Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Terje Aasland (A) [19:30:09]: Aller først kan jeg gi uttrykk for at jeg synes det har vært veldig mange gode klimainnlegg i den foregående debatten, og sånn sett kunne jeg vel langt på vei bare vist til behovet for å forsterke innsatsen nettopp mot det store problemet og den store utfordringen som ligger i klimaendringene. Men jeg velger allikevel å bruke min tilmålte tid til å snakke litt om saken.

Aller først er det ingen tvil om at klimaproblemet er, som det har blitt understreket, et felles problem. Vi må søke å finne en internasjonal løsning på utfordringene. Dessverre viser det seg at FN-forhandlingene ikke har vært noen stor suksess, men de har ført oss videre til Kyoto 2, som er en avtale som på ingen måte er perfekt, men den bidrar til å videreføre viktige institusjoner og måter å tenke på. Den inneholder mange teknikaliteter og er sånn sett en videreføring, om ikke den beste. Derfor er jeg svært glad for at vi nå, med en enstemmig komité og forhåpentligvis et enstemmig vedtak i Stortinget, kan gå inn for de endringene i Kyoto-protokollen av 11. desember 1997 som er foreslått og framlagt.

Jeg er også svært glad for at Stortinget er med på et forslag, som opprinnelig ble framsatt av Arbeiderpartiet, hvor en samlet komité nå ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om innretningen av Norges internasjonale klimainnsats i løpet av vårsesjonen 2014. Det er jeg svært glad for, for jeg mener det er svært viktig at en får anledning til å drøfte det i Stortinget. Jeg tror det er veldig viktig at vi kan klare å samle oss om de synspunktene som det norske politiske miljøet har i et så viktig spørsmål, så det er jeg veldig glad for at en har fått oppslutning om.

Det som jeg i tillegg vil ta opp, og som ligger litt utenfor saken, er det at vi kan lese på Utenriksdepartementets hjemmesider at regjeringen i dag har drøftet norsk holdning til EUs rammeverk for klima og energi fram mot 2030, og de har en målsetting om å sende sitt innspill til Europakommisjonen i løpet av kort tid. Det er for så vidt greit, men i den prosessen mener jeg det mangler noe vesentlig, og det er diskusjonen og drøftingen i Stortinget. I tilknytning til at regjeringen velger å sende et så viktig innspill på vegne av nasjonen Norge til Europakommisjonen, hadde jeg egentlig forventet at regjeringen hadde lagt fram en drøfting av dette forholdet for Stortinget. Det har, så vidt jeg vet, ikke skjedd. Det synes jeg er høyst merkverdig, ikke minst på bakgrunn av at regjeringen når det gjelder sin tilnærming til å stadfeste sin egen europapolitikk, så tydelig har sagt at den vil involvere Stortinget tidlig i avklaringen av viktige EØS-prosesser eller EU-saker. Så der er det et punkt som må være uteglemt. Det kan være greit om klima- og miljøvernministeren kan svare litt på hvordan en før en sender avgårde dette brevet, eventuelt vil involvere Stortinget. Jeg er kjent med at det er drøftet i Europautvalget i dag, men energi- og miljøkomiteen, som er ansvarlig fagkomité, var ikke invitert. Så vidt jeg er kjent med, var det snakk om en orientering kun om prosess, ikke om innhold. Det synes jeg i så fall er litt forunderlig. Som jeg sa, det har vært vektlagt at en ønsker å involvere Stortinget, og den vektleggingen forutsetter jeg faktisk at regjeringen følger opp ved å legge til rette for at Stortinget får muligheten til å drøfte et så pass viktig innspill.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Nikolai Astrup (H) [19:34:49]: Til det siste som ble tatt opp av representanten Aasland, er det verdt å nevne at Europautvalget er regjeringens arena for å drøfte disse sakene med Stortinget, den konsulterer Stortinget gjennom Europautvalget, slik at nå etterlyser en altså noe som har funnet sted i dag. I tillegg var dette et viktig tema i EU- og EØS-debatten som vi hadde i denne salen for kort tid siden. Personlig benyttet jeg da sjansen til å komme med mine innspill til hva regjeringens innspill til kommisjonen skulle være, og mange andre representanter gjorde det samme. Så det gjelder også å kjenne sin besøkelsestid på de arenaene som Stortinget faktisk har stilt til disposisjon for å komme med synspunkter på dette, og Europautvalget og debatten om EU- og EØS-redegjørelsen er blant dem.

Så til det som egentlig er saken i dag, det er Kyotoprotokollen. La oss fastslå at dette er ingen revolusjon. Kyoto 2 omfatter for få land til å kunne ha noen særlig betydning. Den inneholder ikke forpliktelser utover det som de landene som har sluttet seg til, allerede hadde inngått. Men den var nødvendig for å komme videre med arbeidet med en internasjonal klimaavtale, som forhåpentligvis skal være bred, og omfatte mange land, og som man skal komme til enighet om i Paris i 2015.

Det var ikke vanskelig for oss å være enig i at regjeringen skulle komme til Stortinget og berette om den internasjonale klimainnsatsen i løpet av vårsesjonen 2014, all den tid regjeringen selv har varslet at den kommer til å gjøre det, så dermed var det også naturlig å gå inn for det forslaget.

Det er viktig at vi får på plass internasjonale mekanismer for å redusere utslippene. Lyspunktet er at mange land og regioner nå tar etter EU og deres kvotehandelsystem, noe som på sikt kan gjøre det lettere å få en felles, internasjonal prismekanisme. Kina oppretter nå syv regionale kvotemarkeder, hvorav det største, Guangdong, kommer til å omfatte 400 millioner mennesker. Vi vet at Sør-Korea jobber med det samme. Mexico har etablert et kvotemarked som er frivillig å delta i, men hvis en ikke deltar, må en betale CO₂-avgift. Det er et høyst virkningsfullt virkemiddel for å få bedriftene til å delta. Vi vet at Quebec og California allerede har denne type mekanismer på plass, og en jobber nå med å koble dem sammen.

Så det er tross alt noen lyspunkter. I tillegg skal alle landene melde inn hva de har lyst til å bidra med til denne internasjonale klimadugnaden, innen klimamøtet med Ban Ki-moon i september. På sikt kan det bli noe som gir mer effekt enn det Kyoto-avtalen gjør. Det er ikke noen tvil om, som Høyre og Fremskrittspartiet også understreker i en merknad, at denne konvensjonen omfatter for få land til at den kan få noen særlig effekt, men det var som sagt viktig å rydde dette spørsmålet av veien for å kunne bli enige om en bredere internasjonal avtale. Med det avslutter jeg.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [19:38:35]: For Fremskrittspartiet har realpolitikk alltid kommet før symbolpolitikk, og vi har som parti vært skeptiske til å ratifisere Kyotoprotokollen. Det har vært mange grunner til det. Det er en stor svakhet at flere sentrale land ikke har forpliktet seg i henhold til Kyoto-avtalen med hensyn til kvantifiserbare reduksjoner og målsettinger – for øvrig noe jeg tror de fleste er enig i. Dette er sentralt for å oppfylle klimakonvensjonens og Kyotoprotokollens intensjoner om å få gjennomført nødvendige utslippsreduksjoner.

Når vi velger å gi vårt samtykke til godkjennelse av endringer av 8. desember 2012 i Kyotoprotokollen, må det ses i en sammenheng. Det er ingen tvil om at Fremskrittspartiet har vært skeptisk til hvordan virkemidlene ville blitt praktisert av den tidligere rød-grønne regjeringen, og SV spesielt, i form av særnorske krav overfor næringslivet og økte beskatninger overfor befolkningen. Vi vet hvor kreative sosialistene er når det gjelder å bruke andres penger gjennom økte skatter og avgifter. I denne saken er det liten tvil om at de rød-grønne virkelig kunne ha boltret seg ganske vilt med andres penger.

Denne skepsisen fra Fremskrittspartiet er i dag borte. Fremskrittspartiet vil i samarbeid med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre sørge for at virkemidlene som blir tatt i bruk for å oppnå reduksjon av de totale klimagassutslippene, ikke skal slå negativt ut overfor næringslivet eller overfor befolkningen gjennom særlige, norske krav.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [19:40:55]: Kyotoprotokollen ble vedtatt på den tredje partskonferansen under Klimakonvensjonen i Kyoto i 1997. For første gang ble det vedtatt en juridisk bindende internasjonal avtale på klimaområdet, med tallfestede utslippsforpliktelser for de landene som den gang ble klassifisert som industriland.

Norge ratifiserte Kyotoprotokollen i 2002 og har en utslippsforpliktelse knyttet til første forpliktelsesperiode, 2008–2012. Gjennomføringen av Kyotoprotokollen er en viktig del av norsk klimapolitikk. Systemet med åpning for fleksibel gjennomføring og samarbeid med land gjør det mulig for Norge å påta seg større forpliktelser og bidra til større globale reduksjoner enn det som ville være mulig utelukkende gjennom nasjonal gjennomføring.

Kristelig Folkeparti har hele tida ment at fleksibel gjennomføring skal være et supplement til nasjonale tiltak. Den rød-grønne regjeringa, som satt med ansvaret hele forrige forpliktelsesperiode, gjorde samarbeid og kvotehandel til hovedvirkemiddel. Norges utslipp i dag ligger fortsatt nesten 6 pst. over 1990-nivået. Ved utløpet av Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode, 31. desember 2012, måtte regjeringa gjennomføre betydelige kvotekjøp i utviklingsland for å innfri våre nasjonale forpliktelser, i tillegg til overoppfyllelsen på 10 pst. Dette var fordi vi ikke hadde greid å redusere de nasjonale utslippene i tråd med våre forpliktelser. Det inngir ikke troverdighet.

Norge ligger også dårlig an for å nå målet om å redusere utslippene tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990 innen 2020, og da spesielt målet om at om lag to tredjedeler av utslippsreduksjonene skal tas nasjonalt. Det er mindre enn åtte år igjen til 2020, og utslippskurven viser få tegn til å begynne å peke nedover.

Våre naboland Danmark og Sverige har til sammenligning greid å redusere sine nasjonale utslipp av klimagasser med henholdsvis 20 og 16 pst. sammenlignet med 1990-nivå. I Sverige diskuteres det hva som skal gjøres med det ganske betydelige overskuddet av kvoter landet nå sitter med, etter å ha overoppfylt sine internasjonale forpliktelser med mer enn 10 pst.

På FNs klimakonferanse i Doha i desember 2012 ble det vedtatt endringer i Kyotoprotokollen som fastsetter utslippsforpliktelser for perioden 2013–2020. For Norge innebærer vedtaket en ny utslippsforpliktelse, som er i tråd med målsettingen om å redusere utslippene med 30 pst. i 2020 sammenlignet med 1990-utslippene.

Den nye forpliktelsen innebærer at Norges utslipp av klimagasser i perioden 2013–2020 i gjennomsnitt må være 16 pst. lavere enn Norges utslipp i 1990.

Jeg er glad for den brede enigheten i innstillingen om at regjeringa skal involvere Stortinget i en diskusjon om innrettingen på Norges internasjonale klimainnsats, og at det skal komme en sak til Stortinget om «innretting av Norges internasjonale klimainnsats i løpet av vårsesjonen 2014».

Ola Elvestuen (V) [19:44:55]: (komiteens leder): Det mest gledelige i denne saken er at det er et enstemmig storting som går inn for Kyoto 2-avtalen, og at dette slik sett danner grunnlaget for de forpliktelsene vi påtar oss fram mot 2020.

Men så begynner den egentlige jobben: Hva innebærer det for Norge å skrive under på Kyoto 2-avtalen? Med Kyoto-avtalen fra 1997 fikk vi en forpliktelse om at det bare skulle være 1 pst. økning fram mot 2012. Vi har en større økning, 6–7 pst., av CO₂-utslipp. Det som gjør at vi kan holde Kyoto-avtalen, er at den åpner for en fleksibel gjennomføring når det gjelder kjøp av kvoter. Men det er viktig – som også representanten fra Kristelig Folkeparti påpekte – at dette skal være et supplement og ikke en hovedregel. Hittil har det vært hovedregelen og måten å løse forpliktelser innenfor Kyoto-avtalen på.

Fra 2013 til 2020 skal utslippene i gjennomsnitt – etter forpliktelsene i Kyoto 2-avtalen – ned 16 pst. fram mot 2020. Her er det helt avgjørende at dette må innebære at man også tar store kutt i Norge. I klimaforliket ligger den konkrete kuttforpliktelsen på ca. 5 millioner tonn, dvs. 10 pst. reduksjon. Når vi nå skal forsterke klimaforliket, som det er bred enighet om, også utover den samarbeidsavtalen som regjeringen har med Venstre og Kristelig Folkeparti, må det resultere i en målsetting og i tiltak som står i forhold til målsettingen, slik at kvotekjøp kan være det som det i utgangspunktet skulle være, kun et supplement.

Det er viktig å ta med at dette slett ikke er noen perfekt avtale. Med Kyoto 2-avtalen når vi i hvert fall ikke en reduksjon på 85 pst. fram mot 2050, som er nødvendig for å nå togradersmålet. Men avtalen er et nødvendig grep for å komme videre også i de internasjonale klimaforhandlingene. Og nettopp for å komme videre er det viktig for Norge å vise at vi ikke bare er villig til å bruke den formuen, den pengesekken, vi har, for å kjøpe kvoter internasjonalt. Vi må også vise vilje til å drive fram både den teknologiske utviklingen og konkrete utslippskutt i Norge. Derfor mener jeg det er gledelig at Stortinget er enstemmig i denne saken.

Et langt viktigere forslag til vedtak er forslaget der man «ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om innretting av Norges internasjonale klimainnsats i løpet av vårsesjonen 2014». Det er i denne saken Stortinget må utmeisle sin egentlige vilje til å gjennomføre nye klimatiltak. Det er i denne saken vi må ha et flertall hvor vi konkret forsterker klimaforliket. Klimaforliket, med 5 millioner tonns reduksjon fram mot 2020, krever en betydelig større innsats enn i dag. Skal vi forsterke dette i henhold til intensjonen i Kyoto 2-avtalen, krever det enda mer.

Helt til slutt: Når det gjelder redegjørelsen i Europautvalget i dag og den pressemeldingen som nå er sendt ut, hvor regjeringen varsler at den ønsker å anbefale overfor EU – man ser da fram mot 2030 – at man bare skal ha ett hovedmål, nemlig reduksjon i CO₂-utslipp, og at dette først og fremst skal basere seg på tiltak som handler om et så bredt kvotemarked mulig, er Venstre uenig i det. Vi mener at man trenger flere målsettinger. Det arbeidet som er gjort innenfor EU fram mot 2020, viser at det er andre målsettinger og tiltak enn kvotemarkedet som har hatt større effekt. Jeg mener det er feil å basere seg på det tiltaket som egentlig virker dårligst.

Vi trenger målsettinger når det gjelder både energieffektivisering og fornybar energi. Vi skal ikke bare drive fram en reduksjon, vi skal drive fram en nødvendig teknologisk utvikling, som vi må ha hvis vi skal nå togradersmålet. Vi skal dra med oss ikke bare resultater innenfor Europa og i Norge, vi skal også dra med oss tiltak i resten av verden. Da må vi ha ambisiøse mål.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [19:50:09]: Jeg er veldig glad for det siste Ola Elvestuen, komitélederen, sa. Jeg mener det bare nødvendiggjør at vi får opp en egen debatt om det punktet. Vi får diskutere hvordan vi skal gjøre det på en egnet måte, men det som skal være Norges innspill til EU, bør altså være forankret i det som er Norges oppfatning. Når regjeringen så klart har sagt at den ønsker å involvere Stortinget på en skikkelig måte, kommer jeg stadig tilbake igjen til at jeg mener vi bør gjøre det samme som de gjør i Danmark. Regjeringen bør, i alle saker der de har en posisjon overfor EU, legge fram en sak for Stortinget, som blir behandlet i den angjeldende komiteen. Dette har presidentskapet gjort en meget god utredning på på et tidligere tidspunkt, og det mener jeg denne saken viser at det er nødvendig at vi gjør også i Norge.

Jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å gratulere to. Den ene jeg vil gratulere, er Bård Vegar Solhjell, som var med på å framforhandle Kyoto 2, og gjorde en glitrende jobb. De andre jeg vil gratulere, er Fremskrittspartiet, som – jeg skal ikke si på mystisk vis – har landet på at de slutter å se på Kyoto-avtalen som symbolpolitikk, og begynner å se på den som et virkemiddel for å gjennomføre klimapolitikk. Enten det betyr at det etter hvert er begynt å sive en anerkjennelse inn i Fremskrittspartiet av at klimaendringene er menneskeskapte, og at det er verdt å gjøre noe med det, eller det skyldes at klimaskeptikerne i Fremskrittspartiet har gått på et heidundrende nederlag, er det like fullt god grunn til å gratulere Fremskrittspartiet med at de i dag stemmer for Kyotoprotokollen.

Jeg synes det er riktig å understreke det komitéleder Ola Elvestuen var inne på, nemlig at Stortinget enstemmig ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om innrettingen av Norges internasjonale klimainnsats i løpet av vårsesjonen 2014. Hvorfor er det viktig? Det er viktig fordi verdens ledere skal samles, og det vi trenger, er helt åpenbart en ny «drive» i klimapolitikken internasjonalt, der land forplikter seg til hva det er de er interessert i å gjøre. For alle som var på Warszawa-konferansen, og alle som fulgte med i etterkant av den, bør det en gang for alle være klart at troen på og ideen om at vi skal få en internasjonal klimaavtale som er ambisiøs nok til at den setter en CO₂-pris som er sterk nok til å gjennomføre og tvinge fram den omstillingen som er nødvendig, er steindød. Det kommer til å bli en internasjonal klimaavtale, men vi vet at innholdet i den ikke kommer til å bli ambisiøst nok. Det gjør at hver enkelt er nødt til å se seg selv i speilet og spørre: Hva har vi tenkt å bidra med for å komme i mål?

Norge er giganter. Vi er de som pumper opp mest fossile ressurser per innbygger i verden, og på CO₂-utslippssiden ligger vi langt over det verden tåler per innbygger. Den forrige regjeringen hadde som et grunnleggende mål for sin politikk at vi må ta utgangspunkt i at hvert enkelt menneske skal ha like stor rett til å forurense kloden, og bruker den allmenningen som muligheten for å skape energi og slippe ut CO₂ for å skape økonomisk utvikling, er. Det betyr at vi må drastisk ned. Spørsmålet er når den erkjennelsen går opp for Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har – som vi hørte tidligere i debatten – en veldig tydelig politisk ambisjon om at man ikke skal gjøre noe som er særnorsk. Det eneste som skal få lov å være særnorsk i Fremskrittspartiets oppfatning, er de høye utslippene, det høye forbruket av fossile ressurser og den høye uthentingen av fossile ressurser. Det går altså ikke hvis vi alle sammen skal kunne komme fram til en rettferdig fordeling av jobben med å få til det grønne skiftet.

Derfor er det veldig bra at vi får framlagt en sak der Fremskrittspartiet og Høyre i fellesskap kan gi Stortinget en mulighet for å diskutere hvordan vi skal gjøre vår rettferdige og rimelige andel av jobben, som er den klimadugnaden hele Norges befolkning – iallfall store deler av Norges befolkning – ønsker å være med på. Lord Nicholas Stern sa om det veldig tydelig på møtet sist gang jeg snakket med ham og lyttet til ham, at det trengs lederskap for å gjennomføre dette.

Siden klima- og miljøvernministeren tidligere var inne og snakket om at hun vurderte redegjørelse eller sak – stortingsmelding – på klimasiden, vil jeg bare si at når Stortinget her vedtar at vi ønsker en sak om innretting, betyr det at det ikke er åpning for en muntlig utgreiing etter § 45 i Stortingets forretningsorden. Det betyr at vi forventer å få en ordentlig sak som vi kan ha til behandling i komiteen.

Rasmus Hansson (MDG) [19:55:22]: Kyoto-avtalen handler dypest sett om én ting, nemlig å kutte utslipp. Derfor er det for det første ganske viktig å ta utgangspunkt i hva Norges avtale, som vi nå går videre fra, var, nemlig at vi fikk lov til å øke utslippene våre. Når vi nå går inn i en ny avtaleperiode, synes jeg det er litt skremmende at opptil flere representanter omtaler det som om det bare er å rusle videre, som om ingenting er skjedd. Jeg mener tvert imot at når Stortinget skal gå inn i en internasjonal klimaavtale, bør vi stoppe opp og spørre: Hva er status, og hva er regnskapet for det vi har gjort hittil?

Status og regnskapet for det vi har gjort hittil, må også ses i forhold til de to hovedelementene i norsk klimaretorikk, nemlig at vi skal være internasjonalt ledende, og at internasjonale klimaavtaler må være virkemiddelet som skaper klimaløsningen. Hva kan man da vente av et land som mener det? Jo, at vi er mer nidkjære med å oppfylle forpliktelsene våre enn noen andre.

Status er som kjent noe helt annet. Vi har ikke engang greid å holde oss innenfor den lille veksten på 1 pst. som vi forpliktet oss til. Vi har vokst med en 6–7 pst. og slipper i dag ikke ut de rundt 50 millioner tonnene vi skulle sluppet ut, men 53 millioner tonn. Når vi da samtidig har et klimaforlik som det viktigste virkemiddelet til å levere på våre klimaforpliktelser, og vi vet hva det virkemiddelet faktisk består av, nemlig en kombinasjon av de tingene vi gjør hjemme, men ikke oppfyller, og de tingene vi skal gjøre ute gjennom en klimakremlologisk mekanisme som relaterer seg til hva norske utslipp ville ha vært hvis vi hadde gjort enda mindre enn det vi gjør nå, og som baserer seg på å kjøpe kvoter i et marked som ikke virker, vet vi at utgangspunktet for å oppfylle neste avtale, som stiller mye større krav i praksis til norske utslippskutt, er dårlig. Det er det faktisk ganske viktig at denne salen erkjenner, for ellers er sannsynligheten for at vi klarer å komme i mål med neste avtale veldig liten.

Det er også ganske god grunn til å minne om Norges eget klimapolitiske flaggskip internasjonalt, nemlig regnskogsatsingen, og hva slags mekanisme den bruker. Den bruker en beinhard «no cure, no pay»-mekanisme. Det betales ikke ut en eneste norsk regnskogskrone hvis det ikke er dokumentert nitid vitenskapelig at kutt har skjedd. Den slags krav stiller vi altså overhodet ikke til Norges egen klimainnsats. Vi nøyer oss derimot med å oppfylle forrige avtale rent formalistisk, samtidig som det ikke er fnugg av dokumentasjon for at de svære kvotekjøpene vi kjører internasjonalt, har noen som helst reell kutteffekt.

Miljøpartiet De Grønne kommer til å stemme for å forplikte oss til den nye Kyoto-avtalen, fordi vi ønsker å gjennomføre en politikk som faktisk leverer de kuttene den avtalen krever av oss. De partiene som ikke har tenkt å jobbe og forplikte seg til konkrete, fysiske, store utslippskutt på norsk territorium, som Kyoto-avtalens intensjon faktisk er, burde stemme mot denne forpliktelsen. De partiene som planlegger å oppfylle også denne avtalen rent formelt – og bare det – gjennom kvotekjøp i andre land, i markeder som ikke virker, burde stemme mot å forplikte seg til denne avtalen.

Miljøpartiet De Grønne har foreslått en rekke konkrete tiltak som vil levere de kuttene denne avtalen krever at vi skal gjøre. Vi har hørt mange gode innlegg i salen i kveld, og i den tidligere debatten, med ønsker om faktisk å gjennomføre sånne kutt. Vi gleder oss veldig til en konkret debatt om faktisk å gjennomføre de tiltakene, men det er nødvendig at vi, før vi skriver under på en ny avtale, erkjenner at vi er veldig langt fra den typen tiltak nå.

Statsråd Tine Sundtoft [20:00:27]: Klimaendringene er i gang.

Vi må øke den samlede innsatsen på verdensbasis hvis vi skal klare nå målet om å begrense oppvarmingen til to grader. De utslippsreduksjonene som nå er gjennomført eller planlagt, er ikke tilstrekkelige.

Ifølge FNs klimapanel må globale utslipp nå toppen senest i 2020. Vi trenger forsterket innsats både på kort og lang sikt.

En ny forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen er viktig av flere grunner. For det første er Kyotoprotokollen den eneste juridisk bindende avtalen på klimaområdet som setter tallfestede utslippsforpliktelser for land.

For det andre har Kyotoprotokollen et robust system med felles regler for hvordan land gjør opp sine klimaforpliktelser. Dette er noe Norge vil arbeide for også i en ny klimaavtale.

For det tredje har Kyotoprotokollen også et FN-godkjent kvotemarked for kostnadseffektiv gjennomføring. Dette innebærer at land kan bidra til større utslippsreduksjoner globalt. Muligheten til kvotekjøp og samarbeid med andre land gjør det mulig for Norge å bidra til større globale reduksjoner. Dette er noe av hensikten med internasjonale avtaler – at de skal bidra til at land sammen kan gjøre mer enn det land kan gjøre alene.

En ny forpliktelsesperiode vil bety tallfestede utslippsforpliktelser for flere land fram til 2020 og videreføring av de gode systemene som er etablert under Kyotoprotokollen, og som er en viktig del av norsk klimapolitikk.

En ny forpliktelsesperiode var også en forutsetning for å bli enige om mandatet for framforhandling av en ny, bredere klimaavtale som skal gjelde fra 2020. Den er derfor et viktig skritt på veien mot et bredere klimasamarbeid under klimakonvensjonen.

Det er et tankekors at ikke flere land har forpliktet seg til å tiltre Kyotoprotokollens andre forpliktelsesperiode.

Det er desto viktigere for tilliten i forhandlingene at land går foran og følger opp de politiske beslutninger som er tatt om styrket innsats på klimaområdet.

Det gleder meg derfor at komiteen tilrår at Stortinget samtykker i å godkjenne endringene i Kyotoprotokollen.

For perioden etter 2020 arbeider Norge for en bred, ambisiøs og forpliktende avtale i tråd med togradersmålet. I Warszawa ble det besluttet en kjøreplan der alle land skal gjøre hjemmeleksen for å forberede den nye klimaavtalen, som skal vedtas i 2015.

Her har Norge også en viktig hjemmelekse å gjøre, noe jeg vet at komiteen har merket seg. Derfor blir 2014 et viktig år i oppbyggingen fram til 2015.

Det er avtalt flere møter på politisk nivå i 2014 for å diskutere økte ambisjoner og for å skape et politisk trykk fram til 2015.

Det er avtalt et ministerrundebord for å diskutere økte ambisjoner under Kyotoprotokollen. Det er også avtalt et ministermøte for å diskutere økte ambisjoner før 2020 mer bredt. Dette er ledd i å følge opp arbeidsprogrammet for økte ambisjoner under klimakonvensjonen. Det er også avtalt et møte for verdens statsledere i september 2014 som FNs generalsekretær har invitert til. Det møtet er viktig for å mobilisere politisk vilje fram til 2015.

Det kommende året blir altså viktig for det internasjonale klimaarbeidet, og jeg har merket meg Stortingets ønske om at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en sak om innretting av Norges internasjonale klimainnsats i løpet av vårsesjonen 2014. Det vil regjeringen selvsagt følge opp.

Svaret mitt i forrige debatt til Heikki Holmås var mer generelt om klimamelding – om det skulle være en melding eller en redegjørelse. Her har jeg skjønt at det er en sak.

Så til spørsmålet som også ble stilt om brevet som nå går om EUs grønnbok. Regjeringen var i Stortingets europautvalg. Der var også energi- og miljøkomiteen invitert, da olje- og energiministeren, europaministeren og jeg selv var der den 4. november i år. Dialogen har vært med Stortingets europautvalg som er det organ Stortinget har, for dialog med regjeringen på dette området.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsmund Grøver Aukrust (A) [20:05:01]: Det er jo en historisk dag. Vi skal gjøre et enstemmig vedtak, hvor også Fremskrittspartiet er med på laget. Jeg vil jo anta at Høyre skal ha litt av æren for det, så jeg får starte med å gratulere ministeren med gjennomslag på det feltet. Så ser vi fram til den saken som skal komme.

Men mitt spørsmål til ministeren gjelder hvilken rolle hun ser for seg at hun skal ha i internasjonale forhandlinger. Og hvilken rolle skal regjeringen ha?

Den rød-grønne regjeringen prioriterte jo ofte å reise med både statsministeren og flere andre ministre, og tidligere miljøvernminister Bård Vegar Solhjell spilte jo en nøkkelrolle i sluttminuttene i Doha. Men i Warszawa dro ministeren hjem og var på NRK Dagsrevyen mens sluttforhandlingene pågikk. Verdens miljøvernministre sto i klynger for å forhandle, mens den norske miljøvernministeren sa at det bare var tekniske detaljer som gjensto. De tekniske detaljene var f.eks. at man gikk fra å bruke ordet «forpliktelser» til «bidrag». Så mitt spørsmål til ministeren er om hun ser på dette som en rent teknisk detalj. Og hvilken rolle ser hun for seg at hun skal ha i framtidige forhandlinger?

Statsråd Tine Sundtoft [20:06:10]: Jeg ser for meg at Norge fortsatt skal spille en aktiv rolle i dette, og jeg kommer også personlig til og være med å spille den rollen. Årsaken til at jeg dro hjem fra Warszawa på det tidspunktet jeg gjorde, var at det ikke var avtalt noen flere ministerdialoger, og vår forhandlingsleder var på plass og deltok i de siste rundene. Når det gjelder Lima i 2014 og 2015, skal jeg love å være til siste slutt.

Ola Elvestuen (V) [20:06:50]: Jeg er som sagt også glad for at vi nå får en enighet om Kyoto 2.

Mitt spørsmål går egentlig på hvor langt ministeren har kommet i å tenke på hva dette skal innebære av forpliktelser. For ifølge Kyoto 2 skal vi ned med 16 pst. Det vil si at vi kan ha et gjennomsnittlig utslipp i Norge på 43 millioner tonn – pluss noen desimaler. I henhold til klimaforliket skal vi gå fra 52 millioner tonn til 47 millioner tonn. Det er fram mot 2020.

Da lurer jeg på om ministeren nå har noen formening om hvor langt hun mener vi bør ned – og skal ned – for å forsterke klimaforliket og også forsterke politikken i tråd med Kyoto 2.

Statsråd Tine Sundtoft [20:07:39]: Nå har jo Stortinget akkurat vedtatt ambisiøse mål for 2014 når det gjelder vårt eget budsjett. Vi vet at vi har en forpliktelse internasjonalt, og vi må ned på det nasjonale. Jeg tenker at vi må komme tilbake til det i saken til Stortinget til våren.

Bård Vegar Solhjell (SV) [20:08:15]: Gratulerer med Kyoto 2! Eg vil òg nytte anledninga til å stille spørsmål om ei ufatteleg viktig sak framover, nemleg EU sitt vidare arbeid med klima- og energipakka og dei norske innspela til det.

Det var eit møte i Europautvalet tidlegare, der eg og andre deltok og hadde høve til å kome med synspunkta våre. Eg gav uttrykk for ei rekkje synspunkt. No har det vore eit nytt møte i Europautvalet, der det er lagt fram for oss kva som er avgjort. Det som står på sakslista til det møtet, er «Redegjørelse for status i regjeringens forberedelse av norske innspill til EUs arbeid med å utvikle et rammeverk for klima- og energipolitikken fram mot 2030.» Energi- og miljøkomiteen var ikkje invitert. Ein av representantane stilte følgjande spørsmål: Korleis veit regjeringa at dei har fleirtal for det dei der presenterte? I alle fall er eg og SV er sterkt kritiske. Så la meg spørje om det her òg: Korleis veit klima- og miljøvernministeren at regjeringa har forankring i Stortinget, fleirtal i Stortinget, for det dei der presenterte?

Statsråd Tine Sundtoft [20:09:16]: Regjeringens konsultasjon med Stortinget om den type politikk er jo i Europautvalget. Vi hadde en redegjørelse 4. november, og så har det vært en redegjørelse nå i dag, så jeg mener at det er ivaretatt gjennom de redegjørelsene der.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [20:09:47]: Jeg vil bare følge opp det spørsmålet fra Bård Vegar Solhjell.

Jeg vil stille følgende enkle spørsmål til klima- og miljøvernministeren: Vil klima- og miljøvernministeren oppfatte det som en fordel om man har Stortinget bak seg når man fremmer saker overfor EU?

Statsråd Tine Sundtoft [20:10:06]: Jeg merket meg det representanten Eidsvoll Holmås sa litt tidligere i dag om at en kanskje bør jobbe på en annen måte med dette.

Men det vi har per i dag, er regjeringens konsultasjon med Stortingets europautvalg – det er det vi har per i dag.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [20:10:28]: La meg starte i en litt annen ende. Jeg var til stede på det samme møtet, og det er sånn sett utfordrende når energi- og miljøkomiteen ikke kan være til stede når en så viktig sak diskuteres.

Derfor vil jeg utfordre miljøvernministeren: Hva er fordelene med kun å velge ett mål kontra det å løfte fram at en skal ha målsettinger på områdene fornybar energi og energieffektivisering?

Statsråd Tine Sundtoft [20:10:55]: Jeg tror det er en stor fordel nå å se energi og klima i en nær sammenheng, som også det regjeringsnotatet viser.

Det å ha ett felles mål som er så tydelig på å nå togradersmålet, mener vi er viktig. Det er helt klart at for å nå det må man jobbe godt med energieffektivisering. Men det å samle seg om ett mål og få alle mulige virkemidler for å nå togradersmålet mener vi er viktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bård Vegar Solhjell (SV) [20:11:51]: Eg synest både klima- og miljøvernministeren og andre har argumentert ganske godt for kvifor det er riktig med Kyoto 2-avtalen.

Men det er eitt argument til som eg har lyst til å leggje til. Det er at Kyoto 2 er ein del av den «dealen» verda gjorde i Durban, om korleis vi skal klare å bringe dette spørsmålet framover – der rike land tok på seg det som kan sjå litt urimeleg ut, sett frå utsida, nemleg at ein skal lage ein avtale for ein såpass liten, avgrensa del av verda der berre ein del rike land deltar, og der mange andre ikkje slepp til. Men då tok mange andre, som Kina, India, Brasil osv., på seg å vere med i den prosessen mot 2015, som er den andre sida av den «dealen».

No har vi oppfylt den eine delen av det. No er det løpet mot 2015 som avgjer. Og la meg sjølvsagt vere heilt krystallklar på at Kyoto 2 jo ikkje er i nærleiken av det som trengst for å løyse klimaproblemet. Det er berre ei bitte lita brikke i eit større bilde fram mot 2015.

Då er vi ved den prosessen som skal skje no. Det er veldig bra at det kjem ei sak her i salen om Noregs internasjonale forpliktingar no i vår. Det vert ei kjempeviktig sak. Men Noreg og EU har eit svært tett samarbeid, og EU er ei av dei store, tunge drivkreftene for å få ein sånn avtale. Dermed vert klima- og energipolitikken i EU og deira prosess no i vår ein avgjerande del, som vil vere med på å avgjere kva det er mogleg å få til i ein ny avtale i 2015. Norske innspel dit er viktige.

Regjeringa avgjer heilt sjølv i kva grad ho vil involvere Stortinget. Men Stortinget kan òg be om å verte involvert og få saker til behandling. På vegner av SV ber eg, som eg gjorde i Europautvalet før i dag, om at Stortinget faktisk får lov til å behandle den svært viktige saka om kva for klima- og energipolitikk vi skal anbefale EU å ha.

Eg gjer det fordi eg på fleire viktige punkt er kritisk til det som vart presentert, men eg gjer det òg fordi det er ein av dei tyngste politiske prosessane vi no er inne i, og ikkje minst fordi noko av det mest positive den nye regjeringa har kome med til no, er europaminister Helgesens klare initiativ om å vere tidlegare inne, om å bruke Stortinget som ein aktiv arena for debatt og innspel.

Det som vart presentert for oss i dag, var altså at det skulle vere ein rein prosessrunde. Energi- og miljøkomiteen var ikkje til stades. Vi fekk presentert det slik at ein snart ville sende innspel. Så viser det seg at pressemeldinga er ute omtrent før vi er ferdige med møtet.

Eg ber klima- og miljøvernministeren om å involvere Stortinget, og at det no vert teke som ei sak, at det vert ein runde i Stortinget som òg kan klare opp: Er det støtte for det, og kva er Noregs innspel?

Terje Aasland (A) [20:15:01]: Jeg synes debatten har vært grei, og det er et storting i litt lykkerus som kan konstatere at det er enstemmighet om Kyoto 2, og at vi får diskusjoner om klima tilbake igjen i Stortinget.

Så er jeg også glad for at Fremskrittspartiets Fredriksen sier at de nå er mer opptatt av å realitetsorientere seg enn å drive med symboler. Det er veldig bra. Det var vel ikke tilfelle for ett års tid siden, da klimapolitisk talsperson den gang, Per-Willy Amundsen, sa at CO₂ har erstattet Karl Marx. Det kan vel være et godt tegn på at symbolpolitikken da var til stede. At de nå er realitetsorientert, er bra.

Så til diskusjonen – det kan godt hende at vi har sovet litt i timen, slik Nikolai Astrup framstiller det, eller at vi ikke brukte muligheten. Det får vi gå litt etter i ettertid. For det første er det ingen tvil om at den saken som det nå refereres til, om innspillene som ble gitt om energi og klima til Europakommisjonen for Norge, er en særdeles viktig sak. I Europautvalgets møte den 4. november 2013 sa Helgesen følgende:

«Også vi fra norsk side må gå inn i de spørsmålene grønnboken og nye dokumenter vil trekke opp. Vi må ta debatten, bredt, med berørte parter og miljøer i Norge – også i det politiske miljøet. Og vi må gjøre våre avveininger i spenningen mellom energipolitiske og miljøpolitiske interesser, hensyn og mål. Slike spenninger eksisterer i Norge, og slike spenninger eksisterer i EU.

Regjeringen tror at vi står bedre rustet til å foreta disse avveiningene og til å spille inn i EUs pågående prosess om vi har en bred og åpen debatt, både i dag og fremover, etter hvert som problemstillingene blir klarere formulert, og konturene av en fremtidig europeisk klima- og energipolitikk blir tydeligere. Derfor kommer ikke vi hit nå med regjeringsposisjoner, men med noen utgangspunkter til dialog med Europautvalget.»

Videre sa olje- og energiminister Tord Lien den gang at han var svært bevisst på de norske interessene i denne sammenhengen, og naturligvis ville holde Stortinget informert og inkludert. Det var resultatet fra Europautvalgets redegjørelse, fra regjeringens medlemmer, 4. november.

At Europautvalget i dag får seg forelagt nærmest en oppsummering om regjeringens konklusjoner på det feltet, uten at fagkomiteen i Stortinget er til stede, synes jeg er litt merkverdig. Det kan være invitasjonen til energi- og miljøkomiteen som ikke har kommet. Men jeg tror det er klokt at også hele Stortinget blir involvert og inkludert i denne diskusjonen i tiden framover, og ikke minst før en sender av gårde sitt endelige innspill.

Det kan godt tenkes at Arbeiderpartiet er enig i det regjeringen vil sende av gårde, men jeg tror det vil være en betryggelse for regjeringen å vite at Arbeiderpartiet eventuelt er enig med regjeringen.

Nikolai Astrup (H) [20:18:12]: La meg først si at jeg synes det er litt spesielt at man bruker denne saken om Kyoto til å diskutere noe helt annet, en helt annen prosess, som har pågått i Europautvalget bl.a. i dag. Jeg mener at når man først diskuterer Kyoto 2, bør man holde seg til Kyoto 2, men når nå Arbeiderpartiet først har åpnet dette ballet, er det også nødvendig å kommentere det.

Det som skjedde på europautvalgsmøtet 4. november, var jo nettopp at det kom tre statsråder fra regjeringen for å konsultere Stortinget om EUs grønnbok. Det var nødvendig fordi den rød-grønne regjeringen jo ikke hadde klart å sende noe innspill – å samle sammen noe innspill – innen den tid. Så har regjeringen jobbet, og igjen involvert Stortinget gjennom møtet i Europautvalget i dag. Det er også et møte i Nasjonalt europaforum i morgen, hvor partiene fra Stortinget er invitert, og man vil bli hørt. Så var det i tillegg til dette EU-/EØS-debatten i Stortinget for et par uker siden, hvor alle representanter hadde mulighet til nettopp å komme med innspill her i åpen sal.

Jeg synes det er merkverdig når representanter fra SV krever at det blir lagt frem en sak for Stortinget om europapolitikken, all den tid de i løpet av de åtte årene de satt, aldri la frem noen sak om dette, bortsett fra stortingsmeldingen om europapolitikken i sin helhet, som for øvrig var en tynn sak, som etterfulgte den 911 sider lange Europautredningen.

Regjeringen har altså benyttet de arenaer som finnes for kontakt med Stortinget, konsultasjoner med Stortinget, om europaspørsmål i denne saken, og man har konsultert Stortinget to ganger, i tillegg til at det er møte i Nasjonalt Europaforum i morgen.

Jeg merker meg at man åpenbart endrer syn etter hvor man sitter, for det var jo ikke noe krav fra noen fra SV om at det skulle legges frem saker for Stortinget i plenum – som en stortingsmelding, antar jeg de mener – om viktige europaspørsmål. Tvert om var det slik at Europautvalget heller ikke ble konsultert da Stortinget sendte brev til EU. Den praksisen er nå endret ved at statsråden kommer oftere til Stortinget og redegjør oftere for europapolitikken, og det mener jeg Stortinget skal være fornøyd med. Så kan man selvsagt alltid bli enda bedre, og Stortinget kan involveres i enda større grad. Men det er i alle fall en klar forbedring fra slik det har vært de siste åtte årene.

Bård Vegar Solhjell (SV) [20:20:54]: Det som er spesielt her, er at mens energi- og miljøkomiteen sit og diskuterer budsjettet i salen, held ein eit møte i Europautvalet som handlar om ei svært viktig sak for den same komiteen. Og det står under ei såkalla diversesak, nr. 4 på sakskartet, og eg les igjen:

«Redegjørelse for status i regjeringens forberedelse av norske innspill til EUs arbeid med å utvikle et rammeverk for klima- og energipolitikken».

Status var altså at det var ferdig, og så det var ei orientering om at slik vart det. Det er regjeringas fulle rett å operere på den måten, men det er stikk i strid med dei signala dei sjølve har gjeve om korleis dei har tenkt å operere i europapolitikken.

Så var eg til stades både her i debatten under utgreiinga og på det førre møtet i Europautvalet – eg var innom begge stader og snakka om energi- og klimapolitikken og gav uttrykk for SV sitt syn. Det var lett å forstå av dei to debattane at både eg og andre parti ville ha heilt andre syn på vesentlege delar av det som vart lagt fram, som òg har kome fram under debatten her i salen i dag. Grunnen til at det vert ein debatt under Kyoto 2, er at ein har valt ikkje å leggje fram ei eiga sak for Stortinget, og òg at det føregår eit anna møte om dette, som energi- og miljøkomiteen openbert burde ha vore på – kommunalkomiteen var der, justiskomiteen var der. Så eg ber igjen – eg krev det ikkje, men eg ber – om at klima- og miljøvernministeren i det minste tek ordet og svarer på om ho kan tenkje seg å leggje fram ei sak eller på annan måte ta ein ny runde i Stortinget om den saka. Det er òg fordi det er ein viktig innhaldsdebatt, og det føregår ein knallhard kamp om dette i EU no. Skal det vere eitt overordna mål, eller skal ein framleis ha mål på område som fornybar og energieffektivisering, som har drive fram endring i dei enkelte landa i EU? Det er mykje å seie om subsidiane, men dei har i alle fall vore med på å drive fram fornybarrevolusjonen i ein del EU-land. Dei er under tungt press no. Skal dei fortsetje, eller skal dei vekk, slik mange kjempar for? Og kva rolle skal gassen ha i dette? Det er blant dei debattane som er viktige.

Så i ein meir forsonande tone heilt til slutt: Eg gløymde å takke for dei hyggelege orda frå Heikki Eidsvoll Holmås her frå talarstolen når det gjaldt Kyoto 2 og mi deltaking der. Men eg vil nytte sjansen til å sende takken vidare til dei to som sit her, og til alle dei andre som jobbar i det norske forhandlingsteamet. No jobbar dei for den nye klima- og miljøvernministeren, før jobba dei for meg, og om nokre år jobbar dei for ein annan klima- og miljøvernminister. Under alle desse regima gjer dei ein fantastisk jobb. Dei jobbar med noko av det mest komplekse i verda, nemleg å få til ein internasjonal avtale. Dei har fått mykje kjeft i media etter møtet i Warszawa, men dei er blant Noregs flinkaste embetsmenn og -kvinner.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [20:24:34]: Jeg ville også tegne meg for bare å følge opp litt av den innholdsdebatten som Nikolai Astrup dro opp, som er en viktig debatt, og som jeg synes det er viktig å få bredt og spesifikt diskutert, fordi innholdet i dette er helt avgjørende for denne politikken og for muligheten til å legge en ordentlig linje framover.

Jeg må innrømme at hvis en ser på energipolitikken i EU og på hvilke ting som har drevet fram endringer, hva som har drevet fram det grønne skiftet innenfor deler av EU, men som også har påvirket verden på en skikkelig måte, så er det ikke noen tvil om at tyskernes målrettede satsing på fornybar energi, tyskernes målrettede satsing på solceller og solcellepaneler, har vært med på å drive fram den omleggingen som nå gjør at solceller er konkurransedyktige med fossile energikilder i en veldig stor andel av verdens markeder.

Dette har ikke vært drevet fram av CO₂-priser. To ganger i løpet av den tiden EUs kvotemarked har fungert, har CO₂-markedet kollapset. Først var det på grunn av at man har hatt nedgangstider i EU, som har ledet fram til at etterspørselen har vært mye, mye lavere enn det den ellers hadde vært – ikke på grunn av at det har vært en voldsom omstilling og rivende utvikling, men rett og slett på grunn av at det har vært nedgangstider. Det har med andre ord ikke vært med på å drive fram det grønne skiftet som vi vet det er helt nødvendig at vi får til. Hvorfor? Jo, hvis du er investor og lurer på om du skal investere i en teknologi som gjør at du sparer masse CO₂-utslipp i framtiden, er det avgjørende for deg å se på hvordan kostnadsbanen blir i framtiden – hvor mange penger du egentlig sparer. Hvis prisen svinger så mye som den har gjort innenfor EUs kvotemarked i dag, og den er nede på rundt 3,50 euro, med andre ord ikke særlig mye penger, så er ikke det tilstrekkelig. Det er et disincentiv for investorer. En kvotepris, et pålegg om en satsing på fornybar energi, en klar pris som ligger fast – alt det er forskjellige incentiver som har fungert på en bedre måte enn det ene generelle incentivet – eller det ene generelle systemet, kvotepris.

Derfor er jeg helt enig med Ola Elvestuen i at det innspillet vi burde gitt til EU, var å gå for flere mål – ikke ett mål, men flere mål. Derfor mener jeg at det er viktig at vi får en forankringsprosess i Stortinget for dette som er det avgjørende spørsmålet for hvordan vi forbereder oss i den saken som klima- og miljøvernministeren skal legge fram til våren, der våre målsettinger og våre innspill til klimatoppmøtet i september skal være. Derfor er det viktig å få en ordentlig diskusjon om og forankring av det.

Presidenten: Representanten Nikolai Astrup har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Nikolai Astrup (H) [20:27:52]: Hvis representanten Eidsvoll Holmås hadde tatt seg bryet med å møte opp på europautvalgsmøtet den 4. november, kunne han formidlet disse synspunktene til statsrådene.

Jeg skjønner at representantene Solhjell og Eidsvoll Holmås er misfornøyd med at regjeringen har et annet syn enn dem, men det betyr ikke at Stortinget ikke har vært konsultert. Det betyr bare at regjeringen har et annet syn.

Når det gjelder virkemiddelbruk, la meg bare si det slik: Ja, utviklingen i solcelleprisene har vært viktige for verden, men utslippene i Tyskland går opp, og det er tross alt utslippene vi skal måles på, og så er det mange ulike virkemidler for å få utslippene ned. Det kan være fornybar energi, og det kan være energieffektivisering. Men det viktigste vi skal måles på, er om vi faktisk klarer å redusere utslippene. Det er det regjeringen nå har samlet seg om; at man skal ha et mål om utslippsreduksjoner, og så skal man selvfølgelig benytte ulike virkemidler for å nå det målet. Men det må også være opp til nasjonalstatene å avgjøre hvordan man skal komme i mål.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [20:29:02]: Som Bård Vegar Solhjell sa, var det absolutt innspill som var gitt, der man ikke nødvendigvis sa at det var tilstrekkelig å konsultere Stortinget og deretter bare konkludere på en annen måte, fordi det absolutt var en debatt. Og muligens i motsetning til Nikolai Astrup føler jeg meg veldig godt representert av Bård Vegar Solhjell, men jeg forstår at Nikolai Astrup ikke føler seg godt representert av Bård Vegar Solhjell.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Vi skal nå behandle sakene nr. 7–12, som er annen gangs behandling av lovsaker. Presidenten foreslår at disse sakene behandles under ett. – Det anses vedtatt.