Karin Andersen (SV) [15:10:48]: Jeg tror veldig mange i høst har fått med seg Brennpunkt-programmene om mennesker som har slitt med medikamentavhengighet og hvordan dette har ødelagt deler av livet. Flere av dem vi har sett, har gudskjelov klart seg bra, men for andre har det gått riktig galt.

Den 29. november i år skrev en anonym i Aftenposten en kronikk der hun spør: «En pille mot alt som er vondt?» Den jenta som skriver dette, er 19 år:

«Jeg har spist 800 piller i år, og psykologene vil tilby meg enda flere. Er det virkelig det beste Helse-Norge har å tilby?»

– spør denne unge jenta. Svaret vårt til det må være nei.

Det er mange hundre tusen som får slike piller av legen, og det får man ofte i forbindelse med livets kast. Det kan være en sorg, det kan være en ulykke man har vært utsatt for, eller noe som oppstår, som gjør at man enten trenger noe smertelindring, eller at man kanskje trenger noe for å klare hverdagen litt bedre. Det kan jo være greit at man får det. Problemet er når man får slike medisiner over for lang tid, at man kanskje får bivirkninger av helt terapeutiske, vanlige doser. Det er det nemlig mulig å få. Derfor er det også klare regler for hvor lenge slike medikamenter skal skrives ut, men det følges dessverre i altfor liten grad opp.

I tillegg gir mange av disse preparatene bivirkninger, som igjen blir diagnostisert som en ny sykdom, gjerne psykisk, men noen ganger også fysisk – som igjen resulterer i at man får nye medisiner på toppen av de gamle, og som kanskje igjen gir nye bivirkninger. Det blir i hvert fall ofte en blanding av medikamenter som gjør at kroppen ikke fungerer. Og noen ganger funger ikke hodet heller.

Jeg har hatt mye kontakt med miljøer i både Sverige og Danmark, som har jobbet mye mer systematisk med dette enn vi har gjort i Norge. Der er det gjort undersøkelser som viser at svært mange av de menneskene som faller ut av arbeidslivet – de som prøver seg på nytt igjen, ikke klarer det, faller ut igjen og ofte ender opp med varig utstøting fra arbeidslivet – har et slikt tilleggsproblem.

Hva som på en måte er høna og egget i disse sakene, er vanskelig å vite. Men det som er helt på det rene, er at det er mange mennesker som blir syke av de medisinene de får, og det er en stor oppgave for helseministeren å se hva han kan gjøre med det.

Det har vært mye diskusjon om dette på sykehjem, for der har det vært satt inn ganske kraftige tiltak, fordi man oppdaget at veldig mange eldre mennesker hadde skapet fullt av medisiner, tok svært mange medisiner, og mange ble veldig sløve – og fikk kanskje til og med diagnoser som lignet på demens, uten at det var grunn til det. Så når man greide å få trappet dette ned, kviknet mange til og fikk gode dager i livet sitt og også kontakt med omverdenen, som jo selvfølgelig er viktig for oss alle. Men for yngre mennesker er nok systematikken rundt dette veldig dårlig.

Jeg har tatt opp dette i interpellasjoner til tidligere helseministre også. Alle viser velvilje, men det har etter mitt syn ikke vært noen vilje til å se på dette som det store og tunge og helseproblemet jeg mener dette er.

Noen ganger må man spissformulere seg, og noen ganger sier jeg at jeg tror faktisk det nesten er flere som blir syke av for mye medisiner enn av for lite i dette landet. De jeg snakker om nå, er ikke folk som søker rus. Dette er folk som har søkt hjelp i en fase med lindring av smerte, så det er ikke noe rusadferd i dette i det hele tatt. Man søker heller ikke nye medisiner fordi man ønsker rus, men man søker nye medisiner fordi man ønsker å dempe bivirkninger av de medikamentene man får, eller fordi det grunnleggende problemet er der – f.eks. smerter knyttet til trafikkskadde, som vi kjenner til. Mange sliter da med store smerter og trenger behandling for det, men det må gjøres kontrollert, sånn at det ikke blir skader av det.

Hver gang jeg tar opp dette, havner vi nesten uten unntak i rusomsorgen, og det blir snakk om høydoseavhengighet. Det er riktig: En del av dem vi har sett i bl.a. Brennpunkt-programmet, har endt opp med høydoseavhengighet. Men utgangspunktet var ikke høydoseavhengighet, men en bruk av vanlige medikamenter i det som heter terapeutiske doser.

Så skulle man kanskje også tro at helsevesenet skjønte at dette ikke nødvendigvis var et rusavhengighetsproblem. Men jeg opplever at det er manglende kunnskap om det – jeg opplever at det er manglende kunnskap om det hos primærlegene, som fortsetter å skrive ut slike medisiner i svært lang tid.

Det er raskt gjort å skrive ut en resept. Jeg vet også at det er veldig mange pasienter som etterspør det, og som presser på for å få det. Men det er legens ansvar å ikke gi medikamenter på en slik måte at det kan skade pasienten. Jeg har gått gjennom flere av veiledningene på mange av disse preparatene. Det er i hovedsak B-preparater. Det ene er at man kan diskutere om mange av dem burde stått på A-lista, ut fra såpass alvorlige bivirkninger som det er på dem. Men det andre er at det står veldig klare veiledninger der. Det er ikke vanskelig å dokumentere at veldig mange får dette veldig mye lenger enn slik det skal skrives ut, med ganske katastrofale bivirkninger for mange. Bivirkninger kan nok ikke behandles med nye medisiner.

En veldig kunnskapsrik person på dette området, som startet et prosjekt på Hamar som het «Medisin mot piller», Rolf Torodd Olafsen, skriver i en e-post til meg at bivirkninger kan ikke behandles, like lite som fyllesyke kan behandles. Det betyr at bivirkninger må man fjerne ved å fjerne grunnen til at de oppstår.

Da er vi ved et av de andre store problemene på dette området: Nedtrappingen av disse medikamentene må gå over lang tid og må gjøres under kyndig veiledning. Jeg har møtt flere som sier at det er vanskeligere å trappe ned på dette enn på heroin. Det må ta lang tid, man må ha veiledning, man må ha støtte hele veien, man må ha kunnskap i helsevesenet om hvilke reaksjoner som kan oppstå når man trapper ned. Derfor mener jeg at det er behov for kunnskap i hele helsevesenet om dette – mye bedre kunnskap enn det er i dag. Man trenger et systematisk samarbeid med apotekene for å avsløre hvem som har en slik utskrivingspraksis, som er til fare for pasientene. Man må bygge opp egne enheter som kan noe om dette, altså tilfriskningsenheter, eller en samlet kompetanse på dette området, som ikke finnes i Norge i dag. Det finnes noe knyttet til ulike helseinstitusjoner og noen behandlingsinstitusjoner. Det er sikkert veldig mye god kunnskap, men den systematiske tilnærmingen til dette er ikke tilstrekkelig til stede.

Det handler også om, tror jeg, en vond erkjennelse for mange av dem som gjør sitt beste for å hjelpe pasienter, når man opplever at det man har gjort, kanskje har vært med på å øke problemet for pasienten. Derfor tror jeg man er nødt til å se på hvordan man skal gi fastlegene denne kompetansen, utover den veilederen som jeg vet har vært under arbeid i Helsedepartementet. Jeg tror ikke en veileder vil forandre en praksis som er der på tross av at den er i strid med det som står i all veiledning om bruken av disse medikamentene.

Jeg tror det må noe langt mer til, slik at disse legene kan forandre sin praksis og også får bistand til å hjelpe sine pasienter ut av den medikamentavhengigheten som helsevesenet dessverre har ført en del pasienter inn i.

Statsråd Bent Høie [15:21:05]: Det er en veldig viktig problemstilling representanten Andersen tar opp, og som representanten også har hatt et sterkt engasjement i over lengre tid.

Legemidler er et gode, og pasienter som har behov for det, skal selvfølgelig få legemidler som er nødvendige og forsvarlige. Dette gjelder selvsagt også for pasienter som etter en medisinskfaglig vurdering vil ha nytte av vanedannende legemidler, såkalte A- og B-preparater. Brukt på en forsvarlig måte og i tråd med gjeldende retningslinjer kan vanedannende legemidler være til stor nytte for pasienter som sliter med angst, søvnlidelser og smerter. Men som interpellanten er inne på, kan slike medikamenter også gi store problemer. Skadelig bruk kan være kombinasjonsbruk, bruk over lengre tid eller for høye doser. Legemidler kan også misbrukes – også i kombinasjon med rusmidler.

Cirka 800 000 pasienter får hvert år utlevert vanedannende legemidler på resept, og forbruket er ulikt fordelt både geografisk og mellom kjønnene. Kvinner bruker mer av disse legemidlene enn menn gjør, og forbruket øker med alderen. De aller fleste bruker slike medisiner i en kort periode, og bare i doser som er forskrevet i henhold til det som er anbefalt bruk. Noen pasienter fortsetter med medisin over tid, men sjeldnere enn daglig. Til tross for at dette er annerledes enn anbefalt, kan man selvfølgelig diskutere hvor problematisk akkurat den bruken er.

En gruppe langtidsbrukere får utlevert større mengder enn anbefalt. Noen av disse kan komme inn i et mønster med økende dose på grunn av en toleranseutvikling eller – i noen sammenhenger – et ønske om å oppnå rus.

Reseptregisteret viser at legers forskrivningspraksis varierer betydelig. Dette er alvorlig og kan tyde på at noen leger har et mindre bevisst forhold til forskrivning enn andre. Konsekvensene av slett forskrivningspraksis kom tydelig fram i NRK Brennpunkt i november.

Jeg mener vi må møte dette med fire hovedstrategier.

Den første er å bygge ut og sikre seg at det blir brukt alternativer til medikamenter. Det er en del av veiledningen i dag, og det må vi sørge for blir fulgt opp. Men mangelen på alternativ er kanskje også en av årsakene til bruken av dette tilbudet. Det skal jeg komme litt tilbake til.

Så må vi sørge for at praksisen er i tråd med det som er anbefalte retningslinjer.

Og vi må forbedre kontrollen med at praksisen er i tråd med de retningslinjene som er.

Sist, men ikke minst, må vi gi bedre hjelp til dem som har blitt rammet av dette.

Skal vi komme overforbruket til livs, må vi legge mer vekt på alternativer til selve legemiddelbruken. I mange tilfeller er legemiddelbruken knyttet til ulike typer livskriser, som interpellanten på en veldig tydelig måte var inne på.

De fleste mennesker møter situasjoner i livet der man trenger hjelp til å takle situasjonen. Da er av og til legemidler et nødvendig hjelpemiddel, men en skal prøve andre virkemidler først. Legemidler kan aldri erstatte gode menneskelige og terapeutiske situasjoner, men kan for enkelte i perioder av livet være et nødvendig supplement til samtale, øvelse og aktivitet. Målet må være å begrense at sykdom utvikler seg så mye at det til slutt blir behov for akutt hjelp og vanedannende legemidler. Derfor må det satses videre på et bredt spekter av virkemidler som fremmer mestring, både i samarbeid med familie, skole, utdanningsinstitusjoner, arbeidsliv og Nav. For helsetjenesten lokalt dreier dette seg særlig om å være tett på dem som har, eller som kan utvikle, sårbarhet for sykdom – med vekt på den enkeltes ressurser og muligheter.

Et av regjeringens viktigste satsingsområder er å bygge ut lavterskeltilbud for mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer. Det må bli lettere både å be om og å få tilbud om hjelp som svarer til den enkeltes ønsker, behov og livssituasjon. I denne sammenheng betyr det at ikke-medikamentell behandling og annen legemiddelbehandling bør vurderes før man forskriver vanedannende legemidler. Vi må legge mer vekt på at helsepersonell med ulik kompetanse kan samarbeide om tilbudet som passer pasienten. Dette vil bl.a. kunne være gjennom å ansette flere psykologer i kommunen – som en del av regjeringens satsing, og som det f.eks. er gjort i Stjørdal kommune, der kommunepsykologen samarbeider tett med fastlegen – eller det kan være å sørge for flere lavterskeltilbud, som f.eks. raskere psykisk helsehjelp. Eksempelet fra Stjørdal viser at mange av dem som i andre kommuner er i de gruppene som ofte får denne typen legemidler, nås i Stjørdal kommune med en kommunepsykolog som jobber målrettet inn mot disse gruppene sammen med fastlegene.

Det er den enkelte behandler som har ansvaret for å gi forsvarlig behandling basert på tilstrekkelig og god diagnostisering og oppfølging. Leger som skriver ut legemidler, har ansvar for å følge opp pasientene og vurdere virkning, og eventuelt bivirkning, og at forskrivningen følger retningslinjene.

Fra 1. mai 2013 ble det innført en egen takst for legenes gjennomgang av pasientenes legemidler. Vi har ennå ikke data om hvordan taksten brukes, men det blir interessant å få resultatene av dette. Riktig medisinsk forskrivning og bruk av legemidler vil derfor også være et sentralt tema i den legemiddelmeldingen som regjeringen nå jobber med, og som vi har varslet at vi skal legge fram i 2015. Dette vil gi Stortinget muligheter til å debattere problemstillinger knyttet til legemiddelbruk, herunder bruken av vanedannende legemidler som kan gi spesielle utfordringer med hensyn til avhengighet og misbruk.

Helsemyndighetene skal sørge for at helse- og omsorgspersonell har tilgang til oppdatert kunnskap om diagnostisering, behandling og oppfølging. Et viktig bidrag er Helsedirektoratets arbeid med å oppdatere veiledere for vanedannende legemidler. Dette skal publiseres i januar 2014. Veilederen er et viktig hjelpemiddel for allmennlegene, som står for nesten 90 pst. av den totale forskrivningen av vanedannende legemidler.

I utkastet til veileder gis det konkrete råd knyttet til forskrivning av vanedannende legemidler. Målet er å få til en god forskrivningspraksis som kan føre til at færre pasienter blir avhengige av slike legemidler, og at pasienter får et bedre tilbud.

Riktig forskrivning og bruk av sånne medikamenter innebærer at legemidler brukes på riktig indikasjon, at pasienten får tilstrekkelig informasjon om bruk, og at legen planlegger hvordan behandlingen skal avsluttes allerede idet behandlingen settes i gang. I utkastet til veileder står det at fastlegen skal tilby forsvarlig nedtrapping dersom pasienten har brukt vanedannende legemidler jevnlig over tid, og det ikke er indikasjon for fortsatt bruk. Helsedirektoratet jobber med å revidere veilederen om bruk av opioider i behandlingen av langvarig, ikke kreftrelatert smerte. Her er allmennlegene den viktigste målgruppen.

Elektroniske resepter er tatt i bruk i primærhelsetjenesten over hele landet. Sykehus og distriktspsykiatriske senter bruker ikke e-resept ennå, men det er vi i gang med. E-resept gjør at fastlegen kan få god oversikt over legemidlene som er i bruk. Men pasienten har rett til å reservere seg mot innsyn i reseptdatabasen, og det kan hindre at fastleger får fullstendig oversikt over medisinbruken.

I ny fastlegeforskrift presiseres kravet til koordinering og oppfølging. Dersom pasienten bruker fire legemidler eller mer, skal fastlegen gjennomføre en legemiddelgjennomgang når dette anses nødvendig etter en medisinsk vurdering.

Fylkesmannen fører tilsyn med leger og annet helsepersonell etter bekymringsmeldinger eller klager fra apotek, pårørende, politi og andre. I 2012 fikk en lege begrenset rekvireringsretten, og tre leger ga frivillig avkall på retten til rekvirering av legemidler i gruppe A og B.

Det er viktig å følge opp det initiativet interpellanten her har tatt, med de fire hovedstrategiene jeg har nevnt i mitt innlegg.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV) [15:31:24]: Jeg vil takke helseministeren for svaret og for det siste han sa, at det er nødvendig å følge dette opp, for det er det.

Først har jeg lyst til å si at når man ser hvordan dette virker på enkelte mennesker – hvordan folk blir fullstendig ødelagt av dette – er det ganske hjerteskjærende. Jeg tror også jeg må gjenta at for mange handler dette om bruk av for mange medisiner og overforbruk, men man kan også bli syk av terapeutiske doser, altså små doser.

Mange av de kvinnene som får dette forbruket, skjønner ikke engang at det er bivirkninger de har, eller at de er avhengig, før de prøver å slutte. Og når de prøver å slutte, er det også veldig skambelagt, sånn at det er vanskelig å snakke om dette. Det er også vanskelig å ta det opp med legen, for det er legen som ikke har gjort det helseministeren nå sier at legen skal, nemlig å planlegge avslutningen helt fra starten av og være med på den.

Det er nok grunnlag for at vi også kunne diskutere her i en større debatt om vi i dag egentlig har tid til folk som har sorg eller smerte eller sliter med et eller annet i livet sitt – om det ikke er sånn at man da skal ha en pille eller et eller annet, og så skal man på jobb og av gårde med en eneste gang. Sånn har det blitt. Vi skal ordne opp i dette med kunstige midler, og det spiller ingen rolle – bare man står på beina og er klar. Jeg tror at her må legene få mer tid, og at vi andre som samfunn – arbeidsgivere, kolleger, alle sammen – må skjønne at f.eks. sorg tar tid, eller at hvis folk har sykdom og smerter, tar det tid, og da er man nødt til å få snakket med noen om det. Man er nødt til å få bistand. Der tror jeg vi har mye å hente.

Men så til disse fire strategiene statsråden nevnte. Alternativer til medikamenter skal tas i bruk. Det er jeg veldig glad for. Jeg snakket om nettopp dette med at legen må ha tid til å snakke med deg og ikke bare ta fram reseptblokken med valium så fort du feller en tåre. Sånn kan det ikke være.

Det andre er at man skal gå gjennom praksis, og at den skal følges, at man skal ha kontroller. Da går det også an å bruke apotekene, som sjøl ønsker å være med på denne kontrollen, men ønsker å gjøre det anonymt, fordi de ikke vil bli svartelistet av leger. Det overrasket meg, for jeg trodde apotekene var mer interessert i å selge mer enn det de gjør, så det opplevde jeg som positivt.

Så til det siste, bedre hjelp: Ja, det må de få. Men jeg vil utfordre statsråden en gang til. Lege Egil Nordlie ved Borgestadklinikken hevder, og har gjort det i flere år, at man trenger en enhet for behandling av medikamentavhengige i hver helseregion. Kan statsråden tenke seg å starte med i hvert fall én egen behandlingsenhet ett sted, sånn at vi kan øke kompetansen på dette vanskelige feltet?

Statsråd Bent Høie [15:34:43]: Jeg er veldig enig i det representanten sier når det gjelder alternativer, og at en pille ikke skal være svaret på alle livets utfordringer. Jeg tror det er mye å hente ved at fastlegene bruker mer tid med pasientene, men jeg tror kanskje også det er mye å hente ved at fastlegene får flere kolleger som ikke er fastleger, f.eks. psykologer og andre, som kan jobbe sammen med pasienten – annet helsepersonell som kanskje både har bedre tid og mer spesiell kompetanse knyttet til å bruke andre metoder.

Dette handler også om å få bedre smertebehandling i Norge og å ha oppmerksomhet på det. Når det gjelder dette med kontroll, er det sånn at Helsedirektoratet og Helsetilsynet nå skal nedsette en arbeidsgruppe som skal se på problemstillingene knyttet til uforsvarlig praksis, oppfølging av rekvirenten, samhandling, handlingsrom for tiltak innen dagens regelverk og tydeliggjøring av Helsedirektoratets og Helsetilsynets ansvar og roller.

Jeg er også kjent med at Apotekforeningen nå skal ha et møte med Helsetilsynet for å diskutere håndteringen av meldepliktordningen for helsepersonell i apotek. De som jobber i apotek som er helsepersonell, har meldeplikt på lik linje med annet helsepersonell, og jeg tror mange av dem ønsker å gjøre en bedre jobb på dette området, som også representanten var inne på. Det er viktig at det følges opp.

Når det gjelder selve behandlingen, mener jeg at det er behov for å bedre tjenestene også på dette området. Et samlet storting slutter seg til forslaget i forbindelse med stortingsmeldingen om rusfeltet om å opprette en ny legespesialitet i rus- og avhengighetsmedisin. Målet er å få bedre kompetanse både i spesialistutdanningen og i primærhelsetjenesten for å behandle pasienter.

Så har alle helseregionene et ansvar for å gi tverrfaglig spesialisert behandling for rusavhengige og behandlingstjenester til pasienter med medikamentavhengighet. Om vi da skal bygge opp et eget tilbud til denne gruppen, er et innspill som jeg skal ta med meg videre i det arbeidet, for det er ikke tvil om at dette er en stor pasientgruppe som vi må sikre at vi når på en god måte og med kompetent personell.

Sveinung Stensland (H) [15:37:35]: Først av alt en stor takk til representanten Andersen, som tar opp en viktig problemstilling. Ut fra det hun har sagt til nå, opplever jeg at vi langt på vei er enige.

Avhengighet av vanedannende legemidler er et problem, og når vi først diskuterer bivirkninger og feilbruk av legemidler, kan det være på sin plass å sitere Theophrastus Bombastus von Hohenheim, alias Paracelsus, som allerede på 1500-tallet sa at alt er gift og ingenting er uten gift; bare dosen avgjør om noe er en gift. Det er en universell sannhet som gjelder den dag i dag. Alle legemidler er potensielt skadelige dersom de brukes feil. Derfor trenger vi regulering av legemiddelforskrivning, -omsetning og -bruk.

Interpellanten tar opp følgende:

«Kunnskap, behandlingstilbud og rutiner for å forebygge er ikke gode nok. Kunnskap i legeutdannelsen, særlige behandlingstilbud, rett og plikt for apotekene til å melde uforsvarlig utskriving, er aktuelle tiltak.»

Representanten Andersen har rett i at både kompetanse og rutiner for å forebygge kan og må bli bedre. Den forskrivende lege har et ansvar. Apotekene er en aktør som bør spille en rolle, og det er ikke sånn at apotekene nødvendigvis vil selge mer legemidler, men de vil ha riktigere legemiddelbruk. De kan absolutt bidra mer her. Men fastlegen er den som må ta størst ansvar for pasientenes forbruk av B-preparater, og det er interessant at en undersøkelse viser at en lege i dag bruker i gjennomsnitt 45 sekunder på å informere om nye legemidler når de blir forskrevet.

Den samlede kunnskapen om disse preparatene og egenskapene deres er nok for lav i befolkningen, for hva er vanedannende legemidler? Skiller de seg fra narkotika? Det er viktig å være oppmerksom på at den juridiske definisjonen av narkotika er mer omfattende enn den «folkelige» oppfatningen av begrepet, som vanligvis begrenser seg til illegale rusmidler som cannabis, kokain, amfetamin og heroin. Den juridiske definisjonen – dvs. narkotikalisten – omfatter også mange stoffer som brukes terapeutisk, herunder vanedannende legemidler.

Mange av disse midlene, bl.a. seks benzodiazepiner og 15 opioider, er markedsført i Norge. I Norge plasseres disse i reseptgruppe A eller B. Det er imidlertid ikke sånn at legemidler i reseptgruppe A og B utgjør en stor forskjell fra illegal narkotika i juridisk forstand. Dette er narkotiske stoffer, og jeg tror ikke hele befolkningen er klar over det.

Jeg oppfatter at interpellanten er – som jeg – mest opptatt av dem som gjennom ordinært bruk av B-preparater mot vanlige lidelser opplever bivirkninger eller blir avhengige. Det er også en kjent sak at benzodiazepiner brukes i blandingsmisbruk med opiater og alkohol.

Bruk av vanedannende legemidler er utbredt i medisinsk behandling. For de aller fleste av brukerne er disse preparatene til god hjelp i perioder av livet. De kan lindre smerte og angst, de kan gi bedre søvn, men så er utfordringen for noen at behandlingen gir nye og større utfordringer i form av bivirkninger og avhengighet. Legemiddelavhengighet er en tilstand med fysiologiske, atferdsmessige og psykologiske fenomener som kan oppstå som følge av jevnlig bruk av vanedannende legemidler over tid. Avhengighet er karakterisert ved en sterk følelse av behov for inntak av legemiddelet.

Kunnskap om problemene dette kan gi, er viktig. Nå tror jeg det jeg har sagt til nå, er allment kjent blant helsepersonell; det handler i like stor grad om holdninger blant leger og pasienter. For enkelte er kanskje behandling hos psykolog eller enkel samtaleterapi hos fastlegen en god løsning, men å skrive ut en resept eller å spise noen piller kan være enklere i en travel hverdag. Det som er en enkel løsning, kan fort bli et nytt problem. Vi må slå et slag for mer samtaleterapi og en høyere terskel for medikamentell behandling.

I henhold til Norsk senter for elektronisk pasientjournal har eldre pasienter med flere diagnoser i gjennomsnitt kontakt med åtte ulike leger i løpet av ett år. Flere av disse er legevaktsleger. En undersøkelse i regi av Apotekforeningen fra 2002 viste at mellom 2 og 3 pst. av pasientene brukte ti eller flere legemidler samtidig. I snitt hadde disse pasientene fått forskrevet legemidler fra tre ulike leger. Det er altså like mye en utfordring at pasienter bruker forskjellige leger, som at leger skriver ut for mye. I utgangspunktet har fastlegen ansvar for sine pasienter, men pasientene kan nekte legen innsyn i reseptene.

Det er ingen enkel løsning på problemstillingen som er reist, men flere faktorer kan hjelpe. Varslingssystemet hos fylkeslegen kan forbedres ved at det bedre defineres når slike forhold skal meldes inn fra apotek. En kan bli mer restriktiv med å tillate 100-pakninger på hypnotika og sedativer, og en kan også ha kortere holdbarhet på A- og B-resepter for å gjøre det vanskeligere å gjenoppta bruk etter perioder med opphold. I tillegg må en se på hvordan fastlegene kan bidra mer i denne sammenheng. Dette er tiltak som må vurderes nærmere i forbindelse med legemiddelmeldingen. Men viktigst av alt: Vi må i større grad arbeide for ikke-farmakologisk terapi i møte med mennesker som trenger hjelp i en vanskelig livssituasjon.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:43:00]: Ingen skal kunne påstå at Karin Andersen gir opp! Dette er en sak hun har engasjert seg tungt i og kjempet tappert for i flere år. Også jeg har deltatt i debatten om dette tidligere, så det har ikke manglet på engasjement i salen.

Men i går kveld tok jeg fram mitt innlegg fra forrige gang vi debatterte dette og måtte dessverre konstatere at jeg kunne brukt det om igjen. Problemet er like aktuelt, og lite har skjedd. Siden forrige gang vi debatterte dette, har NRK Brennpunkt laget et program om overmedisinering og om hvilke fatale følger det kan få. Også Karin Andersen refererte til dette programmet. Mange får sine liv ødelagt, og altfor mange dør.

Dokumentaren handlet om en ung jente – en ung, nydelig, talentfull jente som ikke lenger er blant oss. I dokumentaren kunne vi følge hennes foreldres kamp for å få noen svar – svar på hvor mye medisiner hun faktisk fikk av forskjellige leger og apotek, og svar på hvordan dette var mulig. Listen med navn på medisiner var skremmende lang – antallet enda verre. Jeg hadde selv et møte med dette foreldreparet for en tid tilbake. Det var et sterkt møte, et møte det ikke var mulig å ikke bli sterkt berørt av. Særlig når du selv har barn i den alderen, er det så lett å forstå at smerten er enorm.

Det hadde derfor gjort vanvittig godt om vi faktisk kunne gjøre en forskjell i framtiden. Et av mine reservebarn gikk – da hun ble innskrevet til langtidsbehandling for halvannet år siden – på rundt 30 forskjellige medisiner, og alle var forskrevet av lege. På institusjonen sa de at dette var noe av det verste de hadde sett, men jeg vet at dette ikke er unikt, noe Brennpunkt-programmet bekreftet.

Nåværende regjeringspartier jobbet for å få til en legemiddelmelding, noe som vi fikk vedtatt av det forrige storting. Nå blir det vi som får muligheten til å realisere denne. Det er veldig bra, og jeg mener at overforbruk av medisiner må få sin plass i den meldingen.

Mitt håp er at jeg skal slippe å møte flere personer som har triste historier å fortelle – historier om pillebruk totalt ute av kontroll – personer som forteller om en barndom hvor en av foreldrene konstant befant seg i en tåke av pillerus, personer som har vært utsatt for en alvorlig ulykke, for deretter å bli pumpet fulle av medisiner og ha utviklet en avhengighet, personer med angst og depresjoner, som ikke blir møtt med samtaler og veiledning, men rett og slett med piller i alle farger og størrelser. Men det verste med mange av disse historiene, er at de faktisk ikke handlet om et behov for å ruse seg.

Pillemisbruk er lettere å skjule enn alkoholisme og narkotikamisbruk. Ofte må den avhengige selv, eller de som står den avhengige nær, fortelle om et problem for at omgivelsene skal oppdage det. Misbruket kan foregå i årevis i det skjulte. Vi trenger en bevisstgjøring rundt bruk, kunnskap om bivirkninger, nedtrappingsmuligheter og ikke minst forebygging mot at dette kan skje. Jeg er derfor glad for at Stortinget i forbindelse med rusmeldingen vedtok å opprette en ny legespesialitet i rus- og avhengighetsmedisin.

Men mange leger trenger også større bevisstgjøring, og apotekene trenger større bevisstgjøring. Jeg synes derfor det er veldig gode signaler som nå kommer fra helseministeren, nemlig at det skal nedsettes en arbeidsgruppe som skal se på uforsvarlig praksis og tiltak, og at man inngår et samarbeid med Apotekforeningen, som til syvende og sist er de som leverer ut alle disse pillene.

Så alt i alt: Vi skal se på alternativer til medisin, en ny legespesialitet, en legemiddelmelding, en arbeidsgruppe, et samarbeid med Apotekforeningen og nye veiledere, som helseministeren nevnte. Det gir håp.

Olaug V. Bollestad (KrF) [15:47:17]: Kan vi lære av undersøkelser som er gjort på dette området før? Jeg har lyst til å takke for interpellasjonen.

Rogaland A-senter gjennomførte våren 2008 en undersøkelse som var rettet mot alle fastleger i Rogaland, og jeg tror ikke at Rogaland er så veldig spesielt i forhold til resten av landet. Formålet med den undersøkelsen var å se på fastlegenes erfaring med forskriving og seponering av nettopp B-preparater samt i hvilken grad fastlegene opplevde at det var behov for ekstern hjelp når de kom til den fasen at de måtte gå til pasienten og si: Nå må vi begynne å trappe ned og seponere.

Funnene er ganske spesielle. For det første var det 44 pst. av legene som svarte, og samtlige av fastlegene som deltok i undersøkelsen, hadde pasienter som fikk fornyet resepter etter førstegangsbehandling med B-preparater – i en så stor mengde at de så at pasientene brukte dem hver eneste dag. 94 pst. av disse legene hadde pasienter der de faktisk var i tvil om det nyttet å drive med denne medisineringen, men de gjorde det allikevel. 99 pst. oppga at de hadde forsøkt å seponere gjennom nedtrapping, men at pasienten ikke i det hele tatt var motivert for det. 70 pst. av legene mente at dette klarer vi ikke alene, vi trenger hjelp fra andre for å kunne seponere.

Dette resultatet viser meg at det er behov for et mye bedre samarbeid mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og at det er behov for en koordinering slik at vi ser hvem som faktisk får B-preparater.

Størstedelen av medikamentforskrivningen skjer gjennom fastlegen. Forskrivningspraksis og skjønnsmessig praksis er veldig forskjellig. Én lege gir B-preparater for noe som en annen lege ville sagt nei til, og det er i seg selv ganske spesielt når det er snakk om så sterke medisiner. Mange leger sier også rett ut at de opplever et enormt press.

Kan det være slik, som også interpellanten stilte spørsmål ved, at vi har fått et samfunn som sier at vi kan kjøpe oss fri fra alt – at vi ikke skal ha noen form for smerter, at sorg er noe vi spiser oss ut av, og ikke noe vi både kjenner og føler? Skal sorg alltid dempes med medikamenter, eller er sorg noe som faktisk tar tid, og noe som vi som lokalsamfunn må være med og jobbe med, for å få et bedre liv i lengden?

Det er interessant å stille spørsmål ved at det er så ulik praksis. Noen skriver ut lite B-preparater, noen skriver ut mye, og mange er usikre på nytteverdien.

Da er spørsmålet, som også statsråden stilte, om ikke vi burde lage noen rutiner. Han hadde fire stolper.

Jeg tror det er viktig at vi som politikere tør å si at vi vil se fastlegene mer i kortene og si at det er viktig at vi har noen alternativer til å skrive ut B-preparater. Legene må vite om dette alternativet, slik at de har en plass å henvise vedkommende til, enten det gjelder sorg, angst eller smerter. Jeg tror også at vi her må være flinkere til å bruke den frivillige sektoren, som kan gå mer enn én mil, snarere sju mil, sammen med dem som sliter.

Jeg tror også at vi må få en utskrivingspraksis som er i tråd med nytteverdien, for hvis det ikke er nyttig for så mange, bør vi ikke skrive ut, for vi setter så mange i fare for å bli avhengige.

Vi må sikre kontroller og tørre å gripe inn når vi ser at det er leger som skriver ut ikke bare for mye, men altfor mye. Det er til syvende og sist den svake parten som lider.

Det er også interessant å stille spørsmål om tiden er inne for at vi må si at vi må kunne se på fullt innsyn når det gjelder journalene til pasientene, for å sikre pasientene mot et overforbruk.

Kjersti Toppe (Sp) [15:52:23]: Takk til representanten Andersen, som tar opp problemet med overforbruk og feilbruk av medisinar generelt og av B-preparat spesielt.

Det er åtte år sidan Stortinget vedtok den førre stortingsmeldinga om legemiddelpolitikk, Rett kurs mot riktigere legemiddelbruk. Der var det tre overordna mål:

• «Legemidler skal brukes riktig faglig og økonomisk.

• Befolkningen skal ha tilgang til sikre og effektive legemidler uavhengig av betalingsevne.

• Det skal være lavest mulig pris på legemidler.»

Eg tippar at det er det første målet, nemleg at «Legemidler skal brukes riktig (…)» vi har feilet mest med å oppnå sidan Stortinget vedtok den førre stortingsmeldinga om legemiddelpolitikk i 2005.

Eg deler interpellanten si bekymring for den utviklinga vi ser, når det gjeld dei medisinane ho har fortalt om. Ifølgje Steinar Madsen i Legemiddelverket brukar så mange som 40 000–50 000 pasientar for mykje sovemedisin og roande medisin i Noreg. 1,1 millionar nordmenn tok ut minst ein resept på vanedannande A- og B-preparat i løpet av 2012.

Madsen seier at han reknar med at rundt 100 fastlegar, rundt 2 pst. av fastlegane i Noreg, føreskriv for mykje vanedannande medisin til sine pasientar. Hovudregelen er jo då at dei fleste fastlegane har ein fornuftig og veldig bra praksis. Problemet er at dei som ikkje har det, i tilstrekkeleg grad ikkje vert oppdaga av tilsynsmyndigheitene, og at for få legar blir rapporterte.

Det er heilt klart at ein treng betre tilsyn, betre rutinar, betre kunnskap og betre kontroll for å avdekkja uheldig og feil legemiddelføreskriving frå fastlegane si side.

Eg merkar meg det som statsråden seier om dei fire strategiane, som verkar veldig fornuftig – spesielt det med at fastlegane må ha alternativ til medikamentell behandling, og då spesielt det med å byggja ut lågterskeltilbod for menneske med psykiske lidingar i kommunane veldig viktig.

I stortingsmeldinga om kvalitet og pasienttryggleik står det at heile 12 pst. av pasientskadane i helsevesenet i dag kjem av feil legemiddelbruk generelt. Hovudutfordringa er at helsepersonell manglar oversikt over pasientane sin faktiske legemiddelbruk. Legen føreskriv feil legemiddel, for mange legemiddel, uheldige kombinasjonar, feil dosering, eller han gir for dårleg oppfølging.

Pleiepersonell utleverer òg feil legemiddel, feil dose og følgjer ikkje opp at pasientane faktisk tar legemiddelet. Pasientane får ikkje god nok rettleiing. Dei kan bruka legemidla på feil måte eller følgjer ikkje opp behandlinga fordi dei ikkje har tiltru til ho.

Eit anna problem er at vi har eit overforbruk av antibiotika, som er urovekkjande, fordi det kan føra til fleire antibiotikaresistente infeksjonar.

Eg har lyst å snakka litt om det som eg meiner er ein trend i samfunnet: Terskelen for å bruka medikament for små og større plager er senka. Eitt symptom på det er når vi kan lesa i undersøkingar at ein av fire 15-åringar brukar reseptfrie smertestillande medikament kvar dag eller kvar veke. Det er ei dobling av bruken blant gutar og ein 30 pst. auke for jenter på ti år.

Høgt forbruk av smertestillande er akseptert blant ungdom. Det er ofte vener som introduserer vanen, og ofte er det foreldre som gir dei det. Smertestillande kan ein kjøpa i daglegvarebutikkar og på bensinstasjonar. Tilgjengelegheita har aldri vore større. Ibux og Paracet er på førsteplass av dei mest selde legemidla i Noreg, målt i talet på pakningar.

Auka tilgjengelegheit har nok vore med og senka terskelen for bruk av smertestillande. I tillegg har òg foreldre og familie eit stort ansvar for den haldningsendringa vi har sett. Det ikkje er rart at den vaksne befolkninga får eit meir utstrekt pilleforbruk når vanlege, friske ungdomar er godt introduserte i medikamentverda fleire år før dei er myndige. I staden for å ta seg ei skive, drikka eit glas vatn og gå og leggja seg for å få nok søvn, tar ein kanskje ein smertestillande tablett når ein ikkje føler seg heilt opplagt. Eg har inga tru på at 15-årige gutar har dobbelt så mykje smerter i dag som dei hadde i år 2000, og at det er forklaringa på den auka medikamentbruken.

Eg håpar vi får diskutera dette i samband med den legemiddelmeldinga som statsråden har varsla at han skal fremja.

Karin Andersen (SV) [15:57:37]: Jeg vil takke for debatten og si: Nei, vi kan ikke gi oss før vi har løst dette for flere.

Mange trenger medikamenter for sykdom, skader eller problemer de har, i en periode, men meningen med medikamenter er jo at man skal bli frisk og bedre av dem – ikke syk.

Jeg tror ikke jeg kan gjenta mange nok ganger at det er kunnskapen om bivirkningene som er hovedproblemet, fordi bivirkningene så ofte blir diagnostisert som en ny lidelse, som man igjen får medisiner for.

Det er denne cocktailen som den anonyme jenta i Aftenposten skrev om:

«Plutselig sitter man med sin egen lille cocktail av medisiner; farlige blandinger, grusomme bivirkninger eller uheldig virkning på deg og humøret ditt. Noen mener de blir som en annen person. Og er ikke det skummelt, når leger gir deg piller de mener skal gjøre godt, men ender opp med å forandre deg?»

Det er ganske alvorlig.

Jeg kjenner mange som har slitt med slike problemer. Jeg har møtt dem på Nav, veldig mange av dem. De sliter med angst, uro og depresjoner. Noe av det er kanskje et problem de har fra før, men veldig mye av det handler om bivirkninger og altfor langvarig bruk av medikamenter uten bistand, verken med de praktiske problemene de måtte ha i livet sitt eller med det å bli sett og akseptert som den personen de er.

Det er jo heller ikke noen tvil om at vi av og til også medisinerer forskjellighet, fordi folk er ulike, og fordi alle folk ikke er like og takler alle livets kast på samme måte – eller at man er litt ulike. Så dette handler også om toleransegrensen for forskjellighet og hva vi skal dempe ved å putte medisiner i folk.

Jeg mener kunnskapen er mangelfull. Jeg håper at helsestatsråden ser på det, også i forhold til legeutdanningen. Jeg mener, som flere har sagt, at legene trenger faglig bistand. De trenger selvfølgelig noen andre å samarbeide med – det er helt riktig – men legene trenger også faglig bistand i nedtrappingen, eller seponeringen, som det vel heter blant dem som kan fagspråket. Jeg vil nok holde fast ved at vi må bygge opp et kompetansemiljø på dette området, som gjerne handler om begge deler: både om lavdosebruken, med sine bivirkninger, og om det som vi veldig ofte ender opp med, nemlig høydosebruken og alvorlig invalidiserende bivirkninger.

Statsråd Bent Høie [16:00:57]: Jeg vil igjen takke interpellanten for å ha reist en viktig og helt nødvendig debatt og også alle de andre som har deltatt i debatten med nyttige og gode synspunkter og innspill, som jeg skal ta med meg videre i dette arbeidet.

For å oppsummere mener jeg at vi skal jobbe med noen områder som nødvendigvis tar litt lengre tid, men som allikevel er viktige. Det handler om å bygge opp alternativer, både når det gjelder lavterskeltilbud om psykisk helse i kommunene, og når det gjelder det som mange har vært inne på; rett og slett hvordan samfunnet vårt er, hvordan vi møter utfordringer i livet, og hva alternativet er til å tenke at alle utfordringer nødvendigvis skal møtes med medisinsk hjelp. Kanskje er mer aktivitet, det å delta i sosiale fellesskap, et bedre svar.

Det handler også om at vi nå jobber med å utarbeide en ny legemiddelmelding, som kommer i 2015. En del av de forslagene som er kommet fram i debatten i dag, er det naturlig å diskutere i den sammenhengen. Jeg jobber også med en opptrappingsplan for rusfeltet. Der vil det være naturlig å ta inn arbeidet med behandling av avhengighet. Dette handler også om å bedre tilbudet til mennesker med smertelidelser, noe som er en del av det å ha et alternativ til medikamentbruken. Vi har i regjeringsplattformen også sagt noe om at vi ønsker å utvikle fastlegerollen, både når det gjelder kompetanse, kvalitet og hvordan vi jobber med å sikre kvaliteten i denne store og viktige delen av helsetjenesten vår.

Av mer raske tiltak som vi igangsetter, er det å nedsette en arbeidsgruppe mellom Helsedirektoratet og Helsetilsynet for å se på dette med forsvarlig praksis, noe som det er viktig å gripe fatt i, for det er kritisk å komme i gang. Et annet tiltak er rett og slett å få til et møte mellom Helsetilsynet og Apotekforeningen for å se på hvordan vi kan få de mulighetene som ligger i den oversikten som apotekene i realiteten ofte har i disse spørsmålene, til å fungere bedre, slik at den kan brukes bedre inn i meldeordningen. Et tredje tiltak er at Helsedirektoratet kommer med en oppdatert veileder i januar, som vi må jobbe for at faktisk blir implementert og tatt i bruk i tjenesten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.