Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid for innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og medlemmer av regjeringen settes til 10 minutter og for øvrige talere 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

– Det anses vedtatt.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:01:37]: (komiteens leder): Jeg vil først få takke utenriksministeren for hans redegjørelse på tirsdag. Jeg vil i mitt innlegg trekke fram noen elementer, mens andre medlemmer i komiteen fra Høyre vil trekke fram andre.

Jeg vil først få gi min og Høyres fulle tilslutning til den innledende delen av utenriksministerens redegjørelse. Økonomiske spørsmål, statsgjeld og innstramminger vil stå øverst på den internasjonale agendaen i lang tid framover og vil legge sterke føringer på norsk utenrikspolitikk. Utenriksministeren var videre sterk, klar og korrekt i sin analyse av utviklingen i Europa, gjeldskrisen og konsekvensene for Norge og vårt forhold til våre naboer og venner. Utenriksministeren understreket betydningen av å ta vare på vårt gode forhold. Han understreket vårt ansvar for å bidra til en positiv utvikling, og han formidlet EUs og EU-landenes avgjørende betydning for norsk utenrikspolitikk, verdi- og kulturfellesskapet og det økonomiske interessefellesskapet vi deler.

For Norges del kommer vårt forhold til EU særlig til uttrykk gjennom EØS-avtalen. I utenriksministerens redegjørelse er det likevel en subtil endring fra tidligere. Der han flere ganger har innledet med en ulykkesbeskrivelse av Europa, kommer viktigheten av vårt gode forhold om norsk markedsadgang gjennom EØS nå først. Det er etter Høyres oppfatning en riktig endring av fokus.

Fra Høyres side håper vi først og fremst at utenriksministerens regjeringskollegaer tar hans budskap til seg. EØS er Norges livline til Europa. Det er uheldig med den voldsomme oppblomstringen av trusler om bruk av reservasjonsretten og hinting om dissenser, som sterke krefter i regjeringa og i fagbevegelsen nå bruker til å drive et «brinkmanship» for å svekke og underminere EØS-avtalen. I motsetning til hva utenriksministeren tidligere har uttalt, er det altså ikke Høyre som snakker ned EØS-avtalen, men hans egne partnere i en regjering som formelt sett nettopp har EØS-avtalen som et sentralt prinsipp for sitt styre. Det er altså regjeringa sjøl som har uenighet, og som skaper usikkerhet.

Høyres alternativ er klart: Fullt norsk medlemskap i det verdi-, kultur-, og interessefellesskapet som utgjør Europa. Motstandernes alternativ er ikke like klart. Vi ønsker å være med i kjernen av Europa for å legge premisser for kontinentets utvikling, ikke bare sitte på sidelinjen og håpe at de andre velger riktig.

Året vi har lagt bak oss, vil først og fremst bli husket for folkereisningene i Nord-Afrika og Midtøsten – fra Tunisia og Egypt til Libya, Jemen og Syria. Jeg vil gi utenriksministeren rett når han sier at vi står ved begynnelsen av en forandring i regionen – ikke ved slutten. Vi har bare sett det første kapittelet i det som vil ta lang tid. Som jeg understreket for ett år siden: Vi har sett diktaturer falle, men vi har fortsatt ikke sett demokratier og stabile styresett reise seg.

I dagens situasjon er utviklingen i Syria den aller mest dramatiske. Regimets reaksjon på det som startet som fredelige demonstrasjoner, og de gjentatte og pågående overgrep mot egen befolkning har en gang for alle vist at al-Assad ikke kan være en del av Syrias framtid. Han har mistet all legitimitet. Høyre støtter utenriksministerens klare fordømmelse av regimet i Damaskus og dets handlinger. Den arabiske liga har lagt fram et forslag til en fredsplan. Behandlingen i Sikkerhetsrådet viste at størstedelen av verdenssamfunnet ville støtte denne. To land gikk imot. Russland og Kina bærer et tungt medansvar for en utvikling med stadig mer vold, drap på sivile og handlinger som av FNs høykommissær for menneskerettigheter omtales som forbrytelser mot menneskeheten i Syria. Det er svært beklagelig at to av Sikkerhetsrådets faste medlemmer stiller seg på feil side av historien.

I redegjørelsen nevner utenriksministeren Russland og Kinas veto kun kort, men i FNs generalforsamling i går kveld framførte Norges FN-ambassadør, Wetland, en klar kritikk av vetoene og en hard fordømmelse av det syriske regimet. Dette har Høyres støtte. Det er ventet en ny votering i generalforsamlingen i kveld.

Det har den siste uken vært en debatt om Norge bør vurdere å hjemkalle sin ambassadør og gjenværende diplomater fra Syria. Mitt poeng har vært å få fram at det kommer til et brytningspunkt for verdien av en kraftfull politisk markering. Da er hjemkallelse av en ambassadør for konsultasjoner kanskje det mest kraftfulle virkemiddelet en stat kan benytte, og verdien av det diplomatiske arbeidet en liten delegasjon kan utføre, er begrenset både politisk og ut fra praktiske muligheter og sikkerhetshensyn.

Høyre mener at det brytningspunktet kan være kommet nå. Jeg har merket meg at utenriksministeren er uenig i den vurderingen, og jeg har merket meg hans begrunnelse: informasjonsinnhenting på bakken og kontakt med opposisjonen. Det er høyst verdige formål.

Jeg håper derfor at utenriksministeren på en egnet måte kan komme både til Stortinget og ut i offentligheten med informasjon som bygger opp under den begrunnelsen, og virkelig viser at verdien av vårt nærvær fortsatt er større enn verdien av et klart og tydelig signal til regimet.

I går kom det fram at Sverige nå skal utnevne en egen dedikert ambassadør for kontakt med den syriske opposisjonen. Dette er et spennende grep og kanskje en måte å ivareta behovet for informasjonsinnhenting og ønsket om kontakt og kommunikasjon med opposisjonen, som også Norge kan vurdere.

Jeg har også tatt til orde for at Norge så sterkt som mulig bør søke å påvirke alle i det internasjonale samfunnet som har mulighet til å presse regimet i Damaskus, og jeg forutsetter at det er en vurdering utenriksministeren også gjør.

Også nærmere hjemme enn i Midtøsten og Nord-Afrika finner vi store utfordringer – utfordringer som utenriksministeren bare behandlet ganske overfladisk på tirsdag.

I Russland viser den nære historien at det er en risiko for utvikling av opprør og voldelige konflikter som følge av manglende evne til lovstyrt og fredelig konflikthåndtering. Norge må ha en tydelig stemme når det gjelder systemproblemene i Russland. Uten uavhengige domstoler, frie medier, lovlydig politi, et aktivt og fritt sivilt samfunn og utvikling av en reell politisk opposisjon vil sjøl ikke et fullt ut demokratisk og rettferdig valg gi demokratisk styre.

Ved presidentvalget 4. mars finnes det ingen reelle alternativer til Putin. De store protestdemonstrasjonene dreier seg ikke bare som valgjuks, men også om omfattende og grunnleggende mangler ved det politiske systemet i landet. I går deltok jeg på et seminar med russiske forskere og MR-forkjempere. De understreket nettopp dette. Problemet dreier seg ikke så mye om han som sitter på toppen, men om det systemet han sitter på toppen av. Sjøl et helt riktig gjennomført valg uten juks vil være illegitimt fordi systemet er illegitimt.

Den 9. mai i fjor reiste jeg en interpellasjonsdebatt om utviklingen av sivilt samfunn og situasjonen for menneskerettigheter i Russland. Vi etterlyser en tydeligere kritikk fra den norske regjeringa av disse grunnleggende manglene ved det politiske systemet i Russland.

For det første: Myndighetene i Russland må vedta en plan for å sikre politisk pluralisme. Det finnes konkrete reformforslag for å sikre at det ved neste valg finnes politiske alternativer som er reelle å ta stilling til for velgerne. Det er en vei myndighetene må begynne å gå nå.

For det andre: Russland må begynne å forholde seg til dommene fra Den europeiske menneskerettsdomstol på en systematisk måte. De må løse de underliggende problemene som fører til tortur, forsvinninger og manglende etterforskning av overgrep.

Jeg er enig med utenriksminister Støre i at valg er sjølve lakmustesten på demokratiet, men Norge må være tydelig på at demokratiproblemene stikker dypere enn dette.

Heller ikke i Kiev peker pilene i riktig retning. President Janukovitsj og hans regjering driver forfølgelse av politiske motstandere gjennom et korrupt og politisk styrt rettssystem, de samler all makt i samfunnet i egne hender og beriker seg sjøl og et utvalgt antall medlemmer blant oligarkene på borgernes bekostning. Utsiktene til at parlamentsvalget senere i år skal bli noe i nærheten av fritt og demokratisk, er forsvinnende små.

Om vi igjen drar nordover, finner vi Europas siste fullstendig ureformerte og totale diktatur. I sin redegjørelse til Riksdagen i går omtalte Carl Bildt situasjonen i Hviterussland som «mörkret i Minsk» – et følelsesladet bilde og en beskrivelse jeg fullt ut deler, for «mörkret i Minsk» er virkelig tungt. Skruene har blitt strammet ytterligere til overfor sivilsamfunnet, pressen og den politiske opposisjonen siden valget i 2010. Den økonomiske krisen har gjort Lukasjenko enda mer paranoid og repressiv. Fra Høyres side ber vi om en uttalt og klar økning i Norges engasjement i landet, et sterkere samarbeid med sivilsamfunn og opposisjon – rett og slett en fornyet og betydelig styrket norsk strategi for Hviterussland.

Det er paradoksalt at utenriksministeren ikke nevnte dette med ett ord, ikke minst fordi Norge og EFTA nå forhandler en frihandelsavtale med Russland, som faktisk vil omfatte Lukasjenkos regime. Norge risikerer å gå et skritt nærmere Hviterussland, samtidig som man i resten av Europa, blant våre venner og allierte, søker å isolere og sanksjonere både politisk og økonomisk. Det samme paradokset gjør seg til en viss grad også gjeldende i vårt forhold både til Russland og Ukraina. Vi kan stå overfor et dilemma hvor våre nye frihandelsavtaler kan leses som bifall og anerkjennelse til en politisk utvikling og et styresett vi ellers ville søkt å motarbeide, og stilt oss kritisk i møte med. I verste fall kan det benyttes politisk til å undergrave andre aktørers – som EUs – politiske press overfor landene. Er dette et dilemma vi er oss bevisst?

Høyre ønsker og forventer at Norges stemme er like tydelig, for ikke å si enda tydeligere, og vårt engasjement enda sterkere hva gjelder situasjonen i våre nærområder, på vårt eget kontinent og i våre naboland. Norge og andre demokratiske land kan aldri tillate seg å være passive tilskuere til at autoritære styreformer i Europa består.

Svein Roald Hansen (A) [10:12:37]: Den økonomiske krisen i flere europeiske land er i ferd med å gli over i en bekymringsfull sosial krise. Vi vet av erfaring av arbeidsledigheten lett biter seg fast når den først har vokst. Alvorligst er ungdomsledigheten. I flere land kan store deler av ungdomsgenerasjonen varig bli satt utenfor arbeidsmarkedet.

Norge skiller seg ut. Vår sosialdemokratiske samfunnsmodell har vist seg bestandig mot økonomisk ruskevær. Aldri har så mange vært i arbeid som i dag. Få går ledig lenge. Vi har evnet å omstille både økonomi og velferdsordninger. Bærekraften er solid.

Men vi er ikke beskyttet mot følgene av krisene rundt oss. At vi håndterte problemene gjennom 2008–2009 på en god måte, må ikke få oss til å tro at vi kan klare oss sjøl. Vi må ikke lulle oss inn i den forestilling at vi greier oss – og at vi greier oss aller best alene. Vi er dypt integrert, først og fremst i Europa, men gradvis også sterkere i nye, voksende markeder; i Asia og Latin-Amerika. Denne integrasjonen er en vesentlig del av forklaringen på den sterke veksten vi har hatt, i verdiskaping, i velferdsnivå og i sysselsetting. Men globaliseringen gjør oss også sårbare for at problemene der ute slår inn her hjemme.

Europautredningen forteller oss hvor viktig EØS-avtalen har vært for denne positive utviklingen – på alle områder. EØS-avtalen er et økonomisk ankerfeste for Norge. Derfor må vi advare mot de angrepene vi nå ser på avtalen. Det stadige kravet om å reservere oss mot ulike deler av det felles regelverket gjenspeiler en forestilling om at vi skal kunne velge og vrake i hvilke regler vi vil følge, og hvilke vi ikke vil følge, av det regelverket 27 av våre naboland enes om.

EØS-avtalens kjerne er at vi er med i det indre marked som fullverdige partnere, et marked med felles regler som gir norsk næringsliv den samme beskyttelse som konkurrentene. Det er dette som utfordres om reservasjonstrangen tar overhånd. Det utfordres ikke fordi EU vil «svarteliste» oss, som noen uttrykker det. Det er ikke det dette handler om. Men hvis vi reserverer oss mot et direktiv – noe vi kan – blir det er hull i avtalen. Det området direktivet regulerer, blir satt ut av kraft. Norske bedrifter mister den beskyttelse og de muligheter det er å konkurrere innenfor et felles regelverk. Det vil svekke avtalens betydning for norsk næringsliv og for norsk økonomi.

Måten krisen i Europa møtes på, gir grunnlag for optimisme. Skrittvis har EU-landene i fellesskap gjennomført institusjonelle endringer, styrket kontrollen med finansinstitusjonene, etablert lånemekanismer og en ny mellomstatlig avtale for å hjelpe de landene som er verst ute, ut av problemene. Det er rett og slett imponerende hva 27 land har maktet å enes om. Uten et samarbeid som har vart fra 8 til mer enn 50 år, ville dette ikke vært mulig.

Problemene er store, ja, men de ville vært enda større uten dette samarbeidet. Europa har unngått proteksjonisme. Europa har unngått en konkurranse i devalueringer, med det kaos dette ville gitt på valutamarkedene. Det er naturlig og riktig at vi bidrar, gjennom IMF og gjennom EØS-midlene. Hvordan det går i våre naboland er viktig for oss.

EØS-avtalen og de andre avtalene vi har med EU, er helt sentrale elementer i vår økonomiske politikk og i vår utenrikspolitikk. De plasserer Norge der vi hører hjemme – i det europeiske og transatlantiske samarbeidet, hvor vi har vært forankret siden vi innså nøytralitetens svakheter. EU-samarbeidet har gradvis fått en sterkere betydning for oss, også i forsvars- og sikkerhetspolitikken – og i utenrikspolitikken. I en tid hvor USA vender seg vestover, mot Asia, er vårt europeiske sikkerhetspolitiske bein av enda større betydning.

For Arbeiderpartiet er det viktig å ta ivareta denne plasseringen gjennom det brede sett av virkemidler utenriksministeren trakk opp i sin redegjørelse. Det er viktig for vår økonomi. Det er viktig for vår sikkerhet. Det er viktig for å bevare tryggheten i det norske samfunnet i dag og i framtiden.

Det å styrke norsk næringslivs muligheter i utlandet er blitt en mer sentral del av utenrikspolitikkens oppgaver. Innovasjon Norge, Forskningsrådet og ulike næringsorganisasjoner er viktige partnere. Et annet viktig redskap er EFTA og det nettverk av frihandelsavtaler vi har inngått, sammen med de tre øvrige medlemslandene – 22 avtaler med 31 land.

Forrige uke var jeg i Indonesia, sammen med kolleger fra de tre andre EFTA-landene, for å promotere forhandlingene som er innledet med dette enorme landet. Landet har 240 millioner innbyggere, hvorav over halvparten er 30 år eller yngre – et demokratisk land med over 6 pst. økonomisk vekst gjennom flere år, med et enormt marked i vekst og med en lovende framtid.

Indonesia ønsker imidlertid ikke bare en tradisjonell frihandelsavtale. De ønsker en omfattende økonomisk samarbeidsavtale. De trenger bistand til å bygge eksportevne, muligheter for å møte kvalitetskrav på våre markeder osv. Dette reiser nye utfordringer for oss og for EFTA.

Vi har ikke, som EU, felles institusjoner og felles budsjett for å understøtte slike bredere samarbeidsavtaler. Det må hvert av landene ta ansvaret for. Vi vet at to av våre partnere i EFTA er ganske små og har ditto begrensede ressurser, så det er Norge og Sveits som må ta et hovedansvar for dette. Nå tror jeg dette løser seg i forhold til Indonesia, fordi Norge og Sveits allerede har et bredt samarbeid med dette enorme landet. Men overfor kommende partnerland vil dette kunne reise nye krav til EFTA-samarbeidet, som vi må være innstilt på å møte.

La meg bare respondere på det som representanten Ine Marie Eriksen Søreide sa om frihandelsavtalene med Russland, Hviterussland og Ukraina: Er vi klar over utfordringene? Svaret er ja, det er man klar over i EFTA-sammenheng. Vi startet med Russland og ble bondefanget av den avtalen Russland inngikk med sine naboland.

Jeg tar det opp i denne sammenheng fordi det er altfor liten oppmerksomhet om handelspolitikk og om EFTA-samarbeidet i den politiske debatten, også her i salen.

For ett år siden foregikk den utenrikspolitiske debatten da den folkelige revolusjonen i Egypt nettopp hadde vunnet nye seire. President Mubarak hadde gått av, parlamentet var oppløst, og grunnloven var satt ut av kraft. De militære hadde overtatt ansvaret. Nå, ett år senere, har det egyptiske folk gjort sitt valg. Det muslimske brorskapet – som for ett år siden hevdet de ikke skulle stille til valg – er blitt valgets seierherre. Islamistiske partier har solid flertall og skal overta ansvaret i et demokratisk Egypt og med demokratisk legitimitet. De skal innfri – ikke minst – de unges forventninger om en bedre hverdag, en bedre framtid, bygget på demokrati.

Det er et valg som kan utfordre oss. Men vi må selvsagt respektere det demokratiske valget. Det setter krav vi ofte hører fra Fremskrittspartiet i relieff, nemlig om ikke å ha kontakt med, ikke snakke med, slike politiske partier. Det er en linje som ikke fører noen steds hen. Det er en linje som ikke gir muligheter til å bidra til å bygge og befeste et gryende demokrati.

Men vi skal også understreke overfor de nye makthavere i Egypt og andre land hvor folket har gjort opprør mot diktatorene, hva som er demokratiets syretest: respekt for grunnleggende menneskerettigheter, vilje til å møte folks økonomiske og sosiale behov og frie valg når perioden er ute.

Omveltningene i de arabiske landene er i sin begynnelse. Vi må minne oss selv om at demokrati ikke er noe som kan plantes i et samfunn utenfra. Det irakiske folk møtte ikke amerikanerne med vaiende flagg, banner og demokrati, men med våpen. Demokrati må bygges nedenfra, det må bygges på landets historie og kultur, hvis det skal slå rot og vokse seg robust. Det kan utfordre oss. Men vi må huske på at Vesten i disse landene ikke bare har presentert seg som demokratiske modeller. Vi representerer krefter som støttet diktatorene folket til slutt reiste seg imot. Den stabilitet diktaturet sikret seg, var viktigere for oss enn demokrati og menneskerettigheter. Det er dessverre også slik interessepolitikk kan utfolde seg. Det gjør at de nok ser på oss med noe ambivalens i dag.

Interessepolitikken utspiller seg også i det dramaet vi må være vitner til i Syria, og forhindrer mer kraftfulle grep fra det internasjonale samfunnet. Det oppløftende er at Den arabiske liga engasjerer seg. Det er viktig at de arabiske landene er i førersetet for å få slutt på regimets overgrep mot egen befolkning. Vår fordømmelse av situasjonen i FN i går var et kraftfullt politisk signal. Jeg tror dessverre ikke at en hjemkallelse av Norges ambassadør i Damaskus er det som får al-Assad til å innse at tiden er ute. Derimot vil det frata oss grunnlaget for å følge begivenhetene på nært hold.

Midtøsten er stadig det mest eksplosive området. Utviklingen rundt Irans atomvåpenprogram er like truende. Manglende åpenhet skaper usikkerhet. Usikkerhet skaper nervøsitet. Vi får håpe reaksjonene ikke kommer når nervene står på høykant.

Konflikten mellom Israel og palestinerne er like langt fra sin løsning. Palestinsk forsoning er nødvendig og kan være om hjørnet. Det bør ses som en mulighet, ikke som en trussel. Jeg håper derfor at vi snart er der hvor en anerkjennelse av en palestinsk stat kan være et konstruktivt bidrag til en løsning og starten på de forhandlinger som er nødvendig for å løse utestående konfliktsaker.

Morten Høglund (FrP) [10:22:55]: Finanskrisen fikk helt naturlig en stor plass i den utenrikspolitiske redegjørelsen. Det gjøres et poeng av hvordan Norge bidrar til å dempe effekten av krisen i Europa. Fellesnevneren for de norske bidragene er at de direkte eller indirekte er et resultat av en aktiv petroleumspolitikk. Ved å holde produksjonen av olje og gass på et høyt nivå makter Norge å gjennomføre konkrete tiltak for å støtte Europa. Sammenhengen er åpenbar: Norge uten en offensiv petroleumspolitikk vil være i en helt annen situasjon. Denne dimensjonen, nemlig koblingen mellom innenrikspolitiske valg og utenrikspolitiske muligheter, vektlegges ikke alltid like sterkt når vi diskuterer fremtidig aktivitet på norsk sokkel.

Utenriksministeren påpekning av faren ved tiltakende proteksjonisme er viktig. Dette er en naturlig oppfølging av den uttalelse Norge var med på ved WTOs ministermøte i fjor. Fremskrittspartiet er positive til at regjeringen internasjonalt velger å slå et slag for frihandel. Vi ser frem til at dette følges opp her hjemme ved konkret handling i form av tollettelser.

Vi er hittil spart for en global handelskrig, men det er en del farlig politisk retorikk som må slås tilbake. I et krisepreget Europa og et gjeldstynget USA og hos usikre kinesiske ledere ser vi politiske utspill som forsøker å appellere til snevre nasjonale interesser. De langsiktige problemer knyttet til økonomisk nasjonalisme er skremmende. I disse krisetider gjelder det å fremme vekst og handel og bidra til å lette situasjonen for næringslivet. Økonomisk nasjonalisme vil fort bli et redskap for politisk nasjonalisme, som vil rive bena under de siste 20 års innsats for et integrert Europa. Vi ser, ikke minst i Hellas, at befolkningen ser ut til i større grad å vende seg mot ekstreme politiske retninger. Mange europeiske land med politisk og økonomisk kaos vil bli en utfordring for hele kontinentet.

Vi har tidligere tatt til orde for at EØS-midlene bør vurderes lagt om for å møte finanskrisens utfordringer mer direkte. Vi er kjent med at dette i stor grad vil rokke ved allerede inngåtte avtaler, men i en vanskelig situasjon må man se om det er muligheter for å stimulere europeisk økonomi mer aktivt. Norge bør kommunisere dette til EU.

Fremme av norske næringsinteresser er poengtert i redegjørelsen, og det støttes av Fremskrittspartiet. Avviklingen av ekstratoll på laks i USA er godt nytt. Vi håper vi kan få en frihandelsavtale med Russland, et marked som er viktig for norsk fisk, og hvor potensialet for økt handel er stort. Et hinder har vært usikkerhet og manglende forutsigbarhet. En frihandelsavtale sammen med russisk WTO-medlemskap vil åpne mange dører for norske næringsinteresser. Fraværet av en ny WTO-avtale gjør at vi må fortsette å søke nye frihandelsavtaler. Vi må passe på at ikke disse avtalene nødvendigvis skal løse alt mulig annet enn å fremme mer handel. Det vil ofte være slik at de land vi vil inngå avtale med, har utfordringer med hensyn til både rettighetsarbeid og fattigdom. Det er viktige utfordringer, men det kan være like naturlig å håndtere disse utenfor rammen av en frihandelsavtale.

Europa er vårt viktigste marked, og EØS-avtalen sikrer oss adgang til dette markedet for de aller fleste produkter. En god leveregel er at man i usikre tider sitter stille i båten og ikke forsøker seg på brå bevegelser. Den iver som deler av norsk venstreside for tiden viser i sitt forsøk på å velte deler av EØS-avtalen, er uforsiktig omgang med norske interesser. Ja, vi skal ha rett til å reservere oss mot direktiver, men vi skal gjøre det der viktige prinsipielle forhold står på spill, og vi skal selvsagt alltid vurdere konsekvensene opp mot hele avtaleverket. Det politiske spillet som nå foregår rundt vikarbyrådirektivet, som kommer i tillegg til reservasjonen mot postdirektivet, utfordrer vår tilslutning til de fire friheter i det indre marked. Da snakker vi om en nærmest ideologisk kamp. Senterpartiets og SVs mål med dette er kjent, men at fagbevegelsen og deler av Arbeiderpartiet på den samme måten ønsker å være med, er skuffende. Vi ser frem til at den usikkerhet som er skapt, snarest fjernes.

Kina mangler utenrikspolitisk modenhet, og det gjør det ekstra krevende å føre en kritisk dialog med landet. Allikevel er det viktig at Kina møter kritikk og ikke bare stilltiende aksept. Kina som observatør i Arktisk råd er viktig, fordi vi har mange forhold å diskutere med kineserne. Skipstrafikk er ett eksempel. Kina har planer om å utvide sin isbryterflåte fra ett til seks skip, som er en bekreftelse på at landet har ambisjoner. Men også på andre områder som påvirker mennesker i Arktis, trenger vi et samarbeid. Et konkret eksempel er utslipp av kvikksølv, som har gått ned over nesten hele verden. Unntaket er særlig Kina, hvor utslippene har økt betydelig. Vi opplever nå en økning i helserelaterte problemer hos befolkningen i Arktis som et resultat av kinesisk kvikksølvutslipp. Skal vi kunne ansvarliggjøre Kina på dette området, må vi være rundt samme bord. Det er helt naturlig at Norge som en av åtte arktiske stater har en normal dialog med Kina i forkant av et observatørskap. Dette bør støttes aktivt også av de øvrige arktiske land. Men det er også riktig å understreke at om Kina blir innbudt som observatør, og velger å ta plass, er det jo Kina som tar det første steg til en politisk dialog med Norge.

Den økte vektleggingen av kunnskap om Russland støttes. Det er et generelt behov for økt kjennskap til vår store nabo i øst. Vi verdsetter også den oppmerksomhet som mange russere viser Norge, i form av flere studenter, turister osv. Foreløpig henger vi etter i denne utvekslingen. Vi trenger flere nordmenn med nettverk i Russland og kunnskap om landet. Dette vil fremme tettere kontakt på alle områder og ikke minst redusere den skepsis og mistenksomhet som noen ganger synes å eksistere i Norge i forholdet til Russland. Men selv om vi skal styrke samarbeidet, skal vi være tydelige på å peke på problemer og støtte dem i det russiske samfunn som strever med å etablere en moderne rettsstat med respekt for grunnleggende rettigheter. Den uro vi har sett i etterkant av det russiske valget, er et uttrykk for at mange russere er frustrerte og utålmodige i forhold til den politiske utviklingen.

Vi deler utenriksministerens vurderinger i forhold til Syria. Vi forstår behovet for fortsatt diplomatisk nærvær i Damaskus. Det som må vurderes, er om det er naturlig at Norge fortsetter med diplomatiske kontakter med Assad-regimet mens mange andre land velger isolasjon og boikott. Får Norge så mye ut av sin tilstedeværelse at det rettferdiggjør at vi blir i Damaskus?

I redegjørelsen virker det nærmest som om Norge beklager at EU innfører ytterligere sanksjoner mot Iran. Hvilke andre fredelige alternativer ser utenriksministeren at verden har når det gjelder å få kontroll med Irans atomprogram? Det har ikke vært mangel på dialog. Nesten hver gang Iran har følt seg alvorlig presset, har de forsøkt å avlede presset ved igjen å akseptere nye runder med forhandlinger. Forhandlingene har i liten grad gitt resultater, og pustepausene har blitt brukt av Iran til å komme litt lenger i utviklingen av sitt atomprogram. Hvis det er slik som Iran hevder, at de kun ønsker et fredelig atomprogram til energiformål, har de fått mange muligheter til å realisere dette innenfor akseptable rammer. Iran har dessverre ikke vist slik vilje til å berolige verden.

En politisk løsning i Afghanistan er den eneste langsiktige løsningen, men hvem som skal inkluderes, og hvordan løsningen skal se ut, er ubesvart. De fremskritt, selv om de er få, som tross alt er etablert i de senere år, må sikres. Dette blir krevende etter at vårt og andre lands direkte militære nærvær endres. Allikevel må slike politiske signaler tydelig gis afghanerne.

En trygg politisk løsning må ha aktiv støtte og nærmest godkjenning av Pakistan. Men med Pakistans egne politiske problemer, egne terrorutfordringer og åpen konflikt mellom ulike deler av Pakistans maktelite er det vanskelig å se at dette kan leveres på en troverdig måte. Allikevel ligger nøkkelen til politisk stabilitet i Afghanistan i en felles forståelse mellom afghanske aktører, regionen og det internasjonale samfunnet. Dette har blitt påpekt mange ganger, men det er fortsatt en realitet. Løsninger som på kort sikt kan fortone seg som forlokkende, men som mangler den nødvendige, brede støtte, vil kunne eskalere problemet. Den tapende part vil alltid være den vanlige afghaner, særlig kvinner og barn, som alltid er sårbare i konfliktområder, men som i Afghanistan i tillegg møter kulturelle og religiøse utfordringer.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:32:58]: Først vil eg takke utanriksministeren for ei god og veldig grundig utgreiing som sveiper med breitt blikk over mange utfordringar i verda i dag.

«Divided We Stand» var tittelen på ein rapport som OECD la fram for ikkje så lenge sidan, som bekrefta kor omfattande forsking og kunnskap vi etter kvart har om kraftig veksande inntektsforskjellar innan land i så å seie alle vestlege land. World Development Report frå i fjor bekreftar det same biletet, òg med eit breiare globalt utsyn. Fleirtalet av verdas land opplever aukande inntektsforskjellar innan landa.

Dette er ganske dramatisk i mange av dei landa det gjeld. I USA var det slik at den rikaste prosenten av USAs befolkning hadde om lag 12 pst. av inntektene på den tida Ronald Reagan overtok som president. For nokre få år sidan, i 2010, var den delen oppe i 25 pst. Den rikaste prosenten hadde dobla sin del av inntekta, til å ha ein fjerdedel av all inntekt. Den same utviklinga har vi sett det siste dryge tiåret i Tyskland. Det har vore ein veldig stor inntektsauke for ein liten del på toppen. Felles for både USA og Tyskland er at det siste tiåret har reallønna for medianamerikanaren eller -tyskaren gått ned. Dette er noko av bakgrunnen vi må ha for å forstå den første store økonomiske finanskrisa for nokre år sidan, bl.a. i USA. Mens mange ikkje fekk lønnsvekst – tvert imot fekk dei mindre igjen for pengane sine – fortsette bankane å låne ut. Det var låge renter i mange år. Sikkerheita for å få lån vart redusert. Låna vart omsette mellom finansinstitusjonane, og til slutt sat ein igjen med ein masse lån som folk ikkje kunne betene. Den veldig store inntektsulikskapen har òg andre dramatiske konsekvensar.

For det første er det òg godt dokumentert over mange år i den same forskinga at inntektsulikskap er svært negativt for folkehelse, for fattigdom, for velferdsnivået og for utdanningsnivået i eit land. Det er ein sterkare samanheng for dei aller rikaste landa mellom inntektsulikskap og den typen indikatorar enn mellom graden av økonomisk vekst og f.eks. folkehelse og utdanningsnivå.

For det andre har det dramatisk negative konsekvensar for tilliten mellom menneske. Det vi no ser, er korleis tilliten mellom folk og tilliten til styresmakter vert redusert i mange land. Det er bl.a. delar av det vi no kan sjå i Sør-Europa. Den norske samfunnsforskaren Dag Wollebæk har vist korleis mest alle land i Vest-Europa og tidlegare Aust-Europa anten har hatt stagnerande eller fallande tillit mellom menneske det siste tiåret, mens Norden, og ikkje minst Noreg, har klart å oppretthalde ein auke i tilliten mellom menneske.

For det tredje er det òg negativt for omstillingsevna og veksten, ikkje minst evna til produktivitetsvekst. Mange land i Europa jobbar fleire timar enn oss nordmenn, men nesten ingen land produserer så mykje per arbeidstime, altså har så høg arbeidsproduktivitet. Nøkkelen til framgang i alle økonomiar er at ein kan ha høg produktivitetsvekst, og då betyr alle dei andre faktorane her, som velferd, tillit mellom menneske, god folkehelse osv., svært mykje.

Så vi har på sett og vis no ei dobbel ulikskapskrise. Vi er alle kjende med den dramatiske globale ulikskapen, trass i at mange menneske vert lyfta ut av fattigdom – som framleis er der. Men vi er òg midt oppe i ei ulikskapskrise som har utvikla seg over tid i den vestlege verda, og derfor er det å gjere som den raud-grøne regjeringa klarte i sin første periode, å redusere forskjellane mellom menneske, ekstremt viktig for Europa.

Så er det òg ei bekymringsfull utvikling i Europa knytt til den økonomiske krisa som gjeld demokrati. Det å sjå på frå Noreg korleis demokrati frivillig vel å setje inn teknokratar som leiarar, vil eg i alle fall seie vekkjer refleksjon og burde føre til auka debatt i Europa. Det vert så tydeleg for oss korleis dei umiddelbare reaksjonane frå marknaden set standarden for politiske vedtak og politikken i det enkelte land, og korleis enkeltland har stor påverknad – direkte og indirekte – på andre lands politiske vedtak i dag. Det å bringe demokratiet nærmare menneske i Europa er ei utruleg stor utfordring for den verdsdelen som har vore leiande i demokratiutvikling dei siste hundre åra.

Samtidig skjer det utruleg spennande ting når det gjeld demokrati i to av Europas naboregionar. Det viktigaste som skjedde internasjonalt i fjor, var truleg den arabiske våren og det som kan vere starten på ei omfattande demokratisering i Midtausten. Egypt, ein av verdas eldste kulturar, har eksistert som ein stat i 7 000–8 000 år, men har aldri vore eit demokrati. Det er ei fantastisk utvikling – dramatisk, men fantastisk – at vi no får sjå skritt i den retninga.

Eg vil nytte sjansen til å rose regjeringa for det ho la fram i FN i går via FN-ambassadør Morten Wetland, noko som eg oppfattar som ein klar og tydeleg politisk bodskap når det gjeld Syria. Eg meiner at Noreg har handtert det på ein god måte. Eg er heilt einig med representanten Hansen i at det no vil vere feil signal så lenge tryggleiken er i orden, å hente ut våre diplomatar frå Syria.

Eg vil òg rose det som vart sagt i utgreiinga om Palestina, at Noreg no aktivt jobbar for å finne ei løysing. Å setje press på israelske myndigheiter for at dei skal kome til forhandlingsbordet, er svært viktig. Ei tostatsløysing kan gleppe unna som ei realistisk moglegheit dersom vi ikkje får bevegelse framover der.

Så vil eg når det gjeld demokratisering, òg nemne spørsmålet om Russland, som er svært viktig, der det skal vere val. Eg føreset at Noreg er like tydeleg og klar, og set dei same standardar for å ta opp demokrati- og menneskerettsspørsmål overfor Russland som det vi gjer overfor andre land. Men det som kanskje er spesielt viktig når det gjeld Russland, er at Russland er eit land som til ei viss grad har demokratiske strukturar, men som til dei grader manglar politisk kultur for demokrati, organisasjonsliv og sivilt samfunn – ei forståing for og ei verkeleg tru på at det å ha reelle val er viktig, ei samfunnsmessig tru på at ytringsfridom, pressas rolle som uavhengig, i seg sjølv er viktig, og ei forståing for korleis vi kan støtte det sivile samfunnet og organisasjonar. Politisk kultur veks sjeldan fram frå systemet, det veks fram utanfrå. Så det er ei viktig norsk rolle overfor Russland.

Så to korte perspektiv til slutt. Makt flyttar austover mot Asia. Utanriksministeren var inne på det i si utgreiing. Eg kunne ønskje at vi i Stortinget og i det norske samfunnet kunne få ein brei debatt om korleis vi som land og som samfunn skal møte den gradvise flyttinga av interesser, makt og ressursar – og truleg både økonomi og tryggleikspolitikk – austover, ei samfunnsmessig mobilisering lik den vi har hatt i generasjonar før når det gjeld USA og Europa, og korleis vi ikkje berre møter det med å tenkje handel og økonomi, men tenkje kulturell forståing, kunnskap og innsikt, at det ikkje berre er Kina, det er Indonesia, det er resten av Aust-Asia, det er Sør-Asia – ei rekkje regionar – som vil vere viktige, og som gradvis vert viktigare, sånn som f.eks. den amerikanske forfattaren Robert Kaplan skriv om i boka «Monsoon», som vel òg utanriksministeren var innom i utgreiinga.

Heilt til slutt EØS. Er det farleg med EØS-debatt? Opplever vi ein reservasjonshunger? Vel, talet på ferdigstilte reservasjonar frå Noreg i EØS-avtalen er vel framleis null, så i så fall må reservasjonshungeren begynne på ein, viss vi er i nærleiken av det no. Eg meiner at det er eit stort framskritt at vi med datalagringsdirektivet og postdirektivet har kome dit i Noreg at vi kan føre ein vanleg og reell politisk diskusjon om sakene. Begge desse sakene, f.eks. datalagringsdirektivdebatten her i salen, var jo prega av at folk argumenterte for det dei meinte. Dei som stemde for, var for datalagringsdirektivet og argumenterte for det. Eg var mot datalagringsdirektivet og argumenterte mot det. Det er ei normalisering. Vikarbyrådirektivet er ei for viktig sak til å la vere å debattere ho. Direktivet har positive sider ved seg, men det vil òg utfordre mellombelse arbeidsforhold i Noreg, fordi vi i arbeidsmiljølova i dag regulerer bemanning på same måte som vi gjer med mellombelse, etter ein annan paragraf. Dersom det går som juristane i NHO, Virke og Spekter seier, at han må fjernast, kan bemannings- og vikarbyrå verte ei bakdør til meir mellombelse tilsetjingar i norsk arbeidsliv. Det er viktig for demokratiet at vi diskuterer det, og det er viktig for norsk arbeidsliv.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:43:29]: Jeg vil takke utenriksministeren for en redegjørelse som synliggjør litt av kompleksiteten og utfordringene vi står overfor i utenrikspolitikken. Tydelighet rundt hvilke verdier som skal være førende for vår utenrikspolitikk, vil gjøre det klart hvilke interesser vi skal følge i utenrikspolitikken.

Verdiene som ligger i bunnen for regjeringens utenrikspolitikk, har sin forankring her i Stortinget, og de blir formet og videreutviklet gjennom de levende politiske debattene vi har, ikke minst etter redegjørelsene.

I denne stortingsperioden har den internasjonale politiske scenen vært preget av finanskrisen, en matkrise og en snikende klimakrise.

Ser vi på historien, har matvarekriser og finanskriser vært den drivende kraft i mange av de historiske hendelsene vi kjenner. En av forklaringene på at den franske revolusjon kom da den kom, var ustabilitet i matvareprisene på 1780-tallet. Senere i europeisk historie vet vi alle hvilke politiske krefter som fikk vind i seilene under den dype økonomiske krisen i mellomkrigstiden.

Fundamentale kriser som har vært, og dem vi er vitne til nå, har historisk ført til endring av maktforhold. Det skjer også nå – og det påvirker oss både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk i sterk grad. Noen av endringene skjer brått og brutalt, slik vi har sett under den arabiske våren, mens andre endringer skjer gradvis, slik det nå foregår i Europa. En grunnverdi i norsk utenrikspolitikk er fremming av folkestyre.

Demokratiet i Europa er ikke lenger på frammarsj, men utfordres i stedet på flere måter. Spesielt i Sør-Europa strømmer folk til gatene for å bli hørt. Protestene vi har vært vitne til den siste helgen, har endt i regelrette gateslag. Mens protestene er høylytte i gatene, blir det politiske lederskapet tvunget til å underskrive avtaler om at de ikke skal endre politikken etter valget som kommer nå i vår. Det som skjer, er skremmende.

Fortvilelsen som brer seg i eurosonen, skyldes det dype økonomiske uføret mange europeiske land står i. EU skapte en felles valuta uten å ha like økonomier eller en felles økonomisk politikk. Dermed står man uten gode politiske virkemidler når krisen inntreffer. Enkelte land har gitt fra seg retten til å drive en pengepolitikk, og eurofellesskapet, med sine ulike behov, kan ikke drive en fornuftig pengepolitikk for alle. Før krisen inntraff, dreide euroen europeisk økonomi i favør av motoren Tyskland og i disfavør av de svakere randstatene i sør. Da finanskrisen inntraff, gjorde europeiske stater alt for å redde banker og finansinstitusjoner og syltet statskassene ned i gjeld. I dag har vi en gjeldskrise, og den eneste posten EU kan regulere og kutte, er vanlige folks lønninger, pensjoner og rettigheter til velferd.

Kuttpolitikken er urettferdig, rammer skjevt og skjer opplagt på tvers av folkeviljen. I tillegg sender den økonomien inn i en nedadgående spiral som gjør vondt verre. Å iverksette Keynes’ prinsipp om at i krisetider fører man en ekspansiv pengepolitikk, i oppgangstider holder man igjen, er utenfor rekkevidde for mange land. På starten av denne stortingsperioden var det Island vi snakket mest om – ikke Hellas. Island er på vei ut av sin krise på grunn av flere faktorer, men jeg vil peke på to: For det første reddet de ikke finansinstitusjonene som brakte landet ut i krisen, og for det andre har Island egen valuta.

I stedet for å se etter alternativer har EU dreid fokuset i stikk motsatt retning, ved å forsøke å stramme grepet, få til en enda tettere integrasjon i unionen og konsentrere makten rundt Brussel. Dermed har vi en situasjon hvor folk roper på mindre av EU-modellen, og politikerne svarer med mer. Folket roper på mer demokrati, rettferdighet og mulighet til innflytelse, og politikerne svarer med mindre. Det er i ferd med å etablere seg en dyp og farlig kløft mellom de europeiske elitene og folket.

Den europeiske union har i dag 27 medlemsland med omtrent 500 millioner innbyggere og 80 forskjellige språk. I krisetider blir det særlig tydelig at dette byggverket aldri kan erstatte det limet nasjonalstaten utgjør.

Folket i EU stiller de enkelte lands regjeringer til ansvar nasjonalt for å håndtere virkningen av finanskrisen. De nasjonale politikerne stilles til ansvar for konsekvensene som rammer enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn. For all politikk blir reell på lokalplanet. Men de nasjonale politikerne i eurolandene har gitt fra seg styringsrom. Og en felles valuta uten en felles finanspolitikk er utrolig krevende å håndtere, spesielt innenfor et så omfattende område som eurosonen. EU spenner fra Tysklands sterke industriøkonomi til Hellas, som er på konkursens rand. EU har ikke hatt en felles finanspolitikk, har ikke noen felles offentlig sektor. EU har ikke kraftfulle økonomiske virkemidler til å sette inn i områder som sliter, og som er bundet til en valuta som tar hensyn til land som har en helt annen vekst.

Vi på nei-siden har hele tiden påpekt at det å ha en felles valuta uten å ha en felles finanspolitikk er et gedigent eksperiment, og nå ser vi resultatene av det. Løsningen nå er at EU gradvis overtar stadig mer makt over hvert enkelt eurolands økonomi, uten folkeavstemninger eller en sterk folkelig forankring. EU-landene føler at de ikke har noe valg. Makt må sentraliseres – selv om problemet i utgangspunktet var at man sentraliserte makt gjennom å innføre euroen. Gjennom det som skjer, tvinges man nærmere et EU med en felles finanspolitikk – et Europas forente stater.

Folkestyrets vugge må ikke bli dets grav, var en overskrift i den danske avisen Politiken. Historien har vist oss at kriser kan nøre opp under de verste krefter i samfunnet. For Norge er det avgjørende at de løsningene som nå blir valgt i eurosonen, raskest mulig skaper arbeidsplasser for de mange ledige, og at de på sikt styrker folkestyret i Europa, ikke svekker det. For et reelt folkestyre er den beste forutsetning for stabilitet over tid.

Kriser kan også føre til positiv endring. Mens man i Europa opplever et sterkt press på demokratiet, ser vi en annen utvikling i Midtøsten. Og endringen har kommet innenfra, ved at folket har reist seg og krevd sin rett til å bli hørt. Knapphet på mat og raskt stigende matvarepriser koblet med stor arbeidsledighet var en av de underliggende faktorene bak eksplosjonene i Tunisia og Egypt. Ønsket om folkestyre har vært et av hovedelementene i den arabiske våren. Hva de langsiktige konsekvensene vil bli, er for tidlig å si. Men det er viktig at vi i vår utenrikspolitikk bygger opp under de kreftene som ønsker en demokratisk utvikling. Den arabiske våren har igjen vist oss at ønsket om å leve i frihet og å ha påvirkningsmulighet er universelt, og det vi nå ser, viser hvilken pris noen må betale for å få noe vi i Norge tar helt for gitt.

Norges militære bidrag i Libya hadde full støtte i Stortinget. Dette viser en linje i vår utenrikspolitikk: at vi som et lite land står politisk samlet om de store valgene vi tar. Det er en styrke og noe av det fineste folkestyret kan oppvise. Vi står samlet om noen hovedinteresser, som at vi alle ønsker et sterkt FN og klare internasjonale regler og menneskerettighetene som rettesnor.

All politikk rammer til slutt i et lokalsamfunn. Det merket jeg godt i mitt lokalsamfunn, Ilseng. En av de lokale hjørnesteinsbedriftene, som jeg har kjent siden jeg var en neve stor, har sin hovedeksport til Libya. Oppsigelser og permitteringer var resultatet i mitt lokalmiljø av det som skjedde i Libya i fjor. Dette viser at det som skjer i utenrikspolitikken, kan ha konsekvenser for det minste lokalsamfunn.

Her i salen har vi ulikt syn på nasjonalstatens betydning. Men vi er alle enige om at utviklingen av nasjonalstater og folkestyre har vært avgjørende for den freden og stabiliteten som råder i vår del av verden. Jeg mener at norsk utenrikspolitikk framover må fokusere på å utvide folkestyrets utbredelse i deler av verden som ennå ikke opplever det, mens vi samtidig jobber for å bevare folkestyret som står på spill i deler av Europa.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:52:56]: Hovedlinjene i utenriksministerens redegjørelse vil finne bred støtte i denne sal. Det er en styrke når vi som nasjon kan stå samlet bak vårt internasjonale engasjement. Det gjør vi når regjeringen står fast ved hovedlinjer som har blitt fulgt av skiftende regjeringer – i europapolitikken, i menneskerettspolitikken og i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet.

Jeg kan også bekrefte at Kristelig Folkeparti deler frustrasjonen over at forholdet til Kina ikke er blitt normalisert. Den politiske isfronten burde tint for lengst. Det nærmer seg ironien hvis vi må til Arktis sammen for å oppleve at isfronten smelter. Men i det politiske samkvemmet med Kina ville vi alle ønske en klimaendring velkommen, slik utenriksministeren gjorde i sitt innlegg.

Utenriksministeren innledet tirsdagens redegjørelse med en oppdatert omtale av den økonomiske krisen i Europa og USA – ikke minst krisen i euroområdet. Det temaet er i ferd med å bli en gjenganger. Jeg skal ikke vie det for stor plass i dag. Krisene i EU vil være med oss i lang tid framover, og de berører oss på flere måter, selv om Norge står i en meget heldig posisjon utenfor EUs pengeunion.

Jeg deler utenriksministerens tre hovedpoeng:

• Ja, vi må ta vare på vårt forhold til Europa. EØS-avtalen er en bærebjelke i dette samarbeidet. Men vi må også huske at Europa er mer enn EU.

• Ja, vi vil bidra til at Europa kommer seg ut av dagens krisetilstand. Men det må gjøres på en klok måte, og

• ja, finanskrisen får selvsagt utenrikspolitiske ringvirkninger. Det følger logisk av tesen om at «alt henger sammen med alt».

Når EU-land strever med indre problemer, blir det gjerne mindre kraft til solidaritet ut over EUs grenser. Utenriksministeren påpekte at dette vil kunne lede til endret fokus på globale spørsmål som handel, klima, nedrustning og bærekraftig energitilgang til alle.

Jeg savnet imidlertid særlig ett område blant de høyt prioriterte spørsmål som utenriksministeren mente ville kunne rammes på denne måten. Det er den internasjonale kampen mot fattigdom – og for utvikling. Det burde vært nevnt, for det er lett å glemme verdens fattige når politikere og folk i mange av verdens rike land får nok med å løse hjemlige problemer.

Finanskrisene i EU og USA kan lett lede til at utenrikspolitikken blir mer interessefokusert. Dermed blir den mindre opptatt av å bidra til å løse problemer som ikke kobles klart til egeninteresser.

Det er fare for en dårligere utenrikspolitikk hvis hensynet til globale fellesinteresser og til verdens fattigste må vike for nasjonal interessetenkning. I en tid da det nærmest er mote å snakke om interessebasert utenrikspolitikk, kan det være på sin plass å minne om at utenrikspolitikken forfaller om den bare er interessebasert og ikke også verdibasert, og utenrikspolitikken blir definitivt fattig om den glemmer de fattige.

Derfor var gårsdagens lansering av regjeringens stortingsmelding om global helse en veldig viktig politisk markering i så måte, hvor helse defineres veldig tydelig som et globalt fellesgode som krever en tenkning om at alle mennesker har rett til grunnleggende helsetjenester til en dekning av sine grunnleggende helsebehov. Jeg ser fram til, som saksordfører for den meldingen, å få gode debatter her i Stortinget i løpet av våren om et veldig viktig spørsmål som i høyeste grad angår de fattige.

Folkelige opprør har veltet flere gamle autoritære arabiske regimer. Den arabiske våren gir håp om bedre tider, men den videre utvikling er uviss. Norge må støtte utvikling av demokrati, menneskerettigheter og rettsstat i den arabiske regionen. Men varige seire kan bare vinnes gjennom folkenes egen innsats.

Syria står i en skjebnetime, og det smerter å se regimet i Syria gamble på at Russland og Kina hindrer effektive tiltak fra det internasjonale samfunn. Derfor tør regimet sette inn hærens stridsvogner mot sin egen befolkning. Blodbadet blir en skamplett i landets historie.

Det hadde sin pris da det internasjonale samfunn med flykrefter stanset herjingene til Gaddafi-regimets militærstyrker i Libya, men det ga folket sjansen til å kaste av seg tyrannens åk. I dag må vi erkjenne at det har sin pris å unnlate å gripe inn i Syria. Verdenssamfunnet må bære ansvaret for sine handlingsvalg i begge tilfeller.

I arbeidet for menneskerettighetene løfter redegjørelsen fram fire områder. Kristelig Folkeparti er glad for at utenriksministeren nå bekrefter at utenrikstjenesten sterkere og mer systematisk vil engasjere seg for beskyttelse av minoriteter. Det er en milepel at arbeidet for beskyttelse av livssynsminoriteter nå løftes fram som en av de prioriterte oppgaver.

Kristelig Folkeparti har etterlyst dette i mange år. Vi har kritisert regjeringen for manglende tiltak. Nå bytter vi kritikken med ros, når det faktisk varsles en mer aktiv og systematisk politikk, med kompetanseoppbygging og med aktiv oppfølging i flere internasjonale fora.

Vi ser redegjørelsens omtale av kopternes situasjon i Egypt og andre kristnes situasjon i Midtøsten og i land som Pakistan som et viktig gjennomslag. Dette har vært underprioritert i norsk menneskerettspolitikk. Kristelig Folkeparti vil gi full støtte til en sterkere innsats for å sikre trosfriheten rundt i verden, ikke minst i Midtøsten. Der finner vi flere av verdens verstingregimer når det gjelder krenkelse av menneskerettighetene generelt, og trosfrihet spesielt.

Det er lett å nikke gjenkjennende til utenriksministerens korte øyeblikksbilde av utviklingen i konflikten mellom Israel og Palestina. Som han sa:

«Bildet av en fastlåst situasjon er ytterligere forankret.»

Jeg må imidlertid konstatere at utenriksministerens analyse av konfliktens kjerne er overraskende ensidig. La meg sitere:

«Konfliktens grunnleggende kjerne består, okkupasjonen videreføres og fordypes gjennom bosettinger og fordrivelse av palestinere fra eget land.»

Og der stopper det.

Ja, jeg er enig i at dette er den ene siden av problemet – kort fortalt. Den andre siden av problemet, som utenriksministeren helt unnlot å nevne, er at mektige palestinske krefter overhodet ikke godtar at staten Israel skal få eksistere. Det kan ikke bli fred av slikt.

Det er en iøynefallende svakhet ved redegjørelsen at den er så ensidig i beskrivelsen av konfliktens kjerne, for realitetene minnes vi om daglig.

Hamas-lederen Ismail Hanieh, som også er statsminister i Gaza, var i Irans hovedstad Teheran sist lørdag. Der bekreftet han hva de mener: Hamas vil aldri anerkjenne Israels rett til å eksistere!

Det synet deler han med andre militante islamistiske organisasjoner som også vil fjerne Israel fra kartet. De pukker på at siden området ble erobret av araberne rundt år 637 etter Kristus, er hver tomme land i dette området en gang for alle blitt islamsk territorium. Punktum!

I januar feiret det palestinske regjeringspartiet Fatah sitt 47-årsjubileum. Det utgjør i mangt et moderat alternativ til Hamas, men også på Fatah-jubileet dyrket de hatet. Og den fremste muslimske autoritet på palestinsk område, muftien av Jerusalem, ga på møtelederens invitasjon en religiøs legitimering av drap på jøder. Det er virkelig forstemmende!

Et sant bilde av konfliktens bakgrunn har derfor flere sider:

Israelerne har opplevd en serie kriger for å fjerne Israel fra kartet, terrorbølger som rammet sivile, boikott fra arabiske land og antisemittisme som har drevet mange på flukt fra arabiske land.

Palestinerne har opplevd å måtte avgi land til israelerne, mange er drevet på flukt, og de som er blitt igjen, har blitt utsatt for streng militær kontroll og økonomiske sanksjoner på grunn av terroristenes handlinger.

Det er ikke lett å fremme gjensidig tillit og tro på en rettferdig fredsløsning når vanlige israelere og palestinere opplever slikt fra den annen side i konflikten.

Vi som ser det hele litt mer på avstand, burde evne å se begge sider av problemet. Det må til for å skjønne hvorfor konflikten har vart så lenge og nærmest har gått i vranglås. Det må til for at Norge skal oppfattes som en konstruktiv bidragsyter til en fredelig og rettferdig løsning. På dette punktet, må jeg medgi, haltet redegjørelsen kraftig denne gangen.

Kristelig Folkeparti inviterer utenriksministeren her i dag til å benytte sjansen til å rette opp denne ubalansen i løpet av debatten. For øvrig vil andre talere fra Kristelig Folkeparti komme tilbake til konsekvensene av Norges opptreden i FN-systemet når det gjelder palestinske selvstyremyndigheters status.

Trine Skei Grande (V) [11:02:33]: Bakteppet for fjorårets debatt her i Stortinget var den arabiske våren, som er historisk både for Egypt og for de andre landene i den arabiske verden. Her ser vi at folkeviljen kommer gjennom, og at demokratiske skritt blir tatt. De må også få tid til å gjøre den jobben vi i Norge brukte hundre år på, fra vi fikk en demokratisk konstitusjon, til Norge tilfredsstilte alle krav til det man skal ha for å kalle landet for et demokrati.

Utenriksministeren holdt som vanlig en god, faglig redegjørelse om de utfordringene vi har når det gjelder utenrikspolitiske problemstillinger. Etter fjorårets redegjørelse kritiserte imidlertid vi i Venstre utenriksministeren for å være for passiv med hensyn til utviklinga i Egypt. Essensen av den kritikken vil jeg nok også gjenta i år.

Generelt oppfatter jeg utenriksministeren som en god diplomat og en god analytiker, men mindre kraftig på det å formidle verdier. Vi i Venstre ønsker oss en mer tydelig, verdibasert utenrikspolitikk fra norsk side, en politikk som er aktiv når det gjelder å kjempe for grunnleggende menneskerettigheter overalt, som ønsker normalisering mellom land, og som ikke bare alltid avventer og ser. Norge kan gå foran med den posisjonen vi har. Det er flott når vi kan stadfeste synet på menneskerettigheter, innsatsen for minoriteter – religiøse som seksuelle – og ytringsfrihet, men samtidig må vi tørre å være konkrete og tørre å påpeke den utenrikspolitiske forskjellen mellom land.

Situasjonen vi nå ser i Syria, er relevant med tanke på det. Jeg er glad for at utenriksministeren fordømmer det syriske regimet, og jeg er også glad for at han uttrykker sterk beklagelse for Russlands og Kinas veto i FNs sikkerhetsråd. Det skulle egentlig bare mangle! Men jeg mener at Norge også bør utnytte sin posisjon til å legge ytterligere press på Russland. Det er Russland som sitter med nøkkelen til situasjonen i Syria, og jeg mener at utenriksministeren må kunne bruke sin energi til å påvirke et land som vi har gode relasjoner til, i dette spørsmålet. Det er positivt at man oppretter vennegruppe for Syria, men nøkkelen ligger fortsatt i å påvirke Russland. Jeg håper at utenriksministeren tar med seg det.

Det samme gjelder Kina, sjøl om vår påvirkningskraft ikke er den aller største når det gjelder det regimet. Jeg vil imidlertid advare utenriksministeren mot å beklage noe overfor Kina i etterkant av tildelingen av Nobels fredspris. Det er viktig å opprettholde normale handelsforbindelser, men samtidig holde fast på kritikken når det gjelder de udemokratiske sidene ved det kinesiske regimet, og vår støtte til ytringsfrihetsforkjemperne. Jeg registrerer at Norge holder fast på støtten som gjelder observatørstatus for Kina i Arktisk råd, og at man skal ha en dialog med Kina om det. Jeg vil gjerne uttrykke ønske om at den dialogen faktisk blir brukt aktivt for å presse på også for menneskerettigheter og demokrati.

Vel så viktig som det utenriksministeren sa i sin redegjørelse, er det han ikke sa noe om. I fjor slo utenriksministeren fast i sin redegjørelse at «hviterussere som kjemper for demokrati og menneskerettigheter, skal oppleve at de har vår støtte».

I år nevnte ikke utenriksministeren Hviterussland, til tross for at det stadig skjer grove menneskerettighetsbrudd i det landet, som vi opplever som Europas siste diktatur.

«Menneskerettighetssituasjonen i Hviterussland er blitt kraftig forverret det siste året, og vi er nå klare til å utvide sanksjonene», sa en EU-diplomat til Aftenposten nylig. Samtidig som det skjer fra EUs side, holder Norge og EFTA-statene, sammen med Russland, Kasakhstan og Hviterussland, på å forhandle en frihandelsavtale. EU har lagt forhandlingene om frihandel med Hviterussland på is på grunn av menneskerettighetssituasjonen. Det mener vi i Venstre at Norge også burde ha gjort, som EFTA-medlem. Det er helt uakseptabelt å forhandle med Hviterussland slik situasjonen nå er i det landet. Det holder ikke bare å uttrykke bekymring og uro. Her må utenriksministeren rett og slett sette ned foten.

Utenriksministeren sa en del om næringssatsing. Jeg merker meg i den forbindelse at utenriksministeren varsler en økt satsing på å fremme norsk næringsliv i utlandet. Det er selvfølgelig helt riktig og viktig. Men samtidig viser eksemplet om Hviterussland oss at det er minst like viktig å ha menneskerettigheter som vår ledestjerne også i næringslivsarbeidet. Blant annet tror jeg det er viktig at man har en solid MR-kompetanse på hver enkelt ambassade.

Handel er viktig, også i kampen for menneskerettigheter, men det er også viktig å stå opp for de verdiene vi står for når vi skal drive handel. Jeg vil utfordre utenriksministeren til å være tydelig på det og se om vi også kan bidra til norsk næringslivs kompetanse på menneskerettigheter og antikorrupsjon som viktige grunnfaktorer når man driver handel.

Til slutt har jeg lyst til å nevne Russland, for vi i Venstre er alvorlig bekymret for den innenrikspolitiske utviklinga i Russland akkurat nå. Vi i Venstre har gjennom kontakt med vårt søsterparti Yabloko fått mange drypp om brudd på de demokratiske spillereglene i Russland.

Det er en politisk oppvåkning som er i ferd med å skje, anført av liberale krefter, og det forutsetter jeg skal få stor støtte fra norsk side. Det er helt avgjørende at Norge bidrar til at vårt naboland har en presidentvalgkamp som følger de demokratiske spillereglene. Jeg ønsker meg en utenriksminister som kan være langt mer tydelig på hvor viktig det er at vår nabo følger de demokratiske spillereglene, enn vi har sett tidligere.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:09:32]: Først merker jeg meg at det er tilslutning til hovedlinjene i redegjørelsen. Som representanten Høybråten sa: Det er det tradisjon for. Det merker jeg meg også i dag, og det er jeg glad for. Så er det en god debatt om en del temaer som fortjener debatt, og hvor det ikke nødvendigvis finnes fasitsvar. La meg kommentere noen av de spørsmålene som er kommet opp.

Komiteens leder ber regjeringen – jeg tror jeg oppfattet dette poenget nå – løpende vurdere nærværet i Syria. Det er en slags oppfordring til at vi har beredskap til å vurdere det nærværet. Det kan jeg bare veldig enkelt si at vi har. Jeg tror den viktigste faktoren der er sikkerheten til dem som er der. Det er alltid et ansvar som hviler på regjeringen og utenriksministeren, at det skal være sikkerhet for vårt utsendte personell.

Lederen stiller spørsmål ved verdien av det diplomatiske arbeidet, om det ikke er begrenset, og at verdien av nærvær sånn sett ikke står mot verdien av å trekke ambassaden ut. Jeg vil bare si at jeg er generelt skeptisk til å bruke nærvær av en ambassade som det viktigste uttrykksmidlet for hva vi mener om det regimet, eller det som skjer i det landet. Generelt opplever vi at det er i vanskelige tider vi trenger diplomatisk nærvær. Jeg kan bare bekrefte for denne sal at de rapportene jeg får fra ambassaden i Damaskus, er av stor betydning når vi danner oss et bilde av det som skjer på den politiske fronten, på den humanitære fronten og på den diplomatiske fronten. Faktisk er det fortsatt slik at det å være nærværende i Damaskus, med de nettverkene som er der, har betydning i så måte.

Så er Russland omtalt her, slik jeg også gjorde i min redegjørelse – jeg var ganske tydelig på det. Det er jo flere av disse sakene som ble etterlyst i redegjørelsen, som vi har hatt grundige debatter om i Stortinget, både gjennom interpellasjoner og på annen måte. Redegjørelsen var egentlig lang nok som den var, om jeg må få si det sånn. Det kan ikke bli en katalog over alt.

Jeg mener det er betimelig med et kritisk blikk på utviklingen i Russland. Det har vi, og det har vært gjenstand for debatt i Stortinget. Særlig nå, når vi har et så nært kontaktfellesskap med Russland på så mange områder, med utgangspunkt i det som skjer i nord, er det et viktig forhold.

Så til noe representanten Eriksen Søreide omtalte, og jeg tror det er riktig å oppfatte det slik at det var fra et seminar hun hadde vært på, der noen skal ha gitt uttrykk for om det russiske systemet, at om de avholdt valg egentlig ikke spilte så stor rolle, fordi valget ville være illegitimt fordi systemet er illegitimt. Og hun lot det henge litt i luften om det også var hennes mening, men det var med referanse til et seminar. Jeg vil distansere meg fra den typen uttalelse. Jeg mener det er en ladet måte å beskrive kritikk av det som skjer i Russland på, å si at det politiske systemet der er illegitimt.

Vi møter Russland i en lang rekke sammenhenger, i OECC, i Europarådet og i FN, hvor vi holder hverandre ansvarlige for de verdiene og prinsippene man har sluttet seg til gjennom medlemskap. Hvis man skal begynne å trekke legitimiteten til politiske styresett i tvil, ut fra om de følger alle disse reglene, får vi en veldig broket liste i det internasjonale samarbeidet.

Etter min mening er det viktig å ta utgangspunkt i det som ble sagt ellers i debatten, om at én ting er politisk struktur, en annen hovedutfordring ligger innenfor området politisk kultur. I den sammenheng mener jeg at Norge gjennom et nært samarbeid med Russland, et tett nærvær, har mange måter å komme i inngrep med det sivile samfunn i Russland på, støtte den utviklingen, påpeke det som er av mangler, og understreke de rettighetene som det russiske folk faktisk har.

Når det gjelder Hviterussland, har vi hatt en omfattende debatt om dette i salen. Norges holdning her er helt klar. Vi har sluttet oss til de tiltak som EU-landene har truffet, og står sammen med dem. Og nå, som leder av det nordiske samarbeidet i Nordisk Ministerråd, arbeider vi tett særlig i forhold til en hovedkanal for støtte til opposisjonen i Hviterussland, nemlig universitetet i Vilnius, det frie europeiske universitetet, som står i en vanskelig finansiell situasjon, og hvor de nordiske landene, på norsk initiativ, har en diskusjon om hvordan vi kan bistå det viktige universitetet.

Når det gjelder spørsmålet om frihandelsavtale, har det vært vektlagt tidligere at vi ikke har søkt en frihandelsavtale med Hviterussland. Vi har begynt forhandlinger med Russland. Det er viktig for Norge. Komiteens leder var også inne på om det var verdt å bryte av det, fordi en frihandelsavtale kunne legitimere det politiske regimet. Det synes jeg er et ærlig standpunkt å ta, og det er en interessant debatt, men jeg vil mene at det å ha en frihandelsavtale som gjør handel mulig og forutsigbar, ikke kan tas i den sammenheng. Hvis vi skulle trekke tilbake alt arbeid for frihandel med land der vi har ulikt syn på styresettet, ville også det bli en veldig broket liste.

Hviterussland er ikke et land vi trenger frihandelsavtale med. Men det er Russlands grep, når de altså har valgt å inngå denne avtalen sammen med Kasakhstan og Hviterussland, som har satt oss i denne situasjonen, og som Norge ikke bare er i alene, men også sammen med Sveits og våre andre EFTA-partnere. Det vil være min mening at vi er tjent med å gjennomføre forhandlingene og også bruke det som en kanal for å fremføre den kritikken vi måtte ha. Det har vi gjort, egentlig i forhold til alle de tre landene vi forhandler med. Jeg tror vi kanskje kan få flere kanaler i den sammenheng.

Venstres leder var opptatt av at vi burde ha solid MR-kompetanse på hver ambassade. Det kan jeg berolige henne med at vi har. Det er en prioritert del av opplæringen i utenrikstjenesten og i alt det som går på retningslinjer for hvordan ambassaden skal opptre, både bilateralt og i multilaterale sammenhenger. Jeg kan også minne om stortingsmeldingen om bedriftenes samfunnsansvar, som vi la fram for et par år siden, som jeg mener lå – og fortsatt ligger – veldig i front i den internasjonale debatten om bedriftenes samfunnsansvar og i den løpende debatten vi har med arbeidslivets organisasjoner i Norge for å innskjerpe det ansvaret bedriftene har for å respektere internasjonale menneskerettigheter og konvensjoner.

Representanten Høglund var opptatt av Iran, og det er det god grunn til. Han formulerte seg vel slik at det hørtes ut som om utenriksministeren nærmest beklaget EU-sanksjonene, selv om Norge slutter seg til dem. Det er ikke riktig. Men jeg er ikke entusiastisk overfor en utvikling som går i retning av at nærmest all kontakt og dialog er brutt ned, for da blir det nærmest en forutsigbarhet at dette stunder mot konflikt og farlig militær konfrontasjon. Norge har sluttet seg til internasjonale sanksjoner fordi vi under de rådende omstendigheter mener det er det politiske signalet det internasjonale samfunnet kan gi. Men jeg vil fortsatt mene at det er viktig å se etter muligheter for at dette regimet kan engasjeres i en politisk prosess – ut av den konfrontasjonen som kommer. Hva Norge kan gjøre fra eller til i den sammenhengen, er egentlig sekundært. Men jeg støtter derfor Catherine Ashton og EU-landenes vedtak om hele tiden å vektlegge at forhandlingsbordet er åpent.

Representanten Høybråten mente det var manglende balanse i min orientering om Midtøsten. Det er jeg uenig i. Vi kan gjerne utdype det. Vi har hatt debatter om det tidligere. Jeg vil bare lese en kort setning fra min redegjørelse, hvor jeg sier:

«Vi forventer av enhver palestinsk regjering at den respekterer allerede inngåtte avtaler, herunder Oslo-avtalen, som forpliktet partene til å finne en fredelig løsning på konflikten og anerkjenne Israel.»

Det er en ladet setning, for i Oslo-avtalen ligger gjensidig anerkjennelse allerede inkludert. Der ligger forpliktelsen om å forhandle utestående sluttstatusspørsmål. Der ligger også forpliktelsen til å bruke politikk, ikke vold. Jeg mener fortsatt at kjernen i konflikten er okkupasjonen. Men en løsning av kjernen i dette krever betydelig medvirkning fra begge parter. Så jeg står inne for den redegjørelsen som er gitt på dette området.

Når det gjelder stormuftiens uttalelser, har jeg sagt i en annen sammenheng – og jeg kan gjenta det her – at Norge tok klart avstand fra dem. Det gjorde vi direkte – ut fra uttalelsene. Han mener selv at han er blitt tolket ut av den sammenhengen han ga sin uttalelse i. Det får vi ta til etterretning. Men vi har overfor president Abbas, palestinernes president, gitt uttrykk for vårt syn. Han har tatt det videre, også direkte til muftien, og vi har bedt om at det skjer en oppretting av de utsagnene. Det kommer mange kraftige utsagn fra forskjellig hold i denne konflikten, og jeg er helt enig med representanten Høybråten i at dette gjør konflikten – mistenksomheten – dypere, og gjør det vanskeligere å finne løsninger.

Til sist vil jeg bare understreke – som det ble gjort av flere talere – betydningen av EØS-avtalen for Norge i den tiden vi nå er inne i. Den krisen som har rammet Europa, har sitt utgangspunkt i statsfinansielle forhold, med for høy gjeld og for store lån. I en sånn sammenheng er det egentlig oppsiktsvekkende at Europa fortsatt holder et marked ganske funksjonelt. Det har ikke blitt påtagende proteksjonisme i EU-markedet. Det har WTO slått fast når de har observert det. Det skyldes jo at regelverket langt på vei er felles, og at det er overvåkningsmekanismer til å følge det. Europautredningen «Utenfor & Innenfor», NOU-en som kom nylig, viser at få land har hatt en større fordel av denne forutsigbarheten, langsiktigheten og regelverkslikeverdigheten som EØS-avtalen gir. Derfor mener jeg at Norge har vært tjent med denne avtalen. 265 av 287 vedtak i denne sal om EØS-avtalens regler har vært enstemmige. Jeg mener at i den tiden vi nå har, er det desto viktigere å understreke at vi slår ring om avtalen og de åpenbare fordelene den gir for Norge, selv om denne avtalen – som alle andre avtaler – har sider vi kunne ønsket annerledes.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [11:19:35]: Representanten Høybråten kom med klar kritikk når det gjaldt en eventuelt manglende balanse i Midtøsten-spørsmålet. Det har utenriksministeren svart på.

Men det kunne vært interessant å høre hvordan utenriksministeren opplever at Israel ser på norsk balanse i dette spørsmålet. Opplever begge parter – særlig Israel – at Norge har den nødvendige objektivitet og balanse for å fremstå som en nøytral part i forhandlingene?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:20:10]: La meg først si at Norge er ikke nøytralt. Vi inntar klare holdninger, vi støtter FN-vedtak, vi støtter internasjonale prinsipper som ikke kan kalles nøytrale. For meg er definisjonen på nøytralitet den internasjonale Røde Kors-komiteen, ikke Norge. Men vi ønsker å ha adgang og kontakt og respekt i begge leirer. Det oppfatter jeg at vi har. Jeg tror ikke jeg skal gå til den ene eller den andre part og høre hvorvidt de mener at vi er balanserte. Det viktige for oss er å ha tilgang og respekt for det vi står for. Det opplever jeg at jeg har når jeg opptil flere ganger i året er i Israel, hvor jeg møter hele lederskapet og opposisjonen og får anledning til å utveksle synspunkter, og hvor det alltid er ganske klar tale – begge veier. Det som er viktig for Norge nå, er å holde fast på det oppdraget vi har med å lede giverlandsgruppen, som skal ha sitt neste møte i Brussel i slutten av mars, og sørge for at stillstand i den politiske prosessen og en mer spent situasjon ikke fører til at arbeidet med å sikre de palestinske institusjonene – noe som er bra for Israel, og bra for palestinerne – stopper opp. Da merker vi, interessant nok, at mange av de kontaktene vi har på israelsk side, særlig på forsvarssiden, er opptatt av at dette arbeidet går videre og ikke stopper opp, for de ser tydeligere enn noen at dette også er av betydning for israelsk sikkerhet.

Så jeg oppfatter at det viktige for Norge er å ha et bredt nettverk og å ha en realistisk forventning til hva vi kan bidra med. Det er altså ikke å være nøytral, det er å være tydelig i det vi står for, finne de veiene vi kan for å fremme de synspunktene og i størst mulig grad få gjennomslag for dem. Det får vi aldri alene. Det får vi når vi kan arbeide med andre grupper land, som de nordiske, de europeiske – og andre grupper land i verden.

Morten Høglund (FrP) [11:21:51]: Syria er medlem av en rekke internasjonale organisasjoner og FN-underorganisasjoner. Det er reist en sak i en underkomité i UNESCO om Syrias medlemskap der. Jeg skal for så vidt ikke gå inn i detaljene her. Men det prinsipielle er: Vil Norge støtte eventuelle initiativ som kommer opp for å isolere og ekskludere Syria fra det gode internasjonale selskap, som en reaksjon på president al-Assads og det syriske regimets overgrep mot egen befolkning?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:22:36]: Jeg er ikke kjent med dette som ble nevnt når det gjelder UNESCO. Jeg mener jo at fordelen med at Syria er medlem av disse organene, er at de møter bredsiden av kritikk når de stiller opp der. Jeg vil vel være ganske tilbakeholden med å tenke at en linje her skal være eksklusjon av særorganisasjoner som eventuelt skal befatte seg med helse eller utdanning, eller andre forhold som følge av politiske, dramatiske tilstander på hjemmebane.

Hva som skjer i regionale organisasjoner som har hatt for vane å ekskludere medlemmer som ikke lever opp til standarder som de regionale organisasjonene har satt, er en noe annen sak. Men på generelt grunnlag vil jeg mene at fordelen vi har av å kunne møte Syria i FN, møte Syria i Menneskerettighetsrådet, holde deres representanter ansvarlig, sende klare budskap, er en hovedvei vi bør følge.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:23:37]: Jeg tolket som sagt utenriksministerens redegjørelse på tirsdag og for så vidt avslutningen av innlegget hans her i dag som at han kanskje begynner å bli litt betenkt over den EØS-skepsisen som begynner å bre seg langt inn i Arbeiderpartiets egne rekker og langt inn i fagbevegelsen.

Som jeg antydet i mitt innlegg, ser vi en klar tendens til at sterke krefter i regjeringa nå driver et slags «brinkmanship» mot EØS-avtalen, der det kommer stadige trusler om bruk av reservasjonsretten, der man stadig truer med bruk av dissens i regjeringa, osv.

Spørsmålet er om utenriksministeren anser at de signalene som nå kommer fra regjeringa – en regjering som har som sitt formelle styringsgrunnlag å styre på bakgrunn av EØS-avtalen – er egnet til å underbygge tilliten til EØS-avtalen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:24:25]: Jeg er veldig for den avtalen. Jeg er for dette direktivet det også snakkes om, og jeg er imot bruk av reservasjonsretten mot det. Men jeg er jo enig med andre representanter her som sier at det har ikke vært noen flom av reservasjoner. Det har faktisk vært én markering, på postdirektivet, som ennå ligger ganske stille i prosessen. Det er vel egentlig slik at debatten om reservasjon ikke svekker EØS-avtalen, for det er jo en del av avtalens mulighet. Så jeg kan ikke se at det i utgangspunktet er noe som svekker avtalens gyldighet og betydning.

Det jeg er veldig skeptisk til, og uenig i, er når man vil si opp EØS-avtalen, eller når man opptrer på en måte som er slik at den egentlige hensikt er å svekke den. Det er blitt sagt veldig klart. Jeg har vært på Nei til EUs landsmøte for noen år siden, som sa at la oss gå etter direktiver med hensikt å svekke avtalen. Det er et legitimt mål. Jeg er veldig uenig i det, for jeg mener avtalen er viktig for Norge, og det er noe vi er nødt til å slå ring rundt. Men debatter og uenigheter og dem som argumenterer for reservasjon, har jeg faktisk respekt for.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:25:34]: I redegjørelsen sier utenriksministeren følgende:

«Norge beklager den situasjonen som nå preger de politiske forbindelsene. Vi er godt kjent med kinesiske myndigheters holdning, vi merker oss deres syn på både fredsprisen og prisvinneren og har tatt dette til etterretning. Vi ønsker fra vår side å komme videre – sammen med kinesiske myndigheter. Vi ønsker ikke å se at slik nedfrysing skal forekomme i fremtiden.»

Utenriksministeren sier videre:

«Vi strekker ut en åpen hånd og vektlegger at begge stater har et felles ansvar for å komme videre i gjensidig respekt og til nytte for begge land. Denne tilnærmingen ligger fast, og vi er rede til å ta vårt ansvar.»

Mener utenriksministeren at Norge har et ansvar for hva som skjedde i forholdet til Kina og de forverrede diplomatiske relasjoner vi har med Kina, eller sier utenriksministeren med dette at Norge kun har et ansvar for å være med på å bedre forholdet til Kina?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:26:34]: Jeg takker for den nye fremføringen av dette gode avsnittet i redegjørelsen. Det ble ikke dårligere av å bli lest en gang til!

Vi har vært tydelige på den norske regjerings rolle og Nobelkomiteens rolle når det gjelder å forklare sammenhengen med hvordan pristildelinger skjer. Jeg mener det har vært et norsk ansvar å forklare det. Det er f.eks. ikke slik at den norske utenriksminister deler alle oppfatninger som kommer om den prisen i den norske debatten. Det er ikke slik at Nobelkomiteens ulike representanter, som uttaler seg om prisen, uttaler seg på vegne av den norske regjering, norske myndigheter. Det kan være fremlegginger og vektlegginger i det som vi har andre syn på, og som er en annen del av norsk utenrikspolitikk, med tanke på det som skjer i Kina. Men det har vært viktig for oss å si at når en slik konflikt oppstår, er det klokt å gi begge parter ansvar for å komme videre. Det gjør vi på en måte som jeg mener bevarer integriteten som denne komiteen har i det norske samfunnet, samtidig som det også bevarer den norske regjerings integritet. Vi står for det vi har av holdninger, og så får andre holdninger som er kommet fram i den debatten – holdninger som ikke jeg nødvendigvis deler – stå for deres regning.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:27:46]: Til debatten om ensidighet eller ikke: Når det gjelder Midtøsten, må jeg bare si at jeg har ikke angrepet utenriksministeren for ensidighet i hans anvisning av løsninger på Midtøsten-konflikten i redegjørelsen denne gangen, men hans analyse av kjernen i konflikten. Hvis jeg ved en ny lesning eller en ny forelesning om utenriksministerens redegjørelse kan finne balanse i hans beskrivelse av kjernen i konflikten, ville jeg være glad. Men jeg har altså ikke funnet det.

Mitt spørsmål til utenriksministeren går på Hviterussland. I Aftenposten den 5. februar i år ble det sagt at menneskerettigheter ikke har vært et tema i forhandlingene med Hviterussland og de andre som vi i denne sammenheng forhandler om frihandel med. Det overrasket meg, for det har Stortinget alltid vært opptatt av i forbindelse med disse frihandelsavtalene at ble ivaretatt. Kan utenriksministeren avkrefte at så er tilfellet, og berolige Stortinget med at dette vil bli et tema hvis det ikke allerede har vært det?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:28:47]: Til det første: Jeg behøver aldri forelese for representanten Høybråten, for vi snakker om sakene, og vi finner stort sett fram til de områdene der vi er enige, og der vi måtte være uenige, også om Midtøsten.

De frihandelsavtalene EFTA inngår, skal vektlegge at handel er viktigere utover handel, at de også er knyttet opp til mål for samfunnet, utvikling og arbeid og menneskerettigheter. Så det betyr at også i disse forhandlingene skal de temaene komme opp. Det kan jeg bekrefte. Det er viktig å sette handel i en sammenheng med at handel er viktig utover handel i seg selv. Den skal bidra til noe, og den skal sette visse samfunnsmål. Det er ikke noen tvil om at det ofte blir blant de mest følsomme temaene i forhandlinger med stater som har andre syn på menneskerettigheter enn det vi har. Men desto viktigere er det at vi kommer også til de kapitlene. Der kan jeg bare understreke at vi også må ta noen debatter på egen hånd, internt i EFTA, hvor det kan være ulike syn på hvor sterkt man skal vektlegge de spørsmålene, og med de partene vi forhandler med. Men det hører hjemme også her.

Trine Skei Grande (V) [11:29:59]: Det hadde vært veldig fristende å følge opp Hviterussland, men jeg er med i en liberal kampanje i alle europeiske parlamenter akkurat denne uken, så derfor skal jeg spørre om noe helt annet.

Venstre har et liberalt søsterparti i Armenia, et land som beskrives som et styrt demokrati – altså ikke noe demokrati i det hele tatt. Vårt søsterparti, AMN, rapporterer gjennom den europeiske paraplyorganisasjonen vår, ELDR, om omfattende brudd på menneskerettigheter. I etterkant av valget i 2008 ble de fredelige protestene organisert av opposisjonen brutalt slått ned på.

I mai er det igjen valg i Armenia. Det alle vi liberalere spør om, i samme uke, i alle europeiske parlament, er på hvilken måte utenriksministrene ser for seg at landene kan bidra til at det kommende valget i Armenia blir gjennomført på en fri og rettferdig måte, i tråd med demokratiske prinsipper.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:30:55]: Det er en fordel at dette er land som er medlem av organisasjoner i vår region, som har viktige prinsipper de har sluttet seg til. Det er en veldig viktig kanal når vi tar opp disse spørsmålene. Det gjorde jeg da jeg var i Armenia i oktober. Jeg hadde anledning til å snakke med den sittende president og også med opposisjonen, og det var viktig å si til begge parter at landene rundt som vil bistå Armenia i dets vei til å få til utvikling og et videre demokrati, holder landet ansvarlig for hvordan det respekterer disse fundamentale rettighetene. Det har vi tatt opp gjennom et eget bilateralt utenriksministerbesøk til Armenia. Vi tok det opp da den armenske utenriksministeren var i Norge, og vi bruker de multilaterale kanalene vi har for å få til det.

Så ligger Armenia i en spent region. De har vanskelige forhold til mange av sine naboer, og det er noe som ofte blir brukt som en begrunnelse for hvorfor politikken ikke utvikler seg som den bør. Vi forsøker å gi styrke til at de likevel bør utvikle reformene, for det kommer til å styrke landet og landets egen integritet, selv om regionen er vanskelig. Så jeg kan bekrefte at vi tar opp disse spørsmålene der vi har anledning til det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Espen Barth Eide [11:32:15]: Jeg ønsker å trekke noen forsvars- og sikkerhetspolitiske perspektiver på den dype krisen i Europa, som en rekke talere har vært innom i denne debatten. Som mange har påpekt, er de økonomiske trendene vi nå ser, utgangspunktet for omfattende sosial uro. Dette handler jo nettopp om mennesker og ikke bare om tall. Mennesker blir fortvilet, og mennesker søker etter andre løsninger. Vi ser en alvorlig krise i den politiske legitimiteten i flere europeiske land, og vi ser en utvikling av en dyp tillitskrise. Det er et åpent spørsmål om de mange fornuftige tiltak som søkes for å løse krisen, rekker å få effekt før denne tillitskrisen er blitt så dyp at den undergraver mange av de institusjonene som i sin tid må til for å løse krisen.

Dette er blitt et tema som nå også opptar forsvarsministre. På det forsvarsministermøtet som nylig fant sted i NATO, var det et helt annet alvor og et helt annet fokus på Europas egen krise enn man er vant til i de kretser. Inntil nylig var jo normen at man snakket om hvordan vi eventuelt kunne bidra til å hjelpe til andre steder, med utgangspunkt at i denne delen av verden er sikkerheten oppnådd en gang for alle. Det spørsmålet som stilles nå, er om det faktisk er riktig.

Dette er en krise som rammer mange av våre nærmeste allierte. Den rammer dem på en ganske dyp måte. Det har direkte konsekvenser for forsvarspolitikken. Veldig mange av våre land, med unntak av Tyrkia, Norge og ett eller to andre, kutter nå kraftig i sine forsvarsbudsjetter. Det er en betydelig risiko for at man ikke bare kutter, men at man kutter ukoordinert, slik at den samlede reduksjonen i forsvarsevne blir enda større enn de tallmessige kuttene tilsier. Det er nemlig veldig lett å få til hvis man bevarer baser, men fjerner operativ evne – altså det motsatte av hva vi i mange år har forsøkt å få til, og også lyktes med her i landet.

Det vil i sin tur føre til en redusert evne til kollektivt forsvar. Men det vil også føre til en utfordring mot det som gjennom mange generasjoner og mange tiår har bidratt til å binde alliansen sammen. Jeg tror at når historien en gang skal skrives om hva NATO bidro til, vil man fortsatt legge størst vekt på at man unngikk den tredje verdenskrig – og at man kunne bidra til å overkomme den kalde krigen, for så å rekke ut en hånd til tidligere motstandere, som så kunne bli allierte. Men det nest viktigste bidraget alliansen har stilt opp med, er evnen til å tenke sammen om forsvar og på den måten forsvare oss alle mot en renasjonalisering av forsvars- og sikkerhetspolitikken, i hvert fall blant de land som er med i eller partnere til alliansen. Det tror jeg fortsatt alliansen vil gjøre, men det er igjen viktig å stille spørsmål om i hvilken grad vi har evne til det.

Vi har sett en reell reduksjon i alliansens evne til å levere på alliansens kjerneområde, artikkel 5-forsvar, ikke minst det konvensjonelle artikkel 5-forsvaret. Norge har, sammen med en del andre medlemsland, i flere år vært opptatt av å løfte den evnen, løfte fokuset på alliansens kjerneoppgaver, ikke bare i geografisk forstand – altså når det gjelder de tilstøtende områdene, enten det er Østersjøen, Middelhavet eller Nordområdene – men også det opprinnelige fokus for alliansen, altså evnen til kollektivt forsvar som gjennom å være der avskrekker andre fra å utfordre vår sikkerhet. Det er faktisk noen mørke skyer over dette, selv om det er en økende forståelse for at dette må være et hovedfokus.

Alt dette inspirerer selvfølgelig meg til å bidra til at vi holder skikkelig orden i eget hus, at vi har orden på våre egne budsjetter, men aller mest at vi bruker dem slik at vi stadig får mer forsvar ut av hver krone. Det arbeider vi meget intenst med nå. Vi arbeider med ny langtidsplan for Forsvaret, som jeg kommer tilbake til Stortinget med om ikke lenge.

Men dette har også en annen dimensjon, og det er hele problematikken rundt det som med det nye moteuttrykket «Smart Defence» dreier seg om å gjøre mer sammen, finne felles løsninger både på nye utfordringer, noe som vi nettopp gjorde ved å investere i et felles dronesystem, «Allied Ground Surveillance» og ved å møte gamle utfordringer på en ny måte gjennom et tettere samarbeid.

De nordiske landene har gått i front. Det er stor interesse og respekt i NATO for det vi har fått til de siste årene i Norden i så måte. Vi må også ta høyde for – dette har det blitt referert til både i utenriksministerens redegjørelse og i flere kommentarer – at vår største og viktigste allierte, USA, nå retter blikket en annen vei. Det gjør de med god grunn, for sett fra Washington er utviklingstrekkene i Asia og rundt Stillehavet blitt enda viktigere enn de en gang var, og på mange måter er det helt logisk at de nå tar en slags dominans i tenkningen om sikkerhetspolitikk. Jeg har lyst til å understreke at det ikke bare er i amerikanernes verden at Asia blir viktig. Siden det altså er den samme verden, blir Asia også viktigere i vår verden. Dette må vi også forholde oss til. Men det har naturligvis noen implikasjoner for hvilken evne amerikanerne har til å bidra her i Europa. Noen europeere bekymrer seg for at amerikanerne reduserer sitt fysiske fotavtrykk, reduserer antallet baser i Europa, slik at europeerne derved må bidra med mer selv. For vår del kan denne endringen faktisk ha en positiv sum, fordi amerikanerne sier at de vil erstatte et statisk nærvær med et økt dynamisk nærvær – med andre ord forstått som et økt øvelsesnærvær i Europa. Få steder i Europa egner seg bedre til å øve enn nettopp i Norge, ikke minst i norske nordområder, og det er en stor interesse for dette.

Det skjer også en grunnleggende sikkerhetspolitisk nyorientering i USA, som jeg tror vil smitte over på andre NATO-land. Man sier veldig tydelig at det fokuset som har vært på de lange, hærtunge landoperasjonene med nasjonsbyggingsformål, som vi har sett i Irak og Afghanistan, nå er på vei ut, og man har fått et nytt fokus på havene – derav sjø- og luftstridskrefter, god etterretning og tiltak i cyberdomenet. Dette mener jeg er riktig og klokt og dessuten i veldig stor grad i tråd med tenkning som vi i flere år har stått for her i Norge, i våre egne prioriteringer.

Men det er klart at dette tegner et annet bilde enn det vi trodde var fremtidsbildet for bare noen få år siden. Det er veldig viktig at vi – i vårt eget arbeid med hvordan vi setter sammen vårt forsvar – husker på at Forsvaret består av mer enn basevalg og hvor man skal legge den enkelte kapasitet. Vi må også huske på hvorfor vi har dette forsvaret, og det har vi enkelt oppsummert slik: Vi skal bygge en krigsforebyggende terskel, både alene og sammen med våre allierte gjennom artikkel 5. Vi skal kunne bidra til den i vårt territorium og i våre alliertes territorium. Dessuten skal vi nå ha et internasjonalt medansvar, men rekkefølgen på disse to er at artikkel 5 og forsvaret av eget og alliert territorium kommer først. Det internasjonale medansvaret er avledet av det.

Dette betyr at de utfordringene vi har pekt på lenge, både når det gjelder å ha en god og fremsynt utenriks- og sikkerhetspolitikk og når det gjelder å organisere Forsvaret i tråd med den, blir enda viktigere i en tid preget av krise hos våre allierte. Og vårt ansvar for å ta del i debatten sammen med våre allierte – ikke minst i NATO, men også i nordisk og annen sammenheng – om hvordan vi kan møte flere utfordringer sammen og på den måten flytte penger, ikke ut av forsvarsbudsjettene, men til mer operativ evne, blir viktigere enn noensinne. Slik kan vårt og våre alliertes forsvar bli en god brikke i en fornuftig og forebyggende utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [11:41:13]: Forsvarsministeren tegner et bilde hvor vi får en redusert evne til kollektivt forsvar på det europeiske kontinent. Det er et alvorlig bilde, for vi vet hvor vanskelig det er å bygge opp igjen kapasitet når den først forsvinner, og Norge er jo et land som i stor grad har basert seg på denne evne.

Hvilke konsekvenser ser forsvarsministeren med dette for Norge, og hva kan forsvarsministeren varsle at Norge eventuelt må gjøre annerledes for å møte og kompensere for dette tapet?

Statsråd Espen Barth Eide [11:41:55]: Jeg takker representanten Høglund for spørsmålet og vil begynne med å vise til et helt konkret initiativ som jeg tok på det forrige forsvarsministermøtet. Det var å tilby vårt operative hovedkvarter på Reitan som et pilotprosjekt for å se på hvordan nasjonale operative hovedkvarter kan kobles tettere på NATOs kommandostruktur. Det ble godt mottatt av våre allierte og ble også lagt til grunn for oppfølging. Dette dreier seg om å utnytte ressurser som allerede eksisterer nasjonalt, bedre i NATO-rammen.

Den andre konsekvensen er at vi hele tiden må tenke på at i tillegg til å basere oss på artikkel 5-støtten vi vil få for andre når krisen blir stor nok, må vi ha en relevant og tilstedeværende evne til å møte en trussel inntil den når det nivået at man er nødt til å utløse artikkel 5-garantien. Dette krever nettopp en videre omstilling av Forsvaret i den retning vi nå har arbeidet med i flere år.

Morten Høglund (FrP) [11:43:00]: Afghanistan var også en del av redegjørelsen. Vårt militære nærvær der skal endres, og det er utfordringer på mange plan. En av utfordringene er Pakistan. Det har kommet rapporter i den senere tid som bekrefter det som tidligere har vært rapportert, at pakistansk etterretning understøtter Taliban-krefter også inne i Afghanistan, eller særlig i Afghanistan. På hvilken måte møter man denne utfordringen i en NATO-ramme?

Statsråd Espen Barth Eide [11:43:37]: Jeg tror Norge var et av de landene som tidligst fokuserte på at man vanskelig kunne forstå utfordringen i Afghanistan isolert fra regionen. En rekke tiltak, ikke minst på utenriksministerens felt, har jo dreid seg om å få en bedre regional dialog om utfordringene – herunder naturligvis dialog med den aller viktigste naboen, Pakistan. Det er ingen hemmelighet at miljøer i Pakistan engasjerer seg på ulike sider av konflikten i Afghanistan, og at det er en del av bildet. Det beviser jo bare at man må finne løsninger som pakistanske politiske og andre krefter er med i, og det vil jeg si at NATO-alliansen er betydelig mer oppmerksom på nå enn man kanskje var da denne operasjonen i sin tid startet.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:44:41]: Jeg takker også forsvarsministeren for en slags miniredegjørelse. Jeg deler fullt ut de perspektivene som kommer der. Vi har fra Høyres side også i dag et møte med den konservative gruppen i Nordisk råd, nettopp om sikkerhets- og forsvarspolitikk, som er en god arena for å diskutere også det nordiske perspektivet.

Men det har i den senere tid kommet signaler fra USA, Frankrike og andre land om at selv om tidsplanen for tilbaketrekning fra Afghanistan ligger fast, har det vært noen ønsker om å forsere tilbaketrekningen. Noen snakker da om sommeren 2013 som et mulig mål for dette. Samtidig har det kommet tilsagn om at man reduserer noe på antallet sikkerhetsstyrker som man driver opplæring av i Afghanistan akkurat nå. Utfordringen er jo at dette kan bidra til at man nå i sluttfasen faktisk underminerer noen av de resultatene man har oppnådd både sikkerhetsmessig og militært, og så å si slipper ballen for tidlig. Hva kan Norge gjøre for å bidra til at man holder oppmerksomheten oppe nå helt i sluttfasen?

Statsråd Espen Barth Eide [11:45:45]: Jeg deler fullstendig representanten Eriksen Søreides bekymring for dette. Det var noen utspill ved opptakten til forrige NATO-møte som kunne gi inntrykk av, i hvert fall i media, at noen hadde tenkt å forlate Afghanistan før. Dette ble – på en god måte, mener jeg – sortert ut i møtet ved en felles understrekning av at vi står løpet ut, vi står på Lisboa-forpliktelsene, men at vi i denne perioden vil skifte fra et hovedfokus på å lede operasjoner til et hovedfokus på å støtte afghanskledete operasjoner. Det er viktig å kjenne sin besøkelsestid for når det skiftet skjer. Jeg tror det er riktig at det skiftet skjer i løpet av 2013, men hele tiden med et blikk på at vi skal være der sammen ut 2014, og at afghanerne både får budskapet om at tiden er inne til å ta mer ansvar selv, og får tryggheten for at vi ikke reiser dagen etter at denne transisjonen finner sted.

Ivar Kristiansen (H) [11:46:50]: Med bakgrunn i NATOs vedtatte strategiske konsept, nærområdeprinsippet og forsvarsministerens klare redegjørelse her er det en risiko for at Norge blir stående alene om å utøve nærområdeovervåking og kontroll – med det bakteppet som ble gitt nå nettopp? Vi ser at kineserne har en ambisjon om å doble sitt forsvarsbudsjett innen 2015, Russland øker 20 pst. pr år, Europa kutter tilsvarende. USA skal kutte 487 mrd. dollar i en tiårsperiode.

Vil vi være i den situasjon, som statsråden her tydelig presenterer, at alliansen ikke vil være i stand til å utøve det som er forutsetningen i hele konseptet? Står vi foran en alenetilværelse i å utøve overvåking, myndighet og tilstedeværelse?

Statsråd Espen Barth Eide [11:47:52]: Dette er jo et spørsmål både om evne og om vilje. Som jeg sa i innlegget, er jeg bekymret for reduksjonen i NATOs kollektive evne – som altså ikke er jevnt fordelt, men større i noen kapasiteter enn i andre. Når det gjelder viljen, mener jeg den står ved lag.

Det er også viktig å understreke at parallelt med de økonomiske utfordringene mange allierte nå ser, er det en økende interesse for Arktis, for havene generelt, for framvoksende stormakter, som representanten nettopp nevnte. Derfor ser jeg for meg at vi har et betydelig potensial for å videreutvikle og faktisk øke våre alliertes interesse også for våre nærområder.

Helt konkret har jeg invitert med meg både min kanadiske kollega og min nederlandske kollega til Cold Response-øvelsen som vi skal gjennomføre i mars, i to ulike besøk. Det er et ledd i et arbeid som både utenriksministeren og jeg gjør for å vise fram de utfordringene og mulighetene vi har, til våre nære partnere.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:49:08]: Det var en interessant redegjørelse, for å kalle den det, om de økonomiske utfordringene som ikke minst NATO står overfor. Noen av oss har akkurat vært på et parlamentarikermøte i NATO-sammenheng, og våre amerikanske kolleger festet seg da ved at mens man fra amerikansk hold for ti år siden sto for 63 pst. av alliansens samlede utgifter, står man nå for 77 pst. Det er vel heller ingen tvil om at aksjonen i Libya pekte i retning av at noen av stormaktene på europeisk side kanskje ikke sitter på de kapasiteter man burde ha, når man først er veldig sterk tilhenger av den type aksjoner.

Mitt spørsmål er: I det store sikkerhetspolitiske bildet – tror forsvarsministeren dette vil få noen betydning i forhold til balansen mellom USA på den ene side og Europa på den annen side?

Statsråd Espen Barth Eide [11:50:14]: Representanten Syversen stiller et meget betimelig spørsmål. Nå vil nok, nesten beklageligvis, balansen endre seg fordi amerikanerne står foran betydelige kutt. Men det betyr altså at vi kanskje får bedre balanse, men på et lavere nivå. Det gjør jo ikke saken spesielt mye bedre.

Det vi lærte fra Libya, var at en rekke NATO-land – ikke minst mindre NATO-land som Norge og Danmark – i stor grad hadde evne til å bidra i den operative situasjonen. Men det infrastrukturelle, kommandomessige ledelsesapparatet som må ligge bak en slik operasjon, krever et betydelig amerikansk fotavtrykk, og hvis ikke det er til stede, har Europa mindre evne enn det mange kanskje trodde. Det er en av grunnene til at vi nå skal tenke «Smart Defence», gjøre mer sammen og nettopp se på disse tingene som binder oss sammen. Det er ikke å kjøpe flere stridsmidler som er hovedutfordringen, men det er å få dem til å virke sammen på en god og fornuftig måte som er NATOs store utfordring nå.

Trine Skei Grande (V) [11:51:21]: I oktober 2010 rett før NATO-toppmøtet i Lisboa ba jeg utenriksministeren om en løypemelding i forhold til arbeidet med NATOs strategiske konsept, sett i lys av ønsket om å redusere betydelig kjernefysiske våpen samt Norges konkrete bidrag i den prosessen. I sin redegjørelse på tirsdag sa utenriksministeren at Norge merker økt tilslutning blant NATO-land til ønsket om å redusere kjernevåpnenes betydning, men at særlig Russland er en utfordring i den sammenheng.

Det jeg ønsker å utfordre forsvarsministeren på, er hvilket konkret påvirkningsarbeid Norge gjør med hensyn til disse problemstillingene fram mot NATO-toppmøtet i Chicago i mai.

Statsråd Espen Barth Eide [11:52:08]: For det første er vår linje hele tiden at vi skal ha en åpen dør og en vilje til dialog med Russland, men uten å gi Russland noen vetorett over NATOs beslutninger. Det er et viktig prinsipp, og det står vi på, begge delene av den linjen, selv i tider hvor vi kan innrømme at utfordringene er ganske store med tanke på å finne fram til en felles forståelse i Chicago av det vi hadde en initiell forståelse av i Lisboa for et par år siden.

For det andre har vi fått gjennomslag for at det i strategisk konsept står at NATO slutter seg til visjonen om en atomvåpenfri verden – det er det første gang NATO sier – som en meget langsiktig visjon, men at man skal se sitt eget arbeid på det feltet som kompatibelt med det som skjer i Ikke-spredningsavtalen, NPT.

Så har jeg lyst til å dele den litt positive erfaringen at en av våre beste allierte i arbeidet for å redusere atomvåpens betydning nå er amerikanerne, og at det kanskje er andre allierte som er mer krevende når det gjelder å få fokus på akkurat den siden av arbeidet i NATO.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sverre Myrli (A) [11:53:27]: Siden vi hadde tilsvarende debatt for omtrent et år siden, har det skjedd dramatiske ting i Europa. Det har vært et vanskelig år, og det er en vanskelig situasjon i mange land i Europa.

Jeg har aller først lyst til å dvele litt ved det bildet som vi i Norge ofte får av situasjonen i Europa. Til min store forundring har det i stor grad satt seg et bilde i Norge: at grekerne er late mennesker, de jobber lite, pensjonerer seg tidlig og har seg sjøl å takke for elendigheten de har havnet opp i. Det siste er nok delvis riktig, men med litt innblikk i gresk hverdagsliv trur jeg vi vil avdekke en ganske annen situasjon enn den tabloide varianten her hjemme. Grekerne er hardt arbeidende mennesker, mange av dem har flere jobber og står på i en svært vanskelig hverdag.

Jeg er en av mange tusen nordmenn som ofte er i Spania, tilbringer mye tid i Spania. Der er det en svært vanskelig situasjon, hverdagen til folk er blitt dramatisk forverret, ungdomsarbeidsledigheten var på rekordhøye 48 pst. – altså arbeidsledigheten blant mennesker under 25 år – og nå har den økt ytterligere og er på ca. 50 pst. Det er så dramatisk, det er vanskelig for oss her hjemme i Norge å forestille oss det.

Er det så viktig for oss det som skjer i Europa – i Hellas, i Spania, i andre land? Vi er ikke i EU, og vi har ikke euro. Er det egentlig så viktig? Ja, når europeerne får problemer, får vi også problemer. Når europeerne kjøper færre biler, blir det mindre å gjøre på Raufoss. Og når europeerne får dårligere råd, kjøper de færre Stressless-er fra Ekornes. Det er i vår interesse at det er orden i Europa – Norge er avhengig av Europa.

I dette bildet blir noe av tidas debatt om EØS-avtalen noe vanskelig for meg å forstå. EØS-avtalen er for Norge svært viktig og helt avgjørende for norsk næringsliv. Jeg er faktisk delvis enig med komitélederen i hennes replikk til utenriksministeren. Jeg er faktisk litt bekymret over holdninger som etter hvert sprer seg i Norge om EØS-avtalen, at den liksom bare er å si opp. Jeg mener det hadde vært en katastrofe for Norge og norsk næringsliv hvis vi ikke hadde hatt EØS-avtalen.

Det får meg også inn på den svært dagsaktuelle debatten om vikarbyrådirektivet. For meg er det en svært vanskelig debatt å forstå. Jeg har med interesse lest oppslaget om Unge Høyre i dagens Aftenposten, hvor et Unge Høyre-medlem sier:

«Det er overraskende at NHO, Frp og Høyre går ut og hyller et forslag som gjør det dyrere for virksomheter å ansette uerfaren arbeidskraft.»

Ja, det er slik høyresiden i Europa debatterer. Jeg var på samme møte i helga som representanten Syversen var på, presidenten var der også, og jeg benyttet anledningen til å snakke med parlamentarikere fra europeiske land – partifeller av meg – som sier: I våre land er det høyresiden som er imot tjenestedirektivet – unnskyld, president: vikarbyrådirektivet. Vi må se sammenhengene i det vi gjør, og det vi debatterer hjemme i Norge.

Jeg skal straks forlate Stortinget, ikke fordi denne debatten ikke er viktig, men jeg skal gjøre noe enda viktigere: Jeg skal på helsestasjonen med min 15 måneder gamle datter og ta vaksine. Norske barn er heldige som får ta del i det norske vaksinasjonsprogrammet – til sammen åtte ganger fra de er tre måneder til de går i 10. klasse. Alle verdens barn burde vært like heldige som datteren min. Jeg er derfor glad for at det er satt fart i arbeidet med å øke vaksineringen av verdens barn, og vil her trekke fram den globale vaksinealliansen, GAVI, for deres strålende arbeid med styreleder Dagfinn Høybråten i spissen.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:58:50]: Jeg synes utenriksministerens redegjørelse er god hva angår både Europa og EØS, og til dels svært god når det gjelder viktigheten av Europa og EØS for Norge og norsk økonomi. Vår samhandel med Europa er betydelig. EØS er – uten et medlemskap – kjernen i nettopp den samhandelen. Jeg håper bare at regjeringspartienes medlemmer like tydelig forstår og ønsker å forstå det tydelige budskapet utenriksministeren serverte.

Men jeg ønsker å bruke min tilmålte tid på å snakke om områder jeg mener var langt svakere i utenriksministerens redegjørelse, spesielt knyttet til demokrati og demokratisk utvikling og menneskerettigheter.

Samtidig vil jeg gi utenriksministeren ros for det kraftfulle arbeidet Norge er med på i arbeidet mot dødsstraff og religionsfrihet. Det er utmerket, og det har Høyres krystallklare støtte. Men jeg ønsker å konsentrere meg om Syria og Burma, selv om det var svært fristende også å ha Hviterussland, Ukraina og Kina i tankene.

Situasjonen i Syria er som en borgerkrig å regne. Der er minimum 7 000 mennesker drept så langt i konflikten. Det er et regime som ikke skyr noen midler for å kue egen befolkning, som per i dag bruker tunge våpen mot sivile mål, og hvor det er strid i tettbebygde strøk som er normen. Våre to soleklare mål må være å få slutt på volden og at president al-Assad må gå av. Fram til det skjer, mener jeg at det er tre tiltak som må iverksettes, og som vi må bidra til å iverksette. Det første er en enhetlig, eller i det minste en samarbeidende, opposisjon i Syria, det andre er at det må etableres trygge områder i Syria, og det siste er at det må være en større grad av internasjonal innblanding.

Den 4. februar hadde FNs sikkerhetsråd en mild resolusjonstekst oppe til behandling. FNs sikkerhetsråd ønsket gjennom resolusjonen å ta avstand fra voldsbruken og ga klar beskjed om at feilene forut for konflikten ligger hos Assad-regimet, og at president Bashar al-Assad må gå av. Resolusjonen ble møtt av veto fra både Russland og Kina.

Russlands ønske om en sterk allianse med Syria går tilbake til den kalde krigen. Det går faktisk fire tiår tilbake. Russland har per i dag en marinebase i Tartus, Syria. Det er en formidabel russisk våpeneksport til Syria. For bare kort tid siden ble jagerfly for 550 mill. amerikanske dollar solgt til regimet. Det var mens regimet var i den konflikten det er i i dag – med egne innbyggere. Russland sier samtidig at de er usikre på alternativet til et Assad-regime, og at de mener det kan være verre enn dagens. Jeg vil klart imøtegå nettopp det.

Jeg mener for det første at den russiske våpeneksporten til Russland er moralsk forkastelig, og at den burde ha vært rammet av internasjonale sanksjoner. Dessverre er ikke de på plass. Det man nå har sett, er at man med russisk hjelp får utviklet volden enda tydeligere. For å bruke Qatars statsministers ord: Den syriske voldsmaskinen ruller videre. Og med mine ord på slutten: med sterk russisk hjelp og bistand.

Syria er, som jeg sa, avhengig av en mer enhetlig opposisjon. Sunnimuslimer, kristne og kurdere må jobbe sammen, ikke bare nå under opprøret, men også når opprøret er over og kronet med seier. Samtidig må man være tydelig overfor alawittene på at man ikke ønsker hevn. Tyrkia ønsker seg – og kan – spille en betydelig rolle. Dersom det skal komme på plass sikre områder, må de være på grensen til Tyrkia, og Tyrkia må, sammen med Den arabiske liga, ha ansvaret for å beskytte sivile som er i områdene. Norge må støtte Tyrkia og Den arabiske liga for å få det til. Vi må fortsette vår fordømmelse av regimet slik vi gjør, og vi må fortsette den kraftfulle fordømmelsen av Russland, ikke bare for deres holdning, men for deres innblanding i konflikten, som gjør konflikten verre og ikke bedre.

Jon Øyvind Odland (Sp) [12:04:15]: Bosted i nord, verden som arbeidsplass, solide røtter i Senterpartiet – det er faktisk et veldig fint utgangspunkt.

Jeg må aller først bare berømme representanten Høglund, som i dag satte problemet med miljøgifter på kartet.

Men det er ikke bare Kina som har ansvar for kvikksølvutslipp, det er også knyttet til klimaendringene, som vil gi drastiske endringer i eksponeringen.

Jeg vil ta utgangspunkt i arktiske forhold og klima i første omgang. Arktis er i dag utsatt for noen av de raskeste og mest ekstreme klimaendringer på jorda. Det påvirker hele planeten, men det har også store konsekvenser for helsen til de fire millioner menneskene som bor i Arktis.

Vi har en forpliktelse som nasjon. Det er bare et par generasjoner siden vi var et fattig land. Nå stiller vi med solide ressurser som må gi oss en internasjonal forpliktelse.

Jeg vil først peke på forholdene for urfolk og vanlige folk som bor i arktiske områder. Vi snakker i klimadebatten vår mest om utslipp og om hvordan vi kan ordne dette internasjonalt og globalt. Men hva slags konsekvenser har dette for folk som bor der? Det er en redusert og endret mattilgang for urfolk og vanlige folk i disse områdene som ikke er så kjent, for det kommer ikke så godt fram i media. Både reinsdyr – karibu, som det heter på den andre siden av Atlanteren – og ferksvannsfisk utryddes. Det forsvinner isbjørn, det forsvinner sel. Alt dette medfører at mattilgangen for folk i nord blir helt annerledes. Det medfører at de må importere vårt vestlige kosthold. Og hva medfører det? Det medfører at vi får en helt annen sykdomssituasjon for folk. Vi får mer kreftsykdom, vi får mer hjerte- og karsykdom, vi får sykelig overvekt, vi får diabetes. Alt dette er ting som faktisk har en stor konsekvens for vår situasjon når det gjelder fred og mellommenneskelig samkvem.

Når vi snakker om infrastruktur i Sibir, er det ting som bør komme fram i debatten. Dette har med vårt forhold til Russland å gjøre. I Jakutia er det byer der over halvparten av bygningene er ødelagt på grunn av at permafrosten endrer seg. I Anderma, f.eks., er 90 pst. av bygningene i ferd med å synke på grunn av permafrosten. Det er stor fare for ulykker og infeksjonssykdommer, og endringer av miljøgiftsituasjonen gjør at barns oppvekst – det kommer vi tilbake til i forbindelse med vår melding om global helse, som nå kommer – faktisk er truet av dette endrede mønsteret. Det er de som er mest sårbare.

Hva medfører denne totalsituasjonen for helse? Jo, det er at vi får en mental helse som forverres akutt og kronisk for folk som bor i nord. Hva betyr det at folk får mentale problemer, det er alkoholmisbruk, mishandling?

På Grønland opplever vi nå at halvparten av befolkningen har opplevd vold, og at 25 pst. av kvinnene har opplevd seksuell vold, mens vi nå finner olje utenfor kysten deres. Hva betyr dette? Jo, vi må ta hensyn til en bærekraftig utvikling for folk som bor der, når vi skal ta vare på naturressursene.

Jeg er veldig glad for at Høybråten tok tak i den globale helsemeldingen, som vi skal diskutere senere. Vaksineprogrammer er bra, men det er faktisk sånn at vaksinene og vaksineprogrammene nå også påvirkes av klimaendringen. Vi har studier som viser at effekten av vaksiner endrer seg når også miljøgiftsituasjonen endrer seg. Vi må tenke helhetlig her. Jeg skal ikke gå inn i diskusjonen om den globale helsemeldingen nå, men vi som arbeider rundt dette, er veldig glad for at diskusjonen kommer.

Til slutt vil jeg trekke meg tilbake til nord: Utfordringen vår for en bærekraftig utvikling, når en nær sagt svømmer i olje, gass og mineraler, er at vi ikke må ikke delta i en overkjøring av urfolket i nord. Vi må bidra sammen til en bærekraftig utvikling. Vi har en kultur og tradisjon som er et nødvendig korrektiv for de andre nasjonene som er med. Det betyr i første omgang, når vi ikke tar forsvarsdebatten nå, at vi må ha en tydelig tilstedeværelse. Det gjelder i form av bosetting, infrastruktur og forsvar.

Helt til slutt: Min bekymring for Russland er ikke at det er de som blir problemet, hvis vi oppfører oss. Derimot er jeg mer bekymret for de andre aktørene som nå kan komme inn i bildet, som Kina og de andre asiatiske makter med økende økonomi.

Laila Gustavsen (A) [12:09:41]: I Dagsrevyen i går kunne vi se reportasjen om Spyros. Spyros er en ung mann i Hellas, høyskoleutdannet og får nå kuttet lønnen for tredje gang – denne gangen med 22 pst. Men han er likevel heldig fordi han har jobb. I et land der ledigheten øker med over 7 pst. på ett år, har han mistet drømmen. Ja, han har til og med mistet troen på at han kan drømme – den har politikerne tatt fra han, sier han.

En del lenger øst fortsetter det som enkelte nå kaller en borgerkrig, i Syria. Ifølge FNs tall er 5 400 mennesker drept, mange regelrett henrettet, av al-Assads brutale regime.

For å fortsette sveipingen litt rundt i verden: Vi hørte i dag at mediesensuren i Kina øker, mens i nabolandet Myanmar kan vi glede oss over en veldig positiv utvikling.

Kvinner, barn og funksjonshemmede møter diskriminering verden over. I Afghanistan er 2012 og 2013 kritiske år for å sikre at de resultatene som er oppnådd, ikke forsvinner, og at vi klarer å planlegge både tilbaketrekkingen av militære styrker og fortsatt utviklingshjelp på en god måte.

I Norge vil vi snart få vår borger nr. 5 millioner. Sannsynligvis vil det være en arbeidsinnvandrer fra et eller annet europeisk land.

Siv Jensen mente tirsdag at den arabiske våren i stedet burde kalles den arabiske vinter. For det første: Med Fremskrittspartiets utenriksbudsjett ville det ikke vært veldig mye ressurser å bidra med til fredsbygging og stabilitet, men la nå akkurat det ligge. Poenget er at det er viktig ikke å ha urealistiske forhåpninger til hvordan varig fred og et stabilt demokrati bygges i Nord-Afrika og Midtøsten. Sett fra vårt trygge Norge er det lett å overvurdere positiv utvikling. Jeg har lyst til å minne om hvordan f.eks. Europa utviklet seg etter 2. verdenskrig med et todelt Europa, der øst lå ufritt og isolert, og der Berlinmuren kunne eksistere i 40 år.

Jeg er uenig med Senterpartiet og Nei til EU om at utviklingen av Europa og det europeiske samarbeidet etterpå har vært et eliteprosjekt. Det som skjedde i perioden fra 1990 og framover, økte integreringen og samarbeidet internt i Europa, og det ble vesentlig tettere basert på et politisk og folkelig ønske om fred, stabilitet, solidaritet og økonomisk framgang for alle.

La nå også Nord-Afrika få tid til å finne sin vei uten at vi dømmer utviklingen nord og ned basert på kanskje urealistiske og naive forestillinger, men også krav om at det skal skje på kort tid. Norge bør være en støtte og en samarbeidspartner, hvis de vil, på deres premisser og hvis vi kan gjøre en forskjell.

Norges utvikling de siste 120 årene – arbeiderklassens kamp for sosiale rettigheter og utviklingen av den norske modellen – har gitt oss innbyggere frihet. I verdenssammenheng er Norges situasjon unik. Vi tilhører en liten, eksklusiv klubb av nasjoner der politiske valg gjør at vi klarer oss rimelig godt.

I USA er det fortsatt sånn at mister du jobben, mister du alt. Middelklassen i USA har ikke lenger råd til å sende ungene sine på college. Blir du arbeidsledig og syk samtidig og ikke har forsikring, kan du være riktig ille ute. «Working poor» er et begrep i USA, men også i Storbritannia – selv om folk har jobb, er de like fullt fattige. Forskjellene øker i disse landene.

Finanskrisen fører til fattigdom, sosial uro, framvekst av høyrepopulisme, høyreekstremisme og krav om nasjonal styring på bekostning av internasjonalt samarbeid. Vi ser det også i Norge. Vi hører disse stemmene i Norge, i Europa og i andre deler av verden. For Arbeiderpartiet er det viktig å advare mot en slik utvikling. Svarene på de utfordringene vi står overfor, enten det er fredsskaping, finanskrise eller klimaproblemer, er mer internasjonalt samarbeid – ikke mindre.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:14:40]: I en slik debatt blir det ofte til at man mer peker på uenighet enn det som samler, så for at det ikke skal bli stående at det kun er uenighet i debatten når jeg tar ordet nå, gjør jeg det klart at vi fra Kristelig Folkeparti er enig i store deler av denne redegjørelsen. Men som det er varslet, har vi andre synspunkter når det gjelder utenriksministeren og regjeringens beskrivelse av situasjonen i Midtøsten.

Utenriksministeren snakket om konfliktens grunnleggende kjerne – okkupasjonen. Jeg er overbevist om at det er et moment til som må inn hvis vi skal snakke om konfliktens kjerne, og det er en uvilje hos svært mange på palestinsk side, og arabisk side for den del, til i det hele tatt å anerkjenne at staten Israel skal eksistere. Dette uttrykte også representanten Høybråten ved å si noen ord om hva som ble sagt – ikke på et hvilket som helst møte, men på et viktig møte – ved markeringen av Fatahs 47-årsjubilieum for kort tid siden. Muftien, og jeg minner om at han er den palestinske selvstyremyndighetens høyeste religiøse leder og er utnevnt av Mahmoud Abbas, kom med de ordene som representanten Høybråten refererte. Jeg tilføyer at ordstyreren startet dette møtet med å si følgende:

«Vår krig med etterkommerne av aper og griser (dvs. jødene) er en religions- og troskrig.»

Så fikk sjeiken ordet, mufti Muhammad Hussein:

«For 47 år siden startet revolusjonen. Hvilken revolusjon? Den moderne revolusjonen i det palestinske folks historie. Faktisk er Palestina i sin helhet en revolusjon, siden (Kalif) Umar kom (for å erobre Jerusalem i 637 e. Kr.), som fortsetter i dag, og inntil verdens ende.»

Ved Fatahs jubileum har Ismail Haniyeh vært i kompaniskap med Ahmedinedjad I Iran og fortalt at for dem er det aldri noe som kommer til å hete staten Israel:

«… på vegne av alle verdens frihetssøkende mennesker sier jeg at vi aldri vil anerkjenne Israel.»

Jeg må også si at noe som skuffet meg da den palestinske statsministeren, Fayyad, var her i høst, var da vår egen utenriksminister brukte torturmetaforer for å beskrive den økonomiske situasjonen på de palestinske områdene ved å snakke om waterboarding mot økonomien. Jeg synes dette overhodet ikke er noe positivt bidrag fra norsk side i konflikten.

Så til det siste som jeg ønsker å ta opp med utenriksministeren. Det er hva Norge gjorde under UNESCOs generalkonferanse i høst. Jeg står her med talen som statsråd Kristin Halvorsen holdt på Norges vegne, og hvor hun sier:

«Norway would argue that these issues» – altså medlemskap for Palestina – «should be dealt with in New York first and before turning to specialised agencies or UN bodies.»

Så stemmer, på tross av Kristins Halvorsens ord i generaldebatten, Norge for å ta opp Palestina som medlem av UNESCO. Jeg har lyst til å utfordre regjeringen på hva som skjedde de dagene, timene eller hva vi snakker om mellom denne talen – fra en SV-leder til overmål, som ber om at man ikke skal gå til opptak av Palestina – og til at utenriksministeren åpenbart har intervenert og sørget for at Norge stemmer for. Og hva har konsekvensen vært? UNESCO ligger nå med brukket rygg, kan ikke gjennomføre noen av sine programmer slik de skal være, og folk, som har vært der i ti–tolv år, blir oppsagt. Hele organisasjonen er i realiteten ødelagt, slik det nå er i UNESCO. Og jeg spør: Er det denne fremgangsmåten man vil benytte i andre sammenhenger når dette spørsmålet i FN-organer kommer på tale?

Ivar Kristiansen (H) [12:19:59]: Jeg takker for en god og interessant redegjørelse og også en interessant debatt så langt i dag.

Det er ingen tvil om at Afghanistan-spørsmålet vil komme til å stå høyt på den internasjonale politiske agendaen også i tiden som kommer. Utenriksministeren har redegjort tydelig for at det kommer en ny redegjørelse om spørsmålet i Stortinget i månedsskiftet mai/juni.

Likevel er vi i en situasjon der tiden innhenter oss, og hvor det nesten ser ut som det kommer til å bli trangt ved utgangsporten fra Afghanistan. Den ene ISAF-nasjonen etter den andre proklamerer at man ønsker å komme seg raskere ut enn tidligere planlagt. Man har som budskap: samlet inn og samlet ut av Afghanistan.

Det ble sagt i redegjørelsen at Norge forlater Faryab før sommeren 2013. Bakteppet er selvfølgelig også den økonomiske situasjonen blant NATO-landene, i hele alliansen, som bærer preg av å være i ulage, for å si det mildt, noe som ble ærlig og meget tydelig poengtert i forsvarsministerens tale her tidligere i dag – en beskrivelse av at alliansen nesten ikke er i stand til å gjennomføre sine kjerneoppgaver. Det vil stille det naturlige spørsmålet: Hva skjer når ISAF, når alliansen slipper den militære ballen i Afghanistan? Hvordan skal vi være i stand til å overføre sikkerhetsansvaret til afghanske sikkerhetsmyndigheter på en robust måte? Utenriksministeren har redegjort for givermøtet som var i Bonn, men jeg er bekymret for at selv om det henvises til positive utsikter i politiske møter med Taliban, har vi etter den siste tids hendelser blant afghanere, som jobber for franske partnere, og også norske partnere, sett hvordan dette kan ende i et blodbad hvis vi ikke får en overgang som er kontrollert og robust, slik som alle ønsker. Dette blir en overgang fra en militær til en sivil oppgave, og vil komme til å bli det sentrale spørsmålet fremover. Jeg tror vi alle sammen ser frem til den redegjørelsen som kommer i månedsskiftet mai/juni, der spørsmålet til oss alle vil være om vi rett og slett, bokstavelig talt, slipper ballen for tidlig.

Jeg er helt enig i det som Kristelig Folkepartis representanter Høybråten og Syversen har uttrykt når det gjelder Midtøsten. Jeg tror ikke kjernen i konflikten er begrepet «okkupasjon». Kjernen i konflikten er begrepet «sikkerhet». Det holder ikke i år etter år at vi lener oss på å si at vi går i takt med FN-systemet. Hvis dette videreføres, kommer vi til å se at flere av FNs organisasjoner vil være mindre økonomisk i stand til å utøve sin oppgave. Det er klart at når støtten til palestinernes UNESCO-medlemskap vil provosere – i den grad det kommer til å gjøre det – en del av våre tidligere og nåværende samarbeidspartnere, vil dette få økonomiske konsekvenser også for FN-organisasjonen.

Når vi lytter til hva man sier og hva man gjør fra Irans side, med terroranslag nå nettopp i Tbilisi og i New Delhi, og når vi samtidig hører – og vi har ingen grunn til ikke å tro på Hamas-ledere, herunder også Fatah-ledere – at de aldri under noen omstendighet kommer til å godkjenne staten Israel, må dette i større grad også oppta den norske regjering. Jeg synes vi i større grad må være i stand til å stille sterkere krav i forbindelse med våre gigantiske pengebidrag til palestinerne i denne konflikten. Hvis vi ikke stiller strengere krav til også å ha en sikkerhetsløsning som kan gi en fremtidig anerkjennelse og beskyttelse av staten Israel, vil dette komme til å forbli en kruttønne som vi aldri ser en politisk løsning på, og hvor de norske gigantiske pengebidrag indirekte nesten kan bidra til å holde konflikten gående.

Knut Gravråk (A) [12:25:03]: Dette er en debatt som jeg har sett veldig fram til, for det er jo sånn at det offentlige ordskiftet i Norge ofte kan bli litt navlebeskuende når man løfter blikket og ser ut mot verden. Det er jo det vi gjør her i dag. For selv om Norge er et lite land, er vi samtidig en del av en stor verden, og det er en verden som står overfor veldig mange utfordringer, og da er naturligvis spørsmålet: Hva er det vi best kan bidra med for å løse disse utfordringene?

I den utenrikspolitiske redegjørelsen var ministeren innom de fleste viktige temaene som vi står overfor i verden i dag, og det er et av dem jeg ønsker å si noen ord om, nemlig konflikten mellom Israel og Palestina og deres vei mot fred. For det er dessverre sånn, som utenriksministeren sa, at partene på mange måter virker lenger fra en fredelig løsning nå enn det de gjorde tidligere. Det betyr, etter min mening, at det er viktigere nå enn tidligere at Norge bidrar til å sørge for at veien mot fred havner på riktig spor igjen.

Dette er en vanskelig konflikt som har etterlatt dype sår på begge sider. Men jeg synes det er viktig ikke å miste fokus på stridens kjerne, og det er at Israel er en okkupasjonsmakt som stadig fordriver palestinere bort fra eget land ved å tillate ulovlige bosettinger. Dette, kombinert med okkupasjonen hindrer innførsel av helt nødvendige varer og tjenester for å bygge opp infrastrukturen og opprettholde egen økonomi, gjør det hele til en fortvilt situasjon for veldig mange. Denne vedvarende situasjonen har ført til at flere palestinere har snudd ryggen til diplomatiet, de har snudd ryggen til forhandlingslinjen og sluttet seg til bevegelser som ikke følger de demokratiske spillereglene. Enkelte vil bruke dette som et argument for å kutte i vårt engasjement i fredsprosessen og mer eller mindre la palestinerne seile sin egen sjø inntil de har ordnet opp i eget anliggende.

Dette er en tankegang som jeg mener er grunnleggende feil. Det faktum at det palestinske folket er splittet, er utvilsomt den faktoren som gjør fredsprosessen betraktelig mer fastlåst. Jeg mener, tvert imot, at en sånn situasjon taler for å øke vårt engasjement. Palestinerne må få vite at de ikke står i dette alene. Bare så det er sagt: Jeg mener selvfølgelig, på lik linje med alle andre, at ingenting kan unnskylde voldshandlinger mot sivile fra noen part i en konflikt, heller ikke palestinerne. Men det kan ikke bety at vi skal snu ryggen til en befolkning i nød hver gang ekstremister tar loven i egne hender. Derfor syntes jeg det var veldig godt å høre at ministeren i sin redegjørelse la vekt på at vi skal fortsette med å bidra i forhandlingene mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene, og at Norge som nasjon er klar for å anerkjenne Palestina som stat. Det tror jeg er et viktig signal å sende til Midtøsten. Jeg tror det kan bidra til å gi palestinerne den selvtilliten de trenger for å skape forsoning innad. For det er ingen tvil om at et av de viktigste bidragene til fred på dette stadiet, er at palestinerne ikke forblir splittet.

Det er sånn med denne saken som med alle andre saker som blir tatt opp i denne salen, at det handler om mennesker. Menneskene som lever i disse okkuperte områdene, har ikke gode liv. Jeg synes ikke vi kan sitte her og trekke på skuldrene av det, og jeg føler meg enda mer trygg på at vi kommer til å gjøre det vi kan for å bedre palestinernes situasjon, etter å ha hørt ministerens redegjørelse.

Ingalill Olsen (A) [12:29:23]: Først vil jeg takke for en spennende og innholdsrik redegjørelse, med mye konsentrert informasjon på mange felt og fra mange land.

Jeg holder meg i dette innlegget til nordområdene og regjeringens viktigste strategiske område. Norge er en stormakt i energipolitisk forstand, og den utviklingen som har vært den siste tiden i Barentshavet, forsterker det bildet.

Regionen er ikke bare rik på olje og gass, men også på store, uutnyttede områder for vindkraftproduksjon og på store mineralforekomster. Alle disse områdene krever et bedre utbygd linjenett for tilførsel av elektrisitet, både ut og inn av området. Dette er store og tidkrevende utbyggingssaker, men allikevel er det viktig at staten og Statnett forserer arbeidet med linjeutbygging i den grad det er praktisk mulig. Det er vedtatt utbygging fra Balsfjord til Hammerfest, men det er avgjørende for videre næringsutvikling at linjen også bygges fra Hammerfest til Varangerbotn. Uten en slik utbygging vil halve Finnmark fremdeles ha en for dårlig tilgang. Vi har store muligheter for å utveksle strøm også med våre naboland Finland og Russland, men da må kapasiteten bygges ut.

Vi får nå en visumfri sone mellom Sør-Varanger og tilsvarende område på russisk side. Det vil bety økt utveksling, økt folk-til-folk-samarbeid og muligheter for økt næringsutvikling på begge sider av grensen. Det blir spennende å følge dette arbeidet på nært hold. Vi har hatt en jevn øking av grensepasseringer over Storskog, og med dette grepet gjøres passeringen mye enklere for dem som bor i grenseområdet. Jeg registrerer at befolkningen i Sør-Varanger ser fram til denne nyvinningen.

Enighet om delelinjen kan ikke bejubles høyt nok. Det var en diplomatisk og politisk seier, der man har ryddet opp etter 40 års uvisse. På dette området må jeg si at en kan bruke det folkelige uttrykket «godt jobba» – både overfor utenriksministeren og overfor statsministeren.

Vi har i den senere tid fått melding om økt radioaktivitet i lufta over Finnmark. Det var ikke innenfor faregrensen, men det er helt tydelig at det ennå er noe som må forbedres i varslingsrutinene mellom våre to land. Det er ikke kjekt for finnmarkingene når atomdrevne ubåter brenner i Murmanskfjorden. Jeg føler meg overbevist om at utenriksministeren følger opp alle slik episoder og bidrar til å forbedre rutiner. Grenseområdet på russisk side er sterkt industrialisert – for å si det litt forsiktig – med høye utslipp av svovel. Murmanskfjorden huser også en stor del av den russiske atomdrevne ubåtflåten. Her er det mange diplomatiske oppgaver for å sikre forutsigbarhet og trygge og korrekte varslingsrutiner.

Økt bruk av Nordøstpassasjen og utvidede isfrie områder gjør at risikoen for oljesøl og andre typer ulykker øker. En felles avtale blant de arktiske landene om søk og redning er et langt skritt framover. Nå kommer det en ny avtale knyttet til felles innsats ved oljesøl. Dette er viktige felles utfordringer, hvor de involverte land har felles interesser, men hvor vi som er kystnasjoner, selvsagt har størst interesser. Forskning på oljesøl i islagte områder bør styrkes, slik at den nåværende og framtidige aktivitet trygges.

Arbeidet i Arktisk råd er viktig for nasjonen Norge, og jeg ser fram til fortsettelsen, både i rådet og i Utenriksdepartementet.

Så til diskusjonen som foregår om vikarbyrådirektivet. I fiskeindustrien i Finnmark så vi i fjor noen meget stygge eksempler på sosial dumping. Vår flotte eksportnæring, fiskeri og havbruk, kan ikke være skjemmet av sosial dumping og uverdige lønnsvilkår for vikarer innleid fra EØS-land. Jeg har selv sett eksempler i min egen kommune på hvorfor vi bør innlemme vikarbyrådirektivet. Det gir anstendige lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere også i Norge, og det kan vi ikke lukke øynene for.

Øyvind Håbrekke (KrF) [12:34:41]: Jeg ønsker å bruke min taletid på å kommentere situasjonen i Myanmar – eller Burma.

Utenriksministeren peker på de klare tegn på positiv utvikling som vi har sett den senere tid, som er svært lovende for befolkningen i Myanmar. Samtidig vet vi at politiske fanger er frigitt med klare betingelser om at de, dersom de begår de samme fornærmelser mot regimet, vil måtte sone ferdig den straffen de allerede er dømt til. Vi vet at det inntil nylig har foregått og fortsatt foregår grove overgrep mot etniske minoriteter fra regimet, og vi vet heller ikke om regimet faktisk er villig til å gi fra seg makten den dagen folket benytter sin frihet. Likevel er det ingen tvil: Myanmar er inne i en utvikling som knapt noen av oss hadde våget å håpe på for bare få måneder siden. Det lover svært godt, og tegnene er klare, tegnene er tydelige: Her går det med relativt raske steg i riktig retning.

Da er spørsmålet: Hvordan kan Norge og det internasjonale samfunn bidra til at utviklingen mot demokrati og menneskerettigheter fortsetter, lengst mulig? Svaret på det er ved fortsatt å bruke gulrot og pisk, og det er et spørsmål om dosering og timing av de virkemidlene vi har.

Det er to viktige forhold vi da må ha in mente. For det første må vi anta at referansene for president Thein Sein og regimet når man driver denne prosessen framover, ikke nødvendigvis er norske og skandinaviske demokratier, men at det heller kanskje er naboer og venner i ASEAN-området, med andre ord land som er tilstrekkelig åpne til at man kan handle med omverdenen og ha normale forbindelser til omverdenen, men som likevel begår grove brudd på menneskerettighetene hver eneste dag.

For det andre må vi ta inn over oss at store deler av det internasjonale samfunnet nærmer seg Myanmar med store, tunge geopolitiske interesser og økonomiske interesser, som driver de store internasjonale aktørene i deres forhold til Myanmar. Begge disse to forholdene peker i retning av at man nå relativt raskt kan se at situasjonen stabiliserer seg, og dermed må det internasjonale samfunnet slippe trykket når utviklingen har kommet dit hen at man er på et sted noenlunde i nærheten av flere av de andre nabolandene i området, der naboland og land med store interesser kan gå inn, handle og ha både økonomiske og geopolitiske fortjenester av det. Utenriksministeren nevner også at valget 1. april er en viktig test som kan utløse fjerning av sanksjoner på nytt, og at det er den rådende holdningen i EU og i USA.

Ja, vi må også sammenligne vår virkemiddelbruk og vår politikk overfor nabolandene i ASEAN og tilsvarende land andre steder i verden med tanke på brudd på menneskerettighetene. Samtidig er det én viktig forskjell på de andre landene og Myanmar, der vi er nå, og det er at Myanmar er i bevegelse. Nå er det en prosess i gang som gir oss en historisk mulighet til å drive denne utviklingen framover. Da er det viktig at vi ikke slipper taket for tidlig, for målet må være frihet, demokrati og menneskerettigheter for det burmesiske folk.

Med hensyn til spørsmålet om videre lettelse av sanksjoner peker utenriksministeren på rådende holdninger i EU og USA. Samtidig peker han på at Norge har fått en særskilt rolle i forholdet til Myanmar på grunn av de disposisjonene vi har gjort. Da er det viktig at vi benytter den rollen til å jobbe for demokrati og menneskerettigheter, og ikke slipper taket av hensyn til de tyngre interessene som andre kan være drevet av.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:40:08]: Nå når det nærmer seg slutten av debatten, syns jeg det kan være på sin plass å takke for det som jeg syns har vært en god debatt, og for mange viktige, overordnede og til dels også litt detaljerte temaer som er viktige. Det var også nyttig, etter min oppfatning, å ha forsvarsministeren til stede, nettopp fordi han så tydelig snakker om NATO, NATOs betydning for Norge, som det som er hjørnesteinen i vår utenriks- og sikkerhetspolitiske forankring.

Jeg syns at debatten i stor grad har bekreftet enigheten om de lange linjene. Det er det tradisjon for – lang tradisjon for i Norge. Samtidig har man også fått trukket opp noen temaer, noen områder, der enkeltpartier eller partier samlet, ønsker å se en tydeligere norsk markering – eller det man er uenig om.

La meg bare først si at jeg syns utenriksministeren har en nokså urimelig tolkning av min gjengivelse av det som ble sagt på det seminaret i går. Representanten Bård Vegar Solhjell – som ikke er her nå lenger – var også til stede på det seminaret. Hele poenget var altså, som jeg understreket, at disse russiske MR-aktivistene og forskerne var opptatt av at helt uavhengig av hvem som sitter på toppen av pyramiden, er problemet selve pyramiden. Altså om du skifter ut toppen og setter inn en ny, vil det likevel være et problem med systemet – så det er systemet som mangler legitimitet. Det tillot jeg meg å gjengi, fordi jeg mener at røsten til aktive opposisjonelle, til MR-forkjempere i Russland, er viktig å videreformidle.

Når det så gjelder spørsmålet om frihandelsavtaler, tror jeg kanskje ikke utenriksministeren var helt oppmerksom da jeg snakket. Jeg tok ikke til orde for at Norge skulle avbryte forhandlingene, men jeg pekte på et helt reelt dilemma, nemlig at vi står i en situasjon der vi kan bidra til å legitimere en politisk linje som står i motstrid til det både vi og våre allierte søker å oppnå politisk. Det kan være fristende å spørre hvorfor regjeringspartiene ikke var med en samlet opposisjon på en ganske krass merknad om menneskerettigheter i næringskomiteen da vi behandlet frihandelsavtalen med Ukraina, der vi også pekte på den alvorlige bekymringen for utviklingen i Ukraina. Vi understreket at en gjensidig åpning overfor Norge og EFTA gjennom en frihandelsavtale gjør det særlig viktig for Ukraina å vise at landets forpliktelser i forhold til demokrati, menneskerettigheter og rettssikkerhet tas på det største alvor, og ikke minst at man forutsetter at gjennom implementeringen av denne frihandelsavtalen søker man aktivt å redusere muligheten for og omfanget av bl.a. korrupsjon og lite gjennomsiktighet. Merknadene var egentlig en måte å uttrykke nettopp dette dilemmaet på.

Så til slutt til spørsmålet om EU og EØS. Først må jeg da få takke for en ubetinget støtte fra representanten Sverre Myrli til min replikk i stad. Men jeg tror nok den gir uttrykk for noe mer, nemlig den enigheten det er blant i alle fall enkelte av partiene i denne sal om viktigheten av EØS-avtalen. Svein Roald Hansen sa i sitt innlegg at han advarte mot angrepene på EØS-avtalen, og Morten Høglund nevnte i sin innledning at det var et høyt spill med norske interesser – det, jeg hadde nær sagt, «brinkmanship», eller for å låne et ord fra representanten Dagfinn Høybråten i en tidligere debatt, denne spekkhoggingen mot EØS-avtalen som han så fra enkelte hold.

Det er viktig å understreke nok en gang den betydningen EØS-avtalen har – og har hatt – for norsk næringsliv, for norsk velferd og for muligheten til å utvikle Norge i takt med det som skjer i Europa. Det er vårt kontinent, og vi må være – og skal være – opptatt av utviklingen på vårt eget kontinent. Derfor er det så viktig at vi deltar så aktivt. Derfor er Høyre av den oppfatning at vi bør søke fullt medlemskap når den muligheten byr seg. Men inntil vi gjør det, så er og blir EØS-avtalen vår livline til Europa. Den skal vi ta godt vare på. Fra Høyres side skal vi i alle fall hjelpe utenriksministeren så godt vi kan, og hindre at den livlinen blir brutt.

Svein Roald Hansen (A) [12:44:40]: Jeg vil også takke for en god og bred debatt, som har befestet en bred enighet – og utdypet noen nyanser på noen punkter – og kanskje litt større uenighet på enkelte punkter, for ikke å devaluere det noen har påpekt.

Representanten Bård Vegar Solhjell reiste spørsmålet om vi ikke skal kunne diskutere både EØS-avtalen og enkelte direktiver spesielt. Det skal vi selvsagt gjøre. Men nå har vi fått en utredning om EØS-avtalen som er kunnskapsbasert og forskningsbasert, og jeg tror det hadde vært en fordel om debatten hadde basert seg på den samme kunnskap og innsikt – både i salen og utenfor. Jeg mener at når det brukes uttrykk som at man ikke tror EU svartelister oss om vi skulle bruke reservasjonsmuligheten, er man utenfor det jeg vil kalle en saklig debatt – da er man over i det vi holdt på med da vi diskuterte EU-medlemskap. Det handler ikke om det, som jeg sa i mitt innlegg, det handler om en realitet, at det blir et hull i avtalen. Da må vi ikke bare diskutere hvilke følger et direktiv får i Norge. Vi må også diskutere hvilke følger en reservasjon får for Norge og norske bedrifter – norske personer – i det europeiske indre marked. Den helheten må være med.

Solhjell var bekymret for EFTA-domstolen når det gjaldt vikarbyrådirektivet. Jeg er ikke bekymret for det, slik som direktivet er utformet. Jeg er derimot veldig bekymret for hva et annet flertall i denne sal kan finne på å gjøre med arbeidsmiljøloven. Når vi implementerer direktivet, vil hovedprinsippet om likebehandling av innleide og fast ansatte når det gjelder arbeidsvilkår og lønn, ikke kunne fjernes av et flertall her i salen. Da er man beskyttet av den europeiske lovgivningen. Og skulle nå arbeidsgiver prøve seg på ikke å respektere det, kan man gå til ESA, og man kan gå til EFTA-domstolen og få medhold. Det er et perspektiv i dette direktivet som er helt ute av debatten, og som jeg mener er kjernen og et viktig grunnlag for å implementere direktivet.

Et annet eksempel: Representanten Slagsvold Vedum snakker om krise i Europa og bruker uttrykk som at det eneste EU kan kutte i nå, er lønninger og pensjoner i Hellas. EU kutter ingenting i Hellas. Hellas har levd over evne og lånt til opp over pipa, og det er det bare greske politikere som har ansvaret for – ingen andre. Det er de som skal låne Hellas mer penger – som de etter all sannsynlighet ikke kan betale tilbake – som krever at Hellas fører en økonomisk politikk som gjør det troverdig at de kan betale lånet sitt. EU bistår Hellas på den veien. Det er brutalt det de må igjennom av kur, men det er altså ikke EUs ansvar eller EUs skyld.

Så vil jeg bare si at den problemstilingen Bård Vegar Solhjell reiste, om hvordan vi skal forholde oss til den gradvise flyttingen av interesser østover, ikke bare handelsmessig, men også rent samfunnsmessig, er en veldig interessant utfordring, som er viktig for vår evne til å følge med i den forflytningen.

Det har vært en debatt om frihandelsavtaleforhandlingene med Russland, som begynte som en forhandling med Russland, men som har blitt en forhandling med tollunionen Russland, Kasakhstan og Hviterussland. Bare et tilleggselement til det utenriksministeren sa: EFTA har hatt som forutsetning at vi ikke inngår frihandelsavtaler – iverksetter dem ikke – med land som ikke er medlem av WTO. Nå er Russland blitt medlem av WTO. Kasakhstan kan muligens bli det innen vi er ferdig med forhandlingene, men Hviterussland har en lang vei å gå – for ikke å si en ganske krevende mur å klatre over. De må ha gjennomført reformer. Så jeg tror ikke det blir iverksetting av noen frihandelsavtale med Hviterussland, selv om vi skulle sluttføre forhandlingene med Russland og Kasakhstan og iverksette.

Bare til Hans Olav Syversen, som repeterte det Dagfinn Høybråten sa om muftiens uttalelse på Fatahs jubileum. Det har utenriksministeren reagert på, det er tatt avstand fra. Fra Arbeiderpartiets side er det helt klart at anerkjennelse av Israel fra palestinernes side er en forutsetning for en fredelig løsning. Vi forutsetter også at en samlingsregjering på palestinsk side legger til grunn respekt for Israels sikkerhetsbehov og Israels eksistens.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:50:17]: Først vil jeg få takke for den debatten som har funnet sted i salen. Jeg har sittet og hørt på en stund, og jeg vil si at det har vært en meget interessant og veldig god debatt. Jeg synes også utenriksministerens redegjørelse var meget interessant og god.

Jeg vil prøve å dra opp et par saker som viser at selv om den redegjørelsen som er holdt, er en utenrikspolitisk redegjørelse, er det helt åpenbart fra Norges side at både næringspolitikken og utenrikspolitikken griper inn i hverandre på svært mange felt.

Jeg vil begynne med EØS. Man har nettopp fått seg forelagt en evaluering av EØS-avtalen – hvordan denne avtalen har gjort seg gjeldende overfor Norge, hvordan den har gitt både positive og negative effekter. Jeg har vært på flere av presentasjonene – både av Sejersted og av Sverdrup – i denne saken. Det var særlig interessant – det var vel forrige mandag i Brussel vi fikk oss forelagt denne rapporten – at vi, bl.a. i lys av det vi er med på, ble omtalt som det som kalles for «non-voting members» i EU. Når vi ser på antallet direktiver vi har implementert, når vi ser på hvor involvert vi er i disse prosessene, uten å være med og stemme, tror jeg nok at det er en riktig vurdering. Men det som bekymrer meg litt, er hvorvidt vi som organ, som Stortinget, egentlig er klar over i hvor stort omfang vi faktisk er med.

Flere stortingsgrupper, bl.a. Fremskrittspartiets, har fått seg forelagt rapporten og fått den presentert. Jeg håper alle stortingsgrupper gjør det samme, men jeg vil også oppfordre komiteene til å ta dette på største alvor. Jeg er svært glad for at jeg fikk med meg næringskomiteen i dag til å invitere til å lage et seminar om denne evalueringen for å prøve å sette seg inn i disse tingene og hva dette innebærer for oss, og i hvor stor grad vi er involvert i og ikke minst blir påvirket av EØS-avtalen. Jeg utfordrer også de andre komiteene til å gjøre det samme, for vi må ta disse tingene på alvor. Jeg tror at jo mer opplyst vi blir, jo mer vi setter oss inn i dette, jo mer forståelse får vi også av hvor viktig denne avtalen er for norsk næringsliv og norske bedrifter som er avhengig av eksport.

Videre vil jeg komme litt inn på de pågående frihandelsforhandlingene med Indonesia. Sist uke var enkelte av den norske parlamentarikerdelegasjonen til EFTA/EØS i Indonesia og diskuterte og ble informert om dette. Det jeg tror vi er nødt til å få en gjennomgang av fra regjeringens side, er hvor vidtomfattende disse frihandelsavtalene både er og kan bli i framtiden. Jeg er selvfølgelig fullt ut klar over at i utgangspunktet er det næringsministeren som har ansvar for frihandelsavtalene. Men når vi ser f.eks. fra Indonesias side at handelsministeren i et møte med delegasjonen klokkeklart påpekte at en ren frihandelsavtale med EFTA, som gikk på kun det frihandelsavtalemessige, var helt utelukket, og at andre ting også måtte komme inn i bildet for at det skulle komme på plass, gjennom kapasitetsoppbygging i landet, er det åpenbart – i hvert fall for undertegnede – at dette ikke lenger er en sak bare for næringsministeren, men må involvere både utenriksministeren, Stortinget og andre organ med mye bredere penn. Jeg tror at hvis disse tingene nå skal bli mer og mer aktuelt i de avtalene som EFTA gjør, må vi også på dette punktet være med og sette ned en del stolper. For det er klart at hvis man i frihandelsavtalene skal legge inn stadig nye ting, bør man ha diskutert dette på bredere basis. Representanten Morten Høglund var også inne på dette i sitt innlegg. Det kan hende en del av disse tingene ikke skal gjøres gjennom frihandelsavtalen, men eventuelt gjennom bilaterale og andre avtaler.

Jeg håper utenriksministeren vil se på disse tingene og vurdere hvordan man skal gripe fatt i dette i tiden som kommer.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:55:44]: Først vil jeg takke utenriksministeren for en innholdsrik, god og interessant redegjørelse.

Jeg vil særlig rette fokus mot utviklingen vi nå ser i det nordiske samarbeidet. Det er et sterkt kulturelt fellesskap mellom de nordiske land. Dette gode fellesskapet må styrkes ytterligere, og jeg er opptatt av at det arbeidet som skjer bl.a. i Nordisk Råd og i Nordisk Ministerråd, må styrkes. Det pågår bl.a. her et arbeid med å fjerne grensehindringene mellom de nordiske landene, og her synes jeg at det går veldig sakte. Det er lite fremgang, selv om heldigvis Norge også her er en aktiv pådriver.

Utenriksministeren nevnte i sitt innlegg at Norge har formannskapet i Nordisk Ministerråd i 2012, der hovedfokuset er de utfordringene som velferdsstaten står overfor i Norden. Formannskapsprogrammet er tredelt og omfatter:

• arbeid og bærekraftig velferd

• grønn vekst, kunnskap og innovasjon

• nordisk samhørighet

I kapitlet om arbeid og bærekraftig velferd heter det:

«Kunnskap og utdanning er i seg selv velferdsgoder, og helt avgjørende for at den enkelte skal kunne forfølge sine mål og realisere sine evner.»

Her ligger store utfordringer, og frafall i skolen har utviklet seg til å bli et stort samfunnsproblem. Det er et paradoks at ungdom i Europa «lengter etter» utdanning og arbeid, mens mange ungdommer i Norge av ulike grunner dropper ut av skolen.

Kristelig Folkeparti har i sitt arbeid med nordområdemeldingen vist til eksempler på denne utfordringen med frafall i skolen og etterspør en kunnskapsstrategi som gjør samfunnene i nord bedre rustet til å gripe mulighetene og møte de omveltningene som store nasjonale og internasjonale selskaper skaper i sitt kjølvann. Frafallet i videregående skole for gutter i Finnmark er på 70 pst. Flere ungdommer må motiveres til å fullføre videregående skole og skaffe seg videre utdanning som er relevant for arbeid innenfor olje- og gass-, mineral-, fornybar energi-, fiskeri- eller reiselivsnæringen. Nord-Norge har en stor mulighet, men også en stor utfordring i å sikre at lokal ungdom utdannes og rustes til å nyte godt av ringvirkningene som økt fremtidig næringsaktivitet i nord vil medføre. Næringsorganisasjonene, som OLF og NHO, har lenge uttrykt bekymring over mangel på lokal kompetent arbeidskraft.

Tidlig innsats og praktisk variert opplæring på alle nivåer i utdanningssystemet bidrar til å forebygge frafall. Derfor er det positivt at Norge i formannskapsperioden i Ministerrådet setter fokus på å forebygge utenforskap, som kan starte allerede i barnehagen, og vil ta initiativ til at tilbudet til barn i førskolealder blir satt høyere på dagsordenen i det nordiske samarbeidet.

I en situasjon der Europa sliter økonomisk og vi opplever usikkerhet og uro, er det nordiske samarbeidet viktigere enn noen gang. Norden er satt under press. Norge har nå formannskapet i Ministerrådet, og samarbeidsminister Rigmor Aasrud gjør en utmerket jobb som pådriver i dette arbeidet. Så håper jeg også at utenriksministeren vil ha fullt fokus på det nordiske samarbeidet generelt og også det viktige arbeidet som skjer innenfor rammen av Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Peter Skovholt Gitmark (H) [13:00:25]: Det gleder meg at både menneskerettigheter og respekt for demokratiet har fått en sentral plass i denne debatten. Jeg ønsker å bruke mitt siste innlegg på å snakke litt om Burma og den utviklingen – den meget hurtige utviklingen – som man nå har vært vitne til i Burma, spesielt fra august i fjor.

Jeg deler fullt ut den gleden utenriksministeren knytter til utviklingen i Burma. Det er usedvanlig hurtige endringer – langt hurtigere endringer enn det man kunne håpe på og trodd i forkant. Det er nå – la meg gjøre en opplisting – en rekke ting som har skjedd: Mange, men langt fra alle, politiske fanger er løslatt, og Aung San Suu Kyi, opposisjonens uformelle overhode og leder, er løslatt fra sin husarrest. Hennes parti, National League for Democracy, NLD, får og vil stille ved suppleringsvalget nå i april. Det er inngått våpenhviler med flere etniske grupper.

Den 30. september i fjor ble parlamentet i Burma informert om at arbeidet med det enorme vannkraftprosjektet i Irrawaddy-elven, på 6 000 MW, er midlertidig stanset – i hvert fall ut denne perioden, som vil si ut 2015. Det er svært gledelig, all den tid dette prosjektet ville ha fordrevet 10 000 mennesker, de fleste fra Kachin-befolkningen – og eksporten skulle gått til Kina. Så det man har oppnådd ved denne endringen, var å løsrive seg litt fra kinesernes hold og kontroll over landet. Man satte egen befolkning høyere, det er noe helt nytt med dagens militærjunta. Man satte også miljøet på dagsordenen, det er også forholdsvis nytt i burmesisk sammenheng med militærdiktaturet. Men mye gjenstår – og det synes jeg i noen grad mangler i utenriksministerens redegjørelse. Landet er fortsatt et diktatur. Det er en rekke politiske fanger som er frigitt, men det er langt flere som er i fengsel. De som har blitt frigitt – svært mange av dem – har fått klar beskjed om at dersom det begås lignende såkalte lovbrudd, vil de måtte sone ikke bare sin gjenværende straff, men også få nye straffer på toppen av det hele. Det er ikke respekt for alminnelige menneskerettigheter i Burma, selv med disse endringene. Media er fremdeles – og vil være, slik det ser ut, i lang tid – i regimets hender.

Jeg vil trekke fram at kanskje noen av de verste problemene er knyttet til de etniske minoritetene. Halvparten av landets befolkning er burmesere, mens den andre halvparten er ulike etniske minoriteter. Noen av de minoritetene som har hatt det verst, har normalt bodd ved grensen til Thailand. Der er det nå våpenhvile, og det gleder jeg meg stort over. Samtidig er det de som nå har de største problemene, på grensen vestover. Jeg hadde besøk av bl.a. en representant fra en av de etniske minoritetene i uken som var, og han fortalte noe som jeg vil karakterisere som et folkemord, at en hel befolkning står i fare for enten assimilering i det samfunnet som er, bli presset ut av landet, eller stå uten rettigheter – og dermed er eneste mulighet nå en væpnet oppstand. Han sa at for denne befolkningen var det ganske kort tid dersom de skulle overleve som selvstendig stamme. Det er jo et argument som jeg mener det er viktig å ha med seg videre.

Verdens øyne er nå fokusert på suppleringsvalget som finner sted i april. Dersom vi får en ren valgkamp og et rent valg, er dette en svært viktig milepæl for en bedre framtid for Burma. Jeg mener det er viktig at vi støtter den prosessen som foregår. Jeg vil berømme flere, inklusiv utenriksministeren, for den dialogen som har funnet sted, spesielt den senere tid. Jeg mener at man har vært for tidlig ute med ros, men nå er det svært viktig å gi gulrøtter med tanke på det som skjer. Man trenger lettelser av sanksjoner dersom burmeserne viser at de er det verdig, og vi trenger mer diplomatisk kontakt. Burma trenger også medlemskap i internasjonale fora, men kun dersom Burma er det verdig.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:05:44]: Jeg synes det har vært en innholdsrik og god debatt med mange gode innlegg.

Min gode kollega, Svein Roald Hansen, klarte ikke å la være å komme innom mitt innlegg i sitt sluttinnlegg, og jeg har noen kommentarer til det – for det klarer ikke jeg å la være å ha heller. Jeg vil vise til en uttalelse fra representanten Hansen om krisen på Island. Svein Roald Hansen sa:

«Når islendingene får fast grunn under føttene, vil de konkludere med at den islandske krona ikke er bærekraftig.»

I samme artikkel var påstanden at Island ville søke medlemskap i 2011, og at Norge ville følge raskt etter. Den påstanden har nok falt på sin egen urimelighet. Man har sett, i den finanskrisen man har vært inne i nå, at Island har hatt en helt annen handlefrihet enn mange andre europeiske land som har vært inne i en helt grunnleggende økonomisk krise. Nettopp det at islendingene har hatt en egen valuta, har gjort at de har kunnet innføre kapitalkontroll, har gjort at de har kunnet devaluere og fått en helt annen konkurransekraft, og at de har reist seg på en helt annen måte enn man har kunnet i mange andre europeiske land. Så ser vi nå, i 2012, at det har vært en fordel for Island å ha egen valuta – ikke en ulempe. Den handlefriheten, tyder alt på, vil islendingene fortsatt ha, og det er ingenting som tyder på at Norge vil gi den fra seg.

Det som er den store utfordringen, og det forundrer meg at ikke de sterkeste eurotilhengerne ser det, er at et land som Hellas, som er på konkursens rand, og et land som Tyskland, der det går så det griner, har veldig ulike utfordringer når det gjelder sin valuta. Når valutaen er tilpasset farten i Tyskland, er ikke det et gode for et land som holder på å gå konkurs, som Hellas. I USA har man også et stort kontinent med felles valuta, men der har man store, sterke føderale budsjetter som også finansierer offentlige utgifter, og man har kraft i de føderale budsjettene til å sette inn tiltak i områder og delstater som sliter. Det har man ikke i EU.

Det som er mitt poeng i innlegget, og det som er Senterpartiets poeng, er at når man innfører en felles valuta uten at man har en felles finanspolitikk, gjør man seg selv veldig sårbar i krisetid, og det ser vi nå. Derfor går denne utviklingen i EU mot mer og mer føderal styring, mer og mer føderal kontroll og mer mot et Europas forente stater. Hadde det vært et stort folkelig ønske, en stor folkelig vilje eller et felles språk, kunne det vært et demokratisk prosjekt – hvis det var det som var ønskelig. Men det er ikke det man har ønsket, og det vil bare være elitene som kan delta i et slikt demokratisk ordskifte. Vi har 80 ulike språk innenfor EU-sonen, og det er ikke noe som tilsier at vi ikke kommer til å ha mange ulike språk innenfor EU-sonen også i framtiden.

Så det forundrer meg at de sterkeste ja-tilhengerne her i salen ikke ser hvilke grunnleggende demokratiske problemer EU-sonen står overfor, ikke minst fordi de innførte euroen uten at det var politisk støtte for det.

Man har nå kommet i en tvangstrøye som gjør at man må sentralisere enda mer makt, selv om en stor folkeopinion ikke ønsker det. Heldigvis har det norske folk sagt nei to ganger, og det kan vi takke dem for.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:09:34]: Den økonomiske situasjonen i EU er utfordrende. Finanskomiteen har reist og besøkt både Tyskland og Italia. Fremskrittspartiet har hatt møter med ambassadører fra flere av de andre EU-landene for å høre hvordan situasjonen er.

Dette berører Norge i stor grad. EU er vårt største eksportmarked, så både som kunde og som naboer bør vi være opptatt av å bidra til at de kommer ut av en vanskelig situasjon. Jeg synes vi skal ha respekt for deres utfordringer.

I en del debatter i Stortinget og i samfunnsdebatten skapes det et inntrykk når f.eks. statsministeren går ut og sier: Hvis alle land hadde gjort som Norge, hadde ikke dette oppstått. Det sa han da han besøkte Sauda for et par år siden. I budsjettdebatten i november fikk en inntrykk av at de kan takke seg selv i EU, for de har trodd på en dynamisk skattepolitikk der de bare ved å kutte skattesatsene ville få økte skatteinntekter. Ingen av de landene vi har besøkt, har ført en slik politikk. I den grad det har vært endringer i skattenivået, har det vært en liten økning i årene før finanskrisen, ikke en nedgang. Ved å lage et slikt svart-hvitt bilde og når man harselerer med landenes økonomiske politikk, synes jeg ikke vi yter den respekten vi skal overfor våre naboland som har problemer.

Gjeldskrisen skyldes bl.a. tiltak som vi også støtter i Norge – en motkonjunkturpolitikk – der enkelte land har måttet låne penger for å kunne føre en motkonjunkturpolitikk, fordi de ikke har store oljeinntekter. Keynes står sterkt i regjeringen, så de burde ha respekt når enkelte land fører en slik politikk. Men i noen land skyldes det at de har hatt for store offentlige sektorer, de har gitt seg selv for gode velferdsordninger. Ser en f.eks. på Hellas, ser en at bare 20 pst. av befolkningen over 55 år står i arbeid, mens det samme tallet i Norge er mer eller mindre rundt 65 pst. Da er det åpenbart for mange folk som lever på offentlige midler uten å bidra, og det må de gjøre noe med – men jeg prøver ikke å unnskylde dem.

Dårlig skatteinngang er et problem, mer enn skattenivået. Det at folk ikke betaler sin skatt, er et større problem for Italia enn at skattenivået er for lavt. Prosentvis har Italia sterkere skattetrykk på inntekter enn det en har i Norge. Problemet er bare at det er veldig mange av dem som faktisk tjener penger, som heller kjøper Ferrari enn å gå til skatteinnkreveren for å betale sin andel. Slike ting må de også rydde opp i. Men jeg tror vi skal gjøre denne debatten mer kompleks enn bare å late som at hvis de bare hadde gjort som Norge, hadde alt blitt bra.

Vi skal også ha respekt for at EU-prosjektet er ganske komplisert når det gjelder innføring av euroen. Det er omfattende når så mange land går fra å ha ulike valutaer til å prøve å gjøre noe i fellesskap, fordi de hadde som mål å bedre næringslivets produksjon og dermed velferden i landet. Det førte til at de fikk en felles valuta, og at de fikk et ganske felles rentenivå, mens de hadde ulik finanspolitikk. Det er en del land som har lånt for mye, fordi de tidligere hadde dyrere lån. Da de plutselig fikk billige lån, klarte de ikke å begrense hvordan de blåste opp offentlig sektor i form av velferdsordninger og i form av andre goder. Når man ikke klarer å knytte risikoen til det enkelte land, gjennom rentesetting, får en ikke priset risikoen riktig. Nå skjer det riktignok, fordi en har blitt oppmerksom på dette. Da får det ekstreme utslag, som enkelte land nå må betale mye for.

Det er altså i vår interesse at EU kommer seg ut av denne situasjonen. Derfor er også Fremskrittspartiet positive til at Norge bidrar med IMF-lån, så lenge vi ikke tar en for stor andel i forhold til det andre land gjør. Vi skal ha respekt når USA, Japan og andre land setter seg litt på bakbena i denne forbindelsen. Vi skal ikke ta unødvendig stor risiko for å hjelpe andre land, men vi skal prøve å bidra til at flest mulig er med på å dele risikoen.

Vi må også ta en diskusjon rundt oljefondet, som bør få et bredere investeringsgrunnlag enn det det har i dag. Aksjeandelen er for høy. Det gjør at vi tar for høy risiko, og den europeiske andelen er for høy. Det betyr at vi også investerer for mye i høyrisikoaksjer i områder som har høyrisiko i økonomien.

Norges Banks regelverk for kapitaldekning i bankene må også være på linje med det som skjer i EU. Det er viktig og riktig at Basel III-reglene blir innført, men vi må unngå at Finanstilsynet stiller ytterligere, strenge krav til Norge enn de gjør til konkurrentene. Det gjør at svenske og danske banker kan operere i Norge og vinne på pris over norske banker, uten at det betyr at risikoen for norsk økonomi blir lavere.

Vi må også bruke det handlingsrommet som norsk økonomi gir, til å investere i infrastruktur i tider som dette. Det er betydelig ledig kapasitet i mange av våre naboland, og da kan vi få løst en del av våre infrastrukturoppgaver uten at det koster skattebetalerne i Norge spesielt mye, noe som gjør at andre land kan få sin økonomiske aktivitet godt i gang.

Presidenten: Svein Roald Hansen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Svein Roald Hansen (A) [13:14:52]: Jeg har ikke forsøkt å benekte utfordringene med å innføre en felles valuta i tolv og etter hvert kanskje 27 land knyttet til deres evne til å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Det er jo det som har skjedd, at man ikke har overholdt grensene i stabilitetspakten. Og som andre har nevnt: Euroen har uten tvil gitt Hellas adgang til billigere lån enn landet ellers ville ha fått. Så her har også markedet sviktet, som ikke tidligere så disse store ubalansene i ly av euroen og rimeligere lån.

Men det jeg slo ned på i Slagsvold Vedums første innlegg, var det uttrykket han brukte om at EU kutter i Hellas. Det er greske politikeres ansvar at det de har lånt, er uforsvarlig, og at de ikke har ført en ansvarlig økonomisk politikk. Nå må de ha lån, og da forlanger de som skal gi dem lån, at de er i stand til å betale tilbake det lånet Det er smertefullt, men det er ikke EUs skyld.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:16:08]: Igjen takk for en god debatt. Det kom noen spørsmål etter mitt innlegg som jeg ønsker å kommentere kort.

Først til representanten Ingalill Olsen, som var opptatt av situasjonen i nordområdet på miljøsiden. Hun var også opptatt av situasjonen i Russland. Når det brenner i en ubåt, er vi urolige. Det er ekstra grunn til å være urolig etter det vi har hørt de siste dagene fra offisielle russiske talsmenn, at det kan ha vært våpen om bord i den ubåten, mens det tidligere hardnakket ble hevdet at det ikke var det. Jeg har derfor i dag instruert den norske ambassaden i Moskva om å rette en konkret forespørsel til russiske myndigheter for å få svar på dette, slik at vi følger opp det som vi mener er den helt klare forpliktelsen i varslingsavtalen mellom Norge og Russland av 1993, om å ha full åpenhet om slike saker når det skjer en krise.

Så vil jeg takke for debatten om situasjonen i Myanmar, Burma. Jeg vil også takke representanten Håbrekke, som er leder av Burma-komiteen her i Stortinget, og som jeg har hatt nyttig kontakt med underveis. De to representantene Skovholt Gitmark og Håbrekke påpekte mange av de utfordringene vi står overfor når det gjelder utviklingen videre. Men det begge så, og som jeg tror vi alle ser, er at noe er satt i gang. Vi må prøve det som jeg hører mine kolleger nå sier, å låse inne det framskrittet, slik at det ikke blir tilbakeskritt. Og så er listen lang over hvor Myanmar kan trå feil innenfor demokrati, kapasitetsbygging, gjennomføring, implementering av lovverket som nå er vedtatt, og håndteringen av de veldig dramatiske etniske konfliktene. Men det jeg tror vi observerer, er at det kan knapt bli verre enn det var, slik at vi er på en eller annen riktig kurs. Da er spørsmålet: Har vi noe ansvar for å medvirke til den kursen? Så kan vi godt bruke begreper som «pisk» og «gulrot» – gjerne for meg. Jeg tror vi skjønner hva vi mener, men det handler jo om å gi oppmuntringer om den riktige utviklingen og gi frarådninger om den gale utviklingen. Vi ser fram til tett kontakt med Stortinget om det.

Så lyttet jeg til representanten Syversen, som fremførte synspunkter som jeg mener er legitime. Mye av kritikken av uttalelser er jeg enig i. Det har jeg sagt tidligere. Men hvis det var et uttrykk for å vise hvordan man skal ha en balansert tilnærming – det var kanskje ikke hensikten med innlegget – var det en ren ensidig gjennomgang av én side av saken. Greit nok! Det var Norges holdning at de palestinske selvstyremyndighetene burde ha gått med sin resolusjon til FNs generalforsamling, ikke til FNs sikkerhetsråd – det har jeg vært åpen på – i fjor høst. Det var også vårt råd at de burde forfølge saken i FN i New York og ikke ta den til særorganisasjonene. Det var det statsråd Halvorsen sa på vegne av Norge da hun uttalte seg i UNESCO. Når de allikevel gikk til UNESCO, ville ikke vi frasi dem retten til å gjøre det. Det er verdt å si at et stort flertall av UNESCOs medlemsland, meget stort, stemte for det medlemskapet – et flertall i verden, et flertall i Europa og et flertall i Norden stemte for. Så det var det selskapet Norge var med i. Og når UNESCO nå har økonomiske problemer, vil jeg ta avstand fra påstanden om at de ligger med «brukket rygg» og er en «ødelagt» organisasjon. Og gi nå for all del ikke palestinerne ansvaret for det, for det er på grunn av noe representanten ikke påpekte, nemlig amerikansk lovgivning om å kutte støtten til UNESCO som følge av at et land blir opptatt av flertallet av medlemmene der. Det kunne også være grunn til å stille enkelte kritiske spørsmål til det. 23 pst. av budsjettet blir altså kuttet, og det er selvfølgelig dramatisk for en organisasjon. Men jeg mener vi ikke skal spille det opp ved å si at de ligger med «brukket rygg». Palestinerne er ønsket velkommen av flertallet av UNESCOs medlemsland, og så må man finne en måte å utvikle det samarbeidet på.

Til representanten Nesvik: Jeg mener han påpekte noe veldig interessant når det gjelder besøket i Indonesia. Jeg har hørt andre representanter som deltok i det besøket, si det samme, nemlig at de oppdaget omfanget av forholdet til det veldig viktige landet i Asia.

Representanten Bård Vegar Solhjell var opptatt av at vi nå også må få større forståelse i den regionen, og hva det betyr at Norge får flere kontakter den veien.

Frihandelsavtalen skal jo på mange måter regulere forhold som er ganske standard i frihandelsavtaler, enten det er avtaler med Colombia, Indonesia, eller dem vi har nevnt i salen i dag. Det er ikke usannsynlig at frihandelsavtalene kommer til å endre sin karakter hva gjelder innhold, men jeg tror de kommer til å ha et ganske standard WTO-inspirert regelverk i det bilaterale. Men det er helt riktig at vi nå har et omfang i vårt samarbeid med Indonesia, fra skogsatsing til frihandel til omfattende politisk dialog, bl.a. en menneskerettighetsdialog som er svært interessant, som gjør det aktuelt å se på det samlede avtaleverket for hvordan vi samarbeider med dette veldig viktige landet i denne regionen, ikke minst med tanke på spørsmål som knytter seg til Myanmar, hvor jo Indonesia er en viktig stat i ASEAN, og hvor Myanmar skal ha formannskapet i 2014.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.