Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Presidenten vil videre foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kåre Simensen (A) [10:02:20]: (ordfører for saken): Forslagsstillerne viser til at Kulturrådet de senere år har fått økt makt og innflytelse over norsk kulturliv, og at det dermed kan være grunn til å stille spørsmål ved det demokratiske aspektet i den utviklingen Kulturrådet har hatt. Komiteens flertall er oppmerksom på problemstillingene som reises i saken, men vil støtte regjeringen i at Norsk kulturråd er for viktig for norsk kulturliv til å nedlegges, slik som forslagsstillerne ønsker.

Norsk kulturråd er en pådriver for nye kunst- og kulturprosjekter, samtidig som det er et rådgivende organ for staten i kulturspørsmål. Med sin faglige kompetanse innen flere kunst- og kulturformer er Norsk kulturråd også viktig for utviklingen av både nasjonalt, regionalt og lokalt kulturliv.

Forslagsstillerne fokuserer også på mangel på åpenhet, innsyn og transparens når det gjelder tildelinger, avslag og vurderinger i tilknytning til søknadsprosessen. Av den grunn er det viktig for komiteen å påpeke nødvendigheten av at det blir lagt til rette for innsyn og åpenhet i fordelingen av midler fra Norsk kulturråd.

Norsk kulturråd er et statlig organ og skal selvfølgelig følge de alminnelige lover og regler som gjelder for forvaltningen. Det er også viktig å understreke at møtene i Norsk kulturråd i utgangspunktet er åpne for alle. Gjennom bruk av et nytt elektronisk system for søknadsbehandling og tilskuddsforvaltning forventes det ytterligere økt innsyn.

Det er grunn til å presisere at det ikke gis faste, årlige tilskudd fra Norsk kulturfond, men at Kulturrådet kan gi tilsagn om ettårig og flerårig prosjektstøtte fra Norsk kulturfond.

Flertallet viser også til at Kulturdepartementets budsjett til kulturformål i vesentlig grad er bundet til drift av ulike offentlige virksomheter og institusjoner på ulike forvaltningsnivå, som enten er fullt ut finansiert fra statens side, eller der finansieringen skjer i et tett og godt samarbeid mellom staten og det regionale nivået innenfor regionale institusjoner eller landsdelsinstitusjoner. Når det gjelder det siste, vil flertallet i denne saken understreke betydningen av at dette samarbeidet videreføres.

Forslagsstillerne viser til at Kulturrådets sammensetning i framtiden må ha en uavhengig og fri rolle. Flertallet mener at man allerede i dag ivaretar dette hensynet ved at medlemmene i Kulturrådet oppnevnes på bakgrunn av ulike kriterier. Det skal være kunst- og kulturfaglig kompetanse, det skal representere et mangfold, ivareta en kjønnsmessig balanse og dessuten ha nødvendig geografisk spredning. De samme kriteriene legges til grunn ved oppnevning av rådets mange utvalg.

Som representant fra Distrikts-Norge er det viktig for meg å ha et øye til at distriktene tilgodeses ved fordeling av midler. Det jeg har sett av tildelinger så langt, gjør det ekstra viktig å følge med på at den geografiske intensjonen ivaretas. Det er ikke noen tvil om at Kulturrådet bare kan bli bedre til å ivareta distriktsprofilen. Etter å ha sett distriktsprofilen i oversikten for tildelingene i 2010 blir jeg som representant fra Finnmark ikke særlig imponert – derfor denne ekstra presiseringen fra min side.

Det er også viktig for komiteen å påpeke nødvendigheten av at Kulturrådet hele tiden vurderer om det når fram overfor nye grupper av søkere. Et godt stikkord i denne sammenheng er å ha en god dialog med det mangfold av aktører som kulturen i vårt vidstrakte land representerer.

Komiteens flertall vil understreke at de forvaltningsmessige endringene som er gjort i forhold til Norsk kulturråds oppgaver, stiller store krav til rådets forvaltning av det ansvaret som er gitt dem. Men samtidig er det også viktig for oss å være litt rause overfor rådet, slik at de får den nødvendige tid til å finne sin plass. Organiseringen av Norsk kulturråd er ikke statisk, og det vil være naturlig å se på resultatet av organiseringen når det har gått en tid.

Helt til slutt: Til tross for at vi anmoder om raushet slik at Kulturrådet får bruke litt tid på å finne sin plass i forhold til de nye oppgavene som det er tillagt, vil komiteens flertall fra denne talerstol understreke at Kulturrådets kunstneriske frihet og viktigheten av å holde armlengdes avstand ikke fritar Kulturrådet for plikten til å følge Stortingets signaler om forvaltning av ulike ordninger. Når det gjelder prinsippet om armlengdes avstand, må ikke den bli så stor at vi ikke rekker fram til hverandre når behovet er der.

Flertallet forutsetter derfor at Kulturrådet følger opp Stortingets intensjoner for virksomheten, og vil også understreke at Stortinget fortsatt kan legge føringer på overordnet nivå for særskilte satsinger og innsatsområder under Norsk kulturråd.

Ib Thomsen (FrP) [10:07:31]: Politikken under den sittende regjering går tydelig i retning av økt maktkonsentrasjon rundt sentrale instanser i Oslo, noe siste taler også var inne på, da han nevnte at Finnmark fikk lite uttelling når det gjaldt kulturmidler.

Det vi ser, er at Norsk kulturråd stadig blir tilført nye oppgaver og blir sterkere og sterkere. Fremskrittspartiet har mange ganger påpekt det betenkelige i dette, og faren for utvikling av en bastant smaksretning og sentralisering er helt klart til stede.

Fremskrittspartiet mener at statens tildelingspolitikk, også gjennom Norsk kulturråd, bør gjøres til gjenstand for en kritisk gjennomgang, og at en ny politisk kurs kan være nødvendig. Jeg mener at maktspredning og større mangfold som utgangspunkt for et dynamisk kulturliv er viktig. Alternativet til dagens kulturpolitikk må handle om å fremme norsk kulturliv gjennom å spre beslutningene geografisk og organisatorisk rundt omkring i landet. Aldri har det vært bevilget mer penger til kulturen, men tilbakemeldingene vi får, senest i dag, er at de kommunale bibliotekene og kulturskolen har sett lite til den store potten som bevilges. Køene øker i kulturskolen, og talentene rundt omkring i kommunene ser lite til pengene. I tillegg bør skattefordeler og et målrettet arbeid for å mobilisere private midler bidra til å skaffe kulturen flere finansieringskilder.

En bred gjennomgang av statens kanaler for tildeling av midler til kulturlivet er nødvendig med sikte på tydeligere rendyrking av oppgaver og spredning av funksjoner ut til kommunene. Jeg vil påpeke viktigheten av ikke å bidra til byråkratisering og ineffektiv bruk av midler.

Norsk kulturråd forvalter Norsk kulturfond og andre støtteordninger på kulturområdet. Rådet har over 100 ansatte og har det administrative ansvaret for Norsk kulturfond. Rådet er oppnevnt av Kulturdepartementet og utnevner selv tilhørende fagutvalg. Norsk kulturråd har også sekretariatsansvar for statens kunstnerstipend, Fond for lyd og bilde og Den kulturelle skolesekken.

Alle skjønner at her er det mye makt samlet i Oslo, langt fra der talentene utvikles. En sammenligning med våre naboland viser at Sverige finansierer kulturen gjennom et samarbeid mellom landsting, kommuner og staten. Det kan være en modell som også Norge bør se på.

I Danmark er det stat og kommune som har ansvar for å bidra til de offentlige kulturbevilgningene. Hovedprinsippet for oppgavefordelingen mellom stat og kommune er at staten har ansvaret for det som stiller særlige krav om en nasjonal innsats, mens kommunene tar seg av de kulturelle oppgavene som berører det lokale kulturtilbudet og det lokale engasjementet. Også der har Danmark funnet en modell som tar vare på talentene ute i kommunene.

Finland har en ordning der kommunenes og statens ansvar er fordelt 50/50.

Når det gjelder konsentrert kulturmakt, er konsekvensen av de senere års endringer at en stadig større andel av statens midler forvaltes av en håndfull personer, som i tillegg har svært nære bånd til enkelte deler av norsk kulturliv og plukkes ut av departementet. Det er grunn til å stille spørsmål ved det demokratiske aspektet i den utviklingen som Kulturrådet har hatt. Dette inntrykket forsterkes gjennom manglende åpenhet med hensyn til de innvilgninger og avslag som gis av rådet. Dette er noe vi stadig vekk får tilbakemeldinger om. Det vil derfor være i kulturens interesse å foreta grep som sørger for at det blir mindre makt både ressursmessig og definisjonsmessig til Kulturrådet og Kulturdepartementet.

Det vi ønsker å oppnå med vårt forslag, er at kulturmidlene skal komme alle kommuner til gode. Vi ønsker at midlene skal komme ut av Oslo – ikke fordeles av Kulturrådet eller departementet. Det er viktig at man vet at talentene skapes i en kommune. Jeg tror det er få kulturtalenter som er skapt i departementet eller i Kulturrådet.

Olemic Thommessen (H) [10:12:47]: Det er all grunn til å ta opp spørsmålene knyttet til maktkonsentrasjon og styring i forbindelse med Norsk kulturråd. Den utviklingen vi har sett gjennom de siste årene, har vist en ganske tydelig kurs i retning av at færre og færre personer bestemmer over mer og mer av midlene som er stilt til rådighet.

Den strukturen som vi har operert med gjennom de siste årene, at Kulturrådet består av ti personer oppnevnt av departementet – mennesker med faglig bakgrunn – har også gjort at selve Kulturrådet som styringsmekanisme er blitt sterkt styrket. Rådet har valgt å organisere seg slik at de respektive medlemmene også deltar i rådets fagutvalg, kanskje også som disse fagutvalgenes ledere. Det betyr at de signalene som rådet mottar fra regjeringen, som skal være, skal vi si, styringskriterier i tillegg til de rent faglige kvalitative kriteriene, vil man altså mer effektivt kunne implementere i rådets tildelingspolitikk. Høyre er uenig i denne utviklingen og mener at det er et skritt i feil retning i forhold til det å ha et fritt, dynamisk kulturliv. For oss kommer dette i strid med armlengdes-avstand-prinsippet. Vi synes armene blir vel korte med tanke på hvordan man nå har organisert seg.

Vår tanke er ikke nødvendigvis at man skal nedlegge Kulturrådet. Det vil være et altfor drastisk grep, og vi har også behov for et fagorgan som nettopp er bærer av de krav og faglige kvaliteter som Kulturrådet er kjennetegnet ved. Vår kritikk går ikke på Kulturrådets arbeid som sådant. Det går mer på innretningen av det.

Vi i Høyre tenker at vi snarere enn å nedlegge rådet bør spisse det, tydeliggjøre oppgavene, kanskje sørge for at det er færre oppgaver, og klargjøre debatten om hvorvidt rådet skal være et frittstående organ, eller om det i virkeligheten skal være et direktorat. Fortsatt er dette utydelig, selv om det har vært en målsetting i mange av de debattene vi har hatt, nettopp å bringe denne rollefordelingen på det rene. Ved overføringen av 74-posten til Kulturrådet styrket man rådets rolle når det gjelder de forvaltningsmessige oppgaver, mer i retning av å bli oppfattet som et direktorat.

En viktig oppgave fremover må være å spre makt. Det vil dreie seg om kanskje å løfte noen oppgaver ut fra Kulturrådet – uten at vi er klare for å si hva det skulle være i dag. Det vil dreie seg om å finne flere finansieringskilder, styrke andre veier til statlige midler gjennom å finne andre miljøer som fortrinnsvis ville rekruttere sine beslutningstakere fra annen faglig bakgrunn. Der hvor Kulturrådet i dag fortrinnsvis er et kunstnerstyrt og kunstneroppnevnt organ, kunne man tenke seg også organer som hentet sine ressurspersoner fra produsentmiljøer, kuratormiljøer eller for den sakens skyld også fra mer kulturrelatert næringsliv.

Konklusjonen på dette er: Å foreta en nedlegging av Kulturrådet er Høyre ikke med på. Vi ønsker å spisse Kulturrådet, vi ønsker en maktspredning gjennom å få vurdert andre organer i forhold til tildeling, og vi ønsker å styrke alternative finansieringsformer for kulturlivet.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [10:17:40]: Det er flere interessante problemstillinger som reises i forslaget fra representantene Horne, Thomsen og Korsberg, både spørsmålet om hvem som skal forvalte, ha mye makt over, midlene i kulturlivet, om åpenhet, om sammensetningen av Kulturrådet og om maktkonsentrasjon. Samtidig er Senterpartiet grunnleggende uenig med Fremskrittspartiet i en del sentrale spørsmål og konklusjoner, og derfor støtter vi ikke forslaget, men, som sagt, jeg mener det er veldig bra og veldig viktig at vi får en debatt rundt dette.

En samlet komité påpeker viktigheten av åpenhet og innsyn og det at Kulturrådet hele tiden må være bevisst på om man når fram til nye grupper.

Som representanten Kåre Simensen var inne på, er det ikke en god nok geografisk fordeling av midlene. Men det er mange kriterier som kan legges til grunn, og søknader skal veies opp mot hverandre. Når man har en geografisk skjevfordeling av midlene, må man spørre seg om det er noe galt med kriteriene og måleinstrumentene, og om man er nødt til å vektlegge andre ting enn det man gjør i dag.

Kulturrådets organisering og ansvar har endret seg gjennom tidene. Det er ikke en statisk organisering og vil endre seg også i framtiden. Vi må hele tiden vurdere om det er den best mulige organiseringen vi har. For det er viktig at ulike søkergrupper når fram og får den veiledningen som man ønsker, og at man kjenner til de ordningene som finnes. Det er en vanskelig balanse mellom hva som er fag, og hva som er politikk. Det som er viktig for meg å få sagt, er at det faglige heller ikke er en helt nøytral og objektiv vurdering. Ulike fagfolk vil vurdere mye av dette ulikt. Det er en del av det som kan være krevende nettopp i balansegangen mellom hva som er politikk, og hva som skal vektlegges der, og hva som er fag, og hva som blir vektlagt da.

Komiteens flertall er tydelig på at Kulturrådet har en kunstnerisk frihet, men det er også slik at Kulturrådet har en plikt til å følge de signalene som Stortinget kommer med om forvaltningen av ulike ordninger. Det tenker jeg er veldig viktig for at man fortsatt skal ha et sterkt engasjement og en vilje til å bevilge mye penger til kulturpolitikken. Som kulturpolitiker har man nemlig også tanker om hva man ønsker å vektlegge. Vi har organisert oss slik i forhold til Kulturrådet at de enkelte søknadene er det Kulturrådet som styrer med, men når det gjelder sentrale utviklingstrekk, mener jeg at det er viktig at vi som politikere også har et engasjement. Det er nemlig litt ulikt hva som vektlegges. Man kan stille seg spørsmål om kjønn, geografi og regional utvikling skal være en del av de kunstneriske kriteriene, eller om dette er politiske kriterier. Balansegangen her vil være krevende.

Som oppsummering kan jeg si at det er veldig interessant å få en debatt om dette, fordi det synliggjør også de politiske forskjellene mellom de ulike partiene. Samtidig er det også veldig tydelig at regjeringen konkluderer på en helt annen måte enn det Fremskrittspartiet gjør, fordi vi mener at Stortinget fortsatt skal bevilge mye penger til og bruke mye penger på kultur.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:21:47]: Norsk kulturråd er gjennom sin rolle et rådgivende organ for staten i kulturspørsmål og en pådriver for nye kunst- og kulturprosjekter og har en viktig rolle gjennom sin faglige kompetanse og den myndigheten de er tildelt. Jeg er glad for at flertallet i komiteen understreker det, og jeg er glad for at en samlet komité påpeker viktigheten av at det blir lagt til rette for innsyn og åpenhet i fordelingen av midler fra Kulturrådet.

Norsk kulturråd fungerer ut fra mange av målsettingene godt etter hensikten. Samtidig har vi med den modellen man har valgt, skapt en institusjon som gjør at det blir viktig med en kontinuerlig diskusjon om maktfordelingen i kulturlivet. Det ble ikke mindre viktig etter at flertallet i salen endret måten man satte sammen Kulturrådet på.

Som kulturpolitikere får vi stadige tilbakemeldinger fra hele landet om hvordan man oppfatter at Kulturrådet fungerer. Nå vil det jo ofte være sånn at det er de misfornøyde som roper høyest, og det skal vi alltid ha med oss. Som jeg har understreket, mener jeg at Kulturrådet ut fra mange av sine målsettinger gjør en veldig god jobb. Samtidig skal vi heller ikke underslå at det er betydelige spenninger i kulturlivet knyttet til hvordan denne institusjonen fungerer.

Jeg vil peke på to eksempler på det. Det ene er jo det som andre talere har nevnt før meg, nemlig det som gjelder den geografiske spredningen av midler, og ikke minst hvordan vi har konsentrert mange av disse beslutningene til en institusjon som jobber fra hovedstaden. Det er riktig at sammensetningen består av folk som kommer fra ulike deler av landet, og sånn skal det være. Samtidig er det verdt å diskutere hvordan andre organ, ikke minst regionale organ rundt omkring i landet vårt, også kan bidra til å supplere disse prioriteringene og få økt innflytelse.

I tillegg ligger det en kontinuerlig spenning i forståelsen av kultur og hvilke formål som fortjener støtte. Mens Kulturrådet på sin side har et ensidig fokus på kunstnerisk kvalitet – og da det Kulturrådet oppfatter som kunstnerisk kvalitet – merker vi at rundt omkring i landet har man en bred forståelse av kultur og et bredt register av motiver og formål for å stimulere kultur, som går på aktivitet, som går på bosetting, som går på verdiskaping, og som går på det å ta vare på lokalsamfunn og fellesskap. Når man da møter Kulturrådet med sin mer endimensjonale tilnærming til kvalitet, oppstår det ofte et spenningsforhold, og det tror jeg er verdt å bruke mer tid på å diskutere, for det viser seg at den nasjonale kulturpolitikken ofte kolliderer med den regionale og lokale forståelsen av hva kultur er, hva kultur skal være, og hva de ulike virksomhetene og aktivitetene faktisk skal bidra til.

Jeg er glad for at flertallet avviser forslaget om å legge ned Kulturrådet, men jeg vil understreke at debatten både om makt og om måten Kulturrådet fungerer på, er viktig og må fortsette.

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:27:05]: Jeg er enig med de representantene som har snakket om at det er viktig å ha en diskusjon om maktfordeling i norsk kulturliv. Det er jeg også opptatt av. Det er klart at de beslutningene som Kulturrådet til enhver tid tar, bør være gjenstand for diskusjoner. Det bør også være slik at de ulike fagorganene er sammensatt av folk med ulikt kunstnerisk ståsted, fordi man har ulikt syn på hva som bør være støtteberettiget.

Norsk kulturråd har hele landet som sitt virkeområde. Men jeg er uenig med forslagsstillerne når det gjelder måten de ønsker å organisere Kulturrådet på. Jeg er overbevist om at en modell der disse pengene blir fordelt lokalt, gir mer byråkrati flere steder, bl.a. for musikere når det gjelder å få støtte til turnévirksomhet.

Jeg mener at de beslutningene vi har tatt for å endre Norsk kulturråd de siste årene, har bidratt til å desentralisere makt. Den gangen vi hadde politisk representasjon i Kulturrådet, hadde de som var ansatt i Kulturrådet, større innflytelse over de kunstneriske beslutningene som ble tatt. Nå er det tvert imot folk med kunstnerisk bakgrunn, som kan være en motvekt til den fagkompetansen som finnes blant de ansatte fagpersonene i Norsk kulturråd, og de kan således representere et mangfold av kunstneriske syn.

Det er mange utvalg i Kulturrådet. Jeg tror det er få eksempler på fordeling av offentlige midler hvor så mange personer er med på å fatte en beslutning. For 2012–2013 er det oppnevnt 14 utvalg med til sammen 64 medlemmer. I tillegg har vi innkjøpsordningen for litteratur. De er sammensatt av folk fra hele landet. De er også oppnevnt på bakgrunn av sin kompetanse.

Vi har den siste tiden også overført noe myndighet fra Kulturdepartementet til Kulturrådet. Det har vært gjort med tanke på at det skal ligge faglige kriterier til grunn for de tildelinger som Kulturrådet gjør. Men man skal også ta geografiske hensyn. Derfor ser vi, når vi ser på den geografiske fordelingen av kulturmidler, at det er en konsentrasjon i de områdene hvor kunstnerbefolkningen er størst. Men det er også slik at andelen av innvilgede søknader er størst i f.eks. kommuner i Nord-Trøndelag og andre kommuner. Der er det lettere å få støtte hvis man søker. Så det er størst fare for avslag hvis man bor i Oslo. Men vi jobber også systematisk med å øke søkekompetansen i de fylkene hvor det er færre søknader. Så det er noe vi må jobbe med hele tiden.

Den siste tiden har vi også overført noen ordninger til Kulturrådet, og la meg nevne ett eksempel: Før satt Rikskonsertene og la turnéplaner for en rekke norske musikere. Nå har vi overført noen av de pengene til Kulturrådet. Det betyr at det er den lokale arrangør selv som bestemmer hvem de skal invitere til å gjeste den lokale scenen. I tillegg er det musikerne selv som legger opp sine egne turneer. Det blir mer desentralisering av makt.

Jeg vil bare ta ett eksempel: Ola Bremnes har fått tildelt 54 000 kr fra Norsk kulturråd til turné i Nord-Norge. Han skal ha konserter i Brønnøysund, Sandnessjøen, Mosjøen, Bodø, Narvik, Harstad, Kvæfjord, Andenes, Svolvær, Finnsnes, Tromsø, Alta og Hammerfest. Jeg er overbevist om at den måten å organisere turnévirksomhet på er bedre enn at det gjøres av Kulturrådet. Da slipper han å søke hver enkelt kommune hvor han skal på turné, og det er bedre enn om Rikskonsertene bestemte at det var han som skulle på turné. Nå er det mer desentralisert – og desentralisering av beslutninger.

Vi jobber nå med et felles elektronisk system for søknadsbehandling for å gjøre tilskuddsforvaltningen mer effektiv. Det er noe uklart for meg hva Høyre mener i den saken. De snakker om at det skal være spissing, men vi får sjelden høre hva denne spissingen handler om. De snakker om at man skal ha et kulturråd som har kultur- og næringsperspektivet. Jeg vil advare mot at vi får to kulturråd – et kultur- og næringsråd og et kulturråd. Er det noe vi ser at kulturarbeidere er opptatt av, så er det at det ikke skal være veldig, veldig mange ulike søkeportaler. Da er det de som er gode til å skrive søknader, som får gjennomslag. Jeg vil jobbe systematisk videre med å forenkle disse søknadsprosessene, og jeg tror at den modellen som Fremskrittspartiet legger opp til her, fører til mer byråkrati for norske kunstnere – og mindre kunst og kultur.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [10:31:54]: Først vil jeg fremme forslagene fra Fremskrittspartiet – som jeg glemte å gjøre under innlegget mitt.

Så vil jeg minne statsråden om at Fremskrittspartiet ikke vil legge ned Kulturrådet. Man ønsker å omstrukturere det. Hvorfor ønsker man det? Jo, det er fordi man ønsker å forbedre vilkårene rundt omkring i hele landet. Vi tror nemlig at kommunene har kompetanse – noe jeg skjønner statsråden er skeptisk til – til å ta vare på disse bevilgede kulturmidlene. Spesielt er det når vi også får tilbakemeldinger om at de kommunale bibliotekene ikke har fått noen glede av disse kulturløftene vi har hatt de siste årene. Kulturskolene har ikke hatt noen glede av dette – køene øker der også – og heller ikke talentene rundt omkring i kommunene.

Så skjønner jeg bekymringen til representanten fra Finnmark når man hører at statsråden sier det er lettere å få støtte hvis man er fra trøndelagsfylkene. Det er jo pussig, når halvparten av kulturkomiteen kommer fra Trøndelag. Jeg håper ikke det har noen sammenheng.

Vil statsråden se på sammensetningen av Kulturrådet – eventuelt vurdere KS inn der som en mulig samarbeidspartner for å løfte fram kommunene?

Presidenten: Presidenten registrerer at representanten Ib Thomsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:33:10]: Jeg ønsker ikke at KS skal være representert i Kulturrådet. Dem samarbeider vi med på andre måter. Veldig mange av de tildelingene som Kulturrådet gjør, er jo nettopp gjort ved en avtale mellom kommunen og fylkeskommunen og Norsk kulturråd. Så jeg er opptatt av at det skal være folk med bred kunstnerisk kompetanse, fra hele landet, som representerer ulike deler av norsk kunst- og kulturliv.

Olemic Thommessen (H) [10:33:43]: Slik det nye Kulturrådet har valgt å organisere seg, deltar de ti medlemmene, som jo stort sett er kunstnere, i respektive fagutvalg – altså sine kunstarters fagutvalg – og er sånn sett direkte med i tildelingsprosessen. Regjeringen gir ganske klare signaler om hvilke ikke-kunstneriske temaer man ønsker å ivareta. Det dreier seg om mangfold, det dreier seg om barn og unge, det dreier seg om likestilling. Jeg er ikke helt sikker på om 1814 er tilflytt Kulturrådet, slik det er tilflytt institusjonene, men det kan være. Hvis man tar de føringene på alvor, er det nå slik at dette blir direkte implementert i tildelingsprosessen.

Ser ikke da statsråden at det legges ganske tydelige føringer på kulturlivets bevilgninger?

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:34:49]: Det blir en litt pussig kritikk, dette, for på den ene siden kritiseres jeg for at det ikke er god nok geografisk fordeling av kulturmidlene, og på den andre siden kritiseres jeg nå av representanten Olemic Thommessen for at det er for mange kriterier. Det er litt vanskelig å opprettholde denne kritikken og balansere den. Men jeg mener altså at det er et ansvar for Kulturrådet å bidra til geografisk fordeling av kulturmidlene. Det er mange poster hvor vi har det som hensyn. Det er jo et uavhengig kulturråd, som skal fatte beslutninger ut fra et uavhengig kunstnerisk skjønn. Men at de har et ansvar: Ja! Det er det å spre kultur over hele landet og at det er turnévirksomhet nettopp i de områdene som markedet ikke dekker, som er deres ansvar. Det mener jeg er veldig viktig, en viktig del av det å spre kulturmidler. Det handler også om å nå ut til folk som vanligvis ikke oppsøker kulturinstitusjonene. Det er viktig for meg.

Olemic Thommessen (H) [10:35:48]: Nå var det altså ikke geografien jeg spurte om. Det finnes nok flere måter å fordele makt og ressurser utover i det ganske land på. Det jeg tok opp nå, dreier seg om spørsmålet om armlengdes avstand og den kritikk Høyre har fremført overfor regjeringen i mange sammenhenger, både når det gjelder den styringen vi mener det er av kulturinstitusjonene, og altså, ved denne korsvei, den styringen vi mener legges inn i Kulturrådet, og som gjennom dagens struktur implementeres helt ned til den enkelte søknadsbehandling. Det dreier seg om klare føringer fra regjeringen med hensyn til mangfold, satsing på barn og unge og likestilling – for å nevne tre sentrale områder. Hvis man tar dem på alvor, betyr jo det at det legges en ganske klar ramme for hvilke typer prosjekter som skal få støtte.

Jeg gjentar spørsmålet: Ser ikke statsråden at dette i realiteten er en ganske sterk styring av kulturlivet?

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:36:54]: Tvert imot: Det er mindre styring av Kulturrådets tildelinger nå enn det var den gangen Høyre satt i regjering. Den gangen var det slik at regjeringen tok flere beslutninger om hvem som skulle få direkte støtte. Det er i større grad i dag desentralisert til Kulturrådet. Det betyr mindre politisk behandling, mindre politisk inngripen i hvem som skal få penger.

Det jeg synes blir litt merkelig med denne kritikken, er jo at geografisk fordeling er et helt legitimt mål. Men det å si at man skal nå også minoritetsbefolkningen, får jeg forståelsen av her er overstyring og i strid med kunstnerisk skjønn. Jeg mener at det handler om den samme diskusjonen, nemlig at kunstnerisk talent kan finnes i hele befolkningen, at man skal ta sine egne kunstneriske avgjørelser. Men det å nå ut er et sentralt mål for kunstinstitusjonene våre. Det er ikke et mål for kunsten – den skal være fri og uavhengig – men institusjonene våre skal ha som mål å nå ut og spre kvalitet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.