundt eierskap til vann, ser man hvilke sterke kapitalinteresser man setter i sving hvis man åpner for privat eierskap i slik grunnleggende infrastruktur som Margaret Thatcher gjorde. Et av de største selskapene, Thames Water, som leverer vann til 8 millioner mennesker og kloakktjenester til 13 millioner mennesker, har blitt solgt og kjøpt flere ganger, og det har vært en enorm avkastning for dem som har vært inne på eiersiden. Den konservative avisa Daily Mail uttrykte det slik i en leder under overskriften «The Great Water Robbery»:

«Styrene og aksjonærene i Storbritannias topp ti vannselskaper har vært i stand til å bruke sin posisjon som monopolleverandør til å gjennomføre den største handling av lisensierte ran i vår historie.»

En slik utvikling ønsker vi ikke i Norge – en utvikling der bedriftsøkonomiske vurderinger og avkastningskrav skal være førende for en så grunnleggende tjeneste som vann og avløp. Vi ønsker vann- og avløpsverk som har som sitt eneste formål å levere billig og bra vann til alle, og som har samfunnets beste som sitt mål, ikke vannverk som utnytter sitt monopol til maksimal profitt til kommersielle aktører.

Vi rød-grønne og Kristelig Folkeparti sto sammen i denne saken da vi behandlet Dokument nr. 8-forslaget som ligger til grunn for dette forslaget. Vi sto sammen om at de som skal levere vann- og kloakktjenester, skal ha fellesskapets mål som sin motivasjon for den jobben de gjør, ikke profitt. For levering av vann er et naturlig monopol, og tilgangen til vann er en grunnleggende menneskerettighet. Det undrer meg at Kristelig Folkeparti ifølge innstillingen i dag vil stemme imot loven, når de støttet den i forrige periode.

Valget vi har i denne sektoren er et privat monopol eller et offentlig monopol. Vi i Senterpartiet er ikke i tvil om hva som gagner samfunnet best. Det er et trygt og offentlig eierskap. Det sikrer denne loven.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:27:05]: Det blå gullet blir i dag i stor grad levert av det offentlige eller såkalte brukerstyrte andelslag. Slik vil det også være i framtiden. Sånn sett er jeg enig med representanten Trond Helleland, som peker på at denne loven på mange måter reflekterer det som er realiteten i dag. I dag er vann- og avløpsnettet offentlig eid. 90 pst. av vannledningene er offentlig eid, og av de 90 pst. forsynes 95 pst. av Norges befolkning. Slik vil det også være i framtiden, for jeg har stor tillit til at kommunene er seg sitt ansvar bevisst når det gjelder så viktige ting som å levere dette blå gullet til Norges befolkning.

Det som er viktig for Kristelig Folkeparti, er at vi også tar den lokale selvråderett på alvor. Jeg har stor tillit til at kommunene som sagt er seg sitt ansvar bevisst på dette området, og det å foreslå en lov som reflekterer det som er situasjonen i dag, setter jeg spørsmålstegn ved. Det som er de store utfordringene, er tilstanden når det gjelder vann- og avløpsrør. Enkelte steder er altså røranleggene mer enn 100 år gamle, og med det tempoet som er i dag, kan det ta 200 år før vi får skiftet ut vann- og avløpsrør her i Norge. Når kanskje så mye som 30 pst. av det blå gullet som renner ut gjennom vannrørene, lekker ut i dag, er det på det området vi har de store utfordringene. Denne loven reflekterer ingenting over det – ingenting. Denne loven tar ikke inn over seg de store vedlikeholdsoppgavene vi har når det gjelder å sørge for at det blå gullet kommer fram dit det skal. 30 pst. av vannet som i dag renner gjennom vannledningene, forsvinner ut.

Det hele komiteen er opptatt av, er at hensynet til samfunnstrygghet og trygghet når det gjelder vannforsyning, er avgjørende. Det står hele komiteen bak.

Denne loven tar altså ikke inn over seg de store vedlikeholdsoppgavene, den tar ikke inn over seg det som er de store utfordringene. Det er en stor svakhet ved denne loven. Sannsynligvis er det eneste man klarer å oppnå, at det blir flere oppgaver på kommunene, og at kommunene og klageinstansene får litt mer å gjøre. Det er det denne loven sannsynligvis kommer til å føre til. Den kommer ikke til å føre til trygghet når det gjelder vannforsyning og trygghet for at det blå gullet kommer fram dit det skal. Denne loven reflekterer ikke over det. Derfor står Kristelig Folkeparti for de merknadene vi har vært med på i denne saken.

Statsråd Erik Solheim [10:31:23]: La meg starte med å gi honnør til Trygve Slagsvold Vedum og andre som sto bak dette forslaget. Da Slagsvold Vedum hyllet det norske vannet, ble jeg tørst av å høre på. Jeg tror ikke det har vært gjort bedre siden Nordahl Grieg satt – jeg tror det var i Shanghai på 1930-tallet – og skrev det mest fantastiske diktet om norsk vann som noensinne er skrevet. Så Slagsvold Vedum får altså bruke sine lyriske evner i denne sammenheng.

Men dette er en oppfølging av et forslag som ble behandlet i Stortinget i 2006 – kanskje det var i 2007. Det er en oppfølging av en norsk offentlig utredning, der man gikk inn for en lovfesting av det offentlige eierskapet. Regjeringen følger opp det som Stortinget tidligere har sagt fra om at vi skal gjøre.

Det er riktig som det er sagt av flere – Helleland og andre – at dagens rettstilstand er at det aller meste drives i offentlig regi. Det er også riktig at det kommunale selvstyret er viktig. Men det er også viktig å sikre individets rettigheter, og i valget mellom å sikre hvert enkelt individ i Norge rettigheter til vann og andre hensyn må det veie tyngst. Det er en global trend på dette området, som også flere talere har vært inne på. Mens man på 1980- og 1990-tallet hadde en voldsom tro, ikke minst på høyresiden, på privatisering – også på privatisering av de tjenester i samfunnet som er naturlige monopoler – så er denne rabiate, ideologisk drevne privatiseringsbølgen på kraftig retur. I land etter land ser man at man klarer å skille mellom de områdene i samfunnet som egner seg for private løsninger – og de er mange – og de områdene i samfunnet, særlig der det er naturlige monopoler, som egner seg for offentlige løsninger, for å sikre at alle får gode løsninger. Det er denne blandingen av hva som naturlig er privat, og hva som naturlig er offentlig, som vi bør strebe etter. Dette er et område som naturlig er offentlig, fordi det er den grunnleggende infrastrukturen i et samfunn som alle mennesker er avhengig av, og det er vanskelig å tenke seg noe mer fundamentalt enn retten til vann. Dette leveres best og tryggest av det offentlige.

Slagsvold Vedum skildrer situasjonen i Storbritannia. Jeg kan ta det søramerikanske landet Bolivia, hvor kampene rundt vann og privatisering av vann var det som brakte nåværende president Evo Morales til makten. Det er også en bred global bevegelse for – så å si – å rettighetsfeste retten til vann som en del av den globale dagsordenen. Folks rett til vann er jo minst like viktig som retten til mat, retten til bolig eller andre grunnleggende rettigheter.

Forslaget kan ses som en føre-var-tilnærming, nemlig at vi sikrer disse rettighetene, selv om problemet ikke er akutt i dag. Men man vet aldri hva som kan komme, og jeg er glad for at Stortinget nå gir sin tilslutning til dette.

Så finnes det et lite antall anlegg organisert som andelslag eid av abonnentene selv. Disse kan drive videre etter lovendringen. I forslaget er det lagt vekt på fleksibilitet og hensyn til lokal skjønnsutøvelse.

La meg til slutt rekke ut en hånd til opposisjonen, for det er klart at det forslaget som fremmes om å se mye nøyere på kostnadene ved vannhåndteringen og om vi har et godt nok vannhåndteringssystem i Norge, har jeg stor sympati for. Jeg vil i forbindelse med klimameldingen legge fram et omfattende materiale om det. I desember hadde jeg møte med forsikringsbransjen, og deres hovedanliggende i det møtet, som dreide seg om klimaendringer, var et system for vannhåndtering. De sa at vel har de meget betydelige utgifter knyttet til ekstremvær – som flommene i Gudbrandsdalen eller Holtålen, for ikke å snakke om stormene på Vestlandet – men på årsbasis er en enda større utgiftskilde sannsynligvis for dem vår dårlige evne til å håndtere overflatevann. 2011 var det våteste året i Norge på veldig, veldig lenge – antakelig det våteste året som noensinne er målt – og vi hadde store mengder overflatevann. Det rant inn i folks kjellere, de fikk opp kloakk andre steder. Ingen døde av dette, men det er ubehaglig å få kloakken opp i kjelleren, og det er veldig, veldig dyrt å reparere de mange skadene som kommer med dette. Håndteringen av overflatevann i Norge vil bli et hovedtema i klimatilpasningsmeldingen, og vi vil da komme tilbake til de spørsmålene som ikke minst Bekkevold og andre her tok opp.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:36:30]: Vatn og avløp er i dag hovudsakleg kommunalt eigd, og det er i svært dårleg forfatning mange plassar i Noreg. Røyranlegget er meir enn 100 år enkelte plassar. Éin ting er at vatnet renn ut og blandar seg med avløp, ein annan ting er at ein kan risikere at avløp – det ein kalla kloakk før – kan blande seg med drikkevatnet og påføre innbyggjarane store problem og sjukdom.

Så seier statsråden at det viktigaste er å sikre individets rettar. Det er då eg fell litt av, for eg kan ikkje skjøne at det er noko i denne loven som sikrar retten og sikkerheita og tryggleiken for vatn.

Eg har til lyst å be statsråden forklare: Kva er det i denne loven som sikrar og tryggjer kvaliteten på drikkevatn, slik at ein ikkje blir sjuk?

Statsråd Erik Solheim [10:37:28]: Det er den grunnleggende tro at rettigheter av dette slaget, som er helt grunnleggende infrastruktur som alle mennesker er helt avhengig av, sikres best hvis det offentlige har full kontroll over dem, og – ikke alltid, men ofte – hvis det offentlige også leverer de tjenestene. Så er det svært mange andre deler av samfunnet som ordnes best ved at det private står for det. Denne grunnleggende troen, som regjeringspartiene har, og som jeg tror egentlig deles av veldig mange også utover regjeringspartiene i Norge, er at det offentlige er det fundamentale i å sikre enkeltindividets rettigheter.

Så vil jeg strekke ut en hånd til Fremskrittspartiet og oppfordre til at vi har en felles dugnad, for det vil koste betydelige beløp å få disse systemene bedre. Enten det er i privat eller offentlig sektor, kommer de kostnadene. De kostnadene vil mange norske kommuner måtte ta i årene framover, og de vil måtte ta dem ved å ta inn økte gebyrer og avgifter av dem som er avhengig av det. Jeg vil oppfordre Fremskrittspartiet til å være med på den dugnaden og sørge for at de pengene kommer inn.

Trond Helleland (H) [10:38:39]: Denne saken var oppe som følge av det Dokument nr. 8-forslaget som ble fremmet i 2007. Så gikk det et år før det ble behandlet i Stortinget, og da uttalte flertallspartiene, dvs. regjeringspartiene, at det var viktig nå å få lovfestet det kommunale eierskapet «i denne stortingsperioden», altså dvs. den forrige, fordi det var et ganske omfattende arbeid som kom til å ligge til grunn for en helhetlig vann- og avløpslov.

Nå har det gått tre år siden en fikk foretatt denne enkle lovfestingen av det kommunale eierskapet. Spørsmålet til statsråden blir da: Hvordan går det med den helhetlige vann- og avløpsloven som mer fundamentalt skal ta hånd om kvalitet og hvordan kriseberedskap osv. er knyttet til vann og avløp? Det er jo den saken som egentlig er den viktige her, og som et bredt flertall, jeg tror alle på Stortinget, etterlyser. Når kommer den?

Statsråd Erik Solheim [10:39:41]: Jeg er enig med representanten Helleland i at vi har to spørsmål her. Det ene er det spørsmålet vi i dag diskuterer, nemlig eierstrukturen, og det andre er hvordan vi på basis av den offentlige eierstrukturen får et bedre system for den enkelte. Det skal vi komme tilbake til, som jeg akkurat sa, i klimatilpasningsmeldingen, og den er det regjeringens ambisjon å legge fram i løpet av 2012.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ingalill Olsen (A) [10:40:31]: Et godt vann er en forutsetning for god folkehelse. Mennesket kan ikke leve lenge uten vann, og vann er et næringsmiddel som må ha høy kvalitet. Loven slår fast at det er kommunene, det offentlige, som skal eie vannanleggene.

Mesteparten av vannverkene i Norge er i offentlig eie, så en innskjerping av loven vil ikke endre vesentlig på tingenes tilstand.

Med julen og nyttårets stormfulle tider bak oss og en viktig debatt knyttet til beredskap og sikkerhet for innbyggerne, vil det være godt å få vedtatt denne loven og slått fast at vann er et offentlig ansvar.

Vannettet i Norge står foran stor oppgradering og er i dårlig forfatning. Under høringen framholdt bransjeorganisasjonen Norsk Vann behovet for kraftig satsing på dette feltet. Dette er komiteen enig i. Arbeidet med å fornye vann- og avløpsanleggene i Norge må forseres, og den utskiftingstakten som er nå, gir ikke tilstrekkelig framdrift.

Vedlikeholdsetterslepet gir uheldige miljømessige konsekvenser, men kan også ha helsemessige virkninger for innbyggerne. Her kan jeg nevne min egen kommune, Måsøy, som fikk et kraftig E. coli-utbrudd på 1990-tallet på bakgrunn av gamle vannrørledninger, som i tillegg gikk i samme gate som avløpet. Folk ble syke, og kommunen kom til en erkjennelse av at oppgradering måtte gjøres, og det raskt.

Mange kommuner gjør som Måsøy, venter til det skjer noe alvorlig før en tar fatt på nødvendig vedlikeholdsarbeid.

Det er nødvendig å synliggjøre overfor kommunene hvor viktig det er å prioritere dette viktige feltet, for innbyggerne og folkehelsens skyld. Vi har de siste årene blitt mer og mer oppmerksom på klimaendringene og resultater som flom, oversvømmelser og ras. Disse faktorene påvirker vanntilførselen og vannkvaliteten. Flertallet i komiteen er opptatt av dette feltet og ber om at behovet for en mer helhetlig vann- og avløpslovgivning blir vurdert i forbindelse med regjeringens arbeid med en stortingsmelding om tilpasning til klimaendringene.

Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har meldt at de vil stemme imot lovforslaget, fordi det svekker den lokale selvråderetten, og at det kan forsterke de vedlikeholdsutfordringene som denne sektoren har. Fra Arbeiderpartiets side mener vi tvert imot at denne loven styrker innbyggernes rettigheter og fastslår ansvarsforhold.

Vann er folkehelse og hører med til primæroppgavene. Primæroppgavene er et offentlig ansvar, ikke et privat.

Michael Tetzschner (H) [10:43:30]: De som har talt for denne loven, har startet sine innlegg med en hyllest til vannet som fenomen. Det kan jeg også være med på. Nå er det jo ikke slik at vannet i Norge er et knapphetsgode. Det vil det selvsagt kunne bli den dagen man får innført mer planøkonomi. Da får man sikkert etablert køer for det også på forbrukersiden – men vi er jo ikke der ennå.

Det denne saken gjelder, er hvorvidt man skal tvinge gjennom et kommunalt eierskap i et landskap som allerede domineres av de 95 pst. i Norge som får drikkevannet fra kommunale selskaper. Vi synes fra Høyres side at det er dårlig lovgivningsteknikk å gi lover på et område som er i skjønneste orden, samtidig som vi faktisk kan konstatere at det fjerner oppmerksomheten fra det som burde interessere denne forsamlingen enda mer. Det er at det norske drikkevannet, på tross av hyllesten fra Slagsvold Vedum, faktisk ikke er blant Europas beste. Utenlandske mineralvann- og bryggeribedrifter må altså gjøre noe med vannet, rense det, fordi det norske vannet ikke holder internasjonale renhetskriterier. Det skyldes at vi stort sett tar vannet fra overflatekilder, mens man i Europa henter dette opp fra grunnvannet, slik at vannet er naturlig filtrert gjennom flere hundre år. Så jeg kunne tenke meg å utfordre miljøvernministeren, som i tillegg til helseministeren også burde interesse seg for den norske folkehelsen, til å legge frem en oversikt over hvordan den norske vannkvaliteten ligger an i et større europeisk bilde.

Det er en veldig gammeldags forestilling at man styrer noe som helst i et moderne samfunn gjennom eiendomsretten. Staten har mange andre virkemidler hvis den ønsker å påvirke både pris og kvalitet for enhver vare som omsettes. Jeg vil faktisk fremheve faremomentet ved at man slår seg til ro med at de kommunale vannverkene er offentlig eid, og altså ikke drives etter et fortjenestemotiv som er så utskjelt at man også glemmer at etter fortjeneste følger skatteinntekter til det offentlige. Men når det er sagt: Man slår seg til ro med at siden man ikke er på profittjakt, vil leveransen til befolkningen automatisk være billig og av god kvalitet. Det viser all internasjonal erfaring ikke er tilfellet. Det er først når man har privatisert at man har fått en spesifisering av kvalitetskravene når man går ut på markedet og henter vannet fra private leverandører.

Gjermund Hagesæter (FrP) [10:46:57]: Som fleire har vore inne på, er det ingen tvil om at vatn og avløp er eit naturleg monopol. Som fleire også har vore inne på, er dette i dag hovudsakleg kommunalt ått. Eg har ikkje sett nokon planar og kjenner heller ikkje til om det er nokre av våre 429 kommunar som har planar om privatisering. Derimot er det partlag. Ein organiserer hyttefelt som private partlag for å byggje ut vatn og avløp. Det kan vere at kommunen rett og slett ikkje har økonomi til dette sjølv, og at kommunestyret synest at det er ei hensiktsmessig løysing.

No er det altså slik at sjølv om kommunestyret meiner at det er ei hensiktsmessig løysing, har ein ikkje lov til det dersom det er meir enn 20 hytter, dvs. 20 einingar. Det kan vere uheldig og kan medføre ei innskrenking for mange kommunar – utan at eg har full oversikt over det, sjølvsagt.

Heikki Holmås svingar seg opp her og seier at dette er eit liberalistisk standpunkt. Vel, dette er berre dagens rettstilstand, som opposisjonen går inn for å behalde. Kvifor representanten Heikki Holmås då finn ut etter seks år i regjering at dagens rettstilstand er liberalistisk, veit ikkje eg, men det burde han kanskje finne ut sjølv. Dette er i alle fall etter vår oppfatning ikkje noko liberalistisk standpunkt. Dette er eit fornuftig standpunkt, og vi har tillit til at kommunane kan handtere dette, som dei har gjort, og som eg er heilt overbevist om at dei kjem til å gjere framover, utan at Stortinget treng å detaljstyre kommunestyra.

Det som burde ha vore temaet her, er korleis vi kan betre standarden på røyranlegget, korleis vi kan sikre innbyggjarane reint og godt vatn. Som andre har vore inne på: Enkelte plassar har vi problem med å halde oppe den kvaliteten som andre land har, og også EØS-krav.

Representanten Hilde Magnusson viste til Giardia-skandalen i Bergen. I Bergen skapte det store problem for mange. Representanten Ingalill Olsen viste til eit uheldig tilfelle i Måsøy kommune, der ein fekk redusert kvaliteten på vasstilførselen. Likskapen mellom desse to tilfella er at det ikkje har vore nokon private løysingar som har vore ute og øydelagt her. Her er det kommunale løysingar som har svikta. Det ein burde ha debattert i denne saka, er korleis vi kan sikre innbyggjarane betre vatn. Det ser eg ikkje er løyst med denne loven.

Erling Sande (Sp) [10:50:13]: Det er sagt mykje godt om vatn, og det er ikkje grunn til å gjenta alt det. Men debatten er likevel interessant, fordi det synest som det er brei einigheit om at den situasjonen ein har i dag, er god. Det synest å vere eit breitt ynske om at det er situasjonen ein også skal ha i framtida. Sjølv om både Høgre og Framstegspartiet i denne debatten ikkje gjev uttrykk for noko prinsipielt standpunkt om at fellesskapen skal eige denne viktige infrastrukturen, synest det som om ein ynskjer dagens situasjon. Derfor er det merkeleg når representanten Tetzschner seier det er dårleg lovpraksis å vedta lover på område der ein har ein tilstrekkeleg god situasjon i dag. Vel, det må no vere god lovpraksis å gjere dei lovendringane på dette tidspunktet, når ein ikkje har ein situasjon som i større grad fragmenterer eigarskapen eller har store problemstillingar kring han. Han kommenterer heller ikkje søsterpartiet til Høgre i England sin praksis på dette området, jf. tilfellet i London som representanten Slagsvold Vedum viste til.

Men det som er aller mest interessant, er Kristeleg Folkeparti og representanten Bekkevold, for han understreka jo det same: Lova reflekterer dagens system, forsyning av trygt vatn er svært viktig. Dette er heilt i tråd med det representanten Tørresdal sa sist forslaget var til vurdering, og ho gav støtte til forslaget på grunn av den argumentasjonen, altså at ein må sikre tilgang til, vedlikehald av og kvalitet på vatnet for framtida, som Tørresdal sa den gongen. Spørsmålet er vel eigentleg: Kva er det som har endra seg som gjer at Kristeleg Folkeparti i alle fall tilsynelatande no har skifta syn?

Viss ein meiner dagens praksis er god, og viss ein meiner at det skal vere praksisen også i framtida på dette området, kvifor vil ein då ikkje vere med og støtte dette lovforslaget? Det held jo ikkje berre å seie at vedlikehaldsetterslepet er stort, og at debatten burde handle om det – ein må også ta eit prinsipielt standpunkt i sjølve debatten. Så eg kunne tenkje meg å få litt klargjering frå Kristeleg Folkeparti av det. Eg vil også oppmode Kristeleg Folkeparti – på bakgrunn av både innlegget til Bekkevold og innlegget til Tørresdal i førre runde – om å vurdere denne saka på nytt før avrøystinga.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:53:18]: Som jeg sa i mitt forrige innlegg, så reflekterer denne loven på mange måter det som er situasjonen i Norge i dag. «Det blå gullet», som Vedum kalte det, er det jo stort sett det offentlige, kommunene, som sørger for at kommer fram til brukerne, til deg og meg. Slik skal det også være i framtiden, det prøvde jeg å understreke i mitt forrige innlegg. Det er også Kristelig Folkepartis syn. Det var Bjørg Tørresdals syn i forrige periode, og det er vårt syn i dag. Det som i første rekke er kritikken min, er at denne loven ikke i det hele tatt reflekterer noe av det som er den store utfordringen, nemlig at så mye vann går til spille gjennom eldgamle vannrør. Det må vi gjøre noe med. Det regner jeg med at vi kommer tilbake til når vi får en melding om tilpasning til klimaendringene. Da må det tas med, og det må også komme forslag til tiltak som gjør at vi kan få opp tempoet. For dette har ikke bare med vannforsyning å gjøre, dette har også i stor grad å gjøre med hygiene – med folkehelse, rett og slett.

For at det ikke skal være noen tvil om at Kristelig Folkeparti mener det vi har ment hele tiden, vil jeg anbefale min gruppe å stemme for lovforslaget, slik at det ikke er noen tvil om hvor vi står. Noe av kritikken har som sagt vært at dette lovforslaget overhodet ikke reflekterer noe av utfordringene. Det det kan føre til, er mer sakspapirer i kommunene. Det kan være at klageinstansene får noe mer å gjøre. Andre ting endrer det ikke på.

Men for at det ikke skal være noen tvil om hvor Kristelig Folkeparti står, vil jeg anbefale vår gruppe å støtte lovforslaget.

Michael Tetzschner (H) [10:55:28]: Jeg blir så begeistret når vi får et anslag av en rettspolitisk debatt her i den lovgivende forsamling, hvor noen av oss fremfører det synspunkt at det er bedre med nødvendige lover enn med unødvendige lover – hvis vi kan unngå unødvendige lover, så unngår vi byråkrati. Det er det vi har pekt på: Denne loven er ikke noen vinning annet enn å regulere et eierskap slik at det blir totalt udynamisk og hindrer lokale kommuner i å treffe samarbeidsordninger med eventuelt private vannverk, eller sale om, hvis de ønsker det. Nå låser Stortinget denne ordningen fast en gang for alle.

Siden vi var litt inne på det rettspolitiske her, har jeg lyst til å minne om at Justis- og politidepartementet har utarbeidet et «huskehefte» for hvordan man skal være en god lovgiver. Det er nok særlig utmyntet med tanke på dem som sitter og lager forslagene for oss i departementene, men det kan være verdt, også for oss, å slå opp på side 13 hvor det står:

«Valget av virkemiddel skal alltid bygge på en bevisst vurdering. En oppgave bør ikke forsøkes løst gjennom rettslig regulering uten at det på forhånd er vurdert om den ønskede effekten kan oppnås bedre eller enklere ved bruk av andre virkemidler.»

Det synes jeg er en betimelig påminning. Jeg vil gjerne også utfordre de resterende talere fra regjeringssiden til å definere noe sterkere: Hva er problemet? Hva er det man skal løse? Så kan vi kanskje få en mer meningsfylt diskusjon om løsningene i lys av en mer klar og presis problemdefinering.

Som en forlengelse av det jeg sa i mitt første innlegg, vil jeg få antyde at problemet er at norsk vann ikke holder et spesielt høyt nivå sammenlignet med andre land. Jeg har pekt på at det å være for opptatt av hvem som eier ledningsnettet, kan hindre en dynamikk og lokale samarbeidsformer, og at staten alltid har muligheten til å gripe inn hvis det skulle danne seg sentrale eller lokale monopoler gjennom prisregulering, og fremfor alt at man også bør benytte anledningen til å stille kvalitetskrav, og at de kanskje blir slappere hvis man tror at organisasjoner som ikke driver med fortjenesteformål, også er snillere og leverer bedre kvalitet for en lavere pris.

Det eneste jeg synes er et fremskritt med denne loven, er at man går over fra å kalle det «kloakkavgift» til å kalle det «avløpsgebyr». Vi vet alle at «avløp» er et litt penere ord for det samme, og at gebyr visstnok skal være hyggeligere å betale.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:58:41]: Takk for det. Jeg ble utfordret av min medrepresentant Tetzschner på slutten, og derfor tenkte jeg at det er høflig å svare på utfordringen.

Først vil jeg takke for en god debatt. Jeg synes det er litt befriende at man også har debatter i salen hvor man faktisk veier synspunkter opp mot hverandre, og at partier gjennom debatten også kan komme med nye anbefalinger når det gjelder stemmegivning. Det er ikke så ofte det skjer, men det er et gode at vi kan ha den type åpne debatter i stortingssalen som vi har hatt nå.

Til representanten Tetzschner: Grunnen til at vi nå vedtar denne loven, som det nå blir et bredt flertall for, er at vi ikke ønsker å ha en mulighet for at enkelte kommuner skal velge å selge sine vann- og avløpsnett, så det kommer kommersielle aktører inn i det norske vann- og avløpsnettet. Det å eie vann- og avløpsnett er et monopol, og en privat kommersiell aktør som da vil eie et nett, vil ha en altfor stor markedsmakt. Erfaringer fra andre land viser at det gir svært negative utslag, og derfor ønsker vi å vedta en lov nå for å forhindre at politikere fra Fremskrittspartiet og Høyre skal velge å gjøre det samme i Norge.

Heikki Holmås (SV) [11:00:01]: Jeg tegnet meg også samtidig med representanten Trygve Slagsvold Vedum bare for å si at jeg var glad for det innspillet og det innlegget til Kristelig Folkeparti, og for å svare på utfordringen fra både Fremskrittspartiet og Høyre i forhold til debatten – hva det er vi faktisk diskuterer i dag. Det ble påpekt at vi ikke diskuterer det store behovet som ligger i opprustning på grunn av etterslepet i vann- og avløpsverket. Nei, det er helt riktig. Det er ikke det vi diskuterer her i dag, fordi det ikke er det lovforslaget går ut på å diskutere. Lovforslaget går ut på å sørge for å knesette den situasjonen vi har i dag, som Michael Tetzschner kalte en udynamisk situasjon – at det er det offentlige som styrer infrastrukturen, fordi vi mener at dette er en grunnleggende infrastruktur som det er behov for å ta vare på i offentlig regi.

Da er det litt sent å komme løpende i det øyeblikket en får en haug med private aktører som kjøper inn, som Høyre og Fremskrittspartiet tok til orde for tidligere da privatiseringsbølgen var på sitt største i Europa, slik som Erik Solheim også var inne på. Da sprang man rundt og så på om man kunne selge ut til amerikanske aktører og leie tilbake igjen, og på den måten både frigjøre kapital og i tillegg i kommunal regi selge ut arvesølvet, og etterpå sette seg i en situasjon der man ikke har full styring over utviklingen av kloakken. Det er helt riktig. Erna Solberg ble på NHO-konferansen spurt om det var noe hun ikke kunne tenke seg å privatisere. Da sa hun Forsvaret, og så sa hun politiet. Mer turte hun ikke si på NHOs årskonferanse. Men vi har del ting vi mener det er riktig å ikke privatisere, og det er grunnleggende infrastruktur. Jeg har merket meg at en gammel hedersmann som Kåre Willoch fra Høyre også har vært tydelig på at det er en del typer infrastruktur som vi er nødt til å ta vare på og ha i offentlig regi av samfunnssikkerhetshensyn. Det er vi fra venstresiden og sentrum – altså Senterpartiet og nå Kristelig Folkeparti – dundrende enige om, og derfor mener vi det er riktig å beholde dette i offentlig regi.

Det er en stående vits som jeg mener å ha plukket opp fra Aftenposten eller et annet sted for en tid tilbake, at en kan se på gebyrene for vann og avløp i Oslo om det er valgår eller ikke. I valgår økte man ikke vann- og avløpsavgiften, og mellom valgår økte man vann- og avløpsavgiften. Jeg tror det er et betydelig poeng der. Det er ikke noe sexy å bygge ut vann- og avløpsnettet og kloakken, du får ikke valgskred bak deg hvis du går til valg på å sørge for å ruste opp kloakknettet i Oslo. Likevel er det helt nødvendig. Derfor er det bra dette er kommet i gang i en god del av de større kommunene, men vi har fortsatt et langt stykke å gå. Det kommer vi tilbake til, det har ministeren lovet oss.

Presidenten: Michael Tetzschner har hatt ordet to ganger tidligere i debatten, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Michael Tetzschner (H) [11:03:26]: Med all respekt for representanten Holmås vil jeg si at hans innlegg tjener som et utmerket eksempel på fullstendig statisk tenkning. Det kommunale, det offentlige og i og for seg også det private ledningsnettet har størst verdi hvis man tenker seg at drikkevannskildene ikke endres – at man fortsatt skal hente vannet fra overflatevann, hvilket ikke er anbefalt, og hvilket ikke er hovedløsningen i Europa. Hvis vi et øyeblikk tenker oss at man i Norge overveide å innføre et krav om at vannet skal hentes fra grunnen, vil ledningsnettet som det er investert i, og som er basert på de overflatekildene vi har, være lite verdt. Så kan man da tenke over om det blir bukk og havresekk når staten og kommunen skal ta stilling til et slikt kvalitetskrav i lys av de investeringene de selv har gjort, eller om de hadde holdt en riktig avstand hvis det var private som i større grad hadde investert i dette ledningsnettet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.