Sakene nr. 3 og 4 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Laila Dåvøy (KrF) [18:24:23]: (ordfører for sakene nr. 3 og 4): De to proposisjonene Prop. 152 L for 2011–2012 og Prop. 135 S for 2011–2012 må ses i sammenheng og debatteres derfor samlet i dag.

Prop. 135 S gjelder samtykke til godkjenning av EØS-komiteens vedtak om «innlemming i EØS-avtalen av forordning om fri rørsle av arbeidstakarar innanfor Unionen». Vedtaket i EØS-komiteen er gjort med det forbehold at Stortinget må samtykke, dette fordi gjennomføringen av forordningen i norsk rett krever lovvedtak. Forordningen om fri rørsle av arbeidskraft inneholder i hovedsak ingen materielle endringer, men krever noen terminologiske endringer og tilpasninger i EØS-arbeidstakerloven.

Alle partiene, med unntak av Fremskrittspartiet, samtykker i godkjenning av EØS-komiteens vedtak om innlemming i EØS-avtalen av forordningen om fri rørsle av arbeidskraft. Fremskrittspartiet ønsker å utsette lov om gjennomføring i norsk rett. Jeg regner med at de selv begrunner hvorfor. Saken har vært forelagt utenrikskomiteen, som slutter seg til arbeids- og sosialkomiteens innstilling uten merknader.

Prop. 152 L dreier seg om gjennomføring i norsk rett av samme forordning «om fri rørsle av arbeidstakarar innanfor EØS-området». Forutsetningen for gjennomføringen er at Stortinget også samtykker i innlemming av forordningen, slik komiteens flertall gjør i innstillingen jeg nettopp refererte til, innstillingen til Prop. 135 S. Også gjennomføring av forordningen krever lovendring. Det blir her foreslått en ny EØS-arbeidstakerlov samt opphevelse av den forrige.

Som jeg var inne på i sted, innfører forordningen ingen materielle endringer. Den gjelder for arbeidstakere som benytter sin rett til fri bevegelse for seg selv og sin familie i EØS-området. For å sikre dette må all forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet mellom arbeidstakere fra medlemsstatene avskaffes når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeidsvilkår.

Komiteen slutter seg til proposisjonen. Fremskrittspartiet viser i en merknad til sine merknader i forbindelse med behandlingen av den tidligere nevnte proposisjonen, Prop. 135 S om innlemming av forordningen.

Steinar Gullvåg (A) [18:27:13]: Jeg har lyst til å begynne med å slå fast at Norge har behov for arbeidskraft. Av de nær 350 000 nye arbeidsplassene som er skapt siden regjeringsskiftet i 2005, er halvparten dekket av utenlandsk arbeidskraft. Det felles europeiske arbeidsmarkedet er altså en fordel for oss, forutsatt at vi klarer å tilby alle som kommer hit, anstendige lønns- og arbeidsvilkår, til liks med norske arbeidstakere. Det er en stor og viktig oppgave.

De som kommer hit for å ta arbeid, skal ha de samme rettighetene og de samme pliktene som norske arbeidstakere. Slik er det også når norske arbeidstakere tar arbeid og opphold i andre land i EØS-området. Jeg vil neppe tro at det for tida er spesielt aktuelt for norske arbeidstakere å søke seg til Spania for å finne arbeid, men nordmenn som er bosatt i Spania, har – på samme måte – rett til de samme helsetjenestene som spanjolene har.

Som eneste parti velger Fremskrittspartiet en relativt teknisk EØS-forordning om fri bevegelse av arbeidskraft, altså et av grunnprinsippene i EØS-avtalen når det gjelder EUs indre marked, til å markere motstand mot det de kaller trygdeeksport. Fremskrittspartiets synspunkter kolliderer med EØS-avtalen både i ånd og i hensikt. Det er på den bakgrunn ganske viktig at Fremskrittspartiet nå avklarer om de er for eller imot EØS-avtalen. Det er nå en gang slik at vi ikke kan plukke og velge hva vi er for, og hva vi er imot i EØS-samarbeidet. Selvsagt kan vi la være å akseptere å implementere EØS-regelverk, men vi kan ikke motsette oss EU-domstolens avgjørelser. Det bryter så til de grader med det rettssystemet som vi har sluttet oss til gjennom EØS-avtalen, at avtalen faktisk faller om vi skal la være å respektere slike avgjørelser.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [18:30:15]: Framstegspartiet er for EØS-avtalen. Det tilseier ikkje at vi ikkje har rett og moglegheit til å diskutera og ikkje minst setja spørsmålsteikn ved ulike problemstillingar og saker som vedkjem Noreg. Slike spørsmål ser ein også at andre i posisjonen, f.eks. i Arbeidarpartiet, også er opptekne av frå tid til annan. Arbeidarpartiet sitt velferdsutval har allereie konkludert med å stansa den aukande trygdeeksporten til Polen og andre land, og at utbetalingar skal betalast etter prisnivået i det landet mottakaren bur i, noko som Framstegspartiet støttar. Så får vi sjå om landsmøtet til Arbeidarpartiet konkluderer like eins.

Samtidig er det klart at den uroa ein har i Europa, med høg arbeidsløyse og større sosiale forskjellar, gjer at Noreg blir meir og meir attraktivt når det gjeld arbeid, men òg når det gjeld ytingar av ulik grad.

Framstegspartiet er for fri flyt av arbeidstakarar. Mange av våre arbeidstakarar som kjem frå eit anna land, er gull verdt for at vårt samfunn skal gå rundt. Det må vi erkjenna. Men samtidig må det vere lov å stilla spørsmål ved at det å bu og leva her i landet, med dei kostnadene det inneber, er ein ting, mens noko anna er når familiemedlemmene til dei som arbeider her, samtidig kan oppnå velferdsordningar utanfor Noreg, utan at ein stiller spørsmål ved kostnadsnivået i det landet som mottakaren bur i.

Framstegspartiet stiller også spørsmål ved sosialtenestelova. I januar kom det ei ny forskrift som presiserer rettar til dei som har opphald i Noreg, og der ein på grunn av tausheitplikta ikkje har tilgang til opplysningar som kan seia noko om gyldigheita av opphaldsløyvet. Eit opphaldsløyve skal faktisk liggja i botn for eit eventuelt vedtak. I tillegg til velferdsutbetalingar av ulik grad har ein som barn av arbeidstakar også rett på utdanning i form av allmennutdanning, lærlingplass og yrkesfagleg opplæring. Så viss eit familiemedlem arbeider i Noreg, får både barn og ektefelle rett til stønad til utdanning i sitt eige land – frå Noreg. Framstegspartiet meiner at det må vere ein del av desse ytingane som bør liggja fast til bustadsadressa – og då i vårt land. Når ein flyttar herifrå, må det vera automatikk i at ytinga blir avslutta eller justert etter landets kostnadsnivå, sånn som Velferdsutvalet til Arbeidarpartiet har konkludert med.

Som eg seier: Det er mange spørsmål som gjer at Framstegspartiet ønskjer å belysa desse ulike problemstillingane – òg spørsmålet om ein er på rett veg når det gjeld eksport av våre velferdsordningar. Derfor ønskjer vi ein skikkeleg gjennomgang av kva for konsekvensar ei slik innføring vil innebera, ikkje minst på sikt, opp mot dei utfordringane vi sjølve står overfor, med eigne økte utgiftar til velferdsytingar.

Eg er klar over at Arbeidsdepartementet har sett i gang eit arbeid for å gjennomgå alle ytingar, opp mot eksport av desse, og Noregs handlingsrom. Denne rapporten er venta å bli ferdig innan dette året. Det hadde vore interessant om statsråd kunne opplysa litt om dei har fått noka løypemelding undervegs, og om det er vilje til eventuelle endringar på området.

Eg tek med dette opp forslaget frå Framstegspartiet.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Laila Marie Reiertsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:33:49]: Innlemming av forordning, EU, nr. 492 fra 2011, inneholder i hovedsak ingen materielle endringer, men krever enkelte tilpasninger i EØS-arbeidstakerloven.

Som det sies: Fri bevegelse av arbeidskraft er et viktig prinsipp i EØS-avtalen. Det prinsippet er mer og mer krevende. Det er en utvikling som Senterpartiet har sett ville komme. Når vi har fri bevegelse av arbeidskraft kombinert med fri bevegelse av kapital i den situasjonen vi nå er inne i, blir situasjonen mer og mer krevende for Norge. Derfor er det helt naturlig for Senterpartiet å være imot EØS-avtalen, men det er ikke det som er diskusjonen i dag – dette er altså en mer teknisk justering.

Noen har vært inne på behovet for arbeidskraft. Det er helt opplagt at Norge i dag har stort behov for arbeidskraft. Den arbeidsinnvandringa vi har, er gull verdt med tanke på de mange arbeidsoppgaver som skal gjøres. Men jeg vil knytte en merknad til dette med behovet for arbeidskraft, for det er tross alt et spørsmål som til en viss grad er under politisk styring. Denne sal har en viss mulighet til å ha en mening om framtidas behov for arbeidskraft. Vi kan f.eks. endre skattereglene i forhold til oljevirksomheten, noe som vil kunne dempe behovet for arbeidskraft i den sektoren. Vi ville også hatt mulighet til å endre skattereglene når det gjelder dem som i dag kjøper leiligheter, ikke for å bo der sjøl, men for å tjene penger på handel med slike leiligheter. Det vil kunne ha betydning for arbeidskraftbehovet.

Fra Senterpartiets side viser vi til tjenestemobiliteten i EØS-området som skaper nye utfordringer for den norske velferdsmodellen og våre universelle velferdsordninger. Dette er grundig beskrevet i NOU 2011: 7, Velferd og migrasjon – Brochmann-utvalget. Der vektlegger man de utfordringer det mobile arbeidsmarkedet skaper, og at disse må løses for at velferdsmodellen, altså våre universelle trygdeytelser, skal kunne opprettholdes på sikt.

Jeg vil også vise til NOU 2012: 2, Utenfor og innenfor, Norges avtaler med Den europeiske union – Europautredningen – hvor det advares mot at den nordiske modellen kan komme under økt press og stå overfor krevende tilpasninger i årene framover, også hva gjelder utvikling av finans-, gjelds- og eurokrisen. Det heter:

«De økte arbeidsinnvandringene etter 2004 har samtidig skapt nye utfordringer (…). I første rekke står faren for en uheldig lagdeling eller segmentering i deler av arbeidsmarkedet, med økt innslag av lavlønnskonkurranse og omgåelser av regelverk som setter lønnsnivå og sosiale rettigheter under press. (…) I den grad arbeidsinnvandringen fører til et voksende lavlønnsmarked, kan det på sikt også skape nye spenninger knyttet til velferdsstatens utgifter, virkninger på insentivene for arbeid, og legitimitet.»

Dette er viktig og svært vanskelig.

Senterpartiet tar det ovenfornevnte på alvor, og mener det er viktig å arbeide for å hindre at norske velferdsytelser i økende grad eksporteres ut av landet. Vi viser til at Norge de siste årene har hatt historisk høy nettoinnvandring.

Vi viser videre til at det store tilbudet av arbeidskraft innenfor flere yrkesgrupper medfører et press nedover på lønns- og arbeidsvilkår hos ansatte i disse yrkesgruppene, noe som er en uønsket utvikling, og som har negative konsekvenser for mange lønnstakere og sjølstendig næringsdrivende i Norge.

Jeg er glad for at dette er temaer som hele den rød-grønne alliansen er opptatt av, om enn i noe varierende grad, og på hvilken måte vi skal løse det.

Til slutt vil jeg bare understreke at det i ei tid med svært stor arbeidsledighet innenfor Den europeiske union, framstår som særdeles krevende å motvirke økt eksport at norske trygdeytelser innenfor rammen av dagens EØS-avtale. Likevel vil jeg understreke viktigheten av at norske myndigheter arbeider for å iverksette tiltak som på ulike måter vil begrense utfordringene knyttet til å opprettholde et velordnet arbeidsliv kjennetegnet ved jambyrdighet, hvor normer og spilleregler opprettholdes, samt motvirke dannelse av lavtlønnsjikt i deler av arbeidslover, med økte sosialutgifter som konsekvens.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4.