Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bent Høie (H) [13:48:24]: (komiteens leder og ordfører for saken): Dette representantforslaget ble fremmet i diskusjonen knyttet til to konkrete kreftlegemidler som en ifra Helsedirektoratets side ikke anbefalte å ta i bruk, basert på økonomiske vurderinger, men som en hadde faglige anbefalinger for å ta i bruk.

Siden den gangen har det skjedd to viktige avklaringer. Det ene er at regjeringen, når det gjelder legemidlet som brukes i forbindelse med føflekkreft, har satt i gang en studie, et finansiert prosjekt, som gjør at dette er et legemiddel som nå blir tilgjengelig for norske pasienter. Det er også omtalt i revidert budsjett.

Vi behandler også forslaget som var fremmet om en egen stortingsmelding om legemiddelpolitikken, som ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Det betyr også at det er satt i gang et arbeid med å utarbeide en ny stortingsmelding om legemiddelpolitikk. I den meldingen vil det forhåpentligvis være en grundig gjennomgang av beslutningssystemet knyttet til å ta i bruk nye legemidler, spesielt innen spesialisthelsetjenesten. Dette er også omtalt i innstillingen.

I den forbindelse fremmet Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti et forslag om å be regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2013 fremme forslag om at «Abiraterone overføres fra individuell refusjon til generell refusjon i blåreseptordningen». Dette forslaget fikk ikke flertall. En ser at regjeringen heller ikke har gjort det i revidert budsjett. Det er egentlig det spørsmålet som gjenstår knyttet til disse to konkrete legemidlene. Men revidert budsjett er nå til behandling i Stortinget, og det er opp til de enkelte partiene eventuelt å følge opp et slikt initiativ og forslag i den forbindelse.

Dette er bakgrunnen for at komiteen som sådan anbefaler at representantforslaget vedlegges protokollen, med tanke på at disse spørsmålene nylig har vært behandlet eller er under behandling i Stortinget. Så vil sikkert forslagsstillerne ta opp vurderingene knyttet til eget forslag.

Are Helseth (A) [13:51:31]: Forslagsstillerne viser som bakgrunn for sitt forslag til den pågående debatten om kriterier for etablering av ny og kostbar kreftbehandling, og konkretiserer dette ved to nye medikamenter til behandling av langtkommet føflekkreft og prostatakreft.

Innledningsvis vil regjeringspartiene vise til at helse- og omsorgsministeren allerede har bedt de regionale helseforetakene sette i gang en forskningsstudie på ett av disse legemidlene, Ipilimumab. Studien skal omfatte alle pasienter som kan ha nytte av medisinen, og behandlingen er innenfor godkjent bruksområde. Studien vil i første omgang ha en varighet på fem år, og regjeringen har i revidert nasjonalbudsjett fremmet forslag om finansiering for inneværende år. Eksisterende studier tyder på at legemidlet har god effekt for noen pasienter, mens legemidlet for de fleste vil ha liten eller moderat effekt, samtidig som det kan ha alvorlige bivirkninger.

Etter beslutningen om å iverksette forskningsstudien på legemidlet mot føflekkreft etterlyses det en tilsvarende studie for legemidlet Abiraterone mot prostatakreft. Legemidlet brukes ved prostatakreft med spredning, men kan ikke helbrede sykdommen. Til forskjell fra legemidlet mot føflekkreft er det allerede mange pasienter som får legemidlet mot prostatakreft, og i 2012 brukte nesten 500 pasienter legemidlet ved at spesialister i sykehus søkte individuell refusjon.

Abiraterone er et etablert behandlingstilbud, og det er derfor ikke det samme behovet for å gjennomføre en forskningsstudie på dette for å utvikle ny kunnskap om hvilke pasientgrupper som bør tilbys behandlingen. Det bevilges betydelige midler til medisinsk forskning både gjennom øremerking av midler til de regionale helseforetakene og gjennom Norges forskningsråd. Helsetjenesten vurderer behov for gjennomføring av kliniske studier, herunder forskning på bruk av det aktuelle legemidlet som ledd i etablerte behandlingsforløp. Etter vår vurdering vil konkurransebaserte prosesser bidra til høy kvalitet på norsk kreftforskning.

Kunnskapsutviklingen innenfor medisinsk behandling er rask og består dels av nye muligheter med kurativ effekt og dels av muligheter med varierende grad av livsforlengelse for en gruppe pasienter. Nye behandlinger har ikke alltid kartlagt hvilke pasienter som har nytte av behandlingen. Både myndigheter og fagmiljøer har et ansvar for å prioritere, og det er gjort viktig arbeid på området i Norge, bl.a. i de to Lønning-utvalgene. Det har vært bred oppslutning om prioriteringsarbeidet, hvor sykdommens alvorlighet, forventet nytte av helsehjelpen og et rimelig forhold mellom effekt og kostnader i sum skal danne grunnlag for prioritering. Prioriteringsoppgavene er ofte svært krevende, men de blir noe lettere når vi har et godt kunnskapsgrunnlag.

Avslutningsvis: Vi kommer til å få mange nye og kostbare legemidler i årene som kommer. Våre valg og våre beslutninger må bygge på kunnskap og størst mulig åpenhet. Det var derfor nødvendig at helsedirektøren så tydelig markerte at hemmelighold av forhandlinger med farmasøytisk industri overfor sentrale helsemyndigheter ikke er akseptabelt, og det er positivt at firmaet det gjelder, deretter aksepterte vanlige prosesser.

Per Arne Olsen (FrP) [13:55:52]: Etter den gode redegjørelsen fra saksordføreren og etter innlegget fra representanten Helseth, som begge påpeker at det har skjedd ting vedrørende de to nevnte medikamenter siden forslaget ble fremmet, gjør det egentlig behovet for et lengre innlegg noe mindre. I tillegg kunne denne debatten handlet om hele bredden av legemiddelpolitikken, noe den ikke bør gjøre. Grunnen til det er at regjeringen hadde et av sine lysglimt, synes jeg – de mener sikkert selv de har mange – og stemte for Fremskrittspartiets forslag om en stortingsmelding om legemiddelpolitikken, hvilket jeg fortsatt er veldig fornøyd med. Og jeg roser statsråden og regjeringspartiene hver gang jeg har mulighet til det – bare så det ikke er noen tvil om det. Derfor kan innlegget heldigvis bli noe kortere.

Jeg synes fortsatt det er et punkt igjen som fortjener å bli berørt, og det er debatten om hvilke prinsipper som skal ligge til grunn fram til en ny legemiddelmelding kommer på plass. Heldigvis har vi sett at Helsedirektoratets ekspertgruppe har sagt ja til nye legemidler, men dessverre har vi sett at de deretter har blitt overprøvd av ledelsen i Helsedirektoratet. Dette bidrar, etter Fremskrittspartiets mening, til å undergrave folks tillit til helsetjenestene. Dersom faglige råd fra Helsedirektoratets ekspertgruppe tilsier at nye legemidler skal tas i bruk, mener Fremskrittspartiet at dette ikke bør kunne overprøves av byråkrater i direktorat eller i departement.

Jeg er egentlig ganske frustrert over at regjeringen aksepterer en praksis med utad å forsvare det med at det er faglige vurderinger som er foretatt. Da bidrar man i praksis til å flytte definisjonsmakten for hva faglige råd er, ut av ekspertgruppen og over til byråkratiet. Det er i sin ytterste konsekvens ikke tillitvekkende.

Fremskrittspartiet mener derfor det er naturlig at i de tilfeller hvor Helsedirektoratets nedsatte ekspertgruppe anbefaler et nytt legemiddel, kan og bør dette ikke overprøves av andre aktører. Det eneste unntaket fra en slik praksis jeg ser grunn til å ha, er dersom vedtaket fra ekspertgruppen er påklaget av medisinsk-faglige årsaker.

Jeg vil med dette få lov til å ta opp det forslaget Fremskrittspartiet står bak, og som er referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Jonas Gahr Støre [13:58:57]: Det er mulig jeg ikke følger godt nok med på mediebildet, men jeg har liksom ikke merket meg vedvarende ros fra representanten Olsen for denne regjeringens tidvise lysglimt. Men når det er fremført med patos fra Stortingets talerstol, tar jeg det til meg i full bredde og takker for det.

Det er riktig som representanten sier, at denne debatten på mange måter er avklart med de innleggene som har vært, men det er viktige prinsipielle spørsmål, så jeg ønsker å si litt rundt det.

I Norge er det Stortinget som er det øverste organet for prioritering. Det er Stortinget som avgjør statens inntekter i form av skatter og avgifter, og det er Stortinget som avgjør hvordan vi skal fordele de inntektene. Det nye stortingsflertallet etter 2005 valgte å prioritere opp helsetjenestene, bl.a. fordi vi ser det er store behov på områder som f.eks. kreft. Det betyr at vi ikke har mulighet til å love store skattelettelser. Uenighet om disse prioriteringene er en ærlig og politisk sak, og det hører med i det politiske ordskiftet. Men selv om politikere kommer til ulike konklusjoner her, så er ønsket, tror jeg, fra et samlet politisk Norge å gi best mulig behandling til pasientene med de ressursene vi velger å bruke til helse. Så er jeg uenig i representanten Olsens konklusjon om at en ekspertgruppe automatisk skal bestemme hva Norge skal kjøpe inn av legemidler. Ekspertgrupper kan brukes til mye, men de skal ikke nødvendigvis ha det avgjørende ordet på et slikt område. Det er politisk enighet om at prioritering skal bestemmes ut fra noen prinsipper: sykdommens alvorlighet, forventet nytte av helsehjelpen og et rimelig forhold mellom effekt og kostnader. Det er mer og en bredere vurdering enn en ekspertgruppe som vurderer det enkelte legemidlet ut fra et medisinsk perspektiv. Jeg mener det er viktig at vi klarer å stå sammen om de viktige prinsippene for prioritering. Det blir mye mer krevende i årene som kommer, med nye legemidler og nye muligheter. Prioritering handler om å få mest mulig ut av ressursene innen en tjeneste eller en virksomhet, og det handler om å ta vare på sårbare pasientgrupper som ikke får sin sak belyst f.eks. i mediene. Hvis vi vil bruke mer på helse, må vi bevilge mer penger. Det har dette stortingsflertallet gjort hvert år, men uansett hvor mye Stortinget bevilger, må vi bevare evnen til å prioritere.

Helsedirektoratet og Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering har gitt råd i en rekke saker som har bidratt til at helseressursene har kommet mange pasienter til gode. Jeg er opptatt av å slå ring rundt integriteten til denne mekanismen. Tidligere i år lanserte jeg et nasjonalt system for introduksjon av nye og kostbare legemidler og behandlingsmetoder i helsesektoren, og vi er i gang med etableringen.

Alle nye legemidler og tiltak innenfor helse og andre samfunnsområder må vurderes opp mot effekt og pris. Jeg mener det er viktig med åpenhet om pris og beslutninger. Dette er ikke nytt – det er et direkte resultat av at vi ønsker å få mest mulig nytte ut av bevilgningene fra Stortinget. Selv om effekten av legemidlet mot føflekkreft ifølge Helsedirektoratets faglige vurdering ikke står i forhold til prisen, så har både direktoratet og ekspertgruppen pekt på muligheten for å tilby medisinen gjennom forskningsstudier. Det var denne muligheten regjeringen valgte.

Regjeringen ønsker å benytte denne muligheten, og departementet har derfor bedt sykehusene om å sette i gang en forskningsstudie på denne kreftmedisinen. Jeg er glad for at denne studien gjør at legemidlet mot føflekkreft nå kan tas i bruk. Målet er å dokumentere hva slags effekt behandlingen har og få kunnskap om hvilke pasienter som har særlig god effekt av dette legemidlet. Slik kunnskap mangler i dag. Med mer kunnskap kan vi målrette behandlingen til fremtidige pasienter som har nytte av medisinen, og samtidig redusere omfanget av bivirkninger hos pasienter som ikke oppnår effekt. Når vi senere får resultater av studien, kan det bli aktuelt å ta legemidlet inn i de nasjonale retningslinjene. Studiens omfang er i tråd med anslaget om at 100 pasienter hvert år vil ha behov for denne behandlingen. Studien vil i første omgang vare i rundt fem år.

Studien starter så snart behandlingsprotokollen er klar, og den er godkjent av regional forskningsetisk komité. Inntil studien kommer i gang, har jeg bedt om at pasienter som kan ha nytte av legemidlet innenfor godkjent bruksområde, får tilbud om dette. Og som det ble pekt på, er dette foreslått finansiert gjennom revidert nasjonalbudsjett.

Det utvikles stadig nye behandlingsmetoder. Dyktige fagfolk sørger for økt overlevelse etter kreftbehandling. Norsk helsevesen oppnår stadig bedre resultater, som vi har diskutert tidligere i dag. Det nyetablerte systemet for innføring av nye legemidler og nye metoder skal bidra til bedre beslutninger og mer åpenhet.

Så har vi en lang tradisjon i å styrke evnen til å prioritere. Det er derfor jeg har tatt initiativ til å nedsette et nytt utvalg til å hjelpe oss med å avklare nye moderne prioriteringsspørsmål med en oppfølging av Lønning I- og Lønning II-utvalget. Dette blir annonsert om kort tid, både sammensetning og mandat, og jeg har stor tro på at det kan hjelpe et samlet politisk Norge og et samlet Helse-Norge til å ta kloke beslutninger på dette viktige området.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.