Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Svein Harberg (H) [12:50:35]: (ordfører for saken): Prop. 78 L er den siste saken som er en direkte følge av kirkeforliket som ble inngått av partiene på Stortinget 10. april 2008. En forutsetning i den avtalen var at det skulle etableres «reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg». Dette arbeidet, gjerne omtalt som demokratireformen, har ført til et omfattende arbeid internt i Kirken, og valgordninger har vært prøvd ut ved de siste kirkevalgene. Det må vel kunne sies at ikke alle forsøk har vært like vellykket, men viktig lærdom er tatt med i nye forsøk.

De nødvendige grunnlovsendringene som fulgte av kirkeforliket, behandlet vi 21. mai i fjor. I dag behandler vi de nødvendige endringer i kirkeloven knyttet til selve valgordningen i de kirkelige organer – endringer som skal legge til rette for at Kirken kan ha en velfungerende, god og demokratisk valgordning.

Den største endringen i forslaget fra regjeringen er nok at antallet leke medlemmer i bispedømmerådene skal utvides fra fire til syv. Videre foreslås det at av disse skal minst fire velges ved direkte valg. Antallet direktevalgte, og om det er godt demokrati å ha medlemmer oppnevnt av soknerådene, har nok vært den endringen som har skapt mest debatt. Komiteen støtter det forslaget som ligger i saken, og Kirkemøtet har anbefalt forslagene. Kirkemøtet har også i sine drøftinger for videre arbeid med demokratireformen i Kirken foreslått at hvert enkelt bispedømmeråd skal kunne avgjøre hvor mange medlemmer som skal velges direkte i valg til bispedømmerådet. For egen regning vil jeg tilføye at når demokratisk valgte medlemmer i et sokneråd velger utsendinger til Kirkemøtet, kan jeg ikke forstå at dette kan anses som udemokratisk.

Regjeringen foreslår videre at kirkevalg skal avholdes i nærhet til og samtidig med valg til Stortinget eller fylkestinget og kommunestyret, at Kirkemøtet skal utvides med ett medlem valgt etter nærmere regler fastsatt av Kirkemøtet, og at Kirkemøtet skal kunne gjøre forsøk med valgperioder på to år og utvidet direktevalg til kirkelig fellesråd og bispedømmeråd dersom de ønsker det. En samlet komité slutter seg til alle forslagene.

Forslagene i saken er i all hovedsak en videreføring av det som har vært gjennomført ved de siste kirkevalgene. En enstemmig komité har i tillegg til forslagene fra regjeringen foreslått at prøveordningen med stemmerettsalder på 15 år ved kirkevalg gjøres permanent – dette på bakgrunn av at ordningen har vært gjennomført som forsøk i hele landet ved de to siste kirkevalgene, og at 15 år anses som den religiøse myndighetsalder. Årets kirkemøte i Kristiansand anbefalte at dette gjøres til en permanent ordning, og komiteen mener det er naturlig å gjøre denne endringen når vi nå har loven til behandling.

Kirkeforliket fra 2008 har en tidsbegrensning – forliket gjelder ut inneværende stortingsperiode. Det nærmer seg med stormskritt, og det er derfor godt at vi i denne saken fullfører og lovfester hovedelementene i demokratireformen.

Vi skriver altså i dag siste kapittel i en omfattende omstilling for Den norske kirke, i hvert fall siste kapittel knyttet til enigheten i forliket. Jeg registrerer at Kirkens medlemmer på Kirkemøtet har engasjert seg sterkt i den videre utviklingen av demokratiet i Kirken. Det var spennende å følge det engasjementet i flere debatter på årets kirkemøte, og flere deltagere jeg snakket med der, var tydelige på at Kirkemøtet hadde fått en ny nerve og økt engasjement. Det lover godt for fortsettelsen, og jeg gleder meg til å følge Kirken i utviklingen av ordninger som gir medlemmene en opplevelse av et åpent og reelt demokrati innad i Kirken.

Dette er altså siste kapittel. Siste vers er vel ved annen gangs behandling av lovendringene. Jeg vil takke komiteen, og spesielt de kirkepolitiske talspersonene, for god dialog og godt samarbeid i saken.

Marianne Aasen (A) [12:55:18]: (komiteens leder): En ny etappe i historien om kirkeforliket er nå gjennomført, nemlig hvilke rammer Stortinget legger for at Kirken skal utvikle seg som demokrati.

Jeg vil rose saksordfører Harberg for en god jobb, i tett kontakt med alle berørte partier og parter. Jeg synes også komiteen har håndtert oppfølgingen av det brede forliket på en smidig måte. Jeg vil også takke statsråd Aasrud for svært godt samarbeid. Dessuten har det vært en god og ryddig prosess og dialog med Kirkerådet, så jeg vil takke alle sammen for godt samarbeid.

Saksordfører Harberg har gitt en god gjennomgang av sakens innhold. Derfor kommer jeg til å snakke litt mer overordnet om dette med demokrati og demokratiet i Kirken.

Demokrati er så mye mer enn hva som står i en lov. Å utvikle et demokrati er en reise som aldri tar slutt. Å utvikle et demokrati er å lage og vedlikeholde en kultur hvor respekt og toleranse er ubestridte verdier innenfor en felles forståelse av rammeverk og regler når uenighet oppstår. Å leve i et demokrati betyr stadige utfordringer i balansen mellom medbestemmelse, deltakelse, åpenhet og handlekraft.

Stemmerett er ikke nok. Formelle bestemmelser om maktutøvelse er ikke nok. Å ha demokratiske strukturer på plass er ikke nok.

Demokratiet i Norge var ikke ferdig utviklet 17. mai 1814, selv om karene bak meg hadde god grunn til å være fornøyde etter den tids standarder. Demokratiet og likestillingen var heller ikke på plass 11. juni 1913, altså for 100 år siden, da alle norske kvinner formelt fikk stemmerett.

Institusjonene er svært viktige, men de er altså ikke nok.

I dag vedtar vi det institusjonelle i Kirkens demokrati. Saksordføreren har gjort godt rede for dette, og jeg er glad for den seriøsitet og det engasjement vi har sett i Kirken omkring spørsmålet. Mitt inntrykk er at debatten har vært åpen og med takhøyde, men det vil alltid være de som skulle sett prosess og resultat noe annerledes. Men det er jo også demokrati: at noen ikke får det som de vil. Ja, oftest er det jo slik at ingen får det som de vil, i hvert fall ikke akkurat som de vil. Det må forhandles, det må jenkes, og det må justeres for å komme i mål om man skal kunne kalle prosessen demokratisk.

Politikk er det muliges kunst, og den kunsten ble utøvd i forrige stortingsperiode av dem som da forhandlet fram kirkeforliket. Jeg vil berømme evnen og viljen til alle dem som bidro til at forliket ble en realitet. Jeg er overbevist om at dette var et riktig skritt å ta, og at økt selvbestemmelse medfører mer engasjement. For det er jo det vi alle sammen håper på: at det vi nå vedtar i dag, skal gi enda bedre grunnlag for deltakelse og engasjement i kirkespørsmål fra Kirkens egne medlemmer. Det vil til tider bli krevende, fordi Kirken i større grad enn den har vært vant til, må oppleve åpen uenighet. Det vil dessuten være noen ubehagelige og vanskelige spørsmål som vi politikere har håndtert, men som nå vil ligge i fanget på Kirken selv, ikke hos oss.

Likevel: Jeg er overbevist om at dette vil gå bra: at folkekirken, slik vi kjenner den i Norge, fortsatt vil ha en sentral plass i mange lokalsamfunn, at Kirken skal være åpen for alle, og at engasjementet vil øke.

Bente Thorsen (FrP) [12:59:02]: For det første vil jeg takke for en god gjennomgang av sakens ordfører. Med de vedtakene som vi gjør i dag, er vi kommet i mål med kirkeforliket.

Kirkeforliket har medført endringer i Grunnloven for å imøtekomme Den norske kirke et stykke på vei som et selvstendig trossamfunn. Det har også blitt gjort endringer i gravferdsloven og kirkeloven for å imøtekomme forliket.

Fremskrittspartiet vil takke for samarbeidet, både med de politiske partiene og utvalget som har arbeidet med saken.

Fremskrittspartiet vil også takke og berømme Kirkens organer, som har vært veldig konstruktive og løsningsorienterte i arbeidet med å få innfridd kirkeforliket.

I dag er det en justering av Kirkens valgordning som står på dagsordenen. Stortinget vedtok tidligere at kirkevalg skulle foretas som preferansevalg, som er den valgordningen som gir den enkelte mest uttelling for sin stemme. Men ordningen var, som kjent, altfor lite kjent blant stemmegiverne, noe som medførte at opp mot 30 000 stemmer ble forkastet.

Som følge av dette så både Kirken og alle de politiske partiene nødvendigheten av å justere valgordningen for å imøtekomme forliket. For Fremskrittspartiet er det av stor betydning at Kirkemøtet gis mulighet til å evaluere, justere og prøve ut ordninger innenfor de rammer som Stortinget gir. Kirkemøtet har for øvrig gitt sin tilslutning til lovendringene, noe som tyder på at de er fornøyd med endringene.

Debatter og vedtak gjort i Kirkemøtet viser – som også saksordføreren var inne på – at Kirken har vært opptatt av å sikre et reelt demokrati, både i forberedelse av og i gjennomføring av framtidige kirkevalg. Årets Kirkemøte har også redusert krav til antall medlemmer for å stille valgliste. Fremskrittspartiet synes det viser at Kirken følger opp demokratiet på en god måte.

Fremskrittspartiet slutter seg til forslagene i saken og mener at disse er helt i tråd med forliket.

For egen del synes jeg å ha registrert at Kirken har blitt mer aktiv og tydeligere i det åpne rom om flere ulike tema – til og med i temaer der det er uenighet innad i Kirken. Selv om jeg som kirkemedlem ikke alltid er enig i det som hevdes, tror jeg faktisk det er positivt for Kirken, og at det viser demokrati i praksis.

Fremskrittspartiet ser på den kristne kulturarven, vestlige verdier og skillet mellom religion og politikk som grunnleggende i det norske samfunnet. Religionsfrihet er en grunnleggende rettighet for den enkelte. Alle trossamfunn bør være uavhengige og selv styre sin arbeidsform, organisasjon og forkynnelse, forutsatt at dette ikke medfører krenkelse eller overgrep mot medmennesker eller oppfordring til handlinger som bryter med norsk lov og regelverk.

Fremskrittspartiet mener at både samfunnet, Kirken og staten er best tjent med et skille mellom kirke og stat, da en politisk styrt kirke også kan miste sin nødvendige legitimitet. Med innfrielsen av kirkeforliket har Kirken fått en noe friere stilling som trossamfunn.

Fremskrittspartiet ser fram til et nytt kirkeforlik som gir Den norske kirke den fulle og hele friheten, på lik linje med andre trossamfunn.

Heidi Sørensen (SV) [13:03:04]: La meg, i likhet med de andre, si at jeg i dag er glad for at vi har kommet til veis ende i det store arbeidet som ble startet i forrige stortingsperiode.

La meg også, i likhet med andre, berømme den jobben som ble gjort i Stortinget i forrige periode, da man la grunnsteinen for det som ble hetende «kirkeforliket». Etter min oppfatning er det arbeidet som ble gjort der, noe av det fineste en kan se av stortingsarbeid. Man får ikke nødvendigvis alltid den oppmerksomheten man synes man fortjener når man har klart å arbeide på tvers av partiskillene for å finne fram til felles gode løsninger, noe jeg synes kirkeforliket er et godt eksempel på.

Jeg er også glad for at den jobben som nå er gjort – og jeg vil gi ros til saksordføreren for det – er sluttført i samme ånd. Det har vært en god og smidig behandling, og vi har nå lagt rammene for det som skal være valgordningen i den norske folkekirken.

Demokratiet er en viktig bit av den norske folkekirken, og de rammene vi nå legger, gjør at det demokratiet skal formes. Jeg vil likevel si at det vi legger fram nå, ikke er en garanti for at det lykkes. Det er mye jobb som skal gjøres videre. Det er krevende å skape en levende debatt ute, det ser vi.

Vi som står og lurer på om vi skal stemme eller ikke ved et menighetsrådsvalg, har mange kvaler. Jeg tror noe av det mest grunnleggende som skal til for at flere skal stemme, er at den levende debatten som pågår i Kirken, enten det dreier seg om familiepolitiske spørsmål eller forhold knyttet til å ta vare på skaperverket, miljøspørsmål, også levendegjøres på lokalplan, sånn at det er tydeligere for dem av oss som stemmer, hva og hvem vi stemmer på, og hva de står for.

Jeg leser signalene fra Kirkemøtet dit hen at man ønsker en mer levende debatt, og jeg er enig med foregående taler, som sa at man kanskje allerede har registrert en litt mer aktiv kirke. Jeg er veldig glad for engasjementet, spesielt det etiske engasjementet rundt de overordnede miljøspørsmålene som Kirkemøtet har reist med tyngde i år.

Så med dette vil jeg si at vi er glad for å kunne støtte de forslagene til endring som i dag ligger her.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:05:56]: Endringene i kirkeloven er en direkte konsekvens av endringer i Grunnloven som ble vedtatt i fjor, og som endrer myndighet og bindinger mellom Kirken og staten. Overføring av myndighet skal følges opp med regler for valgordning til kirkelige organer i Den norske kirke.

Det var en forutsetning for kirkeforliket at det ble gjennomført en demokratireform i Den norske kirke som ville gi medlemmene i Kirken større innflytelse.

Den saken vi har til behandling i dag, skulle – dersom vi hadde fulgt kirkeforliket til punkt og prikke – allerede vært på plass da grunnlovsendringene ble vedtatt i fjor. Det rakk vi jo ikke.

Evalueringa av de to foregående kirkevalgene viste at valgordninga med preferansevalg ikke fungerte tilfredsstillende. Den fungerte ikke godt nok i 2009, og den fungerte faktisk enda dårligere i 2011.

La meg kort rekapitulere: Valgordninga sviktet på flere punkter. Til menighetsrådsvalget i 2009 var det overskytende kandidater, altså reell valgmulighet mellom flere kandidater, i kun 48 pst. av menighetene, i 2011 i 42 pst. av menighetene. For velgernes valgmuligheter er dette åpenbart en betydelig svakhet ved kirkevalgene, og utviklinga gikk i feil retning i løpet av de to valgperiodene.

Manglende reelle valgmuligheter var størst til bispedømmerådsvalget. Den mest åpenbare svakheten var den høye andelen forkastede stemmer ved bispedømmerådsvalget, hele 9,2 pst.

Preferansevalgene var vanskelige å forstå, og resultatet ble at over 30 000 stemmer ble forkastet.

La meg, med referanse til flertallsmerknaden i innstillinga, for ordens skyld understreke at Senterpartiet aldri har hevdet at demokratireformen skal måles ut fra et kvantitativt mål om valgdeltakelse. Det er resultatene i sum som uroer oss, og som gjør at vi har vært kritiske. Dette er altså premissene og bakteppet for å behandle lovendringene om valgordning i Den norske kirke.

Senterpartiet er enig i at de framlagte forslagene er et skritt i riktig retning når det gjelder å gi kirkemedlemmene større innflytelse og kirkelige organer større legitimitet.

Men vi mener at forslagene ikke går langt nok i å sikre grasrota i Kirken direkte innflytelse. Senterpartiet mener at alle de sju leke representantene som skal velges til bispedømmerådene, bør velges direkte. Vi mener direkte valg gir kirkemedlemmene størst innflytelse på sammensetninga av bispedømmerådene. Det er spesielt viktig, siden sammensetninga av bispedømmerådene framover vil få større betydning. Etter opphevinga av kirkelig statsråd er det nå bispedømmerådene som skal ha myndighet til å utnevne proster. Medlemmene i bispedømmerådene er også, i kraft av å være delegater på Kirkemøtet, de som velger medlemmene i Kirkerådet, som igjen er det organet som skal utnevne biskoper.

En ordning med indirekte valg på flertallet av de leke medlemmene i bispedømmerådene innebærer at myndigheten til å velge bispedømmerådsmedlemmer og kirkemøtedelegater blir lagt til menighetsrådene. Vi må vel innrømme at det ikke har vært aktuelle kirkemøtesaker som har vært viktigst når en velger medlemmer til menighetsrådene. Der er det de lokale sakene og det å få tak i folk som en vet vil gjøre en god jobb, som er i fokus.

I Senterpartiet er vi spesielt opptatt av dette, siden det er Kirkerådet som nå skal være ansettelsesorgan for biskopene. For oss er det derfor avgjørende at votumet bak det organet som skal utnevne Kirkens øverste ledere, gjenspeiler og ivaretar bredden blant kirkemedlemmene.

Senterpartiet mener at en ordning som åpner for indirekte valg, ikke på en god nok måte sikrer velgerne klare valgalternativer i kirkepolitiske spørsmål, slik demokratireformen forutsetter.

La meg få påpeke følgende: I Stortingets anmodning i fjor ba en i innstillinga om at

«regjeringen holder tett kontakt med kirkelige organer og forlikspartnerne i dette arbeidet for å komme frem til den valgordning som skal legges til grunn for de fremtidige valg».

Denne anmodninga er ikke ensbetydende med at Kirken skal gis en blankofullmakt i utforminga av nye valgregler.

For Senterpartiet har det i denne saken vært viktig å sikre en valgordning som vi mener på en best mulig måte ivaretar en åpen folkekirke. For å bevare bred tilhørighet til Kirken og videreføre tradisjonen med det som medlemmene opplever som deres folkekirke, er det avgjørende å sikre bredden i Kirken, slik statskirkeordninga til nå har lagt til rette for. Senterpartiet mener derfor at medlemmene må ha muligheten til å foreta valg mellom ulike alternativer. Det betyr at vi mener at velgerne må kunne stille egne lister dersom de ikke kjenner seg representert gjennom nominasjonskomiteens liste.

Vi tror dette også vil revitalisere kirkedemokratiet, og mener derfor at forholdstallsvalg burde vært lovfestet som hovedregelen for de kirkelige valgene.

Jeg viser til det omdelte forslaget og fremmer det.

Presidenten: Representanten Anne Tingelstad Wøien har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:11:04]: En folkekirke kan ikke sikres gjennom lover og vedtak. Den kan bare sikres gjennom god og tett relasjon mellom Kirken og dens folk.

Det er underlig å stå her og synge siste vers, som saksordføreren sa. Jeg var en av dem som fikk lov til å være med og forhandle fram statskirkeforliket, og er den eneste som har fått følge det hele veien – helt til siste vers skal synges.

Det føltes også underlig da at den første biskopen som ble utnevnt etter det nye statskirkeforliket og de nye grunnlovsendringene, ble utnevnt i mitt eget bispedømme. Og sannelig ble det første Kirkemøtet holdt i min hjemby Kristiansand. Det kjennes flott. Jeg synes den gledeligste delen av det hele er å se en kirke som kjenner seg inspirert og tar dette med et alvor og et ansvar som jeg syntes var morsomt å høre, da vi hørte det første Kirkemøtets generaldebatt i Kristiansand i vår.

Gjennom diskusjonen av demokratireformen og hele statskirkeforliket har vi gitt Kirken mange utfordringer. Det var ingenting som passet mellom Kirkens rytmer og dens møter og staten og Stortinget og regjeringens planer. Jeg husker f.eks. at vi måtte få forliket i havn før Trond Bakkevig og hans utvalg, som satt og jobbet med demokrati i Den norske kirke, fikk levert sin innstilling. Vi måtte ha utvalget inne, og vi måtte spørre om de kunne være litt profeter og spå hvor de kom til å lande – og de bidro. I tillegg husker vi at vi fikk ekstrem kort tid til å gjennomføre det første valget i 2009. Jeg husker at jeg ga Kirken ros den gang for hvordan de på kort tid klarte å etablere en helt annen og veldig mye større og krevende ordning enn det de hadde hatt tidligere. De tok oppgaven, og de gjorde det seriøst.

Evalueringen den gang viste at for demokratireformen, som hadde tre ganske klare kriterier, var to av dem fullt oppfylt og den siste delvis. Det som handlet om kirkevalg samtidig med offentlig valg, var lett å måle, og det klarte man. Så var det et punkt som handlet om økt bruk av direkte valg. Det står bare økt bruk. Det er bevisst formulert. Det er ikke et punkt som sier at vi skal ha direkte valg. Økt bruk av direkte valg ble av KIFO-rapporten godkjent som gjennomført etter 2009-valget. Så snakker man om at det fortsatt er noe som gjenstår. Det er ikke fullstendig svikt, men det er noe som gjenstår i forhold til reelle valgmuligheter. Så ga vi ganske krasse innspill på det siste, og på bakgrunn av det endret Kirken sin måte å arrangere det på – med den manglende suksess det ga. Her mener jeg at også vi i dette huset må være med og ta noe av skylden, for det var en del av våre innsigelser som førte til de endringer som var med og laget trøbbel i det valget.

Nå ser vi at det er lagt et godt arbeid fra regjeringens side med å legge fram. Der måtte regjeringen vise kortene og legge disse på bordet før Kirkemøtet hadde fått lov til å gi sine innspill. Jeg har lyst til også her å takke statsråd Rigmor Aasrud for den måten å gjøre det på. Både det å tørre å vise kort og slippe det til på Kirkemøtet viser en respekt for kirkedemokratiet som Kristelig Folkeparti setter pris på.

Nå har Kirkemøtet gitt sine innspill, og vi har fått det på plass. Da synes jeg det er flott at Stortinget lytter til kirkedemokratiet og tar inn i sin behandling det som saksordføreren nevnte, nemlig å gi 15-åringer stemmerett ved kirkevalget. Det er utrolig viktig at det kirkedemokratiet nå får høre, er at det er deres bestemmelser som avgjør, og som er med på å påvirke sakene videre.

Vi tenker at dette også er med på å gi et klart signal til alle dem som deltar i kirkedemokratiet. Nå må det «lobbes» mot eget demokrati og ikke mot dette huset lenger.

Veien videre er viktig. Kirken må bli et eget rettssubjekt. Et levende trossamfunn trenger finansiering, og viktigst av alt: Vi trenger en vid trosopplæringsreform, sånn at folkekirken fortsetter å være folkekirke.

Statsråd Rigmor Aasrud [13:16:31]: Forslaget til endringer i kirkeloven som Stortinget behandler i dag, er sluttsteinen på et mangeårig politisk samarbeidsprosjekt. Jeg vil også benytte anledningen til å takke samtlige partier på Stortinget for godt samarbeid om den kirkelige forfatningsreformen.

Grunnlaget for dette samarbeidet ble som kjent lagt ved kirkeforliket i 2008 og ved Stortingets behandling av St. meld. nr. 17 for 2007–2008 om Staten og Den norske kirke.

Den politiske avtalen var et uttrykk for en felles politisk vilje til å beholde Den norske kirke som en åpen, landsdekkende og demokratisk oppbygd kirke, og den var uttrykk for et ønske om å gi Kirken et godt og robust forfatningsmessig grunnlag for nødvendige forvaltningsreformer i framtiden.

Forliket i 2008 forutsatte en oppfølging gjennom flere faser – i kirkelige organer, i departement og i storting. Jeg er glad for at gode prosesser har medført stor grad av konsensus om de mange veivalgene som er tatt underveis, og om hovedretningen i det videre arbeidet. Uten et godt samarbeid ville det ikke vært mulig å komme dit vi er i dag.

Det er nå tredje år på rad at Stortinget behandler forslag om endringer i den kirkelige lovgivningen. Våren 2011 ble det vedtatt endringer i gravferdsloven, slik at minoritetenes behov i forbindelse med gravferd kan ivaretas på en bedre måte. Samtidig ble kirkeloven endret på noen få, men viktige punkt. Senere har departementet også foretatt justeringer i gravferdsforskriften.

Våren 2012 ble Stortinget informert om den gjennomførte demokratireformen og gjorde endringer i alle de sju grunnlovsparagrafene om statskirkeordningen. Det ble samtidig foretatt justeringer i kirkeloven som var nødvendige som følge av grunnlovsendringene. Disse endringene ledet til at kirkelige organer kunne tilsette biskoper og proster. Ordningen med kirkelig statsråd og Kongen som kirkestyre ble med dette avviklet.

Når Stortinget nå i 2013 behandler lovregulering av Kirkens valgordninger, innebærer det også at hovedelementene i demokratireformen lovfestes. Alle kirkeforlikets forutsetninger, også det punktet som sier at det skal legges til rette for økt bruk av direkte valg, anses med dette oppfylt fra statens side, innenfor de tidsfrister som avtalen satte.

Vi står i dag ikke bare ved sluttføringen av en viktig forfatningsreform, men også ved en ny begynnelse når det gjelder forvaltningsreformer i Kirken. Det er nå lagt et godt grunnlag for den videre utviklingen av forholdet mellom staten og Kirken. Når kirkeforlikets forfatningsreform er gjennomført, venter en forvaltningsreform om Kirkens organisering, økonomistyring og ledelse.

Jeg har lenge snakket om en skrittvis tilnærming til forslag om endringer i Kirkens ordninger. Dette berører forhold som stikker dypt hos mange, også blant dem som ikke er veldig kirkelig aktive. Endringene kan ha langsiktige konsekvenser som det er vanskelig å overskue.

Folk må ha trygghet for kontinuitet på området. Medlemmene skal ikke oppleve at Kirken blir tatt fra dem. Også i det fortsatte arbeidet med Kirkens rammeverk og ordninger er det viktig å ha bred politisk og kirkelig oppslutning om forslag til endringer. Jeg mener at det nå først og fremst vil være Kirkemøtet som må vise retning for og ta initiativ til veien videre. Samtidig viderefører Kirkedepartementet det kontinuerlige utviklingsarbeidet som gradvis og gjennom mange år har ledet til større kirkelig selvstendighet.

Kirken må oppleves som nær, relevant og tilgjengelig av sine medlemmer. Derfor må de få prege, ta ansvar for og treffe avgjørelser om sin kirke. Jeg forventer derfor at Kirken ikke avslutter demokratireformen med de regelendringene som Stortinget og, senere, Kirkemøtet nå vedtar. Å utvikle det kirkelige demokratiet er et kontinuerlig arbeid. Spørsmål det måtte være uenighet om i Kirken, må håndteres på en god og demokratisk måte av Kirkens egne organer. Kirkens organer må ha tilstrekkelig legitimitet til å opptre på Kirkens vegne. Alminnelige menneskers liv og livserfaring må være med og prege Kirkens virksomhet og væremåte. Derfor må demokratiet bygges nedenfra.

Dette er, slik jeg oppfatter det, det overordnede siktemålet for det kirkelige demokratiarbeidet og for de lovendringene som Stortinget nå inviteres til å vedta.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.