Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Presidenten vil videre foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Håkon Haugli (A) [11:51:12]: (ordfører for saken): Fire av Høyres stortingsrepresentanter har fremmet forslag om tiltak for økt boligbygging. Forslagsstillerne er opptatt av å legge til rette for at folk har et sted å bo, at det bygges nok boliger, og at folk flest får råd til å bo i de boligene som bygges. Det er mål jeg oppfatter vi er enige om alle sammen.

Før jeg går inn på de enkelte forslagene, vil jeg si tre ting om boligbygging i Norge.

For det første: Vi er inne i en periode med historisk høy befolkningsvekst. I mars ble vi fem millioner her i landet. Dette merkes særlig i og rundt de største byene. Det er grunnleggende positivt at folk får barn, at norsk økonomi går så godt, at husstandsinntektene går opp, og at vi tiltrekker oss arbeidskraft fra utlandet, men det fører også til økt behov for nye boliger. Prognosesenteret beregner at det årlige boligbehovet i Norge er ca. 38 000 nye boliger per år.

For det andre: Byggeaktiviteten er på vei oppover. Vi regner i år med at det ferdigstilles ca. 30 000 nye boliger. Siden midten av 1980-tallet har vi kun i to enkeltår fått like mange nye boliger, i 1988 og i 2007. Likevel matcher ikke tilbudet etterspørselen. Utviklingen går i riktig retning, men det må bygges mer.

For det tredje: I perioden 2001–2005 ble det bygd i snitt 22 000 boliger i året. Dette økte så til 31 000 i 2008. I 2009 falt det igjen til 21 763. Nedbremsingen kom som konsekvens av finanskrisen. Og likevel: Selv i kriseåret 2009 ble det altså ferdigstilt flere boliger enn i 2003. Det er altså ikke slik at boligbyggingen har bremset ned under denne regjeringen, tvert imot. Det er i snitt bygd langt flere boliger i året enn i den forutgående stortingsperioden, finanskrise til tross.

Manglende politisk vilje i enkelte kommuner, produktivitets- og kapasitetsutfordringer i byggenæringen, for få ferdigregulerte tomter til boligformål og for lite helhetlig areal- og transportplanlegging er blant årsakene til at det ikke bygges enda mer.

Arbeiderpartiet tar utfordringene i boligmarkedet på alvor. Vi er bl.a. bekymret for folks mulighet til å etablere seg i egen bolig. Det finnes imidlertid ingen quick fix. Vi er opptatt av at tiltak må ses i sammenheng.

Av de opprinnelige forslagene er ikke alle opprettholdt. Jeg vil kun kommentere dem det skal voteres over senere i dag.

De tre første forslagene berører den statlige innsigelsesadgangen. Så lenge kommunene har ansvaret for å vedta reguleringsplaner med endelig virkning, er det behov for et innsigelsesinstitutt som kan sikre nasjonale og regionale hensyn. Om to nabokommuner uten innsigelse skulle vedta hvor traseene for vei og jernbane skulle gå, ville vi med all sannsynlighet fått mange veier og jernbaner som ikke hang særlig godt sammen.

Når det er sagt: Vi tar misnøyen med innsigelsesadgangen på alvor. Vi mener løsningen ligger i bedre samordning på statlig hold. Innsigelsesadgangen er en viktig sikkerhetsventil, men kommunene må møte en mer koordinert stat.

Når det gjelder forslag nr. 4, er det enighet om behovet for tiltak som kan korte ned planleggingstiden for store samferdselsprosjekter. Samferdselsministeren har lansert en pakke med tiltak: tidsfrister, samordning i en tidlig fase og parallelle planprosesser. Det er et godt initiativ.

Jeg vil til slutt kommentere Høyres forslag om å oppheve forbudet mot lavinnskuddsborettslag. Reglene om at det maksimalt kan være 75 pst. fellesgjeld når et nytt borettslag blir stiftet, og forbudet mot såkalte spekulasjonskjøp, ble vedtatt 14. juni i fjor. Det sikrer trygge rammer rundt kjøp av borettslagsbolig og hindrer i verste fall at folk pådrar seg og sine medandelseiere gjeld de ikke har mulighet til å betjene. Det var bred enighet fra sentrale aktører om behovet for lovendring, inkludert NBBL, og vedtaket ble fattet av et bredt flertall, alle partier unntatt Høyre og Venstre.

Selv om det er uenighet om mye av det som foreslås, vil jeg takke forslagsstillerne for at de bringer den boligpolitiske debatten inn i stortingssalen. Komiteens innstilling tydeliggjør de politiske forskjellene i boligpolitikken. Det samme forventer jeg at debatten her i dag vil gjøre.

Presidenten: Da er neste taler representanten Gjermund Hagesæter, selv om han tegnet seg etter representanten Tetzschner. Deretter er det Michael Tetzschner.

Det kan være en fordel å tegne seg tidlig, slik at vi får en liste som reflekterer størrelsen på partiene, i riktig rekkefølge.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:55:52]: Ja, det er heilt riktig at Framstegspartiet framleis er større enn Høgre, og det håpar eg at vi kjem til å vere i lang tid.

Eg synest det er positivt at ein fremmar dette forslaget. Dette er ei viktig sak, for låg bustadbygging og stigande bustadprisar er tema som har blitt debattert i Stortinget mange gonger – òg på andre arenaer – utan at noko har skjedd.

Vi har i dag ein veldig sterk befolkningsauke i landet. Befolkninga aukar med ca. 70 000–80 000 per år, hovudsakleg på grunn av arbeidsinnvandring og innvandring frå utlandet, og det gjer at den bustadbygginga som skjer no, er altfor låg til å dekke den auka befolkningsveksten. Det gjer sjølvsagt at ein får stigande bustadprisar og veldig store problem, spesielt for unge som skal etablere seg på bustadmarknaden.

Regjeringspartia og saksordførar Håkon Haugli seier at dei ser desse problemstillingane, men regjeringa og regjeringspartia verkar handlingslamma. Ein prøver å leggje skulda på kommunane, ein viser til at det er like høg byggeaktivitet no som då befolkningsveksten var langt lågare. Det er nok riktig, men poenget er at når befolkningsveksten aukar så mykje som no, må også tilbodet av bustader og byggeaktiviteten opp på eit langt høgare nivå.

Framstegspartiet meiner at det er marknaden som best kan regulere tilbod og etterspurnad, utan at ein har ei statleg detaljstyring. Vi meiner at viss ein ikkje hadde hatt alle desse motsegnsinstitutta, alle desse nye krava, alle desse lovreguleringane, forskriftene og rundskriva med omsyn til korleis planprosessane skal gjennomførast, men også til korleis bustadene skal utformast – viss ein ikkje hadde hatt denne styringsiveren frå regjeringa – ville tilbod og etterspurnad i bustadmarknaden vore langt meir balansert enn det det er.

No registrerer eg at regjeringspartia seier at ein er nøydd til å sjå på om dette med motsegner blir misbrukt. Det har ein altså funne ut etter sju år: at ein må sjå på det. Då er mi oppfordring at ein bør gjere meir enn å sjå på det, ein bør handle og få vekk nokre av desse unødige og utidige motsegnene overfor kommunane, som gjer at det tar lang tid, ja fleire år, å få regulert ei byggeklar tomt.

I tillegg er det alle desse nye detaljkrava når det gjeld utforminga av bygget, som ein ikkje ønsker å reversere. Ein ønsker attpåtil å skjerpe dette, med passivhus. Så har ein då nye tilsyn og detaljstyring på det området. No skal det kome eit nytt uavhengig tilsyn frå 1. januar 2013 som vil koste kanskje 10 000–20 000 per bustad, og då er det sjølvsagt bustadkjøpar som må betale det.

Så etter vår oppfatning er det dette som er årsaka til at det blir bygt for få bustader i dette landet: ein har for mange reguleringar og for mykje detaljstyring av marknaden. Dersom byggemarknaden hadde fått fungere fritt utan statleg detaljstyring og innblanding, ville det ha vore ein langt betre balanse enn det er i dag.

Avslutningsvis vil eg seie noko om dette med låginnskotsburettslag, eit forslag som Høgre har fremma på nytt. Der vil eg berre presisere at Framstegspartiet synest det er fornuftig at ein har ein eigenkapital på 25 pst.

Det kjem av at viss ein skulle ha tillate 100 pst. lånefinansiering, ville det ikkje berre gått ut over den enkelte kjøparen som då får problem med økonomien. Vedkomande ville overført sine problem til dei andre i burettslaget. Derfor synest vi det er greitt å ha ein eigendel på 25 pst. Men vi ser ingen problem med at den enkelte lånefinansierer også dei siste 25 pst. dersom ein etter ei god bankfagleg vurdering meiner at det er forsvarleg. Vi har full tiltru til at bankane vurderer det på ein god måte.

Heilt til slutt vil eg fremme dei forslaga som Framstegspartiet er medforslagsstillar til.

Presidenten: Representanten Gjermund Hagesæter har tatt opp de forslagene han refererte til.

Michael Tetzschner (H) [12:00:53]: Regjeringen gnistrer ikke akkurat av tiltakslyst – heller ikke når det gjelder boligpolitikken. Etter syv år har regjeringen ikke klart å fremme en boligmelding til Stortinget, en melding der vi sammen kunne diskutert virkemidlene i boligpolitikken mer inngående.

Dette representantforslaget er ikke ment som et uttømmende alternativt forslag til en boligmelding, men det er i hvert fall en invitasjon til å ta opp boligspørsmålene i en noe større sammenheng.

Vår grunnleggende oppfatning er at det må gjøres noe med tilbudssiden. Det bygges for få boliger i Norge. Det er underdekning av rimelige boliger, og ubalansen er størst i storbyene og områdene rundt dem. Så vi sier at tilbudssiden må styrkes, forbudssiden må svekkes.

Vi mener at oppgave én er å fjerne motkreftene til boligbygging, få bort unødige planprosesser, få bort innsigelser som ikke hviler på lovens forutsetninger om innsigelser.

Oppgave to er å få opp farten i de planprosessene som er nødvendige av hensyn til styring og folkevalgt medvirkning.

Oppgave tre er å få bort urimelige kostnadsdrivere. Denne regjeringen har i to omganger skjerpet de tekniske krav, først i 2007 og senere i 2010. Vi har nå en bygningsmelding til behandling. Der skal vi gå inn i problematikken mer detaljert, så jeg vil ikke bruke mer av tiden her til spørsmål som hører inn under Meld. St. nr. 28 for 2011–2012.

Oppgave fire er å gjøre førstegangsetablering lettere, ikke vanskeligere, for unge som skal inn på boligmarkedet. Høyre har i sine alternative budsjetter stadig ønsket en bedre spareordning for ungdom, med høyere sparebeløp og høyere fradragsmuligheter. Vi har tidligere vært inne på diskusjonen om den uventede og sterke økningen i egenkapitalkravet. Det er altså en gruppe mennesker som nå blir fratatt muligheten til å etterspørre boliger fordi de skal utgjøre problemer, ifølge Finanstilsynet.

Oppgave fem er f.eks. å ta vekk femårsregelen på reguleringsplanene. Det vanskeliggjør finansieringssiden. Fem år i særlig komplekse, tette bystrøk er ingen tid. Det er mange prosjekter som har fått nei nettopp fordi tidshorisonten er så kort. Vi ønsker at man går tilbake til den gamle ordningen: Bystyret eller kommunestyret vedtar en reguleringsplan, og den gjelder inntil en ny blir vedtatt.

Oppgave seks er å støtte kommunen i arealpolitikken gjennom stimulanser og veiledning. Der er vi i en situasjon hvor de statlige særinteresser overprøver lokalt selvstyre og bruker innsigelsesinstituttet negativt. Vi ønsker å gjøre fylkesmennene til veiledere, hvis det er slik at staten har oppfatninger, og ikke til blokkerende instanser.

Oppgave syv er bedre statlig organisering. Vi ønsker å ha et departement som er ansvarlig for alle virkemidler i boligpolitikken, og det departementet skal være Kommunal- og regionaldepartementet. Vi ønsker altså å overføre plandelen fra Miljøverndepartementet. Vi ønsker også å videreføre det byggekostnadsprogrammet som den nåværende regjering la ned i 2010, og som var initiert av tidligere kommunalminister Erna Solberg.

Oppgave åtte er at staten også kan bruke positive virkemidler ved å hjelpe til med forpliktende finansiering av løsninger for skinnegående baner, som utenfor byenes tette sentrum kan åpne for nye områder for boligbygging. Der trenger ikke staten å gjøre mye annet enn å gå inn med en forpliktende delfinansiering som gjør at kommunene med trygghet kan planlegge.

Oppgave ni er å føre en forutsigbar skatte- og avgiftspolitikk og ikke så tvil om vanlige folks evne til over tid og av egen inntekt å skaffe seg og beholde en bolig.

Jeg vil også si at etter å ha hørt representanten Hauglis innlegg, får man nesten det inntrykk at når det går bra med boligproduksjonen, er det regjeringens skyld, og når det går dårlig, skyldes det konjunkturene. Og vi skal nærmest alle godta at prisene på boliger stiger mye raskere enn prisene på alle andre mulige varer i samfunnet. Det er ikke en bærekraftig utvikling.

Jeg vil avslutte med å ta opp forslag nr. 7.

Presidenten: Representanten Michael Tetzschner har tatt opp det forslaget han refererte til.

Aksel Hagen (SV) [12:06:09]: (komiteens leder): Det er fint å få en boligdebatt mens vi i posisjon jobber med stortingsmeldinga. Vi møtes mye på konferanser og i paneldebatter for tida, men det er også fint å ta det i stortingssalen.

Når Michael Tetzschner mener at det gnistrer eller funkler lite av vår boligpolitikk, kunne vi forvente at det da var veldig spennende å lese gjennom de forslagene som har blitt fremmet her. Jeg skal vise til dem og kommentere dem. Min hovedreaksjon er at jeg ikke syns det er så mye veldig spennende, avvikende og gnistrende ved denne forslagslista heller.

For å ta det med boligstatsråd først: Det er veldig spennende å diskutere om en skal reorganisere regjeringa. Mitt utgangspunkt er at vi har for mange statsråder og ikke for få. Sjøl har jeg vært opptatt av, og det var også Michael Tetzschner inne på, at vi kanskje burde hatt en felles planleggingsstatsråd. Kanskje er det like mye det som ligger i forslaget her, som en felles boligstatsråd. Men jeg vil gjerne ha flere diskusjoner rundt hvordan vi kan effektivisere og få en mer helhetlig tenkning ut av den sentrale stat, inkludert regjeringa.

Når det gjelder innsigelser, syns jeg forslaget som ligger der, nesten er identisk med det som er gjeldende regelverk på området. Det blir foreslått at en skal ta ut en litt diffus siste mulighet for at en kan komme med innsigelser av andre grunner av vesentlig betydning. Ut fra det vesle jeg undersøkte i går, er dette en innsigelsesmyndighet som er brukt i minimal grad. Dette understreker jo at Høyre mener det samme som vi rød-grønne, at her er det sannsynligvis ikke et regelverk som bør endres, men en praksis som må forbedres. Dermed er det veldig bra at departementet nå tar den praksisgjennomgangen og – ikke minst – i den forbindelse skjeler til de deler av landet vårt der dette fungerer veldig bra. Vi har vært på en komitétur til Stavanger-regionen, der det syns som det nå har blitt utviklet en god praksis, preget av tillit, raushet og en felles ambisjon om at færrest mulig saker skulle havne i Miljøverndepartementet.

Når det gjelder forslag nr. 3, med utgangspunkt i fallende produktivitet: Jeg har lært meg de siste månedene at vi skal være litt forsiktige med å si at det entydig er fallende produktivitet. Byggenæringa er så mangt, og jeg tror det er riktigere å si at det er veldig ujevn kvalitet. Og så er det fint at næringa sjøl har lyst til å gå i dialog med oss for å forbedre kvaliteten. Da er det ikke minst alt som har med utdanning å gjøre, etter- og videreutdanning, hvordan vi tar imot arbeidsinnvandrere osv., viktig å få til her. Det er så bra at seriøse deler av næringa er så interesserte i å samarbeide med sentrale myndigheter på akkurat det området.

Når det gjelder forslag nr. 4, svarte Håkon Haugli på en veldig god måte. Jeg har et eksempel fra Lillehammer som er veldig tydelig i denne situasjonen, og jeg skjønner ikke helt det som blir skrevet av forslagsstillerne om at dette er et nærmest ikke-eksisterende problem.

Når det gjelder forslag nr. 5, brukes formuleringen at det trengs et avtaleverk. I Aftenposten på søndag så jeg at Erna Solberg sa et eller annet om at det trengs et styringsorgan, noe over kommunen og fylkeskommunen. Jeg mener fra før at vi heller bør prøve å forenkle systemene våre, så jeg er veldig skeptisk til at vi skal få et nytt organ, og at det skal styre i tillegg til de organene vi allerede har. Enda en gang: Jeg tror ikke det er regelverket vårt som er hovedproblemet her. La oss heller utnytte de muligheter og ikke minst ambisjoner som ligger i gjeldende plan- og bygningslov.

Så litt til Fremskrittspartiet helt til slutt. Jeg har i en tidligere debatt her i salen i dag sagt at Fremskrittspartiet benytter enhver anledning til å ha et innvandringspolitisk «statement» uansett hva som er overskriften på saka. Her blir det også gjort på nytt. De mener at årsaken til at det er boligmangel, er at det er så mange innvandrere. Det er litt interessant nettopp i forbindelse med dette, for her har vi en byggenæring som er så glad for at vi har mye arbeidsinnvandring for nettopp å kunne ha det aktivitetsnivået som vi mener bør være der, og som vi vil forsterke. Mesteparten av innvandrerne i Norge i dag er nettopp arbeidsinnvandrere som vi trenger i denne næringa. Men den innvandringa vil Fremskrittspartiet tydeligvis ikke ha.

Heidi Greni (Sp) [12:11:27]: Det er viktig å legge til rette for at alle har et trygt sted å bo, og at det bygges nok boliger.

Det siste er ikke tilfellet i dag. Som følge av finanskrisen fikk vi en kraftig nedgang i byggeaktiviteten i Norge, med et bunnivå i 2009. Samtidig med redusert boligbygging har vi opplevd en historisk vekst i befolkningen. Til sammen har dette naturlig nok ført til at etterspørselen etter boliger er mye større enn tilbudet. Selv om byggetakten har økt hvert år siden 2009 og utviklingen går i rett retning, opplever vi fortsatt et stort underskudd. Prognosesenteret anslår det årlige behovet for nybygging til å ligge rundt 38 000 boliger. I fjor ble det bygget 28 000 boliger, altså er det hele 10 000 for få.

Årsakene til at det bygges for få boliger er etter min mening mange og sammensatte og veldig ulike fra pressområder og til mindre lokalsamfunn. I enkelte pressområder er manglende politisk vilje til fortetting en viktig årsak. For få ferdigregulerte tomter til boligformål og for lite gjennomtenkt transport- og arealplanlegging er en annen viktig årsak. Forslagsstillerne peker på innsigelser fra statlige myndigheter som en hovedårsak. Innsigelser kan helt riktig gi lengre saksbehandlingstid i noen plansaker, og Senterpartiet er helt enig i at vi må få en bedre samordning av statlige innsigelser. Men kommunene har som hovedregel myndighet til å vedta arealplaner med endelig virkning. Miljøverndepartementet er eneste myndighet som kan overprøve et slikt vedtak. All den tid kun 2 pst. av kommunestyrenes planvedtak behandles hos Miljøverndepartementet, og mange av de vedtakene som da fattes også er i tråd med kommunestyrets beslutning, kan det neppe være noen hovedårsak til at det bygges for få boliger.

Senterpartiet ser med bekymring på at det ser ut til å være fallende produktivitet i byggebransjen, iallfall i deler av næringen. Det skyldes ikke lavere arbeidstempo, men at mange jobber må gjøres opp att på grunn av feil og mangler. Derfor må et kompetanseløft helt klart være et prioritert satsingsområde framover.

I distriktskommunene er årsaken til at det bygges for få boliger ofte lave boligpriser. Byggekostnaden på en bolig, hvis vi ser bort fra tomtekostnadene, er omtrent den samme i hele landet. Markedsverdien på den samme eneboligen kan være det mangedobbelte i Oslo i forhold til i en liten kommune med folketallsnedgang. En tommelfingerregel i mange småkommuner er at verdien halveres når man setter nøkkelen i døra. Da sier det seg selv at man må være rimelig sikker på at her skal man bo resten av livet før man tør å sette opp sin egen bolig. Derfor er Kommunaldepartementets prosjekt med tilskudd til utvalgte kommuner en viktig ordning å høste erfaringer fra. Evalueringen vil vise om dette bør bli en varig ordning slik at alle kan få bosette seg der de ønsker. Mange spør seg om det ikke blir ledige boliger når folketallet i en kommune går ned, men ofte blir ikke tomme boliger lagt ut for salg. Arvingene velger å sitte med dem og bruke dem til fritidsboliger, da det paradoksalt nok er både to og tre ganger så dyrt å kjøpe seg hytte i samme området.

Representantforslaget ble fremmet på et tidspunkt da det var klart at regjeringen ville legge fram en helhetlig melding om boligpolitikk. Derfor mener vi det vil være naturlig å avvente meldingen og se de ulike tiltakene i sammenheng. Komiteens flertall er derfor innstilt på å drøfte deler av representantforslaget i behandlingen av den varslede stortingsmeldingen.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:15:53]: Det er et enormt press på boligmarkedet om dagen. Dette skyldes ikke enormt gode økonomiske tider, men kanskje mer en mangel på en aktiv boligpolitikk.

I 2011 ble det kun bygget 28 000 nye boliger, til tross for at det anslåtte årlige boligbehovet er på ca. 38 000. Den lave boligbyggingen vil føre til en videre oppheting av et allerede opphetet boligmarked.

Det er behov for nye grep for å få flere boliger, samtidig som vi må unngå byspredning av hensyn til klima, jordvern og sosial kapital. Norges bolig- og byutviklingspolitikk er ikke bærekraftig, og det er på tide å tenke nytt og smartere. Norge har aldri hatt høyere befolkningsvekst enn nå, og veksten i 2011 var på 65 000 personer, eller 1,3 pst. Befolkningen har nå bikket fem millioner innbyggere. Omtrent fire av fem nordmenn bor i byer og tettsteder, og det er her veksten er sterkest.

Dette påvirker boligprisene. Boligprisene har firedoblet seg siden 1993 og er nå høyere enn noen gang i norsk historie. Det skyldes ikke bare befolkningsveksten, men også veksten i norsk økonomi, lav rente og endrede familiemønstre, som har gitt flere enkeltpersonshusholdninger og dermed flere husholdninger totalt og økt etterspørselen etter boliger.

Mangelen på en bevisst, nasjonal boligpolitikk bidrar også. Administrerende direktør i Selvaag Bygg, Baard Schumann, har tidligere uttalt at boligprisene kunne vært 10–20 pst. lavere dersom regjeringen hadde ført en aktiv boligpolitikk.

Kristelig Folkeparti ønsker en bærekraftig boligpolitikk. Bærekraft handler ikke bare om å bygge hus med bærekraftige materialer, det handler også om byer og tettsteders design. Vi må tilstrebe en by- og tettstedsutvikling som i større grad legger til rette for at vi kan bo, arbeide og handle på samme sted. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti rikspolitiske retningslinjer som sikrer tilstrekkelig boligbygging i områder med vekstpress.

Det blir stadig vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet. 98 pst. av befolkningen mellom 20 og 30 år sier at de ønsker å eie egen bolig, men stadig flere står utenfor. Kristelig Folkeparti mener mer må gjøres for å hjelpe unge inn på boligmarkedet. Boligprisene er doblet på ti år, uten at beløpsgrensene i BSU har hengt med. 82 pst. av de unge mellom 17 og 34 år mener at dagens BSU-grense på 150 000 kr ikke er nok. Og senest i sommer, som mange vet, etterlyste konsernsjef i DNB, Rune Bjerke, at BSU-grensen skulle økes til 300 000 kr. Kristelig Folkeparti foreslo for inneværende budsjettår nettopp å øke beløpsgrenser til 300 000 kr for totalt sparebeløp, 25 000 kr for årlig sparebeløp og økt fradrag til 28 pst. Dette ville utgjøre en enorm forskjell for mange unge som strever med å komme inn på boligmarkedet.

Dette er særlig viktig i lys av regjeringens nylige skjerping av egenkapitalkravet til 15 pst. ved kjøp av bolig, som isolert sett synes mer som et tiltak for å styrke bankene snarere enn å legge til rette for et mer velfungerende boligmarked.

Egenkapitalkravet vil føre til at flere unge vil få enda større problemer med å komme inn på boligmarkedet. Regelen kan presse unge over i leiemarkedet og øke spekulasjonen der. Jeg mener det er behov for å senke egenkapitalkravet fra 15 til 10 pst., dvs. det nivået som gjaldt før den nylige økningen.

Regjeringen har varslet at det kommer en melding om boligpolitikk. Kristelig Folkepartis forventninger til meldingen er klare. Vi forventer at det kommer en strategi for økt boligbygging i Norge, slik at det bygges nok boliger til å mette etterspørselen. Ungdom må i større grad gis mulighet til å komme inn på boligmarkedet med en bedre BSU-ordning f.eks., og for at flere skal ha anledning til å kjøpe egen bolig, må også egenkapitalkravet senkes, etter vårt syn.

Kristelig Folkeparti mener det er nok av gode virkelighetsbeskrivelser og nostalgiske tilbakeblikk fra regjeringen, nå er det behov for handling, tiltak og virkemidler som kan bedre situasjonen på boligmarkedet. Det er forventningene våre til den varslede boligmeldingen.

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:20:58]: Regjeringa sitt mål og den overordna visjonen er at alle skal bu godt og trygt. Ein god bustad er ein grunnleggjande føresetnad for eit godt liv og for å skape ein god heim for ungar og vaksne.

I den seinare tida har det vore ein høg folketilvekst i Noreg – historisk høg. Det har difor vore stilt spørsmål om det vert bygd nok bustader her i landet. Det er gledeleg å sjå at bustadbygginga er på rett veg. Nye byggjetal frå Statistisk sentralbyrå syner at det i årets 9 første månader vart sett i gang bygging av 22 300 bustader, og det er nesten 10 pst. fleire enn i same periode i 2011. Prognosesenteret har anslått ei igangsetjing av 30 000 bustader i 2013 og 31 000 bustader i 2014. I tillegg veit me at det kvart år dei siste åra har vorte bygd om 2 000–3 000 bustader frå næringsbygg. Viss anslaget for igangsetjing av nye bustader treffer, nærmar me oss den aktiviteten me hadde i høgkonjunkturperioden før finanskrisa. Den auka byggjeaktiviteten har til ein viss grad bidrege til å dempe presset i bustadmarknaden. Me er difor på rett veg med bustadbygginga, men me må gjere meir. Regjeringa er, som ein samla komité, oppteken av å føre ein politikk som legg til rette for at takten i bustadbygginga vert halden oppe og auka, og at det vert bygd nok bustader i heile landet. Eg vil likevel understreke at staten ikkje skal styre kor mange bustader som skal byggjast. Vår oppgåve er å sikre gode rammevilkår og leggje til rette for effektive byggjeprosessar. Det er private hushald som kjøper bustad, det er private utbyggjarar som byggjer ut bustader, og det er kommunane som har ansvaret for å leggje til rette for at me skal ha byggjeklare tomter.

Eg vil her nemne regjeringa sitt mål om å redusere byråkratiet i byggjesaksprosessar. I bygningsmeldinga som eg la fram i juni, varsla regjeringa at fleire enkle byggjetiltak skal kunne setjast i verk utan å måtte søkje kommunen fyrst. Målet er å redusere omfanget av saker med 30 pst. Det vil gi kommunane ressursar til ei raskare byggjesakshandsaming. Elektronisk sakshandsaming skal innførast, noko som vil forenkle ytterlegare.

Forslaga som vert lagde fram i dag, er eit godt grunnlag og vil gi gode innspel til det arbeidet som me gjer no med bygningsmeldinga, men ikkje alle. Eg synest at debatt om regjeringas interne organisering er eit spørsmål for regjeringa – den interne organiseringsdebatten vil eg ta der og ikkje på Stortingets talarstol.

Når det gjeld forslag nr. 2, er Miljøverndepartementet i gong med å sjå nærare på praktisering og konsekvensar av ei motsegnsordning etter plan- og bygningslova – om ho fungerer etter målet – og for å samordne betre, slik eg varsla i bygningsmeldinga at regjeringa skulle kome tilbake og arbeide med i tida framover. Eg vil òg kome attende til det i meldinga om bustadpolitikken.

Når det gjeld forslag nr. 3, er eg samd i det å prioritere eit kompetanselyft for heile byggjenæringa. I bygningsmeldinga som er til handsaming i Stortinget, er det difor gjort framlegg om å etablere eit samarbeidsprosjekt med næringa, som skal heite Bygg21. Det skal vere ein arena for samarbeid mellom byggjenæring og styresmakter for å kunne gjennomføre det kunnskapslyftet som næringa her treng. Og næringa treng kompetanse – det har vore ein produktivitetsnedgang sidan 2000 som står i sterk motstrid til den produktivitetsveksten som me har i anna næringsliv her i landet. Forslaget om eit permanent senter for FoU for byggje-, anleggs- og eigedomsnæringa vil verte vurdert i dialog med næringa i det arbeidet. Me har særs god dialog med byggjenæringa om desse spørsmåla. Petter Eiken, som var styreleiar for Byggjekostnadsprogrammet, er engasjert som prosjektleiar for å planleggje oppstartinga av Bygg21. Det må organiserast slik at det får varige verknader i næringa, for Direktoratet for byggkvalitet seier til meg at me ikkje ser varige endringar i næringa etter byggjekostnadsprogrammet. Då må me organisere det nye programmet betre enn det gamle.

Eg er òg overraska over at ein foreslår å oppheve forbodet mot låginnskotsburettslag etter at eit breitt politisk fleirtal vil oppretthalde forbodet. Det kommenterer eg ikkje ytterlegare. Eg ser at tida går såpass fort, så eg får heller kome tilbake til det andre punktet i eit seinare innlegg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:26:17]: Eg synest ikkje det var så veldig mykje nytt frå kommunalministeren på dette temaet her. Det blei sagt at alle skal bu godt og trygt, og det blei sagt at regjeringa er på rett veg, men eg er ikkje så sikker på om det då er trass i regjeringa eller på grunn av regjeringa.

Vidare blei det sagt her at gode rammevilkår er viktig og at ein skal redusere byråkratiet og vurdere det fortløpande. Men så ser vi òg at det blir foreslått t.d. uavhengig tilsyn, noko som vil koste den enkelte huskjøpar 10 000–20 000 kr. Og det skal skje frå 1. januar neste år utan at det er kome nokre forskrifter på dette området i det heile.

Mitt spørsmål er: Innser ikkje kommunalministeren at det ville vore betre og hatt færre reguleringar, mindre detaljstyring, og at vi då ville ha fått bygd meir?

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:27:19]: Ei av dei store utfordringane i byggjenæringa er byggjefeil. Då det vart innstrammingar i TEK 7 og TEK 10, skjedde det på grunnlag av ein stor debatt, ikkje minst i media og sjølvsagt òg i denne salen, om kva regjeringa då ville gjere for å sikre at enkeltpersonar og familiar ikkje fekk livsprosjektet sitt øydelagt av udugelege handverkarar. Det er framleis eit problem. Mange milliardar vert skusla vekk av samfunnet, av familiar og enkeltpersonar sine midlar fordi det er byggjefeil. Alle landa rundt oss har ein bygningskontroll, og det er ikkje unaturleg at eit land som Noreg med dei erfaringane me har, òg skal ha ein uavhengig kontroll, som ikkje skal detaljkontrollere, som ikkje skal fordjupe seg i enkelttiltak, men som skal sjå til at dei store prosjekta vert bygde på ein god og sikker måte til beste for dei som skal kjøpe bustadene.

Michael Tetzschner (H) [12:28:30]: Vi skal selvfølgelig som lovgivende organ ikke ha for mange oppfatninger om den nærmere inndeling mellom departementer, men det har ikke unngått vår oppmerksomhet at regjeringen virker dårlig koordinert i spørsmål som ikke minst gjelder planlegging og lokalt selvstyre.

Det jeg kunne tenke meg å høre nærmere om fra statsråden, er hvordan hun stiller seg til sin statsrådkollega Bård Vegar Solhjells instrukser om at Fylkesmannen skal bruke økte statlige innsigelser hvis kommunestyrene ikke gjør som miljøstatsråden vil, og om hun ikke deler synet fra KS, som mener at dette er en overføring av lokalt selvstyre til sentralt politisk skjønn, og at det også burde ha vært varslet etter vanlige lovendringsprosedyrer.

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:29:28]: Eg skal vere forsiktig med å gå inn på andre statsrådar sine område, men eg vil likevel seie at eg deler intensjonen i brevet som statsråd Solhjell har sendt ut. Intensjonen var at byggingspolitikken og bustadpolitikken skal få ein mykje tydlegare plass i planleggingsarbeidet enn det det har hatt i kommunane fram til i dag. Det trur eg er viktig, at ein tillegg det å få på plass bustader, større vekt.

Når det gjeld KS sine innspel, så forventar eg at dei vert tekne opp i dei diskusjonane som me jamleg har med KS, i konsultasjonsmøta, som òg sjølvsagt Kommunaldepartementet som samordningsdepartement er med på – me får diskutere dei der. Utover det synest eg det er vanskeleg å gå inn og kategorisere andre statsrådkolleger sine brev som vert sende frå andre departement.

Michael Tetzschner (H) [12:30:29]: Det synes jeg statsråden burde interessere seg for, for det griper jo rett inn i statsrådens embetsområde.

Statsråden har tidligere snakket varmt for det lokale selvstyret. Hun sier her at brevets intensjon kan være forsvarlig. Men det er jo ikke sånn her i verden at man kan bli bedømt ut fra sine intensjoner – det er ut fra virkningene og hvordan dette ser ut.

Mitt spørsmål er: Kunne hun tenke seg å medvirke til å innfri Kommunenes Sentralforbunds ønske og krav om at dette brevet trekkes tilbake, fordi det nettopp er en stor inngripen i noe av det som har vært norsk politisk felleseie, nemlig det lokale selvstyret?

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:31:20]: Eg har ikkje fått nokon førespurnad frå KS om denne saka, men eg vil følgje nøye med på denne saka òg, som eg gjer på andre saker som gjeld det lokale sjølvstyret, og på kommunane sitt ve og vel og deira moglegheiter til å utføre sitt arbeid. Og, som eg elles gjer dersom eg ser at det får utslag som eg ikkje ynskjer, så kjem eg til å ta det opp dersom det kjem framfor meg. Per dags dato har eg ikkje hatt slike førespurnader, verken frå kommunane eller frå KS.

Men som sagt: Eg er alltid oppteken av å lytte til kommunane og KS, og eg vil gjere det òg i denne saka.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ingalill Olsen (A) [12:32:26]: Alle mennesker trenger et skikkelig sted å bo, men boformer kan variere ut fra hvor i landet man bor, hvilken livsfase man er i, og hvordan en selv ønsker å leve sitt liv. Uansett er det behov for boligforsyning og tilgang til nye boliger.

Vi har en historisk høy befolkningsvekst, noe som selvsagt øker presset på behovet for bolig. Samtidig opplever vi en sterk urbanisering hvor unge mennesker flytter fra små steder til byer og tettsteder. Det øker presset på boligmarkedet i sentrale strøk, men samtidig frigjøres ikke boliger i mindre sentrale strøk, som en kanskje skulle tro.

Selv kommuner med negativ folketallsutvikling opplever boligmangel, delvis fordi det ikke bygges nye boliger på grunn av kostnadene. En ny bolig vil i enkelte områder av landet falle kraftig i pris straks en setter nøkkelen i døra. Pris og etterspørsel på boligmarkedet fungerer ikke likt i dette landet. Distrikts-Norge etterspør utleieboliger eller såkalte gjennomgangsboliger for å kunne trekke til seg nye innbyggere, eller nødvendig kompetanse på ulike områder.

Vår generelle velstandsøkning gjør også at dersom noen flytter fra Distrikts-Norge, betyr ikke det nødvendigvis at de er nødt til å selge sin bolig. Vi har 418 000 fritidsboliger i Norge. Noen av dem er barndomshjem eller tidligere bopel som nå er klassifisert som fritidsbolig. Dette gir oss nordmenn stor frihet og store muligheter, men slike forhold påvirker også den totale tilgangen på boliger.

For å løse boligmangelen må det bygges flere boliger, det må fortettes og det må planlegges for økt boligbygging. Planlegging og bruk av areal er et myndighetsansvar. Tilgangen på boliger i Norge viser at markedet ikke kan råde alene. Det forsyner ikke alle som trenger bolig med bolig, men hvis alle aktører – kommunale myndigheter, private entreprenører og kapitalmarkedet – samarbeider og har felles mål, kan vi raskt få økt boligbygging i Norge. Det må være målet vårt framover.

Lise Christoffersen (A) [12:35:16]: Markedsløsninger har alltid vært Høyres mantra i boligpolitikken. Det var bakgrunnen for dereguleringen av boligmarkedet under Willoch, og det var bakgrunnen for Erna Solbergs vingeklipping av Husbanken som en bank for vanlige folk. Av og til kan små nostalgiske tilbakeblikk være ganske oppklarende.

Nå har Høyre fått et mantra til, nemlig innsigelsesinstituttet, som framstilles som en av de viktigste hindringene for en god boligforsyning. Temaet har vært reist gang på gang i salen her det siste året, men istedenfor ord har altså det flertallet som sitter nå, faktisk gjort noe med det spørsmålet. Stortinget har i ny plan- og bygningslov vedtatt to viktige ting for å få bukt med det som til tider kunne oppleves som en ressursødende og udemokratisk praksis, med innsigelser sent i saksbehandlingen, ofte på kryss og tvers, og en stakkars kommune var låst uansett hva man gjorde. Men i ny § 3-2 har altså alle med innsigelsesmyndighet nå fått både rett og plikt til å delta aktivt i planleggingen som berører deres område. I ny § 5-5 er det bestemt at retten til å fremme innsigelse bortfaller dersom plikten til tidlig deltakelse ikke er overholdt, forutsatt at kommunen har gjort sin plikt og varslet berørte ved oppstart.

Miljøvernministeren har understreket viktigheten av dette overfor fylkesmennene når det gjelder boligbygging spesielt. Fylkesmennene har fått beskjed om å bidra til at planer blir så gode som mulig for boligforsyning, og de skal gå inn tidlig. Hvis kommunene med åpne øyne velger å se bort fra det viktige målet om boligforsyning, så kan selvfølgelig innsigelse fremmes, og da kan innsigelse faktisk bli et viktig virkemiddel for økt boligbygging. Det viser at virkeligheten ikke alltid er så sort hvitt som Høyre vil ha det til på dette området.

Men så er det dessverre ting som tyder på at loven ikke etterleves slik Stortinget har ment. En ny rapport fra Asplan Viak og Agenda viser bl.a. at 137 av 140 kommuner har mottatt innsigelser eller varsel om innsigelse til kommune- og kommunedelplan uten at det alltid har vært begrunnet i nasjonale mål. Men nesten like alarmerende er det at bare 18 pst. av kommunene mener at den nye § 5-5 i plan- og bygningsloven faktisk har bidratt til tidlige innspill i planprosessene. Når nesten 60 pst. svarer: nei, det har den ikke, eller nei, det vet vi ikke, er det noe som ikke stemmer.

Vi har bedt om, og fått, miljøvernministerens aksept for at det nå er tatt et initiativ på tvers av alle departementer for virkelig å få satt de nye bestemmelsene ut i livet sånn som Stortinget har ment at de skal praktiseres. Det er kanskje vel så viktig som å oppheve innsigelsesinstituttet fullt og helt.

Kjersti Toppe (Sp) [12:38:35]: I dag blir det bygd færre bustader enn det er behov for. Ser vi vekk ifrå Oslo-regionen, er det sannsynlegvis Hordaland og Bergen som på dette området har dei største utfordringane i landet. I Bergen viser utbyggarane gjerne til to forhold som forsinkar bustadbygginga:

• det tar for lang tid å klargjera nye tomter, og

• kommunen er for treig med å behandla planar og søknader.

Bergen brukar tre gonger så lang tid på å behandla ei plansak som Oslo. Det er eksempel på at det har tatt ti år frå ein plan dukkar opp til ein har kunne starta bygginga. Å styrka kommunanes planavdelingar er eitt viktig tiltak for å redusera saksbehandlingstida i kommunane.

Dei styrande politiske partia må òg bidra med å vera føreseielege med gode overordna planar og unngå stadige dispensasjonar. Mange dispensasjonar bidreg i seg sjølve til å trenera sakene, og dei fører til fleire klagar frå både naboar og fylkesmann, forståeleg nok. Bergen og Hordaland ligg elles heilt på landstoppen når det gjeld talet på dispensasjonar, og dei ligg òg på landstoppen i krangling med fylkesmannen – det har kanskje ein liten samanheng.

For å sikra auka bustadbygging trengst ein aktiv kommunal tomtepolitikk. Da den store bustadbygginga i Bergen skjedde på 1970-talet og 1980-talet, var Bergen tomteselskap ein sentral aktør. I dag har bystyret i Bergen omgjort dette 100 pst. kommunalt eigde tomteselskapet til eit selskap som berre skal ha til oppgåve å sikra pengar til kommunekassa, såkalla finansielt eigarskap. Bergen tomteselskap har måtta overført store utbytte til kommunen, som kommunen har brukt til velferd. Selskapet si kjerneverksemd har gått med underskot i fleire år, og det kan gå mot avvikling av heile tomteselskapet.

Å avvikla eller vengeklippa kommunale tomteselskap, slik som no skjer i Bergen, er å gravleggja ein aktiv kommunal bustad- og tomtepolitikk. Ein tydeleg kommunal tomtepolitikk er nødvendig for å sikra areal til offentlege formål, sosial bustadbygging og å redusera prispresset. Erfaringa er at når private overtar, blir helst bustader til betalingssterke par i 50-åra prioriterte. Marknaden rår, og prisane stig i vêret.

I Rogaland og Sandnes gjer dei interessante grep. Dei er gode på regionalt samarbeid. Ordføraren i Sandnes har uttalt til Aftenposten 3. august i år at det er brei einigheit om at kommunen må sitja i førarsetet for bustadbygginga. Gjennom Sandnes tomteselskap kjøper kommunen inn areal, legg til rette for veg, vatn og kloakk og sel så ferdigregulerte tomter til private byggjefirma. Desse konkurrerer så om å få byggja på tomta, bl.a. om kor billig dei kan selja dei ferdige bustadene. Kommunen sjølv seier at konkurransen fører til at bustadene ligg 15–20 pst. under marknadspris. Målet er at dei skal kontrollera 40 pst. av marknaden. Dette er klok politikk. Eg meiner det er behov for ein slik aktiv kommunal tomtepolitikk i alle kommunar i landet.

Trond Helleland (H) [12:41:56]: Jeg er glad for den velvilligheten som komitélederen, Aksel Hagen, viser ved å peke på at regjeringspartiene nå sitter midt oppe i drøftelsene om en ny boligmelding, og at det da er hyggelig å få litt innspill fra Stortinget også – mens Senterpartiet i debatten har vært mest opptatt av å si at det er litt ufint av Høyre å fremme nye forslag i boligpolitikken, all den tid Stortinget skal ha en boligpolitisk melding til behandling. Vi fremmet altså vårt forslag 7. mars i år. Stortinget og komiteen har brukt god tid på dette forslaget, men vi har ikke sett noen boligmelding fra regjeringen. Så vi venter fortsatt i spenning, og jeg er glad for å få muligheten til å debattere dette.

Norge passerte 5 millioner innbyggere i mars i år, var det vel. Da hadde det gått ca. 40 år siden vi passerte 4 millioner. SSB spår at vi om 17 år, altså i 2029, vil passere 6 millioner innbyggere. Det er også forventet at 9 av 10 av de nye innbyggerne vil bosette seg i og rundt de store byene i dette landet, dvs. at det blir en befolkningsøkning på 900 000 på 17 år. Når vi vet at det tar 10–12 år å gjennomføre et veiprosjekt, og at det tar kanskje det dobbelte å gjennomføre store jernbaneprosjekt, er det noen av oss – dvs. alle – som begynner å få det travelt. Vi trenger nye virkemidler, vi trenger et bedre samarbeid mellom stat og kommune.

Jeg merket meg Kjersti Toppes innlegg, som var et innlegg som burde vært holdt i bystyret i Bergen, med et ensidig angrep på byrådet. Jeg tror ikke det er den måten en skal behandle forholdet mellom stat og kommune på. Staten må tilrettelegge, staten må også gå i seg selv og se at innsigelsesinstituttet nok har sin virkning, eller har sine fordeler. Men da må samordningen, som statsråden også sa, bli bedre. Derfor ønsker vi også å peke på at kanskje plan- og bygningsloven i sin helhet burde vært behandlet av kommunalministeren. Slik det er i dag, ser vi at ting blir liggende, det tar tid. Lier kommune har f.eks. i lang tid planlagt en storstilt utbygging på Lierstranda, der det i dag stort sett er lager og industri, med store arealer for boliger. Lier kommune er i dag uten kommuneplan fordi staten fremmet innsigelse og anket saken til Miljøverndepartementet for snart to år siden. I juli i fjor, i 2011, var staten på befaring i Lier. Fortsatt har de ikke hørt noe fra Miljøverndepartementet. Vi trenger fortgang også i statlige prosesser, vi trenger å rydde opp i det byråkratiet som hindrer en offensiv boligutvikling i dette landet.

Håkon Haugli (A) [12:45:12]: Når det gjelder Representanten Tetzschners ukritiske tro på at markedet løser alt og angrepene på staten, er det mulig det gnistrer av dette, men gode svar i boligpolitikken er det ikke. Det er tydeligvis behov for å minne Høyre om at de styrer mange av de kommunene der utfordringene er størst. Arbeiderpartiet er ikke uenig i at staten har en viktig rolle, bl.a. med å sikre gode rammebetingelser og godt samspill, men kommunene må gjøre sin del av jobben, og det håper jeg at vi kan være enige om. Kommunene har bl.a. ansvar for å regulere nok areal til boligformål.

Representanten Tetzschner gjemmer seg bak statlige innsigelser som forklaring på at det ikke bygges mer. Faktum er at fylket vi er i nå, Oslo, har færrest statlige innsigelser, men er samtidig den delen av landet der det bygges minst i forhold til behovet. Boligprodusentenes Forening beregner det årlige behovet i Oslo til 7 000 nye boliger. Byrådet i Oslo, ledet av Høyre, har selv et måltall på 4 500 ferdigregulerte boliger, og i fjor ble det regulert 1 800. I år ser det ut som om det blir enda færre, og det er alvorlig. Samtidig bygger kommunen ned tilbudet av kommunale boliger. Det er nesten 1 000 færre boliger for vanskeligstilte i Oslo nå sammenlignet med 1996, og lokale folkevalgte for Høyre, bl.a. partiets fraksjonsleder i byutviklingskomiteen, omtaler fortetting langs kollektivknutepunkter i Oslo vest som rasering. Det samme ser vi i Bærum, et annet av Høyres utstillingsvinduer. Der vil kommunestyret f.eks. ikke fortette langs den oppgraderte Kolsåsbanen. Og på Fornebu, der Bærum Høyre ville bremse og ha færre boliger, bidro en statlig innsigelse til 1 000 flere boliger etter vedtak i Miljøverndepartementet.

Det er helt åpenbart at Høyre svikter i mange kommuner, og at vedtak i kommuner har stor betydning for boligbyggingen. Det er som sagt mange årsaker til at vi ikke bygger mer, men om Høyre virkelig vil bidra med noe i boligpolitikken, kan de starte med å invitere sine ordførere til en alvorsprat, ikke stikke hodet i sanden eller gjemme seg i det beduinteltet de kaller statlige innsigelser.

Eirik Sivertsen (A) [12:47:37]: Norge har igjen fått boligspørsmål på dagsordenen som et viktig politisk tema – i media, i kommunene og nasjonalt, og jeg tror også at boligpolitikken nå diskuteres oftere rundt middagsbordene blant vanlige folk.

De siste årene har boligprisene steget kraftig, og det har blitt vanskeligere for mange, og særlig for unge, å etablere seg i egen bolig. I Arbeiderpartiet er vi urolige over utviklingen. For Arbeiderpartiet er bolig en av hovedpilarene i velferdspolitikken. Arbeid til alle, retten til utdanning, en god helse sammen med muligheten til en god bolig er plattformen vi bygger velferdssamfunnet på.

La meg slå fast: I all hovedsak har vi hatt og har en god boligpolitikk i Norge. I Norge eier åtte av ti sin egen bolig, vi har romslige boliger med høy standard, og det er få som står helt utenfor boligmarkedet, og er registrert som helt bostedsløse. Dessverre er det slik at den siste kategorien er økende. Det er for meg et symptom på økende forskjeller i samfunnet. I Arbeiderpartiet vil vi ikke akseptere at folk forblir stående helt uten bolig.

Men det går et hovedskille i denne salen mellom regjeringspartiene, som ønsker fellesskapsløsninger, og de borgerlige partiene, med Høyre og Fremskrittspartiet i spissen, som sverger til at markedet skal fikse denne utfordringen. Fremskrittspartiet er tydeligst på dette. Vi hørte representanten Hagesæter tidligere i dag, med lovprisninger til markedet – at markedet regulerer dette best – i motsetning til vårt svar, som er at det er fellesskapets demokratiske organer som må gripe inn og legge til rette for boligbygging. Ifølge representanten Hagesæter er det alle disse lovene, forskriftene, kravene, reglene og rundskrivene som er problemet – det er det som gjør at folk ikke får seg bolig. Men markedet har jo hatt ganske stor frihet også fram til nå, og det har altså ikke løst utfordringene

For oss er det et politisk ansvar å sørge for boligbygging gjennom å legge til rette for og skape gode rammebetingelser, slik statsråden beskrev det i sitt innlegg. Vi har styrket det boligsosiale arbeidet vesentlig. Regjeringen har forenklet og styrket bostøtten. Aldri før har så mange mottatt startlån fra Husbanken. Det er nå mer enn 100 000 kommunale utleieboliger i Norge.

Vi skal fortsette den boligsosiale innsatsen, men det er nå også tid for å ta grep i boligpolitikken – boligpolitikken som angår alle, fordi vi alle skal ha en god bolig. Derfor er boligmeldingen viktig. Vi er i arbeid, og vi imøteser innspillene og ideene som kommer – også fra Høyre – og vi er selvfølgelig glade for at representanten Helleland er spent.

Vi vil ta til orde for å styrke de politiske løsningene. Det betyr ikke planøkonomi, men det betyr at vi har et politisk ansvar, og at alle skal ha en god bolig, det ansvaret skal vi ta.

Michael Tetzschner (H) [12:50:51]: Jeg er glad for at statsråd Navarsete har erkjent at blant kostnadsdriverne i boligbyggingen er lengden på reguleringsprosessene, rekkefølgebestemmelser, innsigelsesinstituttet fra statlige sektormyndigheter og nye krav i byggteknisk forskrift til energibruk og universell utforming. Det er interessante innrømmelser som gir grunnlag for å diskutere hvordan man kan forbedre politikken.

Jeg hadde også tenkt å komme tilbake til et par punkter hvor Arbeiderpartiets representant ikke var helt uvillig til å diskutere våre innvendinger, og det gjelder å kunne identifisere motkreftene. Der har vi særlig fremhevet innsigelsesinstituttet og uhjemlet bruk av innsigelsesinstituttet som en stor synder. Innsigelse er et negativt virkemiddel, i den betydning at det er et virkemiddel som sinker eller stopper planer, uten at det tas alternativt bedre beslutninger. Når innsigelse fremmes, kan ikke kommunen disponere arealet til f.eks. boligbygging før innsigelsen er trukket eller Miljøverndepartementet har avgjort saken. Derfor hadde det vært en stor fordel for debatten om miljøvernministeren hadde funnet tid, anledning og interesse for Stortingets debatt om boligpolitikk.

I perioden 2007–2010 er det fremmet innsigelse i 42–54 pst. av kommuneplanens arealdel. Medregnet varslet om innsigelse i planprosessen, som også fører til stans i saksbehandlingen, ble det brukt innsigelse i nesten alle kommuneplanprosessene for perioden 2007–2010. Av 140 kommuner som har revidert kommuneplanen eller utarbeidet kommunedelplaner i perioden, oppgir 137 – som også representanten Christoffersen var inne på – at det ble varslet eller fremmet innsigelse i planprosessen. Dette er nedslående resultater.

46 pst. av kommunesektorens brukere mener at innsigelse er for mye preget av sektorbaserte avgjørelser og for lite av helhetlige vurderinger. Nesten 80 pst. av de folkevalgte er helt eller delvis enige i at ordningen, slik den praktiseres i dag, medfører stor begrensning i det lokale selvstyret og bør endres.

Vi har fått erfaringer fra Lier, Namdal, Fana, Bergen og Heggedal om at ting stopper opp, og det er enkelt å gjøre noe med det. Vi kan sikkert avvente boligmeldingen en stund til, men det viktige er at regjeringen får ut proppen i systemet og får fortgang i disse planprosessene.

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:54:05]: Det er interessant å sitje og fylgje med på debatten som synleggjer at det går nokre skiljelinjer i denne salen mellom dei raud-grøne partia og dei andre partia i synet på bustadpolitikken, og kva for verkemiddel som bør nyttast. Men det er òg nokre likskapspunkt, nokre sakar ein òg kan vere einige om, og det er viktig.

I mitt fyrste innlegg rakk eg ikkje kome innom alle forslaga, og det er spesielt forslag nr. 5 eg vil kommentere. Det går på «etablering av et avtaleverk mellom kommune og stat for samarbeid om infrastrukturutbygging etter Nasjonal transportplan.»

Det er jo skipa gode rutinar for dialog og samarbeid mellom dei ulike offentlege aktørane i Nasjonal transportplan. Eg var sjølv deltakar i arbeidet med å få samordna arbeidet mellom Oslo og Akershus. Det var særdeles viktig i eit område der det er stort press.

Stortinget har vedteke at veksten i transport skal kome på kollektivsida, sykkel og gange. Det betyr at me er nøydde til å endre måten me ser på areal- og transportplanlegging. Det betyr at arbeidet som samferdsleministeren no gjer, er veldig viktig for å sjå på – inn mot Nasjonal transportplan – korleis me reint praktisk skal leggje opp det arbeidet, slik at me får utbygging langs knutepunkt, at me får transporttrasear som matchar byggjeområda, at me får samordna statlege interesser i ein tidleg fase, og at me får parallelle planprosessar som vil spare tid. Tid er pengar, som det heiter, og det er òg viktig når det gjeld å få opp farta på bustadbygginga, men ikkje minst for òg å kunne sjå dette i eit heilskapsperspektiv og òg i eit klimaperspektiv – ikkje minst i dei store byane.

Når det gjeld forslag nr. 6, har regjeringa vurdert samordning av byggjesakshandsaming hos kommunen og Arbeidstilsynet. Arbeidsgruppa kom fram til at det ikkje ville gi nokon fordelar med ei full samordning. Difor har regjeringa meint at samordning bør avgrensast til dei tekniske krava.

Elles har regjeringa i stortingsmeldinga om bygningspolitikk gått inn for eit lovarbeid om forenkling av byggjesaker, som eg har nemnt før, som òg skal omfatte samordning av regelverk mellom ulike sektorstyresmakter.

Det er viktig at debatten me no fører, har heilskapen med seg. Det er ikkje berre motsegner som er årsaka til at det er mangel på bustader. Det er den store folkeveksten, som har kome spesielt dei tre siste åra. Det er at kommunar, som Oslo, har mange byggjeklare tomter, men ikkje der utbyggjarane vil byggje. Det er eit resultat av at me òg har mange sekundærbustader fordi dei har vorte investeringsobjekt. Det må me òg ha med oss i debattane om korleis me skal leggje til rette for at alle skal ha ein god og trygg bustad.

Aksel Hagen (SV) [12:57:34]: For det første hadde statsråden en veldig god påminnelse til oss alle når vi diskuterer bolig: Det er et tema der alt henger sammen med alt.

Her i salen er Høyre støtt veldig sint og oppgitt over alt som har med stat å gjøre, og veldig glad i enkeltkommunen – enkeltkommunen har alltid rett. Heldigvis – får jeg si – er det ikke slik når Høyre utformer programmet sitt for boligpolitikk. Da har også Høyre behov for å gjøre noe på overkommunalt nivå. Avtaleverket har allerede vært nevnt. Enda en gang: I Aftenposten sier Erna Solberg at vi må ha et styringsorgan mellom sentral stat og over den enkelte kommune for å få mer orden på boligbygginga. Også Høyre – utenfor stortingssalen – ser at ikke minst for å få den gode, helhetlige tilnærminga til dette med bolig, må vi opp på et overkommunalt plan for å bedrive det vi kan kalle god, regional planlegging. Var det noe vi virkelig lærte, stort sett av Høyre-ordførere, da vi var på komitétur i Stavanger-regionen, var det nettopp at problemet ikke var innsigelsesinstituttet. Det som løste dette, var at alle gode krefter – kommuner, fylkeskommuner, Statens vegvesen, fylkesmannen og byggenæringa i et byggeforum – satte seg ned sammen og drev offensiv, god og helhetlig planlegging, der alle gjorde det som Lise Christoffersen sa var så viktig i innlegget sitt, at man tidlig kom opp med standpunktene sine, slik at man kunne få reelle drøftinger. At det hadde endt opp med noen innsigelser i Oslo, var alle enige om var mer et tegn på at man hadde mislyktes litt helt på tampen. Det skulle man ha klart å unngå hvis man hadde fått levd ut dette på den måten som alle var så innstilt på skulle være god praksis.

Det er så mye god praksis der ute som vi i Stortinget i større grad må se. Da er det denne nye måten å drive god, offensiv og helhetlig planlegging på som vi må få alle til å bli en del av, mer enn at det er regelverket som er det store problemet.

Jeg undrer meg litt over at et parti som Høyre, som helt sikkert har klare ambisjoner om å få både planstatsråd og boligstatsråd, kan ha en så lettvint tilnærming til bl.a. innsigelser.

Vi kan diskutere om det er et heldig navn eller ikke, men alle er jo enige om at det å varsle innsigelse er navnet på det innspillet som sentrale myndigheter kommer med tidlig i en planleggingsprosess, for når det kommer til hælinga, er det jo få av disse som havner i departementet som en uløst konflikt.

Til slutt: Når det gjelder Bård Vegar Solhjell og det brevet, så var det godt ment, det er jeg overbevist om. Det var en oppfordring til å gjøre det som vi alle er enige om, nemlig at kommuner og fylkeskommuner skal sette temaet bolig høyere opp på planleggingsdagsordenen.

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:00:59]: Sjølv om det ikkje har komme så veldig mykje nytt fram i denne debatten, synest eg at debatten på ein klar måte synleggjer at det er eit skilje i stortingssalen mellom opposisjonen, som har mest tru på marknaden og at marknaden også regulerer boligbygging – slik det er på dei fleste andre område dersom ein får fridom innanfor ramma. Då vil forholdet mellom tilbod og etterspurnad i bustadmarknaden bli regulert til eit gunstigare nivå. Så har vi posisjonen, som har større tiltru til planøkonomisk tankegang og at staten skal styre.

Eirik Sivertsen hadde eit innlegg der han kritiserte bl.a. meg fordi eg viste til marknaden. No er det ikkje slik at marknaden skal få lov til å vere heilt fri. Ein skal ha rammer, og ein skal ha reglar når det gjeld korleis bustaden skal vere. Men ein skal altså ikkje ha for mykje detaljstyring. I dag har ein altfor mykje detaljstyring – og det har ein hatt i lang tid. Byggenæringa har ikkje hatt stor fridom. Dei har liten handlefridom, og det har ført til at det blir bygd for lite. Ein har i dag eit tosifra tal lovar som regulerer byggenæringa og kommunane – pluss forskrifter, pluss rundskriv – som styrer alt frå planarbeidet i kommunane til korleis bygga skal bli bygde. Dette blir detaljstyrt, og det gjer sjølvsagt at tilbodet ikkje er slik det ville vore i ein fri marknad.

Så hadde representanten Aksel Hagen ein merknad når det gjeld det at eg viste til at ein av grunnane til at vi har så stor etterspurnad – så stort press – i dag, er at vi har ein stor befolkningsauke i Noreg. Vi ligg an til å auke med 70 000–80 000 i Noreg, og eg viser til at størstedelen av dette kjem på grunn av innvandring frå utlandet. Mykje arbeidsinnvandring fører til at vi blir fleire i dette landet. Det fører sjølvsagt til at desse må ha ein stad å bu – anten må dei inn på leigemarknaden, eller dei må inn på eigemarknaden og kjøpe bustad. Uansett vil dette krevje at bustadbygginga og tilbodet av bustader – for både sal og leige – aukar. Eg kan ikkje skjøne kva som er problematisk med å vise til ei slik faktaopplysing som dette. Dersom ein skal bli kritisert for det, skjønar eg ikkje kva ein skal kunne seie frå denne talarstolen utan å få kritikk.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Neste taler er representanten Eirik Sivertsen, deretter representanten Michael Tetzschner.

Jeg ser at Tetzschner er på vei opp på talerstolen, men det er altså Eirik Sivertsens tur, deretter Michael Tetzschner.

Eirik Sivertsen (A) [13:04:15]: Det kunne jo være fristende å anta at representanten Tetzschner ønsket at han var i mine sko, men jeg tror kanskje ikke det var årsaken til at han ønsket å innta talerstolen.

Jeg er glad for at representanten Hagesæter presiserte at også markedet må styres. I hans første innlegg kunne det oppfattes som om politikken var å slippe markedet helt fritt. Det er jo sånt vi vanligvis hører fra Fremskrittspartiet, men det var en grei presisering å få.

Jeg tok ordet for andre gang for å snakke litt om det som representanten Tetzschner har vært opptatt av i denne debatten – og ved flere andre anledninger – nemlig innsigelsesinstituttet, for Tetzschner sa tidligere at innsigelse er et negativt virkemiddel. Ja, det er mulig at noen opplever det sånn, men innsigelsesinstituttet er også et veldig positivt virkemiddel, for innsigelser har som hensikt å ta vare på fellesskapets interesser. Utfordringen er da at det ofte krysser lokale interesser, og det er i denne avveiningen vi finner alle disse dilemmaene. Vi er enige om at det med dagens praksis er mange utfordringer. Det handler om samordning mellom ulike sektormyndigheter som har denne retten, og det handler om saksbehandlingstid og hvor lang tid disse prosessene må ta. Jeg deler også den bekymringen som har vært framsatt her, om grunnlaget for å fremme innsigelser, der bl.a. KS har lagt fram en rapport som viser at det ikke alltid er slik det burde være. Men jeg mener – grunnleggende – at innsigelser er et viktig institutt som vi skal beholde. Det sikrer fellesskapets interesser, og av og til går fellesskapets interesser foran lokaldemokratiets interesser.

Jeg har også noen kommentarer til forslag som nå er kommet fra Fremskrittspartiet og Høyre, for der berører man også innsigelser. Det heter bl.a. i forslag nr. 2 at en bare skal

«fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan kun i spørsmål som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning, og ikke i spørsmål som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde».

Da må jeg spørre: Skal jeg oppfatte det slik at Statens vegvesen nå ikke skal få lov til å fremme innsigelser på bakgrunn av trafikksikkerhetsspørsmål eller av hensyn til gående og syklende?

Tilsvarende gjelder også forslag nr. 4, der man foreslår at Stortinget skal be

«regjeringen fremme forslag om tiltak for å begrense innsigelsesadgangen for statlige myndigheter som virker hemmende på boligbygging og lokal handlefrihet».

Innsigelser er jo i sin natur en begrensning i lokal handlefrihet.

Skal dette forstås som et forslag om å avskaffe hele innsigelsesinstituttet? Jeg tror ikke det, men det er et ganske upresist forslag, og vi har tidligere utfordret høyrepartiene på å være konkrete på hvilke instanser det er som i dag har innsigelsesrett, som skal miste den? Det kan man tenke på til boligmeldingen kommer.

Presidenten: Representanten Michael Tetzschner har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Michael Tetzschner (H) [13:07:30]: Jeg takker presidenten for at han slapp til Sivertsen først. Det bidrar til å heve debatten mot slutten.

På slutten av debatten kan vi se at det er to ting som skiller regjeringssiden og opposisjonssiden. Det ene er at regjeringssiden synes planverket er en del av skaperverket – det er perfekt, det skal ikke gjøres noen endringer. Høyre er kritisk til det som ikke fungerer, og vil gjerne regulere, men det skal være fornuftige reguleringer, som fungerer sammen med markedet.

Det andre punktet der jeg ser at det også er en forskjell i salen, er troen på at sentrale statsråder – som i praksis er det sentrale byråkrati – kan gå inn og gjøre jobben til bygningsrådene land og strand rundt. Det tror ikke vi. Vi ser ikke på det lokale selvstyret som en samling rampegutter og rampejenter som vil arbeide mot felles nasjonale interesser.

Trond Helleland (H) [13:08:38]: Først til representanten Aksel Hagen, som mener at det er en forskjell på hva Høyre mener i denne sal og hva partileder Erna Solberg har framført i Aftenposten. Nei, det er ingen forskjell. Det vi sier, er at nå må vi få et nytt – som jeg også sa i mitt innlegg – samarbeid mellom stat, kommune og fylke for å avklare det som bl.a. ble avklart i Oslopakke 3. Dette må gjelde hele landet. En må ha et forpliktende samarbeid, der også staten er en samarbeidspartner og ikke kun en innsigelsesinstans.

Så til representanten Sivertsen, som sa at fellesskapet må gå foran lokaldemokratiet. Hva er fellesskapet? Er fellesskapet Jernbaneverket, er fellesskapet Vegvesenet, er fellesskapet Fylkesmannens miljøvernavdeling? Det er jo det som er innsigelsesinstansene i dagens system. Vi ønsker ikke å fjerne dette, men vi forlanger i hvert fall at disse etatene begynner å snakke sammen. I Oslo skal det bygges et nytt nasjonalmuseum. Problemet der er at staten har lagt inn innsigelser på kryss og tvers – mot hverandre – noe som forsinker hele prosessen.

Nå har regjeringen snakket om samordning i hele denne debatten. Det har vært sju år med rød-grønt styre. Regjeringen har snakket om at markedet ikke må få lov til å herje fritt med boligmarkedet – i sju år med rød-grønt styre. Hva har skjedd? Ingenting. Det er snart et halvt år igjen av denne stortingsperioden. Regjeringen har ennå ikke fremmet ett forslag som bidrar til det de sier at de skal gjøre. Det blir bare snakk. Så langt har det ikke kommet ett forslag som skal stagge markedet, som Sivertsen er opptatt av, eller som skal sette fellesskapet foran lokaldemokratiet.

Jeg tror vi nå må tenke nytt. Vi må begynne å se et samarbeid mellom forvaltningsnivåene, ikke et system der staten er dominerende, der Miljøverndepartementet kan trenere, og der det ikke skjer noen ting. Da blir det ikke boliger til den nye millionen som skal komme i Norge i løpet av 17 år.

Lise Christoffersen (A) [13:11:09]: Jeg skal ikke bidra til å forlenge debatten unødig, for jeg ser at en annen komité allerede for lengst har tatt plass inne i salen. Men det kan vel kanskje være spennende å få med seg en debatt om plan- og bygningsloven og boligpolitikken også for en annen komité.

Jeg har bare lyst til å kommentere et par av de tingene som Høyres Michael Tetzschner har tatt opp. En av de tingene han viste til i sitt første innlegg, og som ikke har blitt kommentert noe særlig herfra, var forslaget om å oppheve fem års levetid for reguleringsplaner, og at planene da skulle leve inntil en ny plan var vedtatt. Det virker som om Michael Tetzschner da har gått i den fellen å tro at en reguleringsplan bare gjelder inntil en ny reguleringsplan er vedtatt. Men sånn er det jo ikke, for en gjeldende reguleringsplan må jo oppheves, og det skal skje etter den samme prosessen som en bruker når en faktisk skal lage en ny reguleringsplan. En av de viktigste tilbakemeldingene til Planlovutvalget, som gikk gjennom den gamle loven, kom fra kommunene og gikk nettopp på den ubegrensede levetiden til reguleringsplanene og hvordan det var en hindring for å holde tempoet i både planprosesser og det å få satt planene ut i livet.

Lier kommune ble også brukt som et eksempel her på hvordan statlige innsigelsesmyndigheter legger lokk på all utvikling. Den gangen jeg var ordfører – og jeg gikk av for snart ti år siden – hadde Drammen kommune og Lier kommune i god tid før det blitt enige om å lage hver sin kommunedelplan inn mot kommunegrensen, fordi vi hadde felles interesser i grenseområdet, og vi var enige om at vi skulle bruke ett år på det. Drammen kommune holdt sin del av avtalen. Da det året var gått, sa Lier kommune nei, vi vil ikke være med på det allikevel, vi vil starte en helt ny kommuneplanprosess. Jeg tror Lier kommune også er nødt til å ta sin del av ansvaret for at de prosessene der har dratt ut i tid.

Helt til slutt: Når Michael Tetzschner sier at flertallet opplever planverket som skaperverket, har jeg nesten lyst til å si ja. Som kommunepolitiker opplevde jeg plan- og bygningsloven og planverket som det viktigste instrumentet jeg hadde for å styre utviklingen i den byen der hvor jeg var ordfører, og som det viktigste instrumentet for å sikre folkevalgt styring over de prosessene. Egentlig er jeg ganske stolt av at vi i løpet av åtte år, ved å bruke de verktøyene vi hadde i plan- og bygningsloven, fullt ut, og kreve samordning fra dem som opererte rundt oss – enten det var kommuner, statlige instanser eller andre – greide å endre imaget til Drammen fra å være et «høl» på E18 til å få Statens Bymiljøpris. Så planverket er nesten skaperverket for meg.

Presidenten: Presidenten er nok litt usikker på hva skaperverket har her i denne debatten å gjøre, men gir allikevel ordet videre til statsråd Navarsete og deretter til representanten Eirik Sivertsen til en kort merknad.

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:14:15]: Eg skal ikkje gi meg inn i diskusjonen om skaparverket, men kan vel seie at eg synest det er godt å høyre på ein tidlegare ordførar, for det er noko med å ha sete der ute og vore ein del av lokaldemokratiet. Då veit ein litt kor viktig det er å ha gode lovverk å forhalde seg til. Slik sett vert det iallfall født mange gode planar gjennom plan- og bygningslova og dei vedtaka som vert gjorde.

Alle i denne salen synest å vere samde om at hovudårsaka til presset i bustadmarknaden er den sterke folkeveksten – først og fremst grunna arbeidsinnvandring. Denne kom ganske overraskande på dei fleste. Men ingen såg det føre seg under finanskrisa at det skulle verte ein slik vekst, og at me skulle få eit slikt press. Det betyr at i 2008 var ikkje kommunane klare med store planar og utbyggingsområde. Bygningsselskap var ikkje klare med store prosjekt for å støtte det behovet me ser i dag. Det har kome etter 2009. For å ta på meg sjølv òg lokalpolitikarskoen veit eg at då skal det skaffast tomteareal, og dei er som regel eigd av private. Det skal forhandlast fram. Ein skal regulere det – ikkje for detaljert, seier eg til alle kommunane, lat vere å detaljregulere reguleringsplanane så mykje som mange gjer. Men det tek tid: Det skal planleggjast, og det skal prosjekterast, godkjennast og finansierast når ein skal byggje ut eit område. Og så skal det byggjast, og deretter kan folk kjøpe.

Når eg høyrer opposisjonen snakkar her i dag, høyrest det ut som at det er berre plan- og bygningslova og motsegner som er årsaka til at me i dag har eit for lite utbod av bustader i forhold til folkeveksten. Det heng sjølvsagt saman med at me har fått ein folkevekst som ingen føresåg for berre tre–fire år sidan, og at det tek litt tid før ein får opp takta. Men som eg sa i mitt innlegg i stad: Me er i gang. Det er 10 pst. vekst på igangsette bustader no i år i forhold til kva det var i 2011. Me er straks på det nivået me hadde då det var høgkonjunktur, før finanskrisa. Det vil eg berømme både kommunar og utbyggjarar for, for det viser at ein evnar å snu seg rundt og gjere det som folk etterspør, nemleg skaffe fleire bustader.

Så den svartmålinga som opposisjonen legg for dagen her, kjenner eg meg ikkje igjen i. Eg kjenner meg heller ikkje igjen i, gjennom dei samtalane eg har med KS og kommunane om dette og andre tema, kor frykteleg vanskeleg det er. Regjeringa har teke initiativ til ei samordning. Det kjem me til å gjere, det ligg inne i bustadmeldinga, og det har miljøvernministeren sagt at han alt er i gang med. Me har god dialog med både KS og kommunesektoren, og eg meiner – og vil gjerne understreke – at det skjer mykje godt arbeid i kommunane som eg òg meiner me kan snakke om i positive ordelag i denne saka.

Presidenten: Representanten Eirik Sivertsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Eirik Sivertsen (A) [13:17:34]: Jeg ba om ordet fordi representanten Helleland åpenbart ikke fikk med seg nyansene i mitt innlegg.

Han spør: Er Jernbaneverket, Statens vegvesen og Fylkesmannen fellesskapet og nasjonen? Ja, det er de faktisk. Det er organer som forvalter fellesskapets interesser på vegne av regjeringen, og deretter på vegne av Stortinget. Og ja, det er sånn at de interessene de forvalter, av og til går foran de lokaldemokratiske interessene. Sånn har det vært, sånn er det, og sånn vil det også være i framtiden. Jeg regner med at også Høyre innser at det kan være sånn at nasjonen har noen interesser som av og til går foran lokaldemokratiets.

Så litt om andelen innsigelser til kommuneplaner, som blir trukket fram som argument: Ja, det kan være riktig at noen av de innsigelsene som blir satt fram, ikke er godt begrunnet – som jeg sa i mitt innlegg – men det er heller ikke, sånn som jeg kjenner kommunene, erfaringsmessig alltid sånn at forslaget til kommunale planer er innenfor rammen av det som burde ha vært.

Aksel Hagen (SV) [13:18:53]: Jeg er i hvert fall ikke i tvil om at da vi kom til Stavanger-regionen – den delen av skaperverket som er benevnt Stavanger-regionen – var det ikke tvil om at høyreordførere ville bruke planverket for å foredle skaperverket.

Så er jeg fortsatt usikker på hva Høyre mener om dette med samordningsproblematikk. Altså: Det er lett å raljere, som representanten Helleland gjør, over staten – det er ingen som representerer helheten. Men enda en gang: Erna Solberg sier at på regionalt nivå skal det nå komme et styringsorgan der en skal avklare konflikt mellom stat og kommune. Hvem er det da som skal representere den helheten der? Må ikke da Helleland og Høyre ta i bruk litt av det samme regimet og systemene som vi har i dag? En kunne jo ha gjort slik som SV vil, og beholdt fylkeskommunen, som i dag, ifølge den samme plan- og bygningsloven, er gitt et sånt helhetsansvar. Men fylkeskommunen, den aktøren som virkelig er satt til å tenke helhet, vil jo Høyre kvitte seg med.

Presidenten: Representanten Trond Helleland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trond Helleland (H) [13:20:08]: Først til det statsråd Navarsete tar opp om at det har vært en stor økning i arbeidsinnvandringen, og at det kom uforberedt på de fleste: Ja, at det skulle bli så stor økning i innbyggertallet, kom nok uforberedt på de fleste. Vi har sett utviklingen nå gjennom flere år, og derfor er det viktig at vi har et planverk, for vi ønsker ikke å vrake planverket eller fjerne innsigelsesmyndigheten. Vi ønsker at skjønnet skal utvises på en måte som bidrar til boligbygging, og som ikke hindrer det. Derfor mener vi – og det er klart noe vi må gjøre hvis vi skulle komme i regjering – at plan- og bygningsloven må forvaltes enhetlig i ett departement, nemlig Kommunaldepartementet.

Så er det representanten Sivertsen, som går lenger i sin definisjon av fellesskapet. Han løftet nå fellesskapet opp til regjeringsnivå – det er fellesskapet i Norge. Lokaldemokratiet er ikke så viktig så lenge fellesskapet, dvs. Jernbaneverket gjennom regjeringen, Avinor eller andre, skulle legge inn innsigelser. Det er ikke vår definisjon av fellesskap.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.