Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:51:36]: Denne våren har det vært en rekke helsesaker på den politiske dagsordenen. Det var særlig Dagsnytt 12. mars 2012 som ble utløsende for mitt ønske om å sette psykisk helse på dagsordenen og reise denne interpellasjonen. Da fikk vi høre om «Martin» som måtte true med selvmord for å slippe ventetid før behandling. Vi vet at ventelistene er lange. 9 000 nordmenn venter på behandling, og systemet for å få time er mange steder i landet vanskelig. Han ringte, men fikk ikke svar.

Samtidig som noen i desperasjon lyver om sin situasjon for å få behandling, medfører dette at andre skyves bakover i køen fordi de ikke har mulighet til å tale sin egen sak.

Mange med psykiske lidelser får hjelp – la det være klart – men behovet er større innen psykisk helse. Opptrappingsplanen for psykisk helse 1998–2008 var en viktig satsing på dette feltet. Flere mennesker fikk hjelp, men vi kom ikke i mål på alle områder. Allerede i 2006 var det klart at det var behov for ytterligere 3 400 årsverk innen psykisk helsearbeid for å dekke behovene i kommunene på det tidspunktet. Det var allerede i 2007 klart at det var behov for over 2 800 boliger og 1 800 årsverk knyttet til oppfølging i bolig, i tillegg til målene i opptrappingsplanen. Over 13 000 mennesker med psykiske lidelser hadde udekkede behov for hjemmetjenester, og over 10 pst. av disse menneskene var alvorlig syke.

Fordi vi ikke var i mål i 2008, ønsket Kristelig Folkeparti å videreføre øremerkingen av midler til psykisk helse. Regjeringen valgte en annen løsning og la midlene inn i rammeoverføringen til kommunene.

De siste årene har det blitt færre årsverk per innbygger til psykisk helsearbeid i kommunene for både voksne og barn. Hvis vi ser på hva kommunene prioriterer midlene til i dag, ser vi at de prioriterer bolig med fast personell og reduserer innsatsen til hjemmetjenester, behandling, dagsenter og aktivitet for de voksne. Dette er stikk i strid med Samhandlingsreformen, som i stor grad handler om å satse på forebygging og tidlig innsats for å hindre forverring av sykdom.

Når det gjelder barn og unge, har årsverksinnsatsen innen helsestasjons- og skolehelsetjeneste blitt skjermet for nedgang. Det er bra, og det er gode toner med tanke på folkehelsemeldingen som er kommet fra regjeringen. Men vi ser at kapasiteten innen behandling, oppfølging, aktiviteter og kulturtiltak er redusert. På sykehusene har det etter Opptrappingsplanen for psykisk helse vært en økning i antall polikliniske timer, men en utflating av antall døgnopphold. Vi ser også at pasientene ligger kortere tid på sykehus. Dermed er det i løpet av de fire siste årene forsvunnet nærmere 500 døgnplasser i spesialisthelsetjenesten. Færre sykehussenger er i tråd med intensjonene i opptrappingsplanen, men det er bare mennesker med psykiske plager som lider når ett tilbud blir bygget ned før et annet blir bygget opp.

Vi hører nå fra kommunene at de må nedprioritere forebygging og tiltak for barn og unge for å klare å ta imot dem som før fikk være lenger på sykehus. Vi ser også at det er en sterkere dreining til flere ambulante team.

Det er mye statistikk jeg nå har presentert. Jeg er egentlig ikke så opptatt av statistikk, jeg er opptatt av mennesket, men for at denne diskusjonen ikke skal dreie seg om enkeltmenneskers historier, må vi bruke statistikk. Det finnes mange mennesker som er helt avhengige av å få hjelp når de trenger det, enten fordi de er alvorlig psykisk syke, eller fordi de har en nyoppstått lidelse som gjør at de trenger rask behandling. Jeg håper at denne interpellasjon kan brukes til å se framover for å sikre at de menneskene som sliter i dag, og som vil slite i morgen, kan få den hjelpen de har krav på fra oss som storsamfunn.

For litt over ett år siden fikk kommunene ansvar for somatisk behandling på en helt annen måte: De betaler for medisinsk behandling. Kommunene betaler for utskrivningsklare pasienter, men kun innen somatikken, for dem med fysiske skader. Kommunene betaler ikke for dem som behandles for psykiske lidelser. Nå spør man om noen av disse «somatisk-økonomiske» virkemidlene i Samhandlingsreformen også skal gjelde for mennesker som sliter med sin psyke. Det er knyttet stor spenning til om og eventuelt når regjeringen vil innføre dette.

Grunnen til at det etterlyses slike økonomiske virkemidler, er at med de rette økonomiske virkemidlene vil psykisk helsearbeid i kommunene bli prioritert. Brukerorganisasjonen Mental Helse, som jeg senest i går hadde møte med, er opptatt av dette. De sier at siden finansielle virkemidler ikke omfatter psykisk helse, blir heller ikke dette feltet prioritert. Rapporten fra SINTEF, som jeg har vist til i interpellasjonsteksten, advarer mot å innføre Samhandlingsreformens finansieringsordninger nå fordi den vil hindre kommunene i å satse på tiltak som forebygging og tidlig innsats. Vi vet hvor viktig nettopp det er for å få en bærekraftig utvikling i helse- og omsorgstjenestene.

Hvorfor er det så viktig med finansielle modeller? Jo, det er for å gjøre det bedre for mennesker som sliter. Vi bor alle i en kommune, og ved gode lokale helsetjenester innen psykisk helsearbeid kan vi hjelpe langt flere. Så skal de sykeste få den hjelpen de trenger gjennom spesialisthelsetjenesten.

I dag brukes ofte øremerking til prosjekter for å få til målrettete tiltak. Kanskje det er mulig å få til en tilskuddsordning for alle landets kommuner – for å sikre at alle landets kommuner gjør en slik satsing, en satsing som varer over flere år. Det etterlyser de som arbeider innenfor dette feltet. Psykologforeningen etterlyser en permanent finansieringsordning særlig for psykologer i kommunene. De ønsker at disse skal inngå i andre kommunale tjenester, som helsestasjon, skoler osv. For å si det litt folkelig: ut av kontorene og inn der menneskers liv leves hver eneste dag.

KS advarer mot å bruke den samme organiseringen og finansieringen for mennesker med psykiske lidelser som vi har brukt i somatikken etter Samhandlingsreformen. Derfor anbefaler KS piloter, både for å finne ut av det finansielle og når det gjelder organisering.

Som tidligere nevnt ser vi at det har vært en utbygging av ambulante team i spesialisthelsetjenesten. Det er en god tanke og et godt redskap.

Men så blir det sentrale spørsmålet videre hvem som har ansvaret for disse ambulante teamene, om det ikke bør være et tydeligere ansvar for spesialisthelsetjenesten og ikke et delt ansvar med kommunene. Mye kan tyde på at noen kommuner kanskje har fått for store oppgaver gjennom Samhandlingsreformen i forbindelse med svært syke mennesker med fysiske sykdommer. Kanskje kan pendelen ha svingt litt for langt for noen av kommunene våre og for helsepersonell som også i dag strekker seg så langt de kan? Jeg tror det er viktig å være bevisst på hvor syke pasienter kommunene skal ha ansvar for å behandle. Men det viktigste av alt er at kommunene og fagfolk i det psykiske helsearbeidet får større definisjonsmakt innen psykisk helse knyttet til dette. For noe av hovedkritikken av Samhandlingsreformen er at spesialisthelsetjenesten har definisjonsmakten ved utskrivning av pasienter. Det tror jeg vi må ta lærdom av.

Mitt spørsmål til statsråden er da: Hvordan vil regjeringen prioritere psykisk helse, slik at alle får den hjelpen de trenger?

Statsråd Jonas Gahr Støre [15:01:39]: La meg starte med å svare bekreftende på interpellantens spørsmål: Ja, jeg vil sikre prioritering av psykisk helse.

Oppgaven, utfordringen og muligheten er å gjøre det riktig. Godt psykisk helsearbeid skjer ikke i et isolert rom, det skjer integrert i samfunnet, integrert i helsevesenet. Vi vil gi rett hjelp til rett tid. Vi vil bidra til å forebygge før folk blir psykisk syke, og de som blir syke, skal få god hjelp. Systemene må rigges for dette. Systemene er til for mennesker – ikke omvendt.

Vi må alltid være systemkritiske. Innenfor dette feltet har systemkritikken ført til en ny måte å tenke rundt psykiske lidelser og oppfølgingen av disse. Vi er fortsatt i en overgang – fra en fortid med store institusjoner til tilbud som er tettere på det livet vi lever, og der vi lever det.

Vi vil stå ved, ivareta og videreutvikle målene i opptrappingsplanen. Dette viktige feltet skal sikres den faglige oppmerksomhet og økonomiske utvikling det fortjener. Jeg møter ukentlig fagfolk og pasienter og lytter til deres synspunkter. Jeg vil berømme alle dem som gjør et viktig arbeid på dette feltet. Takket være deres innsats er jeg trygg på at vi kan gjøre et godt fagfelt enda bedre.

Psykiske helseproblemer trer tydelig fram som en av vår tids store utfordringer. I dag kunne vi høre på radioen om en kraftig økning i psykisk uhelse i kriserammede europeiske land. Vi vet nå – takket være større åpenhet – at annenhver av oss vil oppleve en situasjon med psykiske problemer gjennom livet, og for meg er det ensbetydende med at det angår alle. Derfor må og skal fellesskapet ta ansvar. Åpenhet er veien vi må gå: Åpenhet for å sikre mer brukermedvirkning og gjennom det mindre bruk av tvang, og åpenhet for å fremme diskusjonen om de faglige utfordringene som vi møter gjennom omstilling av feltet.

Vi har i de fem siste årene videreført retning og verdier i opptrappingsplanen. Retningen er riktig – mot flere og bedre lokale tiltak og nedbygging av tradisjonelle sykehusfunksjoner. Dette er en global trend, støttet av WHO. Nye arbeidsmåter åpner for oppsøkende virksomhet, fleksible ordninger, nært samarbeid mellom kommuner og spesialister, sterkere brukerrolle, samspill med arbeidsliv og skole og ikke minst for en bedre forståelse av hva verdighet innebærer.

Aldri har så mange i vårt land fått behandling. Både antall konsultasjoner, antall mennesker som får behandling, og antall innleggelser har økt betydelig i psykisk helsevern for voksne. Ventetiden for voksne har vært stabil, på rundt 55 dager, i en årrekke, mens ventetiden for barn og unge til poliklinikk har gått markant ned, fra 77 dager i 2008 til 56 dager i 2011.

Representanten viser til at veksten i årsverk i kommunene har flatet ut siden opptrappingsplanens slutt. Det gir grunn til ettertanke. Dette tar jeg opp i de samarbeidsorganene vi har med kommunene. Samtidig viser SINTEF-rapporten at der veksten i årsverk har flatet ut, har kompetansen økt. Også det er en viktig del av bildet.

Regjeringen har videreført bevilgningene til kompetanse- og utviklingstiltak i psykisk helse med vekt på tiltak i kommunene. Vi bevilger ca. 800 mill. kr i år. Vi ser en markant økning i antall ansatte med høyskoleutdanning. Rekrutteringstilskuddet for psykologer har gitt en solid økning i antall psykologer i kommunene. Opprettelsen av det nasjonale kompetansesenteret for psykisk helsearbeid har vært viktig for å heve kompetansen der ute. Rapporten viser også en gledelig utvikling når det gjelder fastlegenes involvering og samarbeid på det psykiske helsefeltet.

Stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet ble behandlet i Stortinget i forrige uke, og regjeringen la fram folkehelsemeldingen sist fredag. I begge meldingene slår vi fast at mennesker med psykiske helseproblemer skal kunne leve verdige og mest mulig vanlige liv og ta et større ansvar for eget liv og egen helse. Gode velferdsordninger, et trygt oppvekstmiljø og et inkluderende og helsefremmende arbeidsliv er viktige forutsetninger for å forebygge psykiske problemer. Dette er tiltak for helse, men forankret utenfor helsesektoren.

Så har spesialisthelsetjenesten selvfølgelig en viktig rolle. DPS skal samarbeide tett med kommunene og følge opp pasienter med akutt, sammensatt og alvorlig psykisk sykdom. Gode lavterskeltilbud reduserer antall tvangsinnleggelser og bruken av sykehus. Sykehusene skal ha viktige oppgaver knyttet til lukket akuttpsykiatri, sikkerhetspsykiatri – funksjoner som DPS ikke kan ivareta.

Så er det slik, og det er selvsagt: Omstilling betyr muligheter, men det betyr også utfordringer, det må vi erkjenne. Jeg har bedt helseregionene om å utarbeide planer for hvordan omstillingen skal gjennomføres og sikre at styringskravene ivaretas. Sykehusene skal utvide beredskap i DPS gjennom døgnet og overføre behandlingsoppgaver og ressurser fra sykehus til DPS.

Dette er særlig viktig: Vi skal ikke ha en situasjon der tilbud bygges ned i sykehus uten at kommunene bygger opp. Tett kontakt og tett oppfølging er svaret. Brukere, ansatte og kommuner skal involveres i arbeidet på en best mulig måte.

Samhandlingsreformen skal bidra til å styrke tilbudet, også for mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer. Slik har det vært fra dag én. Regjeringen tar sikte på en gradvis innføring av de økonomiske virkemidlene, som representanten belyste i sitt innlegg. Det er etablert ACT-team, ambulante team i akutteam ved DPS og en rekke samhandlingsprosjekter mellom spesialist og kommunehelsetjenesten. En egen tilskuddsordning for storbyene skal fange opp personer med alvorlige psykiske lidelser.

Jeg har lyst til å se fremover og trekke fram sju grep som kan bidra til å gjøre et godt felt enda bedre:

• Vi ønsker flere faste psykologer i kommunene. Derfor viderefører og styrker vi rekrutteringstilskuddet. Psykologforeningen er opptatt av at psykologer i kommunene skal jobbe forebyggende, grupperettet og tverrfaglig. Det er jeg enig i. Her må hele bredden av fagprofesjoner benytte sin kompetanse og spille hverandre gode.

• Vi ønsker å styrke helsestasjonene og skolehelsetjenesten. I folkehelsemeldingen varsler regjeringen en styrking av kommunesektoren med 180 mill. kr i 2014 til dette formålet. Samtidig ønsker vi å gå igjennom innretningen på skolehelsetjenesten, slik at tjenesten kan arbeide mest mulig målrettet.

• Vi ønsker å bidra til økt innsats for gode, forebyggende lavterskeltilbud i kommunene. Gjennom kompetansehevingen i kommunene har vi lagt grunnlag for utviklingen av gode lavterskeltilbud, og stadig flere kommuner prøver ut spennende programmer for tidlig intervensjon. Helsedirektoratet gir støtte gjennom programmet Rask psykisk helsehjelp. Vi må komme til før behovet for spesialisert behandling eller sykmelding melder seg. Gode eksempler er inspirerende. Vi skal sørge for at gode eksempler gjøres kjent, f.eks. gjennom konsensuskonferanser.

• Vi ønsker bedre brukermedvirkning. Selvbestemmelse og medbestemmelse er viktig for alle mennesker. I kvalitetsmeldingen understreker vi at utgangspunktet alltid skal være pasientenes behov og forventninger. Det har vært en jevn og positiv utvikling siden opptrappingsplanen. I januar møtte jeg mange brukerorganisasjoner, og de ga meg tydelig beskjed om at vi ikke er i mål. Vi skal derfor ha et nytt innspillsmøte for å konkretisere tiltak for reell brukerinnflytelse. Jeg ønsker å legge til rette for at alle – også mennesker med psykiske lidelser – kan ta større ansvar for egen helse og eget liv.

• Vi ønsker mindre tvang. Tvang er en stor belastning. Mye tvang kan forebygges gjennom tettere og bedre oppfølging. Ofte finnes gode alternativer til tvang. I 2013 stilte jeg krav til RHF-ene om at antall tvangsvedtak skal reduseres med 5 pst. Det er en start. Etter ønske fra brukerorganisasjonene skal det også legges til rette for medikamentfrie behandlingsalternativ.

• Jeg vil invitere KS til et partnerskap for psykisk helse. For å videreutvikle kompetansen og kapasiteten i kommunene må vi spille på lag med dem. Tverrfaglighet, forebygging, samarbeid mellom kommuner og mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste forutsetter lokal forankring, kreativitet og innovasjon. Regjeringen skal gjøre sin del av jobben gjennom våre faglige, politiske og økonomiske virkemidler.

Det er fristende å svare på behov i kommunene med å fremme statlige opptrappingsplaner. Jeg forstår intensjonen, men etter en opptrappingsplan er det også avgjørende at feltet finner sin naturlige plass i det samlede helsevesenet, at den videre satsingen og – som jeg sa innledningsvis – prioriteringen skjer der, i sin sammenheng. Stadige opptrappingsplaner kan skape en unntakstilstand. Det tror jeg ikke dette feltet er tjent med.

• 7. Vi ønsker å styrke samarbeidet med arbeidsliv og skole. Regjeringen viderefører satsingen på psykisk helse og arbeidet med en egen oppfølgingsplan som vi tar sikte på å legge fram før sommeren. I stortingsmeldingen På rett vei trekker Kunnskapsdepartementet fram skolens betydning som helsefremmende og forebyggende arena.

Tidligere i dag besøkte jeg Fontenehuset i Oslo øst. Her gjøres et viktig arbeid for å hjelpe mennesker med psykiske lidelser ut i arbeid. Her er det erfaringer som inspirerer til gjentakelse og videreutvikling.

Fontenehusene fyller det kritiske mellomrommet i mange menneskers liv – mellomrommet mellom å være helt syk eller helt frisk, et mellomrom vi alle kan befinne oss i. Jeg vil styrke dette tilbudet ytterligere gjennom å øke tilskuddet til nettverket av Fontenehus med 3 mill. kr, til samlet 10 mill. kr i år.

Jeg mener at vi har et godt psykisk helsevern, men alle fagområder må og skal endre og utvikle seg i takt med ny kunnskap. Vi må med jevne mellomrom gjøre opp status – supplere det brede bildet vi får gjennom frontruta, med et blikk i bakspeilet.

Vi ønsker tydeligere status for omstillingsprosessene i psykisk helsevern etter opptrappingsplanen. Jeg vil derfor ta initiativ til en bred kartlegging av dagens situasjon. For å kunne tilpasse virkemiddelbruken best mulig vil vi legge fram et revidert målbilde på psykisk helse-feltet i Norge. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med dette på egnet måte.

Denne regjeringen har sørget for en kraftig styrking av kommuneøkonomien de siste årene. Det er kanskje et av de viktigste løftene vi har gjort, også for psykisk helse.

Vi har alle forutsetninger for å lykkes med god forebygging og gode tjenester i vårt land. Vi må følge godt med på utviklingen, gi gode incitamenter og lytte til brukerne og deres pårørende. Det forutsetter enda større åpenhet om psykiske lidelser.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:11:52]: Takk, statsråd, for et godt svar. Jeg er glad for at statsråden er så tydelig på at ja, han vil prioritere psykisk helse. Jeg er glad for de syv konkrete forslagene som statsråden nevnte.

Før denne interpellasjonen la jeg ut på Facebook at jeg skulle ta opp denne saken, og spurte: Hva er de viktigste tiltakene dere mener at helseministeren bør peke på? Da får jeg to kategorier: at psykisk helse må integreres i samfunnet, som statsråden sa, og at psykisk helse må integreres i hele helsetjenesten. Vi lever livet vårt i samfunnet, men når vi er syke, må det også kunne håndteres innenfor helsetjenesten. Så det er i samsvar med det som har vært på sosiale medier denne dagen for meg.

Jeg er glad for at statsråden sier det er tankevekkende at vi nå har en utflating i antall årsverk i kommunene. Jeg er glad for at han tar det opp når han er i de foraene der det skal tas opp, og det er viktig at man har fått økt kompetanse. Men min utfordring blir: Hvis det ikke hjelper bare å ta opp dette med KS eller i andre fora, hva kan statsråden da foreta seg? Det er slik at vi trenger flere årsverk for mange av disse punktene som statsråden pekte på som sine løsninger for å løfte psykisk helse. Ja, når det gjelder skolehelsetjeneste, kommer det flere årsverk, men innenfor de andre områdene: Hva tenker statsråden der?

Jeg har også et annet spørsmål når jeg hører statsrådens svar. Han sier at regjeringen gradvis vil innføre økonomiske virkemidler i Samhandlingsreformen for psykisk helse. Tenker statsråden da på piloter, eller tenker statsråden på å organisere det overfor fagfelt – at man plukker ut barn og unge eller noen andre, ambulante team, og kjører en slik gradvis innføring av økonomiske virkemidler i dagens samhandlingsreform?

Jeg er glad for – og la også vekt på det selv, opplevde jeg – at aldri har så mange fått behandling. Samtidig vet vi at det er behov for at de som ikke får behandling i dag, må få behandling i morgen. Det er hele tiden jaget på denne sektoren, at vi gir dem som er syke – enten de har en virkelig krevende sykdom eller er på vei inn i psykisk lidelse – den hjelpen de har krav på og rett til, på rett tidspunkt.

Statsråd Jonas Gahr Støre [15:15:05]: Jeg er glad for at debatten her samsvarer med sosiale mediers grunntone. Det er positivt. Det var gode oppfølgingsspørsmål fra interpellanten.

Jeg er opptatt av at vi skal sikre økt rekruttering til dette feltet, og så må vi også ha diskusjoner om omsorgssektoren. Det er en fordel at det blir rekruttering med kompetanse, så årsverk for årsverk må også ses opp mot den samlede kompetansen.

Men så tror jeg at på dette feltet som på andre – noe som også var et tema i omsorgsmeldingen – må vi også se etter nye omsorgsressurser. Med det mener jeg det sivile samfunnet som vi lever livet vårt i, hvor det er kultur, idrett, foreninger – altså en lang rekke av de møteplassene hvor mennesker kan få hjelp og finne mening. Det man opplever på f.eks. Fontenehusene, er at mennesker er hverandres ressurser ved å være der, ved å bidra, gi hverandre verdighet og gi hverandre en plass. Jeg tror vi må sikre at det ikke skjer et fall hos dem som utfører slike viktige oppgaver i kommunene, men jeg tror heller ikke vi får et en-til-en-forhold mellom å trappe opp og tro at vi dermed får like mye psykisk helsetjeneste igjen. Vi må også her våge å tenke nytt.

Så varslet regjeringen i rusmeldingen at vi skal innføre de økonomiske virkemidlene i Samhandlingsreformen også på feltet rus og psykisk helse. Det er ingen tvil om det. La meg si at det er ingen tvil om at rus og psykisk helse er en del av Samhandlingsreformen, men jeg lytter også til kommunenes tilbakemeldinger om hvordan dette skal innføres. Jeg er personlig urolig for å gi somatikken – for å bruke det ordet – et for stort forsprang i forhold til rus og psykisk helse. Det vi ser av Samhandlingsreformen, er at den vekker oppmerksomhet om helse i kommunene utover helsesjefen, også hos rådmannen, plan- og bygningsetat og andre områder som ser at de har en rolle i forebyggingen.

Så ser jeg at det kanskje er mer komplisert teknisk å lage disse ordningene for rus og psykisk helse, enn det er for somatikken. Men vi må jobbe videre med dette. Piloter har mye for seg i mange sammenhenger, men faren med piloter er at man gjerne trenger ganske lang tid for å se om de virker. Hvis noen skal gå med piloter over et visst antall år, og andre skal stå og vente, kan vi komme enda mer ut av balanse.

Men dette er jeg trygg på at vi kommer til å finne en løsning på. I mitt innlegg brukte jeg formuleringen en gradvis innføring, og så får vi finne metodene i den gode dialogen vi er vant til å ha om dette.

Wenche Olsen (A) [15:18:09]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp et tema som helt klart fortjener oppmerksomhet. I helsedebattene er det ofte akuttberedskap innenfor somatisk helse og fødestuer som får stor oppmerksomhet. Det er jo ingen som spør om sykehuset har tid til å ta imot en pasient som kommer inn med en akutt blindtarmbetennelse, det er en selvfølge at pasienten blir tatt imot og behandlet. Sånn må det selvfølgelig være om du er akutt psykisk syk også. Det må vi forvente at skjer i spesialisthelsetjenesten.

Så vil det alltid være ventetid på innleggelse som ikke er akutt, men den må selvsagt være så kort som mulig. Da er det viktig at vi har gode lavterskeltilbud. Flere DPS-er har såkalte pasientstyrte senger, hvor pasienten kan legge seg inn selv. De opplever en nedgang i antall innleggelser som i neste omgang fører til at ventetiden reduseres. Det skaper også trygghet for pasientene at de vet at de kan legge seg inn når det er behov for det.

Når det gjelder interpellantens bekymring over at det ikke står i oppdragsdokumentet at psykisk helse skal øke mer enn somatikk, er det på sin plass å minne om at helseministeren i sin tale til helseforetakene tok opp at han ønsket en fortgang i omstillingen innenfor psykisk helse, og at DPS-ene skulle bli i stand til å ivareta alle allmennpsykiatriske funksjoner – herunder også akuttfunksjoner døgnet gjennom – samt at det skulle bli lagt til rette for flere oppsøkende og tverrfaglige team som kan jobbe tett med pasienten. Det er viktig at vi ikke bare ser på prosentvis økning, men også fokuserer på rett behandling til rett tid på rett sted, og ikke minst på kvaliteten, som evalueringen av opptrappingsplanen viste oss.

Vi forstår godt at folk synes det er for lang ventetid på poliklinisk behandling, derfor er det bra at regjeringen i budsjettet for 2013 har lagt til rette for en vekst på 6,5 pst. innenfor offentlig poliklinisk virksomhet som omfatter både psykisk helsevern, rusbehandling, laboratorier og radiologi. Det er selvsagt en beskjed til helseforetakene om at også innenfor psykisk helsevern og rus skal den polikliniske virksomheten økes.

Men det aller beste vi kan gjøre, er å styrke lavterskeltilbudene, så folk kan få hjelp før de blir så syke at de trenger behandling i spesialisthelsetjenesten. Det er også den klare beskjeden vi får fra organisasjonene på feltet – de ønsker seg større utbygging i kommunene. Derfor er det bra at helseministeren har varslet at det kommer 180 mill. kr til skolehelsetjenesten. Det var et ønske alle organisasjonene innenfor psykisk helse hadde, da vi hadde samråd med dem her på Stortinget.

Regjeringen har over flere år hatt en tilskuddsordning til psykologer i kommunene. I år er det avsatt 60 mill. kr til denne ordningen. Det bidrar til at mange får hjelp tidlig, og at man slipper å bruke spesialisthelsetjenesten.

Vi må bygge videre på lavterskeltilbud og forebygging. Flere kommuner har satt i gang vellykkede prosjekter. Vi har møtt kommuner som har tilsatt psykologer som barn og unge kan benytte seg av uten å måtte gå via fastlege. De har statistikker som viser at de aller fleste klarer seg med to til tre konsultasjoner, i stedet for at de hadde gått lenge og sykdommen hadde fått utvikle seg – med den ekstra belastningen det medfører.

Regjeringen har også foreslått å gi psykologene henvisningsrett til spesialisthelsetjenesten. Det vil selvsagt gjøre det enklere for pasientene, som slipper å fortelle om sin psykiske lidelse til flere behandlere, samtidig som det blir mindre byråkratisk og burde korte ned ventetiden for pasientene.

Norge synes å være det landet i Europa som bruker klart mest ressurser på psykisk helsevern. Vi ligger på over det dobbelte av det de fleste andre land bruker. Vi er opptatt av at ressursene skal brukes på helsetjenester med kvalitet og med et innhold tilpasset brukernes behov i det samfunnet vi til enhver tid lever i.

I en moderne tjeneste er sykehusfunksjoner for psykisk helse integrert i generelle sykehus. Det må skje en fortsatt omstilling innen psykisk helsevern som innebærer at oppgaver flyttes fra sykehusavdelinger og ut til DPS-ene. DPS-ene skal utvikles videre og ivareta beredskap gjennom døgnet, eventuelt i samarbeid med andre enheter der lokale forhold gjør det nødvendig. Det er forutsatt videre utvikling av polikliniske og ambulante funksjoner og et bedre samarbeid med kommuner om kommunale løsninger.

Kommunal medfinansiering er et viktig framtidig tiltak med sikte på den kommunale satsingen. Det er en grunnleggende forutsetning at pasienten skal oppleve trygghet og forutsigbarhet for behandling og tilrettelagte helsetjenester i valg av tidspunkt for innføring av kommunal medfinansiering innenfor psykisk helse.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:23:16]: I en rapport fra Folkehelseinstituttet Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv kan vi lese at nær en fjerdedel av befolkningen vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og at depresjon vil ramme én av fem.

Skal vi få til et godt psykisk helsevern, må det gis hjelp tidlig. Mange kan fortelle meg om en langvarig kamp for å finne ut av hvor de kan få hjelp – for deretter å bli stående i en kø. Altfor mange venter for lenge, og plagene blir mer alvorlige under ventetiden, samt at behovet for medisinering blir større enn det de selv mener er bra.

Det snakkes mye om psykisk helse, heldigvis. Temaet er ikke like tabu, og folks kunnskap har blitt betydelig bedre de siste årene. Nå er man ikke enten helt gal eller helt normal. De fleste vet nå at dette kan ramme hvem som helst, at man kan bli helt frisk, og at psykiske plager handler om alt fra enkle angstanfall og depresjoner til tunge psykoser.

Psykisk helse er veldig sammensatt, og det er krevende å gi målrettet og riktig hjelp på riktig nivå til riktig tid. Her føler jeg at vi svikter.

I januar la SINTEF fram en rapport som viser at folk blir skrevet ut fra heldøgns psykiatrisk behandling fortere enn tidligere. Kommunene har de siste årene måtte ta seg av flere alvorlig psykisk syke som tidligere ble håndtert av spesialisthelsetjenesten. SINTEF-rapporten viser til at dette betyr at forebygging og lavterskeltilbud i kommunene blir borte til fordel for at man må ta seg av de for tidlig utskrevne. Dette er veldig alvorlig og vil på sikt gi oss veldig store utfordringer.

Det er trist å være vitne til at det vi greide å bygge opp med psykiatriplanen, nå blir borte. Særlig er dette alvorlig for pårørende. De tar i større grad enn noen gang kontakt med oss politikere. De er fortvilet, sinte og redde. Veien inn til hjelp oppleves som håpløs.

Jeg støtter derfor interpellanten 100 pst. i spørsmålene som her stilles. Det er en bevisst politikk som har gjort at psykiatrien bygges ned. Prioriteringene i spesialisthelsetjenesten er fjernet, det samme er de øremerkede midlene til kommunene. Fremskrittspartiet har opprettholdt begge deler hvert eneste år i forbindelse med behandlingen av de årlige statsbudsjetter.

En ung jente som jeg kjenner godt, har vært utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep gjennom hele barndommen. Nå er hun 22 år og forsøker å få ryddet opp i alle traumene og skadene hennes oppvekst har påført henne. Problemet er at det er veldig få som har den kompetansen som hennes situasjon krever. De få som kan noe om dette, har ventetider på minimum ett og et halvt år. I mellomtiden kutter hun seg og ruser seg, med de konsekvenser det får for hennes muligheter til å lykkes.

Vi er nødt til å erkjenne at vi mangler tilbud, og at ventetidene er for lange – og altfor ofte uansvarlig lange.

Mennesker med sammensatte psykiske lidelser, ungdom med spiseforstyrrelser og ungdom som kutter seg, er eksempler på pasientgrupper hvor tilbudet er svært mangelfullt, og som jeg mener helseministeren må ta tak i.

Mange har tegn som er lette å se. Det er liksom ingen tvil, her er det noen som har vondt i sjelen. Oppfølging og hjelp burde vært gitt tidlig, før problemene eskalerer og blir direkte lammende for den enkelte.

Jeg har snakket med mange som sier at de har fått hjelp, men de har ikke fått hjelp som har gjort noen forskjell, og at det er frustrerende å stampe rundt i et helsevesen i desperat leting etter å bli frisk og hele tiden bli henvist til noe som ikke behandler grunnen til at man begynte å kutte seg eller sulte seg – det som var opphavet til smerten.

Tallet på selvmord og selvmordsforsøk er altfor høyt, det har vi diskutert flere ganger i denne sal. Noen av disse tilfellene kommer helt uten forvarsel, mens veldig mange har en direkte sammenheng med manglende tilbud om hjelp og oppfølging.

Bruken av tvang har også en helt klar sammenheng med tilbudet om hjelp og oppfølging framfor at sykdommen har fått utvikle seg. Derfor har bruken av tvang store variasjoner rundt omkring i landet.

Mange av dem som har blitt utsatt for tvang, kommer aldri helt over det – og det kan virke som om det er noe av det verste man kan utsette et menneske for. Jeg erkjenner at tvang også i framtiden vil være nødvendig i noen grad, men jeg mener det er nødvendig å få ned bruken av den.

Dette handler rett og slett om at vi ikke har et godt nok utbygd tilbud, som gjør at vi ikke i god nok grad klarer å komme tidlig inn og gi riktig hjelp der og da. Resultatet kan bli mer tvang, mer medisinering, mange akuttinnleggelser, høye tall på uføretrygd og utslitte pårørende.

Psykiatriløftet vi fikk til sammen, ga mye godt. La oss verne om det vi fikk til, samtidig som vi bygger ut og styrker tilbudet i tråd med behovene.

Sonja Irene Sjøli (H) [15:28:34]: Jeg vil berømme interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål.

Informasjon som vi har fått om at psykisk syke må true med selvmord for å slippe ventetid for behandling, er svært alvorlig. Jeg synes det avspeiler et tilbud innen psykisk helsevern som er mangelfullt. Det viser at det er store, udekkede behov på enkelte områder, selv om det – som statsråden også viste til – skjer mye positivt.

Jeg synes også det er bra at statsråden nå sier at han vil sikre prioriteringen innen psykisk helsetilbud. Han nevnte flere faste psykologer i kommunene, det å styrke helsestasjonen og skolehelsetjenesten og økt innsats når det gjelder lavterskeltilbud og bedre brukermedvirkning. Det er helt i tråd med de forslag som Høyre har fremmet i denne salen flere ganger. Det er bra hvis det nå kommer og blir utviklet, og også at vi får en kartlegging av dagens situasjon. Jeg tror det er viktig for å komme videre.

Utfordringene innen rus og psykisk helse er store. Ansgar Gabrielsen fra Høyre løftet som helseminister i 2004 fram denne store gruppen som sliter med psykiske lidelser. Han innførte prinsippet om at veksten innen rusvern og psykisk helsevern skulle være større enn veksten i somatikken, også kalt «den gylne regel».

Men i 2012, samme året som Samhandlingsreformen ble innført, fjernet den rød-grønne regjeringen denne føringen, og resultatet har ikke latt vente på seg.

Altfor mange steder bygges behandlingstilbud ned, selv om det er behov for flere behandlingsplasser, og ventetiden for behandling øker, som interpellanten også var inne på.

De som sliter med dobbeltdiagnosen rus og psykiske lidelser, er den svake gruppen i velferdssamfunnet. De sitter nederst ved bordet når midlene blir fordelt og har ikke sterke pressgrupper som står opp for seg og går i demonstrasjonstog. Stemmene deres høres ikke så godt.

Som interpellanten var inne på, har kommunene fått et stadig større ansvar for alvorlig psykisk syke pasienter som følge av Samhandlingsreformen. Finansieringen av tilbudet skal etter hvert innlemmes i de økonomiske virkemidlene i reformen. Om det betyr at kommunene får ansvar for disse pasientene tidligere enn i dag, vet man fortsatt ikke. Departementet kan, ifølge Kommunal Rapport, ikke svare på hvilke pasienter kommunene skal få ansvar for, eller når en psykiatrisk pasient blir definert som utskrivningsklar fra spesialisthelsetjenesten. Det vil jeg gjerne at helseministeren kommenterer.

I stedet for å innføre kommunal medfinansiering for sykehusbehandling av psykiske lidelser, slik regjeringen foreslår, mener vi det er behov for å gjeninnføre «den gylne regel». Det er behov for å sikre at ressursbruken på rus og psykiatri er større enn veksten i somatikken.

Innenfor psykisk helsevern er det en gjennomsnittlig ventetid på 55 dager for voksne og 57 dager for barn og unge. Selv om det på dette området har vært en bedring, er det fremdeles så lange ventelister at det er uheldig. Det er en belastning for den enkelte syke og for de pårørende. Vi kan ikke akseptere at denne svake gruppen av pasienter står i lang behandlingskø på grunn av manglende kapasitet og dårlig tilbud.

Helseministeren snakket mye om folkehelse, og det er bra, men jeg savnet omtalen av psykisk helse. Da en la fram denne folkehelsemeldingen, var ikke psykisk helse så tydelig fremhevet. En satsing på psykisk helse er en av de beste investeringer i folkehelse vi kan gjøre. Vi vet jo at 20 pst. av alt sykefravær skyldes psykiske problemer, og at 25 pst. av uførhet skyldes psykiske lidelser. At så mange unge rammes, er alvorlig og tragisk.

Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å ruste opp det psykiske helsearbeidet og psykologtilbudet i kommunene – det er viktig å få på plass. 40 pst. av fastlegene sier at de mangler kompetanse på området. Det er også en stor grad av underdiagnostisering av psykiske problemer som angst og depresjon. Derfor er det viktig å ruste opp psykologtilbudet i kommunene, som også helseministeren var inne på. Høyre har tatt til orde for dette mange ganger, og vi har også prioritert opprusting av psykologtjenesten i kommunen i våre budsjetter. Målet må være å bygge et bedre lavterskeltilbud i kommunene, hvor det er mulig å få hjelp raskt, uten henvisning fra lege. Det handler om å fange opp dem som er i faresonen, og gi dem et kvalitativt godt tilbud.

Kjersti Toppe (Sp) [15:33:54]: Både rus- og psykiatrifeltet i Noreg har sidan årtusenskiftet vore gjennom fleire omfattande reformer som har påverka tilbodet av helsetenester til befolkninga. Det viktigaste har vore opptrappingsplanen for psykisk helse, opptrappingsplanen for rusfeltet og Samhandlingsreforma, som tok til å gjelda frå 2012.

Psykisk helse-feltet har blitt betydeleg styrka gjennom opptrappingsplanen, og det har blitt bygd ut desentraliserte behandlingstilbod. Eigne tenester for menneske med rusproblem og psykiatriske lidingar var omtrent ikkje-eksisterande i kommunehelsetenesta før opptrappingsplanen, og det er kanskje i kommunane den aller største endringa har skjedd. Evalueringa viser at opptrappingsmåla for psykisk helsearbeid i kommunane blei nådde på dei fleste områda, men det har òg kome kritikk for at ein har hatt einsretta fokus på kvantitet og ikkje på kvalitet, og for at det ikkje har vore nok fokus på eldre. Måla i opptrappingsplanen er òg blitt kritiserte for å vera for lite ambisiøse. Så realiteten er at det har vore ei stor satsing, og at det har skjedd veldig mykje bra, men vi må erkjenna at det stadig er udekte behov.

Det er grunn til å følgja utviklinga på rus- og psykiatrifeltet veldig nøye. Særleg må vi følgja med på utviklinga i kommunetilbodet, på tilbodet til barn og unge og spesielt på tilbodet til dei aller eldste. Eg vil visa til ei undersøking som viste at den gruppa som hadde høgst rate på sjølvmordsstatistikken, var eldre menn over 80 år.

I og med at opptrappingsplanen er avslutta, øyremerkinga er gått inn i ramma og helseføretaka ikkje lenger har like eksplisitte styringskrav om å prioritera sterkare vekst i psykiatri enn i somatikk, må vi sikra at feltet får dei ressursane som trengst med andre verkemiddel.

Eg har fått ein del tilbakemeldingar ifrå mitt område om at det tilsynelatande skjer ei nedbygging av spesialisthelsetenestetilbodet innan rus og psykiatri, utan at det er bygd opp tilsvarande ute i distriktspsykiatriske sentra, ei heller i kommunane. Dette må vi ha ein gjennomgang av, som òg statsråden varsla. Det er greitt at det er ei vilja fagleg omlegging av spesialisthelsetenesta og omlegging frå sengeavdelingar til distriktspsykiatri, ambulant verksemd og psykisk helsetilbod i kommunane, men denne utviklinga må ikkje gå for langt for fort, og nedbygging må ikkje skje før det er bygd opp tilsvarande og styrkt tilbod på anna nivå.

Interpellanten tar opp det faktum at det har vore episodar der pasientar feilaktig uttalar at dei har sjølvmordstankar berre for å koma fram i behandlingskøen. Det er sjølvsagt tragisk, men eg kan forstå at det skjer, for dette er menneske i ein håplaus situasjon, og ventetida er for mange for lang. Det viser òg, slik det kom fram i evalueringa, at førebygging og tidleg innsats, inkludert styrking av behandlingstilbodet for dei med mindre alvorlege lidingar, har vore ei av dei svakast utvikla sidene ved opptrappingsplanen for psykisk helse.

Etterspørselen etter psykisk helsehjelp er stor, og det er ei utfordring for helsevesenet å tilby hjelp til alle som søker behandling. Derfor er det viktig at behandlingsapparatet i kommunane blir ytterlegare styrkt. Vi må få fleire lett tilgjengelege lågterskeltilbod for milde og moderate psykiske plager. Pilotprosjektet Rask psykisk helsehjelp er eitt eksempel, frisklivssentralen er eit anna førebyggande tiltak, og sidan 2009 er det, som mange andre har omtalt, blitt satsa på rekruttering av psykologar til kommunane. Det er òg bra at vi får ei styrking av helsestasjonane og skulehelsetenesta. Det kan bety veldig mykje for betre førebygging og tidleg behandling av psykiske problem hos barn og unge. Og så vil eg omtala fastlegane. Dei har ikkje så mange omtalt her i dag, men dei er på mange måtar grunnmuren i det lokale helsetilbodet, og dei har eit stort ansvar for tilbodet av psykiske helsetenester på lågt nivå.

I folkehelsemeldinga som blei lagt fram, erkjenner ein at psykiske problem representerer eit betydeleg folkehelseproblem, og ein påpeiker at førebygginga aller mest skjer utanfor helsetenesta. Det gjeld å ha gode velferdsordningar, trygt oppvekstmiljø, inkluderande arbeidsliv og helsefremmande arbeidsmiljø, som er viktige føresetnader for å førebygge psykiske problem.

Til slutt vil eg understreka at det er eit politisk ansvar å sørgja for at rus- og psykiatrifeltet får nødvendig prioritet. Eg meiner at kommunal medfinansiering på dette feltet òg kan bidra til at det blir prioritert i kommunane, men det er nødvendig med korrekt faktagrunnlag og sikre modellar og ressursar før dette blir innført.

Trine Skei Grande (V) [15:39:17]: Jeg vil også takke interpellanten for en viktig problemstilling. Vi har store utfordringer på dette feltet. De siste tallene ved utgangen av 2012 viste at vi hadde 9 000 voksne og 3 400 barn som sto i kø for å få behandling. Vi ser at det er færre psykologer som har driftsavtale, og Psykologforeningen melder om oppimot 1 400 brudd på ventelistegarantien. Folkehelseinstituttet sier at dette er et tap for norsk økonomi på mellom 60 og 70 mrd. kr. Andre tall viser oss at av de uføre vi har i Norge i dag, kan en tredjedel knyttes til psykisk helse.

Det er viktig at vi organiserer helsetilbudene våre ut fra dette, at vi får mye mer direkte hjelp – uten de lange ventetidene, uten den lange saksbehandlingstiden – der man kan nå mennesker som kanskje ikke passer inn i firkantene av køer, skjemaer, brevsending og oppfyllelse av ventelistegarantien, som mange kanskje ikke klarer. Det er viktig å ha kompetanse i førstelinjetjenesten til å takle det.

Jeg tror at mye av dette handler om de små utfordringene – det butter for mange av oss en eller annen gang i livet – som blir til store utfordringer. Én ting er de tunge diagnosene vi kan snakke om, men alt det andre handler om små utfordringer som blir store fordi vi ikke har metoder for å takle dem. Det å gjøre folk i stand til å takle de små utfordringene – ikke i første hånd med piller, men kanskje med små hjelpemidler – som handler om å takle dagens utfordringer, er viktig. Da er det kanskje like lurt å ha en psykolog som i to timer kan snakke med mannen fordi skilsmissen er vanskelig, eller ha en god helsesøster, som kan metoder for hvordan en tiåring kan sortere tankene i hodet.

Sjøl besøkte jeg helsesøstertjenesten i Asker fredag og så hvordan de jobbet med barn slik at de med en egen teknikk kunne lære seg å sortere gode og dårlige tanker. Det kalles «å skille de røde og de grønne tankene» – Stortinget kan sjøl tenke seg hvem som var de onde, og hvem som var de gode. Dette er en metode som hjelper veldig mange barn til å finne virkemidler for å takle utfordringene.

Venstre mener at man må ha en lang rekke tiltak for å klare å løfte dette feltet igjen. Vi har et Dokument 8-forslag – som nå ligger til behandling i Stortinget – om tilskudd til psykologer i førstelinjetjenesten. Vi mener at man også må styrke den opptrappingsplanen som Bondevik II-regjeringa begynte på, og innføre prinsippene om prioritering igjen, utvikle nye pilotprosjekter – som mange har snakket om – og nye måter å jobbe på. Jeg foretrekker å kalle det «pilotprosjekter» og ikke «piloter», for det fører gjerne til litt forvirring i salen. Pilotprosjekter kan bidra til å utvikle nye måter for å nå dem som ikke nødvendigvis har en tung diagnose, og som man forhåpentligvis kanskje kan hjelpe før de får en diagnose – klare å nå nettopp dem.

Jeg tror man trenger en opptrapping når det gjelder familievernet, og at man trenger mye mer informasjon om psykisk helse.

Venstre har ønsket en opptrappingsplan med 1 000 nye helsesøstre i løpet av en fireårsperiode. Jeg merker meg at regjeringa – ut fra folkehelseplanen – har snudd og nå mener at helsesøstre er viktig. Det er jeg veldig glad for. Jeg tror at primærhelsetjenesten, med både en fastlege som har en psykolog å jobbe sammen med, og en helsesøster som kan lære både barn og voksne metoder, og som kan fange opp folk mye tidligere, er viktig her.

Det er også viktig å bekjempe tvang. Det tror jeg er en stor utfordring. Det handler om å gi fagmiljøene kompetanse. Dess mer utdannelse, dess mer kompetanse, dess mer kunnskap om menneskerettigheter og dess mer grunnlag man har for ikke å bruke tvang i institusjoner, dess mindre bruk av tvang får man. Vi trenger også mer forskning på dette området.

Men i bunnen trenger vi kanskje en tankegang som handler om at folk skal ha ansvar for sin egen helse, og om at helsevesenet ikke nødvendigvis skal være på jakt etter en diagnose, men gjøre folk i stand til nettopp å ta ansvar for sin egen helse. Det gjelder også den psykiske helsen, muligheten til å kunne snu de røde tankene i et barns hode til grønne tanker, muligheten til å la barna lære seg teknikker, som de helt sikkert kommer til å tjene på mange ganger i løpet av livet, når det butter. For det butter for oss alle en eller annen gang i livet. Da gjelder det å ha de gode metodene for å få makt over eget liv.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:44:30]: Takk for en god debatt og for gode innlegg, med innspill som utfyller bildet. Det opplever jeg vi har hatt den siste timen.

Jeg er glad for at statsråden i hovedinnlegget sitt sa at han ville komme tilbake til Stortinget med en sak om dagens situasjon. Hvordan den vil bli lagt fram, og hvordan man vil gjøre det, vil vi få vite om senere.

Jeg er glad for at regjeringen ikke venter, men tar syv grep for kanskje allerede å forsterke dagens innsats. Mens vi har hatt denne debatten, har jeg sett litt på disse syv grepene. Det er kanskje én utfordring jeg har lyst til å gi statsråden – det som går på samspillet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Vi vet at det blir færre sykehussenger, i tråd med opptrappingsplanen. Vi vet at det blir flere ambulante team, i tråd med opptrappingsplanen. Vi vet at det blir flere polikliniske behandlinger, i tråd med opptrappingsplanen. Men så viser SINTEFs rapport at færre får behandling i kommunene. Da har vi dette gapet. Nettopp her opplever jeg at vi ikke kan gå framtiden i møte uten at vi får en forsterkning. Vi bygger ned noe – uten at vi klarer å få bygd opp behandling på et annet sted.

Jeg har lyst til å avslutte mitt innlegg med at livet vårt må vi leve ute i samfunnet. Da er det avgjørende viktig at familiene – hvordan de enn ser ut – har gode rammer, at vi kan være i utdanning eller være på en arbeidsplass som er god for oss, og der vi opplever å bli ivaretatt og sett.

Så tror jeg det er viktig å framelske frivillig sektor, som for mange av oss kanskje er limet mellom travle hverdager. Det å få den gode opplevelse, det å være med i et litt større fellesskap tror jeg er avgjørende viktig. Vi vet at også denne sektoren har mye å tilby mennesker som sliter med sin psyke – en eller to dager i et lengre perspektiv. Frivillig sektor må vi satse på også innenfor dette området. Jeg vet at statsråden er opptatt av dette, særlig innenfor rusområdet – det har vi diskutert før i denne sal – men jeg håper at man også kan se på frivillig sektor, med tanke på mennesker som sliter med psykiske lidelser.

Statsråd Jonas Gahr Støre [15:47:31]: Jeg vil berømme interpellanten for debatten og takke for gode innlegg.

Noen få kommentarer. Jeg vil si til representanten Kjønaas Kjos: Nei, det er ikke noen bevisst politikk for å bygge ned denne sektoren – det var de ordene som ble brukt. Vi behandler flere enn noen gang. Vi bevilger mer enn noen gang. Vi har djerve målsettinger for både retting, innretning og satsing på dette området.

Jeg har respekt for dem som mener at det burde være en såkalt gyllen regel. Jeg forstår intensjonen, men jeg mener at vi får diskutere dette også på et faglig grunnlag. Er det treffsikkert? Når vi målene våre ved å definere en slik regel i et veldig sammensatt helsevesen, med mange ulike behov, som krever oppmerksomhet og behandling? Det er jo ikke slik at vi er maktesløse med hensyn til å prioritere psykisk helse om vi ikke skiller ut ett felt som skal få høyere vekst. Realiteten er at etter at vi tok bort dette kravet, har det vært høyere vekst innen psykiatri og rus enn innen somatikken – gjennom de årlige måtene ressursene er brukt på.

I oppdragsdokumentet – som i min tale om sykehusene 30. januar – vektla jeg dette. Dette er et felt med stor politisk sensitivitet, hvor de tar signaler. Det er flere måter vi kan gjøre dette på, men jeg er åpen for å ha en fordomsfri diskusjon rundt dette.

Jeg må si at representanten Sjøli kanskje ikke hørte alle sendingene fredag, da jeg lanserte folkehelsemeldingen. Jeg la veldig stor vekt på psykisk helse som et av de fenomenene som vil dominere helseutfordringene fremover, og hvor forebygging og folkehelse må være sentralt. Derfor er skolehelsetjenesten flaggskipet i meldingen hva gjelder kroner, kan vi si. Det vi vektlegger der, er ikke at de primært skal finne fysiske ting hos ungene, men at de har et våkent blikk for den psykiske helsesituasjonen, som vi vet det er viktig å ta tak i.

Psykologer i kommunene er viktig. Det som har gjort inntrykk på meg, er særlig der hvor psykologene har jobbet med fastlegene og har gitt dem kompetanse til å ha trygghet til å gå inn i disse samtalene. Jeg tror at vi her må jobbe for at vi har et bredt spekter av folk med den tillit og den innsikt som skal til for å møte folk som opplever de små utfordringene – som Skei Grande ganske riktig sier – at vi kan komme inn der og vise en vei ut.

Tilbudet om kognitiv oppfølging, som vi nå har i tolv forsøkskommuner, viser at veldig mange av dem som kommer dit og får den første hjelpen, den første samtalen, ikke kommer tilbake, fordi de har fått hjelp. Så det er vi opptatt av.

Jeg er veldig enig med Skei Grande også i at vi ikke må gå på den håpløse jakten på diagnose for enhver pris i enhver sammenheng. Det er ikke alltid riktig vei å gå.

Når det gjelder samspill sykehus–spesialisthelsetjeneste, som interpellanten var opptatt av, vil jeg si at avtalene mellom kommunene og sykehusene er et godt virkemiddel. Alle kommuner har det nå. Det kan være et levende dokument man kan jobbe med for å utveksle erfaringer og tilpasse hvordan man jobber for å hindre det vi alle er enige om at vi vil hindre: at noen faller mellom tjenester som bygges ned et sted uten at det bygges opp et annet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er dermed avsluttet.