Karin Yrvin (A) [15:49:44]: Det finnes grovt sett tre tilnærminger til IKT. Det ene omhandler grunnleggende kunnskap om IKT. Det andre er kompetanse i bruk. Det tredje er bruk av IKT som virkemiddel og pedagogisk verktøy.

I det siste ligger framtiden. Det vil forandre skolen fullstendig de neste årene og vil gjøre tilpasset opplæring realiserbart. Det vil også snu opp ned på hva man bruker arbeidskraften i skolen på. Oppgaveløsningen blir interaktiv, slik at man kan se tilbakemeldinger umiddelbart. Lærere kan bruke tid på dem som trenger å bli sett, få ting bedre forklart, få støtte og hjelp.

Det handler om smarte skoler og Det omvendte klasserom. Det omvendte klasserom innebærer at læreren lager videoer av forelesningene og forklaringer som elevene kan studere hjemme, og at man på den måten kan få tid til å veilede elevene i klasserommet når de skal gjøre sine oppgaver. Leksene bringes inn i klasserommet, hvor lærerne veileder underveis, og forelesningene tas hjemme.

Variantene innenfor dette er mange, men har det til felles at de legger til rette for tilpasset opplæring.

IKT og moderne teknologi gir nye muligheter for å legge til rette for mer aktiv læring og tilpasset opplæring for elevene. Så hvordan står det til med IKT i skolen? Senter for IKT i utdanningen presenterte tidligere i år den femte IKT-monitoren for den norske grunnopplæringen. I videregående opplæring er situasjonen gjennomgående god. Det gjøres mye bra arbeid som et resultat av bevisst satsing gjennom de siste fire–fem årene. Det skal regjeringen ha mye skryt for.

I grunnskolen er situasjonen noe mer utfordrende. Det er riktignok mer tid som brukes foran datamaskinen nå enn før. Men kvalitet og tilgang på utstyr oppleves nok som dårligere enn i videregående skole. Jeg er bekymret over forskjeller mellom fagene når det gjelder bruk av IKT i undervisningen og læringen, selv om det skjer mye spennende innenfor IKT i undervisningen også i grunnskolen.

At det er viktig å satse på IKT i framtiden, er det ingen tvil om. Når en ikke kan bruke dette, faller en ut av en del av samfunnets daglige infrastruktur. Det å kunne bruke digitale verktøy handler om grunnleggende ferdigheter som er nødvendige i samfunnet. Derfor er det bra at det å kunne bruke digitale verktøy ble innført med Kunnskapsløftet i 2006 som en del av de fem grunnleggende ferdighetene. Norge var et foregangsland med dette.

Grunnleggende digitale ferdigheter er mye mer enn å kunne trykke send på en e-post eller bruke en nettleser til å lese nyheter. Det er synliggjort gjennom rammeverket fra Utdanningsdirektoratet. Blant annet er digital dømmekraft trukket fram som ett av fire mestringsområder i en ny definisjon av hva som er digitale ferdigheter. Det er nasjonal testing av grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning. Det å framføre muntlig skjer jevnlig i norske klasserom, og testen kommer også i form av muntlige eksamener.

En må hele tiden ha et fokus på hvordan en tester digitale ferdigheter. Det er IKT-baserte nasjonale prøver, og det er et sterkt behov for å utvikle en prøve også i digitale ferdigheter.

Internasjonale undersøkelser som PISA og mange andre styringsdokumenter understreker de utfordringene vi har ved å kunne tilby elever en relevant, motiverende og utfordrende undervisning. Det gjør alltid at en må videreutvikle politikken på området. På andre områder skapes en nasjonal IKT-politikk, som i stortingsmeldingen om digital agenda. Dette er interessant og et arbeid som bør følges.

Når det gjelder IKT i skolen, spiller Senter for IKT i utdanningen en viktig rolle, og også skolen og læreren selv. For å utstyre dagens mediebrukere og morgendagens arbeidstakere med digital kompetanse og digital dømmekraft må det sikres tilstrekkelig lærerkompetanse. Det er ikke antallet maskiner som avgjør om ungene får gode digitale ferdigheter eller ikke. Det er bruken som er viktig.

Ser vi inn i norske klasserom, er bruk, tilgang, kompetanse, forståelse og prioritering av dette feltet ulik. Teknologien gir nye muligheter. Det må vi bruke aktivt også når det er skolen og lærerne som velger arbeidsmåter.

Den aller viktigste faktoren for å kunne gi alle elever digitale ferdigheter er digitalt kompetente lærere og ledere. Digital læring handler om mer enn å lære elevene å skrive i Word, putte tall i Excel eller være for eller kanskje imot Facebook. Det er når elevene får være kreative og skapende med digitale verktøy at pedagogiske læringsmål kan nås. Og det er når digitale verktøy benyttes til å tilpasse læringen til hver enkelt elev, at mestringsfølelsen blir større og effekten av læringsarbeidet blir synlig. Det vet de mange kreative lærerne rundt om i landet.

Det må være en systematisk satsing på lærerutdanning eller etter- og videreutdanning på dette området. Jeg ser fram til statsrådens tanker om hvordan denne rollen kan ivaretas. Det er mange gode eksempler en kan trekke på.

I Sverige har de noe som heter PIM – praktisk IT- og mediekompetanse. Det består av ulike nivåer i et titrinns opplegg og er noe veldig mange lærere er med på. Det er nå slik at flere og flere kommuner stiller krav om at lærere skal ha nådd et visst nivå i PIM for å få jobb i skolen. Det gjelder bl.a. Ängelholm kommune. Slike prosjekter er viktige læringseksempler.

De digitale læremidlene er også viktige. Det benyttes egenprodusert materiale, gratis enkeltinnhold og kjøp av digitalt innhold. I tillegg er det for videregående opplæring etablert NDLA. Digitale læremidler er en forutsetning for god læringseffekt ved bruk av digitale verktøy. Det må derfor også utvikles digitale læremidler for alle fag på alle nivå. Digitale læremidler er avgjørende for at IKT blir en integrert del av all læring. Her har staten et stort ansvar.

I 2006 ble det bevilget 50 mill. kr til digitale læremidler. Det var fylkeskommunene som kunne søke om midlene. Alle fylker bortsett fra Oslo gikk da sammen om å etablere en nasjonal digital læringsarena. I 2007 ble det bevilget i underkant av 400 mill. kr til å sikre gratis læremidler til elever i videregående skole. En del finansieres av fylkene selv.

Skal vi lykkes med IKT i utdanningen, og elevene faktisk få digitale ferdigheter, bør en vurdere å ha også læremiddelsatsing der skolene kan vurdere tilbud fra ulike tilbydere. I dag går majoriteten av alle midler fra fylkene til digitalsatsingen i NDLA.

I år trakk Akershus fylkeskommune seg ut av ordningen. Om det er flere fylker som trekker seg ut av ordningen, vet vi ikke per dags dato, men det er veldig viktig å følge med på denne utviklingen.

Infrastruktur i form av maskiner og nett må være på plass for at lærere og elever kan få full læringseffekt. En bør vurdere en felles innsats av stat, kommune og fylkeskommune. Relativt sett er utfordringen tilgang til utstyr i grunnskolen. I videregående skole eier eller leier elevene stort sett utstyret selv. Dette må vi være klar over i det videre arbeidet.

Innkjøps- og bestillerkompetansen bør styrkes, og det må alltid sikres at det er de pedagogiske formål som styrer innkjøpene til skolen. Det er viktig at Senter for IKT i utdanningen er aktivt med i utformingen av den videre politikk.

IKT og moderne teknologi gir nye muligheter for å legge til rette for mer aktiv læring og tilpasset opplæring for elevene. Men det krever forankring av bruk hos alle tilknyttet skolen, inkludert elever, lærere, skoleledere, skoleeiere og foreldre. Det krever også at lærerne er trygge på og kompetente når det gjelder teknologien, slik at de opplever den som et nyttig supplement, og at de er i stand til å reflektere sammen med stadig mer teknologikompetente elever.

Hvordan vil statsråden legge til rette for systematisk og kompetent bruk av IKT i skolen for å styrke elevenes læring?

Presidenten: Stortingsmøtet vil nå i henhold til Stortingets beslutning tidligere i dag bli avbrutt på grunn av avdukningen av maleriet «H. M. Kong Haralds edsavleggelse» i vandrehallen.

Møtet vil bli satt igjen kl. 18.

Møtet avbrutt kl. 15.58.

-----

Stortinget gjenopptok sine forhandlinger kl. 18.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Stortinget fortsetter behandlingen av sak nr. 8 på dagsorden nr. 17.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:00:47]: Jeg er glad for å få lov til å snakke til Stortinget om dette temaet, som engasjerer meg sterkt. Det er mye spennende innenfor IKT-undervisning, og noe av dette vil jeg dele med dere her i dag.

Å kunne bruke digitale verktøy ble innført som en av de fem grunnleggende ferdighetene med Kunnskapsløftet i 2006. Norge var det første landet i Europa med en læreplan som koblet digitale ferdigheter med faglige mål. Dette var et svært viktig grep, som vi også ser satte tydelige spor i opplæringen.

Kunnskapsløftet førte til en vekst i interessen for IKT i skolen. Tiden elevene brukte med datamaskin i faglig sammenheng, økte klart i grunnskolen i perioden 2005–2007, for deretter å flate ut. Investeringer i utstyr, etterutdanning for lærere i IKT, bruk av IKT i fagene og opplæring i trygg bruk av IKT ble prioritert. Andelen lærere som bruker datamaskin ukentlig eller oftere, er doblet i mange fag både i barneskolen, ungdomsskolen og videregående skole siden 2005. Vi vet at det er mange skoler og kommuner som systematisk har integrert IKT i fagene.

Vi har allerede fått de første heldigitale videregående skolene. Kanskje er det bare et spørsmål om tid før vi også får heldigitale ungdomsskoler. Det er imidlertid kvaliteten mer enn kvantiteten som er avgjørende for når jeg er fornøyd med hvor godt IKT kan bli integrert i opplæringen.

Innholdet i opplæringen i skolen styres gjennom kompetansemålene i læreplanverket. Det er lagt sterk vekt på at lærerne og skolene skal ha stor frihet når det gjelder metodevalg. Det er skolenes og lærernes profesjonelle ansvar å velge innhold og arbeidsmåter som de mener vil bidra på en best mulig måte til elevenes måloppnåelse. Teknologien gir muligheter for aktivisering, konkretisering, motivering, variasjon og relevans i fagene. Dette må vi utnytte enda bedre.

Senter for IKT i utdanningen er etablert og har fått viktige oppgaver av regjeringen. Det er fordi vi har ønsket å sikre at vi har en kunnskapsbasert politikk på IKT-området, og at vi skal nå ut til sektoren med politikken. Derfor har dette senteret en pådriverrolle innenfor sitt felt. Det må være praksisnært i sin tilnærming og utforske det pedagogiske potensialet i en ny teknologi.

Jeg er fornøyd med hva senteret har oppnådd i løpet av de tre årene det har virket. For eksempel har Senter for IKT i utdanningen utviklet rundt 80 nettbaserte verktøy, veiledere, rapporter og faktaark til bruk i skolesektoren.

Senteret har ansvaret for et sentralt tiltak i stortingsmeldingen om ungdomstrinnet – Den virtuelle matematikkskolen – altså en matteskole på nett. I dette prosjektet er målet at innovative, interaktive og nye læringsformer vil stimulere elevene til å yte mer og få bedre resultater. Prosjektet skal rette seg både mot elever som trenger større utfordringer enn de får i den ordinære opplæringen, og elever som sliter med matematikk. Den virtuelle matematikkskolen skal være et supplement til den ordinære undervisningen og har som mål å øke motivasjonen til den enkelte eleven.

Jeg var senest i går ute og så på dette. Vi har et nettverk av elever som er med på å prøve ut denne nettbaserte matematikkutdanningen for de elevene som trenger større faglige utfordringer mens de går på ungdomsskolen. Det så meget lovende og interessant ut. Det var elever som diskuterte og reflekterte rundt matematikk på et veldig høyt nivå, med en lærer plassert et sted i landet og elevgrupper fire andre steder. Når vi får dette rullet ut som et tilbud over hele landet, kommer vi i praksis til å se at her finnes det noen muligheter som er mye større enn det mange tror i dag.

Det er utrolig mange skoler og lærere som er flinke og kreative i sin bruk av IKT. Senteret må jobbe både for de skolene og lærerne som er i tet, de som henger etter, og den store massen av skoler og lærere som er i midten. Spredning av erfaringer er et nøkkelord. Derfor deltar senteret både nasjonalt og internasjonalt for å prøve ut og spre erfaringer fra banebrytende måter å jobbe på, f.eks.:

• iTEC, Innovative Technologies for an Engaging Classroom, er et fireårig prosjekt for å prøve ut større og mindre IKT-baserte undervisningsopplegg i tusen europeiske klasserom.

• Nordisk prosjekt om interaktive tavler studerer hva som skjer med lærerrollen når interaktive tavler tas i bruk.

• Rom for læring er et moderne læringsrom som et eksempel på design av læringsarenaer med bruk av IKT, der barnehager, skoler og lærerutdanninger i samarbeid med senteret utvikler og prøver ut bruk av IKT i lek, læring og undervisning.

Vi har noen klare utfordringer. For det første er det fremdeles skoler og lærere som ikke har tatt godt nok inn over seg at digitale ferdigheter er nødvendig for at elevene våre skal lykkes i samfunns- og arbeidsliv. Det viser seg at de elevene som lykkes med å bruke IKT på gode måter i skolearbeidet, er de samme elevene som lykkes i skolearbeidet generelt, og de har i hovedsak samme sosiale bakgrunn. Det betyr at lærerne må ha mer oppmerksomhet på kvalitativt god bruk av IKT for å motvirke at det oppstår nye digitale skiller.

For det andre er det en utfordring at digitale medier kan distrahere elevene. Lærerne må være tydelige ledere og ha et bevisst forhold til når, hvordan og hvorfor IKT skal brukes.

Klasseledelse er et viktig element i to store satsinger som Utdanningsdirektoratet har fått ansvaret for:

• Ungdomstrinnsstrategien, som er en skolebasert kompetanseutvikling i lesing, regning og klasseledelse

• den femårige satsingen for Bedre læringsmiljø.

Klasseledelse i klasserom med mange datamaskiner er ikke vesentlig annerledes enn et klasserom i tradisjonell forstand. Det handler om støttende relasjoner, struktur, regler, læringskultur, motivasjon og forventninger.

Vi må hjelpe lærere som er usikre i møte med teknologi, gjennom å formidle gode eksempler og praktiske tips til hvordan de kan håndtere konkrete problemstillinger.

Jeg har derfor gitt Senter for IKT i utdanningen i oppdrag å utvikle nettbaserte ressurser med praktiske tips for gode regler og rutiner i klasserom med høy teknologitetthet.

Bruk av digitale verktøy kan ikke og må ikke ses isolert fra andre grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter. Bruk av digitale verktøy er mer enn tekniske ferdigheter. Kritisk og reflektert bruk er helt sentralt. Det handler også om kritisk kildebruk og hvilke konsekvenser uansvarlig bruk kan medføre. Kort sagt: god digital dømmekraft.

Jeg står fast ved at læreplanverket og innføringen av digitale ferdigheter som en grunnleggende ferdighet er et av de sterkeste virkemidlene vi har for å sikre at elevene har den kunnskapen de har behov for etter endt skolegang. I kunnskapssamfunnet trenger den enkelte å være i stand til å se sammenhenger og videreutvikle sine kunnskaper og sin kompetanse. Digitale ferdigheter vil være avgjørende for å ruste hver enkelt for framtiden.

Vurdering og vurderingsformene må også bli påvirket av læreplanverkets innhold. Digital vurdering dreier seg både om vurdering med det digitale, og vurdering av det digitale. Skolen må utvikle god praksis i begge betydningene av digital vurdering, både underveis og når standpunkt skal settes.

Vi har allerede IKT-baserte nasjonale prøver, og Utdanningsdirektoratet arbeider sammen med Senter for IKT i utdanningen for å utvikle en prøve i digitale ferdigheter.

Økende bruk av Internett i undervisningen har også medført at flere og flere etterspør bruk av Internett til eksamen. Vi har derfor igangsatt et forsøk med Internett på eksamen. Tilbakemeldingene etter det første året er positive. Jeg er veldig spent på fortsettelsen av dette, bl.a. fordi tilsvarende forsøk i Danmark viser at det har vært en katalysator for fagenes utvikling og gitt undervisningen et kvalitetsløft. De har fått mer effektiv undervisning, bedre muligheter for å utnytte flere av elevenes læringsstiler og en større forståelse av fagenes bredde og dybde.

Læreren er svært viktig for elevenes læring, også når det gjelder digitale ferdigheter. Det betyr selvfølgelig at læreren også må ha digital kompetanse. Lærerens evne og initiativ til å våge å prøve seg fram er et godt utgangspunkt for vellykkede undervisningsopplegg med IKT. Læreren må forstå og kjenne til de arenaene elevene opptrer på, og de mulighetene som ligger i teknologien og i de digitale verktøyene. Fagmiljøene rundt lærerutdanningene representerer en kritisk faktor fordi de har ansvaret for grunnutdanningene og samtidig står overfor det meste av etter- og videreutdanningstilbudet. Det har derfor vært viktig for meg å framheve de områdene i den nye rammeplanen og de nasjonale retningslinjene for grunnskoleutdanningene.

Det er veldig mye spennende som skjer i forhold til bruk av IKT i utdanningen. Det er ikke bare knyttet til at teknologiutviklingen går i en rasende fart, men også til hvordan vi tenker i forhold til undervisning. På dette området er det mange eksempler, som interpellanten også var inne på, på hvordan man ved hjelp av nye teknologier kan snu måten man jobber på i klasserommet.

Karin Yrvin (A) [18:11:11]: Tusen takk for orienteringen. Jeg synes innlegget viser på en fin måte det spennende og viktige som skjer i forhold til IKT i skolen. Blant annet er det viktig å få framhevet at Norge var først ute med en læreplan som følges av faglige mål, og at dette førte til en økt tidsbruk i faget fram til 2007, selv om den nå er flatet ut. Antall lærere som bruker det ukentlig er doblet, og det er bra, og det viser hvor riktig det grepet var den gang. Det er bra at Senter for IKT i utdanningen har utviklet rundt 80 nettbaserte verktøy i veiledninger, rapporter og fakta på at de arbeider med Den virtuelle matematikkskolen. Det tror jeg også er viktig.

Det er positivt med forsøk med Internett på eksamen og at lærernes rolle har fått en så sentral plass i redegjørelsen og i politikken.

Til slutt: Jeg synes det er veldig bra at dette behovet for å ha prøver på digitale ferdigheter anerkjennes, at dette blir ivaretatt. Jeg ser fram til hvordan dette kommer til å bli, for jeg skjønner nå at det er et utviklingsarbeid på gang. Takk for en grundig og god gjennomgang.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:12:41]: Jeg takker for denne anledningen til nettopp å ta opp dette temaet i Stortinget også, for jeg mener vi har kommet et godt stykke på vei, men vi kommer ikke lenger uten utålmodighet, som bl.a. Karin Yrvin nå er med på å bidra til i Stortinget. På dette feltet finnes det veldig mange måter man kan utvikle måten å jobbe på i undervisningen. Da tenker jeg både på barne- og ungdomstrinnet og i videregående og også i høyere utdanning. Og ikke minst når det gjelder det som interpellanten var inne på innledningsvis, nemlig hvordan man kan tenke seg omvendte klasserom, der en student eller en elev opplever en forholdsvis passiv læringssituasjon, f.eks. en forelesning der man skal følge med på hva man blir fortalt, kan man veldig raskt se for seg at dette kan skje via nett eller med andre tekniske hjelpemidler hjemme, mens det som i dag er lekser, gjøres i kollokviegrupper sammen med lærere i en undervisningssituasjon. Og sånn utvikler man jo måten å jobbe på på mange undervisningssteder, og jeg tror vi kan bruke mye mer av den aktive tiden der man faktisk har tilgang på forelesere og lærere, på en måte der man sørger for at man – hva skal man si – utforsker de impulsene man har fått, i en mer ensrettet forelesningssituasjon.

Det ligger også enormt mange muligheter i den teknologien som spill på nett, pc-spill, har blitt utviklet på, f.eks. kan mange av de repetisjonene som en del av dem som strever med matematikk, trenger, utformes på ulike måter i ulike spill. Og ingen ting er jo bedre enn om det skulle være en eller annen elev som også ble ganske hekta på dette og kan dra oss videre. På mange av måtene som spillene er lagt opp på, er det jo nettopp sånn at du kommer til et stadium og så går du videre. Det vil likne på mye av den faglige progresjonen man kan se for seg i ulike fag. Så her har vi egentlig veldig mange muligheter. Når vi utvikler dem etter hvert, kan det godt tenkes at vi kommer opp i noen problemstillinger også, f.eks. i forhold til personvern. Man kan utmerket godt tenke seg at lærere f.eks. kan overvåke hvordan en elev går fram i et spill – noen bruker lenger tid på en oppgave og noen bruker kortere tid på en oppgave – og får opp en slags læringsprofil av en elev. Hvordan noe slikt skal lagres og hvordan lærernes tidsbruk i forhold til dette kan lagres, gir oss noen perspektiver som vi antakelig ikke er godt nok forberedt på i dag. Men livet er fullt av utfordringer, og vi kaster oss begjærlig over dem.

Marianne Aasen (A) [18:15:54]: Hvorfor IKT i utdanningen? Jeg har lyst til å stille spørsmålet fordi jeg mener svaret rett og slett er som følger: Vi oppnår de målene vi har for norsk skole i større grad enn ellers, tror jeg. Målene, bare for å minne om det, er at vi skal sikre grunnleggende ferdigheter hos alle elever, vi skal gi dem det, alle skal oppleve mestring, og vi vil hindre frafall. Derfor er det fint å lese det som Senter for IKT i utdanningen skriver på førstesiden av sin brosjyre:

«Vi arbeider for bedre læring med smart bruk av IKT.»

De jobber ikke for IKT i skolen, de jobber for bedre læring med smart bruk av IKT. Bruk av ny teknologi kan ikke være bare et mål i seg selv. Jeg mener skolen kommer til å bli langt bedre med ny teknologi, og med bruk av IKT, og en aktiv og gjennomtenkt bruk av IKT. Hvorfor det? Det er tre ulike grunner til det. Den første er at jeg tror at vi endelig kan finne en litt mer stabil og varig løsning egentlig på noe som kanskje er ganske vanskelig i skolen, og det er tilpasset opplæring til alle. Smarte hjelpemidler og smarte læremidler gjør at vi kan tilpasse oppgavene mye lettere enten til dem som tar ting faglig veldig lett, ligger langt foran klassen, eller til dem som sliter med et eller annet, og trenger mer tid. Det kan man lære å håndtere i samme klasserom på en mye enklere måte gjennom bedre læremidler som er interaktive. Det er nettopp det som er poenget.

Det andre punktet er at interaktiv læringsprosess, som egentlig er det som statsråd Kristin Halvorsen snakker om når hun viser til dataspill, er det som trigger. Det er mye mer spennende å få en respons med en gang, og det kan man normalt få når man sitter og snakker med et menneske og diskuterer et eller annet, eller har en samtale. Men med en bok kan man ikke gjøre det, for da har du en passiv ting foran deg, men gjennom data vil du kunne få svar med en gang. Når den reaksjonen er der, blir det mye mer spennende. Det er jo et paradoks. Vi kjenner alle til de urolige barna, de fryktelig urolige barna, som så sitter veldig rolig foran en datamaskin. Hvorfor gjør de det? Det er fordi det skjer noe i den datamaskinen som trigger dem. Det må vi jo spille på i skolen i stedet for å hysje på dem og si at de må sitte rolig og høre på læreren som står og messer kanskje noe som er veldig passivt, og som ikke er en interaksjon i det hele tatt. Der ligger den andre grunnen.

Den tredje grunnen er at vi endelig også, tror jeg, kan klare å kutte drastisk i byråkratiet for lærerne. Veldig mange av disse nye læreverktøyene gjør retting til noe helt annet enn det det har vært – noe helt annet! Vi kan også se til det omvendte klasserommet, som også statsråden var inne på, nemlig at man kan ha de gode foreleserne på film, man kan ha forelesning i opptak som alle kan sitte og høre på, for så å bruke lærerressursene i klassen til å jobbe med å gi tilbakemeldinger til hver enkelt. For det er der det trengs flere lærere – opp mot den enkelte, den nære relasjonen, det å bli sett, altså at hver eneste elev opplever å bli sett og få tilbakemelding på akkurat det du selv gjør, av et annet menneske. Vi kan ikke erstatte det med maskiner. Det tror jeg er noe av det viktigste for å hindre frafall, og vi kan frigjøre masse arbeidskraft ved å gjøre det i stedet. For det er det vi egentlig har gjort med den teknologiske revolusjonen som vi lever midt oppe i nå, og som man ser i enhver bedrift og i mange offentlige etater, og rundt omkring i hele verden – arbeidskraften kan brukes på en helt annen måte enn før for teknologien gjør det mulig.

Men så er det en del utfordringer som jeg mener vi bør diskutere mer systematisk enn vi har gjort til nå, og det er ikke noen kritikk mot noen i det hele tatt. Norge har ligget langt foran på dette feltet lenge, men det er mye nytt som skjer, og ting skjer raskt. Jeg mener at vi må ha en diskusjon om når hjelpemidlet skal brukes, og når det ikke skal brukes, hvordan håndtere dette med uro i klassen, når skal vi legge vekk alle disse hjelpemidlene, og hvordan skal vi regulere det å være på Internett hele tiden. Vi må ha forskning på dette, vi må utdanne alle lærerstudentene som går på utdanningsinstitusjonene, og vi må ha etter- og videreutdanning. Personvern er nevnt. Utstyr og læremidler må oppdateres kontinuerlig, det holder ikke at når vi har kjøpt pc-er til alle, er vi i mål. Det gjelder ikke.

Så må vi ha en diskusjon rundt rollefordeling. Hva skal sentrale myndigheter gjøre, hva skal den enkelte skole bestemme, og hvilken rolle skal læremiddelprodusentene, forlagene, produktutviklerne ha? Det må også opp til diskusjon.

Mette Hanekamhaug (FrP) [18:21:12]: Først av alt ønsker jeg å takke representanten Yrvin for å velge å ta opp dette temaet i Stortinget. Digital kompetanse er en av de grunnleggende ferdighetene som vi må sørge for at dagens skoleelever får god opplæring i og kunnskap om. Norge er et av de landene i verden som bruker mest IKT i hverdagen, og da sier det seg selv at kompetanse på dette området er avgjørende for at også alle skal kunne fungere i den hverdagen.

Vi er nok alle enig i alle de positive effektene man kan få av bruken av dette i skolen og alle de fordelene dette gir i læringsmiljøet, særlig med tanke på muligheten for å tilpasse opplæringen til både de svake elevene som kan få ekstra hjelp, og de faglig sterke elevene som kan gjøre framskritt raskere, uten at det går ut over undervisningen for de andre.

Jeg ønsker også å benytte anledningen til å ta opp tre utfordringer ved bruk av IKT i hverdagen, som jeg håper vi kan drøfte videre, som statsråden kan ta med seg videre i behandlingen av dette, og som ikke har vært oppe tidligere. Det første er utfordringen i forhold til dagens oppfatning av begrepet «klasserom». Det er ikke noe negativt, men det at du mister den sosiale samhandlingen mellom elevene, er en effekt vi ikke kan ignorere. Vi vet at læring ikke bare foregår i konsentrerte og organiserte former, men læring foregår også uoffisielt, på uorganiserte læringsplattformer. Vi ser jo f.eks. i prosjektet med Oslo Cancer Cluster viktigheten av å etablere læringsplattformer der både den formelle og den uformelle læringen kan finne sted. Utfordringen med økt bruk av digitale læremidler kan være at man mister litt av den plattformen. Hvordan skal man fortsette å ha denne samtidig som man implementerer økt bruk av digital kompetanse og digitale virkemidler i utdanningen?

Et annet moment jeg vil understreke, er behovet for ytterligere kompetanse på dette området. Vi vet at gjennomsnittsalderen på dagens lærere er ganske høy, og veldig mange av dem tok lærerutdanningen sin på den tiden da digital kompetanse, IKT og bruk av disse virkemidlene faktisk ikke var en del av lærerutdanningen i det hele tatt. Det er av avgjørende betydning at lærernes kompetanse på dette området heves fordi man i dag har flere eksempler på at elevene faktisk kan mer om bruken av disse verktøyene enn det læreren kan. Det er litt alvorlig, og det er noe man må ta med seg videre med tanke på å satse på videre- og etterutdanning av de lærerne som faktisk skal bruke dette i undervisningen. Da er det viktig å ha fokus på det at selve målet ikke er økt bruk av digitale virkemidler, men hvordan dette kan gi bedre læring for elevene.

Det siste jeg ønsker å ta opp, som en særlig appell til statsråden, er et problem knyttet til dette som ikke er tatt opp, og som gjelder lov om universell utforming. Universell utforming av digitale læringsplattformer i skolen er unntatt fra loven fordi det er et område som ikke har allmenn tilgang. Det gjør at f.eks. blinde og svaksynte elever eller deres foresatte ikke har tilgang til, eller klarer å benytte seg av, læringsplattformer som itslearning eller Fronter eller andre, og dermed blir utestengt fra en stor del av disse digitale læringsplattformene og læringshverdagen. Så dette er et moment jeg håper statsråden kan ta med seg videre framover på den måten at man kanskje legger det inn som bestillingskriterium for læringsplattformer til skolen, at det skal være et kriterium at også universell utforming skal gjelde disse områdene.

Elisabeth Aspaker (H) [18:25:19]: Takk til interpellanten for å ta opp et aktuelt tema om hvordan norsk skole best mulig skal ruste elevene i møte med et snart gjennomdigitalisert samfunn, og hvordan vi skal få til god og bedre læring.

På utgangsdøren på Flytoget står advarselen «Mind the gap». Jeg tror at vi kan sette opp den samme advarselen på dette området – «Mind the gap» – for IKT Monitor 2012 er en ny påminnelse om at kunnskapene på det digitale området er til dels sterkt varierende i norsk skole, og det samme er bruken av digitale verktøy i skolen. Vi observerer et digitalt skille i elevflokken, og vi observerer et digitalt skille i lærerbefolkningen – det ene er kanskje et produkt av det andre.

IKT-Norge har pekt på at Norge, i motsetning til Danmark, mangler en nasjonal strategi for IKT i skolen. En sånn strategi har Høyre faktisk etterlyst flere ganger, for vi mener at det er noe som er politikk her, selv om Senter for IKT i utdanningen har en viktig oppgave i å være gjennomfører på dette området. La det være helt klart: Norske lærere har utvilsomt et behov for kompetanseheving. Om ambisjonen er at skolen skal bidra til å utviske digitale forskjeller, kommer vi ikke utenom at vi må satse på lærerne. Vi kan ikke lenger basere oss på ildsjeler på den enkelte skole. Dette er en type basiskompetanse alle lærere må besitte, for digital kompetanse og digitale ferdigheter skal jo gjennomsyre alle fag i skolen.

Som interpellanten understreker, er digitale ferdigheter grunnleggende ferdigheter på linje med bl.a. lesing, skriving og regning. Her har Norge gjennom Kunnskapsløftet faktisk vært et foregangsland. Men det holder ikke med kompetansemål om digitale ferdigheter. Spørsmålet er jo hvordan kompetansemålene realiseres i klasserommet. Elevene skal tilegne seg, behandle, produsere og bearbeide digitalt materiale, og like viktig: Elevene skal utvikle digital dømmekraft som gjør det mulig å kommunisere digitalt på en god og trygg måte.

Skolen har utvilsomt et stort potensial for bedre tilpasset opplæring. På dette området kan nettopp IKT og digitale verktøy spille en nøkkelrolle for å motivere elever til større arbeidsinnsats, og for å tilpasse opplæringen bedre til den enkelte elevs forutsetninger. Et eksempel på dette kan være norskutviklede Kikora matematikkprogram som tilbyr nivådifferensierte oppgaver, som gir elevene fortløpende tilbakemeldinger og faktisk hint underveis der de regner feil sånn at de kan komme tilbake på rett spor. Det krever jo at vi har digitalt kompetente lærere som kan følge elevene i sånne læringsprosesser og sørge for at vi får til god undervisning.

Jeg har også hatt gleden av å besøke teknologilinjen ved Hundsund ungdomsskole, og jeg har sett hvordan elever som jobber med Ny GIV, har tatt ny teknologi i bruk. I begge tilfeller har vi opplevd elever som får tett faglig oppfølging og tilbakemelding digitalt, noe elevene selv opplever som både positivt og meningsfylt.

Tromsø kommune har nå en plan klar for hvordan digitale ferdigheter og digital kompetanse skal undervises i Tromsø-skolen fra 1.–10. årstrinn. Denne felles planen for Tromsø-skolen tas i bruk fra nyttår, og det betyr at uansett hvilken Tromsø-skole en elev starter på, vil opplæringen i digitale ferdigheter være den samme. Kommunen har også sikret Feide-pålogging for alle sine elever og lærere, og kjøper lisenser til skolen på kommunenivå, sånn at IKT-satsingen blir en fellesnevner tvers igjennom kommunen.

For å unngå en forsøksskole på IKT-området mener Høyre at det er behov for en nasjonal strategi. Vi trenger en nasjonal strategi for hvordan vi skal bygge tilstrekkelig digital kompetanse i lærerkorpset. Vi trenger en nasjonal strategi for hva slags IKT-infrastruktur skolen bør ha. Vi trenger en IKT-strategi for hvordan vi kan sikre effektiv og sikker pålogging for elever og lærere. Vi trenger en nasjonal strategi for hvordan vi skal videreutvikle pedagogikken i klasserommet og skolen sånn at vi får effekt av de digitale verktøyene vi nå tar i bruk, og vi trenger en nasjonal politikk for å stimulere til økt bruk av digitale læringsressurser. Her kan jeg vise til at f. eks. Oslo kommune nå har pålagt skolene sine at en viss prosentandel av de læremidler man kjøper, skal være digitale læremidler, nettopp for å sikre at skolen tar det i bruk, og at lærerne lærer seg å bruke det.

Jeg vil utfordre regjeringen til å tenke igjennom dette på nytt, om det ikke er slik at det faktisk er behov også for en overordnet nasjonal politikk på dette området for å sikre at vi får en skole som går mest mulig i takt når det gjelder dette.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [18:30:39]: Digital kompetanse er, som mange har sagt, en av fem grunnleggende ferdigheter i grunnskolen og videregående opplæring. Skolens læreplaner stiller derfor også krav om at IKT skal brukes i alle fag på alle trinn, og dermed av alle lærere. Men for at disse målsettingene skal manifestere seg i faktisk kunnskap hos elevene, er det, som interpellanten tar opp, nødvendig at bruk av IKT ikke bare er forankret hos elever og lærere, men også hos skoleledere, skoleeiere og foreldre.

For noen år siden, da bruk av «data» skulle introduseres i undervisningen, var det særlig investeringer i utstyr og antall elever per maskin som var temaet. Fortsatt er dekningsgrad og oppgradering av maskinvare et tema dersom vi skal nå målene våre.

Senter for IKT i utdanningen utfører, som mange har vært inne på, Monitor-kartleggingen for å undersøke den «digitale tilstanden» i skolen. Undersøkelsen er landsdekkende og baserer seg på et utvalg av skoleledere, lærere og elever på 7. trinn, 9. trinn og videregående skole trinn 2, altså Vg2.

Blant skolelederne viser det seg at IKT har høg faglig prioritet, men at det likevel ikke satses nok på oppdatert utstyr, særlig i grunnskolen. Monitor viser at halvparten av skolelederne i grunnskolen mener at skolen har tilgang til nok IKT-ressurser, mens det samme tallet for skoleledere på videregående trinn er 78 pst.

De videregående skolene prioriterer i større grad ressurser til digitale læremidler sammenlignet med skoleledere i grunnskolen og synes å ha en mer helhetlig og omfattende satsing på IKT hvis vi sammenligner.

Lærerne er positive til å bruke datamaskiner i undervisningen, men undersøkelsen viser store variasjoner mellom skoleslagene og fagene når det gjelder lærernes datamaskinbruk. Lærerne på videregående skole svarer at de bruker datamaskin på skolen i vesentlig større grad enn grunnskolelærerne. Undersøkelsen sier derimot ikke noe om læringsutbyttet eller læringseffekten av bruk av IKT i de ulike fagene.

Elevene på de utvalgte trinnene i undersøkelsen bruker i stor grad datamaskiner i læringsarbeidet, men det er som sagt store forskjeller mellom grunnskole og videregående skole.

Det er også forskjeller mellom fagene når det gjelder bruk av datamaskin. En stor andel elever på videregående skole bruker data ukentlig eller oftere i fagene norsk, engelsk og samfunnsfag, mens det er en lavere andel elever på 7. og 9. trinn som bruker datamaskin ukentlig eller oftere i disse tre fagene.

Elever og lærere opplever at kvaliteten på skolens datamaskiner ikke er egnet til alle typer fag og oppgaver. Maskinene fungerer bra til mindre maskinkrevende aktiviteter som skriving, men er ofte for trege når det kommer til programvare med film og bilder, bilderedigering og bruk av Internett.

Dersom bruken av IKT skal gi en merverdi utover det mer tradisjonelle læremidler representerer, er det absolutt et poeng at utstyr og programvare er oppdatert og tilgjengelig. Det samme gjelder oppdatering av lærere som skal bruke IKT som et effektivt verktøy. I dag hører vi ulike historier om hvordan IKT fungerer i undervisningssituasjonen. Det gir store muligheter, slik som kunnskapsministeren viste eksempler på, men jeg er neppe den eneste som har fått tilbakemeldinger på bruk av sosiale medier i undervisningssituasjonen og at det kan forstyrre undervisningen. Sosiale media og tilgjengelighet til enhver tid krever at læreren har god kompetanse og evne til å bruke IKT som verktøy når hun skal, ta den ut av bruk når det passer, og også ta i bruk sosiale medier som verktøy i undervisningssituasjonen når det passer.

Bruk av IKT i undervisningen er kommet for å bli. Det er derfor viktig at vi har godt utstyr tilgjengelig, og at lærerne har god kompetanse for å nyttiggjøre seg effektene av dette verktøyet og utvikle mulighetene videre.

Senterpartiet har tidligere tatt til orde for å se på effektene av læringsutbyttet knyttet til bruk av IKT i skolen. Jeg mener vi fortsatt ikke har god nok oversikt over dette. Hva fungerer bra, og hva er det som ikke fungerer så bra? Jeg håper Senter for IKT i utdanningen vil gå nærmere inn i disse problemstillingene i tida framover, slik at vi får best mulig bruk av IKT, med de utrolige mulighetene det gir for elevene.

Så blir det spennende å følge med på hvordan universitets- og høgskolesektoren vil følge opp denne bølgen som vil komme nedenfra, fra grunnskolen. Senest i dag tidlig kunne vi høre på radio at NTNU nå legger ut sine forelesninger på nett, men de understreker at dette muligens fører til større behov for diskusjon i grupper i etterkant. Hvordan de bruker tida i høgskolesektoren, kan endre seg fra slik det er i dag.

Aksel Hagen (SV) [18:35:48]: Jeg er IKT-frelst og fikk plutselig beskjed om å si det fra denne talerstol, sjøl om jeg ikke tilhører den riktige komiteen. Slik sett syns jeg også det er veldig flott det som her blir sagt av både statsråd og komitémedlemmer.

For det første legger komiteen veldig stor vekt på at dette er en grunnleggende ferdighet og har vært det lenge, og slik sett er det viktig å utvikle det og foredle det. For det andre er denne satsinga her også for meg et typisk eksempel på det skolen også skal være god på, nemlig læring for livet, for framtida. Den er kommunikativ, og det kommunikative er så til de grader elektronisk. Så dette er ikke bare et bidrag til å foredle og legge vekt på dette med en grunnleggende ferdighet, men det er absolutt å ta vare på skolens samfunnsmandat, læring for livet.

Tilleggspoeng som har vært framme i debatten her, er at det gir en genuin mulighet til å bli bedre på tilpasset undervisning. Det gir også en veldig god mulighet til å bryte ned skiller mellom fag. Noen av oss var på Andøya, på romforskningssenteret der, og der fikk vi gode eksempler på hvordan en mikser rock og realfag og det kunstneriske på en veldig god og spennende måte. Dermed vil en også bidra til å få til en bedre kobling mellom skole og samfunn, for samfunnet er mer og mer digitalt. Da må skolen også følge med på den utviklinga, og jeg tror at det er lettere å møtes nettopp ved at en har utviklet denne teknologien.

Et tilleggspoeng som ikke minst er viktig i skolefylket Oppland – og jeg tror Oppland har vært for dårlig på det området så langt – er å se på om ikke den nye teknologien kan bidra til at vi kan opprettholde en mer desentralisert skolestruktur enn det vi klarer på den ordinære måten, for å si det slik. Hvis vi ser på livslang læring og voksnes læring, ser en mer og mer at en bygger opp en infrastruktur som spiller på at folk kan få undervisning der de bor, og der de jobber rundt omkring i landet vårt. Kanskje vi i noe større grad kunne tenke på den måten også innenfor grunnskolen, og ikke minst videregående skole, slik at vi kunne opprettholde en desentralisert struktur med i utgangspunktet små enheter, men som allikevel fungerer på en slik måte at både eleven og læreren kan føle at en tilhører et større fellesskap, noe det også er store positive verdier knyttet til. For små elevmiljøer og for små læremiljøer er ikke bra, og vil mer og mer bli en negativ faktor framover, tror jeg. Men nettopp her er det lettere å bygge opp større miljøer.

Så slik sett, ære være den som setter dette på dagsordenen. Det er ikke enkelt, for det er veldig lett å skjønne at særlig lærere fort kan føle at en ikke er kompetent nok til å gjøre en god jobb inn i denne nye tida. Men da får en gjøre noe med det.

Karin Yrvin (A) [18:39:27]: Først til Elisabeth Aspaker, som tegner et bilde av at en er litt bekymret over tilstanden i skolen. Man skal alltid diskutere det som man kan gjøre noe med, men man må også ha som utgangspunkt at det gjøres utrolig mye bra. Hun henviser til Monitor-undersøkelser på IKT, som viser at situasjonen er gjennomgående god i videregående skoler. Man har tilnærmet 1:1-utstyr, og man har gode lærere. Dette skyldes en bevisst satsing fra statsråden og regjeringen de siste fire–fem årene, så det må jo være utgangspunktet for debatten.

Jeg synes det Aksel Hagen tar opp om koblingen mellom skolen og samfunnet, er utrolig interessant. Man kan jo tenke seg hvor unaturlig det egentlig er for barn i dag å begynne på skolen, komme til et skolesystem når du har hatt IKT rundt deg under hele oppveksten: lydbøker, spill, interaktivitet, sosialt samvær med andre barn med datamaskiner og tv. Egentlig handler det om at skolen skal henge med på det som barna allerede er en del av.

Til Mette Hanekamhaug: Jeg tror ikke at det at man får IKT og vender klasserommet fører til mindre sosialt samvær. Jeg tror det kommer til å føre til mer, fordi det kommer til å være såpass interessante forelesninger, såpass mye interessant å se og såpass mye man kan gjøre sammen at det ikke vil være naturlig å sitte alene og oppleve det omvendte klasserom. Du vil heller ikke sitte alene og finne løsningene i det omvendte klasserom. Du vil også kunne ha evalueringen og det du lærer, og når du kommer tilbake til skolen, vil du fortsatt kunne jobbe sammen. Så jeg ser egentlig bare mulighetene ved det, og man kan se til f.eks. spillverdenen for å se hvordan det kan løses.

Marianne Aasen tok opp hvor viktig det er å ha IKT for læringens skyld, og det er jeg helt enig i.

Det med ytterligere kompetanse hos lærerne har også blitt tatt opp. Jeg har også tro på de eldre lærerne. Selv om de ikke har vokst opp i det digitale samfunnet, er det utrolig mange nysgjerrige mennesker, som med påfyll kan gjøre en like god jobb som dem som har vokst opp i dataalderen eller IKT-verdenen.

Jeg synes statsråden bør høre på det som sies om universell utforming, for det er faktisk et veldig godt poeng fra Hanekamhaug, at noen skal være unntatt og andre skal være en del av det.

Tingelstad Wøien tok opp bl.a. den viktige rollen til skoleledere i grunnskolen. Det er det også viktig å ta med seg, sammen med det andre hun tok opp for best mulig bruk av IKT.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:42:26]: Jeg tror at altfor mange tilnærmer seg denne debatten som om IKT bare er en annen måte å bruke bøker, penn og papir på, og ikke ser de mulighetene som ligger der for å jobbe helt annerledes på mange områder. Hvis man f.eks. frykter at et omvendt klasserom betyr at man treffes mindre og har mindre kontakt med foreleserne sine og andre studenter, mener jeg at man har misforstått helt. Å tenke det omvendte klasserom, den måten å lære på, er jo de store auditoriene med mange hundre studenter som ikke snakker sammen, men som opplever det samme. De kan for så vidt godt sitte hver for seg og oppleve akkurat det, men så kan de bruke ressursene og møteplassene i fellesskap, gjennom aktivt å gå gjennom noe av det stoffet man har fått tilgang til.

Når det gjelder interaktiv læring, spill osv., tror jeg også at vi kan se for oss noen muligheter som går langt utover bruken av IKT med den tilnærming at det bare erstatter noen av bøkene, skriveplatene og blyantene vi allerede bruker.

Vi skal ikke avskrive mennesker over 50 år. Min erfaring, både fra Twitter og Facebook, er at der er det 50-åringer i hopetall, med stor grad av nysgjerrighet. De er langt mer sosiale etter Twitter og Facebook enn de var før, hvis de, selvfølgelig, bruker det med måte.

Vi skal – som representanten Yrvin var inne på – være godt fornøyd med hvor godt rustet vi er på videregående nivå, men vi skal være mye mer ambisiøse når det gjelder barneskolen og ungdomstrinnet. En veldig viktig del av den opprustningen vi gjør av ungdomstrinnet nå, måter å arbeide på, må nettopp dreie seg om å utvide horisonten for å ta i bruk mer IKT. Den måten vi nå legger opp til, f.eks. i matematikk, går nettopp på det poenget som Aksel Hagen var inne på – nemlig at elever som trenger noen spesielle faglige utfordringer, kan få dem der de er, i det miljøet de er, og ikke trenger å bevege seg fysisk fra en ungdomsskole til en videregående skole. Det gir kjempemuligheter.

De ambisjonene vi har når det gjelder barn med minoritetsbakgrunn, som kanskje har et morsmål som ikke veldig mange har, kan oppfylles ved at det gis muligheter til å holde det ved like eller utvikle det over Internett. Det gir også muligheter til å samle elever fra mange steder i landet, som da kan beholde og utvikle kompetansen sin, f.eks. i språk. Her finnes det enormt mange muligheter.

Det viktigste er at vi alle sammen tar ansvar der vi er. Lærerne må ta ansvar, lærerutdannerne må ta ansvar, IKT-senteret har ansvar, regjeringen har ansvar, Stortinget har et ansvar, og på alle disse feltene må vi bare sørge for at vi får samarbeidet godt videre.

Presidenten: Dermed er sak nr. 8 ferdigbehandlet.