Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 5 minutter hver og barne-, likestillings- og inkluderingsministeren 5 minutter.

Videre blir det foreslått at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletiden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Robert Eriksson (FrP) [14:29:30]: (komiteens leder): Først og fremst er jeg i dag stolt av å være fremskrittspartipolitiker. Jeg er stolt av det budsjettet Fremskrittspartiet har lagt frem. Jeg er stolt av at vi har et budsjettforslag som vil føre til økt sysselsetting og lavere ledighet. Det er også grundig slått fast i SSBs konklusjoner etter at de har gått igjennom Fremskrittspartiets alternative budsjett.

Fremskrittspartiet registrerer at det den senere tiden har vært massive angrep fra regjeringspartiene, som går på at partiet går inn for store kutt i sykelønnsordningen, store kutt i utbetalingene til de uføre og kutt i dagpengene til de arbeidsledige. Med respekt å melde – jeg kan herved avkrefte det på det sterkeste. Fremskrittspartiet ønsker å opprettholde det nivået på sykelønnsordningen som vi har i dag. Fremskrittspartiet har ingen planer om – verken i opposisjon eller i regjering – å endre dagens sykelønnsordning, bortsett fra på ett punkt: Vi ønsker å forbedre den ved å gi en lengre sykelønnsperiode for kreftpasienter. Vi ønsker ikke å redusere nivået på stønaden til uføretrygdede, og vi ønsker ikke å redusere nivået på dagpenger for arbeidsledige.

Jeg håper at den debatten er lagt død med den klargjøringen. Vi har også tatt den ganske grundig i finansdebatten.

Selv om mye er bra og mye går godt i Norge, står vi overfor store utfordringer. Jeg registrerer at mange står utenfor arbeidslivet og ønsker seg inn i det. 84 000 funksjonshemmede sier at de ønsker å være en del av det inkluderende arbeidslivet, men står i dag utenfor.

Jeg registrerer at det er 37 000 færre funksjonshemmede i arbeidslivet i dag enn for to år siden.

Jeg registrerer at de siste ti årene har andelen utviklingshemmede i arbeidslivet blitt redusert fra 30 pst. til 13 pst. – fra 30 pst. til 13 pst. Det viser forskning fra NTNU. Det viser at medisinen som den sittende regjeringen har brukt, ikke har ført til et mer inkluderende arbeidsliv og arbeidsmarked.

Fremskrittspartiet er opptatt av å ta utgangspunkt i talentet til den enkelte. Vi er opptatt av å se mulighetene til den enkelte, og vi er opptatt av å realisere drømmen til den enkelte som har lyst å komme inn i arbeidslivet.

La meg få vise til tre historier:

Soraya Ahmed, kvinne på 37 år, trebarnsmor, bor i Trondheim, flyktet fra Irak i 2002. Soraya har gått på sosialhjelp i ett år, og hva sier hun? Hun sier følgende:

«Jeg liker ikke å motta penger fra staten. Jeg blir stresset av det. Å få lønn betyr frihet.»

Videre sier hun:

«Jeg er frisk, jeg er ung, jeg har arbeidserfaring. Jeg vil jobbe.»

Hun forteller at hun sterkt misliker å gå på sosialhjelp, og at hun på grunn av manglende oppfølging for å komme seg inn i arbeidslivet, nå har tilbudt seg å jobbe gratis på SFO ved Kolstad skole.

Stian er en annen som jeg også har referert til tidligere fra Stortingets talerstol. Han kommer fra Røyrvik i Nord-Trøndelag. Han er i begynnelsen av 20-årene og lam fra brystet og ned. Hans store drøm var å bli hjullastersjåfør. Han fikk tilbud om å avslutte skolegangen, gå yrkesfag og komme seg over på annen utdanning eller søke uføretrygd. Gjennom god innsats fra Glømmen Entreprenør har Stian i dag fått realisert drømmen sin: Han er hjullastersjåfør, selv om han er lam fra midjen og ned.

Rolf, som droppet ut av skolen, har psykiske problemer og bor i Trondheim, hadde mistet troen på seg selv. Han ble tatt tak gjennom et samarbeidsprosjekt mellom attføringsbedriften Prima i Trondheim, et prosjekt som Rosenborg Ballklub driver, RBK – ung i jobb, og Nav, som de fikk med på laget. De har bidratt til at Rolf har fått troen på mulighetene sine. De har hjulpet ham med å se talentet sitt og finne mulighetene sine, og han er på god vei tilbake til å bli bygningsarbeider i Heimdal Entreprenør i dag.

På den måten ønsker Fremskrittspartiet å styrke sitt budsjettforslag med en rekke tiltak som vil gi muligheter for et mer inkluderende arbeidsliv.

Vi ønsker derfor 7 300 flere tiltaksplasser. Vi ønsker å ruste opp Nav med 65 mill. kr for å følge opp mennesker som står i fare for å bli uføre. Vi ønsker å styrke Nav med 75 mill. kr for å få folk raskere tilbake i stedet for å gi dem sykepenger. Vi ønsker å øke arbeidsavklaringspengene med 309 mill. kr.

Vi ønsker å øke satsingen på sosialt entreprenørskap med 15 mill. kr. Vi ønsker flere prosjekter med arbeidstrening for unge sosialhjelpsmottakere, og vi styrker det arbeidet med 25 mill. kr.

Vi ønsker velkommen prosjekter som Grønn omsorg, Inn på tunet og Blått hav, som er et eksempel fra Austevoll, og styrker disse med 20 mill. kr. Vi ønsker en slik sammensmelting av idretten, Nav og attføringsbedriftene, som RBK – ung i jobb er, og som flere har startet opp, nettopp fordi det fungerer, fordi folk lykkes og får realisert drømmene sine. Vi styrker dette arbeidet med 20 mill. kr.

Vi styrker tiltak som er rettet mot unge med psykiske lidelser – bl.a. Ribo i Nordland og Unikum i Oslo – med 15 mill. kr.

Dette er en massiv satsing fra Fremskrittspartiet for å få et varmere og mer inkluderende arbeidsliv.

Samtidig er Fremskrittspartiet veldig opptatt av å sørge for en politikk som fører til et trygt velferdssamfunn, med utgangspunkt i mennesket. Vi ønsker oss et velferdssamfunn som er bygget nedenfra og opp, og som tar utgangspunkt i mennesket – ikke et system som det vi ser i dag, hvor man er opptatt av at mennesket må tilpasse seg systemet. Fremskrittspartiet vil derfor ha et velferdssamfunn som styrker rettighetene til de mest trengende.

La meg ta utgangspunkt i alvorlig syke barns rettigheter, og jeg viser også til representantforslaget Fremskrittspartiet har når det gjelder pleiepenger. La meg ta tre raske historier også her:

Markus, ni år, har en sjelden og alvorlig muskelsykdom, og bare 1 pst. av dem med sykdommen blir over ti år gamle. Han går med håndholdt respirator hver dag for å klare å puste. Han trenger oppfølging døgnet rundt.

Rolf Kristian er en 11 år gammel gutt som vi stiftet bekjentskap med gjennom TV 2. Han har en meget sjelden og alvorlig sykdom. Han kan ikke holde hodet oppe, sitte eller stå, og trenger oppfølging døgnet rundt.

Vi ble alle grepet av Bertine, den tre år gamle, kreftsyke jenta som så døden inn i barneøynene sine.

Felles for disse tre historiene er at de ikke var berettiget til pleiepenger i den rød-grønne velferdsstaten. Fremskrittspartiet ønsker en politikk som tar utgangspunkt i mennesket, prioriterer de svake og gir dem muligheten til god omsorg og oppfølging. Derfor har vi valgt å styrke budsjettet vårt på det området når det gjelder pleiepenger, slik at foreldrene kan være hjemme og ta seg av sine på en god måte.

Jeg registrerer til slutt at regjeringen har gitt opp kampen mot fattigdom. Jeg registrerer at arbeidsministeren i dagens Aftenposten erkjenner at hun har sluttet å prate om det. Jeg registrerer altså at regjeringens fattigdomspolitikk har gått fra å ville fjerne all fattigdom med et pennestrøk til å ville bekjempe fattigdom, som så har endt opp i full resignasjon og til at man har sluttet å snakke om det.

Jeg vil bare minne regjeringspartiene om det som står i Soria Moria II om at regjeringen vil «at barn i familier som lever på sosialstønad skal ha selvstendig rett til aktivitetsstøtte».

Videre skriver regjeringen at den vil «videreutvikle samarbeidet med og øke støtten til brukerorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner som gjør en stor innsats for velferdssamfunnet».

Dette kan man ikke – med respekt å melde – mene at regjeringen har fulgt opp på en god måte. Støtten til frivillige lag og organisasjoner innenfor våre områder har stått på stedet hvil, så å si, i hele fireårsperioden.

Fremskrittspartiet ønsker å løfte dette, få til dette samspillet og sikre at de fattige barna kan delta i aktiviteter på samme måte som andre barn. Derfor styrker vi innsatsen overfor frivillige lag og organisasjoner med 100 mill. kr i vårt alternative statsbudsjett.

Med det legger jeg frem forslagene som Fremskrittspartiet er alene om, og de forslagene vi står sammen med andre om i innstillingen.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Steinar Gullvåg (A) [14:40:06]: Fremskrittspartiet har i lang tid forsøkt å gjøre seg lekker overfor landets pensjonister og har i komiteinnstillingen en rekke merknader på dette området, bl.a. om den ordningen som mange benytter seg av, og som heter avtalefestet pensjon. Her sier Fremskrittspartiet:

«Disse medlemmer tar avstand fra en politikk hvor staten skal subsidiere pensjonen til noen utvalgte, slik at disse skal få en «gullkantet» tidligpensjonsordning.»

Jeg vil be Fremskrittspartiet bekrefte at de også tar avstand fra en slik politikk dersom det eventuelt skulle bli aktuelt for Fremskrittspartiet å gå inn i et regjeringssamarbeid.

Robert Eriksson (FrP) [14:41:13]: Nå er jeg ikke helt sikker på om jeg skjønte spørsmålet til Gullvåg, men jeg skal etter beste evne prøve å svare allikevel.

Ja, Fremskrittspartiet tar avstand fra en politikk der man forskjellsbehandler landets pensjonister, og der landets skattebetalere skal gi en ekstra pensjonsopptjening til én gruppe mennesker, mens andre ikke får den samme opptjeningen. Det synes vi er feil. Reglene for pensjon i folketrygden må være like for alle sammen, med styrkede rettigheter, og det er noe vi ønsker å kjempe videre for også om vi skulle komme i regjering.

Når jeg nå får anledning til å snakke om pensjon, vil jeg si at Fremskrittspartiet også i en ny regjering kommer til arbeide aktivt og kjempe med nebb og klør for å få fjernet en av de store urettferdighetene, nemlig avkortingen for gifte og samboende pensjonister, som har blitt enda mer urettferdig med det nye pensjonssystemet.

Så vi ser fram til å komme i regjering og rette opp mange av de skjevhetene som den sittende regjeringen har skapt i pensjonspolitikken.

Karin Andersen (SV) [14:42:21]: Med ett eneste forslag i dette budsjettet gjør Fremskrittspartiet anslagsvis 17 000 barn fattige. Alle pengene som Fremskrittspartiet bruker til andre fattigdomstiltak, er tatt fra familier med enslig forsørger. Det er en inntekt disse familiene kan ha mens den enslige forsørgeren kvalifiserer seg. Det er to og en halv gang så stor risiko for disse familiene til å forbli i fattigdom hvis de ikke får kvalifikasjon til arbeid.

Fremdeles mener Fremskrittspartiet at dette er en passiv stønad, sjøl om kravene ligger der. På den andre siden synes de det er greit å betale folk kontantstøtte for å være hjemme med toåringer.

Hvorfor er det passiviserende å gå på kvalifisering med overgangsstønad, mens det ikke er passiviserende å være hjemme med kontantstøtte når vi vet at det er to forsørgere og to inntekter – mens disse barna og disse familiene kun har én inntekt, som Fremskrittspartiet tar fra dem?

Robert Eriksson (FrP) [14:43:29]: For det første er det riktig at Fremskrittspartiet reduserer antall år man kan gå på overgangsstønad, fra tre til ett år som hovedregel. Fremskrittspartiet mener at den viktigste måten å bekjempe fattigdom på er å sørge for at folk kommer ut i arbeidslivet og blir kvalifisert, som vi har ordninger og ytelser for allerede i dag gjennom arbeidsavklaringspenger, at de kvalifiserer seg raskest mulig inn mot et arbeidsliv, så de får friheten til å leve av egen inntekt.

Så gjør jeg også oppmerksom på at Fremskrittspartiet opprettholder unntaksbestemmelsen selv om vi reduserer antall år, som tilsier at om man er i nødvendig utdanning, blir aleneforsørger før fylte 18 år eller har barn som er særlig tilsynskrevende på grunn av funksjonshemming, sykdom eller store sosiale problemer, kan man ha overgangsstønad i en lengre periode enn ett år.

Som svar på spørsmålet: Jeg ser ingen grunn til at Fremskrittspartiet svekker dette, vi styrker det ved å få dem raskere ut i arbeidslivet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:44:38]: Vi fikk høre om drømmen til Stian om å bli hjullastersjåfør. Det er jeg glad for. Regjeringspartiene og Senterpartiet har tilsvarende drømmer som vi realiserer hver dag. Eksempelvis gjør Hæhre Entreprenør tilsvarende jobb. Det er bra.

Fremskrittspartiet sier nå at en ikke skal kutte ved sjukdom, uførhet og arbeidsledighet. Det er bra. En skal sikre de svake, sier Fremskrittspartiet.

Mitt spørsmål går på situasjonen på arbeidsmarkedet. På arbeidsmarkedet har vi sterke og svake grupper. Ønsker Fremskrittspartiet også å styrke de svake gruppene på arbeidsmarkedet, slik at de gjennom fagorganisering kan få større makt og dermed få en betaling som gir jambyrdighet i samfunnet? Er det også inne i Fremskrittspartiets arbeid for de svake i samfunnet?

Robert Eriksson (FrP) [14:45:34]: Nei, Fremskrittspartiet ønsker, og står inne for, å fjerne skattefradraget for fagforeningskontingenten. Med tanke på at halvparten av arbeidslivet er organisert og halvparten uorganisert, mener Fremskrittspartiet at det norske folk skal ha organisasjonsfrihet. Vi mener det ikke er riktig av denne forsamlingen, av Stortinget, å bidra til spesifikke forskjellsbehandlinger i skattesystemet når det gjelder hvem som skal få fradragsordninger eller ikke ut fra en organisasjonstilknytning. Det tror jeg også er et prinsipielt godt standpunkt å ha.

Så tror jeg at man må styrke samarbeidet med fagbevegelsen og med de ansatte gjennom et trepartssamarbeid, for jeg tror ikke, med respekt å melde, at de 3 750 kronene som man kan få trukket fra i fradrag, er helt prekært for å opprettholde den sterke norske fagbevegelsen eller ikke. Jeg tror nok det er helt andre ting som må til for å lykkes med det, og da tror jeg et bedre trepartssamarbeid er veien å gå.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Anette Trettebergstuen (A) [14:46:52]: Dette budsjettet viser klare og tydelige politiske forskjeller mellom regjeringen og opposisjonen. Dette budsjettet viser også at valget til høsten er et helt klart retningsvalg også for norsk arbeidsliv.

Regjeringen har ført Norge i riktig retning i sju år. Vi har rekordhøy sysselsetting. Flere er i jobb enn da vi tok over, og det gjennom en finanskrise. Færre er på sosialhjelp, og vi har rekordlavt sykefravær. IA-avtalen fungerer. Vi skårer høyt i internasjonale arbeidsmiljøundersøkelser, og vi er det sjette beste landet å drive næringsvirksomhet i, ifølge Verdensbanken.

Disse resultatene har ikke kommet av seg selv. De er et resultat av bevisste politiske valg og en hard politisk kamp over tid, for elementene i den norske modellen har ikke kommet av seg selv, og det er ikke konsensus om dem. Hvert eneste element som har sørget for disse resultatene, er truet av opposisjonspartiene. Det er dette valget i 2013 må handle om, og skal handle om, enten det dreier seg om forskjellige holdninger til eierskap til naturressurser, statlig eierskap, fagbevegelsens styrke og rolle, respekten for trepartssamarbeidet, trygg økonomisk styring, likestilling eller alle årsakene til kvaliteten i det norske arbeidslivet.

Vi har skapt arbeidsplasser og styrket arbeidstakernes rettigheter. Da Høyre styrte sist, skapte de få arbeidsplasser, og de svekket arbeidstakernes rettigheter. Denne linja står opposisjonen fortsatt fast ved, og denne linja bærer også dette budsjettet preg av.

Vi har de siste sju årene styrket norsk arbeidsliv med to handlingsplaner, over 30 tiltak mot sosial dumping og krafttak mot ufrivillig deltid, vi har gjennomført pensjonsreformen og uførereformen, innført jobbstrategien, flere nye tiltak for å styrke arbeidslinja og Kvalifiseringsprogrammet, vi har fulgt opp Nav-reformen, vi har fått ny IA-avtale, vi innfører Jobbsjansen, vi har satset på sosialt entreprenørskap, og vi kommer nå med det nye ungdomsløftet og det nye arbeidsavklaringsforsøket, for å nevne noe.

Vi er på rett vei, men vi er selvsagt ikke i mål. Ting er ikke perfekt etter sju år med rød-grønt styre, selvsagt ikke, men vi er på rett vei, og vi vil videre. Vi trenger fire nye år, for vi er sultne på å fortsette å løse de store utfordringene vi har i norsk arbeidsliv. Vi vil gi enda flere muligheten til gode liv langs det samme sporet for å få flere med. Vi vil videre i kampen mot sosial dumping, mot useriøsitet og arbeidslivskriminalitet. Vi har varslet en tredje handlingsplan mot sosial dumping. Opposisjonen har varslet at de tiltakene vi har innført, som har fungert, vil bli reversert.

Vi må videre i arbeidet for at flere skal med, mot utstøting. Flere kan og vil bidra. Det må de få lov til. Vi vil få flere med ved å skape en enda mer inkluderende arbeidslinje.

For å få flere med må Nav fungere. Derfor er Nav vinner også i dette budsjettet. Nav får det Nav trenger for å kunne følge opp folk bedre. Med 735 mill. kr til IKT i Nav skal vi nærme oss et Nav som er bedre rustet til å ta imot og hjelpe folk, med flere selvdrevne løsninger. Målet er at de som vil og kan det, skal kunne bruke iPhonen sin som Nav-kontor for enkle henvendelser. Det er dit vi skal.

For å få flere med viderefører vi og styrker også i dette budsjettet jobbstrategien med nye tiltak. Vi gjør arbeids- og utdanningsreiser permanent, og vi setter i gang en ordning der vi bruker arbeidsavklaringspenger som lønnstilskudd. Vi styrker i budsjettet også kampen mot trygdemisbruk. Trygdemisbruk er å stjele fra oss alle, det er å stjele fra fellesskapet. Det skal slås hardere ned på, og flere skal tas.

Et velfungerende samfunn sløser ikke bort sine ressurser. Et rettferdig samfunn lar ikke noen som kan – men ikke vil – være gratispassasjerer, sende regningen til andre.

For Arbeiderpartiet er det arbeidslinjen som gjelder. Det lønner seg å jobbe. Du skal gjøre din plikt, og du skal kunne kreve din rett. Men vår arbeidslinje har alltid to spor. Du har en plikt, men du har også en rett til å få hjelp når du selv ikke klarer å mestre ditt liv, og når du selv ikke klarer å komme deg ut i arbeid og aktivitet. Å gi opp folk er sløsing med muligheter og ressurser – som vi ikke har råd til. Vi legger inn Jobbsjansen i budsjettet – 30 mill. kr for å få spesielt innvandrerkvinner inn i arbeid og aktivitet.

Vi retter også en ekstra innsats mot unge i årets budsjett. Ungdom som blir gående ledig lenge, har stor risiko for å forbli det. Det er sløsing med menneskelige ressurser, sløsing med arbeidskraft. Det er et problem for samfunnet, og det er et problem for den enkelte unge. En må starte tidlig for å bygge gode liv. Når de unge dukker opp på Nav-kontoret, er det egentlig siste sjanse. Den viktigste innsatsen legger vi inn på forebygging, på barnevern, på barnehage, på skole, på tiltak mot «drop out», på psykisk helse. Vi vil videre også på dette området. Derfor har vi bl.a. styrket barnevernet.

Vi er nødt til å komme videre også når ungdommen kommer til Nav, til den siste sjansen. Vi legger derfor i budsjettet inn ungdomsløftet, en styrket og fornyet ungdomsgaranti som skal gjelde for alle unge som kommer til Nav. De skal få én person å forholde seg til, ikke bli sendt rundt. De skal innen én måned fra de står på trappen eller tar opp telefonrøret og kontakter Nav, ha utarbeidet en aktivitetsplan sammen med veilederen sin. Den planen skal inneholde tiltak spesialtilpasset den enkelte unge, dennes behov og dennes utfordringer. Det kan være så enkelt som en avtale om det å stå opp om morgenen. Det kan være behov for tiltak, rehabilitering eller annen behandling.

Alle har selv det største ansvaret for sitt liv, og alle skal selv bidra. Men man må også få bedre hjelp og bedre støtte når man trenger det.

Vi styrker også i dette budsjettet kampen mot ufrivillig deltid. Ufrivillig deltid er arbeidsløshet, og det skal bekjempes som det. Vi følger derfor opp satsingen fra flere år tidligere også i dette budsjettet, med 25 mill. kr til lokale tiltak og forsøk. Med et pennestrøk kutter Høyre og Venstre hele potten og forteller alle disse – spesielt damene – at deres problemer ikke er verdt å prioritere, verken med politisk oppmerksomhet eller med penger over budsjettet.

Vi ser, som sagt i innstillingen, klare politiske forskjeller mellom regjeringen og opposisjonen. Der vi de siste årene og i dette budsjettet har prioritert tiltak som sikrer velferdsordningene og styrker arbeidslinjen, har Høyre og Fremskrittspartiet prioritert skattekutt, angrep på arbeidsmiljøloven, svekkelse av arbeidstakernes rettigheter, trepartssamarbeidet og motstand mot kampen mot sosial dumping. Det er ikke en framtidsrettet, men en tilbakeskuende politikk, der utfordringene møtes med gamle løsninger.

Venstre vil kutte i sykepengeordningen med én måned. I tillegg vil de at sykmeldte ikke skal få 100 pst. utbetalt, men 90 pst., når de er syke. Høyre og Venstre ønsker å innføre statlige maler gjennom normerte sykmeldinger som bestemmer når du skal tilbake på jobb når du er syk. Vi mener at du skal tilbake på jobb når du er frisk.

Fremskrittspartiet har et useriøst saldert budsjett, der man kutter til sammen 3 mrd. kr i sykelønn og uføretrygd og påstår at ingen skal føle det på kroppen. Ja, jeg vet at Fremskrittspartiet garanterer at ingen skal få kutt i ytelsene, men, med respekt å melde, dette henger ikke på grep. Våre – altså regjeringens – anslag for utgifter til folketrygden er beregnet av ekspertene ut fra den faktiske virkeligheten. Man legger til grunn anslag for utgifter og inntekter basert på framskriving og analyse av regnskapstall og demografisk utvikling. Det er ansett som normal budsjettskikk ikke å ta hensyn til mulige effekter av tiltak som ikke innebærer regelendringer. Dette hopper Fremskrittspartiet bukk over – de hopper bukk over det, måker på og ønsker seg ytterligere innsparinger enn det som er realistisk. De dynamiske effektene er udokumentert, de er oppblåst, og konsekvensen måtte blitt kutt eller et annet sted. Det er det det handler om. Noen må ta regningen for de store skattekuttene – på et annet budsjett. Da har jeg mer respekt for partiet Venstre. De sier i hvert fall rett ut at de ønsker å endre det å gjøre sykelønnsordningen dårligere.

Med Fremskrittspartiets tryllebudsjett, med Venstres prioriteringer – samtidig som vi vet at debatten om karensdager og sykelønnsordningen går hett internt i Høyre – samt spørsmålene som har kommet til departementet i denne budsjettrunden, trenger en ikke være synsk for å forstå at sykelønnsordningen er truet dersom de borgerlige skulle få sjansen til å komme til makten. Grunnen til det er at velferd koster, og det gjør skattekutt også. Vi prioriterer det første, opposisjonen tydeligvis det siste.

Det er ingen tvil om at arbeidstakernes rettigheter vil måtte betale for en borgerlig regjering.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [14:57:19]: La meg minne representanten Trettebergstuen på at i revidert nasjonalbudsjett foreslo regjeringen å kutte i sykelønnsutgiftene med 2,3 mrd. kr, i dagpengene med 1,40 mrd. kr og i uføretrygden med 500 mill. kr. I salderingsbudsjettet i 2012 kutter man ytterligere i dagpengene, med 504 mill. kr. Hvorfor gjør man det? Jo, det er fordi anslagene har gått ned. Når Fremskrittspartiet bruker de samme ekspertene, de samme anslagene, blir det påpekt som useriøst. Det synes jeg er merkelig, men det kommer vi tilbake til.

Mitt spørsmål blir – for velferd ble ikke nevnt med et eneste ord: Når det gjelder de syke barna som ikke får pleiepenger – som jeg refererte til på talerstolen – hvor syke må barn i Norge være for at de kan få pleiepenger av den rød-grønne velferdsstaten?

Anette Trettebergstuen (A) [14:58:22]: Det synes jeg var et – beklager uttrykket – vulgært spørsmål.

Jeg har stor forståelse for at veldig mange er i en situasjon der de opplever ikke å få utløst retten til pleiepenger, men mener at de skulle hatt det. Det er stor forståelse for alle dem som er i en slik situasjon.

Vi er nødt til å ha regler og avgrensninger. Representanten Eriksson vet like godt som meg at vi venter på å behandle Kaasa-utvalgets innstilling i Stortinget, og kommer til å komme tilbake til disse tingene der.

Sylvi Graham (H) [14:59:06]: Attføringssektoren er en viktig brikke for å hjelpe flest mulig ut i arbeidslivet, og mange attføringsbedrifter over hele landet gjør hver dag en strålende jobb.

Men det er mye å ta tak i på feltet – ventetider, samarbeid mellom Nav og andre aktører og, ikke minst, nøyaktig og oppdatert informasjon. Dette er noe av bakgrunnen for at man nedsatte det såkalte Brofoss-utvalget, som leverte sin rapport for snart ett år siden. Innstillingen fra dette utvalget var tredelt, og minst to av forslagene innebærer store omlegginger av sektoren. Men siden utvalget leverte, har vi ikke hørt noe konkret fra departementet eller fra regjeringspartiene. Det betyr at en hel sektor med titusenvis av ansatte og tiltaksdeltakere nå lever i uvisshet. Kan representanten Trettebergstuen fortelle hvilke av de tre modellene fra Brofoss-utvalget hun vil anbefale, og når – eventuelt om – det vil komme en oppfølging av Brofoss-utvalgets innstilling?

Anette Trettebergstuen (A) [14:59:58]: Jeg kan glede representanten Graham med å si at vi kommer til Stortinget med en sak om Brofoss-utvalgets rapport på egnet måte før høstens valg. Det er helt klart.

Jeg vil ikke nå gå inn på modell 1, modell 2 eller modell 3 i Brofoss-utvalgets rapport. Jeg tror ikke det er så enkelt som bare å velge en modell. Det representanten Graham kan være sikker på, er at vi skal bruke god tid – vi jobber godt med utvalgets rapport – og kommer til Stortinget med en sak som vil innebære en styrking og en forbedring av attføringsfeltet. Det er det viktigste for oss.

Laila Dåvøy (KrF) [15:00:40]: I Aftenposten i dag ser jeg at statsråden sier at fattigdom nå i mindre grad dreier seg om at barn er sultne – i mindre grad enn hva, og når, tenker jeg. De siste tiårene, kan man vel si, har debatten om fattige barn først og fremst dreid seg om barns deltakelse i aktiviteter i sosiale sammenhenger – problemene med det. Noen familier er fortsatt sultne – i alle fall er tilstrømmingen til Fattighuset stor.

Men mitt spørsmål er: Hvis det er slik at fattigdom i dag dreier mindre om at barn er sultne, hva bygger man disse uttalelsene på? Er det gjort noen utredninger fra regjeringens side eller andre, så hadde det vært spennende å få vite det.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Anette Trettebergstuen (A) [15:01:37]: Jeg utelukker selvsagt ikke at det finnes barn i Norge som går sultne til sengs. Det er en skam, og det er svært alvorlig. Men i forhold til alle andre land, dreier fattigdom i Norge seg mer om sosial eksklusjon enn om sult og nød. Når vi bruker OECD-målene, som vi beregner fattigdom utfra, og en familie der far tjener 600 000 kr, mor er hjemmeværende og man har fire barn, og er fattig, sier det lite grann om at våre fattigdomsgrenser er annerledes enn andres.

Vi tror på at den beste veien ut av fattigdom er veien til å bli selvforsørget, få folk ut i arbeid. Vi har rekordhøy sysselsetting, flere deltar i arbeidslivet nå enn da vi tok over, og færre går på sosialhjelp. Det er vår viktigste linje. Selvfølgelig må vi også ha treffsikre tiltak som retter seg mot de barna som lever i familier med lav inntekt. Dette har vi også styrket i hvert eneste budsjett de siste årene.

Presidenten: Da er replikkordskiftet avslutta.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:02:57]: Utfordringen for Norge oppsummeres veldig godt av Brochmann-utvalget. De skriver:

«Selv om sysselsettingen i Norge de senere årene har vært eksepsjonelt høy, har ikke antallet mennesker som forsørges gjennom offentlige overføringer blitt redusert. Hvis denne utviklingen fortsetter, parallelt med aldringen av befolkningen og en sannsynlig nedgang i gass- og oljeinntekter, vil statens utgifter øke raskere enn inntektene om få år.»

Da snakker vi bare om makrotall, altså samfunnsøkonomi, og konsekvensene for hele Norge, vi snakker ikke om konsekvensene for den enkelte. Vi snakker ikke om følelsen av å bli gitt opp, følelsen man får når man ikke får sjansen til å klare seg selv, motløsheten man kan oppleve ved å bli passivisert, eller uverdigheten ved å bli avspist med en sjekk istedenfor å komme i jobb eller få bidra med mer.

Høyre går til valg neste år på nye ideer og bedre løsninger. Vi mener at vi har en politikk som kan bidra til å reversere utviklingen og ruste oss bedre for fremtiden.

Hva er det Høyre har foreslått, og hva er det vi har lyst til å gjøre? Jo, vi vil aller først – og aller viktigst – styrke arbeidslinjen, og sikre at det lønner seg å jobbe. For dem som sier at det er slik for alle i dag at det lønner seg å jobbe, anbefaler jeg å lese nettopp Brochmann-utvalgets rapport, som jeg tidligere refererte til.

Hvordan gjør vi det? Jo, i budsjettet vårt i år setter vi av 100 mill. kr til å innføre aktivitetsplikt for unge sosialklienter. Målet vårt er at det skal være en fast aktivitetsplikt for alle friske sosialklienter – alltid. Vi setter av 50 mill. kr til aktivisering av unge uføre, slik at det å få en uføretrygd ikke automatisk betyr at du blir gitt opp. Det er beskjeden fra mange i dag; at i det øyeblikket du får en uføretrygd, hører du heller ikke mer fra systemet.

Vi tar midler fra overgangsstønaden og legger de midlene inn i aktive jobbtiltak og oppfølging. Overgangsstønaden holder kvinner utenfor arbeidslivet, hindrer integrering og hindrer likestilling. Men vi gjør unntak for dem som er under utdanning, og vi gjør unntak for dem som har spesielt krevende barn.

Vi gjør noe med – ikke bare prater om – at sykmeldingslengden spriker fra fylke til fylke, det er ikke basert på yrke. Det spriker ikke fordi den ene er snekker og den andre er kontordame, det er basert på hvor man bor. Derfor foreslår vi det samme som statsminister Jens Stoltenberg foreslo i 2010 – og statsministeren konstaterte da at det hadde fungert i Sverige – nemlig normerte sykmeldinger, men selvfølgelig med mulighet til individuell behandling, og muligheten til å få forlenget sykmeldingen, dersom det trengs. Vi gjør det gjennom en skattepolitikk som ikke er spesielt radikal, men som gradvis – steg for steg, litt hvert eneste år – vil gjøre at det lønner seg mer å jobbe for dem med små, lave og mellomstore inntekter. Regjeringens skattepolitikk har jo isteden vært – to år på rad nå – å gjennomføre tidenes mest usosiale skatteøkning, nemlig en skatteøkning rettet direkte inn mot syke folk i Norge. Det må kreve en del innsats å få en skatteøkning som er så målrettet inn mot dem som er syke i Norge. Regjeringens svar på aktivitetsplikt så vi i dag – etter syv år har man innkalt kommunene til et dialogmøte.

Punkt 2: Høyre tar utgangspunkt i enkeltmennesket, ikke systemet, og ønsker tiltak som virker. Det hjelper ikke å måle antall tiltaksplasser – altså bare tenke antall – hvis folk ikke er i riktig tiltak til riktig tid. Vi har et stort system, men det er ikke et system som leverer resultatene vi kan forvente.

Tall viser at når det gjelder f.eks. formidlingstiltak av arbeid med bistand, klarer det beste fylket, Telemark, å formidle åtte av ti videre til jobb, mens de dårligste fylkene ligger på to eller tre av ti videreformidlet til arbeid. Høyre har sagt klart ifra om at kravene må bli tydeligere, og leverandører som ikke leverer, kan heller ikke forvente å få fortsette driften.

Vi satser massivt på lønnstilskudd, og vi mener at mer av arbeidstreningen må skje i arbeidslivet. Vi har også konsistent – hvert eneste år – etterlyst mer informasjon fra regjeringen. For et av de store problemene på attføringssektoren er rett og slett at vi ikke vet nok. Fortsatt vet vi ikke – og regjeringen vet ikke – hvor lenge man f.eks. må vente på tiltak, og hvor lenge man må vente mellom tiltak. Det er nettopp den type politikk, og det at man – jeg holdt på å si – med vitende og vilje ikke vil vite, som gjør at vi får folk som går på tiltak år etter år uten å komme ut i jobb.

I dag har attføringsbedriftene en viss forutsigbarhet. Selv om regjeringen i løpet av de siste par årene har gjort sitt for å forsøke å forstyrre det, har attføringsbedriftene allikevel en viss forutsigbarhet. Ideelle virksomheter som Fontenehuset, Retretten eller JobbX – tiltak som unektelig bidrar til å få folk i jobb – lever fra hånd til munn. Høyre foreslår et nytt system hvor alle som bidrar til å få folk tilbake i jobb, skal få belønning for det – ikke som erstatning for dagens tiltakssektor, men ved siden av dagens tiltakssektor. Det skulle bare mangle at når Nav i praksis bruker sosiale entreprenører, frivillige og private, at man ikke da også betaler for det.

Høyre styrker også psykiatrien i sine alternative budsjetter, men enda viktigere: Vi har foreslått – flere ganger i denne sal – en systematisk satsing på lese- og skriveopplæring i Nav. Vi må ikke bare ruste opp systemene, vi må ruste opp menneskene.

Punkt 3: Høyre vil sikre et sterkt arbeidsliv som kan gi flere en sjanse. Høyre sikrer den grunnleggende tryggheten i arbeidslivet. Vi sikrer de ansatte beskyttelse mot uverdige kår, vi sikrer organisertes rettigheter, og vi sikrer uorganisertes rettigheter. Vi er med på kampen mot sosial dumping og har stemt for 19 av 24 forslag som har kommet fra regjeringen.

Vi sier ikke det som den tidligere helseministeren sa, at arbeidsmiljøloven er hellig. Gjennom små oppmykninger og forsiktig liberalisering mener vi at vi kan sikre at bedrifter får mer fleksibilitet i perioder med mye å gjøre. Vi mener vi kan gi flere ansatte en sjanse til litt mer fleksibilitet i hverdagen – som mange etterspør. Vi kan sette brukeren i sentrum ved å ha flere forsøk med alternativ turnus som er enklere å sette i gang, enklere å få godkjent og som kan få vare lenger. Og vi mener at flere som i dag står utenfor, kan få en sjanse. Regjeringens svar har dessverre vært at ikke et komma skal endres i arbeidsmiljøloven.

Punkt 4: Høyre har en massiv satsing på å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet. Sysselsettingsandelen blant funksjonshemmede går ned, og min kollega fra Høyre i komiteen skal snakke mer om dette senere.

Punkt 5: Høyre har også en målrettet innsats mot fattigdom. Fattigdom er ofte et mer komplisert problem i Norge enn det høres ut som i den politiske debatten. Er det noe vi har fått bevist de siste syv årene, er det at det ikke er mulig å fjerne fattigdommen med et pennestrøk, som Kristin Halvorsen som SV-leder sa en gang i tiden. Det å forsøke å betale eller bevilge seg bort fra fattigdom, vil sannsynligvis ikke fungere.

Vi må angripe årsakene til fattigdom, ikke bare symptomene. Det handler om en skolepolitikk hvor alle lærer å lese og skrive, og hvor man får ned de sosiale forskjellene etter ti års skolegang – ikke at de øker, slik situasjonen er i dag. Det handler også om gratis kjernetid i barnehagene, som Høyre setter av penger til i sitt budsjett. Det handler om å prioritere psykiatri, ungdomspsykiatri og rusbehandling og få ned køene. Det handler om Høyres konsekvente fokus på arbeidslinjen, fra aktivitetskrav til at det skal lønne seg å jobbe. Det handler om lese- og skriveopplæring. Det handler også om aggressivt å adressere en av de aller viktigste årsakene til fattigdom i Norge, nemlig gjeldsproblemer og store økonomiske problemer. Høyre har levert representantforslag om det i løpet av perioden. Regjeringen har, så vidt jeg har sett, gjort lite med saken.

Og så handler det om en politikk også for barna. Selv om målet er å få folk ut av fattigdom, er det urettferdig at barn skal rammes av at foreldrene er fattige eller har dårlig råd. Høyres visjon er at alle barn uansett skal få låne utstyr til å delta i sportsaktiviteter, at alle barn uansett skal få være med på skoletur, og at alle barn uansett skal få delta i fritidsaktiviteter. Regjeringen har – skammelig nok for en regjering som trodde den kunne bevilge seg ut av fattigdomsproblemene – ikke engang klart det. Denne typen tiltak for fattige barn har vært underfinansiert hvert eneste år, også i neste års statsbudsjett.

Dette er noen av Høyres forslag, noen av våre nye ideer som vi mener kan være med på å ruste Norge for fremtiden.

Jeg vil ta opp forslaget som Høyre har sammen med Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Torbjørn Røe Isaksen har teke opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [15:13:21]: Representanten Røe Isaksen nevnte ikke sykelønn med ett ord. Høyre snakker lite om sykelønn om dagen. Det står heller ingenting om sykelønn i deres nye programutkast. Men i programmet «Harde fakta» ble representanten Røe Isaksen spurt hva han mente om sykelønnsordningen. I den forbindelse sa representanten at om sykefraværet igjen skulle begynne å stige, måtte man vurdere hvilke nye tiltak man skulle sette inn.

I budsjettprosessen har Høyre bedt departementet regne ut provenyet av å redusere sykelønnsperioden til henholdsvis ti og ni måneder samt utvide opptjeningstiden til 8, 12 og 26 uker. Når man stiller den type spørsmål, er det vel fordi man lurer og vurderer. Velgerne og Stortinget fortjener å få svar på hva Høyre står for i denne sammenheng. Hvilke eventuelle nye grep ser representanten Røe Isaksen for seg å sette inn dersom sykefraværet skulle stige igjen? Og kan representanten Røe Isaksen, til tross for de spørsmålene som er stilt, garantere at det ikke blir karensdager, kutt i sykelønn eller økt opptjeningstid dersom Høyre skulle komme til makten i 2013?

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:14:31]: Takk for spørsmålet. Premisset er litt feil, for jeg sa noe om sykelønn. Jeg snakket om normerte sykemeldinger, dette forslaget fra statsministeren – som han rosende omtalte i 2010 – som Høyre nå har tatt opp igjen. Det er ikke akkurat en ny idé, men det er i hvert fall en god løsning, som vi er enig med Stoltenberg i.

Jeg husker at i 2001-valgkampen kom det fram at statsminister Stoltenbergs regjering hadde jobbet med forskjellige modeller for sykelønnen. Det er helt naturlig – hvis sykefraværet i Norge skulle eksplodere, er det helt naturlig at man ser på andre løsninger. Men sannheten i dag er at IA-avtalen får sykefraværet ned, særlig i privat sektor. Høyre har ikke foreslått noen reduksjoner av sykelønnen de siste syv årene, og så sant ikke Høyres landsmøte vedtar noe helt annet, blir det heller ingen endringer i dagens sykelønnsordning med Høyre i regjering. Jeg kan godt gjenta det: Så sant Høyres landsmøte ikke vedtar noe annet – vi tar alltid forbehold om det – blir det ingen endringer i dagens sykelønn med Høyre i regjering.

Karin Andersen (SV) [15:15:46]: Fattigdom blant barn opprører oss. Derfor er det også ganske opprørende å høre at Høyre, partiet som fjerner det behovsprøvde tilskuddet som går til de fattigste familiene, uføretrygdede som har barn – det er over 30 000 barn som får det tilskuddet, for å kunne ha et normalt liv når foreldrene er for syke til å ha jobb – nå også går løs på den inntekten enslige forsørgere har mens de kvalifiserer seg til arbeid.

Den ordningen som regjeringen nå har foreslått, og som har fungert i ett år, er slik at man ikke får støtte utover ett år, hvis man ikke er i kvalifisering eller på tiltak som skal føre fram til arbeid. Derfor er det slik at enten ønsker Høyre at disse barna skal bli fattige, eller så er det slik at den innsparingen Høyre har lagt inn i sitt budsjett, er fiktiv, og at partiet derfor har et budsjett som ikke henger sammen.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:16:53]: Det er ikke slik at Høyre i sine budsjetter har fjernet barnetillegget i uføretrygden. Vi har sagt akkurat det samme som SVs regjeringspartner Arbeiderpartiet, nemlig at vi vil se på barnetillegget. Vi har ikke konkludert med noen modell, men vi har akkurat samme politikk som Arbeiderpartiet. Jeg vet at SV mener noe annet, men Arbeiderpartiet og Høyre har sagt akkurat det samme i denne saken, og det har for øvrig også Senterpartiet.

Når det gjelder overgangsstønaden, synes jeg det er illustrerende å bruke kontantstøtte for toåringer som eksempel for å forklare det. Det er 41 000 familier som mottar kontantstøtte for toåringer – det er 3 000 kr i måneden. Det er klart at hvis man ikke oppnår noe med å fjerne kontantstøtte for toåringer, gjør man bare folk fattigere, men hele poenget til regjeringen i den saken er at støtten hindrer arbeid – den hindrer at folk går ut i jobb. Nettopp det samme resonnementet har vi når vi sier at vi skal ha en overgangsstønad i ett år, og så skal vi gi tiltak og aktivisering etterpå, istedenfor å betale folk stønad for å være hjemme. Det er den samme logikken brukt på en annen type ordning – og det er egentlig overraskende at ikke regjeringspartiene også gjør det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:18:06]: En trenger ikke være rakettforsker for å erfare at når konkurransesamfunnet blir stadig tøffere og arbeidsinnvandringa stadig sterkere, vil trygder og overføringer naturlig øke i samfunnet. Høyre sier at de vil ha nye ideer og bedre løsninger, og det er bra – det vil vi alle. Veldig mye av det som går på nye ideer og bedre løsninger, har med forebygging å gjøre, det har med det som skjer i kommunene å gjøre. Jeg har en trygghet for at det er svært mange av de rød-grønne velgerne som er aktive i dette fordi de er direkte berørt av det – de står i nærhet til det og ønsker virkelig å gjøre noe med det.

Fokuset mitt er forebygging og jambyrdige forhold. Høyres representant sa at 19 av 24 forslag mot sosial dumping hadde Høyre støttet – de støttet ikke de mange viktige – og at de rød-grønne ikke ville endre et komma i arbeidsmiljøloven. Spørsmålet mitt er: Vil det ikke bli sånn at hvis en skal redusere ytelsene, må en sette inn mer penger for å lage bedre ordninger?

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:19:17]: Først dette med arbeidsliv: Det er nok slik at en del omstillinger noen steder kan gjøre at arbeidslivet blir tøffere. Det er også godt forskningsbelegg for å si at tøffe omstillinger, særlig hvis de gjøres gærent, kan øke sykefraværet. Men det er ingenting som tyder på at frafallet i norsk arbeidsliv skyldes et generelt brutalisert arbeidsliv – snarere tvert imot – det er veldig mye som tyder på at norsk arbeidsliv i det store og hele er veldig bra. Derfor må man sannsynligvis lete etter utstøtingsmekanismene andre steder.

Når det gjelder dette med reduserte ytelser, er det slik at Høyre f.eks. har inngått et forlik med regjeringspartiene om uføretrygden. Der har vi vært enige om nivået på uføretrygden. Vi var en pådriver for at det skulle være lettere å gå fra uføretrygd til arbeid og å flekse mellom de to. Vi var enige med Arbeiderpartiet om å ha åpninger for senere å gjøre noe med barnetillegget i uføretrygden. Det er altså ikke slik at Høyre har gått inn for å redusere f.eks. uføreytelsen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV) [15:20:24]: Det som skjer i arbeidslivet, er utrolig viktig for fordelingen av både makt og penger i Norge. Derfor er SV så opptatt av at vi greier å beholde et velordnet arbeidsliv der vi har lov til sjøl å bestemme tariffavtaler, der vi har kontroll over arbeidsmiljøloven, og der vi ikke åpner opp for flere midlertidige ansettelser og utrygge arbeidsforhold. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen har satset massivt mot sosial dumping med sterke tiltak. Opposisjonen stemmer dessverre imot de viktigste av dem, de som sikrer at de lavest lønte med de hardeste jobbene ikke skal behøve å få en mye tøffere arbeidsdag og lavere lønninger. For det er det det går ut på. Og det er et slikt arbeidsliv som blir presset av den arbeidsløsheten som vi ser rundt oss i Europa. Det kommer tusenvis av mennesker hit, og mange av dem får jobb. Det er jeg glad for, men det presser lønningene, og det presser arbeidsmiljøet, nedover. Da er det uhyre viktig at vi bevarer det som har vært den viktigste fordelingen av makt og penger i dette landet, og at dette arbeidslivet er slik at flere av dem vi nå alle sammen snakker om, som har helseproblemer og plager, skal ut i arbeidslivet – at de også skal ha et arbeidsliv det går an å være i, leve med og leve av. Et arbeidsliv uten de tiltakene mot sosial dumping som regjeringen har satt inn, er ikke et arbeidsliv der disse menneskene vil kunne få sin plass. Det blir lavere lønninger, det blir hardere arbeidsdager, og det blir mer utrygghet med flere midlertidige ansettelser og flere vikarer. Det er ikke et arbeidsliv for dem som trenger å få fotfeste der, og som sliter med andre problemer.

Det er en økt satsing på at ungdom skal komme i arbeid i dette budsjettet, og det er en økt satsing mot deltid. Det er utrolig viktige områder, som SV støtter sterkt. Det er en sterk debatt i Norge om fattige barn, og den skal vi snakke mer om, for det er slik at det er noen som har grunn til å klage. Men jeg blir ganske opprørt når jeg hører at de partiene som med direkte vedtak i sine alternative budsjetter gjør tusenvis av unger fattige over natta, tar vekk inntekten som en enslig forsørger skal ha mens man kvalifiserer seg for arbeid. Jeg understreker det igjen, for det er tydelig at verken Fremskrittspartiet eller Høyre kan lese hva som står i innstillinga, nemlig at dette er en inntekt man har mens man kvalifiserer seg for arbeid. Den fjerner man. Det er anslagsvis 17 000 barn som er berørt bare i den ordningen, og det er slik at man ikke får de pengene hvis man ikke kvalifiserer seg. Da er det heller ingenting å spare hvis man sier at man skal få pengene hvis man kvalifiserer seg. Og vi gjør det nettopp fordi vi vet at disse foreldrene trenger å kvalifisere seg. For de som gjør det og har brukt ordningen fram til i dag, de har fått jobb. De samme partiene syns det er helt greit å betale folk tusenvis av kroner for å være passive hjemme på kontantstøtte. De familiene, som har to forsørgere, skal man ta vare på og gi tusenvis av kroner. Det viser jo fordelingssynet til disse partiene veldig, veldig tydelig.

Noe annet som SV gjør i dette budsjettet av veldig viktige ting som handler om de fattigste barna, er det vi gjør på Barne- og likestillingsdepartementets område. Vi har den største satsingen på barnevern på 20 år. Barnevern går som en svart, vond tråd gjennom generasjoner av vonde liv. Det er det viktigste vi kan gripe fatt i hvis vi ønsker at folk skal få et bedre liv og kunne bryte ut av risikoen for å havne i fattigdom.

Vi satser også massivt på det som heter Jobbsjansen, nemlig at innvandrerkvinner til og med skal kunne oppsøkes hjemme for å motiveres til å være med og kvalifisere seg for å få jobb. Grunnen til at de fleste norske barn ikke er fattige, er jo at vi som er mødre og kvinnfolk, har kvalifisert oss og har egen lønning. Sånn kommer det til å være for innvandrerkvinnene også. Det er en lang veg, vi må ha tålmodighet i den satsingen, vi må kvalifisere dem, og vi må motivere dem for at de skal komme i jobb. Det er i disse familiene barnefattigdommen øker, og da er det ingen mening i å ta fra dem den inntekten de kan leve av mens de kvalifiserer seg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:25:47]: SV er sikkert einig i at det er viktig med førebygging. Ekstra viktig er det overfor funksjonshemma, både i fritid og i arbeid. Men korleis grunngir SV at ein skal setja grensa ved 26 år for eigenbetaling for hjelpemiddel til aktivitet som kan førebyggja og gi alle funksjonshemma uansett alder ein betre kvardag?

Karin Andersen (SV) [15:26:19]: Det er det et veldig enkelt svar på. Det ønsker SV å jobbe for å få til, for vi er enig i at det er en aldersgrense som kan hindre at folk får hjelpemidler som de kan ha stor nytte av. Så det vil vi jobbe for å få til i framtidige budsjetter.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:26:51]: For to år siden sparte regjeringen –hvis jeg ikke husker feil – 20 mill. kr med en halvårseffekt, 40 mill. kr med helsårsvirkning, på å kutte ordningen med pc-er til barn med lese- og skrivevansker. Samtidig har regjeringspartiene konsekvent stemt ned alle forslag som har kommet fra Høyre om satsing på lese- og skriveopplæring for voksne. Dette er en av de tingene vi vet ligger bak at mange ikke kommer seg i jobb. Samtidig har regjeringen i år gått for det jeg har kalt tidenes mest usosiale skatteøkning, nemlig et kutt i fradraget for store sykdomsutgifter, altså en skatteøkning som er direkte rettet inn mot dem som er syke i Norge. Mener representanten Andersen at dette har vært god politikk?

Karin Andersen (SV) [15:27:45]: Når det gjelder pc-er til barn i skolen som trenger det fordi de har lese- og skrivevansker, så har de denne rettigheten i dag. Det er kommunene som har plikt etter loven til å sikre at disse elevene får den pc-en. De som trenger spesialutstyr til pc-en sin som må være tilpasset den enkelte, er det fremdeles Nav som har ansvar for. Men jeg har også fått en del meldinger om at dette systemet ikke fungerer godt nok, og vi har derfor bedt Kunnskapsdepartementet om å gå igjennom dette. For det er helt nødvendig at disse elevene får de tekniske hjelpemidlene de trenger.

Laila Dåvøy (KrF) [15:28:34]: Regjeringspartienes stortingsrepresentanter har i stor grad vist til mange nye tiltak som kommer i budsjettet – helt sikkert gode tiltak – og i sine generelle merknader viser regjeringspartiene til jobbstrategien for mennesker med nedsatt funksjonsevne og «forutsetter at regjeringen kontinuerlig vurderer behovet for nye tiltak knyttet til den».

Mitt spørsmål er om representanten mener at det å etablere nye tiltak er det viktigste i en situasjon der vi ikke helt vet hva som virker og ikke virker av de tiltakene vi allerede har, og om ikke tiden egentlig er moden for en evaluering av både struktur, kvalitet og effektivitet av tiltakene.

Karin Andersen (SV) [15:29:26]: Jo, det er behov for en gjennomgang av kvaliteten på tiltakene, men det er en del av de tiltakene vi har i jobbstrategien som vi har god erfaring med, og som det går an å satse mer på framover. Jeg tror også at den aller største hindringa på dette området egentlig er en holdningshindring hos arbeidsgivere, men også, tror jeg, bl.a. i utdanningssystemet, med hensyn til hvordan man tar vare på, oppmuntrer og klarer å legge til rette for at mennesker med funksjonsnedsettelser faktisk kan realisere det potensialet de har. Jeg kjenner også mange arbeidsgivere som kvier seg veldig, både fordi noen har fordommer, og fordi noen tror at det er mye vanskeligere enn det det faktisk er å ansette mennesker med ulike typer funksjonsnedsettelser eller kroniske sykdommer. Jeg tror vi må jobbe med tiltaka og evaluere dem, ja, men vi må også jobbe med holdninger, for det hindrer svært mange.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:30:49]: Universelle velferdsordninger må videreutvikles og fornyes løpende, uavhengig av deltakelse i inntektsbringende arbeidsliv. Det er svært viktig for Senterpartiet. Det er utrolig krevende, og det blir stadig mer krevende. Da er det viktig at vi har fokus på det forebyggende arbeidet, ikke minst blant ungdom. Det krever at kommunene – både administrasjonen og folkevalgte – prioriterer det og har fokus på det. Jeg oppfordrer alle til – når en reiser rundt i kommunene – å få større fokus på det forebyggende arbeidet blant ungdom når det gjelder de spørsmål jeg tar opp her. Det er altfor lite fokus på det i forhold til de tunge, døde tingene som en mange ganger diskuterer.

Arbeidslivet er det som skaper verdier, og det er det som medvirker til å skape myndige mennesker. Økt bruk av innleid arbeidskraft og stadig mer uoversiktlige arbeidsforhold gjør det vanskeligere og vanskeligere å kontrollere om relevante lov- og regelverk og lønns- og avtaleforhold følges. Dette gjelder for lønnsmottakere, men det gjelder ikke minst også for selvstendige næringsdrivende. Det er altfor lite fokus i det norske samfunnet på de selvstendige næringsdrivendes virksomhet. Selvstendige næringsdrivende er generelt dårligere organisert enn mange fagorganiserte grupper, og vi ser innenfor både transport, bygg og landbruk at det utvikler seg økonomiske forhold som for lønnsmottakere ville vært svært, svært å beklage. Derfor er jeg glad for at regjeringa også har fokus på de sjølstendige næringsdrivende, og håper at det fokuset kan bli sterkere.

Når det gjelder lønnsmottakerne, er en helt avhengige av en sterk fagbevegelse og av myndigheter som sikrer at reglene respekteres. Derfor er det sjølsagt for Senterpartiet at vi støtter nye virkemidler som gjør at myndigheter og fagbevegelse får muligheter til å gjennomføre tiltakspakker for mer likebehandling av innleid arbeidskraft. Dette er utrolig vesentlig med tanke på arbeidet for å forhindre sosial dumping. Den historisk høye arbeidsinnvandringa i dag medvirker til et press på lønns- og arbeidsvilkår i flere bransjer, bl.a. – sjølsagt – i de bransjer hvor det er mange ufaglærte, og hvor andelen med utdanning på høgskole- og universitetsnivå er lav. I Norge har vi – på tross av det som er gjort – fått en reallønnsvekst som er ulikt fordelt. Reallønnsveksten er klart svakere i en god del grupper, og det er bevist gjennom SSBs lønnsutviklingsstatistikk for perioden 2000–2010. Dette må ha større fokus enn det har hatt hittil. Lønnsforskjellene er større i privat sektor enn i offentlig sektor.

Det er viktig at vi følger opp med bl.a. Arbeidstilsynet og sikrer at en her får verdige forhold i arbeidslivet. Det er viktig å påpeke at regjeringspartiene fremmer en rekke forslag – som ikke har fått støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet – for nettopp å sikre at vi får mer effektive virkemidler i kampen mot sosial dumping.

På samme måte gjelder det Petroleumstilsynet. Der er det behov for å endre finansieringssystemet og dermed ivareta prinsippet om at næringa skal betale for tilsyn og utgifter, og ellers oppfølging som gjelder overfor næringa. Det er et system regjeringspartiene går for. Fremskrittspartiet går klart mot at næringa skal belastes på den måten og prioriterer altså annerledes, mens Høyre og Kristelig Folkeparti har uklare formuleringer på punktet.

Til slutt to områder innenfor vårt utgiftsbudsjett: Arbeidsavklaringspenger er en reform fra 1. mars 2010 som omfatter 37 mrd. kr og 171 000 mennesker. Alle som er inne i systemet har en fireårsfrist for å få en avklaring. Det er viktig at Nav sikrer at brukerne får den oppfølging de har behov for, og at dette blir en prioritert oppgave for Nav, slik at ikke mennesker kan risikere – etter den fireårsperioden – å stå i en situasjon hvor en har helt usikre inntektsforhold. Det samme gjelder innenfor det varig tilrettelagte arbeidet. Det er heldigvis nå blitt egen post i statsbudsjettet, og bevilgningene har økt betydelig, men likevel er bevilgningsrammen klart for lav. Det er kjent fra skolen hvor mange som har behov for varig tilrettelagt arbeid. Det bør dermed være en automatikk i overgangen fra skole til varig tilrettelagt arbeid, slik at de ungdommene dette gjelder, får en trygg og god overgang. Det er viktig at uansett om det er i ordinær eller skjermet virksomhet, er det behov for tett faglig oppfølging. Det svikter i mange tilfeller i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [15:36:04]: Jeg vil vise til en medieuttalelse fra 30. mars i år. Der sier Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe følgende:

«Ja, det er åpenbart for lett å få uføretrygd når du ser at tallene på unge uføre går opp, både i absolutte og relative tall. Samtidig synker andelen eldre uføre i prosent av befolkningen. Å innvilge uføretrygd til ungdom bør egentlig ikke skje. Det er ikke bra for samfunnet, men det er mest krevende for den som havner på trygd. Det er nødvendig å rope varsku for fremtiden til velferdsstaten når vi ser disse tallene.»

Tallene kommer altså som følge av regjeringens egen politikk.

Mitt spørsmål til Senterpartiet og til representanten Lundteigen er som følger: Hvilke konkrete tiltak ønsker Senterpartiet å iverksette for å demme opp for den bekymring som nestleder Ola Borten Moe tilkjennegir i dette medieoppslaget?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:37:08]: Først til bekymringa: sjølsagt kan og skal ungdom kunne få uføretrygd. Ut fra sin situasjon er det en rekke ungdommer – som eldre – som er i den livssituasjonen at de trenger det. Det er punkt én.

Punkt to: Er det slik at for mange får trygd? Mitt inntrykk er at det på dette området er streng behandling, så jeg er i utgangspunktet ikke enig i at en er lemfeldig når det gjelder å utdele uføretrygd. Dette har det vært sagt mye om gjennom mange år, og fokuset i Nav er sterkt på at det er noe en – så langt som råd er – skal unngå, og det er vi veldig glade for.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:38:08]: I noen av de kommunene som har prøvd å ha aktivitetsplikt for unge, friske sosialklienter, har det – i påvente av tiltak som kvalifiserer for jobb eller å få folk tilbake til skolebenken eller noe slikt – vært tiltak som f.eks. å hjelpe folk med å flytte, hjelpe til med snømåking, være ute i skogen og hogge ved eller hjelpe folk med vedhogst. En tidligere arbeidsminister uttrykte sterk bekymring for at rusmisbrukere skulle dra rundt i skogen med øks. Jeg lurer på om representanten Lundteigen deler den skepsisen til at man f.eks. skal settes i aktivitet ved å hjelpe til med vedhogst?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:38:58]: Jeg deler ikke noen bekymring for at en skal ha en aktivitetsplikt – tvert imot.

For det første er det opp til hver enkelt kommune. Videre må aktivitetsplikten være koblet til ordentlig arbeid. En skal ikke hjelpe til å flytte, en skal ikke hjelpe til å måke snø, en skal ikke hjelpe til å drive med ditten eller datten – en skal gjøre noe som er ordentlig. Det har jeg erfaring med, som fengselsbetjent har jeg arbeidet med dette her. Får fengselsfugler mulighet til å gjøre ordentlig arbeid og bli stolt av det, er det den beste måten å gjøre det på, men da skal en ikke hjelpe til med ditten og datten. Nei, en skal gjøre noe som en får egen verdighet av.

Laila Dåvøy (KrF) [15:39:56]: Representanten er opptatt av selvstendig næringsdrivende. Det er jeg også, og vi har derfor lagt inn en del tiltak knyttet til graviditet og fødsel som vi ikke får regjeringspartiene med på.

Men mitt spørsmål går på noe annet: Representanten er opptatt av Nav, og at Nav nå må bidra og hjelpe så fort som mulig. Opposisjonspartiene har jo tidligere foreslått å opprette et Nav-ombud, hvilket ikke er avvist fra regjeringens side, men hele Stortinget har sagt at regjeringen skal komme tilbake med en egen sak om dette. Så mitt spørsmål er om Senterpartiet kan tenke seg å bidra til at vi faktisk får en sak om Nav-ombud før valget i 2013 – etter modell fra pasientombudet – for det er faktisk ganske viktig.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:40:48]: Jeg vil være forsiktig med å svare på det spørsmålet, men for å svare med et lite smil: Jeg tror nok et Nav-ombud i dag ville få ganske mye å gjøre. Så kan hende er det viktigste og det største behovet at vi er positive til å legge til rette for at Navs ansatte kanskje får noen færre klienter – «klienter» var kanskje feil ord – noen færre mennesker å ta ansvaret for og dermed gjøre en bedre jobb, og få en bedre utdanning og få et enklere system. Det tror jeg nok er Senterpartiets linje, og jeg håper også det er regjeringas linje, framfor flere ombud. Det er mye bra med ombud, men jeg tror ikke det er hovedløsningsmodellen.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Laila Dåvøy (KrF) [15:41:52]: Det er en glede for meg å få presentere Kristelig Folkepartis gode alternative budsjett for arbeids- og sosialsektoren med en ramme som er på 134 mill. kr mer enn regjeringens. Vi prioriterer grupper med vanskeligheter i arbeidsmarkedet. Vi øker tiltaksnivået for personer med nedsatt arbeidsevne med 5 000 plasser. Av disse er 1 000 helt nye – utover regjeringens forslag – og 4 000 plasser omprioriteres fra de ordinære tiltaksplassene. I denne forbindelse styrker vi også Navs kapasitet på arbeidsevnevurdering og -formidling med 10,5 mill. kr, og med 40 mill. kr for å opprettholde oppgaver for attføringsbedriftene.

Kristelig Folkeparti har i tillegg flere forslag knyttet til personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Vi vil gjøre ordningen med funksjonsassistent permanent, vi styrker bevilgningen til servicehunder og til ulike hjelpemidler, vi gir rett til gruppe 2-bil også for personer med noe gangfunksjon, og vi opprettholder IT Funk-prosjektet. Ekstra midler til flere skrivetolker og etablering av skrivetolkutdanning er også med.

Vi vet ikke nok om årsakene til at andelen mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet har sunket de siste årene. Regjeringen klarer iallfall ikke å gjennomføre sin egen politikk og når heller ikke sine egne mål på dette området. Klagesaksbehandlingene har også økt mye.

Problemstillinger er her mangel på individuell tilrettelegging, mangel på teknisk utstyr og hjelpemidler, vanskeligheter med å få endret arbeidsoppgaver eller å få tilpasset arbeidstiden. Funksjonsnedsettelse er også årsak til at de ikke blir innkalt til intervju, eller til at intervjuet blir trukket tilbake. Men en annen årsak som kan ha stor betydning, etter min mening, er selve tiltaksstrukturen, som er uoversiktlig og svært regelbundet, med så mange ulike tiltak at få har oversikt, noe flere påpekte i komiteens høringer, og som jeg også har tatt opp her tidligere.

Det som spesielt har overrasket meg, er at vi vet lite om hva som virker. Det er behov for gjennomgang, evaluering, strukturendring og forenkling i tiltaksapparatet, og det er hyggelig at jeg får positive tilbakemeldinger fra flere fra regjeringshold som sier at de også mener at dette er viktig.

Det er også behov for en økt satsing på fattigdom. Kristelig Folkeparti har laget en egen fattigdomspakke med en rekke tiltak. For å nevne noen: Nytt barnefradrag, økte sosialhjelpssatser, økte rammer til boligbygging, økt engangsstønad ved fødsel og adopsjon.

Vi definerer fattigdom på samme måte nå som tidligere, og deltakelse i aktiviteter og sosiale sammenhenger er fortsatt den største utfordringen for barn i fattige familier. For ikke lenge siden – det var vel for et par uker siden – hørte vi en debatt mellom Lysbakken og Dagrun Eriksen, der det ble dokumentert at noen barn er sultne også i dagens Norge. Dessverre har regjeringen sluttet å lage regnskap over sin innsats mot fattigdom, og de snakker heller ikke mye om den, men realiteten er likevel at den øker!

En annen sak som er viktig: I dag blir foreldre med barn som trenger 24 timers tilsyn over mer enn to år, fratatt pleiepenger og overlatt til det kommunale nivå, som ikke kan stille opp med tilsvarende ytelser. Arbeidslinjen må ikke bli til hinder for best mulige og fornuftige ordninger for familier med syke barn. Et barn som er langvarig sykt, med store pleiebehov, og som periodevis eller ikke i det hele tatt kan være i barnehage eller på skole, har behov for mor og far – ikke fremmede personer fra kommunens hjelpeapparat. Resultatet har blitt at foreldre blir sykmeldte, og noen må flytte til billigere bolig. Her må vi få en regelendring.

Vi har også noen andre nye forslag knyttet til fengselsinnsatte og løslatte, samt bedring i sykepenger og omsorgspenger for selvstendig næringsdrivende ved graviditet og fødsel, som jeg nettopp nevnte.

Til sist litt om integrering av innvandrere i arbeidslivet: Det er krevende, og strukturelt er det mange stengsler. I et veldig spennende innlegg i Dagens Næringsliv i går ble det sagt at norske bedrifter kan trenge hjelp til å overvinne fremmedfrykten sin. I stedet «druknes innvandrere på jobbjakt i et vell av velmente tiltak», står det der. Eva Grinde påpeker at det kanskje er hos arbeidsgivere vi bør sette inn tiltak, gi dem flere og bedre virkemidler slik at de tar imot innvandrere som trenger arbeid. Å gå på tiltak etter tiltak ser ikke ut til å hjelpe stort. Jeg håper regjeringen tør å tenke enda flere nye tanker enn det de har gjort til nå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Thor Erik Forsberg (A) [15:47:04]: Kristelig Folkeparti er et sosialt engasjert parti, og det har jo også representanten Dåvøy vist her med sitt innlegg i dag.

Det er mange som husker tilbake til tiden før regjeringsskiftet i 2005. Godt husker vi kuttene i dagpengene til de arbeidsløse. Vi ser at høyrepartiene er på fremmarsj igjen; de foreslår å kutte på utgiftssiden i sykepenger, i dagpenger og – kanskje mest uanstendig av alt – i støtten til de enslige forsørgerne.

Nå er det slik at høyrepartiene igjen velger å sette store skattekutt først, enten det er arveavgift eller formuesskatt, som vil gå til de absolutt rikeste menneskene i Norge. Hvor går Kristelig Folkepartis anstendighetsgrense for å gå inn i et eventuelt regjeringssamarbeid med høyrepartiene etter neste valg?

Laila Dåvøy (KrF) [15:48:06]: Takk for hyggelige ord i innledningen. Det blir krevende forhandlinger hvis vi skal gå inn i regjering med Høyre igjen. Det var det sist, og det kommer det også til å bli nå, men det skremmer meg egentlig ikke så veldig mye. Bakgrunnen for det er min egen erfaring fra å være statsråd i Bondevik II-regjeringen, med Høyre og Venstre, hvor bistandsbudsjettet ble det høyeste noen gang, i hvert fall i prosent, og hvor vi fikk igjennom en familiepolitikk som var strålende – den første familiepolitikken i landet vårt, siden har det ikke vært noen familiemelding – og røykeloven, og for ikke å snakke om alle gangene jeg tok opp i regjeringen og debatterte kvinner i styrerom, en sak jeg var så heldig å få legge frem for Stortinget. Det var ingen enkel sak å få igjennom, men jammen klarte vi det òg, så det er ufattelig hva man kan få til når man sitter rundt bordet der oppe i høyblokken!

Karin Andersen (SV) [15:49:18]: Jeg tviler heller ikke på Kristelig Folkepartis engasjement for vanskeligstilte. Men det er derfor det er så viktig å få avklart hvor grensene går for Kristelig Folkeparti, f.eks. når det gjelder forslagene om kutt for de barnefamiliene som mest risikerer å havne i barnefattigdom, nemlig de enslige forsørgerne, men også når det gjelder det behovsprøvde barnetillegget for mennesker som er for syke til å være i arbeid, og som har uføretrygd. Det vil være mange tusen barn – i hvert fall mellom førti og femti tusen – som i så fall med et pennestrøk blir fattige.

Jeg har lest litt i dette alternative budsjettet til Kristelig Folkeparti også, der de sier at de ønsker arbeidsplikt for sosialhjelpen, men også at de kutter penger i kommunesektoren når de gjør dette. Så i sum blir det Kristelig Folkeparti gir til sosialhjelp, mindre enn det regjeringen gjør. Hvordan kan du forklare det?

Laila Dåvøy (KrF) [15:50:27]: Det er ikke så vanskelig, spesielt hvis vi viser til dette Åmli-prosjektet. Blant annet er det et eksempel på et veldig godt tiltak som faktisk gjør at man kan spare inn penger i den andre enden. Det er gjort regnestykker, og noen av disse regnestykkene har vi lagt frem for Finansdepartementet og fått vurderinger av.

Det å skulle stå her i så fall og snakke om de direkte grensene for Kristelig Folkeparti hvis vi skulle gå i forhandlinger med noen om regjeringsmakten – eller for den del om å skifte regjering, som vi jo ønsker – kan ikke jeg gjøre på stående fot. Men når man leser Kristelig Folkepartis alternative budsjett og sosialbudsjettet, vil man se hvor vi på noen områder skiller oss fra de andre partiene som er i opposisjon. Vi kommer til å kjempe for vårt budsjett uansett.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:51:36]: Representanten Laila Dåvøy sa med et smil til spørsmålet om forhandlinger mellom Høyre og Kristelig Folkeparti når det gjaldt økonomisk trygghet for de svake gruppene, at det ikke egentlig skremmer så veldig mye. Det syntes jeg var sterkt sagt – med det smilet. Det er hyggelig med smil, men Laila Dåvøy har som tidligere statsråd erfaring fra regjeringskonferansene og vet at det er knapphet på penger. Hun vet at vi her snakker om ordninger som koster mye. Vi behandler nå et budsjett som er i størrelsesordenen 360 mrd. kr. Det skal ikke store endringene til før man kan spare mye penger. Så mitt spørsmål er egentlig: Finnes det noen vanskeligere forhandlingssak mellom Kristelig Folkeparti og Høyre enn det vi snakker om nå? Eller er jeg på bærtur?

Laila Dåvøy (KrF) [15:52:40]: Jeg kan vel replisere tilbake til Senterpartiet at også de jammen har sittet i mange vanskelige forhandlinger i regjeringsperioden. Senterpartiet vet utmerket godt at det å være et lite parti kan være veldig krevende i en regjering.

Jeg er ikke så skremt av Høyre, kanskje fordi jeg har erfaringer. Men jeg skjønner jo at regjeringspartiene er skremt, for man står overfor en situasjon der man kan tape valget neste gang, og det er jo skremmende. Men regjeringspartiene klarer ikke å skremme Kristelig Folkeparti til å bli redd for Høyre – iallfall ikke meg, med den erfaringen jeg har fra regjeringssamarbeid.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Trine Skei Grande (V) [15:53:47]: Jeg har også lyst til å snakke om fattige barn. Jeg har faktisk lyst til å begynne med å sitere statsministeren, men jeg må innrømme at det var noen år siden. Da sa han:

«Det skal ikke være fattigdom i verdens rikeste land. Regjeringen vil legge fram en helhetlig plan for å avskaffe fattigdom i Norge.»

Det var regjeringas tiltredelseserklæring den 19. oktober 2005.

Da budsjettet ble lagt fram i år – jeg er litt usikker på om jeg får vist det fram – lagde regjeringa en skryteliste som heter pressehefte. Der har man alle de pressemeldingene når man skal skryte av det fine man får til i budsjettet. Det er alltid mye en regjering får til, i hvert fall når man har så mye penger. I det presseheftet er ikke ordet «fattigdom» nevnt med ett ord.

Venstre begynte denne perioden med et forslag om at vi skulle ha en dugnad når det gjaldt fattigdom, spesielt blant barn. Den dugnaden er det ingen som har vært interessert i å være med på. Det første Dokument 8-forslaget vi leverte i denne perioden, gikk akkurat på det – fattigdom blant barn – med masse forslag og med invitasjon til å være med på en dugnad for å løfte akkurat den gruppa. I vårt alternative budsjett prioriterer vi over 2,3 mrd. kr nettopp for å løfte denne gruppa. Vi øker minstetaksten på sosialhjelp med 20 pst. Vi har en stor pakke når det gjelder rus, og veldig mange av de ungene som opplever å leve i fattige hjem, opplever også at rusproblematikk er en del av det. Vi utvider gratis kjernetid i barnehage, spesielt i områdene med stor grad av innvandring, og vi har et skikkelig løft når det gjelder barnevern, også med omorganisering.

Men det vi ser at virkelig får store følger for familier med dårlig økonomi, er at vi også går inn og differensierer priser på SFO, på barnetrygd og på barnehage. Og bare for å nevne et eksempel: Vi har fått Finansdepartementet til å regne ut hva en enslig mor med inntekt på 300 000 kr og to barn – ett i barnehage og ett i skole – får i lettelser med Venstres forslag, og hun får da altså over 22 000 kr mer å rutte med. Det betyr noe. Det er tall som virkelig betyr noe. Differensiering av priser til offentlige oppholdsbetalinger er virkelig en av de tingene som får løftet denne gruppa.

Det andre som er viktig for Venstre i vårt alternative statsbudsjett på dette feltet, er å løfte alle dem som er utenfor arbeidsmarkedet, inn i arbeidsmarkedet. Vi har i dag mange diskusjoner om alle som er innenfor, og deres rettigheter. For oss er det viktig å øke rettighetene også for dem som er utenfor. Det gjør vi f.eks. ved å styrke sosiale rettigheter for selvstendig næringsdrivende. Det var nettopp det representanten Lundteigen snakket om at var viktig å gjøre, og det gjør vi i vårt alternative statsbudsjett.

Det ligger også inne en stor satsing når det gjelder universell utforming av bygg – som regjeringa hadde lovet for lenge siden – som jeg mener er viktig for at både skoleelever og andre med funksjonshemninger skal bli integrert i hverdagen.

Vi har 2 000 flere varig tilrettelagte tiltaksplasser og 100 flere trainee-plasser i staten for funksjonshemmede. Vi har en hel pakke når det gjelder vanskeligstilte i arbeidslivet og alle dem som i dag blir stilt utenfor, og for Venstre vil det alltid være viktigst å kjempe for at alle dem som ikke har del i alle de godene vi som er innenfor, har, skal få muligheten til å ta del i dem. Jeg tror at de tiltakene vi her har sett, både varig tilrettelagte arbeidsplasser, det at staten har trainee-er spesielt når det gjelder ungdom med funksjonshemninger, og det å få til universell utforming av offentlige bygg, er ganske viktig for å hindre det utenforskapet som veldig mange føler i dagens arbeidsmarked.

Venstres hovedsatsinger på dette feltet er synlig gjennom finansinnstillingen. Vi kommer ikke i dag til å fremme alle våre forslag på nytt, siden vi ikke er representert i komiteen, så vi stemmer da for regjeringspartienes innstilling, som en subsidiær stemmegivning ut fra det vi gjorde i finanskomiteen. Vi har så mange divergerende forslag på dette feltet at det også kunne vært fristende å stemme mot, men for enkelhets skyld i protokollen velger vi å stemme for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Henriksen (A) [15:59:05]: Når jeg leser Venstres budsjett, mener jeg at det er ganske ytterliggående. Som jeg ser det, angriper det grunnleggende verdier i velferdspolitikken, og det slår store kiler inn i et anstendig og trygt arbeidsliv. Sykelønnsperioden foreslås redusert fra 12 til 11 måneder, normerte sykmeldingsperioder innføres, og Venstre utreder sykelønn med 90 pst. dekning. Venstre har altså på kammerset utarbeidet en politikk som får store konsekvenser for de sykeste og mest marginaliserte i arbeidslivet, uten å konferere med partene i avtalen. Det ser ut til at Venstre mener det er helt verdiløst å trekke partene i arbeidslivet inn i drøftinger om viktig politikk som gjelder dem.

Kan vi forvente at IA-avtalen, et vellykket samarbeid mellom NHO, LO og staten, og trepartssamarbeidet for øvrig, står for fall dersom Venstre kommer i forhandlingsposisjon om regjeringsmakt?

Trine Skei Grande (V) [16:00:06]: Jeg må si at jeg er ganske forferdet over tonen som Arbeiderpartiet legger seg på her. Venstre har faktisk gått for en utvidelse av IA-avtalen, nettopp for at det ikke bare skal være de fagorganiserte med hovedavtale som skal ha disse rettighetene, men at det skal gjelde alle. Vi vil kjempe for at de rettighetene som arbeidere skal ha i dette landet, de skal alle ha, ikke bare de som har betalt kontingenten sin til Arbeiderpartiet. Vi mener at vi skal ha en arbeidsrettighetsjustis i dette landet som gjelder alle.

Det er ganske rart, det er faktisk ganske underlig, at det går an for Arbeiderpartiet å si at dette er en brutalisering av arbeidslivet. Dette er forslag som deres egen statsminister la fram for kun kort tid siden, og da sa LO-lederen at det var et forslag han skulle vurdere. I dag er det en brutalisering når Venstre legger fram det samme forslaget i salen. Jeg tror kanskje at Arbeiderpartiet gjør lurt i å skru ned volumknappen noe i kritikken av andre, og heller diskutere det utenforskapet som vi nedkjemper med vårt budsjettalternativ – for det handler virkelig om dem som er utenfor i det norske arbeidslivet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:01:17]: Først til begrepet «dugnad»: Representanten Skei Grande bruker det ofte, og sa nå at ingen har vært interessert i å være med på dugnad. Jeg må si at sånn som begrepet «dugnad» brukes her i salen, er det et grovt misbruk. Dugnad er når privatpersoner arbeider gratis for andre. Jeg skjønner ikke at ordet «dugnad» har noe å gjøre med arbeidet i vår sal, for her snakker vi om fordeling av ressurser, her snakker vi om politiske prioriteringer. Det er noe helt annet.

Venstre ønsker å løfte folk som er utenfor arbeidsmarkedet, innenfor. Ja, det er prisverdig. Hvorfor er det da så viktig for dagens Venstre-ledelse å arbeide for at en skal svekke fagbevegelsens interesser? En av de sterkeste fagorganisasjonene som medvirker til det som Venstre her gir uttrykk for, er Fagforbundet. Ønsker Venstre å styrke Fagforbundet eller svekke Fagforbundet, for å få flere inn i arbeidslivet?

Trine Skei Grande (V) [16:02:25]: Venstre ønsker en sterk fagbevegelse – en sterk fagbevegelse som man kan forhandle med. Vi liker trepartssamarbeidet. Vi var faktisk det partiet som la grunnlaget for veldig mange av de ordningene vi her snakker om. Det er faktisk Venstre som la grunnlaget for veldig mange av de velferdsordningene vi her snakker om. Men vi må også kunne utvikle dem, og det må vi gjerne gjøre i en dialog.

Så til definisjonen av dugnad. For meg betyr dugnad at folk gjør noe uegennyttig sammen. Det betyr at vi også kan ha politiske dugnader. Politiske dugnader handler om at man setter seg sammen, legger bort partiboka, setter seg ned og prøver å bli enige om ting. Under fordelingsmeldinga la vi fram alle de forslagene vi inntil da hadde lagt fram i Stortinget, på to. Det var 22 forslag. Jeg sier ikke at alle var knakende gode og skulle føre til at alle stemte for dem, men det som undrer meg, er at ingen i det hele tatt var villig til å diskutere dem, verken da de ble fremmet som sak nr. 1 i denne perioden, eller da de ble fremmet som en del av en stortingsmelding fra regjeringa. Den politiske spleisen som er en dugnad, er at noen legger bort partiprogrammet og blir enige om noe litt større enn seg sjøl.

Karin Andersen (SV) [16:03:39]: Jeg tror på Venstre når de sier at de ønsker å inkludere flere folk i arbeidslivet, men det blir litt vanskelig å skjønne at de forslagene Venstre fremmer, skal virke slik. Kuttene for de syke som Venstre fremmer, er ikke bra for folk som har helseproblemer, og som sliter med å beholde jobben, eller sliter med å komme inn i jobb fordi de har helseproblemer.

Da lurer jeg på om Venstre faktisk har sett på de svenske erfaringene med bl.a. normerte sykemeldinger og mer av dette systemet som man foreslår her, for der er utstøtingen mye hardere enn det den er i Norge.

Det andre er at Venstre også helt systematisk har vært imot de viktigste tiltakene når det gjelder sosial dumping. Det handler jo om at renholdere, sjåfører, bygningsarbeidere, servicearbeidere, alle de som har de harde jobbene, og som er dårligst betalt, faktisk skal kunne beholde lønns- og arbeidsvilkår. Dette arbeidslivet blir jo tøffere, og denne pakka går ikke sammen hvis vi skal få vanskeligstilte folk inn i arbeidslivet.

Trine Skei Grande (V) [16:04:48]: Vi har sett på det som har skjedd i Sverige, og vi syns at dette fungerer som en bra norm å legge til grunn. Det betyr ikke at en alltid skal følge den, men det betyr at en har noen normer å legge til grunn når en skal behandle sykmeldinger. Vi er villige til å se på nye ordninger for hvordan dette skal fungere, og kanskje kan vi også forbedre de systemene vi har.

Poenget vårt med endringene handler ikke om å ta de langtidssyke, det handler faktisk om å få omstillingene for de langtidssyke litt tidligere. Vi er veldig for IA-avtalen. Vi er for de mekanismene som er der, og vi mener at de skal gjelde enda flere. Vi mener at når en har vært syk lenge, bør en kanskje komme tidligere inn i et system hvor det skal vurderes om en kanskje skal omskoleres eller kanskje prøve et annet yrkesløp, i stedet for å gå tilbake der en var.

Venstre har vært veldig for å kjempe imot sosial dumping, men vi har brukt andre virkemidler enn det regjeringa gjør. Vi har f.eks. løftet det med minstelønn, for vi tror at det ville ha vært et veldig effektivt grep for å bekjempe sosial dumping, spesielt for den gruppa som representanten tar opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Statsråd Anniken Huitfeldt [16:06:07]: Aldri har så mange vært sysselsatt i Norge som nå, og arbeidsløsheten er lav. Etter en sterk vekst i sysselsettingen i fjor, har veksten nå avtatt noe. I nasjonalbudsjettet for 2013 legges det til grunn at sysselsettingen vil vokse med 1,3 pst. neste år.

Det er positivt at vi stadig ser flere eldre personer i arbeidslivet. De som er over 60 år, jobber mer enn før.

Sykefraværet er nå det laveste vi har sett siden IA-avtalen trådte i kraft. Fra 2001 til 2012 har sykefraværet gått ned med 14 pst. Samtidig ser vi at bruken av gradert sykemelding har økt mye, og det er viktig. Aktivitet er mye bedre enn passivitet for de fleste som er syke. Hadde vi hatt samme sykefraværsprosenten som i 2001, ville våre utgifter til sykepenger i dag vært 4,5 mrd. kr høyere. Dette viser veldig godt at det lønner seg å jobbe systematisk med å redusere sykefraværet.

Norge har i internasjonal sammenheng høy sysselsetting og lav ledighet, men samtidig en relativt stor andel som mottar midlertidige og varige trygdeytelser. Vi tar godt vare på dem som blir syke i Norge.

Ved utgangen av tredje kvartal 2012 mottok 310 000 personer uførepensjon. Antallet uførepensjonister har økt bl.a. fordi befolkningen blir eldre. Men andelen uførepensjonister har gått noe ned de siste ti årene.

Et økende antall unge mennesker utenfor arbeidslivet og utdanningssystemet vekker grunn til bekymring. Samtidig må vi ha en viss edruelighet i denne diskusjonen. Det er et lite mindretall av dem under 30 år som mottar helserelaterte ytelser – det er ingen eksplosjon.

Det er nå i underkant av 10 000 personer under 30 år som mottar uførepensjon. Det tilsvarer en andel på 1,2 pst. Ser vi på statistikken for ti år siden, var den om lag det samme da. Det er likevel stor grunn til å fokusere på unge under 30 år, siden disse potensielt har mange år foran seg i arbeidslivet.

Det er også viktig å fokusere på dem med vedvarende lavinntekt. Hvis vi ser på antallet og andelen sosialklienter, har det gått ned de siste ti årene. Men hvis vi ser på dem som er på vedvarende lavinntekt, har vi sett at kvalifiseringsprogrammet har fått veldig mange flere ut i jobb. Det er omtrent like mange med lavinntekt i dag som det var i 2005, men sammensetningen av lavinntektsfamiliene har endret seg noe. Det er færre minstepensjonister, spesielt blant kvinner. Men der vi ser en økning, det er i to grupper: Det er i barnerike innvandrerfamilier, og det er blant eneforsørgere. Derfor er jeg veldig bekymret for det kuttet som Karin Andersen stadig fokuserer på når det gjelder enslige forsørgere, men gjennom den nye overgangsstønaden får vi en ny løsning hvor de kvalifiserer seg for arbeid og får støtte til det.

Jeg er også veldig bekymret for å gjeninnføre kontantstøtte for toåringer, for det er slik i det norske systemet at hvis en har omtrent en gjennomsnittslønn, hjemmeværende kone og tre barn, kommer man nesten automatisk på fattigdomsstatistikken. Som Trettebergstuen så treffende sier det: Hvis man har 600 000 kr i lønn, hjemmeværende kone og fire barn, da blir man fattig, eller på statistikken over fattige. Da mener jeg at det er viktig å fokusere på de tiltakene som får kvinner ut i jobb, Jobbsjansen og kvalifiseringsprogrammet, men også de tiltakene som bidrar til at unger kan være aktive. For fattigdom i vår tid handler for noen om at de er sultne, men for de fleste unger handler det om at de ikke har noe å fortelle fra ferien, at de ikke får deltatt på fritidsaktiviteter. Derfor er vi for gratis kulturskoletimer, som Fremskrittspartiet er imot, for økning av Den kulturelle skolesekken, og for flere barne- og ungdomstiltak som bidrar til ferie og fritidsaktiviteter for ungdom som kommer fra familier med lave inntekter.

Dette er et budsjett for dem som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Arbeid er det viktigste tiltaket mot fattigdom.

Regjeringen vil opprettholde et høyt antall tiltaksplasser i 2013, spesielt rettet mot dem med nedsatt arbeidsevne. Derfor øker vi tiltaksplasser for dem med nedsatt arbeidsevne med 500 plasser.

Vi foreslår også en ny og forsterket garantiordning for ungdom mellom 20 og 24 år. De skal få mer tilpasset oppfølging – ikke gå på kurs med dem som er godt voksne, men få folk i Nav som skal følge dem opp. Midlene vil gå til egne kontaktpersoner som skal arbeide med oppfølging av ungdom ved de største Nav-kontorene, og for at vi skal få en mye bedre innretning på garantiordningen.

Så foreslår vi i dette budsjettet flere tiltak for å styrke inkluderingen av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Det gjør vi bl.a. gjennom lønnstilskudd for dem som vil ansette personer med nedsatt arbeidsevne, men også andre tiltak. Det handler bl.a. om bilordningene, som vi nå gjør om, og at vi skal få arbeids- og utdanningsreiser, at det blir en permanent og landsomfattende ordning.

Det som er viktig for oss, er at det frigjøres ressurser i Nav til å følge opp dem som sliter. Det vi har sett på utviklingen den siste tiden, er at når det gjelder de som skal få ytelser, går det fortere enn før, at folk blir mer fornøyd. Men det er fortsatt mye som gjenstår. Saksbehandlingstiden er redusert, og flere brukere får oppfølging – det er viktig.

Men det som kanskje vil frigjøre enda mer ressurser i Nav, er at vi nå går i gang med Prosjekt 1, IKT i Nav. Det gjør at man får innsyn i egen sak og saksbehandlingen kan gå mye fortere. De som søker om alderspensjon, har allerede denne muligheten, men med mer selvbetjente løsninger kan vi frigjøre ressurser til å følge opp dem som sliter, enda bedre.

Det er viktig for regjeringen i disse tider å jobbe for et inkluderende arbeidsliv og bekjempe sosial dumping. Som omtalt i meldingen om arbeidslivet, la regjeringen fram mange tabeller og statistikk som viser at vi har et godt og forsvarlig arbeidsliv i Norge. Likevel er det enkelte bransjer som er preget av useriøs virksomhet og sosial dumping. Derfor arbeider vi nå med en ny handlingsplan. Formålet er å sikre ryddig arbeidsliv og gode lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakerne i Norge.

I tillegg foreslår vi denne gangen å øke Arbeidstilsynets budsjett med 10 mill. kr, slik at Arbeidstilsynet kan drive bedre tilsyn.

I tillegg trenger vi økt oppfølging av petroleumsnæringene og foreslår at Ptil skal få økte budsjetter med 20 mill. kr. Det har vært noen alvorlige nestenulykker i høst, og det er viktig at Petroleumstilsynet får midler til å drive et godt tilsyn.

Nå har det den siste tiden kommet en del negativ informasjon om den økonomiske utviklingen i Europa. Hvis utviklingen internasjonalt blir vesentlig svakere enn det regjeringen tidligere har lagt til grunn, må vi forvente at vi også kan merke det i Norge. Vi har arbeidsløshet, det er ingen selvfølge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [16:14:49]: Jeg registrerer at statsråden i sitt innlegg sier at hun er veldig fornøyd med kvalifiseringsprogrammet, og at det fører til at flere kommer ut i arbeid når de er ferdige. Så registrerer jeg at på fredag i Adresseavisen sier hennes statssekretær, Gina Lund, at hun ikke er fornøyd med at tallene er for lave og viser til at 64 pst. av dem som gjennomfører kvalifiseringsprogrammet, ikke kommer ut i arbeid. Her er det tydelig at statssekretæren og statsråden har litt forskjellige oppfatninger. Samtidig kommer det godt frem i en Fafo-rapport at det er like mange sosialhjelpsmottakere nå som da kvalifiseringsprogrammet ble iverksatt.

Mitt spørsmål er: Er statsråden fornøyd, eller er hun ikke fornøyd, og deler hun statssekretærens bekymring?

Det andre spørsmålet gjelder overgangsstønaden: Hvilke aktivitetskrav er det regjeringen har lagt inn i den stønaden for at en skal kunne kvalifisere seg?

Statsråd Anniken Huitfeldt [16:15:52]: For at man skal komme ut i jobb hvis man er eneforsørger, er ett tiltak som bidrar til aktivitet, kvalifiseringsprogrammet, for vi vet at det er ulike typer aktiviteter som får folk ut i jobb. For noen dreier det seg om basisferdigheter, for andre dreier det seg om å få formell kompetanse. Men det som er kravet, er at man er minst 50 pst. i aktivitet for å komme ut i jobb gjennom denne overgangsstønaden. Jeg mener at det er en veldig god og målrettet løsning, og jeg er veldig bekymret for at Fremskrittspartiet vil gjøre aleneforsørgere fattigere, kaste flere ut i fattigdom, ved å svekke overgangsstønaden.

Kvalifiseringsprogrammet fungerer bra, men det kan bli enda bedre. Det som bekymrer meg, er at en del kommuner kutter i kvalifiseringsprogrammet. Jeg ønsker å bidra til at vi får flere plasser i kvalifiseringsprogrammet.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [16:17:01]: Det er viktig å ha fokus på at fleire med nedsett funksjonsevne må ta del i arbeidslivet. Framstegspartiet stør program om statleg traineestillingar, sjølv om vi synest at dette òg burde gjelda i andre sektorar. Det store ansvaret for å få dette til, ligg hos Arbeidsdepartementet. Eg vel å tru at aukinga av denne gruppa i dette departementet, er større enn ho var i februar i år. Då var svaret frå dåverande statsråd at det kanskje var éin tilsett.

Kor mange med nedsett funksjonsevne er tilsett i departementet no?

Statsråd Anniken Huitfeldt [16:17:38]: Ifølge tall fra AKU er det slik at 15 pst. av arbeidstakerne i Norge har nedsatt funksjonsevne. De aller fleste kan man ikke se det på. De aller fleste har en usynlig funksjonshemming. Vi teller ikke dem, og det mener jeg er riktig. De vi derimot teller, er folk som oppgir dette ved søknad – da kan vi telle dem. Men for de aller fleste er det slik at funksjonshemmingen er usynlig, at vi ikke teller dem ved ansettelse.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [16:18:23]: Jeg vil takke statsråden for et innlegg hvor det var mye som jeg var enig i, bl.a. poenget om at det er viktig at man bruker fattigdomsstatistikk med en viss omhu. Det var faktisk et poeng som opposisjonen tok opp for noen år siden, at relativ fattigdomsstatistikk er relativ, og det er viktig å bruke den som det.

Men temaet for mitt spørsmål er trepartssamarbeidet. Det er et samarbeid som mange snakker mye og pent om, men samtidig forutsetter det samarbeidet at ikke alle får alt, men at alle får litt hele tiden. Jeg registrerer at alle de store arbeidsgiverorganisasjonene har anklaget regjeringen på forskjellige tidspunkter for å svekke trepartssamarbeidet. Jeg registrerte også at YS – altså en stor arbeidstakerorganisasjon – i Klassekampen 6. mars i år mente at regjeringen lyttet ensidig til LO.

Tar statsråden noen selvkritikk på måten departementet har håndtert trepartssamarbeidet på, og kommer det til å bli noen endringer i fremtiden?

Statsråd Anniken Huitfeldt [16:19:26]: Det kommer ikke til å bli noen endringer i trepartssamarbeidet, for det er et meget velfungerende samarbeid som har gitt store resultater, der vi har inngått avtaler med partene i arbeidslivet. Det er slik at i store politiske saker som midlertidige ansettelser, er regjeringen enig med YS, Unio, Akademikerne og LO, og Høyre og Fremskrittspartiet er enige med Virke og NHO, så noe handler om politiske forskjeller. Men jeg er opptatt av å ha samarbeid og samtaler med alle. Det betyr ikke at jeg alltid gjør som NHO vil, men jeg vil alltid lytte til deres argumenter i alle saker. Så er det noen ganger politisk uenighet – og da er det jo ofte sånn i norsk politikk at Høyre er enig med arbeidsgiversiden, mens vi har sterkere tradisjon for å være enig med arbeidstakerorganisasjonene.

Laila Dåvøy (KrF) [16:20:29]: Jeg har to spørsmål. Det ene er et lett ja/nei-spørsmål. Utredningen fra Brofoss-utvalget er veldig viktig. Spørsmålet er: Kommer regjeringen med oppfølging til Stortinget før stortingsvalget neste år?

Det andre spørsmålet går på den nye ordningen med skattefradrag for store sykdomsutgifter som ble lagt om ved budsjettbehandlingen i fjor. Fra regjeringen heter det jo at denne fradragsordningen skulle gå til de samme gruppene. I disse dager – og for så vidt lenge – har jeg fått henvendelser fra mange som sier at de ikke lenger får disse fratrekkene, og spør hvordan dette går. Jeg vet at det står en del i finansinnstillingen om det, men det er altså ikke de samme gruppene som drar nytte av dette lenger.

Hva tenker statsråden om det? Vil regjeringen gjennomgå dette på nytt? Det virker veldig skjevt, det som skjer nå.

Statsråd Anniken Huitfeldt [16:21:34]: Når det gjelder særfradraget, er jo dette spørsmål som vi diskuterer med de funksjonshemmedes organisasjoner. Det er ombygging av boliger som har vært prioritert nå, og tannhelse. Men det var slik med det særfradraget at det ga mest penger til dem som hadde høyest inntekter. Vi skal fase ut dette over flere år nå, og vi vil diskutere med organisasjonene også det vi skal gjøre i budsjettet til neste år.

Når det gjelder Brofoss-utvalget, har vi allerede begynt å følge det opp. Metodene har vi nå implementert gjennom nye forsøksordninger, og resultatbasert finansiering er allerede innført. Dette vil vi følge opp fortløpende, og melde til Stortinget underveis.

Trine Skei Grande (V) [16:22:24]: Jeg har vokst opp i en heim med en pappa som drev noe som i Trøndelag kalles for «snekkarlag». Det betyr at han hadde tre–fire snekkere som han jobbet sammen med. Jeg vokste også opp med å lære meg noen ord, da jeg var seks år, som egentlig seksåringer bør slippe å lære, ordene «sjølstendig næringsdrivende». For pappaen min fikk hjerteinfarkt da, og det kom et alvor over heimen som handlet om at vi ikke hadde så god råd lenger – fordi pappa var sjølstendig næringsdrivende.

Hvorfor er det sånn at det å flytte sykelønn med 0,03 pst. er en rasering, men ikke å kjempe for sjølstendig næringsdrivende, det er ikke så farlig?

Statsråd Anniken Huitfeldt [16:23:14]: Denne regjeringen har gjort situasjonen bedre for de selvstendig næringsdrivende. Gjennom å fjerne en rekke krav har vi gjort det lettere å starte virksomhet. I tillegg har vi innført mulighet for fødselspenger for selvstendig næringsdrivende – det handler om mange kvinner som nå tør å starte egen virksomhet, nettopp fordi de får fødselspenger. Vi bør gå videre med det, med tanke på forslag som har kommet om mulighet til å få penger for å være hjemme med sykt barn også når du er selvstendig næringsdrivende.

Så vi arbeider systematisk for bedre forhold for de selvstendig næringsdrivende – men Venstres forslag om å kutte i sykelønnen er ikke noe vi stiller oss bak.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Steinar Gullvåg (A) [16:24:25]: Norsk arbeidsliv vil komme til å utvikle seg i en helt annen retning om landet får en Høyre–Fremskrittsparti-regjering etter valget i 2013. Sånn sett er årets budsjettbehandling ganske avklarende. Det er ikke slik at partiene er enige i alt og ett, men i sum peker flere forslag og komitémerknader i en bestemt retning: nemlig å svekke arbeidstakerorganisasjonenes innflytelse i arbeidslivet. Ikke nok med at Høyre og Fremskrittspartiet vil endre arbeidsmiljøloven og oppheve flere av de mest virkningsfulle tiltakene i kampen mot sosial dumping – nå går de også til angrep på framforhandlede rettigheter. Høyre og Venstres forslag om å innføre normerte sykeperioder og Fremskrittspartiets bastante kritikk av AFP-ordningen rokker i sin konsekvens ved trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv. Når Fremskrittspartiet i tillegg vil innføre markedsrente på statsansattes lån i egen pensjonskasse, viser det at partiet heller ikke har særlig respekt for en framforhandlet avtale. Dette er Høyre og Fremskrittspartiets nye ideer – eller rettere sagt gamle ideer. Hva er nytt med normerte sykeperioder, eller en tilbakeføring av AFP-ordningen til sin opprinnelige form? I den grad det er nytt, er det gammelt nytt.

Så langt er det få som har tatt Fremskrittspartiets pensjonspolitikk på alvor. Fremskrittspartiet har for lengst meldt seg ut av pensjonsforliket, og Høyre har svart med å avvise Fremskrittspartiets pensjonsløsninger. Dermed er det naturligvis ikke sagt at partiet er uten innflytelse på dette feltet i en eventuell framtidig regjering, og et regjeringssamarbeid. Som vi har hørt i dag, kan Fremskrittspartiet vanskelig leve med dagens pensjonssystem, og mer eksplisitt AFP-ordningen.

Det er grunn til å merke seg at Fremskrittspartiet mener at AFP-ordningen bryter med ordningens egentlige intensjoner, og partiet finner det dypt urettferdig at staten bidrar til en pensjonsordning som er framforhandlet av partene i arbeidslivet, så lenge 700 000 arbeidstakere ikke kommer inn under AFP-ordningen. AFP-ordningen er knyttet opp mot det organiserte arbeidslivet, der bedrifter og arbeidstakere også bærer kostnadene ved ordningen. Men det som faller Fremskrittspartiet tungt for brystet, er altså at vi alle bidrar til AFP-ordningen over skatteseddelen. Vi som er for et organisert arbeidsliv, har ikke slike betenkeligheter.

I komitéinnstillingen bruker Fremskrittspartiet harde ord og sier rent ut at de tar avstand fra en politikk hvor staten skal subsidiere pensjon til noen utvalgte, slik at disse får en «gullkantet» tidligpensjonsordning. Samme anfektelser har partiet ikke når det gjelder sjømannspensjonsordningen, der fellesskapet sannelig også bidrar over skatteseddelen. Men det kan skyldes en forglemmelse.

Jeg går uten videre ut fra at Fremskrittspartiet ikke kan være med i en regjering som fører en politikk de tar kraftig avstand fra. Dermed settes AFP-ordningen i spill under en blå-blå regjering og i slike forhandlinger etter en eventuell valgseier etter valget i 2013.

Det er med andre ord all grunn til å ta Fremskrittspartiets pensjonspolitikk alvorlig. Ikke bare fordi den skaper usikkerhet om en viktig del av pensjonssystemet, men fordi den representerer et klart brudd med trepartssamarbeidet – altså et samarbeid som ligger bak alle store reformer i norsk arbeidsliv, inkludert pensjonsordningen og uførereformen. Det er simpelthen ikke mulig å forestille seg et fruktbart samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakerorganisasjoner og myndigheter når myndighetene ikke vil bidra, og heller ikke vil gjøre noe annet enn å diktere både premisser og resultater.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [16:29:28]: Det er godt å få moglegheit til igjen å snakka om Framstegspartiet sin politikk når det gjeld arbeidsliv. Arbeidslivet startar allereie når vi bestemmer oss for kva for ei utdanning vi skal ta – og så håpar vi at denne vegen blir flat og grei å gå på. For ein veit at dette ikkje er sjølvsagt for mange unge i dag, at vegen er så flat og så grei som ein hadde ønskt. Mange har allereie ein erfaringsbank med seg som ikkje gir den beste avkastinga, men rett og slett eit tap som for den det gjeld, fører til at utdanningsløpet blir avbrote, eller i verste fall at ein aldri kjem seg inn på denne vegen igjen. Dei unge blir «drop-outs» med meir kontakt med Nav både på godt og vondt. Og for somme resulterer det i psykisk sjukdom og på sikt ein uførleik med ei framtidig stengd arbeidsdør.

Framstegspartiet vil aldri gi opp dei unge og viser til at gruppa unge uføre under 30 år faktisk framleis har ein auke. Derfor ønskjer Framstegspartiet at ein må setja inn større ressursar nettopp for denne gruppa. Dei må få hjelp raskt – og ei hjelp som er retta mot den einskilde. Samstundes ønskjer vi fleire tiltaksplassar, tettare oppfølging og inga ventetid mellom tiltaka. Med dette fokuset vil ein få ned talet på uføre og få fleire i arbeid, som igjen fører til reduserte summar i utbetalinga av stønaden varig ufør.

For dei som er heldige å ha god helse og som er i arbeidslivet, må vi gjera alt vi kan for å halda dei der og samstundes rekruttera nye. Her har ein store utfordringar. Når ein veit at samfunnet vil trenga nesten 30 000 sjukepleiarar og det dobbelte når det gjeld andre helsefagarbeidarar fram mot 2030, er ein langt frå å kunna seia at det ordnar seg nok. Framstegspartiet har støtta prosjektet Ufrivillig deltid kvart år. Det er positivt at talet på dei som arbeider ufrivillig deltid, går ned, men uroa for dei frivillig deltidsarbeidande bør få like stor merksemd – om ikkje større, for meir enn 70 pst. av dei deltidstilsette seier at dei gjer dette av omsyn til eiga helse, kvardagen og familien sin. Det manglar enno ein del på at ein har fokus og ikkje minst insentiv som gjer at det freistar meir å arbeida i full stilling enn i redusert. Og samfunnet treng fleire i fulle stillingar.

Sjukefråværet er blitt lågare, og det er positivt. IA-avtalen har gjort sitt til at sjukefråværstala er blitt reduserte. Her må ein skryta av alle, men det er verdt å merka seg at dei private faktisk er flinkare enn det offentlege – og då den kommunale sektoren. Framleis er det eit sjukefråvær på 7 pst. i kommunal forvaltning. Berre ved å redusera sjukefråværet i kommunal sektor med 1 pst. frå 7 pst. til 6 pst. får ein innsparingar på nær 1 mrd kr.

Derfor er det viktig at ein fortset å ha fokus på sjukefråvær. Og når ein veit at salet av antidepressiva aukar og sjukefråvær og uførepensjonar på grunn av t.d. psykiske diagnosar aukar, sjølv om ulik forsking meiner at vi faktisk ikkje er meir psykisk sjuke no enn før, så veit ein iallfall kva for område ein må fokusera på i framtida.

Framstegspartiet ønskjer ein ærleg sjukefråværsstatistikk. Derfor har vi komme med forslag om ein eigen sjukefråværsrubrikk som skal omhandla sorg eller livskrise. Ein er jo ikkje sjuk, men treng kanskje ein «time-out» og ikkje minst å få rett hjelp når det gjeld kvifor ein ikkje er på jobb. Som fleire legar har sagt: Systemet pressar oss faktisk til å stilla diagnosar. Er det slik det skal vera? Framstegspartiet meiner ikkje det. Vi ønskjer ærlege statistikkar og ikkje minst rett behandling ut frå kva for helse ein har og kva for livssituasjon ein er i.

Arbeidslivet framover treng alle. Derfor ønskjer Framstegspartiet at ein ikkje skal diskriminera eldre arbeidstakarar ut av arbeidslivet. Det har fleire andre frå andre parti sagt noko om, men manglande handlekraft frå dei raud-grøne si side gjer at det blir med utsegner i media.

Framstegspartiet vil ha slutt på at eldre arbeidstakarar ikkje blir tekne på alvor, ut frå kunnskap og erfaring, og – ikkje minst – blir prioriterte bort framfor yngre arbeidstakarar.

Det er mange mytar som blir spunne rundt dette temaet, men utan noko som helst hald. Det einaste vesle eg kan finna, er at eldre tilsette er noko mindre villige til å ta del i trenings- og karriereutviklingsaktivitetar. Men det er det jammen mange yngre som òg er.

Jobbmotivasjon, jobbinvolvering og kreativitet aukar faktisk med alderen. Dessutan er det å ha fleire aldersgrupper i ein organisasjon det beste grunnlaget for å ha ein god organisasjon. Derfor bør organisasjonar med ein aldersmessig blanda arbeidsstyrke ta aldersdiskriminering særleg alvorleg uavhengig av om det er dei eldre eller dei yngre som opplever dette. Det å ha interaksjonar på tvers av alder må gjelda i vårt samfunn. Derfor ønskjer også Framstegspartiet å fokusera på å ha eldre eller seniorar i arbeidslivet – ikkje minst etter at dei har fylt 70 år. Derfor har Framstegspartiet igjen levert inn eit forslag om dette som vi håpar vi får støtte til.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Sylvi Graham (H) [16:34:45]: Sett i perspektiv ser vi at vi har det godt i Norge. Vi har høy sysselsetting, god lønnsvekst og – for de fleste – et godt og trygt arbeidsliv. For de fleste er ikke arbeidsplassen bare et sted å skaffe seg inntekt på. Det er også en sosial arena som betyr veldig mye. Men det er dessverre fortsatt altfor mange som står utenfor. Og det er særlig i én gruppe at mange står utenfor: mennesker med funksjonsnedsettelser.

Nedsatt funksjonsevne betyr ikke alltid nedsatt arbeidsevne. Med litt tilrettelegging kunne mange flere i denne gruppen vært i jobb – med alt det innebærer av høyere inntekt, sterkere sosialt nettverk for den enkelte og lavere trygdeutgifter for staten. Likevel står fortsatt over 80 000 i denne gruppen ufrivillig utenfor arbeidslivet. Sysselsettingsandelen er lav – og fallende. Det er ikke bare andelen som faller. Også i absolutte tall har vi sett en nedgang de siste årene. Siden 2008 har andelen falt med nesten fem prosentpoeng. Det er om lag 40 000 færre funksjonshemmede i arbeidslivet nå enn det var for få år siden. Og verst av alt: Utviklingen har akselerert det siste året på tross av at fallet i sysselsettingen har stoppet opp for befolkningen for øvrig og på tross av regjeringens sysselsettingsstrategi.

I denne salen for ett år siden – omtrent på dagen – gjorde jeg noe så aparte som å skryte av regjeringen. Æres den som æres bør, sa jeg, fordi regjeringen endelig hadde løftet denne problemstillingen ved å legge fram en handlingsplan, men jeg advarte samtidig om at det regjeringen la fram, var for lite, for sent og at planen omfattet for få, nemlig hovedsakelig de under 30.

Dessverre ser sysselsettingstallene ut til å ha gitt meg rett. I tallene er det ingen effekt å spore av handlingsplanen. Det er heller ikke markante forbedringer i årets budsjett. Det er ganske talende at det punktet som regjeringspartiene oftest trekker fram i forbindelse med dette budsjettet og denne saken, er 30 mill. kr til å hjelpe unge under 30 år i jobb. Det er vel og bra – for all del. Men det er altså en tolvtusendel av budsjettet – med andre ord ikke en særlig imponerende satsning.

Dette er et status quo-budsjett, og de funksjonshemmede som vil ut i jobb, kan ikke leve med status quo. De trenger nye ideer og bedre løsninger – ikke fire år til med den samme gamle politikken. Men det er ett unntak, nemlig ordningen med arbeids- og utdanningsreiser som regjeringen nå gjør permanent. Det er bra. Dog: De gjør den permanent etter at de år etter år har stemt den ned i denne sal. Og ikke nok med det: De betaler for den ved å ta pengene fra personer med store sykdomsutgifter som inntil nå har kunnet trekke fra disse utgiftene på skatten. Mange av disse har kunnet være i arbeid på grunn av denne ordningen. Regjeringen tar altså med den ene hånden og gir med den andre. Samtidig kan man tenke på alle dem som med riktig tilrettelegging, som f.eks. arbeids- og utdanningsreiser, hadde kunnet komme inn i arbeidslivet i løpet av de årene som er gått. Det har tatt denne regjeringen syv år å innføre denne ordningen. Hva sier det om gjennomføringsevnen til den sittende regjering?

Det er mye som må gjøres, og vi skjønner at alt ikke kan gjøres over natten. Pennestrøk er oppskrytt. Men Høyre vil ta noen viktige, første steg. I vårt budsjett innebærer det en satsning på funksjonshemmede på godt over 100 mill. kr sammenliknet med regjeringens forslag. Vi vil gjøre funksjonsassistentordningen permanent og styrke den med 30 mill. kr på halvårsbasis, vi vil videreføre fradraget for store sykdomsutgifter på årets nivå, vi vil oppheve aldersgrensen for fritidshjelpemidler fra 1. juli, og vi vil at funksjonshemmede skal få et grønt kort – en forsterket og ubyråkratisk ordning med et tilretteleggingstilskudd.

De funksjonshemmedes organisasjoner og de med nedsatt funksjonsevne i Norge bør legge merke til Høyres budsjett. Vi tar dette på alvor og lar ikke dette forsvinne i mengden.

Kari Henriksen (A) [16:39:31]: Arbeiderpartiet har ambisjoner for folk i Norge og for Norge som stat. Vi har ambisjoner for verden gjennom bistandspolitikk, fred og forsoningsarbeid. Arbeiderpartiet har ambisjoner om å få flere i arbeid, og for å skape et arbeidsliv med plass til alle arbeidsføre tilpasset et livsløp fra ungdom til alderdom. Den økonomiske politikken er forutsigbar. Vi tar grep når det kniper. Tiltakspakkene i 2009 trygget norske arbeidsplasser. Næringspolitikken har skapt 350 000 flere arbeidsplasser. Faste og ikke midlertidige, slik som Høyre og Fremskrittspartiet vil ha mer av. Større midlertidighet vil føre til mindre forutsigbarhet, kortere og tilfeldig tilknytning til arbeidsmarkedet, mindre ansvar og mulighet til å utvikle arbeidsplassene. Signalene om at de også vil svekke fagorganisasjonenes sentrale makt, viser konturer av gammel høyrepolitikk.

Høyre og Fremskrittspartiet skaper usikre hverdager for utsatte grupper. Å forankre partenes likeverdighet i trepartssamarbeidet er vårt svar for å gi trygghet for ansatte, for – ulikt Høyres byrådsleder i Bergen – vi er ikke imot alt som LO er for.

Å omfordele og ikke kommersialisere er vår politikk for likeverdig tilgang til helse og utdanning uansett hvor du bor og hvor mye penger du har. Vi vil ha en progressiv skattepolitikk, som sikrer at skattenivået er rettferdig og bidrar til at forskjellene mellom folks inntekt ikke er urimelige. Det er de med de laveste inntektene og som har de største utfordringene i livet, som taper på slik politikk. Høyre og Fremskrittspartiet kutter bl.a. i sykepengeområdet for å få plass til en usolidarisk skattepolitikk med lavere omfordelingsmål. Vi er enig med Unio-lederen, som i Dagens Næringsliv i oktober frykter velferdskutt med Høyre.

Barnehager er et av de viktigste velferdstiltakene i dagens samfunn. I Kristiansand pågår det nå en debatt om disse, og også i Oslo. Høyre- og Fremskrittsparti-flertallet vil bygge ned offentlig eide barnehager for å finansiere kutt i eiendomsskatten. Foreldre fratas valgfrihet. «Det er diskriminerende at private aktører får åpne store barnehager, mens kommunale, tradisjonsrike barnehager legges ned. En stor del av befolkningen blir ekskludert fra barnehagemarkedet», sier en talsmann for foreldrene i Fædrelandsvennen den 4. desember.

Ute i kommunene der Høyre og Fremskrittspartiet styrer, ser vi gammel politikk. Offentlig eide barnehager nedprioriteres, og det er et av de viktigste velferds- og likestillingstiltak vi har.

De sykeste og fattigste betaler regningen for kutt i sykelønnsordningene, som normerte sykmeldingsperioder, variasjoner av kutt i overgangsstønaden og innføring av automatikkaktivitet for de mest utsatte unge på Nav, som har mange og sammensatte utfordringer. Svaret de får fra Høyre og Fremskrittspartiet, er: mer automatikk, takk! Jo, de har sannelig startet endringen mot et annet samfunn, der individuelle hensyn tones ned i velferdspolitikken og tones opp i skattepolitikken. De med ressurser får uttelling for sine individuelle behov. De kan velge i markedsbaserte tilbud i skole, sykehus og omsorg. Men er du sosialklient eller kronisk syk, skal du inn i automatikken, som skal være statlig dirigert.

Den samme automatikken går igjen i deres politikk på sykmeldingsområdet. På kammerset har de utformet dette uten at partene er konsultert. I forkant av inngåelse av IA-avtalen ble det diskutert om normerte sykmeldingsperioder skulle være en del av avtalen. Partene valgte å ikke ta det med fordi den høyeste andelen sykmeldinger var knyttet til personer med muskel- og skjelettlidelser og lettere psykiske sykdommer. Disse har kun én ting til felles: Sykdommene har svært individuelle årsaker, forløp og løsninger. Men også her sier Høyre, nå sammen med Venstre: Mer automatikk, takk!

Jeg mener retningen vi nå tar Norge i, er god. Det betyr ikke at vi ikke har utfordringer. Arbeiderpartiet vil finne gode løsninger når det gjelder å jobbe mot sosial dumping for å inkludere flere i arbeidslivet og opprettholde et godt og levende trepartssamarbeid. På alle disse områdene har vi i dette budsjettet lagt fram gode tiltak.

Vi vil ikke ha løsninger som rammer skjevt eller som setter alle i samme båt. Opposisjonen legger opp til en velferdspolitikk utmeislet på kammerset. Vi vil utvikle både velferds-, arbeids- og næringspolitikk i samarbeid med dem det gjelder. Vi vil ha en bedre omfordeling og et mer finmasket velferdsnett enn det Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet legger opp til.

Vigdis Giltun (FrP) [16:44:44]: Fremskrittspartiet ønsker å gi alle mulighet til å leve selvstendig, ta utdanning og delta i arbeidslivet og på ulike samfunnsarenaer ut fra egne forutsetninger. Vi vil forebygge sykdom og utestenging fra arbeidslivet og det sosiale fellesskapet ved å styrke områder i budsjettet som gjør at flere kan komme i arbeid eller klare seg bedre i hverdagen. På sikt er dette samfunnsøkonomisk lønnsomt, det gir flere et meningsfullt liv, og det bidrar til å oppfylle FNs menneskerettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne. Endelig, etter at langt over 100 land har ratifisert FN-konvensjonen, skal Stortinget på nyåret behandle ratifiseringen.

Styrkingen av funksjonshemmedes rettigheter burde da også vært gjenspeilet i dette budsjettet. Det gjør det dessverre ikke. Universell utforming følges ikke opp når det gjelder skole og gammel bygningsmasse, og det kan virke urealistisk å forvente at visjonen om et universelt utformet samfunn skal nås innen 2025 hvis ikke staten tar et større økonomisk ansvar. Fremskrittspartiet har derfor fremmet et forslag hvor vi ber regjeringen, etter at evalueringen av sentrale tiltaksområder foreligger våren 2013, om å komme med en fremdriftsplan hvor også de økonomiske betingelsene for å oppfylle planen er tatt med. Gode transportordninger er ofte en forutsetning for at de med nedsatt funksjonsevne skal kunne leve et aktivt og mer sosialt liv. Det er derfor positivt at regjeringen nå går inn for at arbeids- og utdanningsreiser blir en fast ordning, men Fremskrittspartiet mener at behovet ikke dekkes med den bevilgningen regjeringen har lagt inn, og vi har styrket budsjettposten med 12,6 mill. kr.

Et annet lite lyspunkt i regjeringens budsjett er at de nå imøtekommer Fremskrittspartiets representantforslag fra i fjor om å endre tildelingskriteriene for kassebiler. Trygdebilordningen er et budsjettspørsmål, sa tidligere statsråd Bjurstrøm gjentatte ganger, og nok en gang ser vi eksempler på hvordan regjeringen omfordeler mellom dem som har spesielle behov, i stedet for å bevilge friske midler. Fremskrittspartiet er imidlertid sterkt kritisk til at økte utgifter til gruppe 2-biler skal dekkes ved å kutte tilskuddsbeløp til andre trygdebiler, og styrker derfor budsjettposten med 50 mill. kr, både for å øke tilskuddsbeløpet til gruppe 1-biler og øke antallet gruppe 2-biler.

Ved de årlige budsjetthøringene har det vært påpekt at ordningene med lese- og sekretærhjelp og funksjonsassistent bør styrkes. Fremskrittspartiet lytter til det som fremkommer under høringene, og vi har også styrket disse budsjettpostene. Grunn- og hjelpestønad følger ikke lønnsutviklingen, noe som Fremskrittspartiet har påpekt de siste årene. I tillegg er det grunn til å forvente økt søkning om støtte fra disse postene nå som regjeringen avvikler ordningen med skattefradrag for høye utgifter i forbindelse med sykdom. Fremskrittspartiet styrker derfor begge disse postene med 24 mill. kr på hver post.

Jeg lyttet til innlegget til Liv Signe Navarsete i den forrige debatten, hvor hun understreket at eldre skal gis mulighet til å bo i eget hjem lenger. Men hva gjør regjeringen for å legge til rette for det? Siste året er det foretatt betydelige kutt i hjelpemiddelordningen, noe som har resultert i at mange ikke lenger anskaffer hjelpemidler som de kan ha nytte av, eller som hindrer skade, som f.eks. støttehåndtak som festes i veggen. Fremskrittspartiet mener at ved å gi god tilgang på hjelpemidler kan vi hjelpe flere til et selvstendig liv i eget hjem, og vi har derfor styrket budsjettposten med 10 mill. kr til hverdagshjelpemidler.

Ny hjelpemiddelordning var ute på høring og fikk massiv kritikk. Etter det har det vært merkelig stille. Men det skjer allikevel endringer som tyder på en gradvis svekkelse av hjelpemiddelordningene og overføring til sektoransvar. Fremskrittspartiet er imot å overføre ansvaret for behandlingshjelpemidler til helseforetakene, slik regjeringen foreslår i årets budsjett. Vi mener at tilgangen på hjelpemidler skal finansieres av folketrygden og ikke være avhengig av lokale prioriteringer, kommuneøkonomi eller helseforetakenes budsjettrammer.

Det er både skuffende og ubegripelig at regjeringen, på tross av at alle partiene har foreslått å fjerne 26-årsregelen for hjelpemidler til trening, aktivisering og stimulering, ikke har foretatt endringer i årets budsjett. Det er et problem når funksjonshemmede over 26 år må betale alle opptreningshjelpemidler og treningsutstyr selv. Det er en ren aldersdiskriminering og er ikke faglig begrunnet. Saken har vært tatt opp av foreningene og av enkeltpersoner, og det ble også tatt opp av ansatte ved Sunnaas sykehus da jeg hospiterte der i sommer.

Når det gjelder servicehunder, er det et tilbakevendende spørsmål i hvert budsjett. De som i dag er så heldig å ha servicehunder, har vært lovet ved ulike anledninger av politikere fra alle partier her i salen, at de skal få erstatningshunder når hunden blir for gammel. Det følger ikke regjeringen opp, men det har Fremskrittspartiet fulgt opp.

Jeg vil komme tilbake til andre ting i mitt neste innlegg, da taletiden her ble litt for kort!

Tove Linnea Brandvik (A) [16:50:03]: «Arbeidslinja» er overskriften på årets budsjett. Alle de ulike budsjettområdene bygger opp under det samme målet, f.eks. gir helsebudsjettet, som ble diskutert her tidligere i dag, rom for å behandle flere. Alle delene i det store puslespillet er nøye skåret til slik at det passer inn i det store bildet. Vi står for trygge velferdsløsninger, og vi vil ha flere i arbeid og flere som jobber lenger. Gjør din plikt og krev din rett – vi får ikke gode fellesløsninger hvis ikke alle bidrar med det de kan.

Arbeidsledigheten er lav, sysselsettingen er høy, men det er ikke nok for oss, for det er noen grupper som fremdeles står for langt unna arbeidslivet.

En ny og forsterket ungdomsgaranti er et eksempel på at vi skjerper kravene og styrker mulighetene. Ungdom skal ikke gå uten arbeid eller utdanning. De skal følges opp, og de skal følges opp raskt – med krav og med tiltak.

Vi utvider VTA-ordningen og skiller den ut på egen post. Det er et litt nerdete grep, en teknisk løsning som gjøres i denne salen, men det er faktisk veldig viktig, for tiltak svinger i takt med ledigheten, men VTA er arbeid og skal ikke svinge med ledigheten.

Vi viderefører og styrker jobbstrategien, og jeg er glad for at flere representanter har tatt opp det at vi må komme med tiltak raskere, og de må være mer effektive. Vi startet allerede i fjor, men det tar litt tid før vi får de store effektene av det, men vi er enige: Dette må vi gjøre mer av – og mer effektivt. Derfor har vi lagt inn 400 ekstra tiltaksplasser for dem med nedsatt funksjonsevne som også har en nedsatt arbeidsevne. Strategien konsentrerer seg om å bygge ned de barrierene man så langt har klart å identifisere. Men det er ikke en helt enkel oppgave, først og fremst fordi funksjonshemmede ikke er spesielt like. Utviklingshemmede, synshemmede, hørselshemmede og bevegelseshemmede møter helt ulike barrierer. Derfor inneholder strategien et sett med ulike virkemidler rettet mot enkeltmenneskene og mot bedriftene og med ekstra ressurser til Nav.

Som flere har nevnt, gjør vi arbeids- og utdanningsreiser permanente og dobler bevilgningen så flere kan omfattes av ordningen. Det er et poeng å komme seg på jobb hvis du skal være i arbeid.

Vi starter også prosjekter i de statlige etatene og har valgt ut Arbeidstilsynet og Statens Pensjonskasse til å være foregangsetater for å inkludere flere med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Kommunesektoren er også tatt med, og KS har, sammen med Arbeidsdepartementet, valgt ut kommunene Sandnes, Bergen, Sarpsborg og Lindesnes, slik at vi kan lære av hvordan de inkluderer, og bygge ned enda flere barrierer og spre kunnskap til enkeltpersoner, til arbeidsgivere og til virkemiddelapparatet, så vi gjør det mer effektivt i neste runde.

Men jeg er nødt til å tillate meg å være litt undrende i dag. Jeg er nødt til å stille spørsmål ved hvordan Fremskrittspartiet får til å lage sine budsjetter. For å gjøre litt mer av alt trenger de penger, og det er en problemstilling mange av oss har kjent oss igjen i. Fremskrittspartiet kutter altså i uføretrygden med 2 368 mrd. kr for å finne penger til satsingene sine, satsinger som jeg på mange måter faktisk synes er gode. Men hva er realismen i dette kuttet? De presiserer at ingen skal få kutt i ytelsene, og at ingen skal miste ytelsene. Ok, jeg tar partiet på ordet og tror på dem. Men det betyr at relativt mange ikke kommer inn under ordningen i 2013. Fordi folk kommer litt gradvis inn i ordningen – noen kommer inn i ordningen i januar, noen kommer inn i desember – er det slik at de 12 000 kr som er det beløpet dette faktisk utgjør, 12 101 kr, for å være helt presis, er vi nødt til å unngå at 24 000 kommer inn under uføretrygdordningen neste år for å klare å nå målet på 2 368 mrd. kr. Det er ikke realistisk. Det betyr at to tredjedeler av dem som i dag ligger an til å kunne bli vurdert for uføretrygd neste år, ikke skal bli det – de skal bli helt friske og komme ut i 100 pst. jobb, for man har samtidig kuttet i sykepengeordningen, så de kan ikke gå dit. Og det er faktisk bare 1 465 personer som får plass i ordningen med arbeidsavklaringspenger – der er det en økning på 310 mill. kr. Det regnestykket går ikke opp. Derfor har dette noe å gjøre med gammelkunnskap eller noe slikt. Men vi har et ordtak her i landet som sier at det er dumt å selge skinnet før bjørnen er skutt, så jeg tenker at vi venter litt med å bruke pengene, og så kan vi sette inn tiltakene fortløpende.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [16:55:14]: Arbeidet for likestilling og mot diskriminering handler om å sikre menneskerettighetene. Det handler om respekt og selvrespekt, om samfunnsverdier, om likestilling og om like muligheter for alle. Ingen skal bli diskriminert.

I SV er vi stolt av at regjeringa vi er en del av, har innført diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Den er en milepæl. Den gir et helt nødvendig diskrimineringsvern for personer med nedsatt funksjonsevne. Å tilrettelegge for et universelt utformet samfunn, et demokratisk fellesskap, er å gjøre samfunnet likeverdig og mer effektivt. Alle mennesker har nytte av et slikt samfunn – mange flere enn de som er direkte berørt her og nå.

Norge var et av de første landene til å signere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det skjedde i mars 2007. Fylkesmennene har fått nye stillinger og vil være klar til å håndtere vergemålssaker fra juli 2013. Da ligger det an til at vi også kan ratifisere FN-konvensjonen. Stortingets engasjement for denne konvensjonen er jeg veldig glad for å se.

Organisasjonene for funksjonshemmede gjør et meget viktig arbeid for sine medlemmer og som samfunnsaktører. Likemannsarbeid er viktig, og det frivillige engasjementet kan aldri erstattes av et offentlig eller kommersielt system.

Det er gledelig at mange ulike organisasjoner for personer med nedsatt funksjonsevne kan støttes av tilskuddsordninga som vi har. I 2002 fikk 107 organisasjonsstøtte. I 2011 hadde dette økt til 127.

Samtidig er det behov for å se nærmere på hvordan regelverket fungerer, og hvordan dette kan bli bedre og mer rettferdig. Departementet arbeider med saken i nær dialog med organisasjonene.

Organisasjonene ønsker en bred og grundig prosess. Jeg mener det er viktig å bruke god tid på dette, slik at alle synspunkter blir vurdert. Et nytt regelverk vil først bli innført fra 2014.

En stor og viktig satsing for likestilling av personer med nedsatt funksjonsevne er regjeringas handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet. Dette er et samarbeid mellom 15 departementer.

I den opprinnelige planen fra 2009 var det beskrevet 60 tiltak. Mange av disse er gjennomført eller er under gjennomføring. I tillegg er det kommet til mange nye. Over 200 tiltak er nå registrert innenfor planens prioriterte områder, som er uteområder/planlegging, bygninger, transport og IKT. Det er en svært positiv utvikling på alle de prioriterte innsatsområdene.

Så har det vært etterlyst forskrift om IKT til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har nå sendt forskriften på høring. Samtidig forbereder Direktoratet for forvaltning og IKT seg nå på de tilsyns- og informasjonsoppgavene som de vil få når forskriften trer i kraft. Det ligger til rette for at dette vil skje i 2013.

I 2013 vil vi også komme med en egen stortingsmelding om utviklingshemmedes levekår. Selv om vi på mange områder har oppnådd mer frihet og mer likeverd for personer med utviklingshemning, ser vi også utviklingstrekk som ikke går i riktig retning. Dette dreier seg om bolig, arbeid og fritid. Viktige temaer for denne stortingsmeldinga er rettssikkerhet, bolig, arbeid, fritid og helse.

Jeg vil også si litt om barnefattigdom. Barnefattigdom i Norge handler ikke primært om at barn mangler mat – men det er det en del unger som faktisk også gjør. Samtidig handler det om at ungene mangler mye annet som er like viktig som mat, for å kunne leve et godt liv. Derfor er den diskusjonen litt ufruktbar, syns jeg. Det kan f.eks. handle om penger til å være med der andre barn er på fritida, det handler om tilgang til sosiale fellesskap og dermed mulighet til å få venner og få utvikle seg som andre barn. Det kan handle om at de har foreldre som verken har overskudd eller helse til å gi god og nær omsorg, f.eks. på grunn av økonomiske problemer og altfor lav inntekt. Det kan handle om følelsen av å være – eller faktisk å være – annerledes. For et barn er dette langt verre enn f.eks. ikke å ha varm mat hver dag.

Jeg jobber fra mitt departement langs flere linjer, ved bl.a.:

• å styrke barnevernet i samspill og samarbeid med de andre som kan gjøre en forskjell i barns liv. Det er bare ved tidlig og helhetlig innsats at vi virkelig kan få snudd den utviklinga.

• å sikre at barn blir hørt, og at vi har respekt for barna. Sosialtjenesten, helsevesenet, barnevern og skole må snakke med barna – virkelig! Nav må f.eks. ta barnas situasjon med i sine vurderinger, noe annet er helt uakseptabelt.

• å få til rask bosetting og bedre integrering helt fra starten av. Kvinneperspektivet er svært viktig, og det må tydeligere inn i systemene våre.

• Jobbsjansen – oppsøkende arbeid rettet mot hjemmeværende mødre som dessverre har vært altfor lenge hjemme med kontantstøtte. Arbeid er nøkkelen til valgfrihet.

• å se på hvordan vi kan nå de familiene som i dag kun har rett til engangsstønad. Vi vil slå ring om overgangsstønaden og barnetrygden. Jeg registrerer den debatten som har vært i dag, og jeg syns ikke det er verdig å ta 1 mrd. kr fra disse fattige barnefamiliene for så å late som om man bøter på deres situasjon ved å strø det tynt utover andre steder.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [17:00:36]: Med tanke på at barneministeren brukte så mye tid på barnefattigdom i sitt innlegg, har jeg lyst til å stille spørsmål om det.

Hvis man leser dagens Aftenposten, ser man der bl.a. at arbeidsministeren har sluttet å snakke om fattigdom. Hun erkjenner at man ikke snakker så mye om det lenger. Barne- og likestillingsministeren er veldig opptatt av at man må sikre at fattige barn får de samme mulighetene som andre barn til å delta på aktiviteter.

Det står i Soria Moria-erklæringen at regjeringen vil

«videreutvikle samarbeidet med og øke støtten til brukerorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner som gjør en stor innsats for velferdssamfunnet».

Den økningen har de siste fire årene knapt nok vært på nivå med prisøkningen – det har vært en økning på 3 pst.

Er det en økning som statsråden er fornøyd med, eller mener hun at man burde støttet lag og foreninger i langt større grad, så man kunne gitt et godt tilbud til alle barn – sånn som Fremskrittspartiet har foreslått?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [17:01:44]: En del frivillige organisasjoner kunne helt sikkert gjort seg nytte av høyere beløp, mens andre organisasjoner – som SV ser det – kanskje kunne ha fått mindre penger. Det er en løpende diskusjon som man må ta internt. På dette området er det veldig mange organisasjoner som gjør et veldig viktig arbeid som supplerer det arbeidet som gjøres i det offentlige.

Når det gjelder barnefattigdom, handler det primært om å omfordele ressurser og samordne innsatsen – ha tidlig innsats. Vi må skjønne mer av det vi driver med, fordi vi må rette mer av innsatsen mot mødrene. Da jobber vi bl.a. opp mot frivillige organisasjoner – kvinneorganisasjoner – på innvandrerfeltet. De får i dag støtte av oss for bl.a. å jobbe oppsøkende mot kvinner, sånn at de kan komme seg inn i arbeidslivet. Det som i hvert fall ikke hjelper, er å ta overgangsstønaden fra de kvinnene som nå sliter – da kommer vi i langt større grad enn i dag til å få fattige barn. Omtrent 17 000 flere fattige barn vil det bli med Fremskrittspartiets opplegg.

Sylvi Graham (H) [17:02:58]: Forskningsprogrammet IT funk er ikke videreført i regjeringens budsjettforslag. Deler av bevilgningen er med, men er spredd for alle vinder. Høyre beklager det.

IT funk har bidratt til viktig kartleggings- og forskningsarbeid for funksjonshemmede og burde få fortsette, ikke minst når vi nå snart skal til å ratifisere FN-konvensjonen.

Av evalueringsrapporten for prosjektet som ble fremlagt tidligere i år, fremgår det at Forskningsrådet ikke ønsker å videreføre IT funk-programmet i sin nåværende form. Men Forskningsrådet sier i et notat til arbeids- og sosialkomiteen av 15. november 2012 at de ikke ønsker at forskningen på området skal reduseres.

IT funks sentrale organ for brukermedvirkning har vært Brukerforum, og i evalueringsrapporten anbefales det at dette brukerforums kompetanse tas videre og systematisk brukes.

Hvordan vil statsråden følge opp evalueringsrapporten for IT funk, og hvordan vil statsråden sørge for at fokuset på funksjonshemmede kan fortsette i Forskningsrådet?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [17:03:58]: Jeg vil takke for spørsmålet. Vi kommer til å sørge for at dette arbeidet videreføres. Det er riktig – som representanten Graham påpeker – at denne ordninga ble evaluert, og at Forskningsrådet ikke ønsket at det skulle videreføres i sin nåværende form. Så sprer vi ikke midlene for alle vinder, men vi fokuserer dem primært inn mot Deltasenteret, som ligger i Bufdir – dette fordi vi ønsker å se mer av det arbeidet som gjøres på dette feltet, i sammenheng.

Så har vi også bestemt oss for å opprettholde Brukerforum. Det er viktig for oss. Jeg har merket meg merknaden fra flertallet – Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – som ber oss følge arbeidet tett etter omorganiseringa og sikre at satsinga på dette området ikke svekkes. Det kan jeg love at vi kommer til å gjøre.

Sylvi Graham (H) [17:04:45]: Regjeringens handlingsplan for universell utforming var et tema hos statsråden, og handlingsplanen for økt tilgjengelighet ble lagt fram i 2009. Den støtter visjonen om at Norge skal være universelt utformet innen 2025. Prioriterte områder i denne planen er bl.a. bygg og uteområder. Samtidig kan vi lese følgende i årets budsjettdokumenter for 2013:

«Arbeids- og velferdsforvaltningens lokaler skal sikre tilgjengelighet for alle brukergrupper, og det skal tas spesielt hensyn til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Mange av fylkene oppgir nå at alle NAV-kontorene i fylket er universelt utformet. Det samme gjelder for alle spesialenhetene i Arbeids- og velferdsetaten. I andre fylker er det fortsatt behov for ytterligere tiltak. Enkelte kontorer vil først bli fullt ut universelt utformet ved omfattende ombygginger av eksisterende lokaler eller ved etablering i nye lokaler.»

Når mener statsråden at alle Nav-kontorer bør være tilgjengelige for folk med nedsatt funksjonsevne? Jeg har ikke funnet noen ambisjoner om dette i budsjettetfremlegget.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [17:05:48]: Det er vanskelig for meg å svare på det spørsmålet. Det burde i og for seg vært rettet til arbeidsministeren, som har ansvaret for Nav-kontorene. Men mitt utgangspunkt er at vi så raskt som mulig skal klare å gjøre alle disse byggene universelt tilgjengelige. Men det er klart at Nav-kontorer er spesielt viktige, for de skal bistå mennesker med nedsatt funksjonsevne til bl.a. å komme i arbeid. – Så det sier seg sjøl.

Men det vi kommer til å gjøre, er å legge fram en framdriftsplan, slik det bes om fra Stortinget. Den skal sørge for at vi kan nå den visjonen alle er enige om, nemlig at vi skal ha et universelt utformet samfunn innen 2025. Det handler om likestilling, om likeverd, om like muligheter, og det handler om menneskerettigheter. Det er klart at det også handler om arbeid og deltakelse, så dette er veldig viktig. Heldigvis er det mange som allerede har gjort en god jobb på dette området, så bildet er ikke svart. Jeg er optimistisk med tanke på at vi skal klare å få en økt framdrift i dette.

Laila Dåvøy (KrF) [17:06:52]: Jeg har to spørsmål. Det første er også her et ja/ nei-spørsmål – om mulig. Det går på stortingsmeldingen om levekår for psykisk utviklingshemmede.

Vi var mange som jobbet i en del år før det ble flertall i Stortinget for dette arbeidet og det som skulle skje. Jeg synes det er veldig bra, ikke minst når det gjelder boliger og boligutviklingen vi har sett de senere årene, når det gjelder mangel på vanlige arbeidsplasser og en del andre forhold knyttet til levekårene. Så spørsmålet er om det er planlagt at den meldingen kommer før valget.

Det andre spørsmålet går på fattigdom, som statsråden var inne på. Den gjennomsnittlige alder for førstegangsfødende nærmer seg i dag 30 år, om den ikke har gått over det – i hvert fall er den veldig høy. Mange begrunner det å få barn så sent med at de har ikke råd. Det er dyrt å skaffe seg bolig, de må være etablert – studenter sier at de ikke har råd til å få barn.

Kristelig Folkeparti har lagt inn en dobling av engangsstøtten. Det jeg lurer på, er om SV ser det som et godt tiltak, og om SV også som parti kunne tenke seg å vurdere dette etter hvert?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [17:08:01]: Svaret på det første spørsmålet er ja. Planen er å legge denne meldinga fram før valget, det vil si før sommeren.

Når det gjelder svaret på det andre spørsmålet, er det fristende å henvise til Aftenposten – antagelig i morgen – men jeg kan foregripe det intervjuet likevel ved å si at vi fra SVs side mener vi må ta tak i dette nå. Vi må se på det forslaget som har kommet fra Skeie-utvalget, som har sett på kjønnslikestillinga i et klasseperspektiv. Der kommer det veldig klart fram at det er behov for å gjøre noe med engangsstønaden. De foreslår en minstestønad, og det ligger også i SVs program. Der kommer diskusjonen inn om hvordan vi – i tillegg til å sikre barna i det første leveåret – kan sikre at disse kvinnene kan nyttiggjøre seg de tiltakene vi har for at de skal kunne jobbe. Der er overgangsstønaden viktig – jeg vil gjerne understreke det. Tar man bort den, vil man hindre veldig mange av disse kvinnene i å komme seg ut i arbeid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Thor Erik Forsberg (A) [17:09:18]: Debatten i dag er litt kamuflerende når det gjelder de politiske skillelinjene, for den har som utgangspunkt at de rød-grønne faktisk vant valget i 2005 og 2009, i motsetning til høyresiden, som hvis de hadde vunnet valget, fortsatt ville prioritert skattekutt. Det er en selvfølge at høyrepartiene lager sine alternative budsjetter ut fra hva regjeringen har lagt fram. Men budsjettrammene hadde blitt helt annerledes enn det vi kjenner i dag.

I mer eller mindre kreative budsjettføringer kan vi faktisk se i hvilken retning de ulike høyrepartiene vil kutte. Det går på sykepenger, det går på dagpenger for de arbeidsløse og overgangsstønaden for enslige forsørgere. Ingen skal rammes, sies det, men historien har vist oss at når skattelettelsene til landets mest velstående skal finansieres, er det de syke og arbeidsløse som skal betale regningen. Dette er ikke bare kutt i statens utgifter. Dette dreier seg om tryggheten for oss alle når vi trenger det som mest.

Mest uanstendig er det at man velger å sende tusenvis av barn av enslige forsørgere ut i fattigdom. Det handler om barnas vern mot fattigdom, mens mamma eller pappa kvalifiserer seg til å komme inn i arbeidsmarkedet.

I motsetning til i Europa lykkes vi godt med å skape både vekst og arbeidsplasser. Sammen med et godt arbeidsliv og sterke fagforeninger er det vårt viktigste bidrag til å skape frihet for hver enkelt av oss. Men dernest er det viktigste vernet mot fattigdom at folk har anstendige ordninger som gir økonomisk trygghet når man av ulike grunner ikke er en del av arbeidsmarkedet.

Det er alltid lønnsomt å investere i folk. Det gjør regjeringens budsjett. Gjennom å styrke barnevernet, satse på Ny GIV, Jobbsjansen, jobbstrategi for mennesker med funksjonshemninger, forsterket innsats rettet mot ungdom, et styrket Nav og tiltak får enda flere muligheten til å lykkes med å komme inn i arbeidslivet.

Det er sånn vi bygger et sterkere Norge – gjennom arbeidslivet, gjennom arbeidslinjen, ved å ta hele befolkningen i bruk.

Lise Christoffersen (A) [17:12:14]: Talere før i dag har snakket om ulike arbeidsmarkedstiltak. Jeg vil ta opp ett av dem, nemlig Jobbsjansen. Siden 2005 har vi hatt Ny sjanse for innvandrere uten tilknytning til arbeidslivet. Erfaringene er ganske gode. Prosjektet er samfunnsøkonomisk lønnsomt, men aller viktigst har det vært for hver og en av de ungdommene, de hjemmeværende kvinnene og de sosialhjelpsmottakerne som har kommet i arbeid.

Ny sjanse blir til Jobbsjansen til sommeren. Beløpet dobles med 30 nye millioner. Jobbsjansen rettes tidligere inn mot hjemmeværende innvandrerkvinner. Det er et viktig signal om at likestilling i Norge skal gjelde for alle. Jobb er veien ut av fattigdom, for kvinnene selv, deres barn og deres familier. Jobb og egne penger er det viktigste grunnlaget for likestilling i samfunnet og i familien.

På den annen side skal vi være forsiktige med å stakkarsliggjøre innvandrerkvinner som gruppe. Forskerne Daugstad og Sandnes i SSB påpeker at innvandrerbefolkningen er svært sammensatt. Ikke bare består den av menn og kvinner fra 213 ulike land, men

«her finner vi både flittige fedre, driftige damer, frustrerte fruer og umulige unger. Det er analfabeter og advokater, byfolk og bønder. Å snakke om hva innvandrerkvinner eller –menn gjør eller mener, blir derfor like lite treffende som å si hva alle menn eller kvinner gjør eller mener.»

Derfor er heller ikke Jobbsjansen for alle, men for dem som trenger den mest. Halvparten av innvandrerne i Norge er kvinner. De kommer av andre grunner enn menn, for det meste gjennom familiegjenforening, der to av tre er kvinner. Sysselsettingen for familiegjenforente er betydelig lavere enn for arbeidsinnvandrere, 57 mot 81 pst. Den øker med økende botid, men ikke for alle. Fafo viser at bare 30 pst. av pakistanske kvinner som kom til Norge før 1990, er i jobb. SSB har påvist store levekårsforskjeller mellom innvandrermenn og -kvinner. Menn har det bedre. De har mer yrkeserfaring og utdanning fra hjemlandet, er i større grad sysselsatt i Norge, er bedre i norsk, gjør mindre husarbeid, er mindre ensomme og har flere norske venner.

Drammens Tidende skrev i fjor om ti innvandrerkvinner, under overskriften: «Jeg har en drøm.» De gikk på Nav-kurs. Gül var 25 år, fra Tyrkia, hadde bodd i Norge i seks år. Hun ville aller helst jobbe på ambulanse. Hun sa: «Kurset har fått meg til å innse at målet mitt er mulig å nå.» Det er viktig – å ha troen på seg selv. Aziz var 50 år, hadde bodd i Norge i 30 år. Hun sa: «Nå har jeg bare én drøm. (…) Jeg vil ut fra kjøkkenet og finne meg en jobb.»

Jobbsjansen er for sånne som dem – mest for deres skyld, men også for oss, for vi trenger virkelig den arbeidskraften.

Henning Warloe (H) [17:15:24]: «Muligheter for alle», var tittelen på det programmet Høyre gikk til valg på i 2009. For Høyre er dette grunnleggende ideologi. Rød-grønne politikere må gjerne tro at det viktigste for Høyre er å gi Olav Thon mindre skatt. Det er det ikke. Muligheter for alle handler om at samfunnet ikke har råd til å la noen falle utenfor. Og muligheter for alle handler om at folk er forskjellige og må tas på alvor som nettopp det: individer med forskjellige evner, forutsetninger og interesser.

Fra de senere årenes skoleforskning har vi fått mye kunnskap. Vi vet at foreldrenes sosiale bakgrunn og utdanningsnivå er den faktor som har størst betydning for den enkelte elev. Det er selvfølgelig urettferdig, ettersom ingen kan velge sine foreldre. Men det mest bekymringsfulle vi vet, er at den norske fellesskolen, som Arbeiderpartiet så flott kaller den, ikke klarer å utjevne disse forskjellene. Tvert imot: Forskjellene blir større etter hvert som elevene fullfører grunnskole og skal starte på videregående.

Det er altså da det virkelig går galt for mange. Stikkordet er frafall.

Høyre er partiet som alltid har vært opptatt av resultater i skolen. Høyre var det første partiet som slo alarm for mange år siden, da det viste seg at nesten 20 pst. av elevene gikk ut av grunnskolen uten kunnskaper og ferdigheter for å kunne klare seg senere i livet. Det er naturligvis omtrent de samme 20 pst. vi nå ser falle fra i videregående, men først nå kommer tiltakene som skal hindre dette, under slagordet Ny GIV. Ny GIV er flott, men tiltakene kommer for sent, i dobbel forstand. De kommer først nå, etter mange års debatt om svakt læringsutbytte, og de kommer i det siste halvåret av ti års grunnskole.

Hvis det tidligere hadde vært åpenhet om resultatene i skolen, hvis det tidligere hadde vært politisk korrekt å snakke om forskjeller, og – ikke minst – hvis det tidligere hadde vært lov å ta konsekvensen av det, kunne mange elever vært reddet fra å havne i statistikker som ligger under arbeids- og sosialkomiteen, for å si det sånn. Jeg vil påstå følgende: Der hvor man prøver å dekke over at forskjeller finnes, vil forskjellene øke. Altfor lenge har det vært politisk korrekt å late som om alle i Norge er like og har de samme mulighetene. Vi er til og med blitt verdensmestre i «The american dream», ifølge statsministeren. Det høres flott ut, men det er dessverre en illusjon.

Sannheten er at mange elever er sjanseløse i en skole hvor forskjellene dekkes til, hvor alle tilsynelatende er like og derfor skal behandles likt. Når Høyre vil ha særskilte tiltak for de svakeste elevene tidlig i skoleløpet, kalles det stigmatisering. Når en rød-grønn regjering gjør det samme i 10. klasse, når det egentlig er for sent, kalles det Ny GIV.

Vi vet også at den dyktige læreren er den viktigste faktoren i skolen. Men de elevene som ikke har foreldre som kan stille opp med kunnskap og hjelp, er likevel sjanseløse hvis skolen stiller opp med lærere som er faglig svake, ufaglært leksehjelp, eller en rådgiver uten peiling på det arbeidslivet han skal gi råd om. Hvis man skal forstå hvorfor mange står utenfor arbeidslivet, er det dessverre i skolen mye av forklaringen ligger.

Kjersti Toppe (Sp) [17:18:40]: Stortinget har tidlegare i dag debattert helse- og omsorgsbudsjettet, der eg retta fokuset mot folkehelsepolitikk og førebygging.

Det er eit gamalt ordtak som lyder: Arbeidet adlar mannen – og kvinnen også. Kanskje det er dette ordtaket som ligg til grunn for den såkalla arbeidslivslinja i norsk politikk. Iallfall er det klare haldepunkt for å hevda at arbeid har samanheng med menneske si helse. Spørsmålet er jo om ein må ha god helse for å arbeida, eller om ein får god helse av å arbeida. Dette spørsmålet har sikkert fleire svar.

Lars Grue frå NOVA svarer slik på dette i ein kronikk som står i Helsedirektoratets rapport om folkehelsearbeidet frå 2010:

«Det vi imidlertid vet er at det blant personer med nedsatt funksjonsevne er en klar sammenheng mellom det å ha god helse og det å være i arbeid.»

Han viser til ei omfattande levekårsundersøking blant personar med nedsett funksjonsevne, som viser at den delen som vurderer si eiga helse som god, er dobbelt så stor blant dei som er i arbeid, som blant dei som ikkje er i arbeid. Han skriv vidare:

«Utdanning er den enkeltfaktor som kanskje er viktigst for å forklare hvorfor noen personer med langvarige lidelser/nedsatt funksjonsevne er yrkesaktiv og andre ikke er det.»

Det må derfor vera eit mål at flest mogleg med nedsett funksjonsevne får ei solid utdanning. Det er viktig både for den enkelte og for den politiske målsettinga som er nedfelt i arbeidslinja.

Arbeid er altså ein viktig sosial helsedeterminant fordi arbeid gir inntekt, sosiale fellesskap, struktur i kvardagen og for mange, meiningsfylt aktivitet.

Så er det også slik at førebygging av sjukdom og ein tydeleg folkehelsepolitikk kan få endå fleire til å stå i arbeid. I dag veit vi at psykiske lidingar saman med muskel- og skjelettsjukdomar er den viktigaste årsaka til uføretrygd i Noreg. Ein av fire av dei som er uføretrygda, har ei psykisk liding, og det mest bekymringsfulle er at nye uføretrygdmottakarar med lettare psykiske lidingar, aukar, spesielt i aldersgruppa 20–29 år. Det positive er at både muskel- og skjelettlidingar og lettare psykiske helseproblem er mogleg å førebygge. For eksempel kan tiltak for auka fysisk aktivitet både i og utanfor arbeidslivet bidra til det. Alkohol er ein annan viktig faktor i dette arbeidet. Ei undersøking frå forskingssenteret IRIS i Stavanger peikar på at alkohol kostar næringslivet opp mot 18 mrd. kr i sjukefråvær kvart år. 30 pst. av korttidsfråværet og 15 pst. av langtidsfråværet har si årsak i alkohol.

Det er derfor svært viktig med stert fokus på førebygging og det å føra ein aktiv folkehelsepolitikk, spesielt innan psykiske lidingar, muskel- og skjelettlidingar og rus. Elles vil ein ikkje klara å oppnå den klare politiske målsettinga vi har om høg arbeidsdeltaking, lågt sjukefråvær og sterk tilknyting til arbeidslivet for dei aller fleste.

Karin Andersen (SV) [17:21:41]: Først vil jeg støtte innlegget til representanten Toppe, hun hadde mange viktige poenger.

Så var representanten Warloe oppe og reklamerte for at Høyres skole skulle gjøre det bedre for elever som sliter. Da skal man kutte antall lærerstillinger, man skal ha flere prøver og flere privatskoler. Denne resepten er altså prøvd i Sverige, og resultatene går ned, mens i Norge går resultatene opp. Det som skjer i skolen, er viktig, men da må man gjøre tingene riktig – ikke segregere, men inkludere.

Så til debatten om de enslige forsørgerne. Det er sånn at dette dreier seg om anslagsvis 17 000 barn. Man fjerner pengene, og da fjerner man også mulighetene til å kvalifisere seg i to år med trygg inntekt – det er det som står i Høyres og Fremskrittspartiets budsjettforslag. Men nå sier de i debatten at de fjerner ikke disse mulighetene allikevel, for disse folkene skal jo ha ytelser mens de kvalifiserer seg. Da er de pengene som Høyre og Fremskrittspartiet har spart på dette kuttet, borte. Det er disse pengene som finansierer hoveddelen av alt Fremskrittspartiet og Høyre gjør på det sosiale området og på området for mennesker med funksjonsnedsettelse. Det er finansiert på denne måten. Man må i hvert fall sette seg inn i og kunne de ordningene som er foreslått – og slik de er – og ikke tulle med tall, slik Fremskrittspartiet og Høyre gjør.

Når det gjelder disse enslige forsørgerne: Hva er det fattigdom gjør med foreldre? Bidrar det med noe bra? Nei, vi vet at fattigdom gjør at folk mister trua på framtida. Folk blir sjuke og utslått av det. Vi vet også at det er et kjempeproblem for mange foreldre som etter hvert trenger hjelp fra barnevernet, fordi det å ha økonomiske problemer, ikke å se noen vei ut av uføret og kanskje være aleneforsørger, er utrolig krevende. Det gjør ikke noe positivt for de familiene at Høyre og Fremskrittspartiet nå vil fjerne mulighetene disse familiene har, til, i to år, i trygghet å kunne kvalifisere seg for å få arbeid.

Dette er utrolig viktig – en viktig ordning – og vi ser på dem som gjør dette, at de lykkes. Fremskrittspartiet går til og med så langt at de vil fjerne utdanningsstønaden og argumenterer med at de får greie seg – de som andre.

Det er dokumentert at familier med enslig forsørger, særlig der mor er forsørger, har to og en halv til tre ganger så stor risiko som andre for å havne i permanent fattigdom. Hvorfor i all verden kan ikke disse ytelsene få være i fred for Høyre og Fremskrittspartiet?

Robert Eriksson (FrP) [17:25:04]: Etter at jeg har tegnet meg til et treminuttersinnlegg til, skal jeg svare Karin Andersen.

Det jeg nå aller først ønsker å fokusere på, er å inkludere flere i arbeidslivet. Vi hører Trettebergstuen si at vi er på rett vei, vi skaper flere jobber, og det er behov for økt arbeidskraft. Er man på rett vei når 37 000 færre funksjonshemmede er i arbeidslivet? Er man på rett vei når andelen utviklingshemmede har gått fra 30 pst. til 13 pst. de siste 10 årene? Er man på rett vei når antall totale tiltaksplasser fra 2010 til 2013 er redusert fra 78 200 til 70 700? Er man på rett vei når man opplever at flere tiltaksbedrifter sier at tiltaket Arbeid med bistand, som er ett av de viktigste tiltakene for å lykkes med jobbstrategien til regjeringen, er underfinansiert, og man sier at man ikke har råd til å drive det videre? Er man på rett vei da?

Man kan bare ta et eksempel fra Vadsø kommune, der en stor tiltaksbedrift nå ikke ser seg råd til å opprettholde arbeidet med bistandsplasser. Det burde være ting som også bekymret Arbeiderpartiet, og ikke minst statsråden, som er opptatt av å inkludere flere. Hva vil statsråden gjøre med det? Ønsker hun å få på plass mer forutsigbare finansieringsrammer for arbeid med bistand, eller skal hun la det skure og gå?

Jeg forventer, hvis man ønsker å ha helhetlig tenkning på en jobbstrategi og inkludere flere, at man også tar tak i de utfordringene som oppleves for folk rundt omkring i landet i de ulike bedriftene, og jeg anbefaler statsråden å ta seg en runde og besøke bedrifter fra Finnmark til Kristiansand. Da vil hun se at det er store forskjeller på det området.

I Rogaland er det nå stopp på tiltaksplasser. De har hatt et kjempegodt prosjekt for å ta tak i unge som dropper ut for å kvalifisere dem gjennom arbeidsmarkedsbedriftene. Det er kjempebra, og det applauderes fra Fremskrittspartiet. Hva er svaret fra statsråden? Jo, de har for høyt nivå i forhold til ressursgrunnlaget, altså, er de for flinke og får flere enn det de hadde planlagt fortere ut i arbeidslivet eller tilbake til studiet! De er for flinke i Rogaland, derfor skal man forholde seg til mindre rammer.

Det er jo derfor Fremskrittspartiet ønsker å styrke dette med 7 300 plasser, og vi ønsker at flere får arbeids- og utdanningsreiser – vi styrker med 90 nye. Der skal regjeringen ha honnør for at man nå etter sju år gjør om den ordningen fra en forsøksordning til en permanent ordning. Jeg ønsker også at man gjør det samme når det gjelder funksjonsassistanse, som har vært en forsøksordning i ti år.

Vigdis Giltun (FrP) [17:28:23]: Både SV og Arbeiderpartiet har vært ganske skarpe i kritikken mot Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder kutt i overgangsstønaden. Jeg må si jeg er noe forundret. For to år siden foreslo Fremskrittspartiet å redusere den ordinære tiden med overgangsstønad til ett år – at man skulle kreve aktivitet etter ett år. Det samme gjør vi faktisk nå. På side 54, for dem som har lest merknadene, noe jeg regner med alle i komiteen har gjort opp til flere ganger, står det tre punkter som unntaksbestemmelser. Det er at man kan få forlenget perioden hvis man er i nødvendig utdanning, hvis man blir aleneforsørger før fylte 18 når, eller hvis barnet er særlig tilsynskrevende på grunn av funksjonshemning, sykdom eller store sosiale problemer. Det er altså tatt høyde for de tingene som det har vært rettet skarp kritikk mot.

Partiene har innhentet proveny og brukt det i sine budsjettall. Det er altså ikke noe mer hokus pokus enn det.

Det er også sånn at Fremskrittspartiet mener det gir best økonomiske muligheter hvis også enslige forsørgere kommer ut i arbeid så raskt som mulig. Nå gjelder ikke overgangsstønaden bare for foreldre som har nyfødte barn – ett- og toåringer. Ordningen er også for dem som har større barn når de går fra hverandre. I dag er det ikke uvanlig at foreldre velger å leve på ulike adresser. Rundt 50 pst. av forhold og ekteskap ryker, og vi lever i et samfunn med en levestandard som er basert på at begge kjønn er i arbeidslivet. I et likestilt samfunn har begge foreldre ansvar for egne barn, også om de ikke velger å leve sammen. Det ansvaret skal ikke myndighetene ta fra dem. Det at det er en overvekt av enslige forsørgere som havner i permanent fattigdom – som Karin Andersen sa – kommer nettopp av at de lever på passive trygdeordninger. Det er stort sett de familiene som lever videre i fattigdom, og det er ofte i de familiene at barna får problemer, og at det å gå på trygd går i arv. Det er derfor viktig også å få dem som er enslige forsørgere, over i arbeidslivet. Vi trenger også en holdningsendring. Det blir nevnt at enslige forsørgere er fattige, de er ressurssvake, de står langt fra arbeidslivet, ja, de stakkarsliggjøres som en helt spesiell type mennesker, som ikke kan klare seg uten helt spesielle ordninger.

I dag er det kanskje for mange ordninger å forholde seg til. Vi har gode ordninger både for å studere og for å fange opp dem som midlertidig er i en vanskelig situasjon, og man blir også ivaretatt i ett år etter at man får et brudd. Jeg kan ikke forstå annet enn at det er hjelp til selvhjelp, og det er Fremskrittspartiet stolt over å bidra til.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [17:31:32]: Man skal alltid være ydmyk når man gjør om ordninger som er viktige for mange. Som politiker mener jeg at det er et selvfølgelig utgangspunkt, og sånn er det med alt i politikken. Man kan aldri være hundre prosent sikker på effektene av det man gjør, på forhånd. Men overgangsstønaden har jo en konkret historie. Forrige gang man la om overgangsstønaden, evaluerte man det grundig, og evalueringsrapporten viste en betydelig inntektsøkning blant veldig mange av dem som hadde vært på overgangsstønad, som sannsynligvis var begrunnet med at flere hadde kommet over i jobb. Hvis man mener at overgangsstønaden i seg selv er så saliggjørende, burde SV og regjeringen foreslå at man utvidet perioden igjen.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen (fra salen): Nei.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [17:32:29]: Statsråden må vente til hun kommer opp på talerstolen før hun bryter ut med sine meninger.

Jeg tror utgangspunktet er nettopp den samme dynamikken som regjeringen kritiserer kontantstøtten for toåringer for. Fafo har slått utvetydig fast at dersom man reduserer eller fjerner kontantstøtten til foreldre med to år gamle barn, øker det barnefattigdommen. Hvorfor det? Jo, gitt ingenting annet, betyr det et kutt på 3 000 kr i måneden for mange foreldre. Poenget er jo at man er nødt til å kombinere slike tiltak med nettopp aktivisering og arbeidstrening – alle disse tingene. Regjeringen sier at nå er det et aktivitetskrav i overgangsstønaden. Til en viss grad stemmer det, men problemet er at deler av det aktivitetskravet er at man må være registrert som arbeidssøker hos Nav. Da er Høyres poeng veldig enkelt: Kan vi ikke i stedet få folk over i jobb? Man skal få ett år på seg, man skal få mulighet til forlengelse hvis det er spesielle omstendigheter, men kan vi ikke i stedet få folk over i jobb?

Jeg savner også et svar fra regjeringspartiene på tre helt avgjørende ting. Vi hører ingenting fra regjeringspartiene etter syv år om hvordan de har lyst til å få bedre resultater i tiltakssektoren. Det er mye som er bra der, men resultatene er for dårlige. Foreløpig har vi faktisk heller ikke fått fram noe klart og tydelig løfte om at Brofoss-utvalgets innstilling skal legges fram som en egen sak til Stortinget. Det sies hele tiden at den skal legges fram på egnet måte. Vi har heller ikke fått noe svar fra regjeringspartiene om hvordan de skal reversere nedgangen i sysselsettingsandelen blant funksjonshemmede. Det har faktisk ikke vært en lavere andel funksjonshemmede i jobb siden vi begynte å registrere tallene. Regjeringens oppskrift holder ikke. Vi har heller ikke fått et forsvar for tidenes mest usosiale skatteøkning, altså en skatteøkning direkte rettet inn mot dem som er syke i Norge – det må regjeringen svare for.

Presidenten: Statsråden står på talerlisten. Det er fortrinnsvis talerstolen man taler fra.

Sonja Irene Sjøli (H) [17:34:56]: Økningen i antallet uføre under 30 år var på 10 pst. fra andre halvår i 2011 til andre halvår i 2012. Det er selvsagt altfor mange. Mye av dette skyldes psykiske lidelser. Mennesker med psykiske lidelser uføretrygdes tidligere og er uføre lenger enn personer som har andre sykdommer. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å forhindre at flere enn nødvendig støtes permanent ut av arbeidslivet i så ung alder, er å få på plass et tilbud om psykologhjelp som er nært, som er tilgjengelig, og som kan nås raskt. Psykiske lidelser kan behandles, og med tidlig hjelp blir resultatene bedre. Helsedirektoratet slår jo også fast at tidlig intervensjon fungerer. Vi trenger altså flere lavterskeltilbud. Dagens system er ikke egnet til å fange opp dette godt nok.

Psykiske problemer står for nærmere 10 pst. av konsultasjonene hos fastleger, men 40 pst. av fastlegene mener selv de har for lite kompetanse på dette området. En doktorgradsavhandling fra 2007 fant at fastleger i stor grad underdiagnostiserte psykiske problemer som angst og depresjon, og det er alvorlig. Derfor har Høyre foreslått en ordning med fastpsykologer i kommunene. Vi vil ha en bedre psykologtjeneste i kommunene med flere allmennpsykologer og bedre tilrettelegging – også gjennom refusjonssystemet – for samordning med fastlegekontorene. Er ordningen god, opptrappingen villet, politisk styrt og støttet av smarte incentiver, vil man lykkes med rekrutteringen.

Det er bare gjennom forebygging og behandling at vi kan hjelpe dem som i dag faller permanent utenfor arbeidslivet. Vi så at antallet uføre sank forrige gang Høyre satt i regjering. Med den urovekkende veksten vi i dag ser, er det på tide med nye og bedre løsninger som tar tak i de grunnleggende problemene. Det er altså på tide med en velferd som virker.

Jeg vil helt til slutt trekke fram at Høyre-styrte Akershus fylkeskommune har gjort mye for å være tidlig ute og forebygge psykiske lidelser. Vi har subsidiert en full helsesøsterstilling ved alle videregående skoler i Akershus, til tross for at dette er en kommunal oppgave. Det er et svært viktig forebyggende tiltak som gir gode resultater, og det er et eksempel til etterfølgelse.

Steinar Gullvåg (A) [17:37:47]: Det er nødvendig i en debatt som dette å gå noe nærmere inn på Høyres forslag om såkalt normerte eller standardiserte sykeperioder, fordi hensikten er jo å kutte utgiftene til sykelønn med over en halv milliard kroner, slik det framgår av budsjettet. Det vi i hvert fall kan slå fast, er at det ikke er egnet til å styrke arbeidstakernes rettigheter eller samarbeidet med arbeidstakerorganisasjonene. Vi vet jo at arbeidstakerorganisasjonene nå som før, og faktisk også med støtte fra Legeforeningen, er imot et slikt tiltak fordi det vil føre til at mange faktisk mister sykepengene mens de ennå er syke. Tanken bak forslaget er ganske avslørende. Høyre har nemlig ikke tillit til at partene i arbeidslivet, gjennom IA-samarbeidet, klarer å nå skisserte mål, og de mener åpenbart at legene har en så vidt lemfeldig sykemeldingspraksis at de holder pasientene borte fra arbeidslivet lenger enn strengt tatt nødvendig.

En ting er at Høyres forslag må være demotiverende for arbeidslivets parter, som faktisk har klart å redusere sykefraværet ned mot forutsatte mål, ned på det laveste nivået noensinne siden IA-samarbeidet tok til. Men sykefraværet gikk ned fra 5 pst. i 2. kvartal 2011 til 4,5 pst. i 2. kvartal 2012. Blant kvinner gikk fraværet ned fra 8,3 pst. til 7,8 pst. i samme periode. Når vi vet at storparten av sykefraværet skyldes psykiske lidelser og muskel- og skjelettlidelser, får et forslag om standardiserte sykeperioder lett et parodisk skjær.

Men verst er det naturligvis at Høyre nå truer IA-samarbeidet. For når Høyre ikke stoler på arbeidslivets parter, kan de heller ikke forvente at partene stoler på Høyre. I en blå-blå regjering med Fremskrittspartiet, kanskje også med Venstre, er det duket for ytterligere inngrep og angrep på sykelønnsordningen. Fremskrittspartiet kutter som kjent 1,6 mrd. kr i sykelønnsordningen, hvilket selvfølgelig aktualiserer Venstres forslag om å kutte maksimal sykepengeperiode med en måned, eller gjennomføre et 10 pst. kutt i sykelønn. Tar en gjennomsnittet av disse forslagene, vil de hver for seg representere et kutt i størrelsesorden 45 000 kr i året for dem som går sykmeldingsperioden fullt ut. Hvem er det som tåler et slikt kutt? I tillegg vil altså en måneds avkorting av sykepengeperioden føre til at sykelønnen rammer de langtidssykmeldte.

Anette Trettebergstuen (A) [17:41:13]: Denne budsjettdebatten viser at opposisjonen og regjeringspartiene er splittet. Budsjettet vi debatterer her i dag, viser og varsler en helt annen kurs dersom de borgerlige skulle komme til makten til høsten.

Det som preger opposisjonen, ikke bare i denne debatten, men i de siste fire årene på dette feltet, er passivitet – ingen nye løsninger, gammelt nytt og motstand mot det vi gjør, som fungerer best. Det hjelper ikke å plusse på noen ekstra millioner mer enn det regjeringspartiene gjør på enkelte tiltak for å få flere i aktivitet – på funksjonsassistenter eller på tiltaksplasser – når man samtidig fører en overordnet strukturell politikk på arbeidslivsfeltet med gammelt tankegods og løsninger som vil føre til at arbeidslivet blir vanskeligere å stå i, at terskelen inn blir høyere, og at terskelen ut blir lavere, et arbeidsliv som blir verre for dem som ikke er 100 pst. hele tiden. Når man vil fjerne de virkningsfulle tiltakene mot sosial dumping, og med det åpne opp for økt konkurranse på lønn og arbeidsvilkår, undergrave norske lønns- og arbeidsvilkår og gjøre situasjonen for arbeidsinnvandrerne verre, setter man hele arbeidslivsmodellen vår på spill, og da hjelper det fint lite at man plusser på noen tusen tiltaksplasser, eller at Arbeidstilsynet får 10 mill. kr mer. Det tilsynet skal forresten også ta over jobben til de tillitsvalgte i det ganske land på arbeidsplassene. Fagbevegelsen skal få mindre makt og ha færre verktøy – den skal svekkes. Arbeidsmiljøloven skal mykes opp, og når høyresiden snakker om at arbeidsmiljøloven skal mykes opp, skal folk lytte, for det betyr færre rettigheter, det betyr mer makt på arbeidsgivers hender på bekostning av arbeidstakerne.

Dette er et varsel om et helt annet arbeidsliv på sikt. Det er det dette budsjettet handler om, og det er det valget til høsten handler om. Når vi i denne debatten har fått bekreftet nok en gang at sykelønnsordningen er truet – Venstre foreslår kutt i dag, Fremskrittspartiet vil ikke snakke om det, det er ingen som skal få merke de 3 mrd. kr på uførekutt og sykelønnskutt, Torbjørn Røe Isaksen vil ikke garantere at det ikke blir endringer, det er opp til landsmøtet, og vi vet hvilken debatt som går i Høyre – er det et varsel om at ikke bare er det framtiden for norsk arbeidsliv, men også framtiden for noen av de viktigste delene av sikkerhetsnettet vårt som velgerne skal gå til urnene og bestemme over til høsten.

Sylvi Graham (H) [17:44:06]: I 2005 var fattigdom blant de rød-grønnes fremste valgkampsaker. Vi fikk inntrykk av at de skulle avskaffe fattigdommen med et «pennestrøk». Vi så nok en påminnelse om dette i Aftenposten i dag, der de rød-grønne forsøker å forklare vekk de løftene de ga den gangen.

Det er forståelig at de går stille i dørene, for etter syv år har vi fasiten: Det er flere fattige barn, det er flere uføre, det er flere rusmisbrukere, og det er flere med nedsatt funksjonsevne utenfor arbeidslivet. De har med andre ord grunn til å gå stille i dørene når det gjelder dette spørsmålet.

Fattigdom er et komplekst tema, og det har ingen enkle løsninger. I motsetning til det regjeringspartiene i 2005 forega, er det noe vi i Høyre alltid har vært klar over, enten det gjelder sosial ekskludering eller sult, som vi har snakket om tidligere i dag.

Vedvarende lavinntekt er ofte like mye et symptom som en årsak. Det dreier seg om rus eller sykdom og om det å bli stående lenge utenfor arbeidslivet. Derfor er de viktigste tiltakene mot fattigdom en god skole – og et godt barnevern for de mest utsatte barna. Man trenger et helsevesen som tar alle gode krefter i bruk, slik at de som er syke, raskt kan komme tilbake i jobb. Man trenger et arbeidsliv som er åpent for alle, også for dem som ikke er A4, f.eks. på grunn av en funksjonsnedsettelse eller på grunn av en vanskelig oppvekst.

For arbeid er nøkkelen dersom vi skal komme fattigdommen til livs. Vi trenger ikke flere passiviserende fattigdomsfeller som holder folk utenfor arbeidslivet – vi trenger å legge til rette for at flere skal få ta del i det arbeidslivet vi andre tar for gitt. Derfor synes jeg det er skuffende at ikke regjeringspartiene kunne støtte oss på forslaget om 25 mill. kr til lokale fattigdomstiltak, som dreier seg nettopp om at barn skal kunne delta på sosiale arenaer på lik linje.

Så vil jeg gjerne få korrigere mitt eget utsagn fra tidligere i dag. Vårt forslag vedrørende funksjonsassistenter gjelder selvfølgelig fra 1. januar i vårt budsjett. De 30 mill. kr som vi har foreslått, er en dobling av hele årets bevilgning.

Så helt til slutt til normert sykelønn: Hensikten er å kutte, sier Arbeiderpartiets representanter. Nei, det er ikke det, det er å ta vare på verdens beste sykelønnsordning. Jeg merket meg også at representanten Gullvåg kalte forslaget «parodisk». Da er det fristende å sitere noe Stoltenberg skrev allerede i 2010:

«Et viktig virkemiddel har vært å standardisere sykemeldingene, slik at hver diagnose har et normert sykefravær. Så er det selvsagt rom for tilpasning til spesielle forhold. Men både for den sykemeldte, legen og arbeidsplassen er det en fordel at forventet fravær er avklart. Erfaringen fra Sverige er at dette har redusert lengden på sykefraværet.»

Sånn kan det også sies. Det er viktig å ta vare på den gode sykelønnsordningen som vi faktisk har i dette landet.

Thor Erik Forsberg (A) [17:47:23]: I utgangspunktet er det i arbeidslivet ikke likeverdighet mellom en arbeidstaker og arbeidsgiver. Utgangspunktet er at maktbalansen er skjev. Derfor er det også så foruroligende når Fremskrittspartiet legger fram forslag om å kutte fradraget for fagforeningskontingent. Det vet vi har samlet samtlige borgerlige partier før, og når vi ikke vet hvordan man har tenkt å saldere budsjettene etter valget, er det noe som vil være med på å forrykke maktbalansen i arbeidslivet. Og det er nettopp de arbeidstakergruppene som trenger en fagforening aller mest, som ofte vil være de som går først ut. Det er lavtlønte, mennesker med minoritetsbakgrunn og unge mennesker, og økonomi er faktisk viktig når man har lav inntekt.

Så er en bekymret for den økningen som har vært knyttet til «lettere psykiske lidelser», som det heter. Da snakker man ofte om depresjon og angst. Men det er ikke sånn at angst og depresjon bare oppstår av seg selv, det skyldes veldig ofte at mennesker går igjennom livskriser. Jeg er helt enig med Kjersti Toppe i at alkohol er uten tvil, uten sammenligning, den største utfordringen vi har når det kommer til rusmiddelbruk. Men så tror jeg vi også skal være ydmyke for at livet ikke bare er svart-hvitt. Mange mennesker har en komplisert virkelighet å forholde seg til. Da kan det ofte være det som holder hodet over vannet. Like viktig er enkel tilgang til psykologhjelp, lavterskeltilbud. Men først og fremst: Om det skal være helsebringende å være i arbeid, avhenger det av hvordan arbeidsplassen er. Da må det faktisk være rom for og forståelse for at mennesker går igjennom livskriser, det må være åpenhet, og man må kunne ha mulighet til å snakke om det som av og til kan være vanskelig.

Til slutt vil jeg si at språk er fantastisk viktig. Jeg tar meg selv i det mange ganger, at jeg er litt lemfeldig med språk. Ofte er det uttrykk som «rusmisbruker» som går igjen, eller at man snakker om «psykisk utviklingshemmede». Jeg kjenner bare mennesker med en psykisk utviklingshemning. Jeg kjenner bare mennesker som kan ha en rusavhengighet. Ingen har rett til å redusere noen mennesker til en diagnose. Det i seg selv er med på å heve terskelen for å snakke om det som kan være vanskelig. Derfor har vi alle et stort ansvar, for det språket vi selv bruker, er med på å invitere folk inn eller støte mennesker ut.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [17:50:39]: La meg starte med å gi ros til foregående taler. Jeg syns det var et strålende innlegg.

Jeg tegnet meg for å kunne si noe om denne debatten om overgangsstønad, og kontantstøtte for så vidt også. Jeg mener det er en viktig diskusjon, og jeg har ikke lyst til å slippe den så lett.

Jeg er usikker på om det virkelig er sånn at opposisjonen her ikke er klar over hva slags regelverk som gjelder når det dreier seg om overgangsstønaden. Det er altså sånn at det stilles krav om yrkesrettet aktivitet for å få rett til overgangsstønad. Man må være i aktivitet som utgjør minst halvparten av fulltid. Man må altså være i arbeid, man må være en reell arbeidssøker, eller man må være i utdanning.

Så har Fafo på oppdrag fra mitt departement, BLD, sett på denne ordninga og særlig hvordan den fungerer for mottakere med innvandrerbakgrunn. Konklusjonen deres er at ordninga fungerer bra som midlertidig hjelp til selvhjelp, og at det store flertallet går over i arbeid etter avsluttet stønadsperiode. Men så har også mottakerne ulike forutsetninger for å nyttiggjøre seg mulighetene som ligger i ordninga, og til å kvalifisere seg til arbeid.

Det er særlig de som har lavt utdanningsnivå fra før, og som har svake norskkunnskaper, som sliter, og som trenger mer. Det ser vi også når det gjelder norskopplæringa, og det ser vi i introduksjonsprogrammene. Vi er nødt til å differensiere mer og skreddersy mer og gi tettere oppfølging. Denne Fafo-rapporten konkluderer også med at det er behov for tettere individuell oppfølging særlig av dem som har dårlige norskkunnskaper, og som har lav utdanning. Der tror jeg nok at vi har noe å gå på i systemene våre.

For kontantstøtten, derimot, stilles ingen krav annet enn ett, nemlig at du ikke sender barna dine i barnehagen. Det er kanskje det dummeste kravet du kan stille hvis du har tenkt å få tak i disse kvinnene og sørge for både god integrering, god likestilling og like muligheter for alle barn. Det er komplett umulig å forstå at man vil kutte i det som faktisk fungerer for overgang til arbeid, samtidig som man skal betale folk for å la være å være i arbeid. Det er helt komplett umulig å forstå. Da sier jeg bare: Look to Drammen. Drammen styres av Høyre, og Høyre der – rådmannen og ordføreren – nikket da dette ble sagt da jeg var på besøk, og sa at i Drammen er det ikke faglig forsvarlig å gi kontantstøtte. Jeg er helt enig – det er ikke faglig forsvarlig å utvide kontantstøtta sånn som høyrepartiene nå foreslår. Nå vil også Høyre tvinge kommunene til å ta i bruk en kontantstøtte som flere altså betakker seg for, nettopp fordi de ser at det motvirker alt det som vi er så stolte av i Norge, og som skal til for at kvinner skal klare seg, barn skal klare seg, innvandrere skal klare seg.

Tove Linnea Brandvik (A) [17:53:50]: I forrige runde i denne salen, da vi hadde finansdebatten, tok jeg det opp, jeg har tatt det opp tidligere og kommer til å fortsette med det: Når vi snakker om folk som er på uføretrygd, og snakker om at de er permanent utenfor arbeidslivet, må vi huske at det er denne salen som ble enig om at sånn skal det ikke være lenger. Det er en historisk beskrivelse. Det kan godt hende at det gjelder til dels i dag, men vi har gjort de endringene som skal til for at det ikke skal være sånn for framtiden. Samtidig gjør vi de tilpasningene på alle de andre områdene som skal til for at det skal kunne fungere. Vi ble faktisk enige om at det ikke var en god måte å behandle folk på. Historisk sett kunne det ha vært riktig, men det er ikke det vi skal følge videre framover.

Så er det en ting til som jeg også kommer til å gnage på – gnage på for evig og alltid: Funksjonsevne og arbeidsevne har ingen likhetstrekk. De kan ha det, men det fins ingen likhetstrekk som er automatiske. Det er vi også nødt til i denne sal å gjenta gang etter gang. Det betyr at når vi skal sette sammen et virkemiddelapparat for å få funksjonshemmede til å jobbe, vet vi ikke nødvendigvis hva det skal være i makro, for det skiller seg ekstremt i mikro. Derfor har vi laget en del verktøy som skal kunne brukes individuelt. Jeg er på en måte glad for at Høyre tenker litt i de samme banene, gjør litt mer av det vi har lagt inn i jobbstrategien, men vi har faktisk vedtatt den og kommer til å følge den opp.

Så er det en ting til som jeg tenker det er greit at vi tar en liten runde på. Det er at vi har kommet i den – jeg kaller det det for min del iallfall – litt forunderlige situasjonen at andelen funksjonshemmede i samfunnet endres. Andelen funksjonshemmede i samfunnet – ikke antallet, men andelen – har gått ned de siste årene, og vi kan ikke forklare det godt. Vi kan gjøre mange tankeøvelser, og vi kan gjøre mange teoretiske øvelser, men i dag kan vi ikke forklare det godt – fra 17 pst. til 15 pst. av befolkningen. Er det fordi samfunnet fungerer så mye bedre at folk ikke oppfatter det som funksjonshemning lenger? Har vi behandlet så mange flere at en del funksjonshemninger er i ferd med å forsvinne? Var de eldste kullene i samfunnet mer funksjonshemmede enn de yngste kullene som har kommet inn, sånn at når de faller fra, blir andelen lavere? Alle mulige tekniske, praktiske tankeøvelser – akkurat i dag er det tankeøvelser. Vi har en vei å gå.

Det betyr at vi også har en utfordring i forhold til å tenke hvor mange som er inkludert i arbeidslivet. Det er en frivillig sak – hos en arbeidsgiver som virkelig har inkludert godt, trenger ikke arbeidstakeren å kvittere seg ut som funksjonshemmet. Han er bare arbeidstaker.

Statsråd Anniken Huitfeldt [17:57:10]: Jeg hører at dette tallet 37 000 i nedgang i antall funksjonshemmede i arbeidslivet stadig verserer. Men dette skyldes jo i stor grad at andelen funksjonshemmede går ned. Det er ikke noe vi registrerer, men det er noe folk oppgir i arbeidskraftundersøkelser. Som representanten Brandvik var inne på, var det i 2010 12,2 pst. i aldersgruppen mellom 15 og 66 år som sa at de hadde nedsatt funksjonsevne. I dag er det 15,2 pst. Det er greit at opposisjonen gir regjeringen ansvaret for det som ikke fungerer, men det blir litt merkelig at opposisjonen skylder på regjeringen og gjør det til et problem at færre nå registreres med nedsatt funksjonsevne.

Jeg mener at dette er et offensivt budsjett for å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid, gjennom jobbreiser, gjennom ungdomsgaranti, gjennom flere tiltaksplasser, gjennom lønnstilskudd og gjennom bilordning. Vi tar nå i bruk det vi har gjort i andre deler av Nav, nemlig arbeidsgiverlos, slik at personer som har psykiske lidelser, skal integreres bedre i arbeidslivet. Vi bruker nå de samme modellene for personer med nedsatt funksjonsevne. Så jeg mener at dette er et veldig offensivt budsjett i forhold til personer med nedsatt funksjonsevne, selv om jeg ikke er fornøyd med det vi har fått til i løpet av de årene som er gått.

Så trekkes stadig disse tallene fram om at antallet uføre øker. Det øker først og fremst fordi vi blir flere mennesker. Og så øker antallet unge uføre fordi vi har fjernet en ordning med tidsbegrenset uførestønad. Det var partiene her på Stortinget tilhengere av, fordi de mente at det å gå lenge i Nav og avklares gang på gang ikke gjorde folk friskere. Høyre har selv sagt at hvis folk blir gående for lenge i Nav, blir de syke av det. Men det de i realiteten nå foreslår, er en gjeninnføring av tidsbegrenset uførestønad og ikke få flere inn.

Så skriver også Høyre at de skal ha en «kunnskapsbasert velferdspolitikk». Vi har utredet dette med normer for sykmeldinger, men våre fremste eksperter fraråder oss å gjøre det. Det merkeligste med Høyres budsjett er at de også forutsetter, helt uten faglig råd, at dette skal gi en innsparing på 0,5 mrd. kr. Da har man klart masse penger man kan foreslå i denne sal skal brukes til andre tiltak. Dette er ikke penger Høyre har. Det er ingen fagfolk som sier at dette gir tilsvarende kutt i sykepengene. Jeg er for en kunnskapsbasert velferdspolitikk. Det representerer ikke Høyre i denne salen.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [18:00:31]: I absolutte tall har det vært en nedgang fra litt over 230 000 til 210 000 sysselsatte funksjonshemmede, så det skyldes nok neppe problemstillingen som Tove Linnea Brandvik tar opp. Det er også grunn til å tro at kanskje noe av dette skyldes AKU-undersøkelsen, men det er en annen sak. Poenget er at det har vært en andel og et antall som har gått ned.

Jeg tok ordet nå for å oppklare en viktig ting, den viktigste tingen som ble sagt, eller anklagen som noen kom med, nemlig Steinar Gullvåg, som sa at Høyre underminerte IA-avtalen. Vi, Høyre, har vært veldig tydelige på fra denne talerstolen, både i forrige periode og denne perioden, at Høyre står bak IA-avtalen. Vi står også på – i alle våre forslag – framforhandlede løsninger, som man har gjort med partene. Men det betyr jo ikke at de politiske diskusjonene er over. Da hadde neppe Stoltenberg lansert noe som helst i 2010.

Jeg vil også minne representanten om at Gerd Liv Valla har kommet med en bok denne uken, som tydelig illustrerer at de som foreslo å bryte IA-avtalen, var hans egen regjering.

Presidenten: Robert Eriksson har hatt ordet to ganger i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Robert Eriksson (FrP) [18:01:49]: La meg først få påpeke noe når det gjelder mitt spørsmål til statsråden om overgangsstønaden og aktivitetsgrad.

Det er riktig at hvis man har en aktivitetsgrad som tilsvarer 50 pst. utdanning eller 50 pst. jobb, har man innfridd kravet for å få overgangsstønad. Statsråden sier at hun ønsker å få flere plasser på kvalifiseringsprogrammet for å hjelpe denne gruppen. Men kjære, søte president, faktum er vel – med respekt å melde – at hvis du går på kvalifiseringsprogrammet, har du kvalifiseringsstønad. Du skal ikke ha begge deler. Her tror jeg faktisk statsråden må rydde opp litt i sin egen begrepsbruk.

Jeg reagerer sterkt på det som representanten Trettebergstuen sier i replikken om at det er et vulgært spørsmål å rette søkelyset mot de alvorlig syke barna. Jeg må virkelig si at jeg synes det er vulgært overfor alle barna som ikke får omsorgen de har krav på, å ikke svare på det spørsmålet.

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to ganger i debatten, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [18:03:04]: Jeg tror jeg nøyer meg med «president». (Munterhet i salen)

Sylvi Graham var oppe og sa at det kanskje var andre årsaker til at folk hadde det vanskelig enn at de hadde lite penger. Jeg tror vi også må erkjenne at det å ha lite penger kan føre til sykdom og forsterke problemer. Det ser vi bl.a. i barnevernet. Hvis vi greier å få et barnevern som faktisk kan hjelpe både barna og familiene, er jeg helt sikker på at mye av den psykiske og fysiske sykdommen og rus- og helseproblemene vi ser, vil bli bedre. Det er veldig mange vondter som følger av en vanskelig barndom, og det går i generasjoner hvis vi ikke greier å gjøre noe med det. Derfor er det vi gjør der, så viktig.

Overgangsstønaden og utdanningsstønaden er ikke passive stønader. Det er bare å slå fast det faktumet.

Laila Dåvøy (KrF) [18:04:21]: Når kontantstøtten kommer opp, kan ikke Kristelig Folkeparti sitte stille, og jeg skjønner at SV fortsatt er veldig frustrert over kontantstøtten. Vi er dypt uenige om verdien av kontantstøtten, og det får vi bare respektere.

Mens venstresiden snakker om å komme ut i arbeid så raskt som mulig, snakker Kristelig Folkeparti om verdien av å kunne velge f.eks. å være noe lenger hjemme i barnets første leveår eller bruke en annen ordning enn barnehage når barnet fyller ett år.

Vi har også en debatt i samfunnet vårt der en del fagfolk i de siste månedene har reist spørsmålet om verdien av barnehage allerede ved ettårsalderen, når vi mangler så mye kompetansepersonell som vi faktisk mangler i barnehagene i dag. Vi snakker om våre barn, og ikke hvem som helst kan overta foreldrenes ansvar store deler av livet, uten at de har nødvendig kompetanse. Det er nettopp da valgfriheten blir så ufattelig viktig.

Jeg må be representantene om å slutte og snakke som om kontantstøtten kan gis til konfirmanter eller opp til konfirmantalder. Vi snakker om å gi kontantstøtte til ett- og toåringer.

Til slutt: Det som Robert Eriksson har tatt opp om syke barn og pleiepenger, er også et stort ansvar vi som stortingsrepresentanter og selvfølgelig regjeringen, som har flertallet her, har i dag. Å sitte og se på at når et barn i dag er sykt i mer enn to år, definerer Nav dette som kronisk sykdom, og da har man ikke rett til pleiepenger, og det er helt uavhengig av barnets alder og diagnose – det går ikke an! Vi er nødt til å endre regelverket. Jeg har tatt opp dette mange ganger, og jeg lover at jeg også kommer til å ta opp dette i hele denne perioden – resten av tiden min som stortingsrepresentant.

Presidenten: Anette Trettebergstuen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anette Trettebergstuen (A) [18:06:31]: Man må bare gjenta fakta en gang for alle: Flere er i jobb under denne regjeringen enn under den forrige. Vi har lavere ledighet, og vi har skapt flere arbeidsplasser. Færre anser seg som funksjonshemmet. Andelen uføre går ned, og andelen unge uføre er stabil. Fattigdommen, som økte under Bondevik, har flatet ut under oss. Færre er på sosialhjelp, og færre er sykemeldt.

Jeg er ikke så opptatt av statistikken, for jeg er mest opptatt av at vi skal videre. Vi vil ha færre sykemeldte og uføre, og vi vil ha flere funksjonshemmede i jobb. Men når opposisjonen gang etter gang bruker feil statistikk til å svartmale situasjonen i Norge, må vi si fra. Ting går i riktig retning, og vi vil ha fire nye år for å ta Norge videre i den retningen. Opposisjonens politikk vil føre til tilbakeskritt på mange punkter.

Kari Henriksen (A) [18:07:29]: Det er ofte slik at på slutten av debatter begynner detaljene å bli viktigere og viktigere. Men hvis vi prøver å trekke opp de store linjene, som denne debatten har handlet om, ser vi at opposisjonen går høyt på banen og starter alle innleggene med at nå kommer de nye ideene og løsningene, og de skal bli kjempeflotte. Når de da blir konfrontert med konkrete spørsmål, nei, da er det ikke så ille, og det er ikke så mye, og de skal forholde seg til IA-avtalen, og de skal ikke kutte i sykelønnen, osv. Da får man inntrykket av at de egentlig vil ha regjeringens politikk. Det er ikke slik, men det de har forstått, er at folket vil ha den politikken, og derfor prøver de å klistre seg opp til oss hele tiden, ved egentlig å minimalisere den politikken de går ut med i sine startinnlegg, når det kommer til konkrete løsninger.

Hva er det vi ser? Det er ikke så mye nytt. Høyresiden og opposisjonen vil ha mindre styring av markedsøkonomien og næringsutviklingen. Dette kan vi bl.a. se på kutt i regionale næringsutviklingsmidler.

De vil ha skattelette, og hva betyr skatteletten? Jo, det er 4 400 personer som betaler sin skatt, for at de skattepengene skal gå til ti av de personene som har mest fra før.

Vi ser det i likestillingspolitikken.

Barnehagesektoren er et klassisk eksempel nå. Joda, de vil bygge ned offentlig eide barnehager, både i Oslo og Kristiansand. Hva er felles for de to kommunene? I begge kommunene styrer Fremskrittspartiet og Høyre.

Slik er høyrepolitikk, og det er god høyrepolitikk, sier Høyre i vår kommune.

Vi ser det i kommunepolitikken og når det gjelder skatteutjevningsmidler. Hvordan er stoda der? Joda, der skal Høyre redusere skatteutjevningen, og de forteller at det er vanskelig å vurdere det. Men de har aldri kommet med noen løsninger på hvordan det faktisk blir for kommunene, som fremdeles skal ansette sykepleiere, lærere, hjemmehjelper og vaktmestre i perioden Høyre har uttalt at kommunene med lavt inntektsgrunnlag kan få høyere inntektsgrunnlag hvis de utvikler næringsvirksomhet. Men velferdsstaten skal gå rundt i kommunene, med mindre penger. Det er realiteten.

Vi ser det i helse- og omsorgstjenestene og utdanningen. Der skal det privatiseres, og hvem er det privatiseringen kommer til gode? Er det de fattige som går på sosialkontoret, som de snakker så fint om her i dag? Nei, det er ikke dem. Det er dem som har penger og som kan kjøpe seg disse tjenestene. Og det viser all privatiseringserfaring; de som bruker tjenestene, er de med mer penger. Derfor er det interessant å følge debatten når en ser hvordan opposisjonen prøver å kjøre to hester hele tiden: På den ene siden skal de framstå som at alt er så nytt og moderne, og på den andre siden minimaliserer de konsekvensene av sin egen politikk for å prøve å ligne på det som regjeringen gjør for de svakeste.

Presidenten: Representanten Steinar Gullvåg har hatt ordet to ganger tidligere i debatten, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Steinar Gullvåg (A) [18:10:45]: For ordens skyld: Det er riktig at også Arbeiderpartiet i sin tid så på standardiserte sykeperioder, men vi la det bort. Vi la det bort fordi vi fikk gode råd om å legge det bort, og fordi partene i arbeidslivet ikke ville ha det.

Jeg registrerer at representanten Torbjørn Røe Isaksen sitter inne med den vitenen i dag, og partenes synspunkter har ikke endret seg. Allikevel foreslår Høyre normerte sykeperioder, i visshet om at det bryter med IA-avtalen. Altså: Høyre agerer nå på en måte som bringer IA-avtalen i kne.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [18:11:48]: Det har vært en interessant budsjettdebatt. Jeg tror vi skal respektere at ulike partier har ulike løsninger, men veldig mange her har stort sett felles mål om hvor vi vil, nemlig å ha et arbeidsliv som inkluderer flest mulig, som gjør det mulig å leve av sin inntekt, og som tar vare på dem som på kortere eller lengre sikt står på utsiden av arbeidslivet.

Fremskrittspartiet har lagt frem et statsbudsjett som er godt balansert. Det har gode tiltak for å stimulere flere folk til å jobbe, det har gode tiltak for å stimulere næringslivet til å ville investere mer for å trygge jobbene og skape nye, og det har gode tiltak for å investere i infrastruktur, forskning og andre ting som gjør at en kan videreutvikle norsk økonomi.

Det er ingen fra Fremskrittspartiet som prøver å gi inntrykk av at Norge ikke er et godt land å leve i, men det går an å gjøre ting bedre på en del områder. Det å gi inntrykk av at det er regjeringens skattepolitikk og eierskapspolitikk som gjør at ting går bra i norsk næringsliv, er dog å ta munnen litt for full. Oljenæringen er en katalysator for norsk økonomi, sier Statistisk sentralbyrå. Vi skal huske – i og med at enkelte her liker å sammenligne med situasjonen slik som den var for ti år siden – at i 2003 investerte oljenæringen for ca. 60 mrd. kr. Neste år skal den investere for 204 mrd. kr. Og dette er en næring som halvparten av regjeringspartiene egentlig skulle ønske ikke hadde den størrelsen den har. Når SSB sier at dette er en katalysator for norsk økonomi, er det viktig at regjeringspartiene erkjenner det og gir ære til denne næringen, istedenfor å late som at det ikke er tilfellet. Hvis en ikke forstår sammenhengene i norsk økonomi, vil en heller ikke takle den dagen oljeprisene er på et annet nivå, og en må stimulere økonomien på en annen måte.

Sysselsettingen har vokst veldig – og den snuoperasjonen startet altså i 2003, i god tid før regjeringsskiftet – men det som er en utfordring, er at mens en har sett at sysselsettingen de fire siste årene siden 2008 har fortsatt å vokse, har andelen nordmenn går ned, mens en fortsatt importerer arbeidskraft. Det betyr at det er en del nordmenn som blir stående på utsiden av arbeidslivet, mens den overordnede statistikken fortsatt ser bra ut. Det er derfor Fremskrittspartiet har gjort en rekke grep i sitt alternative statsbudsjett, som i sum betyr en satsing på 4,5 mrd. kr til pasientbehandling, rehabilitering, psykiatri, lærlingtilskudd, jobbstrategi osv. for å få flere av dem som i dag blir stående utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet igjen, og for å hindre eller stoppe tilstrømningen til dem som står utenfor.

Som konsekvens av dette nedjusterer vi da også bevilgningene til uføretrygd, sykepenger og dagpenger – som en konsekvens av at en faktisk satser mer – men den nedjusteringen vi gjør, er faktisk mindre enn det vi plusser på i tiltak. Så dette er ikke for å saldere et budsjett, men det er konsekvensene av at noen her faktisk ønsker å satse mer enn det regjeringen gjør. Det burde vi få honnør for og ikke kritikk, slik som vi har sett.

Jan Tore Sanner (H) [18:15:01]: La meg starte med å slutte meg til siste talers innledning, nemlig at alle her i salen har et ønske om å bidra til en positiv samfunnsutvikling. Men det høres ikke helt slik ut når man lytter til regjeringspartiene. Man skulle nesten tro at det var Høyre og de andre borgerlige partiene som satt i regjering, og at regjeringspartiene var i opposisjon, for man hamrer løs på de borgerlige partiene, ikke ut fra hva vi står for og hva vi foreslår, men ut fra et skapt skremmebilde som man da argumenterer imot. Det er en lite verdig måte å drive politisk argumentasjon på.

Representanten Kari Henriksen hadde en lang tirade om høyrestyrte kommuner. Jeg har lyst til å minne om at halvparten av den norske befolkning bor i en høyrestyrt kommune. Én av to nordmenn bor i en høyrestyrt kommune. Høyre gikk sterkt frem i forrige kommunevalg. Det er jo ikke fordi Høyre demonterer velferdssamfunnet, men fordi innbyggerne ser at Høyres politikere står opp hver morgen og står på for en bedre skole, for trygge barnehager og for en god eldreomsorg. Det er fordi Høyre bidrar til en positiv utvikling i norske lokalsamfunn at velgerne ga Høyre økt tilslutning ved forrige valg.

Anette Trettebergstuens avsluttende innlegg kan vel egentlig oppsummeres slik: Vi har ikke fått til det vi har ønsket på åtte år, så vær så snill å gi oss fire år til.

La meg bare minne om at antall unge uføre går opp, og andelen funksjonshemmede i arbeid går ned. Om antall fattige har flatet ut, har man i hvert fall ikke klart å redusere fattigdommen, og forskjellene i skolen øker. Her er det store utfordringer å ta tak i. Litt mer ydmyk synes jeg kanskje man bør være når man har sittet i regjeringskontorene i syv år og ikke er i nærheten av å nå de målene man har hatt på disse områdene.

Høyre har et særlig fokus på skolen. Vi tror at det er nøkkelen til utjevning av sosiale forskjeller. Der har rapporter vist at man er nærmest i å nå noe i retning av det målet nettopp i Oslo, med Høyres skolepolitikk.

Helt til slutt til Steinar Gullvåg, som refererer til det han kaller for standardiserte sykelønnsperioder. Høyre har aldri foreslått standardiserte sykelønnsperioder. Vi har foreslått normerte sykelønnsperioder for å få en bedre kvalitetssikring av sykeperiodens lengde, men vi har slått fast at det er legens vurdering som skal være det siste ord i den enkeltes sak.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:18:23]: Representanten Sanner bruker som vanlig sterke ord og uttrykk, som bl.a. at regjeringa ikke er i nærheten av å nå sine mål, og at regjeringspartiene hamrer løs på de borgerlige partiene. Vel, de som hører det her, kan sjøl vurdere.

Det som er sentralt for de rød-grønne partiene, er å fortelle hva som er viktigst å gjøre bedre i tida framover. Representanten Anette Trettebergstuen oppsummerte på en veldig god måte hva som var resultatene hittil, samtidig som det vi står overfor i arbeidslivet, er enda mer krevende i dag enn det var for noen få år siden.

Utfordringene knyttet til det å ha jambyrdighet i arbeidslivet, å gi mulighet for det myndige mennesket, er utrolig vanskelige i den situasjonen vi nå er inne i, med store lønns- og inntektsforskjeller mellom Norge og andre EØS-land.

For de rød-grønne er det å ha balanse i maktforhold i arbeidslivet helt sentralt – å arbeide for at vi har sterke fagorganisasjoner som kan ha en balansert makt i forholdet til arbeidsgiverne, sterke fagorganisasjoner for sjølstendige næringsdrivende som kan ha makt i forholdet til dem som kjøper deres varer og tjenester. Dette er noe av varemerket for den historiske rød-grønne politikken, og det som er god rød-grønn politikk framover.

På samme måte er det for oss utrolig sentralt å unngå at vi får en todeling i arbeidslivet, som vi nå opplever i mange, mange bransjer. Dette er det krevende, store og viktige spørsmålet som en må fokusere på. På dette området vil jeg påstå at de rød-grønne partiene har en djervhet, en innsats og en ambisjon som er langt, langt større enn det Høyre og Fremskrittspartiet har tilsynegitt. Det er kjernen i denne diskusjonen. Derfor føler jeg at når Senterpartiet er en del av en rød-grønn allianse, står vi på historisk og framtidsrettet trygg grunn, for dette fokuserer vi på – i motsetning til det som representanten Sanners parti gjør, som aldri har fokusert spesielt på å sikre den balansen.

Som gårdbruker vet jeg i hvert fall dette: Maktforholdet mellom de sjølstendige gårdbrukerne kontra varehandelen er et godt eksempel på hvor Høyre har plassert seg, nemlig på varehandelens side, noe som fører til at maktbalansen går i de sjølstendig næringsdrivendes disfavør. Det er fakta.

Presidenten: Kari Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kari Henriksen (A) [18:21:38]: Jeg har bare behov for å kommentere litt Sanners påpekning av at vi svartmaler Høyres politikk. Jeg har ikke svartmalt Høyres politikk. Jeg har prøvd å si hva de gjør i Kristiansand, og så har jeg sagt at det er stor bekymring i Kristiansand og Oslo for at de faktisk gjør det. Så vi får se til neste valg om innbyggerne i Kristiansand og Oslo er like fornøyd med Høyres styre som de var forrige gang. Jeg husker i hvert fall veldig godt tilbake til 2005. Da var det ikke så veldig mange som var fornøyd med Høyres kommunalpolitikk.

Slik jeg leser de budsjettene, og når jeg hører debatten, ser jeg ikke de store endringene. Når vi påpeker det, blir vi beskyldt for svartmaling. Men når de påpeker alle feil og mangler i vår egen politikk – som vi også til dels innrømmer – sier de at vi forsvarer oss, og at vi ikke vil endre. Vi endrer – vi gjør endringer – og vi står på for å få utvikling i offentlige tjenester og privat næringsliv som er framtidsrettet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 3 og 4 behandles under ett.

– Det anses vedtatt.