Per-Kristian Foss (H) [15:04:58]: (ordfører for saken): Denne saken er litt spesiell i den forstand at det er reist en sak i komiteen og deretter gjennomført en høring, under sterk dissens i komiteen. Representantene for regjeringspartiene har levert en innstilling som også inneholder polemikk mot komitéflertallet for å reise sak og for å arrangere høring.

Jeg skal la den polemikken ligge i denne sammenhengen, men bare si at en samlet opposisjon sier at når statsråden i avisen, nærmere bestemt Dagens Næringsliv den 16. januar 2013, sier at komiteens hensikt er «å lage mest mulig støy», er dette en misforståelse, i tillegg er det også en undervurdering av Stortingets kontrolloppgave. Jeg har lyst til å si det på vegne av det som er et komitéflertall, men som i Stortinget er opposisjonspartiene.

Jeg har også lyst til å si innledningsvis at dette er ikke en høring om såkalte partiutnevnelser, slik som det ble fremstilt i en del media. Jeg har ikke til hensikt å granske partibakgrunnen ved den enkelte utnevnelse, og det er ikke det saken her dreier seg om. Det er heller ikke det vi har kritisert. Det dreier seg om profesjonaliteten til Næringsdepartementet i måten det håndterer utnevnelser på, i særlig grad i selskaper der staten ikke er eneeier, men er medeier sammen med flere, og hvor selskapene er børsnoterte.

Det dreier seg heller ikke om statlig eierskap. Det har vært sagt mange ganger i debatten at dette er et forsøk på å undergrave det statlige eierskap osv. Nei, det er det ikke. Den debatten tar vi helt andre steder. Mitt parti har en rekke ganger fremmet forslag om f.eks. helsalg av Entra Eiendom, helsalg av Flytoget, helsalg av Mesta og utsalg av SAS på et passende tidspunkt – men da kan man vel mer diskutere om det finnes kjøpere enn hvor aktuelt det er å privatisere det. Dette er standpunkter jeg står for, og som deles av noen partier – ikke alle – i opposisjonen, men det er ikke det denne saken dreier seg om. Det er et sidespor.

Det saken dreier seg om, er betydningen av profesjonelt og korrekt gjennomført statlig eierskap. Vi tar utgangspunkt i tre konkrete selskaper: Telenor, Kongsberg Gruppen og Entra.

Dette innebærer ikke å kritisere all forvaltning. Det har blitt trukket frem en del andre selskaper hvor styreleder har blitt innkalt på Arbeiderpartiets initiativ, f.eks. en styreleder i Mesta, som sier at han har ingenting å kritisere eierskapet for, og det er greit. Det er jeg fornøyd med. Det skulle også bare mangle. Stortingets kontrolloppgave er faktisk å kontrollere der det ikke fungerer. Vi har her påpekt en del feil som resulterer i et forslag. Det skal jeg komme tilbake til.

Så med andre ord: Jeg vil i den etterfølgende debatt ikke ha det på meg at vi kritiserer alle statens måter å forvalte eierskap på, men vi trekker frem en del konkrete eksempler. Man kan gjerne kalle det en stikkprøvekontroll. Det er noe enhver statsråd må finne seg i uten å bli fornærmet av den grunn, eller uten at regjeringspartiene tar altfor sterke ord i bruk.

Staten forvalter i dag midler gjennom sitt eierskap på over 600 mrd. kr, med tusenvis av arbeidsplasser. Meningen er å ha et så profesjonelt eierskap at dette ikke reduserer verdien av selskapet, heller ikke verdien av statens eierskap i selskapene. Det er en risiko for at det kan oppstå slik verdiforringelse som følge av statlig usikkerhet – statlig eierskap. Det kan være uklarhet om statens rolle, det kan være svekket vern av minoritetsaksjonærene, det kan være ansettelser eller utpekelser som ikke er merittbaserte helt igjennom. Det kan være manglende statlig endringsvilje, og det kan svekke et selskap som er i en tøff prosess og i et tøft marked. Børsnoterte selskaper kan – jeg understreker kan – ha lavere verdi dersom staten er inne på eiersiden. Dette omtales ofte som den såkalte statsrabatten. Denne risikoen har vært påpekt av børsdirektøren ved flere anledninger, og det har også vært diskusjon om hvorvidt utøvelsen av eierskapet nettopp fører til slik redusert verdi. Dette er bakgrunnen for høringen.

Høringen tok utgangspunkt i tre konkrete saker, som jeg nevnte, og jeg tillater meg å referere bare komitéflertallets synspunkter. Jeg har litt problemer med å sette meg inn i mindretallets syn, selv om jeg er saksordfører, men det er jeg helt overbevist om at mindretallet vil fremføre på en klar måte.

Flertallet i komiteen, altså opposisjonspartiene i Stortinget, mener at Telenor-saken er et klart eksempel på forskjellsbehandling av aksjonærer. Vi viser til en utnevnelsesprosess av styret i selskapet – og dette er altså et internasjonalt, børsnotert, stort selskap etter norske og europeiske forhold – hvor valgkomiteen, eller nominasjonskomiteen, som en kaller det der, gjennomførte 23 møter. Nominasjonskomiteen hadde kommet frem til syv kompetente kandidater som var intervjuet etter en grundig prosess. Internasjonale konsulenter var også inne i bildet. Etter at denne prosessen var avsluttet fra nominasjonskomiteens side, krevde departementet å få inn to kandidater i Telenors styrende organer. Den ene kandidaten, den først foreslåtte, ble ikke akseptert som kvalifisert av selskapet. Deretter kom departementet med kandidat nr. 2. Han ble akseptert. La meg si det sånn, for å sitere Einar Førde: Makta rår – også i aksjonærfellesskapet, og det er klart at når flertallseieren kommer med forslag nr. 2 og sier hit, men ikke lenger, tror jeg nok at profesjonelle folk i selskapet skjønner hva det betyr.

Stortinget har fått et brev, eller komiteen er i alle fall blitt gjort kjent med et brev fra den sist omtalte Hallvard Bakke, som mener at han i høyeste grad har vært gjenstand for kvalitetskontroll, idet han har vært intervjuet én gang av nominasjonskomiteen, og intervjuet varte i halvannen time. La meg si det sånn: Det er ikke den samme utvelgelsesprosess som resten av styret har vært gjennom. Det er det jeg mener med at utnevnelser ikke er merittbaserte, og det kan skape en usikkerhet i selskapet. Dette styremedlem er altså utpekt uten samme forutgående prosess som resten av styret. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre sier at dette åpenbart er en forskjellsbehandling som gjør at departementet brøt forutsetningene i stortingsmeldingen om eierskap, og at det har skapt usikkerhet rundt selskapet.

Vi har hatt en høring hvor vi har gått til det noe uvanlige skritt å innkalle også representanter for selskapene. Innkalle er ikke riktig uttrykk – de er invitert, men som vanlig kommer de. Og la meg si det sånn: Det er klart at representanter for selskapet stilt overfor sin største aksjonær, uttaler seg med stor forsiktighet, men jeg har allikevel lyst til å sitere hva lederen av nominasjonskomiteen i Telenor uttalte. Han uttalte bl.a. at han aldri har opplevd at det kommer innspill til kandidater så sent i prosessen. Han sa videre:

«Jeg har vært gjennom mange innstillinger, og ved at vi har en representant fra departementet i komiteen, har vi hatt løpende godkjenning av kandidatene.»

Allikevel kommer altså det innspillet i prosessen så sent.

Jeg har også lyst til å sitere hva Harald Norvik sa i høringen. Han var ikke da leder i verken Telenors styre eller aller minst valgkomiteen, men han har lang erfaring som leder i statlig eide selskaper. Han sier følgende om en prosess – som jeg gjerne vil gi min tilslutning:

«(…) når staten velger å invitere andre inn som eiere ved siden av seg, pålegger det staten en plikt å opptre i henhold til de prinsippene som gjelder for blandet eierskap, og for de prinsippene som staten selv har lagt opp til.»

Jeg gjentar at det er et prinsipp jeg slutter meg hjertelig til.

Den andre saken vi undersøkte, var måten staten opptrådte på overfor Kongsberg Gruppen ASA. Der var det ikke styremedlemmer på valg. Staten kom med sitt innspill etter at prosessen fra selskapets side var avsluttet, og spilte inn et forslag om daværende og nåværende LO-leder, Roar Flåthen, som styremedlem. Løsningen på prosessen ble at Flåthen ble varamedlem, men med full betaling som styremedlem – en noe underlig løsning som man ikke finner noen paralleller til. Representanter for valgkomiteen ga også klart uttrykk for at det valgte kompromiss, som de betegnet valget av et varamedlem på, ikke var noen optimal løsning for selskapet, at de aldri hadde vurdert tilsvarende løsninger før, og at de ikke trodde det ville komme opp noen lignende situasjon senere – altså en ganske typisk engangsforeteelse, får vi håpe.

På spørsmål om valgkomiteen følte seg presset, var representanten Kolberg i høringen ganske opptatt av å få fremstilt dette som om det ikke var noe press. Han sa at det at regjeringen sier at vi vil ha inn LO-leder Flåthen i styret, er ikke noe press på styret – slik ville Kolberg fremstille saken. Valgkomitémedlem Alexandra Morris, som ikke sitter for staten i valgkomiteen, svarte meget tydelig nei på spørsmål om dette var situasjonen. De følte det selvfølgelig som et press – hun sa nei til representanten Kolbergs fremstilling av at det ikke var noe press.

Man kan gjerne tro det, men la meg si det slik: Det er i hvert fall en spesiell løsning at et varamedlem uten styreansvar får samme godtgjørelse som et fullt ansvarlig medlem av styret. Det tror jeg man skal lete lenge etter noen parallell til.

I tilfellet Entra Eiendom har vi gått inn på en litt annen problemstilling. Der er problemstillingen kort sagt at det gikk for lang tid fra statsråden fikk en anbefaling om inhabilitet av hensyn til at hans nærstående, for å bruke lovens uttrykk, var på tale som direktør i selskapet. Dette er et heleid statlig selskap, hvor kontakten med styret ved styreutvidelser og oppnevnelser er ganske tett, og tilsvarende tett ved direktøransettelse, fordi staten altså eier alt. Det tok for lang tid fra han fikk vurdert sin inhabilitet til settestatsråd ble oppnevnt. Det er litt uforståelig hvorfor det skulle ta så lang tid, for det er egentlig en meget, meget enkel prosess. Det er ikke ulovlig å være inhabil, det er ikke engang kritikkverdig. Men det er kritikkverdig hvis man ikke følger rådet og fjerner mistanke om inhabilitet ved f.eks. å oppnevne en settestatsråd ved en utnevnelse eller, som i dette tilfellet, en direktøransettelse – som staten vel å merke ikke var direkte involvert i, men det var jo, som også styreleder sa, en tett dialog om spørsmålet med departementet.

Dette har ført til at vi fremmer et forslag fra opposisjonspartiene som lyder slik:

«Stortinget ber Nærings- og handelsdepartementet gjennomgå sin praksis med hensyn til valg av styremedlemmer i selskaper der staten har store eierinteresser, og sikre at Stortingets forutsetninger følges opp.»

Med «Stortingets forutsetninger» vises det til behandlingen av eierskapsmeldingene.

Etter at innstillingen ble avgitt, har det oppstått en viss debatt i media fordi representanter for Norsk Institutt for Styremedlemmer – flere var styreledere i statlige selskaper – skrev en ganske omfattende kronikk i Aftenposten om prinsippene for eierskap. Jeg reagerte ikke på den artikkelen, da jeg i grunnen var helt enig i alt som ble sagt og skrevet, men jeg leser at representanten for regjeringspartiene, Martin Kolberg, «tordner» mot kritikerne, som det heter, eller for å sitere:

«Dette er et politisk innlegg og styremedlemmene som står bak dette må nå tenke gjennom om de på en god måte kan representere staten. De sier noe annet i sin kronikk enn det stortingsflertallet mener, sier nestleder i stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.»

Jeg tror styremedlemmene bør sitte trygt, fordi de har uttalt seg helt i tråd med hva som er allmenne prinsipper for forvaltning av eierskap. Jeg har lyst til å sitere en av dem som skrev artikkelen, Olaug Svarva, som er leder for Folketrygdfondet, også kalt Statens pensjonsfond Norge, som på vegne av staten er en stor investor i norsk næringsliv.

Her er to sitater om eierskap:

«De» – staten altså – «må være seg bevisst at de er en del av et aksjonærfellesskap, og at det forplikter», sier sjefen for Folketrygdfondet.

Og videre:

«Men aksjonærenes eget engasjement og respekt for prosessene er en forutsetning for transparens og effektivitet i dette arbeidet. Derfor er forankringsprosesser hos de største eierne først etter at valgkomiteen er sluttført sitt arbeid dårlig virksomhetsstyring.»

Det er ingen tvil om at artikkelen og uttalelsene fra de nevnte medlemmer fra Norsk Institutt for Styremedlemmer støtter opp om den kritikk, det jeg vil kalle den relativt milde kritikk, som flertallet i komiteen, opposisjonspartiene, retter mot statsråden i denne sammenheng. Jeg synes kanskje ytringer fra slike mennesker med lang erfaring i forvaltning av statlig eierskap burde bli møtt med noe annet enn en trussel om å bli sparket. Jeg sikter her til Martin Kolbergs uttalelse, som jeg siterte.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [15:21:51]: Det kan ikke herske noen tvil om at bakgrunnen for at denne saken i det hele tatt kom opp, var påstander fra høyrepartiene om at statsråd Giske hadde brutt Stortingets regler for eierskapsutøvelse. Nå hører jeg at saksordføreren sier at så ikke er tilfellet. Det er ikke det vi har behandlet, sier han, og vi har heller ikke behandlet partiutnevnelser. Jeg skal komme tilbake til det. Men når han sier dette, vil jeg stille representanten Foss det konkrete spørsmålet: Betyr dette innlegget som han nettopp nå holdt i Stortinget, at han frafaller påstanden om at statsråden har brutt reglene for eierskapsutøvelse?

Per-Kristian Foss (H) [15:22:38]: Nei. Jeg mener at prinsippene Stortinget har fastlagt for eierskapsutøvelse, krever at det er en parallell prosess mellom selskapet og staten, og at det er en åpenhet om dette som sikrer at alle styremedlemmene, på vegne av alle grupper i selskapet, behandles likt. Dette er særlig viktig i selskaper som er børsnotert, og hvor hensynet til mindretallsaksjonærer er viktig.

Martin Kolberg (A) [15:23:11]: Jeg skal i mitt innlegg senere begrunne den problemstilling jeg nå reiser i replikkordskiftet.

Det var ingen av representantene fra valgkomiteene som var innkalt til Stortinget, som mente at de var utsatt for press eller som synes det var merkelig at staten hadde forslag til kandidater. De hadde en merknad om tidspunkt ved noen anledninger, men flere av dem sa også at det var vanlig at sånt skjedde, at det var håndtert riktig, og at dette ikke hadde gått ut over selskapenes autoritet, rykte eller verdi på konkrete spørsmål. Altså: Det er ikke noe grunnlag for å påstå at dette er i strid med Stortingets retningslinjer og Stortingets vedtak. Derfor kan vi konstatere at den delen av påstanden fra opposisjonen er falt til jorden.

Per-Kristian Foss (H) [15:24:10]: Som vanlig må en slik konstatering stå for Martin Kolbergs egen regning. Det er gjerne en egen verden som skapes.

Selvfølgelig vil ingen representanter for selskapet sitte i en åpen høring og si at selskapets rykte er svekket, og verdien av selskapet er redusert. Dette er profesjonelle folk. Sier de noe sånt, påfører de staten millioner, for ikke å si milliarder, av kroner i tap. Det vil ingen ansvarlige styremedlemmer si, slik jeg kjenner dem.

Det som ble sagt, var at prosessen var uvanlig. Det ble sagt direkte fra Korssjøen. De er ikke vant til at det kommer slike innspill på overtid, og det fører til at de ulike styremedlemmene behandles ulikt. Det er i alle fall et faktum i tilfellet Telenor, der ikke den først foreslåtte, men den som ble foreslått i andre runde ble innvalgt etter en atskillig kortere utvelgelsesprosess enn den som gjaldt for de øvrige medlemmer. En valgkomité sitter og har 23 møter, og så kommer en utnevnelse uten å ha vært med i diskusjonen i det hele tatt. Det må kunne sies å være en særbehandling.

Martin Kolberg (A) [15:25:23]: Det som representanten Foss nå sier, gir en veldig tydelig dokumentasjon på hvilke politiske hensikter han har med denne saken. Han brukte uttrykket «makta rår». Han mener med andre ord at staten skal sitte stille og bare akseptere alt som kommer, selv om man har alternative meninger om en styresammensetning. Da er det makta som rår, mens alle andre som blir foreslått – som vi ikke har diskutert, naturlig nok – fra den private siden, ikke blir kommentert.

Når den samme statsråden utnevner f.eks. tidligere Høyre-statsråd Børge Brende til styreformann i Mesta og medlem av Statoils styre, hører vi ikke en lyd fra opposisjonen i denne salen om statsrådens håndtering av utnevnelser. Det er når navn de ikke liker kommer på tale, at de reagerer. Det er det som er det partipolitiske.

Per-Kristian Foss (H) [15:26:25]: Nei, det er ikke min hensikt, det har jeg ikke sagt, og det er ikke min mening. Jeg har ikke uttalt meg om å like eller ikke like representanter, verken Bakke eller den først foreslåtte, ikke innvalgte, som til slutt ble medlem av bedriftsforsamlingen. Jeg mener at staten skal ha makt til å foreslå. Men staten må følge visse spilleregler. Det er det en rekke styreproffer nå har uttalt seg i avisene om.

Mitt poeng er, for å sitere Svarva igjen:

«Mitt poeng er at vi må ha riktig kompetanse og sammensetning av styrene»

Eller følgende:

«Svarva er opptatt av at vi skal ha gode kjøreregler for hva som er god selskapsledelse og virksomhetsstyring, og at disse skal følges, for eksempel når nye styremedlemmer skal velges.»

– Altså kjøreregler. Makt kan man ha, og makta rår. Det var i alle fall et omtrentlig sitat fra Einar Førde, som jeg synes er et godt sitat. Det treffer ofte. Men visse kjøreregler må man ha. Jeg synes også, hvis jeg får legge til det, at det som skjedde etter at innstillingen var avgitt, Martin Kolbergs uttalelser, trusler mot styremedlemmene, er et eksempel på et brudd på politiske kjøreregler.

Presidenten: Representanten Kolberg er nå i en polemikk med sin medrepresentant. Er det flere spørsmål, er dette siste replikk representanten Kolberg får. Deretter er det innlegg.

Martin Kolberg (A) [15:27:49]: Jeg respekterer presidentens rett til å styre dette, selvsagt.

Jeg vil si at det som vi hørte før denne saken kom til behandling, var påstander om at her var det kameraderi. Høyres parlamentariske leder sa: Dette er rystende. Komiteens flertall sendte et brev til statsråden hvor de ba ham om å redegjøre for én kandidat, ba om svar på det. Det viser det partipolitiske spillet, og her er det et spill. Det er det vi har reagert så sterkt på. Vi aksepterer ikke at opposisjonen på et slikt grunnlag går inn i en slik sak. Nå hører vi hvordan saksordføreren forsøker å prate seg bort fra dette, men det er dette saken har handlet om, og jeg skal komme tilbake til det i mitt innlegg.

Per-Kristian Foss (H) [15:28:50]: Jo, dette må nok Martin Kolberg akseptere – akseptere at Stortingets opposisjon utøver sin kontrollrolle ved å gå inn for å se hvordan enkelte statsråder utøver eierskapspolitikken, slik den er fastlagt av Stortinget – etter forslag fra regjeringen, men av Stortinget. Det må representanten Kolberg akseptere som en del av kontrollrollen.

Å si at vi har andre hensikter eller at det er et spill, er billig politisk polemikk. Det benytter Kolberg seg av i alle saker hvor han er uenig med komiteen – da er det politisk spill. Det har jeg lært meg å leve med, men det hindrer ikke at kontrollrollen må utøves ved at vi utøver kontroll i konkrete enkeltsaker, som i denne saken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:29:50]: Både Senterpartiet og Høyre er veldige tydelige på hva som ligger i eiendomsrett – var i hvert fall tidligere – nemlig at eiendomsrett gir styringsrett.

Her står vi overfor et selskap – Telenor eksempelvis – hvor det offentlige, staten, har 53,97 pst. eierskap. Og så brukes det fra representanten Foss begreper som «makta rår» og «press». Den beste karakteristikk av det er hersketeknikk. Det er en velkjent hersketeknikk fra representanten Foss.

Det som er spørsmålet, er: Ville representanten Foss hatt tilsvarende språkbruk overfor en privat majoritetseier?

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Per-Kristian Foss (H) [15:30:50]: Nei, Stortinget har ingen kontrolloppgave overfor utøvelse av eierskap innen private bedrifter. Det håper jeg også at representanten Lundteigen er glad for. Hvis ikke ville det jo gått betydelig ut over de bestemmelser om eiendomsrett som Senterpartiet og Høyre tradisjonelt har vært ganske enige om.

Men aksjeloven setter en del betingelser og kjøreregler for opptreden. Det skal utpekes et styre som skal representere alle aksjonærer i et selskap. Der staten er med på å utnevne, er det viktig at staten har innflytelse på valg av styremedlemmene. Det skulle bare mangle. Men de skal representere alle aksjonærer, og det er visse bestemmelser i loven som også hensyntar mindretallsaksjonærer – altså de som eier nesten 50 pst., men ikke fullt. Det er regler som også staten må respektere, og det er også en del av vår kontrolloppgave at staten opptrer på en måte overfor mindretallets aksjonærer som gjør at man ikke skader selskapets verdier.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:31:55]: Poenget mitt er aksjeloven. Poenget mitt er sjølsagt at et styre i et aksjeselskap skal representere alle. Det er mindretallsaksjonærer, og det er flertallsaksjonærer, og det vi nå altså snakker om, er et selskap hvor staten er en flertallsaksjonær. Så bruker representanten Foss og Høyre her konsekvent begreper som «makta rår» og at staten utøver et «press» for at man altså skal få en representasjon av sine verdier i henhold til det som er statens interesser.

Jeg gjentar spørsmålet mitt: Er det vanlig at partiet Høyre bruker tilsvarende karakteristikker for aksjeselskaper hvor private eiere sitter med en tilsvarende posisjon?

Per-Kristian Foss (H) [15:32:48]: Jeg må si at det vet jeg ikke, for jeg har aldri sittet i en posisjon hvor jeg har vært i kontrollkomité for et privat selskap av noen betydning. Så det kan jeg ikke svare representanten Lundteigen på.

Men jeg minner altså om at vi befinner oss i landets nasjonalforsamling som ikke har slike oppgaver overfor private selskaper.

Det at man skal representere alle i et selskap, er faktisk det viktigste ved kjørereglene som Stortinget har fastsatt ved tidligere anledninger. Og jeg gjentar som svar på spørsmål som har vært stilt tidligere, at jeg mener at opptredenen i disse konkrete sakene ikke er i tråd med de eierskapsprinsipper som er fastsatt. Det er altså derfor et flertall i komiteen, men trolig et mindretall i Stortinget, ber om at man gjennomgår sin prosess ved utnevnelser av styrer på nytt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:33:40]: Jeg må bare ta til etterretning de svar som her blir gitt. Men det er da i et tomrom at en tilsvarende karakteristikk som det representanten Foss her gir av staten som majoritetseier i et aksjeselskap, er noe som for ham er helt fremmed i forhold til tilsvarende private eiere i aksjeselskaper, og det viser vel hvilken politisk agenda som egentlig ligger bak hele denne saken.

Per-Kristian Foss (H) [15:34:09]: Jeg er litt i tvil om hvor representanten Lundteigen vil. Vil han at Stortinget skal inn å utøve eierskapskontroll i private selskaper der staten ikke er med? Da er det jo i så fall et relevant spørsmål, men det har jeg aldri oppfattet som Senterpartiets politikk. Men jeg er jo kjent med at Lundteigen alltid – eller i hvert fall svært ofte – har egne oppfatninger. Jeg kan vanskelig svare på hva jeg ville ha gjort i en hypotetisk situasjon hvor jeg var satt til å kontrollere andre eiere enn staten, men det er faktisk min oppgave å kontrollere statens utøvelse av eierskapspolitikken som medlem av Stortinget. Det er det rollen er begrenset til. Jeg ser ikke bort fra at det finnes private eiere som har opptrådt både dumt, uklokt, klønete og uprofesjonelt. Det ser jeg ikke bort fra, men det er det ikke min oppgave å kontrollere som medlem av den norske nasjonalforsamling.

Presidenten: Presidenten vil minne representanten og visepresident Per-Kristian Foss om at all tale skal gå via presidenten.

Da får representanten Per Olaf Lundteigen en replikk til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:35:06]: Det som er det prinsipielle her, er at enhver eiendomsrett gir styringsrett. Her er det et aksjeselskap hvor staten er deleier. Det er Telenor vi diskuterer som et eksempel. Staten er en deleier med 53,97 pst., og staten – gjennom sine personer – sikrer da at representasjonen i styrende organer er i henhold til statens interesser. Det er det representanten fra Høyre karakteriserer som at makta rår og at det utøves press. Det er det jeg har påpekt som en hersketeknikk i forhold til hva som er og burde være i statens objektive interesse, enten staten er representert ved dagens regjering eller ved en regjering hvor Høyre er toneangivende.

Per-Kristian Foss (H) [15:36:01]: Nei, det er ikke det som kritiseres. Igjen skaper Lundteigen – jeg er ganske vant til det – sin egen virkelighet. Vi kritiserer ikke utøvelse av styringsretten, men måten det er gjort på: mangel på å følge spilleregler fastsatt av Stortinget og mangel på respekt for mindretallsaksjonærer. Det er jo også det som har ført til at noe så uvanlig skjer som at kjente, fremtredende – tidligere og nåværende – styremedlemmer og ledere i styrer der staten eier, går ut så åpent og kritiserer eierskapsutøvelsen og gir det som er komitéflertallet ganske uforbeholden støtte i den kritikk vi har rettet mot mangel på profesjonalitet, mangel på parallellitet og mangel på å følge spillereglene for styreutnevnelser der staten er medeier.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Martin Kolberg (A) [15:37:20]: Den norske stat har betydelige eierinteresser i norsk næringsliv: minst 600 mrd. kr i selskaper der staten er eneeier eller har eierandeler.

Regjeringen forvalter midler på vegne av fellesskapet og har innflytelse over styringen av store selskaper med tusenvis av arbeidsplasser. Det er utvilsomt av stor viktighet at Stortinget har interesse for og engasjerer seg i hvordan verdiene forvaltes.

For Arbeiderpartiet har det gjennom hele vår historie vært en bærebjelke at staten skal ha avgjørende innflytelse over fellesskapets ressurser. Staten skal være eier – og en aktiv eier – der det er nødvendig og nyttig. Like viktig er det at eierskapet skal kontrolleres slik at det aldri kan herske noen tvil om at alt går riktig for seg.

Derfor ville det ikke vært noen prinsipiell motstand fra regjeringspartiene mot å åpne sak om Nærings- og handelsdepartementets eierskapsutøvelse som sådan hvis det hadde vært grunnlag for det. Men det er det ikke i denne saken. Dette er en sak som ble åpnet av opposisjonen for å forsøke å bringe statsråden i vanry.

Det går en dyp konfliktlinje mellom regjeringspartiene på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre i synet på statlig eierskap. Regjeringspartiene er dypt uenig i Høyre og Fremskrittspartiets forslag om kraftig nedsalg i det statlige eierskapet. Vi mener tvert imot at det statlige eierskapet bør opprettholdes og utøves på en aktiv måte. Dette synet har bred tilslutning i Norge, så Høyre og Fremskrittspartiet har ikke folkelig støtte for sine privatiseringsforslag. Men nettopp derfor er det mer opportunt – som vi nettopp har opplevd – for Høyre og Fremskrittspartiet å angripe utøvelsen av det statlige eierskapet. Klarer man å svekke tilliten til statlig eierskap, vil det kunne gjøre en privatiseringsprosess lettere å gjennomføre. Det er dette spillet som har foregått i denne saken.

Jeg sier: Det er selvfølgelig helt legitimt for Høyre og Fremskrittspartiet å stå for en slik privatiseringspolitikk, og vi kjemper for det, men kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget skal ikke være arena for en slik politisk kamp. Den hører hjemme i den vanlige politiske debatten, i de ulike fagkomiteer og i Stortinget i plenum. Fagkomiteene har også et sedvanlig ansvar for å føre kontroll med den politiske håndteringen av saker i de ulike departementene. At kontroll- og konstitusjonskomiteen reiser og behandler en sak som denne vi nå har, undergraver den rolledelingen som må være mellom kontroll- og konstitusjonskomiteen og Stortingets øvrige komiteer og dets arbeid. Derfor stemte regjeringspartiene imot behandling av denne saken, slik som den framstilles i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Hvordan startet det hele? Komiteen sendte 9. oktober 2012 brev til nærings- og handelsminister Trond Giske med spørsmål om flere forhold knyttet til Entra Eindom, et statlig heleid eiendomsselskap. Bakgrunnen var opplysninger i media om prosessen rundt ansettelse av ny administrerende direktør i selskapet.

Jeg sier: Riktignok var vi alle rystet over opplysningene om at administrerende direktør skulle ha en lønn på 5,3 mill. kr, men vi vet også at en statsråd ikke forhandler lønn til administrerende direktør i selskaper, heller ikke i de statlige. Men årsaken til opposisjonens vrede var ikke dette, selvsagt. Det var at den nye administrerende direktøren hadde bakgrunn i Arbeiderpartiet og var Giskes venn. Dette falt imidlertid til jorden da det viste seg at Giske hadde erklært seg inhabil fordi Olsø var hans venn, og at statsråd Giske dermed ikke på noe sett og vis hadde vært involvert i saken. Til tross for spørsmål og undersøkelser viser det seg at dette var helt riktig og konkret sant.

Parallelt med saken om Entra Eiendom ble det i media rettet oppmerksomhet mot prosessen med valg av styremedlemmer også i to andre selskaper der staten er største eier: Telenor ASA, der statens eierandel er 53,97 pst. og Kongsberg Gruppen ASA, der staten eier 50,001 pst. Det er Nærings- og handelsdepartementet som forvalter det statlige eierskapet i begge disse selskapene.

Ifølge NTB 23. oktober 2012 «krevde Giske i fjor å få sin venn og partikollega Tore O. Sandvik plassert i styret i Telenor, men uten å lykkes».

Ifølge samme NTB-melding skal Giske

«ha presset teknologikonsernet Kongsberg Gruppen til å gi LO-leder Roar Flåthen plass i styret. Styret var ikke på valg og det forelå ingen planer om endringer. Saken endte med at Flåthen fikk en nyopprettet posisjon som varamedlem. Han får dermed delta på møtene, men uten å ha stemmerett. Honoraret er på 195 000 kroner året».

I sitt svarbrev til kontroll- og konstitusjonskomiteen gjorde statsråden bl.a. rede for prosessene ved valg av medlemmer til styrene i statlig eide selskaper og presiserte at det også er valgt inn styremedlemmer med bred samfunnsmessig erfaring og med politisk erfaring fra ulike politiske partier. På tross av svar som opplyste saken på en god og helt klargjørende måte, vedtok kontroll- og konstitusjonskomiteens flertall i møte 13. november 2012 å igangsette forberedelser i en egen sak til Stortinget om Nærings- og handelsdepartementets eierskapsutøvelse. Det forelå ingen indikasjoner på at nærings- og handelsministeren hadde gått utover sine fullmakter og sitt ansvar som statsråd. Verken i forbindelse med oppslagene i Entra Eiendom, Kongsberg Gruppen eller Telenor var det framkommet fakta i mediene som tilsa at statsråden hadde håndtert selskapsforvaltningen i strid med god embetsførsel eller de etablerte rammene for statens eierskapspolitikk.

Vi kan derfor konstatere at behandlingen av saken og den gjennomførte høringen til fulle har bekreftet at dette var en riktig konklusjon. I høringene framkommer ingen påstander – jeg gjentar det: ingen påstander – eller opplysninger som underbygger behovet for en slik sak i komiteen. Tvert imot bekreftet høringene at statsråden allerede hadde svart på skriftlig spørsmål fra komiteen.

Regjeringspartiene var også imot at det i forbindelse med høringen ble sendt invitasjon til valgkomiteene i de delstatlige selskapene. En valgkomité eller en nominasjonskomité i et børsnotert selskap er et av selskapets organer forankret i selskapets vedtekter. Arbeidet i en valgkomité er ikke en del av statsrådens embetsutøvelse som han er ansvarlig for overfor Stortinget. Valgkomiteenes interne arbeid er dermed heller ikke gjenstand for kontroll av Riksrevisjonen. Arbeidet i en valg- eller nominasjonskomité er preget av fortrolig samarbeid med andre representanter fra aksjonærfellesskapet. Dette er avgjørende for å kunne gjennomføre arbeidet. Det er også nødvendig med fortrolighet om de personer som blir vurdert og drøftet i komiteen. En praksis der valgkomiteer blir bedt om å redegjøre for sitt arbeid i Stortinget bryter med denne fortroligheten. Om praksisen med fortrolighet endres i selskapene med statlige eierandeler, og det dermed ikke kan garanteres fullstendig fortrolighet, må det forventes at mange vil se det som lite ønskelig å være kandidater til styreverv. Dette vil innebære en særegen praksis i strid med hva som er normalt for profesjonell selskapsstyring og vil kunne skade rekrutteringen til selskapenes styrer. Det vil igjen kunne svekke selskapenes stilling og verdien av selskapene.

Derfor: Det som i denne saken virkelig bryter med god statlig eierskapsforvaltning, er å presse valgkomiteene til å legge ut om sitt arbeid i en åpen kontrollhøring i kontroll- og konstitusjonskomiteen. En konsekvens av en slik praksis, dersom staten krever at det gis innsyn i dialogen mellom nominasjonskomiteer og andre komiteer og staten, kan måtte bli at staten ikke lenger kan delta i komiteene. Det vil svekke mulighetene for å videreføre en seriøs og profesjonell statlig eierskapsforvaltning, i tråd med hva man gjør i dag. Valget av styremedlemmer er blant de aller viktigste beslutningene som en eier i et selskap er involvert i. Dermed er det avgjørende viktig at staten kan delta i arbeidsformer som er nødvendig for at nominasjonskomiteene kan arbeide på en god måte. Det er verken tjenlig for å ivareta statens eierinteresser eller formelt korrekt at Stortinget går inn i valgkomiteens interne drøftelser i selskaper hvor staten har eierinteresser.

Høringene viste at ingen – ingen – av de innkalte valgkomiteene mente at statsråden hadde brutt prinsippene for god eierstyring. Utover et synspunkt som vi har hørt mye om, nemlig at innspill på styremedlemmene har kommet noe sent, hadde ikke medlemmene i valgkomiteen noe negativt å si om eierskapsutøvelsen til statsråden og Nærings- og handelsdepartementets embetsførsel.

Samtidig ble det understreket at innspillene ble behandlet på en god og korrekt måte av valgkomiteene. Nåværende leder i nominasjonskomiteen i Telenor, Anders Skjævestad, sa i høringen:

«Det står jo ingenting i retningslinjene eller i eierskapsmeldingene om tidsfrister og om når disse innspillene skal komme, så det finnes ikke noen konkret veiledning for det. Nominasjonskomiteen i Telenor var av den oppfatning på det tidspunktet at det kom sent. Det var ikke ønskelig. Men vi må også understreke at vi mener at vi håndterte situasjonen riktig.»

Tidligere leder i nominasjonskomiteen i Telenor, Jan Erik Korssjøen, sa det slik:

«Det som er kommet fram her, er at dette innspillet om navn kom veldig sent. Men som vi har sagt: Det må vi akseptere. Som det også er blitt sagt: Jeg mener at vi håndterte det på en god måte.»

Medlem i valgkomiteen i Kongsberg, Alexandra Morris, kommenterte i høringen statens innspill på styremedlem slik:

«Dette er ikke noe uvanlig for en stor eier. Det er vanlig for en stor eier å uttrykke meninger om medlemmer av styret. Det var tidspunktet som var litt uheldig.»

Morris sa også:

«Vi hadde jo flere valg, som jeg sa innledningsvis. Men vi kom frem til en god løsning for selskapet. Alle vet jo at staten har majoritet. Men jeg følte ikke noe press. Jeg følte bare at dette var en situasjon, og her måtte vi finne en god løsning, som også ivaretok alles interesser.»

Lederen i valgkomiteen i Kongsberg, Sverre Valvik, sa:

«Hele bakgrunnen er selvfølgelig at vi fikk et forslag på bordet om at Roar Flåthen skulle velges som styremedlem. Vi fant at det var vanskelig å imøtekomme, men kom fram til et kompromiss. Bakgrunnen for det er at vi ønsket å ta hensyn til samtlige aksjonærers, også statens, ønsker i denne sammenhengen, og da fant vi at i tillegg til den kompetansen som var i styret fra tidligere, ville Flåthens kompetanse bidra positivt.»

Vi kan med andre ord slå fast at løsningen med å velge Roar Flåthen som fast møtende varamedlem i styret i Kongsberg, med vanlig styrehonorar, ikke var et forslag fra Nærings- og handelsdepartementet, men et kompromiss foreslått av valgkomiteen.

Lederen i valgkomiteen ved Kongsberg sa i høringen:

«Vi fulgte ikke departementets innspill, for det var nemlig å velge Flåthen som styremedlem.»

På spørsmål fra representanten Bekkevold om avlønningen av dette varamedlemmet var en beslutning som valgkomiteen tok alene, eller et innspill fra den største aksjonæren, svarte Valvik:

«Nei, det var valgkomiteen.»

Etter komiteens saksbehandling og en full dags høring ble det ikke avdekket et eneste brudd på statens retningslinjer om eierstyring. Den eneste negative anmerkningen som gjenstår er at Nærings- og handelsdepartementet ved to anledninger har kommet med innspill på kandidater noe sent. Men heller ikke dette er et brudd på retningslinjene. I tillegg kom det altså fram at begge valgkomiteene håndterte forslagene på en profesjonell måte og kom fram til en enstemmig innstilling.

Det er også på sin plass i denne sammenhengen å nevne at Næringsdepartementet og næringsministeren i høringen fikk svært gode skussmål for utøvelse av statens eierskapsforvaltning. Tidligere president i NHO og nåværende styreleder i Telenor, Svein Aaser, sa:

«Når det gjelder forholdet til Nærings- og handelsdepartementet i Oslo, er min oppfatning at de utøver eierskap på en veldig profesjonell måte, på linje med de eiermiljøer som jeg ellers kjenner.»

Det sa Aaser.

Tidligere Høyre-statsråd Børge Brende sa:

«Jeg opplever at kommunikasjonen mellom eier og selskapet har vært etter boka og korrekt.»

Han sa også:

«Når jeg da omtaler departementet, innebærer det også en karakteristikk av den konstitusjonelt ansvarlige statsråd, og vi har opplevd en profesjonell oppfølging av Mesta som konsern.»

Dette er det som skjedde i høringen. Dette er det som er sagt av dem som er bedt om å komme og uttale seg til Stortinget om forholdet mellom disse selskapene, Næringsdepartementet og den konstitusjonelt ansvarlige statsråden i de konkrete sammenhengene som de ble spurt om.

Det er også slik at i denne saken har vi dessverre opplevd at representanter for opposisjonspartiene i ulike sammenhenger har fremmet sterke påstander og beskyldninger. Jeg kom ikke til det punktet i replikkordskiftet – jeg håper vi får anledning til å komme tilbake til det i løpet av debatten. Høyre og Fremskrittspartiet har ved Erna Solberg, Høyres leder og parlamentariske leder, Siv Jensen, Fremskrittspartiets leder og parlamentariske leder og Per Sandberg, Fremskrittspartiets nestleder og leder av justiskomiteen, brukt ord som «rystende», «mafiatilstander» og «korrupsjon».

Det jeg nå skal si, ber jeg Stortinget merke seg, nemlig: Disse påstandene ble ikke forsøkt dokumentert verken gjennom komiteens behandling eller i kontrollhøringen. Det ble ikke spurt om dette i det hele tatt – ikke ett spørsmål, ikke ett forsøk på å oppklare om det virkelig var grunnlag for å påstå fra lederen av det største opposisjonspartiet på Stortinget at det var korrupsjonslignende tilstander – ikke én ting i tilknytning til dette.

Det kom heller ikke fram noen opplysninger, selvsagt, som underbygde dette på noe sett og vis. Jeg må derfor rett og slett, dessverre – og nå mener jeg dessverre – konstatere at Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken har lagt seg til en arbeidsform hvor det først fremmes alvorlige beskyldninger i mediene, med krav om behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen, men uten at disse beskyldningene følges opp i det formelle kontrollarbeidet. En slik arbeidsmetode forsterker ytterligere inntrykket av at Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken driver negativ politisk kampanje, og ikke, som saksordføreren forsøker å påstå, et reelt kontrollarbeid. Jeg mener at det jeg har sagt og belagt i dette innlegget, viser det veldig tydelig. Jeg mener også at saksordføreren gjennom det replikkordskiftet som vi hadde rett før jeg gikk på talerstolen her, viste det tydelig med alle de ord, uttrykk og tilnærminger som han hadde i sitt innlegg her i dag.

Det siste jeg vil si – avslutningsvis – er at jeg vil understreke at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke må misbrukes. Komiteens kontrollfunksjon er av stor betydning. Det er vi enige om, og komiteens autoritet og seriøsitet bør derfor ikke bringes i miskreditt. Komiteens anseelse tåler ikke mange saker som dette før det også rammer komiteens troverdighet og tyngde i de store og seriøse kontrollsakene som hører hjemme i komiteen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [15:59:58]: I løpet av mine 16 år på Stortinget kan jeg ikke huske å ha sett slike merknader som er fremført av regjeringspartiene i denne saken, som også kom frem i innlegget. Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at vi her har et eksempel på hva jeg vil kalle klassisk politisk retorikk. Hvis man har en svak sak, så snakk høyt, og snakk lenge – og gjerne om noe annet enn hva saken faktisk handler om. Representanten Kolberg er ekspert på dette området.

Mitt spørsmål til ham er: Hvis han hadde vært opposisjonspolitiker og media hadde lagt frem beskyldninger om at en næringsstatsråd fra Høyre eller Fremskrittspartiet hadde bidratt til at en NHO-sjef hadde fått et godt betalt styreverv på sviktende grunnlag, eller en lokalpolitiker og venn av statsråden ble forsøkt plassert inn i et bedriftsstyre, ville han – med hånden på hjertet – ikke reagert? Ville han hevde at han ikke ville ta opp denne saken i kontrollkomiteen og ikke følge den til bunns?

Martin Kolberg (A) [16:00:57]: Den første delen av representanten Knudsens innlegg legger jeg til side, for det er en vanlig karakteristikk fra høyrepartienes side når det gjelder Arbeiderpartiets representanter. Jeg legger det vekk.

Svaret på det andre er: Hvis det er grunnlag for å kritisere ting, ville vi vært med på det. Representanten Knudsen og jeg har sittet sammen i kontrollkomiteen i snart fire år. Han vet meget godt at regjeringspartiene, også representert ved meg, har stått for alle de kontrollsakene som det virkelig har vært grunnlag for å gå inn i. Det vises veldig tydelig at dette ikke var tilfellet i denne saken. Dessuten vil jeg legge til: Vi i Arbeiderpartiet har aldri kritisert høyrepartiene for at de har oppnevnt politiske representanter i styrer når vi har ment at det har vært saklig grunnlag for det. Det er høyrepartiene som driver dette kjøret mot Arbeiderpartiet. Det er det dette er et eksempel på; det er ikke motsatt. Hadde vi gjort det, hadde vi hatt mye å anføre gjennom mange år. Vi har ikke gjort det, og grunnen til det er at vi har ment at styringsretten er til stede.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [16:02:13]: Nå er ikke dette ukjent for statsråd Giske da han var kulturminister, eller for en rekke arbeiderpartifolk plassert rundt omkring i forskjellige råd og utvalg, og det ble betydelig omtalt i Dagens Næringsliv. Man kan da ha en berettiget mistanke om at noe tilsvarende skjer når man er næringsstatsråd. Hvordan skal man kunne vite om det faktisk er noe i disse påstandene som er fremført i media, før man har hatt en grundig gjennomgang i komiteen, med grundige høringer, og før man har innkalt alle de personer som bør kunne fortelle oss noe om saken?

Martin Kolberg (A) [16:03:00]: Denne replikken viser hele saken i et nøtteskall. Representanten avslører helt og fullt for hele Stortinget hva som er hans hensikt, nemlig å vise at det er statsråd Giske som utnevner folk som han ikke har dekning for å utnevne. Hvilken konkret dokumentasjon er det på det? Hvor befinner den dokumentasjonen seg? Jeg forstår ikke hvorfor det ikke er tatt med i innstillingen, hvis det virkelig hadde vært grunn til å hevde det.

Saken er den at vår regjering, som tidligere regjeringer, utnevner representanter som vi mener skal sitte i disse styrene. Det gjøres etter en klok og fornuftig vurdering. Det er ikke flere partipolitiske representanter i styrene nå enn det var under den forrige, borgerlige regjering – tvert imot – uten at vi kritiserte det.

Anders Anundsen (FrP) [16:04:14]: Jeg må bare konstatere at representanten Kolberg og jeg befinner oss på litt ulike planeter i denne saken. Det skal jeg komme tilbake til i mitt innlegg. Jeg merket meg at definisjonen av en verdig kontrollsak er når Arbeiderpartiet stemmer for at den skal åpnes. Det er også et litt interessant perspektiv på kontrollperspektivet, som representanten Kolberg ellers er veldig opptatt av, og som han i denne saken bidrar til å undergrave, etter min oppfatning.

Jeg skal prøve å være saklig i tilnærmingen i replikken og prøve å holde meg til det saken dreier seg om, idet jeg mener at representanten Kolberg brukte brorparten av sitt innlegg til å snakke om noe saken ikke dreier seg om.

Staten har i denne sammenheng en egen representant i Telenors valgkomité. Der er det en fastsatt prosess for hvordan innstillingen skal fremgå, basert på et bestemt antall kriterier og kandidater som blir spilt inn, 60–70 i tallet. Hva er årsaken til at representanten Kolberg mener det er riktig at staten skal ha en egen snarvei inn bakenfor innstillingen, som andre aksjonærer er frarøvet? Hvorfor er det en riktig måte å styre et stort selskap på?

Martin Kolberg (A) [16:05:15]: Det er helt riktig, som representanten Anundsen sier, at vi befinner oss på to forskjellige planeter. Det er helt korrekt, for vi har et helt annet, et helt forskjellig, syn på eierskapsutøvelsens innhold. Det er helt åpenbart, og det preger denne debatten på en fundamental måte.

Jeg mener at staten som stor eier har rett til å ha en veldig klar mening om hvem det er som skal representere dem i styrene, og det er ikke slik at det på noe punkt i behandlingen av denne saken er kommet fram at det har gått ut over verken lovverket eller prosessene. De har snakket om at det ved to anledninger kom litt sent, men det foranlediger ikke denne politiske prosessen. Det er det som er mitt svar på dette. Jeg føler igjen bare at det er en veldig tydelig dokumentasjon på at det er det opposisjonspartiene har drevet med hele tiden, nemlig en politisk prosess mot statsråd Giske, men det er for å ramme Det norske Arbeiderpartis politiske holdninger når det gjelder eierskapsstyring. Det er, som sagt, en ærlig sak, men den hører ikke hjemme i kontrollkomiteen, og det burde komiteens leder virkelig ta inn over seg, etter min mening.

Anders Anundsen (FrP) [16:06:26]: Hvis det virkelig er slik at det er i Arbeiderpartiets eierskapsutøvelsespolitikk at man skal kortslutte prosesser i store, viktige nasjonale selskaper, er vi ute etter å ramme det, for det er i strid med det som dette storting enstemmig har satt som premiss for hvordan man skal utøve eierskapet. Det skal være profesjonelt, og det er ikke profesjonelt å håndtere saken på den måten som arbeiderpartiregjeringen har gjort.

Representanten Kolberg sier at det ikke er noen som har kritisert prosessen. Det er direkte feil. Hvis representanten Kolberg leser gjennom referatet fra kontrollhøringen han selv var til stede på, er det sterk kritikk av prosessen, fordi de ikke utnyttet muligheten til å komme inn i en tidlig fase i valgkomiteens arbeid, slik at de kandidatene departementet mente skulle vurderes, hadde fått den samme vurderingen som alle de andre kandidatene. Det er det som er problemet med denne saken når det gjelder Telenor. Man kortslutter prosessen, man deltar ikke i prosessen, man driver ren og skjær utnyttelse av makt etter at prosessen egentlig er avsluttet. Det er det jeg spurte Kolberg om: Hvorfor skal det være slik?

Martin Kolberg (A) [16:07:31]: Det som er poenget med Telenor – for å holde oss til det – er at det medlemmet som også saksordføreren viste til i sitt innlegg, ble håndtert på samme måte som alle andre da forslaget fra statsråden var kommet. Han ble intervjuet, han ble «gjennomgått», og han ble tatt inn av valgkomiteen. Det var regjeringens ønske, men det var også valgkomiteens ønske. Det ble i høringen ikke framstilt som en konflikt mellom statsråden og valgkomiteen på dette punktet. Dessuten vil jeg si at det var det ikke representanten Anundsen som sa, men det var det den neste replikanten som sa, nemlig representanten Foss, i det offentlige ordskiftet med meg, at det var vel bare Giske som kunne komme på å fremme et slikt forslag til et medlem i valgkomiteen, nemlig Bakke – det var det bare Giske som kunne komme på. Da er den såkalte politiske katta ute av sekken. Jeg aksepterer ikke disse premissene, og jeg aksepterer ikke den juridiske tilnærmingen til disse politiske problemstillingene.

Per-Kristian Foss (H) [16:08:45]: Representanten Martin Kolberg har en egen, pompøs måte å fremstille ting på. Det får være opp til ham. Men jeg ber om at han avkler begrepene litt, for kritikk mot regjeringen er faktisk ikke uvanlig. Det er en vanlig del av et demokrati. Men med Martin Kolbergs ord høres det ut som om det er for å ramme Arbeiderpartiet – som om det skulle være en statsfornærmelse mot sitt eget, opphøyde parti. Et regjeringsparti og en statsråd utgått av Arbeiderpartiet må, som andre partier, tåle kritikk.

Så sier Martin Kolberg at han aksepterer Stortingets kontrolloppgave, men bare når det er viktig saker – når sakene er viktige nok. Hvem skal kontrollere det, da? Jo, regjeringspartiet! Det er bare når regjeringspartiet sier det er viktig nok, at det er verdig å kontrollere. Den typen retorikk er i realiteten en trussel mot Stortingets selvstendighet, og jeg tror kanskje man gjør klokt i å legge til side en viss pompøsitet når man representerer regjeringen. Det er tider og dager for pompøsitet – både 1. og 17. mai – men akkurat i en kritikk mot Stortingets kontrolloppgaver hører det ikke hjemme.

Martin Kolberg (A) [16:09:59]: Jeg faller for fristelsen til å si – jeg holdt på å si at jeg skal prøve å la være å falle for fristelsen – når det gjelder karakteristikken «pompøs» og representanten Foss: Jeg vil ikke si at han er pompøs, men han er som regel ganske intrikat, og det var han selvfølgelig nå også. Det er han jevnt over, og det var han nå også.

Det som han selvfølgelig ikke liker, er at det innlegget han holdt som saksordfører, vel viser at han ikke hadde noen sak. Det er nå han forsøker å gjøre det til en annen sak enn det som var utgangspunktet. Høyres leder sa at her måtte alle kortene på bordet, og Giske måtte forklare for Stortinget hvorfor han hadde foreslått Sandvik. Men han må ikke forklare hvorfor han hadde foreslått Børge Brende eller andre representanter med tydelig NHO-bakgrunn og Høyre-bakgrunn som er utnevnt av styrene av vår regjering. Det må han ikke forklare. Men Sandvik må han forklare. (Presidenten klubber.)

Så det med pompøsitet, representant Foss, tror jeg vi skal dele på.

Presidenten: Jeg vil be om at representantene respekterer taletiden.

Per-Kristian Foss (H) [16:11:14]: Det å beskylde opposisjonslederen Erna Solberg for å be om at alle kort legges på bordet, er vel kanskje litt unødvendig. Jeg trodde faktisk det var Stortingets kontrolloppgave å be statsråden legge kortene på bordet og gå gjennom en kontrollhøring.

Nei, det er en grunn til at jeg faktisk må snakke om noe annet enn det saken gjelder, og det er at mesteparten av Martin Kolbergs innlegg ikke dreide seg om kontrollhøring om saken. Han ga uttrykk for at følgende hadde sagt følgende: Han siterte først Erna Solberg, så Siv Jensen, og så bruker han uttrykket at det er påstått at det her i denne saken har vært korrupsjon eller korrupsjonsliknende forhold. Det er uttrykk som Erna Solberg aldri har brukt i denne saken. Men han presterer allikevel på direkte fjernsyn å gjenta det, og tillegger altså en partileder for opposisjonen uttalelser hun aldri har kommet med. Jeg ber han igjen bekrefte at den form for sitat er halvveis juks, fordi det aldri har vært sagt av representanten Solberg.

Martin Kolberg (A) [16:12:23]: Jeg siterer Erna Solberg helt korrekt når hun sier at dette har vært rystende, og at alle kortene må på bordet. Så kom alle kortene på bordet, og så var det ikke noen sak. Så forsøker de å lage en sak etterpå ved å vri på hva som var premissene for at de i det hele tatt tok opp saken. Det er politisk teater vi er vitne til. Det er det jeg avviser. Det er derfor jeg har et aktivt kroppsspråk i denne saken, også mot kollegaer som jeg representerer, for det er ikke slik at man kan fortsette på dette.

Jeg avviser høyrepartienes konsekvente angrep på Arbeiderpartiets eierskapsutøvelse i statlige selskaper. Det er, som jeg har sagt, et fordekt angrep på realiteten i saken, nemlig at de vil ikke at staten skal eie så mye. De vil ha det over på private hender. Det er det som ligger bak hele saken, og det er det det handler om.

Per-Kristian Foss (H) [16:13:23]: Når Martin Kolberg fortsetter å hevde at saken handler om noe annet enn det som står i innstillingen, da er det mulig å angripe komiteen. Men det er et svært tynt grunnlag. Jeg er faktisk helt enig med Martin Kolberg i at debatten om statlig eierskap, altså om staten skal eie og eventuelt hvor mye, ikke hører hjemme i kontrollkomiteen. Det er heller ikke det vi har undersøkt, og det står heller ikke et ord om det i innstillingen.

Derimot har representantene for regjeringspartiene litt overraskende reist en svak kritikk – eller formaning – for lønnsnivået i statlige selskaper mot statsråden. Det var ikke en del av det som var overskriften da kontrollarbeidet startet, men allikevel har det vært reist og tatt inn i innstillingen. Nei, man kan angripe komiteen for mye, men det å angripe den for noe den ikke har kontrollert, altså statlig eierskap, er kanskje litt på siden.

Martin Kolberg (A) [16:14:20]: Nå mener jeg det begynner å bli litt skikk på dette, for nå begynner jeg å høre at representanten Foss begynner å bli litt enig med meg. Det var en del ting som ikke hørte hjemme i komiteen. Da begynner det å bli litt skikk på dette. Det er bra.

Men det som allikevel var sannheten, var at utgangspunktet for dette var det jeg har sagt, nemlig partiutnevnelser, påstanden om at det er rystende, at det er korrupsjon, at det er uakseptable tilstander, og at det var det som var motoren i at opposisjonen satte i gang dette, er det ingen tvil om. Det er det de prøver å prate seg vekk fra i dagens debatt. Men den går ikke jeg på iallfall, og det tror jeg ikke noen andre gjør heller. Jeg har hørt for mye rundt dette før denne debatten kom i gang, og det er derfor jeg sier det jeg sier: Det står seg, og det kommer til å stå seg også i framtiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Anders Anundsen (FrP) [16:15:35]: (komiteens leder): Med den nylig avsluttede replikkordvekslingen i minne er det vanskelig når Kolberg sier at dette er politisk teater, å la være å falle for fristelsen til å si at da må det i tilfelle være med Martin Kolberg som teatersjef.

Det er to ting jeg vil bemerke før jeg går på selve innlegget, og det er at Kolberg i replikksvaret sitt til meg sa at vedkommende som departementet spilte inn, gjennomgikk den samme utvelgelsesprosess som de andre 60–70 i Telenor som var aktuelle for en styreplass. Det er direkte feil. Han gjennomgikk ikke de samme kvalitetsundersøkelsene, gjennomførte ikke intervju med styreleder, og har således ikke gått gjennom den normale prosedyren hvor styremedlemmer vurderes opp imot hverandre i forhold til den kompetansen de har, for å sikre et sammensatt styre som er optimalt for det selskapet trenger. Så det er direkte feil når Kolberg sier at vedkommende gikk gjennom de samme prosedyrene og utvelgelseskriterier som alle andre.

Det andre er dette evige fokuset til Martin Kolberg på at dette egentlig dreier seg om noe helt annet enn det saken dreier seg om, nemlig hva man mener om statlig eierskap. Den eneste som snakker om det, er Martin Kolberg. Det er ingen i opposisjonen som overhodet har diskutert det. Det er Martin Kolberg som forsøker å få denne diskusjonen til å handle om noe annet enn det som er kritikkverdig – og det er kritikkverdig.

Så vil jeg takke saksordføreren for å ha gjennomført en god og ryddig prosess i en sak som har skapt mer bruduljer i vår komité enn det vi er vant til. Jeg synes innlegget hans reflekterte opposisjonspartiene, som representerer et flertall i vår komité, på en ryddig og god måte, og jeg slutter meg til de vurderingene han ga der. Det kan være at det blir noen gjentakelser i dette innlegget. Det tror jeg kan være en god oppfriskning etter det livlige replikkordskiftet vi har bak oss.

Sakens utgangspunkt er en rekke medieoppslag knyttet til eierskapsutøvelsen til Nærings- og handelsdepartementet. Det har blitt en noe spesiell sak, fordi regjeringspartiene har trukket frem de store forsvarskanonene i et forsøk på å beskytte statsråd Giske. Jeg synes derfor det er grunnlag for å si litt om rammene for virksomheten til kontroll- og konstitusjonskomiteen, bakgrunnen for at saker åpnes i vår komité, og det som gjør at denne saken er litt spesiell.

Utgangspunktet for denne saken er at komiteen ville undersøke om statsrådens eierskapsutøvelse er innenfor de premisser som Stortinget har lagt til grunn, bl.a. gjennom sin behandling av eierskapsmeldingen. At Stortinget kan kontrollere statens eierskapsutøvelse, er utvilsomt. De behandler til og med en egen årlig rapport fra Riksrevisjonen hvert år om tilsvarende tema. Hvor langt den parlamentariske kontrollen kan gå, er i utgangspunktet opp til komiteen selv å vurdere. Det er imidlertid klart at kontrollen strekker seg minst like langt som statsrådens konstitusjonelle ansvarsområde.

I dette tilfellet er det altså ingen tvil om at eierskapsutøvelsen i NHD er klart innenfor den rammen. Slik eierskapsutøvelse kan neppe kontrolleres på noe særlig annet vis enn det vi har gjort her, ved at en ser på praktiske eksempler på den eierskapsutøvelsen.

I innstillingen skriver regjeringspartiene at det ikke forelå noen indikasjon på at statsråden «hadde gått utover sine fullmakter» på det tidspunkt komiteen åpnet sak. Martin Kolberg var også inne på det i innlegget sitt i stad. Det er en noe underlig formulering. Det var tre saker som var omtalt i media, hvor statsråd Giskes eierskapsutøvelse var diskutert. Den ene var påstander om at Giske hadde sørget for å få plassert en angivelig venn av seg i styret i Telenor, etter at valgkomiteen var ferdig med sitt arbeid. Det ble også påstått at vedkommende ikke ble funnet kvalifisert, hvoretter statsråden angivelig skulle ha sørget for å plassere inn en annen person som til slutt ble vurdert som kompetent. Kritikken var at statsråden kortsluttet prosessen i selskapet og krevde endringer i styret i strid med valgkomiteens opprinnelige innstilling, utarbeidet over flere måneder, med grundig arbeid og overveielse av flere titalls aktuelle kandidater. Det ble også påstått at statsråden hadde sørget for at LO-lederen var tilgodesett med et verv i styret til Kongsberg Gruppen, uten styreansvar, men med godtgjørelse som styremedlem. Det skulle ha skjedd i et år hvor styret ikke var på valg. Videre ble det påstått at statsråden kunne bidratt til at styrelederen, nestlederen og et styremedlem i Entra var blitt utsatt for et kupp med det som formål å få ansatt en angivelig venn av statsråd Giske som administrerende direktør i selskapet, uten ordinær prosess. Statsråden var inhabil i alle forhold vedrørende vedkommende, men meldte ikke dette til styret i Entra før i august. Først etter det påståtte kuppforsøket ble det oppnevnt settestatsråd i Giskes sted, på tross av at Giske skal ha kjent til denne konflikten i styret siden mai.

Disse tre sakene ga inntrykk av en uprofesjonell og tilfeldig eierskapsutøvelse i store viktige selskaper hvor staten er hel- eller deleier. Det ga inntrykk av en stor eier som overkjører andre eiere, og som opptrer uprofesjonelt. Statsråd Giske avviste selv å svare på spørsmål om dette, da han ikke ville forholde seg til «anonyme påstander». Etter Fremskrittspartiets syn ville det være en unnlatelsessynd for kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke å se nærmere på om disse påstandene var sanne eller ei. Det er etter vår oppfatning mer enn indikasjoner på at noe kan være galt.

I innstillingen skriver også regjeringspartiene:

«Det er (…) svært uvanlig at kontroll- og konstitusjonskomiteen åpner sak på bakgrunn av ubekreftede oppslag i mediene.»

Det er direkte feil. Syv av de ni egeninitierte kontrollsakene som vi har hatt til behandling i denne kontroll- og konstitusjonskomiteen, er direkte resultat av det en kan karakterisere som ubekreftede oppslag i media. Det er altså hovedregelen, ikke unntaket, at kontrollsaker åpnes på bakgrunn av medieomtale.

Med en viss undring har jeg registrert at Arbeiderpartiet mener at denne kontrollsaken egentlig handler om politikk, og ikke om kontroll. Fra opposisjonspartienes side har vi vært helt entydige i å behandle denne saken som en kontrollsak, hvis formål er å finne ut om Stortingets forutsetninger er oppfylt eller ikke. Det er trist at Arbeiderpartiet forsøker å lage et politisk spill om en sak som så åpenbart er en kontrollsak.

Så er vi gjerne uenige om hva slags funn som er gjort, og hvilke konklusjoner som skal trekkes. Men å drive den formen for unnamanøvrering – og jeg vil bruke begrepet «tåkelegging» – som Arbeiderpartiet etter min mening har bedrevet i denne saken, tjener ikke kontrollfunksjonen i Stortinget. Det undergraver komiteens viktige funksjon.

Under kontrollhøringen ble medias fremstilling av de tre sakene i stor grad bekreftet. Hendelsesforløpet var skremmende likt det mediene hadde referert. I Telenor-saken hadde statsråd Giske bedt valgkomiteen om å innstille en person fra egen krets som styremedlem. I tillegg insisterte statsråden på et nytt kriterium for utvalg og valg av styremedlemmer. Valgkomiteen nektet imidlertid å innstille vedkommende statsråden hadde foreslått, fordi han ikke hadde den riktige kompetansen som Telenor trengte. Da ba statsråden komiteen innstille en annen fra sin krets. Valgkomiteen bøyde av og gjorde som statsråden sa.

Det er vanskelig å se en slik instruks fra den klart største eieren som noe annet enn et klart press. Samtidig unngikk vedkommende som ble innstilt, den grundige prosessen andre innstilte styrerepresentanter måtte gjennomgå, herunder intervju med styrets leder, som jeg var inne på i stad.

Det er jo heller ikke lenger tilstrekkelig å være kvalifisert til å sitte i et slikt styre. Det avgjørende er om den kompetanse og erfaring kandidaten besitter, dekker et definert behov i det arbeidet styret skal gjøre, og om vedkommende kan gjøre en positiv forskjell i styrets arbeid. Valgkomiteen brukte altså 8 måneder og 23 møter på å finne en optimal sammensetning for Telenor, for så å bli overprøvd fra statsrådens side.

Jeg har sett at statsråden har reagert begge gangene jeg har nevnt at vedkommende som ble plukket ut, unngikk intervju med styrelederen. Grunnen til at jeg peker på det, er at det ble klart i kontrollhøringen at det var vanlig praksis i Telenor at de som ble vurdert som aktuelle styrekandidater, også hadde en samtale med styrets leder før de ble innstilt. Det er altså en av de prosessene som vedkommende ikke gjennomførte.

Det er lite sannsynlig at det er i selskapets interesse å risikere denne formen for kortsluttede prosesser når selskapets øverste ledelse skal velges. Statsråden kunne gitt innspillene i starten av prosessen, idet departementet er representert i valgkomiteen. Jeg vil i den sammenheng vise til en svært god kronikk i Aftenposten 22. februar, hvor flere sentrale styrerepresentanter i ulike statlige selskaper gir sine betraktninger om det jeg oppfatter er viktigheten av at staten ikke overkjører valgkomiteenes prosesser, men heller bidrar underveis i tråd med forutsetningene. Det er jo det Telenor-saken handler om, ikke alt dette andre røret.

I saken om Kongsberg Gruppen ble også medias fremstilling bekreftet i kontrollhøringen. Valgkomiteen hadde ingen planer om utskifting av styremedlemmer. Det var mellomvalgår, og ingen hadde meldt noe ønske om å gå av. Statsråden var representert i valgkomiteen med representant fra departementet. Så ble det krevd fra statsråd Giskes side at LO-leder Roar Flåthen skulle innstilles som styremedlem i selskapet. Valgkomiteen motsatte seg det. I en slags dialog ble det inngått et kompromiss hvor Flåthen ble innstilt som varamedlem, men med full styregodtgjørelse. Dette er en konstruksjon som verken valgkomiteens medlemmer eller statsråden vet om brukes i andre selskaper. Normalt betales jo også styremedlemmer for den risikoen de har som medlemmer av styret, i tillegg til arbeidsinnsatsen. Et varamedlem har ikke et slikt styreansvar. Konstruksjonen må derfor anses som svært unaturlig.

Lederen av valgkomiteen i Kongsberg Gruppen var tydelig på at den løsningen som ble valgt, ikke var gunstig, men at selskapet kunne leve med det. I sakene om Telenor og Kongsberg Gruppen har staten som eier overkjørt andre eiere, kortsluttet interne prosesser og krevd endringer som selskapenes valgkomité i utgangspunktet motsatte seg. Det bygger opp under bildet av en eierskapsutøvelse som ikke er profesjonell. Børsdirektør Bente Landsnes sa til TV 2 at regjeringens eierskapsutøvelse kan skade verdien av norske selskaper i kjølvannet av disse avsløringene. Tilliten til å være medaksjonær med staten i disse store norske selskapene svekkes, fortalte hun, etter å ha snakket med flere bekymrede utenlandske investorer om det de oppfattet som uryddig norsk statlig adferd.

Entra-saken skiller seg fra de to andre sakene vi har behandlet, fordi Entra er et heleid statlig selskap, og staten har selvfølgelig da alene hånd om styreoppnevnelse. Det skjer vanligvis, etter hva jeg har forstått, i dialog mellom styret og eier, men eier har naturligvis full råderett over utvelgelsen av styret. Problemstillingen i Entra-saken er også annerledes. Der er spørsmålet, slik Fremskrittspartiet ser det, om statsråd Giske opptrådte ryddig som eier da styret skulle ansette ny administrerende direktør, hvor en av de opplagte kandidatene til stillingen var en nær venn av statsråden. Giske meldte seg inhabil i april 2012 etter råd fra Lovavdelingen, hvilket er bra. Deretter unnlot han å opplyse selskapet om sin inhabilitet. Først i brev av 17. august ble selskapet gjort oppmerksom på statsrådens inhabilitet i alle forhold knyttet til ansettelse av administrerende direktør. I mellomtiden hadde styreledere i Entra hatt dialog med en inhabil eier om ansettelsesprosessen ved minst to anledninger. Derfor er det ikke riktig når Kolberg hevder at eier ikke var involvert i den perioden.

Eier var også kjent med de store problemene i styret gjennom orientering fra tidligere styreleder Grace Reksten Skaugen og sittende styreleder Siri Hatlen. Eier var kjent med at konflikten også dreide seg om ansettelse av ny administrerende direktør.

Statsråd Giske forklarte at det ikke var behov for å oppnevne settestatsråd, fordi dette var en beslutning som styret skulle ta. Imidlertid mener både tidligere og nåværende styreleder at det åpenbart er slik at eier skal involveres før valg av administrerende direktør, ikke for å endre ansvaret for tilsettingen, men for å sikre en leder som eier ikke vil motsette seg, og for å sikre at styret er kjent med alle relevante opplysninger før tilsettingen. Det betyr at Giske må ha vært kjent med at det var aktuelt med dialog mellom styret og eier før utnevnelsen av ny administrerende direktør, og settestatsråd burde vært oppnevnt på det tidspunkt Giske erklærte seg inhabil. Fraværet av settestatsråd frarøvet også styret i Entra muligheten til dialog med eier etter 17. august om en svært krevende prosess, i et styre som var delt og i full konflikt. Det er ikke profesjonell eierskapsutøvelse.

Jeg vil så kort innom den andre Telenor-saken som er berørt i innstillingen. Bakgrunnen er Telenors beslutning om å bidra til salget av TV 2. Stortinget har tidligere fått en redegjørelse fra statsråd Giske om denne saken, og mange husker sikkert påstandene om SMS-er fra et nachspiel på Lorry. Den saken ble også håndtert noe av komiteen i forbindelse med behandlingen og kontrollhøringen av den årlige selskapsrevisjonen fra Riksrevisjonen. I ettertid ble imidlertid styrelederen i Telenor, Harald Norvik, kastet som styreleder. Selv sa han i kontrollhøringen om denne saken at det var «direkte sammenheng» mellom hans håndtering av TV 2-saken og hans avgang som styreleder. Jeg vil også sitere direkte fra noen av Norviks uttalelser rundt dette:

«Jeg har selv vært utsatt for utidig press av statsråden, og det er godt kjent for komiteen, for det har den behandlet tidligere. Det var et press for å ta en annen avgjørelse enn det styret hadde bestemt seg for å ta, en avgjørelse som styret selv har ansvaret for å ta i henhold til styringsprinsippene til staten. Det er utidig press. Det har skjedd. Det kan komme til å skje igjen, og det er et forhold som man er nødt til å snakke om i offentligheten fordi det er brudd med statens eierstyringsprinsipper.»

Etter Fremskrittspartiets mening er denne måten å utøve eiermakt på problematisk. Staten har som største eier nesten all makt i selskapet. Den makten skal en utøve med varsomhet, og det tjener ikke det statlige eierskapet å svekke styrer i store statlige deleide selskaper ved å si at enten gjør du som statsråden sier, eller så har du sparken. Styrets ansvar er å sikre selskapets interesser, statens ansvar er å bygge opp om fellesskapets verdier. Denne formen for eierskapsutøvelse gir det motsatte som resultat.

Jeg har også lyst til å se litt på hvordan Arbeiderpartiet håndterer kontrollsaker hvor deres egne statsråder er under press. Jeg har registrert at det er en vesentlig forskjellsbehandling fra Arbeiderpartiets side i saker hvor arbeiderpartistatsråder er i søkelyset for eventuelle overtramp, som i denne saken, og når statsråder fra Sosialistisk Venstreparti eller Senterpartiet har samme fokus på seg:

• I kontrollsaken om ulovlig partistøtte til Senterpartiet var Arbeiderpartiet opptatt av å få frem fakta og rydde opp. Det var sterk og samlende kritikk fra komiteen.

• I kontrollsaken om tilskuddsordningene ble den da påtroppende SV-leder og statsråd Audun Lysbakken nær sagt ofret og måtte gå av. Det var samlende og dels sterk kritikk fra komiteen i innstillingen.

• I kontrollsaken om utenriksministers Støres habilitet ved tildeling av penger til en stiftelse initiert av en venn av utenriksministeren gikk Arbeiderpartiet fullstendig i forsvarsposisjon og mente at alt var i skjønneste orden, og at opposisjonen drev politisk spill. Det samme ser vi i denne saken. Mønsteret er ikke helt entydig, men likevel tydelig. Det kommer svært godt frem i denne innstillingen og debatten her i dag.

Heldigvis kan alle med tilgang til Internett selv lese det som ble sagt i kontrollhøringen og vurdere medieomtalen av denne saken. I lengden tror jeg Arbeiderpartiets arbeid med kontroll vil stå seg bedre på om en ikke forsøker å skape en annen virkelighet og et annet hendelsesforløp enn det man lett kan lese seg til via åpne kilder. Det er et velmenende råd, som jeg antar ikke vil bli fulgt.

Siden Arbeiderpartiet har forsøkt å få denne saken til å handle om ulike syn på statlig eierskap generelt, vil jeg peke på at Fremskrittspartiet ikke er imot statlig eierskap. Vi mener imidlertid at en må ha et bevisst forhold til hva slags selskap staten skal eie, og at staten opptrer som en ryddig og profesjonell eier i de selskapene som en fortsatt skal eie. Det å oppkonstruere en politisk debatt om statlig eierskap i denne saken er helt på siden og føyer seg inn i rekken av forsøk på å tåkelegge fra Arbeiderpartiets side. Dem om det!

Politikere lever av tillit. Det gjør også store selskaper. Som eier må staten bidra til å bygge opp og forsterke tilliten til selskap vi helt eller delvis eier, ikke det motsatte. Derfor er det forslaget til vedtak fra en samlet opposisjon som saksordføreren tok opp i sitt innlegg, nødvendig og viktig.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Første replikant er representanten Martin Kolberg, deretter representanten Jette F. Christensen.

Martin Kolberg (A) [16:34:48]: Igjen hørte vi et innlegg som skapte et inntrykk av at denne saken har vært noe helt annet enn det som var utgangspunktet. Jeg vil minne representanten Anundsen om hva hans egen leder sa om utnevnelsen av Roar Flåthen: Det som har skjedd her, er altså at Arbeiderpartiet har gitt Roar Flåthen et honorar på 195 000 kr i året. «Dette minner mistenkelig om korrupsjon og bestikkelser .»

Det er alvorlig å si, selvfølgelig, og viser denne sakens karakter. Anundsen berørte ikke dette, selvfølgelig. Han bare beskylder meg for å snakke om noe annet enn hva saken handler om. Det er en velkjent teknikk fra Fremskrittspartiets side.

Problemstillingen er med andre ord: Stiller Anundsen seg bak Siv Jensens karakteristikk?

Anders Anundsen (FrP) [16:35:53]: Jeg tror rett og slett Kolberg kanskje har misforstått hva denne saken dreier seg om, og hvordan en sak i kontroll- og konstitusjonskomiteen blir til, og hvordan vi jobber med det. Det forundrer meg en del. Det som er den offentlige debatten, er en del av den offentlige debatten. Det er ikke nødvendigvis de problemstillingene som vi er enige om i komiteen skal berøres. Når jeg snakker om hva denne saken har handlet om, er det fra det tidspunkt kontroll- og konstitusjonskomiteen har startet saken, åpnet saken, og de opplysningene som der har kommet.

Så kommer det i det offentlige ordskiftet påstander om både det ene og det andre, og i en politisk billedliggjøring av hvordan man ser på den typen utnevnelser, er det ikke irrelevant å trekke sammenligninger av den typen som min partileder har gjort, snarere tvert imot. Men jeg gjør veldig sterkt oppmerksom på at korrupsjon er et strafferettslig begrep. Det har hun ikke sagt at det er. Hun har karakterisert dette med et bilde for å vise hvordan en del koblinger kan fremstå.

Presidenten: Representanten Kolberg får ordet til ytterligere en replikk før representanten Jette F. Christensen får ordet.

Martin Kolberg (A) [16:36:58]: Jeg er veldig sterkt i tvil om det var et ja eller et nei. Jeg tror det var et forsøk på å si begge deler. Det er også veldig typisk for denne saken, hvor man forsøker å prate ut gjennom begge de politiske munnvikene samtidig, både for å ramme Det norske Arbeiderpartis eierskapsutøvelse, for dermed å svekke det og mistenkeliggjøre det, og samtidig påberope seg juridiske argumenter for hva som er prosessen i komiteen. Hadde det vært et helt stykke ved, hadde man fulgt dette sporet i komiteen når beskyldningene er så alvorlige. Det er ikke noen forskjell på hva som framsettes av beskyldninger utenfor stortingssalen og i den når vi snakker om den politiske samtalen i Norge. Det er det første gang på lenge jeg har hørt. Derfor er det nødvendig å få vite, en gang til, om komiteens leder stiller seg bak disse karakteristikkene, eller om han ikke gjør det. Det må det gå an å svare klart på.

Anders Anundsen (FrP) [16:38:01]: Hvis det hadde vært en påstand om korrupsjon, ville jeg ikke stilt meg bak den typen uttalelser, for det er en straffesak, og da ville man vurdert riksrett i den typen sak som vi har her. Det har vi ikke vurdert som aktuelt. Jeg tror det er et relativt klart svar.

Men jeg synes også det er underlig at Martin Kolberg går så høyt på banen for å forsvare det han kaller Arbeiderpartiets eierskapsutøvelse, og på den måten stiller seg bak at det skal være snarveier inn i prosesser hvor store norske interesser er på tale. At han heller ikke i replikkordskiftet sist tok seg bryet med å besvare det spørsmålet jeg hadde om hvorfor han mener at det skal være slike snarveier for staten inn i offentlige selskaper som er avhengige av internasjonal tillit, viser at den arrogansen han hevder andre har, er han godt i stand til å fremheve selv.

Martin Kolberg (A) [16:38:53]: President!

Presidenten: Presidenten har ved et par anledninger introdusert representanten Jette F. Christensen som neste replikant, og hun skal få anledning nå. Dersom representanten Kolberg ønsker ytterligere replikker, får vi komme tilbake til det. Det er anledning til å tegne seg til flere replikker. Det er også anledning for representantene til å tegne seg til flere replikker fra plassen hvis en skulle ønske det.

Jette F. Christensen (A) [16:39:26]: Når ein høyrer representanten Anders Anundsen snakke om Roar Flåthen, er det som om Flåthen aldri har vore innanfor Kongsberg Gruppen før han blei varamann. Han starta i arbeidslivet som smed, og har i årevis vore tillitsmann. Etter å ha sete i styret, blei han fjerna av dåverande næringsminister Gabrielsen. Og så blei han altså føreslått igjen til styret av noverande næringsminister Trond Giske.

Du var jo til stades på høringa. Du ville ikkje heilt svare på spørsmålet til Kolberg i stad, derfor kan eg kanskje trekkje fram eit anna sitat frå ein partikollega av deg, nemleg din nestleiar, som seier at dette er det nærmaste ein kjem mafiaverksemd i Noreg. Synest du det er ei dekkjande beskriving av det me fekk høyre i høyringa om Roar Flåthen sitt styreverv?

Presidenten: Presidenten vil få kommentere at det er hyggelig at det er en så trivelig tone mellom representantene at de omtaler hverandre som «du», men i stortingssalen må all tale rettes til presidenten.

Anders Anundsen (FrP) [16:40:37]: Jeg snakket ikke stort om Flåthen i mitt innlegg i det hele tatt, fordi jeg ikke er i tvil om at han har kompetanse som er relevant for styret i Kongsberg Gruppen. Det jeg snakket om i mitt innlegg, var prosessen frem til oppnevnelse, i en konstruksjon som verken statsråden eller andre tilstedeværende som ble spurt om det, hadde noen kjennskap til i andre selskaper. Det er det denne saken dreier seg om, ikke kompetansen til Flåthen, og egentlig heller ikke kompetansen til de øvrige medlemmene, som NHD har insistert på. Poenget er at de kortslutter prosessene og legger inn sine ønsker så sent at det er helt umulig å vurdere dem på en relevant måte. Dette med Flåthen gjorde de altså i et mellomvalgår, da det ikke var aktuelt å velge styre i det hele tatt.

Jeg ser at det er en morsom øvelse å få meg til å si om jeg stiller meg bak den eller den sine uttalelser. Jeg synes ikke det er så interessant. Jeg synes det er mye viktigere at vi bruker tiden på å jobbe med den saken vi faktisk har her, og så får det offentlige ordskiftet være det det offentlige ordskiftet er.

Presidenten: Representanten Christensen får muligheten til ytterligere én replikk.

Jette F. Christensen (A) [16:41:39]: No har Anundsen vore innom veldig mange andre saker i sitt innlegg, så det er tydelegvis ikkje berre denne saken vi snakkar om i dag. Eg er nøydd til å gjenta spørsmålet mitt, for det er viktig. Når mine kollegaer her på Stortinget uttalar ting i pressa, ser eg på det som eit innlegg i debatten og noko dei og partiet deira meiner. Eg tek dei på alvor. Derfor er eg nøydd til å gjenta spørsmålet mitt til Anundsen:

Meiner du og Framstegspartiet at det å spele inn Flåthen faktisk var det nærmaste ein kjem mafiaverksemd i Noreg? Kan du gje meg ein definisjon av kva mafiaverksemd eigentleg er for noko?

Presidenten: Nei, jeg kan ikke gi en slik definisjon, men muligens kan representanten Anundsen det.

Anders Anundsen (FrP) [16:42:35]: Ja, president, men jeg lurer på om du skal prøve deg likevel.

Jeg synes heller ikke det er et spesielt viktig spørsmål i den saken vi behandler, fordi karakteristikken om mafiavirksomhet kom jo ikke på bakgrunn av at navn var spilt inn. Det er en helt legitim rett som eier har til når som helst å spille inn navn. Det som er utfordringen her, er at man kortslutter prosesser selskapet har og gjør det man vil, i strid med de øvrige aksjonærenes interesser. Valgkomiteen i Kongsberg Gruppen var helt tydelig i høringen på at de aldri ville gjort noe tilsvarende hvis det var en annen av eierne i Kongsberg Gruppen som hadde henvendt seg til dem på den måten. Det betyr at staten bruker den maktposisjonen de har – og de er i en særstilling når det gjelder eierskapsmakt i de selskapene – på en måte som ikke styrker selskapet. Profesjonell eierskapsutøvelse handler om å sikre de verdiene vi i fellesskap eier. Det er skattebetalernes verdier som skal håndteres, og det å svekke tilliten til de selskapene er alvorlig. Det er det den saken handler om. At man bruker språklige bilder i det offentlige rom for å forklare hvordan man ser på den håndteringsmåten, kan jeg ikke klare å kritisere.

Presidenten: Da slipper vi til representanten Kolberg, som lovet.

Martin Kolberg (A) [16:43:49]: Det Stortinget hører, er en leder for kontrollkomiteen som ikke vil ta stilling til det politiske ordskiftet knyttet til den saken som han selv har vært en ivrig initiativtaker til at skulle behandles i komiteen. Det er det vi hører. Det er ikke mer å snakke om. Vi vet hva de har sagt. De har forsøkt å lage politisk spill av dette, og sentrale tillitsvalgte i Fremskrittspartiet forsøker å stemple Arbeiderpartiet og dets statsråder på den groveste politiske måten. Men han vil verken bekrefte eller avkrefte det, og vi ser hva det handler om. Der står den siden av saken.

Mine siste sekunder benytter jeg til å nevne Hallvard Bakke, som representanten brukte tid på. Han ble intervjuet – ikke av styreformannen, men av valgkomiteen – på en grundig måte. Har Anundsen noen kunnskap om hvordan valgkomiteen oppførte seg overfor de andre medlemmene som ble valgt inn i Telenor-styret?

Anders Anundsen (FrP) [16:44:54]: Jeg kjenner ikke de interne prosessene i valgkomiteen i Telenor-styret, og det skal jeg heller ikke gjøre. Det som er forskjellen, er at Bakkes kompetanse ikke ble vurdert som en konkurrent og en komplementerende kompetanse mellom de 60–70 kandidatene som ble vurdert i utgangspunktet. Telenor hadde den praksis – og det er en grei praksis – at styreleder hadde samtaler med dem som var aktuelle for styreverv i forkant av innstillingen. Det skjedde ikke med Hallvard Bakke.

Når det gjelder det øvrige, at jeg ikke tar stilling til det politiske ordskiftet, er det tøv. Jeg tar definitivt stilling til det politiske ordskiftet. Jeg sa nettopp at jeg ikke kan se noen problemer med at man forsøker å billedliggjøre et syn, når man ser den typen utnevnelser skje i det offentlige rom.

Presidenten: Representanten Kolberg får anledning til ytterligere én replikk.

Martin Kolberg (A) [16:45:43]: Etter det siste som ble sagt, må jeg vel rette meg selv på det punktet. Det virker da som om kontrollkomiteens leder har stilt seg bak at dette er korrupsjonsliknende tilstander og mafiavirksomhet. Det er det som ligger i det siste som ble sagt, og da retter jeg meg selv på det punktet og hører hva som blir sagt her. Da er egentlig den politiske katta ute av sekken for lengst, for da vet vi hva dette egentlig handler om; et forsøk på politisk stigmatisering av en statsråd og en politisk eierskapsutøvelse som ingen representanter, jeg gjentar; ingen representanter for dem som ble innkalt til høringen, mente var i strid med Stortingets retningslinjer, slik de er vedtatt. Det er ikke bevist, og derfor står det heller ikke i innstillingen eller i merknadene, for hadde det vært tilfellet, er jeg helt sikker på at det hadde kommet til uttrykk i forslaget til vedtak som er reist fra opposisjonens side. Det gjør det ikke, fordi de ikke har belegg for det.

Anders Anundsen (FrP) [16:46:47]: Katta 1 og katta 2 har sikkert kommet ut av sekken mange ganger. Vi har hørt det også i det offentlige ordskiftet, men jeg kan ikke helt se at det er veldig relevant. Det jeg har sagt, og det jeg mener, er at vi må forholde oss til det som er kontrollsaken. Det har ikke Martin Kolberg gjort noe forsøk på å gjøre i dag. Han forsøker å få saken til å dreie seg om absolutt alt annet som ikke har noe med kontrollsaken å gjøre. Vi har i kontrollsaken helt definerte spørsmål og problemstillinger, som har vært gjenstand for en kontrollhøring, og som vi har fått svar på. Alt som det ble spurt om, og alle svarene i kontrollhøringen, er offentlig tilgjengelig. Jeg mener det gir et helt fundamentalt annet virkelighetsbilde enn det representanten Kolberg nå forsøker å fremstille det som. Det blir en gjentakelse og gjentakelse i en blanding av hva som er sagt i det offentlige ordskiftet, og hva kontrollsaken har dreid seg om. Jeg har ikke problemer med at folk som ser dette fra utsiden og leser medieoppslagene om dette, forsøker å få frem hvor ille de mener dette er, ved hjelp av bilder. Vi bruker forskjellige ord, det gjør Kolberg og Stoltenberg også. Men det å forsøke å billedliggjøre et problem synes jeg er greit.

Jette F. Christensen (A) [16:48:02]: Det er sjølvsagt heilt greitt å bruke bilete, men dette handlar om om biletet beskriv det som er oppgåva. Er det éin ting denne høyringa har avklart, er det jo at ingen av dei to bileta som vart brukte, er riktige. Det som har skjedd, er ikkje mafiaverksemd; det liknar verken mafiaverksemd eller korrupsjon. Dette er snakk om innspel som er gjevne til ein komité. Det einaste som er påpeikt, er at nokre av dei moglegvis kom litt seint.

Kan representanten Anundsen verkeleg ikkje seie at han kanskje meiner at hans partikollegar gjekk litt langt i å prøve å teikne eit bilete av ei litt annleis verkelegheit?

Anders Anundsen (FrP) [16:48:49]: Jeg skulle ønske at representanten Christensen hadde fått sin egen statsråd til å se litt nærmere på den virksomheten han har gjort i de tre sakene, og kanskje vært noe mer ydmyk i tilnærmingen sin enn det han har valgt å være. Ydmykhet er en dyd, som vi alle kanskje i større grad enn det vi gjør, bør ta med oss. Den oppfordringen er en god oppfordring til flere enn meg og mine partikolleger.

Jeg er litt overrasket over at representanten Christensen adopterer virkelighetsforståelsen til Martin Kolberg. Hun var selv til stede på kontrollhøringen og fikk med seg alt som ble sagt, og jeg tror nok – hvis man legger godviljen til i denne saken – at man ser at den profesjonelle eierskapsstyringen fra statens side har sviktet i de tre sakene. Det mener en klar og samstemt opposisjon. Litt mer ydmykhet fra regjeringspartienes side kunne kanskje også vært på sin plass, slik at vi kunne kommet videre og lært av denne saken, som etter min oppfatning helt åpenbart viser at staten i de tre sakene ikke har vært tilstrekkelig profesjonell og ved det brutt Stortingets forutsetninger for eierskap.

Jette F. Christensen (A) [16:49:55]: Eg er medlem av same parti som Martin Kolberg, sit i same komité som Martin Kolberg, og var i den same høyringa som Martin Kolberg. Det ikkje å sjå den same verkelegheita som han då, er ei ganske vanskeleg øving, og eg synest det er utruleg at opposisjonen klarer det. Men det er tydeleg at det heller ikkje er så lett for dei, når dei må begynne å teikne bilete av ting som ikkje høyrer heime verken i debatten om dette eller i Noreg. Så eg må prøve å spørje for siste gong: I Arbeidarpartiet er det sånn at me uttaler oss om ting, og då går eg ut frå at ein meiner det same. Er det sånn at ein i Framstegspartiet ikkje deler verkelegsoppfatning om denne saka, altså at representanten Anundsen meiner noko anna enn sin nestleiar og leiar?

Anders Anundsen (FrP) [16:50:57]: Jeg kan ikke helt forstå at representanten Christensen kan få det ut av dette replikkordskiftet. Det er vel heller det motsatte jeg har sagt.

Det som er bra med den moderne teknologiske verden vi lever i, er jo at hvem som helst nå kan gå inn og se på disse kontrollhøringene, og få sitt eget bilde av virkeligheten, og de kan lese alt som ble sagt, og få sitt eget bilde av virkeligheten. Så får heller Christensen og jeg være uenige om hva vi oppfattet fra denne høringen. Jeg forstår at det er veldig ulike ting.

Det jeg har sagt, er at jeg ikke har problemer med at man bruker sterke bilder når man ser slike eksempler som man har sett her. Det er jo ikke helt fjerntliggende å si at det kan være et motiv at en LO-leder som administrerer et system som gir millioner på millioner av kroner til Arbeiderpartiets valgkamp, blir plassert i et styre for et selskap og mottar godtgjørelse for det. Det er ikke helt unaturlig å forsøke å billedliggjøre det for folk flest.

Presidenten: I og med at vi har fri debatt, betyr det også at det er ubegrenset adgang til replikker. Det betyr ikke at en kan forvente at replikkordskiftet varer inntil replikantene blir enige, men det blir allikevel anledning til én replikk til fra representanten Christensen.

Jette F. Christensen (A) [16:52:12]: Takk!

Det betyr altså at sjølv etter at representanten Anundsen har vore i høyringa, meiner han at det går an å beskrive dette som korrupsjonsliknande tilstandar og som mafiaverksemd.

Då kan eg anbefale å hente fram definisjonen av dette og referatet frå høyringa. For det er ingenting i den høyringa, uansett kva parti ein høyrer til, og uansett kva verkelegheitsforståing ein vel seg, som passar, som gjer at det går an å definere inn noko av dette.

Så eg må berre spørje Anders Anundsen: Trur han verkeleg at dette er ei verkelegheitsoppfatning som kjem til å stå seg når folk kikar etter i referata?

Anders Anundsen (FrP) [16:53:00]: Det er mulig at vi snakker litt forbi hverandre, for det ene er uttalelser som kommer på bakgrunn av medieoppslag. Disse medieoppslagene førte til kontrollsak. Så har kontroll- og konstitusjonskomiteen laget sin sak, basert på de opplysningene som vi da fikk fra media og fra statsråden. Deretter har vi gjennomført kontrollhøring.

Uttalelsene som Christensen viser til, kom jo lenge før dette ble en formell kontrollsak i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Så jeg tror rett og slett at også Christensen må se litt nærmere på hva som egentlig er kontroll- og konstitusjonskomiteens sak, og hva som blir debattert utad, i media. Det er noen ganger litt ulikt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Hallgeir H. Langeland (SV) [16:54:03]: Det blei litt fart i sakene, for å seia det sånn! Men eg må nok opplysa komiteens leiar, Anders Anundsen, om at det neppe er korrekt å utnemna Martin Kolberg til teatersjef, for ein teatersjef har nemleg anledning til å bestemma kva stykke han ønskjer å setja opp. Det har ikkje Kolberg hatt i denne saka. Så er det korrigert og den kunnskapen på plass hos komitéleiaren.

Det som er historia frå høgrepartia, Framstegspartiet og Høgre, er at dei driv ikkje med politikk, dei driv berre med kontroll og høyringar for kontroll. Det har ingenting med politikk å gjera. Det er jo interessant, for eg trudde nettopp at det var noko av det me heldt på med. Men i denne saka gjer me tydelegvis ikkje det. Me driv berre med kontroll i denne saka.

Så kan ein spørja om det som har stått i avisene om mafiaverksemd og maktarroganse, på ein måte byggjer opp mot at me må gå vidare på dette sporet. Eg ville jo tru at ein leiar av kontrollkomiteen ville ha samtalar med sin partileiar om korleis ein skal takla nyheitsbildet. Eg vil jo gå ut frå at det er klarert med Anders Anundsen at Siv Jensen skal seia det ho seier, og at Per Sandberg skal seia det han seier. Då blir det litt rart at ein prøver å vri seg unna det, men eg trur i alle fall det er normalt i andre parti at dersom ein skal bruka så sterke ord mot nokon, bør ein sjekka det opp mot komiteens leiar.

Så til denne høyringa. Regjeringspartia ville ikkje ha noka høyring, det var utgangspunktet. Så kjem høyringa. Me bruker masse tid på å førebu oss. Me har forsøkt å få ei brei høyring. Me har bl.a. trekt inn Børge Brende. Me stiller spørsmål til alle, men når me kjem til Børge Brende, som kan fortelja noko om korleis det er å sitja i styret i Statoil, og korleis det er å vera styreleiar i Mesta, og korleis ein kan utøva sin posisjon som medlem av eit styre, stiller altså ikkje Høgre og Framstegspartiet nokre spørsmål til han. Dei hoppar altså galant over den moglegheita dei har i forhold til eigne folk, eigne høgrefolk.

For meg blir det utruleg provoserande og ein maktarroganse som eg ikkje har opplevd i den komiteen før, men som, etter mi oppfatning, svekte komiteens inntrykk utetter.

Litt tilbake til dette med at det eigentleg ikkje er politikk å utnemna folk til styra. Per-Kristian Foss bruker Harald Norvik som sanningsvitne på at dersom ein blir invitert inn som eigar, må dei nye eigarane få innflytelse. Ja, nettopp – det må dei jo. Harald Norvik har vore direktør i Statoil, som blei delprivatisert i 2001, og det er jo klart at då må ein gje innflytelse til dei nye eigarane. Det er derfor dette dreier seg om kva slags folk som sit i styra, og kva politiske haldningar dei har til det eigarskapet. Vil dei ha eit aktivt eigarskap, eller vil dei har eit passivt eigarskap, der ein berre sit og tel pengar?

Eg vil jo tru at Framstegspartiet og Høgre vil oppnemna folk til styra som på ein måte gjer noko av det dei ønskjer frå staten si side. Det er i alle fall sånn eg tenkjer: Dersom ein har ei raud-grøn regjering, ønskjer ein på ein måte meir raud-grøn politikk, òg gjennom den eigarskapsutøvinga ein har. Og det er det uttrykket eg oppfattar at Trond Giske har forsøkt å vareta i forhold til det fleirtalet han har i ryggen for å driva med eigarskapspolitikk. Det ser altså representantane frå Framstegspartiet og Høgre vekk frå, og dei forsøker altså å gjera dette til ei sak som først og fremst ikkje dreier seg om politikk. Men når ein ser på historia, ser ein jo at dette sannsynlegvis dreier seg om eit takk for sist til Trond Giske i forhold til Telenor-salet.

Nei, her har opposisjonen hatt ei dårleg sak. Stortinget og kontrollkomiteen har brukt masse tid på ei sak som me ikkje burde ha brukt tid på. Det bør vera lærdommen for Høgre og Framstegspartiet i denne saka.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [16:59:22]: Da SV befant seg i opposisjon, likte man å framstille seg selv som den lille manns forsvarer mot makten, som man likte å kalle det. Men etter at partiet selv fikk regjeringsmakt, har det åpenbart vært et hamskifte i partiet – og historien har jo vist at sånn har det ofte vært når sosialister får regjeringsmakt.

Nå framstår SV som den fremste forsvarer av den makten som man tidligere kjempet så imot. Nå forsvarer partiet eksempelvis utvelgelse av styremedlemmer i statlige selskaper uten ordinær saksbehandling, opprettelse av nye betalte styreplasser for å få inn dem man ønsker – med riktig partibok – samt ansettelse av angivelige venner i sentrale stillinger.

Jeg vil derfor spørre representanten Langeland om han er komfortabel med sin nye rolle som forsvarer av den «maktå» som han tidligere var så imot?

Hallgeir H. Langeland (SV) [17:00:18]: Eg vil ta sterkt avstand frå at SV ikkje har innflytelse i dagens regjering. Tvert imot. Derfor snakkar me om Framstegspartiet og frykta for at Framstegspartiet faktisk skal få innflytelse med sin politikk i ei ny regjering. Det ville dei jo fortena, men eg håper aldri det blir ei sånn regjering.

Men det som skjer her, er at ein fortset med dei påstandane som høyringa har tilbakevist som eit problem. Det er det Vaksdal gjer no. SV har sjølvsagt stilt dei kritiske spørsmåla me skulle. Me stilte òg kritiske spørsmål til Børge Brende, ein person som Framstegspartiet ignorerte og sa ein ikkje ville stilla noko spørsmål i det heile. Så her må Vaksdal forklara seg betre enn det han gjer, ikkje berre utfordra SV i posisjon når det gjeld den jobben.

Men me har frå fleirtalet si side gjeve eit signal til næringsministeren om at me ønskjer at ein skal føra protokoll i selskap som ikkje gjer noko skikkeleg med leiarlønnsproblematikken. Det er òg å driva politikk og aktivt eigarskap – som Framstegspartiet ikkje vil.

Øyvind Vaksdal (FrP) [17:01:30]: Jeg registrerer at representanten Langeland ikke svarer på om han trives i sin nye rolle. Han ser ikke ut til å trives i sin nye rolle som forsvarer av «maktå». Det kan jeg i alle fall konstatere.

SV har gjennom en årrekke framhevet hvor viktig det er at vi har et aktivt eierskap i de statlige bedriftene, for nettopp å påvirke, kontrollere og styre utviklingen i disse bedriftene. Jeg har registrert at SV og representanten Langeland har vært mer enn gjennomsnittlig opptatt av at lederlønningene i statlige bedrifter ikke skal være lønnsledende. Er representanten Langeland tilfreds med utviklingen i de statlige lederlønningene nå, etter at hans parti har vært i regjering i snart åtte år?

Hallgeir H. Langeland (SV) [17:02:18]: Fordelen med SV er at me ønskjer statleg eigarskap, me ønskjer å vera med og styra statens eigarskap. Enkeltheita til Framstegspartiet er at ein skal selja seg ned, så slepp ein å ha noka styring i det heile. Privatiser, privatiser, privatiser. Då er det jo enkelt. Då sit du berre og ser på marknaden og marknadsmakta. Du bruker ikkje den eigarskapen du har sjølv. Det er god framstegspartipolitikk, men det er ikkje god SV-politikk.

Når det gjeld det som skjer i selskapa med styreoppnemningar og leiarlønningar, er det nettopp tema som SV har vore synleg på i media. Det står noko om dette i innstillinga. Det står at dersom staten som eigar ikkje er fornøgd med leiarlønningane, skal ein skriva protokoll. Dersom ein skriv den protokollen, vil det eventuelt føra til at dei styremedlemmene som ikkje følgjer opp statens politikk, går ei utrygg framtid i møte.

Anders Anundsen (FrP) [17:03:26]: Det er fristende å bite på denne forenklede versjonen av Hallgeir H. Langelands syn på Fremskrittspartiets politikk. Jeg skal prøve å la det være. Jeg hadde egentlig tenkt å innlede med at SV, som et lov-og-orden-parti, er opptatt av at andre skal følge regler, men så kom jeg på at SV ikke er et lov-og-orden-parti, så jeg tenkte at det også var en dårlig innledning. Men jeg prøvde meg på Martin Kolberg i stad for å få ham til å fortelle hvorfor det er så viktig at staten som eier skal ha en snarvei forbi alle de prosessene som alle andre eiere er en del av.

Det i hvert fall SV forsøker å gi et inntrykk av, er at det er et parti for den lille mann. Jeg antar at det da også er den vanlige aksjonær. Det er masse folk som er aksjonærer i Telenor.

Hva er årsaken til at staten skal ha et eget opplegg for måten den spiller inn i disse prosessene på, på bekostning av den lille mann?

Hallgeir H. Langeland (SV) [17:04:21]: No veit ikkje eg kor mange aksjar den lille mann har. Mitt inntrykk er at det er fleire større menn enn små menn som har store aksjepostar. Med utgangspunktet mitt antar eg – dette må eg svara litt usikkert på, det må eventuelt næringsministeren svara på – at det har noko å gjera med at når du har ein høgare eigardel, altså over 50 pst., og ønskjer å gjera dette på ein måte som gjer at du ikkje hamnar i trøbbel, så kan det gjerast på den måten. Dette kan eg ikkje nok om, men dersom ein tar ein ny replikk her, vil eg håpa at leiaren av komiteen – altså teatersjefen – seier kva som er kome ut av denne høyringa, utover den litle tingen som står frå regjeringspartia si side, knytt opp mot protokoll på generalforsamlinga.

Anders Anundsen (FrP) [17:05:16]: Det siste er veldig enkelt å svare på – selv om det vel er jeg som skal stille spørsmålene, og Langeland som skal svare i denne runden – nemlig at medias fremstilling av denne saken er blitt bekreftet. Det er en ganske stor endring – fra det å ha ubekreftede påstander i media til det å ha bekreftet en situasjon og et hendelsesforløp. Det mener jeg er hele poenget med kontrollhøringer. Det er mulig Langeland mener noe annet.

Når staten i et selskap, som f.eks. Telenor, beslutter å selge seg ned og inviterer både den lille og den store mann og kvinne i gata for å bidra inn i et aksjonærfellesskap for å sikre verdier, men selv beholder et flertall av aksjene, burde ikke det også føre til at staten har den nødvendige respekt for de øvrige aksjonærene ved å følge de prosedyrene som alle de andre aksjonærene må følge? Akkurat det samme er tilfellet i Kongsberg Gruppen, hvor valgkomiteen i kontrollhøringen sier: Hadde noen andre eiere – store eller små – kommet til oss med dette, hadde vi nektet.

Hallgeir H. Langeland (SV) [17:06:16]: Som sagt i mitt forrige svar er min kunnskap om dette avgrensa. Derfor svarte eg like utydeleg som eg kjem til å svara utydeleg no, for eg ser ikkje på det som eit rettferdsprinsipp at den med éin aksje skal ha dei same rettane som dei med 53 pst., som i Telenor-saka. Det ser ikkje eg nødvendigvis som det store poenget. Så er det òg sånn at når du driv med statleg eigarskap og eig mykje, må du òg tenkja strategisk opp mot det du vil oppnå med det selskapet, som den største eigaren. Då synest eg det for så vidt er rimeleg at ein har sånne rettar.

Anders Anundsen (FrP) [17:06:57]: Det er jo riktig at det er ulike rettigheter, ut fra hvor stor aksjepost du har. Men alle aksjonærer fortjener den samme respekten. Jeg forstår at Hallgeir H. Langeland ikke er så opptatt av det, men at eierskap på SVs hender betyr at de bruker det flertallet på akkurat den måten de vil. Det er jo akkurat det børsdirektøren sier: Vi skaper store utfordringer når det gjelder tilliten til det statlige norske eierskapet. Det er akkurat det som er utfordringen når en ikke klarer å forholde seg til de rammene som alle andre forholder seg til.

Så må jeg bare stille et spørsmål knyttet til det Langeland tok opp i sitt innlegg om Børge Brende. Denne kontrollhøringen hadde altså tre konkrete hendelser i tre konkrete selskaper som utgangspunkt. Så insisterte regjeringspartiene på å få med et par ekstra, bl.a. Børge Brende, som for øvrig ikke har noe med Fremskrittspartiet å gjøre, selv om Langeland forsøker å fremstille det som om det er høyrepartier. Det er ulike partier, og han har ingenting med oss å gjøre. Man mente det hele var bortkastet tid. Børsdirektøren og ulike styrerepresentanter er uenig i det. Børge Brende hadde ingenting nytt å tilføre saken – eller hadde han det?

Hallgeir H. Langeland (SV) [17:08:04]: Eg beklagar dersom eg fornærmar Framstegspartiet med å trekka dei inn i ein klump som heiter høgrepartia. Men SV er veldig klar over at Framstegspartiet er eit eige parti, og me ser fram til forhåpentlegvis å vera ein hovudfiende til den politikken Framstegspartiet står for.

Når det gjeld respekten for dei små aksjonærane, tenkjer eg litt annleis. For det fyrste, hadde det vore opp til SV – i alle fall opp til meg – hadde dei statlege aksjepostane ikkje vore så små som dei er. Då hadde Statoil vore 100 pst. statleg eigd, og då hadde me ikkje å gjera med nokre små aksjonærar. Sånn ville det vore i fleire av selskapa. Det er utgangspunktet mitt. Respekt for småaksjonærar? Ja, men me skal òg ha respekt for det norske folk, som eig større delar i Telenor, Statoil osv. Den respekten må me ha for folk flest, som altså eig selskapa våre.

Anders Anundsen (FrP) [17:09:07]: Representanten Langeland var nå så ivrig med å svare på noe jeg ikke spurte om, så jeg gir ham 1 minutt til.

Hva var det for noe nytt Børge Brende bidro med i den kontrollhøringen, som SV mente var helt unødvendig?

Hallgeir H. Langeland (SV) [17:09:21]: Det Børge Brende gjorde, var at han bekrefta at han hadde fått ein posisjon – dei to styra han sat i. Når det gjeld det eine styret, Mesta, har eg faktisk vore i konflikt med han fordi han selde ut asfaltdelen, noko eg var imot. Han bekrefta at den prosedyren som var følgd her – når det gjeld næringsministeren – til punkt og prikke var riktig. Det var det viktig for oss å få fram i den høyringa. Det fekk me fram. Så fekk me òg fram at statleg eigarskap er viktig, og at til og med Høgre-folk kan vera med og bidra til at det funkar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:10:20]: Regjeringspartienes opptreden i kontrollkomiteen har hele tida som jeg har vært med der, vært sjølkritisk. Vi er som regjeringspartier ikke redde for å påpeke feil og mangler ved det som regjeringa gjør, for det er rollen til kontrollkomiteen. I denne saken var det en brevveksling mellom komité og statsråd, og vi fant fra regjeringspartienes side ikke grunnlag for å opprette sak på tradisjonelt vis ut fra de svar som der ble gitt fra statsråden. Representanten Kolberg har her på en god måte beskrevet grundig hva som har skjedd i saken.

Ved komiteens saksbehandling, da sak ble opprettet, og ved den heldagssaksbehandlingen som vi hadde i forbindelse med høringa, kom det ikke fram noen brudd på statens retningslinjer for god eierstyring. Det som kom fram, var at Nærings- og handelsdepartementet ved to anledninger hadde kommet med sine forslag for sent, etter det som var avtalt.

Det som har kommet fram i denne diskusjonen, er at komitélederen har sagt at dersom det hadde blitt utvist noe større ydmykhet fra statsrådens side, ville en antagelig unngått saken. Vi står altså overfor en sak hvor den konstitusjonelt ansvarlige statsråd ikke har vist den nødvendige ydmykhet, sett fra opposisjonens side, og dermed har det blitt en sak. Det som da er kjernen i spørsmålet, er jo det underliggende i saken, nemlig synet på omfanget av statens eierskap og synet på utøvelsen av det statlige eierskapet.

Når det gjelder omfanget av statlig eierskap, er det en uenighet mellom de klassiske høyrekreftene og de klassiske sosialdemokratiske eller sosialistiske interessene – og da med et senterparti som har et pragmatisk syn på statlig eierskap, hvor vi hele tiden har sett det som riktig innenfor f.eks. telecom-sida, innenfor forsvarsindustrien og innenfor det som går på bygg som staten bruker. Vi står derfor veldig trygt i en tradisjon hvor vi ser statlig eierskap som en nødvendighet for å komplettere det private eierskapet, som vi for øvrig ønsker skal være spredt på flest mulig hender.

Når det så gjelder utøvelsen av det statlige eierskapet, som er det underliggende temaet her i dag, er det altså to selskaper som har vært mest i forgrunnen, nemlig Telenor, hvor staten sitter med 53,97 pst. eierandel, og Kongsberg Gruppen – den tidligere Kongsberg Våpenfabrikk – hvor staten eier 50,001 pst.

Det som har utviklet seg over tid, og som er sakens kjerne, er at det er blitt skapt en politisk forståelse, uavhengig av regjeringer – jeg vil understreke det – av at staten skal stille kapital til disposisjon for disse deleide statlige selskapene, hvor styret skal bruke den kapitalen etter vanlige regler for prinsipper i det private næringsliv, hvor prinsippene etter hvert blir stadig mer og mer inspirert av størst mulig avkastning på kort tid. Det som er det positive – og det ligger meg veldig sterkt på hjertet – som har kommet ut av denne saken, er at vi med utgangspunkt i saken har fått en diskusjon om hvordan en skal utøve det statlige eierskapet i selskaper hvor det også er private eiere med.

Fra regjeringspartienes side er det i innstillinga klargjort at vi

«ser det som avgjørende viktig at det statlige eierskapet ivaretar de særegne oppgavene som hel- eller deleide statlige selskaper skal sikre og videreutvikle på vegne av fellesskapet. Statlig hel- eller deleie innebærer altså langt mer enn høyest mulig aksjekurs slik det er for børsnoterte selskaper. Statlig eierskap er også et strategisk eierskap.»

Det er det essensielle her – at vi gjennom innstillinga har fått tydelig presisert at når staten er inne i selskap som deleier, er det for å ivareta de særegne forhold som fellesskapet skal ivareta. Det er altså et strategisk eierskap, samtidig som en sjølsagt må forholde seg til aksjelovens bestemmelser. Dette er på samme måte som når enhver annen eier er inne i et selskap: En har to fokus hele tida.

Når det gjelder utøvelsen av eierskapet og de som sitter i styret, har vi fra regjeringspartiene vist til at det etter allmennaksjeloven er styret som er ansvarlig for fastsettelse av daglig leders lønnsbetingelser. Etter vårt syn mener vi derfor at

«staten må ha en aktiv rolle i utvelgelsen av styremedlemmer for å sikre at styrene følger opp statens retningslinjer for samlet økonomisk godtgjørelse for ledere og en moderat lederlønnsutvikling.»

Og så har til alt overmål hele komiteen blitt enig om følgende formulering:

«I flere heleide statlige selskaper/foretak har ledelsens samlede økonomiske godtgjørelse nådd et for høyt nivå» – et for høyt nivå.

Det viser altså at vi nå endelig har fått en diskusjon om både innholdet i det statlige eierskapet, utøvelsen av det og godtgjørelsen i henhold til det, som jeg vil påstå er en framgang i forhold til tidligere. Det er ikke første gangen at regjeringspartiene påpeker et behov for et mer aktivt statlig eierskap i forhold til de eierinteressene en har. Når en nå har fått det til, forventer jeg at en går fra merknader og over til handling på disse punktene. Dette mener jeg er i beste tradisjon med hensyn til hvordan regjeringspartienes medlemmer opptrer i kontroll- og konstitusjonskomiteen, for å påse at det som er Stortingets vilje, følges opp i de daglige handlinger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [17:17:44]: Denne saken har som kjent sin bakgrunn i medieoppslag om at næringsministeren hadde forsøkt å plassere en angivelig venn av seg i styret i Telenor, etter at valgkomiteen hadde gjort sitt forarbeid, påstander om at LO-lederen var tilgodesett med et eget betalt styreverv i Kongsberg Gruppen i et år hvor styret ikke engang var på valg, og påstander om at en angivelig venn av næringsministeren ble forsøkt tilsatt som administrerende direktør i Entra uten at ordinære prosesser ble fulgt.

I innstillingen skriver regjeringspartiene at de «stemte imot at denne saken skulle tas opp til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen», og at det «forelå ingen indikasjoner på at nærings- og handelsministeren hadde gått utover sine fullmakter og sitt ansvar som statsråd».

Mener virkelig representanten Lundteigen i fullt alvor at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke skulle gått inn og undersøkt de svært alvorlige påstandene som framkom i pressen?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:18:43]: Det som har kommet fram i høringa under komiteens behandling, er at statsråden ikke har gått utover sine fullmakter.

Når det gjelder påstanden med hensyn til LO-lederen, og at statsråden og departementet var involvert i det, ble det her tidlig klart at det som var sannheten, var at det var valgkomiteen som på sjølstendig grunnlag valgte en slik løsning, som innebærer at en varerepresentant – i dette tilfelle Roar Flåthen – får fast møterett og en høy godtgjørelse. Det er noe som valgkomiteen gikk inn på.

Det er sikkert mange meninger om det. Jeg er blant dem som ikke har noen spesiell sans for den formen for godtgjørelse, men det er da en vurdering som de som tok den, har ansvaret for.

Øyvind Vaksdal (FrP) [17:19:37]: Jeg skal gi representanten Lundteigen en ny sjanse. Er det ikke vår plikt både som politikere og som kontrollkomité å undersøke slike alvorlige påstander? Er ikke alle parter tjent med at alle fakta kommer på bordet i en så viktig sak?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:19:59]: Det er viktig å undersøke påstander. Det ble en brevveksling mellom komiteen og statsråden, og de svar som ble gitt på saken, var for oss fyllestgjørende. Den videre behandlinga har ikke gitt informasjon som har kunnet påvise at statsråden har brutt de retningslinjer som er for statlig eierskapsstyring.

Anders Anundsen (FrP) [17:20:28]: La meg først korrigere noe i representanten Lundteigens innlegg, hvor han konkluderte med at jeg som komitéleder hadde sagt at saken ville vært unngått dersom det hadde vært utvist noe mer ydmykhet fra statsrådens side. Det er direkte feilsitat. Det er ikke det jeg har sagt. Det var en generell kommentar knyttet til ydmykhet som en del politikere kan ta med seg videre – ikke bare statsråden, men også vi andre.

Jeg har lyst til å utfordre Lundteigen på det jeg har forsøkt å utfordre både Kolberg og Langeland på. Det er prosedyrer for hvordan man skal spille inn representanter som en ønsker inn i et styre. Hvorfor mener Lundteigen det er riktig at staten som eier skal benytte seg av en særskilt mulighet til å kortslutte disse prosessene på de andre eiernes bekostning?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:21:22]: Det jeg sa om ydmykhet, var en forståelse jeg hadde av det som var komitélederens innlegg, og jeg beklager hvis jeg skulle ha uttrykt meg annerledes. Men dette lå klart som min forståelse av det som var innlegget til representanten Anundsen.

Når det gjelder prosedyrer, er det klart at enhver organisasjon har prosedyrer, og en må ha prosedyrer for å ha ryddighet. Fra regjeringspartienes side har vi påpekt at ved to anledninger har prosedyrene ikke blitt fulgt, ved at vi sier at en har kommet for seint med sine kandidater.

Anders Anundsen (FrP) [17:21:59]: Bare en kort oppfølging: Betyr det da at representanten Lundteigen er enig i den kritikken som er kommet, og at han er enig i at regjeringen må gå igjennom måten de håndterer denne typen saker på?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:22:15]: Alle tre regjeringspartiene påpeker i innstillinga det jeg nå nettopp sa, nemlig at det i to tilfeller har vist seg at Nærings- og handelsdepartementet har kommet med innspill på kandidater noe seint. Det er noe vi ser på som ikke ønskelig, og jeg regner med at departementet gjennom denne diskusjonen vi har her i dag, påser at en går fram på en slik måte at en på et tidligst mulig tidspunkt, for departementets eierinteresser, spiller inn sine folk for å ivareta sine interesser. Jeg regner med at departementet for næring og handelsvirksomhet er en lærende organisasjon.

Anders Anundsen (FrP) [17:22:59]: Jeg tolker det som et ja, og det er jeg glad for. Jeg er fornøyd med det svaret. Jeg må også stille et spørsmål knyttet til Kongsberg Gruppen og utnevnelsen av Flåthen, for der kom Lundteigen i skade for å gi inntrykk av at det var noe valgkomiteen på sitt eget vis hadde kommet til, og at de sto fullt og helt bak den konklusjonen. På spørsmål i kontrollhøringen brukte jeg som eksempel – og det er gjengitt i innstillingen – den fremstillingen representanten Kolberg forsøkte å gi i denne saken, som var i tråd med det representanten Lundteigen nå gjorde, nemlig at dette var noe valgkomiteen kom på etter eget hode, og at de sto fullt og helt bak. Jeg spurte konkret Morris om det var en riktig forståelse av situasjonen, og hun svarte «Nei».

Jeg lurer på om Lundteigen vil korrigere det han nettopp svarte?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:23:51]: Jeg har ingen behov for å korrigere det. Det jeg sa, var at når det gjaldt godtgjørelsen til Flåthen, var det en beslutning som valgkomiteen tok – hvordan det skulle være. Når det gjelder Flåthens navn inn i valgkomiteen, var det sjølsagt framsatt av statens representanter i valgkomiteen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [17:24:23]: Statlig eierskap forplikter. Det gjelder enten det er heleide eller deleide selskaper. Eierskap skal forvaltes på en ryddig og god måte, fastsatte regelverk må følges, og det skal forvaltes i henhold til de regler og ordninger Stortinget fastsetter for det statlige eierskapet. Når staten er eier sammen med andre, er det også viktig at staten opptrer og følger de samme retningslinjer som andre eiere og ikke tar seg til rette på en måte som andre eiere ikke kan gjøre.

I denne saken er det særlig tre selskaper komiteen har sett nærmere på: Telenor, Kongsberg Gruppen og Entra Eiendom. I de to førstnevnte selskapene dreier det seg om styresammensetning og i sistnevnte ansettelse av administrerende direktør og statsrådens habilitet.

I Telenor er det eksempel på forskjellsbehandling av aksjonærer. Etter at en grundig prosess i valgkomiteen når det gjaldt valg av styremedlemmer var avsluttet, kom staten ved Nærings- og handelsdepartementet med krav om å få inn to kandidater, dette selv om det satt representanter for departementet i valgkomiteen. Det sier vel nok når lederen i valgkomiteen opplyser i kontrollhøringen at han aldri hadde opplevd at det var kommet innspill på kandidater så sent i prosessen.

Når det gjelder Kongsberg Gruppen, kom det innspill fra departementet om at LO-leder Roar Flåthen skulle inn i styret selv om ingen av de aksjonærvalgte styremedlemmene var på valg. Innspillet kom samme dag eller dagen etter at valgkomiteens arbeidsfrist gikk ut. Løsningen ble at Flåthen ble varamedlem med full godtgjørelse, men uten det ansvar som følger med styremedlemskap. Statens representanter spilte ikke inn navneforslaget under prosessen. Representant for valgkomiteen bekreftet i kontrollhøringen at en aldri, verken før eller siden, hadde vurdert tilsvarende løsning. Andre aksjonærer ville vært avskåret fra tilsvarende innflytelse på valgkomiteens arbeid. Dette er etter vår oppfatning en uryddig måte å forvalte eierskap på fra Nærings- og handelsdepartementets side.

Så til saken om Entra Eiendom. Lovavdelingen konkluderte allerede i april 2012 med at statsråd Giske var inhabil i saker hvis avgjørelse innebar særlig fordel, tap eller ulemper for konstituert administrerende direktør Rune Olsø, som senere ble ansatt i stillingen – selv om tre av styrets medlemmer mente andre kandidater var bedre kvalifisert. Først rundt et halvt år senere, 9. oktober 2012, ble det oppnevnt settestatsråd for Giske. Da kan man spørre seg hvorfor det ikke ble gjort før.

I kontrollhøringene kom det fram fra flere av de inviterte at staten generelt var alt for sen med å komme med sine innspill til styrekandidater. Jeg vil understreke at det er viktig at departementet opptrer ryddig når en gir innspill på sine kandidater. Kristelig Folkeparti støtter derfor forslagene som fremmes i innstillingen. Det er viktig at departementet gjennomgår sin praksis med hensyn til valg av styremedlem i selskaper hvor staten har store eierinteresser, og at det sikres at Stortingets forutsetninger følges opp.

Terje Aasland (A) [17:28:01]: La meg starte med å si at jeg også er veldig opptatt av at vi skal ha et ryddig forhold rundt eierskapsutøvelsen vår, vi skal ha en ansvarlighet, og vi skal også ivareta aksjonærfellesskapet på en god måte. Det denne kontrollhøringen, denne saken og denne debatten faktisk viser, er at det er til stede. Det er faktisk ryddighet, det er ansvarlighet, og en ivaretar aksjonærfellesskapet på en grei måte gjennom den statlige eierskapsutøvelsen.

Men så blir det sagt av saksordføreren at dette må oppfattes som en «stikkprøvekontroll». Stikkprøvekontroll basert på hva? Det jeg ikke helt skjønner når opposisjonen bruker ord som «brudd» på eierskapsmeldingen, eller i hvert fall brudd på Stortingets forutsetninger, er hvilke brudd det er som er avdekket. Det står ingen ting i innstillingen om hvilke brudd en henviser til. Jeg kan ikke med min beste evne – etter å ha gjennomlest eierskapsmeldingen nok en gang, gjennomlest retningslinjene i tilknytning til eierskapsmeldingen eller innstillingen – finne noen grunn til å si at det er brudd på Stortingets forutsetninger. Det ville vært klargjørende om i hvert fall opposisjonen kunne antyde hva det var av brudd på Stortingets forutsetninger. Tvert om er det Stortingets forutsetninger at det er et aktivt eierskap som utøves gjennom eierskapsutøvelsen, og at en ivaretar også eierskapsutøvelsen gjennom den aktiviteten som ligger til grunn.

– Så kan jeg være enig i at det kan være en fordel hvis en får innspill til valgkomiteene eller nominasjonskomiteene på et tidlig tidspunkt. Men det er jo ikke brudd på forutsetningene at de kommer inn sent. Det er heller ikke sånn at det er en snarvei, eller at det er en maktutøvelse å foreslå sent i prosessen. Det er faktisk sånn at det er enstemmige nominasjonskomiteer som fremmer sin innstilling for generalforsamlingen. Det har det vært i alle tilfellene. Så det kunne vært greit å få rede på hvilke forutsetninger det er Stortinget har satt, og hvilke av dem det er brudd på, for det er for meg totalt utydelig. Vi må legge til grunn at de nominasjonskomiteene som er selskapenes organer, og som fremmer kandidater for en generalforsamling, faktisk utøver sin rolle med stor integritet. Men selvfølgelig er det en fordel – og en klar vilje til – at eier og store eiere skal høres. Det har Stortinget sagt veldig ettertrykkelig i behandlingen av eierskapsmeldingen og gjennom sin innstilling, hvor de legger til grunn at det vektlegges mangfold, bredde og ulike erfaringsmessige bakgrunner i valg av styrer der staten er eier. Jeg har ennå til gode å høre et snev av hvilke forutsetninger som er brutt i denne saken.

Det andre som gjør meg urolig, er noe som jeg mener er høyst merkverdig. Det er at flertallet velger å innkalle nominasjonskomiteene i de enkelte selskap for å høre hvordan de har vurdert prosessene, hvordan de har vurdert også enkeltpersoner i tilknytning til dette. Det er som saksordføreren sa, at de hadde egentlig ikke forventninger om klare og tydelige svar, fordi store verdier – ikke minst med hensyn til selskapenes markedsverdi og prising og så videre – ble utsatt gjennom de svarene de eventuelt kunne avgi. Det er etter min oppfatning en høyst merkverdig opptreden at man i kontrollkomiteen tillater seg å innkalle nominasjonskomiteens medlemmer og ikke tør å stille dem spørsmål fordi det svekker selskapenes verdier. Jeg mener at denne saken vitner om dårlige vurderinger fra enkelte av denne salens representanter.

Det er fullt mulig å være uenig om hvor en vil, og det er fullt mulig å gi uttrykk for at en kanskje vil håndtere saker ulikt og prøve gjennom det å redusere betydningen av det statlige eierskapet, eller på den måten å sverte eierskapsutøvelsen, men det er ingen tvil om at det her har vært en jakt etter en statsråd. Jeg synes at det i referatet fra høringen kommer tydelig til uttrykk i spørsmålsutvekslingen mellom komiteens leder, Anders Anundsen, og Jan Erik Korssjøen – jeg skal ikke referere alt – hvordan de bevisst vil prøve å få fram at det var andre enn Wikborg som hadde fremmet – skal vi si – statens synspunkter i nominasjonskomiteen. Det er helt opplagt at det var et jag etter en statsråd i den høringen som var, og etter min mening understreker referatet det med all tydelighet.

Gjennom eierskapsmeldingen har vi veldig tydelig slått fast at vi på Stortinget har forventninger til hvordan en setter sammen styrene, om kompetanse, om kapasitet, om relevant mangfold. Ja, vi har sågar understreket det i flertallets innstilling. Opposisjonen, de som nå fremmer de sterkeste argumentene mot det som nå har skjedd, de var jo på en helt annen linje. De ønsket mer passivitet, mer tilbakeholdenhet fra statens side, men Stortingets flertall har uttrykt en klar vilje, en klar mening, om hvordan de styrene skal settes sammen. Jeg har lyst til å gå tilbake til Bondevik-regjeringens tid og til St.meld. nr. 22 for 2001–2002 og understreke det som der ble sagt, for der står det:

«Styrerekruttering er derfor en svært viktig arbeidsoppgave for staten som eier.»

Ja, det er gjennom generalforsamling og gjennom utøvelse eller sammensetning av styrer at en utøver mye av eierskapet.

Jeg skal avslutte med å si at jeg virkelig håper vi får et svar på hvilke forutsetninger som er brutt, og at de blir tydeliggjort fra opposisjonen, som til de grader, også i denne debatten, sår tvil om hva Stortingets vilje egentlig er gjennom behandling av eierskapsmeldingen og gjennom den innstillingen som foreligger i tilknytning til denne saken. Jeg ser på ingen måter at Stortingets forutsetninger er brutt. Tvert imot synes jeg at statsråden og næringsministeren følger opp de retningslinjer flertallet har satt på en veldig god måte. Vi ønsker et aktivt eierskap og understreker betydningen av det.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Anders Anundsen (FrP) [17:35:29]: Det var jo et artig innlegg fra næringskomiteens leder. Det fremgår altså av innstillingen to helt konkrete forhold som opposisjonen mener det foreligger brudd på. Det ene er forutsetningen om at aksjonærer skal likebehandles, og det andre er at eierskapsutøvelsen skal være profesjonell. I tillegg bygger kontrollhøringen opp rundt den øvrige kritikken som fremgår av innstillingen, så ved å lese innstillingen litt nøyere, ville sikkert lederen av næringskomiteen ha fått med seg det.

Jeg vil stille et spørsmål til lederen av næringskomiteen nettopp fordi han er det. Jeg har forsøkt å få svar på hvorfor det er viktig at staten skal ha sin egen bakvei inn i nominasjonskomiteenes arbeid i store statlige selskaper, hvor staten er deleier, men ikke heleier. Hva er årsaken til at staten skal ha denne snarveien og kortslutte de prosessene selskapets øvrige aksjonærer må forholde seg til?

Terje Aasland (A) [17:36:26]: Aller først mener jeg at spørsmålet, eller understrekingen av at staten har en snarvei som kortslutter prosessene, slik som det blir framstilt, er feilaktig. Jeg mener at det å spille inn til nominasjonskomiteen, det at nominasjonskomiteen sikrer seg en dialog med de store eierne, er en ganske naturlig del av en sånn prosess. I alle tilfellene er det en enstemmig nominasjonskomité som legger fram sin innstilling for generalforsamlingen, og det er nominasjonskomiteens oppgave å ivareta helheten og aksjonærfellesskapet på en god måte. Det regner jeg med og tar for gitt at nominasjonskomiteene faktisk gjør, og det er jo også sånn at nominasjonskomiteene har forkastet enkelte av de innspillene vi har sett gjennom denne kontrollhøringen. Jeg mener at prosessene i tilknytning til det vi er blitt kjent med gjennom høringen som har vært, og det som står i Stortingets dokumenter, har vært gode og at de også ivaretar aksjonærfellesskapet.

Anders Anundsen (FrP) [17:37:32]: Det står jo i direkte motstrid til det som flere sentrale styrerepresentanter, som representerer staten i store deleide statlige selskaper, har skrevet i en artikkel som jeg viste til i mitt innlegg. Dette er ikke en diskusjon om hvorvidt staten har rett til å spille inn kandidater eller navn eller om det er riktig eller ikke å ha dialog med en stor eier. Selvfølgelig er det naturlig å spille inn navn, selvfølgelig er det naturlig å ha dialog med stor eier. Poenget her er at i Telenor-saken har de jobbet i åtte måneder og har hatt 23 møter, og når det er ferdig, da kommer staten med innspill på et navn, til tross for at departementet har vært representert i valgkomiteen. Det er en kortslutning. Det er en snarvei som ingen andre aksjonærer har tilgang til å benytte seg av. Akkurat det samme er tilfellet i Kongsberg Gruppen-saken, hvor valgkomiteen i kontrollhøringen var helt tydelig på at ingen andre aksjonærer ville blitt behandlet på den måten som staten ble. Da er spørsmålet: Hvorfor skal staten ha muligheten til å kortslutte slike viktige prosesser i store internasjonale selskaper?

Terje Aasland (A) [17:38:31]: Jeg mener det jeg sa i utgangspunktet for mitt første svar. Jeg oppfatter ikke dette som en kortslutning. Jeg oppfatter at staten også ivaretar sine interesser gjennom å spille inn til nominasjonskomiteen. Så er det nominasjonskomiteen som vurderer de innspillene, og i begge tilfellene – både Telenor og Kongsberg Gruppen – så er det en enstemmig nominasjonskomité som altså har lagt fram sin innstilling for generalforsamlingen. Det kan ikke, med beste mening, omtales som en kortslutning. Jeg har også lyst til å understreke det Morris sier om sitt arbeid i tilknytning til nominasjonskomiteen for Kongsberg Gruppen, at det er en stor fordel at store eiere blir hørt, og at det er naturlig at store eiere også får en samtale om dette.

Anders Anundsen (FrP) [17:39:19]: Det er vi jo skjønt enige om at det er helt naturlig og helt vanlig, og det bør også gjøres, men det bør gjøres på den samme måten som absolutt alle andre aksjonærer får anledning til, ikke gjennom en kortsluttet prosess. Jeg synes det er en merkelig form for skyggeboksing som lederen av næringskomiteen driver. Han har sikkert lært av statsråden, for han har sagt akkurat det samme i media, at siden det er enstemmige innstillinger fra komiteene, så er alt såre vel. Det er – med respekt å melde – helt på siden. Hvis valgkomiteen ikke tar hensyn til et press fra den største eieren om hva de skal gjøre, ja, så vet de hva som er resultatet, da er de ferdige, da har de ikke den jobben i neste runde.

Dette bekreftes av måten Martin Kolberg reagerte på Aftenposten-artikkelen på. Han sa at ikke bare opponerer de mot statsråden, men de opponerer mot et stortingsflertall, og de bør tenke seg om for å vurdere om de i det hele tatt bør sitte i et slikt styre. Er lederen av næringskomiteen enig med Kolberg i at styrerepresentanter ikke skal ha egne meninger om viktige saker som vedrører selskapet?

Terje Aasland (A) [17:40:20]: Styremedlemmer må selvfølgelig ha egne meninger om selskapene, også der hvor staten er eier. Men jeg tror det er viktig at de styremedlemmene som sitter i selskaper hvor staten er eier, også har det inntrykk at dette ikke er eierløse selskaper. Det jeg tror Fremskrittspartiet og Høyre egentlig vil, er at en skal ha styremedlemmer som opptrer som om selskapene er eierløse. Det ønsker ikke vi.

Vi har en bestemt mening om eierskapet – ut fra en strategisk vurdering, ut fra en mangfoldsvurdering når det gjelder styrets kompetanse, osv. Vi ønsker selvfølgelig også å utøve eierskapet på en aktiv måte.

Jeg registrerer gjennom nok en gang å lese innstillingen til eierskapsmeldingen da vi behandlet den, at opposisjonspartiene, spesielt Fremskrittspartiet og Høyre, ønsket en langt mer tilbakelent holdning til det statlige eierskapet – ønsket altså ikke å utvikle de statlige selskapene i den retningen som dagens regjering drar de statlige selskapene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Michael Tetzschner (H) [17:41:33]: Jeg er ikke sikker på om det er Stortingets problem at representanten Aasland ikke har finlest eierskapsmeldingen, som det står mye riktig og fornuftig i, og som det var bred tilslutning til her i salen.

Blant annet står det at det er ganske store verdier på spill. Så det er mer enn formaliteter vi diskuterer.

Det står også beskrevet at selskaper med sterkt innslag av offentlig eie betaler en rabatt i aksjemarkedet i form av en lavere prising av selskapene. Denne rabatten reflekterer den politiske risiko som foreligger for de øvrige aksjonærer, ved at selskapet ikke nødvendigvis alltid drives etter rent forretningsmessige prinsipper. Jo mer man har en «record» om at man driver saklig og forretningsmessig, jo mindre vil denne rabatten være. Jo mer uryddighet, jo mer partipolitisk uro som bringes inn i styrende organer, jo større vil rabatten bli, med det tap som man da indirekte påfører skattebetalerne.

Store internasjonale selskaper – som vi heldigvis også har her i landet – henter aksjonærinnskudd fra hele verden. Helt avgjørende for utenlandske investeringer er tiltro til at vertslandets stat underkaster seg de forpliktelser som gjelder alle som vil drive virksomheten sin i form av aksjeselskap.

I eierskapsmeldingen, som jeg har referert til før, er det gjort en flott opplisting av land som nettopp sliter med et dårlig renommé – og følgelig betaler en høyere rabatt på statsdeltakelse. Det er dessverre slik at særlig selskaper i det tidligere Øst-Europa har måttet leve med en underprising av selskapsverdier – på 20–25–30 pst. Men tillit kan også svekkes i land som er etablerte rettsstater. Internasjonale investormiljøer holder øye med den politiske utvikling og vurderer fortløpende om selskapene forvaltes ut fra forretningsmessige krav eller ut fra politiske sidemotiver.

Representanten Lundteigen sa tidligere i debatten at eiendomsrett gir styringsrett. Det er mulig at hans erfaring er begrenset til tomteeierens vanlige eneeie, men dette er ikke et jungelord som kan stå alene når det gjelder aksjeselskaper.

Aksjeselskapsformen er en måte å eie kollektivt på og har interaksjoner med medeiere man ikke en gang vet navnet på. Det er nettopp slik at aksjeselskapsformen har regler som ikke gir ubetinget styringsrett på tvers av mindretallets interesser. Det er krav om likebehandling av aksjonærgrupper når det gjelder informasjon, og når det gjelder styrerepresentasjon. Det er faste spilleregler. Det er en fastlagt ansvars- og rollefordeling mellom selskapsorganene så lenge de er i virksomhet. Det betyr at hvis en nominasjonskomité er vedtektsfestet, er det også den som fremmer innstillingen. Den må altså kjenne til alle innspill fra aksjonærene hvis den skal kunne gjøre en god jobb. Selv om man har flertall i selskapet, må man ta seg bryet med å fremme generalforsamlingens interesser og vedtak ved å avholde generalforsamlinger. Mellom generalforsamlingene må man respektere styrenes autonomi og integritet.

Uten disse reglene hadde staten ikke fått medinvestorer. Uten disse reglene hadde de statlig eide og statlig deleide selskapene ikke hatt den verdien som de har.

Martin Kolberg la inn i sitt forsvar for statsråden verdien av aktivitet, som statsråden som eier kan utvise. Ja, det er fordeler med å holde seg orientert og være interessert i virksomheten som drives, men det er ikke det vi diskuterer. Det er om denne aktiviteten skjer utenom, eller om den skjer på siden av, om den skjer i konkurranse med eller i motstrid til selskapets ordinære organer og deres virksomhet.

Så stiller Kolberg spørsmål om hvordan det hele startet. Det startet med innblandingen i en enstemmig beslutning i Telenors styre om å bidra til å selge en aksjepost i TV 2, slik at en forkjøpsrett som man med åpne øyne hadde forpliktet seg til i aksjonæravtalen, ikke skulle bli en realitet. Statsråden likte ikke denne beslutningen i et selskap, men brukte statens blokkeringsmakt i et annet selskap for å oppnå det samme. Det ble altså utøvet et press fra eier om å påvirke styret til å gjøre noe som man mente selskapet ikke var tjent med.

De som sier at det ikke er dokumentert brudd på eierskapsmeldingens prinsipper fra statsrådens side, kan begynne lesningen i innstillingen på side 7, der tidligere styreleder Harald Norvik i Telenor uttaler:

«Jeg har selv vært utsatt for utidig press av statsråden, og det er godt kjent for komiteen, for det har dere behandlet tidligere. Det var et press for å ta en annen avgjørelse enn det styret hadde bestemt seg for å ta, en avgjørelse som styret selv har ansvar for å ta, i henhold til styringsprinsippene til staten. Det er utidig press. Det har skjedd, det kan komme til å skje igjen, og det er et forhold som man er nødt til å snakke om i offentligheten, fordi det er et brudd med statens eierstyringsprinsipper.»

Norvik sa også i kontrollhøringen at det var en direkte sammenheng mellom den aktuelle saken og hans avgang som styreleder i Telenor. Dette skal jeg komme litt tilbake til, for det går jo også på hvordan man reagerer på innspill i det offentlige rom – når folk bruker ytringsfriheten sin og skriver kronikker om god selskapsstyring.

Et av problemene her er at vi har en statsråd som har kommet i skade for å oppfatte de statlige bedriftene han har embetsansvar for, som sin personlige lekegrind. Han er en privatpraktiserende statskapitalist som tilsynelatende godtar og hensyntar andre interesser i sitt eierskap enn det staten skulle ha strategisk interesse av. Men eierskapsutøvelse er ikke en privatsak. Eierskapsmeldingen har for den bruk nedfelt prinsipper. En rolleforståelse med innspill skal altså følge selskapets egen arbeidsrytme og egne arbeidsrutiner og spille inn til de rette organer til rett tid. Det er ikke gjort her.

Så kan det kanskje også ha vært sagt i denne sal at statsråden har et renommé når det gjelder å arbeide særdeles frihetlig og lite knyttet til sin ordinære administrasjon og sitt eget fagdepartement. Det skaper også uryddighet.

Jeg vil så gå inn på det som også burde bekymre fra et kontrollsynspunkt. Det er at det går en rød tråd av uryddighet fra den saken jeg nevnte i sted – det å være et overstyre over det styret som har det formelle ansvaret – og frem til Kongsberg-saken, hvor man skaffet det daværende styret et problem skapt hos statsråden. Det var nemlig ikke noe problem å rekruttere det nye styret til Kongsberg Gruppen. De var ferdig med arbeidet og mente at en forsvarlig kompetanse var representert – inntil de ble presentert for et krav som ikke var til å ta feil av, nemlig at man også måtte finne plass til Roar Flåthen. Det er her pressen har vært så frimodig – det er bra vi har en fri presse – at de har pekt på at statsråden hadde behov for å reparere sitt forhold til LO. Etter en sak hvor de hadde vært på kollisjonskurs – i TV 2–Egmont-saken – var han på jakt etter en mulighet til å kunne plastre noen sår, og man undersøkte muligheten for at man kunne gjøre opp for seg ved å sette Roar Flåthen inn i styret i Kongsberg Gruppen. Dessverre passet ikke det med det jeg sa innledningsvis om at man respekterte at nominasjonskomiteens arbeid var avsluttet, eller en slik bagatell som at generalforsamlingen det året ikke skulle velge styre i det hele tatt. Man lager altså en konstruksjon som tydeligvis ikke er laget for å løse rekrutteringsbehovene for styresammensetningen i Kongsberg Gruppen, men som skal løse statsrådens problem. Det er en ganske stor forskjell, og jeg mener den illustrerer veldig godt det jeg sa i sted om at man betrakter forvaltningen av statlige selskaper som sin private affære.

Det som også bekymrer, er at man velger en avlønningsordning som er helt frikoblet fra prinsippet om at man får honorar som skal avspeile den risikoen man som styremedlem tar. I dette tilfellet var Flåthen fritatt fra det alminnelige styreansvaret ved at han ble såkalt bisittende varamann, som ikke har det ansvaret. Underforstått: Man skulle konstruere en arbeidsbyrde som kunne forsvare at man fikk det samme utbetalt som de øvrige styremedlemmene. Det var et preg av en gavedisposisjon som bør bekymre alle, og som jeg håper velgerne har merket seg. Det er tross alt et overhus over et storting. Jeg må også si at gavemomentet jo ikke er blitt ytterligere svekket ved at det viser seg at denne varamannen heller ikke finner så stor interesse i Kongsberg Gruppens daglige virke allikevel at man har særlig fremmøte.

Jeg synes de som har forsvart regjeringen i dag, gjør det vanskeligere for seg enn helt nødvendig. Man maler et bilde av at det å stille spørsmål og det å sette visse krav til ryddighet liksom skulle svekke rekrutteringen til styreverv i staten. Det er jeg ikke enig i. Jeg tror at nettopp en ryddig stat med en profesjonell eieradministrasjon tiltrekker seg gode talenter og tiltrekker seg de beste man kan få i landet for å ivareta spennende funksjoner på vegne av landet.

Jeg må også si at det har vært noen nedslående elementer i debatten, og det er at særlig de ivrigste forsvarerne av den rød-grønne regjeringen svarer på kritikk ved å frakjenne dem som målbærer kritikk deres hederlige motiver og tvert imot insinuerer at de lar seg lede av lave partipolitiske instinkter. Hvordan reagerer så representanten Kolberg på kritikk som fremkommer i en av våre aviser på kronikkplass, helt uten et eneste partipolitisk argument? Jo, han ber dem overveie om de i det hele tatt kan representere staten på en god måte. Det ser ut som at det vesentligste suksesskriteriet for om man kan representere staten på en god måte, er at man ikke sjenerer arbeiderpartistatsråden ved i det offentlige rom å minne om elementære spilleregler for god selskapsskikk.

På dette punkt mener jeg det er oppsiktsvekkende at de som er satt inn i Stortinget til der å utøve en av de viktigste funksjonene som nasjonalforsamlingen gjør med regjeringen, nemlig å kontrollere den i sin embetsutførelse, går så kraftig i forsvar for denne regjeringen at man da rett og slett ikke er i stand til å gjøre det på en fullgod måte. Jeg vil nesten oppfordre representanten Kolberg til å overveie om han er i riktig komité hvis lojaliteten til Arbeiderpartiet hindrer utøvelse av konstitusjonelle plikter, hvorav noen av de viktigste er at Stortinget er satt til å kontrollere regjeringens embetsførsel.

Statsråd Trond Giske [17:54:55]: Det som kanskje skulle være en debatt om hvorvidt staten har brutt eierstyringsprinsippene, har i stedet blitt en forsvarskamp for særlig Høyre og Fremskrittspartiet for å forklare hvorfor dette i det hele tatt var en sak i kontrollkomiteen. Den debatten skal jeg overlate til Stortinget og kontrollkomiteens medlemmer. Som regjeringsmedlemmer tar vi selvsagt til etterretning de saker kontrollkomiteen ønsker å reise.

La meg begynne med konklusjonen: Et klart flertall i dette storting slår fast at statens eierstyringsprinsipper er fulgt. Faktisk er det slik at merknadene fra komiteen som går på at statens eierstyringsprinsipper er brutt, kun får støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet. Man har ikke engang klart å få en samlet opposisjon med på de merknadene.

Det er veldig merkelig å være statsråd og lytte til en debatt hvor stortingsflertallet her og nå slår fast at retningslinjene er fulgt, og høre Høyre og Fremskrittspartiet fortsatt kverne på at de er brutt. Hvis ikke Stortinget er den overordnede beslutningstaker – her med et flertall som går ut over de rød-grønne regjeringspartiene – på om Stortingets retningslinjer er fulgt eller brutt, hvem er det da som skal slå fast det? Det må være slik at når det gjelder Stortingets retningslinjer, så er det Stortinget som har det siste ordet. Men Tetzschner, Foss og Anundsen fortsetter ufortrødent med disse påstandene på tross av at flertallet – et bredt flertall i denne sal – ikke slutter seg til dem. Høyre og Fremskrittspartiet mener at retningslinjene er brutt, men har altså ingen forankring i Stortinget for det. Det er jeg glad for, for det er viktig at vi ikke bare forsvarer det statlige eierskapet – som det er stor strid om – men også forsvarer at et statlig eierskap er et eierskap på samme måte som et privat eierskap. Ja, faktisk er det et enda bedre, tydeligere og mer solid eierskap i måten vi utøver dette på. Det er jo nettopp denne utviklingen som har gitt oss disse retningslinjene som tydelig beskriver hvordan vi utøver eierskap.

Vi har fra statens side bestrebet oss på å jobbe med våre selskaper – både de heleide og de deleide – på en måte som maksimerer fellesskapets verdier i disse selskapene. Faktum er at verdiutviklingen i disse selskapene er like god eller ofte bedre enn snittet på Oslo Børs. Det har vært en meget god avkastning fra disse selskapene, og det er ingenting som tyder på at det er noen børsrabatt på de statlig eide selskapene.

Det er også godt forankret at selskaper som har aktive og tydelige eiere, gjør det bedre enn selskaper som har passive eller fraværende eiere. Samtidig skal vi i de selskapene som vi eier sammen med andre, ha en ryddighet i respekt for at alle skal kunne komme med sine innspill, og at styret skal ivareta hele aksjonærfellesskapets interesser. Det overholder vi også på en god måte.

La meg si følgende: Staten er en spesiell eier på den måten at vi er forankret i et politisk system. Det betyr at de ting vi går inn for inn mot selskapene, må være forankret i andre prosesser enn en enkeltstående, privat eier kan tillate seg. Det betyr bl.a. at vi har prosesser hvor politisk ledelse i Næringsdepartementet eller i andre departement også skal ta stilling til spørsmål. Av og til skal også et bredere kollegium ta stilling til saker, enten regjering eller underutvalg – det er litt ulik måte å organisere seg på under ulike regjeringer. Det er en krevende prosess når man parallelt skal ha en prosess i en valgkomité. På den ene siden skal vi ikke komme for tidlig med våre konklusjoner og synspunkter, fordi det da vil bli oppfattet som et fait accompli, hvor den fleksibiliteten i prosessen som valgkomiteen trenger, blir begrenset. På den andre siden skal vi heller ikke komme for sent slik at man ikke får god nok tid til å ta stilling til de innspillene som valgkomiteen eller en generalforsamling skal ta stilling til. Det går stort sett bra, og det forankres på en god måte. Samtidig må jeg si at hvis det er motstrid mellom en valgkomités behov for mye tid og demokratiets behov for en grundig prosess, så må demokratiet gå foran. Det er vi, som fellesskapets representant – ikke som en privatpraktiserende, men som fellesskapets representant, forankret i et stortingsflertall, forankret i et stortingsvalg – som må ivareta eierens interesser. Hvis man begynner å opphøye en valgkomité til på en måte å stå over eieren, da er man på fullstendig ville veier.

Jeg er faktisk så gammel at jeg husker 1970-tallets debatt om bedriftsdemokrati, hvor det ble diskutert om de ansatte skulle ha flertall i styrene i selskapene, og hvor høyresiden hylte ut om at dette var å frata eierne råderetten over selskapene. Det finnes gode argumenter for det, og konklusjonen ble at de ansatte ikke fikk flertall i selskapsstyrene. Men nå er det altså valgkomiteen som skal stilles over eier, og så lager man et slags likebehandlingsprinsipp hvor store og små aksjonærer skal behandles såkalt likt. Nei, de skal ikke det. Dette redegjorde jeg også for i mitt innlegg til kontrollkomiteen under høringen, at det står tydelig i NUES’ grunnleggende prinsipper at en valgkomités innstilling skal forankres hos de største eierne. I Telenor er vi jo ikke bare én blant de største eierne – vi er den suverent største eieren. Det er vi som er en stor eier, og da har vi andre prosesser enn de mange tusen enkeltaksjonærene. Slik er det også i private selskaper, ja, i enkelte private aksjeselskaper er det ikke engang en valgkomité. Så det skulle vært interessant å høre hva Høyre og Fremskrittspartiet mener om behandling av småaksjonærer i private selskaper, som har en helt annen måte å tilnærme seg dette på enn det staten har.

Komitélederen snakket om å «kortslutte prosessene», eller å ha en «bakvei inn» i valgkomiteen. Ingenting kunne være mer feil. Dette er en del av den ordinære prosessen, og det er frontdøra vi bruker! I Kongsberg-saken var jo dette detaljert beskrevet i valgkomiteens innstilling, så det var jo offentlig kjent lenge før dette ble en sak i kontrollkomiteen. Alt som kom fram under høringen i kontrollkomiteen, sto å lese i innstillingen fra valgkomiteen.

Komitélederen beskrev også at problemet ikke var om Sandvik eller Bakke eller andre var spilt inn til valgkomiteen – problemet var at de kom så sent at de ikke ble vurdert på den samme grundige måten som andre. Vi har jo ikke sett det som veldig gunstig for disse selskapene å ha en bred, offentlig utlegning om hvilke kandidater som vurderes i valgkomiteen; det tror jeg virker begrensende på rekrutteringen. Men nå ser vi at styremedlem Bakke selv har skrevet et brev til kontrollkomiteen hvor han beskriver at han var i et 1,5 times langt intervju før han ble foreslått som styremedlem i Telenor. Og vi ser også at representantene for valgkomiteene i høringene i kontrollkomiteen konstaterer at dette ble gjort på en god måte. Anundsen sa at dette ble gjort annerledes enn for de andre, men så svarer han på et spørsmål fra – jeg tror det var – Kolberg at han ikke har kjennskap til hvordan de andre ble vurdert. Det er interessant at komitélederen kan slå fast at Hallvard Bakke ble behandlet på en annen måte enn de andre, mens han på samme tid ikke har kjennskap til hvordan de andre ble behandlet. Du skal ikke ha hatt mange o-fagstimer før du skjønner at den logiske bristen er fullkommen når du ikke kan redegjøre for det. Det står ikke ett sted i innstillingen at det ble en annen og mindre grundig vurdering av styremedlemmet Bakke enn av de andre, og det hadde vært interessant om Anundsen her kunne bekrefte eller avkrefte at alle de andre som ble foreslått til styret i Telenor, var inne på intervju. Eller var det slik at det til og med var oppnevnt folk som ikke var inne på intervju?

Vi kan oppsummere med følgende: Det er milevis av avstand mellom de påstandene som ble fremmet fra særlig Høyre og Fremskrittspartiet i innledningen til denne saken, til det som nå står å lese i innstillingen.

Representanten Kolberg har referert noen av disse påstandene, men la oss ta noen flere. I Dagsavisen 6. oktober sier representanten Per-Kristian Foss selv til Dagsavisen om ansettelsen i Entra at dette kan virke som en «kompis-ansettelse». Representanten Sanner sier at han «liker dårlig at styremedlemmer med tilknytninger i Ap trumfet dette igjennom». Og han sier også: «Dette framstår som en partiansettelse med milliongevinst». Representantene Anundsen og Foss sier til NTB 22. oktober at vi tar «begge forbehold om at TV 2s fremstilling er riktig», men «i så fall er det uakseptabelt» og «meget alvorlig.» Og Siv Jensen, som Kolberg refererte, sier at dette «minner mistenkelig om korrupsjon og bestikkelser». Og hun sier at det «som har skjedd her, er altså at Arbeiderpartiet konstruerer en særordning til 195 000 kr i året». Nå viste det seg at Arbeiderpartiet overhodet ikke hadde konstruert noen særordning. Det kom veldig tydelig fram i høringen at det var valgkomiteen som fant ut at de ville honorere dette på denne måten, og at ikke engang det forslaget kom fra staten.

Det er mulig at det som representanten Anundsen sier, var et bilde, men la meg si det slik at da har jeg lyst til å bruke det bildet – at dette er en «forsøpling» av en politisk debatt. Og det kan jeg si, for det er sagt utenfor denne sal. Hadde det vært i denne sal disse tingene hadde blitt sagt, hadde det kanskje vært uparlamentarisk. Dette er en måte å argumentere på – med «korrupsjon», «mafialignende tilstander», «kamerat-ansettelse med milliongevinst» – som overhodet ikke blir reflektert i innstillingen. Hvis det er én avsløring gjennom hele denne saken, så er det at ingenting av disse grove påstandene kunne dokumenteres på en slik måte at det framgår av innstillingen! For det er jo garantert sikkert at hvis de hadde hatt et fnugg til å kunne bygge opp under dette, så måtte de jo ha skrevet det i innstillingen.

Det er mulig at det er blitt slik at Høyre og Fremskrittspartiet har lært så mye av sine søsterpartier i USA og Storbritannia, at dette er måten å drive debatt på – å komme med påstander utenfor denne sal, på sitt eget partilandsmøte eller landsstyre eller i medier og skape mest mulig blest om det, og så, når man må dokumentere ting i denne sal, overhodet ikke følger opp ordene i innstillingen. For nå er jo selvsagt pressebenken tom, nå som man har oppnådd det man ønsker gjennom disse oppslagene – unnskyld Geir Moen: Pressebenken er ikke helt tom, men nesten tom. Man har oppnådd det man ønsket med de utspillene og de angrepene man kom med.

Men vi kommer til å stå opp og forsvare det statlige eierskapet, vi kommer til å stå opp og forsvare et aktivt statlig eierskap, vi kommer til å bruke den innflytelsen vi har som en stor eier til å velge styremedlemmer som vi mener best ivaretar våre, fellesskapets, interesser med eierskapet – uansett om det er langsiktig industriutvikling i stedet for kortsiktig spekulasjon, om det er arbeidsplasser og næringsutvikling i Norge og ute, om det er moderasjon i lederlønninger og avlønninger til dem som er på toppen, eller om det er andre sider ved selskapets drift, og selvsagt mest av alt: en god verdiskaping, norsk forankret eierskap og solide bedrifter.

Jeg konstaterer at regjeringspartiene har vært skeptiske til å ha høring og sak, men for meg personlig var det en lykke at det ble sak, fordi særlig Høyre og Fremskrittspartiet fullstendig mangler dokumentasjon for de grove påstandene de har kommet med i media, og det er godt at det er dokumentert i et stortingsdokument – i Innst. 209 S.

Presidenten: Presidenten må gjøre oppmerksom på at begrepet «forsøpling» ikke er et parlamentarisk uttrykk, selv om det brukes for å karakterisere debatter som har foregått utenfor stortingssalen.

Det blir anledning til replikkordskifte.

Per-Kristian Foss (H) [18:09:08]: Jeg skal ikke trette salen med igjen å argumentere for innstillingen. Statsråden har tidligere talt, ord for annet gjennom Martin Kolberg, og statsråden står nå og gjentar det Martin Kolberg har sagt, så det behøver jeg ikke argumentere mer med.

Jeg vil bare si veldig kort at det jeg er sitert på i pressen – kompispreg og meget alvorlig – om denne saken, står jeg fast ved og kan gjerne gjenta i denne salen på ethvert tidspunkt som statsråden måtte ønske.

Men det jeg vil spørre statsråden om, er: På bakgrunn av hans opptreden overfor tidligere styreleder i Telenor, Norvik, som under høringen karakteriserte statsrådens opptreden som et klart brudd på statens eierskapsprinsipper, vil jeg spørre om statsråden er enig med Martin Kolberg i at de styremedlemmer som skrev en artikkel i Aftenposten, nå bør tenke igjennom om de «på en god måte kan representere staten» fordi «de sier noe annet i sin kronikk enn det stortingsflertallet mener»?

Er statsråden enig med Martin Kolberg?

Statsråd Trond Giske [18:10:17]: Jeg mener at vi hele tiden må ha et kritisk syn på hvilke styremedlemmer som best ivaretar fellesskapets interesser i de selskapene hvor staten har eierskap. Jeg må si at den kronikken som sto i Aftenposten, egentlig nesten ord for ord var hentet ut fra de retningslinjene som jeg selv var med og la fram i eierskapsmeldingen i denne sal. Det ene punktet som avviker alvorlig fra det, er der hvor disse styremedlemmene sier at eier kan stå i fare for å overstyre en valgkomité. Og det er her man går seg fullstendig vill i hvem som eier hvem. Det er altså fellesskapet, staten, som eier 54 pst. i Telenor, eller 100 pst. i Entra, eller 50 pst. i Kongsberg Gruppen. Det er ikke Kongsberg Gruppen eller Telenor eller Entra som eier staten. Og bare det å ha en forestilling om at den største eieren kan overkjøre en valgkomité er altså en grunnleggende misforståelse av dette ansvarsforholdet.

Per-Kristian Foss (H) [18:11:25]: Det står ingenting å lese i disse artiklene om at valgkomiteen skal overkjøres av departementet. Men det som har vært fremhevet, er at departementet kan kjøre et parallelt opplegg med valgkomiteene med sikte på å fremme sine kandidater, som vanlig er, gjennom statens medlem i valg- eller nominasjonskomiteene. Statsråden bruker uttrykk i sitt innlegg og nå i replikkordskiftet som gir inntrykk av at det er i strid med demokratiet om man skulle kjøre parallelt – altså en parallell prosess, gjerne med kvalitetssikring, gjerne med bruk av internasjonale konsulenter, osv.

Er det umulig for staten faktisk å gjøre annet enn å snuble i denne prosessen? Kan man ikke kjøre parallelt, og er ikke det også forenlig med demokratiet?

Statsråd Trond Giske [18:12:08]: Det er jo det som skjer. Vi har en stor stab i Næringsdepartementet, eierskapsavdelingen, som kontinuerlig jobber med å finne og vurdere gode kandidater, med å spille inn navn til valgkomiteene og med å prøve å få til så gode styrer som mulig. Men vi har også rett til å si at vi ikke er fornøyd med den ene eller andre løsningen, helt til prosessen er i mål. Det har sågar hendt – det er ikke heldig – at staten har hatt en annen mening etter at valgkomiteens innstilling er offentlig publisert. Det har ikke skjedd i min tid, og ikke i Næringsdepartementet, men i et annet departement i tidligere tider. Det er ikke heldig. Vi bør ha så mye enstemmighet som vi kan få til, men vi har en suveren rett til å ivareta eiers interesser. Slik er det i private selskaper, slik er det med statlige selskaper, og det kan ikke være noen forskjell på den myndigheten vi som fellesskapseier har, fra hva en privat eier har.

Per-Kristian Foss (H) [18:13:12]: Da vil jeg bare konstatere at hvis det statsråden nå sier, er det vanlige, har iallfall kontrollkomiteen lyktes med å finne frem til to eksempler, i to konkrete selskaper, på at det ikke har skjedd slik. Det kom for sent, og det kom etter at nominasjons- eller valgkomiteen de facto – ikke formelt, men de facto – hadde avsluttet sitt arbeid. Ved utpekingen av f.eks. Hallvard Bakke hadde nominasjonskomiteen altså hatt møter i over åtte måneder – 23 møter – for å finne kandidater. Etter at den prosessen var avsluttet, spilte departementet inn – som siste ord i sin debatt – navnet Hallvard Bakke, som ikke ble utsatt for prøving i nominasjonskomiteen, men et halvannen times intervju. Det er noe annet enn den prøvingen som valgkomiteen har beskrevet ganske nøye i høringen i Stortinget.

Statsråd Trond Giske [18:14:06]: Det siste her er rett og slett interessant. Jeg lurer på om jeg har fått en feil utgave av innstillingen, for her, i Innst. 209 S for 2012–2103, står hele referatet fra høringen. Nå sier representanten Foss at Bakke var utsatt for en annen og da tydelig lettere veiing, prøving og vurdering enn de andre. Nå har Bakke gjort oppmerksom på at han har vært intervjuet i en og en halv time i komiteen, og jeg tror også komiteen sier at de gjennomførte dette på hva man mente var en forsvarlig måte.

Jeg vet at jeg ikke kan stille spørsmål til representanten, men det ville vært veldig fint om han kunne klargjøre hvor i denne innstillingen, i dette referatet, det står at de andre som ble valgt til Telenor-styret, har blitt utsatt for en større og grundigere vurdering enn det Bakke har blitt utsatt for. Det er jo det Anundsen også framhever her, og som Foss nå gjentar. Det gjentas og gjentas og gjentas, men hvor står det i referatet fra høringen?

Per-Kristian Foss (H) [18:15:12]: Det fremgår av at alle de andre kandidatene var et sluttresultat etter en prosess av 23 møter. Altså, i det mulige 24. møtet – som ikke ble holdt, men etter at det 23. møtet ble holdt og nominasjonskomiteen var enig om sitt utvalg – kom innspillet fra Hallvard Bakke, som ikke var statsrådens primære. Det fremgår jo at det var mer en trøndersk arbeiderpartimann. Men etter at det ble avslått, kom altså innspillet om at da måtte de iallfall ta Hallvard Bakke. Den som da kan påstå noe annet etter denne beskrivelsen av prosessen, som er godt gjengitt fra høringen – alt som ble sagt i høringen, står altså trykket i dokumentet – må befinne seg på en annen planet. Han kom på overtid, og han kom inn bakveien.

Statsråd Trond Giske [18:16:05]: For det første er det ikke noen overtid inntil komiteen har avsluttet sitt arbeid og lagt fram sin innstilling. For det andre er det ikke bakveien når et av medlemmene i valgkomiteen spiller inn navn på vegne av absolutt største eier. Det er frontdøra, det er hovedporten inn i en valgkomité.

Men igjen: Det står altså ikke et eneste sted her at de andre som ble valgt til det styret, har blitt utsatt for en grundigere prosess enn det Hallvard Bakke har blitt utsatt for. Så hele premisset for denne kritikken – som uansett er himmelvidt unna kameraderi og korrupsjon og mafiatilstander og hva det nå er særlig Fremskrittspartiet har fremmet med sitt billedlige språk, som det nå heter, ved andre anledninger – står der rett og slett ikke. Det er, i hvert fall etter min kjennskap, rett og slett feil. Så dette må opposisjonen på en eller annen måte dokumentere, for det er jo hovedsaken i hele kritikken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anders Anundsen (FrP) [18:17:30]: Ofte er det artig å høre på næringsminister Trond Giske. I dag synes jeg det rett og slett var skremmende. Jeg synes det er rart at en næringsminister ikke ser forskjellen på en prosess hvor kandidater som skal sitte sammen i et styre, er med i vurderingen blant 60–70 kandidater hvor de ulikes kompetanse blir vurdert opp mot hverandre for å sikre et optimalt sammensatt styre, og det å komme inn med innspill til navn etter at hele den prosessen er omme. Jeg synes det er uforståelig at ministeren ikke forstår det.

Jeg synes også det er ganske arrogant å stå på Stortingets talerstol og hevde at det ikke står noe om dette i innstillingen, og heller ikke i referatet. Jeg har da lyst til å henlede oppmerksomheten på innstillingen og på referatet fra kontrollhøringen, side 8. Der står det – og jeg må dessverre sitere, etter den runden statsråden nå har hatt fra talerstolen – at jeg stilte følgende spørsmål til Harald Norvik, som på det tidspunktet var styreleder i Telenor:

«Men du spilte jo en viss rolle ved at du hadde dialogen, f.eks. ble de syv som ble intervjuet, intervjuet av deg. Hadde du intervju også med den kandidaten som ble spilt inn til slutt?»

Harald Norvik svarer:

«Jeg ble ikke bedt om å ta intervjuer med den siste fase av kandidater.»

Jeg spør:

«Er det unormalt?»

Norvik svarer:

«Ja, i prosessen er det jo unormalt, men timingen gjorde det vel umulig.»

Jeg synes det er ganske spesielt, etter den tiraden vi nå har fått fra statsråden, at vi så enkelt kan dokumentere at det han sier, er feil. Så legger riktignok Norvik til at han for øvrig var i Frankrike, og at

«det var vel ikke egnet å bringe meg tilbake fra Frankrike».

Men det å hevde at dette ikke er omtalt av relevante personer, er altså direkte feil, hvilket er tilfellet med flere av de tingene som er blitt påpekt fra Arbeiderpartiets representanter fra denne talerstolen i dag.

Det er også ganske snodig at næringsministeren tviholder på å forsvare en løsning som verken han selv eller Kongsberg Gruppens nominasjonskomité noen gang tidligere har vært vitne til, nemlig en konstruksjon hvor en i et mellomvalgår velger et varamedlem med full styregodtgjørelse, men uten møteplikt og uten styreansvar.

Statsråden forsøker fra denne talerstol å fremstille det som om det dukket opp i hodene på valgkomiteen i Kongsberg Gruppen. Det står også i den samme innstilling, som jeg nå henviser til – referatet fra kontrollhøringen – at jeg stilte et spørsmål til nominasjonskomiteen og fremstilte dette på den måten som Kolberg og statsråden har gjort fra denne talerstolen. Jeg spurte om dette var en riktig fremstilling av sannheten. Da svarte medlemmet av komiteen: Nei.

Egentlig synes jeg denne debatten på mange måter har vært ganske god. Den har dreid seg om veldig mange ulike ting. Jeg synes også det er på grensen til arrogant, hvis jeg har lov til å si det fra Stortingets talerstol, når statsråden fremstiller det som om det bare er Høyre og Fremskrittspartiet som står bak denne kritikken. Delvis er det riktig. Men det kommer altså frem i innstillingen, på flere punkter, ganske alvorlig kritikk som en samlet opposisjon står bak, som er et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det er et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen som mener at disse sakene har avdekket svakheter som gjør at man må gå igjennom departementets arbeid på denne fronten.

Jeg håper at representanten Giske lyttet nøye til replikkvekslingen mellom representanten Christensen og meg om ydmykhet. Der har han noe å lære.

Presidenten: Ikke lenger representanten Giske, men faktisk statsråd Giske er neste taler.

Statsråd Trond Giske [18:21:52]: La meg bare si at det er ganske illustrerende for denne saken at det som begynte med at Anundsens partileder sto på talerstolen – jeg tror det var på landsstyremøtet i Fremskrittspartiet – og sa at dette «minner mistenkelig om korrupsjon og bestikkelser» og at «Arbeiderpartiet konstruerer en særordning til 195.000 kr i året», hvilket er påstander så fjernt fra det som står i denne innstillingen det er mulig å komme – har blitt til en debatt om hvorvidt styreleder Harald Norvik har truffet alle de eventuelt nye styremedlemmene før innstilling ble avgitt. Det står ganske klart i det samme referatet Anundsen viste til, at Harald Norvik gjorde oppmerksom på følgende:

«Jeg var ikke med i valgkomiteen, jeg var jo styreleder.»

Det sa Harald Norvik. Det som er poenget her, er jo om valgkomiteen har fått lov til å foreta en vurdering av de ulike kandidatene. Det er jo ikke styrelederen som foretar den vurderingen. Det er fullstendig skivebom i forhold til hvilke organer som har hvilket ansvar i et selskap. Det er valgkomiteen som vurderer de ulike kandidatene som valgkomiteen foreslår. Så er det ofte vanlig praksis at styreleder får anledning til å møte de nye styremedlemmene. Men det er ikke styreleder som innstiller på styre i et selskap. Hvis lederen i kontrollkomiteen tror det er slik, skjønner jeg jo at det blir kontrollsak av spørsmål rundt eierskapsforvaltning, for det er en fullstendig misforståelse av hvem som har hvilken rolle. Det hadde vært fint om lederen i kontrollkomiteen – som så vidt jeg vet også er utdannet jurist – kan forklare hvordan styrelederen skal være den som innstiller på styre i et stort selskap.

Så til dette Alexandra Morris-sitatet. Hun sier på side 19:

«Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal svare på – du spurte om så mye.»

Anundsen stiller like etterpå følgende spørsmål:

«Kolberg prøver å få dette til å framstå som om dette ikke er noe press, at dette er noe dere gjør av fri vilje.»

Og han sier videre:

«at dette egentlig er tatt fra deres hoder», altså forslaget om Flåthen.

Og videre:

«er det en riktig beskrivelse av situasjonen?»

Så svarer Morris: «Nei.» Men det står jo i innstillingen til valgkomiteen at forslaget kom fra staten. Så det Morris svarer på, var: Er det forslaget om Flåthen tatt fra egne hoder? Nei, det er det ikke, men det har vært offentlig kjent i et år at det er slik. Det står i innstillingen til Kongsberg Gruppen at dette forslaget kom fra staten. Så Alexandra Morris svarer helt riktig – at dette forslaget kom fra oss. Også det er helt skivebom i forhold til hva Fremskrittspartiet har drevet med. Fremskrittspartiet har systematisk i 50 år angrepet det statlige eierskapet. Det har vært ett av grunnlagene for det partiet å avvikle eller nedbygge fellesskapets eierskap, ikke bare til statlige selskaper, men også langt inn i velferdssektoren. Vi skal stå opp mot den kampen uansett hvilken form den tar. Men nå tar den en form som knapt kan dokumenteres, med en ordbruk som verken hører hjemme i stortingssalen eller ellers.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anders Anundsen (FrP) [18:25:30]: Det siste er jeg enig med statsråden i. Det er det han som står for, og jeg er skremt over vinklingen til statsråden. Det er greit å være uenig i en kontrollsak, men måte på arroganse bør det være også fra statsrådens side.

Det skal også bli interessant å se hvordan referatet blir skrevet her, når man skal gå igjennom og sjekke sitatene. Når man tar litt delvis sitat og litt for egen regning, tenker jeg at det blir ganske spennende.

Jeg har aldri sagt at styreleder innstiller til valg av styret. Dette er ting som statsråden tar fra eget hode. Jeg er godt kjent med de prosessene som går forut. Det som var diskusjonen, var om den sist innspilte personen hadde gått gjennom de samme prosessene, til de samme utvelgelseskriteriene som de andre styrerepresentantene. Er det ingen forskjell på å bli plassert inn i en slik prosess og bli utvalgt blant ca. 60–70 stykker og det å komme inn som et «benkeforslag», etter at kompetansen til de ulike styremedlemmene er valgt?

Statsråd Trond Giske [18:26:34]: Representanten Anundsen må slutte å snakke om største eiers synspunkter på sammensetning av et styre som et «benkeforslag». Telenor er fellesskapets eiendom – 54 pst., for å være helt nøyaktig. Vi spiller inn våre forslag gjennom valgkomiteens medlem i Telenor. Det er «front door». Det er verken kortslutning, bakvei eller et benkeforslag.

Nå skjønner jeg at Anundsen fossror fra det han sier. Jeg spør: Hvor står det at de ulike styremedlemmene, Hallvard Bakke spesielt, ble vurdert på en annen måte fram mot valget? Da henviser man til at Harald Norvik ikke hadde fått treffe ham. Men Harald Norvik sitter ikke i valgkomiteen. Da gjenstår spørsmålet: Hvordan kan Anundsen underbygge påstanden om at de siste styremedlemmene, som kom inn i en fase som er sen – og slik bør det ikke være – ble vurdert på en dårligere måte enn de andre? Hvor står det i referatet – bortsett fra at han ikke fikk møte styreleder, som ikke har noe med saken å gjøre?

Presidenten: Ja, nå er det representanten Anundsen som har replikk på statsråden, men representanten Anundsen har bedt om en replikk til, så det vil være mulig å svare, dersom han ønsker det.

Anders Anundsen (FrP) [18:27:47]: Dette utvikler seg på en ganske skremmende måte, etter min oppfatning. Statsråden legger vekt på de tingene han selv ønsker, tar ting ut av en sammenheng og bare lager en argumentasjonsrekke som han håper holder til slutt. Det å lese dette referatet etterpå, kan bli ganske spennende.

Når jeg sier at synspunkter fra største eier er et benkeforslag, er jo det riktig, fordi prosessen frem til utvelgelsen i nominasjonskomiteen var ferdig. Staten har en egen representant i nominasjonskomiteen og kunne ha kommet med de innspillene, slik at vedkommende ville bli vurdert på samme måte som alle de andre representantene. Det ble vurdert 60–70 stykker. De ble kontrollert i forhold til hverandre for å sikre at de hadde den optimale kompetansen for selskapet, nettopp fordi det er valgkomiteens oppdrag å sikre en sammensetning som er best mulig for selskapet. Når hele denne prosessen – denne vektingen mellom ulike kandidater – er over, da sier statsråden: Bytt ut en av dem, jeg er ikke interessert i hvem, og erstatt vedkommende med en annen. At det kan kalles for noe annet enn uprofesjonell eierstyring, forstår ikke jeg!

Statsråd Trond Giske [18:28:51]: Nesten alt det representanten Anundsen sier, er feil. Han må snart begynne å underbygge de påstandene han kommer med. Hvor står det i referatet fra denne høringen at de ulike styremedlemmene som ble foreslått er vurdert på ulikt grunnlag? Han snakker om 60–70 som er vurdert. Er det slik at de 60–70 var til intervju? Kan jeg få be om Anundsens dokumentasjon av det? Hvor kommer det fram at de siste styremedlemmene som ble foreslått, ikke på samme måte ble vurdert i en helhet, ut fra kompetansen? Ble det gjort flere endringer enn det siste innspillet i den siste fasen? Anundsen kan jo ikke si noen om dette, og likevel slår han kategorisk fast at dette var en annen type vurdering. Så har han fått et brev om at det sistnevnte styremedlemmet hadde vært i en og en halv times langt intervju før han ble foreslått til styret. Mitt poeng er veldig relevant. Det er at det Anundsen sier fra talerstolen, ikke er dokumentert i høringen. Han sier at det her ble gjort en annen vurdering av noen opp mot andre. Det har han rett og slett ikke grunnlag for – i hvert fall ikke i den høringen som er referert i det dokumentet som jeg står med her.

Anders Anundsen (FrP) [18:30:03]: Det er mulig at jeg er veldig keitete til å formulere meg, så jeg skal prøve å gjøre det så enkelt som overhodet mulig.

I dag holder det ikke at du er kvalifisert til å sitte i et styre i et internasjonalt selskap. Du må ha en kompetanse som kompletterer de øvrige medlemmene av styret. Når valgkomiteen skal sette sammen et sånt styre, går man igjennom de ulike delene som gjør at de konkrete menneskene – sammen – passer inn i et styre. Det er en viktig del av silingen frem til komiteens innstilling. Det er etter denne silingen, etter disse vurderingene, at statsråden har kommet med innspill på et navn.

Hvorfor er det slik at statsråden insisterer på en snarvei inn i de styrerommene? Kunne han ikke gjort det med en gang, sånn at den kandidaten kunne vært vurdert opp mot den andre kompetansen til de andre styremedlemmene i styret, i tråd med det som er vanlig praksis?

Statsråd Trond Giske [18:30:59]: Jeg tror det er umulig å få Anundsen til å ta inn over seg at en prosess i en valgkomité ikke er ferdig før den er ferdig, og at en forankring hos største eier ikke er en sandpåstrøingsprosess, men en reell prosess.

Det er heller ikke mulig å få Anundsen til å dokumentere hvordan han kan si at ikke de siste styremedlemmene i den siste konklusjonen ble veid opp mot hverandre ut fra en totalitet i styret, som alle de andre. Når han spørres om det, henviser han til at styreleder ikke har truffet de angjeldende styremedlemmene. Det var det dokumentariske beviset på at Anundsen sier at han har rett i at ikke alle ble vurdert på samme måte av valgkomiteen, altså at de ikke traff en person som ikke satt i valgkomiteen. Det beskriver jo hele mangelen på dokumentasjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.