Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter og Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Irene Johansen (A) [13:08:13]: (ordfører for sakene): I denne debatten skal vi behandle både Meld. St. 17 for 2011–2012, om forvaltningen av Statens pensjonsfond, og Dokument 8:81 S for 2011–2012, representantforslag fra Trine Skei Grande om reduksjon av Statens pensjonsfond utlands investeringer i selskaper som ødelegger tropisk skog.

Stortingsmeldingen om forvaltningen av Statens pensjonsfond, SPU og SPN, inneholder resultater og vurderinger av forvaltningen i 2011 og planer for videreutvikling av fondets investeringsstrategi framover. I tråd med det som ble varslet i fjorårets melding, legges det i denne meldingen fram planer for endring av investeringsstrategien i SPU i forhold til bl.a.:

• ny referanseindeks for SPUs obligasjonsinvesteringer med BNP-vekting av statsobligasjoner og forenkling av indeksen ved at enkelte delmarkeder tas ut. Gjennomføringen av disse endringene er påbegynt. Videre legges det opp til å utvide referanseindeksen til å inkludere statsobligasjoner fra framvoksende økonomier.

• ny geografisk fordeling for SPUs aksjeinvesteringer som i større grad enn før er basert på markedsvekter. Det legges opp til å redusere andelen i Europa med om lag 10 prosentenheter. Andelen framvoksende økonomier øker med om lag 2 prosentenheter.

• planer for endring i systemet for rebalansering av fondets aksjeandel, som også blir presentert.

Flertallet i komiteen slutter seg til de endringer som nå gjøres.

Åpenhet i forvaltningen av Statens pensjonsfond og at vi evner å holde fast ved en langsiktig investeringsstrategi for fondet, også i perioder med uro i finansmarkedene, er en forutsetning for at det skal være bred tillit til forvaltningen av Statens pensjonsfond. Den løpende rapporteringen fra Finansdepartementet, Norges Bank og Folketrygdfondet og Stortingets behandling av den årlige meldingen om Statens pensjonsfond er en viktig del av dette.

Som det framgår av komiteens innstilling til årets melding, er det bred enighet om den overordnede langsiktige strategien og målsettingen for fondet. Dette er spesielt viktig nå, med den uro og usikkerhet som råder i finansmarkedene, og med statsgjeldskrise i Europa. I en slik situasjon kan man spørre seg om våre felles sparepenger fortsatt er plassert trygt i aksjer, obligasjoner og eiendom, som har vært strategien siden fondet ble opprettet. Ser vi på historien, har denne strategien og utviklingen av den tjent oss godt.

Statens petroleumsfond, som senere ble omdøpt til Statens pensjonsfond utland, ble etablert i 1990, og første pengeoverføring ble gjort i 1996. Bakgrunnen var en bred politisk enighet om at oljeinntektene ikke bare skulle brukes kortsiktig i hvert års budsjett, men brukes langsiktig av hensyn til kommende generasjoners mulighet til å ta del i oljerikdommen og av hensyn til konkurranseutsatt industri. I 2001 ble handlingsregelen vedtatt, en regel som skulle sikre langsiktig og planmessig bruk av oljeinntekter over statsbudsjettet, tilsvarende om lag den forventede realavkastningen av fondet. I 2004 ble de etiske retningslinjene innført og Etikkrådet etablert, og etter evalueringen i 2009 ble en mer helhetlig strategi for ansvarlige investeringer innført.

Ser vi på resultatene fra denne langsiktige forvaltningen av oljeressursene, har den i hovedsak tjent oss godt. Den årlige avkastningen av SPU fra 1998 og til i dag har riktignok variert mellom minus 23,3 pst. og 25,6 pst., og avkastningen av SPN har variert mellom minus 25,2 pst. og 33,5 pst. Også i den aktive forvaltningen varierer de oppnådde resultatene fra år til år, noe som understreker at vi må være forberedt på at verdien av Statens pensjonsfond varierer betydelig fra år til år. Tall fra Norges Bank viser at vi må regne med svingninger i verdien av SPU fra ett år til det neste på 10 pst. Tilsvarende tall fra Folketrygdfondet viser årlige svingninger i verdien av SPN på nærmere 17 pst.

For 2011 har både SPU og SPN negativ avkastning. Årsaken var for begge fondene svak utvikling i aksjemarkedene. Resultatet i 2011 er preget av stor usikkerhet i finansmarkedene i forhold til vekstutsiktene for verdensøkonomien. Statsgjeldskrisen i Europa virket også negativt inn på hvor stor risiko investorene var villige til å ta. Dette ga seg særlig utslag i nedgang i det europeiske aksjemarkedet.

Imidlertid har strategien og målsettingen et langsiktig perspektiv som det er bred politisk enighet om, og over tid har både Norges Bank og Folketrygdfondet skapt merverdier i forvaltningen. Siden 1997 har den årlige realavkastningen av investeringene i SPU i gjennomsnitt vært 2,7 pst. Dette er lavere enn departementets anslag om en langsiktig realavkastning på 4 pst., men er likevel godt innenfor den usikkerhet som vi må regne med.

Vi har et investeringsfond på 3 300 mrd. kr ved årsskiftet, og vi har hatt gode inntekter til statskassen til å bygge det velferdssamfunnet vi kjenner i dag, fra fondet ble etablert.

Det har også siste år vært oppmerksomhet og debatt i befolkningen og i media om forvaltningen av pensjonsfondet, både om SPU og om SPN. Det er bra at det er oppmerksomhet om fondet. Det er spesielt investeringsstrategien og de konkrete investeringene sett i forhold til de etiske retningslinjene som skaper debatt.

Det er imidlertid stor spredning i debatten. Enkelte er opptatt av de økonomiske konsekvensene av utelukkelse, som er en del av virkemidlene ved brudd på det etiske regelverket for SPU. I meldingen pekes det på at kostnadene ved utelukkelse isolert sett er beregnet til om lag 10,6 mrd. kr lavere avkastning i perioden 2005–2011. Av dette utgjør utelukkelse av selskaper som produserer tobakk, 9,6 mrd. kr, eller 90 pst. av mindre-avkastningen. Jeg vil peke på at utelukkelse fra fondet er etisk og ikke finansielt motivert, og at et slikt politisk valg om å utelukke investeringer i tobakk kan ha slike kostnader. På den annen side kan tap på kort sikt likevel vise seg å være lønnsomme på lang sikt.

Det har også vært flere debatter om de konkrete investeringene sett i forhold til etikk og vår utenrikspolitikk, med krav om flere utelukkelser. Det er det som representantforslaget vi behandler i dag, handler om. Ifølge forslagsstilleren viser årsrapporten til Statens pensjonsfond utland at fondet ved utgangen av 2010 hadde investert minst 16 mrd. kr i 38 selskaper som er involvert i regnskograsering. Hun mener SPU tjener store penger på næringer som er ansvarlige for ødeleggelsen av enorme regnskogområder, slik som tømmerhogst, gruvedrift, visse typer oljeutvinning samt produksjon av palmeolje, cellulose og kjøtt i regnskogområder.

Ut fra dette foreslår forslagsstilleren å utrede Statens pensjonsfond utlands påvirkning på avskoging i utviklingsland og hvordan situasjonen kan bedres, å sikre Etikkrådets uavhengighet og at de gjennomgår alle SPUs investeringer i bransjer hvor alvorlig miljøskade er utbredt, særlig regnskog, og å sikre større åpenhet.

Fra SPU fikk anledning til å investere i aksjer i 1998 og til i dag, har det skjedd mye når det gjelder utviklingen og fokuseringen på de etiske sidene ved forvaltningen av SPU. De etiske retningslinjene ble innført i 2004 og evaluert i 2009, noe som resulterte i innføringen av en mer helhetlig strategi for ansvarlig investeringspraksis i 2010. Denne strategien retter seg både mot Etikkrådets arbeid og mot Norges Bank. Arbeidet med ansvarlige investeringer omfatter både internasjonalt samarbeid for å utvikle beste praksis, miljørelaterte investeringer, forskning og utredning, eierskapsutøvelse og observasjon og utelukkelse av selskaper.

SPU er en finansiell investor med investeringer i over 8 000 selskaper. Slik det også blir understreket i brevet fra Finansdepartementet til saken, tilfører ikke investorer generelt friske penger til selskapet ved kjøp av aksjer i annenhåndsmarkedet. Ved slike aksjekjøp tilfaller kjøpesummen den selgende aksjonæren. Det kan derfor ikke nødvendigvis settes likhetstegn mellom en slik investering og økt aktivitet hos selskapet, og det kan således være vanskelig å vurdere om SPU påvirker avskoging i utviklingsland. Det gjøres imidlertid hele tiden vurderinger som har ført til at 55 selskaper i dag er utestengt på grunn av brudd på fondets etiske regelverk. To av disse ble i 2010 utelukket på grunn av ulovlig hogst og alvorlig miljøskade i tropisk regnskog.

I tillegg gir aksjekjøp stemmerett og mulighet til å drive eierskapsutøvelse. Norges Bank har klima som et fokusområde i sin eierskapsutøvelse og har utarbeidet et eget forventningsdokument på dette feltet. Gjennom eierskapsutøvelsen kan de i noen tilfeller bidra til endring i selskapenes adferd.

Når det gjelder Etikkrådets arbeid, vil jeg støtte det departementet sier, nemlig at Etikkrådet er både formelt og reelt uavhengig, og at rådet selv foretar egne prioriteringer av sine ressurser. Etikkrådets oppgave er å gi råd til Finansdepartementet, og ordningen bygger på at departementet skal foreta en selvstendig prøving av saken. Jeg synes det er viktig å understreke at flertallet i komiteen støtter denne arbeidsdelingen. Samtidig vil jeg understreke viktigheten av at Etikkrådet i sitt arbeid bidrar til å identifisere bransjer eller områder hvor risiko for brudd på de etiske retningslinjene er størst, og dermed prioriterer ressursene slik at investeringer i selskaper som bryter de etiske retningslinjene, fanges opp på et tidligst mulig tidspunkt.

I Etikkrådets årsmelding går det fram at de i løpet av de nærmeste årene planlegger å gjennomgå bl.a. ulovlig skogshogst og annen særlig ødeleggende hogst, slik at den kartleggingen som forslagsstilleren ønsker, alt er ivaretatt.

Det er bred enighet om at SPU skal forvaltes på en ansvarlig måte, og at fondet skal ha en strategi for ansvarlig investeringspraksis, men at fondet ikke skal brukes som et utenrikspolitisk verktøy. SPU er på dette området brukt som et forbilde av flere investorer og investeringsfond, også av IMF og OECD.

På komiteens reiser i utlandet der vi presenterer SPU og blir presentert for liknende utenlandske investeringsfond, er mitt inntrykk at Statens pensjonsfond utland er et av verdens mest åpne fond og et fond som andre lands politiske myndigheter og fond ser til når det gjelder forvaltningsmodellen som er valgt. Likevel vil jeg understreke at dagens modell ikke er hogd i stein. De etiske retningslinjene, investeringsstrategien og forvaltningsmodellen for Statens pensjonsfond er blitt utviklet over tid og vil også utvikles videre framover.

Erfaringene så langt viser imidlertid at vi har evnet å legge til rette for en langsiktig og god forvaltning av landets petroleumsformue, slik at den kan komme både dagens og kommende generasjoner til gode.

Med det anbefaler jeg komiteens innstillinger i de to sakene vi nå debatterer.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:19:42]: Alle er enige om at det er klokt å ha penger på bok. Fremtiden vil gi oss nok av utgifter, og det å vite at vi har spart i gode tider, gir oss trygghet og sikkerhet. Det er vi alle enige om. Jeg håper alle i salen merker seg det – også Fremskrittspartiet er enig i det.

Det vi fra år til år diskuterer, er hvordan vi skal forvalte våre inntekter – hvor mye vi skal spare, og hvordan vi skal spare. Her skilles partiene.

I St.meld. nr. 29 for 2000–2001 om retningslinjer for den økonomiske politikken foreslo regjeringen å legge opp til en bruk tilsvarende om lag den forventede realavkastningen av det som den gangen het Petroleumsfondet. En slik forventet realavkastning ble satt til 4 pst., og med ett var handlingsregelen født. Med andre ord: Norges velferd skulle delvis baseres på renter fra pengeplasseringer i utlandet, en strategi som har vært benyttet av kapitalister gjennom generasjoner. De fleste mente raskt at en slik strategi ville være klok, da det angivelig skulle sikre tilgang til velferd langt inn i evigheten.

Men kan egentlig et land forvalte sin formue på samme måte som en enkeltstående kapitalist forvalter sine penger? Ikke nødvendigvis. Et land er avhengig av forutsigbarhet. En enkeltstående kapitalist kan stramme inn livremmen over natten, men å gjøre det samme i et demokratisk land er langt vanskeligere. I det hele tatt: Det å gjøre seg stadig mer avhengig av renteinntekter for å kunne levere etablerte velferdstjenester har en nedside.

Det aller viktigste for et land er å investere for fremtiden. Det å gjøre vår velferd avhengig av størknet svette fra produksjonen i andre lands bedrifter er verken bærekraftig eller visjonært, men det er svært behagelig.

Mye er bra i Norge, og vi har solide finanser. Men vi kommer ikke unna at regjeringens politikk også har ført til at rekordmange står utenfor arbeidslivet og som en konsekvens lever av andres arbeid og verdiskaping.

Det er ingen uenighet om at fellesskapets midler må benyttes der vi får mest igjen for dem, men da kan man ikke tilnærme seg problemstillingene med et dogmatisk syn på de viktigste premissene for debatten. Ønsker vi at våre ressurser skal kaste mest mulig av seg, både for dagens og for fremtidens generasjoner, må vi være åpne for en revisjon av handlingsregelen som finanspolitisk styringsverktøy.

Videre må vi finne frem til de sterkeste dynamiske effektene i skattepolitikken, og samtidig være frimodige nok til å drøfte hvorvidt størrelsen på enkelte offentlige ytelser kan ha en negativ effekt på samfunnets verdiskaping.

Fremskrittspartiet ønsker en fordomsfri debatt om disse grunnleggende premissene for norsk finanspolitikk. Derfor er det ikke tilstrekkelig at finansministeren uansett spørsmål responderer på autopilot om at regjeringen fører en ansvarlig økonomisk politikk, innforstått at enhver annen tilnærming til den økonomiske politikken er uansvarlig.

Dersom finansministerens eneste ambisjon er ansvarlighet, velger han åpenlyst å avskrive finanspolitikken som et verktøy for vekst og nyskaping. Finanspolitikken blir da reaksjonær og konservativ og ikke fremtidsrettet og kreativ.

Fremskrittspartiet vil bruke skattepolitikken og våre petroleumsinntekter aktivt for å gi norsk næringsliv de beste forutsetninger for å lykkes. Vi tenker nytt, og vi vil vurdere å tilby partene i arbeidslivet skatte- og avgiftslettelser som grunnlag for fremtidige lønnsoppgjør, noe som sikrer bedret kjøpekraft for alle, og samtidig opprettholder konkurranseevnen. Det er nettopp regjeringens oppgave å sikre norsk næringsliv de beste konkurransevilkår, og da er det ikke gitt at den eneste løsningen er å akkumulere stadig mer statlig kapital samtidig som norske bedrifter utkonkurreres, bl.a. på grunn av høyt lønnsnivå.

Fremskrittspartiet ønsker en ny handlingsregel som tar inn over seg de utfordringene som samfunnet og norsk næringsliv står overfor. Dagens handlingsregel tar verken hensyn til økonomiske konjunkturer eller tilgjengeligheten på arbeidskraft. Handlingsregelen beregnes ut fra størrelsen på Statens pensjonsfond ved årets inngang. Har det vært oppgang i de internasjonale finansmarkedene, vokser Statens pensjonsfond, og den estimerte avkastningen øker. På mirakuløst vis blir det da mer forsvarlig å sprøyte flere kroner inn i norsk økonomi, rent teoretisk sett, en sammenheng som ikke finner støtte i noen økonomiske teorier. Nettopp derfor er dagens handlingsregel et lite egnet styringsverktøy.

En handlingsregel bør i første rekke kunne definere pengenes ulike virkninger på norsk økonomi over tid og samtidig skille mellom løpende utgifter og investeringer. Fremskrittspartiet ønsker derfor en ny handlingsregel, hvor det innføres en øvre grense for årlig vekst i offentlig forbruk, begrenset ut fra veksten i norsk økonomi. Parallelt bør man gjennomføre samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer på bakgrunn av kapasitet hos norske og utenlandske leverandører. Forutsetningen for slike investeringer må være at lønnsomheten vurderes på bakgrunn av levetidskostnader og konsekvensanalyser beregnet over flere år. Og husk at når man gjør fornuftige realinvesteringer i f.eks. vei, forsvinner ikke verdiene. De vil i mange tilfeller bidra til avkastning langt utover det vi får i Pensjonsfondet.

Fremskrittspartiet har gjennom flere år fremmet en rekke forslag som ville forbedret forvaltningen av statens oljeinntekter. Vårt fokus er hele tiden å gjøre norsk velferd mindre avhengig av finansinntekter. For å få det til må vi investere for fremtiden, vi må bygge en fremtidsrettet infrastruktur og satse på FoU, noe som igjen vil gi lønnsomme arbeidsplasser og konkurransedyktige bedrifter. Slike investeringer er utgifter til inntekts ervervelse, da det vil legge grunnlaget for økonomisk vekst i vårt eget land og samtidig gjøre oss mindre avhengig av lønnsomheten i andre lands bedrifter.

Fremskrittspartiet fremmer på nytt, denne gangen sammen med de øvrige opposisjonspartiene, forslag om å utrede alternative måter å organisere SPU på. De samme partiene fremmer også forslag om at det opprettes et investeringsprogram innenfor SPU med formål å investere i bærekraftige bedrifter og prosjekter i fattige land og i fremvoksende markeder, med en målsetting om en samlet investeringsramme opp til 10 mrd. kr.

Til det siste er å bemerke når det gjelder kritikken som representanten Solvik-Olsen måtte svare på om at vi kuttet i bistand, at dette er en måte man kan drive – ikke bistand, men business på, hvor det kan lønne seg for alle parter å sette i gang industri og virksomhet i andre land. Det er Fremskrittspartiet for, men passiv bistand, som ikke på noe som helst område bidrar – kun til å lette vår egen samvittighet – har foreløpig ikke ført til verken vekst eller velstand i noe land. Fremskrittspartiet er ikke gjerrig, og vi skulle gjerne investert mer hvis det viste seg å være bærekraftig.

Vi går nå usikre tider i møte. Sør-Europa sliter tungt. Euroen er ustabil. Finansmarkedene skjelver. Det er nettopp der vår økonomiske fremtid er plassert. Jeg vil gjerne understreke det her og nå, i 2012, at Fremskrittspartiet har advart mot å plassere alle pengene. Vi har også foreslått å ha mindre penger i aksjer, mindre av vår kapital i aksjer. Så bli ikke veldig forbauset, for det er mange ting som tyder på at børsene over hele Europa, og kanskje også i Asia og i resten av verden, vil gå betydelig ned det kommende året eller de neste to årene. Det vil bli betydelig ustabilitet. Dette vet nå Stortinget. Dette vet nå regjeringen. Vi har altså muligheten til å gjøre noe med det.

Hadde man da rustet opp sin egen infrastruktur, bygget veier, bygget det som er helt nødvendig for å skape økonomisk vekst, skape lønnsomme bedrifter, lønnsomme arbeidsplasser, hadde man ikke vært så avhengig av de rentene og den avkastningen som disse plasseringene gir.

Så en annen ting som ikke er nevnt, og som jeg har lyst til å ta opp. Hvis vi satser på investeringer i vårt eget land, kan vi hente inn arbeidskraft fra Europa. Når det går arbeidsledige ingeniører en masse i Spania og i Italia og andre steder i Europa, og vi ikke har tilstrekkelig ingeniørkapasitet i Norge, hva i all verden er det som hindrer oss i å hente ingeniører og få bygd veier, få bygget den infrastrukturen som vi trenger? Her er det altså ingeniører som henter arbeidsledighetstrygd fra en tom statskasse i disse landene, og så har vi nok av penger og masse ting som skal gjøres. Likevel velger vi ikke den strategien. Da sier vi at det blir inflasjon. Det var regjeringens tidligere svar. Hva de sier nå, vet jeg ikke.

Vi skal spare til fremtidige generasjoner uten at vi har noe bevis på at den måten vi sparer på, faktisk vil redde Norge eller fremtidige generasjoner på noen som helst slags måte.

Jeg tar opp de forslagene jeg refererte til.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har tatt opp de forslagene han refererte til.

Jan Tore Sanner (H) [13:28:24]: Statens pensjonsfond skal sikre god avkastning på vår felles formue. Pengene skal forvaltes på en slik måte at vi kan være bekjent av investeringene både i dag og i morgen. Det er også viktig å sikre størst mulig grad av åpenhet, både om investeringene og om forvaltningen, for å sikre en demokratisk forankring.

Debatten om Statens pensjonsfond vil naturlig nok bli en debatt både om forvaltningen og om hvordan pengene brukes, for dette henger naturlig sammen. Hvis pengene ikke forvaltes på en god måte, blir det mindre oljepenger å bruke, både i dag og i fremtiden. På den annen side: Hvis ikke pengene også brukes på en slik måte at befolkningen føler at det kommer dem til gode, vil kravet om å bruke stadig mer bli stadig sterkere, og da blir det mindre penger igjen å forvalte.

Det er en svært krevende situasjon både for Norges Bank, for NBIM, og for Stortinget, med de store svingningene som er i de internasjonale markedene. Vi står overfor en situasjon hvor fondet vokser og blir stadig større, samtidig som det er store svingninger i de internasjonale markedene. Det stiller forvaltningen overfor store utfordringer, og det stiller også oss som storting overfor store utfordringer, for det er ikke til å legge skjul på at måten pengene forvaltes på, og at det sikres god forankring gjennom en åpen debatt og dialog med Stortinget, er svært viktig for at vi også i fremtiden skal kunne forsvare oppbyggingen av et såpass stort fond.

Jeg mener vi har grunn til å være stolte over at vi har overført såpass store deler av oljeformuen til fondet. Det gjør at vi sikrer at formuen kommer både dagens og fremtidens generasjoner til gode. Men det er klart at skal dette forsvares, også overfor velgere, er det viktig at det er åpenhet og god forankring i alle prosesser.

Jeg vil benytte anledningen til å gi honnør til NBIM og NBIMs ledelse for at man de senere årene har sikret stadig større åpenhet og god dialog med Stortinget. De årlige høringene i Stortinget er en god anledning til både å stille kritiske spørsmål og få gode svar. I tillegg har Stortingets finanskomité besøkt NBIM i både London, New York og Singapore. Det gir Stortinget større innsikt, og jeg håper det også bidrar til at NBIM ser verdien av den demokratiske forankringen av selve forvaltningen av fondet.

Høyre slutter seg til de justeringene av investeringsstrategien som ligger i meldingen, både når det gjelder ny regionfordeling og når det gjelder BNP-vekting av obligasjoner. Vi støtter også signalene og føringene som ligger med hensyn til rebalansering av fondets aksjeandel. Jeg mener det er svært viktig at vi også i fremtiden klarer å sikre en bred politisk støtte til forvaltningen. Der mener jeg vi de senere år har sikret en støtte som går over de tradisjonelle partipolitiske skillelinjene. Det er i seg selv en verdi, fordi det skaper ro rundt forvaltningen av vår felles formue.

Høyres utålmodighet knytter seg først og fremst til måten oljepengene brukes på. Da Statens pensjonsfond utland ble opprettet og vi etter hvert fikk vedtatt handlingsregelen, var det bred enighet om at det ikke var uten betydning hvordan oljepengene blir brukt. I St.meld. nr. 29 for 2000–2001 står det:

«Det er ikke likegyldig hvordan bruken av oljeinntektene skjer. Produksjonen i Fastlands-Norge utgjør om lag 4/5> av den samlede produksjonen i norsk økonomi. Det skal derfor ikke stort inntektstap til i resten av økonomien før den økte handlefriheten som petroleumsinntektene gir, er brukt opp. På lang sikt er det således vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen i Norge.»

Dette var selve begrunnelsen for at et bredt flertall i Stortinget la føringer for hvordan oljepengene skulle brukes, og det var enighet om at man skulle investere i kunnskap, infrastruktur og såkalt vekstfremmende skattelettelser.

I fjorårets årstale uttalte sentralbanksjef Øystein Olsen:

«Myndighetene har brukt handlingsrommet til å gjennomføre standardøkninger og øke utgiftene på en rekke områder. Prioriteringer av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, herunder justeringer i skattesystemet, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen.»

Jeg slutter meg til den vurderingen. Vi har også sett andre analyser, bl.a. fra Næringslivets Hovedorganisasjon, som viste at nesten ni av ti oljekroner under Bondevik II-regjeringen ble investert i vekstfremmende skattelettelser, kunnskap og infrastruktur, mens under Stoltenberg II-regjeringen er mindre enn to av ti kroner benyttet til samme formål.

Jeg mener dette er en svært viktig problemstilling. Det er åpenbart at hvis vi ikke nå bruker oljepengene til å bygge opp under vekstevnen og sikrer at vi har et næringsliv utenom olje- og gassektoren, vil Norge bli stadig mer avhengig av oljeinntektene og arbeidsplassene knyttet til olje- og gassnæringen, og dermed gjøre oss langt mer sårbare.

Så Høyre er ikke bare opptatt av hvordan pengene forvaltes, men også av hvordan pengene brukes.

Helt til slutt: Høyre har, sammen med de andre borgerlige partiene, fremmet et forslag der vi ønsker en utredning om hvordan NBIM og forvaltningen skal organiseres i fremtiden. Det er ikke noen form for mistillit til hvordan pengene har vært forvaltet eller hvordan vi har organisert virksomheten. Jeg mener snarere tvert imot at organiseringen har tjent oss vel, og at det er all mulig grunn til å gi honnør til selve forvaltningen.

Men vi ser at fondet vokser – og etter hvert forhåpentligvis dobles – fra dagens størrelse. Da mener vi at det er viktig at vi allerede i dag har en grundig, faglig basert diskusjon om hvordan vi skal organisere forvaltningen for fremtiden. Da peker vi på at man bør diskutere om det fortsatt skal være ett eller flere fond, om fondet skal forvaltes innenfor Norges Bank eller om man skal etablere det utenfor. Organiserer man det innenfor, kan det også være en mulig løsning – slik Finansdepartementet tidligere har pekt på – at man etablerer en egen rentekomité, slik at hovedstyret i Norges Bank kan konsentrere seg fullt og helt om sitt ansvar for Statens pensjonsfond utland.

Jeg registrerer at regjeringspartiene fortsatt avstår fra å gi sin tilslutning til forslaget. Men jeg håper at finansministeren likevel merker seg at det er en samlet opposisjon som ønsker en slik utredning, slik at vi kan være godt forberedt på den fremtiden som vil komme, og at vi sørger for å sikre at vi har optimal organisering og god forvaltning av vår felles formue.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:37:17]: Forvaltningen av Pensjonsfondet, slik det er utøvd siden det ble etablert i 1990, har vært svært godt for Norge. Linjene i forvaltningen av fondet går tilbake til de målsettingene som ble fastlagt i den første stortingsmeldingen om innpassingen av petroleumsvirksomheten i norsk økonomi, nemlig å

«unngå at resultatet bare blir en rask og ukontrollert vekst i bruken av materielle ressurser uten at samfunnet ellers blir endret».

De politiske føringene som ble nedfelt av Stortinget i 1973, er fortsatt høyaktuell politikk i dag.

I dag er det langsiktigheten i forvaltningen av vår enorme formue på 3 500 mrd. kr som er sentral i politikken – det å sette av penger for framtidige generasjoner.

Fondet er en svært langsiktig investor. Det er derfor nødvendig at forvaltningen av fondet har et langt tidsperspektiv. En av de viktigste risikofaktorene de kommende tiårene er klimaproblemene. I går behandlet Stortinget klimameldingen, som trekker opp Norges plan for å redusere klimautslippene betydelig fram til 2020, og videre framover. Dessverre har vi ikke fått en global klimaavtale som setter bindende rammer for de globale klimautslippene. Derfor er det viktig at vi som eiere av fondet sørger for en klimatilpasning av investeringsstrategien. Det handler både om at vi som langsiktige eiere har klar interesse av at selskapene vi eier, forsøker å redusere sine klimautslipp, og om at vi som investorer må sørge for at vi plasserer mer av pengene våre i selskaper som vil øke i verdi når klimaproblemene blir større, og mindre i de selskapene som reduseres i verdi. Konsulentselskapet Mercer har utarbeidet rapporter som gir råd om nettopp dette. Behandlingen av disse rådene vil bli et viktig tema for regjeringens arbeid med oppfølging av Statens pensjonsfond utland i årene som kommer.

SV satte spørsmålet om hvordan vi skulle unngå at kapitalen i fondet bidro til å gjøre verden til et dårligere sted, men heller bidro til å bedre livsvilkår, på dagsordenen, og i 2004 fikk vi gjennomslag for et etisk regelverk. I meldingen redegjøres det for hvordan dette er fulgt opp. Sentralt er at Petroleumsfondets investeringsunivers stadig utvides, og at ansvarlig investeringspraksis utvikles over tid. Det nye mandatet, som ble vedtatt i 2010, var at det skal legges større vekt på å integrere hensynet til god selskapsstyring og miljømessige og sosiale forhold i den ordinære forvaltningen – altså fra å ha bare uttrekk som virkemiddel, til å ha mål om i større grad å påvirke selskapene til å unngå etikkbrudd. Samtidig har vi beholdt uttrekksmekanismen som et ris bak speilet for å unngå investeringer i grov uetisk atferd og miljøødeleggelser.

Vi støtter denne praksisen fordi den bidrar til forbedringer av grunnleggende livsvilkår for mange mennesker. Det er grunn til å tro at ansvarlig investorpraksis faktisk gir økt avkastning på lang sikt, selv om det kan gi dårligere resultater på kort sikt. Uansett er det viktig at vår framtidige velstand ikke baseres på å tjene penger på virksomheter som vi ikke kan stå etisk inne for.

Det har vært rettet kritisk søkelys, bl.a. fra Regnskogfondet, mot investeringer i selskaper som påstås å bidra til avskoging og miljøødeleggelser, og i andre sammenhenger mot selskaper som påstås å bidra til brudd på folkeretten, bl.a. ved investeringer på okkuperte palestinske områder på Vestbredden.

Det er svært viktig at mange følger Petroleumsfondets investeringer nøye og bidrar til en offentlig debatt. Det er i alles interesse. Dette har nå satt fokus på om Etikkrådet har de nødvendige ressurser for å løse de nye oppgavene de har fått, og om de ressursene de disponerer, er tilstrekkelige for oppgavene i framtiden.

Dette har også komiteens brede flertall understreket må vurderes. Det betyr at det er en viktig politisk prioritet at Etikkrådet skal ha de nødvendige ressurser for å kunne løse oppgavene i framtiden.

Jeg ser fram til å se hvordan konklusjonen på denne vurderingen vil komme til å bli.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:43:27]: Først og fremst er det jo grunn til å si at vi er i en fantastisk situasjon som kan diskutere at vi har et pensjonsfond, med den kapitalen man har, og som bidrar så til de grader inn i norsk økonomi hvert eneste år. Det er en stor verdi å forvalte, og den bør forvaltes med omhu. Heldigvis kan vi vel enes om at i stor grad skjer det.

Jeg kan i stor grad slutte meg til det utmerkede innlegget fra saksordføreren i denne saken, og da blir det heller å ta opp noen andre områder hvor det er litt uenighet. Men la ikke det skjule at vi fra Kristelig Folkepartis side i stor grad er fornøyd både med Statens pensjonsfond utland og Statens pensjonsfond innland. Statens pensjonsfond innland får jo ofte litt mindre oppmerksomhet, men jeg synes det er grunn til å si at Folketrygdfondet for i fjor oppnådde en avkastning som faktisk var 1,3 prosentenheter høyere enn referanseindeksen. For Statens pensjonsfond utland var det jo 0,1 prosentenheter under, men vi må jo se på den særskilte situasjonen som var ikke minst i vår egen verdensdel, som noe av bakgrunnen for det.

Så over til det som kanskje er litt mer kontroversielt. Tidligere i år holdt sentralbanksjefen en tale hvor han problematiserte om handlingsregelen, der det er stipulert at vi kan bruke en avkastning på 4 pst. inn i våre statsbudsjetter. Han antydet at den kanskje burde senkes til 3 pst.

Jeg er litt overrasket over at det ble slått så fort ned – skutt ned, heter det kanskje – fra både den ene og den andre. Jeg tror nok at selv om man selv med historien og det som har skjedd der på avkastning, kan si at 4 pst. holder mål, er det mye som tyder på at det i alle fall blir mye utfordringer i å kunne regne med en slik nettoavkastning framover. Jeg synes det var god grunn til å se nærmere på de tankene som sentralbanksjefen presenterte.

Når det gjeldet justering av investeringsstrategien, så slutter vi oss til den. Jeg viser der til saksordførerens innlegg og har ikke noe å bemerke utover det.

Jan Tore Sanner var innom muligheten for å se på andre måter å organisere dette betydelige fondet på. Det slutter en samlet opposisjon seg til. Jeg la merke til at saksordføreren også i hvert fall ikke prinsipielt var imot å se på dette, men kanskje ikke akkurat nå.

Så ble det nevnt at Pensjonsfondet ikke skal være noe utenrikspolitisk instrument, og det er jeg for så vidt enig i. Men jeg vil si at næringsministeren var farlig nær, i India, til nærmest å – hva skal jeg si – vise til at våre investeringer via Pensjonsfondet kunne ha betydning for en ganske aktuell sak. Det kan hende noen hver føler trang til å benytte seg av dette fondet når det kommer til konkrete saker. Det er jeg enig i, det skal man være forsiktig med. Men jeg tror likevel vi bør være oppmerksomme på at det vi mener, er én side av dette spørsmålet. Hva utlandet oppfatter, er noe helt annet. Da tror jeg vi ofte får en stor jobb med å hevde at dette for vår del aldri har utenrikspolitiske implikasjoner. Det er noe med teori og praksis – i hvert fall i forhold til dem som bedømmer det utenifra.

Så er jeg glad for at en samlet opposisjon ønsker å benytte fondet til å investere i bærekraftige bedrifter og prosjekter i fattige land og fremvoksende markeder, med en målsetting om samlet investeringsramme opp til 10 mrd. kr. Jeg synes nå tiden bør være inne for at også regjeringspartiene kommer på banen på dette punkt.

Kristelig Folkeparti og Venstre mener det samme når det gjelder å investere i nyskapende og miljøvennlig energiteknologi.

Så gjelder det Etikkfondet. Vi mener at det bør styrkes. Det investeres i stadig flere selskaper, og vi trenger en samstemthet i norsk politikk, ikke minst når det gjelder regnskog. Jeg viser til innstillingen og synes dette bør være et tema også for flere her på Stortinget – at vi sørger for at den ene hånden vet hva den andre gjør.

Med dette tar jeg opp de forslagene som Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen om i begge disse sakene.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Borghild Tenden (V) [13:48:53]: Jeg vil takke saksordføreren for en god gjennomgang. Jeg kommer til å bruke det meste av min taletid på representantforslaget som Venstre har fremmet, og som saksordføreren også refererte til.

For få dager siden ble det heldigvis oppnådd enighet i klimaforliket her i Stortinget. Det er bra at lista er hevet for hva som skal være minimum av de tiltak vi skal gjennomføre for å få ned klimagassutslippene de kommende årene. For snart fire og et halvt år siden inngikk Stortinget tilsvarende forlik. Et av tiltakene som Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti fikk regjeringspartiene med på den gang, var at det norske bidraget til å stoppe avskoging i utviklingsland ble økt med om lag 3 mrd. kr hvert år.

Senere har regjeringen prøvd å skape et inntrykk av at det var regjeringens og regjeringspartienes idé og har reist verden rundt og mottatt medaljer og heder og ære på vegne av dette initiativet.

Det er vel og bra at Norge får anerkjennelse for det viktige arbeidet vi bidrar med for å bevare regnskog. Det er ingen tvil om at det er avgjørende viktig i et globalt klimaperspektiv. Desto mer underlig er det at Statens pensjonsfond utland, SPU, investerer tungt i selskaper som er involvert i å bygge ned og redusere regnskog. Det blir en form for dobbeltmoral, som er beklagelig. Selv om det ikke er slik direkte, kan man i realiteten si at Norges bidrag til å bevare regnskog finansieres gjennom SPUs investeringer i selskaper som bidrar til det motsatte.

Dette mener Venstre er både uheldig og beklagelig. Det stiller også Norges viktige engasjement for å bevare tropisk skog, i et underlig lys.

Av rapporten «Beauty and the beast: Norway’s investments i rainforest protection and rainforest destruction», utgitt av Regnskogfondet og Norges Naturvernforbund, fremgår det at SPU ved årsskiftet 2011/2012 hadde aksjer for nesten 82 mrd. kr i 73 selskaper i bransjer hvor avskoging og annen skogødeleggelse er svært utbredt. Det er selvfølgelig ikke alle disse investeringene som medfører brudd på, eller mistanke om brudd på, de etiske retningslinjene i SPU, men det er nærmest umulig å få en oversikt over hvilke selskaper som bryter retningslinjene og hvilke selskaper som opererer akseptabelt.

Som et eksempel på Norges dobbeltmoral på området peker Regnskogfondets og Naturvernforbundets rapport på Indonesia, hvor Norge gjennom bilaterale avtaler har lovet Indonesia inntil 6 mrd. kr for å redusere landets avskoging. Samtidig investerer SPU 3,8 mrd. kr i 21 plantasjeselskaper i palmeoljebransjen, som er den viktigste årsaken til avskoging i Sørøst-Asia.

Venstre har derfor fremmet tre forslag, som dessverre bare får Kristelig Folkepartis støtte når vi kommer til votering senere i dag. Det er trist at ikke engang SV ønsker å støtte forslaget om noe som er så ufarlig som å utrede SPUs virksomhet når det gjelder avskoging i utviklingsland. For partiet som både har miljøvernministeren og utviklingsministeren – og som påberoper seg å være fødselshjelper for de etiske retningslinjene for oljefondet – burde dette være åpenbart.

Jeg må være ærlig og si at det er noe overraskende over den teknokratiske tonen som gjennomsyrer finansministerens svar til komiteen. Én ting er at man stiller seg skeptisk eller uforstående til en del av formuleringene eller påstandene som er fremmet i forslaget, en annen er påstanden om at Norge bidrar til avskoging gjennom SPU fordi man

«ikke tilfører friske penger til selskapet ved kjøp av aksjer i annenhåndsmarkedet. Ved slike aksjekjøp tilfaller kjøpesummen den selgende aksjonær».

Det er altså ifølge finansministeren helt greit å investere i selskap som bidrar til avskoging, fordi pengene ikke går direkte til selskapet, men til selgere – som har tatt fornuften fatt og selger seg ut av selskap som driver med denne type virksomhet.

På bakgrunn av dette, og sammen med statsrådens formulering i brev til finanskomiteen om at han mener at

«det ikke er riktig å la Norges engasjement med hensyn til tiltak rettet mot bevaring av regnskog føre til en prinsipielt annerledes eller strengere behandling av selskaper med drift innenfor denne sektoren»,

så er det grunn til å trekke den slutningen at finansministeren og regjeringen mener at det overhodet ikke spiller noen rolle om SPU investerer i selskaper som driver granhogst i Finland, eller i selskaper som hugger tropisk regnskog i Indonesia.

For Venstre spiller dette en vesentlig rolle. Det spiller en rolle når det gjelder Norges forpliktelser under FNs klimaavtale, det spiller en rolle når det gjelder å få ned de globale klimagassutslippene, og det spiller en rolle når det gjelder god etikk og moral.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:54:09]: Det er bred enighet om at oljeformuen gir oss muligheter som ikke er så mange andre land forunt, og den gir først og fremst store muligheter. Det er en del utfordringer knyttet til forvaltningen av en så stor formue, men det er selvsagt også en diskusjon om hva en bruker pengene til. Dette er en diskusjon som vi får ta på fredag, så jeg bruker ikke så mye tid på den nå.

Først og fremst gir oljeformuen oss store muligheter. Jeg har også innledningsvis behov for å si at både Norges Bank og Folketrygdfondet gjør en god jobb med forvaltningen av henholdsvis utenlandsdelen og innenlandsdelen av pensjonsformuen – på bakgrunn av det mandatet de har fått, og det oppdraget de således har fått fra fellesskapet. Debatten i dag viser også at det er bred enighet om hovedlinjene i forvaltningen av fondet. Det er bra.

I årsmeldingen for 2011 behandlet vi noen viktige spørsmål knyttet til strategien framover – først og fremst fordelingen mellom de ulike deler av verden når det gjelder investeringer i henholdsvis aksjer og obligasjoner. Jeg er glad for at komiteen, og dermed Stortinget, slutter seg til den endringen som nå skjer både i referanseindeksen for obligasjoner og den geografiske fordelingen for aksjer i SPU.

Som det også vises til i innstillingen, vil vi til høsten, i forbindelse med statsbudsjettet og nasjonalbudsjettet, komme tilbake til den såkalte rebalanseringen og den strategien som ligger der for Statens pensjonsfond utland. Jeg er glad for at komiteen sier at de «imøteser» den, og så får vi prøve å leve opp til forventningene.

Det er også viktig – som flere har påpekt – at Pensjonsfondet, dvs. både SPU og SPN, forvaltes på vegne av den norske befolkningen, og i den sammenheng er det viktig både hvordan vi forvalter formuen og hvordan vi bruker de pengene som brukes over statsbudsjettet. Et annet viktig moment er at vi opptrer som en ansvarlig og langsiktig investor og gjør dette på en måte som også har bred forankring i befolkningen.

Strategien vi har for ansvarlige investeringer, er omfattende, både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Jeg er glad for at det er støtte i komiteen for at fondet skal være i front med hensyn til å utvikle beste praksis på området for ansvarlige investeringer.

I evalueringen som vi hadde i 2009, ble det lagt vekt på å bedre samvirket mellom de virkemidler som Etikkrådet har, og de som Norges Bank er ansvarlig for. De nye retningslinjene legger opp til det.

Jeg har merket meg at mindretallet – en samlet opposisjon – ønsker en ny vurdering av alternative måter å organisere fondet på, altså SPU. Jeg merker meg at det samtidig ikke er enighet om at organiseringen bør endres, men bare at den «bør vurderes». Dette er et viktig spørsmål, det var et viktig spørsmål som vi diskuterte for to år siden. Departementet konkluderte da med at dagens organisasjonsmodell alt i alt fungerer godt – det er heller ikke reist kritikk mot den – og jeg viste samtidig til at det var iverksatt tiltak for å styrke modellen ytterligere. Vi så derfor ingen grunn til å skille forvaltningen av SPU ut fra Norges Bank nå, men vi sa samtidig at vi ikke kan utelukke at denne vurderingen vil kunne være annerledes litt fram i tid. Dette mener jeg fortsatt.

Så kort om dokumentforslaget: Det som er viktig å understreke her, er at Norges Bank har klima som satsingsområde i eierskapsutøvelsen. Vi deltar i ulikt internasjonalt samarbeid med andre store finansielle investorer for å sette den saken på dagsordenen. Et eksempel på dette er støtten til det såkalte Forest Footprint Disclosure Project, som har til formål å øke rapporteringen fra selskap med aktivitet innenfor produksjon av soya, palmeolje, tømmer, kveg og biodrivstoff. Jeg er også kjent med at Norges Bank vurderer hvorvidt og i hvilket omfang utfordringer knyttet til regnskogen skal behandles i bankens arbeid med ansvarlig investeringspraksis og eierskapsutøvelse.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:59:36]: Statsråden tok opp enkelte sider rundt Etikkrådet, og det er altså anbefalinger som har medført at enkelte selskap har blitt utestengt fra å kunne være i porteføljen til oljefondet. Et av de selskapene er Wal-Mart. Under høringen om denne saken i finanskomiteen vektla finansministeren at det var interessant å være til stede i en del selskap, selv om de kunne ha etikkutfordringer, rett og slett fordi at ved å være i selskapet kunne en jobbe med å bedre etikkproblemet, mens hvis en var på utsiden, hadde en ikke sjanse til det.

Da er spørsmålet: Hvorfor kan ikke Wal-Mart være et av de selskapene der en faktisk ser at en kan være med på å bidra til å bedre arbeidernes rettigheter, istedenfor at en – av viktige symbolske årsaker for enkelte parti – har valgt å ekskludere akkurat det selskapet fra porteføljen? Vil regjeringen med jevne mellomrom ta en gjennomgang av de selskapene som er utelatt, for å se om ting kan ha endret seg, og at de bør kunne være en del av investeringsporteføljen likevel?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:00:41]: Som jeg også sa i høringen som var i finanskomiteen, er det slik at når selskaper er utelukket, trenger det ikke bety at de er utelukket for all framtid. Det betyr òg at selskap kan bli tatt opp til en ny vurdering, dersom de har endret atferd, eller dersom grunnlaget for det som var uttrekket, har endret seg. Så – ja, en har en vurdering av det i ettertid, om muligheter framover.

Som representanten også påpeker, har en ulike redskaper. Det ene er uttrekk – som en gjør i flere tilfeller – det andre er å sette selskap til observasjon, og det tredje er gjennom eierskapsutøvelse, enten gjennom Pensjonsfondet alene eller sammen med andre eiere. En har ulike virkemidler, og jeg tror det er den riktige måten å gjøre det på. En kan òg se for seg at det er f.eks. samhandlingsmuligheter gjennom de ulike virkemidler en har til disposisjon

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:01:49]: At en har ulik grad, er vi klar over. Spørsmålet her er hvorfor Wal-Mart har fått den strenge behandlingen, sammenliknet med at regjeringen f.eks. valgte å overse anbefaling fra Etikkrådet om å utestenge PetroChina – det har sannsynligvis en politisk overtone når en gjør en sånn beslutning, mens en ikke tok det hensyn når det gjaldt Wal-Mart.

Da er spørsmålet: Når gjorde en sist en revurdering av de selskapene som allerede er utelatt? Og hva er grunnen for at han i Wal-Mart-saken velger å gå til det strengeste skrittet – nemlig utestenging – istedenfor det som man gjør i de fleste andre saker, nemlig heller å prøve å påvirke selskapet innenfra?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:02:30]: Jeg tror ikke det har noen hensikt å diskutere enkeltsaker og enkeltselskaper i Stortinget. Vi har en ordning der Etikkrådet vurderer situasjonen i enkeltselskaper, der Finansdepartementet tar en selvstendig avgjørelse ut fra den vurdering som Etikkrådet gir. I de aller fleste tilfellene slutter en seg til Etikkrådets anbefaling. I noen tilfeller har en valgt en litt annen tilnærming. Jeg viser for så vidt til begrunnelsen som er gitt for de standpunktene en har tatt i de ulike sakene.

Det er NBIM, som investor, som vurderer løpende hvilke selskaper en skal investere i, og som òg har ansvaret for å vurdere hvorvidt et selskap har endret atferd på en slik måte at det kan være aktuelt å gjenåpne investeringer i det aktuelle selskapet.

Jan Tore Sanner (H) [14:03:39]: Med et av verdens største fond i ryggen og etiske retningslinjer, kan det være krevende å overbevise både land og selskaper om at fondet ikke er et utenrikspolitisk virkemiddel. Det er bred politisk enighet i Stortinget om at det ikke skal være et utenrikspolitisk virkemiddel, men det er helt avgjørende at man holder tungen rett i munnen når man skal kommunisere dette utad.

Jeg vil derfor følge opp den problemstillingen som representanten Syversen tok opp i sitt innlegg, nemlig at statsråd Giske i sin dialog med India brukte investeringer fra SPU som et moment i diskusjonen om Telenors mobilkonsesjoner. Mitt spørsmål er om dette var klarert med finansministeren. Spørsmål nr. 2 er om finansministeren vil anbefale andre statsråder å bruke eventuelle investeringer fra SPU som et moment i denne type samtaler.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:04:53]: Jeg vil for så vidt også her vise til det jeg sa i høringen med komiteen når det og et tilsvarende spørsmål ble stilt, og bare understreke at SPU er en finansiell, langsiktig investor, det er ikke noe utenrikspolitisk redskap. En hadde en tilknytning til obligasjoner fra et bestemt land i forbindelse med en internasjonal boikott – men det var en helt annen sak. Min klare holdning til dette er at slik er det, og slik skal det være i framtiden – det er ikke noe utenrikspolitisk instrument.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:05:44]: Jeg har lyst til å utfordre finansministeren på dette som en samlet opposisjon går inn for, nemlig et eget investeringsprogram for bærekraftige bedrifter og prosjekter i fattige land og fremvoksende markeder. Da har jeg lyst til å spørre på denne måten: Er en slik tanke noe man har satt til observasjon, er det noe man har utelukket, eller er det noe man aktivt har tenkt å forholde seg til?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:06:18]: Hvis jeg skal velge mellom de tre begrepene som representanten bruker, er det et område som er til observasjon – med henvisning til den diskusjonen som vi hadde i forbindelse med fjorårets melding da dette var oppe, da en drøftet det og sa at en ikke nå var rede til å gå inn i framvoksende markeder. Det ville først og fremst bety en investering i unoterte selskaper, med de utfordringer det fører til.

Men jeg vil òg vise til at den endringen som en nå gjør i indeksene, gjør at en over tid vil øke investeringen i framvoksende markeder fra 6 til 10 prosentenheter, og det er klart at etter hvert som en får mer utviklede markeder i disse landene, vil det være aktuelt med investeringer der. I mellomtiden får vi bruke f.eks. Norfund eller andre instrumenter vi har for investeringer i den type land som representanten Syversen her viser til.

Borghild Tenden (V) [14:07:23]: I mitt innlegg siterte jeg fra finansministerens brev til komiteen, der han skriver at han mener

«det ikke er riktig å la Norges engasjement med hensyn til tiltak rettet mot bevaring av regnskog føre til en prinsipielt annerledes eller strengere behandling av selskaper med drift innenfor denne sektoren».

Jeg må nesten be finansministeren klargjøre hva han mener med denne formuleringen, sett i lys av at Stortinget årlig bevilger milliarder til bevaring av regnskog.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:07:54]: Jeg kan innrømme at i noen tilfeller bruker man språk som er litt knyttet opp mot den bransjen man er i, nemlig investorbransjen. Hovedpoenget er at man gjennom å kjøpe aksjer i annenhåndsmarkedet ikke bidrar til å utvide kapitalen for vedkommende selskap, slik at man på bakgrunn av det kan utvide virksomheten sin. Som jeg har sagt, er dette et område vi er opptatt av. Man har f.eks. utelukket to malaysiske selskaper knyttet til grov miljøskade i regnskogen. Det er også slik at Etikkrådet er i gang med en gjennomgang av enkelte sektorer og virksomhetstyper, der risikoen for alvorlig miljøskade vurderes som særlig stor. Det vil omfatte f.eks. området ulovlig skogshogst og annen ødeleggende hogst, så temaet er til diskusjon bl.a. i Etikkrådet.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 7 og 8.