André Oktay Dahl (H) [14:07:20]: Samfunnet stiller, og bør stille, store krav til norsk politi. Norsk politi har veldig mange oppgaver: forvaltningsmessige gjøremål, sivile gjøremål, ordenstjeneste, etterforskning, trafikktjeneste, forebygging, beredskapsansvar etc.

Nær sagt alle ønsker et mer synlig politi. Da vi behandlet politirollemeldingen i 2006, var vi alle opptatt av at norsk politi skal vær nært, tilgjengelig og preget av god ledelse. Den gang understreket flere at politiets evne til å handle også var et spørsmål om å gi politiet ressurser, utstyr og metoder som matcher samfunns- og kriminalitetsutviklingen. Kampen mot organisert kriminalitet, barneporno, overgrep mot barn via nettet, hvitvasking av utbytte fra kriminelle handlinger og ikke minst terror setter høye krav til et kompetent politi.

Siden 2006 har det skjedd mye. Vi opplever nyere former for kriminalitet, samtidig som vi opplever at nye grupper mennesker begår tradisjonelle typer kriminalitet fordi grensene våre er åpne, og folk beveger seg naturlig nok til et rikt land som Norge. Vi har hatt flere runder med debatt om behovet for sivilt ansatte. Utviklingen har gått i den retning at politietaten gradvis har blitt mer åpen for å inkludere sivilt ansatte og andre yrkesgrupper. Det har ikke gått fort, og har til dels vært motivert av at nød lærer naken kvinne å spinne og den forrige finanskrisen. Vi mangler fortsatt en nasjonal strategi for økt bruk av sivilt ansatte i politietaten. Jeg håper vi får noen klare konklusjoner med resultatreform.

Vi er som sagt alle opptatt av at norsk politi skal være nært og tilgjengelig. Spørsmålet er om folk heller føler at politiet til dels er fjernt og utilgjengelig. Tillitsbarometeret til norsk politi er fortsatt høyt, men i motsetning til hvordan det er i helsesektoren, hvor de som rent faktisk har møtt helsevesenet, er mer positive enn dem som ikke har møtt helsevesenet, er situasjonen motsatt når det gjelder politiet. Det viser ganske nylige undersøkelser. Folk som rent faktisk har forholdt seg til politiet, har et mindre positivt inntrykk enn dem som ikke har det.

En del av dette baserer seg vel på en følelse av at politiet ikke har tid til dem, og at politiets tid brukes på ting som ikke berører det som folk nødvendigvis mener bør være politiets kjerneoppgave. Det trengs å skisseres et nytt kart for norsk politi, men da ikke bare på distriktsstruktur. Å tenke på tall for politidistrikter før vi har blitt enige om hva norsk politi skal gjøre, er å begynne i feil ende og bare flytte på bokser. Vi trenger først en debatt og avklaring om hvilke oppgaver og mål politiet – og kun politiet – skal ha med sikte på å redusere disse, for deretter å stille spørsmål om det innenfor politietaten er slik at flere yrkesgrupper enn politiutdannede skal jobbe med visse ting. I bunn og grunn må det ligge en dyp respekt og erkjennelse av selve politifaget, samtidig som vi må stille oss spørsmålet: Er dette en oppgave hvor det er fornuftig bruk av ressurser å bruke en person med treårig politihøyskoleutdanning, eller burde dette vært gjort av andre? I noen tilfeller trenger man mye mer spisskompetanse, i andre mindre. Får man nødvendigvis de beste etterforskerne ved å satse på en politimann med lang fartstid, eller kan man få bedre etterforskere ved at folk med annen utdanning får en kortere tilleggsutdanning? Og: Er det fornuftig at gryteferdige saker fra f.eks. Nav eller skatteetaten henlegges på den måten de gjøres i dag, hvor det egentlig ikke er så mye arbeid igjen å gjøre, men på grunn av ressurssituasjonen kan ikke politiet som etat prioritere dem og sette ballen i mål.

For oss i Høyre er det et paradoks å se at man i PST så vel som i Kripos nesten ikke har debatt om at veldig mange der ikke har politiutdanning, mens det til relativt nylig nesten var utenkelig ellers i Politi-Norge. Man kan se at det i norsk politi er oppgaver som utelukkende gjøres av folk med politibakgrunn, uten at dette nødvendigvis er krav i verken lov eller forskrift. Det eksemplifiseres i rapporten jeg viser til, med svar fra enkelte politimestre som legger til grunn at politifaglig utdanning forutsettes for å kunne etterforske – noe man kan sette spørsmålstegn ved. For man må jo stille spørsmålet: Hvorfor er det greit å bruke spesialetterforskere uten politiutdanning på tunge, kompliserte saker, mens man forutsetter politihøyskole til mindre alvorlig kriminalitet? Noen politidistrikt legger til grunn at det kreves politihøyskole for å være operatør på operasjonssentralen, andre ikke. Da bør vi diskutere om politifaglig kompetanse bør konsentreres noe mer til der det er et reelt krav, og spørsmålet er om noen av ulikhetene mellom politidistriktene handler om holdning og kultur, og ikke nødvendigvis bare er faktabasert kunnskap om kompetansebehovet i etaten. Kanskje finner man rett og slett ikke de beste kandidatene til en stilling blant dem med politiutdanning, heller. Kanskje er det slik at de som utsteder pass og reisedokumenter, er best kvalifisert til å kontrollere de samme dokumentene på grensen. Det er god grunn til å spørre hvorfor det er så store forskjeller mellom politidistriktene. Er det kultur, eller er det mangel på kunnskap? Uansett bør ingen av delene stå i veien for en god kompetanse- og ressursutnyttelse.

Det er i det perspektivet jeg synes NTLs rapport er et veldig interessant innspill. Hvilke oppgaver innenfor politiets gjøremål må gjøres av politiutdannede og hvilke ikke, er et spørsmål enhver politileder bør stille seg. De bør også ha tanker om mulige sekundæroppgaver samt klar strategi for tilstrekkelig opplæring og tildeling av begrenset politimyndighet der det er naturlig. Det er ikke spesielt radikale innspill som kommer, og mye av det som rapporten tar opp, gjøres en del steder, men det skjer i veldig varierende grad i ulike politidistrikter fordi POD ennå ikke har utviklet en klar, sentral strategi for økt og bedre bruk av sivilt ansatte, som Høyre har foreslått tidligere.

For å unngå misforståelser fra noen i salen her: Høyre tar ikke umiddelbart alle forslagene over bordet, og man bør ikke bruke sivilt ansatte utelukkende for å saldere budsjetter, men for å skape et bedre politi. Det er samtidig viktig at vi ikke gjør noe vi er veldig gode på i Norge, nemlig å sette i gang profesjonskamper. Men jeg er overbevist om at vi ganske fort kunne ha gjennomført flere av disse forslagene, hvis vi ikke hadde utsatt resultatreformen. Vi får behandlet det senere, og da håper jeg det kommer klare konklusjoner og noen signaler, som Høyre har foreslått. Det hadde vært en styrke for politiet som etter Gjørv-kommisjonens rapport nå er i en situasjon hvor de, om mulig, er enda hardere presset enn før. Og for å være sikker på at ikke visse rød-grønne representanter som f.eks. representanten Chaudhry eller andre skulle antyde noe, er det ikke aktuelt for Høyre å overlate noe som handler om bruk av makt, til andre enn politiet. Det er en offentlig kjerneoppgave. Vårt mål er et politi som er nært og tilgjengelig, og som ikke bare er det i politiske festtaler, men også i virkeligheten.

I det arbeidet må vi også stille spørsmål om hvorfor så få vil lede norsk politi. Det virker som om det er litt uattraktivt å lede, når bare to–tre personer søker om å bli henholdsvis politimester eller politidirektør. Vi skal ikke komme med bastante konklusjoner, men det kan jo kanskje si noe om kulturen for ledelse, nytenkning og hva det tiltrekker av folk, uten å kritisere noen som er sittende politimestre med navn. Men det er ikke lett å styrke ledelseskulturer hvis man nesten ikke har folk som vil bli ledere. Mismatchen mellom folk som søker på å bli politimestre, og de som har lyst til å bli vanlig politi – for å si det slik – polititjenestemann, er veldig forskjellig. Da må vi stille oss spørsmålet: Hva er det med politietaten som gjør det? Verdsetter man kompetanse på en skikkelig måte? Og ikke minst: Belønner man gode ledere skikkelig?

Da avslutter jeg interpellasjonen med et spørsmål til statsråden: Hvilke av tiltakene som skisseres i rapporten, vil statsråden på kort eller lengre sikt kunne bidra til å gjennomføre, og når kan eventuelt Stortinget se at flere politidistrikter enn i dag har en klar strategi for økt og bedre bruk av kompetent personell, uavhengig av om de har politifaglig eller annen yrkesmessig bakgrunn?

Statsråd Grete Faremo [14:17:12]: Innledningsvis vil jeg få gjøre det helt klart at regjeringen har stor respekt for det arbeidet og den innsatsen som gjøres av alle ansatte i politietaten som har annen bakgrunn enn politifaglig utdanning. Vi har stor nytte av den brede kompetansen de ulike profesjonene i etaten bidrar med – både fordi en rekke av etatens oppgaver krever en annen kompetanse enn den man kan tilegne seg på Politihøgskolen, og fordi vi i dag har færre utdannede polititjenestepersoner enn oppgavene tilsier.

Alle medarbeidere i etaten bidrar sammen til å oppfylle politiets mål, enten de har utdannelse fra Politihøgskolen, eller de har annen fagkompetanse. Betegnelsen «sivilt ansatte» er etter mitt syn misvisende. Den er negativt definert som alle ansatte som ikke har politiutdannelse. I noen tilfeller omtales påtalejuristene som sivilt ansatte, og andre ganger holdes de i en egen kategori. Det man da kunne omtale som restgruppen, omfatter alt fra revisorer i Økokrim via administrativt støttepersonale og høyt utdannede IKT-eksperter, til medarbeidere som utfører forvaltningsoppgaver. Dette er en stor og viktig gruppe med meget ulik bakgrunn og forskjellige oppgaver. Jeg finner det derfor lite formålstjenlig med en todeling mellom polititjenestemenn og sivilt ansatte.

Jeg leser NTLs rapport Et moderne politi som et nyttig bidrag i debatten om den nødvendige koblingen mellom oppgavetilfang og kompetanse i etaten. Det er viktig at denne debatten føres kontinuerlig, både sentralt og i politidistrikt og på lensmannskontor og politistasjoner.

Politiet har et svært bredt oppgavespekter, både innenfor de såkalte kjerneoppgavene som orden og etterforskning og innenfor forebyggende tjeneste, og i forvaltningsoppgaver, redning og beredskap og den sivile rettspleie på grunnplanet. De senere års utvikling mot en stadig større bredde av profesjoner innenfor etaten er nødvendig for å løse alle oppgavene på best mulig måte. Etter mitt syn er det også en fordel både for arbeidsmiljøet og for oppgaveløsningen at en arbeidsstyrke ikke er homogent sammensatt. Det bør være bredde med hensyn til både utdannelse, erfaring, kjønn, alder og etnisitet. Jeg mener at bredde i bakgrunn og utdanning er særlig viktig i en etat som har så varierte oppgaver og vide fullmakter som politiet.

Prinsippene for mål- og resultatstyring gjelder også for politietaten. Det innebærer at de enkelte ledere har ansvar for måloppnåelsen, og at overordnet nivå i minst mulig grad skal detaljstyre tiltak og virkemidler for hvordan målene nås. Den enkelte virksomhetsleder skal legge en strategi for å nå målene, og benytte de virkemidler som står til rådighet. For politiet er selvsagt medarbeiderne den viktigste ressursen for å nå målene. Den enkelte politimester må innenfor sitt budsjett ansette medarbeidere som har den kompetansen som skal til for å løse oppgavene med best mulig kvalitet, og så utnytte denne ressursen best mulig ved sin ledelse og styring.

Lederne må likevel i noen grad forholde seg til sentrale føringer og felles besluttede løsninger. Det er viktig at vi har ett politi i landet, slik at vi har forutsigbarhet og felles løsninger på områder der det gir økt effektivitet og fellesskap. Politidirektoratet har gjennom flere år arbeidet med bemannings- og kompetansespørsmål for å sikre at hele politiet arbeider strategisk og målrettet med utnyttelse av de samlede personalressursene og med sin personalplanlegging. Disse planene må omfatte alle ansatte, ikke bare enkelte faggrupper. Det er derfor ikke aktuelt å utarbeide en egen strategi for økt bruk av såkalt sivilt ansatte eller andre kategorier ansatte. Kompetansesammensetningen må ses som en helhet for å kunne oppfylle etatens mål.

Ettersom det i flere år har vært mindre tilgang på politiutdannede enn det behovet tilsier, har regjeringen utvidet studenttallet på Politihøgskolen. Våren 2013 kommer det første kullet etter inntak på 720 studenter i året ut i arbeidsmarkedet. Denne prioriteringen betyr ikke at vi ikke har vært opptatt av å dekke behovet for flere ansatte med annen fagbakgrunn, noe som framkommer av økningen av antall ansatte i disse gruppene de siste årene.

Det er mange hensyn som tilsier at politietaten skal utvide antall faggrupper og antall personer som har annen bakgrunn enn politifaglig. Etter mitt syn er det særlig behovet for bredere kompetanse i en komplisert omverden som må være styrende for dette. Politihøgskolen gir en meget god utdannelse til de oppgaver polititjenestepersonene primært er satt til å løse: orden, forebygging og etterforskning i kontakt med publikum. Det vil ikke være hensiktsmessig å utvide Politihøgskolens utdanninger til å omfatte alle gjøremål innen en så mangefasettert etat som politiet. Andre utdannelsesinstitusjoner gjør dette like godt. Så er det et lederansvar i etaten å definere behovene med bakgrunn i strategien, og så sørge for at den best kvalifiserte arbeider med oppgavene. Dette kan være for å supplere, eller for å erstatte tjenestepersoner i den enkelte type oppgaveutførelse.

Jeg må erkjenne at noen i politietaten nok synes å ha nølt med å bruke annen kompetanse enn politiutdannede til ulike typer oppgaver der andre kunne løse oppdraget like godt som – eller bedre enn – politiutdannede. Det er godt at denne holdningen er på vei ut av etaten, og at Politidirektoratets målbevisste arbeid med å fremme strategisk kompetanseplanlegging i distrikt og særorgan bidrar til dette. Jeg viser også til at bemanningsspørsmål er omfattet av PODs pågående endringsprogram, under innsatsområdet kapasitet, bemanning og ressurser.

I dagens situasjon – med for få utdannede tjenestepersoner til å dekke behovet – ser vi også etter løsninger som kan gi en god polititjeneste ved bruk av andre profesjoner. I funksjoner som arrestforvarere, fangetransportører, grensekontrollører, på operasjonssentraler, i vaktfunksjoner og på flere andre områder gir ansatte med begrenset politimyndighet god tjeneste etter nødvendig tilleggsopplæring. Politiet må kontinuerlig vurdere behov og mulighet for økt fleksibilitet i oppgaveløsningen. Jeg viser likevel til at politiloven fastsetter at politimyndighet bare unntaksvis kan gis til andre enn dem som er regnet opp i loven.

Det er tilsvarende en rekke hensyn som tilsier at ansatte med politihøgskole må kunne få oppgaver som ikke krever slik utdannelse. En god personalpolitikk dekker behovet den enkelte tilsatte kan ha for fleksibilitet i oppgaver og arbeidstidsordninger i ulike livsfaser. Graviditet, alder, sykdom eller skader kan tilsi at en politiutdannet ikke kan gå i turnus eller delta i operative gjøremål. Det er viktig at personalplanleggingen tar høyde for dette. Jeg er også opptatt av at politiet har en god seniorpolitikk som gjør at vi kan beholde de kloke, erfarne tjenestepersonene til oppgaver der de kan framstå som gode rollefigurer for de nyutdannede, og løse oppdragene med erfaring og kunnskap, selv om de ikke kan arbeide på kvelder og i helger.

Beredskapshensyn kan også – særlig på mindre steder – tilsi at de ansatte er politiutdannet, selv om en rekke av oppgavene på stedet kunne ha vært utført av medarbeidere med annen bakgrunn. Uten disse oppgavene vil det på en rekke mindre steder ikke være grunnlag for å ha tjenestepersoner på stedet, noe som vil være svært alvorlig når det skjer hendelser som krever at nettopp førstemann på stedet har politikompetanse til å løse oppdraget.

Jeg viser til at regjeringen i første halvår 2013 skal legge fram en melding om oppfølgingen av 22. juli-kommisjonen. Den vil berøre disse temaene, men særlig vil politianalysen som skal legges fram som en NOU i juni 2013, omtale en rekke av spørsmålene. NTLs rapport peker på tre tiltak for å styrke bredde i fagbakgrunn hos de ansatte i politietaten: kulturendring, kunnskap og styring. Som det vil ha framgått, anser jeg både kultur, kunnskap og i noen grad styring som viktig for den totale anvendelsen av personalressursene i politiet, og jeg vil følge opp gjennomføringen av strategisk kompetanseplanlegging i etaten.

André Oktay Dahl (H) [14:26:37]: Jeg takker statsråden for svaret, som jeg med litt velvilje oppfatter som åpent og positivt.

Jeg er også enig i understrekingen av at begrepet «sivilt ansatte» kan virke som å degradere den innsatsen de gjør. Sivilt ansatte er ansatt i politiet, de har bare en litt annen utdanning – kanskje også høyere, eller mindre omfangsrik enn det politiutdannede har – men det er ingen grunn til å se ned på dem på noen som helst måte, sånn som enkelte kan gjøre når man omtaler dem nærmest som restarbeidskraft – så det er jeg enig i.

Når det gjelder begrenset politimyndighet, er det kun nødvendig når det er snakk om bruk av tvangsmidler. Skal man foreta avhør, gjennomføre etterforskning – en lang rekke oppgaver – trenger man ikke begrenset politimyndighet. Det er naturlig at man reserverer det til dem som skal bruke tvangsmidler. Men det er jo, som denne rapporten viser, en lang rekke andre oppgaver som gjennomføres veldig ulikt i politidistriktene. Hordaland har vært flinke, og det er jo til å undre seg over at ikke andre politidistrikter lar seg inspirere. Noe av kjernepunktet i rapporten er at noen steder har ikke ledelsen kompetanse om hva regelverket åpner for, og ikke. Noen steder er det en kultur hvor man ikke ønsker å slippe sivilt ansatte til.

Vi hadde en budsjettdebatt tidligere i dag hvor det ble gjort et nummer av at Høyre tydeligvis ikke var opptatt av hvordan man brukte ressursene best mulig – det har Høyre alltid vært. Vi ønsker mer ressurser til politiet, men samtidig at de benyttes best mulig. Da er det en veldig god idé at man sørger for at alle politiledere i alle landets politidistrikter kjenner til rammene for hva sivilt ansatte kan gjøre og ikke gjøre, for det er for store forskjeller. Det må jeg utfordre statsråden på: Hva har man konkret tenkt å gi av politiske signaler, også overfor POD, for å sørge for at alle landets politidistrikter i hvert fall har en mer ensartet holdning til å det bruke sivilt ansatte mer, og bruke pengene sine bedre – ikke minst når man ser at enkelte distrikter har fått til svært gode resultater.

Jeg har lyst til å stille tre konkrete spørsmål til statsråden: Kan statsråden rett og slett nå si hva det er hun ser for seg at sivilt ansatte kan gjøre mer av? Det behøver ikke være veldig forpliktende å si det, men kan hun si noe om hvilke konkrete oppgaver som sivilt ansatte ikke gjør i dag i politidistrikter, som man kan gjøre mer av? Det synes jeg hadde vært en nyttig marsjordre til både POD og til landets politiledere ellers. Ikke minst: Kan statsråden si noe om hvilken politisk retning arbeidet med de ulike stortingsmeldingene ligger i? Vil man legge til rette for færre oppgaver til politiet, eller vil man ha det som i dag?

Statsråd Grete Faremo [14:30:00]: Mål- og resultatstyring ligger til grunn for vår etatsstyring av Politidirektoratet, og klare mål skal selvsagt følges opp av klare krav til resultater. Det er sagt mye om hvordan vi ønsker å legge etatsstyringsdialogen på et mer overordnet strategisk nivå og hvordan vi nå, sammen med Politidirektoratet, legger opp større endringsprogrammer for å sikre dette i tillegg til bedre oppgaveløsning og ledelse på andre områder i justissektoren.

Politidirektoratet vil som en del av dette bli styrt sterkere på bemanning. Det er helt sentralt at vi sikrer både god utnyttelse av de tjenestemenn som utdannes på Politihøgskolen, og at vi sikrer en god oppgaveløsning gjennom at politi- og lensmannsetaten også nyttiggjør seg andre yrkesgrupper.

Et annet område som vil være en del av etatsstyringsdialogen, er kompetanse og krav til kompetanseutviklingsplaner, og det vil være helt sentralt at det også settes større kraft bak dette i direktoratet.

Direktoratet vil selvsagt måtte følge opp den enkelte politileder i politidistrikt og særorgan for å sikre at slik kompetanseplanlegging og kompetanseutvikling gjøres – og igjen sikres gjennom dialogen mellom direktoratet og de ulike distriktene og særorganene.

Politianalysen vil også være et sentralt virkemiddel for å sikre at politiet bruker kreftene på de riktige oppgavene, de riktige saksfeltene. Derfor er det allerede bebudet at en ny grenseoppgang vil bli gjort, både mot domstolene og kanskje også mot f.eks. kommunale myndigheter. Vi må sikre at oppgavene og arbeidsprosessene blir best mulig, og analysen må sikre en god, langsiktig plan for utvikling av politi- og lensmannsetaten.

Jan Bøhler (A) [14:33:27]: Takk til interpellanten for at vi får diskutere dette viktige spørsmålet nærmere.

I den bemanningsanalysen som heter Politiet mot 2020, som ble utarbeidet av Politidirektoratet i 2008, og som vi har lagt til grunn for bl.a. målet om to politiutdannede per 1 000 innbyggere, er det som i interpellasjonen kalles sivilt ansatte, med. Jeg er enig i statsrådens kritikk av den begrepsbruken, slik også interpellanten var, men jeg bruker det nå inntil vi finner et bedre ord.

I denne bemannings- og kompetanseanalysen av politiet står det at vi skal øke antallet sivilt ansatte med 1 000. Det begynte regjeringen på, med et ganske stort løft i januar 2009, da man som en del krisepakken ga midler til 460 nye stillinger i politiet – stillinger som skulle fylles av sivile, slik at man kunne frigjøre politikraft. I tråd med denne analysen fra 2008 har vi i justiskomiteen samlet oss om et opptak på Politihøgskolen på 720 per år. Fra neste år av og i årene som kommer, vil det gi en netto vekst på rundt 350 nye inn i politiet hvert år. Da vil den økningen vi får i løpet av de åtte årene fram til 2020, ligge i overkant av det som er målet i den bemanningsanalysen som vi bygger på. Der er det 2 700 nye politifolk som er målet. Når vi da får bedre tilgang til politiutdannede ansatte i politiet, trenger vi ikke å sette inn sivilt utdannede i stillinger der man helst vil ha politifolk, men vi kan få brukt dem på en bedre måte på områder der de trengs i egenskap av sin utdanning, sin kompetanse og sin bakgrunn. Derfor er denne diskusjonen om hvordan vi skal bruke sivile framover, berettiget og riktig, når vi ser den dreiningen i retning av at vi også kan få bedre tilgang til politiutdannede.

Det er et par hensyn som vi da må ta. Det ene gjelder, som statsråden var inne på, den lokale beredskapen. På f.eks. små lensmannskontorer, innenfor små driftsenheter i politiet, ønsker man av beredskapshensyn å ha politiutdannede mannskaper i størst mulig grad, fordi de også kan delta operativt og ha politimyndighet når de rykker ut – være førstemann på stedet, ha politikompetanse. Slikt må vi ha en bred dekning av landet rundt.

Det vil også være sånn at en del av de politiutdannede passerer aldersgrensene, som ligger på 57 år, 60 år osv. i politiet. Når vi skal utvikle en seniorpolitikk, vil vi kunne ha behov for å gi disse nye oppgaver – når de kommer opp i årene – som er mindre politioperative.

Så diskusjonen om hvordan vi skal bruke sivilt ansatte i politiet i framtiden, bør være resultat av en helhetlig planlegging av bemanningen – av den kompetansen som trengs. Vi ser at innenfor Økokrim og innenfor IKT – de som jobber med IKT-kriminalitet på Kripos, f.eks. – er det i høy grad bruk for dem som har annen bakgrunn enn politiutdanning: de som har økonomiutdanning, de som har IKT-utdanning osv. Den delen av innsatsen i politiet vil åpenbart øke i årene framover, men det vil være forskjellig på ulike fagområder hvordan behovet for sivile vil arte seg. Det er allerede et stort omfang. Vi har allerede 800–900 politijurister, og vi har over 5 100 andre ansatte i politiet som har annen utdanning enn politiutdanning. Så det har et stort omfang, og det vil få et stort omfang i framtiden. Og alt vil være knyttet til budsjettrammer, for sivilt ansatte er det heller ikke gratis å ansette. Så det må finnes budsjettmidler til dem også. Da må politiet planlegge sine kompetanse- og bemanningsbehov ut fra hva som gir best mulig slagkraft, best mulig ressursbruk og et best mulig politi. Som en del av det er denne diskusjonen om sivilt ansattes rolle i framtiden et viktig ledd.

Per Sandberg (FrP) [14:38:37]: Jeg vil rose interpellanten for å fremme denne interpellasjonen. Det er kanskje den viktigste debatten og diskusjonen som vi bør ta. Mange vil nok si at vi skulle ha tatt denne diskusjonen for lenge siden, for også på disse områdene er vi litt på etterskudd. Jeg har en følelse av at vi springer etter samfunnsutviklingen for å tilpasse oss, og det er beklagelig. Jeg skulle ønske at man kanskje kom i forkant og moderniserte seg på en måte så man kunne møte samfunnet, som endrer seg meget, meget hurtig.

Vi har alle sammen en felles målsetting om at vi skal ha et framtidsrettet, moderne politi med klare, adresserte oppgaver. Det tror jeg er en av de store utfordringene i dag, og da kan man kanskje sette spørsmålstegn ved hvorvidt justisfeltet har blitt for stort – at omfanget og oppgavene har blitt altfor store. Årsakene til at dette er såpass viktig i dag, er at vi er i en situasjon der tilliten til politiet er synkende. Og det er uhyggelig skummelt i en rettsstat. Den dagen folk mister tilliten til politiet, har vi i hvert fall store utfordringer. Derfor må en fokusere på å bygge opp et politi som folk har tillit til, og som folk har tillit til at bygger trygghet – for tryggheten er også dessverre svekket. Da må man, tror jeg, når man går inn i denne debatten, være litt kritisk og stille de store spørsmålene, selv om det kanskje kan provosere. Så må man gå inn på det som vi har diskutert tidligere i dag, nemlig politidekningen.

Nå har jeg etter debatten tidligere i dag gått inn og prøvd å lage meg en statistikk og et tall for hvilken dekning vi har. Jeg tror vi er i ferd med å nærme oss en enighet om hvordan dekningen er i dag, og hva som skal til for å oppnå en dekning på to operative betjenter per 1 000 innbyggere i 2020. Da må det tas flere grep. Én ting er å utdanne flere. Jeg har fortsatt, vil kanskje noen si, en konservativ tilnærming, at synlighet og tilstedeværelse fra politiet er det beste forebyggende verktøyet vi kan ha. Det trenger ikke nødvendigvis bety at politiet skal være operative på noen slags måte, men at de er synlige og til stede. Det henger sammen med tilliten, som jeg nevnte tidligere.

Det er flere måter man kan øke politidekningen på. Det ene er det som flere har vært inne på når det gjelder oppgavefordeling. Vi må gå gjennom alle de oppgavene som politiet faktisk har i dag, og så får vi se hvordan vi kan fordele dem. Det har sammenheng med at vi må «spisse» politiet i mye større grad framover, og jeg er helt sikker på at andre etater og institusjoner, også private, kan overta en enda større del av de oppgavene som godt utdannet og kompetent politi faktisk gjør i dag uten å være operative. Da må man også kritisk gå inn i utdanningen. Er det slik at vi fortsatt skal utdanne generalister, eller skal vi se på utdanningsløpet, slik at de i mye større grad «spisser» politiet også? Kanskje skal vi se på om vi kan lage utdanningen mer modulbasert, slik at vi får utdannet forskjellige typer politi, som kan ha spisskompetanse på forskjellige områder? Jeg tror ikke generalisten i hovedsak skal være det vi skal fokusere på framover.

Jeg nevner også, selv om det er lite populært: Jeg synes det er meningsløs bruk, eller misbruk, av kompetanse og personer å pensjonere folk når de er 57 år. Det må vi tørre å gå inn på. Det viktigste er likevel å se på en samhandling med andre nødetater, Forsvaret, og samhandling mellom toll og politi. Det handler ikke minst om struktur og system.

Jeg avslutter der jeg begynte: Har justisfeltet blitt for stort? Er det slik at vi kanskje bør vurdere et eget beredskapsdepartement og samle alle direktoratene som har med beredskap og sikkerhet å gjøre? I dag er dette fordelt over flere departementer og flere direktorater. Vi må se på kompetansen innenfor operasjonssentralene, hvilke verktøy politiet skal ha framover, og da kommer man heller ikke utenom at man er nødt til å bruke noen ressurser når det gjelder Nødnett, felles nødnummer eller ei, kommunikasjonsutstyr og annen type utstyr innenfor politiet. Alt dette må ses i en sammenheng med kriminalomsorgen og domstolene.

Anders B. Werp (H) [14:44:00]: Det er bred enighet på Stortinget om retningen for politiutdanningen i Norge, og at den er basert på en høgskoleutdanning og en bachelorgrad. Samtidig kan vi ikke stå stille og se på en utvikling som også utfordrer politifaget som sådan. Det er veldig bra at interpellanten reiser dette spørsmålet og gir oss muligheten til å debattere dette fra et overordnet perspektiv.

Vi ser nemlig en kriminalitetsutvikling som for politiet og også for resten av samfunnet skaper nye problemer. Tidligere i debatten i dag har vi hørt om den organiserte kriminaliteten, vi har hørt om digitale utfordringer, cybersikkerhet, informasjonssikkerhet osv. – en kriminalitetsutvikling som bringer stadig nye elementer inn i kriminalitetsbekjempelsen.

Vi har også en generell samfunnsutvikling som på ingen måte står stille. I tillegg har vi alle med oss det faktum at politiet er statens maktapparat, med det tilhørende behovet for klare rammer for både maktutøvelsen og hvem som skal få den tilliten og fullmakten på vegne av oss alle til å utøve makt på vegne av fellesskapet.

Det er bakgrunnen for at dette temaet er av stor betydning å diskutere. Det finnes neppe noen svar som er eksakte ut fra at vi hele tiden er i bevegelse. Er en treårig politiutdanning basert på en høgskolegrad det eneste svaret vi har fra Stortinget på hvordan vi skal møte disse utfordringene? Fra Høyre er ikke svaret uten videre enkelt, og det er ikke uten videre entydig at det er politiet som skal løse alle oppgavene. Vi trenger fleksibilitet i kravet til både fagkompetanse og utdannelse og bakgrunn om vi skal møte dette.

Justiskomiteen har i løpet av sine i overkant av tre års funksjonstid i denne perioden hatt mange interessante og gode reiser i både inn- og utland. Vi har hatt flere, mange, muligheter til å se på hvordan politidistriktene løser utfordringene med kompetanse utenfor politiets rekker, og ikke minst har vi også sett mange gode eksempler på hvordan man organiserer seg i andre land ved bruk av sivil kompetanse i politietaten. Det er mye å lære av det vi har sett. Og skal vi sette det inn i en forsvarlig ramme her i Norge, trenger vi en systematikk og en mer strategisk tilnærming enn det Høyre synes regjeringen legger til grunn i dette spørsmålet. Jeg synes det er skuffende at statsråden ikke tar opp det som ligger som en invitasjon fra Høyre om å starte et arbeid med en strategi på dette området, men heller ser tilbake.

Jeg håper at dette i hvert fall kan være et bidrag på veien til å få mer dynamikk inn i saken og å løfte blikket for å øke kompetansen i politiet på helt nødvendige områder.

André Oktay Dahl (H) [14:48:09]: Jeg oppfatter i hvert fall at de fleste er villige til å tenke nytt for å skape økt trygghet. Det er et godt utgangspunkt at ingen har gått i skyttergravene, men er positive til å øke bruken – riktignok ikke helt i klartekst, men jeg velger å tolke statsråd og andre representanter veldig velvillig.

Representanten Bøhler var inne på at vi har Politiet mot 2020. De sivilt ansatte er med i denne rapporten, men i praksis er det, som jeg nevnte i mitt hovedinnlegg, store utfordringer knyttet til å bruke de sivilt ansatte effektivt. Det er derfor Høyre flere ganger har foreslått en sentral strategi for økt og bedre bruk, og ikke minst at de kan tildeles flere sekundæroppgaver. For én ting er antallet sivilt ansatte, men det er et selvstendig poeng at hver sivilt ansatt har et helt årsverk, og da skal ikke, slik det har vært f.eks. på en forhandlingsfri dag i Oslo tingrett, arrestforvarere sitte uten å gjøre annet enn å spille kort. Det er riktignok én ansatt sivilt, men det er ikke spesielt fornuftig bruk av samfunnets ressurser at de ikke får sekundæroppgaver slik at de kan fylle hele uken med oppgaver som skaper økt trygghet.

Så må vi stille oss spørsmålet: Hvorfor trenger man politiutdanning til den og den typen oppgave? Det er helt tydelig at det er flere politimestre som ikke har stilt seg det spørsmålet. Det er derfor noen politidistrikter ligger langt foran de andre, og da tillater jeg meg spørsmålet igjen: Hvorfor ønsker man ikke en sentral strategi? Hva er den gode begrunnelsen for at man ikke ønsker det? Man må ikke bare peke tilbake på gamle analyser, men si hvorfor det er unødvendig, når denne rapporten påpeker det vi har visst over lengre tid: Det er store lokale variasjoner, som ikke kan tilskrives annet enn manglende kunnskap om regelverket eller manglende ønske om å bruke kompetanse best mulig.

Dette er egentlig ikke et spørsmål om budsjettet, men et spørsmål om hva slags kvalitet vi skal ha på politiets arbeid. Man har fått eksempler på personer som blir ganske irriterte når de møter en etterforsker som kan vesentlig mindre om IKT enn den som anmelder, fordi man i det politidistriktet ikke er like åpne for å bruke dyktige personer med annen bakgrunn enn den politifaglige til å etterforske den typen saker.

De fleste etterlyser mer synlig politi. Det må være en balanse mellom etterforskning og synlig politi, men en viktig grunn til å bruke sivilt ansatte langt mer effektivt, er å sørge for at flest mulig av dem som har politiutdanning, kan være operative og ute.

Jeg vil avslutte med å peke på det kommisjonen også peker på, at det er flere tusen politifolk, også under 45 år, som ikke er operative og ikke kan bære våpen. Det hadde vært en god start om vi fikk det.

Statsråd Grete Faremo [14:51:33]: Det er et viktig tema interpellanten tar opp, og jeg vil understreke at det har vært et sentralt fokus på kompetanse – kompetanseutvikling og -planlegging – gjennom mange år. Det er heller ikke slik at perspektivet på det som gjøres nå, er bakoverskuende. Det er svært sentralt at vi skuer framover når det gjelder utfordringene politi- og lensmannsetaten har: Hvilken kompetanse trenger etaten?

I flere år har Politidirektoratet arbeidet målbevisst med tanke på å innføre strategisk kompetanseplanlegging i distrikter og særorgan. Går vi tilbake til disponeringsskrivet for 2011, er det gitt tilbud om både veiledning i hvordan dette kan gjennomføres og bistand fra direktoratet i prosesser i politidistriktenes ledergrupper. Tilbudet gis for å bidra til at flere distrikter arbeider godt med dette, mens man uansett uttrykker krav til at det skal arbeides strategisk med kompetanseforvaltning i alle distrikter og særorgan.

Direktoratet jobber også med et pilotprosjekt med utgangspunkt i en modell for kompetanseforvaltning. Tilsynet i direktoratet følger også opp kompetansearbeidet i sine rapporter fra distriktene og påpeker behovet for oppfølging og utvikling av strategisk kompetansearbeid. På tross av dette er kompetanse og kompetanseutvikling lagt inn i en egen del av endringsprogrammet som nå iverksettes i Politidirektoratet, og det vil også være et sentralt element i politianalysen, nettopp fordi den skal trekke opp et godt grunnlag for å legge en langsiktig plan for hvordan vi skal utvikle politi- og lensmannsetaten videre. De har et mangfold av oppgaver, som kan være teknisk kompliserte og utfordrende, som det også er pekt på. Vi må sikre at etaten har rett kompetanse, enten det gjelder teknologi, økonomi eller andre samfunnsområder, som setter etaten på nye prøver, i tillegg til oppgavene som allerede er løst av faggrupper utenfor de som utdannes ved Politihøgskolen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er dermed avsluttet.