Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ola Elvestuen (V) [14:45:22]: (komiteens leder): Først vil jeg gjerne takke komiteen for arbeidet med budsjettet for Klima- og miljødepartementet, Olje- og energidepartementet og kapitler under Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det har vært en intens høst med regjeringsskifte, intense forhandlinger og korte tidsfrister. Fra Venstres side mener vi at vi har kommet fram til et budsjett som har en god miljøprofil, som tar tak i hovedutfordringene som landet står overfor.

For Venstre er det viktig at vi har tatt utgangspunkt i samarbeidsavtalen mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene. Jeg vil særlig trekke opp noen elementer derfra som er fulgt opp i budsjettarbeidet. Særlig er det viktig at vi har en enighet med det nye flertallet om at vi ikke skal ha petroleumsaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i neste stortingsperiode, og også at det ikke er petroleumsvirksomhet utenfor Jan Mayen, i Skagerrak, utenfor Mørekysten og i iskanten. Dette legger grunnlaget for at vi har en politikk overfor olje- og gassnæringen som innebærer at vi tar andre hensyn enn bare de rent økonomiske. Her tas det hensyn til fiskeri, til det klassiske naturvern og også til den nødvendigheten vi har for å ha petroleumsfrie soner, hvor det er andre hensyn som skal veie tyngst.

I samarbeidsavtalen er det grunnleggende at vi skal forsterke klimaforliket i den perioden som nå kommer. I budsjettet legges mange av de tiltakene som går på å styrke klimaarbeidet på andre budsjettområder enn Klima- og miljødepartementets og Olje- og energidepartementets. Her er det forslag om å styrke mineraloljeavgiften, styrking av elavgiften, fjerning av moms på leasing av elbiler, styrking av Transnova og en betydelig styrking av jernbanesatsingen. Til sammen innebærer dette et grønt skatteskifte og et godt anslag inn mot det arbeidet vi må gjøre de neste fire årene for å få en betydelig styrking av klimaforliket og klimaarbeidet i Norge.

I denne enheten ligger det også at vi trenger å få på plass, og det er enighet om at vi skal ha, skattefradrag for enøktiltak. Det som er viktig, er at vi får dette på plass så fort som mulig. Vi i Venstre er veldig glad for at vi nå har et vedtak om at dette skal jobbes fram mot statsbudsjettet for 2015. Det er viktig at vi ikke her får en for lang periode uten at vi har en avklaring, noe som kan gå ut over den næringen som jobber inn mot å få på plass enøktiltak.

Når det gjelder fangst og lagring av CO₂, er Venstre enig med regjeringen, og også den forrige, Stoltenberg-regjeringen, i at det er riktig å stoppe arbeidet på Mongstad. Samtidig er det helt avgjørende at vi får på plass et fullskalaanlegg for fangst og lagring.

Jeg vil gjerne rette oppmerksomheten mot forslag til XIX, for der er det falt ut to ord. Vi må ha en dialog om hvordan vi skal endre det. Der står det at vi skal ha fullskalaanlegg for fangst, men det skal selvfølgelig være fullskalaanlegg for fangst og lagring.

Det er også avgjørende at i de enkeltbeslutninger som regjeringen må ta i tiden framover, må man hele tiden legge til grunn at vi skal ha tiltak på klimaområdet som står i forhold til oppgavene vi står overfor. Så nødvendig elektrifisering innenfor olje- og gassnæringen, særlig på Utsira-feltene, er det viktig at regjeringen følger opp, sånn at vi ikke får unødige økninger i CO₂-utslippene, som så må kompenseres med andre tiltak i årene framover. Her er det avgjørende at vi har en stødig linje.

I samarbeidsavtalen legges det også til grunn at naturmangfoldloven ligger fast. Her har regjeringen gjort en endring – Venstre er sterkt uenig – nemlig at de flytter plandelen fra Miljødepartementet over til Kommunaldepartementet. Når dette likevel gjøres, påhviler det regjeringen et spesielt ansvar for å sørge for at formålet med naturmangfoldloven – gjennom å ivareta det biologiske mangfoldet, ivareta kulturlandskapet – ivaretas også i denne perioden. Og man vil bli målt på de resultatene man oppnår.

Jeg vil likevel si at det for Venstre har vært viktig å få på plass økninger. Her har vi fått inn økninger enten det er fiskesperre i Driva, det er kulturlandskap, det er verneområder, eller det er styrking av rødlistearter. Jeg vil helt til slutt si at jeg er godt fornøyd med at i arbeidet i komiteen er det også foretatt noen justeringer som styrker fartøyvern, tilskudd til friluftsrådene og … (presidenten klubber)

Presidenten: Det innebærer ikke en økning av taletiden, som er omme.

Det blir replikkordskifte.

Åsmund Grøver Aukrust (A) [14:50:53]: Vi har fått en ny regjering fordi de rød-grønne tapte flertallet, men vi har fått denne regjeringen fordi Venstre og Kristelig Folkeparti har skiftet syn på Fremskrittspartiet.

For fire år siden sa Venstres ledelse «heller Jens enn Jensen». I dag er halve regjeringen fylt opp med FrP-ere, takket være Venstres og Kristelig Folkepartis støtte. I sommer sa Trine Skei Grande at Fremskrittspartiets klimapolitikk ikke bare er «på en annen planet»; den er «i et annet univers».

I dag har vi fått en regjering der Fremskrittspartiet har de tre viktigste miljøstatsrådene, med unntak av miljøvernministeren, nemlig finansministeren, samferdselsministeren og olje- og energiministeren.

Mitt spørsmål til komitélederen er hvordan han, ut fra et klima- og miljøperspektiv, synes det har vært å være ansvarlig for at vi har fått en regjering hvor halvparten av statsrådene kommer fra Fremskrittspartiet – eller for å bruke deres egne ord: fra et annet klimaunivers.

Ola Elvestuen (V) [14:51:51]: Det som er viktig å ta med som et utgangspunkt, er at det Venstre har drevet en valgkamp på, er en grunnleggende misnøye med den rød-grønne regjeringens klimapolitikk. Det er den stillstanden vi nå har hatt i åtte år, som vi ønsker å endre på, og det som nå er utgangspunktet, er det nye flertallet vi har for å få til en forsterket klimapolitikk. Vi mener med dette budsjettet og med den enigheten Venstre har med regjeringspartiene, at vi har et godt utgangspunkt og et anslag for nettopp å få til det nødvendige temposkiftet, for å få til en forsterket klimapolitikk. Det viktige er at her er det resultatene som teller. Det vi skal måles på, er de resultatene vi får til om fire år. Så langt har vi fått til langt mer enn det den rød-grønne regjeringen la opp til, både gjennom de siste åtte årene og i budsjettet for neste år.

Åsmund Grøver Aukrust (A) [14:52:44]: Jeg merker meg det totale linjeskiftet i Venstres holdning til Fremskrittspartiet. Så sier representanten Elvestuen at man har fått til mer gjennom et samarbeid med Fremskrittspartiet og Høyre, men sannheten er at de fleste seire de har hatt i dette budsjettet, er å reversere kutt som var i de rød-grønnes budsjett. Det er bra at de har klart å reversere en del av kuttene, i alle fall delvis, f.eks. når det gjelder regnskogen, hvor de har fått reversert en del, men de hadde likevel fått mer igjen ved å stemme for vårt budsjett.

Jeg har likevel lyst til å stille spørsmål om naturvern, som er et område hvor det også er stor forskjell mellom Venstre og regjeringen, f.eks. i synet på fri ferdsel og på naturmangfoldloven. Nå ser vi at regjeringen endrer politikk uten å involvere Stortinget, gjennom å kalle det forsøk eller gjennom å kalle det tolkninger. Mitt spørsmål til Venstre er: Hva vil Venstre gjøre for å få disse sakene til Stortinget, for å lage allianser med resten av opposisjonen for å holde regjeringen igjen?

Ola Elvestuen (V) [14:53:48]: Det vi har gjort, rent konkret, er at vi har tatt et initiativ overfor kontrollkomiteen nettopp for å få en avklaring av om det i det hele tatt er mulig å utvide et forsøk fra opprinnelig sju kommuner til nå til enhver kommune som søker om lån når det gjelder scooterkjøring. Det forventer vi å få et svar på og legger til grunn, egentlig, at dette er å gå utover det som loven gir som en mulighet.

Ellers er det helt klart at innenfor budsjettområdet kan det gjøres mye – og det er nødvendig å gjøre mye – for å styrke det klassiske naturvernet. Den rød-grønne regjeringen var heller ikke god på dette, det er betydelig etterslep når det gjelder nødvendige nasjonale investeringer i vernede områder i Norge. En trenger å gjøre mye mer. Så vil Venstre på de områdene der vi har behov for det, bruke de flertallene vi kan få i Stortinget.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [14:54:49]: Vi har i ulike debatter og ikke minst i valgkampen hørt klare spådommer fra de rød-grønne om hvor fryktelig det skulle bli i klima- og miljøpolitikken hvis de mistet flertallet. Kristelig Folkeparti mener at disse spådommene er gjort til skamme, og jeg vil gi representanten en mulighet til å trekke fram spesielle saker fra samarbeidsavtalen eller i budsjettforliket som Venstre ser som positive – eller sagt på en annen måte: Mener representanten at klima- og miljøpolitikken drar i riktig retning?

Ola Elvestuen (V) [14:55:24]: Først vil jeg selvfølgelig trekke fram Lofoten, Vesterålen og Senja og også det andre området hvor det nå ikke blir petroleumsaktivitet, som har vært et stort stridstema over lang tid, og der man nå har fått en avklaring.

Ellers vil jeg holde fast ved at det er et godt anslag for en ny og mer offensiv klimapolitikk, og spesielt legge til at her er det en økning i det grønne skatteskiftet. Men det er et anslag. Det er helt klart at det er helt avgjørende for å få en bedre klimapolitikk at tiltakene må stå i forhold til de oppgavene vi skal utføre.

Når det gjelder klimaforliket, er det slik at vi skal redusere norske klimagassutslipp med 5 millioner tonn fram mot 2020. Dette krever en helt annen vilje ikke bare til å komme med tiltak, men måle resultatene av dem, slik at vi når det nødvendige målet som nå ligger der. Vi skal også forsterke klimaforliket.

Geir Pollestad (Sp) [14:56:25]: Ingen partier er så mye både i opposisjon og i posisjon som det vi har sett fra Venstres side denne høsten. I budsjettet som Venstre er med på å sikre flertall for i dag, blir planavdelingen flyttet fra Miljøverndepartementet til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det er, isolert sett, greit at Venstre er med på det. Men samtidig har partiet behov for å understreke i merknads form at dette kan føre til en svekkelse av hensynet til bl.a. miljø, natur og jordvern.

Mitt spørsmål er: Synes Venstre det skaper et stabilt inntrykk av Venstres politikk når en først stemmer for noe, og så – i klare ordelag – tar avstand fra det samme? Og: Ser representanten at dette kan medføre uforutsigbarhet om det som er flertallets linje?

Ola Elvestuen (V) [14:57:22]: Jeg tror også vi skal ha en forutsigbarhet med hensyn til i hvor stor grad Stortinget skal blande seg inn i det som er regjeringens indre anliggende, og det er helt klart at når det gjelder å flytte planavdelingen, ville vi ikke ha gjort det i regjering. Vi mener det er feil å dele opp disse fagmiljøene. Men nå har regjeringen allikevel gjort det. Jeg tror det ville være feil hvis Stortinget begynte å blande seg inn i de enkelte disponeringer i en regjering, da er det mange ting det ville bli nødvendig å gå inn i. Når den nå har gjort det, vil det tilligge regjeringen et helt spesielt ansvar for å vise at dette ikke svekker det klassiske miljøvernet. Det vil selvfølgelig Venstre følge nøye med på. Vi vil bruke de handlingsrom vi har – vi har lagt inn forslag når det gjelder jordvern, vi har tatt initiativ overfor kontrollkomiteen når det gjelder snøscooter, og vi vil selvfølgelig bruke også de mulighetene som ligger i budsjettarbeidet i årene framover.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [14:58:25]: Jeg vil bare begynne med å si gratulerer med den første godt gjennomførte budsjettprosessen fra komitélederens side. Jeg vil også understreke at vi fra SVs side ser på Venstre som en alliert i miljøpolitikken. Men jeg kan ikke la være å komme med en viktig påpeking. Når komitélederen bruker begrepet «stillstand» om de siste åtte årene, og at naturvern ikke var prioritert, føler jeg behov for å poengtere følgende: Den gang Venstre satt i regjering, var det en nedgang i jernbaneinvesteringene, det var en økning i CO₂-utslippene, mens med oss i regjering har det vært en mangedobling av jernbaneinvesteringene og en nedgang i CO₂-utslippene – og på naturvernsiden fikk vi naturmangfoldloven på plass.

Men jeg vil gripe fatt i ett spørsmål. Det er det som går på enøkfradraget. Der har Venstre fått gjennomslag for at det skal komme en eller annen behandling, en gjennomgang og en innføring av dette. Men ser Venstre problemet nå med at når det ikke er en garanti for at dette kommer på plass i revidert nasjonalbudsjett (presidenten klubber), vil det være en dramatisk svekkelse av vilkårene for enøknæringen? (Presidenten klubber igjen.)

Ola Elvestuen (V) [14:59:40]: Dette er hele grunnlaget – og vi er glad for at vi har en enighet – og et viktig virkemiddel for nettopp å nå de klimamålene som vi skal. Men det er helt avgjørende at dette nå går så fort som mulig, sånn at vi får en så liten mellomperiode som overhodet mulig. Så dette er vi enige om. Det er en enighet mellom de fire partiene om at dette skal det legges press på. Det er kanskje noe av det viktigste vi gjør i det året som nå kommer.

Så vil jeg gjerne understreke at for Venstre som for SV må vi dømmes på de resultatene vi oppnår. Det er begge partier som jobber opp mot andre partier, hvor man ikke nødvendigvis alltid får gjennomslag for sine primærstandpunkt, men en må slåss gjennom de mulighetene som man har.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Aasland (A) [15:00:43]: La meg også benytte anledningen aller først til å takke komitélederen for vel gjennomført ledelse av komiteen gjennom budsjettbehandlingen.

Så har jeg lyst til å starte noe tilbake i tid. For litt over hundre år siden var Norge et av de fattigste land i Europa. Fossekraften ble den gang temmet, elektroner ble produsert og verdier skapt. Konsesjonslover ble utformet, nasjonens og folkets interesser ble ivaretatt av framsynte politikere. Evigvarende verdier skulle tilhøre de mange og ikke de få. Gjennom industrireisingen ble folket løftet ut av fattigdom, og det ble gitt økte muligheter for hver og en. Ved å transportere elektroner rundt om i landet fikk folk, bedrifter og industri elektrisitet, vår tids kanskje viktigste innsatsfaktor i et velfungerende samfunn.

Vår historie handler om å bygge opp fellesskapets verdier og styrke folks muligheter. Fra statskraftverkene etablerte vi Statnett og Statkraft, og Statkraft er nå den største på fornybar energi i Europa.

I 1965 ga norske myndigheter for første gang konsesjoner for leting etter petroleum i Nordsjøen. I 1969 så man resultater, og Ekofisk var første felt som ble åpnet, i 1971, av den gang statsminister Trygve Bratteli. I 1972 opprettet en etter et enstemmig vedtak i Stortinget Statoil, som i dag er verdens største offshoreoperatør, og har gjennom sin 40-årige historie levert betydelige verdier til fellesskapet og har aktivitet i 34 land og over 23 000 ansatte.

Da Norges olje- og gasshistorie startet, måtte vi importere nesten alt vi trengte. I dag er leverandørsektoren vår nest største transportnæring, etter olje og gass. Det er kunnskap fra Norge og norske leverandører som i dag har 50 pst. av verdensmarkedet innen subseaboring og 70 pst. av verdensmarkedet innen seismikk.

I 1972 var Trygve Bratteli den første statsministeren i verden som fikk opprettet et eget miljøverndepartement. Olav Gjærevoll ble vår første miljøvernminister.

Vi har også gjennom vår nære historie plassert oss i fremste rekke for å få gjort noe med store globale utfordringer som miljø og klima. Gro Harlem Brundtland med Brundtland-kommisjonen har satt sine tydelige spor og med et klart ettermæle om at dagens mennesker ikke må forbruke på kommende generasjoners bekostning. Jens Stoltenbergs deltakelse i The Global Commission on the Economy and Climate er også en anerkjennelse av et stort engasjement over lang tid.

Historien har ikke formet seg selv, den er skapt gjennom politiske visjoner og diskusjoner og ofte med til dels sterke kontraster – langt fra enstemmig. Ja, selv i vår helt nære historie har disse historiske linjene blitt drøftet med stor avstand mellom de politiske partiene i Stortinget.

Det politiske flertallet de siste åtte årene har utviklet Norges muligheter og søkt å ivareta framtidens generasjoner i et perspektiv hvor man har bygget på suksessfaktorene fra vår historie. Enorme verdier og store muligheter er skapt, ikke gjennom det budsjettet vi nå behandler, men gjennom den historien som skaper rammer for det budsjettet vi i dag behandler.

Hva er det så vi fikk se etter noen uker med blå-blå verdiorientering av politikken? Hvilke avklaringer kom i budsjettet? Den blå-blå verdiorienteringen var urovekkende. Vår tids store utfordringer – klima og fattigdom – var de områdene som var mest nedprioritert, til fordel for dem som har aller mest her hjemme. Egoisme, eller forherligelse av sine egne, er et passende uttrykk for en slik politisk prioritering. Fattigdomsbekjempelse i verden var nedprioritert gjennom betydelige kutt i bistanden, klimainnsatsen kraftfullt redusert. Det var en verdiorientering vi var vitne til.

Kuttet i regnskogsatsingen var kanskje det mest alvorlige, men kuttet i satsingen på teknologisenteret på Mongstad, kutt i Gassnova, kutt i Transnova og kutt i satsing på fornybar energi i utviklingsland, ja dette er en betydelig svekkelse av klimainnsatsen fra en regjering som sier de vil styrke klimaforliket. Det er ikke spor av økt klimainnsats i budsjettet. Så er det bra at Kristelig Folkeparti og Venstre får snudd på noe av dette i budsjettforliket. Men det gir jo ingen stor ære – det er jo de partiene som har innsatt regjeringen, og som er det parlamentariske grunnlaget.

Det er grunn til å være bekymret over de signalene som kommer i budsjettet fra den blå-blå regjeringen.

I debatten i går sa næringsminister Monica Mæland at

«deler av konkurranseutsatt virksomhet sliter med høye kostnader. I budsjettet for 2014 legger derfor regjeringen opp til å styrke næringslivets konkurransekraft både på kort og lang sikt.»

Videre la hun til at regjeringen

«bidrar til stabile rammevilkår og en aktiv næringspolitikk som fremmer norsk verdiskaping både for 2014 og i årene som kommer».

Jeg stiller meg høyst undrende til dette utsagnet og denne analysen. Etter at det blå-blå budsjettet ble framlagt, uttalte bl.a. Hydro-direktør Halvor Molland seg slik i Haugesunds Avis 14. november:

«Slike brå og uventede endringer i rammebetingelsene gjør det enda mer krevende å planlegge for fremtiden. Det blir vanskeligere å se for seg store, langsiktige investeringer i Norge – slik vi har sett muligheter for de senere årene.»

Det ble sagt etter at den blå-blå regjeringen uten innsikt i industriens følsomhet praktisk talt hadde revet gulvet ut av CO₂-kompensasjonsordningen for industrien. Det var et forslag som naturlig vekket sterke reaksjoner, og som helt klart avdekket at den blå-blå regjeringen ikke er i nærheten av å forstå industriens meget krevende situasjon.

Hver dag jobber våre industrimiljøer med å tiltrekke seg investeringer som sikrer framtiden. Det er en krevende jobb, og det er mange land som konkurrerer om framtidens investeringer.

Gode rammebetingelser og forutsigbarhet er et nøkkelord. Usikkerhet ble skapt, og alle signaler understreker at usikkerheten ikke er borte, den ligger der fortsatt. Derfor tror jeg at Stortinget må ha som et overordnet politisk prinsipp og som en politisk rettesnor at norsk industri skal underlegges gode, konkurransedyktige og forutsigbare rammebetingelser. En del av dette vil selvfølgelig være at CO₂-kompensasjonsordningen opprettholdes som en fullverdig ordning i avtaleperioden til 2020.

Det er bra at regjeringen nå går for vårt opprinnelige forslag. Men utfordringen til regjeringen blir allikevel å overbevise norsk industri om at de vil opprettholde de gode rammebetingelsene som kom på plass under den rød-grønne regjeringen. Det er derfor helt nødvendig at regjeringspartiene selv tar ansvar for å fjerne den usikkerheten de selv har skapt for norsk industri, ved å stemme for vårt forslag hvor vi tydelig ber om at regjeringen må sikre forutsigbarhet for norsk industri ved å opprettholde en fullverdig CO₂-kompensasjonsordning i avtaleperioden fram til 2020. Dessverre tror jeg ikke det finnes en felles vilje til å sikre denne forutsigbarheten for industrien ved å gi en garanti.

Garantien fra den blå-blå regjeringen skal ikke gå til viktige industriarbeidsplasser rundt om i landet. Garantien som de blå-blå gir, handler kun om å berike dem som har mest. Budsjettforslaget fra de blå-blå regjeringspartiene var en reflekshandling hvor vi fikk et innblikk i den verdiorienteringen regjeringen kommer til å ha de neste fire år, en blå-blå verdiorientering hvor jeg tror vi kommer til å se i fortsettelsen også at bistanden skal reduseres, en politikk hvor svekket klimainnsats og mindre klimaengasjement blir kjennetegnet, og hvor skattekutt til de rikeste prioriteres framfor sikkerhet for norske industriarbeidsplasser.

Det er usolidarisk, det er gammeldags, og det er uforutsigbart å føre en sånn politikk. Dette er en verdiorientering jeg liker svært dårlig, og som bryter med våre historiske suksessfaktorer.

Jeg gleder meg ikke til framtiden med bakgrunn i de signaler og den verdiorienteringen den blå-blå regjeringen har i sitt budsjett.

Helt til slutt vil jeg ta opp de forslag hvor Arbeiderpartiet er medforslagsstiller. Jeg vil også varsle at under innstillingens C, II, vil vi gjerne få lov til å stemme imot.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Odd Henriksen (H) [15:09:45]: Vi har hørt en ganske god historiefortelling om hvordan energipolitikken har vært ført i Norge de siste årene. Jeg hører hvor viktig forutsigbarhet for næringslivet er for Arbeiderpartiet.

Denne regjeringen vil legge fram en helhetlig stortingsmelding om en helhetlig energipolitikk, hvor både energiforsyning, klimautfordring og næringspolitikk skal ses i sammenheng. Dette er nettopp for å skape den forutsigbarheten som næringslivet etterspør. Forrige regjering la aldri fram en slik melding, og det var vel faktisk slik at de som forsøkte, endatil ble stoppet. Synes Arbeiderpartiet fremdeles at det er unødvendig med en helhetlig energimelding?

Terje Aasland (A) [15:10:26]: Nei, det synes vi ikke, og vi har i våre kommentarer til innstillingen sagt at vi støtter en slik energimelding, for vi mener det er helt avgjørende viktig at en får avklart hvordan regjeringspartiene seg imellom stiller seg, og ikke minst hvordan deres støttepartier forholder seg når det gjelder framtidig energipolitikk. Så langt er historien til den blå-blå regjeringen med støttepartiene bare en understreking av uforutsigbarheten for norsk industri. Så vi imøteser en energimelding, sånn at en kan få avklart forholdet mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Oskar J. Grimstad (FrP) [15:11:12]: Når ein høyrer innlegget til representanten Terje Aasland der han snakkar om verdiorientering, kutt i regnskogsatsinga osv., skulle ein ikkje tru at dette budsjettet er basert på eit stort arbeid som er gjort av den raud-grøne regjeringa – og det er minimale endringar.

Klima- og skoginitiativet blei lansert av den førre regjeringa under FNs klimaforhandlingar i 2007 og er nedfelt i Stortingets klimaforlik. Klima- og skogprosjektet blir også overført i 2014 frå Utanriksdepartementet til Miljøverndepartementet.

I forvaltingsrevisjonen av klima- og skogsatsinga for 2012 har Riksrevisjonen omfattande og til dels svært kritiske merknader til satsingane der, der ein viser til fråvær av mål- og resultatindikatorar, manglande rapporteringskrav og mangelfull informasjon overfor Stortinget.

Har representanten Aasland og Arbeidarpartiet vore naive i si haldning til dei omfattande problema i satsinga, og meiner representanten at det er viktigare å betale ut etter ambisjonsnivå, eller er det viktigast at midlane faktisk blir brukte slik intensjonen frå eit breitt klimaforlik er?

Terje Aasland (A) [15:12:18]: La meg aller først si at jeg er glad for at regjeringen ikke har gjort større endringer enn de har fått til, fordi det kunne fått enda mer dramatiske konsekvenser. Jeg synes det er nok dramatikk i det de har foreslått, med betydelige kutt i klimasatsingen, betydelige kutt i bistand, og ikke minst at de har sørget for å skape tidenes uforutsigbarhet og usikkerhet for norsk industri. Jeg er veldig glad for at de ikke har fått gjort mer ugagn gjennom de ukene de har vært i posisjon enn det de faktisk har fått vist fram til nå.

Så er vi for forutsigbarhet. Vi er også selvfølgelig for å bli målt og testet på de innretningene vi gjør. Vi er opptatt av at pengene som vi bruker på klima, går til gode klimatiltak – selvfølgelig.

Det som er viktig for oss, er at vi samtidig som vi har det målet, er tydelige på at vi skal være forutsigbare ved å opprettholde de bevilgningene vi har forpliktet oss til å gi i internasjonal sammenheng når det gjelder klimainnsats.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:13:30]: Siste gang det var fremmet en energimelding til behandling i Stortinget, var i 2003 ved olje- og energiminister Einar Steensnæs i Bondevik II. Siden den gang har ulike rød-grønne statsråder, som Åslaug Haga, Terje Riis-Johansen og Ola Borten Moe, lagt rapporter og energiutredninger i skuffen.

Spørsmålet mitt blir da: Hva er det som har endret seg fundamentalt siden tidligere statsråd Borten Moe gikk ut av kontoret, og fram til budsjettbehandlingene nå i desember, som gjør at Arbeiderpartiet nå vil ha en helhetlig energimelding som ifølge Arbeiderpartiet skal oppklare usikkerhet rundt Norges fremtidige energipolitikk?

Terje Aasland (A) [15:14:19]: Det skal jeg prøve å svare veldig enkelt på. Det er fordi vi tapte valget og fikk en uavklart parlamentarisk situasjon omkring framtidens energipolitikk. Den uforutsigbarheten vil vi gjerne være med på å fjerne. Derfor mener vi det er riktig og viktig å få fram en energimelding, sånn at en kan få avklart hvordan det parlamentariske flertallet faktisk plasserer seg i et så viktig spørsmål for Norge som energi faktisk er.

Ola Elvestuen (V) [15:14:58]: Først vil jeg takke for et godt innlegg. Jeg la merke til at representanten Aasland brukte mye tid i sitt innlegg på å angripe regjeringens budsjettforslag. Mye er kritikk jeg faktisk er enig i. Men så er det ikke regjeringens budsjettforslag vi nå skal vedta. Bortsett fra en CO₂-kompensasjonsordning som det jo er bred enighet om at vi skal ha, hørte jeg ikke at nye tiltak ble etterlyst av representanten. Da lurer jeg på, er Aasland enig i at det budsjettet vi nå vedtar, har en mer offensiv klimapolitikk enn den rød-grønne regjeringens budsjettforslag fra begynnelsen av oktober?

Terje Aasland (A) [15:15:41]: Aller først er jeg veldig glad for at komitélederen synes det var mye bra innhold i mitt innlegg, og jeg mener det er viktig punkt én å ta med seg historien og punkt to forholde seg til hva vi kan forvente av regjeringen i tiden framover. Det burde også bekymre representanten og kanskje spesielt Venstre i forhold til det vi har sett av hva regjeringen har valgt, og hvilken verdiorientering de tok i politikken sin da de kom i regjeringskontorene, både når det gjelder reduksjonene i klimainnsatsen, bistand, og ikke minst når det gjelder å skape uforutsigbarhet for industrien.

Så vi må velge å forholde oss til regjeringen når vi skal vurdere de neste fire årene, og ikke til hva en eventuelt kan oppnå gjennom forhandlinger i Stortinget. Men jeg er glad for at Venstre og Kristelig Folkeparti dro regjeringen i riktig retning og nær sagt har landet på vårt opprinnelige utgangspunkt. Så er det noe som er litt bedre, men i det store og hele synes jeg utgangspunktet fra regjeringen Stoltenberg II var det beste å forholde seg til.

Rasmus Hansson (MDG) [15:16:54]: Jeg slutter meg til at representanten Aasland hadde et interessant innlegg, men jeg konstaterer også at han brukte lite tid på å snakke om energi-, klima- og miljøspørsmål. Det er kanskje relativt betegnende for den holdningen som Arbeiderpartiet har hatt til de spørsmålene i de siste åtte årene.

Arbeiderpartiet har sittet ved roret i norsk klimapolitikk de siste åtte årene, i stor grad de siste årene med basis i et klimaforlik. Det klimaforliket er karakterisert ved at det har en lovnad om 30 pst. kutt fra 1990-nivå innen 2020, men så består det av en referansebane og en type kvotekjøp som gjør at realiteten er at det klimaforliket kan oppfylles ved å kutte omtrent 5 pst. av norske klimagassutslipp i forhold til 1990, og resultatet er at vi da vil ligge 7 pst. over 1990-nivået og ikke 1 pst., slik vi forpliktet oss til i Kyotoprotokollen.

Da blir spørsmålet til Arbeiderpartiet, som nå har fyrt av mye: Hva har Arbeiderpartiet tenkt å gjøre annerledes i opposisjon i forhold til det dere gjorde i posisjon på klimaområdet?

Terje Aasland (A) [15:18:12]: Jeg tror det er svært viktig at Arbeiderpartiet i utgangspunktet viderefører det vi har gjort. Vi er inne i en nåtid hvor klimagassutslippene går ned i Norge. Vi er inne i en situasjon hvor nitid og langsiktig arbeid også fra våre representanter har ført til at de får betydelig oppmerksomhet internasjonalt for klimainnsatsen. Det er den veien vi skal fortsette. Vi skal bygge på det som er i klimaforliket, og vi er med på eventuelle forsterkninger som måtte være fornuftige i tilknytning til klimaforliket. Det står først og fremst på regjeringen og at de må komme til Stortinget med en ny stortingsmelding om klima, sånn at vi eventuelt kan få forsterke det. Men så langt er det ingen ting som vitner om at regjeringen kommer til å klare å levere, men vi får vente og se. Arbeiderpartiet skal være konstruktive i et sånt arbeid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Nikolai Astrup (H) [15:19:26]: Norge har unike naturressurser som må forvaltes og foredles til beste for samfunnet og fremtidige generasjoner, enten vi snakker om flora eller fauna, fossefall eller fossil energi.

Norsk petroleumsindustri står for en fjerdedel av bruttonasjonalprodukt – en tredjedel av statens inntekter og halvparten av nasjonens eksportinntekter. Den sysselsetter en tiendedel av arbeidsstyrken og står for en tredjedel av verdiskapingen. Betydningen av petroleumsnæringen for norsk økonomi er åpenbar. Det er derfor positivt at det er bred enighet på Stortinget om veien videre for norsk petroleumsindustri. Samtidig gjør næringens størrelse at vi er mer sårbare for svingninger i oljeprisen enn noen gang før. Den langsiktige omstillingen til et lavutslippssamfunn gjør det nødvendig å ha flere tanker i hodet samtidig.

Derfor er det positivt at regjeringen så klart og tydelig har signalisert en offensiv politikk for å styrke rammevilkårene for næringslivet i Fastlands-Norge, bl.a. gjennom sterkere satsing på vei og jernbane, forskning og utvikling, miljøteknologi og vekstfremmende skattelettelser, men også at klimapolitikken skal forsterkes og integreres i alle politikkområder.

Norge kan aldri bli et lavkostland, men vi kan styrke vår konkurransekraft ved å utvikle og ta i bruk klimavennlig teknologi. Da må vi spille på lag med næringslivet og kunnskapsmiljøene. Grønne tanker må kunne omsettes i sorte tall i bedriftene. Et aktivt og sterkt næringsliv som skaper verdier og arbeidsplasser, er ikke en motsetning, men en forutsetning for å kunne løse miljøproblemene. Det gjelder ikke minst innenfor energisektoren.

Norge har et betydelig potensial for å skape verdier med utgangspunkt i fornybar energi. Det svensk-norske markedet for elsertifikater bidrar til å øke produksjonen med 26,4 TWh frem mot 2020, men hvis kraften skal ha en verdi, må den anvendes. Da er det tre formål som er spesielt viktig.

For det første: fase ut fossil energi der det er mulig og hensiktsmessig. Forbud mot fyring av fossil olje fra 2020 er en god begynnelse, men vi vil også se økt kraftbehov i transportsektoren og i petroleumssektoren i årene som kommer.

For det andre: tilrettelegging for ny miljøvennlig industriproduksjon.

For det tredje: spille en større rolle i kraftforsyningen i våre europeiske naboland som leverandør av balansekraft i markeder med mye sol og vindkraft. De nye mellomlandsforbindelsene til Tyskland og Storbritannia vil være viktig for å oppnå dette.

Det er ikke bare ny fornybar energi som skal til for å redusere klimagassutslippene. Norge har teknologi, kompetanse og kapital til å gjøre en forskjell på mange områder. Vi må prioritere tiltak som kan redusere utslippene hjemme, men som også har en betydning ute. Oljeformuen gir oss handlingsrom til å sette av betydelige midler til teknologiutvikling, bevaring av regnskog, støtte til fornybar energi og en raskere omstilling av transportsektoren.

Som en stor petroleumsprodusent har Norge både et ansvar for og en egeninteresse i å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for fangst og lagring av CO_2. Høyre har helt siden 2009 påpekt at det har vært store utfordringer med fullskalaprosjektet på Mongstad og har presisert at kostnadene må reduseres betydelig dersom det skal være aktuelt å realisere. Vi ønsker at det første fullskalaanlegget for fangst og lagring av CO₂ som Norge finansierer, skal være til oppmuntring og inspirasjon for andre land og aktører – ikke bli stående til skrekk og advarsel. Dersom CO₂-håndtering skal ha en verdi som utslippsreduserende tiltak, må den på sikt kunne benyttes av flere enn verdens rikeste land. Kompleksiteten i utfordringene knyttet til CO₂-håndtering tilsier at det er fornuftig av regjeringen å utarbeide en ny strategi for Norges arbeid med dette.

Frivillig skogvern er et svært viktig virkemiddel for å ivareta våre nasjonale og internasjonale forpliktelser om å stanse tap av biologisk mangfold. Høyre har lenge etterlyst økte bevilgninger til dette formålet og er glad for at bevilgningen i 2014 gjør det mulig å hente inn deler av etterslepet etter at feltet ble kraftig nedprioritert de første syv årene de rød-grønne styrte.

Den internasjonale skogsatsingen er også svært viktig. Innsatsen for redusert avskoging i regnskogen er et effektivt virkemiddel for å redusere klimagassutslippene i verden, men det er også et viktig bidrag for å opprettholde det biologiske skattkammeret regnskogen utgjør og livsgrunnlaget for svært mange mennesker som lever i eller av det skogen kan by på. Dette er bakgrunnen for at Høyre og de andre opposisjonspartiene den gang foreslo – og fikk gjennomslag for – en internasjonal skogsatsing under forhandlingene om det første klimaforliket. Det er svært positivt at regjeringen har varslet at satsingen skal fortsette helt frem til 2020. Det sikrer forutsigbarhet for mottakerlandene.

Så helt til slutt – la meg si til representanten Aaslands historieskriving: Det var opposisjonspartiene som gjennom to klimaforlik presset den forrige regjeringen til å innta en mye mer offensiv holdning i klimaspørsmålet. Det er veldig interessant når representanten Aasland nå forsøker å fremstille det som om det var Arbeiderpartiet som var pådriver, mens vi andre var bremseklossen. Sannheten er den stikk motsatte. Jeg er glad for at den nye regjeringen ønsker å føre en mer ambisiøs klimapolitikk enn det den forrige regjeringen gjorde, fordi det haster å finne en løsning på klimautfordringene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [15:24:42]: Diskusjonen om klimaforliket og hvem som dro lasset osv. tror jeg vi skal ta ved en senere anledning, men vi får se om det ikke blir en parallell når – eller hvis – den blå-blå regjeringen kommer med en klimamelding til Stortinget, hvor man ønsker å forsterke klimaforliket.

Jeg vil litt innom forutsigbarhet, for jeg har forstått at det er et nøkkelord som Høyre spesielt liker å bruke overfor næringslivet – altså forutsigbarhet i rammebetingelsene, utvikling av gode rammebetingelser, osv. Det er noe vi i hvert fall hører som et politisk mantra fra Høyre.

Derfor er mitt spørsmål: Forstår representanten Astrup at man gjennom regjeringens budsjettforslag når det gjelder CO₂-kompensasjonsordningen, skapte betydelige bekymringer for norsk industri, og at de bekymringene fremdeles er der, siden det ikke er avklart at man vil ha en fullverdig ordning i avtaleperioden, fram til 2020?

Nikolai Astrup (H) [15:25:48]: Jeg merker meg at representanten Aasland er opptatt av forutsigbarhet – det er også regjeringspartiene. Jeg regner med at representanten Aasland er enig i at selv om man er opptatt av forutsigbarhet, går det an å gjøre endringer i skatte- og avgiftsopplegget, noe regjeringen Stoltenberg gjorde i forbindelse med revidert når det kom til petroleumsskatten – uten at jeg hørte det samme fra representanten Aasland da.

Når det er sagt, er regjeringspartiene opptatt av å ha en forutsigbar CO₂-kompensasjonsordning. Jeg registrerer at det i noen dager var usikkerhet med tanke på hvilket nivå den skulle ligge på, men jeg tror ikke det er noen usikkerhet om dette nå. CO₂-kompensasjonsordningen blir vedtatt i den formen som opprinnelig var foreslått. Det er denne representanten godt fornøyd med.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:27:01]: Kristelig Folkeparti er fornøyd med at det økes i bevilgningene til giftopprydding i sjø. Økt satsing har de fire samarbeidspartiene stått sammen om i statsbudsjetter de siste årene. 19 prioriterte prosjekter er ferdig kartlagt og vedtatt gjennomført lokalt med lokal delfinansiering. For disse prosjektene kan gjennomføringen starte dersom staten stiller opp med sin del av finansieringen.

Da spør jeg: Kan vi forvente at regjeringa vil prioritere giftopprydding i sjø i budsjettene fremover?

Nikolai Astrup (H) [15:27:43]: Jeg er glad for at spørsmålet blir stilt.

Dette er et område som ble kraftig nedprioritert under de rød-grønne gjennom hele perioden, med store reduksjoner i bevilgningene til opprydding i innsjø, havner og fjorder. Dette er et område hvor det er et stort behov for å gjøre mer. Jeg er glad for at regjeringen allerede nå – etter så kort tid – bevilger 4 mill. kr mer til å starte prosjekter, og at man utvider fullmakten for de prosjektene som måtte være klare for realisering, til 182 mill. kr i 2014. Dette er et område hvor også jeg har forventning til at regjeringen kommer til å følge opp, og allerede nå har man hevet ambisjonsnivået sammenlignet med det den rød-grønne regjeringen leverte de siste åtte årene.

Geir Pollestad (Sp) [15:28:43]: Den rød-grønne regjeringen var opptatt av å benytte hele handlingsrommet innenfor EØS-avtalen til beste for kraftkrevende industri i Norge. CO₂-kompensasjonsordningen var en viktig del av dette. Når det gjelder kraftkrevende industri, sammenlignet representanten dette tidligere med endringene for oljenæringen. Jeg tror det er viktig å være klar på at kraftkrevende industri er enda mer sårbar for rammevilkårene – og endringene i dem – enn oljeindustrien.

Jeg hørte på svaret som ble gitt tidligere i replikkrunden, og jeg vil utfordre representanten på ny: Er det representanten sa en garanti for at regjeringen vil sikre en fullverdig CO₂-kompensasjonsordning fram til 2020? Kan Høyre gi industrien en sånn garanti?

Nikolai Astrup (H) [15:29:41]: Jeg regner med at representanten Pollestad ikke legger til grunn at jeg skal binde opp seks statsbudsjett i en replikkveksling i Stortinget, men det jeg kan garantere, er at Høyre og regjeringspartiene er svært opptatt av rammevilkårene for norsk industri. Vi er opptatt av å styrke konkurransekraften i Norge, vi er opptatt av å sørge for at det lønner seg å produsere miljøvennlig i Norge, og vi skal legge til rette for det, det kan jeg garantere.

Det er gode forutsetninger for kraftkrevende industri nå. Vi styrer mot et betydelig kraftoverskudd, vi har en betydelig økning i miljøteknologifondet i Enova i vente, vi investerer mer i infrastruktur enn noen gang før, og vi reduserer skattene og bedrer rammebetingelsene for næringslivet. Så jeg føler meg trygg på at vi skal ha gode rammevilkår for industrien, og at den kommer til å blomstre i årene som kommer under den blå regjeringen.

Ola Elvestuen (V) [15:30:52]: Jeg vil først takke for et godt innlegg og fin gjennomgang av hovedområdene der vi må forsterke klimaarbeidet, altså dagens budsjettenighet, som jeg mener er god.

Når det gjelder det klassiske naturvernet, var representanten Astrup inne på det som heter skogvern. Men samtidig er det i regjeringspartiene også et ønske – vi har diskutert plandelen, som har flyttet tidligere – om å flytte mer ansvar ned til den enkelte kommune. Det er en diskusjon omkring scooterkjøring. Det kan være også på andre områder.

Da blir mitt spørsmål: Når man tenker på at det er 429 kommuner av ulik størrelse, mener representanten at det er god nok naturfaglig kompetanse i den enkelte kommune til at man kan delegere mer? Eller er representanten enig med Venstre i at man må bygge opp den kompetansen før man kan delegere mer?

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Nikolai Astrup (H) [15:31:58]: Det er helt sikkert kommuner i Norge som kunne hatt bedre kompetanse på disse spørsmålene, men jeg registrerer at mange av de forsøkskommunene som har hatt ansvar for scooterkjøring siden år 2000 omtrent, er små kommuner, og de har klart å håndtere det ansvaret på en god måte.

Det er viktig også å understreke at den forskriften som følger med det forsøket som regjeringen nå har foreslått, er svært restriktiv. Det betyr at det er veldig mange hensyn som skal ivaretas – hensyn til friluftsliv, hensyn til hytteboere, hensyn til naturvern, det er kartleggingsarbeid som må gjøres, og det bør selvfølgelig kun skje i merkede, avgrensede områder og løyper der dette ikke er til sjenanse for andre.

Det stiller store krav til kommunene – helt riktig. Men klarer de ikke å imøtese disse kravene, vil de jo heller ikke kunne ha den type scooterkjøring.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:33:08]: Å styrke klimaforliket er allerede blitt en besvergelse i regjeringskretser. En av de tingene som det er skapt usikkerhet om, og som det var enighet om i klimaforliket, var å sørge for å skaffe fornybar energi til å elektrifisere installasjoner på sokkelen.

Jeg kan referere fra en av de innstillingene som lå fra den rød-grønne regjeringen på akkurat dette. Jeg vil bare nevne én, og det gjelder Gina Krog-innretningen på Utsirahøyden:

«Gina Krog-innretningen er klargjort for kraft fra land, og skal koble seg til en eventuell felles kraftløsning på Utsirahøyden på det tidspunktet denne er på plass, med mindre departementet av særskilte grunner bestemmer noe annet.»

Vil det være akseptabelt for Høyre om man ikke gjennomfører en full elektrifisering av installasjonene på Utsirahøyden?

Nikolai Astrup (H) [15:34:04]: Vi forholder oss til klimaforliket, som ble inngått mellom alle partiene, unntatt Fremskrittspartiet. Der står det at det er en ambisjon å elektrifisere Utsirahøyden. Det mener vi at det fortsatt skal være.

Så har jeg registrert at det har kommet ulike signaler fra lisenseierne i den senere tid. Jeg er ikke kjent med substansen i det, men det er helt åpenbart at vi er opptatt av å følge opp dette punktet i klimaforliket, og jeg legger til grunn at også departementet gjør sitt for å følge opp den ambisjonen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Oskar J. Grimstad (FrP) [15:34:58]: Stabil energiforsyning, enten det er på basis av fossil eller fornybar energi, er ein føresetnad for eit moderne velferdssamfunn og verdiskaping i næringslivet. Derfor er Høgre–Framstegsparti-regjeringa opptatt av å vidareutvikle energibransjen og gi føreseielege og gode rammevilkår for petroleumssektoren og for fornybar energi i Noreg. Ei betydeleg styrking av petroleumsforskinga gjennom ei auke på 36 mill. kr er eit klart signal på det.

Det internasjonale energibyrået IEA gir Noreg skryt for å vere blant dei fremste når det gjeld utvinning av olje og gass på ein ressurseffektiv og miljøvennleg måte. Den pallplassen er det framleis eit mål å vere på for Høgre–Framstegsparti-regjeringa.

På OG21-konferansen nyleg kom det fram at Noreg sakkar akterut på oljeforsking. Rystad Energys rapport fortel at offentlege løyvingar til forsking og utvikling innanfor petroleum auka fram til 2007, deretter flata dei ut, noko som reelt betyr eit fall sidan kostnadene i petroleumsindustrien steig i same perioden. Tilgangen på forskingskompetanse held rett og slett ikkje tritt med oljeselskapa sine behov, var konklusjonen.

Utanfor Europa har utviklinga vore motsett etter 2007. Dette er svært urovekkjande, og det er derfor Høgre–Framstegsparti-regjeringa si satsing er eit heilt nødvendig grep for at vi framleis skal vere i front på eit område der bl.a. utstyrsleverandørindustrien eksporterer for store beløp årleg, pluss betydinga det har bl.a. for utvinningsvolumet på dei enkelte felta, for å nemne nokre viktige område.

På fornybarsida er trykket godt gjennom sertifikatordninga, og regjeringas mål om ei raskare sakshandsaming, er bl.a. at kommunane får ansvar for konsesjonsbehandling av små, mikro- og minikraftanlegg. Energisparing og energieffektivisering har eit stort potensial i hushald, i offentleg sektor, i næringslivet og i industrien.

Private hushald står for om lag 60 pst. av energiforbruket. Derfor er det viktig at også privatpersonar får incentiv til å investere i enøktiltak. Dette blei også varetatt av regjeringas varsla innføring av skattefrådrag for enøktiltak i hushalda i forbindelse med statsbudsjettet for 2015.

Så er det endeleg slik at vi har fått ei regjering som tydeleg ser behovet for ei eiga energimelding, der ein kan presentere visjonar for energinasjonen Noreg etter 2020, visjon og strategi for verdiskaping, for klimaløysing og Noregs rolle i den europeiske energimarknaden, bl.a.

Det underlege er at no har også opposisjonen sett lyset og behovet for ei slik energimelding. Von dess! Stoltenberg-regjeringa heldt altså på i åtte år med til og frå før ein klarte å konkludere. Handlekraft er ikkje akkurat illustrerande for ei slik åtferd.

Avslutningsvis nokre ord om klimakampen og satsing på karbonfangst. Den raud-grøne regjeringas mageplask når det gjeld fullskalasatsing på Mongstad, er eit faktum, og det er viktig å erkjenne og lære av denne bommerten. Høgre–Framstegsparti-regjeringa meiner derfor det er fornuftig at regjeringa utarbeider ein ny strategi for Noregs satsing på CCS, ved å ta eit skritt tilbake og realitetsorientere seg, samtidig som ein held fast ved målet om eit fullskalaanlegg for fangst og lagring av CO₂ innan 2020. Det er brei einigheit om at dette blir ei kostbar utfordring, og då er det viktig at ein gjer eit grundig stykke arbeid før ein avgjer korleis målet om å realisere fullskala CO₂-handtering skal nåast. Ikkje minst er det avgjerande at Noreg brukar ressursane rett, er resultatorientert, framfor å ha høgtflygande mål som ikkje kan realiserast.

Vi ser at det var mange utolmodige veljarar som ønska eit skifte. Det fekk dei, og vi er no på veg til å endre samfunnet gjennom ei regjering som vil byggje sin politikk i hovudsak på fridom, tillit til enkeltmennesket, familiar, gründeren, lokalsamfunnet og frivilligheita.

Eg må seie det kjenst godt å ha eit slikt verdigrunnlag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsmund Grøver Aukrust (A) [15:39:23]: Vi legger bak oss en historisk uke. Virkeligheten har virkelig slått inn over Fremskrittspartiet.

Forrige uke stemte de for bompenger, på tirsdag stemte de for NRK-lisensen, og senere i dag skal de stemme for Kyoto 2. Det er jo en gledens dag at Fremskrittspartiet har snudd så totalt om, når de før sommeren gikk ut og kalte det ren symbolpolitikk.

Representanten Grimstad fikk – jeg vet ikke om det var en takknemlig oppgave, men i hvert fall – oppgaven å forsvare dette i media.

Da uttalte han:

«Vi har klimaskeptikere blant oss, og slik skal det være».

Mitt spørsmål til representanten Grimstad er: Hvorfor skal det egentlig være slik? Hvorfor skal Fremskrittspartiet fortsatt være et parti med klimaskeptikere, og er han selv en av disse?

Oskar J. Grimstad (FrP) [15:40:18]: Eg må seie at spørsmålet minner meg om eventyret om keisarens nye klede. I Framstegspartiet har vi breidd nok i partiet til at vi får lov til å stille kritiske spørsmål til vedtatte sanningar. Vi ser også det at når det gjeld FNs klimapanel, var ikkje alle påstandane som kom fram der, riktige. Ein fann hol sjølv i argumentasjonen til dette panelet som var sett saman av professorar og forskarar. Alle sanningar har godt av å bli utfordra, for det løftar kunnskapsnivået.

Kor vidt eg er ein klimaskeptikar eller ikkje, det er i grunnen irrelevant. Eg tillèt meg å spørje når det er ting eg ikkje heilt forstår, og spesielt tillèt eg meg å spørje når det er mange kritiske stemmer til ei løysing – det var som han gjorde guten, som sa at keisaren har ikkje nye klede.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:41:30]: I samarbeidsavtalen står det at partiene skal bygge sin politikk på forvalteransvaret og på føre-var-prinsippet. Vi skal føre en offensiv klimapolitikk, og vi skal til og med forsterke klimaforliket. Det står også at fornybar energi må økes.

Mitt spørsmål til representanten Grimstad blir: Hva vil Fremskrittspartiet i regjering gjøre for å øke fornybarandelen?

Oskar J. Grimstad (FrP) [15:42:00]: Som representanten Rigmor Andersen Eide seier, har regjeringa ei plattform der ein som eitt av tiltaka vil fremje ei sak om eit ambisiøst og kvantifiserbart nasjonalt mål for energieffektivisering. Vi vil også sørgje for at tida til konsesjonsbehandling går ned, slik at vi får meir ny fornybar straum gjennom at kommunane får konsesjonsbehandle småkraft-, mikrokaft- og minikraftverk.

Sist, men ikkje minst: Dette med styrking av energifondet er også eit tiltak som vil auke fornybardelen. Vi ser heilt klart at vi har store og gode føresetnader for å kunne få til å auke den delen i Noreg. Det er absolutt viktig å fokusere på denne problemstillinga.

Geir Pollestad (Sp) [15:43:03]: Jeg synes ikke det er irrelevant om Fremskrittspartiets fraksjonsleder i denne komiteen er klimaskeptiker eller ikke. Fremskrittspartiet er ett av to regjeringsparti. Dette er det kunnskapsgrunnlaget som en skal bygge politikken på.

Mitt spørsmål er: Tror representanten at klimaendringene er menneskeskapt, eller tror han det ikke?

Oskar J. Grimstad (FrP) [15:43:38]: Framstegspartiet hadde på sitt siste landsmøte ein god og brei diskusjon om klimaendringane, og vi knesette føre-var-prinsippet. Vi seier også det at det er mest sannsynleg at menneska påverkar klimaet. Eg som fraksjonsleiar held meg til det partiet står for, men eg held meg også til den avtalen vi har, og den plattforma som er forhandla fram mellom Høgre, Framstegspartiet og dei to andre partia. Eg vil kanskje ikkje stemple meg sjølv som ein klimaskeptikar, men eg tør likevel å utfordre vedtatte sanningar, for det er ikkje alltid at desse sanningane er sanne.

Ola Elvestuen (V) [15:44:35]: Jeg har ikke tenkt å gå inn på hva enkelte medlemmer i Fremskrittspartiet måtte mene. Jeg forsøker å holde meg til hva partier gjør. Nå er Fremskrittspartiet del av et klimaforlik i og med enigheten i samarbeidsavtalen – altså at klimaforliket skal forsterkes.

Da blir mitt spørsmål: Når man er enige om at man skal forsterke et klimaforlik, er da representanten enig i at når man setter seg et mål, må man også være villige til å gjennomføre tiltak som står i forhold til målene, sånn at vi får den nødvendige reduksjonen i CO₂-utslipp fram mot 2020 – noe som ligger i klimaforliket og implisitt i en forsterkning?

Oskar J. Grimstad (FrP) [15:45:20]: Ja, det er viktig å ha mål, men så er det også viktig å etablere, som representanten Elvestuen her spør etter, dei verktøya ein treng for å nå desse måla. Det vi har opplevd så langt, og den kritikken som bl.a. den raud-grøne regjeringa fekk, var at ein hadde ei målsetting, men ein klarte ikkje å få fram det verktøyet som skulle til for å nå desse måla.

Framstegspartiet vil vere konstruktivt og vere med på å vidareutvikle i tråd med den avtalen alle desse fire partia har, slik at vi kan få den reduksjonen som står i klimaforliket. Vi har også sagt at vi skal forsterke det. Det stiller eg meg fullt og heilt bak.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:46:13]: Ifølge det jeg har lest i Fremskrittspartiets program, er det sånn at man ikke går inn og bruker føre-var i internasjonale klimaspørsmål. Tvert imot advarer man mot en såkalt ukritisk bruk av føre-var-prinsippet der vi andre, som f.eks. Kristelig Folkeparti og resten av oss, mener at vi bør bruke føre-var-prinsippet – når det er mer enn 95 pst. sannsynlig at klimaendringene er menneskeskapte.

Men la det ligge, for jeg går videre til den andre biten av politikken, nemlig oljepolitikken. Siden representanten henviste til IEAs siste World Energy Outlook, synes jeg det er riktig å påpeke en ting: IEA sier at halvparten av oljen og gassen i verden må bli liggende, og tre fjerdedeler av kullet må bli liggende hvis man skal klare å stoppe de farlige klimaendringene – alle tallene er cirkatall.

Spørsmålet er da: Mener representanten, som støtter opp om regjeringens syn, at all norsk olje og gass skal pumpes opp? Hvilke andre land skal la oljen ligge, hvis ikke verdens rikeste land skal gjøre det?

Oskar J. Grimstad (FrP) [15:47:23]: Dette er på mange måtar ein litt underleg debatt. Skal det vere slik at det landet som hentar opp oljen på den mest ressurseffektive og miljøvennlege måten, skal vere det som kuttar sin produksjon og overlèt denne produksjonen til land som har eit betydeleg større fotavtrykk i miljø- og klimasamanheng.

IEA si anbefaling var at Noreg produserer det av olje og gass som ein berre kan. Det er eit mål for denne regjeringa å oppretthalde eit høgt nivå, slik vi såg at SV også bidrog til, og også bidrog bl.a. til at ein i 2012 hadde dei største investeringane som ein nokon gong har hatt innanfor denne sektoren. Vi er ikkje direkte lei oss for det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:48:34]: Kristelig Folkeparti mener målet med all politikk bør være å løse dagens utfordringer uten at det går på bekostning av fremtidige generasjoners behov. Klimapolitikken må derfor gi føringer for andre politiske prioriteringer.

Klimaendringene er globale. Derfor trengs det både nasjonal innsats og internasjonalt samarbeid for å stoppe dem. Fremdriften i arbeidet med å få på plass en internasjonal klimaavtale hvor alle land er med, går saktere enn nødvendig. Heller ikke møtet i Warszawa nå i november, der flere av oss var med, innebar de helt store fremskrittene. Det trengs et betydelig taktskifte i forhandlingene de to kommende årene dersom verdenssamfunnet skal greie å løse klimautfordringene i tide.

Kristelig Folkeparti har en visjon om at Norge skal bli et nullutslippssamfunn. De nasjonale utslippene av klimagasser må reduseres med 80 pst. innen 2050. Dette er gode nyheter for landet vårt. Kristelig Folkeparti tror det grønne skiftet kan innebære store muligheter for Norge dersom vi evner å prioritere riktig og jobbe med endringene i stedet for å motarbeide dem.

Kristelig Folkepartis gjennomslag i dette budsjettet og i samarbeidsavtalen med Solberg-regjeringa vil bidra til å gjøre Norge til et mer bærekraftig og klimavennlig samfunn på sikt.

Før jeg går videre til enkelthetene i budsjettet, vil jeg si litt om samarbeidsavtalen mellom Kristelig Folkeparti og Venstre og regjeringspartiene, som legger føringer for den politikken som skal føres de neste fire årene. De fire partiene er enige om å bygge sin politikk på forvalteransvaret og på føre-var-prinsippet. Utbyggingen av fornybar energi skal økes. Samarbeidspartiene vil føre en offensiv klimapolitikk og forsterke klimaforliket. Det er enighet om at det ikke skal gjennomføres konsekvensutredning eller åpnes for oljevirksomhet i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2013–2017. Det skal ikke iverksettes petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen, iskanten, Skagerrak eller på Mørefeltene. Avtalen slår fast at det skal innføres et skattefradrag for enøk-investeringer i hjemmet, og at avkastningen fra miljøteknologifondet skal økes. Satsingen på kollektivtransport i storbyene skal forsterkes.

Budsjettforliket i Stortinget underbygger og styrker enigheten fra samarbeidsavtalen på flere punkter. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er i felles budsjettinnstilling enige om de overordnede rammene for enøkfradraget, og at det må innføres så raskt som mulig, senest i statsbudsjettet for 2015. Disse fire partiene er også enige om at det skal utarbeides en tidsplan for økningen i avkastningen fra fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging i forbindelse med revidert statsbudsjett for 2014.

Budsjettforliket mellom de fire partiene innebærer en betydelig satsing på miljøvennlig transport. Bevilgningene til vedlikehold av jernbanen økes med 400 mill. kr. Det settes av 100 mill. kr til planlegging av intercitystrekninger. Det bevilges 47 mill. kr til innføring av momsfritak på leasing av elbiler. Bevilgningene til Transnova økes med 40 mill. kr, bl.a. for å sikre fremdriften i arbeidet med utbygging av ladeinfrastruktur for elbiler.

Miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge videreføres med en bevilgning på 30 mill. kr for å fremme norsk miljøteknologi i nasjonale og internasjonale markeder. Vi legger til rette for økt konkurransekraft i norsk kraftkrevende industri, ved at det foreslåtte prisgulvet i CO₂-kompensasjonsordningen for industrien fjernes. Fjerning av prisgulvet innebærer en økt industrisatsing på hele 123 mill. kr. Slik bidrar Kristelig Folkeparti til å hindre karbonlekkasje og utflytting av kraftkrevende industri fra Norge, og vi legger til rette for at det kan etableres nye grønne industriarbeidsplasser i Norge basert på et av Norges største internasjonale konkurransefortrinn, ren fornybar kraft.

Budsjettforliket innebærer også en økt satsing på naturvern. Det bevilges 30 mill. kr til å starte arbeidet med bygging av fiskesperre i Driva, og regjeringas foreslåtte kutt i bevilgningene til verneområder, fjellstyrene og miljøorganisasjonene reverseres.

Et opprinnelig rød-grønt budsjett er blitt både gult, blått og grønt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anna Ljunggren (A) [15:53:58]: I budsjettforliket mellom regjeringen og støttepartiene Venstre og Kristelig Folkeparti opprettholdes regjeringens forslag til kutt i tilskuddet til utjevning av nettariffer. Det betyr at familier som bor på mindre plasser, vil få dyrere strømregninger. Det er uten tvil dyrere å drifte nettet på mindre plasser, og derfor vil nedprioriteringen i tillegg til å gå ut over husholdninger også gå ut over jordbruket og næringslivet.

Er representanten komfortabel med dette?

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:54:34]: Som representanten er klar over, står Kristelig Folkeparti sammen med Arbeiderpartiet i denne merknaden, og vi deler samme bekymring som Arbeiderpartiet har. Det er ikke til å stikke under stol at det er mange kutt Kristelig Folkeparti ikke ville vært med på i dette budsjettet, men det gjør oss også engasjert og ivrig etter å jobbe videre sammen i kommende budsjett.

Oskar J. Grimstad (FrP) [15:55:07]: Gjennom forhandlingane mellom dei borgarlege partia og Kristeleg Folkeparti og Venstre valde man å gi gjennomslag for Kristeleg Folkeparti og Venstre sitt ønske om å frede Lofoten og Vesterålen. Vi veit at dette området har eit relativt einsidig arbeidsliv, og håpet om arbeidsplassar knytt til petroleumssektoren svann med den avtala. Det betyr at denne regionen mistar arbeidsplassar ein trudde ville kome ved at ein etablerte petroleum der. Kva ser Kristeleg Folkeparti føre seg av alternative arbeidsplassar når desse fell vekk?

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:55:58]: For det første vil jeg si at jeg er veldig glad for at vi fikk på plass akkurat den politikken vi nå har, for om vi ikke akkurat verner, så i hvert fall stopper vi utbyggingen i Lofoten og Vesterålen. Det er vi veldig glade for.

Kunnskapsinnhenting viser at en slik virksomhet ville kunne gitt 400–1 100 nye arbeidsplasser. Trolig ville ikke de arbeidsplassene engang kommet i Lofoten, de ville mest sannsynlig kommet i Harstad og i Bodø. Det er 1 800 fiskere i regionen, og vi har en rik reiselivsnæring i samme område. Vi ser at effekten av å forsterke både fiskeri og reiseliv vil gi det mangedobbelte av det oljenæringen vil gi av arbeidsplasser i dette området.

Geir Pollestad (Sp) [15:57:04]: Det er flere ting i dette budsjettet som skal vedtas i dag, som er distriktsfiendtlige. Utjevning av nettariffer er kanskje den tydeligste prioriteringen. Der har man altså kuttet fra 120 mill. kr til 30 mill. kr.

Likevel har en valgt å ta inn penger fra strømkundene. Det er en generell økning for alle i Norge på 0,56 øre. Det framstår som ganske urimelig at man tar en svært liten økning fra alle kunder, mens de over 100 000 som har de høyeste nettleiene i utgangspunktet, altså får en økning i prisen på 5–6 øre.

Synes representanten dette er god distriktspolitikk, og hvorfor kunne ikke alle nettkunder i Norge være med og dele på regningen gjennom en økning i elavgiften?

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:58:01]: Som jeg svarte representanten fra Arbeiderpartiet, står vi sammen i den merknaden som gjelder utjevning av tariffavtalene. Vi ønsket heller ikke at det skulle reduseres. Vi har i alle år stått sammen med de andre partiene om å øke dette i budsjettet, og vi har også stått sammen med Stoltenberg-regjeringa angående denne saken.

Det er mange kutt Kristelig Folkeparti ikke ønsker at skulle vært der. Men sånn er det når man er et samarbeidsparti og ikke har den innflytelsen man har når man sitter i regjering, sånn som Senterpartiet har gjort. Dette er en sak vi er nødt til å jobbe videre med i kommende budsjett.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:59:04]: Jeg oppfatter at vi fra SVs side deler Kristelig Folkepartis grunnleggende verdier som angår både internasjonal solidaritet, og det som handler om å sørge for rettferdig fordeling og å ta vare på kloden vår. Derfor synes jeg det er greit at representanten er så ærlig å si at det var mange kutt som ligger både i dette budsjettet og i andre deler av budsjettet, som hun egentlig ikke skulle ønsket. Men så har hun vært med på å sette inn denne regjeringen, som har gjennomført disse kuttene for å sørge for skatteletter for de rikeste her i landet, og som i tillegg prøvde å kutte i budsjettet på utviklingssiden.

Men jeg hadde likevel et spørsmål til henne om en av de tingene hun ikke er med på av det vi i opposisjonen sier. Representanten er gjennom dette budsjettet nå med på å bremse opp det arbeidet som har skjedd med CO₂-fangst og -lagring, sammen med resten av regjeringspartiene. Hvorfor er hun det?

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:00:08]: Når det gjelder CO₂-fangst, så ønsker vi at dette skal økes, men vi ser jo regjeringas behov for å ta en tenkepause – etter det mageplasket vi så på den rød-grønne siden. Så kan det være greit å ta en tenkepause og få på plass kunnskap om hvordan man skal jobbe videre fremover med dette. Vi er veldig fornøyd med at vi skal ha minst ett CO₂-fangstanlegg innen 2020 – så der vil jo da selvfølgelig teknologien måtte komme.

Rasmus Hansson (MDG) [16:00:54]: Representanten Andersen Eide understreker, meget betimelig, behovet for en økt klimainnsats, og det er jo ikke tvil om at Kristelig Folkeparti har hjertet på rett plass i klimaspørsmål. Samtidig er Kristelig Folkeparti del av et klimaforlik som faktisk ikke har hatt effekt – vi kjøper kvoter som ikke virker, og det er en del av årsaken til at Norges klimagassutslipp praktisk talt ikke har gått ned. Og Kristelig Folkeparti er del av en regjering som har gjort det glassklart at de vil satse alt de kan på videre høy oljevirksomhet. Det står altså i skarp motsetning til behovet for å avvikle oljevirksomheten lenge før den tar slutt av seg selv.

Og spørsmålet er: Vil Kristelig Folkeparti i Stortinget samarbeide med Miljøpartiet De Grønne om en systematisk avvikling av norsk oljevirksomhet innen de neste 20 årene?

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:01:50]: Representanten har ambisiøse mål og det er prisverdig, men Kristelig Folkeparti kan ikke være med på det hurtigtoget som Miljøpartiet De Grønne har satt i gang for seg selv. Vi ønsker å ha en restriktiv oljepolitikk, men å gå så langt som Miljøpartiet De Grønne, kan vi dessverre ikke være med på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir Pollestad (Sp) [16:02:30]: Jeg vil starte med å takke komiteen, komitélederen og komitésekretæren for en ryddig budsjettprosess, en budsjettprosess i tre etapper.

Hovedtrekket i den innstillingen vi har levert, er at de rød-grønne partiene står samlet, at flertallspartiene er enige om tallene, men spriker i politikken. Det gir en utfordring for forutsigbarheten på dette politikkområdet framover, og det er krevende for dem som skal forholde seg til politikken.

Det overordnede for Senterpartiet i energipolitikken er heimfallsretten: Vi skal sikre nasjonalt og lokalt eierskap til naturressursene, inntektene skal komme fellesskapet til gode, og det skal bidra til vekst i hele landet.

Økt utbygging av fornybar energi har vært prioritert i åtte år i regjering, og vi har oppnådd betydelige resultater: Vi har en god finansieringsordning på plass, konsesjonsbehandlingene er det blitt fart på, og nettutbyggingen er i gang. Det er mye å glede seg over, og vi er på vei inn i en energirevolusjon. Da er det litt påfallende at det som de nye flertallspartiene er mest opptatt av, er ikke å si at «nå skal vi kjøre på og fortsette denne positive utviklingen». Nei, en er mest opptatt av å snakke om en ny energimelding som skal komme. Mitt ønske er iallfall at en ikke bremser satsingen på fornybar energi i påvente av denne meldingen.

En av hovedutfordringene i energipolitikken er at politikken har vært vellykket. Det vil si at vi har produsert så mye energi at prisene nå er rekordlave, og det er en utfordring. En annen utfordring er at alle stort sett er for vindkraft – mange er for vindkraft, men mot vindmøller. Det henger ikke sammen. I mitt eget fylke, Rogaland, har Høyre nå satt ned foten for videre utbygging av vindkraft. Det er svært beklagelig.

Mange ting i budsjettet er positivt, men det er definitivt også mange mørke ting. Vi har tidligere vært inne på nettleie. De over 100 000 nettkundene som fra før av har høyest nettleie, skal av Fremskrittspartiet – av alle partier – bli påført en ekstraøkning på 5–6 øre per kWh. Det er det samme partiet som fikk allergi av vårt forslag om en økning i elavgiften på 1,12 øre. Men for disse 100 000 i distriktene er tydeligvis 5–6 øre mer per kWh ikke noe problem.

Olje- og gassvirksomheten er viktig for verdiskapingen i Norge. 250 000 arbeidsplasser kommer fra næringen, og Senterpartiet står bak de føringene i olje- og gasspolitikken som ligger i petroleumsmeldingen som ble behandlet i forrige periode. Økt utvinning i modne områder og i eksisterende felt er et sentralt stikkord framover.

Klima er vår tids største utfordring. Ny kunnskap fra FNs klimapanel gir oss både sikrere og mer bekymringsfull informasjon om tilstanden til klimaet vårt. Vi ser fram til nye runder i Stortinget med å styrke klimaforliket, og Senterpartiet er innstilt på å bidra positivt til det arbeidet.

Senterpartiet vil ta vare på naturressursene, det biologiske mangfoldet og ulike naturtyper. Vi vil kort og kort ta vare på skaperverket. Men vi mener at samfunn bygges best nedenfra. Vi må ha tillit til lokalsamfunn, og staten må spille på lag med lokalsamfunnene og ikke mot lokalsamfunnene. Aktiv bruk er det beste vernet. Vi må ha tillit til at enkeltpersoner og samfunn både kan ta ansvar og forvalte naturen på en god måte.

Oppsummert: Et godt rød-grønt budsjett har først blitt mye dårligere, og så – i siste runde – blitt noe bedre igjen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tina Bru (H) [16:07:19]: Representanten Pollestad har uttalt at han ønsker seg tusen vindmøller i Rogaland. Jeg tror representanten Pollestad og jeg kan være enige om at vi trenger mer satsing på fornybar kraft i Norge og flere vindmøller, men Rogaland er et fylke som frem til nå er blitt tildelt svært mange konsesjoner for vindkraft. 19 pst. av alle vindkraftkonsesjoner gitt i Norge finnes i Rogaland, og mange av disse i områder med stort press på arealbruk og forventet befolkningsvekst.

Representanten Pollestad er også en uttalt forsvarer av et sterkt jordvern i Rogaland. Mitt spørsmål til representanten er derfor: I behovet for å balansere mellom å verne landbruksjord, begrense naturinngrep og samtidig sikre areal til flere boliger – hva vil Pollestad prioritere først? Vil representanten Pollestad fortsatt ønske seg tusen vindmøller i Rogaland dersom det fører til nedbygging av landbruksjord, og hvor ser han i så fall for seg at disse skal bygges?

Geir Pollestad (Sp) [16:08:13]: Ved inngangen til 1900-tallet var det 500 vindmaskiner i Stavanger Amt. Tusen vindmøller kan høres svært mye ut, men da snakker vi om både store vindmøller og de såkalte gårdsvindmøllene. Det er det rom for i et fylke som Rogaland.

Høyre, og representanten Bru, legger også til grunn at alle konsesjoner blir bygd ut, men det er en kjensgjerning at en må gi betydelig flere konsesjoner enn det en vil oppnå å se bli ferdig utbygd. Dette er markedsbaserte systemer, og det er ingen som tror at alle konsesjoner vil bli bygd ut.

Når det gjelder konflikten mellom vindmøller og jordvern, er den for så vidt litt ny for meg. Jeg mener vi har tilstrekkelig areal i fylket til å bygge ut vindmøller, og jeg tror det er helt andre ting enn vindmøller som er utfordringen for matjorda i Rogaland.

Oskar J. Grimstad (FrP) [16:09:26]: Budsjettet som vi diskuterer i dag, er jo på basis av ei raud-grøn regjering der Senterpartiet hadde olje- og energiministeren, Ola Borten Moe, og dei hadde naturlegvis i den samanheng ei hand på rattet.

I desse dagar er det ein sterk strid, bl.a. på oljebasen i Florø, der ein rasar over nedgang og redusert aktivitet, og når ein går inn i det raud-grøne budsjettet, ser vi at her valde ein altså å kutte både i Oljedirektoratet og i Petoro. Spørsmålet det da er naturleg å stille, er: Ønskjer Senterpartiet og Pollestad å redusere aktiviteten på sokkelen, med dei konsekvensane det får for å bruke – som han seier i innlegget sitt – heile landet?

Geir Pollestad (Sp) [16:10:16]: Som jeg sa i innlegget mitt, legger vi til grunn og støtter de føringene som ligger i petroleumsmeldingen, En næring for framtida. Det er en melding som legger opp til at man fortsatt skal ha stor aktivitet på norsk sokkel, og selvsagt er vi opptatt av at dette skal gi ringvirkninger på land.

Vi mener at en del av utfordringene man ser i leverandørindustrien i Norge, skyldes bl.a. EØS-avtalen, som gjør det vanskeligere å prioritere norske arbeidsplasser når felt skal bygges ut.

Med Senterpartiet, som kanskje er ett av partiene som har hatt flest olje- og energiministre, har det vært en stabilitet i politikken. Vi har lagt langsiktighet til grunn, og det vil vi fortsette å gjøre også i årene framover.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:11:22]: Jeg vil fremføre den samme replikken til Senterpartiet som jeg gjorde til Arbeiderpartiet.

Sist gang det ble fremmet en energimelding til behandling i Stortinget, var i 2003. Da hadde Kristelig Folkeparti olje- og energiministeren, Einar Steensnæs, i Bondevik II. Siden den gang har ulike senterpartistatsråder som Haga, Riis-Johansen og nå senest Borten Moe lagt rapporter og energiutredninger i skuffen.

Spørsmålet mitt blir da:

Hva har endret seg fundamentalt fra da tidligere statsråd Borten Moe gikk ut fra kontoret, og fram til budsjettbehandlingen nå i desember, som gjør at Senterpartiet nå vil ha en helhetlig energimelding som, ifølge Senterpartiet, skal oppklare usikkerhet rundt Norges fremtidige energipolitikk?

Geir Pollestad (Sp) [16:12:17]: Svaret mitt blir ikke ulikt det som Arbeiderpartiet ga. Jeg er svært fornøyd med retningen på energipolitikken de siste åtte årene. De viktigste overordnede føringene har ligget i Soria Moria-erklæringene, som det har blitt styrt ut fra.

Man har fått på plass elsertifikater, og man har fått fart på konsesjonsbehandlingen.

Nettutbyggingen er det full trøkk på.

De nødvendige rammevilkårene er på plass.

Det er rett at det har vært litt planer fram og tilbake, men det grunnleggende har vært et fokus på handling og stø kurs.

Nå ser man behovet for en energimelding, og det skyldes kort og godt at landet ikke lenger har en flertallsregjering. Man har en regjering med et parlamentarisk grunnlag som spriker svært mye i disse spørsmålene. Det viser budsjettinnstillingen. Da mener vi det er grunnlag for å ha en energimelding som fjerner den tvilen.

Ola Elvestuen (V) [16:13:20]: Takk for innlegget, som ble avsluttet med påstanden om at et forslag fra regjeringen hadde blitt bedre ved behandlingen i Stortinget, og som nå er budsjettet som skal vedtas.

Et viktig element i endringen etter at budsjettet ble lagt fram for Stortinget, er at man har en betydelig satsing på et grønt skatteskifte. Det er en stor start på et grønt skatteskifte. Det er noe den rød-grønne regjeringen de siste åtte årene knapt har gjennomført overhodet.

Er representanten Pollestad enig i at et stort og betydelig grønt skatteskifte er nødvendig for å nå klimamålene vi har satt oss, og at det å velge miljøvennlig – som det innebærer – skal bli billigere, men også at hvis man ikke velger miljøvennlig, må man betale mer for det, noe som gjelder den enkelte bruker?

Geir Pollestad (Sp) [16:14:22]: Senterpartiet er enig i at det er behov for å bruke avgiftene svært aktivt for å endre holdninger. Jeg mener at det som har blitt gjort på f.eks. bilavgifter de senere årene, er et svært godt eksempel på det.

Vi ønsket å legge inn en større økning i elavgiften enn det som det ble til slutt.

Jeg ber representanten merke seg at jeg først sa at et veldig godt budsjett hadde blitt en del dårligere, før det ble noe bedre igjen. Det har ikke blitt så godt som utgangspunktet.

Samtidig skal vi være forsiktige med å strekke dette for langt, for jeg ser jo at én av tingene som er satt opp som grønt tiltak i budsjettavtalen, er kutt i tunnelvedlikehold på veinettet vårt. Det er å dra dette litt for langt i en annen retning.

Men overordnet: Vi må bruke avgifter hvis vi skal nå klimamålene våre.

Rasmus Hansson (MDG) [16:15:30]: Jeg og Miljøpartiet De Grønne er helt enig med Senterpartiet i at bruk av natur er en svært vesentlig del av forvaltningen, og at de som bruker og forvalter norsk natur, er ekstremt viktige aktører i dette spillet.

Samtidig er det et ubestridelig faktum at en massiv mengde forskning, i Norge og internasjonalt, slår fast at vern også er et svært viktig element i å bevare natur for framtida. Derfor har også Norge, ved den regjeringen som Pollestads parti var en del av, forpliktet seg til økt vern i Norge.

Likevel gjentar Pollestad Senterpartiets spesialmantra: Bruk er det beste vern.

Hva er det vitenskapelige grunnlaget for den påstanden?

Geir Pollestad (Sp) [16:16:21]: Jeg tror ting blir dratt litt langt her. Senterpartiet støtter jo også opp om at vi skal bruke vern som et virkemiddel, men vi må erkjenne at bruk, i et land som Norge, hvor folk bor spredt, også er en viktig verdi, og den kan ikke gjennomføres om man verner alt.

Vi er opptatt av at man skal ha fokus på hva som er formålet med vernet og hvordan man forvalter vernet. Det er ikke bare én oppskrift på hva som er vern. Det er mange måter å gjennomføre et vern og en verneprosess på.

For å sikre legitimitet er det viktig at lokalbefolkningen opplever at vernet er noe som de selv er med på når det blir bestemt og gjennomført – ikke at det er noe som tres nedover dem. Det er grunnleggende sett vår holdning til vern.

I store deler av Norge er – for å ta vare på det aller meste av naturen vi har – en aktiv bruk viktig. Sauebeite kan være ett eksempel på det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:17:42]: Alt ligger til rette for at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen kan bli en katastrofe for naturen i Norge.

De skal åpne for mer bygging i strandsonen.

De skal åpne for mer inngrep i inngrepsfri natur.

De skal åpne for scooterkjøring, slik at det blir mindre stille natur, noe som har utløst ramaskrik og den største underskriftsaksjonen jeg kan huske siden protestene mot byggingen av sterkt forurensende gasskraftverk.

På toppen av det hele har man fått et kutt i tilsynet med de forsøkene som nå settes i gang.

I budsjettene ser vi at de kutter i oppryddingen etter gruvedrift og gruvegifter og heller bruker pengene på å legge til rette for mer gruveaktivitet.

Jeg vil gjerne ha svar fra miljøvernministeren på om hun vil være like tydelig som vår rød-grønne miljøvernminister var imot gruvedeponier i Norges flotte fjorder – noen av dem ligger like ved nasjonale laksefjorder.

Ikke bare har miljøvernministeren blitt fratatt ansvaret for planvedtak og det overordnete planansvaret gjennom dette budsjettet, noe som er et av de viktigste styringsredskapene for å ta vare på miljø og natur, men i forrige uke kunne vi også høre at energiministeren bramfritt sa at naturmangfoldloven, som han ikke har ansvaret for, men som miljøvernministeren har ansvaret for, blir praktisert altfor strengt og skal gjennomgås.

I tillegg så vi at miljøvernministeren ønsket å kutte regnskogbevaringen, noe som også ville svekke det internasjonale arbeidet for å ta vare på verdens vakreste skattkammer, som er i regnskogen.

Da jeg leste at Kristelig Folkeparti og Venstre slo seg på brystet over samarbeidsavtalen med Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen og var kjempefornøyd med miljødelen, stusset jeg, for det var så tydelig at naturen var taperen.

Vi har fått et bedre miljøbudsjett nå enn det som den nåværende regjeringen la fram for Stortinget, men det skulle også bare mangle. Jeg synes det er bra at det kommer nye grep for å hjelpe folk med enøk selv om man har skapt en fullstendig uforholdsmessig situasjon i bransjen gjennom å varsle det, men ikke gjennomføre det samtidig. Det er bra med både elbilmomsfritak, togsatsing og det paradoksale ved at Fremskrittspartiet med entusiasme stemmer for både fyringsoljeavgiftsøkning og alkoholavgiftsøkning, men det er knapt sånn at det samlede budsjettet går i riktig retning.

I valgkampen snakket statsminister Solberg om todelingen av økonomien, men da regjeringen la fram budsjettet, var grepet å øke oljepengebruken for å finansiere skattelette til de rikeste, det var å flagge full gass i oljesektoren og kutte i støtte til øvrig industri selv om Fremskrittspartiet og Høyre i valgkampen lovet det motsatte. Når det gjelder klima, sier Det internasjonale energibyrået at halvparten av verdens olje- og gassområder må bli liggende hvis vi skal nå målet om å hindre farlige klimaendringer, og at mye mer av kullet må bli liggende. Da er det etter min oppfatning uforsvarlig og dypt usolidarisk å legge opp til at alle andre land enn Norge skal kutte i sin oljeutvinning. Økonomisk sett mener i tillegg Holden-utvalget at vi bør bremse aktiviteten. Ekspertutvalget av våre fremste økonomer sier at vi ikke kan sette i gang en storstilt gasspolitikk, som det bl.a. legges opp til av olje- og energiministeren.

Oljeinvesteringer fortrenger andre investeringer. Lønningene i oljesektoren forplanter seg i annen konkurranseutsatt næringsliv og reduserer konkurranseevnen på sikt. Verden er rammet av farlige klimaendringer og er værsyk. Norge er rammet av norsk syke. Derfor kan vi ikke gi full gass i oljen, men begynne nedtrappingen i stedet for å øke i årene som kommer, og det mener jeg at olje- og energiministeren må ta inn over seg.

Jeg vil ta opp én ting til slutt. Det er skapt usikkerhet av både Statoil og miljøvernministeren om elektrifisering av plattformene på Utsira-høyden. Klimaforliket har ambisjon om elektrifisering, og den rød-grønne regjeringen og Ola Borten Moe la alt til rette for elektrifisering gjennom de vedtakene som ble fattet. Dette er et spørsmål som olje- og energiministeren selv kan avgjøre i møte med selskapene. Mitt spørsmål til olje- og energiministeren er: Vil ministeren sørge for at det blir stilt krav til full elektrifisering og en fordeling av økonomiske byrder, sånn at vi får gjort det som er helt nødvendig for å nå Norges klimamålsettinger?

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Milde (H) [16:22:58]: Jeg vil først takke representanten Eidsvoll Holmås for svært hyggelige dager i Warszawa da vi var der under klimaforhandlingene sammen med resten av komiteen. Polen er et EU-land og har, i likhet med EØS-landet Norge, påtatt seg forpliktelser i forbindelse med EUs vanndirektiv. Ved innlemmelsen av vanndirektivet i EØS-avtalen ble det lagt opp til en finansieringsplan, som ikke er blitt fulgt opp av den rød-grønne regjeringen. Det har hopet seg opp et stort etterslep. Jeg har hørt tall på rundt 300 mill. kr siden 2008. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har begynt å ta grep ved å bevilge 15 mill. kr ekstra til dette formålet i 2014.

Mitt spørsmål til representanten er: Mener han at SV har vært nok opptatt av vannkvaliteten i våre vassdrag de åtte årene de har sittet i regjering?

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:23:52]: Jeg mener vi har gjort veldig mye bra for vannkvaliteten. Jeg mener vi har gjort mye bra for å sørge for at vi tar vare på naturen i forbindelse med de vannkildene vi har. Vi har også gjennomført en offentlig utredning som ser på hvordan klimaendringene vil påvirke nettopp behovet for å sørge for regulering av hvordan vann skal tas vare på, og hvordan nedbør vil fordele seg. Så, ja, jeg mener vi har gjort en ordentlig jobb med dette.

Det er klart at vi nå står overfor kjempesvære revisjoner i de forskjellige vannkraftverkene vi har. Det er vel om lag 300 forskjellige vilkårsrevisjoner som skal gjøres. I den forbindelse er det klart at det er viktig å finne en god balanse mellom hensynet til natur og miljø, og hensynet til å sørge for å få produsert kraft.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [16:24:58]: Selskapet Rock Energy, med kontor i Norge, bruker erfaringer fra boring og produksjon på norsk sokkel i arbeidet med utvikling av geotermisk energi. Geotermisk energi er avgjørende for Filippinene. Det er avgjørende for at lokalbefolkningen skal få strøm og nå også avgjørende for at nødhjelpsarbeidet skal fungere godt.

Mener representanten Eidsvoll Holmås fremdeles at norsk petroleumsindustri tar liv på Filippinene – etter åtte år med en miljøvernminister fra SV?

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:25:42]: På Warszawa-møtet var Verdens meteorologiorganisasjons sjef veldig tydelig da han sa at klimaendringene bl.a. har ført til høyere vannstand i området rundt Filippinene, noe som gjorde at Filippinene ble mye hardere rammet av den stormen som var der. I tillegg sier FNs klimapanel at det er sannsynlig – «likely» – at det vil komme sterkere stormer som følge av klimaendringene.

Det som er det spesielle med klimaendringene, er at det ikke spiller noen rolle hvor på jordkloden utslippene kommer, eller hva det er som har forårsaket dem. De vil uansett bidra til å skape den samme typen ødeleggelser og på samme måte ta liv. Norge, av alle rike land i verden, er det landet som ligger i toppen når det gjelder å ta ut mest fossile ressurser per innbygger. Norsk olje, på lik linje med all annen olje i verden som brennes, tar liv – selvsagt.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:27:01]: Da jeg skulle forberede meg til replikk, laget jeg en liten oljeoversikt over hva SV har vært med på. På åtte år har SV doblet tildelingen av leteaktivitet på sokkelen. De har mangedoblet investeringsnivået, åpnet Barentshavet sørøst og satt i gang åpningsprosesser ved Jan Mayen – ja, kanskje er det mer.

Spørsmålet mitt blir da: Er fristilte SV nå fornøyd med den oljepolitikken som har blitt ført, eller er det noe SV mener burde ha vært gjort annerledes?

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:27:37]: Det er ingen tvil om det, og det er en velkjent sak at oljepolitikken kanskje var ett av to politikkområder der avstanden mellom regjeringspartiene var størst, med oss på den ene siden og Arbeiderpartiet på den andre. Det var veldig tydelig i alle valgkampene, der vi gikk til valg bl.a. på å verne Lofoten, Vesterålen og Senja, og bl.a. på å redusere oljeutvinningstempoet i Norge. Dette sier vi veldig tydelig fra om i alle valgkamper, og jeg tror det har vært kjent for alle.

Det som er litt spesielt, er at Kristelig Folkeparti likevel valgte å gå til valg på å felle den regjeringen som vi var en del av, og i stedet innsette en regjering av Høyre og Fremskrittspartiet, som til og med gikk til valg på å åpne de områdene som SV i regjering klarte å hindre at vi åpnet. Men det får være Kristelig Folkepartis valg, og så får vi begge stå sammen utenfor regjering om å stoppe oljeutvinning som er skadelig for klimaet på kloden, og for mennesker som rammes av klimaendringene.

Ola Elvestuen (V) [16:28:47]: Nå blir det heldigvis ingen aktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen, Senja eller det andre området som ble nevnt tidligere. Jeg er enig med SV i den bekymringen som uttrykkes over todelingen i norsk økonomi. Samtidig, som det ble påpekt av representanten Andersen Eide, har man aldri økt oljeaktiviteten mer, også ved å åpne flere nye områder, enn det man har gjort de siste åtte årene med SV i regjering. SV har vist at de i regjering ikke har klart å ta tak i den todelingen.

Er det ikke egentlig et paradoks at SV nå er avhengig av at Venstre og Kristelig Folkeparti bruker sin posisjon for å ta tak i todelingen i norsk økonomi, og at Venstre og Kristelig Folkeparti kan gi SV en posisjon, hvor det kan stå fritt med sine primærstandpunkt i stedet for å ta ansvar for en politikk de ikke har delt i regjering?

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:29:52]: Jeg kan ikke se hva Venstre har gjort i dette budsjettet for å redusere todelingen i norsk økonomi.

Nikolai Astrup (H) [16:30:11]: Jeg kunne si veldig mye om det. Vi har styrket rammebetingelsene for fastlandsindustrien, vi har satset på infrastruktur, vi har senket skattene, vi satser mer på forskning og utvikling enn den forrige regjeringen – i det hele tatt, det satses betydelig på industrien i Fastlands-Norge. Men det var ikke det spørsmålet mitt gjaldt.

Spørsmålet mitt er knyttet til representanten Eidsvoll Holmås’ moralske fordømmelse av oljevirksomheten. La meg minne om at det under Bondevik II-regjeringen ble utstedt 74 utvinningstillatelser. Under Stoltenberg II-regjeringen ble det utstedt 470 utvinningstillatelser. I petroleumsmeldingen skriver den regjeringen som representanten Eidsvoll Holmås var en del av, at økt utvinning fra felt, utbygging av funn og påvisning av uoppdagede ressurser er viktige mål. Og så sier representanten Eidsvoll Holmås at dette er dypt usolidarisk og uansvarlig. Mener representanten Eidsvoll Holmås at den politikken hans eget parti førte i åtte år, er dypt usolidarisk og uansvarlig?

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:31:14]: Jeg vil gjerne understreke at i løpet av den perioden vi satt i regjering, gikk CO₂-utslippene ned fra norsk side.

Samtidig er det helt riktig, som Nikolai Astrup sier, at mengden CO₂ som slippes ut i atmosfæren som følge av at norsk olje og gass brennes, er vesentlig større, omtrent tigangen så stor, som de samlede utslippene fra norsk sektor. Det er altså sånn at vi, med en befolkning på 5 millioner mennesker, forårsaker større CO₂-utslipp i verden enn hele Afrikas befolkning på over 1 milliard mennesker. Dette mener jeg det er nødvendig å gjøre noe med, men jeg vil gjerne understreke en ting: Jeg har aldri gått til noen moralsk fordømmelse av oljeindustrien, men jeg har påpekt det enkle faktum at når vi pumper opp norsk olje og gass, som brennes ute i verden, er det med på å bidra til klimaendringene. Det er ingen land i verden som har større fossile opphopinger per innbygger enn det vi har i Norge. Det er det nødvendig å gjøre noe med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rasmus Hansson (MDG) [16:32:41]: Vi debatterer nå budsjettet til et regjeringsflertall som understreker at de vil føre en kunnskapsbasert politikk, og det er bra. Vi støtter regjeringens satsing på forskning og utvikling av et nytt og bærekraftig næringsliv. Men når vi diskuterer klima- og miljøspørsmål, er det ekstra viktig å starte med den kunnskapen vi faktisk har, for da handler det til syvende og sist om fysikk og natur. Vi vet at hvis verden vil unngå 2 graders oppvarming, må verden la være å bruke mer enn 900 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter fram til 2050. Spørsmål nr. 1 blir da: Hvor mye av dette har Norge tenkt å slippe ut? Den blå regjeringens viktigste svar på dette er maksimal satsing på mest mulig langvarig olje- og gassvirksomhet. Norge skal slippe ut så mye som mulig av det som gjenstår for verden å slippe ut. Dette har Venstre og Kristelig Folkeparti hatt full politisk frihet til å si nei til, isteden står de som medansvarlige for denne politikken i dag.

Samtidig står Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV for niende år på rad samlet om en politikk som – jeg siterer fra innstillingen side 24:

«har lagt til rette for høy aktivitet osv.».

Dette er altså SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiets politikk også i 2014.

Senere i dag skal Stortinget diskutere en ny Kyoto-avtale. Da får vi konstatert faktum i norsk klimapolitikk – som er høyttravende, internasjonal retorikk, kombinert med en politisk allergi mot planmessige og konkrete utslippskutt, både i rød-grønn blokk og i blå blokk.

Norge har forpliktet seg til å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2020. Årsaken er at med den politikken som ulike regjeringer har ført til nå, taper vi biologisk mangfold. Spørsmålet er derfor: Hva vil regjeringen gjøre for biologisk mangfold i Norge? Svaret har vi allerede fått. Regjeringen innleder sin periode med et historisk angrep på norsk natur. Både statsminister Solberg og Fremskrittsparti-lederen har lenge sagt ting av typen: Det er vel og bra med sommerfugler, men de kan jo ikke komme i veien for hus og veier. Dermed har de gjort det klart at de ikke har skjønt essensen i moderne naturvern. La det ikke herske et fnugg av tvil: Regjeringen har omsatt dette synet på naturvern i praktisk politikk gjennom en systematisk svekking av naturvernets posisjon i planlegging og bruk av natur. Flytting av planavdelingen fra Kommunaldepartementet fratar Miljøverndepartementet det viktigste redskapet for å sikre naturhensyn i norsk arealplanlegging og -bruk. Sammen med en drastisk ekspansjon av prøveordningen for snøscootere og åpning for mer bygging i strandsonen osv. varsler dette et økt, ikke et redusert, press på norsk natur. Disse inngrepene blir irreversible. Vi vet at hovedårsaken til artstap i norsk natur er måten vi bruker arealer på. Vi vet at vi ikke får vekk igjen hytter og veier som er bygd, og snøscootere som har fått kjøretillatelse, som fortrenger tradisjonelt norsk friluftsliv.

I NRKs Politisk kvarter i morges sa miljøvernminister Sundtoft at det ikke spiller noen rolle for miljøvernet hvor planavdelingen ligger, eller om det er henne eller kommunalminister Sanner som har hovedgrepet om plan- og bygningsloven. Blir det neste å flytte rovdyrforvaltningen til landbruksminister Listhaug? Vi vet jo allerede at regjeringen vurderer å flytte villaksforvaltningen til Fiskeridepartementet.

Miljøpolitikk som virker, krever konkrete mål og konkrete forpliktelser. Det er mangelen på begge deler som er årsaken til at Norge taper biologisk mangfold, fortsatt knapt reduserer sine egne utslipp, og fortsatt øker global oppvarming gjennom olje- og gassvirksomheten. Er det betegnende for regjeringens kunnskapsbaserte politikk at miljøvernminister Sundtoft i morges trakk fram vekstfremmende skattelettelser som et eksempel på regjeringens miljø- og klimatiltak? Vi venter fortsatt på regjeringens konkrete mål for klima og miljø, og vi venter på en bred, aktiv miljøopposisjon i Stortinget som tør gå foran med forpliktelser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anna Ljunggren (A) [16:37:31]: I Sundvolden-erklæringen slår Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen fast at de vil opprette et FME-senter for thorium. Miljøpartiet De Grønne står sammen med de rød-grønne partiene og Kristelig Folkeparti og Venstre om en merknad som tydelig avviser dette punktet, bl.a. vises det til miljøorganisasjonenes motstand mot dette forslaget. Siden det kun er regjeringspartiene som vil opprette dette senteret, er det vel tvilsomt om det blir noe ut av, men jeg skal gi Miljøpartiet De Grønne muligheten til å utdype og begrunne hvorfor partiet, sammen med oss, er skeptisk til dette forslaget.

Rasmus Hansson (MDG) [16:38:06]: Takk for det gode spørsmålet. Årsaken til at vi er skeptiske til dette er først og fremst at klimaløsningen ligger i å utvikle fornybar, bærekraftig energi. Det er det vi må satse midler på, det er det vi må prioritere politisk. Innsats for å utvikle en teknologi som i beste fall vil komme om veldig lenge, som sannsynligvis vil bli meget dyr, og som slett ikke har særlig høy sannsynlighet for å bli vellykket, f.eks. mye lavere sannsynlighet for å bli vellykket enn de klimaløsningene vi allerede har, som sol, vind osv. – en sånn satsing er en avsporing. Og en sånn avsporing har vi ikke råd til i klimakampen.

Tina Bru (H) [16:39:04]: Miljøpartiet De Grønne skriver i en merknad til budsjettet at de vil

«føre en energipolitikk som starter en gradvis og kontrollert utfasing av norsk petroleumsindustri i løpet av en tjueårsperiode».

Som vi vet, står petroleumsnæringen for en tredjedel av statens inntekter i dag. For 2013 betyr det om lag 350 mrd. kr. For at velferdssamfunnet i Norge skal kunne fortsette som i dag også om 20 år, og uten olje, forutsetter det at flere hundre milliarder kroner må dekkes inn gjennom andre inntekter. Mener Miljøpartiet De Grønne at deres satsing på alternativ energi fullt ut skal erstatte inntektene fra petroleumsvirksomheten om 20 år? Hvis svaret er nei, hva slags velferdsgoder mener representanten at vi bør klare oss uten?

Rasmus Hansson (MDG) [16:39:56]: Mange takk for et godt spørsmål.

Det første jeg må gjøre, er selvfølgelig å returnere spørsmålet, nemlig: Forestiller noen i denne salen seg at Norge ikke om få tiår er nødt til å basere velferd, arbeidsplasser og økonomi på et bærekraftig næringsliv? Spørsmålet er utelukkende når skal det skje, ikke om det skal skje.

Det fascinerende med disse spørsmålene, som hele tiden rettes til Miljøpartiet De Grønne, er at de bare rettes til oss og ikke til regjeringer som sitter med makt og ansvar for den framtida vi alle står overfor – at vi skal leve uten olje.

Spørsmålet må besvares av flere enn Miljøpartiet De Grønne.

Svaret er selvfølgelig: Ja visst kan vi ha og opprettholde et velferdssamfunn i Norge også uten olje! Det er bare å ta en titt over grensa til Sverige, så ser man at det er fullt mulig. Og det er bare å ta en titt inn i framtida, så ser vi at det ikke er noen alternativer.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [16:41:04]: Til Aftenposten den 17. august uttaler daværende førstekandidat Hansson:

«Det går an å ha det riktig fint med litt lavere kjøpekraft enn i dag.»

Videre:

«Det betyr at hver og en av oss etter hvert vil kjøpe litt færre ting. Kjøpe litt færre importerte varer, (…). Kombinert med at vi bruker mer av ressursene våre på grunnleggende ting som mat.»

I MDGs partiprogram står det at partiet vil bruke «mer av norske bistandsmidler på tiltak for økt landbruksproduktivitet og bedre vanntilgang».

Hva vil representanten si til de mange tusen fattige bøndene i u-landene som ønsker å eksportere sine landbruksprodukter til Norge?

Rasmus Hansson (MDG) [16:41:59]: Takk for et godt spørsmål.

Til bønder i fattige u-land som vil eksportere produkter, vil vi si: Det må de i svært stor grad få lov til. Det må være en del av en internasjonal orden – i både u-lands og andre lands interesse – for å kunne opprettholde matproduksjon og arbeidsplasser innenfor landbruket i ethvert land. Det er en selvfølgelig forutsetning for all politikk.

Det er ingen motsetning mellom dette og det å drive internasjonal handel. Tvert om, det er et spørsmål om ikke bare å la reven løpe løs i hønsegården – reven er ensidig store, globale matvarekonserner – men heller prioritere interessene til land hvor vanlige småbønder har bruk for et anstendig inntektsnivå.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:43:04]: Miljøpartiet De Grønne kuttet i sitt budsjett mye i SDØEs investeringer på sokkelen for å redusere oljetempoet. Det var ikke overraskende.

Kristelig Folkeparti mener dette må være feil måte å gjøre det på, det er feil medisin. Vi mener at tempoet må styres gjennom konsesjonspolitikken. Er ikke Miljøpartiet De Grønne enig i at det er bedre å la være å åpne nye områder og å være restriktive i tildelingen av letetillatelser, enn å strype statens investeringer – som partiet nå gjør – i letetillatelser som allerede er vedtatt?

Rasmus Hansson (MDG) [16:43:56]: Miljøpartiet De Grønne er i hvert fall helt åpne for å diskutere med både Kristelig Folkeparti og alle andre partier nøyaktig hva som er de beste virkemidlene. La det være helt klart.

Neste svar er at Miljøpartiet De Grønne går inn for å begrense eller stanse antall nye letetillatelser. Men det er etter vår mening meget fornuftig å kombinere det med å redusere investeringsnivået, som i dag er eksepsjonelt høyt, og heller bruke disse midlene på andre og viktigere måter å bygge opp et bærekraftig samfunn på. Det er dessuten både en måte å ta vare på oljeverdier på – oljeverdier som kanskje blir lavere i en framtid hvor oljesektoren kommer under et hardere press i markedene – og en måte å begrense oljeselskapenes evne til å sette press på viktige områder på, f.eks. slike områder som Kristelig Folkeparti nå er nødt til å forsvare politisk opp mot regjeringen, og mot presset fra en oljenæring som har altfor stor investeringskapasitet.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:45:10]: Jeg tenkte jeg skulle stille ett spørsmål.

Det er en ting som undrer meg. Det er at Miljøpartiet De Grønne ikke vil være med på å finansiere fangst og lagring av CO₂. Når det gjelder et av forslagene, som har bred tilslutning, går hele komiteen inn for at vi skal ha en ambisjon om å få på plass CO₂-rensing innen 2020. Det er greit.

I tillegg sier vi i de rød-grønne partiene at dette må være noe staten er med på å finansiere – noe som har vært forutsetningen fra vi startet med dette programmet – men det vil ikke Miljøpartiet De Grønne være med på. Kan Rasmus Hansson redegjøre for hvorfor?

Rasmus Hansson (MDG) [16:45:48]: Jeg skal forsøke – takk for spørsmålet.

Svaret er ganske enkelt at vi nå er i en situasjon hvor Norge har brukt betydelig politisk prestisje og betydelige midler på å forsøke å få i gang en CO₂-satsing, som vi for det første ikke har fått til, og som for det andre til dels har bekreftet noen av motforestillingene mot satsing på CO₂-fangst og -lagring, nemlig at det fungerer som pudder på den pasienten som heter oljevirksomheten, og at det tar oppmerksomheten bort fra de mye viktigere tiltakene for å avvikle den oljevirksomheten som representanten Heikki Eidsvoll Holmås og jeg er helt enige om at vi må begynne å avvikle.

Derfor ønsker vi en tenkepause. Vi ønsker ikke å forplikte oss til at vi skal ha på plass den nye satsingen innen 2020, før vi har vært med på en bedre faglig belagt diskusjon om hvor veien går for CO₂-fangst og -lagringsspørsmålet.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at verken representanten Hansson eller representanten Eidsvoll Holmås har tatt opp forslag nr. 3, som Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne står sammen om. Presidenten vil foreslå at representanten Hansson tar opp dette forslaget.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:47:02]: Et veldig godt forslag, det gjør vi.

Rasmus Hansson (MDG) [16:47:05]: Jeg tar opp forslaget.

Presidenten: Representantene Rasmus Hansson og Heikki Eidsvoll Holmås har da tatt opp det forslaget de refererte til.

Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Tine Sundtoft [16:47:28]: Klimaendringene er ikke noe som skjer en gang i framtiden. Klimaendringene skjer nå. Med dette budsjettet starter regjeringen arbeidet med å forsterke klimaforliket.

Budsjettet for 2014 viser at innsatsen på klima- og miljøområdet for alle departementene økes betraktelig, og sammenlignet med 2013 anslås denne økningen til hele 4,8 mrd. kr. Samlet sett behandler Stortinget nå et budsjett på over 8,2 mrd. kr, større enn noen gang tidligere. Budsjettforliket på Stortinget var også viktig for vår samlede miljøinnsats. Samarbeidet mellom Kristelig Folkeparti, Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre gjør at Norge går fire grønne år i møte.

Sammenlignet med 2013-budsjettet foreslår regjeringen å øke den generelle satsen i CO₂-avgiften på mineralolje og gass med ca. 100 kr. Grunnavgiften på mineralolje økes også. Samtidig reduserer vi skattene på arbeid og verdiskaping. Det er en god pakke for både miljøet, næringslivet og arbeidstakere. Det grønne skiftet er i gang.

Vi forsterker klimaforliket når vi øker bevilgningene til jernbane. Vi forsterker klimaforliket når vi varsler en grønn skattekommisjon. Vi forsterker klimaforliket når vi arbeider med å innføre et fradrag for ENØK-tiltak i husholdningene. Fornybarproduksjonen skal opp, og saksbehandlingstiden skal ned. Vi vil også satse mer på ny klimavennlig teknologi og forskning. Regjeringen arbeider nå med en ny strategi for karbonfangst og -lagring, med ambisjon om fullskala rensing i 2020. I 2014 vil regjeringen også øke satsingen på miljøvennlige kjøretøy, bl.a. fordi merverdiavgiften på leasing av elbil forsvinner.

Karbonlekkasje er et økende problem. Det aller viktigste svaret på denne utfordringen er å sørge for gode rammebetingelser og gunstige skatteregler for norsk industri. Men det kan også være nødvendig med spesielle tiltak. Ordningen med CO₂-kompensasjon for industrien er et slikt spesialtiltak. Ordningen løper fra 2014 til 2020 og er et målrettet virkemiddel mot karbonlekkasje. Jeg er tilfreds med innretningen den nå har fått. At den ligger i Klima- og miljødepartementet understreker klimadimensjonen i ordningen.

Jeg var nylig på klimaforhandlingene i Warszawa, der det ble vedtatt en kjøreplan for veien framover. Ugandas finansminister, Maria Kiwanuka, var sentral i arbeidet med finansiering. Måten hun formidlet det på, at klima nå vektlegges i all planlegging i hennes land, ga meg inspirasjon. Grunnlaget for en ny klimaavtale må utarbeides i 2014 for å gi muligheter for forhandlinger i Paris i 2015. Norge skal fortsatt spille en aktiv og konstruktiv rolle internasjonalt.

Hovedutfordringen vår er å få ned CO₂-utslippene, men økt innsats for å redusere utslipp av kortlivede klimadrivere, som metan og sot, kan på kort sikt være avgjørende for å overholde togradersmålet. I tillegg vil redusert avskoging gi store reduksjoner i utslipp av klimagasser.

Klimatoppmøtet i Warszawa vedtok et fullstendig regelverk for regnskogbevaring. Det er en milepæl og et viktig gjennombrudd. Vi skal bruke 2,8 mrd. kr for å redusere klimagassutslipp fra avskoging i 2014, og det at regjeringen vil videreføre satsingen fram til 2020, bidrar til forutsigbarhet. Utviklingslandene får nå et sterkt signal om å fortsette arbeidet med å redusere avskogingen.

Klima- og miljøspørsmål er også lokale. Vi skal bevare skog i Norge. Bevilgningen til nytt skogvern øker med 100 mill. kr i 2014. Det gjør det mulig å inngå avtaler om frivillig vern med skogeiere. Norge har et nært forhold til kyst, sjø og vann, derfor vil vi prioritere oppryddingsaktiviteter i forurenset sjøbunn og øker den bevilgningen med 4 mill. kr.

Raske klimaendringer og økende aktivitet i nordområdene øker behovet for mer kunnskap, og derfor foreslår vi styrking på 43 mill. kr til klima- og miljøforskning.

Norge er velsignet med en oljeformue som gir oss store muligheter. Men oljeformuen gir oss også et stort ansvar – et ansvar for å skape et bærekraftig samfunn. Lavutslippssamfunnet er ingen luftig visjon. Det grønne skiftet er nå i gang. Det handler om at vi griper mulighetene nå, og budsjettet vi skal vedta i dag, bidrar til at flere kan gjøre nettopp dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [16:52:47]: La meg starte med å ønske klima- og miljøministeren velkommen til Stortinget. Det er hyggelig å kunne ta en klima- og miljødiskusjon her. Jeg kan også gratulere med at en – ut fra det jeg forstår – har konkludert med en viktig sak for klima- og miljøministeren; at forvaltningen av villaksen fortsatt skal være under klima- og miljøministeren.

Jeg registrerer at en var tilfreds med den ordningen som nå foreligger for CO₂-kompensasjon for industrien. Jeg er opptatt av at det ikke bare er den tilfredsheten klima- og miljøministeren nå utviser, som er viktig, det er også viktig å forsikre seg om at industrien er tilfreds med ordningen i avtaleperioden. Ut fra det vi også hørte representanten Nikolai Astrup sa her tidligere i dag, kan klima- og miljøministeren garantere for at vi får en fullverdig kompensasjonsordning i avtaleperioden fram til 2020?

Statsråd Tine Sundtoft [16:53:49]: Takk for hyggelige ord. Representanten Terje Aasland vet også at budsjettforslaget som kom til Stortinget fra Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre, var på det nivået som Stoltenberg II foreslo.

Det jeg kan garantere, er at regjeringen skal føre en fullverdig næringspolitikk fram til 2020, som sikrer konkurranseevnen til norsk industri. Det jeg også sa, er at jeg er tilfreds med slik ordningen nå er, og jeg tror vi sammen skal klare å skape en god politikk slik at vi beholder den viktige prosessindustrien i Norge.

Terje Aasland (A) [16:54:30]: Tusen takk for svaret. Jeg forstår at klima- og miljøministeren kanskje gjerne vil gi en garanti, men ikke tør å gi det til industrien når det gjelder en fullverdig CO₂-kompensasjonsordning, så jeg våger meg på å stille spørsmålet på ny: Kan klima- og miljøministeren garantere for at vi i avtaleperioden fram til 2020 kan ha en fullverdig CO₂-kompensasjonsordning for industrien, sånn at vi en gang for alle klarer å slå vekk enhver tvil som måtte være der ute om framtidige investeringer?

Statsråd Tine Sundtoft [16:55:09]: I dag behandler vi statsbudsjettet for 2014. Det ligger inne at ordningen løper fra 2014 til 2020, og det med CO₂-kompensasjon er et målrettet virkemiddel. Det jeg kan garantere, er at regjeringen skal føre en fullverdig næringspolitikk fram til 2020, som også sikrer konkurranseevnen til norsk prosessindustri.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:55:34]: Jeg vil takke statsråden for sist. Da var vi i Warszawa sammen, og hun gjorde en iherdig innsats der.

Nå til spørsmålet. Regjeringas utviding av forsøksordninga for snøscooterkjøring har skapt mye usikkerhet og støy om hva som blir fremtidens politikk, selv om det i regjeringas plattform står at man vil ha en endring i motorferdselloven, og at kommunene skal ha myndighet til å etablere snøscooterløyper.

Kristelig Folkeparti har gitt til kjenne i budsjettet at vi ber om at forsøksordningen stoppes. Vi kan ikke skjønne hvorfor det er hensiktsmessig å gjennomføre forsøket dersom det allerede er igangsatt en prosess med endring av lov om motorferdsel. Spørsmålet mitt er: Når vil statsråden komme til Stortinget med en endring av motorferdselloven?

Statsråd Tine Sundtoft [16:56:36]: La meg understreke at det var den forrige regjeringen som inviterte til forsøksprosjektet med 40 kommuner. Det vi har gjort, er å utvide antall kommuner. De samme kommunene har fått en ganske streng forskrift hvor de i sin planlegging skal ta hensyn til friluftsliv, støy og vernede områder. Det er ikke et frislipp dette er snakk om.

Det vi har sagt, er at vi skal bruke dette forsøket til å få mer kunnskap. Det å vite mer om dette, er viktig når vi nå også skal starte lovarbeidet. Der skal vi ha et normalt lovarbeid med normale høringer – gjerne også ha et samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti på det – og ta oss nødvendig tid til det lovforslaget som kommer.

Geir Pollestad (Sp) [16:57:28]: I regjeringens budsjettforslag ble støtten til Folkeaksjonen for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja kuttet med 2,4 mill. kr – til null. Det ble heldigvis reversert i forhandlingene her i Stortinget, men det skapte en usikkerhet.

Det jeg har bitt meg merke i, var at Miljøverndepartementet først argumenterte for kuttet med at det ikke var snakk om en landsdekkende organisasjon. Det viste seg senere at det var en landsdekkende organisasjon. Så ble det begrunnet med at det ikke blir noen konsekvensutredning av disse områdene, og at det derfor ikke er behov for organisasjonen.

Mitt spørsmål er: Mener statsråden dette er en god begrunnelse? Er det en generell holdning at en kun skal gi statsstøtte til organisasjoner som ikke får det som de vil?

Statsråd Tine Sundtoft [16:58:23]: Vi tar til etterretning at stortingsflertallet nå vil noe annet når det gjelder dette.

Ola Elvestuen (V) [16:58:41]: Jeg vil også takke statsråden for innlegget. Det har vært nevnt tidligere at man har lagt opp til å delegere mer ansvar for snøscooterkjøring til kommunene. Det er en uenighet om dette kan gjøres innenfor forsøksordningene eller ikke. Regjeringen har også uttrykt ønske om at mer av miljøarbeidet skal delegeres ned til kommunene. Da lurer jeg på følgende: Hva vil statsråden gjøre for å sikre at de 429 kommunene vi har, har den nødvendige miljøkompetanse til å kunne få mer delegert ansvar?

Statsråd Tine Sundtoft [16:59:19]: Jeg er litt usikker på hva Elvestuen her sikter til med «å delegere mer», men for denne regjeringen er det viktig at det lokale selvstyret legges til grunn. Derfor er det vi nå sender ut, forskriften på snøscootere, ganske omfattende. Vi vil ikke at det skal være fritt fram for kommunene å boltre seg i dette eller andre spørsmål. Det må være tilstrekkelig kompetanse og kjøres ordentlige runder på dette for at det skal kunne forsvares.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [17:00:04]: Jeg vil gjerne følge opp spørsmålet fra Kristelig Folkeparti, for en av de tingene som sies fra ministerens side, er at vi bare utvider forsøket til den rød-grønne regjeringen fra 40 til over 100 kommuner. Da er det så enkelt at den store forskjellen er at den rød-grønne regjeringen sa tydelig og klart fra om at dette er et forsøk vi har tenkt å gjennomføre for å sjekke ut hva konsekvensene vil være med den type lokal forvaltning av dette. Men det er jo ikke miljøministeren gjør. Miljøvernministeren sier: Ja, nå åpner vi vidt opp for forsøksordningen, men vi har ikke egentlig tenkt å ta oss tid å evaluere forsøksordningen, før vi gjennomfører innføringen av en endret lov om motorferdsel.

Holder man ikke da befolkningen for narr? Holder man ikke miljøvernere, grunneiere og kommuner for narr når man later som man gjennomfører et stort og utvidet forsøk, men i virkeligheten ikke har tid og ressurser til å vente på at forsøket er over før man innfører loven?

Statsråd Tine Sundtoft [17:01:09]: Det er jo lov å gjøre to ting samtidig. Vi sender ut den samme forskriften som den rød-grønne regjeringen sendte ut i mai, og har fått en masse innspill til det. Vi utvider ordningen. Forsøket går i prinsippet fra 2014 til 2018, men vi sier at vi også nå skal starte et lovarbeid, med den tiden det tar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anna Ljunggren (A) [17:01:48]: Det første de fleste av oss gjør når vi våkner om morgenen, er å sjekke om mobilen er ladet i løpet av natten. Deretter står vi opp, slår på lyset og kaffemaskinen. De færreste av oss tenker noe videre på hva som gjør at mobilen lades, lyset blir slått på når vi slår på bryteren, eller kaffen traktes. At strømmen kommer fra en plass, at noen jobber med å sørge for at vi får strømmen dit vi bor, tar vi som en selvfølge uavhengig av hvor vi bor, om vi bor nær eller langt fra der strømmen produseres.

I et velfungerende samfunn er sikker energiforsyning kritisk. Vi har jo alle opplevd å miste strømmen over lengre eller kortere tid, og det er jo først da vi blir minnet om hvor avhengige vi er av energi. Det er viktig at vi sikrer effektiv, leveringssikker, robust og miljøvennlig energiforsyning i Norge.

Gjennom de siste åtte årene har det vært en positiv utvikling innenfor hele energiområdet, og dette ser vi at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen i all hovedsak viderefører: innføring av elsertifikater, økt kapasitet i konsesjonsbehandlingen av fornybar energi, en historisk satsing på utbedring og fornyelse av strømnettet samt økt satsing på miljøvennlig omlegging av energibruk og -energiproduksjon, for å nevne noe.

Når det gjelder elsertifikater, er vi godt i rute i Norge. Regjeringen har varslet å vurdere tilpasninger i ordningen med elsertifikater, men hva innebærer dette? Skal en inkludere fornybar kraft bygd før ordningen med elsertifikater trådte i kraft? Og hvordan vil det føre til mer fornybar kraft? Det er spesielt at en regjering bestående av markedsliberalister varsler endringer som vil påvirke markedet, uten å gjøre noe med det. Det er viktig at regjeringen snart avklarer hva slags justeringer de vil foreslå i elsertifikatordningen. Elsertifikater er én ting, men å varsle innføring av skattefradrag for enøktiltak i husholdninger uten å gjøre noe med det er enda mer alvorlig.

I all hovedsak er Norge forsynt med fornybar energi, og det meste kommer fra vannkraft. Det at vi får strømmen vår fra vannkraft, gjør at vi i enkelte perioder er særlig sårbare. Det må kontinuerlig jobbes for at kraftforsyningen blir mer robust mot perioder med redusert tilsig og uforutsette hendelser.

Vår regjering la til rette for mellomlandsforbindelser til både Tyskland og Storbritannina, og de ligger til konsesjonsbehandling nå. Dette er viktig for å sikre forsyningssikkerheten, nå våre offensive klimamål og bidra til grønn verdiskaping. Erfaringer fra de siste årene har vist at vi har vært avhengige av forbindelser til utlandet for å sikre oss i perioder med lite nedbør og lave temperaturer. Flere forbindelser vil styrke kraftutvekslingen og dempe svingninger i kraftprisene gjennom året. Vi vil fortsette å bygge samfunnsøkonomisk lønnsomme kabler.

I Sundvolden-erklæringen varsler Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen at de vil endre energiloven, slik at andre aktører enn Statnett skal kunne eie og drive utenlandskabler. Vi i Arbeiderpartiet er imot en slik endring. Vi frykter at dette vil bety at staten får redusert kontroll over nettinvesteringene og viktige kapasitets- og markedsforhold, og at det vil bety økt sårbarhet i det norske markedet. Bygging av utenlandskapasiteter vil få konsekvenser for det nasjonale kraftnettet. Derfor bør ikke private aktører slippe til.

At regjeringspartiene har fått støtte hos Kristelig Folkeparti og Venstre for fortsatt kutt i tilskuddet til utjevning av nettariffer, er overraskende, og det vitner om et stortingsflertall med lave ambisjoner for distriktene. Kutt i utjevningen av nettariffer gir økte utgifter for husholdninger, jordbruk og, ikke minst, næringsliv. Det rammer særlig de delene av landet som har de absolutt høyeste kostnadene ved overføring og distribusjon av elektrisk kraft, på grunn av utfordrende naturgitte forhold og nærings- og bosettingsstruktur.

Når en ser dette budsjettet i sin helhet og spesielt forslaget om å fjerne regionale utviklingsmidler og forslaget om å endre CO₂-kompensasjonsordningen, som ville ha rammet industrien hvis det hadde fått flertall, er det vanskelig å se på budsjettet som spesielt distriktsvennlig.

Det å beholde de mindre nettselskapene betyr mye for leveringssikkerheten for folk flest – i tillegg til at det gir lokale arbeidsplasser og lokal kunnskap. Hvis regjeringen har som mål å redusere antall nettselskaper, starter den i helt feil ende. Konsekvensen vil i første rekke ikke bli færre nettselskaper, men dyrere regninger for innbyggerne i distriktene.

Hans Andreas Limi hadde her overtatt presidentplassen.

Odd Henriksen (H) [17:06:52]: Når det gjelder fornybar energi, er vi en del av et kraftmarked i Norden. I tillegg ser vi at Europa holder på å utforme sitt nye energimarked. Det skal fases inn veldig mye ny, fornybar energi i EU – i det alt vesentlige sol og vind. Tyskland er i ferd med å komme opp i 25 pst. fornybar energi. Problemet – i den grad det er et problem – er at den energien må produseres og brukes når det er vind og sol. Det betyr at det trengs topplast og selvfølgelig andre energikilder for å dekke resten av behovet samt være reserve når det ikke er vind og sol.

Per i dag er CO₂-kvoteprisen lav. USA har i stor grad gått over fra kull til gass. Når vi da vet at gassprisen i Europa er høyere enn i USA, betyr dette noe for konkurransekraften i EU når det gjelder energiintensiv produksjon.

Ifølge sjefsøkonom doktor Birol i Det internasjonale energibyrået vil denne skjevheten sannsynligvis vedvare helt fram mot 2030. Det betyr at kull i Europa er billig, og vi ser en tendens til at kull blir foretrukket framfor gass.

EUs fornybarhetssatsing medfører videre behov for å bygge nytt nett og nye strukturer. I tillegg står vi overfor en innføring av tredje EUs elmarkedspakke.

Med dette som bakteppe er det derfor bra at regjeringen har signalisert at den vil komme med en energimelding med en helhetlig tilnærming hvor en ser klima, energi og næringsutvikling under ett.

Selv om bakteppet er noe uklart, er og blir fornybar energi viktig, og den billigste og mest miljøvennlige utbyggingen av kraft skjer gjennom tiltak for energieffektivisering. Det å få oss forbrukere til å bruke mindre og bare fornybar energi er og blir viktig. Regjeringen har i dette budsjettet satset på å redusere vårt forbruk ved effektivisering gjennom økt satsing på forskning og utvikling. Det arbeides også med gode rammevilkår for enøktiltak til husholdningene. I samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti slås det fast at det skal innføres et skattefradrag for enøkinvesteringer i hjemmet. Denne ordningen skal på plass så raskt som mulig.

Som følge av forsømt utbygging og vedlikehold av elnettet må det en storsatsing til i årene som kommer. Nesten uansett hva vi gjør i et moderne samfunn, er vi avhengige av strøm og stabil strømforsyning. For å forbedre dette er det signalisert fra Statnett at det vil komme en investering på mellom 50 og 70 mrd. kr. I tillegg kommer ditto investeringer i regionalnettene. Videre er det behov for forsterkning av distribusjonsnettet, bl.a. gjennom innføring av avansert måle- og styringssystem i alle husstander. Mye av disse investeringene må gjøres på grunn av forsyningssikkerhet. I tillegg kommer innfasing av ny, fornybar energi og petroleumssektorens behov for mer kraft. Investeringen skal betales, og nettkostnadene kommer til å måtte gå opp. I dette bildet er det viktig å ta vare på konkurransekraften til vår industri. Det gjør vi ved å gi industrien en stabil energiforsyning og gode rammevilkår, noe som regjeringen legger opp til i årets budsjett. I tillegg legges det videre opp til å sikre god balanse i energiforsyningen gjennom å planlegge å bygge ut mellomlandsforbindelser, i første omgang to nye kabler til Europa.

Hva så med fornybar energi? Regjeringen legger opp til økt produksjon av vannkraft, vindkraft, bioenergi og andre fornybare energiformer. Med andre ord: Det legges opp til en storsatsing på utbygging av fornybar energi i landet i året som kommer. Vi har tro på at framtiden er fornybar, og da må vi bygge fornybar energi. Skal vi nå våre klimamål, er vi alle enige om at vi må bygge ut. Vi må bygge ut nett for å frakte ut strømmen, vi må bygge ut industri som foredler kraften på verdens mest miljøvennlige måte.

Vi er i dag inne i et regime med Sverige knyttet til grønne sertifikater. Vi har tatt på oss å bygge ut 13,5 TWh innen 2020. Tiden begynner å bli knapp. Større investeringer må være vedtatt i løpet av 2014 og tidlig 2015 for at de skal kunne nå sertifikatmarkedet. Ordningen går fram til 2020, og mange investeringer vil være avhengig av at de når denne ordningen.

Alle investeringer som skal gjøres i sentralnettet og regionalnettet fram til 2020, er betydelige, og vi tror at for å få dette til på en god og effektiv måte trenger vi mer rasjonell nettstruktur med færre og mer robuste nettselskaper – dette for å kunne ivareta forbrukernes interesser og behov. Et av tiltakene som enklest kan gjøres, er å fjerne kompetanseforskriftens bemanningskrav og erstatte denne med generelle kvalitets- og sikkerhetskrav. Vi har tillit til at de som vi har gitt konsesjon til å drifte vårt elnett, også innretter sin drift på en sikker og god måte innenfor egne HMS-rutiner som oppfyller sikkerhetskravene.

Så til slutt noen ord om flom og skred. Regjeringen øker satsingen på dette området i årets budsjett. Dette er viktig. Her er det viktig å ha fokus på å sikre eksisterende bygg og infrastruktur og ikke minst ha fokus på framtidig planlegging og nybygging.

Statsråd Tord Lien [17:12:17]: Olje- og energidepartementet kommer både neste år og i årene som kommer, til å jobbe med tre viktige ting. Det ene er karbonfangst og lagring, som vi må få på spor igjen etter krasjlandingen under den rød-grønne regjeringen. Vi skal jobbe med å produsere mer fornybar energi, og vi skal jobbe for å opprettholde aktiviteten på sokkelen.

Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskapning, statlige inntekter og eksportverdi. Næringen sysselsetter om lag 250 000 personer, og Statens pensjonsfond utland passerte sist uke 5 000 mrd. kr i markedsverdi. Det er høy aktivitet i næringen. I 2012 ble det investert om lag 171 mrd. kr på sokkelen, og statens inntekter var om lag 400 mrd. kr.

Investeringsnivået forventes å være høyt også i de aller nærmeste årene, men siden oljeproduksjonen på norsk sokkel nådde sin topp i 2001, har produksjonen falt. Det må arbeides hardt og målrettet for å motvirke framtidige fall i investeringer og produksjon. Forutsigbarhet og langsiktighet er svært viktig for en næring som er så kapitalintensiv og har så lange ledetider som oljenæringen har. Derfor er det en styrke for norsk sokkel at det er bred enighet om de store linjene i petroleumspolitikken.

Jeg har lyst til å minne forsamlingen om denne meldingen som ble lagt fram av den rød-grønne regjeringen, som heter En næring for framtida. En næring for framtida – og den var lagt fram av den rød-grønne regjeringen. Derfor gir ikke et regjeringsskifte særlig store endringer i denne politikken. Også SV står bak de store linjene i norsk petroleumspolitikk.

Det er enighet om å utvikle potensialet på sokkelen gjennom å satse parallelt innen flere områder: på økt utvinning fra eksisterende felt og på fortsatt aktiv leteaktivitet i modne områder, som Johan Sverdrup-feltet er et godt eksempel på at er fornuftig. Det er enighet om tildeling av nytt areal for leting, bl.a. i Barentshavet sørøst, som ble åpnet av et betydelig flertall i Stortinget tidligere i år.

Regjeringen øker bevilgningene til Oljedirektoratet og Petoro for å sette dem i stand til å følge opp prioriterte oppgaver knyttet til å realisere verdipotensialet fra felt i drift og for å sikre at vi får mest mulig ut av feltene som allerede er i produksjon. Regjeringen vil fremme norsk olje og gass som et viktig bidrag for å møte verdens energibehov og norsk gass som et virkemiddel for å gjøre Europa mindre utslippsintensivt.

Når det gjelder fornybar energi, står Norge i en særstilling. I motsetning til de fleste land i Europa kommer 98 pst. av all norsk kraft fra fornybare kilder. Regjeringens mål for 2020 er at andelen fornybar totalt skal økes til 67,5 pst., noe som vil være den suverent største andelen i EU. Men regjeringen er likevel opptatt av å øke produksjonen av fornybar kraft i Norge. I denne sammenhengen er elsertifikatordningen viktig.

Man kan gjerne som rød-grønn politiker være høy og mørk og stå på denne talerstolen og fortelle om hvor mye fantastisk man har gjort, men faktum er at 0,55 TWh er det vi har klart å levere på grønne sertifikatordninger. Svenskene slår oss med åtte ganger mer. Det noterer jeg meg at de rød-grønne stortingsrepresentantene er fornøyd med, men det mener jeg det ikke er grunn til å være. Vi har større ambisjoner enn det. Det vil også være til fordel for industrien, som vil nyte godt av økt kraftoverskudd i Norge.

Norsk industri vil også ha nytte av de store ambisjonene Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har for energieffektivisering. Der er Enova det viktigste virkemiddelet. Målet der er å redusere bruken av elektrisk kraft med mer enn seks TWh, som også vil bidra til å øke kraftoverskuddet til fordel for norsk industri og til fordel for norske forbrukere, som får både billigere og mer miljøvennlig varme i husene sine.

Så skal vi legge fram en energimelding. La meg bare gjøre det klart for representanten Pollestad at vi skal bruke tid på den. Hadde vi skullet legge fram en melding som den rød-grønne regjeringen gjorde, en fornybarmelding på fire A4-sider, skulle jeg klart å levere den før jul. Jeg har lyst til å gjøre en ordentlig jobb med den. Derfor må vi bruke litt tid på det, men det skal ikke bli noen hvilepute.

Så får jeg komme tilbake til karbonfangst og lagring i mitt 3-minuttersinnlegg.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Per Rune Henriksen (A) [17:17:31]: Den rød-grønne regjeringen førte en offensiv politikk for å åpne nye områder. Vi gjennomførte en kunnskapsinnhenting for det nordøstlige Norskehavet, vi satte i gang en konsekvensutredning for Jan Mayen, og vi fikk åpnet Barentshavet sørøst.

Statsråden har nylig vært i Nord-Norge og uttalt seg om oljevirksomhet i nord. Til Harstad Tidende sa han:

«Vi må fortsatt styrke røsten fra nord, slik at konsekvensutredningen av Lofoten og Vesterålen kan komme.»

Dagen etterpå kunne vi lese i bladet Vesterålen at områdene utenfor Vesterålen og Lofoten bør åpnes. Tatt i betraktning at den nye regjeringen satte foten ned for både konsekvensutredning og fortsett arbeid på både Jan Mayen og Lofoten, står dette i skarp kontrast til det.

Er disse uttalelsene et uttrykk for at statsråden ønsker seg en ny regjering til jul, eller er det bare et uttrykk for at statsråden ønsker å være en privatpraktiserende statsråd uten bindinger til egen regjerings politikk?

Statsråd Tord Lien [17:18:36]: Jeg har til alle jeg har snakket med, både i foredrag og til journalister, vært tydelig på at jeg selvfølgelig står fullt og helt bak den avtalen som er inngått. Det er en avtale som også gir uttrykk for at i denne stortingsperioden skal ikke disse områdene åpnes for petroleumsaktivitet. Det står jeg bak.

Så betyr ikke det at hvis man skal legge det langsiktige perspektivet, som et betydelig flertall i Stortinget står bak, på norsk petroleumsaktivitet, er det naturlig at vi på et eller annet tidspunkt også ser på disse områdene som nå er holdt unna for aktivitet i denne perioden.

Men i denne perioden er representanten utmerket godt klar over at avtalen står fullstendig fast.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [17:19:42]: Statsråden ble i Klassekampen ganske nylig fremstilt på en måte som at han ikke tar inn over seg det som har kommet fram i Holden-utvalget, som anbefaler å dempe oljeavhengigheten ved å holde litt igjen på oljeaktiviteten, noe som er helt i tråd med Kristelig Folkepartis politikk.

Er det slik som det sto i Klassekampen, at statsråden har tenkt å gi «bånn gass» i oljevirksomheten i årene fremover? Da er regjeringa og Kristelig Folkeparti virkelig på kollisjonskurs.

Statsråd Tord Lien [17:20:21]: Jeg må gjenta det jeg sa fra talerstolen i stad, at den rød-grønne regjeringen valgte å holde et høyt tempo. Vi ser at aktiviteten i 2012 og 2013 har vært rekordhøy og kommer til å bli det i 2014. Jeg mener, i likhet med Holden, at jevn aktivitet på norsk sokkel er fornuftig, men jeg mener at det blir krevende å ligge på det nivået vi har ligget på de siste årene. Men det er et mål for Fremskrittspartiet og Høyre å opprettholde aktiviteten på sokkelen opp mot dagens nivå. Det er også i tråd med Holden-utvalget, det er i tråd med det som kommuniseres fra LO, og det er i tråd med det som kommuniseres fra NHO – og det bør heller ikke være en stor overraskelse for Stortinget at Fremskrittspartiet og Høyre mener at aktiviteten på norsk sokkel bør forsøkes opprettholdt.

Geir Pollestad (Sp) [17:21:25]: Statsråden var inne på det felles norsk-svenske sertifikatmarkedet og virkningene av det og lovte at en større andel av de framtidige investeringene skulle komme på norsk side, og at vi skulle ta igjen svenskene på dette området.

I regjeringens plattform står det at en skal «vurdere tilpasninger i ordningen med el-sertifikater». Dette er et markedsbasert system, så det bør ikke være usikkerhet om de framtidige ordningene for lenge.

Jeg vil utfordre statsråden på å si hvilke grep i ordningen med elsertifikater han ser for seg, og hvor raskt disse vil være på plass for å nå det målet som han presenterte fra talerstolen, om at vi skulle ta igjen svenskene når det gjaldt utbygging av kraft.

Statsråd Tord Lien [17:22:29]: Jeg noterer meg at representanten ikke kommenterte hvorvidt han var fornøyd med det den rød-grønne regjeringen har levert på dette feltet, men det får vi komme tilbake til senere i debatten.

Representanten vil være kjent med at det er en kontrollstasjon for dette arbeidet i 2015, som selvfølgelig må gås opp av Norge og Sverige sammen. Når det arbeidet er i mål og vi i løpet av 2015 vet mer om hvor vi er på vei, hvor mange prosjekter som er på linje, er det naturlig å se på hvorvidt det er naturlig å gjøre grep. Mitt håp er at vi vil vite i 2015 – i hvert fall i 2016 – hvorvidt vi vil nå de målene som vi har forpliktet oss til, nemlig 26,4 TW. Hvis ikke må selvfølgelig regjeringen, sammen med Stortinget, se på hvilke grep vi skal gjøre. Det er i hvert fall helt sikkert at ordningen kommer ikke under noen omstendighet til å bli svekket.

Ola Elvestuen (V) [17:23:38]: Takk for et godt innlegg.

Jeg la merke til at statsråden trakk fram tre prioriterte områder. Det var karbonfangst, det var økt produksjon av fornybar energi, og det var å opprettholde produksjonen i olje- og gassektoren. Nå mener nok Venstre, av hensyn til norsk økonomi, at vi bør redusere/dempe nettopp den aktiviteten i olje- og gassektoren. Men det er ikke det jeg skal spørre om.

Jeg skulle ønske det var et fjerde mål her, og det er at man ville bruke den økte fornybare energien aktivt for å redusere CO₂-utslipp og klimagassutslipp. Er statsråden enig i at vi må strekke oss langt for å bruke den ekstra energien, den fornybare energien, for å unngå økte utslipp og redusere eksisterende utslipp, og at dette også må gjelde innenfor petroleumsnæringen, ikke minst med hensyn til den beslutningen som om kort tid må tas i forbindelse med Utsirahøyden?

Statsråd Tord Lien [17:24:32]: Takk til komitélederen for et godt spørsmål.

Selvfølgelig mener jeg at hele poenget med faktisk å satse så vidt hardt, både på å bygge infrastruktur for innfasing av ny fornybar energi og bygge de anleggene som skal produsere fornybar energi, er i veldig stor grad motivert av at vi skal ha et mer fornybart samfunn og fase ut fossil energibruk. I det arbeidet er jeg veldig glad for at både Venstre og stort sett alle de andre partiene som har hatt ordet i dag, har vært veldig tydelige også på behovet for å bygge utenlandskabler. Det å kunne fase ut kull i Europa gjør Europa til et mer fornybart område.

Så er det helt klart at det også er både regjeringens ambisjon og en del av samarbeidsavtalen, en del av klimaforliket, at det skal jobbes videre med elektrifisering der det er mulig.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [17:25:39]: Takk for innlegget fra statsråden.

Jeg var i debatt med miljøvernministeren i morges, som ikke kunne garantere at man vil legge til rette for elektrifisering på Utsirahøyden. Derfor stiller jeg det samme spørsmålet til statsråd Tord Lien som jeg gjorde til miljøvernministeren i morges. Det er jo slik at miljøvernministeren har ansvaret for klimaforliket og for å legge til rette for områdeutvikling av elektrifisering av sokkelen, men det ligger til olje- og energiministeren å avgjøre disse spørsmålene i forbindelse med den enkelte utbygging. Der har vi fra den rød-grønne siden lagt alt til rette for at regjeringen skal kunne sørge for elektrifisering av Utsirahøyden, gjennom at vi i forbindelse med behandlingen av dette sier veldig klart at de forskjellige innretningene klargjort for kraftbalanse skal «koble seg til en eventuell felles kraftløsning på Utsirahøyden på det tidspunktet denne er på plass, med mindre departementet av særskilte grunner bestemmer noe annet».

Kan statsråd Tord Lien garantere at vi får på plass elektrifisering av Utsirahøyden?

Statsråd Tord Lien [17:26:48]: Jeg noterer meg at representanten begynte med å spørre om vi skal legge til rette for det. Ja, det skal vi. Så kom det et spørsmål om en garanti. Nå har jeg lyst til å minne representanten om at det er mange anlegg på norsk sokkel som allerede er elektrifisert, både før den rød-grønne regjeringen kom til makta, og etterpå. Det er bra. Det har ikke skjedd fordi man har gjort vedtak i Olje-og energidepartementet, men fordi lisensene har bedt om det. Jeg vet at det nå pågår et arbeid med den lisensen – forhandlinger mellom partene i den lisensen – om hva de skal be regjering og storting om å få lov til å gjøre. Når de tallene kommer inn til Olje- og energidepartementet, kan olje- og energiministeren ta stilling til det – ikke før vi har fått den informasjonen.

Rasmus Hansson (MDG) [17:27:43]: Takk til statsråden for et sterkt og klart innlegg, hvor han selvfølgelig også gjorde det helt klart at hans og regjeringens ambisjon er en fortsatt sterk satsing på videre og langvarig norsk oljevirksomhet.

Jeg skal ikke forsøke å overbevise statsråden om at det er en dårlig idé – det tror jeg er et litt mer langsiktig prosjekt – men det som er litt mer mystisk for meg, er den norske offisielle klokkertroen på at Norge er det landet som skal utnytte sine ressurser til siste slutt, i en verden der det ikke er plass til at alle fossile ressurser på noen som helst måte blir brukt – troen på at det er et syn som vil møte gjenklang hos andre aktører som også har lyst til å utnytte sine ressurser.

Kan statsråden forsøke å forklare hvordan Norge argumenterer overfor Kina, Sør-Afrika og tilsvarende land for vår spesielle posisjon i dette globale klimaregnskapet?

Statsråd Tord Lien [17:28:42]: I likhet med et flertall i denne salen har jeg tro på at vi på et eller annet tidspunkt vil lykkes med å få etablert teknologi – og innfase teknologi – for fangst og lagring av karbon som vil nulle ut mye av det representanten spør etter.

Så vet vi at når vi produserer elektrisitet av gass, gir det halvparten så mye utslipp som fra kull, og vi ser at kullforbruket i Europa går opp. Norsk gass kan være en del av svaret på de utfordringene i et langt perspektiv. Vi ser at USA har halvert sine CO₂-utslipp til kraftproduksjon bare på få år på grunn av rikelig tilgang på gass. Og vi vet at verden har et stort behov for energi, og å klare det IEA peker på, nemlig bare 10 pst. reduksjon i oljeproduksjonen i et tiårsperspektiv, kommer til å bli krevende.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Per Rune Henriksen (A) [17:30:07]: Petroleumsnæringen er den største og viktigste enkeltnæringen i Norge. Den kjennetegnes av store og langsiktige investeringer som gir enorme inntekter til fellesskapet, og den gir 250 000 arbeidsplasser over hele landet. Stabile rammevilkår er svært viktig for denne næringen. Det er derfor positivt at den nye regjeringen viderefører petroleumspolitikken fra den rød-grønne regjeringen med fokus på økt utvinning, utbygging av funn og høy leteaktivitet. Den fjerde stolpen i petroleumspolitikken, åpning av nye områder, har man imidlertid valgt å overse.

Så sent som i mai i år skrev dagens regjeringspartier i Innst. 288 S om varig vern av Lofoten:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke betydningen av å holde et forutsigbart og høyt tempo når det gjelder å åpne nye områder for petroleumsaktivitet.»

Videre sier de:

«Disse medlemmer vil igangsette en konsekvensutredning av olje- og gassaktivitet i Nordland VI, Nordland VII og Troms II.»

«… betydningen av å holde et forutsigbart og høyt tempo» viste seg ikke å være større enn at dette ble droppet allerede i sonderingene med Venstre og Kristelig Folkeparti. Dette er ett av mange områder hvor denne regjeringen går tilbake på hva partiene sa før valget.

I regjeringens retorikk om klima sies det at de vil forsterke klimaforliket. I deres første budsjett svekker de det. I forslaget til XIX foreslo regjeringen å gå bort fra klimaforlikets ambisjon om å realisere minst ett fullskala anlegg for fangst av CO₂ innen 2020, og de ville erstatte dette med en ambisjon om å realisere et demonstrasjonsanlegg. Jeg er glad for at en samlet komité avviser dette og fremmer den rød-grønne regjeringens forslag på dette punkt.

På bevilgningssiden har regjeringen kuttet Gassnovas budsjett med 10 mill. kr med den begrunnelse at planleggingen av fullskala fangst og lagring avsluttes. Men dette var jo vitterlig også forutsatt i den rød-grønne regjeringens budsjett.

Videre kuttes det 100 mill. kr i lån til TCM. Dette reduserer mulighetene for bedre utnyttelse av eksisterende infrastruktur. Likeledes reduseres mulighetene for økte testmuligheter, og TCM blir mindre attraktiv for teknologileverandører og industripartnere.

Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har altså satt alle bremser på utviklingen av teknologi for fangst og lagring av CO₂. Vi vet alle at dette er den viktigste enkeltstående teknologien tilgjengelig for å redusere klimagassutslipp. Vi vet også at det haster med å få til utslippsreduksjoner som monner for å nå målet om å redusere global temperaturøkning til to grader over førindustriell tid.

Regjeringen har tatt «time out» i teknologiutvikling for å kunne lage en ny strategi. De sier ikke noe om når denne strategien skal komme på plass, og de kutter dramatisk i budsjettene for teknologiutviklingen. Dette fører til forvitring av kompetanse og forsinkelse av arbeidet. Den globale oppvarmingen har ikke tatt «time out», og regjeringens klimapolitiske ambisjoner framstår som svake.

CO₂-kompensasjonsordningen er et viktig element i en klimapolitikk som virker. Vi sikrer at vår vannkraftbaserte prosessindustris konkurransekraft ikke svekkes som følge av en effektiv klimapolitikk. Denne ordningen ble framholdt som helt avgjørende for industribedriftene som jeg besøkte i Hardanger under valgkampen. Gode og stabile rammebetingelser ga grunnlag for planene om milliardinvesteringer på Tizir i Tyssedal, og de ga grunnlag for håp om lønnsom drift på Søral på Husnes. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens forslag får ikke flertall, og det er den rød-grønne regjeringens forslag som blir vedtatt her i dag. Det er bra.

Likevel står industrien igjen med usikkerheten. Vil CO₂-kompensasjonsordningen lide samme skjebne som nettolønnsordningen for sjøfolk? Den måtte kriges igjennom i Stortingets budsjettbehandling to ganger i året under den forrige borgerlige regjering. Slikt blir det ikke stabilitet av, slikt legger ikke grunnlaget for investeringer, slikt blir det ikke konkurransekraft av.

På Søral i Kvinnherad måtte 60 mann gå i våres, på grunn av markedssituasjonen. De 230 ansatte som er igjen, fortjener forutsigbare rammevilkår når de kjemper for å sikre lokalsamfunnets hjørnesteinsbedrift. Tizir i Tyssedal trenger forutsigbare rammevilkår når de skal legge om til en produksjonsteknologi som skal doble produksjonen, skape 100 nye arbeidsplasser og redusere CO₂-utslippene med 90 pst. Dette krever investeringer i milliardklassen.

Det er dette som er bakgrunnen for at vi inviterer Stortinget til å gjøre vedtak om å be regjeringen sikre forutsigbarhet for en fullverdig CO₂-kompensasjonsordning i avtaleperioden til 2020. Det er trist å høre at regjeringen og miljøvernministeren ikke er i stand til å gi et klart svar på dette. De gir klare svar og klare bindinger på regjeringens andre ordninger, men dette vil de altså ikke garantere for. Derfor må vi fremme forslaget.

Tina Bru (H) [17:35:28]: Norges historie som olje- og gassnasjon er på mange måter et eventyr. Frem til 1970-tallet var BNP per innbygger i Norge under gjennomsnittet i Vest-Europa. Etter den tid har Norge opplevd betydelig raskere og mer stabil vekst enn de fleste andre land. Mens den økonomiske veksten har gått opp og ned i de fleste andre industrialiserte land, har den nesten bare gått opp og frem i Norge.

Etter at Norges nye fremtid som oljenasjon hadde blitt en realitet, ble det som skulle bli kjent som de ti oljebud skrevet i 1971. Allerede i denne tidlige fasen av vår nye rolle som olje- og gassnasjon hadde vi heldigvis fremsynte politikere i Stortingets industrikomité som visste hva slags betydelig ansvar vårt gullfunn under havet brakte med seg.

Det første oljebudet sier som følger:

«At nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel.»

Dette er et viktig prinsipp, som Norge har holdt seg til siden starten på oljeeventyret. Gjennom opprettelsen av Oljedirektoratet og Statoil i 1972, Petoro og Gassco i 2001, samt Petroleumstilsynet i 2004, har ønsket om full nasjonal styring og kontroll blitt ivaretatt.

Regjeringen er opptatt av å bevare og styrke statens mulighet til å sikre størst mulig verdiskaping fra våre fossile ressurser. Nettopp derfor styrker regjeringen både OD og Petoro i dette budsjettet. Slik blir ODs anledning til å bidra i arbeidet med økt utvinning større og Petoros mulighet til å følge opp statens eierinteresser, særlig rettet mot tiltak på eksisterende felt, bedre. Økt utvinning og kontinuerlig investering er nødvendig for at vi skal kunne opprettholde et jevnt aktivitetsnivå over tid.

Heldigvis er det stort sett bred enighet om viktigheten av, og retningen videre for, den norske petroleumsnæringen. Fortsatt ligger de ti oljebud som et kart for veien videre.

Dette er bra, for forutsigbarhet og langsiktighet er svært viktig for denne næringen. Petroleumsnæringen er motoren i norsk økonomi. 250 000 mennesker er direkte eller indirekte sysselsatt her. Staten henter en tredjedel av sine inntekter herfra – nesten 350 mrd. kr for 2013. Det er ingen tvil om at Norge som vi kjenner det i dag, ville sett svært annerledes ut uten olje- og gassnæringen.

Noen vil hevde at vi må fase ut og legge ned norsk petroleumsnæring for å bekjempe verdens klimaendringer. Jeg mener klimaendringene er noe vi må ta på ytterste alvor. Norge må også gjøre sin del, og har et ansvar. Men jeg er ikke enig i at nedleggelse av norsk olje- og gassvirksomhet er løsningen på problemet. Klimautfordringene må ses i et globalt perspektiv. Verden har et stadig økende behov for mer energi. Stadig flere løftes ut av fattigdom, og flere og flere land opplever økonomisk vekst. Jeg mener vår petroleumsindustri er et viktig bidrag for å løse verdens energi- og klimautfordringer.

Allerede i 1971 var vi opptatt av miljøhensyn i oljepolitikken. Det fjerde oljebud sier:

«At utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern».

Det har vi vært opptatt av siden. Norsk kontinentalsokkel står for verdens mest klimavennlige olje- og gassproduksjon. Utslippene per produsert enhet olje og gass fra norsk sokkel er betydelig lavere enn fra andre lands petroleumsprovinser. Dette har ikke skjedd av seg selv. Det ligger betydelig vilje til omstilling og evne til å utvikle ny og mer miljøvennlig teknologi bak dette. Norsk gassproduksjon, nettopp på grunn av god teknologi, er betydelig mer miljøvennlig enn gassproduksjon mange andre steder i verden. Derfor er det viktig at vi øker innsatsen på forskning, slik at vi kan fortsette å bruke oljeformuen vår på å utvikle ny teknologi som skal bidra til at verden når sine klimamål. I dette budsjettet ligger det 36 mill. kr mer til petroleumsforskning, det er en god start.

Mindre tilgang til olje og naturgass vil sannsynligvis føre til økt bruk av kull i mange land. IEA slår fast at energimiksen også i det grønne scenarioet for fremtiden vil ha et betydelig innslag av fossil energi. Spørsmålet er først og fremst hvor stor andel som skal komme fra kull eller fra olje og naturgass.

Norsk petroleumsvirksomhet er en del av løsningen. Det betyr ikke at vi ikke skal satse videre på fornybar energi og andre miljøvennlige løsninger. Dette handler ikke om enten–eller, men det handler om både–og.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [17:40:11]: Aller først har jeg lyst til å takke komiteens medlemmer for det arbeidet som er blitt utført. Jeg vil understreke at på de aller fleste områder er det faktisk stor grad av enighet, selv om det selvfølgelig er slik at på enkelte områder er det ulike løsninger på hvordan vi skal takle våre klimautfordringer.

Fremskrittspartiet sendte allerede i vår ut klare signaler på vårt ønske om å delta i et bredt klimaforlik. Dessverre ønsket ikke SV og Arbeiderpartiet av taktiske årsaker å akseptere Fremskrittspartiet ved forhandlingsbordet. Kanskje ikke så klokt valg når vi ser hvilke partier som sitter i regjering i dag. Det må være helt klart at selv om vi ønsker å forsterke klimaforliket og aksepterer Kyoto-avtalen, må det forstås i en sammenheng at denne regjering, med Høyre og Fremskrittspartiet, vil praktisere virkemidler på en annen måte enn det den forrige regjeringen ønsket, både overfor bedriftenes behov og overfor privatpersoners interesse. Vi ønsker ikke utflagging av næringsliv til andre land med bakgrunn i særnorske krav overfor bedriftene.

Høyre og Fremskrittspartiet understreker at man har et særlig ansvar overfor klimaendringer, tap av biologisk mangfold og spredning av miljøgifter. Jeg vil her særlig vise til at regjeringen ønsker å tenke helhetlig og framtidsrettet innenfor miljø. Om vi vil eller ikke, er det et must for framtiden at bevilgninger til jernbane, kollektivsatsing og effektive, sikre veier inngår som en del av et miljøperspektiv. I framtiden vil vi frakte langt flere mennesker med jernbane, med kollektivløsninger og med veitrafikk enn det vi gjør i dag. Det er både riktig og framtidsrettet å sikre gode løsninger for å redusere utslippene sentralt i landet, i våre byer, samtidig som våre veier blir effektive og kan løse våre transport- og miljøutfordringer ellers i landet.

Uavhengig av ønsker om fredning og vern vil det for denne regjeringen også være viktig å ivareta privat eiendomsrett. Privat eiendomsrett er viktig både som prinsipp og som virkemiddel for å sikre en klok og langsiktig forvaltning av ressursene.

Jeg vil gjerne vise til at villaksen er et prioritert område, og at bekjempelse av Gyrodactylus salaris er blitt prioritert. Derfor bevilger regjeringen 10 mill. kr Driva-prosjektet og vil også gå i gang med en opplysningskampanje rettet mot spredning av gyro fra Nord-Finland.

Jeg har lyst til å takke alle i komiteen som ønsket å prioritere miljøsamarbeid med Russland. Norilsk Nickel ved den norsk-russiske grense slipper ut 100 000 tonn svoveldioksider og tungmetaller årlig. Norilsk Nickel er med stor sannsynlighet en av, eller kanskje den verste, forurenseren i Vest-Europa. Jeg må bemerke at etter at SV i åtte år har styrt Miljøverndepartementet, var ikke Vest-Europas verste forurenser nevnt med et ord i innstillingen fra den forrige regjeringen. Den forrige regjerings satsing på symbolpolitikk – nær sagt uten forbehold – har helt klart gått på bekostning av realpolitiske løsninger. Dette viser seg ikke minst i nord – deres viktigste strategiske satsingsområde, hvor Norilsk Nickel er fullstendig utelatt. Og ikke nok med at Norilsk Nickel er utelatt: I den siste tiden kommer det også fram at norsk bistand og hjelp over mange år for å sikre og vedlikeholde russiske atomkraftverk på Kolahalvøya har ført til at russiske myndigheter har forlenget levetiden for atomkraftverkene med mange år – atomkraftverk som er av samme dato som Tsjernobylverket. Bistand fullstendig uten motkrav er sjelden av det gode. Dette er ikke gode nyheter og er en bjørnetjeneste overfor Nordkalottens befolkning generelt og Øst-Finnmarks befolkning spesielt. Jeg må spørre: Hvor har de rød-grønne vært i åtte år når man har kunnet sitte stille og akseptere denne type utvikling?

Åsmund Grøver Aukrust (A) [17:45:40]: Klimadiskusjoner ender altfor ofte opp med bare å handle om kjøp og salg av kvoter, CO₂-pris og tekniske detaljer. Det er viktig fordi det er en del av løsningen, men det kan også gjøre at vi glemmer hva det egentlig handler om. Det handler om at på Filippinene har de så mange tyfoner at de ikke lenger har et navn på dem, at millioner av mennesker drives på flukt, at rismarkene i Bangladesh kan havne under vann, slik at mennesker mister sitt levebrød. Det handler ikke om tekniske detaljer, det handler om mennesker. Det er derfor det haster med at vi handler.

Klimakrise er på mange måter to kriser. Den ene er global oppvarming og mer ekstremvær. Den andre krisen er at vi alle vet om det, men at vi ikke klarer å løse det. Derfor trenger vi mer ambisiøse politikere.

Det kan høres ut som en klisjé, men det er jo faktisk det som er sannheten: Klimaendringen er vårt tids aller største utfordring. Da skulle man sett for seg at når den nye regjeringen ga åtte utfordringer til seg selv, var det utfordring nr. 1. Men det var ikke nr. 1, det var ikke nr. 2 – det var ikke en av utfordringene i det hele tatt. Er det her Fremskrittspartiet fikk gjennomslag? Er det her de nye statsrådene som har påstått at klimaendringene nærmest er et sosialistisk påfunn for å få innført skatter og avgifter, fikk gjennomslag? Var det byttehandelen at man anerkjente klimaendringene mot at man sa det ikke var en så viktig sak?

Statsministeren sa at nå skulle man i klimaarbeidet gå fra ord til handling. Men handlingen skulle vise seg å være kutt. For når Siv Jensen la fram et nytt statsbudsjett, ble det kutt til CO₂-håndering, kutt til Transnova, kutt til miljøorganisasjonene, og aller størst ble kuttet til regnskogen, på 400 mill. kr. Høyre og Fremskrittspartiet sier til det kjedsommelige at de bare hadde tre uker på seg, men desto verre er det hva de faktisk valgte å bruke tiden sin på. Jeg skjønner at vår nye miljøvernminister lojalt må forsvare budsjettet, men jeg håper virkelig ikke at det var sånn at når de møttes til regjeringskonferanse, og de først bestemte seg for å bruke 4 mrd. kr mer enn det de rød-grønne la opp til, rakk miljøvernministeren opp hånden og foreslo kutt til regnskogen på 400 mill. kr. Hvis det var tilfellet, og hun beklager at Stortinget har rettet opp en del av kuttene, blir jeg virkelig bekymret for regjeringens klimapolitikk. Jeg tror ikke det var sånn. Jeg tror ministeren tapte kampen internt i regjeringen, bl.a. mot en finansminister som aldri har vært særlig opptatt av klima eller utvikling. De kuttet for å bruke penger på andre ting, f.eks. skattekutt til Norges rikeste. Jeg skjønner at finansministeren gjorde den prioriteringen – for hvorfor skal hun løse et problem hun knapt tror på? Jeg tror dessverre at vi vil få merke at om lag halve regjeringen kommer fra et parti som fortsatt har et slags løpende seminar om de tror på de menneskeskapte klimaendringene eller ikke.

Gro Harlem Brundtland ble hele verdens miljøvernminister. Hun lanserte slagordet: tenk globalt, handle lokalt. Det er nettopp det vi må gjøre. Vi må tenke på det store bildet. Vi må gjøre alt det vi kan ute i verden, men samtidig må vi handle her hjemme i Norge. Vi i Arbeiderpartiet er fornøyd med det vi fikk til da vi satt i regjering. Under oss gikk klimagassutslippene ned, og de er lavere nå enn på veldig lenge. Men ingen politikere kan si at man har gjort nok, man kan aldri bli selvtilfreds, for utfordringen er så stor. Derfor vil vi alltid jobbe for en enda bedre miljøpolitikk – nå fra opposisjon.

Miljøpolitikk handler om mer enn klima. Det handler om naturvern og biologisk mangfold. Også her er vi bekymret for retningen til den nye regjeringen. Miljøvernministeren åpner for fri ferdsel i utmark, og olje- og energiministeren vil ta mindre hensyn til naturmangfoldloven. Begge disse forslagene kjører de igjennom uten at de behandles i Stortinget ved å kalle det forsøk og tolkninger. Det er mulig de er redd for å tape saker her i Stortinget, hvor det kan være langt mellom regjeringen og dens støttepartier.

Et annet forslag hvor det er stor avstand, er i synet på thorium. Dette står det om i regjeringserklæringen, men nå på Stortinget har alle partier – med unntak av Høyre og Fremskrittspartiet – skrevet i sine merknader at det ønsker man ikke å gå videre inn på. Vi forventer jo da at regjeringen innser at det ikke er flertall for dette forslaget, og at forslaget legges i en skuff.

Regjeringen har bare sittet i to måneder, men den retningen den har valgt, er et dårlig tegn for klimapolitikken, både den her hjemme i Norge og vår klimapolitikk ut mot verden.

I miljøpolitikken har løftet til Høyre om nye ideer og bedre løsninger så langt blitt til gamle ideer og dårlige løsninger.

Eirik Milde (H) [17:50:54]: Når ny politikk skal utformes, er det nødvendig å ha et generasjonsperspektiv med seg i tankene. På en enda bedre måte enn i dag må inntektene som vår generasjon får fra petroleumsvirksomheten, utnyttes til å skape varige verdier, til det beste både for oss som er litt over middagshøyden, og for våre barn og deres barn igjen. Jeg er derfor svært godt fornøyd med at samarbeidsavtalen mellom de fire partiene og regjeringserklæringen har generasjonstanken som en rød tråd gjennom mange politikkområder.

Det er viktig at ungdommen har tillit til at de skal ha noe å leve av i framtiden. Dette var et stadig tilbakevendende tema blant de unge, men også blant mange besteforeldre som jeg snakket med under den lange valgkampen.

Mange vil hevde at Norge har vunnet i lotto på flere områder. Vi har naturressurser andre land kan misunne oss, som olje, vannkraft og fisk – for å nevne noen.

Utbygging av fornybar energi må økes, og regjeringen vil føre en offensiv klimapolitikk og forsterke klimaforliket. Vi skal også bygge vår politikk på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet. Den kloden vi skal overlate til våre barn, skal være i minst like god stand som den vi overtok fra våre forfedre.

Norge er heldig stilt med en variert, frodig og ren natur. Vi har sterke tradisjoner for jakt, fiske og friluftsliv, med utgangspunkt i allemannsretten til fri ferdsel i utmark. Det biologiske mangfoldet i Norge ivaretas best gjennom en kombinasjon av bærekraftig bruk og frivillig vern. Det er her viktig å understreke verdien av privat eiendomsrett og at grunneiere får full erstatning for de økonomiske konsekvenser av et vernevedtak.

Min erfaring er at private grunneiere føler et historisk ansvar for å ta vare på den eiendommen som ofte har vært nedarvet gjennom slektsledd, og at de setter sin ære i en klok og langsiktig forvaltning av ressursene. Jeg er fornøyd med at det er foreslått en økning i bevilgningene til nytt skogvern på 100 mill. kr sammenlignet med 2013. Dette gjør det mulig å fatte vernevedtak for mange områder der det alt er inngått avtaler om frivillig vern.

En god forvaltning av vår natur er også viktig for friluftslivet, som har en lang og god tradisjon i Norge. Selv kommer jeg fra et fylke der barna kanskje ikke lenger er født med ski på beina. Det har vært lite snø i Østfold de siste tiårene, men skogen og naturen benyttes flittig her også. Det å komme seg ut i frisk luft jevnlig er godt for helsa og kan i tillegg spare helsevesenet for unødige behandlinger. Det er derfor fornuftig å bevilge 15,3 mill. kr mer til friluftsformål sammenlignet med 2013. Regjeringen har også varslet at den vil utarbeide en stortingsmelding for å styrke friluftslivet, noe jeg håper blir høyt prioritert.

Et godt vannmiljø betyr også mye for friluftsliv og næringsutvikling. I mitt hjemfylke Østfold er mye av den historiske utviklingen basert på vannveier og utnyttelsen av disse. Selv om tømmer i dag fraktes for det meste på vei, skip og bane fram til fabrikkene på Borregård og Norske Skog Saugbrugs, benyttes fortsatt vassdragene flittig. For å følge opp EUs vanndirektiv og sørge for renere vassdrag trengs mer enn planer og fine ord, det trengs konkrete tiltak som virker. Dette arbeidet har vært systematisk underfinansiert de siste årene og har et økonomisk etterslep på flere hundre millioner. Regjeringen øker denne posten med 15 mill. kr, noe jeg håper vil være en start på å intensivere dette viktige arbeidet.

Til slutt vil jeg knytte noen kommentarer til bevilgningene under Riksantikvaren. Vern av kulturminner er viktig for å forstå norsk kulturarv og historie og betyr også mye i et generasjonsperspektiv. Mange private eiere av bygninger gjør en stor innsats for å bevare disse og andre kulturminner. Flertallet i komiteen har en forventning om at regjeringen kommer tilbake i statsbudsjettet for 2015 med en gjennomgang av ulike virkemidler for å styrke de økonomiske rammebetingelsene på dette området.

Flertallet ønsker også å styrke fartøyvernet, samtidig som man ønsker å holde fast på det viktige prinsippet om at forurenser betaler. Derfor økes bevilgningen til fartøyvern over Riksantikvarens budsjett med 5 mill. kr, samtidig som kompensasjonen for CO₂-avgift fjernes. Dette forutsetter at regjeringen legger til rette for at denne økningen kommer fartøyene som skulle hatt denne kompensasjonen, til gode.

Det er et godt budsjett som legges fram i dag, og jeg vil takke hele komiteen for konstruktivt samarbeid ved behandlingen av den.

Ferhat Güven (A) [17:55:58]: På Soria Moria lovet Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet å føre en politikk basert på rettferdighet og fellesskap. Vi dannet regjering sammen i 2005 for å gi mennesker i Norge frihet, trygghet – frihet til å leve meningsfulle liv, trygghet for å jobbe, få en egen økonomi og solide velferdstjenester. Vår visjon var å overlate til neste generasjon noe mer verdifullt enn det vi selv overtok.

Åtte år med trygg styring har bidratt til en sterk vekst i velstand og velferd, samtidig som forskjellene i samfunnet har blitt redusert og mangfoldet har økt. Vi avsluttet vår vakt med Europas laveste ledighet og over 350 000 flere i arbeid, en aktiv klimapolitikk, historisk satsing på vei og bane, full barnehagedekning til enrimelig pris, en skole som blir stadig bedre, befolkningsvekst i alle deler av landet og en styrket innsats for forskning, innovasjon og næringsutvikling i hele landet.

Få – om noen – land har ført en så aktiv nasjonal klimapolitikk som Norge, med så sterke virkemidler og med så høye ambisjoner. Få – om noen – land fører dessuten en mer aktiv internasjonal klimapolitikk enn Norge. Arbeiderpartiet har hatt en troverdighet i klimapolitikken. Framover er det dessverre litt mer usikkert, med en ny blå-blå regjering. Siden 2005, da regjeringen Stoltenberg tiltrådte, har de årlige utslippene av klimagasser blitt redusert med 1,2 tonn per innbygger i Norge. Utslippsintensiteten i den norske økonomien – altså utslipp av klimagasser per enhet BNP – har falt med over 40 pst. siden 1990.

Norsk økonomi er i dag om lag halvparten så utslippsintensiv som det europeiske gjennomsnittet. Vår andel fornybar energi er nest høyest i Europa, etter Island. Dette er resultatet av en aktiv nasjonalpolitikk, som har blitt skjerpet i løpet av de siste åtte årene. Dette forteller om en klimapolitikk som har virket.

For eksempel har utslippene fra nye personbiler falt med nesten 30 pst. Analyser som Finansdepartementet har gjennomført, viser at størstedelen av nedgangen skyldes at regjeringen har lagt om bilavgiftene til å legge sterk vekt på bilens miljøegenskaper. Få – om noen – land har i dag så gode vilkår for biler med lave CO₂-utslipp som Norge. Vi selger veldig mange biler som går på elektrisitet, og hybridbiler.

De tallene betyr ikke at vi er framme, at vi er fornøyd. Mye arbeid gjenstår for å redusere utslippene og gjøre Norge til et lavutslippssamfunn. Så må vi aldri glemme at klimaproblemet ikke er et norsk problem, men til de grader er et globalt fellesproblem. Vi kan bare klare å løse klimaproblemene gjennom bredt internasjonalt samarbeid. Mislykkes vi, vil det gå sterkest ut over dem som har minst skyld i å ha forårsaket problemet. Derfor har den avgåtte regjeringen de siste åtte årene lagt stor vekt på også å jobbe internasjonalt med klima.

Den rød-grønne regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for å få ned utslippene av klimagasser og for å skape teknologiutvikling. Noen av de viktigste tiltakene er et nytt klima- og energifond, økt CO₂-avgift på sokkelen og satsing på kollektivtransport.

Vi tar ansvar for klimatiltak både ute og hjemme gjennom samarbeid med andre land om regnskogvern, kvotekjøp og gjennom satsing på fornybar energi og kollektivtiltak hjemme. Utfordringen er at den nye regjeringen nå kutter betydelig i et av de viktigste tiltakene vi har globalt, nemlig regnskogssatsingen. Den er delvis reversert av sentrumspartiene. Men poenget mitt er regjeringens ambisjonsnivå. Å redde regnskogen er et av de mest effektive tiltakene for å få store utslippsreduksjoner raskt. I tillegg til at vi bidrar med tiltak til fattige land, kuttes utslippene av farlige stoffer i utlandet. Det gir store gevinster for lokalmiljøer og for folks helse.

I Trondheim har de tatt miljøtiltak på alvor gjennom Miljøpakken. Med en pakke på nærmere 10 mrd. kr ønsker de å bidra til bedre veier og bedre, billigere og raskere buss. Men dette er en pakke som er underfinansiert med ca. 300 mill. kr. Derfor vil Trondheim Arbeiderparti sende en interpellasjon til bystyret hvor de ber om at stortingsflertallet – i og med at de har forpliktet seg til økt satsing på kollektivtrafikk og vei – støtter miljøpakken med økt statlig medfinansiering.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil tre minutter.

Hårek Elvenes (H) [18:01:04]: Å feie for egen dør er ingen dum idé når man svært gjerne vil feie for andres dør.

Den rød-grønne regjeringen har yndet å framstille norsk klimapolitikk som vellykket, og Norge som et foregangsland. Sannheten er at det har haltet på en del områder.

Troen på at det man først og fremst kunne oppnå, var det man kunne oppnå internasjonalt, og var det som monnet, har vært framtredende i norsk miljø- og klimapolitikk, mens det man kunne oppnå på hjemmebane, har på sett og vis vært mer underordnet.

«Hva du evner, kast av i det nærmeste krav» skal være ledetråden i norsk klimapolitikk.

70 pst. av klimagassutslippene i hovedstadsområdet kommer fra transport. Det burde tilsi en kraftig satsing på kollektivtransporten i området. Men nei, på Fornebu bygges en by med 25 000 mennesker på størrelse med Lillehammer. Historien om Fornebubanen er en samferdselspolitisk og en miljøpolitisk misere. Daglig reiser 750 busser utover til Fornebu og bringer 12 000 arbeidstakere til arbeidsplassene. Altfor lenge har denne banen befunnet seg i limbo.

Historien om Fornebubanen er historien om statens spill mot Akershus fylkeskommune, Bærum kommune og Oslo kommune. Altfor store byrder har vært lagt på disse for å oppnå Fornebubanen. Historien om Fornebubanen er historien om gjentatte løftebrudd, rød-grønn ansvarsfraskrivelse og amatørmessig transportplanlegging. Allerede i 2002 lovet samferdselsminister Terje Moe Gustavsen fra Arbeiderpartiet 600 mill. kr til banen – penger som aldri kom.

Med 350 000 nye innbyggere i hovedstadsområdet må staten simpelthen ta et større ansvar i kollektivutbyggingen, ellers kneler transportsystemet. Derfor vil Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen sørge for at staten dekker 50 pst. av kostnadene ved å bygge ut skinnegående kollektivtransport i hovedstadsområdet, herunder Fornebubanen.

Det måtte en rød-grønn regjering til for å ta knekken på godstransporten på jernbanen. I dag fraktes det 1 million tonn mindre gods på jernbanen enn det ble gjort i 2008. Det tilsvarer 300 000 vogntog. Derfor satser regjeringen så stort – opp til flere hundre millioner kroner mer på jernbane enn de rød-grønne. Det er klimapolitikk, og det er å ta klimaforliket på alvor.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [18:04:10]: For Kristelig Folkeparti har dette vært en spesiell budsjetthøst. Den formen for parlamentarisk samarbeid som våre fire partier nå prøver ut, er sjelden, ja så godt som uprøvd i norsk sammenheng. Vi har en mindretallsregjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet som styrer på basis av en samarbeidsavtale med Kristelig Folkeparti og Venstre.

Våre partier er enige om å forvalte det politiske flertallet i fellesskap og samtidig er Kristelig Folkeparti tydelig på sin rolle som et konstruktivt opposisjonsparti i Stortinget. I den spesielle politiske situasjonen med regjeringsskifte, budsjettforslaget fra den avgåtte regjeringa og Solberg-regjeringas tilleggsproposisjon, har Kristelig Folkeparti valgt ikke å fremme et eget alternativt budsjettforslag. Vi har i stedet utarbeidet egne, interne prioriteringer som vi har fremmet i forhandlingene med regjeringspartiene både i finanskomiteen og i de enkelte fagkomiteene.

Jeg var derfor spent i forkant av budsjettbehandlingen i vår komite. Erfaringene når vi nå er ferdige, er at regjeringspartiene har vist positiv vilje til samarbeid i budsjettprosessen. Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for saker som er viktige for oss, også i komiteen. Jeg er spesielt glad for at vi fant rom for økte bevilgninger til friluftsliv, fartøyvern og Nasjonalparksenteret ved omprioriteringer innenfor komiteens ramme.

Kristelig Folkeparti har hvert år med rød-grønn regjering understreket friluftlivets betydning for trivsel og folkehelse og etterspurt en mer offensiv satsing. Derfor er jeg nå glad for at vi startet satsingen med 3 mill. kr i økte bevilgninger til friluftsorganisasjonene og Skjærgårdstjenesten. Jeg har store forventninger til et løft for friluftslivet i stortingsmeldingen om friluftsliv som er varslet i regjeringsplattformen. Jeg er også glad for den økte bevilgningen til fartøyvern på 5 mill. kr. Vi fastholder forurenser-skal-betale-prinsippet og fjerner kompensasjonen for CO₂-avgift, men øker altså bevilgningene over Riksantikvarens budsjett til de fartøyene som skulle hatt avgiftskompensasjon.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å sikre raskest mulig innføring av skattefradrag for enøk ved å hindre midlertidig svikt i enøkmarkedet. En ordning med skattefradrag for enøktiltak må være enkel å administrere for ligningsmyndighetene og enkel å forholde seg til for skattyterne. Enøkfradraget må innføres uavhengig av vurderinger av et eventuelt ROT-fradrag. Regjeringa bes om å innføre ordningen så snart som mulig, og senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2015.

Dette er en viktig avklaring som Kristelig Folkeparti nå forventer blir fulgt opp av regjeringa.

Ingrid Heggø (A) [18:07:25]: Er rett medisin for å minska todelinga i norsk økonomi å bruka endå meir oljepengar og såleis gjera Noreg endå meir avhengig av olja?

Er det rett medisin og vekstfremjande å kutta i viktige vekstpakkar og tiltak til f.eks. fiskeri eller skogindustri?

Er det rett medisin og eit teikn på stabile rammevilkår for den kraftforedlande industrien å rokka ved CO₂-kompensasjonsordninga, eller er det vekstfremjande? Sjølvsagt ikkje.

Arbeidarpartiet har jobba hardt for å få ordningar som sikra industrien sin tilgang på kraft til anstendige prisar. Krona på dette verket var CO₂-kompensasjonsordninga.

Den vasskraftbaserte industrien vår vart skjerma for den delen av kraftprisen som kom av at europeiske kraftverk må kjøpe kvotar for CO_2-utslippa sine.

Då Høgre og Framstegspartiet la fram budsjettet sitt, fekk vi høyra mykje retorikk om konkurransekraft, mindre oljeavhengigheit og vekstfremmande skattekutt. Realiteten er at den blå-blå politikken er ein trussel for arbeidsplassane og busetjinga i heile landet.

Kuttet i CO₂-kompensasjonsordninga utløyste sterke reaksjonar frå industrien, fagrørsla og lokalpolitikarar rundt i heile landet. Over natta fekk dei tilsette og leiinga ved Hydro i Høyanger og Årdal ny usikkerheit, og sjansen for investering minka.

Sjølv om trussel om streik og massiv motstand førte til at regjeringa no held seg til Stoltenberg-regjeringa sitt framlegg, har det blå-blå budsjettframlegget likevel skapt usikkerheit om industrien sine rammevilkår.

Hydrodirektør Halvor Molland sa til Haugesunds Avis den 14. november:

«Slike brå og uventede endringer i rammebetingelsene gjør det enda mer krevende å planlegge for fremtiden. Det blir vanskeligere å se for seg store, langsiktige investeringer i Norge – slik vi har sett muligheter for de senere årene.»

Talsmenn for regjeringa forsvarte iherdig kutt i ordninga fram til siste minutt, og regjeringspartia vil heller ikkje støtta ein merknad der

«Stortinget ber regjeringen sikre forutsigbarhet for norsk industri ved å opprettholde en fullverdig CO2-kompensasjonsordning i avtaleperioden til 2020.»

Vi kan altså frykta at dette framlegget dukkar opp att i neste sving, og vi kan alt konstatera at langsiktige rammevilkår er berre ord – det er berre ord – frå denne regjeringa.

Stortinget må ha som prinsipp og politisk rettesnor at norsk industri skal vera underlagd gode, konkurransedyktige og føreseielege rammevilkår. Ein del av dette er nettopp at CO₂-kompensasjonsordninga vert halden ved lag som ei fullverdig ordning.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [18:10:35]: Det er flere spørsmål som står ubesvart etter den debattrunden vi har hatt, og etter svarene og innleggene som er kommet fra de to statsrådene i regjeringen. Jeg vil ta opp flere av de ubesvarte spørsmålene.

La meg begynne med elektrifisering av Utsirahøyden. Det sentrale spørsmålet for Tord Lien er ikke behandlingen av den enkelte beslutningen som kommer i det øyeblikket man sitter på lisensen og leverer inn et forslag til hvordan dette skal løses. Det sentrale poenget er at Tord Lien opprettholder kravene til alle dem som allerede har fått tillatelser, om at de skal sørge for å ta i bruk fornybar energi fra land.

Problemstillingen er nemlig som følger: Alle de som har fått tillatelser, vil selvfølgelig helst slippe å ta nye kostnader. Det gjelder Lundin, og det gjelder Det norske. Men er Tord Lien villig til å trykke på og si til de oljeselskapene som sitter på Utsirahøyden og har fått tillatelse, at dere må komme fram til en kostnadsfordeling, for ellers kommer jeg til å bestemme hvordan den kostnadsfordelingen kommer til å bli, for å sikre at man får på plass elektrifisering av Utsirahøyden? Derfor er de sentrale signalene som må komme fra Tord Lien her i dag, at han har tenkt at hele Utsirahøyden skal elektrifiseres, og at de kravene vil bli stilt – sånn som den rød-grønne regjeringen la til rette for i vår behandling av dette tidligere.

Det andre spørsmålet er om en ting som ikke har vært oppe i debatten, det som går på kuttet i Miljødirektoratets arbeid for miljøvennlige innkjøp i offentlig sektor. Der lå det inne et forslag til kutt fra miljøvernministerens side. Jeg oppfattet det dit hen at det var flagget veldig tydelig fra regjeringspartiene at man ønsket å satse på mer miljøvennlige innkjøp fra det offentliges side, men de valgte altså – så vidt jeg forsto – å kutte hele avdelingen som faktisk jobber med dette. Er det realiteten? Vil den avdelingen bli nedlagt? Hvordan går det i så tilfelle med mer miljøvennlige offentlige innkjøp?

Det siste jeg vil ta opp, er spørsmålet om scooterkjøring. Heller ikke der kom det en tydelig avklaring fra miljøvernministerens side. Dette var fra den rød-grønne regjeringen ment som et forsøk, avgrenset til 40 kommuner. Forsøket er utvidet til 100 kommuner, men forsøket er ment å gå fra 2014 til 2018. Men før forsøket er avsluttet og man kan innhente erfaringer fra forsøket, har man fra regjeringens side tenkt å gjennomføre en lovendring som åpner for mer scooterkjøring. Hvordan kan man sette i gang et forsøk der man ikke har tenkt å vente på resultatene av forsøket før man bestemmer seg for å gjennomføre lovendring?

Presidenten: Presidenten må påpeke at personen Tord Lien ikke er til stede i salen, mens derimot statsråd Tord Lien er representert.

Anna Ljunggren (A) [18:14:00]: Den rød-grønne regjeringen var opptatt av å føre en langsiktig, bærekraftig og forutsigbar politikk for næringslivet, et næringsliv som kunne være til stede over hele landet. Prosessindustrien er f.eks. en industri som sysselsetter mange tusen arbeidstakere og skaper store eksportverdier for landet, men også er veldig konkurranseutsatt. For industrien har det vært spesielt viktig å få på plass en CO₂-kompensasjonsordning. Det fikk vi til – helt til regjeringen Solberg foreslo å halvere den.

Heldigvis fikk Venstre og Kristelig Folkeparti reversert dette, men troen på at regjeringen kan regnes som forutsigbar, er betydelig svekket, og det er skapt stor usikkerhet om hva slags rammebetingelser som skal gjelde i framtiden. Internasjonale eiere er skeptiske til investeringer, fordi dette har skapt stor usikkerhet.

Debatten i dag har heller ikke skapt noe mer sikkerhet – tvert imot. Forslaget Arbeiderpartiet sammen med andre har om å vedta her i denne salen at regjeringen skal sikre forutsigbarhet for norsk industri ved å opprettholde en fullverdig CO₂-kompensasjonsordning i avtaleperioden til 2020, ser ikke ut til å få støtte, heller ikke fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Høyre og Fremskrittspartiet liker å framstille seg som næringslivets fremste talspersoner og garantister for gode rammebetingelser for næringslivet, men her ser vi dessverre det stikk motsatte.

Det virker som om Fremskrittspartiet sliter litt med å finne seg til rette i posisjon. I samarbeidsavtalen er det enighet om følgende:

«Ikke å åpne for petroleumsvirksomhet, eller konsekvensutrede iht petroleumsloven, havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2013-2017».

Olje- og energiministeren har vært på tur i Nordland og Troms. Der har han uttalt:

«Vi må klare balansen mellom fiskeri og olje. Områdene utenfor Vesterålen og Lofoten bør åpnes på en måte som er trygg både for fiske og olja.»

Det kan faktisk virke som om et av olje- og energiministerens viktigste budskaper da han besøkte Harstad, var at nå måtte røstene fra nord styrkes, og at befolkninga måtte mobiliseres for utvinning.

I debatten i dag hører vi også representanten Oskar J. Grimstad i det ene øyeblikket forsvare samarbeidsavtalen på dette punktet, for så å angripe Kristelig Folkeparti om hvorfor de så sterkt har kjempet for å sette Lofoten og Vesterålen på vent. Det er jo Grimstads regjering som har nedfelt dette i erklæringen sin, og det er han som må komme med løsninger for hva de nå skal gjøre i Lofoten og Vesterålen, ikke Kristelig Folkeparti.

Geir Pollestad (Sp) [18:17:04]: Statsråd Lien etterlyste i replikkordvekslingen svar på om jeg var fornøyd med de rød-grønnes satsing på fornybar energi. Svaret på det er ja. Vi fikk på plass elsertifikater og tempo i konsesjonsbehandlinger, nettutbyggingen er i gang – det er all grunn til å være fornøyd og ha store forventninger til at den satsingen blir videreført.

Jeg vil også utfordre statsråd Lien til å avklare en ting. Det gjelder thorium. Et flertall har sagt at man ikke ønsker et FME-senter for thorium. Kan statsråden nå si at thoriumdrømmene til Fremskrittspartiet og Høyre blir lagt i en skuff, eller vil vi få dette tilbake igjen i en eller annen form? Jeg tenker at thorium ligger bra i skuffen.

Så til statsråd Sundtoft: Det har vært snakk om motorferdsel i utmark med scooter. For Senterpartiet er det sånn at vi har programfestet lokal forvaltning, og vi er sterkt mot et frislipp. Jeg er glad for at man har valgt å videreføre den prøveordningen som vi startet, men jeg synes det tas litt enkelt på at det er en ganske komplisert strategi man har lagt opp, med både en så omfattende prøveordning samtidig som man skal ha en lovprosess. Jeg kunne godt tenkt meg at statsråden utdypet litt mer hvordan dette var tenkt.

Senterpartiet er et parti som er positivt til økt lokal forvaltning, men vi mener at vi må gjøre dette på en rett måte. Da vil det være sentralt å få vite hvor tidlig en endring av motorferdselloven kan være på plass. Er det mulig å ha den på plass i 2014? Snakker vi om 2015? Sakker vi om 2016? Fra mitt ståsted er det nok sånn at når ordningen har blitt så vid, er det viktig å få på plass en varig løsning. For hvis en ordning som omfatter alle scooterkommuner, varer i kanskje fire pluss ett år, vil det være vanskelig å reversere den hvis man ønsker at den permanente løsningen skal være noe annerledes. Det kan jeg godt tenke meg noen svar på.

Så har det vært litt snakk om samferdsel, som er viktig for klimaet. Representanten Hårek Elvenes skrøt av Fornebubanen som skulle komme straks. Vi har senere fått vite at det er en gang borti 2017–2018 at det er byggestart.

Til slutt: Det mest oppsiktsvekkende i denne debatten har nok representanten Oskar J. Grimstad stått for, når han sier at han i større grad bygger sitt klimasyn på det som står i den politiske plattformen og programmet til Fremskrittspartiet. Det stoler han på og forholder seg til, men han stoler altså ikke på FNs klimapanel. Jeg synes det har vært en underlig opplevelse å høre det, men vi har notert oss det standpunktet.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [18:20:25]: Mange ser på Nordland som et sjømatfylke. Det er vi, og det er vi stolt av. Men Nordland er også et viktig industrifylke. Det har vi absolutt også planer om fortsatt å være. Ja, vi har faktisk ambisjoner om å bli et enda større og viktigere industrifylke.

Dessverre gjør regjeringen nå alt den kan for å forkludre mulighetene for industriell utvikling og vekst. Mest bekymret er jeg for den kraftintensive industrien. Vi snakker om høyteknologiske bedrifter, som står i en meget tøff internasjonal konkurranse. Det finnes nok av land som gjør alt de kan for å få lokalisert denne produksjonen hos seg.

Jeg besøkte selv en av disse bedriftene, Elkem Salten, den dagen CO₂-kompensasjonsordningen ble presentert. Å si at den ble godt mottatt, er ingen overdrivelse. Vi mottok meldinger fra hele landet om ny optimisme i norsk prosessindustri.

Så kom regjeringsskiftet og etter hvert tilleggsproposisjonen fra regjeringen. Å si at den samme industrien fikk sjokk, er heller ingen overdrivelse, for å bruke en kjent beskrivelse fra representanter i hvert fall fra det ene av regjeringspartiene. Det stormløpet vi da ble vitne til mot regjeringen, bidro heldigvis til at regjeringen snudde. Men hadde dette enda kun handlet om kroner og øre, hadde alt vært vel. Dessverre handler det også like mye om forutsigbarhet, og om man kan stole på politiske lovnader. Alcoa i Mosjøen beskriver nå en usikkerhet som har bidratt til, som de selv sier, å lage krøll i investeringsplanene.

Jeg utfordrer herved regjeringen til å garantere at de vil opprettholde en fullverdig CO₂-kompensasjonsordning, slik at eierne med trygghet kan gjennomføre de investeringsplanene de har.

Jeg hørte klima- og miljøvernministeren svare i replikkordskiftet med representanten Aasland, så det har jeg ikke noe ønske om å få repetert. Det som er enda viktigere, og det industrien og disse bedriftene trenger å høre, er at en fullverdig kompensasjonsordning blir videreført. For å gjenopprette tilliten må regjeringen gi en slik garanti.

Statsråd Tord Lien [18:23:22]: Da jeg tegnet meg på talerlisten, trodde jeg det gikk mot slutten av debatten, men det ser jeg at det ikke gjør. Jeg har likevel lyst til allerede nå å takke Kristelig Folkeparti og Venstre for det samarbeidet vi har hatt i Stortinget, men også selvfølgelig våre egne for den jobben de har gjort.

Så til forutsigbare rammevilkår for industrien. Vi, både Høyre og Fremskrittspartiet, men også våre venner i Stortinget, har store ambisjoner om å øke produksjonen av fornybar energi i Norge. Det vil gi oss et kraftoverskudd på sikt, som vil være en fordel for industrien.

Så er det også sånn at den kraftforedlende industrien som på sikt vil stå seg best, er den kraftforedlende industrien som driver mest fornybart – det gjør den i Norge – og mest energieffektivt. Derfor er en styrking av arbeidet til Enova bl.a. med å redusere utslipp av CO₂, men også med å bruke energien mer effektivt, av stor betydning.

Så er jeg blitt utfordret på nettutjevningsordningen bl.a. av representanten Ljunggren, som sier at dette ikke vil bidra til å gjøre netteierskapet mer robust. Det tror jeg er feil. Vi har sørget for at de kundene som blir hardest rammet, blir beskyttet i det løpet som står igjen. Men det har i hvert fall vært mitt mål å sende signal om at vi ønsker fortgang i arbeidet med å gjøre nettselskapene mer robuste i framtiden. Det er helt nødvendig hvis vi skal møte både klimaendringene og bygge mer robuste nett. Og hvis vi skal få faset inn mer fornybar energi og få lansert AMS, avanserte måle- og styringssystemer, som jeg har en ambisjon om å gjøre, i motsetning til den rød-grønne regjeringen, må dette på plass.

Så spør representanten Eidsvoll Holmås meg om elektrifiseringen av Utsirahøyden. Han viser hele tiden til at den rød-grønne regjeringen la til rette for det. Ja, det skal vi gjøre. Så ber han meg om å stille krav. Det er ikke noe anlegg som er blitt elektrifisert på grunn av krav fra myndighetene så langt. Det pågår nå forhandlinger blant lisenspartnerne på Sverdrup-feltet. Min holdning til det er at vi skal lage en løsning som er best mulig med tanke på sikkerhet, miljø og økonomi, og vil selvfølgelig holde Stortinget orientert om det på vanlig måte.

Så synes jeg det er litt søkt – det bør jeg kanskje ikke si – men litt overraskende, at noen synes det er rart at Fremskrittspartiet og Høyre har et annet utgangspunkt når det gjelder spørsmålet om Lofoten og Vesterålen enn det Venstre og Kristelig Folkeparti har. Men det er altså sånn at vi forholder oss til den avtalen som er inngått.

Ola Elvestuen (V) [18:26:43]: Jeg synes debatten så langt har vist at med det nye Stortinget er mye av makten flyttet tilbake til Stortinget – ikke minst når så mange partier påpeker at det budsjettet vi nå vedtar, er blitt et bedre miljøbudsjett og med en langt bedre miljøprofil enn det som ble lagt fram av den nåværende regjering og, etter Venstres mening, langt bedre enn det den rød-grønne regjeringen la fram.

Jeg vil også takke komiteen, for i og med at det nå er større makt i Stortinget, har også arbeidet i komiteen fått større betydning. Du kan gjøre nødvendige justeringer der det er behov for det, bl.a. med vedtak når det gjelder enøk, å få skattefradrag for enøktiltak, med en tydelig framdriftsplan. Vi har fått til en styrking bl.a. av fartøyvernet, som gjør at Skibladner kan seile som normalt til neste år. Vi har fått inn en sum til nasjonalparksentre og andre naturinformasjonssentre som gjør at man f.eks. kan få til en styrking av informasjonssenteret på Runde, og en rekke andre ting som gjør at komitéarbeidet er viktig helt inn i siste del av budsjettarbeidet. Det er alltid slik i budsjettene, at det er noe som må på plass også i detaljene helt til slutt.

Ellers viser debatten at det er vel ingen som bruker mer tid på å skape en usikkerhet omkring CO₂-kompensasjonsordningen enn Arbeiderpartiet. I innlegg etter innlegg framstår det nærmest som om man ønsker denne usikkerheten for å ha et retorisk poeng, noe som er underlig når det jo er et flertall for at vi skal beholde CO₂-kompensasjonsordningen. Den skal ligge fast.

Så legger jeg også merke til skuffelsen i Arbeiderpartiet for at det nye flertallet i fire nye år har sikret at vi ikke skal ha petroleumsaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, noe som understreker, i hvert fall i Venstre, betydningen av at vi nå har fått et flertall på borgerlig side, som kan gi den tryggheten, og hvor vi har fått et nødvendig gjennomslag for at vi ikke skal ha petroleumsaktivitet der.

Ellers synes jeg debatten har vist to ting: Det er en betydelig vilje i hvert fall i det som sies når det gjelder å forsterke klimaforliket, og vi trenger en langt mer offensiv klimapolitikk i årene framover. Budsjettet er et godt anslag for det. Det er resultatet vi må måles på, og resultatet handler om hvilke målsettinger vi setter oss. Men det handler også om hvilke konkrete beslutninger vi tar når enkeltsakene kommer. Utsirahøyden er et eksempel på hvor du må ta den riktige beslutningen.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Rigmor Andersen Eide har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [18:30:08]: Grunnen til at jeg tar ordet igjen, er svaret som jeg fikk fra statsråd Sundtoft når det gjaldt snøscooterforsøket, for det oppleves som uryddig. Det statsråden sier, er at forsøket skal vare fram til 2018, samtidig som hun skal starte lovendringsprosessen. Betyr det at lovendringene først kommer etter forsøket er ferdig evaluert, eller skal man endre loven samtidig som forsøket pågår – et forsøk som har som formål å finne ut konsekvensene og om det er fornuftig å gjøre en lovendring? Det er skapt uro og usikkerhet om når lovendringen vil komme. Blir det i denne eller blir det i neste periode? Dette virker svært udemokratisk.

Statsråd Tine Sundtoft [18:31:07]: Jeg hadde forberedt innlegget før siste spørsmål kom, så jeg kommer tilbake i et nytt treminuttersinnlegg om snøscooter.

Det er gledelig at debatten om klimaspørsmål vekker et sterkt engasjement i Stortinget. Det er også gledelig at det er så stort engasjement for å finne politiske løsninger sammen. Det er riktig som Ola Elvestuen sier, makten ligger nå i Stortinget. Men regjeringen er klar på at vi skal forbedre noen av tiltakene som står i klimaforliket, og vi skal også innføre noen nye tiltak – det skal lønne seg å velge grønt. Vi vil også gi direkte statlige investeringstilskudd til store kollektivtransportprosjekter som dekker opp halvparten av kostnadene. Vi må legge opp til en politikk som også dekker storbyenes behov. Vi har begynt med et grønt skatteskifte og prinsippet om at forurenser skal betale, er et godt utgangspunkt.

Så er det kommet noen angrep når det gjelder klima og skogsatsingen. Jeg tror det er en styrke for det prosjektet at det også her er stor og bred politisk enighet om nivået og forutsigbarheten fram til 2020. Det betyr mye for utviklingslandene, og det betyr mye for arbeidet med å redusere klimagassutslippene. Men vi vil også ha en trygghet for at pengene brukes, slik Riksrevisjonen også var opptatt av. Derfor har vi sagt at vi vil ha en gjennomgang. Regjeringen sa at vi skulle bruke inntil 3 mrd. kr hvis det var behov for det. Nå er det endret til en fast bevilgning på 2,8 mrd. kr, og det kaller jeg en enighet om nivået.

Energi- og miljøkomiteen har gitt en klar marsjordre i saken om rask avklaring på enøk-skattefradraget. Det skal regjeringen følge opp.

Så er det også stilt spørsmål om mineralnæringen. Forurensningsansvaret ligger i Miljødirektoratet, og vi sier at vi skal ha en streng miljøovervåkning av gruvedrift og deponi.

Og så er det kommet opptil flere kommentarer til flytting av planavdelingen. La meg igjen understreke at vi er én regjering med et helhetlig ansvar. Det er den samme loven med samme formål og en tydelighet på forvalteransvaret som nå skal ivaretas i et annet departement. Klima- og miljødepartementet skal med naturmangfoldloven følge opp ansvaret for miljøet. Det er mulig å ha miljøkrav i offentlige innkjøp uten å bevilge penger til Difi til dette formålet. Det å forsterke klimaforliket er ikke gjort i en håndvending, det krever både store og små politiske grep. Vi har nå startet dette arbeidet i årets budsjett, og vi vil i de kommende årene følge det opp og gå fra ord til handling sammen med våre samarbeidspartier, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Magne Rommetveit (A) [18:34:02]: For to år sidan var eg med på å debattera stortingsmelding om petroleumsverksemda. Ho hadde fått som tittel Ei næring for framtida. Ein god og dekkjande tittel det, men eg vil òg kalla det Velferdsmeldinga.

Mykje av velferda vår i dag skriv seg frå petroleumsaktiviteten opp gjennom dei siste 40 åra, og då ikkje berre det faktum at olja og gassen vart funnen utanfor kysten vår. Endå viktigare har det vore at me har forvalta ressursane på ein klok måte, som har vore til beste for heile samfunnet. Og når me nå debatterer neste års budsjett innan dette politikkområdet, er det òg på sin plass å minna om dette viktige grunnlaget.

Både finansdebatten og budsjettdebattane nå i etterkant innan dei ulike politikkområda dreier seg langt på veg om fordeling og bruk av midlar som har vorte genererte av olje- og gassaktiviteten vår.

Eit av suksesskriteria for den norske petroleumsnæringa, og for heile den maritime næringa vår for den del, er at me er sterke i heile verdikjeda. Heile landet er involvert i dette, med rundt 250 000 som er knytte til industrien.

I mitt heimfylke, Hordaland, reknar me med at over 30 000 har sitt daglege arbeid – med kompetanse i verdsklasse – knytte til utforsking, leiteverksemd, fabrikasjon, prosessering, drift og vedlikehald, og ikkje minst med forsking, utvikling og utdanning.

Me har med ei næring å gjera som langt på veg er global. For at me òg i framtida skal kunna vera verdsleiande som komplett petroleumsnasjon, er det overmåte viktig at me sikrar heile verdikjeda, òg med kontraktsformer som fremjar norsk industrivekst.

Eg er veldig glad for at komiteen i sine fleirtalsmerknader så klart uttrykkjer bekymring over at me har opplevd at mange store verftsoppdrag i det siste har gått til asiatiske verft, og at norske verft og engineringsselskap har tapt konkurransen. Her må oljeselskapa tenkja meir langsiktig, òg med tanke på kor dei rekrutterer sine fagfolk.

Når komiteen så klart føreset at regjeringa aktivt følgjer opp det arbeidet som vert gjort i KonKraft-regi for å styrkja norsk leverandørindustri i deira situasjon, vil det nå verta avgjerande for å sikra ei komplett norsk verdikjede og konkurransekraft i ei næring som verkeleg er for framtida.

Eg håper verkeleg at statsråden merkjer seg dette og følgjer sterkt opp.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [18:36:50]: Aller først vil jeg betrygge representanten Anna Ljunggren og si at Fremskrittspartiet er i toppform, og vi nyter den situasjonen som vi er i, sammen med Høyre i regjering.

For noen er det slik at snøscootersaken blir en sak som veldig fort blir sort–hvitt. Jeg vil i hvert fall understreke at i min verden er det utrolig mange flotte farger, og min verden vil aldri bli sort–hvitt.

Jeg har bestandig elsket å dra på tur. Det kan være med scooteren, og det kan være uten scooter. For å fortelle en liten historie fra Finnmark, der vi i 30 år har hatt løyper – vi har hatt mulighet til å kunne nyte naturen:

Jeg pakker og gjør meg klar på morgenen til å dra på tur. Jeg har vel aldri i hele mitt liv opplevd at min datter synger mer enn når vi skal på tur. Man kommer over den første stigningen, man ser vidda ligger foran en i et fantastisk flott sollys, og man hører skien skjærer gjennom skaren. Jeg ser ned på speedometeret på scooteren, det viser at man ligger i 50–60 km/t, og man nyter virkelig dagen. Rundt neste odde på vannet tar vi til høyre og kjører inn i en bukt. Der er det veldig fort både 20 og 30 familier som er ute i godværet og koser seg. Ungene er på isen sammen med foreldrene. De lærer seg å bore fiskehull, de lærer seg å fiske. De litt større holder på med kjelkeaktiviteter eller brett. De største ungene holder på med snøbord eller står på ski. Vi voksne er veldig ofte rundt kaffebålet, hvor praten sitter løst. Man kan tydelig se at det er mennesker som storkoser seg ute i naturen. Men tiden går fort, plutselig er kvelden der og det er på tide å dra tilbake. Jeg hører igjen datteren min synge. Så stopper jeg bestandig på et utkikkspunkt, hvor jeg ser den lille fjorden jeg bor ved og noen hus, og jeg tenker: Gud, tusen takk for en nydelig dag.

Det beste med oss i Finnmark er faktisk at vi unner den øvrige befolkningen i Norge som har lyst, å ta del i en slik opplevelse – den deler vi med alle. Noen tror at dette er aktuelt for Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. Det er vel lite sannsynlig. Men for de kommunene som ønsker det, og som har søkt om det, er det ingen som har tvunget det på dem. Men for noen er det slik at de mener at eliten skal rå over distriktene der ute. For Fremskrittspartiet er det veldig enkelt: Vi tror på lokaldemokrati, og derfor ønsker vi en lokal løsning som er streng, men som er fornuftig og som alle kan ta i bruk.

Karin Andersen (SV) [18:40:15]: Jeg vil si at den historien som representanten nå fortalte, minner meg veldig om noen av de skiturene jeg har hatt både med barn og barnebarn – det var bare det at jeg kunne høre at de sang hele tiden, for det var ikke noe motorbrøl som ødela de skiturene.

Vi har nå fått en klima- og miljøminister som er nødt til å ha ansvar for at klimamålene nås på alle sektorer. Derfor deler jeg bekymringen for at den samme ministeren ikke har hånda på en del viktige områder for klimaet, men har gitt dem fra seg til andre. Det er bekymringsfullt.

Et av de områdene som har lidd i dette budsjettet, er satsingen på bioenergi. Målsettingene på bioenergi er en økning på 14 TWh. Der har regjeringen kuttet ordningen for energiflis. Eidsiva Energi, Viken og Mjøsen Skog, flere av disse, sier at nå stopper satsingen på skogsflis som kilde til bioenergi. 8 av de 14 TWh som skulle nås på dette området, skulle altså nås med skogsflis. Ordningen er nå borte. Næringen sier at det ikke er lønnsomt å drive med dette uten tilskudd, mens regjeringen i sine dokumenter sier at det er hensynet til konkurransen på sagspon som er det viktigste. I Stortinget i går hørte vi også at det var en midlertidig ordning, som derfor skulle bort, og noen mente også at markedet kan klare dette alene, sjøl om bransjen sier at det går ikke an. Det går i hvert fall ikke an hvis ikke regjeringen har tenkt å heve prisen på strøm eller olje kraftig i forhold til i dag, og det har jeg ikke hørt den har sagt. Ikke én representant hørte jeg i går fra regjeringspartiene som var opptatt av at vi skal nå målene på bioenergi.

Jeg vil spørre klima- og miljøvernministeren om hvordan hennes plan er for å nå målene på bioenergi, når en av de ordningene som virkelig har satt fart på dette området, og som får opp volumet på dette, er fjernet. Jeg vil si at gjort riktig – jeg vil understreke det, gjort riktig – er en satsing på bioenergi fra f.eks. skogsflis et kinderegg, også fordi det gir arbeidsplasser i distriktene, der det ikke er så stor virksomhet fra før. Skognæringen har et stort potensial for mange arbeidsplasser. Akershus fylkeskommune har f.eks. regnet ut at det kan bli 4 500 til 6 000 nye arbeidsplasser på dette hvis man gjør det riktig. Det er ikke til å kimse av, og i mange av fylkene er potensialet større. Så hva vil ministeren gjøre?

Per Rune Henriksen (A) [18:43:29]: Betydningen av karbonfangst og -lagring er enorm. Det er ikke som representanten Hansson nærmest antydet, at dette er noe vi driver med for å gjøre det mulig fortsatt å kunne produsere olje og gass fra norsk sokkel, men det er en erkjennelse av at fossil energi kommer til å være den kanskje viktigste energibæreren i de neste tiårene og en viktig energibærer i verden i overskuelig framtid.

Vi har i dag en situasjon hvor kull og andre fossile energikilder står for brorparten av kraftforsyningen. Disse utslippene vil fortsette, fordi de er bortimot innelåst i eksisterende utslippskilder. Jeg så nå i India, der har de ute på anbud to kullkraftverk som til sammen vil ha like stor kapasitet som all installert fornybar energi i India for framtiden. Dette blir installert uten at fangstteknologi følger med på lasset. Dette sier noe om betydningen av at vi utvikler en teknologi som kan dempe klimagassutslippene innenfor det som allerede eksisterer. Jeg kan tilføye at jeg hørte også at i Tyskland er det ti nye kullkraftverk på gang, så det er en utvikling. Fangst og lagring av CO₂ er en umåtelig viktig teknologi å utvikle. Jeg beklager at den utviklingen stopper, bremses, i Norge nå, og det henger fortsatt i luften hva statsråden egentlig tenker i forbindelse med at det sies at man vil utvikle en ny strategi. Når kommer denne strategien på plass? Er statsråden overhodet bekymret for at vi kan få en forvitring av både vår kapasitet og vår kompetanse på dette feltet, som vi har bygd opp gjennom en ganske offensiv og tøff innsats fra den rød-grønne regjeringen?

Mongstad blir av noen framstilt som en fiasko. Det vil jeg bestemt avvise. På Mongstad har vi brukt tid, krefter og masse penger for å utvikle kompetanse som kan brukes generisk på andre områder. Dette prosjektet ble stoppet før vi gikk inn på helt Mongstad-spesifikke kostnader. Kunnskapen ligger der. Vi vet f.eks. at man i forbindelse med CCS-prosjektet på Boundary Dam i Canada nå etterspør kunnskap om aminer som ble framskaffet i arbeidet med Mongstad. Dette arbeidet som har blitt gjort, er viktig. Vi må passe på at vi ikke mister momentum, og at vi fortsatt er en av de ledende nasjonene i verden på å utvikle en teknologi som er helt nødvendig for framtiden. Når kommer strategien på plass?

Statsråd Tord Lien [18:46:44]: Vi får vel bare kvittere ut at den nye regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet, leverer raskt og effektivt.

Jeg synes på en måte det er litt morsomt – jeg har hørt mange representanter, inkludert Henriksen, fra de rød-grønne partiene, som har vært veldig fornøyd med innsatsen til den rød-grønne regjeringen på klimaspørsmålet. Det finner jeg vel litt overraskende – det hadde kanskje vært tid for litt selvkritikk. Flertallet – det rød-grønne, så vidt jeg vet – i kontroll- og konstitusjonskomiteen er så i tvil om hva de skal synes om det som har skjedd på Mongstad, at de ikke bare har innkalt fire olje- og energiministre til høring om Mongstad, men også en tidligere statsminister. Så kanskje man skal prøve å være litt selvkritisk.

Jeg mener at man har prøvd den kjappe veien for å få til fullskala karbonfangst og -lagring. Jeg mener at nå må vi bruke den tiden som skal til. Jeg synes representanten Astrup illustrerte målet vårt på en forbilledlig måte. Det vi skal bidra til å få bygd, må bli et eksempel til etterfølgelse, tror jeg var ordene han brukte. Vi har en ambisjon om å levere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for CO₂-fangst innen 2020. Det vet vi alle sammen blir krevende. Da er det desto viktigere at vi allerede når vi starter denne prosessen, velger gode, robuste løsninger. Dette trenger vi naturligvis noe tid på å finne ut. Så er jeg enig med representanten Henriksen i at testsenteret på Mongstad til dels har levert varene, og det er noe vi vil inkludere i arbeidet med en strategi. Stortinget vil bli holdt orientert om arbeidet, og det vil man bli i løpet av 2014.

Så til representanten Pollestad, som sa at «nettutbyggingen er i gang». Ja, det er mulig at man har begynt, det er rett. Nå styrker vi også Statnetts egenkapital i årets budsjett. Men la meg minne om at vi begynte prosessen med Ørskog–Fardal i 2005 for å forsyne Midt-Norge med strøm. Den er ennå ikke ferdig. Sima–Samnanger husker vi alle sammen. Da sto olje- og energiministeren i Oslo og sa at vi måtte styrke forsyningssikkerheten til Bergen – noe jeg er helt enig i – mens halvparten av de rød-grønne stortingsrepresentantene svirret rundt og mente at det var fullstendig unødvendig. Så det er ikke noen tvil om at det arbeidet må styrkes ytterligere.

Så har jeg lyst til å minne salen på at denne regjeringen leverer på energi- og klimaspørsmål på mange fronter. Vi har i dag etter litt over to måneder i stolen levert et felles innspill til EU, noe den rød-grønne regjeringen ikke klarte på åtte år.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Geir Pollestad (Sp) [18:50:02]: Jeg registrerer at statsråd Lien nå virkelig er i siget når det gjelder å snakke om rød-grønn politikk. Jeg har prøvd å utfordre statsråden på å si noe om regjeringens politikk framover, og har etterlyst et svar på hvordan han oppfatter den merknaden som stortingsflertallet har om thorium. Vil regjeringen og statsråden jobbe videre med thorium, eller tar han dette som et klart signal om at et flertall på Stortinget mener at Norge ikke skal bruke ressurser på videre forskning på thorium, i form av å opprette et FME-senter? Vil dette da komme tilbake i en annen form? Det synes jeg er viktigere at statsråden gir et svar på, enn å drive historiefortelling, som jeg heller ikke alltid kan gå god for, når det gjelder hva som har skjedd de siste åtte årene.

Martin Kolberg (A) [18:51:13]: Lederen i miljøkomiteen, Elvestuen, har tidligere i debatten sagt at kontrollkomiteen har sendt et brev til statsråden vedrørende denne spesielle loven, forsøksloven knyttet til bruken av snøscootere. Det er riktig at så har skjedd. Jeg viser da til denne debatten og skal selvfølgelig ikke si noe om debatten i kontrollkomiteen, men det er helt åpenbart at når regjeringa først får et representantspørsmål, og nå også har fått et brev fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité om bruken av en lov som Stortinget har vedtatt, formoder jeg at regjeringa håndterer det på en veldig seriøs måte.

Jeg er orientert om det svaret som miljøvernministeren har gitt til representanten Terje Aasland. Jeg vil benytte anledningen i denne debatten til å si at hvis regjeringa svarer kontroll- og konstitusjonskomiteen på samme måte som statsråden har svart representanten Terje Aasland, vil det bli nødvendig for Stortinget å håndtere dette som en spesiell sak, på egnet måte. For det er helt åpenbart at de i dette svaret omgår det som er realiteten, nemlig omfanget av forsøksordningen. Det omtales ikke, og det er jo det som er saken. Saken er at regjeringa trekker denne forsøksordningen så langt som de overhodet kan, dvs., etter min mening, for langt. Og hvis ikke regjeringa innser det, blir det, som sagt, helt nødvendig for Stortinget å håndtere det på egnet måte.

Med det mener jeg å si at jeg gir miljøvernministeren en sjanse i denne debatten, men også i sitt svar til kontrollkomiteen, til å redegjøre for dette på en slik måte at det er mulig å håndtere det eventuelt innenfor loven, og er det ikke mulig, er det helt nødvendig at regjeringa omgjør dette, eller at Stortinget må reagere.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [18:53:37]: Jeg er fortsatt ikke beroliget av de svarene som er gitt av ministrene på de spørsmålene vi fremmer.

La meg begynne med det første, som er Utsirahøgden. Der svarer statsråd Tord Lien at man skal vente på de debattene som foregår, og komme tilbake og se på lønnsomhet, og alt, i dette prosjektet. Men hele poenget er jo følgende: Da den rød-grønne regjeringen ga tillatelse til utbyggingen bl.a. av Gina Krog, sa vi veldig klart og tydelig at da får de lov til å bygge ut med gassturbiner, men de må være klargjort for elektrifisering. Det er helt åpenbart at da har man allerede tatt så store kostnader at det er fullt mulig for Gina Krog å drive videre uten elektrifisering. Så ser man bare på lønnsomhet, vil det aldri bli et prosjekt som blir gjennomført, fordi man har alternativet installert allerede. Men der ligger jo poenget, i pressmiddelet, som var veldig tydelig overfor disse aktørene: De måtte på plass.

Til slutt vil jeg bare si at når statsråd Tord Lien sier at det er sendt et felles brev til EU om hva som er politikken, uten at man er sikker på at man hadde flertallet i Stortinget bak seg, (presidenten klubber) synes vi det er spesielt.

Statsråd Tine Sundtoft [18:55:05]: Først til Karin Andersen: På generell basis er det betydelig bioenergisatsing i budsjettet, men det er på budsjettet til Landbruks- og matdepartementet, så det kan ikke jeg gå inn på i detalj her.

Så til snøscooter-saken. Forsøksordningen og utkastet til forskrift for forsøket var bredt omtalt i et høringsbrev fra Miljøverndepartementet våren 2013. Da ble mange av de innspillene som kom, vurdert, og er også tatt inn i arbeidet med forskriften. Dette er en midlertidig ordning som senest skal avsluttes i 2018. Så har vi sagt at vi da også skal starte lovarbeidet. Jeg kan ikke si nå om Stortinget får lovforslaget i 2014 eller i 2015, men det blir definitivt i denne perioden.

Så var det et vektig innlegg Martin Kolberg nå hadde, som vi selvfølgelig tar seriøst, men det brevet er sendt til kommunal- og moderniseringsministeren, så jeg kan vanskelig gå inn og kommentere det her. Men de rød-grønne skrev selv i sitt høringsbrev i vår at det skulle evalueres løpende, så det er jo mulig å gjøre det samtidig som vi starter et lovarbeid.

Terje Aasland (A) [18:56:38]: Aller først: Jeg ble litt urolig av klima- og miljøministerens siste svar i forhold til forsøksloven. I svaret til meg på spørsmålet om lovligheten i forsøksloven og bruken, slik den ligger nå, blir det lagt til grunn at erfaringene med den utvidete forsøksordningen skal danne grunnlaget for utarbeidelsen av en ny lov. Hvordan en skal klare det hvis en ny lov skal komme til Stortinget i løpet av 2014 eller tidlig i 2015, stiller jeg i hvert fall spørsmål ved.

Så er det greit å ta noen avklaringer. Det ble sagt at vi hadde hatt en gedigen snuoperasjon siden vi var for en energimelding. Jeg vil bare understreke hva jeg sa i replikkordskiftet: Det er fordi det er helt nødvendig at regjeringspartiene og det parlamentariske grunnlaget for regjeringen får avklart hvilket syn de har på energipolitikken. Det er derfor vi er for en energimelding. Det er ikke en snuoperasjon, men det er en nødvendighet å få avklart regjeringspartienes og det parlamentariske grunnlagets syn på energipolitikken.

Så til klimaambisjonene. Det kunne vært interessant å få vite når en eventuelt får seg forelagt en ny klimamelding, som det var diskusjoner om i Stortinget tidligere i høst. Vi har ikke hørt et ord om det, og det vil være en stor styrke hvis klima- og miljøministeren kan si noe om det til Stortinget.

Så har vi vært innom naturmangfoldloven. Vi har en olje- og energiminister som ser for seg at den loven har en tolkningsskala fra null til ti, alt etter hvordan det passer olje- og energiministeren. Jeg lurer på om klima- og miljøministeren er tilfreds med den vurderingen av naturmangfoldloven som olje- og energiministeren legger opp til? For hvis en er det, stiller jeg meg undrende til den måten å tolke naturmangfoldloven på. Det må da være riktig, hvis en mener at loven er for streng, at en kommer til Stortinget med oppmykinger av naturmangfoldloven i stedet for å spille på noen strenger som ikke er der.

Så har Tord Lien som olje- og energiminister snakket om at han har store ambisjoner. Jeg har ikke hørt om én eneste ambisjon fra olje- og energiministeren i denne debatten på vegne av olje- og energipolitiske saker. Den eneste ambisjonen jeg har hørt ham snakke om, er faktisk naturmangfoldloven, og det kom lenge før denne debatten startet her i salen. Nettutvikling, målingssystemer, sertifikater, olje- og gassforholdene, som har vært mye diskutert, ligger helt fast. Han har ikke hatt ett nytt komma å komme med i løpet av denne kvelden.

Så må jeg avslutte med CO₂-kompensasjonsordningen. Det at komitélederen prøver å skyve ansvaret over på oss, aksepterer jeg overhodet ikke. Det er både frekt og freidig. Jeg vil ha meg frabedt at det er vi som må bære belastningen for en usikkerhet den blå-blå regjeringen til de grader har påført norsk industri. Det er deres oppgave å avklare hvordan de ser på dette, og hvilken langsiktighet de legger for norsk industri.

Rasmus Hansson (MDG) [18:59:57]: Jeg savner, for det første, et mer utfyllende svar fra statsråd Sundtoft på spørsmålet om hvordan regjeringen ser for seg at man skal ivareta det hensynet til norsk naturmangfold som har vært ivaretatt gjennom den ordningen for forvaltning av naturmangfoldet, og ikke minst gjennom håndteringen av plan- og bygningsloven, som hittil har vært praktisert. Å henvise til at det er uvesentlig hvor i forvaltningen et viktig organ er plassert, virker så apolitisk at det er litt vanskelig å tro at en statsråd i en regjering mener at dette faktisk gjelder.

Så vil jeg over til noe mer spennende: I forbindelse med at Europakommisjonen legger fram et nytt rammeverk for energi- og klimapolitikk i januar, melder UD at man fra norsk side ønsker å gå inn for at det nye målet til EU skal samsvare med 2-gradersmålet, slik at EU altså setter et nytt utslippstak som faktisk sørger for at hele EU-området – inklusiv Norge – leverer på 2-gradersmålet. Regjeringen påpeker – helt riktig – at et slikt mål vil gi en rekke utslippsreduserende tiltak, og det vil jeg gratulere regjeringen for å understreke!

Så er det altså to viktige ting ved dette. For det første bekrefter regjeringen med dette at det kvotekjøpsverktøyet som i dag er et hovedvirkemiddel i norsk klimapolitikk, jo ikke virker. For det andre bekrefter man at det er behov for et helt konkret, forpliktende, fysisk 2-gradersmål som gjør at alle land i EU leverer en politikk som fører til at verden, og EU, og Norge, klarer det 2-gradersmålet. Og det betyr selvfølgelig at også norske utslipp må ned i et langt større omfang og i et langt høyere tempo enn det dagens politikk og regjeringens varslede politikk legger opp til.

Da blir det to spørsmål til statsråd Sundtoft, og det ene er: Dersom EU ikke senker taket tilstrekkelig til at det faktisk samsvarer og leverer på 2-gradersmålet – hvilket er meget sannsynlig at EU ikke kommer til å gjøre: Vil da regjeringen i sitt arbeid med klimameldingen og nytt klimaforlik revurdere bruken av kvotemekanismer som et hovedvirkemiddel i Norge?

Det andre spørsmålet er: Kan regjeringen med det samme bekrefte at man i en ny energimelding og i et nytt utspill til klimaforlik vil forplikte seg til en fysisk sikring av at vi leverer på 2-gradersmålet?

Åsmund Grøver Aukrust (A) [19:03:25]: Miljøvernministeren sa at hun var glad for at det var enighet om nivået på regnskogsatsingen, men da blir spørsmålet: Hvorfor foreslo hennes egen regjering – hvorfor foreslo hun selv – så dramatiske kutt som det de faktisk var med på å foreslå? Jeg leser statsråden dit hen at hun er glad for at Stortinget har økt satsingen, at hun er glad for at det av Venstre og Kristelig Folkeparti har blitt forhandlet inn en økning som er om ikke like stort som hennes eget kutt var, så iallfall nærmere det rød-grønne forslaget. Jeg leser henne dit hen at hun var enig med oss, men rett og slett tapte internt i regjeringen. For som ministeren utmerket godt vet, er noe av grunnen til at internasjonale forhandlinger strander, at de rike landene ikke er villige til å være med og betale nok, og da var det jo et veldig dårlig signal at verdens rikeste regjering valgte å foreslå et kutt på området.

Så var det et spørsmål om miljøorganisasjonene som fikk store kutt. Representanten Pollestad spurte om det nå er endringer i måten vi skal støtte organisasjoner på i Norge, uten egentlig å få et svar. Men mye tyder jo på at man har politisert støtten, at man gir mest til dem man er enig med og mindre til dem man er uenig med. For mens mesteparten av frivilligheten har fått kutt – og da aller mest miljøorganisasjonene, og særlig Folkeaksjonen for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja – så fikk den innvandringskritiske organisasjonen Human Rights Service mye mer støtte. Lederen deres uttalte: «Vi trenger ikke engang å søke om støtte. Vi får bare pengene slengt etter oss.» Så når det gjelder støtte til frivilligheten, støtten til organisasjonene, er det noe vi kommer til å følge opp her i Stortinget.

Så har regjeringen gjort seg veldig høy og mørk over lang tid på at det er i Stortinget makten skal ligge – som om ikke det har vært Stortinget som har fattet vedtak de siste fire årene! Det er jo denne regjeringen som flytter makt ut av Stortinget og inn i regjeringen. Vi har sett det i skolepolitikken, hvor de ser at det ikke er flertall for karakterer i barneskolen, og da åpner de opp for forsøk. Når det gjelder scooterkjøring, ser vi at de kanskje vil ha problemer med å innføre ordningen her i Stortinget, og da sier de: Forsøk til alle som vil.

Samarbeidserklæringen sier at naturmangfoldloven skal ligge fast. Fremskrittspartiet er uenig, og i regjeringen foreslår de å tolke den annerledes. Jeg lurer på om Venstre og Kristelig Folkeparti er særlig fornøyd med den politikken.

Til slutt: Det mest oppsiktsvekkende er jo at vi har et regjeringsparti som ikke får seg til å si fra Stortingets talerstol at de anerkjenner menneskeskapte klimaendringer uten å komme med en masse forbehold. Det viser jo at Fremskrittspartiet fortsatt er det samme partiet i miljøpolitikken som det de alltid har vært, og hvilken stor feil det var av sentrumspartiene å åpne opp for at de nå skal ha halve regjeringen.

Så jeg vil bare avslutte med å si lykke til til miljøvernministeren. Vi ønsker deg alt godt i dine forhandlinger, med statsråder som ikke engang anerkjenner klimaproblemene, når du sitter i regjeringskonferanser for å forhandle fram en bedre klimapolitikk.

Karin Andersen (SV) [19:06:36]: Jeg vil slutte meg til forrige taler. Grunnen til at jeg tar ordet igjen, er at klima- og miljøvernministeren ikke svarer på de spørsmål vi stiller når det handler om klima og miljø, og jeg stilte et spørsmål som gjelder klima. Vi har satt oss noen målsettinger. Nå håper vi at også EU setter klare målsettinger, og at vi skal nå dem. Hvis vi skal nå slike målsettinger, må vi ikke bare ha et overordnet mål, men vi må ha klare og forpliktende mål og virkemidler på ulike sektorområder. Og hvem skal passe på det i regjeringen? Hvis ikke det betyr noe at man har en klima- og miljøvernminister, må det vel bety at en har et overordnet ansvar for å sikre at virkemidlene fra regjeringen når de målsettingene man har satt seg?

Det er derfor jeg spør om klima- og miljøvernministeren nå har oversikt over om man har virkemidler på plass som gjør at vi kan nå målsettingene f.eks. på bioenergi, når de i budsjettet har kuttet en ordning som bransjen sjøl sier vil føre til at de må stenge ned? Og fordi akkurat den bransjen er så avgjørende for at vi skal nå målsettingene på dette området, mener jeg det er viktig at klima- og miljøvernministeren kan svare klart i Stortinget: Ja, her er virkemidlene, slik vil vi nå målsettingene på dette området.

Jeg fikk ikke et eneste svar på det. Det ble henvist til Landbruksdepartementet, som altså skriver i sin begrunnelse at dette ikke har noe med klima å gjøre eller med våre målsettinger på disse områdene, men at det tvert imot har noe med prisen på spon å gjøre, og at der er det deler av industrien som er opptatt av at prisen ikke skal gå opp for da blir det dyrt for dem.

Det er viktig at vi får et svar på dette, også ut fra det helhetlige ansvaret som ministeren har – og jeg minner da om at vi har forpliktet oss til å øke bioenergivolumet med 14 TWh innen 2020. Det målet når vi ikke av oss sjøl, fordi energiprisene er såpass lave som de er i dag, og jeg regner heller ikke med at ministeren vil gå ut og si at hun har tenkt å øke strømprisene så mye at dette blir lønnsomt. Og det blir ikke lønnsomt uten støtte, og hva vil ministeren gjøre med det?

Så til slutt til forsøksordningen med scooter: En forsøksordning kan ikke omfatte hele landet, og man kan heller ikke evaluere etter én sesong. Det er useriøst å gjøre det. Derfor må denne saken håndteres på en helt annen måte enn det regjeringen har lagt opp til.

Nikolai Astrup (H) [19:09:58]: Til det siste innlegget fra representanten Andersen kan det være verdt å minne om at vi har hatt en forsøksordning som har vært evaluert, og som viste at fem av seks delmål, som man evaluerte, ble helt eller delvis innfridd. Det var altså en vellykket forsøksordning.

Det ble også snakket om mål for bruk av bioenergi, og jeg er helt sikker på at denne regjeringens politikk kommer til å klare å innfri målene langt lettere enn den forrige regjeringen gjorde, fordi man er villig til å ta i bruk kraftige virkemidler for å få det til, f.eks. ved å stille krav om at offentlige kjøretøy skal gå på null- eller lavutslippsdrivstoff. Det kommer til å bidra til å skape et marked.

Jeg tror også at utfasingen av fyringen med fossil olje fra 2020 kommer til å skape et betydelig marked for bioolje.

Alt dette er bioenergi som til sammen bidrar til å nå målene.

Der den forrige regjeringen var flink til å sette mål, kommer denne regjeringen til å være flink til å nå dem, og jeg foretrekker det siste.

Representanten Per Rune Henriksen – det er flere Henriksen i salen i dag – har gjort noen billige poenger av at vi først skrev fullskala «demonstrasjonsanlegg» om CO₂-anlegget i stedet for fullskala «anlegg».

Det første fullskala anlegget vil jo være et demonstrasjonsanlegg, og det viktige er jo at det er fullskala – ikke om ordet «demonstrasjon» forekommer før ordet «anlegg».

Med en gang vi ble gjort oppmerksom på dette, sa vi at vi selvfølgelig legger klimaforlikets formuleringer til grunn. Det er helt uproblematisk.

Jeg vil også få lov til å si, som også ble tatt opp av komitélederen, at det i forslag til vedtak XIX skal stå «fangst og lagring», og flertallet støtter dette. Det bør inn i innstillingen.

Representanten Henriksen har også vært opptatt av at vi tar en «time out» i arbeidet med CO₂-håndteringsteknologi. La meg si det slik: Det er helt nødvendig å ta en «time out» etter at det største prosjektet Norge hadde, ble skrinlagt, med de utfordringer som vi vet det prosjektet hadde. Da er det forsvarlig og nødvendig å ta en «time out» og komme tilbake med en helhetlig strategi for hvordan vi skal klare å innfri våre mål. Det er nærmest useriøst å kritisere det at man skal komme med en helhetlig og bred strategi for å nå disse målene.

Det er flere representanter som har vært opptatt av andre ting, men jeg ser at min tid løper ut. Det betyr at jeg blir nødt til å tegne meg til et nytt innlegg, og det er en glede å få lov til å forlenge debatten.

Presidenten: Vi har forskjellige gleder.

Neste taler er representanten Ola Elvestuen. Ola Elvestuen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ola Elvestuen (V) [19:13:09]: Representanten Aasland gjorde at jeg måtte ta ordet én gang til. Jeg skal ikke kommentere hvem som er frekk og freidig, men jeg skal ta opp spørsmålet om CO₂-kompensasjonsordningen.

Når vi fra Venstres side nå går inn for at den skal videreføres, gjør vi ikke det med tanke på at det skal gjøres ett år av gangen. Da er det selvfølgelig et standpunkt om at det skal videreføres, og at det er etablert et flertall for det, som slik sett bør skape ro omkring situasjonen.

Til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke for debatten. Jeg synes det har vært en god debatt. Det er helt klart at det er mange ting som må defineres når det gjelder hvilket konkret klimamål man setter seg og hvilke tiltak man skal gjøre. Her er det mange ting som må utmeisles, både til neste år og framover. Jeg håper også at regjeringen tar med seg den forventningen som finnes når det gjelder klassisk naturvern og formålet og innholdet i naturmangfoldloven.

Statsråd Tine Sundtoft [19:14:24]: Regjeringen tar med seg også forventningen rundt det klassiske naturvernet.

Naturmangfoldloven skal bestå. Vi skal ikke endre loven, men vi vil ha en mer enhetlig praksis. Jeg tror innimellom det kan være en fordel for miljøet også at miljøproblemstillingene nå kommer raskere inn i planarbeidet – ikke slik man noen ganger nå kan se: at de kommer på slutten, og at mange da oppfatter det som at det er miljøet som stopper planene. Jeg tror det er en fordel også for miljøet at problemstillingene kommer noe raskere inn.

Til spørsmålet om klimamelding: Regjeringen har ikke bestemt om vi skal lage en ny klimamelding eller om vi skal ha en klimapolitisk redegjørelse i Stortinget, men at Stortinget i 2014 skal involveres i klimaarbeid, er definitivt.

Vi må for en stor del selv definere hva vi skal gjøre i 2014, for å levere våre bidrag inn til de internasjonale klimaforhandlingene.

Vi har en regjering som ser en ganske nær sammenheng mellom klimapolitikk og energipolitikk. Derfor har vi klart å samle oss om å sende et innspill til EUs rammeverk fram til 2030.

Når vi sier at vi skal forsterke klimaforliket, er det å gi et tydelig innspill til EU, der vi støtter et ambisiøst mål om utslippsreduksjoner og støtter opp under fortsatt satsing på fornybar energi og energieffektivisering, også en del av å styrke klimaforliket.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Terje Aasland (A) [19:16:18]: Jeg er veldig glad for komitélederens avklaring om at Venstres utgangspunkt er at man skal opprettholde en fullverdig CO₂-kompensasjonsordning helt fram til 2020. Jeg har heller ikke betvilt Venstres vilje til å jobbe for det. Årsaken til at vi framsetter forslagene, er jo at regjeringen har skapt usikkerheten. Det er de som nå burde sørge for at forutsigbarheten knyttet til det, ble avklart for industrien.

Jeg skal ikke dra det lenger. Jeg skjønner at regjeringen ikke kan forplikte seg og vil forplikte seg på industriarbeidsplasser. Det er andre ting de heller vil forplikte seg på i tiden framover.

Jeg tror egentlig det er grunn til å tenke mer på det klima- og miljøministeren nå sa om at de nå har utarbeidet et felles innspill om klima og energi til EUs rammeverk. Jeg tror vi må komme tilbake til det i neste sak, som på en god måte tar det temaet opp i seg.

Presidenten: Representanten Nikolai Astrup har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Nikolai Astrup (H) [19:17:37]: Jeg trodde man hadde rett til to 3-minuttersinnlegg og ett 1-minuttsinnlegg, men reglementet er kanskje endret, for jeg har bare hatt ordet én gang til et 3-minuttersinnlegg.

Men jeg har lyst til å begynne med siste taler, representanten Aasland, som har vært veldig opptatt av at grunnen til at han nå trenger en energimelding, er at det er så stort sprik mellom hva regjeringspartiene og den konstruktive opposisjonen mener i energipolitikken.

Men er det noen som har erfaring med sprik i energipolitikken, må det være de rød-grønne. Hvis det var et tidspunkt vi hadde behov for en energimelding, var det vel under de rød-grønne. Men selv ikke innenfor Senterpartiet klarte man å bli enige om man skulle ha en energimelding eller ikke.

Først foreslo Åslaug Haga en energimelding. Det ble avlyst av Terje Riis-Johansen, som så foreslo en ny melding, som så ble avlyst av Ola Borten Moe, som mente at han hadde gjort alt på området, så det var ikke nødvendig å gjøre noe mer. Men sannheten er at vi er i startgropen av de viktige investeringene vi skal gjøre fremover, og da er det nødvendig å ha et omforent syn på nettopp klima-, nærings- og energispørsmål.

Presidenten: Representanten Per Rune Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Rune Henriksen (A) [19:18:52]: Det er åpenbart et behov for å komme med en liten oppklaring til representanten Astrup.

Min kritikk av regjeringens «time out» handler ikke først og fremst om at man setter seg ned og tenker på hvordan man skal jobbe videre med et fullskala renseprosjekt i Norge. Det er ingen tvil om at man må gjøre det når man stopper det ene.

Det jeg kritiserer, er at man stopper arbeidet på testsenteret på Mongstad også, som statsråden selv har sagt er en suksess, at man kutter bevilgningene til det med 100 mill. kr, og at det ikke er noen som helst refleksjoner rundt hva denne stansen og «time outen» vil bety for kompetansen på utviklingen av denne teknologien i Norge.

Vi har kort og godt spurt om å få et tidsspenn: Hvor lang tid trenger regjeringen på å tenke ut en strategi om det som handler om nytt fullskala anlegg? Jeg går ut fra at man fortsetter arbeidet med den totale fangst- og lagringsteknologien etter de samme sporene som har vært fulgt hittil.

Karin Andersen (SV) [19:20:07]: Det var representanten Astrup som fikk meg til å ta ordet. Poenget her er at man fjerner viktige virkemidler for å nå målsettinger på bioenergi i dette budsjettet – ikke for Miljøverndepartementet eller Olje- og energidepartementet – men for Landbruksdepartementet. Etter at disse støtteordningene ble satt i verk, er produksjonen flerdoblet, og bransjen sier at den er avhengig av dem for å øke, fordi prisene ellers vil være for lave. Det er ingen uenighet om de virkemidlene som representanten Astrup tar til orde for, men problemet med dette budsjettet er jo at man ikke legger noen nye virkemidler på bordet, men fjerner virksomme virkemidler. Da spør jeg: Hva har man tenkt å gjøre for å nå målsettingene på dette området? Dette området er et kinderegg, fordi det bidrar både til fornybar energi og til svært mange arbeidsplasser i områder av landet som ikke har så mange arbeidsplasser fra før. Det er ikke mye som gjør det.

Statsråd Tord Lien [19:21:22]: La meg først kvittere ut det representanten Per Rune Henriksen sier om at vi stopper aktiviteten på testsenteret på Mongstad. Representanten vet at det ikke er riktig. Aktiviteten vil videreføres på dagens nivå, og fra myndighetenes side jobbes det med å rekruttere nye brukere i tiden som kommer.

Så til dette med støtte til flis og flisfyring. Representantene som stiller spørsmål til de to statsrådene som er her nå, olje- og energiministeren og klima- og miljøvernministeren, er veldig klar over at det ansvarsområdet ligger et annet sted enn hos oss, men la meg bare minne om det som representanten Astrup startet med. Vi har lagt på bordet tøffe ambisjoner for utfasing av mineralolje i stasjonær energiproduksjon. Forskjellige typer biodrivstoff er viktige supplement til å erstatte det. I tillegg minner jeg om at det har vært bred politisk enighet i Stortinget om at det viktigste virkemidlet for å få innfaset ny fornybar energi, er – og skal være – grønne sertifikater, som er en teknologinøytral ordning som sikrer at vi får levert mest mulig effekt. Også der vil forskjellige typer bioenergi kunne spille en rolle.

I tillegg har Enova virkemidler for å øke bruken av forskjellige typer bioenergi i Norge. Så virkelighetsbeskrivelsen stemmer ikke helt, og landbruksministeren får svare på spørsmål om akkurat det ene instrumentet som det nå er blitt endret på.

Jeg har også lyst til å minne om – i diskusjonen om industrien – at vi styrker arbeidet til Enova i forhold til industri, men også når det gjelder å redusere elforbruket i husholdninger og næringsbygg. Det vil gjøre at kraftprisene på sikt går ned. Samtidig gjør Statnett et arbeid for å sikre en tariffering som ivaretar de store kraftbrukerne, som ligger i områder av landet som trenger å ha kapasitet som kobles ut. Begge disse virkemidlene har full støtte fra regjeringen og vil være viktige for industrien i årene som kommer.

Oskar J. Grimstad (FrP) [19:24:14]: Eg hadde for så vidt ikkje tenkt å ta ordet, men her kjem det så mange påstandar i slutten av debatten at ein ikkje kan unngå å kommentere noko av det som kjem fram, bl.a. når det gjeld skuterforsøket. Dette var eit skuterforsøk som gjekk langt utover den tida som lova seier, og den raud-grøne regjeringa klarte faktisk ikkje å avslutte det innanfor den tida som lova set, men ein valde å endre det og la fleire få ta del i det.

No vel vi å opne for dei 108 som vel har meldt seg på. Det blir gjort innanfor plan- og bygningslova, noko som har vist seg å vere ein suksessfaktor. Det skulle berre mangle at ein ikkje skulle dra erfaring frå det forsøket som har vart heilt fram til dags dato, og ein fortset også.

Det er tydeleg at her er det ein frustrasjon når det gjeld påstandar om kutt i regnskogsatsinga. Eg sa noko om det i eit tidlegare innlegg og knytte det til Riksrevisjonens kritikk. Det kan ikkje vere slik at ein heilt ukritisk løyver pengar når til og med Riksrevisjonen, på fleire punkt, påpeikar at pengane blir utbetalte utan at det er konkrete prosjekt å bruke dei på. Eg skal ikkje gå inn på det meir i detalj, men det verkar meiningslaust når det berre er om å gjere – ei form for avlat – å pøse ut pengar utan at det er konkrete prosjekt ein kan bruke dei på.

Så til dette med «time out» og Mongstad. Der er påstandene no at ein har stansa løyvingane til testsenteret. Det er så langt frå sanninga som ein kan kome. Løyvinga på 100 mill. kr var tenkt til eit bygg på ei tomt som stod der ledig, og som ikkje hadde noko med testsenteret å gjere i det heile tatt. Å påstå at den reduksjonen influerer på testsenterets drift, er rett og slett kunnskapslaust.

Heilt til slutt til dette med Framstegspartiets haldning i klimaspørsmål. Vi har inngått ei avtale. Vi har ein regjeringspartnar som heiter Høgre, og vi har to samarbeidsparti. Vi har inngått ei avtale. Framstegspartiet er tydeleg på ein ting, og det er at vi held alle avtaler som vi har inngått. Denne regjeringa er klar når det gjeld å forsterke klimaforliket, og den avtala vil vi halde.

Presidenten: Representanten Jan-Henrik Fredriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [19:26:58]: Det er faktisk slik at når det gjelder skuterkjøring, klarte altså SV i regjering å trenere den saken i fem år. I fem år var den forrige regjeringen fullstendig handlingslammet. Det er mulig de synes at dagens regjering faktisk leverer. Kanskje er det det man er redd for? Det finnes mange forsøkskommuner, og hvis man mener at det grunnlaget ikke er nok, er det slik at seks kommuner i Nord-Troms og alle kommunene i Finnmark har hatt denne ordningen i 30 år. Ordningen er faktisk godt utprøvd.

Presidenten: Representanten Åsmund Grøver Aukrust har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Åsmund Grøver Aukrust (A) [19:27:53]: Jeg tok ordet helt til slutt rett og slett for å minne representantene fra Fremskrittspartiet om at de faktisk sitter i regjering. Tidligere i dag angrep de Kristelig Folkeparti for å spørre om hva man skulle leve av i Lofoten nå som det ikke åpnes opp for oljeboring der. Vel, det er Fremskrittspartiet som sitter i regjering. Nå var de oppe på talerstolen og nærmest argumenterte mot at vi skulle bruke penger på regnskogsatsing, selv om de nå har økt regnskogbudsjettet i budsjettforliket med nesten 300 mill. kr. Det er nå bare 100 mill. kr som skiller oss og Fremskrittspartiet. Det er heller ikke sånn at det er mangel på prosjekter. Det som det er mangel på, er derimot land som er villige til å være med på å finansiere klimatiltak i u-land.

Helt til slutt: Jeg hører gang på gang at Fremskrittspartiet henviser til samarbeidsavtalen når de blir spurt om hva de mener; om de tror på de menneskeskapte klimaendringene eller ikke. Vi hører jo at de har forpliktet seg til å si dette, men det er klart det gjør noe med hvilken innsats man er villig til å yte, om man egentlig tror på det eller ikke. Derfor har svaret vært veldig klart fra representantene for Fremskrittspartiet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.