Martin Kolberg (A) [14:46:27]: (ordfører for saken): Jeg har i denne saken gleden av å redegjøre for og legge fram en enstemmig innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen.

I Riksrevisjonens årsmelding gjøres det rede for Riksrevisjonens rammevilkår, styringssystem og måloppnåelse for 2011. Komiteen har merket seg, og støtter, at Riksrevisjonens visjon er å bidra effektivt til Stortingets kontroll og å fremme den gode forvaltning. Det er i god tråd med det jeg oppfatter som Riksrevisjonens rolle i norsk politikk og forvaltning. I et demokratisk samfunn er det helt nødvendig med kontroll med forvaltningen.

Riksrevisjonen er Stortingets største eksterne kontrollorgan, og det er avgjørende og viktig for Stortinget at det er en kontinuerlig gjennomgang av forvaltningens evne og vilje til å følge opp Stortingets beslutninger, ikke minst fordi vi som folkevalgte skal ivareta enhver borgers rett til og krav om å få vite om ressursene brukes effektivt og i tråd med politiske vedtak. Jeg er derfor glad for at en enstemmig komité mener at årsmeldingen viser at Riksrevisjonen arbeider iherdig og målrettet for dette ambisiøse målet om effektiv kontroll og en bedre forvaltning.

Det er meget verdt å merke seg, når Riksrevisjonen i disse dager har vært utsatt, vil jeg si, for offentlig kritikk, at de som faktisk er gjenstand for undersøkelsene, nemlig forvaltningen, er tilfreds med det arbeidet Riksrevisjonen utfører. Forvaltningen opplever at de har en god dialog med Riksrevisjonen, og i brukerundersøkelsen som Riksrevisjonen får utført hvert år, svarer 75 pst. av forvaltningen at de opplever at Riksrevisjonen har tilstrekkelig kompetanse i gjennomføringen av oppgavene. Det er dessuten godt å registrere at kritikken som kom fram fra forvaltningen i fjorårets rapport om at Riksrevisjonen ikke alltid legger fram sine funn på en balansert og dekkende måte, i dette årets brukerundersøkelse er helt borte.

For vår del er vi av den oppfatning at alle de 13 forvaltningsrevisjonsrapportene som er oversendt til kontroll- og konstitusjonskomiteen i 2011, både er gjennomarbeidede og relevante. Det er også verdt å nevne at Riksrevisjonen nå har endret strukturen på sine Dokument 3-rapporter som en følge av en såkalt fagfellevurdering som anbefalte at også positive funn i større grad burde komme fram, og at Riksrevisjonen burde være tydeligere i sine anbefalinger og i sine forbedringsområder.

Komiteen ser at Riksrevisjonen har et unikt ståsted overfor forvaltningen. I det årlige Dokument 1, som er Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll, var tilskuddsrevisjon prioritert satsingsområde for regnskapsrevisjonen i 2010. Komiteen uttalte at statsforvaltningen hadde utfordringer, og at det var funnet feil i tilskuddsforvaltningen. Komiteen mener at Riksrevisjonen har hatt og har en helt sentral rolle på dette området: å sikre at feil oppdages og utbedres, og ber om at Riksrevisjonen viderefører oppmerksomheten på tilskuddsforvaltningen, selv om vi registrerer at departementene selv har medvirket til at praktiseringen av tilskuddsforvaltningen blir i tråd med Stortingets vilje og departementenes egne retningslinjer.

Det er avgjørende viktig at Riksrevisjonen følger med i de reformer, utviklingsprosesser og planer som til enhver tid skjer i norsk forvaltning. Årsmeldingen gir oss en god oversikt over en bred virksomhet som det er viktig for Stortinget å få informasjon om for å kunne fylle sitt ansvar som konstitusjonelt kontrollorgan.

Komiteen mener det er viktig at Riksrevisjonen tar tak i problemstillinger som går på tvers av departementene. Et tverrsektorielt blikk er både fornuftig og nødvendig, ikke minst fordi politikkområder henger sammen, og fordi de påvirker hverandre. Dernest er det viktig at Riksrevisjonens blikk er rettet mot de store reformer og satsinger som er iverksatt innenfor svært viktige områder som helse og omsorg, kommunal tjenesteproduksjon og samfunnssikkerhet og beredskap, for å nevne noen. Dette er områder som angår oss alle, og som har stor innvirkning på den enkeltes levekår og mulighet til livsutfoldelse.

Til slutt: Komiteen er glad for at Riksrevisjonen retter sin oppmerksomhet mot disse områdene i årene framover. Det er viktig at Stortingets målsettinger nås – og det er en forutsetning for et godt samfunn.

Anders Anundsen (FrP) [14:52:35]: (komiteens leder): Riksrevisjonens melding om virksomheten er en viktig oppsummering av Riksrevisjonens arbeid og planer og en slags milepæl i forholdet mellom storting og regjering. Vi får en form for løypemelding om hvordan utviklingen i Riksrevisjonen er, og kontroll- og konstitusjonskomiteen gis muligheten til å komme med viktige innspill til hvordan de opplever Riksrevisjonen, dens arbeid og relasjon til Stortinget.

I stort slutter jeg meg til saksordførerens svært gode og grundige gjennomgang av saken, og det er en enstemmig innstilling.

Når jeg allikevel finner grunn til å ta ordet, er det fordi det tidligere denne uken, som også saksordføreren så vidt var innom, ble publisert et notat fra Civita, med overskriften «Riksrevisjonen – vaktbikkje uten bånd?». Aftenposten har omtalt rapporten og fått en rekke personer til å uttale seg negativt om Riksrevisjonen og Riksrevisjonens arbeid.

Jeg synes det er spennende at vi opplever at det er diskusjoner rundt Riksrevisjonens arbeid og arbeidsmetodikk. Jeg har heller ikke for vane å bruke rapporter fra Civita som grunnlag for egne politiske innlegg i denne salen, men denne rapporten omhandler altså det som er fundamentet, egentlig, for denne debatten, med et litt annet blikk – vil jeg vel kunne si.

Civita-notatet konkluderer bl.a. med at Riksrevisjonen har faglig sviktende kompetanse, at Riksrevisjonen kritiserer forvaltningen med sviktende mandat, at kriteriene for forvaltningsrevisjonen er uklare, og at andre egentlig bør utføre forvaltningskontroll, mens Riksrevisjonen bare bør konsentrere seg om det de mener er dens kjerneoppgave, nemlig regnskapskontroll. I tillegg bør en visst vurdere å sende forvaltningsrapporter til fagkomiteene, fordi Riksrevisjonens rapporter sjelden handler om forhold som er av relevans for vesentlige konstitusjonelle spørsmål, som det står i rapporten.

Jeg vil starte med det siste først. Dette er jo alvorlige anklager mot Riksrevisjonen. Men jeg synes også det viser en slags misforståelse om relasjonen mellom Riksrevisjonen og Stortinget. En modell med kontrollansvar hos fagkomiteene er for øvrig tidligere forsøkt i Stortinget, med det som resultat at en etter kort tid fant at det var mer eller mindre hensiktsløst, fordi kontrollarbeidet ble et slags venstrehåndsarbeid. Det skjer selvfølgelig fordi fagkomiteenes hovedfokus alltid vil være og bør være å finne løsninger for fremtiden.

Det fremstilles også i notatet som om kontroll- og konstitusjonskomiteens hovedoppgave er å forholde seg til konstitusjonelle spørsmål. Det er en viktig oppgave, men det er helt galt. Mesteparten av vår tid går jo med til kontroll og ikke til spørsmål av konstitusjonell størrelse – hadde jeg nær sagt. Vi kontrollerer både på basis av Riksrevisjonens rapporter og på bakgrunn av egeninitierte kontrolloppgaver. Vi har faktisk – og det synes jeg vi skal være stolt av – en av de mest moderne kontrollkomiteene i verden, og det er en stadig pågang fra andre land for å se hva de kan lære, og det er ikke så rent lite!

Det å ha én komité som har spesialisert seg på kontrollvirksomhet, har klart styrket den parlamentariske kontrollen med forvaltningen, i tråd med det som er Grunnlovens intensjon og bestemmelser, og endringen i forvaltnings- og ansvarsstrukturen i samfunnet. Det er derfor etter min vurdering en feilslutning hvis man mener at det blir bedre kontroll av forvaltningen gjennom å overlate kontrollansvaret til fagkomiteene.

Så har rapporten et par gode poeng når det gjelder viktigheten av å være tydelig på hva en legger til grunn som Stortingets forutsetninger ved gjennomføring av forvaltningsrapporter. Dette er også et tema som har kommet opp i mange samtaler mellom kontroll- og konstitusjonskomiteen og Riksrevisjonen, og jeg må si at jeg allerede nå oppfatter at det er forbedringer og endringer i så henseende.

Så ble det fremmet en påstand om at Riksrevisjonens faglige kompetanse er sviktende. Det er jo alvorlig! Jeg må si jeg er usikker på hvor grundige forundersøkelser som er gjort før den påstanden ble fremmet fra Civitas side. I 2011 gjennomførte Riksrevisjonen den undersøkelsen saksordføreren viste til, og tilbakemeldingene fra de virksomhetene som ble revidert, viste at minst 75 pst. mente at Riksrevisjonen har tilstrekkelig kompetanse til å gjennomføre sine oppgaver. I tillegg er det klart at Stortinget er fornøyd med det faglige innholdet i rapportene. Det ga også saksordføreren klart uttrykk for fra talerstolen nå nettopp, og det er faktisk enda viktigere enn at de som utsettes for kontrollen, er fornøyde.

Civita-notatet påstår også at Riksrevisjonen gjennomfører sitt virke og kommer med sin kritikk på basis av sviktende mandat, altså at det er et misforhold mellom det Riksrevisjonen faktisk gjør, og det denne salen mener at den skal gjøre. Det ville naturligvis vært et helt avgjørende tema i innstillingen hvis Stortinget var av den oppfatningen, men Stortinget har ikke hatt den oppfatningen i noen av de innstillingene om Riksrevisjonen som jeg har sett. Og det er tross alt opp til Stortinget å gi Riksrevisjonen signaler om en mener en beveger seg i eller utenfor grenser som Stortinget har fastsatt. Det har ikke vært tilfellet så langt, med ett mulig unntak. Det er forvaltningsrevisjonen av Norges Bank. Utover det har ikke, så vidt jeg har sett, Stortinget pekt på at Riksrevisjonen beveger seg i en retning som Stortinget mener er feil.

Når det gjelder viktigheten at den parlamentariske kontrollen, som vi nå har snakket om, og som også Civita-rapporten handler om, ble jeg litt motløs da jeg leste i notatet at de tok til orde for å vurdere å flytte den parlamentariske forvaltningskontrollen helt ut av Riksrevisjonens arbeidsfelt og over til det de betraktet som en uavhengig etat, som f.eks. Direktoratet for økonomistyring. Civita foreslår altså å løfte den parlamentariske forvaltningskontrollen bort fra Stortingets kontrollorgan over til regjeringens direktorat. Jeg er redd det er en ganske sterk indikasjon på at det er vanskelig å ta disse innspillene på alvor. Grunnlaget for den parlamentariske kontrollen kan selvsagt ikke flyttes fra et stortingsoppnevnt organ og over til regjeringens direktorat. Da er det ikke lenger parlamentarisk kontroll – for å si det forsiktig.

Det er også unyansert – i det minste – når Civita hevder at Riksrevisjonen ikke utsettes for kontroll, for i tillegg til den dialogen Stortinget har gjennom kontroll- og konstitusjonskomiteen, med meninger og vurderinger knyttet til Riksrevisjonens rammer, gjennomføres det ekstern revisjonskontroll av Riksrevisjonen av et av de største revisjonsfirmaene i landet, i tillegg til at det gjennomføres fagfellevurderinger som gjøres med jevne mellomrom. Og i årsmeldingen i år er det lagt frem en fagfellevurdering og resultatet av en fagfellevurdering i 2011.

Noen synes sikkert det er rart, men jeg syntes det var greit å bruke dette Civita-notatet som grunnlag for innlegget om Riksrevisjonens melding om virksomheten, fordi det berører egentlig samme forhold, og fordi jeg synes det er viktig at vi skal tåle kritikk av Stortingets kontrollorgan, men kritikken bør altså fremmes på et saklig og grundig grunnlag. Riktignok fremgår det ganske tydelig av mitt innlegg at jeg mener presisjonsnivået i Civitas rapport er noe lavere enn det vi er vant til fra Riksrevisjonen. Derfor er det enklere å legge til grunn Riksrevisjonens rapport og melding om virksomheten i 2011 enn påstandene fra Civita.

I all hovedsak fungerer, oppsummeringsmessig, vår riksrevisjon godt, som saksordføreren beskrev på en god måte. Som på alle andre områder er det selvfølgelig forbedringspotensial, bl.a. kan virksomheten være mer effektiv og levere flere forvaltningsrevisjonsrapporter til Stortinget basert på det omfanget Riksrevisjonen har. Det er viktig at Riksrevisjonen er enda mer aktuell. Akkurat i dag har de truffet ganske bra, for i dag la Riksrevisjonen frem en rapport om reindriften, og senere i dag skal vi behandle reindriftsavtalen i Stortinget. Det passer jo ganske utmerket. Slikt bør vi ha enda mer av, selv om jeg egentlig tror det er en tilfeldighet at det havnet slik.

I tillegg er det noen innspill om kritikken fra Civitas side som rammer Riksrevisjonen, som er gjengitt av flere i Aftenposten, og som det går an å ta med seg videre i diskusjonen om forbedring av Riksrevisjonen. Men særlig er tilbakemeldingene fra fagfellevurderingen viktige og nødvendige å følge opp. Jeg vet at Riksrevisjonen gjør det og allerede har gjort det på en del punkter, og at de vil fortsette med det i 2012.

Martin Kolberg (A) [15:01:19]: Jeg valgte i mitt første innlegg å ikke bruke mye tid på Civita-rapporten, men sier nå at jeg slutter meg til det som representanten Anundsen har sagt, og den kommentaren han har gitt til denne rapporten her fra talerstolen.

Når jeg tok ordet på nytt nå, var det fordi det er et aspekt ved det som jeg ikke tok opp i innlegget mitt, men som jeg har lyst til å framføre her. Det tror jeg at jeg kan si er på vegne av hele komiteen. Selvsagt er det slik at jeg aksepterer fullt ut at framtredende representanter for forvaltningen står fram i offentligheten og kritiserer Riksrevisjonen. Det må de bare gjøre.

Jeg noterer meg at i Aftenpostens oppslag er det avgåtte, framtredende representanter for forvaltningen som står fram. De gjorde det altså ikke mens de var i posisjon. Det jeg har lyst til å si, er at hvis det er slik at framtredende representanter for forvaltningen, departementsråder eller andre, som sitter i de helt ansvarlige stillingene i vårt embetsverk, mener at den revisjonen vi har av den virksomheten som drives – som vi her i Stortinget også i dag sier er bra – er så gal som det framkommer der, har de en plikt til å sørge for at det kommer oss for øre på en ordentlig måte. Det har ikke skjedd i hvert fall i løpet av den tiden jeg har vært her på Stortinget. Nå er ikke det lenge, men tross alt så lenge at jeg har grunnlag for å si det.

Så vil jeg si en ting til som jeg tror er et ønske fra hele komiteen. Det som jeg merker i det alminnelige «snakket» – for å bruke det uttrykket, det er et litt uhøytidelig uttrykk, men jeg tror alle forstår hva jeg sier – om Riksrevisjonens arbeid, er at det er for liten vilje til læring. Jeg mener faktisk at vi har et godt potensial til å kunne gå videre, med bakgrunn i Riksrevisjonens arbeid, til å lære å gjøre oss bedre. Det blir fort mye motstand og for lite læring. Det er eksempler på – som vi har sett i komiteen – høringer og andre ting, hvor det blir et godt samspill mellom komiteen, statsråden og forvaltningen, hvor det blir ikke negative konklusjoner, men veldig positive konklusjoner, altså at vi flytter merkesteiner i vårt arbeid. Det har sikkert med kommunikasjon mellom Riksrevisjonen, forvaltningen og Stortinget å gjøre, og det er et område hvor jeg fortsatt mener at vi har ganske mye å gå på, som det heter. Vi har fortsatt ganske mye å lære, og vi har fortsatt muligheten til å bruke Riksrevisjonens arbeid til å gjøre forvaltningen bedre. Da må kommunikasjonen mellom forvaltningen og Riksrevisjonen være god. Det må ikke være en innebygd motsetning mellom Riksrevisjonen og forvaltningen, for da blir det en motsetning og ikke et samarbeid.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.