Presidenten: Etter ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten føreslå at taletida blir avgrensa til 40 minutt og blir fordelt med inntil 5 minutt til kvart parti og inntil 5 minutt til medlem av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det blir gjeve høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå medlem av regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare vil presidenten føreslå at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Solveig Horne (FrP) [10:47:28]: (ordfører for saken): Opptakten til denne saken har vi jo allerede begynt på.

Det er ikke lett å holde et saksordførerinnlegg om hva komiteen er enige om i denne saken som vi her har foran oss, men én ting som vi er helt enige om, er at vi har verdens beste foreldrepermisjonsordning. Vi har en ordning som i dag er på 47 uker for dem som tar ut 100 pst. Det er en god ordning, og det er veldig mange som benytter seg av den. Men det er ikke slik at det er regjeringspartiene – med sentrumspartiene – som har eneretten på en god familiepolitikk. De borgerlige partiene har også støttet den ordningen som vi har i dag med en veldig god foreldrepermisjonsordning, la meg bare få slå det helt fast, og det er nok det vi er enige om.

Vi har altså forskjellene, som kommer veldig godt fram i denne saken, i dette temaet som vi har behandlet ganske mange ganger de siste fire årene. Det har vært en skikkelig gjenganger. Og det er som tidligere talere i saken om ammerett sa så klart, at det er her forskjellene på partiene kommer fram.

Det som er viktig for Fremskrittspartiet i denne saken, er å beholde en god foreldrepermisjon, men å ha en fleksibilitet og en valgfrihet for familien. Fremskrittspartiet mener at det ikke er oss politikere som vet best hva den enkelte familie trenger. Og når vi snakker om valgfrihet, så er det litt rart å høre at for representanten Stokkan-Grande er visst valgfrihet at familiene velger akkurat det som regjeringen har vedtatt og innført noen kvoter og regler på. Jeg må jo si at det viser liten tro på familien, det viser liten tro på mor og far, spesielt på far, at de ikke kan klare å gjøre denne fordelingen selv, uten at vi politikere skal blande oss inn.

Så leser vi Dagbladet på søndag, der representanten Arild Stokkan-Grande snakker om at det nå skal være et «pappa-ran» som skjer på høyresiden, altså ved at fedre mister de to ukene hvis Fremskrittspartiet og Høyre får bestemme. For det første er det ikke et ran, og det er ikke et kutt i foreldrepermisjonen før det er vedtatt i dag, for i dag er den på 47 uker, og det er ingen som har sagt at man skal kutte i den nåværende løsningen. Men det Fremskrittspartiet har sagt, er at vi ikke ønsker å utvide den ordningen med de to ukene som nå blir forbeholdt far. Vi ønsker ikke et mer rigid system, vi ønsker et fleksibelt system. Vi må slutte å regulere familiene i hjel, for familiene vet selv hvordan de skal organisere hverdagen.

Fremskrittspartiet ønsker også at familien selv skal få fordele det ved at mor også skal få lov til å overta de ukene som far ikke klarer å ta ut, eller at far kan overta mors uker. Vi ønsker også en selvstendig uttaksrett, og jeg skulle ønske at regjeringen istedenfor å utvide denne ordningen forbeholdt far med to uker kunne fokusert mer på en selvstendig uttaksrett til far. Vi vet at der ligger det ganske mange ting som regjeringen heller burde prioritere istedenfor å utvide ordningen med to uker.

Vi har ganske store oppgaver foran oss når det gjelder situasjonen med hensyn til familiepolitikken. Vi har det med hensyn til løpende barnehageopptak, og vi har også, som jeg sa, det med selvstendig uttaksrett. Fremskrittspartiet har lyst til å bruke pengene på en litt annen måte, og på det nåværende tidspunkt ønsker ikke Fremskrittspartiet å gå inn på en økning i foreldrepermisjonen med to uker til far, men å komme tilbake og se nærmere på hva vi vil bruke de pengene til, i budsjettet.

Men hvorfor ikke stå sammen og slåss for en god foreldrepermisjon med fleksibilitet? Arild Stokkan-Grande var i Dagbladet inne på at Norge har verdens beste fedre. Ja, vi har verdens beste fedre, men vi må ha tro på fedrene. Vi må ha tro på at fedrene klarer å stå opp mot både mødrene og arbeidsgiverne. Hvorfor ikke da ta en kamp mot arbeidsgiver hvis det er arbeidsgiverne som er problemet når det gjelder foreldrepermisjonen? Jeg må si at jeg har tro på dagens norske mann. Jeg tror på at den norske mann vil ha bedre tid med familien sin, med sine barn, og da må vi gi ham den retten ved å ha en fleksibilitet som familien selv kan innrette seg etter.

Olov Grøtting (Sp) [10:53:03]: Vi i Senterpartiet er veldig fornøyd med at foreldrepermisjonen øker med to uker, og at disse ukene forbeholdes far.

Pappapermen, som ble innført i 1993 og senere er blitt økt til 12 uker – og fra juli 2013 blir økt til 14 uker – har vært en suksess. Fra at noen få benyttet ordningen til å begynne med, er det nå ca. 90 pst. av alle nybakte fedre som tar ut pappaperm. Det er også særdeles gledelig at lengden på permen de tar ut, har fulgt utviklingen i permisjonstiden.

Altfor lenge var det slik at foreldrepermisjon var synonymt med mammaperm. De endringene som har skjedd de senere årene, understreker at foreldrepermisjonen tilhører begge foreldrene, og det er ikke for foreldrenes skyld at det er viktig, men for ungenes.

Fremskrittspartiet og Høyre støtter ikke denne utvidelsen, ut fra hensynet til barn og familie. Det er helt uforståelig for meg. Det er jo nettopp av hensyn til barna og familien at det er viktig å øke tiden foreldrene er hjemme med ungene, og da spesielt å øke fars permisjon.

Søndag kveld satt jeg og så et program på NRK. Det handlet om hvorfor en så høy andel yrkesaktive mødre blir syke – jo flere barn, desto mer øker sykefraværet. Dette er helt klart et problem. Det er tøft å være både yrkesaktiv, følge opp barn i barnehage, skole og fritidsaktiviteter, være hjemme med syke barn når det er påkrevd og sørge for at hus og hjem er i orden – og når en helst skulle lagt seg, skal en følge opp om det har kommet jobbmailer som ikke kan vente til neste dag.

Det er tøft nok om en er to til å dele på det, men selv i dag, i et av verdens mest likestilte samfunn, er ikke arbeidsoppgavene i hjemmet særlig jevnt fordelt mellom mor og far. Det er bekymringsfullt.

Den situasjonen mange mødre er i, med hovedansvar for barn og hus i tillegg til full jobb, går ut over kvinners helse, og det er ikke bra. Det er ikke til barnas og familiens beste hvis en som mor henger i stroppen på en slik måte at en blir syk av det. Det er derfor enormt viktig med tiltak for å skape mer likestilling i hjemmene på et tidlig tidspunkt.

Derfor er de 14 ukene med pappaperm så viktig, for det kan være med på å bryte et mønster som det ellers er vanskelig å komme ut av. Dersom mor er hjemme et år med babyen mens far er yrkesaktiv, går man seg ofte inn i et mønster der mor står opp om natten og har hovedansvaret for alt hjemme. Veldig lett er det at dette fortsetter også når permisjonstiden er slutt. Men med en pappa som er hjemme og har denne rollen i 14 uker – faktisk over tre måneder – før begge parter, som oftest, går ut i jobb igjen, håper og tror vi i Senterpartiet at denne situasjonen vil bli annerledes.

Denne ordningen vil være med på å skape større grad av likestilling i de tusen hjem, til barnas og familiens beste. Det er slett ikke slik som Høyre og Fremskrittspartiet sier, at ungene blir et virkemiddel i likestillingspolitikken.

Poenget er at pappapermen er viktig, på mange måter – ikke minst fordi barna lærer å kjenne sin far på en helt annen måte enn en har hatt mulighet til i tidligere tider – og at far på samme måte lærer å kjenne barna sine.

Det er også kulturelle hindre når det gjelder å ta ut permisjon for fedre. Dette er heldigvis i ferd med å bli endret etter at pappapermen ble lovfestet. Hadde denne retten vært helt «frivillig» – som det sies – ville det nok fortsatt ha ligget sterke føringer, eller i hvert fall uskrevne ønsker, fra mange arbeidsgivere om at menn burde ta ut så lite pappaperm som mulig.

Skal en skape varige endringer, er det faktisk slik at en må trå til med noen regelendringer. Selv om en prinsipielt skulle ønske at det var unødvendig, vet vi at det er nødvendig å gjøre det for å snu en kultur. Derfor mener vi i Senterpartiet at pappapermen skal være lovfestet, og igjen: Vi er glad for den økningen i foreldrepermisjonen forbeholdt far som kommer fra 1. juli.

Vi håper og tror at denne ordningen vil bidra til en bedre hverdag for barna, for mor og for far – for hele familien.

Gunn Karin Gjul (A) [10:57:46]: (komiteens leder): Sakens ordfører Solveig Horne uttrykte at Fremskrittspartiet og Høyre hadde så stor tro på fedrene at det ikke var nødvendig med en fedrekvote. Det er det NHO-leder Kristin Skogen Lund nå karakteriserer som naivt, og i Dagsavisen i forrige uke uttalte hun følgende om partiet Høyre:

«Det er veldig naivt av Høyre å tro at fedrene fortsatt vil ta ut lang permisjon når de ikke har en kvote. I for eksempel Danmark sluttet fedrene å ta permisjon da fedrekvoten ble fjernet. Har menn muligheten til å ta ut to ukers permisjon, så gjør de det. Har de mulighet til å ta ut fire måneder, så gjør de det.»

Det sier NHO-direktøren, og det er det som er faktum. Før 1993, da vi også hadde en flott permisjonsordning i Norge, var det nesten ingen fedre i det hele tatt som tok ut foreldrepermisjon. Da vi innførte fire uker pappapermisjon i 1993, tok nesten alle fedre ut de fire ukene med en gang. Vi vet at med hver eneste økning i fedrekvoten følger fedres størrelse på uttak størrelsen til fedrekvoten. Det forteller at vi fremdeles lever i et samfunn hvor det er krevende for menn å ta ut permisjon hvis de ikke har en lovfestet rett knyttet til det.

Derfor vil konsekvensen av både Høyres og Fremskrittspartiets politikk ikke være at fedre uansett kommer til å ta ut permisjon. Konsekvensen kommer til å være at fedre mister en rettighet de har kjempet i mange år for å få, og som har resultert i at vi faktisk har verdens beste fedre.

Denne fedrekvoten resulterer ikke bare i rettighetene til fedre, den resulterer faktisk i at ungene får muligheten til å bli kjent med begge foreldrene i det første leveåret. Det er i seg sjøl et gode. Det er heller ikke skadelig at kvinner oppnår økt likestilling i arbeidslivet. Det er ikke skadelig at vi faktisk oppnår tre ting samtidig med en fedrekvote. Høyre og Fremskrittspartiet prøver å framstille det som noe negativt at vi også bidrar til likestilling i arbeidslivet, at det bidrar til at barna får mer tid sammen med pappaen sin og at fedre faktisk får en rettighet.

Så er det slik at vi har verdens beste foreldrepermisjonsordning allerede i dag. Det den rød-grønne regjeringen gjør nå, er å utvide verdens beste foreldrepermisjonsordning fra 57 uker til 59 uker. Denne utvidelsen er ikke Høyre og Fremskrittspartiet med på. Det vi kan konstatere, er at hver eneste uke som permisjonstiden har blitt utvidet med, har blitt innført under den rød-grønne regjeringen eller en regjering bestående av Arbeiderpartiet – med unntak av én uke. Så når representanten Solveig Horne – som også representanten Hofstad Helleland sikkert vil gjøre senere i dag – står og slår seg på brystet og sier at vi er så stolte av den permisjonsordningen vi har oppnådd, må det sies at disse partiene hver eneste gang har blitt dratt etter håret. De har aldri vært pådriver for at vi i dag har verdens beste permisjonsordning. Jeg må bare si at jeg synes det er skuffende at disse to partiene ikke er med på å vedta de to nye ukene, som faktisk vil være en ytterligere forbedring av fedres rettigheter i forbindelse med foreldrepermisjon.

Vi hadde tidligere i dag en diskusjon om amming, som jeg helt på tampen vil si noe om. Det høres ut som om mødre fullammer barnet til det er ett år. De nasjonale helserådene anbefaler mødre å fullamme fram til barnet er et halvt år. Det vi vet, er at med den fleksible permisjonsordningen som den rød-grønne regjeringen legger opp til, kan mødre være hjemme med barnet sitt i 42 uker. Det er mye mer enn et halvt år. Det bidrar til å oppnå mange ting samtidig. Det bidrar til at kvinner kan fullamme barnet sitt fram til barnet er et halvt år. Det bidrar til at fedre får mulighet til å ta del i barnets oppvekst det første året, og det bidrar til at mor også kan være yrkesaktiv og kombinere det med et godt familieliv og det å ha små barn.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [11:02:54]: Norge har allerede en veldig raus foreldrepermisjonsordning. Det er Høyre veldig glad for. Høyre er glad for at det er mange fedre som tar ut mye pappapermisjon og er hjemme med barna sine. Slik tror vi det fortsatt kommer til å være, selv om man ikke nødvendigvis har en kvote. Vi er veldig glad for at det er mange mammaer som tar ut foreldrepermisjon. Slik tror vi det også kommer til å være, uten å måtte ha en egen mødrekvote. Vi mener at det skal være opp til familien selv å bestemme hvordan man skal organisere foreldrepermisjonen, for det er foreldrene som vet best hva som er best for det enkelte barnet, og hva som er best av hensyn til familien. Det er det ikke vi politikere som skal bestemme.

Det finnes grenser for politikk. Dette er nettopp en slik sak – det er familien selv som må få lov til å avgjøre hva som er best for barnet sitt. For Høyre er det veldig viktig med likeverdig foreldreskap. Det er viktig for oss med likestilling. Likestilling for Høyre handler om å gi fedre og mødre like muligheter og like rettigheter. Det er derfor Høyre er litt skeptisk til å utvide fedrekvoten med ytterligere to uker – fordi det er så mange fedre som ikke har noen rettigheter i dagens samfunn.

Det er om lag 6 000 fedre som står helt uten rettigheter. Det er 6 000 fedre, med egen opptjening, som har betalt skatt i mange år, som har arbeidet i fulltidsstilling i mange år, men som står helt uten rettigheter til å ta ut foreldrepenger fordi mor ikke har opptjent rett til foreldrepenger. Når mor ikke har opptjent rett til foreldrepenger, er det ingen fedrekvote. Så mens man velger å utvide fedrekvoten ytterligere – fra 12 til 14 uker – for de heldige fedrene, er det mange tusen fedre som ikke har rett til å være en dag hjemme med barnet sitt. Det synes jeg er feil. Jeg hadde kanskje forventet at regjeringen ville bruke de siste mulighetene den har til å gjøre endringer knyttet til å gi alle fedre like rettigheter og muligheter.

Vi ser også at det er en veldig lite sømløs overgang til barnehage. Det gjør at mange mødre må ta ulønnet permisjon eller ferie eller overlate barnet sitt til en dagmamma, fordi man ikke får tatt ut hele permisjonen.

For en tid siden kontaktet en far meg her på Stortinget. Han heter Lars. Lars har blitt pappa for første gang. Han driver et enkeltmannsforetak, der han behandler folk med dårlig rygg. Sønnen til Lars ble født etter 1. september i fjor høst. Han har dermed ikke rett til barnehageplass. Kona til Lars må tilbake i jobb etter sju måneder. Etter det rød-grønne kvotesystemet får hun ikke lov til ta ut mer mammakvote. Lars vil veldig gjerne ta ut mer enn tolv uker permisjon med sønnen sin, men, som han sier: Da vil jeg i praksis gå konkurs, når jeg ikke kan behandle pasientene mine i løpet av de tre månedene.

Lars søker Nav om å få overføre permisjonsukene til kona. Svaret er: Nei. Selv om sønnen ikke får barnehageplass, og familien ikke får kabalen til å gå opp fordi de ikke har greid å time unnfangelsen etter det rød-grønne barnehageopptaket, er ikke Nav forståelsesfull. Nav foreslår at kona til Lars kan ta ut ferie eller permisjon uten lønn. Men for Lars og kona, som er i etableringsfasen, med høyt boliglån, høye studielån og høye billån, er ikke alltid ferie og permisjon uten lønn et alternativ.

Dette er konsekvensen av rød-grønn detaljstyrt familiepolitikk, der alle som ikke passer inn i den rød-grønne boksen, er overlatt til seg selv, og der hensynet til barnets beste blir satt til side, fordi matematisk likestilling er det viktigste av alt.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [11:08:15]: Vi skal nå gjøre vedtak om å utvide stønadsperioden for foreldrepenger med to uker. Det er et forslag som i utgangspunktet er fremmet for å utvide pappakvoten fra 12 til 14 uker.

Vi har all grunn til å være fornøyd med permisjonsordningen i Norge – den er særdeles raus – og for at vi gjennom øremerkede kvoter sørger for å gi barna rett til å tilbringe mye av den første tida hjemme sammen med både mor og far. Det er ikke lenge siden det kun ble forventet at far skulle være hjemme en kort tid da barnet var helt nyfødt, primært for å hjelpe mor. Da jeg selv hadde fødselspermisjon, begynte jeg å jobbe igjen etter fem måneder. Barnefaren hadde ingen permisjon i det hele tatt. For min datter, derimot, var det en selvfølge med lang permisjonstid og at far også skulle tilbringe mye av denne tida sammen med sin datter. Det er godt for meg som mor nå å se hvordan det er helt naturlig for dem å dele hjemmetida, som de nå må ha, i mangel på barnehageplass.

Det er ingen stor nyhet at vi nå øker permisjonstida med to uker. Det er allerede vedtatt i budsjettet. Det innebærer at man får 14 uker til far og 14 ukers permisjonstid til mor. Så er det resterende 18 eller 28 uker som man kan dele, avhengig av uttaksgraden.

Hvorvidt vi skal ha en egen fedrekvote er en stadig gjentakende debatt vi har her i salen. Jeg har allerede hørt Høyre og Fremskrittspartiet argumentere mot dette. Jeg vil igjen si at det hadde vært flott om det hadde vært slik at det var helt naturlig og selvfølgelig at mor og far delte foreldrepermisjonen mer eller mindre likt seg imellom, slik at barna hadde like stor mulighet til å få nær kontakt og tilknytning til både far og mor. Hadde dette vært en realitet, kunne vi hatt en fri fordeling av permisjonstida, men virkeligheten er ikke slik. Det var først ved innføring av fedrekvoten at far begynte å ta ut foreldrepenger. Etter hvert som fedrekvoten har økt, har far tatt ut mer tid, men ikke nødvendigvis fullt ut. 49 pst. av dem som tok ut fedrekvote i 2011, tok ut ti eller flere uker av kvoten på tolv uker. Kun 7,3 pst. tok ut mer enn fedrekvoten sin. Så fortsatt er det mor som definitivt tar ut mest av permisjonstida. Dette skyldes selvfølgelig både forventninger fra far, forventninger fra mor og ikke minst forventninger fra arbeidsgiver og samfunnet.

Arbeidsgiver har en forventning om at det er mor som skal være hjemme med de aller minste. Men gjennom pappakvoter snus gradvis forventningene – til at også far skal være hjemme. Arbeidsgiver har en forventning om at unge fedre og unge mødre skal være hjemme med sine barn, men vi ser dessverre noen eksempler på at arbeidsgivere er villige til å betale, slik at far ikke skal benytte seg av sin fedrekvote.

Med far som en tilstedeværende og naturlig omsorgsperson fra starten av er det sannsynlig at han også fortsetter å være en selvfølgelig omsorgsperson etter hvert som barna vokser til. Forhåpentligvis bidrar det til at vi kan få en mer lik fordeling mellom far og mor når det gjelder hjemmeoppgaver og å være hjemme med syke barn i barnehage- og skoletid senere.

Vi har sett at først når fedre har en rett å hevde, tar de ut permisjonen. Representanten Horne har en naiv tro på at far – på tross av hva erfaringene så langt har vist – vil ta ut foreldrepenger uten en lovfestet rett. Jeg skal ikke gjenta representanten Gjuls argumenter, men viser til alle de argumentene som ble trukket fram i hennes innlegg.

Når Høyre og Fremskrittspartiet problematiserer manglende fleksibilitet i uttak av foreldrepenger, er det utelukkende fars uttak som vanskeliggjøres. Hvorfor skal det være så mye vanskeligere for far å ta ut permisjon enn for mor? Når man skal tillate at dette er så vanskelig, og stadig repeterer at det er vanskelig for far, blir det en selvoppfyllende profeti, og det forblir vanskeligere for far. Det er fullt mulig å overføre kvoten til partneren i spesielle situasjoner, og ikke minst: Det er mulig å ta ut kvoten gradert, altså som et deltidsuttak, helt fram til barnet er tre år. En eventuell fjerning av fedrekvoten vil bidra til mindre frihet i familiene, da det igjen vil føre til et forventningspress om at mor skal være hjemme med de minste. Med en forlengelse av foreldrekvoten oppnår vi i stedet at barna får mer tid alene sammen med far.

Gjennom politisk vilje legger vi til rette for mer likestilte foreldreskap. Med en sjenerøs foreldrepermisjon, med fedrekvoter, og nå også etter hvert lønn under ammefri og full barnehagedekning gir vi mødrene mulighet til å delta i arbeidslivet. Det er det som er den reelle friheten. Og vi gir barna muligheten til å få nære og tilstedeværende fedre.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:13:33]: I likhet med sak nr. 1 på dagsordenen i dag handler dette om tilrettelegging for kombinasjonen av deltakelse i arbeidsliv og det å være foreldre. Rett til amming med lønn og en god foreldrepermisjon med fleksibilitet er en viktig del av det.

En fedrekvote reduserer ikke familiens valgfrihet, som høyresiden hevder. I et samfunn der mange arbeidsgivere ikke skjønner vitsen med at fedre bruker tid på pappapermisjon, er nettopp fedrekvoten et trumfkort for mange menn – og som styrker valgfriheten. Så langt alt vel.

Men det at fedrekvoten er bra for familien, betyr ikke nødvendigvis at effekten blir større jo lengre kvoten er. Selvsagt ikke. Hadde det vært sånn at jo lengre fedrekvote, jo bedre ble kontakten mellom far og barn, og jo bedre ble dette for familien som helhet, burde man jo delt foreldrepermisjonen likt – f.eks. 28/28 pst. eller 50 pst. til hver. Men det har ikke de rød-grønne foreslått så langt, selv om jeg av og til hører at noen tenker høyt i den retning i den rød-grønne leiren. Poenget er at her er det en balanse. Går vi for langt, blir ikke fedrekvoten et trumfkort, men den blir en svarteper. Da blir fedrekvoten en tvangstrøye for familien, noe som gjør at man må innrette seg på en helt spesiell måte, som ikke er bestemt rundt kjøkkenbordet, men rundt Kongens bord. Det er sånn, nettopp fordi arbeidsgivere og samfunnet fortsatt ikke fullt ut aksepterer betydningen av fedrenes tilstedeværelse og pappapermisjon, at litt politisk styring kan styrke valgfriheten, men for mye politisk styring svekker valgfriheten.

Kristelig Folkeparti ønsker en utvidelse av foreldrepermisjonen, for vi ser at mange sliter med tidsklemma og synes det er vanskelig å få hverdagen til å gå opp. Kristelig Folkeparti går inn for en modell med 68 ukers foreldrepermisjon, der ti uker er forbeholdt hver av foreldrene. Kristelig Folkeparti støtter derfor utvidelsen av foreldrepermisjonen, men ikke utvidelsen av henholdsvis mødrekvote og fedrekvote. Jeg tar opp forslaget i innstillingen som Kristelig Folkeparti står bak.

Så blir det hevdet at det at fedrene tar ut mer permisjon jo mer vi øker fedrekvoten, er et bevis på at dette er bra politikk. Det blir litt naivt når det fremmes på den måten fra venstresiden. Grunnen til at fedrene tar ut mer permisjon jo mer man øker fedrekvoten, er jo at familien mister permisjonsukene hvis man ikke følger det som står i loven.

Så tegnes det et veldig firkantet bilde av norske foreldre – norske fedre – og norske familier her i salen i dag. Det å sikre fedrekvoten gir positive erfaringer for mange menn, der både mor og far får veksle på å ha hovedansvaret det første året, men det er ingen dokumentasjon på at den effekten akkumuleres, at jo lengre fedrekvote man får, jo mer positiv effekt har det senere i livet. Det vet vi ikke noe om. Det er heller ikke sånn at i alle familier må menn nærmest tvinges til å lære seg omsorg. I mange familier jobber mor skift, kanskje begge jobber skift, og man bytter på å ha omsorgen uansett fedrekvote eller ikke. Høyresiden svekker valgfriheten, venstresiden svekker valgfriheten – løsningen ligger i sentrum.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har teke opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [11:18:47]: Så er vi der igjen: En ny runde om en sak som skaper høy temperatur i hele landet vårt – og godt er det, for dette er et veldig viktig spørsmål som berører de aller fleste i Norge.

Det som forundrer meg, er at vi gang på gang ender i en diskusjon om en valgfrihet som ikke tar høyde for virkeligheten, en valgfrihet som er uavhengig av maktstrukturer, tradisjoner, kjønnsroller og økonomi. Jeg har aldri hørt om en sånn valgfrihet – det er en skrivebordsvalgfrihet. Det er bare teori og har ingen rot i virkeligheten.

Det er sånn at vi møtes med forventinger. Forventingene er knyttet til kjønnsroller, de er knyttet til tradisjoner, de er knyttet til kultur, og noen ganger er de knyttet til religion også, og de er knyttet til økonomi, makt og posisjoner.

Det jeg i hvert fall er helt sikker på, er at jeg er veldig glad for at vi i Norge – på grunn av at vi har hatt en aktiv likestillingspolitikk som har vært drevet fram av politisk engasjerte mennesker på både utsida og innsida av politiske organer – har fått større frihet til å definere vårt kjønn, vår kultur og hvordan vi ønsker å leve livene våre, og forventningene og påtrykket utenfra har fått mindre spillerom. Det er utelukkende et gode for vårt samfunn. Det er bra for kvinner, det er bra for menn og det er bra for barn.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Jeg husker hvordan det var – eller det vil si, jeg husker det ikke, men jeg er blitt fortalt hvordan det var – den gangen jeg ble født. Min far var en som var til stede under fødselen. Det var helt oppsiktsvekkende den gangen. Han ble intervjuet av Kvinner og Klær, eller var det Aftenposten – det strides de om fortsatt, men i hvert fall var det oppsiktsvekkende, for det var ikke vanlig at menn var til stede under fødselen. Det var heller ikke vanlig at menn trillet barnevogn. Så begynte det å bli gradvis mer vanlig. Etter hvert, på grunn av at kvinner var for det, og fordi menn kjempet for det, fordi de så at det var verdifullt å være til stede for barna sine, fikk man et press for å få en fedrekvote – som ble innført i 1993 med daværende barne- og familieminister Grete Berget. Så begynte menn å ta den uka som de da fikk, og de ønsket seg mer.

Da vi, den rød-grønne regjeringa, overtok i 2005, hadde fedre fem uker. Det var ikke så mye. Med dette vedtaket som vi fatter i dag, får menn 14 uker. Vi tar nye skritt i retning av å bringe barn og fedre sammen, i retning av å gjøre det lettere for fedre å stå imot press fra konservative arbeidsgivere eller arbeidsgivere som selvsagt også har økonomiske motiver for sine ønsker, og i retning av å hindre at fedre holdes borte fra den kontakten på grunn av mødre som av ulike grunner ønsker hele permisjonstida sjøl – det kan være gode og mindre gode grunner til det. Kvinner får også en sterkere posisjon på arbeidsmarkedet gjennom at vi bryter med de konservative forventningene som gjør at arbeidsgivere når de ser kvinnelige og mannlige arbeidstakere foran seg, har forskjellige ideer i hodet. Når de ser en kvinnelig arbeidstaker, tenker de: Hun skal sikkert ha barn, hun kommer til å være borte og det blir plunder og heft. De har ikke de samme tankene i hodet når de ser en mannlig arbeidstaker – sånn er det. Med disse endringene som vi gradvis har gjennomført, klarer vi å få brutt med det. Å framstille det som en jammerdal, som det ofte blir gjort fra høyresida – det klarer jeg bare ikke å forstå.

Jeg er helt enig i at vi ikke har et perfekt system i dag. Det er sider ved permisjonsordningene som er urettferdige, og som oppleves som blodig urettferdige for enkeltpersoner. Det er også sider ved barnehagereglene våre som vi ønsker å få gjort noe med. Men jeg er også veldig stolt av de endringene vi har gjort når det gjelder barnehager, for jeg husker også – det husker jeg – hvordan det var før, da vi overtok regjeringsmakta, og særlig før SV tok initiativ til barnehageforliket. Da var det nesten umulig å få barnehageplass veldig mange steder i dette landet. I dag er det en rettighet. Så må vi styrke denne retten og sikre at den gjelder alle barn, men da skal vi også ha god bemanning, for som barneminister er jeg opptatt av at ettåringene i barnehage skal ha trygge voksne som er stabile, og som er til stede for dem. Vi skal ikke måke masse nye ettåringer inn, gjennom å ha f.eks. to opptak i året, uten at vi har sikret den bemanningsnormen. Men den er også høyresida imot – så det er store forskjeller i norsk politikk, for dem som trodde noe annet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [11:24:02]: Jeg må bare benytte anledningen og si at jeg jo er glad for at regjeringen allerede i dag har sett at de private barnehagene sliter og økt prosentsatsen til 96 pst. i revidert budsjett, men det de burde gjort, var å gå fullt ut som barnehageforliket sa, med full likebehandling.

Men det var ikke det som var replikken til statsråden. Statsråden er flere ganger inne på at det nå er nye skritt for fars rettigheter og er stolt over at far har fått så gode rettigheter under denne regjeringen. Vi vet at far sliter ved samlivsbrudd. Denne regjeringen har tatt veldig mange hensyn til far i et lykkelig samliv. Viktigheten av fars tilstedeværelse i barns første leveår blir veldig poengtert. Men vi vet også at ved et samlivsbrudd er det mors rettigheter som kommer inn, og far står uten rettigheter. Statsråden har vært inne på uttaksrett, og mitt spørsmål til statsråden blir: Hvilke tiltak vil regjeringen sette inn for å bedre fars rettigheter både når det gjelder uttaksrett og ved samlivsbrudd?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [11:25:11]: Når det gjelder dette med samlivsbrudd, er det aller viktigste vi kan gjøre, å sikre at vi har tilstedeværende fedre helt fra starten av. Da må man i hvert fall ikke starte med det som Fremskrittspartiet ønsker, nemlig å hindre akkurat det og kjøre oss bakover i tid ved at det er færre fedre som er tilstedeværende helt fra starten av. Kontantstøtten er et annet eksempel på hvordan man ikke bør tilrettelegge samfunnet hvis man ønsker at fedrene skal ha større sjanse etter samlivsbrudd vis-à-vis en mor som har vært veldig mye hjemme med barna. Så er det dette spørsmålet som Fremskrittspartiet sjøl har brakt opp i innstillinga i denne saken: Det handler om at stønadsperioden automatisk går over til den av foreldrene som har den daglige omsorgen, og det er oftest mor i disse tilfellene hvor de går fra hverandre før barnet er tre år. Jeg skal komme tilbake med en vurdering av hva vi skal gjøre med det, men jeg tenker meg at man f.eks. kan bringe det inn ved obligatorisk mekling på familievernkontoret.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:26:20]: Jeg hører på statsrådens innlegg og forstår at hun har et veldig stort engasjement mot Høyre og Fremskrittspartiets synspunkter, men jeg leter litt for å forstå statsrådens og regjeringens egen tenkning på dette området. Når jeg hører statsrådens innlegg, må jeg spørre først: Er det sånn at det er statsrådens mål at mor og far skal ta ut 50 pst. hver av permisjonen?

Det andre spørsmålet mitt er: Er det sånn at ungene får et bedre første leveår jo mer lik delingen av foreldrepermisjonen er mellom foreldrene, eller er det først og fremst av hensyn til foreldrenes deltakelse i arbeidslivet at vi er tjent med at man deler foreldrepermisjonen mest mulig likt?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [11:27:22]: Det siste spørsmålet tror jeg at jeg dekket ganske behørig i mitt innlegg. Jeg mener det er et gode for både kvinner og menns posisjon på arbeidsmarkedet. Det gir større frihet til å være en arbeidstaker som prioriterer forskjellig, det gir større gleder hjemme og det er viktig for barna å ha tilstedeværende både mødre og fedre. Det er også viktig for barna å ha mødre som kan tjene til livets opphold og ha en selvstendig posisjon på arbeidsmarkedet. Så det er mange grunner til at dette er bra.

Det er ikke ønskelig verken fra SVs eller regjeringas side at vi skal dele permisjonstida i to. Jeg mener det er viktig å ta høyde for at det er forskjeller. Det er også sånn at en fødsel og en graviditet kan være tøff, og det kan være et ønske for noen mødre å kunne ha en lengre restitusjonsperiode f.eks. Jeg mener vi ikke skal være for rigide i tilnærminga vår.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:28:24]: Det siste var en nyttig presisering. Men mitt neste spørsmål blir da knyttet til robustheten i fedrekvoten politisk sett, og til legitimiteten i folket. Kristelig Folkeparti og SV er skjønt enige om at det er viktig å kjempe for å beholde fedrekvoten. Men det er heller ikke noen tvil om at hvis en øker kvoten for mye, oppfattes det som detaljstyring fra foreldrenes side, og spørsmålet mitt til statsråden blir da: Er ikke statsråden redd for, når man nå går enda lenger i å detaljstyre hvordan familiene skal innrette det første leveåret for ungen, at man skaper mer irritasjon og bidrar til å svekke legitimiteten til og oppslutningen om fedrekvoten blant folk flest?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [11:29:21]: La meg først si at jeg tar avstand fra begrepet «detaljstyring». Det er snakk om 14 uker. Vi har med det forslaget til og med gitt to uker ekstra – Høyre og Fremskrittspartiet er dessverre imot de to ukene på toppen. Jeg oppfatter ikke at det kan være detaljstyring. Det er en veldig stor fleksibilitet i systemet i dag, med veldig mange uker til fri disposisjon mellom foreldrene.

Men det er likevel viktige poenger representanten bringer inn. Vi skal være forsiktig med å gå for raskt fram. Jeg tror at det er viktig å sikre en fleksibilitet i dette systemet, men å snakke om detaljstyring mener jeg bestemt er urimelig.

Jeg syns det er synd at Kristelig Folkeparti går såpass langt tilbake som til ti uker forbeholdt far. Det tror jeg det også er mange fedre som vil reagere på. Det er en risiko som Kristelig Folkeparti løper, med et sånt forslag.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Lene Vågslid (A) [11:30:38]: Familie- og kulturkomiteen har av og til møte med internasjonale gjester. Representanten Solveig Horne, frå Framstegspartiet, og underteikna har ofte delteke på desse internasjonale møta. Eg har ein perm som det står «likestilling» på, som no begynner å bli så sliten at eg må skaffe meg ein ny, for det alle vil snakke om når dei kjem hit, er: Korleis har de greidd dette? Korleis har de klart å skape eit slikt likestilt samfunn? Korleis gjer de det med foreldrepermisjonsordninga?

Det er ei ordning som er svært vellukka. Innføringa av fedrekvotar har ført til meir likestilling i arbeidslivet. Norske fedrar har betre sjanse enn nokon gong før til å vere i lag med ungane sine og knyte tettare band til dei på eit tidleg tidspunkt i livet.

Eg er heilt einig i VGs leiar i går, der ein sa at når Erna Solberg frå Høgre raljerer over foreldrepermisjonssystemet, «bommer hun grovt». Eg er òg einig i VGs leiar der ein meiner at fedrekvotar er god velferdspolitikk og gjev meir valfridom og ikkje mindre, slik Høgre og Framstegspartiet hevdar.

Det er òg ein grunn til å lytte til arbeidslivet, til både NHO og LO.

Det er veldig mykje – spør du meg – som er relativt uavklart på borgarleg side føre valet til hausten. Det er litt usikkert korleis den økonomiske politikken skal styrast. Det er òg ganske usikkert kva for klimapolitikk me kjem til å få. Men ein ting som er heilt sikkert, er at med Høgre og Framstegspartiet forsvinn fedrars rett til foreldrepermisjon. Det er ei dårlig løysing og ein allereie utprøva og gamal idé, som me ser resultatet av i bl.a. Danmark.

Så vil eg òg berre seie at eg reagerer litt på det mannesynet som Høgre og Framstegspartiet tek til orde for. For Arbeidarpartiet handlar likestilling om likestilling mellom menn og kvinner – menn og kvinner. Eg synest det er trasig når ein meiner at dette er noko fedrar berre burde ordne sjølve. Tenk om me hadde sagt det til dei kvinnene som opp gjennom åra har kravd sine rettar! Arbeidarpartiet og regjeringa ynskjer å leggje til rette for at fedrar i større grad kan vere med ungane sine.

Heilt til slutt: Eg meiner at det er all grunn til å kunne forvente ein større grad av presisjonsnivå i denne debatten. Representanten Hofstad Helleland meiner at dersom mor ikkje har opptent rettar, får ikkje far ein einaste dag heime med barnet. Det er feil. Far har moglegheit til å ta opp til 38 veker med 100 pst. løn eller 48 veker med 80 pst. løn. Dette kan ein berre gå inn på nav.no og sjekke.

Så får me sjå til hausten. Det blir eit retningsval – utan tvil – både for familiepolitikken og for likestillingspolitikken.

Karin Andersen (SV) [11:33:53]: Det er et retningsvalg når det gjelder barnepolitikken, som er det jeg brenner aller mest for. Det er derfor jeg er så utrolig glad for pappaperm. Jeg ser hva den gjør. Jeg ser det i min familie. Jeg har fire barnebarn, og for det minste barnebarnet har pappaen pappaperm. Jeg ser de store forandringene som skjer i forholdet mellom de to som er sammen hele dagen. Vi har jo visst, vi som er mødre og har vært sammen med barn, hvor mye det betyr at man det aller første året kan få være sammen med barna sine og etablere tryggheten i den relasjonen veldig tidlig.

Jeg er veldig opptatt av likestilt foreldreskap. Jeg er veldig opptatt av at unger skal ha like mye rett til faren sin som til moren sin – å være like trygg på far som på mor. Hvis vi skal få det til, er vi nødt til å ha pappaperm. Hvis vi skal få det til, er vi nødt til å ta hensyn til at strukturene i samfunnet fremdeles ikke er sånn at det er like naturlig for far som for mor å ta foreldreperm, og at næringslivet ikke tar det som en selvfølge at pappa skal ha pappaperm. Tvert imot er det mange strukturer som forteller oss at din jobb er vel viktigere enn dette, din jobb er vel viktigere enn mammaens. Det er mange måter å påføre kvinner dårlig samvittighet på – f.eks. at de ikke er lenger hjemme med barna enn det de er. Derfor trenger vi disse endringene.

Jeg er veldig glad for at lederen i NHO har gått så klart ut og støttet dette ut fra næringspolitiske synspunkter og likestillingspolitiske synspunkter, og ser at man faktisk må ha på plass noen ordninger hvis samfunnet skal forandre seg. Det er det vi har gjort. Derfor er det ganske underlig at de partiene som nå er mot både utvidelsen og pappapermen, er de som bruker replikkrundene her til å spørre om likestilt foreldreskap og om det ikke er på tide å gjøre noe med det. Jo, det er det vi gjør, det er akkurat det vi gjør. Det vi gjør nå, er at vi gir far og barn mulighet til å få den trygge relasjonen som gjør at fedre står tryggere og kan være mer selvsagte omsorgspersoner også i samlivsbruddsituasjoner. Så det er veldig rart å høre på denne debatten i dag.

Så er det, som statsråden sier, behov for å se på noen av teknikalitetene rundt foreldrepermisjonen, som kan være veldig kompliserte – at man får en saksbehandling som blir enklere å forstå, og der det er mindre lett å gjøre feil, at ordningen må inkludere alle, og at vi får på plass flere barnehageopptak. Det er dette som gjør at fleksibiliteten for en del familier ikke er god nok i dag.

Willy Pedersen (A) [11:37:11]: Hvorfor ikke stå opp og slåss for en fleksibel foreldrepermisjon, sier representanten Horne. Det er nettopp det vi gjør, i motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet. Vi tredeler foreldrepermisjonen og gir fedre fleksibilitet til å ta to uker lengre permisjon. Vi gir kvinner fleksibilitet til å jobbe og konkurrere likt i arbeidsmarkedet, samtidig som de får fleksibilitet til å amme sitt barn.

Denne saken viser hvordan Fremskrittspartiets og Høyres ideologi begrenser folks frihet. Det kommer tydelig fram i merknadene:

«Disse medlemmer mener at det i seg selv er viktig med et samfunn med mindre statlig styring og mer frihet for den enkelte.»

De sier videre:

«En fri fordeling handler om å stille foreldrene fritt til selv å bestemme fordelingen av permisjonsukene.»

Her kunne man likeså godt tilføyd «etter inntekten til far», for det er det dette handler om.

Denne saken handler om å ha et system – i motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet – der vi det første året fristiller foreldre fra de økonomiske og de konservative systemene, som tvinger dem til å velge ujevnt. Statsråden sier det glimrende fra denne talerstolen: Dette handler om å kjempe mot de konservative systemene, som gjør at kvinner blir låst til et urettferdig arbeidsmarked, et arbeidsmarked som ikke fordeler lønn og inntekt jevnt. Den eneste måten å motvirke dette på er å ha en stat som engasjerer seg, en stat som gjennom lovverk går inn og sier at dette skal vi rydde opp i. Det gjør vi ved lov, og det gjør vi ved å ha velferdsordninger som sikrer at man faktisk har en fleksibilitet og en reell valgfrihet. Det er det denne saken handler om.

Jeg kan ikke se i noen av merknadene fra mindretallet Høyre og Fremskrittspartiet at de sier at vi skal ha reell valgfrihet. De legger ikke noen forslag til grunn for hvordan de skal løse dette. De sier at de er imot det og ferdig med det, dette skal markedet ordne – eller, som man sa før i tiden: Du kan stå der med lua i handa, og så kan du selv forhandle med arbeidsgiveren om dine egne arbeidsvilkår. Det er vi imot. Vi skal ha kollektive forhandlinger. Vi skal ha forhandlinger og ordninger som sikrer at man slipper å stå alene mot arbeidsgiveren, mot systemet og mot makten for å få til et minimum av likestilling i dette landet. Jeg mener at her er det igjen et forslag som viser at den rød-grønne regjeringen sikrer at folk får en reell valgfrihet, en fleksibilitet som jeg etterspør i Høyre. Det er denne politikken som gir valgfrihet. Det er dette Høyre og Fremskrittspartiet burde stemme for gang etter gang, for det er dette som sikrer frihet for enkeltindividet til selv å velge sitt eget liv, sin egen ordning og sin egen hverdag.

Solveig Horne (FrP) [11:40:23]: Fremskrittspartiets ideologi gir valgfrihet til familien, og det er akkurat dette det handler om. Det handler ikke om man er mot foreldrepermisjon eller for foreldrepermisjon, men om man ønsker å innføre noen kvoter når det gjelder fordeling av de ukene, eller ikke. Det er der forskjellen ligger.

Jeg må si jeg ble overrasket over representanten Gunn Karin Gjul, som snakket om at det er akkurat som om de borgerlige partiene har måttet bli dratt etter håret for å få til en slik foreldrepermisjon vi har. Har representanten glemt at det de siste åtte årene har vært et rød-grønt flertall, som har kommet med forslag til Stortinget, og Fremskrittspartiet har støttet alle forslagene man har kommet med om utvidelse av foreldrepermisjon, unntatt akkurat de to ukene i dag? Det er nesten galt om vi støtter regjeringen, og det er galt hvis vi ikke støtter den. Fremskrittspartiet er mot selve kvoten. Vi er mot reguleringen. Vi har tro på at foreldrene og familien selv klarer å fordele dette, og det er det denne saken handler om: folks muligheter til å tilpasse hverdagen til sine behov.

Statsråden var inne på at dette handler om økonomi. Ja, selvfølgelig handler det om økonomi, for det er ganske mange familier som ikke har muligheten til å ta ut disse ukene. Som representanten Hofstad Helleland var inne på, er det flere eksempler på private næringsdrivende som ikke klarer å ta ut disse ukene. Det er faktisk barna som mister kontakten med foreldrene når verken mor eller far kan overføre sine uker til hverandre, og det er det Fremskrittspartiet er imot.

Representanten Karin Andersen snakket om likestilt foreldreskap. Fremskrittspartiet er helt enig. Vi må få til likestilt foreldreskap, men det må også gjelde etter et samlivsbrudd. Når statsråden sier hun ser det er viktig å ha tilstedeværelse av fedre det første året, ja, da er Fremskrittspartiet helt enig. Men vi ser også veldig mange saker i rettssystemet der fedre står på sine rettigheter, har hatt god kontakt med sine barn og ønsker å fortsette å ha den kontakten etter samlivsbrudd. Da må lovverket innrettes etter det.

Representanten Lene Vågslid var inne på fedres opptjening. Årlig er det om lag 6 500 fedre med egen opptjening som ikke kan ta ut foreldrepengene fordi mor ikke har opptjent rett til foreldrepenger og heller ikke går ut i arbeid etter utdanning på fulltid etter fødselen. Det er realiteten, og da skulle Fremskrittspartiet ønske at man hadde brukt de pengene som i dag blir brukt, på å gi de fedrene som ikke har selvstendig uttaksrett, den uttaksretten. Jeg tror vi hadde sett at flere fedre hadde vært hjemme med sine barn hvis vi hadde satset på selvstendig uttaksrett i stedet for en økning på to uker i foreldrepermisjonen.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:43:32]: Man skal lytte godt når representanten Solveig Horne sier at dette er en kamp fedre kan ta med arbeidsgiveren selv. Man skal også lytte godt når representanten Hofstad Helleland sier at det finnes grenser for politikk. Dette illustrerer egentlig den historisk røde tråden i alle kamper som har handlet om arbeidstakeres rettigheter og samfunnets ansvar for å beskytte familien, hvor høyresiden alltid har strittet imot, alltid har ment at enhver får klare seg best selv, og hvor venstresiden – med sentrum i norsk politikk – har måttet dra høyresiden etter seg.

Nå prøver høyresiden å rosemale dette bildet med å si at den situasjonen vi har i dag, med verdens beste foreldrepermisjon, verdens beste mødreland, at vi har verdens beste fedre, er noe som har kommet rekende på ei fjøl, nærmest som en tilfeldighet eller preget av politisk konsensus. Det er totalt feil. Dette har vært gjenstand for kamp etter kamp opp gjennom alle år, og høyresiden har vært de som har bremset. Det er de også i dag, ikke bare i denne saken, men også i synet på norsk arbeidsliv generelt. Vi har tydelige eksempler på det fra at Høyre har stemt mot solidaransvar, regionale verneombud og innsynsrett. Høyre foreslo i 2005 at det kunne bli mulig å pålegge folk å jobbe 13 timers arbeidsdager uten at Arbeidstilsynet skulle kontaktes, og vi vet at Høyres politikk for flere midlertidige stillinger og muligheter for mer overtid vil føre til større press på familien og mindre muligheter for framtidsplanlegging. Dette er nå også tydeliggjort i deres forslag om å kutte i fedres muligheter til å være hjemme med sine barn.

Det er viktig å minne om at ute i Europa vises det veldig tydelig at høyresidens politiske analyse er totalt feilslått. Norge har grunnet vår politikk høy fødselsrate, høy yrkesdeltagelse blant kvinner og høy produktivitet. Ser vi på Sør-Europa, er bildet helt annerledes. Unge mennesker i Sør-Europa tør ikke å få barn fordi de har dårlige muligheter for å kombinere arbeid og omsorg, og fordi de har ugunstige arbeidstider. Dette viser at høyrepolitikk skader familien. Dette bildet kan også meget vel endre seg i Norge. Flertall for Høyre og Fremskrittspartiet kan være nok.

Kari Henriksen (A) [11:46:39]: Det er noen ganger en oppdager at en har veldig forskjellig virkelighetsbilde. I innstillingen står det beskrevet fra Høyre og Fremskrittspartiet at foreldrepermisjon i vår tid «ikke skal være et virkemiddel i likestillingskampen, men et velferdsgode som tilkommer barnefamiliene». Det lyder som om liksom det skal være en ideell, likestilt verden et sted der ute, der alt er fryd og gammen, og der menn og kvinner deler likt på absolutt alt. Sånn er det ikke i min verden.

Gjennom historien har Arbeiderpartiet, arbeiderbevegelsen og kvinner i disse bevegelsene jobbet fram den ene store kampen etter den andre. Det har dreid seg om barns helse, det har dreid seg om barne- og mødrehjem, det har dreid seg om kvinnehelse, og det har dreid seg om familiens helsetilstand. Det vi har sett denne våren, er veldig interessant. Høyre har hatt et landsmøte der de har hatt oppe tre viktige likestillingssaker til debatt, og de går i motsatt retning i alle tre sakene – det vil si, det ene fikk de ikke flertall for i eget parti. Det gjelder abortloven, kontantstøtten og foreldrepermisjonen.

På Sørlandet er vi minst likestilte i Norge. Høyres forslag ville ha satt likestillingsarbeidet flere tiår tilbake på Sørlandet. Vi ser at vi er noen av dem som i minst grad tar ut fedrepermisjon, men vi ser at det øker. Tro meg: Uten konkrete virkemidler ville den økningen stoppet opp. Vi ser at Høyre og Fremskrittspartiet går mot de trendene og den kulturen som råder i vår virkelighet i dag. Næringslivet og LO er fornøyd med virkemidlene. I fjor, under forrige tariffoppgjør, streiket Arne Bakke i Fellesforbundet for at fedre skulle få lov til å få betalt foreldrepermisjon for å være hjemme med barna sine når de ble født. Høyresiden ville ikke ha det sånn. De vil ikke ha det sånn, de vil at en skal velge fritt. Det er akkurat det samme hele likestillingsrapporten til Hege Skjeie er full av: Det skjer ingenting av seg selv. En må ha konkrete virkemidler for å skape endringer.

Det er litt underlig, mener jeg, når Høyre er så opptatt av at folk skal være i arbeid. Høyre har angrepet Arbeiderpartiet i flere omganger for at vi er tilhengere av passive ytelser. Er det noe mer passivt enn å øke kontantstøtten og sørge for at kvinner kommer tilbake til kjøkkenbenken, ja så vet ikke jeg. Jeg har lest eksempler på at arbeidsgivere tilbyr fedre 50 000 kr for å være på jobb i stedet for å ta ut fedrepermisjon. Det er det vi slåss mot. Vi ønsker at fedre i større grad skal kunne ha et godt forhold til sine barn, og at barna skal få den sjansen.

Lene Vågslid (A) [11:49:44]: No går debatten mot slutten. Eg synest det er veldig greit å få konstatert at Framstegspartiet og Høgre er imot den retten som far i dag har til foreldrepermisjon.

Eg tek representanten Solveig Horne på alvor når ho seier at ho er einig i at det viktig med eit likestilt foreldreskap. Då har eg nokre spørsmål til Framstegspartiet. Det kan kanskje bli ein klisjé og ei mykje bruka setning, men det er no slik at det er veldig lite som berre dukkar opp av seg sjølv. Det er jo ein del resultat i eit samfunn som kjem av vegvalg og politiske tiltak. Så seier Solveig Horne at ho er oppteken av likestilling etter samlivsbrot. Då ynskjer eg å spørje om ikkje representanten, akkurat som statsråden sa, tenkjer at det må stå i samanheng med kva for tiltak og likestillingspolitikk ein fører før samlivsbrotet. Framstegspartiet seier ofte at det er einig i dette, men det hjelper ikkje nødvendigvis å vere einig i at ein skal byggje eit hus når ein ikkje har hammar, spikar, materialar eller nokon ting, men berre er einig i at huset skal opp. Så eg vil invitere Framstegspartiet og Høgre til å vere meir konkrete om kva for nokre tiltak dei meiner me politisk må gjennomføre for å få til eit meir likestilt foreldreskap. For me har alle eksempel i verda på at det kjem ikkje av seg sjølv.

Denne debatten er veldig klassisk og typisk og viser eigenleg veldig viktige skiljeliner mellom Høgre og Framstegspartiet og Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet. Eg håpar at dette ikkje er siste gongen me debatterer dette, sjølv om me av og til seier at no har me gjort det så mange gonger. Denne debatten er kjempeviktig, og valet til hausten er eit retningsval når det gjeld om ein ynskjer å lyfte statusen for fedrar som omsorgspersonar og framleis la dei ha den viktige retten til å kunne vere heime med ungane sine, eller enkelt og greit å privatisere og avvikle heile likestillingspolitikken og la det vere opp til kvar enkelt å kjempe sin kamp.

Solveig Horne (FrP) [11:52:10]: Man kan være for likestilt foreldreskap, men imot en kvote, og det er det denne saken handler om.

I det forslaget som ligger fra regjeringen nå, er det selve familien som en enhet og barna som blir taperne. For når ikke regjeringen er innstilt på å ha en fleksibel ordning som gjør at den ene part kan overta den andre parts uker, er det barna som taper på det. Hvis barnet heller ikke har barnehageplass, er det igjen barnet som taper på det. Det er det som har vært de viktigste argumentene mot en fedrekvote. Det er ikke noen hemmelighet at Fremskrittspartiet er imot alle kvoter. Vi er imot kvotering når det gjelder både kjønn og i politikk, for vi mener det er mer diskriminerende. Der er forskjellene, sånn er det, og sånn kommer det til å bli.

Så hadde representanten Lene Vågslid et spørsmål til Fremskrittspartiet når det gjaldt likestilt foreldreskap og ved samlivsbrudd. Nå er det vel slik at representanten Stokkan-Grande en gang var medlem av et mannspanel, der det også kom fram at det var viktig å sikre fedres rettigheter etter samlivsbrudd. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som har vært klart og tydelig og også fremmet forslag om at det skal være en automatikk i at man har delt omsorg ved et samlivsbrudd. Fremskrittspartiet har tro på at det kunne ha hindret ganske mange konflikter hvis det var et lovverk som sa at fars og mors rettigheter var likestilt ved et samlivsbrudd. Det er et redskap som Fremskrittspartiet har, med hensyn til fedres rettigheter ved samlivsbrudd, at man automatisk har delt omsorg.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [11:53:57]: Som barneminister må jeg si at jeg syns det er mildt sagt spesielt, meget uheldig og helt feil å gå i den retninga som Fremskrittspartiets representant skisserte nå. Man vil ikke legge til rette for likestilt foreldreskap i barnets første leveår, som jo har betydning for i hvilken grad man følger opp barnet videre og blir kjent med barnet. Så skal man også ty til forsterket kontantstøtte, i hvert fall skal man videreføre kontantstøtten, og jeg regner med at man da vil gå tilbake til å gi det også til og med to års alder – altså opp til tre år. Vi vet at det nesten bare er kvinner som mottar den, og da forsterker man også et kjønnsdelt foreldreskap hvor det er kvinnene som primært er omsorgsgivere, mens mennene konsentrerer seg mer om jobb. Men når man så kommer til samlivsbrudd, er det likestilling som gjelder, helt uavhengig av hva som måtte være best for barnet, og helt uavhengig av hvem barnet kjenner og er trygg på. Nei, da skal man dele likt. Det henger rett og slett ikke på greip, og det er i hvert fall ikke barnefaglig forsvarlig å gjøre det på den måten. Jeg vil be om at man går igjennom argumentasjonen sin og bestemmer seg for hvilket bein man egentlig ønsker å stå på. Jeg er helt sikker på at det både fra et likestillingssynspunkt og fra et barneperspektiv er viktig å legge til rette for et likestilt foreldreskap. Da kommer man ikke utenom en sikring av balansen i foreldrepermisjonen – å sikre at fedre har muligheten til å være tilstedeværende – og da må man også spørre seg hvordan kontantstøtten fungerer i dette systemet, om den bidrar til å sementere og befeste en ulikhet mellom mødre og fedre som gjør at barna ikke har muligheten til å bli like godt kjent med pappaene sine.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.