Teknisk test 17.–18. september

Tirsdag 17. og onsdag 18. september gjennomføres det tekniske tester av infrastrukturen i stortingssalen. I perioden vil blant annet talerlisten, nett-TV og førstesiden på  stortinget.no bli testet, og det kan oppleves aktivitet i disse.

Stortinget - Møte torsdag den 19. januar 2012 kl. 10

Dato: 19.01.2012

Sak nr. 2 [11:02:31]

Interpellasjon fra representanten Nikolai Astrup til miljø- og utviklingsministeren:
«Økosystemet som verdens artsmangfold utgjør, yter utallige og essensielle tjenester. Det er derfor avgjørende at vi forvalter det biologiske mangfoldet på en bærekraftig måte. Gjennom Konvensjonen om biologisk mangfold har verdenssamfunnet blitt enig om å stanse utryddelsen av arter, og under denne konvensjonen ble verdens land i Nagoya i 2010 enige om en strategisk plan for å oppnå dette målet innen 2020. Aichi-målene er en plan bestående av tyve delmål. Mange av dem vil være krevende å innfri i Norge uten betydelig endring i dagens politikk.
Hvordan ser statsråden for seg at Nagoya-planen skal oppfylles i Norge, hvilke dilemmaer ser han at vi møter i dette arbeidet, og hvilke tiltak og konkrete planer mener han må iverksettes for å innfri de forpliktelser som Norge påtok seg høsten 2010 og dermed sikre artsmangfoldet i Norge for kommende generasjoner?»

Talere

Nikolai Astrup (H) [11:03:44]: Det er hyggelig at det er såpass «mange» her når vi skal diskutere dette viktige temaet.

Naturmangfoldet er grunnmuren menneskene bygger samfunn og økonomi på. Robuste økosystemer, med stort mangfold av arter og gener, sikrer tilgangen til mat, rent vann og naturressursene vi utnytter for å bygge hus og skaffe energi. De gir opplevelser og livskvalitet og er en viktig del av kulturen i mange ulike samfunn. I Norge er vi utstyrt med en variert natur og et mangfold av livsformer det er viktig å ta vare på.

Økosystemet som verdens artsmangfold utgjør, yter utallige og essensielle tjenester. Det er derfor avgjørende at vi forvalter det biologiske mangfoldet på en bærekraftig måte. Det biologiske mangfoldet er bl.a. et viktig genetisk bibliotek for våre viktigste matplanter. Disse plantene er utviklet fra et fåtall svært produktive arter. Dersom viktige matplanter skulle bli truet av f.eks. sykdom eller klimaendringer, er det viktig at det finnes et bibliotek av ville planter som vi kan avle frem nye arter fra, og dermed unngå alvorlig fall i matproduksjonen.

Tjenestene vi får fra verdens økosystemer, er derfor utallige og livsviktige. Naturmangfold er den store variasjon av arter, genetisk variasjon og naturtyper som sammen danner brikkene i disse livsviktige økosystemene.

Menneskene har et grunnleggende ansvar for å forvalte naturen. Vi har en plikt til å bevare livsgrunnlaget vårt på en slik måte at vi overleverer kloden til våre etterkommere i minst like god stand som da vi overtok den. Naturen må derfor forvaltes med respekt, ut fra sin egenverdi.

Naturens mangfold er utviklet naturlig over lang tid og gjennom påvirkning fra sivilisasjonen. Det er en viktig oppgave å ta vare på naturens mangfold for kommende generasjoner. Dette skjer etter Høyres mening best gjennom en kombinasjon av vern og bærekraftig bruk.

Artsmangfoldet har gjennom hele jordens historie endret seg. Arter har forsvunnet, endret seg, og nye har kommet til. Dette er en naturlig del av evolusjonen av livsformer. Derfor forsvant bl.a. dinosaurene for 65 millioner år siden, og en rekke andre arter har forsvunnet som følge av at de ikke har klart å tilpasse seg endrede livsbetingelser på jorden. Denne utviklingen har alltid skjedd, og vil fortsette. Det som er alvorlig, er den utryddelse av arter som ikke er en del av den naturlige evolusjonen av livsformer på jorden, men som kommer i tillegg som følge av menneskelig aktivitet, og som pågår i et langt raskere tempo. Denne utryddelsen av arter er det vi må stoppe. Selv om det hersker ulike oppfatninger om hvor raskt utryddelsen av arter skjer, er det likevel viktig at det settes i verk tiltak for å bevare artsmangfoldet.

Gjennom konvensjonen om biologisk mangfold har verdenssamfunnet blitt enige om å stanse utryddelsen av arter, og under denne konvensjonen ble verdens land i Nagoya i 2010 enige om en strategisk plan for å oppnå dette målet innen 2020. Aichi-målene er en plan bestående av 20 delmål. Konvensjonen er viktig, men det viktigste er likevel hvordan man følger den opp på hjemmebane for å nå målene. Mange av delmålene vil være krevende å innfri i Norge uten betydelig endring i dagens politikk, og de stiller oss overfor en rekke dilemmaer og mulige konflikter.

Skal vi ta vare på truede arter, bør helst store naturområder få bli uberørt. Samtidig er det i et moderne samfunn behov for infrastruktur som veier og jernbane som berører uberørt natur og gjør nye områder tilgjengelig for den menneskelige sivilisasjon.

Et viktig verktøy for å ta vare på naturmangfoldet er naturmangfoldloven som Stortinget vedtok våren 2009. Loven gir felles rammer, prinsipper og regler for bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet. Høyre mener imidlertid at det var uheldig at regjeringen holdt sjøarealene utenfor loven ved at den ikke omfatter norsk sjøterritorium utenfor 12 nautiske mil fra kysten. Det er også i disse områdene behov for et verktøy, slik naturmangfoldloven er. Natur og dyreliv som befinner seg utenfor 12-milssonen, er potensielt like verdifullt som det som befinner seg innenfor denne grensen. Mange truede arter og viktige leveområder, slik som kaldtvannskorallrevene, er utenfor Norges landareal og derfor utenfor naturmangfoldlovens virkeområde.

Skal vi ta vare på utsatte arter, må vi ta vare på leveområdene til disse artene. Her er skogen det viktigste. 60 pst. av alle norske arter og 50 pst. av rødlistearter lever i skog, og en del skogtyper er dessuten på rødlisten. En rapport fra NINA konkluderer med at det er behov for å verne 4,6 pst. av norske skoger. Dette er en stor utfordring. Høyre mener at det er viktig å verne skog for å ta vare på det biologiske mangfoldet, og vi har i våre alternative statsbudsjetter de siste årene foreslått mer midler til bevaring av skog enn det regjeringen har foreslått. Likevel er det langt igjen før vi når et mål om å verne 4,6 pst. av det norske skogarealet. At det som mangler mest, er vern av lavtliggende høyproduktive, rike skoger i Sørøst-Norge, gjør ikke utfordringen mindre, siden disse skogene også er mest verdifulle for skogbruksnæringen.

Det er etter Høyres mening viktig at vi i arbeidet for å bevare våre mest verdifulle skogsområder unngår å komme i konflikt med skognæringen. Jeg vil gi honnør til skognæringen fordi den i det store og hele tar miljøansvar og driver innenfor de rammene bevaring av viktige naturområder setter. Naturverdiene i Norge har blitt utviklet og ivaretatt gjennom varsom lokal bruk, også fra skognæringen. Derfor reagerte vi da det i Miljøverndepartementets budsjettproposisjon for 2012 var enkelte formuleringer som mistenkeliggjorde skogbruket. Ved nærmere spørsmål fikk vi heldigvis bekreftet fra departementet at det ikke var slik ment.

Skal vi komme videre i vernearbeidet, må vi spille på lag med skogbruket. Derfor er det viktig å videreføre den linjen regjeringen Bondevik II la opp til, med at frivillig vern skal være en hovedstrategi i vernearbeidet. Dette vil imidlertid kunne medføre store utgifter over statsbudsjettet – ikke minst når man skal verne skogsområder som har høy alternativ verdi. I dag er det budsjettbevilgninger – og ikke mangel på verdifulle arealer som skognæringen tilbyr – som er den viktigste begrensningen når det gjelder å verne større arealer. Samtidig er det viktig med en god kartlegging som gir en god og fullstendig oversikt over hvor de biologisk mest verdifulle områdene befinner seg.

En del viktige og verdifulle skogsområder er naturlig vernet. Gjennom å være fysisk vanskelig tilgjengelig for skogsdrift har de fått utvikle seg naturlig, og er leveområde for en rekke verdifulle arter. Miljøbevegelsen har i lang tid pekt på støtten til bygging av skogsbilveier og skogsdrift i vanskelig terreng, som gjør artsrike skoger tilgjengelig for hogst og utbygginger og fragmenterer områder. De siste 20 årene har veier til jord- og skogbruket vært den viktigste årsaken til tap av uberørt natur. Det er 48 000 km skogsbilveier og 50 000 km traktorveier i Norge – da tar jeg ikke med riksveiene – og det er lenger enn det offentlige veinettet.

Regjeringen Bondevik II fjernet subsidiene til skogsbilveier, slik at områder som var naturlig utilgjengelig for skogsdrift, fortsatt ville være det. Dessverre har dagens regjering gjeninnført denne miljøpolitisk skadelige subsidien. Å fjerne subsidiene til ulønnsomme skogsbilveier er et miljøtiltak som ikke koster noe, men tvert imot både lønner seg økonomisk og tjener miljøet.

Et annet dilemma er at vern av skog kan komme i konflikt med andre viktige miljømål, slik som å redusere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Trevirke som blir brukt som materialer i husbygging, binder CO2 i mange år fremover. Lar vi i stedet være å hugge, men lar skogen råtne på rot, vil det gi viktige leveområder for mange truede arter. Men samtidig vil skog som råtner, slippe ut CO2 og dermed bidra til klimautfordringen.

Hurtigvoksende sitkagran kan binde store mengder CO2, men samtidig er dette en fremmed art der vi ikke vet konsekvensene for det biologiske mangfoldet dersom vi lar den spre seg ukontrollert i nye områder.

Vern kan også gi grunnlag for konflikter mellom sentrale og lokale myndigheter. Høyre mener at det er viktig å kombinere vern med hensynet til lokal næringsutvikling og levekår. Vi må sikre lokal forankring og støtte til vernearbeidet for å skaffe legitimitet i befolkningen. Det er nødvendig å gi lokale styresmakter i kommuner med mye vern større mulighet til å påvirke egen utvikling. Når ulike statlige eller fylkeskommunale myndigheter følger sine primæransvarsoppgaver, kan summen arealmessig bli vanskelig for enkelte kommuner. Etter årtier hvor naturområder er blitt forvaltet gjennom stort sett varsom lokal bruk, oppleves vern/arealutnyttelse flere steder i landet som et konfliktområde mellom lokale myndigheter og sentrale myndigheter. Dette gjelder i særlig grad kommuner med store vernede områder, som samtidig preges av fraflytting og ønsker om aktiv lokal næringsutvikling for å etablere nye arbeidsplasser og være attraktive for tilflytting. Det er derfor viktig at man samtidig som man sikrer at verdifulle naturområder blir ivaretatt, gir muligheter for lokal næringsutvikling som ikke kommer i konflikt med verneformålet.

En annen problemstilling er hvordan man kan vite om målene er oppnådd. Man regner med at det i dag finnes 1,6 millioner forskjellige arter på jorden, hvorav de fleste er insekter. Det er ikke lett å måle tilstanden for alle disse.

Alt dette gir dilemmaer som jeg håper statsråden kan bidra til å belyse – i hvert fall delvis – i løpet av denne debatten. Hvordan ser statsråden for seg at Nagoya-planen skal oppfylles i Norge, hvilke dilemmaer ser han at vi møter i dette arbeidet, og hvilke tiltak og konkrete planer mener han må iverksettes for å innfri de forpliktelser som Norge påtok seg høsten 2010, og dermed sikre artsmangfoldet i Norge for kommende generasjoner?

Jeg tror vi kan være enige om at det ikke blir enkelt. Desto viktigere er det å ta debatten om hvordan det skal gjøres, og hvordan hensynet til videreutvikling av sivilisasjonen best balanseres mot hensynet til å bevare det biologiske mangfoldet.

Jeg ser frem til et konstruktivt ordskifte.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Erik Solheim [11:13:36]: La meg først takke Nikolai Astrup for en veldig viktig interpellasjon. La meg si at det noe slappe oppmøtet fra Stortingets side avspeiler vel heller det grunnleggende problemet at våre barn og barnebarn ikke har stemmerett. Det er iallfall ikke viktigheten av temaet som man kan måle på antall ansikter som følger debatten.

Det er tre viktige og veldig avgjørende grunner til at vi er nødt til å ta vare på naturmangfoldet. La meg kalle den første den filosofiske/religiøse grunnen: Hvem er vi? Er vi den generasjonen som har rett til å ødelegge store deler av kloden og dermed livsgrunnlaget for kommende generasjoner? Det andre er sammenhengen i naturen: Ved å ødelegge, drepe, utrydde en art har det ofte veldig store konsekvenser for andre arter som er avhengig av den ene arten. Det tredje forholdet er: Det er også en økonomisk dimensjon i dette. Mange arter kan vise seg å ha økonomisk betydning, som mat, medisiner eller hva det måtte være, for menneskene, som man ikke kjenner i dag. Og det som er utryddet, vil det være mye vanskeligere å kunne bruke i framtiden.

Naturmangfold går tapt i høyt tempo. Hver tiende dyre- og planteart på jorden kan være historie om 25 år ifølge noen forskere. Andre snakker sågar om faren for en masseutryddelse av arter, en parallell til den som skjedde da dinosaurene døde ut for 65 millioner år siden, eller enda større masseutryddelser, som har vært tidligere.

Den største enkelttrusselen mot artene er at artenes leveområder forsvinner. I Indonesia ser vi hvordan orangutangens leveområder forsvinner som følge av skogshogst, og til slutt er det ikke områder igjen hvor den kan leve med mindre noe gjøres. Andre trusler er klimaendringer, overhøsting, forurensing og spredning av fremmede organismer. De aller fleste av disse handlingene er jo ikke gjort av ondskap av noen, men det er summen av mange enkelthandlinger – ofte enkelthandlinger gjort med gode, hederlige og skikkelige motiver – som truer naturen.

I 60 pst. av økosystemene er verdiene av tjenestene vi får, nå svekket ifølge FN-rapporten Global Biodiversity Outlook.

Naturindeksen for Norge fra 2010 viser at tilstanden i norsk natur grunnleggende sett er god, at den i hovedsak blir bedre, men med en del vesentlige unntak. En hovedgrunn til at den blir bedre, er at industriforurensningen er et dramatisk redusert problem.

Det gledelige som skjedde i Nagoya under toppmøtet, var at FN og verden ble enige om et nytt globalt mål, nemlig å stanse tapet av naturmangfold innen 2020. Dette ble kalt Aichi-målene, etter provinsen der den store byen Nagoya ligger. Det er mål i 20 punkter.

Interpellanten spør om hva regjeringen vil gjøre for å sette disse ut i livet. La meg da gå gjennom en del av de viktigste målene, men det viktigste er selvfølgelig at vi vil lage en nasjonal handlingsplan i tråd med Nagoya-protokollen for å utvikle en ny politikk på dette området i tett dialog med de viktigste berørte sektorer, som landbruk, industri, fiskeri, olje, samferdsel, osv.

Norsk miljøpolitikk ble i 2010 evaluert av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling i Europa, og vi fikk jevnt over god omtale. Vi må vel kunne sies å være blant de aller beste. Rapporten sier også at skogvern, som interpellanten var inne på, og vern av prioriterte arter og leveområder bør styrkes ytterligere, og at naturmangfoldloven, som fikk veldig god omtale, bør integreres bedre i de ulike sektorene.

Naturmangfoldloven er det viktigste redskapet for å ta vare på natur i tråd med Nagoya-målene. Jeg er enig med interpellanten her også i at vi må ha områdevern, hvor vesentlige områder vernes i sin totalitet. Den største trusselen mot natur ligger i ikke-bærekraftig bruk av natur i områder som er utenfor verneområdene. Så det å få til en bærekraftig bruk av naturen i de tettest befolkede områdene i Norge er kjerneoppgaven hvis vi skal nå Nagoya-målene.

Et av Nagoya-målene – Aichi-målene – er at innen 2020 skal utrydding av kjente, truede arter være forhindret. Naturmangfoldloven legger til rette for å ta vare på dem. De fem naturtypene slåttemark, slåttemyr, kalklindeskog, hule eiker og kalksjøer har allerede fått status som utvalgte naturtyper. Flere vil komme. Åtte arter er utpekt som prioriterte arter: dverggås, svarthalespove, elvesandjeger, eremitt, klippeblåvinge, honningblom, rød skogfrue og dragehode. Dragehodet er et veldig morsomt eksempel. Det er en art som finnes ved Oslofjorden, hvor det er et innsekt som lever på denne blomsten. Den finnes bare i Norge – ingen andre steder i verden – og det er samspillet mellom insektet og blomsten som gjør dette helt unikt. Dragehodeglansbillen kan bare leve på dragehodet i det kompliserte, fantastiske underverket som naturen er. Det finnes naturligvis mange sånne eksempler globalt sett, men vi må ta vare på dragehodet og dragehodeglansbillen.

Et annet av Aichi-målene er at innen 2020 skal man ha et bedre kunnskapsgrunnlag om naturmangfold, og kunnskapen skal deles og anvendes. Dette har det vært tatt tak i på mange ulike vis de siste årene. Naturindeksen som ble lansert i 2010 som en oppfølging av Soria Moria-erklæringen, gir et overordnet bilde av hvordan det står til med norsk natur og de store økosystemene. Norge er det første landet i verden som innfører en offisiell naturindeks. Neste naturindeks vil komme i 2015, og vi vil da kunne måle om tilstanden blir bedre, eller om tilstanden blir forringet.

Norge har vært en sterk pådriver for å få på plass FNs naturpanel som en parallell til FNs klimapanel. Vi har tilbudt å opprette et delsekretariat for dette i Trondheim, og hensikten er å sikre den beste internasjonale kunnskapsoppbygging og kompetanse på naturområdet som parallell til klimaområdet, for å vite hva det er riktig å gjøre.

Den norske rødlisten for arter og rødlisten for naturtyper, som er utarbeidet av Artsdatabanken, viser de ulike artenes og naturtypenes risiko for utdøing og dermed hvor det er viktigst å sette inn tiltak.

Et noe mer omstridt tiltak er norsk svarteliste for fremmede organismer. Man kan også gå inn og se på organismer som ikke har en historie i Norge, og som ikke naturlig har kommet til Norge, men som ofte er brakt hit av mennesker – ikke nødvendigvis av onde hensikter – på ulike vis, og hvilken trussel disse artene kan utgjøre for det tradisjonelle naturgrunnlaget i Norge. Arbeidet med denne svartelisten fikk nylig rosende omtale i Science Daily, som skriver: «First Norway, then the world?»

Det er selvsagt ikke noen absolutt fasit på hva som er en fremmed organisme, i og med at organismer beveger seg over tid og rom, men det er likevel verdt å se på når innførsel av en ny organisme, enten det skjer naturlig eller ved menneskelig hjelp, får drastiske konsekvenser for norsk natur. Den debatten vil pågå, dette er et viktig arbeid.

Skog er viktig, som interpellanten sier. Stoltenberg II-regjeringen har vernet mye skog, inkludert viktige områder som Trillemarka og Holmvassdalen, men jeg er glad for å se at Astrup ønsker å være en pådriver for mer skogvern. Vi har en større artsrikdom i Norge i skogen enn f.eks. på fjellet, og frivillig skogvern er den viktigste veien framover på det området, som også interpellanten sier. Jeg er også ytterligere enig i at det her er viktig med en tett dialog med skognæringen. Ingen i Miljøverndepartementet mener at skognæringen er en håpløs næring som må bekjempes, eller noe lignende. Den er en viktig medspiller som har gjort mye bra, men som, akkurat som oppdrettsnæringen som vi diskuterte tidligere i dag, må ha et konstant press og en tilskyndelse til å gjøre tingene på en bedre måte.

Så sier Nagoya-vedtaket at minst 17 pst. av land og ferskvann skal være vernet eller beskyttet gjennom effektive arealbaserte bevaringstiltak innen 2020. I hav- og kystområder er målet 10 pst.

Norge har vernet 16 pst. av sitt landareal som nasjonalparker eller andre typer verneområder. Så langt har det meste som er vernet, vært fjell, mens det er i den mest produktive naturen i og rundt de store byene – folk har bosatt seg der nettopp fordi naturen var mest produktiv der – vi har den største trusselen om artsutryddelse, og det er der det nå er viktigst å få til en bærekraftig bruk av naturen. Jeg deler også interpellantens syn, at det er viktig å se på verneområder til havs. Norge er en stor kystnasjon.

Det som vakte mest strid i Nagoya, var spørsmålet om genressurser og utbytte fra genressurser. Der var jeg også en av tilretteleggerne for avtalen som vi heldigvis fikk på plass, og som nå gjør at opphavsland får en mulighet til å ha inntekter fra bruk av egne genressurser. Det vil gjelde Norge, men i og med at vi ikke har på langt nær så mange genressurser som land som Brasil eller Indonesia, er det selvsagt en rett som er langt, langt viktigere for de landene med størst tilgang til genressurser, kanskje aller mest for de aller fattigste utviklingsland i Afrika, som har små muligheter til å beskytte seg etter tradisjonelle metoder.

Jeg må også nevne at regjeringen har satt ned et offentlig ekspertutvalg om verdiene av økosystemet, under ledelse av Stein Lier-Hansen. Det er for å sikre at man tar hensyn til økosystemene i den daglige planlegging i stat og i næringsliv.

La meg avslutte der interpellanten startet. Det vi trenger mer av, er det vi kan kalle den tradisjonelle bondemoralen, at vi ser på oss som samfunn på samme måte som man tidligere gjorde på en gård: Jeg overleverer denne gården til min sønn – nå er det også min datter, men sånn var det ikke i gamle dager – jeg overleverer samfunnet til neste generasjon i samme eller i bedre stand enn da min generasjon mottok det.

Presidenten: Presidenten kan opplyse at denne debatten spres internt på huset – og også utenfor huset – gjennom lyd og bilde. Så det er nok flere som følger denne debatten enn de som er til stede i salen.

Det blir kanskje litt flere i salen litt senere i dag.

Nikolai Astrup (H) [11:24:07]: Vi får håpe det er mange som følger debatten også utenfor salen.

Statsrådens innlegg viser at det er bred grad av enighet om intensjonene på dette området. Vi er alle – jeg tror jeg kan snakke på vegne av alle partiene i Stortinget – opptatt av å bevare det biologiske mangfoldet i Norge. Men det er klart at våre barn, som statsråden var inne på, ikke kommer til å måle oss på våre gode intensjoner, men på vår evne til å levere resultater.

Det er veldig positivt at regjeringen kommer til å legge frem en nasjonal handlingsplan for hvordan Aichi-målene skal følges opp. Det hadde vært interessant om han også kunne si noe om når vi kan forvente at den kommer til Stortinget. Vi vet jo at det er kort tid til 2020. I likhet med klimautfordringen er dette en utfordring som det haster å gjøre noe med.

Statsråden var kanskje ikke i så stor grad inne på de dilemmaene som vi møter hver eneste dag, enten det er i bedrifter, i kommuner eller andre steder, når man i det ene øyeblikket har et legitimt ønske om å skape arbeidsplasser og bidra til utvikling, og man på den andre siden risikerer å gjøre det på bekostning av artsmangfoldet. Om han kunne si litt mer om det, synes jeg det hadde vært bra.

Men det han var inne på, som er interessant, er at det viktigste og rikeste biologiske mangfoldet er i områder der det bor flest mennesker. Dette gjør det enda mer krevende å nå de målene vi har satt oss. Spørsmålet til statsråden må jo også være om han mener at regjeringen kan gjøre mer for å bidra til å sette kommunene i stand til å gjøre mye av den jobben som kommunene bør og skal gjøre på dette området.

Så vil jeg i og for seg slutte meg til at vi har en god naturtilstand i Norge. Det betyr ikke at den ikke kan bli bedre. Det betyr heller ikke at den ikke kan bli verre. Politiske valg avgjør det.

Så er jeg til slutt også glad for at statsråden er enig med Høyre i at skognæringen ikke er annet enn en god alliert i kampen for å ivareta artsmangfoldet. Vi vet at svært mange av de artene som står øverst på listen over arter som vi skal ta vare på, lever i skog. Derfor er det viktig at vi fortsetter samarbeidet med skognæringen, og at de tar det ansvaret som de skal ta.

Statsråd Erik Solheim [11:27:19]: Det området vi snakker om nå, er et av de områdene der det har skjedd mest under den rød-grønne regjeringen – jeg har gjennomgått en serie av de tiltakene som er satt i verk – men det er også et område der det må skje ytterligere ting framover.

Jeg tror vi trenger flere ting. Vi trenger – hva skal en kalle det – et mer tydelig politisk, filosofisk ståsted for å kunne skape større forståelse for i praksis å følge ideen om at vi overlater kloden til neste generasjon og kommende generasjoner i samme stand eller i forbedret stand i forhold til hva den var da vi overtok den – det jeg kaller den tradisjonelle, gode, gamle, norske bondemoralen, som har eksistert i de fleste andre samfunn også. Å få det overordnede perspektivet ut ville være en stor hjelp, for det er jo å måle de daglige beslutningene mot denne type rettesnorer som vil hjelpe oss.

Så må vi ha et sterkt blikk på hvordan økonomiske og miljømessige beslutninger peker sammen. For det største problemet vi har, er det enkle at mens fortjenesten ved å ødelegge natur som regel er privatisert, er kostnadene ved å ødelegge natur som regel sosialisert. Det vil si at en enkeltperson, en bedrift eller for den del et land kan ha økonomisk gevinst av å ødelegge natur, mens kostnadene ved det betales av skattebetalerne, samfunnet totalt sett eller kommende generasjoner. Det gir overhodet ikke mening at man i en kalkyle over kostnader og ulemper ikke tar med ødeleggelse av natur. Verden av proppfull av eksempler på hvordan bedrifter, stater og enkeltpersoner har ødelagt natur for enorme beløp for å oppnå svært små økonomiske gevinster. Et klassisk eksempel som ofte trekkes fram, er rekefarmer i sørlige Thailand, med enorme økologiske konsekvenser og store kostnader. Gevinsten for dem som drev med det, var der, men den var veldig liten. Også i Norge vil man kunne se mange eksempler på at kostnadene er sosialisert, fortjenesten er privatisert. En av hensiktene med å sette ned dette utvalget, som ledes av Stein Lier-Hansen, er å se på hvordan man kan få et bedre samspill mellom økonomiske og miljømessige faktorer. Her er det også en veldig god dialog, f.eks. med Storebrand, som er et stort norsk selskap som har vist stor interesse for dette.

Kommunene må settes bedre i stand til å håndtere disse utfordringene. Vi ga hver kommune en ansvarsart som en oppfølging av dette. En del kommuner har ikke gjort noe med det, en god del kommuner har gjort en god del, og noen kommuner har gjort fantastisk mye med det. Men det er klart at det er ulik grad av ressurser her. Det å bygge opp miljøkompetansen i kommunene og å gjøre det lettere for kommunene å tappe av miljøkompetansen til fylkeskommunen, fylkesmannen og andre statlige etater er et helt avgjørende tema.

Når det gjelder skogbruksnæringen, blir forholdet til den det samme som til oppdrettsnæringen og andre næringer. Alle næringer trenger press for å gå stadig videre mot miljømål, men det må skje i dialog med næringen.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Erling Sande (Sp) [11:30:35]: Det er ein viktig debatt representanten Astrup lyfter. Eg trur òg at engasjementet er større enn det som oppmøtet i salen nødvendigvis viser – sjølv om vi må ta til etterretning at vår art er representert av individ med ulik politisk avskygging.

Mangfaldet er viktig, som Astrup sa. Naturmangfaldet er viktig, det er viktig for mat, det er viktig for naturmiljø, det er viktig ikkje minst som genetisk bibliotek, som blei nemnt av representanten, og det er viktig å bevare for å oppfylle det som det blir referert til i den gamle bondetanken, nemleg dette med å overlate jorda i minst like god tilstand som ein sjølv overtok ho i. Det er gledeleg at så mange også tek opp igjen dette. Dette er jo ei av dei eldste formuleringane i Senterpartiets program, men det er også ein tanke som heldigvis har støtte langt utover det.

Sjølv om den politiske semja er brei, veit vi at det biologiske mangfaldet er trua. Klimaet vårt er i endring. Det blir varmare på kloden vår, og ikkje alle artar er like tilpassingsdyktige når det gjeld det. I dei verst tenkjelege scenarioa som FNs klimapanel opererer med, viser ein til eit mogleg tap av mangfald av artar på opptil 40 pst., og det er uhyre dramatisk. Det er rett nok «worst case»-scenario, men alle scenario medfører ein fare for tap av biologisk mangfald.

Derfor er klimadebatten ein av dei viktigaste debattane også når det gjeld biologisk mangfald. Vi refererer ofte til den debatten og koplar han til vår arts sjanse for å overleve – eller til den trusselen klimaendringane betyr for menneske. Men det er jo i høgste grad ein trussel – og kanskje ein langt større trussel – for mange andre artar på jorda vår. Derfor er både aktiv klimapolitikk og god arealbruk, som her er nemnde, viktige svar på korleis vi tek vare på det biologiske mangfaldet.

Svært, svært ofte blir svaret over alle svar vern. Eg har lyst til å dvele litt ved det, for det er ikkje alltid sånn at vern er svaret. I nokre tilfelle er vern ein god reiskap, men det er direkte underkommunisert at veldig mange artar – og trua artar, ikkje minst i vårt land – lever ikkje på grunn av vernet, men på grunn av ei aktiv forvalting av areal. Gjennom eit levande kulturlandskap sikrar vi nær 30 pst. av raudlisteartane våre overleving.

Viss Høgre verkeleg ynskte å bidra med omsyn til det biologiske mangfaldet, burde ein jo sjå på korleis ein best mogleg kunne utforme politikken sin for å sikre det kulturlandskapet i framtida. Og eg vil seie: Der har partiet Høgre ein lang, lang veg å gå.

I altfor stor grad i desse debattane lyfter ein fram nokre artar framfor andre artar som – kva skal eg seie – fasiten nesten på det biologiske mangfaldet. Det ser vi igjen i sentrale media, vi ser det igjen i debattar i denne salen, vi ser det igjen i engasjementet til enkelte naturvernorganisasjonar. Og det er det ein grunn til, trur eg. Det er i alle fall sånn at eg tvilar på at vi får oppleve at det står demonstrantar på plassen utanfor Stortinget med skilt som seier «La svartkurla leve!» eller «Ta vare på parykknoppurten!» – dessverre. Men viss ein meiner alvor med å ta vare på biologisk mangfald, skulle vel det bety at alle artar er like mykje verde i mangfaldet vårt, dvs. at ein ulv skulle vere like mykje verd som ein sjeldan lavart eller ei sjeldan urt? Sånn er det ikkje. I staden er debatten ofte prega av ei avansert form for diskriminering av artar, der store artar med mykje hår og kjøt på menyen er betydeleg meir i fokus enn det andre artar er.

Til slutt: Statsråden har på ein god måte gjort greie for det breie arbeidet som regjeringa gjer for å ta vare på mangfaldet av artar. Som regjeringsparti støttar Senterpartiet dette arbeidet. Samtidig er det sånn at i dette arbeidet er det også ei semje utover regjeringspartia i Stortinget, der eg opplever eit breitt engasjement kring dei tema som interpellanten lyfter.

Borghild Tenden (V) [11:35:51]: Jeg vil også takke interpellanten, som reiser denne viktige saken.

Naturmangfold er grunnmuren menneskene bygger samfunn og økonomi på. Derfor er det dramatisk for livet på kloden når mangfoldet av arter utryddes i et tempo som er minst tusen ganger så raskt som det som er naturlig. Robuste økosystemer, med stort mangfold av arter og gener, sikrer tilgangen til mat og rent vann – naturressursene vi utnytter for å bygge hus og skaffe energi.

De fattige av verdens befolkning er de som rammes først og mest direkte når naturmangfoldet forsvinner. Ødeleggelse av naturlige buffere som økosystemene utgjør, forsterker virkningene av naturkatastrofer som tørke, flom og flodbølger. Ifølge en rapport fra Naturvernforbundet er dette katastrofer som årlig rammer 270 millioner mennesker og forårsaker 124 000 menneskers død. Degraderte og forurensede økosystemer er den viktigste årsaken til at 900 millioner mennesker mangler rent drikkevann. Samlet er verdien av økosystemtjenestene globalt anslått til 21 000–27 000 mrd. dollar.

Men også i Norge har vi langt igjen før naturmangfoldet er trygget. På den norske rødlisten fra 2010 er det ført opp 4 599 arter, hvorav 2 398 er truet og 1 284 nær truet.

Viktigst for naturmangfold i Norge er endringer i hvordan områder brukes. Utbygging av naturområder uten at det tas hensyn til naturmiljøet, gjør at dyr og planter fortsatt er truet. Det lønner seg ofte for kommuner og bedrifter å ødelegge natur fremfor å ta vare på den. Utbygging av et hyttefelt, en vei eller en kraftstasjon gir inntekter både til kommuner og bedrifter, uten at kostnadene ved naturødeleggelsene er synlige.

Det er ingen partier som går til valg på å redusere det biologiske mangfoldet, kanskje med unntak av de store rovdyrene våre. Men nedbyggingen kommer som en konsekvens av en mengde mindre vedtak om f.eks. infrastruktur og næringsutvikling, som også interpellanten utfordret miljøvernministeren på. Dette kan i visse tilfeller skyldes mangel på fagfolk og kompetanse i kommunene. Det er derfor Venstre ønsker større og mer robuste kommuner. Men like ofte er det ulike hensyn som stilles opp mot hverandre. Da taper dessverre naturmangfoldet, bit for bit.

Det er mange tiltak som kan settes i gang mot dette. Venstre har foreslått noe i sitt alternative budsjett, som økt skogvern og mer til opprydding av norske fjorder, men det er også rom for flere initiativ. En god start er å si nei til nye utslippstillatelser, som for avfall og miljøgifter, som skader naturmangfoldet. Et annet åpenbart tiltak vil være å opprette de første petroleumsfrie områdene.

Avslutningsvis: Listen over tiltak er svært lang, og det vil ta altfor lang tid for meg å gå systematisk gjennom alle tiltakene under hvert av de 20 målene i strategisk plan fra Nagoya, men jeg vil utfordre miljøvernministeren på ett tiltak, som også interpellanten var inne på i sin innledning: Mener miljøvernministeren at det er sunn fornuft å bruke offentlige ressurser over statsbudsjettet på støtteordninger som er direkte skadelige på naturmangfoldet, som f.eks. bygging av skogsbilveier og drift i vanskelig terreng og CO2-fritak for fiskerflåten? Dette er saker Venstre er opptatt av, og som vi jevnlig får pepper for her i Stortinget.

Aksel Hagen (SV) [11:40:07]: Som primært en lyttende vara for Snorre Serigstad Valen gjorde den første interpellasjonsdebatten meg litt deprimert, mens denne mangfoldsdebatten syns jeg er svært oppløftende og interessant. Depresjonen i forrige debatt, som alt i alt var en god og lærerik debatt for meg, skyldtes litt det «sluttet-orden-idealet» som bl.a. Frank Bakke-Jensen argumenterte for. Jeg tror nemlig mye mer på mangfold – og da over på denne debatten.

Jeg er rett og slett imponert over både å lese og høre Nikolai Astrup. Det var et politisk veldig sterkt innlegg, som, som sagt, imponerer meg og inspirerer meg i det videre politiske arbeid, ikke minst i mitt eget hjemfylke, Oppland, der vi ofte kommer opp i dilemmaer – og det ordet har blitt brukt i tidligere innlegg her – som nettopp går på denne problematikken.

Dette er et svært vanskelig tema, og jeg tror at en årsak til at så få av oss er i salen, er nettopp at det er såpass vanskelig å bli konkret på dette, og da er det litt lett å skygge unna. En problematikk, som allerede har blitt tatt opp, går på bruk/vern. Jeg tror det er helt riktig å si at vi i hvert fall tidligere har ment at det har vært et skarpere motsetningsforhold mellom bruk og vern enn det som nødvendig er, også i denne mangfoldsdebatten.

Et annet dilemma, som jeg syns er enda vanskeligere og ofte gir enda dårligere debatter ute i kommuner og fylker, er debatten mellom statlige og kommunale myndigheter, som ikke minst har to dimensjoner i seg: Hvem er den verste når det gjelder å true biologisk mangfold? Er det statens arealbruk og statens disposisjoner som er det største problemet, eller er det det de ulike kommuner og fylkeskommuner gjør? Et argument fra en kommunerepresentant er gjerne av typen: Staten sjøl legger ingen begrensninger på f.eks. sin nedbygging av dyrka mark eller bruk av annen natur ved statlig vegbygging, mens en sjøl som kommune har veldig strenge regimer for langt mindre arealbruksendringer.

En annen debatt, som også har med stat/kommune-forholdet å gjøre, går på hvem som er best egnet eller mest kompetent til nettopp å kunne bestemme hva som er fornuftig arealbruk i kommunen sin. Jeg ser at det er vanskelige debatter, men det blir ofte dårlige debatter, der en i stor grad skylder på hverandre mer enn at en blir enige om hvordan en skal hjelpe hverandre til en anstendig arealbruk framover.

Det å kunne få løftet dette mer kraftig opp og fram, som flere har vært inne på, tror jeg kanskje har noe med måten vi måler samfunnsendring på, måten vi måler det på om vi syns at samfunnsutviklinga går i riktig retning. Vi har jo hatt en veldig interessant debatt, syns jeg, omkring hvor egnet endringer i bruttonasjonalproduktet er som målemetode. Her har vi fått spennende innspill på at vi burde trekke inn lykke – ikke minst Kristelig Folkeparti har vært veldig flinke til å trekke opp det som en interessant debatt. En kan jo da lure på i denne debatten om ikke nettopp utviklinga i biologisk mangfold også burde være nærmest et kriterium for å se hvordan vi lykkes med samfunnsutviklinga vår. Grunnen til at jeg sier dette, er at jeg tror vi på mange måter har en samfunnsutvikling både i Norge og verden for øvrig som er problematisk i forhold til å oppnå de djerve mangfoldsmålene våre. Så det er nok på mange måter en liten paradigmeendring vi må være på jakt etter her, mer enn liksom småpent å flikke på det samfunnssystemet som vi alle er en del av. Noe mer avansert metodikk rundt å få registrert dette og sett dette i sammenheng med samfunnsutviklinga for øvrig tror jeg kan være ett bidrag til å løfte dette mer opp og fram på dagsordenen.

Så til noe som har vært nevnt av flere. Hvis vi går ned på det kommunale nivå, tror jeg bestemt – og det må jo en som er medlem av KUF-komiteen tro på – at kompetanse er veldig viktig. Jeg er overbevist om at det er for dårlig kompetanse faglig, men ikke minst blant kommune- og fylkestingspolitikere på dette temaet. Og når du ikke har kompetanse, er det også vanskelig å bli politisk god og klok på det samme temaet.

Oskar J. Grimstad (FrP) [11:45:23]: Naturmangfoldloven fekk brei tilslutning då han blei vedteken her i Stortinget.

Som interpellanten peika på i innleiinga si, er naturmangfald og økosystem viktig for livsgrunnlaget for svært mange. Eg hadde gleda av å ta del på møtet i Nagoya i Japan i 2010 og lytta til den presentasjonen og debatten som var rundt dette temaet. Det er mange utfordringar. Men ei av dei store utfordringane er mangelfull kartlegging av naturmangfaldet vårt. Dette gir spelerom for feil – og uhensiktsmessige – konklusjonar i balansen mellom det moderne samfunn og naturmangfaldet.

Som interpellanten peikar på, er også skogen ein svært viktig del av naturmangfaldet. Frivillig vern av skog har vi sett fleire gode eksempel på. Skognæringa har vore, og vil vere, ein positiv bidragsytar til frivillig vern. Men, som representanten Sande peika på, er ikkje alltid vern det rette verkemiddelet. Balansen mellom naturmangfald og varetaking av det, og næringsaktivitet er også avgjerande og kan vere med og bidra til å oppretthalde naturmangfaldet, for ofte kan vi sjå at vern bidreg til gjengroing og er til skade for verneformålet. Vi ser når det gjeld hundremetersbeltet i strandområda, ei brei gjengroing av desse områda, fordi dei ikkje blir brukte slik som tidlegare. Vi ser fornminne, vi ser røyser som er gjengrodde – som rett og slett ikkje er synlege lenger på grunn av gjengroing. Naturmangfoldloven og ei rekkje andre forskrifter kan faktisk brukast i ein slik samanheng – i kommunal eller fylkeskommunal samanheng – og gjengroing blir også der eit stort problem.

Dynamiske samfunn med store krav til effektivitet treng eit løysingsorientert regime, og endra arealbruk blir ofte stoppa grunna viktig naturmangfald – som er grunngivinga som blir brukt av byråkratiet. Jau, det kan nok vere viktig, men spørsmålet er om det er trua. Vi ser også at omgrepet «trua» vil bli brukt. Men definisjonen av desse omgrepa er det høgst relevant å ta ein debatt om, for dei blir brukte på ein slik måte at ein ikkje forstår og aksepterer grunngivinga.

Når det gjeld lovverket, er det viktig med legitimitet, og det er avgjerande for at ein skal nå dei måla ein har sett seg. Det gjeld òg for naturmangfoldloven – ein viktig lov, som også Framstegspartiet var oppteke av skulle bli vedteken.

Nikolai Astrup (H) [11:48:46]: La meg først få lov til å takke alle som har deltatt i debatten.

Jeg synes det har vært mange gode innlegg, og det har vist at det er bred enighet om intensjonene. Så gjenstår det jo selvfølgelig å se om vi også klarer å enes om konkrete tiltak, både i denne sal og ute i kommunene.

Det har vært reist noen problemstillinger som jeg har lyst til å kommentere. Representanten Sande hadde et lite stikk til Høyre om vår landbrukspolitikk. Jeg vil jo replisere til ham at det er vel aldri så sterk sentralisering og omstrukturering i landbruket som når Senterpartiet sitter ved makten, og det er ikke intensjonen med hans politikk, vil jeg tro. Vår politikk derimot er en politikk som også er god for landbruket. Men han brakte opp et poeng om at vern ikke alltid er svaret. Det er vi helt enige om. Jeg vil understreke at fra Høyres side er det snakk om frivillig vern, og utfordringen, som jeg også nevnte i mitt innlegg, er jo at skogbruksnæringen legger frem flere arealer med verdifull natur for frivillig vern enn det regjeringen er villig til å betale for – slik at det rett og slett står på penger for å få vernet mer av det mest verdifulle arealet.

Så vil jeg gjerne takke representanten Hagen for et sjenerøst innlegg – det setter jeg stor pris på. Han hadde også et vesentlig poeng da han trakk frem dilemmaene som ofte oppstår lokalt. Jeg håper vi kan være enige om i denne sal at det er viktig at vi bidrar til å redusere unødig konflikt og støy lokalt i vårt arbeid med å nå de målene vi alle er enige om skal nås.

Det bringer meg over til statsråden. Jeg stilte ham i sted et spørsmål om når vi kan forvente at en nasjonal handlingsplan kommer til Stortinget. Det er bare åtte år til disse målene skal være nådd. De er svært omfattende og ambisiøse. De høres uforpliktende ut, men skal en følge dem opp i praksis, kreves det svært forpliktende handling. Det er viktig at Stortinget på et så tidlig tidspunkt som mulig kommer inn og kan ta del i debatten og beslutningene om hvilke tiltak det skal være.

Vi vet også at målet om å bevare det biologiske mangfoldet utfordres av den relaterte problemstillingen – klimaendringer. Vi vil se klimaendringer, og enten vi klarer å stanse dem ved to grader, eller det fortsetter videre derfra, vil det påvirke det biologiske mangfoldet. Ikke minst i det perspektivet er det viktig at vi kommer i gang, både med dette arbeidet og med klimaarbeidet.

Statsråd Erik Solheim [11:52:03]: La meg også starte med å takke Nikolai Astrup for å ta initiativ til en veldig spennende debatt og for å sette på dagsordenen helt avgjørende problemer, som vi selvfølgelig skal fortsette å løse etter dette møtet. Jeg kan ikke nå si nøyaktig når dette blir framlagt. Jeg skal sørge for at en handlingsplan blir framlagt i en slik form at Stortinget selvsagt kan delta i debatten om det – i hvilken form får vi komme tilbake til, og jeg kan heller ikke si tidspunktet.

Når det dog ikke er så avgjørende, er det fordi dette er et område hvor utrolig mye har skjedd. Hvis man skal peke på områder hvor den rød-grønne regjeringen har gjort utrolig mye, er det få områder hvor det er blitt gjort mer enn på naturområdet.

Vi har fått gjennomført naturmangfoldloven, som er det grunnleggende, og som regulerer bruken av natur der mennesker lever og bor. Selv om vern ikke er hele svaret, er vern en viktig del av svaret. Vi har vernet flere nasjonalparker enn noen gang tidligere i norsk historie. Vi har tatt andre og kontroversielle verneområder, som Trillemarka, og det har vært satt vesentlig fart på skogvernet – selv om jeg er enig med Astrup i at det må vernes mer skog. Vi har enten innført eller videreutviklet en serie andre instrumenter, som naturindeks, rødliste, svartliste – jeg nevnte en hel del andre tidligere – og Miljøverndepartementets budsjett er dramatisk økt i vår periode. Tyngden ligger på tiltak på dette området, som jeg har ment har vært så viktig at her har vi satset, av og til på bekostning av andre områder som også fortjener oppmerksomhet, som f.eks. kulturminner. Men det er tatt et krafttak de siste årene på naturområdet. De viktigste virkemidlene er på plass, og så må vi i en slik handlingsplan diskutere veien videre.

Det viktigste og vanskeligste temaet som mange har vært inne på i debatten, er avveiningen mellom økonomiske, næringsmessige og andre interesser og miljø. Der er det min påstand at vi, selv om vi er enig i prinsippet når vi snakker i store linjer, altfor ofte, når vi kommer til den konkrete avveiningen, tar motsatt ståsted.

Eksempel på dette er: Det koster å si til Tvedestrand kommune eller Halden kommune at vær så snill og ikke bygg et boligområde der det vil ta kverken på klippeblåvingen – en sommerfugl som er veldig, veldig sjelden. Da ville det vært fint om det kunne være en bred støtte til å ta en slik beslutning, for ellers vil den arten dø ut i Norge.

Mindre kontroversielt er det kanskje at det må legges til rette for dverggåsa for at den kan lande steder i Sør-Norge på vei til Finnmark, der den har sitt viktigste område. Da må bøndene kompenseres for ikke å ta i bruk jorda så tidlig på året, slik at det kan være en havn for dverggåsa.

Skal man bygge ut nye veier i områder med stor salamander, må det bygges på andre måter. Man må legge til rette gjennom de økte kostnadene det er å ha en underjordisk tunnel som gjør at salamanderen kan passere veien.

Det er alle disse store og kontroversielle, små og ikke så kontroversielle tiltakene i den daglige virksomhet som er prøven på om vi når målet, og jeg vil innby Stortinget til en grundigere debatt om dette senere.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.