Presidenten: Etter ønske fra presidentskapet vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Stortingspresident Olemic Thommessen [10:52:45]: Forslaget fra representantene fra Venstre går i korthet ut på at de som oppsøker Stortinget på vegne av seg selv eller andre for å påvirke Stortinget i saker som er til behandling, skal registreres i et lobbyregister. Tilsvarende registrering er foreslått for dem som oppsøker politisk ledelse i departementet eller på Statsministerens kontor.

Tilsvarende forslag har vært fremmet fem ganger tidligere uten å oppnå flertall. Presidentskapet har vurdert det fremlagte forslaget, og har etter en helhetlig vurdering kommet til at det ikke vil anbefale Stortinget å vedta dette.

Presidentskapet mener at forslaget verken vil styrke demokratiet eller øke tilliten til de demokratiske beslutningsprosessene i samfunnet. Registrering av dem som oppsøker stortingsrepresentantene i påvirkningsøyemed, vil trolig ikke føre til mer transparens eller åpenhet i forholdet mellom representantene og andre samfunnsaktører. Dessuten vil et lobbyregister være tungvint å håndtere.

Presidentskapet mener det må overlates til regjeringen å vurdere om et eventuelt behov for registrering for regjeringens del er hensiktsmessig for dem.

Presidentskapet er oppmerksom på at økonomisk sterke og velorganiserte særinteresser kan ha større påvirkningskraft gjennom omfattende lobbyisme enn andre viktige interesser uten slik profesjonell assistanse. Dette er selvsagt uheldig. Derfor er det viktig at det er en lav terskel for kontakt mellom Stortinget og norske borgere, slik det er i dag. Både enkeltmennesker og mer uprofesjonelle interessegrupper skal ha mulighet for å kunne nå frem med sitt budskap til representantene. Et åpent og tilgjengelig storting er en kvalitet ved vårt samfunn som vi ønsker å bevare. Et lobbyregister vil her kunne bli en terskel og dermed virke mot sin hensikt. Det må ikke bli slik at bare de som har registrert seg i et lobbyregister, skal ha adgang til representantene.

Presidentskapet har under arbeidet med denne saken mottatt skriftlige innspill fra presse- og kommunikasjonsorganisasjoner, som ønsker større åpenhet omkring strukturert påvirkning i demokratiske prosesser. Disse tar til orde for et obligatorisk offentlig tilgjengelig lobbyregister. Presidentskapets svar på dette er at en svært stor del av informasjonsstrømmen til representantene vedrørende saker som behandles i Stortinget, allerede er offentlig tilgjengelig. Presidentskapet er opptatt av å legge til rette for et åpent storting, hvor informasjon om den parlamentariske virksomheten er lett tilgjengelig. Åpne høringer og stortingsmøter, et vidt spekter av informasjon på våre nettsider om saksbehandling og representanter, offentlig tilgjengelige postjournaler og informasjon om Stortingets økonomiske ordninger, praktiseringen av mer offentlighet og registeret over representantenes verv og økonomiske interesser – dette er virkemidler som imøtekommer behov for åpenhet og innsyn.

Presidentskapet vil understreke at det å motta informasjon fra enkeltpersoner eller lobbyister for særskilte interesser, er en normal og legitim aktivitet for representantene. Enhver representant må forventes å være i stand til selv å vurdere på selvstendig grunnlag den informasjonen som mottas. I dette ligger det at det må være mulig for representantene å motta konfidensiell informasjon, og at den som gir slik informasjon, må kunne være trygg på å kunne beholde sin anonymitet, noe et lobbyregister vil kunne komplisere.

De praktiske problemene i forbindelse med et eventuelt obligatorisk lobbyregister må ikke undervurderes. Det vil lett kunne bli en byråkratisk ordning, og det kan tenkes en rekke avgrensningssituasjoner, hvor det kan oppstå tvil om registreringsplikten. Registrering av lobbykontakt i Stortinget vil enkelt kunne omgås ved å flytte møtevirksomhet ut til andre arenaer.

I representantforslaget vises det til etablerte lobbyregistre som eksempler til etterfølgelse. Presidentskapet har derfor innhentet informasjon om en del andre land, og bl.a. kan vi konstatere at ingen andre nordiske land har en slik ordning.

Presidentskapet er opptatt av å bevare og styrke Stortingets omdømme og kvalitet. Vi vil at representantene skal ha et reflektert forhold til etiske problemstillinger i tilknytning til vervet som folkevalgt, noe som bl.a. innebærer en bevisst holdning til ulike former for påvirkning. Presidentskapet vil derfor vurdere om det kan være grunn til å rette større oppmerksomhet mot disse problemstillingene i tiden som kommer.

Sveinung Rotevatn (V) [10:57:58]: Eg har lese innstillinga frå Stortingets presidentskap med interesse. Særleg interessant finn eg at ein i argumenta mot å innføre eit lobbyregister viser til bl.a. at det er openheit rundt høyringane i stortingskomiteane. Då finn eg grunn til å minne om at då det skjedde – det er ikkje lenge sida, det er 13 år sidan, trur eg – var motargumenta mot å opne høyringane ganske nøyaktig dei same som vi i dag høyrer mot å ha eit lobbyregister.

I diskusjonane om openheit – det vere seg her i Stortinget, i fylkeskommunane eller i kommunane – møter ein som regel dei same motargumenta: Det vil vere praktisk vanskeleg, det er behov for konfidensialitet osv. Det er knapt nokon av dei gode openheitstiltaka som det blir vist til i innstillinga, og som vi er glad for alle saman, som har kome utan kamp. Motargumenta er der alltid.

I Venstre – vi liker å sjå på oss sjølve som eit openheitsparti – vil vi halde fram arbeidet for å innføre eit lobbyregister på Stortinget. Derfor tek eg opp dei forslaga som er gjorde tilgjengelege.

Frå min ståstad er ikkje motargumenta om at det er mogleg å omgå eit slikt register eller at det kan vere gråsoner, tunge nok motargument. Slike kan ein hevde mot det meste av openheitstiltak, men eg vil åtvare mot at Stortinget går i ei retning der det beste blir det godes fiende, Og det er litt den følelsen eg får når eg les innstillinga.

I 2010 uttalte OECD at regulering av lobbyverksemd, f.eks. gjennom lobbyregister, vil kunne bidra til

«mer åpne samfunn og en jevn og balansert konkurransearena for bedrifter og interessentgrupper som søker å utvikle den politikken som skal føres».

Det å påverke politikk gjennom lobbyverksemd og anna er fullstendig legitimt, og det bidrar ofte til betre avgjerder. Men det å ønskje mest mogleg openheit rundt slik påverknad er også legitimt og, trur eg, fører til best moglege avgjerder.

Stortinget er og skal vere eit ope hus, det er viktig. Men eg finn grunn til å gjere ein merknad: Når ein i dag skal oppsøkje Stortinget, skal ein gjennom metalldetektor, legitimasjonskontroll og innskriving i eit besøksregister og går deretter forbi toppolitikarane i landet og pressekorpset. Då er vel neppe det at det blir ei viss openheit rundt besøksregisteret det største hinderet for å oppsøkje Stortinget. Eg trur vi skal sjå i heilt andre retningar.

Det å få openheit rundt lobbyisme bidrar til eit samfunn med meir innsikt for vanlege borgarar i maktforholda og kven som påverkar politiske avgjerder. Det er eit viktig argument for openheit, og det er eit argument for at ein alltid bør streve etter openheit, så langt det er praktisk mogleg. Eg har vanskeleg for å sjå at den grensa stoppar ved det som allereie i dag eksisterer, nemleg eit besøksregister. Det skal ein kunne utvikle ei praktisk ordning for openheit rundt og at ein kan få innsyn i. Eg vil også leggje til at når vi no har fått ei mindretalsregjering, er det noko som på mange måtar er positivt, i den forstand at meir makt blir flytta til Stortinget. Det er bra, men vi har også allereie merka at meir påverknad og fleire interessegrupper har flytta til Stortinget. Det er, som eg tidlegare har sagt, i hovudsak ein bra ting, men det bør vere openheit rundt det, og eg synest det er nokså spesielt – når Norsk Presseforbund er for eit lobbyregister, Redaktørforeningen er for, Kommunikasjonsforeningen er for og Transparency International er for – at det er vi politikarar som skal vere mot innsyn i lobbyismen som føregår. Dette har ein funne ulike måtar å regulere på i ulike land. Det er ulike politiske kulturar. Det er ikkje gjeve at Noreg skal lage ein blåkopi verken av det ein finn i einskilde statar i USA eller i andre land i Europa, men eg kunne nok likevel ønskt meg ei litt meir imøtekomande haldning frå presidentskapet i det å gå vidare med det praktiske arbeidet med faktisk å utforme eit register som passar til den politiske kulturen vår og til kulturen på dette huset. Det trur eg ville styrkt det norske demokratiet, det ville gjeve meir innsyn i maktforholda i samfunnet, og det ville ha vore bra for omdømmet til alle oss som har det daglege virket vårt her i Stortinget.

Presidenten: Representanten Rotevatn har tatt opp de forslag han refererte til.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:03:07]: Fra Kristelig Folkepartis side vil vi påpeke at muligheten for direkte kontakt mellom innbyggerne og folkevalgte er en viktig side ved det å være et åpent storting. Det er en grunnleggende demokratisk rettighet å få påvirke beslutningstakere til egen eller andres fordel. Kontakten mellom innbyggerne, næringslivet og organiserte interesser på den ene siden, og storting og regjering på den andre, er en nødvendig og legitim del av vårt demokratiske system.

Lobbyvirksomhet er en viktig del av vårt demokrati. Det er viktig med åpenhet og innsyn. Like fullt ser vi ikke behov for verken å registrere eller regulere lobbyvirksomheten, for det kan få noen uheldige konsekvenser, og la meg nevne noen.

For det første vil en registreringsordning være ressurskrevende, slik også presidentskapet peker på.

For det andre vil en slik ordning kunne skape en høyere terskel for enkeltborgere når det gjelder å ta kontakt med beslutningstakerne. I dag kan enkeltborgere ta kontakt for å ta opp en eller flere saker, uten at det knytter seg til en bestemt sak som Stortinget har til behandling.

For det tredje vil en registreringsordning ikke være noen garanti for åpenhet om lobbyisme i Stortinget, i departementene eller på Statsministerens kontor. Vi er tvert imot redd for at en omfattende registreringsordning kan føre til at møter og samtaler med beslutningstakerne i større grad enn nå vil finne sted utenfor Stortinget eller departementene. Som det også ble sagt fra presidentskapet, har ingen av våre nordiske naboland innført en slik registreringsordning som foreslås av Venstre. Flere land har tatt denne debatten og konkludert slik Stortinget antakelig vil gjøre i dag.

Forslagsstilleren har rett i at det allerede i dag ikke er mulig å komme inn verken i departementene eller på Stortinget uten å registrere seg. Men forslaget fra Venstre innebærer at en i tillegg skal registrere hvilken sak som skal diskuteres, og hvem en møter på vegne av.

Vi tror det er positivt med oppmerksomhet om temaet lobbyisme, og det bidrar til bevisstgjøring av oss representanter rundt det at en sak har ulike aspekter. Vi må være oss bevisst og reflektere over ulike etiske problemstillinger rundt det å være stortingsrepresentant.

Lobbyisme har åpenbart positive sider. Lobbyister kan bidra med sin kunnskap og sine innfallsvinkler til aktuelle politiske saker. Det kan være en veldig viktig kilde til supplerende informasjon ut over det som opplyses i vanlige saksdokumenter. Men dersom det politiske systemet kommer under stadig økende press av sterke profesjonsinteresser, ulike former for organiserte særinteresser og maktkonsentrasjoner i næringslivet, kan det være uheldig sett fra et demokratisk synspunkt. Det er ikke bra om bestemte aktører i et marked eller i en bransje skaffer seg skreddersydde rammevilkår gjennom lukket kontakt. At det i de siste årene har blitt stadig flere profesjonelle lobbyister og informasjonsbyråer som opptrer på vegne av sine klienter, kan forsterke dette, og vi skal være på vakt overfor sterke særinteresser. Så det er gode argumenter som taler for en registreringsordning, og jeg er ikke i tvil om at hensikten med forslaget er god, men vi i Kristelig Folkeparti mener at en registreringsordning ikke løser de utfordringene vi har, knyttet til lobbyisme. Det er i dag en lav terskel for å ta kontakt med enkeltrepresentanter, og det er positivt. Det påhviler den enkelte representant eller gruppe innenfor det politiske systemet selv å sette grenser for hvem en vil møte.

Åpenhet og tillit henger sammen. En registreringsordning vil aldri kunne gi en fullstendig oversikt over eller åpenhet om hvem som har kontakt med hvem, og hva de snakker om. Derfor vil vi støtte presidentskapets innstilling i denne saken.

Michael Tetzschner (H) [11:08:00]: Det er med en blanding av forundring, overraskelse og skuffelse jeg leser dette representantinitiativet fra Venstre, for det partiet er vanligvis en god alliert når det gjelder å være skeptisk til registreringsordninger. Men slike prinsipper må da tydeligvis vike når det kommer slike påfunn som dette.

Jeg har lyst til å bemerke at det forslaget som representanten Rotevatn argumenterte for, til dels var et helt annet enn det som faktisk er fremsatt. Det vil jeg derfor referere mer utførlig. Det Venstre vil ha Stortinget med på, er å registrere

«dem som oppsøker Stortinget på vegne av seg selv eller andre for å påvirke Stortinget i saker som er til behandling».

Man kan sikkert gjøre sosiologiske undersøkelser av hvem som melder seg her nede i foajeen. Jeg tror det vil si veldig lite om hvem som har makt i samfunnet, for de store, ressurssterke organisasjonene har helt andre innganger til storting og styringsverk enn det å snakke med enkeltrepresentanter.

Det er altså slik at de som kommer hit til Stortinget etterpå, skal underkastes en registrering som – for å oppfylle formålet – også skal være offentlig, og da kan man også tenke på de misbruksmulighetene som ligger i enhver registreringsordning. Overvåkningssamfunnets dilemma er at de fleste av de opplysningene vi gir fra oss, gir vi fra oss i god tro, og i den tro at de skal brukes til ett formål. Så tyter de ut og blir brukt til helt andre formål, og summen av disse registreringene gjør at vi får et totalt gjennomlyst samfunn.

Jeg vil si at dette også fører til at møteformen nå skal bli en registreringsgjenstand. Hva da med inngående eller utgående telefonsamtaler? Skal man akseptere at noen kan lytte med for at man skal være oppmerksom på at man kan bli kontrollert på at man hele tiden gjør det beste for land og folk? Hva med mailer, eller hva med korrespondanse til Stortinget – brev – hvor Stortinget hittil, av gode grunner, har stått utenfor den vanlige offentlighetsloven fordi vi ikke er noe forvaltningsorgan?

Jeg synes at forslaget mangler prinsipiell gjennomtenkning, og at man pådrar seg større problemer. Det ser vi også i de land som har prøvd å gjøre noe liknende. Dette forslaget er faktisk mer vidtgående, fordi det også ser for seg at man skal la seg registrere på emne. De fleste av oss vet jo at i en samtale – i hvert fall er det slik når det gjelder mine gjester – vet en ikke alltid hvilken retning samtalen utvikler seg, og så må man etterpå rapportere om hva dette nå kan ha vært.

Så er det et grunnleggende problem at man kaster over bord den siste forestillingen om at representanter faktisk er innvalgt på eget verdisyn, og at de er forpliktet overfor lojaliteten til Stortingets spilleregler, sitt eget verdisett, sine egne programmer. Det er ikke slik at man ruller rundt og legger seg på ryggen og av høflighetsgrunner fordi man har interesse av å holde kontakt med sine velgere, innvilger i møter. Men det betyr ikke at man dermed blir agenter for vedkommendes synspunkt. Såpass trente er alle stortingsrepresentanter at veldig mye av deres kontakt med velgere går ut på å forklare hvorfor ting ikke kan følges opp, hvorfor man ikke kan få det akkurat slik man vil.

Jeg må si at jeg setter pris på innstillingen fra presidentskapet. Dette forslaget må vi glemme snarest mulig, og det er heller ikke noe bidrag til en opplyst diskusjon om hva slags offentlighet vi vil ha i landet. Jeg synes overskriften har en undertittel som ikke har vært fremme, og det er egentlig mistillit til integriteten hos de folkevalgte i nasjonalforsamlingen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:13:16]: Eg såg at representanten Rotevatn har teikna seg, så eg reknar med at han vil svare for dette forsøket på å innføre overvakingssamfunn i Noreg, som eg forstod var nokon si tolking av forslaget.

Så lenge eg har vore med i SV, har SV arbeidd for å auke openheita i det norske samfunnet og i norsk politikk på brei front – mot politisk overvaking, mot tendensen til registrering og overvaking gjennom datalagringsdirektivet og anna vi ser i dag, men òg openheit om dei politiske prosessane sjølve.

Eg trur særleg det er to viktige saker som kjem til å verte viktige i åra som kjem. Det eine er spørsmålet om opne kundelister, fordi det er ein klar auke i tendensen til rekruttering i politikken frå kommunikasjonsbyrå og andre selskap der det er aktuelt at dei som innehar verv, må fortelje kven dei har jobba for før, kva dei nyleg har hatt binding til, fått pengar av, lært av osv. Det andre er forslaget om det som vert kalla eit lobbyregister, altså ei oversikt over kva interesser som brukar tid og ressursar på å påverke politikarar, og kven dei påverkar.

Eg er for lobbyisme, eg er blant dei som meiner det er bra å verte påverka. Eg vil rett og slett anbefale alle politikarar som ikkje lèt seg påverke, å prøve det. Ein kan lære ting, utvikle seg personleg, kanskje til og med endre standpunkt i ny og ne.

Eg er oppteken av at det skal vere kjent kven eg lèt meg påverke av. I dei fleste samanhengar skjer det i komitéhøyringar, der det er offentleg kven som deltek, og eg deltek på masse konferansar som i alle hovudsak er offentlege. Kva eg les, er ikkje offentleg kjent, men det hendar eg fortel om det òg. Gjennom å innføre ei form for lobbyregister, ei oversikt over kven som påverkar Stortinget, kan ein meir systematisk skaffe ei oversikt over det.

Når eg vert forsøkt påverka som stortingsrepresentant – og det skjer ganske ofte – er det nesten alltid frå bedrifter, organisasjonar eller institusjonar sjølve. Det eksisterer ein myte, ser eg ofte, om at det er profesjonelle firma som i stor grad driv det. Geelmuyden.Kiese gjorde ei undersøking blant stortingsrepresentantar for få år sidan, der det ved sjølvrapportering viste seg at mitt inntrykk stemte med det som vi rapporterte, nemleg at ein forsvinnande liten del av påverknaden vi vert utsette for, skjer på den måten. Svært mykje skjer på heilt ordinær måte.

Det eit lobbyregister kan bidra med, er ei systematisk oversikt over kva krefter og kva interesser i det norske samfunnet som i størst grad nyttar seg av den moglegheita – kven påverkar kven. Eg trur kanskje at ein del av det som vil kome fram – for å seie det slik – ikkje vil vere ei bombe når det gjeld kva organisasjonar som møtte kva politikarar, men det kunne definitivt gje oss kunnskap til bruk i det offentlege rom og – trur eg – avmystifisere mykje om slike kontaktar.

Det er ikkje spesielt ressurskrevjande å gjere noko slikt. Eg vil seie at det å kalle det for ressurskrevjande nærast gjer omgrepet ressurskrevjande til latter. Det finst mange ressurskrevjande ting i samfunnet, mange som heldigvis er godt grunngjevne, men ikkje alle er like godt grunngjevne. Dette er blant dei enklare tinga vi kan gjere i samfunnet.

Så vil eg heilt avslutningsvis seie at eg las om presidentskapet si innstilling på Internett då ho kom. Eg var parlamentarisk leiar i ca. to og eit halvt år i førre stortingsperiode. I den perioden var det stadig drøftingar av tema som høyrde heime i presidentskapet. Då skjedde det ganske ofte at vi som parlamentariske leiarar vart innkalla til ein runde for å diskutere det med presidentskapet. Det vere seg når Stortinget skulle opne om morgonen, godtgjering for representantar, eller andre viktige tema. Etter mitt syn er eit lobbyregister eit godt eksempel på eit slikt tema, då det vart drøfta i presidentskapet, som hadde eigna seg for ein runde med dei parlamentariske leiarane. Kanskje særleg av ein grunn, nemleg at i presidentskapet sit alle dei partia som er mot dette, og som meiner å ha framført sine argument med ulike kvalitet her oppe, og utanfor presidentskapet sit i alle fall tre parti som er for. Eg trur ikkje at dei nødvendigvis ville vorte så påverka av dei argumenta at dei hadde endra syn, men det kunne kanskje bidrege til ein samtale. Men aller viktigast: Det kanskje hadde vore mogleg å diskutere om ein prosess vidare hadde vore betre eigna enn berre å stemme for eller mot forslaget. Forslagsteksten har etter mitt syn svakheiter. Ein diskusjon i presidentskapet i Stortinget om korleis ein best varetek dei omsyna som alle her oppe – eller dvs. i alle fall nesten alle – har sagt dei synest er fornuftig, trur eg hadde vore klokt.

Eg vil anbefale presidentskapet for framtida å gjennomføre prosessar – når dei har saker av ei viss viktigheit – med dei parlamentariske leiarane, slik at alle partias syn vert representerte i prosessen.

Rasmus Hansson (MDG) [11:18:31]: Dette er så vidt jeg forstår femte gang Venstre fremmer forslag om å innføre et lobbyregister på Stortinget – ære være Venstre for det. Det er mindre lett å forstå hvorfor det er så veldig tregt, altså sitter så veldig langt inne, for det norske parlamentet å innføre noe som i tiltakende grad er en selvfølge i parlamenter rundt omkring i verden, og som særlig er en selvfølge sett utfra det informasjonssamfunnet og det åpenhetssamfunnet vi er en del av. Men det er i hvert fall et økende antall partier som slutter opp om dette, og jeg tror vi er midtveis i en prosess som åpenbart kommer til å ende med at det norske Stortinget også innfører et lobbyregister – litt etter skjema, men det kommer nok.

Forståelsen av hva åpenhet er for noe, forandrer seg med tida, og den forandrer seg ganske mye. På 1960-tallet var det en akseptert realitet at noen hadde snakket sammen. I dag er det en vits. I dag er det selvsagt at de som har stemt meg inn på Stortinget, skal kunne skaffe seg informasjon om hvordan jeg arbeider, hvem jeg snakker med, hvem jeg lar meg påvirke av og hvem jeg møter.

Presidentskapets innstilling i denne saken er ganske sterkt preget av at ingen av de partiene som sitter i presidentskapet, er for innstillingen. Innstillingen inneholder riktignok all den gode retorikken om et åpent storting, mer offentlighet og enkelhet for publikum i å følge saksbehandlingen – at det skal være enkelt å få informasjon. Derfor er det desto mer utdatert når presidentskapets hovedargumenter for å avvise lobbyregisteret er som følger: at den viktigste lobbyvirksomheten overfor stortingsrepresentantene skjer gjennom komitéhøringer. Jeg har riktignok kort erfaring på Stortinget, men jeg har lang erfaring som lobbyist, og dette er rett og slett ikke riktig.

Presidentskapet skriver også at det ikke kan bli slik at bare de som har registrert seg i et lobbyregister, skal ha adgang til representantene. Men slik vi forstår forslaget, er det da heller ikke det det går ut på. Dette er et forslag som skal registrere møter som skjer, ikke hindre at møter skjer.

Presidentskapet anfører at det er viktig at representantene har mulighet til å motta konfidensiell informasjon. Det skal man selvsagt kunne. Det vi snakker om, er å føre et register over organisert og profesjonelt påvirkningsarbeid. Det er selvsagt ikke til hinder for at representanter kan motta konfidensiell informasjon, men det vil skjerpe representantenes bevissthet om hva slags informasjon de mottar fra hvem.

Endelig anfører presidentskapet at et lobbyregister vil være vanskelig å håndtere fordi det vil oppstå avgrensningsproblematikk. Det blir jo ikke vanskeligere å håndtere den avgrensningen i Norge enn i de landene som ellers har denne typen registre. Hovedpoenget er at det store flertallet av møter med påvirkere vil være helt uproblematiske, og så vil vi antakeligvis sitte igjen med en liten gruppe som er grensetilfeller. Det kan vi snakke om, og vi kan bruke skjønn. Jeg slutter meg helt til representanten Solhjell, som sa at dette med fordel kunne være gjenstand for en prosess, en samtale, i Stortinget, hvor vi kunne komme fram til et resultat.

Med hensyn til bekymringen for at dette vil være tidkrevende og ressurskrevende, kan jeg minne om at Miljøpartiet De Grønne har innført et lobbyregister. Det tar ca. ti minutter per representant per uke å vedlikeholde det.

Venstres argumenter for hvordan et lobbyregister gir borgere bedre innsyn i en politisk beslutningsprosess er gode. Dette vil, etter Miljøpartiet De Grønnes mening, styrke tilliten til at beslutninger i politikken, i Stortinget, blir tatt på riktig grunnlag. Men det er en like viktig grunn til å innføre lobbyregisteret: den effekten dette ville ha på oss selv som representanter. Vissheten om at vi blir sett i kortene vil gjøre oss mer bevisste på hvem vi lytter til og hvilket grunnlag vi tar beslutninger på. Det fremmer en politisk kultur som hele Norge forventer, og som hele Norge vil ha godt av.

Stortinget er et åpent parlament, men det betyr ikke at vi ikke kan bli bedre. Derfor burde alle partier i denne saken stille sine representanter fritt, fordi dette faktisk dreier seg om representanter og ikke partier. I mellomtiden vil vi, sammen med SV, stemme for Venstres forslag, og gleder oss til det som kommer.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sveinung Rotevatn (V) [11:24:00]: Eg vil starte med å takke representanten Solhjell og representanten Hansson for gode innlegg og for støtte til forslaget.

Men det var ikkje derfor eg tok ordet igjen. Eg tok ordet igjen for å svare på litt av kritikken frå representanten Tetzschner, som starta med å seie at Venstre normalt er ein god alliert i spørsmål om registreringsordningar. Eg takkar for komplimenten, sjølv om eg er litt usikker på om eg kan gjengjelde han fullt ut.

Dette er ikkje eit spørsmål om å innføre det totale overvakingssamfunnet, verken i Norge eller på Stortinget, slik eg kan få litt følelsen av når eg høyrer på representanten Tetzschner. Det er rett og slett eit spørsmål om å ta sikte på å gjennomføre openheit der det er praktisk mogleg – verken meir eller mindre. Ein har lobbyregisterordningar i mange land. I mange statar i USA går ein mykje lenger enn det vi har foreslått, med bl.a. detaljert registrering av økonomisk interesse involvert. Det foreslår vi ikkje. Vi foreslår eit, etter vårt syn, ganske enkelt lobbyregister, som vil medføre minimalt med byråkrati, og som bør vere praktisk mogleg for presidentskapet å komme med eit forslag til.

Eg opplever at motargumenta som så langt har komme frå dei to partia som har ytra seg mot, dvs. Høgre og Kristeleg Folkeparti, hovudsakleg går ut på at det forslaget vi kjem med, ikkje er perfekt, og at det vil vere mogleg å omgå det. Det er ikkje slik at det er noko mål at alt stortingsrepresentantar føretek seg, skal registrerast – sjølvsagt ikkje. Det er heller ikkje noko mål at all kommunikasjonen dei har, skal registrerast. Men det som allereie i dag blir registrert, og som det er ganske formelle rammer rundt, nemleg møte på Stortinget med interesseorganisasjonar, burde det vere fullt mogleg å kunne opne opp og gje informasjon om.

Så kallar representanten Tetzschner det for mistillit mot stortingsrepresentantane. Det synest eg er eit underleg argument. Er det mistillit mot Stortingets komitéar at ein har opne høyringar, som mange kjempa mot for ti år sidan med nøyaktig dei same argumenta som ein brukar i dag? Er det mistillit mot forvaltninga at ein har openheit rundt saksbehandlinga der? Er det mistillit mot landets lokale folkevalde og formannsskap at ein har openheit rundt dei møta, sjølv om mange altfor ofte forsøkjer å lukke dei? Openheit om det som det er praktisk mogleg å ha openheit rundt, bør vere hovudregelen – ikkje minst i landets nasjonalforsamling, der vi sit og er heldige og forvaltar mykje makt på vegner av innbyggjarane. Det bør innbyggjarane ha krav til mest mogleg innsyn i.

Representanten Solhjell nemnde at det er sider ved forslaget som kunne vore betre. Det er godt mogleg. Derfor er heller ikkje det konkrete forslaget vi røystar over i dag, ei utførleg beskriving av eit register. Det er snakk om å be presidentskapet om å utarbeide eit forslag. Eg er einig i at der bør dei parlamentariske leiarane involverast, slik at ein kan finne noko som fungerer godt i dette hus.

Michael Tetzschner (H) [11:27:20]: Først til representanten Hanssons innlegg, som viste seg å være en advokatur for et helt annet forslag enn det som er fremsatt. Han konsentrerte seg om de mektige lobbyinteressene, mens det forslaget han støtter, er at alle som oppsøker noen av de folkevalgte på Stortinget på vegne av seg selv eller andre for å påvirke, altså skal registreres.

Man skal også tenke igjennom hva dette vil føre til. Bortsett fra at det vil være en praktisk terskel, vil det også være en innholdsmessig terskel, som burde interessere oss fra et demokratisynspunkt. Representantene er avhengige av å få innspill fra offentligheten, fra sine egne velgere.

Jeg har selv hatt henvendelser som gjaldt juks med ventelister i helsevesenet. Det gjorde meg i stand til å stille meget presise spørsmål til Arbeiderpartiets helseminister. Det hadde sikkert ikke vært greit for min kilde om man så enkelt bare kunne se i registeret hvem som hadde snakket med meg 14 dager før det innlegget – så mange kommer det ikke fra Helse-Norge til meg, men de representerer veldig mange forskjellige, så det hadde vært veldig enkelt. Denne høynede grensen vil føre til at Stortinget vil bli mer henvist til og avhengig av den offisielle informasjonen man får fra regjeringen, gjennom regjeringens forslag, gjennom proposisjonene og NOU-ene. Jeg kan ikke se at dette er en styrke for informasjonsflyten i samfunnet og for folkestyret.

Jeg må også si at i det siste innlegget fra representanten Rotevatn, som heller ikke argumenterer veldig sterkt for de personvernmessige sidene på representantnivå som forslaget innebærer, er representanten kommet i skade for å blande inn det som jeg er tilhenger av, nemlig fullt innsyn i organenes virksomhet. Når det er offentlighet om Stortingets møter – dette møtet her er et godt eksempel på det – eller komitéhøringer, er det altså organoffentlighet. Men når det gjelder representantenes gjøren og laden, har dette et så sterkt preg av overvåking at man ikke kan stille opp med en argumentasjon som vil atskille seg fra senere krav om å få fullt innsyn i korrespondanse og eventuelt telefonsamtaler og e-poster – fordi det er så bra med åpenhet. Og det er ingen av de foregående talerne som har gjort en slik avgrensning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.