Per-Kristian Foss (H) [10:01:27]: (ordfører for saken): Det er en enstemmig innstilling jeg legger frem, og undersøkelsen gjelder altså bærekraftig reindrift i Finnmark. Målet har vært å undersøke i hvilken grad Landbruks- og matdepartementets styring og virkemiddelbruk sikrer at målet om en bærekraftig reindrift i Finnmark kan nås. Undersøkelsen omfatter perioden fra januar 2011 til januar 2012, men det er viktig å si at den har en lengre historie bak seg. Derfor litt historikk på dette området: Allerede i 2004 la Riksrevisjonen frem Dokument nr. 3:12 for 2003–2004, Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig bruk av reinbeiteressursene i Finnmark. Kontroll- og konstitusjonskomiteen understreket da i innstillingen næringens betydning for opprettholdelse og utvikling av et levende samisk samfunn. Komiteen viste den gang til at det ifølge folkeretten er en forpliktelse å sikre at beitegrunnlaget for rein ikke blir varig svekket. Antall rein var for høyt i forhold til beiteressursene, og feil bruk av årstidsbeitene bidro til at beiteområdene ble utarmet. Det var den gang – allerede for ni år siden – viktig for kontroll- og konstitusjonskomiteen at departementet skulle prioritere å utforme retningslinjer for å redusere reintallet.
I 2004 var antallet rein for høyt i forhold til beiteressursene. Feil bruk av årstidsbeitene bidro også til at beiteområdene ble utarmet. Riksrevisjonen har siden fulgt opp saken, i 2008, 2009 og 2010. I Dokument 3:1 for 2010–2011 la komiteen til grunn at det skulle gjennomføres en ny forvaltningsrevisjon på reindriftsområdet, og viste til at det faktiske reintallet oversteg grensen for et økologisk bærekraftig antall. Dette har, som det fremgår, blitt påpekt over lengre tid. Hva viste så den nye undersøkelsen? Jeg vil sitere følgende fra hovedfunnene i undersøkelsen. For det første:
«Målet om en økologisk bærekraftig reindrift er fremdeles ikke realisert. Store deler av Finnmarksvidda er overbeitet, som følge av et for høyt reintall.
Det er fremdeles vesentlige svakheter i Landbruks- og matdepartementets styring for å nå målet om bærekraftig reindrift».
Og til slutt:
Dette er urovekkende funn. Det er en samstemmig komité som igjen understreker det. Vi deler altså Riksrevisjonens oppfatning om at det er uheldig at målet om en bærekraftig reindrift ikke er realisert, og at dette skyldes et for høyt reintall i store deler av Finnmark. Det er alvorlig at departementet etter så mange år fremdeles ikke har realisert Stortingets mål om bærekraftig reindrift. Det ligger jo i dette at statsråden kan peke på at han ikke er alene om ikke å ha gjort dette, men det gjør jo ikke belastningen noe mindre. Det er et mål at reindriften skal være økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig. Det er en klar sammenheng mellom de tre målene. Økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og sammen gir økologisk og økonomisk bærekraft muligheter til å ivareta og utvikle kulturell bærekraft. Denne avhengigheten må legges til grunn for utformingen av virkemidlene i reindriftspolitikken.
Forvaltningen av reindriften er vanskelig. Det tror jeg det er en samlet komité som erkjenner. Både myndighetene og næringen er tildelt ansvar. Reindriftsloven legger opp til økt indre selvstyre i reindriften, økt medansvar og økt innflytelse for reindriftsutøverne. Stortinget har imidlertid presisert ved flere anledninger at bestemmelsen i reindriftsloven er utformet på en slik måte at også departementet – Landbruks- og matdepartementet – kan ivareta sitt overordnede ansvar for å nå målet om en bærekraftig reindrift. Dette er avgjørende for at beitegrunnlaget på Finnmarksvidda ikke blir varig svekket.
Dette innebærer at statsråden aktivt må påse at næringen utarbeider og gjennomfører reduksjonsplaner. Jeg vil kanskje legge betydelig vekt på begrepet «gjennomfører», for det har vært mange planer, men ikke alle har ført til det ønskede resultat. Vi forventer også at departementet sørger for at virkemidlene som finnes i reindriftsloven og i reindriftsavtalen, blir benyttet. Det er viktig at vi nå sikrer at reindriften drives på en forsvarlig og bærekraftig måte på vidda. En riktig beitetilpasning gjennom et økologisk bærekraftig reintall er det viktigste tiltaket for å nå målet om økologisk bærekraftig reindrift. Jeg ber altså statsråden følge opp funnene i rapporten og sørge for en forpliktende tidsplan, slik at Stortingets mål om et økologisk bærekraftig reintall kan nås. Det tilsier at jeg på dette grunnlaget anbefaler innstillingen.
Jette F. Christensen (A) [10:07:16]: Eg synest saksordføraren har gjort veldig godt greie for denne saka. Det er, som representanten Foss seier, ein samla komité som er bekymra over at måla om berekraftig reindrift ikkje er nådde, og at store deler av Finnmarksvidda er overbeita fordi reintalet ikkje er tilpassa beitegrunnlaget. Det var me òg sist gong me var samla i denne salen for å diskutere same problematikk. Når alle partia står samla om at økonomisk og økologisk berekraft må vere grunnlaget for kulturell berekraft, bør det bli oppfatta som ei soleklar oppfordring til å rydde opp i situasjonen. Me veit at departementet har pågåande tiltak og prosessar for å bringe dette i orden, men når reintalet har auka med 40 pst. frå 2002 til 2010, finn eg behov for å understreke det.
Komiteens medlemmar frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet skil seg berre frå fleirtalet på eit einaste punkt. Komiteens fleirtal skriv at dei ber departementet ferdigstille arbeidet innan framlegginga av statsbudsjettet for 2014. Me har vald å be departementet ferdigstille arbeidet snarleg, og det er det ei praktisk årsak til. Slakting går føre seg på hausten, og det er derfor vanskeleg å måle om ytterlegare tiltak må setjast i verk i budsjettet for 2014, eller om det er nok å stå hardt på gjennomføring av allereie initierte tiltak. Men eg finn grunn til å understreke at når me bruker ordet «snarleg» i våre merknader om når me meiner arbeidet bør bli ferdigstilt, så betyr det så fort som overhovudet mogleg.
Hallgeir H. Langeland (SV) [10:09:07]: Nå har eg sete på Stortinget sidan 1997 og vore med og diskutert denne saka like lenge. Ho har vore oppe om igjen og om igjen, og eit utal landbruksministrar har lovt å rydda opp, men det har altså skjedd veldig lite. Det har vore gjort nokre forsøk, det skal innrømmast, men ein er like langt når det gjeld denne – for oss i SV – viktige saka knytt opp mot økonomisk og økologisk berekraftig reindrift.
Eit par spørsmål er det òg grunn til å stilla seg. Det er veldig vanskeleg å få fatt i f.eks. reinkjøt i Sør-Noreg. Det verkar jo som om det ikkje berre er det at ein har altfor høg produksjon, men at ein òg har problem med å få bedriftene ut i marknaden. Det er òg ei av utfordringane til landbruksministeren.
Eg er – eg skal vera veldig kort på dette – einig med saksordføraren og med representanten Christensen i at me snarleg må få gjort noko med dette. Eg har venta i 15 ½ år. Eg håper at ein ikkje treng å venta så lenge for å få gjort noko med denne viktige saka, og eg håper at den nåverande statsråden blir den fyrste som får dette til.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:10:43]: Slik det framgår av de tidligere innleggene, viser dette temaets karakter at det er svært vanskelige ting vi står overfor. Det har ikke vært mangel på vilje blant ulike parter, men det har vist seg å være så krevende at en ikke har kommet til de resultatene en ønsker.
Vi står overfor en næringsvirksomhet som skal være økonomisk bærekraftig, som skal være økologisk bærekraftig, og som skal være sosialt og kulturelt bærekraftig. Reindriftssamene har en sterk støtte i det norske samfunnet – og takk for det – og den samiske kulturen har vel aldri hatt en sterkere forståelse som en viktig kulturbærer og noe som det norske samfunnet ønsker å utvikle videre. Kjernen i den samiske kulturen er sjølsagt de naturbaserte næringene, der reindrifta er den mest sentrale.
Det kulturelle, økonomiske og økologiske som vi her står overfor, er altså veldig krevende. Det som da skjer er, som en totalitet, at reindriftstallet øker – i stedet for at det burde reduseres – med de negative økologiske konsekvenser det har. For alle husdyrbrukere vet at det å fôre et dyr innebærer betydelige mengder fôr til å vedlikeholde dyrene, altså vedlikeholdsfôr, og når mye av fôret blir brukt til vedlikeholdsfôr, blir det lite fôr til produksjonsfôr, altså til å produsere godt kjøtt.
Reintallet må derfor ned, samtidig som det økonomiske og kulturelle og sosiale altså skal forsterkes, og da vil jeg henlede oppmerksomheten på det som representanten Langeland sa, nemlig de økonomiske forholdene og verdien av det produktet som reindriftssamene leverer. Over lang, lang tid har det vært mangelfullt og problematisk å få en pris for dette produktet som er i tråd med reinkjøttets egenart og særpreg. Jeg vil anbefale overfor Landbruksdepartementet og Næringsdepartementet – og andre – at det som går på markedsføring, utvikling av produkter som gir en høyere verdi, må være i forsetet, samtidig som en også sikrer at de som frambyr reinkjøtt, får en større markedsmakt, og at en ikke spilles opp mot hverandre, og at en ikke gang på gang opplever at reinkjøtt blir priset uanstendig lavt.
Så hvis en ikke greier å se denne helheten, er jeg redd for at det ikke blir noen vesentlige framskritt i dette. For reindriftsutøverne ønsker sjølsagt å videreutvikle sin næring, og bruker de muligheter som er, og staten har da et ansvar for å tilrettelegge mulighetene slik at det økologiske ivaretas på en langt bedre måte enn i dag, noe jeg er helt sikker på at reindriftssamenes organisasjoner er veldig interessert i. Så fokuset må være knyttet til økonomi og hvordan en markedsfører disse unike produktene på en måte som gjør at du får mer penger inn i verdikjeden for kvalitetskjøtt, og at en dermed har grunnlag for å ha et lavere reintall, med en bedre økonomi.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:14:54]: Takk til saksordføreren for en god redegjørelse av hva saken handler om.
Reindriftspolitikk er en avveining mellom tre områder – dyrehelse, næringsgrunnlag og økologisk bærekraft – og det er utfordringer med reindriften på alle disse tre områdene. Kristelig Folkeparti mener at reindriften kan gi god utnyttelse av ressurser i marginale fjell- og utmarksområder og være en sentral bærer av samisk kultur. Tiltakene i reindriftspolitikken må innrettes slik at næringen blir bærekraftig i både økologisk, økonomisk og kulturell forstand. Kristelig Folkeparti er – som Riksrevisjonen – bekymret over at arbeidet med å redusere reintallet i de mest utsatte områdene i Finnmark tar lang tid, og vi er opptatt av at dette viktige arbeidet følges opp, slik at man sikrer en mest mulig bærekraftig reindrift. Reintallet i Finnmark må betydelig ned for å få det i samsvar med de vedtakene som er fastsatt av Reindriftsstyret. Det er urovekkende store regionale forskjeller når det gjelder det økonomiske resultatet av reindriften og det at reintallet ikke står i forhold til ressursgrunnlaget i enkelte områder. Så vi er opptatt av og mener det er behov for en grundig gjennomgang av næringen, både når det gjelder utviklingstrekk og tiltak for å bedre situasjonen for næringen.
Revisjonsrapporten viser at i reindriftsnæringen, særlig i Finnmark, er det utfordringer knyttet til produksjonsvariasjoner – lave slaktevekter, svært høye rapporterte rovdyrtap og lav produktivitet. Det er store utfordringer i næringen, og regjeringen har, etter mitt syn, somlet med å komme med tiltakene. Vi er opptatt av – og etterlyser derfor nok en gang – en helhetlig gjennomgang av næringen i en egen stortingsmelding. Dette burde komme som en egen melding og ikke bare som en del av landbruksmeldingen.
Kristelig Folkeparti er bekymret over at arbeidet med å redusere reintallet i de mest utsatte områdene i Finnmark tar lang tid, og vi er opptatt av at dette viktige arbeidet følges opp slik at man sikrer en mest mulig bærekraftig reindrift. Dersom næringen skal gjøres økologisk og økonomisk bærekraftig, er det flere utfordringer som må løses. Disse utfordringene varierer mellom reinbeiteområdene, men utnyttelse av beitearealene er en stadig tilbakevendende utfordring. Det gjelder både for stort beitetrykk, som i Finnmark, eller å sikre tilstrekkelige arealer til å utøve virksomheten. Dersom næringen skal bli økonomisk og økologisk bærekraftig, må man få bukt med de store tapstallene. Ikke minst er det behov for å få bedre oversikt over de reelle tapene, og da er det avgjørende med en bedre internkontroll. En bedret internkontroll vil både redusere omfanget av tap og bedre kvaliteten i alle ledd i verdikjeden. En god internkontroll er nødvendig for å bedre kvaliteten og stabiliteten i leveransene, og for å lykkes i dette arbeidet må de ulike aktørene i verdikjeden ta ansvar, både for å øke slaktingen, kvaliteten og omsetningen av reinkjøtt.
Vi imøteser regjeringens oppfølging av denne rapporten og forventer at regjeringen snart legger noen virkemidler på bordet for å rydde opp i denne uholdbare situasjonen.
Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [10:18:43]: Det er en alvorlig sak Stortinget i dag har til behandling. Den er alvorlig fordi en forsvarlig ressursutnytting er avgjørende for den samiske reindriftens framtid i store deler av Finnmark. Den er alvorlig fordi disse problemstillingene har stått på dagsordenen siden midten av 1970-tallet uten at vi så langt har oppnådd tilfredsstillende resultater.
Jeg er glad for at Riksrevisjonen på nytt har foretatt en grundig gjennomgang av situasjonen, og jeg har merket meg komiteens synspunkter i innstillingen og i de ulike innleggene her i debatten. Jeg vil selvfølgelig sørge for trykk i det videre arbeidet, slik at vi når målene i reindriftspolitikken om en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift – også i de delene av Finnmark hvor situasjonen i dag er bekymringsfull.
I reindriftspolitikken har vi med et sammensatt bilde å gjøre, noe som innebærer betydelige utfordringer. Reindriften er preget av en sterk kultur, som er viktig for den enkeltes identitet. Retten til å utøve reindrift er en etnisk basert særrett for den reindriftssamiske befolkningen. Reindriften er for mange et levebrød. Utøvelsen av reindrift er beskyttet av folkerettslige bestemmelser om urfolk og minoriteter.
Bevisstheten om dette er viktig for den grunnleggende forståelsen av reindriften og de utfordringene vi står overfor. Det sier seg selv at det i arbeidet med reintallstilpasning ikke finnes enkle og raske løsninger. Slike forslag kan fort framstå som ikke seriøse nok og vise for lite respekt for dem det gjelder.
Det er nå i hovedsak fastsatt endelige reintall for alle sidaer i Finnmark. Dette innebærer betydelige reintallsreduksjoner i en del tilfeller. Gjennomføringen av reintallsreduksjon må skje innenfor de rammer som reindriftsloven setter. Etter reindriftsloven er det Reindriftsstyret som har ansvaret for gjennomføring av denne, herunder fastsettelse av frister. Jeg vil imidlertid med tydelighet formidle til Reindriftsstyret komiteens forutsetning om at målene om økologisk og økonomisk bærekraft skal være overordnet målet om kulturell bærekraft.
Videre er det Reindriftsstyret og områdestyrene som etter loven har ansvaret for eventuelt å sette i verk sanksjoner. Jeg vil også her formidle overfor de styrende organene komiteens tilslutning til at sanksjonshjemlene skal brukes dersom reintallet ikke reduseres som forutsatt.
For øvrig vil arbeidet med utarbeidelse av bruksregler for de gjenstående vinterbeitedistriktene ha høy prioritet, slik at vi får alle rammebetingelser på plass i disse viktige områdene så fort som mulig.
Målsettingen om økologisk bærekraft er operasjonalisert gjennom egne kriterier. Kriteriene har ligget til grunn ved fastsettelsen av reintallet som nå er gjennomført. Når det gjelder en nærmere gjennomgang av innholdet i målsettingene om en økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift, vil dette bli prioritert. Vi skal med det første i gang med forhandlinger om ny reindriftsavtale. Jeg er glad for at komiteen så tydelig gir uttrykk for at reindriftsavtalens virkemidler blir benyttet slik at de bidrar til å få ned reintallet. Jeg vil ta med meg dette inn i de kommende forhandlingene.
Avslutningsvis vil jeg gi uttrykk for at Landbruks- og matdepartementet er svært bevisst sitt særlige ansvar for at reintallet i Finnmark bringes ned på et bærekraftig nivå. Dette har bl.a. vist seg gjennom det arbeidet med reintallsfastsettelse som nå har vært gjennomført, og hvor departementet på mange måter har involvert seg sterkt og direkte i prosessene. Jeg kan forsikre om at det også vil være slik i fortsettelsen.
Kåre Simensen (A) [10:22:33]: En dagsaktuell debatt igjen – og jeg understreker «igjen». Vi har diskutert dette så lenge, men jeg frykter for at vi vil møte denne saken i salen eventuelt også i en neste periode.
Vi er nødt til å få gjort noe. Jeg synes det er ille å være finnmarking og være midt oppi det og registrere det som er i ferd med å skje. Spesielt ille synes jeg det er når vi også ser at det her blir uenighet mellom reindriftsutøverne. Det går til håndgemeng i enkelte områder, og det er særdeles utrivelig. Årsaken er selvfølgelig store reinflokker og lite beiteareal. Dette er ikke en behagelig situasjon – ikke bare for dem som er involvert direkte, men også for dem som sitter utenfor og registrerer det. Nå er ikke dette en hverdagslig ting, men likevel skjer det for ofte til at vi bare skal se bort fra det.
Reindriftsloven legger opp til at næringen selv skal ta et ansvar, men det har vist seg å være vanskelig, slik flere har vært inne på. Store reindriftsflokker er også kulturelt basert. Når man diskuterer med næringen, er det derfor mange som sier: Ja, vi skal ta et ansvar, men det må være nabosidaen som skal ta det ansvaret. Det er en utfordring, som flere har vært inne på.
Da er spørsmålet: Hvor lenge skal vi vente? Det blir ingen bærekraft i bokstavelig talt å sitte på reingjerdet og vente på at noen tar det første steget. Flokkene i de områdene som er spesielt utsatt, må reduseres, slik Reindriftsstyret har vedtatt. Men da må alle parter bidra, og vil ikke utøverne, må storsamfunnet ta fram «storhanda» og gjøre noe. Det må med andre ord gå fra ord til handling.
For dem som måtte være i tvil: Reindriften er i Finnmark en svært viktig næring. Det er ikke minst fordi den sysselsetter utrolig mange folk, men den er også en viktig kulturbærer. På den måten ønsker vi alle å finne løsninger som gjør at vi har bærekraft, også en kulturell bærekraft, og at vi sikrer næringen gode levevilkår. Men noen må ta det første steget. Jeg oppfordrer oss selv til å gjøre det hvis ikke næringen gjør det, og min utfordring er at det må gjøres raskt.
Martin Kolberg (A) [10:25:28]: Når vi alle sammen hører på denne debatten, hører vi at det er veldig stor enighet. Det er enighet partiene imellom, vi har en enstemmig innstilling, og det er enighet mellom Stortinget og regjeringen.
Det som det er viktig å si før vi igjen setter punktum for denne diskusjonen, er at dette har vært bildet i mange år. Men det skjer altså ikke noe, slik representanten Simensen nå var inne på – eller, det skjer ikke, det som bør skje. Det viser en viss form for maktesløshet som har bekymret meg når det gjelder denne viktige næringen, og denne viktige kulturbæreren, som han sier. Jeg slutter meg veldig til det som blir sagt, bl.a. av representanten Lundteigen, om hvor viktig reindriften er for den samiske kulturen, og hvor viktig det er at Stortinget beskytter den. Det er det heller ikke noen uenighet om.
Det som ingen har vært inne på, og som jeg vil si før vi avslutter debatten, er at når vi leser uttalelsene fra Sametinget, er jeg litt i tvil om de tar dette ansvaret helt slik som Stortinget tenker seg. Jeg oppfatter at det er en viss forskjell i balansen, og fra Sametingets side vises det fram – slik jeg leser det, iallfall – en tenkning som iallfall ikke er helt i tråd med det representanten Simensen sier. Dette er det nødvendig å få sagt, for jeg tror noe av problemet befinner seg her: nemlig forståelsen i næringen selv – som det er blitt sagt – og også i deler av det samiske miljøet, for at det faktisk er nødvendig å gjennomføre det Stortinget bestemmer. For det er det som ikke skjer. De sentrale myndigheter står altså litt hjelpeløse her. Det er helt åpenbart når vi har drevet med dette siden 1997, slik representanten Langeland sa.
Jeg er imidlertid også i den situasjon at jeg ikke kan peke konkret på hva det er som så skal skje, men jeg mener at det som representanten Simensen var inne på i sitt innlegg, iallfall bør være en tanke som statsråden her bør ta inn over seg. For det Simensen sa, var at da må storsamfunnet trå til. Det blir nå et spørsmål om vi ikke er på det punkt hvor alle de gode intensjoner må følges opp av rent konkret handling. Hvilke tvangsmidler som så må settes i verk for at man skal få ned reintallet – for det er det det handler om – skal ikke jeg si her fra Stortingets talerstol. Men jeg vil gi denne utfordringen til statsråden herfra, for det er antageligvis sånn, dessverre – dessverre – at regjeringen må legge inn en eller annen form for tvangsvedtak for å få til det som er intensjonen i det Stortinget faktisk har vedtatt flere ganger, som Riksrevisjonen – i sin meget gode rapport, vil jeg si – påpeker på en god og kvalifisert måte, og som altså et enstemmig storting nå slutter seg til.
Per-Kristian Foss (H) [10:29:25]: Som representanten Simensen var inne på, er dette en sak med en lang historie, noe jeg også tok opp i mitt hovedinnlegg. Denne saken har mange statsråder slitt med. Litt av problemet er at dette ikke bare er en næring – det er viktig nok – men det er også en livsstil. Det er en livsstil for samene, og jeg tror nok problemet her ligger veldig mye i at man viker tilbake for sterk virkemiddelbruk i iverksettelsen av bl.a. reindriftsavtalen, fordi det ofte blir et storsamfunn som står mot en minoritet. Jeg tror nok man må erkjenne at det kan være smertefullt for enhver statsråd. Samtidig vil jeg si, i likhet med representanten Kolberg, at nå er det et samstemmig storting – på tvers av de politiske skillelinjene, med andre ord – og med regjeringens oppslutning som står bak en landbruksminister som eventuelt får kjeft, som det heter på godt norsk, for å ta litt hardt i. Men det er viktige verdier som står på spill, bl.a. beiteområder, som gir grunnlag for en kultur, for en minoritets måte å leve på – en livsstil, og samtidig for en næring. Da har storsamfunnet et ansvar for dette. At ikke Sametinget med sin sammensetting alltid applauderer et tiltak, tror jeg man skal kunne leve med, og i alle fall skal Stortinget kunne si klart fra at dette er storsamfunnets ansvar, og at det er et nasjonalt ansvar å ivareta at beiteområdene ikke forsvinner på denne måten.
Jeg kan for enighetens skyld også slutte meg til representanten Lundteigens innlegg på de fleste områder – det gjør jeg ikke daglig. Men jeg ser gjerne at statsråden på sine mange reiser for å reklamere for norsk kjøtt, for norske matvarer, tar med seg det unike i reinkjøttet. Jeg tar ikke til orde for noen nødvendig prisøkning, men jeg vil si det er en undervurdert kjøtt-type som burde ha et større eksportmarked fordi det er unikt. Det arktiske har en tiltrekning på flere enn nordmenn, og dette burde være en vare som det kunne omsettes mer av. Så også når det gjelder å reklamere for reinkjøtt, har statsråden en bred tilslutning, selv om det måtte gå inn i det kommersielle.
Anders Anundsen (FrP) [10:32:23]: (komiteens leder): I en debatt med så rørende enighet i denne sal burde det være unødvendig å ta ordet. Men representanten Kolberg fikk meg til å gjøre det likevel, også litt i lys av den debatten vi har hatt i dag. Flere har sagt at de har vært stortingsrepresentanter siden 1997 og diskutert samme sak like lenge. Utfordringen med denne riksrevisjonsrapporten, som er grundig og god, som de pleier å være fra Riksrevisjonen, er at problemet er blitt større. Utfordringene har ikke blitt lettere eller mindre. Problemene har blitt større, og det til tross for at det er en rørende enighet i denne sal om at en skal gjennomføre tiltak.
Jeg synes det er litt vrient da å følge retorikken til Kolberg, som egentlig sier at vi står litt maktesløse og ser på utviklingen. Stortinget vedtar rammer, vi vedtar lover og bestemmelser som skal følges opp ute. Det er regjeringen som har ansvaret for å gjennomføre. Det er altså ikke denne sal som har ansvaret for å gjennomføre denne sals politikk. Den utøvende makt ligger hos regjeringen. Jeg er rett og slett ikke villig til å dele det ansvaret verken med representanten Kolberg eller med de andre regjeringspartiene. Her har man muligheten til å handle med et stort og godt flertall i Stortinget bak seg. Det har vært fremmet en rekke forslag i denne sal som har blitt nedstemt, med konkrete handlingspunkt for hvordan denne utfordringen kan løses.
Med den lille presiseringen som jeg fikk behov for å komme med under Kolbergs innlegg, håper jeg at neste gang vi diskuterer denne saken, og det kommer vi helt sikkert til å gjøre flere ganger i fremtiden, i hvert fall ser en utvikling som går i riktig retning etter at regjeringen, med det sterke mandat de har fra Stortinget i denne saken, faktisk har gjort det de skal gjøre.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:34:23]: Jeg fikk behov for å utdype det biologiske litt mer i denne saken, i den forstand at det økologiske problemet henger så nøye sammen med det økonomiske problemet. Det å ha mange dyr – for mange dyr – gir store tap på kalver som blir født, og det gir en kvalitet som er dårlig. Det gir altså en svært dårlig økonomi. Dette er spesielt alvorlig i nord, mens man i reindriftsamiske områdene i sør har en langt bedre situasjon.
Det snakkes om tvangsvedtak. Senterpartiet går ikke av veien for tvangsvedtak om nødvendig, men jeg syns måten det er presentert på her på slutten av debatten, er litt firkantet. Hvis denne forsamlinga og hvis regjeringa forstår situasjonen svært godt og ønsker å komme fra en negativ situasjon inn i en positiv situasjon, må en – det er i hvert fall min livserfaring – for å få yrkesutøverne med, få det samfunnet med, også være villig til å yte noe som er gunstig, slik at en får prosessen sterkere i gang på en positiv måte.
Jeg har ikke fulgt reindriftsproduksjonen så godt i det siste, men jeg fulgte den ganske godt på 1980-tallet. Det som fra den tida og fram til i dag har vært den store utfordringa, er knyttet til kvalitet, markedsføring, egenart og pris. Når representanten Foss sier at han mot normalt er litt sjarmert – det er vel å ta i litt i overkant – av det jeg sier, (munterhet i salen) samtidig som han faller ned på det klassiske sporet at det ikke er behov for noen prisøkninger, har jeg lyst til å knytte noen bemerkninger til akkurat det. Vel er mengden reinkjøtt for hver utøver beskjeden, og det er i beskjeden grad en kan endre den økonomiske basis for utøverne. Men det er avgjørende viktig at vi får opp prisen på reinkjøttet.
Landbruksministeren har sjølsagt et ansvar for å markedsføre reinkjøtt. Det er vel ikke noe som er mer unikt fra Norge enn reinkjøtt. Det er ikke noe som er mer eksklusivt, det er ikke noe som er mer arktisk enn reinkjøttet, og dermed har en mulighet til å ta ut en pris som er helt annerledes enn det den er i dag. Derfor må vi få prisene opp, markedsføringa opp og markedsmakta opp, slik at den samiske befolkninga kan få mer igjen for å drive kvalitativt godt og produsere et produkt som sikrer både det økonomiske, det økologiske og det kulturelle særpreget som alle er enige om.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
Dokument 3:14 (2011–2012) – om Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig reindrift i Finnmark – vedlegges protokollen.