Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Høyre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletiden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:03:59]: (ordfører for saken): Stortinget skal i denne saken behandle et forslag om en framdriftsplan for å sikre en valgfri og verdig eldreomsorg for alle. Dokument 8-forslaget består av til sammen 27 punkter.

Det er bred enighet i komiteen om at Norge skal ha en god og verdig eldreomsorg av høy kvalitet. Det er også på sin plass å presisere at Stortinget nylig har vedtatt en ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester som slår fast at kommunen skal sørge for at alle som oppholder seg i kommunen, skal tilbys forsvarlige og nødvendige helse- og omsorgstjenester. Det innebærer at pleietrengende som har behov for heldøgns omsorg, har krav på dette. Det er selvsagt svært viktig å gjennomføre tilsyn med kommunehelsetjenesten for å sikre at dette blir realisert.

Av de 27 punktene må forslaget om å flytte finansieringsansvaret for eldreomsorgen fra kommunene til staten anses å ligge til grunn for hele saken. Forslaget innebærer at når en pleietrengende eldre person får godkjent et pleie- og omsorgstilbud på institusjon eller hjemme, skal staten gjennom folketrygden være forpliktet til å betale tjenesten til leverandøren, som den eldre selv velger.

Dette er innføring av en stykkprisfinansiering av eldreomsorgen som vil undergrave hele modellen som eldreomsorgen i Norge bygger på. I den norske modellen er det kommunene som har ansvaret for eldreomsorgen, og det er kommunene gjennom rammefinansiering som skal ha frihet til å tilpasse omsorgstilbudet til den enkeltes behov. Selv om man gjennom mediene kan få inntrykk av at ting står dårlig til i norsk eldreomsorg – og det er mange enkelttilfeller som gir grunnlag for å tro det – er modellen i seg selv ikke verdt å rokke ved. Kommunene bør ha ansvaret for eldreomsorgen, fordi det er en ubyråkratisk ordning som gjør det mulig å tilpasse omsorgstilbudet til innbyggerne i den enkelte kommune. Organiseringen av eldreomsorgen slik som det foreslås, vil stimulere til å bygge opp et byråkrati og et diagnose- og rapporteringssystem som både er uønsket, tungvint og dyrt. Det er verdt å minne om erfaringene fra helseforetakene. Foretakene har et finansieringssystem som forslaget kan sammenlignes med. Der er det etter hvert bygd opp et byråkrati det er all grunn til å gå nærmere etter i sømmene. Et bredt flertall i komiteen støtter derfor ikke dette forslaget.

Jeg vil ikke kommentere alle punktene i denne pakken. Statsråden har gitt grundige svar i den vedlagte redegjørelsen, men jeg skal kommentere noen.

Under punktene 22 og 23 foreslås det en statlig bemanningsnorm for sykehjem, hva gjelder både leger og sykepleiere, og videre at Helsedirektoratet skal være godkjenningsmyndighet for bemanningsplanene. Komiteens flertall støtter ikke dette. Begrunnelsen ligger i at det er ulike behov for bemanning på de enkelte avdelingene ut fra den enkeltes behov rundt om i omsorgssektoren. En statlig norm kan lett bli en maksimumsnorm som ikke gir god nok fleksibilitet.

I den nye kommunehelseloven framgår det at den enkelte har rett til tjenester tilpasset den enkeltes behov. Da vil behovet for bemanning være forskjellig, også for pasienter med samme diagnose. Det er bra for pasienten at disse vurderingene kan tas i den enkelte kommune og på det enkelte sykehjem.

Men la meg understreke at det er grundig dokumentert at nok personell med riktig kompetanse vil være en av de aller største utfordringene vi står overfor i framtiden.

De aller fleste eldre på sykehjem har sammensatte lidelser. Det stilles krav til de ansatte. Eldre står overfor andre sykdomsutfordringer enn de yngre i befolkningen, og kompetansen i eldreomsorgen må speile disse behovene.

I dag finnes det få krav til profesjonskompetanse i sykehjem og i hjemmetjenesten. I en rapport fra 2009 hevder SINTEF at det i hovedsak er arbeidsmiljøet, arbeidstiden og den lave statusen i omsorgstjenesten som hindrer rekruttering til sektoren. Dette må vi ta inn over oss. Rapporten er basert på intervjuer med hjelpepleiere. De beskriver en arbeidssituasjon der de enten jobber for mye, for lite eller med for oppdelt arbeidstid.

Det er vår jobb å sørge for at flere tar helseutdanninger. I den nye stortingsmeldingen om velferdsutdanningene som nå ligger til behandling i Stortinget, er det foreslått flere grep som vil gjøre utdanningene mer attraktive, og som vil bidra til å heve det faglige nivået i helse- og omsorgssektoren. Blant annet foreslås det en helt ny modell for helse- og sosialfagarbeiderutdanningen i videregående opplæring. Det foreslås innføring av en ny prøveordning med y-veien – yrkesveien – der kandidater med yrkesutdanning i helse- og sosialfag kan tas opp på tilrettelagte studier i høyere utdanning, og det foreslås å iverksette et forsøk med helse- og sosialfaglig fagskoleutdanning basert på en annen videregående opplæring enn fagbrev eller yrkeskompetanse innenfor helse- og sosialfag. Dette blir Velferds-Norges store utfordring de nærmeste 20 årene.

Under et annet punkt, 21 i Dokument 8-forslaget, foreslås det å øremerke egne midler for å implementere modellen fra Fredericia kommune i Danmark – en modell som bygger på strategien fra prosjektet «Lengst mulig i eget liv». Komiteen understreker at denne modellen representerer noe veldig positivt og er helt i tråd med det som har vært prioritert i norsk eldreomsorg de siste 10–15 årene, nemlig styrking av den hjemmebaserte omsorgen.

80 pst. ønsker å leve et selvstendig liv i egen bolig eller i en tilrettelagt bolig med felles tjenester når de blir gamle. De fleste som mottar hjelp fra kommunen, bor i sitt hjem. Det vil derfor være veldig viktig å styrke hjemmetjenesten i årene framover. Det innebærer å fortsette kampen mot stoppeklokkeregimet som fortsatt finnes i mange kommuner.

Hagerup-utvalget leverte i fjor NOU-en Innovasjon i omsorg, og her gjennomgår de både behovet for og mulige løsninger for økt bruk av teknologi i omsorgstjenestene. Utvalget foreslår bl.a. en Teknoplan 2015 for økt bruk av velferdsteknologi. Det er svært viktig at regjeringen følger opp NOU-en framover.

Omsorgsplan 2015 er regjeringens handlingsplan for å sikre at samfunnet er forberedt på å møte framtidens utfordringer. Den stabile perioden de nærmeste 10–15 årene skal utnyttes til en gradvis utbygging av tjenestetilbudet for å imøtekomme den raske veksten i antall eldre over 80 år som forventes i 2025. Omsorgsplanen har fire hovedsatsingsområder:

• 12 000 nye årsverk

• Kompetanseløftet 2015

• Demensplan 2015

• bygging av 12 000 heldøgns omsorgsplasser

I denne planen ligger det også å utvikle en ny kommunerolle, styrke kommunenes kompetanse, og kommunene skal i større grad forebygge. Et svært sentralt element er at kommunene skal ha frihet til å prioritere. Det kan gjøres ved å styrke kommunene ressursmessig. Det gjøres ikke gjennom det forslaget som her ligger til behandling. Her handler det om å frata kommunene denne muligheten gjennom statlig overtaking av finansieringen, stykkprisfinansiering og oppbygging av et diagnose- og rapporteringsbyråkrati.

Jeg anbefaler komiteens innstilling.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:12:16]: En av de viktigste og mest krevende velferdsoppgavene vi som samfunn skal løfte i årene som kommer, er at vi skal sørge for at eldre mennesker har et godt og verdig liv med gode og tilpassede tjenester for dem som trenger det. Alle skal få omsorg og hjelp når det er nødvendig. Alle skal kunne ta i bruk det potensialet man har for å leve et aktivt og meningsfylt liv.

Det norske folk blir stadig eldre. Mange av oss vil være spreke og oppegående til langt opp i pensjonsalderen, men det er også slik at mange blir pleietrengende eller vil komme til å ha bruk for ulike former for hjelp og assistanse. Hovedtanken i eldreomsorgen må være at det mangfoldet og de ulikhetene som den eldre befolkninga representerer, blir utgangspunktet for politikkutforminga. Det er dette det bl.a. handler om i Omsorgsplan 2015 og i verdighetsgarantien. Det er dette som gjør at vi har lagt til rette for at folk kan stå lenger i jobb og også kan kombinere ulike former for jobb og pensjonsuttak. Det er derfor vi må tenke nytt om boformer, aktiviteter og opplevelser, og om pleie, omsorg og praktisk bistand.

Vi er ikke såre fornøyd med eldreomsorgen overalt her til lands, sjøl om vi må understreke at det gjøres mye godt arbeid i svært mange kommuner. Derfor vil jeg peke på at Stortinget har vedtatt en ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester som i enda sterkere grad understreker kommunens sørge for-ansvar. Nødvendige helse- og omsorgstjenester, praktisk bistand og annen hjelp skal ytes dem som trenger det. Heldøgns omsorg i sykehjem eller omsorgsbolig så vel som tidlig innsats med ytelser i den enkeltes hjem skal tilbys eldre. Godt tilsyn med kommunenes helse- og omsorgstjenester skal sikre at dette realiseres på en god og forsvarlig måte.

Det er den enkelte kommune som skal og må ha ansvar for å levere et godt omsorgstilbud til sine innbyggere. Kommunene har den beste oversikt over de menneskene som bor der, og de vet hvilke behov som finnes. Gjennom statlige tilskudd skal den enkelte kommune settes i stand til å bli gode velferdsprodusenter for sine innbyggere. Vi tror derfor ikke at statlig stykkprisfinansiering, som forslagsstillerne legger opp til, er veien å gå.

Mange har holdt fram den danske Fredericia-modellen og prosjektet «Lengst mulig i eget liv» som et eksempel til etterfølgelse. Det er flott at det finnes god praksis i inn- og utland som vi kan lære av. Samtidig vil jeg understreke at Samhandlingsreformen nettopp foreslår den type løsninger som Fredericia-modellen foreskriver – nærhet og kvalitet i tjenestene og handling på beste effektive nivå. Eksemplene finnes allerede mange steder, f.eks. i Storfjord kommune i Troms, der man satte inn hjelp og praktisk bistand i hjemmene til eldre på et så tidlig tidspunkt at kommunen lenge har hatt overskudd på sykehjemsplasser – som man så har tilbudt nabokommunene.

Til slutt vil jeg slå et slag for det regjeringsoppnevnte Hagen-utvalget og rapporten «Innovasjon i omsorg», som ble lagt fram i fjor sommer. Her skisseres flere interessante ideer for framtidas eldreomsorg, som også saksordføreren var inne på – nytenking når det gjelder boligutforming, familie, venner, frivillig sektor og offentlige aktører i et samspill for å ivareta eldre mennesker, riktig bruk av kommunikasjons- og velferdsteknologi. Dette kan vise seg å være de riktige grepene i eldreomsorgen, kombinert med en dyp forståelse av at vi er levende, lekende, åndelige og kulturelle skapninger heile livet – fra vugge til grav …

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:16:57]: For meg personlig har dette vært en tung uke. For det første mistet jeg min far på sykehjemmet søndag, og for det andre står jeg her i dag, da Stortinget skal behandle et omfattende forslag fra Fremskrittspartiet om å få på plass en fremdriftsplan for å sikre en valgfri og verdig eldreomsorg for alle.

Det er et forslag jeg har arbeidet med i lang tid. Jeg har brukt min yrkeserfaring og min politiske erfaring gjennom 30 år. I tillegg har vi lagt vekt på alle innspill som Fremskrittspartiet har fått fra pasienter, pårørende, ansatte, ledere og folkevalgte, samt utallige oppslag i media om uheldige hendelser og uverdige forhold som har blitt avdekket i norsk eldreomsorg.

Alt dette har konkretisert seg i det dokumentet hvor vi trekker frem 27 forslag til tiltak som Fremskrittspartiet mener kan bidra til en bedre eldreomsorg. Vi fremmet det i juni i fjor og har selv hatt et ønske om at helse- og omsorgskomiteen skulle bruke god tid på behandlingen, i håp om enighet om en del nødvendige grep for å gjøre eldreomsorgen bedre. Dessverre opplever vi at regjeringspartiene med et pennestrøk avviser alle våre forslag og erklærer dem døde og begravde. Dette gjør at også dette blir en trist dag.

Jeg hadde håpet at regjeringspartiene hadde innsett at det ikke skinner av eldreomsorgen, og at de ville se på hva vi i fellesskap kunne gjøre. Regjeringspartiene er imidlertid seg selv nærmest. De hevder at de har gjort det som er nødvendig, i form av både lovverk og planer, at de bevilgningene de har gitt, er tilstrekkelig, og at nærmest det eneste som gjenstår, er å føre tilsyn med kommunene, slik at intensjonene i lovverket realiseres. Jeg er 100 pst. sikker på at jeg har mange med meg i dette landet som vet av egen erfaring, og som kommer til å erfare, at regjeringen tar feil.

Der Fremskrittspartiet er opptatt av enkeltindividet, er regjeringspartiene opptatt av systemet. Det som er gledelig, er at vi har fått med oss Høyre og Kristelig Folkeparti på nesten halvparten av forslagene våre. Det lover godt for det som kan skje etter 2013.

Ser vi på forslagene Fremskrittspartiet har fremmet, er det noen av dem som går på finansieringsansvaret. Vi har hatt en kontinuerlig debatt om feil og mangler i eldreomsorgen siden lov om kommunehelsetjenesten så dagens lys på 1980-tallet. Det burde være slik at alle landets borgere er sikret tilstrekkelig bistand til helse-, pleie- og omsorgstjenester når behovet oppstår, uansett hvor de bor i landet. Men et likeverdig tilbud er tydeligvis ikke et mål for regjeringen. Den er mer opptatt av å dyrke frem forskjellene mellom landets 429 kommuner, under henvisning til det lokale selvstyret.

Situasjonen i eldreomsorgen og kritikken mot det kommunale tilbudet har ikke endret seg vesentlig på 30 år. En kontinuerlig underfinansiering av kommunal sektor i forhold til oppgavene kommunene er tillagt, samt gapet mellom de forventningene sentrale politikere skaper i sine valgløfter og det kommunene er i stand til å levere, skaper stor frustrasjon. Svarteperspillet fortsetter.

I 1982 var Fremskrittspartiet alene om å si at sykehusene måtte bli statens ansvar, og at vi måtte få et stykkprisfinansieringssystem. Vi ville ha et overordnet, nasjonalt organ og pekte på et sykehusdirektorat. 20 år senere ble sykehusene statens ansvar. Vi fikk på plass innsatsstyrt finansiering, og i disse dager går debatten om et overordnet, nasjonalt organ som har ansvar for sykehusene. Så vi kan vel si at det går fremover skritt for skritt, men det går utrolig smått.

På samme måte ser vi at vi nå er alene om å ønske oss statlig finansiering av kommunale helse- og omsorgstjenester. Vi har en slik finansiering av uførepensjon, sykepenger, arbeidsledighetstrygd og alderspensjon, men regjeringspartiene hevder at tilsvarende finansieringssystem er umulig når det gjelder syke eldre. Grunnen de fremholder, er at de eldre er så forskjellige. Vel, jeg har møtt mange uføre, sykmeldte, arbeidsledige og mange pensjonister. Jeg opplever ikke at de er så like, de heller. For meg er de alle unike enkeltindivider med ulike behov.

Loven sier i dag at alle skal være sikret «nødvendig helsehjelp». Regjeringspartiene bruker det som argument og lener seg tilbake. Utfordringen ligger jo nettopp i at det er kommunene selv som foretar vurderingen og gir definisjonen av hva som er nødvendig helsehjelp. Vi vet jo at det er årsaken til at det ikke føres offisielle ventelister for sykehjemsplass, for kommunene bryter i realiteten loven hvis de mener en pasient har behov for sykehjemsplass og en slik plass ikke er ledig. Derfor får vi heller ikke det reelle behovet for sykehjemsplasser på bordet. Vi får ikke fleksible løsninger som sikrer at den enkelte syke, gamle får tilbud på beste effektive omsorgsnivå. Kommunen søker å tilby nødvendig helsehjelp på et lavere omsorgsnivå, vel vitende om at tilsynsmyndighetene ville påtalt forholdet om det hadde blitt kjent for dem. Men hvem tør vel klage når en går og venter og håper på å komme først i køen til neste ledige sykehjemsplass? Det oppleves ikke trygt å legge seg ut med den som har tildelingsmyndighet i en slik situasjon. Dette er en av de uverdighetene vi i Fremskrittspartiet vil ha slutt på med våre forslag her i dag, men regjeringspartiene vil at alt skal fortsette som før.

Vi ønsker oss også et ris bak speilet for kommunene om at de som trenger sykehjemsplass og ikke får det, skal kunne få 1 000 kr dagen av kommunen, og at eldre som må dele rom mot sin vilje, skal betale halv pris. Dette er tiltak som kunne lagt press på kommunene til å oppfylle de løftene som hele ni helseministere har kommet med, men også her vil regjeringen bare fortsette som før.

Fremskrittspartiet fremmer forslag om å foreta endringer i vederlagsforskriften, fordi vi ser at den kan få meget uheldige utslag, noe vi så i et oppslag i Dagsavisen, der man snakket om kommunalt ran og viste til en person som var nær ved å miste huset som konsekvens. Den 11. november i fjor sier helseministeren i svar til Fremskrittspartiets Bård Hoksrud at hun vil gjennomgå vederlagsforskriften. Ti dager senere nevnes ikke en slik gjennomgang med et ord, det vises bare til provenyberegninger. Tre uker senere, den 16. desember, vedtar regjeringen forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester, og den gamle vederlagsforskriften er historie. Dette er for meg tegn på en regjering som ikke tar Stortinget på alvor. Dessverre vil også den nye forskriften føre til at personer risikerer å måtte gå fra sitt hjem, og jeg har allerede fått signaler på at utskrivningsklare minstepensjonister ikke har råd til å takke ja til opptreningstilbud på lokalmedisinsk senter, men må ta til takke med egentrening og bistand fra en gratis hjemmesykepleie.

Men å fjerne slike usosiale utslag i vederlagsforskriften stemmer også regjeringspartiene imot. Arne Strand i Dagsavisen har bedt oss rope så høyt om dette at det høres helt bort til regjeringskvartalet. Jeg skal ikke rope her i salen, men jeg vil innstendig be statsråden og regjeringspartiene se på forslag nr. 1 en gang til.

I innstillingen viser Fremskrittspartiet til at vi i 25 år gjennom ulike forskningsrapporter og dokumentasjoner har fått servert bevis på at nødvendig helsehjelp ikke ytes av kommunene, slik loven foreskriver. Eldre dopes ned og overmedisineres og påføres store bivirkninger.

Gjennom 25 år har myndigheter uttrykt bekymring, regjeringen har hevdet at den har fokus på problemet. Men det hjelper lite bare å stå og glo, det må handling til. Når det viser seg at for dårlig legedekning og sykepleierdekning er vesentlige årsaker til disse alarmerende funnene, har Fremskrittspartiet foreslått innføring av bemanningsnormer for å sikre tilstrekkelig faglig kompetanse. Resultatet av regjeringens avvisning er at forskere og journalister fortsatt kan få sine sensasjonsoppslag. Taperne er igjen de syke eldre. Uverdigheten bare fortsetter med denne regjeringen.

Kvalitetsforskriften og verdighetsgarantien er det som skal sikre rammene for omsorgen. Vi ser at disse forskriftene brytes hver eneste dag. Sykepleierforbundet har foretatt en undersøkelse som viser at rundt 40 pst. av rådmennene og ordførerne ikke har tilstrekkelig informasjon om kvaliteten på de helse- og omsorgstjenestene kommunen leverer til innbyggerne. Kommunepolitikerne vedtar budsjetter uten å vite hva som kreves i lov og forskrifter, og hva som faktisk leveres.

Vi hører om kommuner som sier at lov og forskrifter er en målsetting de vil strekke seg etter, og vi hører om kommuner som setter lovverket på vent. Dette vil altså regjeringspartiene ikke ta tak i. De eldre blir skadelidende, og uverdigheten fortsetter.

Det er deilig å være norsk i Danmark, heter det i reklamen. Fremskrittspartiet har vært flere ganger i Danmark, og vi opplever at Danmark har kommet mye lenger i å utvikle en god eldreomsorg enn det vi har her i landet, til tross for oljeformuen vår. Det hele går på tilnærmingen til det enkelte individ. Fremskrittspartiet har tidligere fremmet forslag om Lotte-modellen, og har innført den i flere kommuner hvor vi har kommet i posisjon. For ett år siden var vi også i Fredericia fordi vi hadde hørt om gode pasientforløp og om en modell som var en vinn-vinn-vinn-situasjon – for de eldre, for de ansatte og for kommunen. Vi møtte et system som tok den enkeltes behov på alvor. Kommunen satte inn omfattende tiltak med en gang det ble meldt om hjelpebehov. Hverdagsrehabilitering sto sentralt. Personalet gikk fra å være hjemmehjelpere til å bli hjemmetrenere, noe som medførte at behovet for institusjonsplass ble utsatt. Samtidig ble det understreket at de som hadde behov for sykehjemsplass, fikk det når behovet var der. Fremskrittspartiet fremmet altså forslag om dette i juni i fjor. Kommunalministeren var i Danmark et år etter og fikk også en positiv opplevelse. Navarsete sier rett ut i Aftenposten den 6. februar i år at

«Norge ikke vil klare å håndtere eldrebølgen uten å følge etter danskene.

(…)

Vi må være ærlige. Jeg vet at det vil vekke debatt og at jeg vil få kritikk.»

Det er altså statsråden som er ansvarlig for tjenesteutøverne, som sier dette. Men dessverre er det ikke antydning til en slik erkjennelse fra Helsedepartementet eller regjeringspartienes medlemmer i helse- og omsorgskomiteen. En omstilling slik de har gjort i Danmark, krever langt mer enn at det kan gjøres av kommunene innenfor dagens rammer. Det må omstillingsmidler til. Men regjeringspartiene går imot.

Regjeringspartienes manglende støtte til konstruktive forslag om å gjøre eldreomsorgen bedre gjør at vi dessverre også fremover vil se slike uverdige og umenneskelige oppslag som vi så på NRK Kveldsnytt tirsdag med tvangsflytting av en dødssyk mann i arbeiderpartistyrte Elverum.

Med dette vil jeg ta opp forslagene Fremskrittspartiet fremmer alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Jon Jæger Gåsvatn har tatt opp de 26 forslagene som han refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:26:40]: Høyres mål er at alle som trenger det, skal få gode, verdige omsorgstjenester av høy kvalitet. Det viktigste er å styrke kvaliteten gjennom økt kompetanse, flere leger, sykepleiere og omsorgsarbeidere. Det må bygges ut flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Høyre mener de eldre er gamle nok til å bestemme selv, og vi vil kjempe for deres rett til valgfrihet og innflytelse over eget liv selv om de blir hjelpetrengende.

Men god eldreomsorg er ikke bare et spørsmål om kvantitet, det er minst like viktig å sikre god kvalitet. Eldre og pleie- og omsorgstrengende har rett til nødvendig helsehjelp på samme måte som alle andre, og den retten skal gå så langt som behovet tilsier. Det er vedtatt en ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester som slår fast at kommunen skal sørge for at alle som oppholder seg i kommunen, skal tilbys forsvarlige og nødvendige helse- og omsorgstjenester. Men det hjelper ikke hvor mye lovverk vi vedtar her på Stortinget, hvis ikke kommunene følger opp sitt ansvar.

Det er mye bra i eldreomsorgen. Tusenvis av dyktige helsearbeidere gjør hver dag en stor innsats for å gi dem som trenger det, et godt og verdig tilbud. Men dessverre avdekkes det gang på gang store mangler i deler av eldreomsorgen både gjennom tilsynsrapporter, gjennom de eldre og pårørendes egne historier og gjennom forskning og oppslag i media.

Omsorg i livets sluttfase er en av de mest krevende oppgaver innen helsetjenesten, som utfordrer både fagfolk og politikere. Respekten for menneskeverdet blir satt på alvorlig prøve hos politikere, i helsetjenesten og hos helsepersonell. Menneskeverdet er særlig utsatt for å bli krenket eller truet ved slutten av livet. Det vil jeg gi et eksempel på:

De siste dagene har det gjennom media blitt avdekket at slagrammede, kreftsyke og døende Sverre Østby fra Eidsvoll ble vedtatt flyttet mot sin og familiens vilje fra trygge og gode omgivelser på sykehjemmet hvor han har hatt sitt hjem de siste to årene, til et annet sykehjem. I tillegg til påkjenningen ved å ha en døende mann og far har kona og datteren måttet kjempe en intens kamp med kommunen for at han skulle få være der i livets sluttfase. De måtte selv fysisk hindre at ambulansepersonellet tok ham med seg da de kom for å hente ham.

En slik meningsløs behandling av et dødssykt menneske og hans nærmeste pårørende er opprørende og ikke til å begripe. Det vitner om en kommune hvor system og regelrytteri settes foran det enkelte menneskets ønsker og behov. Det er mangel på respekt og innlevelse – ja, rett og slett meningsløst.

Kommunen har nå, etter medieoppslagene, utsatt flyttingen et par uker, men ordføreren fra Arbeiderpartiet sier at de står fast på beslutningen om at han skal flyttes, og at det ikke finnes gode nok argumenter for at Østby skal slippe unna. Jeg blir opprørt over en slik behandling. Jeg tviler ikke på at Østby også ville fått god pleie og omsorg ved det andre sykehjemmet, men det er ikke det det handler om. Det handler om å ta hensyn til enkeltmenneskets og pårørendes ønsker og behov og vise respekt og medmenneskelighet i en sårbar fase i livet. Det er opprørende at pårørende skal være nødt til å gå til media for at deres kjære skal få en god, trygg og verdig avslutning på livet.

Jeg trekker fram denne historien som ett av svært mange eksempler på brudd på sentrale pasient- og brukerrettigheter og helse- og omsorgstjenesteloven – i tillegg til den såkalte verdighetsgarantien. På enkelte områder er det langt igjen før det skinner av eldreomsorgen.

Høyre støtter flere av forslagene som er fremmet, slik det fremgår av innstillingen, bl.a. om å gjøre en endring i lov om helsetjenestene i kommunene, slik at det innføres et tilbud om gjennomføring av forebyggende hjemmebesøk til personer over 75 år som ønsker det. Det mener vi vil være en god investering for de eldre og deres trygghet og helse. Vi ønsker også å styrke den kliniske ernæringskompetansen i kommunene. Det er et stort behov for det. Både de som bor på sykehjem, og hjemmeboende eldre og andre vil ha glede av det, ikke minst vil det ha en helsegevinst.

Høyre støtter forslaget om å innføre vandelsattest for personer som skal jobbe med eldre i pleie- og omsorgssektoren, etter en modell fra krav om vandelsattest for personer som jobber med barn og personer med psykisk utviklingshemming.

Avslutningsvis: Høyre støtter ikke forslaget fra Fremskrittspartiet om å flytte finansieringsansvaret for eldreomsorgen fra kommunen til staten gjennom folketrygden. For at omsorgstjenesten skal være best mulig, må kommunene sikres frihet til å møte disse behovene. Gjennom at det gis rammetilskudd, kan kommunene også gjøre nødvendige prioriteringer i det helhetlige omsorgstilbudet.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Kjersti Toppe (Sp) [11:31:32]: I denne saka fremmar opposisjonen heile 27 forskjellige forslag for ei valfri og verdig eldreomsorg.

Eg vil først ta tak i det som kanskje er det mest ytterleggåande forslaget, nemleg å flytta finansieringsansvaret for eldreomsorga frå kommunane til staten gjennom folketrygda. Senterpartiet er heilt overtydd om at ei statleggjering av ansvaret for eldreomsorga vil føra til ei dårlegare teneste. Eldreomsorga må ytast der dei eldre bur, og dei som har ansvaret for tilbodet, må ha nærleik til tenestene. Ei statleggjering av ansvaret vil føra til meir byråkrati, større avstand mellom brukarane og dei som bestemmer, og tilbodet vil vanskeleg bli skreddarsydd for behovet i den einskilde kommunen. Det er like unaturleg å ta eldreomsorga vekk frå kommunane som det ville ha vore å statleggjera grunnskulen. Senterpartiet meiner at det lokale sjølvstyret er ein av dei mest grunnleggjande verdiane i det norske samfunnet. Senterpartiet var i si tid òg imot statleggjering av sjukehusa. Fleire parti er einige om at det er eit demokratisk underskot i den sektoren i dag. Eg meiner vi må unngå å gjera same feil i eldreomsorga. Staten er som kjent ingen snill onkel.

Det blir fremma forslag om å endra finansieringssystemet slik at pengane følgjer brukaren, og at det blir implementert eit system for betaling i institusjonsomsorga, som, etter det eg forstår, kan samanliknast med DRG-koding og stykkprisfinansiering i spesialisthelsetenesta. Dette vil krevja eit veldig omfattande byråkrati. Vi vil få eit rapporteringssystem på lik linje med det Framstegspartiet kritiserer i sjukehuspolitikken. Denne forma for finansiering vil ikkje fremma førebyggjande tiltak. Det vil kanskje heller fremma institusjonsbruk. Det krev reell konkurranse mellom tilbydarane for å fungera, og i dei minste kommunane er dette ein illusjon. At brukarane fritt skal kunna velja mellom tilbydarar, høyrest fint ut, men erfaringa viser at slike ordningar lett kan gå ut over dei mest sårbare og sjukaste brukarane. Fritt sjukehusval veit vi fungerer best for dei med høg inntekt og høg utdanning. Det vil kunna forsterka dei sosiale helseforskjellane i eldreomsorga. Auka marknadstenking i kommunehelsetenesta er ikkje vegen å gå for å styrkja kvaliteten og sikra verdigheita i eldreomsorga.

Statsråden har i sitt svarbrev til komiteen gitt gode svar på dei ulike andre forslaga som blir fremma av forslagsstillarane. Eg vil ikkje gå inn på kvart enkelt, men eg synest det er grunn til å minna om at Noreg samanlikna med mange andre land har ei godt utvikla offentleg eldreomsorg, med godt utbygde heimetenester og høg grad av institusjonsplassar.

Senterpartiet er oppteke av at vi i framtida må gjera det vi kan for å førebyggja sjukdom og forverring av sjukdom, og at den offentlege innsatsen må skje først og fremst der dei eldre bur og vil bu, nemleg i heimen. Vi skal byggja fleire sjukeheimsplassar til dei nye eldre, men vi vil ikkje kunna byggja oss ut av den såkalla eldrebølgja.

Å styrkja kvaliteten i tilbodet og ikkje berre fokusera på kapasiteten er også viktig. Særleg bekymringsfulle er rapportar om manglande rutinar for legemiddelhandtering og overmedisinering av eldre og det store problemet med underernæring som ein har mange stader.

Det blir foreslått bemanningsnormer for sjukeheimar. Eg kan forstå at dette blir diskutert. Men eg meiner det er like viktig å sjå på spesialistutdanninga for legar, slik at det løner seg å arbeida som sjukeheimslege – at det blir ein eigen spesialitet eller del av ein spesialitet. Det er òg grunn til å vera bekymra for manglande rekruttering av helsefagarbeidarar. I går kom ein rapport som viser at fråfallet i den utdanninga er så enormt stort at for å utdanna éin ny helsefagarbeidar må vi ha ti elevar.

Eldreomsorga i framtida krev ikkje berre fleire offentlege hender, men òg frivillige hender. Ein betre politikk for pårørande som ønskjer å gjera ein innsats med omsorg for nær familie, trengst.

Senterpartiet ser fram til regjeringa si behandling av Kaasa-utvalet sin rapport, Når sant skal sies om pårørendeomsorg, og NoU-en Innovasjon i omsorg.

Laila Dåvøy (KrF) [11:36:10]: Kristelig Folkepartis engasjement for en bedre alderdom springer ut fra menneskesynet som ligger til grunn for partiets politikk – dette at alle mennesker har ukrenkelig menneskeverd. Det gjelder hele livet, uansett alder og funksjonsdyktighet. Grunnleggende behov, både fysiske, psykiske, sosiale og åndelige, må dekkes. Alle må ha trygghet for at de får de helse- og omsorgstjenestene de har behov for.

De kommunale pleie- og omsorgstjenestene skal legge til rette for en eldreomsorg som sikrer den enkelte tjenestemottaker et verdig liv og et meningsfylt liv i samsvar med sine individuelle behov. Tjenestetilbudet skal innrettes i respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel og også sikre at medisinske behov blir ivaretatt.

Omsorgen skal også bidra til habilitering og rehabilitering, faglig forsvarlig oppfølging av lege eller annet relevant personell som sikrer kontinuitet i behandlingen, og tilby eldre som bor på helseinstitusjon, enerom.

Forskrift om verdighetsgarantien trådte i kraft 1. januar 2011. Den hadde nettopp som formål å sikre det som er hovedtemaet i dette representantforslaget, at eldreomsorgen tilrettelegges slik at eldre får en verdig, trygg og meningsfull alderdom. Da var det svært skuffende at regjeringen ikke fulgte opp verdighetsgarantien som forutsatt da den la frem forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Som vel de fleste i denne sal er kjent med, mente regjeringen i lovforslaget at de eldres rettstilstand skulle videreføres på dagens nivå, og slik ble det. Men intensjonen med hele verdighetsgarantien var nettopp at eldres rettstilstand skulle styrkes, og at en dermed skulle sikre et forsterket tjenestetilbud. Styrkede rettigheter for eldre er en forutsetning for bedre kvalitet i eldreomsorgen.

Kort tid etter at verdighetsgarantien trådte i kraft, kom det rapporter om brudd på garantien. Tall fra Statens helsetilsyn viser at rundt 50 pst. av dem som retter klager mot kommunen på rett til nødvendig helsehjelp, får helt eller delvis medhold i klagen.

Skal verdighetsgarantien fungere som en reell garanti, kreves både tilstrekkelig bemanning og god kompetanse. Eldreomsorgen må derfor tilføres tilstrekkelig med ressurser. Her går Kristelig Folkeparti foran med et godt eksempel. For budsjettet for 2012 økte vi i vårt alternative budsjettforslag bevilgningene til kommunene med 1 mrd. kr, nettopp for å øke kvaliteten i eldreomsorgen.

Det er også et mål at den enkelte kan bo i eget hjem så lenge som mulig. Det fremmer både selvstendighet og uavhengighet. Mange eldre ønsker dette selv, så lenge de har trygghet for at de vil få den hjelpen de trenger når behovet melder seg. Det er når personer blir for syke til at de føler det trygt å være hjemme, at det er behov for sykehjemsplass, og da må sykehjemsplassen stå klar. At noen kommuner har overskudd av sykehjemsplasser, slik representanten Tove Karoline Knutsen viste til, er glimrende. Det er flott, men i dag er nok det mer et unntak enn en regel. Vi får med jevne mellomrom nyhetsoppslag om eldre som ikke får sykehjemsplass fordi kommunen de bor i, ikke har nok plasser. Terskelen for å få sykehjemsplass er blitt høyere og høyere. Det føres heller ingen statistikk for hvor mange som venter på sykehjemsplass eller omsorgsbolig.

Jeg har besøkt flere kommuner etter at Samhandlingsreformen trådte i kraft ved årsskiftet. Kommunene fikk da ansvar for utskrivningsklare pasienter. Det mange kommuner nå gjør, er å ta i bruk korttidsplasser på sykehjem til pasienter som utskrives fra sykehuset. Det medfører at avlastningsopphold forsvinner, noe som etter min mening er stikk i strid med Samhandlingsreformens intensjoner. Dette er bekymringsfullt, og jeg håper dette er et forhold statsråden kan ta opp i sin dialog med kommunene.

Til sist: Kristelig Folkeparti støtter flere av enkeltforslagene i representantforslaget, men er uenig i den finansieringsordningen som Fremskrittspartiet her foreslår.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:40:43]: Forslagsstillerne legger frem 27 forslag som de mener vil sikre en valgfri og verdig eldreomsorg for alle. Forslagsstillerne mener det er nødvendig med omfattende systemendringer for å møte fremtidens utfordringer.

Det bærende forslaget i dokumentet er å flytte finansieringsansvaret for eldreomsorgen fra kommunene og over til staten gjennom folketrygden. Dette vil innebære en drastisk omlegging av prinsippene for finansiering av de kommunale omsorgstjenestene. Jeg deler ikke forslagsstillernes tro på at flytting av finansieringsansvaret i seg selv vil medføre noen bedring av tilbudet eller øke kvaliteten i pleie- og omsorgssektoren – heller tvert om.

Etter min vurdering fører dagens system til at vi får tjenester som er best mulig tilpasset brukernes behov, dvs. et system der kommunene har ansvar både for å yte tjenester og for å finansiere dem. Mange eldre har flere diagnoser og et varierende funksjonsnivå. De som skal sørge for tjenestene, må være tett på den enkelte bruker. Jeg har tillit til at det er kommunene som best kan vurdere brukernes behov til enhver tid, selv om det også, som forslagsstillerne var veldig opptatt av, er klart at vi ser svikt i eldreomsorgen og må forsterke og forbedre den der hvor den utføres i dag.

Dagens modell med rammefinansiering er etter min vurdering det beste utgangspunktet for å sikre godt partnerskap mellom kommunene, pårørende og frivillig sektor. Dette partnerskapet skal vi videreutvikle.

Jeg er derfor glad for at flertallet i komiteen er enig med regjeringen i at omsorgstjenestene også i fremtiden skal være forankret i kommunene. Det er kommunene som kjenner sine innbyggere best, og som er nærmest til å vurdere hva slags tjenester det er behov for.

Vi er alle tilhengere av valgfrihet. Valgfrihet sikres best ved at den enkelte bruker har gode tilbud å velge imellom. Det viktigste er å bygge trygge og gode offentlige tjenester.

Samtidig må vi sørge for reell brukermedvirkning. Det innebærer at brukerne må få makt, innflytelse og informasjon, så de kan velge mellom ulike tilbud. På generelt grunnlag vil jeg si at rettighetsfesting ikke er veien å gå. Det vil i så fall bety at spørsmålet om behov for tjenester fjernes fra brukeren og den som skal yte tjenestene, og over til rettsapparatet.

Pleietrengende mennesker skal ha et best mulig tjenestetilbud. Det er vi enige om. Over 170 000 ansatte gjør en kjempeinnsats for å få dette til. Etter min vurdering får vi best kvalitet ved å bevilge nok penger til kommunene, og ved å satse på faglig utvikling og samhandling med brukerne. Kommunene har fått et betydelig økonomisk løft i vår regjeringstid. Veksten i antall årsverk i omsorgstjenesten viser også at kommunene tar ansvar. Vekst i de frie inntektene har gitt økt satsing på pleie- og omsorgssektoren. Hvert år bevilges betydelige midler til å bedre kapasitet, kompetanse og kvalitet i omsorgstjenesten, gjennom Omsorgsplan 2015.

Representantene har mange forslag om forebyggende tiltak. Dette er et viktig satsingsområde og et hovedgrep i Samhandlingsreformen. Kommunene må imidlertid selv bestemme hvilke forebyggende tiltak de vil legge vekt på. Dette kan være forebyggende hjemmebesøk til alle over 75 år, eller å organisere innsatsen etter den danske Fredericia-modellen. Her gis eldre hjelp til selvhjelp slik at de kan klare seg lenger hjemme.

Utviklingen av ny teknologi i omsorgssektoren er viktig. Hagen-utvalget overleverte i høst rapporten Innovasjon i omsorg. Rapporten inneholder en rekke spennende forslag til hvordan vi kan møte utfordringene i omsorgstjenesten. Rapporten har vært på bred høring og vil bli fulgt opp på egnet måte. Poenget er at endringene i måten å organisere tjenestene på må komme nedenfra. Dette sikres best med dagens modell – ved at kommunene har ansvaret for både å videreutvikle og å finansiere omsorgstjenestene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:45:31]: Fremskrittspartiet fremmer forslag om forebyggende hjemmebesøk hos personer over 75 år. Et godt dokumentert forsøk fra Danmark fra 1985 viste at et slikt tiltak ga bedre livskvalitet, bedre funksjonsevne, færre sykehusinnleggelser og redusert dødelighet, og det førte til at Danmark lovfestet forebyggende hjemmebesøk allerede i 1995.

I Norge ser det ut som om vi skal finne opp hjulet på nytt, med treårige forsøksprosjekt, metodikkutprøving osv. Mener statsråden at nordmenn er så forskjellige fra dansker at det ikke er mulig å lære noe av de danske suksesshistoriene innenfor eldreomsorgen?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:46:10]: Det er ikke slik at nordmenn er så veldig forskjellige fra dansker. Selv om vi er ganske forskjellige med hensyn til geografi, er vi ikke forskjellige som mennesker, det er jeg helt enig i.

Jeg synes at det å ha hjemmebesøk er en veldig god idé og et veldig godt tiltak for veldig mange. Spørsmålet er om man skal lovfeste dette for absolutt alle over 75 år. Jeg synes faktisk det er ganske viktig at kommunene selv legger vekt på hvilke forebyggende tiltak de vil gjennomføre, som jeg er helt enig i er veldig viktig at man satser mer på for at flere skal kunne klare seg godt hjemme.

Bent Høie (H) [11:47:00]: Som forrige spørrer var inne på, har Danmark innført et lovfestet tilbud om hjemmebesøk til alle som har fylt 75 år. Kommunalminister Navarsete tar i Aftenposten 6. februar også til orde for et lovfestet tilbud til alle om hjemmebesøk for å foreta en helsesjekk og vurdering av behov når en er fylt 75 år.

Når kommunalministeren i en regjering mener at det er fornuftig å lovfeste en plikt for kommunene til å ha et sånt tilbud, hva er det da som hindrer helseministeren i å innføre det?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:47:43]: Jeg synes jeg svarte på hva jeg mener om dette med hjemmebesøk. Jeg mener at det i mange sammenhenger er en veldig god idé for å hjelpe eldre til å klare seg bedre. Så spørs det om det er der man skal sette inn den forebyggende innsatsen, hvis man ikke har flust med ressurser – og kommunene må jo også prioritere personellet sitt av ressursmessige grunner. Skal man gjøre dette for absolutt alle over 75 år? Skal man gå inn noen steder, eller skal noen kommuner velge å gjøre dette? Det er jo også kommuner i Norge som har valgt å legge vekt på hjemmebesøk.

Jeg synes det er veldig positivt. Om det er 75 år eller 80 år – jeg tenker jo selv at veldig mange 75-åringer er veldig spreke og har ikke behov for hjemmebesøk fra kommunen, mens veldig mange har det. Her må kommunene kunne gjøre en vurdering av hva de vil legge vekt på av forebyggende tiltak, for jeg er veldig enig i at forebygging er viktig.

Laila Dåvøy (KrF) [11:48:53]: En undersøkelse som Norsk Sykepleierforbund nylig har kommet med, viser at det faktisk er slik at bemanningen i sykehjemmene ikke er den reelle når det gjelder fagkompetansen til dem som er på jobb. Det er færre fagarbeidere og færre sykepleiere på jobb. Det kan ha å gjøre med at man ikke får fatt i fagutdannede vikarer. Vi har jo enormt høyt sykefravær i sykehjemssektoren.

Når så regjeringen gjennom Samhandlingsreformen også innførte profesjonsnøytralitet, tilsier det at dette ikke uten videre er feil, at man gjerne kan ha en bemanning som tilsier ganske få, kanskje ingen, fagarbeidere på jobb. Det synes jeg er veldig bekymringsfullt.

Mitt spørsmål til statsråden, som tidligere har sagt at dette med profesjonsnøytralitet skal følges nøye, er da: Vil man også ta med denne problemstillingen når man skal vurdere om det bør innføres forskrift?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:50:01]: Profesjonsnøytralitet betyr ikke dårlig kvalitet. Det betyr ikke at vi ikke har krav til forsvarlighet. Tvert imot er det jo det som egentlig kjennetegner den nye loven, at det stilles krav til forsvarlighet og kvalitet. Og vi vet at det å ha fagfolk på jobb er viktig.

Det er klart at det er bekymringsfullt når man noen steder står uten den rette fagkompetansen. Man kan bare ta en sak som håndtering av medisiner, som er særdeles viktig i sykehjemmene, der tilsyn fra Helsetilsynet har vist at det er ett av de områdene hvor det er mest brudd, og hvor man også er mest sårbar. Så det å ha faglighet og kvalitet er avgjørende.

Dette vil vi følge veldig nøye med på, for det er klart at det at man skal ha mulighet for å organisere seg individuelt i kommunene, betyr ikke at vi ikke skal ha krav til faglighet og forsvarlighet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.