Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:14:14]: (ordfører for saken): Hvert år er det nærmere to millioner henvendelser til legevaktene i Norge. Legevakten møter mennesker med sykdom og skader. Mange er i livsfare, sjokk, krise og sorg. Som i helsetjenesten for øvrig har kompleksiteten økt, og det stilles høyere krav til hva legevakten skal håndtere. Legevakt er en viktig del av den kommunale helse- og omsorgstjenesten og av den akuttmedisinske kjede. Vi må ha et likeverdig legevakttilbud i hele landet, og vi må sikre tjenesten kvalitet, kompetanse og tilgjengelig.

Fremskrittspartiet har fremmet et forslag om å utarbeide en nasjonal handlingsplan for legevakt for å sikre kvalitet, kompetanse og tilgjengelighet for brukerne. Forslagsstillerne mener den bør bygge på de tiltak og anbefalinger som framkommer i rapporten fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin fra 2009. I rapporten går det fram at det er svært store variasjoner ved norske legevakter med hensyn til lokaler, utstyr, drift og bemanning. Dette har også kommet fram i en rekke medieoppslag i fjor høst og i vinter.

Fastlegene utgjør en viktig del av legevaktordningen og har plikt til å delta i ordningen. Regjeringen har nylig revidert fastlegeforskriften. Det blir viktig å evaluere om endringene regjeringen har gjort i forskriften, har de ønskede effektene, da særlig om økt tilgjengelighet til fastlegen bidrar til å avlaste legevakten, og om flere leger deltar i legevakten etter den nye fastlegeforskriften.

Det har lenge vært etterlyst en egen legevaktforskrift, eventuelt om videreutvikling av legevakt kan skje gjennom revisjon av akuttmedisinforskriften. Dette er et arbeid som nå pågår, og flertallet er opptatt av at nasjonale kvalitetskrav til legevakttjenesten må være en viktig del av den. Kompetansekravet til leger som deltar i legevakt, er varslet fra regjeringen i forbindelse med revisjonen av forskriften. Dette er i tråd med Helsetilsynets anbefaling fra 2006, som mener det i større grad bør legges opp til standarder og rutiner for legevakttjenesten.

I 2006 fikk regjeringen anbefalinger fra Helsetilsynet. To millioner mennesker henvender seg årlig til legevaktene. Da har det vært 12 millioner henvendelser siden regjeringen fikk disse anbefalingene. Kanskje det snart er på tide å gjøre noe.

På bakgrunn av de grep som regjeringen har tatt – tross alt – støtter ikke flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, forslaget om en nasjonal handlingsplan for legevakter og foreslår at dokumentet vedlegges protokollen.

Mindretallet, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, støtter forslaget og peker på at en plan bør stille krav til bemanning. Erfaringer viser at hver femte lege på vakt er turnuslege, og at erfarne leger setter bort sine vakter til yngre, uerfarne leger. Ifølge Norsk Legevaktforum fritas 10–30 pst. av fastlegene fra legevakt. En nasjonal handlingsplan for legevakt bør også inneholde krav til moderne kommunikasjonssystemer, slik at legevakt har tilgang til avgjørende informasjon om pasienter.

Legevakt er en viktig del av helsetjenesten og den akuttmedisinske kjede. En nasjonal handlingsplan bør derfor vektlegge hvordan legevakt skal samhandle med den øvrige kommunale helse- og omsorgstjenesten og med spesialisthelsetjenesten. Mange steder har kommuner gått sammen om legevakt. Interkommunale legevakter har vært vellykket en rekke steder. Likevel må det gjøres en risikovurdering ved organisering i store legevaktdistrikter, fordi effekten må vurderes opp mot tilgjengelighet.

Jeg tar med dette opp mindretallets forslag.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Håkon Haugli (A) [15:18:57]: Arbeiderpartiet deler mange av saksordførerens vurderinger. Legevakttjenesten er viktig. Det handler om å få hjelp i en akutt helsesituasjon og om å ha trygghet for at slik hjelp er tilgjengelig. Legevakttjenestene må ha kompetanse og verktøy for å løse sin oppgave.

Flertallet støtter imidlertid ikke forslaget om en nasjonal handlingsplan for legevakt. Det er ikke en ny plan denne delen av helsetjenestene trenger. Legevakt er og bør være et kommunalt ansvar. De lokale utfordringene er forskjellige, og kommunene må ha frihet til å innrette tjenestene i samsvar med lokale behov. Statens styring av kommunesektoren bør begrenses til det som er nødvendig, og løsninger må utformes slik at behovet for å sikre et forsvarlig og fullverdig helse- og omsorgstilbud i kommunene ikke glir over i en sentralstyring som stenger for innovasjon, tilpasning og gode, lokale løsninger.

En solid kommuneøkonomi er en viktig forutsetning for gode kommunale legevakttjenester. Regjeringen har styrket kommuneøkonomien betydelig. Siden 2005 har de frie inntekter økt med nærmere 5 mrd. kr årlig.

Siden Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin la fram rapporten som saksordføreren viste til, har det skjedd mye innen de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Regjeringen har jobbet målrettet med å videreutvikle rammene for det kommunale helse- og omsorgstilbudet generelt og tatt grep når det gjelder den kommunale allmennlegetjenesten spesielt.

Fastlegene må være ryggraden i legevakttjenestene. 1. januar 2011 fikk vi en ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov som pålegger kommunene å gi nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen. Utvikling og styrking av fastlegeordningen er en direkte og indirekte styrking av legevakttjenesten, siden mange fastleger også er legevaktleger. I tillegg kunne mange av dem som i dag oppsøker legevakt, fått bedre hjelp hos fastlegen. Etter den nye fastlegeforskriften er det plikt for fastleger til å delta i legevakt. Jeg er enig med saksordføreren i at det er viktig å evaluere om endringene i forskriften har den ønskede effekten.

Opposisjonen er bekymret for at legevaktene ikke har tilgang til opplysninger om pasientens fastlege. Til dette er det å si at det allerede i 2003 ble lagt til rette for at deler av helsetjenestene skulle få tilgang til opplysninger om pasientens fastlege. Tilgangen ble begrenset til bl.a. legevakt. Legevaktene kan altså enkelt finne ut hvem som er den enkelte pasients fastlege.

Et annet spørsmål som berøres i saken, er ansvaret for overgrepsmottakene. En evaluering utført av Nordlandsforskning i 2012 viste store variasjoner i innhold og kvalitet ved overgrepsmottakene. Den viste også at det er uklarhet om oppgave- og ansvarsfordelingen mellom kommuner og sykehus, og at dagens 22 mottak fungerer svært ulikt. Flere av mottakene tar ikke imot barn. Alle overgrepsutsatte må møtes med respekt og forståelse og få tilbud om hjelp av høy faglig kvalitet.

Forankringen av overgrepsmottakene i spesialisthelsetjenesten skal sikre at alle overgrepsutsatte får tilgang på kompetanse på det nivået de har behov for. Barneombud Anne Lindboe har ment at barn ikke har et godt nok tilbud ved vold og mistanke om overgrep. Det er en situasjon vi ikke kan leve med. Hun støtter omorganiseringen og kaller den fornuftig og nødvendig. På sykehus finnes det barneleger med bred kompetanse. Her vil det nå kunne bygges opp en bredere og mer faglig kompetanse enn den vi i dag ser på overgrepsmottak, og som kun tar inn pasienter over 14 år.

Overgrepsmottakene egner seg godt for samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Kommunale overgrepsmottak ved de legevaktene som i dag fungerer godt, kan og bør videreføres gjennom avtaler mellom kommuner og sykehus. Overgrepsmottaket i Oslo er et eksempel på et stort mottak som har gode resultater, og som etter flertallets syn bør kunne videreføres som et samarbeidsprosjekt mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen.

Det er snart på tide å gjøre noe, sier saksordfører Line Henriette Hjemdal, og viser til 12 millioner legevakthenvendelser, som om disse ikke tas hånd om på en forsvarlig måte. Men all respekt, folk som oppsøker legevakt i Norge, får god hjelp, og regjeringen har gjort mye og skal gjøre mer.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [15:23:42]: Alle norske kommuner er pålagt å ha en legevakttjeneste. Legevakttjenesten skal gi et allmennmedisinsk behandlingstilbud for akutte tilstander utenfor den vanlige åpningstiden for legekontorene. Legevakttjenesten er således et meget viktig tilbud i den akuttmedisinske kjeden og en viktig del av primærhelsetjenesten.

I de senere årene har det blitt et økende fokus på å levere helsetjenester av god kvalitet og med stor grad av pasientsikkerhet. Legevakttjenesten er særdeles sårbar, sett i et slikt perspektiv, fordi arbeidet her går fort for seg, med ukjente pasienter og blir utført av leger med svært varierende erfaring og ofte uten noe særlig støtteapparat rundt. Manglende kommunikasjons- og konsultasjonsteknikk kan også føre til avgjørende feilvurderinger.

Media har gjentatte ganger hatt saker som framstiller legevakt som risikofylt og med vekslende kvalitet, med mange feil og klagesaker som resultat. I representantforslaget vi i dag behandler, vises det også til flere nyhetsoppslag i TV 2, hvor det trekkes fram at Knut, Jakob og Øyvind mistet livet som følge av grove feil ved legevakten. Mange vil gå så langt som å si at legevakttjenesten har et økende omdømmeproblem i befolkningen. TV 2 mener å kunne fastslå at norske legevakter er nedprioritert av regjeringen.

Haga-utvalget påpekte i 1998 at det var et sterkt behov for å styrke den allmennmedisinske delen av det akuttmedisinske arbeidet, og de lanserte en rekke forslag. Stortinget sluttet seg til mange av disse forslagene da akuttmeldingen ble behandlet i Stortinget høsten 2000 og våren 2001.

Et av de tiltakene stortingsflertallet sluttet seg til, var at det skulle opprettes et nasjonalt kompetansesenter for prehospital akuttmedisin for å styrke kompetansen og koordinere ressurser innen akuttmedisin. Dermed var klarsignalet gitt til å få på plass Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin.

Selv om det har vært gjort noen grep når det gjelder legevakttjenesten, har ikke det ført til de store forbedringene. Statens helsetilsyn har vært veldig misfornøyd med kvaliteten på tjenesten på en rekke områder og har påpekt manglende kommunal styring av tilbudet. De har videre påpekt at det er behov for en organisatorisk og administrativ opprustning av legevakttjenesten mange steder.

Legeforeningen har lenge arbeidet for å få en bedre legevakttjeneste. Helsedirektoratet ba så Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin om å utarbeide et forslag til en handlingsplan for utvikling av legevakttjenesten i Norge. Rapporten var ferdig i 2009 og fikk tittelen «… er hjelpa nærmast!»

I denne rapporten avdekkes det flere uholdbare forhold ved norske legevakter. Kompetansesenteret gir regjeringen klare råd om å få på plass nye nasjonale krav til legevakt.

Da Stortinget i 2010 behandlet Samhandlingsreformen, var det da også et enstemmig storting som pekte på behovet for å styrke legevakttjenesten. Senere fikk Stortinget seg forelagt forslaget til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og nasjonal helseplan. Det var mange som hadde forventet at regjeringen skulle komme med klare tiltak og lovkrav når det gjaldt legevakt, men skuffelsen ble stor. Regjeringen hadde i liten grad fulgt opp anbefalingene fra kompetansesenteret, men framholdt at de vurderte de foreslåtte tiltakene.

Da Fremskrittspartiet så fremmet sitt representantforslag i kjølvannet av de tragiske oppslagene i TV 2, fikk vi også statsrådens vurdering av dette forslaget. Vi ser at noen av tiltakene Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin foreslo, skal følges opp i forskrifter. Når det gjelder det vesentligste grepet for å sikre pasienter i hele landet forsvarlig og trygge legevakttjenester gjennom en nasjonal handlingsplan, er imidlertid regjeringen avvisende. Da henvises det igjen til det kommunale selvstyret. Systemet settes foran enkeltindividet. Regjeringen viser gjerne til sin styrking av kommunesektoren, og så toer de sine hender og anser problemet for å være ute av verden. Samtidig sitter valgkampmaskineriet på Youngstorget og leter etter borgerlig styrte kommuner som de kan kritisere i valget. Svarteperspillet er i gang.

Jeg har tidligere nevnt at Helsetilsynet påpeker behovet for omfattende organisatoriske og administrative endringer ved mange norske legevakter. Men hvem bryr seg om hva Helsetilsynet mener? I rapporten vi fikk fra Helsetilsynet i forrige uke, ser vi at Agenda Kaupang har utarbeidet en rapport om bl.a. avvikshåndtering i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Der framkommer det at under en tredel av tilsynsrapportene med avvik behandles politisk i norske kommuner. Så i tillegg til svarteperspillet ser jeg for meg de tre apekattene: intet sett – intet hørt – intet sagt.

Skal vi få løftet norsk legevakttjeneste opp på et kvalitativt forsvarlig nivå innen rimelig tid, må det en helhetlig tilnærming til. Vi kan ikke ha enkelttiltak, stykkevis og delt. Jeg vil derfor anbefale forslaget om å få på plass en behandlingsplan for legevakt for å sikre kvalitet, kompetanse og tilgjengelighet for brukerne.

Siden jeg tror på mirakler, og siden dette trolig er mitt siste innlegg fra Stortingets talerstol, håper jeg regjeringspartiene ser fornuften i det og støtter forslaget.

Bent Høie (H) [15:28:34]: (komiteens leder): Jeg vil vise til saksordførerens og representanten Jon Jæger Gåsvatns innlegg, som ivaretok det som Høyre mener i denne saken. Jeg oppfatter også at dette har vært et område som komiteen som sådan faktisk har engasjert seg i og ment at det har vært behov for å løfte denne utfordringen nasjonalt. Det gjorde vi første gang i innstillingen til stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen etter at Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten hadde vært på høring i komiteen og veldig tydelig presentert det som da var en ganske ny rapport om situasjonen i norsk legevakt. Man hadde da store forventninger om at dette skulle bli omtalt i den nye loven om kommunale helse- og omsorgstjenester. Der viste man til forskriftene som kom. Så kom forskriftene til høring, og da var ikke dette tatt med. Nå er en ny akuttforskrift under utarbeidelse, og igjen er det et stort håp om at det i den nye akuttforskriften vil komme mer klare nasjonale føringer om krav til kvalitet og innhold i den kommunale legevakten. Opposisjonen mener at vi har behov for en handlingsplan på dette området.

Det er ikke veldig spesielt at staten, Stortinget og regjeringen sammen med kommunene utarbeider handlingsplaner på områder der kommunene har et ansvar. For staten har faktisk en del ansvar for rammebetingelsene og mulighetene for å drive en forsvarlig, kommunal legevakt – f.eks. noe så grunnleggende som tilgang på kompetente leger. Det bidraget regjeringen har gitt her, er å frata de mest erfarne fastlegene plikten til å delta i legevakt. Dermed øker presset ytterligere på de andre legene i fastlegeordningen som i dag da får en større vaktbelastning. Det er altså regjeringens bidrag til å heve kompetansen i legevakten – på et tidspunkt der en hadde fått klare advarsler om dette.

Høyre vil støtte forslaget om å få en nasjonal handlingsplan på dette området. Det er også en god anledning til å takke representanten Jon Jæger Gåsvatn for godt samarbeid i komiteen i fire år og for sterkt engasjement, ikke minst på dette området, og for omsorgssektoren spesielt.

Kjersti Toppe (Sp) [15:31:19]: Det vil alltid skje feil på legevakt. Det skjer veldig mykje bra på legevakter rundt omkring. Det er mange legar som risikerer liv og helse for å dra ut og redda pasientar. Det synest eg aldri vi skal gløyma når vi diskuterer kva TV 2 kjem opp med, kva som er svarteperspel, og kven som er apekattar.

Legevakt er veldig viktig, og det er ryggraden i legevakttenesta ute i kommunane. Som det er sagt, har Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin i ein rapport frå 2009 slått fast at det er altfor store variasjonar med omsyn til lokale, utstyr, drift og bemanning, at svært mange fastlegar ikkje deltar i legevakt, sjølv om dei har plikt til det gjennom avtale, at kommunane òg har eit ansvar her, og at denne delen av akuttenesta ikkje har fått same merksemd som t.d. ambulanseteneste, politi, brann og redning.

Viss ein ser på dei enkelte forslaga som er fremma her, har ikkje eg noko imot nokon av dei. Eg meiner at vi ikkje treng ein handlingsplan, men vi er veldig opptatt av at når vi reviderer forskrifta, skal vi vera tydelege på at den må føra til betre legevaktordningar rundt omkring i landet. Køyrer ein ambulanse, er det strenge reglar, både når det gjeld kompetanse og utstyr, og at dei er to i bilen. Køyrer ein legevakt, køyrer ein framleis aleine rundt med veska si – alle moglege plassar og inn i alle moglege heimar.

Legevaktarbeid er – anten ein køyrer ut til pasientar eller om det er sånn som det er no, at ein i større grad samlar pasientar på legevaktmottak eller legevaktkontor – ei veldig krevjande teneste. Det vert sagt at ein vurderer om lag to millionar pasientar kvart år. Det er høgt tempo, det er mange uklare problemstillingar, og ein har kanskje ikkje fått den nødvendige oppbygginga av kvaliteten i tenesta. Men det er det altså mogleg å gjera noko med.

Da vi behandla Samhandlingsreforma, kom det inn ein merknad der om at legevaktarbeidet skulle styrkjast, anten i form av ei eiga forskrift eller som utviding av akuttmedisinforskrifta. Eg er veldig glad for at det er gjorde tiltak og er komne inn kompetansekrav til dei som køyrer legevakt aleine, og for at kommuneøkonomien er styrkt. Det er på gang eit felles, nasjonalt legevaktnummer og, som sagt, er dette arbeidet ikkje enda. Det er på gang ei evaluering.

I forslaget frå Framstegspartiet er eit av punkta at landet bør verta organisert i seks til åtte legevaktdistrikt. Eg er for større legevaktdistrikt, for det viktigaste er at ein får stabil legedekning som køyrer legevakt i dei distrikta der dei jobber. Men mi åtvaring mot for store legevaktdistrikt er at det ikkje hjelp viss det ikkje fører til at det er legane som jobber der, som køyrer legevakt. Det ein har sett, er at det vert meir lukrativt å gi vekk vaktane sine i store legevaktdistrikt, og då er ein jo like langt. I Bergen kommune, der det er mange fastlegar, har dei òg eit veldig stort problem med at fastlegane ikkje tar legevaktvaktane sine sjølv. Då er ein like langt, så dette med legevaktdistrikt er ikkje ei løysing i seg sjølv. Det må følgjast opp med andre verkemiddel.

No er det fleirtal av kvinner på medisinstudiet; det har vore det i mange år. Legevakt køyrer ein utanom vanleg arbeidstid, og kven trur at ein i framtida vil akseptera dette når ein har familie og ungar. Mitt forslag er at ein må utvida den kommunale tida som er. Det som er seks eller åtte timar i veka i dag, må opp og inn under normal arbeidstid. Det vil vera eit stort løft. Det var det ingen frå opposisjonen som krevde, da fastlegeforskrifta vart behandla, men det er dét som må til, og på sikt får vi det kanskje til å verta slik.

Statsråd Jonas Gahr Støre [15:36:30]: Legevakt er en sentral og viktig tjeneste for befolkningen i Norge og er et kommunalt ansvar. Vi stifter alle bekjentskap med den i ulike deler av landet, og det er både riktig og viktig å sikre befolkningen tilgang til gode øyeblikkelig hjelp-tjenester nær der de bor. Da er det verdt å minne om at denne regjeringen har satset på å sette kommunene i stand til å yte også disse tjenestene gjennom satsingen på kommuneøkonomi.

Nå er det å drive legevakt i Norge ingen enkel oppgave. Vi har et langstrakt land, behovene lokalt varierer. Derfor er det en grunnleggende holdning at kommunene må ha frihet til å innrette tjenesten i tråd med lokale behov. Samtidig skal de sikre alle borgere gode og likeverdige tjenester. Vi må balansere behovet for statlig styring med behovet for lokal handlefrihet. Statens styring av kommunesektoren skal begrenses til det nødvendige. Kommunene skal gis handlingsrom innenfor nasjonalt fastsatte rammer. Vi må derfor finne en balanse i styringen som stimulerer til innovasjon og nytenking og til etablering av hensiktsmessige lokale løsninger. Regjeringen har vært tydelig på hvilken retning vi ønsker at den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal utvikle seg. Samhandlingsreformens retning er at flere mennesker får behandling og oppfølging nærmere der de bor.

Vi har gjennom lov- og forskriftsendring tydeliggjort kommunenes ansvar for den kommunale allmennlegetjenesten og legevakttjenesten. Arbeidet med innføring av nasjonal kjernejournal er et viktig oppfølgingspunkt i IKT-meldingen som Stortinget behandlet i vår. Kjernejournal vil kunne utgjøre en forskjell i akutte situasjoner på legevakt. Vi har planlagt en begrenset pilot i Trondheim høsten 2013 som inkluderer legevakt, akuttmottak og fastleger. For å bedre tilgjengeligheten til legevakten skal det innføres ett nasjonalt legevaktnummer. Utprøving viser gode resultater. Den nasjonale utrullingen er planlagt våren 20l4.

Det er som kjent igangsatt et arbeid med å revidere akuttmedisinforskriften. En viktig vurdering er hvordan vi på best mulig måte kan følge opp vår beslutning om å stille krav til minimumskompetanse for leger som skal delta i legevakt. Arbeidet er planlagt sendt på høring over sommeren.

Jeg har merket meg at opposisjonen er bekymret for at mange turnusleger deltar i legevakt. Jeg har tiltro til mange av våre dyktige og kompetente turnusleger. De gjør et viktig arbeid i kommunene og i sykehusene, og de må selvfølgelig delta i legevakt som en del av opplæringen til fremtidig arbeid i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Poenget er at de må ha støtte og oppfølging fra erfarne kolleger. Endring i grunnutdanningen for leger gir et tydelig signal om turnuslegenes viktige rolle. Turnus er ikke lenger et nødvendig krav for å bli autorisert som lege, men er snarere et første skritt mot det å bli spesialist. Men la meg understreke: Turnusleger og andre leger med liten erfaring i legevaktarbeid må ha andre og mer erfarne leger å støtte seg på for å ivareta pasientsikkerheten og for å gi legen den nødvendige trygghet i tjenesten. Det er kommunens ansvar å sikre turnuskandidatene tilstrekkelig veiledning under opplæring.

Representantene foreslår å legge fram en detaljert nasjonal handlingsplan for legevakt i tråd med forslaget fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin. Jeg vil si som representanten Toppe at her er det mange gode forslag. Men det er også vår holdning at dette er forslag som blir fulgt opp løpende, og at det ikke er behov for en handlingsplan. Det vil ikke løse utfordringene i legevakttjenesten. Dette er delvis et spørsmål om økonomi, om kompetanse, om kapasitet og utstyr, og alle områdene fortjener oppmerksomhet. Jeg vil fortsette det viktige arbeidet med å videreutvikle den kommunale allmennlegetjenesten og legge til rette for en bærekraftig og kompetent kommunal legevakttjeneste som sikrer befolkningen nærhet til øyeblikkelig hjelp-tjenester.

Og så hører det med her, som representanten Toppe var inne på, at rekrutteringen til allmennlegeyrket er en viktig del av dette. Det er god rekruttering til legeyrket i Norge, det blir utdannet flere leger i forhold til befolkningsveksten, slik at det samlede tallet på innbyggere per lege går i riktig retning. Men rekrutteringen til allmennlegefaget er en utfordring. Det merker vi på legevaktssiden, og det understreker bare behovet for å ha gode rekrutteringsordninger for allmennmedisin, og at det legges til rette for at stadig flere kvinner vil være i denne gruppen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [15:40:53]: Vi har fått endringer i fastlegeforskriften som sier at leger over en viss alder kan bli fritatt fra legevaktstjeneste. Den endringen fører til at de med lang erfaring og bred kompetanse forsvinner fra legevaktsarbeidet. I tillegg til det ser vi at gjennomsnittsalderen på fastlegene øker.

Ser statsråden at dette kan føre til en ytterligere kvalitetssenking av legevaktsarbeidet? Hvordan vil han møte den utfordringen og sikre den støtten til turnuskandidatene som han tok til orde for i innlegget sitt?

Statsråd Jonas Gahr Støre [15:41:22]: Det korte svaret på det er: Ja, jeg ser det problemet. Vi debatterte det i denne sal på slutten av fjoråret og inn i dette året, om hva den aldersgrensen hadde å si. Jeg sa da at vi ville foreta en evaluering, ikke etter lengre tid, men etter kort tid. Den evalueringen har vi foretatt, og den gir meg grunn til å stille spørsmål ved aldersgrensen. Så dette vil jeg vurdere, og jeg ønsker å kunne tilkjennegi konklusjonen på den vurderingen ganske snart.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:42:03]: Ja, vi har mange dyktige turnusleger, og statsråden er i sitt innlegg veldig opptatt av at de skal få støtte og oppfølging av erfarne leger. Lederen av Norsk Legevaktforum, Per Magne Mikaelsen, skriver i Dagbladet nå i dag at:

«85 prosent av oss er alene på jobb helt uten faglig eller praktisk støtte som det for eksempel er på sykehus.

Dette er situasjonen i Norges over 200 legevaktsdistrikt fire år etter den alarmerende rapporten.»

85 pst. av dem som Norsk Legevaktforums leder henviser til, er alene uten støtte. Ja, det er viktig at turnuskandidatene har noen erfarne og støttende leger i bakvakt, men hva da med dette tallet – 85 pst. – som leder av Norsk Legevaktforum skriver om.

Statsråd Jonas Gahr Støre [15:43:10]: Jeg tror jeg må svare omtrent som jeg gjorde i mitt innlegg, at det er viktig at turnusleger og de med mindre erfaring har god støtte av dem med mer erfaring, og at de har dem så nært på som mulig i det arbeidet som de utfører. Men som også representanten Toppe var inne på, legevakt handler om å kjøre ut fra kontoret, ut å besøke folk hjemme, og det er ikke slik at vi har en standard på at det er to leger på alle de reisene. Men her har vi påpekt behov for å kunne styrke en tjeneste på veldig mange felt, og hvor vi må avbalansere det mot – som jeg sa – økonomi, kompetanse og rekruttering. Derfor mener jeg at det er de vurderingene de gjør lokalt i de enkelte kommuner – for tilstanden kan være veldig forskjellig fra kommune til kommune – som er det avgjørende. Da handler det også om hvilken kommuneøkonomi vi gir kommunene – og da deres anledning til å gjennomføre dette, og måten vi utruster forskriften på til hjelp for det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.

Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 13 og 14 behandles under ett – og anser det som vedtatt.