Martin Kolberg (A) [10:07:49]: (komiteens leder): Kontroll- og konstitusjonskomiteen legger fram sitt forslag til bevilgninger på statsbudsjettet for 2014 under de rammer og kapitler som er fordelt til komiteen av Stortinget. Innstillinga omfatter bevilgninger til Det kongelige hus, Stortinget og underliggende institusjoner.

Som Stortinget allerede har gjort vedtak om, er rammen for det som komiteen behandler og legger fram for Stortinget til fordeling i dag, på 1 852 783 000 kr.

Komiteens innstilling er enstemmig, med et mindre unntak, som jeg skal komme tilbake til. Komiteens innstilling bygger på regjeringa Stoltenbergs og regjeringa Solbergs forslag, som er helt identisk med de kapitlene som Stortinget nå inviteres til å behandle. Saksordførerne for de enkelte kapitlene vil ta ordet, hvis det anses nødvendig, senere i debatten.

Det er naturlig at jeg, som leder av komiteen og ordfører for kapitlene Stortinget og Riksrevisjonen, knytter noen kommentarer til forslaget til bevilgninger under disse kapitlene. Under kapitlet Stortinget er det slik at det samlet foreslås en bevilgning på 1 222 800 000 kr til Stortingets drift, vedlikehold, partigruppenes arbeid og andre aktiviteter tilknyttet Stortingets virksomhet. Dette er 10 mill. kr mindre enn hva både regjeringa Stoltenberg og regjeringa Solberg foreslo, men er et resultat av forliket mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre. Under finansinnstillingsbehandlinga sluttet også Arbeiderpartiet seg til dette.

I forliket var det forutsatt at dette kuttet på 10 mill. kr skulle legges i sin helhet på Stortingets drift. Etter nærmere drøftinger er kuttet fordelt på drift og vedlikehold og for flertallspartienes vedkommende med 1 mill. kr i støtten til partigruppene. Flertallspartiene foreslår et driftskutt på 5 mill. kr, at 4 mill. kr skal kuttes på vedlikehold, og – som jeg allerede har sagt – 1 mill. kr kutt i gruppestøtten. Det vil bli redegjort nærmere for dette, forutsetter jeg.

I komiteens behandling av dette mener Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og De Grønne at dette kuttet på 10 mill. kr skal fordeles med 5 mill. kr på drift og 5 mill. kr på vedlikehold. Dette er den lille dissensen jeg annonserte at ligger i innstillinga.

Hvorfor er det en markering fra Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og De Grønne på dette? Dette er selvfølgelig absolutt ingen stor sak – det vil jeg understreke for Stortinget at jeg ikke mener det er. Men jeg vil minne om at vi på slutten av forrige periode hadde en diskusjon – etter presidentskapets initiativ – om organiseringa av fordelinga av gruppestøtten. Da ble det bestemt to ting av det forrige storting, og det var at det skulle være en fordeling som var noe mer til gunst, for å si det slik, for de mindre og mellomstore partiene. Det aksepterte bl.a. Arbeiderpartiet ved å gå inn for en omfordeling som handlet om at Arbeiderpartiet ga bort vel 3 mill. kr av den fordelinga som lå i forrige periode.

Det ble også sagt i den innstillinga – og det er det som er poenget her – at da forutsatte man at man holdt det nivået man hadde i forrige periode. Derfor mener jeg prinsipielt at det er galt at Stortinget skal inviteres til å gjøre et kutt i partistøtten så fort etter at Stortinget i forrige periode hadde en mening om akkurat dette spørsmålet. Jeg gjentar at jeg ikke mener at dette er en stor sak, men jeg synes det er greit at vi markerer det sånn som jeg nå gjør, både gjennom det jeg nå sier til Stortinget, og gjennom den innstillinga Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og De Grønne står sammen om.

Det neste er om Riksrevisjonen. Det foreslås enstemmig at det skal bevilges 476 mill. kr til Riksrevisjonens drift, og dette er i tråd med begge regjeringenes forslag. Om det er det å si at det er nødvendig å gjøre en understreking, og jeg synes det er et viktig apropos til det vi nettopp har gjort, nemlig å velge ny riksrevisor og riksrevisorer. Jeg hører stadig en diskusjon om Riksrevisjonens størrelse, både her i Stortinget og i den offentlige samtalen. Det er bra, for jeg mener at det er riktig og nødvendig at Stortinget også er oppmerksom på diskusjonen om Riksrevisjonens størrelse, dens drift og dens profil. Men det jeg føler et veldig sterkt behov for å få sagt, er at det jeg har opplevd gjennom de fire årene jeg satt i kontroll- og konstitusjonskomiteen i forrige periode – og det tror jeg det er ganske stor enighet om – er at Riksrevisjonens arbeid har høy kvalitet, og at en ikke presenterer ubegrunnede oppfatninger og synsing for Stortinget. Tvert imot er det de kommer fram med, veldokumentert og danner grunnlag for en veldig god debatt i Stortinget om forvaltning og regjeringas oppfølging av stortingsvedtak.

Jeg sier dette fordi det nå er en fornyet samtale, legger jeg merke til, som er knyttet seg til at man mener at det som er knyttet til Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon, går ut over sine fullmakter. Jeg mener at det ikke er riktig. Jeg greier ikke å finne ett eksempel fra forrige periode, og jeg ser heller ikke nå noen tegn til at Riksrevisjonen ikke gjør akkurat det Stortinget har bedt dem om. Det er Stortinget som har lagt til rette for at Riksrevisjonen skal drive forvaltningsrevisjon. Det er fordi man nettopp ønsket at Riksrevisjonen skulle gå inn i de sidene av forvaltninga og regjeringas arbeid som handlet om noe annet enn tall, som handlet om oppfølging, som handlet om praksis, og som noen ganger også stilte Stortingets vedtak under kritisk lys fordi det kanskje var urealistiske vedtak. Det mener jeg er en fornuftig måte å disponere Riksrevisjonens ressurser på, og derfor vil jeg si disse tingene nå, i forbindelse med denne bevilgninga, fordi vi nå har fått en ny riksrevisor.

Jeg tror ikke Per-Kristian Foss er til stede, men han vil sikkert observere hva som sies. Jeg sier dette også på vegne av meg selv, selvfølgelig, men jeg er nå leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen, og jeg vil si til den nye riksrevisoren: Jeg forutsetter at han på sitt selvstendige grunnlag, innenfor de bestemmelser som Stortinget har vedtatt, følger opp en aktiv praksis når det gjelder forvaltningsrevisjon. Det er der jeg mener at Riksrevisjonen gjør sin viktigste jobb, og det danner grunnlaget for en kritisk gjennomgang av forvaltninga.

Når vi har en såpass aktiv forvaltningsrevisjon som vi har, får vi muligheten til å gå inn i saker som vi ellers ikke ville hatt muligheten til å få sett. Det er veldig vanskelig for Stortinget uten Riksrevisjonens betraktninger å få en kvalifisert debatt om de sakene vi har vedtatt, og måten de er gjennomført på.

Til slutt: Jeg vil si det så høytidelig at jeg mener at dette faktisk er en helt avgjørende forutsetning for at Stortinget skal ha muligheten til å oppfylle Grunnlovens bestemmelser om kontrollen med forvaltninga. Dette er altså sagt med bakgrunn i at jeg stadig hører en debatt utenfor salen. Jeg inviterer gjerne Stortinget ved denne anledning til å ha alternative meninger og oppfatninger av det jeg nå har sagt, men vi må ta denne debatten i denne salen og ikke bare utenfor salen og i spaltene. Det er her den må tas hvis vi mener at Riksrevisjonen ikke følger de bestemmelser og vedtak som Stortinget har gjort. Derfor er også forslaget 476 mill. kr til Riksrevisjonen for 2014, som det altså er enstemmighet om både i begge regjeringer og i komiteen.

Michael Tetzschner (H) [10:18:22]: Jeg begynner der komitélederen slapp, nemlig Riksrevisjonens budsjettområde. Det er riktig at vi har hatt en foreløpig og helt begynnende diskusjon om Riksrevisjonen. Nå er det jo slik at vi ikke behøver å la oss forstyrre noe særlig i budsjettarbeidet, fordi vi er helt enige om den ressursrammen som revisjonen har fått. Det kommer til å bli revisjon i 2014 også – både vanlig regnskapsrevisjon og forvaltningsrevisjon.

Men bare for å avrunde den diskusjonen som komitélederen kanskje inviterte til, og som vi må føre videre i komiteen: Det er også viktig at forvaltningsrevisjonen ikke utvikler seg til noe som kan utlegges som basert på ikke-objektive kriterier. Derfor må det være åpenhet om revisjonskriteriene, og de må være knyttet til objektive standarder. Det er vi alle tjent med, også Riksrevisjonen selv. Da vil vi kunne få veldig mye tilbakemelding – nyttig tilbakemelding – om hvordan våre etater skal styres bedre, i tillegg til den ordinære regnskapsrevisjonen, som har som formål å forebygge misligheter og rot i regnskapene, for å si det enkelt.

For å vise at det ikke er en ren teori at man av og til kan trå over grensen for hva en revisjon og en riksrevisjon bør befatte seg med, har vi i relativt frisk erindring at Riksrevisjonen varslet revisjon av NRKs journalistiske linje for å se om den var i samsvar med Stortingets forutsetninger. Det er klart at ut fra et ytringsfrihetssynspunkt var det ytterst problematisk. Vi ble også ganske lettet da vi så at saken, som var varslet overfor NRK, ble trukket av revisjonen selv.

Det andre poenget som komitélederen redegjorde for, er denne uenigheten om partigruppene skal være helt skadesløse for enhver endring i ressursrammen som ellers skjer på dette kapittelområdet. Vi har kommet til at det at partigruppene må tåle 1 mill. kr i nedjustering, møter tidligere forutsetninger om at man har funnet et rimelig nivå på partistøtten. Denne millionen må ses i sammenheng med at det stilles til disposisjon 165 mill. kr for partigruppene, så vi er på samme nivå. Jeg vil til og med si at selv om beløpet er lite, ville signaleffekten vært ganske problematisk hvis denne forsamlingen hadde vist at det i hvert fall er noe som alltid er hevet over enhver nedjustering, og det er partiene selv. Selv om beløpet er lite – man kunne diskutert om det skulle vært større – er det viktig at vi også tar vår del av eventuelle fluktuasjoner i ressursutmålingen.

Ellers er det slik at vi er blitt enige om å legge et generelt kutt på driftsrammen til Stortinget på 10 mill. kr, så det er innretningen av disse 10 mill. kr vi snakker om.

Jeg vil da avslutte dette innlegget med å ta opp forslaget fra komiteens mindretall.

Presidenten: Representanten Michael Tetzschner har da tatt opp det forslaget han refererte til.

Karin Andersen (SV) [10:22:20]: Først til temaet om fordelingen av kuttet. Det er legitimt å ha ulike synspunkter på det, og det er også legitimt å mene at det politiske arbeidet i stortingsgruppene er så viktig at det ikke er grunnlag for å kutte i disse rammene, og at det ikke nødvendigvis har noe å gjøre med at noen er «hevet over enhver nedjustering», som representanten Tetzschner nettopp sa. Det kunne vært fristende å snakke om andre som tydeligvis ikke har fått nok, og som får mye i dette budsjettet. Jeg skal ikke gå videre med det. Det er legitimt å mene at de ressursene som nå er lagt til det politiske støtteapparatet rundt stortingsgruppene, er på det nivået i dag som det bør være. Det er legitimt også for små stortingsgrupper å ha et støtteapparat som gjør at det er mulig for dem å gjøre en god jobb på alle de saksfeltene de faktisk er pliktige til å følge i denne salen. Det er en del av argumentene rundt dette.

Så til debatten om Riksrevisjonen. SV mener at vi skal ha en sterk riksrevisjon. Spørsmålet er vel heller om vi som politikere klarer å sette opp klare mål som det er fornuftig å kontrollere etter i alle sammenhenger. Hvordan skal man f.eks. kunne klare å revidere en del veldig viktige punkter som det er vanskelig å måle? Penger er lett å måle, og det er også noen målsettinger som er lette å måle, men en del andre målsettinger er fryktelig vanskelige å måle. Jeg skal gi et eksempel.

Jeg satt åtte år i arbeids- og sosialkomiteen og jobbet veldig mye med Nav. Kanskje noe av det viktigste et Nav-kontor kan gjøre, er hvis det kommer et menneske dit i sin dypeste nød og ser svart på alt, men gjennom møtet med Nav kanskje klarer å øyne et håp om at det er et liv i morgen også, og at det er et lys i tunnelen – det er kanskje den aller viktigste jobben et slik offentlig etat kan gjøre, men det er altså helt umulig å måle, både for Riksrevisjonen og for noen av oss andre.

Jeg tror det er viktig også når vi skal diskutere hva Riksrevisjonen gjør, at vi ikke nødvendigvis setter spørsmålstegn ved hva de måler, men at svaret kanskje ikke er svaret på alt. Det tror jeg det er viktig å ha med seg.

Det er heller ingen tvil om at det er behov for å se på formålet med de lovene vi gir. Det legger Stortinget svært stor vekt på når vi behandler lovene, men av og til virker det som at ved oppfølgingen av lovene er en mer opptatt av enkeltpunkter i paragrafene under enn det samfunnsoppdraget som er gitt gjennom en formålsparagraf.

Så til det området jeg er saksordfører for, nemlig Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen har en uhyre viktig funksjon i samfunnet. Den skal sørge for at forvaltningen ivaretar enkeltmenneskers interesser i en svært komplisert forvaltning i et svært komplisert samfunn. Det er en veldig viktig rolle. Derfor har også en enstemmig komité oppfordret Sivilombudsmannen til å ta initiativ overfor forvaltningen for å få på plass mer systematikk i hvordan ordningen med Sivilombudsmannen kan gjøres kjent overfor personer som mener seg utsatt for feil og urett i forvaltningen. Det er veldig mange som ikke kjenner ordningen.

Det andre er, og det får vi komme tilbake til når vi får årsmeldingen fra Sivilombudsmannen, hvorvidt Sivilombudsmannen har ressurser til å følge opp alle sakene som kommer. Det er viktig at man tar de store og viktige sakene, men det er også utrolig viktig for tilliten i samfunnet at Sivilombudsmannen følger opp saker som kanskje i den store sammenhengen ikke er de aller største, men som for enkeltmennesker kan være helt grunnleggende viktig. Det er et veldig viktig korrektiv til forvaltningen, slik at det ikke skal gjøres forskjell på folk – uansett hvem de er. Vi vet at det er ganske ulike forutsetninger blant folk for hvem som kan føre sin sak sjøl i de ulike systemene. Derfor mener SV at vi har bruk for flere ombudsmannsordninger på ulike områder, men det skal jeg ikke gå inn på nå.

Så er det slik at Sivilombudsmannen nå har fått noen nye oppgaver, og det er utrolig viktig at de følger opp. Blant annet skal man utvikle oppgaven som «nasjonal forebyggende mekanisme», som ble etablert i 2013, altså i år. En del av den budsjettveksten som kommer nå, er satt av til å følge opp denne funksjonen. Men det er også viktig at man får ned tida på klagesaksbehandlingen. I en del av de sakene der man har behov for å gå videre med saken, ser vi en økning i saksbehandlingstida hos Sivilombudsmannen, og det er ikke bra. Det er nå 210 dager for saker som ble avsluttet etter å ha vært tatt opp med forvaltningen, og det er fryktelig lang tid for mennesker som har opplevd en situasjon som de opplever som urettmessig, og der de også har gått alle leddene i forvaltningen før de kommer til Sivilombudsmannen. Da har det gått veldig lang tid. Sånn sett er nok forhåpentligvis situasjonen bedret. Hvis den ikke er det, kan folk være i virkelig vanskelige situasjoner hvis de opplever at saksbehandlingen tar så lang tid. Derfor er det behov for å prioritere å få saksbehandlingstida ned også i de kompliserte sakene, som Sivilombudsmannen finner grunn til å ta opp, slik at sakene kan bli løst på et tidligere tidspunkt. Dette vil vi komme tilbake til når vi får årsmeldingen fra Sivilombudsmannen.

Rasmus Hansson (MDG) [10:29:09]: Som det framgår av Innst. 10 S fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, har Miljøpartiet De Grønne i sitt alternative budsjett foreslått en økning på 5 mill. kr på kap. 41 ny post 21 til opprettelse og drift av et lobbyregister for Stortinget.

I høst har det vært mye debatt om behovet for offentlig innsyn i personlige og profesjonelle interesser hos regjeringsmedlemmer og andre folkevalgte, og det er med rette blitt etterlyst mer åpenhet om hvilke interessegrupper som påvirker beslutningstakere, ikke minst utenfor det offentlige ordskiftet.

Miljøpartiet De Grønne har ikke fremmet dette som eget forslag, fordi Venstre ved representantene Abid Raja, Terje Breivik og Pål Farstad allerede har fremmet et forslag om et lobbyregister for både Stortinget og politisk ledelse i departementene. Dette forslaget støtter Miljøpartiet De Grønne selvfølgelig, og vi ser fram til en grundig debatt om det på et senere tidspunkt. Grunnen til at jeg tar opp saken her, er at et slikt tiltak vil få budsjettkonsekvenser.

Påvirkning av politiske prosesser gjennom lobbyvirksomhet er ikke bare helt legitimt, men også selvsagt en helt nødvendig del av arbeidet for å fatte informerte beslutninger og godt forankrede vedtak i Stortinget overfor samfunnet. Et lobbyregister er derfor på ingen måte et redskap for å begrense eller mistenkeliggjøre lobbyvirksomhet.

Poenget er at ressursinnsatsen, som ligger bak lobbyvirksomhet, er meget stor. Og ressursene, som mange lobbygrupper representerer, er veldig store. Disse ressursene står for det første ofte i sterk kontrast til de ressursene vanlige velgere og borgere kan legge bak sine eventuelle ønsker om å påvirke politikken. For det andre påvirker lobbyister ofte politiske spørsmål av meget stor betydning og med meget vidtrekkende konsekvenser for samfunnet. Det er ingen tvil om at de tyngste lobbygruppene med størst ressurser i størst grad får gjennomslag for sine interesser. Hvem som driver denne påvirkningen på Stortinget, og hvilke saker de påvirker, er derfor av meget stor betydning for den vanlige velger, for den offentlige debatten og også for Stortinget selv. At veldig sterke interessegrupper bruker veldig store ressurser og får gjennomslag er politisk svært relevant informasjon. Dette betyr at det også er svært relevant for Stortinget å bruke ressurser på å skaffe seg, ha oversikt over og formidle denne typen informasjon. Så selv om det i denne omgang ikke blir flertall for Miljøpartiet De Grønnes alternative budsjett, håper vi at forslaget fra Venstre vil føre til opprettelse av et lobbyregister for Stortinget, og vi ser fram til at dette blir behandlet og at det i neste omgang også vil måtte føre til at det settes av ressurser til denne virksomheten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:32:42]: Jeg vil slutte meg til det leder i komiteen sa når det gjaldt budsjettinnstillinga, og også slutte meg til hans presentasjon av flertallets syn hvor Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne, SV og Arbeiderpartiet har felles standpunkt.

Når jeg ba om ordet, var det knyttet til Riksrevisjonen og forvaltningsrevisjonene. Det er et veldig krevende område for Riksrevisjonen å gå inn i, fordi det er stor politisk uenighet i mange av de sakene. Dermed blir det vanskelig å opptre slik at en kan sikre at det skjer på en mest mulig objektiv måte. Kontrollkomiteen har hatt viktige saker knyttet til sjukehus, jordbrukspolitikk og naturmangfoldslov – alle saker hvor det er veldig sterke politiske spenninger.

Som medlem i komiteen er jeg veldig opptatt av at Riksrevisjonen skal fortsette med forvaltningsrevisjonene for å prøve å se om det er samsvar mellom de vedtatte målsettinger og de resultater som oppnås, og om det er samsvar mellom målsettinger og de virkemidler som brukes. Det har, etter min vurdering, utviklet seg en god kultur i Riksrevisjonen hvor en forsøker å forbedre seg på dette området. Det er krevende å avgjøre hvilke parametre en skal bruke – i hvilken grad en greier å finne objektive målekriterier for å se om mer eller mindre presise målsettinger er fulgt opp. Men hvis Riksrevisjonen fortsetter med å fokusere på de saksfeltene som ressursmessig betyr svært mye i samfunnet, hvor det er uklarhet om i hvilken grad en når målsettingene, mener jeg at en går inn i temaer som er viktige for Stortinget å drøfte – med basis i kontrollkomiteens innstillinger. Riksrevisjonen har da fokus på den praktiske virkeligheten. Den har hele tida – og uansett hvilke måleparametre som brukes – en forankring i den praktiske virkelighet og ser derigjennom om målsettinger kan sies å bli oppfylt gjennom det som faktisk skjer.

Jeg vil bare avslutte med å si det om dette temaet at kontrollkomiteen hittil har bestrebet seg på å opptre mest mulig objektivt, og jeg håper at det fortsetter. Det vil da styrke kontrollkomiteens rolle framover for å forsøke å gjøre forvaltningen bedre på en slik måte at det blir samsvar mellom mål og de resultater som oppnås.

Helt til slutt: Når det gjelder lobbyregister, er det noe som ikke er drøftet i komiteen nå, og som jeg på vegne av Senterpartiet vil si at en kommer tilbake til, og jeg har nærmere begrunnelser på hva en skal oppnå. Men jeg er enig i mye av det representanten Rasmus Hansson sa om dette, det er et sentralt tema som det er viktig å få klarhet i, slik at vi unngår en del av den usikkerhet – for å si det forsiktig – som nå etter hvert oppstår i mange saker.

Helge Thorheim (FrP) [10:36:15]: Først har jeg lyst til å si at komiteen har hatt en veldig god og grundig debatt rundt budsjettet fra denne komiteen.

På ett punkt har man jo hatt en dissens, og det gjelder fordelingen av de 10 mill. kr som man skulle trekke ned når det gjelder drift av Stortinget. Jeg vil knytte noen kommentarer til det. Vi valgte å ta 5 mill. kr av dette fra selve driften. Vi valgte å ta 4 mill. kr fra større anskaffelser og vedlikehold og 1 mill. kr fra politiske partier. Når vi valgte å ta noe mindre fra vedlikehold, er det et signal vi gir, at vi må ikke skyve dette med vedlikehold foran oss, og derfor vil vi skjerme det noe.

Som komitélederen sa, var det vel for så vidt ikke noen stor sak dette med nedtrekket også til politiske partier. Det er et signal som ligger der. Også Fremskrittspartiet mener at det er et signal at også de politiske partier må kunne ta noe av belastningen når man skal trekke ned noe i budsjettet for Norge. Når det gjelder nedtrekket som er gjort for politiske partier, er det 1 mill. kr, og det utgjør kun 6 promille av summen som står til rådighet for politiske partier. Av den grunn mener vi at dette må tåles, og vi mener vi da har en god profil på dette.

Ellers vil jeg til slutt slutte meg til det komitélederen sa om Riksrevisjonen og måten den bør utføre sitt arbeid på. Jeg tror vi får god anledning til å komme tilbake og diskutere hvordan den skal utøve sin gjerning framover, når vi nå får en ny riksrevisor.

Martin Kolberg (A) [10:38:32]: Det er bra at vi får en diskusjon eller en samtale – vil jeg nesten kalle det – her i Stortinget om Riksrevisjonen. Det er ikke ofte vi har det. Jeg vil bare knytte noen ytterligere kommentarer til det. Selvsagt er det utfordrende det som knytter seg til forvaltningsrevisjonen når det gjelder det man kan kalle objektivitet. Men det er nå en gang slik at politikken er en relativ sak, og det er slik at det kan være grunnlag for mange meninger, og det tilligger Stortinget å trekke konklusjonene på grunnlag av de meninger som Riksrevisjonen har. Det som er det verdifulle med forvaltningsrevisjonen og Riksrevisjonens tilnærming til det, slik vi nå har erfart over tid, er at det gir grunnlag for en god revisjon av hvordan forvaltningen faktisk følger opp Stortingets vedtak. Det er dét jeg vil ha fram som det veldig verdifulle.

Det er også det å bemerke at det er to forhold som jeg kanskje synes vi har for lite oppmerksomhet på her i huset. Det vil jeg nevne før vi formodentlig avslutter denne debatten. Det ene er at vi merker oss at forvaltninga har en for svak evne til å lese Stortingets konklusjoner og merknader og følge dem opp i ettertid. Dokumentasjonen av det er at vi nå f.eks. i forbindelse med Dokument 1 for 2013–2014 får opp igjen kritikk, og kritikk av deler av forvaltninga som har gått over år, uten at det har blitt rettet. Det er selvfølgelig et stort problem, for det handler om viktige samfunnsområder som ikke hadde kommet i diskusjonen her, hvis ikke Riksrevisjonen hadde pekt på det. Da hadde det bare fortsatt slik som det har vært. Dette har jeg en ambisjon om – for å si det slik – at vi skal prøve å få rettet på. På dette punktet inviterer jeg nå regjeringa, som sitter med ansvaret for forvaltningen til daglig, til virkelig å følge opp dette på en konkret måte, slik at Stortinget faktisk slipper – for å bruke det uttrykket – å være nødt til å fremme kritikk om igjen og om igjen om den samme saken innenfor det samme feltet. Jeg skal komme tilbake til dette når vi skal behandle Dokument 1 senere her i Stortinget, og da skal jeg billedliggjøre det jeg nå sier – og det er ganske alvorlige forhold. Dette hadde – som sagt – ikke kommet opp hvis ikke Riksrevisjonen hadde påpekt det.

Til slutt: Jeg er enig i det representanten Tetzschner sa om NRK, selvsagt er jeg det, og det er alle. Men det er ikke et eksempel som er typisk for hvordan Riksrevisjonen har håndtert forvaltningsrevisjonen. Det er helt utypisk, og det vi opplevde med en gang, var at Riksrevisjonens direksjon og riksrevisoren satte en stopper for den saken. Dermed er ikke den et argument for at man er på kanten av håndteringa av forvaltningspraksisen – man er godt innenfor, etter min mening.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4