Dagrun Eriksen (KrF) [13:48:00]: Dette er en interpellasjon som jeg er glad for at vi skal få diskutere i dag. Den berører flere viktige områder. Den berører familiepolitikk, likestillingspolitikk og sosialpolitikk i tillegg til utdanningspolitikk.
Det er ikke første gangen jeg reiser denne problemstillingen. Jeg har tidligere, både gjennom et eget representantforslag og i forbindelse med andre saker, løftet de utfordringene som studenter med barn møter. Det er heller ikke sånn at regjeringen har vært uvirksom på dette området. Tidligere statsråd for høyere utdanning og forskning, Tora Aasland, fulgte opp flere av våre forslag, og det fortjener regjeringen honnør for.
Likevel er vi ikke i mål. Det er fortsatt hindringer i veien for at vi skal nå målet om at studenter skal kunne kombinere rollen som student og forelder på en best mulig måte. Jeg håper at vi gjennom denne debatten skal kunne komme ett skritt nærmere. Mitt hovedmål er at studenter som blir gravide, må sikres praktisk og økonomisk støtte slik at de både får mulighet til å fullføre svangerskapet og ha en mest mulig normal progresjon i studiene.
Samfunnet gir motstridende signaler når det gjelder kvinner og graviditet. Det er en forventning om at kvinner skal kunne få barn tidlig, men samtidig legger ordningene opp til det stikk motsatte. Heldigvis er det nå mange flere kvinner som tar høyere utdanning. Flere kvinner tar lange utdanningsløp, noe som tilsier at de må kunne ha muligheten til å få barn mens de ennå studerer. Enslige mødre må ha en reell rett til å ta den utdanningen de selv ønsker.
Det trengs bedre tilrettelegging for studentfamilier for å få mer likestilling mellom mannlige og kvinnelige studenter. Derfor bør det også gis rett til pappapermisjon for studenter, for også studerende pappaer ønsker og har behov for nærvær med sitt barn.
I Soria Moria II har regjeringen stadfestet at de vil styrke finansieringen for studenter med barn. Foreløpig har ikke regjeringen gjort noen store grep for å bedre økonomien til studenter som har barn. Det er flere økonomiske forhold som gjør situasjonen vanskelig.
Arbeidstakere som får foreldrepenger fra Nav, har i dag krav på 47 uker permisjon med 100 pst. dekning. Foreldrestipend i Lånekassen gis derimot bare i 44 uker, noe som er tre uker mindre. Her burde det vært et likeverdig tilbud. Vi mener det er en selvfølge at barn av studentforeldre også skal ha rett på tid sammen med sine foreldre.
I dag er det ikke mulig for studenter med barn å motta foreldrestipend fra Lånekassen om ektefellen eller samboeren mottar foreldrepenger fra Nav. Dersom far skal få foreldrestipend, kan ikke mor ha mottatt foreldrepenger fra Nav samme semester, og omvendt.
Det er her viktig å presisere at foreldrestipendet kun er en fullstipendiering, og derfor ikke er noen reell endring eller bedring av økonomien til den enkelte i gjeldende periode. Det fullstipendieringen fører til, er at studenten ikke skal behøve å få økt lån for perioder i studietiden hvor hun eller han ikke har mulighet til å avlegge studiepoeng.
Jeg mener vi må innføre bedre studiefinansieringsordninger for studenter i foreldrepermisjon, bl.a. gjennom å gi studenter som får barn, rett til en overgangsstønad uten at stipendet blir gjort om til lån.
En stor utfordring som mange av de studentene jeg har snakket med, påpeker, er den såkalte 6-månedersregelen. For å ha rett på foreldrestipend i Lånekassen må studenten ha rett til støtte fra Lånekassen i de siste seks månedene før fødsel. Grunnlaget for regelen er at en skal unngå muligheten for å melde seg opp som student bare for å få foreldrestipend fra Lånekassen.
Det krever en særskilt god familieplanlegging dersom man ikke skal risikere å bli rammet av denne regelen. Jeg mener det bør vurderes om regelen kan gjøres mildere gjennom å senke kravet til tre måneder i stedet for seks. På denne måten hindrer vi at ordningen misbrukes, samtidig som studentene i større grad vil sikres den nødvendige økonomiske støtten.
Personer som får barn etter endt studium og før de har opparbeidet seg seks måneders opptjening i arbeidslivet, får ikke støtte fra Lånekassen siden de ikke er studenter lenger, og de får heller ikke foreldrepenger fra Nav fordi de ikke har jobbet lenge nok. Disse mottar i dag kun engangsstønad, og kan søke om sosialstønad.
Foreldrestipend gis i dag i opp til 44 uker, og en student som har avsluttet sin utdanning, beholder sin studentstatus fram til neste semester begynner. Men studenter som får barn etter siste eksamen, men før studentstatusen opphører, får derfor i dag foreldrestipend bare fram til 14. august, men ikke lenger.
Det må sikres bedre ordninger i overgangen mellom studium og arbeid. Studenter bør ha rett på fullt foreldrestipend så lenge de hadde studentstatus da foreldrestipendet først ble innvilget. Studenter som får barn etter siste eksamen, men før 14. august, bør motta foreldrestipend i fulle 44 uker. Studenter som har termin etter 14. august, bør dekkes av Nav på lik linje med arbeidstakere med full opptjening.
Jeg mener også at det bør innføres andre og bedre studiefinansieringsordninger, som bl.a. å innføre tolv måneders studiestøtte for foreldre med barn. Et annet tiltak har Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett. Et økt skattefradrag per barn som utbetales kontant til dem som ikke betaler skatt, ville også vært en hjelp til denne gruppen. Samtidig ville en økning av engangsstøtten, som Kristelig Folkeparti gjør i sitt alternative budsjett, en dobling, også ha vært med på å hjelpe denne gruppens økonomi. Det kan være vanskelig å skulle ha en deltidsjobb eller sommerjobb som gir nok inntekt i sommermånedene, da også mange barnehager er stengt. Også barn av studentforeldre har rett til å ha sommerferie sammen med foreldrene sine. Jeg vil også legge til at familiepolitisk begrunnede skattefradragsordninger bør vi vurdere å målrette i sterkere grad mot en-inntektshusholdninger med svak økonomi.
Og dessuten: Ved barns sykdom eller egen sykdom er støtteordningene dårlig tilrettelagt for studenter. I dag må studenter enten være helt friske og motta stipend og låneordninger under normale forutsetninger, eller være sykemeldt på heltid og motta sykestipend.
Vi har i en periode hatt unntak fra denne regelen, men det er et unntak som burde vært gjort permanent. Muligheten for å få gradert sykemelding åpner for at en kan ta de studiepoengene som familie- og helsesituasjonen ville ha tillatt.
Det ligger også et stort ansvar på studiestedene for å få til gode ordninger. Studenter med barn som skal ut i obligatorisk praksis, vil i sterkere grad ha behov for særskilt tilrettelegging for å få praksisplass nær hjemstedet. Studenter med barn som skal ut i obligatorisk praksis, må prioriteres i køen for å få praksisplass nær hjemstedet. Krav til obligatorisk oppmøte samt at undervisningen skal foregå sent på ettermiddag eller kveldstid, gjør det vanskelig for studenter med barn å oppfylle kravene. Her kan studiestedene bli mye bedre til å tilrettelegge.
Det må også vises større fleksibilitet i overgangen mellom studier og foreldrepermisjon, både for studentmødre og studentfedre. Det er sånn at termindatoen sjelden følger studieåret og semesterinndelingene, og det er vanskelig for en studentforelder å komme tilbake til studiet midt i et semester. Dette krever igjen fleksibilitet og tilrettelegging fra studiestedets side.
Et hovedinntrykk i helse- og trivselsundersøkelsen blant studenter i Trondheim fra 2007 er at studenter skal være aktive. La meg få med det som et siste punkt: Studenter skal være med på studentkvelder, de skal gå på konserter og generelt delta i det kulturelle og sosiale som skjer i samfunnet. Dette er aktiviteter som krever bruk av penger, og man får inntrykk av hvilken betydning det å være sosialt aktiv student har, i og med at dette ser ut til å være noe studenter prioriterer.
Studenter sier at de i dag må ha en deltidsjobb for å ha råd til å være sosialt aktive. Studenter med barn har verken tid eller råd til å være med på viktige sosiale sammenkomster for studenter. Som KrF-er mener jeg også det at må være økonomisk mulig for foreldre med barn å være heltidsstudenter – å kunne være ordentlige studenter og delta i sosiale aktiviteter.
Statsråd Kristin Halvorsen [13:57:52]: Regjeringen mener det er viktig at alle foreldre og barn har mulighet til å være sammen. Det gjelder for dem som er i jobb, og det gjelder for dem som er studenter. Fremdeles er det kanskje sånn at studenttilværelsen er litt mer fleksibel enn arbeidslivet er. Jeg synes kanskje at interpellanten Dagrun Eriksen også kunne tatt med at det faktisk fins noen fordeler ved å ha barn mens man er student. I hvert fall når det tilrettelegges, er det mulig å gjøre ting fleksibelt og nettopp klare å tilpasse livet som student til også det å ha ansvar for barn. Det kan være vanskeligere å få et arbeidsliv med f.eks. striktere arbeidstider til å gå i hop.
Dette var bare en liten visitt innom de lyse sider av livet!
Regjeringen ønsker selvfølgelig å styrke det som er tilbudet til studenter med barn. Vi har gjort en del, men jeg er enig med interpellanten i at det er mer igjen, særlig når det gjelder å få ulike ordninger til å passe sammen og få fleksibilitet til å kunne fullføre studier, selv om kanskje ikke alt har gått akkurat sånn som en hadde planlagt det. Vi har nevnt gruppen studenter med barn spesielt i Soria Moria II, og vi har gjort en del endringer, men det gjenstår, som jeg har sagt, fremdeles arbeid på dette området.
Det fins flere særordninger for studenter med barn i dagens utdanningsstøtteordning. Studenter som får barn under utdanningen, får foreldrestipend, som har mange likheter med foreldrepengeordningen i arbeidslivet. Dette er en ordning der all utdanningsstøtte gis som stipend i ca. ett år etter fødselen. Studentforeldre har full frihet til å fordele denne perioden mellom seg. Studenter med barn har også rett til forsørgerstipend i tillegg til vanlig utdanningsstøtte.
Regjeringen har, som jeg har vært inne på, gjennomført noen forbedringer, og til nå har vi vært opptatt av å gjøre endringer for dem av studentforeldrene som har særskilte behov. Vi har bl.a. utvidet perioden med rett til foreldrestipend og hevet aldersgrensen for rett til sykestipend når barna blir syke. Det er også i statsbudsjettet for 2013 foreslått to mindre tiltak for studenter med barn. Disse forslagene er viktige for dem som er berørt, selv om det ikke omfatter så mange i antall.
Studenter med barn har i dag, på lik linje med alle studenter, muligheten til å få gradert sykestipend dersom de blir 50 pst. sykmeldt eller mer. Ordningen med gradert sykestipend ble innført som en midlertidig ordning høsten 2011, som følge av terrorangrepene 22. juli 2011, og den gjelder for alle studenter. Det er foreslått å videreføre ordningen ut kalenderåret 2013.
Studenter med barn er en stor gruppe med ulike behov for tilpasninger. Studentforeldre kan f.eks. ha behov for mer støtte fordi de har forsørgeransvar for flere enn seg selv. Et generelt løft som gir mer til alle, koster selvfølgelig mer over statsbudsjettet og er ikke alltid like treffsikkert. Det er viktig når nye tiltak diskuteres at man holder det – hva skal man si – generelle, universelle, opp mot det mer målrettede, slik at studenter med ulike behov og ulik økonomi kan bære det å få barn mens de studerer. Nettopp dette må være med i diskusjonen.
Jeg vil understreke at jeg selvfølgelig er opptatt av å lytte til det studentorganisasjonene og studentforeldrene kommer med av innspill, og jeg vil se nærmere på de sakene som representanten Dagrun Eriksen har understreket i denne interpellasjonen, og på andre eksempler jeg får, for å se hvordan vi kan gjøre dette bedre.
Utdanningsstøtten må også ses i sammenheng med andre velferdsgoder for studenter med barn – som billigere studentbarnehager, studentboliger og studentrabatter. Videre gjelder også andre støtteordninger som ikke ligger under Kunnskapsdepartementets ansvarsområde, men som også studentene har tilgang til, f.eks. engangsstønad i forbindelse med fødsel – som interpellanten var inne på – og barnetrygd, barnebidrag, kontantstøtte og overgangsstønad for enslige forsørgere.
Regjeringen er opptatt av å sikre studentene tydelige rettigheter og endret derfor i 2008 universitets- og høyskoleloven § 4–5 første ledd for å sikre like rettigheter for alle studenter som får barn i studietiden. Bestemmelsen gir alle studenter rett til permisjon fra studiene under svangerskapet og til omsorg for barn. Videre er det presisert i loven at studenten fortsatt har status som student ved institusjonen mens han er hjemme i permisjon, og han har også rett til å gjenoppta sine studier på tilsvarende nivå som før permisjonen. Dette har vært veldig viktig når det gjelder hvordan institusjonene innretter seg. Bestemmelsen gir også departementet hjemmel til å gi en forskrift om regler for utsatt eksamen ved fødsel, og departementet er kjent med at enkelte institusjoner allerede har lokale regler for dette. Gjennom loven er universiteter og høyskoler pliktige til å legge til rette for at studenter som er i permisjon, kan gjenoppta sine studier så raskt som mulig etter fødselen. I 2008 ble det også gjort endringer i forskrift om studentsamskipnader, slik at studenter i fødselspermisjon kan velge å betale semesteravgift, noe som gir tilgang på studentsamskipnadens mange velferdstilbud også i permisjonstiden.
Fleksibilitet i studiene er viktig for studenter med barn som ikke har mulighet til å tilbringe full tid på et studiested. Mange norske høyere utdanningsinstitusjoner tilbyr allerede i dag fleksible studietilbud, f.eks. nettstøttede samlingsbaserte tilbud. I tillegg gjør den utbredte bruken av digitale læringsplattformer at studenter har tilgang på læringsressurser og kan bidra i diskusjoner på nett – uten å være til stede på studiestedet. For å gjøre en større del av det som tilbys av høyere utdanning i Norge mer tilgjengelig og fleksibelt, ble full utrulling av eCampus-programmet iverksatt fra 2012. Programmet er utviklet for å gjøre eksisterende utdanningstilbud og læringsressurser tilgjengelige i stor skala.
Representanten Dagrun Eriksen tar også opp problemstillinger når det gjelder de studiene der det er obligatorisk – en plikt – å delta i praksisperioder. Dette er av de henvendelsene jeg kan få når det gjelder studenter som har ansvar for barn, for både kan det være praksis ved ulike arbeidssteder, og det kan være ulike arbeidstider, så det kan være ganske krevende å få det til i kombinasjon med omsorg for mindre barn. Det er en problemstilling jeg mener at utdanningsinstitusjonene bør være mer oppmerksomme på enn man har vært til i dag, og vise fleksibilitet med hensyn til hvordan man tilrettelegger for at småbarnsforeldre – kanskje særlig enslige forsørgere blant studentene – kan få tilrettelagte tilbud som gjør at de kan fullføre en utdanning. Ofte er dette også utdanningsområder der det er veldig stort behov for arbeidskraft, så når det gjelder dette, vil dere være mange som tjener på en større grad av fleksibilitet.
Jeg tar med meg eksemplene – særlig der man ser at det er ulike støtteordninger som i en periode ikke treffer for studenter. Vi har flere eksempler på perioder da studenter kan være i et slags sårbart mellomfelt på dette området. Jeg skal se nærmere på hva vi kan gjøre med dette. Disse forholdene som her tas opp, er selvfølgelig også et budsjettspørsmål. I tillegg er jeg opptatt av et perspektiv som representanten Dagrun Eriksen har, nemlig at det er ikke alt i livet vi klarer å detaljstyre helt ned til siste dato. Vi må ha løsninger som gjør det mulig å håndtere gode nyheter på et litt uplanlagt tidspunkt. Det er mitt inntrykk at man er mye flinkere til det nå enn man var tidligere. Der man har vært flinke til å tilrettelegge for studenter som har barn, har de også noen fordeler i forhold til dem som er helt nyutdannet og skal jobbe seg inn i et nytt arbeidsmiljø, og som i tillegg har utsatt tanken på å få barn til da. Så for meg er det viktig at vi klarer å få dette til passe godt sammen, og at alle gledelige nyheter skal være gledelige også i de praktiske detaljer.
Dagrun Eriksen (KrF) [14:07:18]: Jeg vil takke statsråden for svaret.
Jeg tror diskusjoner som dette – der vi får lov til å se de forskjellige ordningene, se hullene og diskutere oss litt sammen til hvor det er vi må sette inn støtet – kan føre til noe bra. Hvis denne statsråden tar utfordringen like godt som sin forgjenger Tora Aasland, har jeg også håp om at vi vil se resultater – ikke bare gode ønsker – når det gjelder dette.
La meg ta opp et poeng som jeg ikke tok opp i min innledning, og som heller ikke statsråden berørte, nemlig forholdet til barnehager. Barnehagene lå tidligere under Familiedepartementet, mens studentbarnehagene fikk et ekstra tilskudd fra Kunnskapsdepartementet. Etter at barnehageforliket kom og man senket foreldrebetalingen i de ordinære barnehagene, så Kunnskapsdepartementet ikke like stort behov for å beholde det ekstra tilskuddet man hadde til studentbarnehagene. Vi har i tillegg nå lagt barnehagene inn i kommunerammene. Da ser man at en del av de studentbarnehagene som har overlevd, og som samskipnadene har hatt ansvaret for, har fått økonomiske utfordringer med å kunne fortsette det spesielle tilbudet som studentbarnehagene har. SiO har f.eks. sett seg nødt til å legge ned 95 barnehageplasser. Dette er ganske alvorlig for de studentene som er avhengig av det tilbudet som studentbarnehagene gir, for studentbarnehagene er annerledes enn andre barnehager. De tar hensyn til studentforeldrenes særskilte situasjon, med tilbud om kvelds- og lørdagsbarnehage til alle studenter som har barn i barnehagealder, uavhengig av om barnet har sitt ordinære dagtilbud i en studentbarnehage. Tilbudet skal sikre at studenter kan delta i kollokviegrupper, studere i eksamensperioder og få praksis, som kan være forskjellig. Barnehagene gir også eksamensgaranti ved å gi tilbud om at syke barn blir ivaretatt i barnehagen eller i hjemmet i eksamensperioder og på eksamensdagene. Barnehagene legger også til rette for nettverksbygging mellom studentfamilier med små barn, noe som kan være avgjørende nettopp i den perioden. Det legges til rette for sosiale sammenkomster på ettermiddags- og kveldstid, der det er ansatte i barnehagene til stede som kan være sammen med barna.
Jeg tror det er ganske avgjørende at vi får til et fleksibelt barnehagetilbud. Derfor har jeg lyst til å utfordre statsråden på om det er tanker og refleksjoner i Kunnskapsdepartementet om å gjeninnføre et spesielt tilskudd til studentbarnehagene. Nå er jo barnehagene flyttet over til Kunnskapsdepartementet, så man har kanskje en større mulighet til å kunne se den sammenhengen. Det tror jeg hadde vært en god hjelp. Samskipnadene har ofte tatt dette opp med komiteen. Jeg tror det hadde gitt en ekstra hjelp til studentforeldrene.
Statsråd Kristin Halvorsen [14:10:43]: Nå skrev jeg så blekket sprutet. Det er fordi det er veldig lenge siden jeg har hørt en Kristelig Folkeparti-representant som har lovprist kveldsåpne barnehager – og med den grad av fleksibilitet man kan kreve i litt ulike livsfaser. Det synes jeg er veldig interessant. I andre sammenhenger hvor jeg diskuterer barnehager med representanter fra Kristelig Folkeparti, ses det nærmest på som en vederstyggelighet at barn skal ha et tilbud i barnehagen på kvelden.
Det representanten Dagrun Eriksen nå tar opp, er nettopp at man i perioder kan ha noen behov hvor et tilbud fra barnehagen kan være den beste støtten for foreldrene, og ikke minst for barna som da er i et miljø hvor de er kjent.
De problemstillingene som representanten Dagrun Eriksen tar opp nå, har jeg selvfølgelig også hørt fra studentsamskipnadene. Det er riktig at siden det generelle barnehagetilbudet har blitt mye bedre og mye rimeligere, har noe av behovet for en egen støtteordning for studentbarnehager blitt mindre.
Jeg skal ta denne diskusjonen med samskipnadene også, for vi har jo dialog om mange utfordringer som dreier seg om velferdstilbud til studenter, og forhøre meg litt om hvordan utviklingen i studentbarnehagene er, og hva slags fleksibilitet de kan tilby innenfor de rammene de har. Så kan jeg heller på et senere tidspunkt komme tilbake til hvordan vi i tilfelle kan følge opp dette.
En av utfordringene vi da fort kommer i, er at også andre yrkesgrupper gjerne vil ha den typen tilrettelegging – man kan vel ikke kalle studentene en yrkesgruppe, men dog – og har gode begrunnelser for det. Da bør kanskje Kristelig Folkeparti i mellomtiden rydde litt opp i hva de egentlig mener om kveldsåpne barnehager. Det kan jo ikke være sånn at det er et fantastisk godt kvalitetstilbud til studenter, men et overgrep mot barn som f.eks. har foreldre som jobber på Gardermoen eller andre steder i skift.
Vi har vært innom mange viktige forslag, og hver for seg koster ikke de nødvendigvis all verden. Her dreier det seg om å se litt hvordan man kan gå igjennom de støtteordningene som finnes.
Jeg registrerer at med unntak av studentbarnehagene, ligger det heller ikke konkrete forslag inne i Kristelig Folkepartis alternative budsjett til dette. Her tror jeg faktisk at posisjonen og opposisjonen må samarbeide litt om å få dette tema på dagsordenen for å sørge for at vi hele veien kan gjøre forbedringer.
Karin Yrvin (A) [14:13:48]: Jeg skal snakke litt overordnet, for dette handler om en helhetlig familiepolitikk.
Først: Barn er en gave og noen små mirakler, og jeg mener at det er statens oppgave å legge til rette for at familiene får de barna de ønsker seg. Det er statens oppgave å legge til rette slik at dårlig økonomi og dårlige rammebetingelser i livet ikke er et hinder for å få barn. Dette gjøres med gode permisjonsordninger og full barnehagedekning, med ordninger som gjør at det går an å ha familie og samtidig ha andre oppgaver, som arbeid og studier. At denne politikken virker i Norge, er det ingen tvil om. Antall barnefødsler i Norge ligger godt over tall fra Sør-Europa, hvor særlig kvinner må velge mellom arbeid, studier og familie. Vi må være villige til å foreta endringer der det er behov for det. I dag sier veldig mange kvinner: Jeg vil først ha fast jobb, og så vil jeg gjerne ha barn. Derfor utsetter kanskje for noen det å stifte familie litt for lenge – lenger enn de ønsker.
Det er viktig å legge til rette for at man kan få barn i studietiden, først og fremst fordi barn og familie er et gode i seg selv, men også fordi samfunnet trenger hvert eneste barn. Det tilsier den demografiske utviklingen. Det blir flere og flere eldre i dette landet. Der det rundt 1970 var fire yrkesaktive bak hver pensjonist, vil det i 2030 være om lag to. Det påvirker generasjonsregnskapet. Det er samfunnets liv: Det går ut på at vi får fra staten når vi er unge, at vi betaler inn til fellesskapet når vi har sterk rygg og kan arbeide, og at vi får igjen når vi blir seniorer. Dette regnskapet må gå i hop. Skal vi finansiere velferdssamfunnet for våre barn i framtiden, bør vi ha flere barn samtidig som vi håndterer arbeidsinnvandring på en klok måte og har politikk som gir arbeid til alle.
Høyresiden har et annet syn på tilrettelegging for familien. De vrir midlene fra gode ordninger i fellesskapet til løsninger som ikke garanterer for familiens muligheter til å ha barn – eksempelvis ved dyrere barnehager, som var en del av den forrige regjeringens politikk.
Høyresiden kaller dette nye ideer og valgfrihet. Men det høyresiden ikke sier, er at det ligger ingen valgfrihet i det å ikke ha et fellesskap som sikrer familien. Har man for dyre barnehageplasser, har man ikke noe å velge mellom.
Det er synd at Kristelig Folkeparti har valgt å ikke støtte et regjeringsalternativ som i det store sikrer familien, men støtter ideer om gamle løsninger. Jeg lurer på hva Kristelig Folkeparti kan garantere i familiepolitikken – herunder for studenter – i en løsning med en ny regjering.
Statsråden har på en fin måte redegjort for de løsninger som vil bidra til at flere kan få barn i studietiden. Jeg gjentar ikke dem. Løsningene er bra og sikrer valgfrihet for en gruppe mennesker som ønsker å velge en annen vei enn det vi ser på som den tradisjonelle, eller vanlige, når det gjelder det å stifte familie. Samtidig nevner hun at det gjenstår arbeid, og jeg synes det særlig er tiden med barna det gjenstår arbeid med – at familien skal få tid sammen.
Ved at vi har endret den generelle familiepolitikken, blir vi troverdige i det vi nå sier vi vil gjøre for studentene.
Mette Hanekamhaug (FrP) [14:17:27]: Først og fremst ønsker jeg å takke interpellanten for å ta opp denne problemstillingen. Dette er et tema som er utrolig viktig og som berører mange tusen studenter i dag. Studietilbøyeligheten i landet er stadig økende, og over halvparten av befolkningen tar høyere utdanning. Denne veksten i antall studenter kommer ikke bare på grunn av at det er flere som går ut av videregående, og som ønsker å studere. Stadig flere voksne, og andre grupper, ønsker å ta videre- og etterutdanning, fylle på utdanningen eller ta annen utdanning som de ikke har fått mulighet til tidligere.
Denne trenden gjør at den typiske studenten ikke lenger er 19-åringen som kommer rett fra skolebenken, men det er også veldig mange kvinner i alle aldre – kvinner og menn, selvfølgelig – også med barn, eller i en helt annen livssituasjon enn det man kanskje var vant til tradisjonelt sett. Det gjør også at man må se på regelverk og lovverket, på hvordan disse studentene blir ivaretatt, og hvordan man kan tilpasse utdanningsmulighetene og utdanningssituasjonen til også disse gruppene.
Vi ser at rundt 20 pst. av studentene i dag har barn, og enda flere får barn helt mot slutten eller rett etter endt studietid. Derfor er det viktig å se på hvordan man kan tilrettelegge for disse.
I regjeringserklæringen Soria Moria II tok regjeringa til orde for at de ønsket å bedre forholdene for denne gruppen. Men man ser at på disse tre årene har det ikke akkurat blitt gjort omfattende dugnadsarbeid for å nå denne målsettingen. For all del: Jeg er den første til å innrømme at jeg er veldig glad for at regjeringa ikke oppfyller alle sine løfter fra Soria Moria, men akkurat på dette området skulle man ønske at det var blitt gjort litt mer.
Debatten om frafall i videregående utdanning bør også gjelde frafall i høyere utdanning, som også representerer samfunnsøkonomiske utfordringer, og som man ved å tilrettelegge studiehverdagen for de 20 prosentene med barn, kunne hjulpet.
Som representanten Eriksen tar opp, er det veldig mye som blir sett på som litt for rigid og for lite fleksibelt i disse ordningene i dag. Man må se på hvordan man kan ordne det.
Samtidig vil jeg også si at jeg er veldig enig i det kunnskapsministeren sa om at studentene ofte har en like fleksibel, og kanskje i mange tilfeller også mer fleksibel, hverdag enn mange i andre arbeidssituasjoner. Så det er også et positivt perspektiv at det i dag er mulig å få barn under studietiden, og jeg synes det er viktig å formidle det til studentene, men selvfølgelig kan man se på hvordan man kan tilrettelegge bedre for disse. Et poeng som jeg synes er veldig viktig, er at man får en likebehandling når det gjelder antall uker man får være i permisjon, som representanten Eriksen er inne på, altså 47 uker. Og det er forunderlig å høre bl.a. representanten Yrvin legge så stor vekt på hvor utrolig viktig det er for samfunnet å legge til rette for at kvinner skal få barn, samtidig som man ønsker å opprettholde den forskjellsbehandlingen der studentene får mye mindre permisjon enn andre. Så jeg skulle gjerne likt å vite hva argumentasjonen for å opprettholde den forskjellsbehandlingen faktisk er.
Samtidig bør man kunne se på en ordning med økt studiestøtte i tolv måneder for studenter med småbarn, fordi de har mye mindre mulighet til f.eks. å jobbe i ferien slik andre studenter har, eller i første omgang se om man kan utvide til elleve måneders studiestøtte. Alle regjeringspartiene sier at de ønsker elleve måneders studiestøtte, men de har på forunderlig vis har klart å forhandle bort dette momentet seg i mellom i regjeringserklæringen. Kanskje kunne elleve måneders studiestøtte for alle vært et første skritt på veien i hvert fall – det kunne også hjulpet småbarnsfamiliene – før man eventuelt utvidet til tolv måneders studiestøtte.
Et siste moment som er veldig viktig, og som representanten Eriksen tar opp, er dette med seksmånedersregelen, nemlig de som blir gravide mot slutten av studiene, og som føder innen seks måneder før de eventuelt har klart å opparbeide rett til permisjonspenger fra Nav. Det er ikke alltid like lett å planlegge når man skal bli gravid. Jeg synes det bare er positivt at en student faktisk velger å få barnet, men da må man også tilrettelegge for at det er økonomiske ordninger – enten gjennom Nav eller andre – som gjør at disse ikke ender opp med langt dårligere økonomi, eller mindre pengestøtte i den tiden. Jeg tror ikke det å utvide støttetiden fra Lånekassen er veien å gå. Er man ferdig som student, så er man det. Men man kan se på ordninger i Nav som kan ivareta denne yrkesgruppen spesifikt.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:22:35]: Jeg har først lyst til å takke interpellanten for muligheten til å diskutere en viktig problemstilling: jenter, lang utdanning, familie og unger. Interpellasjonen handler etter mitt syn ikke kun om det rent utdanningspolitiske, men tar også opp viktige problemstillinger knyttet til familiepolitikk og framtidig nærings- og arbeidslivspolitikk.
En stadig større andel av norske ungdommer tar høyere utdanning. Jentene står ikke tilbake for guttene og utgjør i dag majoriteten blant studentene innen høyere utdanning. Det er også blitt langt vanligere å ta langvarige utdanninger, også for jenter.
En slik utvikling er ønsket og hilst velkommen. Norge trenger kompetanse og godt utdannet arbeidskraft. Velferdssamfunnet vårt er avhengig av at både kvinner og menn er med på å dra lasset med å skape verdier gjennom deltakelse i arbeidslivet. Ja, kvinners deltakelse i arbeidslivet er faktisk en av årsakene til at vi kan holde oss med et velferdssamfunn som det vi ser i dag.
Samtidig har dette gitt oss nye utfordringer. Dagens unge venter ofte med å få unger til utdanningen er helt ferdig, og de har etablert seg i yrkeslivet. For en del unge byr dette på problemer når man har tenkt å danne familie og få unger. Gjennomsnittlig alder for førstegangsfødsel i Oslo har vært på rundt 30 år. Til sammenligning er gjennomsnittlig alder for alle fødende omtrent det samme for hele landet sett under ett. Samtidig sier man at det er best, biologisk sett, å få unger når man er tidlig i tjueårene. Blant kvinner mener majoriteten at det er best å få barn i 25–29-årsalderen.
Utfordringen er at det ikke er alle som er ferdige med studiene sine da, og de har heller ikke klart å etablere seg i yrkeslivet. Det er avgjørende for landet vårt at ungdom velger å ta utdanning, og at de ikke bruker altfor mange år på å gjøre den ferdig. Norge er avhengig av en positiv folketallsutvikling for å holde velferdsstaten oppe.
Senterpartiet er opptatt av at familiepolitikken må legge til rette slik at det fødes unger her i landet. Jeg deler også interpellantens synspunkt på at vi må støtte bedre opp om dem som velger å få unger mens de er studenter, eller som velger å ta utdanning etter at de har etablert familie.
Sjøl om enkelte tiltak er gjort, mener jeg dette er et område der vi fortsatt har mye å gjøre for å gi en mer reell mulighet til å få barn selv om man studerer. Jeg tror det er viktig å se videre på hvordan stipendene fungerer, sjøl om foreldrestipendet ble utvidet i 2009, og det er gjort justeringer i innretningen. Vi må også se nærmere på behovet for å endre på forsørgerstipendet, og på hvordan vi kan få til en bedre harmonisering av ordningene slik at de utfyller hverandre. Jeg synes det kunnskapsministeren har sagt i den sammenheng så langt, er veldig bra.
Så tar interpellanten også opp behovet for mer fleksibilitet i studiene. Sjøl om den digitale hverdagen gir mer fleksibilitet i utdanningen i dag, har vi fortsatt et stykke igjen å gå for å tilrettelegge for mer fleksibilitet i studiene. Her deler både sentrale myndigheter og universitets- og høgskolesektoren et ansvar for å legge forholdene bedre til rette.
Interpellanten tar opp viktige problemstillinger som altså berører både familiepolitikk, studentpolitikk og økonomisk politikk. Vi mener det ville være bra for landet vårt på mer enn én måte om flere så muligheten for å få barn i noe lavere alder enn i dag. Da må vi sammen finne gode løsninger som muliggjør dette.
Trine Skei Grande (V) [14:26:27]: Jeg vil begynne med å takke Kristelig Folkeparti for deres utrettelige innsats på dette feltet, og for at de aldri gir opp. Jeg tenker nesten at disse vil jeg være på lag med.
Det er et veldig viktig tema som Kristelig Folkeparti har tatt opp mange ganger. Jeg mener det er viktig ut fra to perspektiver: Det ene er at en baby ikke skal være i veien, og det andre er at når en baby er på vei, skal man ikke være bekymret.
Til det første: Vi må i dag ha et utdanningssystem som er så fleksibelt at folk kan gå inn og ut av det i løpet av en yrkeskarriere. Det betyr at mange som har kommet langt i sin familieetablering, må kunne innrømme at de har lyst til å begynne igjen på utdanninga si. Det er ett viktig perspektiv her.
Det andre er at man skal alltid kunne være glad for at en baby er på vei, sjøl om man ikke har planlagt det, eller om man bare har lyst til å få den veldig tidlig. Vi har kommet langt med likestilling på mange områder i Norge, men vi er ikke i mål. En av moralene fra omverdenen som vi ennå må nedkjempe, er at alt dette liksom skal skje i en bestemt rekkefølge. Hvis det ikke skjer i den bestemte rekkefølgen som vi tenkte da vi laget lovene, så passer ikke folk inn i firkantene. Jeg er liberaler, og jeg liker egentlig best folk som ikke passer inn i firkantene. Det er mange ting man må gjøre her, som interpellanten har dratt fram, både innenfor barnehagene og innenfor støtteordningene vi har. Så synes jeg vi skal huske at dette ikke bare gjelder mammaer som plutselig oppdager dette, men det gjelder også pappaer som plutselig blir pappaer midt i utdanningsløpet sitt.
Hvis jeg hadde vært interpellanten, hadde nok jeg vært litt frustrert over at statsråden stadig vekk når Kristelig Folkeparti tar opp dette, og når andre av oss har tatt opp dette, skal «se på det». Av og til blir man lei av å se på noe, men dette blir statsråden aldri lei av å se på. NSO har en rekke ganger tatt opp dette med å tette gapet mellom studieliv og yrkesliv. Det verste som kan skje en gruppe, er å falle mellom to stoler, eller å falle mellom to departementer, og her virker det som det ene departementet ikke helt klarer å snakke med det andre. Her burde man ha satt seg ned ved samme bord og sagt hvilke intensjoner man hadde for å skjære igjennom og lage ordninger som hjelper alle. Det staten skal være glad for, det er alle babyer som ønskes velkommen, uansett når de kommer i livet. Da må vi legge støtteordningene sånn til rette at det faktisk blir lik behandling, og at man ikke får en følelse av at det er en underliggende moral om at man ikke har gjort tingene i riktig rekkefølge. Vi har kjempet mot mange slike underliggende moraler i likestillingskampen i det norske samfunnet fra tidenes morgen. Dette er en av de underliggende moralene som er igjen å nedkjempe, nemlig at vi skal bestemme i hvilken rekkefølge ting skal skje i folks liv.
Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.
Svein Harberg (H) [14:30:17]: Det kunne være fristende å bemerke at nå var det behov for likestilling andre veien. Det var på tide med en mann på talerstolen i denne debatten. Nå er det jo sånn at vi taler på vegne av våre partigrupper, så vi får trøste oss med det.
Også jeg har lyst til å takke interpellanten for at denne viktige saken igjen kommer opp, og at det følges opp, for det er riktig som det er sagt, at mye har blitt justert, men det gjenstår en del ting. Jeg synes det er underlig at studenter som gruppe, som er del av et velferdssystem, plutselig sakker bakut. Det forteller oss at vi ikke har gode nok ordninger for å ivareta dem som er inne i de systemene vi har. Her har det altså skjedd endringer i velferdsgodene, som studentene har vært en del av, men de har ikke fulgt med på endringene. Det bekymrer meg, for da blir det sånn at vi må ta det opp som sak hver gang for at det skal følges opp.
Representanten Eriksens mange og innviklede eksempler, men riktig oppsummert, tydeliggjør hva dette dreier seg om. Det er små, rigide, ofte bagatellmessige bestemmelser som skaper problemet, og jeg er helt sikker på at det er ingen av oss som har ønsket at den problematiseringen skal være der. Da er det viktig at vi griper fatt i det, og igjen, da er det viktig at vi har systemer som gjør at vi oppdager det, og gjør noe med det.
Det som kanskje er mest forunderlig, er at når vi nå etter hvert får på plass systemer som gjør det enklere å ha fleksible ordninger, greier vi ikke å henge med. Det å lage fleksible ordninger for folk i forskjellige situasjoner er i hvert fall teknisk svært mulig i dag. I dette tilfellet må en kunne si at alle de tingene som er påpekt, ville utløse en vinn-vinn-situasjon, for dette dreier seg ja, om barna som trenger å ha trygghet for en tilstedeværelse av foreldre, og ja, det gjelder mødrene, og det gjelder fedrene, men det gjelder også samfunnet. Foreldre med små barn er en viktig gruppe for oss i samfunnet, de er en viktig gruppe også blant studentene, og alt tyder på at det vil være en økende gruppe. Når studietilbøyeligheten øker, og flere og flere går på etter- og videreutdanning etter å ha etablert seg, vil ikke denne problemstillingen bli mindre, men større. Da blir gjennomføring av studier viktige for den gruppen, og da må vi ha alle incentiver på plass for at det skal gå greit.
Jeg håper virkelig at statsråden vil gå nøye igjennom alle de eksemplene som Eriksen gikk igjennom, og se hvordan en kan gripe fatt i det. Jeg vil love at i hvert fall vi skal gjøre vårt for å støtte opp om at disse endringene kan skje. Jeg oppfatter at det ofte er snakk om små justeringer. Forutsigbarhet i ordninger og justeringer i de samme ordningene i tråd med samfunnet for øvrig må være et mål for denne gruppen. Det er viktig at en god familiepolitikk ikke ekskluderer, men inkluderer familier med studerende foreldre.
Dagrun Eriksen (KrF) [14:34:17]: La meg takke for at vi har hatt denne debatten. Jeg har også lyst til å gi honnør til studentorganisasjonen NSO, Samskipnadsrådet og ikke minst til den jentegjengen som har samlet seg på Velferdstinget i Oslo og laget gruppe av studenter med barn. Jeg er ikke sikker på om de vil gi en så stor honnør til den muligheten for fleksibilitet som er blitt framhevet i salen her i dag fra flere av talerne, for det er ganske utfordrende.
Svein Harberg sa i sitt innlegg at jeg brukte «mange og innviklede eksempler». Ja, og vi skal bare prøve å sette oss inn i det, uten at vår økonomiske situasjon og studieprogresjon avhenger av det, så da kan en tenke seg hvor kavete dette kan være for studentforeldre i studietiden.
Jeg må vel si at jeg er litt sjokkert over statsrådens begrepsbruk i forbindelse med Kristelig Folkeparti og studentbarnehager. Hvis man ikke har fått med seg at Kristelig Folkeparti har hatt tilskudd inne til studentbarnehager i våre alternative budsjetter under hele denne regjeringens periode, tilsier det at man ikke har brukt tid på å lese andres alternative budsjetter. Diskusjonen som har vært oppe i det siste, har handlet om nattåpne barnehager. Det er en vesentlig forskjell i forhold til kveldsåpne, og der har man også snakket om en makstid. Men det jeg kanskje reagerte mest på hos statsråden, var at hun hevdet at Kristelig Folkeparti brukte et begrep som «overgrep» i denne sammenheng. Det mener jeg er et altfor alvorlig ord å bruke i en litt lettvinn retorikk. Vi mener studentbarnehager er gode, det har vi vist i alle våre alternative budsjetter, så la meg komme med den refsen.
Så utfordret Trine Skei Grande, at en må bli lei av at folk skal «se på» ting. Sist resulterte dette i handling, og jeg har alltid et håp – et utrettelig håp – om at slike ting som dette skal resultere i handling. Hvis ikke vil jeg love at om ikke jeg blir i denne salen, kommer det til å være andre KrF-ere som kommer til å mase om denne saken.
Det jeg tror er det viktigste som er kommet fram av dette, er mulighetene for at en regjering nå ser på overgangene mellom regelverkene, noe jeg opplevde at statsråden var veldig positiv til. Det tror jeg hadde vært med og hjulpet for å få en trygghet inn i dette. Særlig det å se på seksmånedersregelen, noe som ble framhevet også av representanten Hanekamhaug, hadde vært veldig bra.
Så det er mye igjen å gjøre på dette området. Jeg kommer til å bli lei meg hvis dette bare blir en «se på»-sak. Det gir ikke «peeng» i kassa, heller ikke trygghet i det som skal være en god tid for studentforeldre.
Statsråd Kristin Halvorsen [14:37:35]: I min kommentar om studentbarnehager er det mulig at jeg ble revet noe med, og det er fordi jeg var på en debatt om barnehager bl.a. med en representant fra Kristelig Folkeparti på Høgskolen i Oslo og Akershus i går kveld, der nettopp spørsmålet om kveldsbarnehager og nattbarnehager var oppe. Jeg tror ikke jeg går noe videre på det nå, men bare oppfordrer til å sortere argumentene litt, for det som kan være gode velferdstilbud for småbarnsforeldre som er studenter, kan ha en lignende begrunnelse for andre yrkesgrupper også. Det er barns beste som skal gjelde over alt i forhold til barnehagetilbudet.
Ja, det er riktig at Kristelig Folkeparti har et engasjement i dette, men jeg tror at noe av dette engasjementet også skyldes representanten Dagrun Eriksen og hennes eget personlige engasjement for studenter med barn. Det er også viktig å framheve, for enkeltindivider kan påvirke den profilen og det engasjementet som et parti har, og i denne saken har Dagrun Eriksen personlig vært viktig.
Så har jeg bare lyst til å si at det er ikke bare regjeringen som har sagt «se på» i denne saken. Når jeg ser igjennom de alternative statsbudsjettene, finner jeg økt tilskudd til studentbarnehager, mest hos Kristelig Folkeparti, litt hos Venstre, men jeg finner ikke de konkrete forslagene, som jo ikke bare er å se på regelverket, men som faktisk har bevilgningsmessig betydning også, over statsbudsjettet. Så det er en oppfordring til alle de partiene som i dag har vist engasjement og interesse rundt situasjonen for studenter med barn, at det må faktisk følges opp med helt konkrete forslag. Da handler det ikke bare om å se på noen regelverk opp mot hverandre, det handler også om å være villig til å bevilge de pengene som skal til for å justere det. Det er ikke de største kravene vi blir stilt overfor, men dette er en gruppe som ikke nødvendigvis har all verdens tid til å drive politisk påvirkningsarbeid i tillegg til å være studenter og småbarnsforeldre, selv om Norsk studentorganisasjon fører deres sak.
Jeg skal gå igjennom eksemplene som har kommet opp her, både det som dreier seg om de direkte økonomiske støtteordningene og studiestedenes evne og vilje til å legge til rette for praktiske løsninger. Det er kanskje særlig det rundt de studiene som krever en praksisperiode, som vi kan understreke er viktig.
Jeg vil gjerne takke representanten Dagrun Eriksen og de andre deltakerne for en viktig debatt.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.