Kjersti Toppe (Sp) [12:40:53]: Folkehelsemeldinga vart behandla av Stortinget våren 2013. Ein samla komité stilte seg bak dei nasjonale måla for folkehelsepolitikken:

Noreg skal vera blant dei tre landa i verda som har høgast levealder.

Befolkninga skal oppleva fleire leveår med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjellar.

Vi skal skapa eit samfunn som fremmar helse i heile befolkninga.

Som oppfølging av folkehelsemeldinga la dåverande helseminister Jonas Gahr Støre fram NCD-strategien for 2013–2017 i september 2013. Dette er ein strategi for førebygging, diagnostisering, behandling og rehabilitering av dei fire store folkesjukdommane: hjarte- og karsjukdommar, diabetes, kroniske lungesjukdommar og kreft. Desse fire folkesjukdommane vert definerte av Verdas helseorganisasjon som NCD-sjukdommar – på norsk: ikkje-smittsame, kroniske sjukdommar. Desse fire sjukdommane har mykje til felles og har alle eit stort potensial for førebygging. Det er godt dokumentert at sentrale risikofaktorar for alle sjukdommane er tobakk, usunt kosthald, fysisk inaktivitet og skadeleg bruk av alkohol. Sjukdommane har også mange felles utfordringar når det gjeld diagnostisering, behandling og rehabilitering.

I mai 2012 vedtok Verdas helseforsamling målet om å redusera for tidleg død av NCD-sjukdommane med 25 pst. innan 2025. Noreg har stilt seg bak den globale målsettinga.

I budsjettdebatten i desember i fjor hadde statsråd Høie eit 10 minutt langt innlegg utan å seia eitt ord om folkehelse eller førebygging. Det syntest eg var ganske spesielt og stod i sterk kontrast til den store fokuseringa som tidlegare helseminister Jonas Gahr Støre hadde på dette området. Statsråd Høie bekrefta likevel i replikkrunden at den nye regjeringa står bak NCD-strategien og målet om at desse sjukdommane skal reduserast med 25 pst. innan 2025 òg i Noreg, og at regjeringa legg denne strategien til grunn for sitt arbeid. Samtidig sa statsråd Høie at regjeringa er imot nokre av tiltaka i strategien. Statsråden understreka at folkehelse ikkje berre er eit offentleg ansvar, men at det er behov for å spela på lag med frivillige lag og organisasjonar.

Eg synest det er stor usikkerheit rundt kva som er den nye regjeringa sin folkehelsepolitikk – derfor denne interpellasjonen.

Senterpartiet er heilt einig med statsråden i at folkehelse ikkje berre er eit offentleg ansvar, men òg eit personleg ansvar. Vi er heilt einige om at det er behov for å spela på lag med frivillige lag og organisasjonar for å lyfta fram dette området. Men Senterpartiet er tydeleg på at regjering og storting har eit stort ansvar for å skapa eit samfunn som fremmar helse i heile befolkninga og reduserer sosiale helseforskjellar. Då må vi prioritera helsekroner fornuftig, bruka helseressursane på ein folkehelsepolitikk for vår tid og styrkja det førebyggjande arbeidet i helse- og omsorgstenesta. Ei regjering har ikkje ein truverdig helsepolitikk om ein ikkje fører ein truverdig folkehelsepolitikk.

«Ett vet vi – vi må løfte i flokk. Gjør vi det, er seieren sikker!» Dette sitatet står i forordet til NCD-strategien, og bodskapen kom frå Klaus Hanssen, som var formann i Nasjonalforeninga mot tuberkulose for omtrent hundre år sidan.

Folkehelsearbeidet og dei frivillige organisasjonane sin innsats for hundre år sidan var avgjerande for å stagga dei smittsame sjukdommane. Dagens folkehelsearbeid er avgjerande for å stagga dei ikkje-smittsame folkesjukdommane og livsstilsjukdommane.

Vi veit at vi står overfor ein global trend med auka førekomst og for tidleg død av hjarte- og karsjukdommar, diabetes, kroniske lungesjukdommar og kreft. Skal vi i Noreg klara å nå målet om 25 pst. reduksjon i for tidleg død av dei fire folkesjukdommane innan 2025, trengst det konkrete tiltak, og det trengst at NCD-strategien vert følgt opp og etterlevd. NCD-strategien inneheld konkrete mål og konkrete tiltak for alle dei fire risikofaktorane tobakk, kosthald, fysisk aktivitet og alkohol, og eg skal nemna nokre av dei.

For tobakk er målet at barn og unge som er fødde etter 2000, ikkje skal begynna å snusa og røyka. Prosentdelen unge mellom 16 og 24 år som røyker dagleg, skal vera under 6. Auken i dagleg snusbruk blant barn og unge skal stansast. Prosentdelen daglegrøykarar i befolkninga skal vera under 8. Ingen barn skal utsetjast for passiv røyking. Prosentdelen gravide som røyker ved slutten av svangerskapet, skal vera under 4.

Tiltaka er å oppretthalda eit høgt avgiftsnivå på tobakk, å utvikla lovverket med å innføra ei bevillingsordning, forbod mot sjølvbetjening, å gjera fleire arenaer tobakksfrie, å styrkja vernet mot passiv røyking, å vidareføra nasjonale tobakkskampanjar, særleg tiltak retta mot barn og unge, og å utvikla gode faglege tilbod som hjelp til tobakksavvenning. Så langt har eg merka meg at den nye regjeringa har gått vekk frå kravet om ei bevillingsordning, og at e-sigarettar kanskje vert lovlege.

Når det gjeld kosthald, er målet å auka den delen i befolkninga som kjenner til og følgjer dei nasjonale kosthaldsråda, oppretthalda den høge kjennskapen til nøkkelholmerket og gjera det enklare for alle å velja sunne matvarer. Tiltaka er å vidareføra kampanjen «Små grep, stor forskjell», vidareføra ordninga med Nøkkelholet, gjennomføra tiltaka i saltstrategien, leggja til rette for sunne måltid i barnehage og skule og ha som ambisjon å utvida ordninga med gratis frukt og grønt til alle elevar i grunnskulen.

Men til hausten får ikkje ungdomsskuleelevane lenger gratis frukt og grønt. Tilbodet vert ikkje utvida, slik målet er i strategien, men tvert imot redusert. For fysisk aktivitet er målet å auka den delen unge, vaksne og eldre som følgjer dei nasjonale anbefalingane om fysisk aktivitet, og auka kunnskapen i befolkninga om fysisk aktivitet sin betydning for livskvalitet og helse. Tiltak er å gjennomføra ein informasjonskampanje om fysisk aktivitet i 2014, gjennomføra friluftsstrategien, vurdera korleis skuledagen kan organiserast slik at elevane sikrast minst ein time fysisk aktivitet kvar dag, gjennomføra nasjonal gåstrategi og nasjonal sykkelstrategi, osv.

I regjeringsplattforma har ein svekt Stortinget sin ambisjon om å sikra elevane minst éin time fysisk aktivitet kvar dag. I regjeringsplattforma står det berre at regjeringa vil leggja til rette for at skulane sikrar dagleg fysisk aktivitet for elevane – igjen: mindre forpliktande mål enn det Stortinget har vedtatt i samband folkehelsemeldinga og altså i strid med NCD-strategien.

Senterpartiet har i Stortinget i dag lagt fram forslag der vi ber regjeringa fremma forslag til ei ordning som sikrar alle elevar på 1.–10. trinn minst éin time fysisk aktivitet i skulen kvar dag. Eg registrerer at både regjeringsparti og støtteparti er einige med oss i dette. Senterpartiet var faktisk det første partiet som fremma forslag om dette i 2003, men den gongen fekk det berre våre eigne røyster. No håpar eg at vi kan koma lenger. Dette er ei viktig helsesak. Det er gjort ei rekkje berekningar på samfunnsgevinsten ved auka fysisk aktivitet. Ifølgje Helsedirektoratet kan ein årleg få ein velferdsgevinst på 239 mrd. kr dersom heile befolkninga som ikkje oppfyller anbefalingane om auka fysisk aktivitetsnivå, frå å vera inaktiv til å vera delvis aktiv eller aktiv. Det tilsvarar to sjukehusbudsjett i året. Gevinsten er i størrelse 27 gonger tiltakskostnadene.

I går var eg på Sylling skule i Lier. Der har dei innført éin time fysisk aktivitet innanfor dagens rammer, utan å utvida skuledagen. Det går an. Men i dag skjer dette meir på tross av systemet enn på grunn av det. Dei nasjonale krava for fysisk aktivitet i skulen er svekt med ny regjering, og det synst eg er bekymringsfullt.

Folkehelsa i Noreg har vorte betre, men ulikheitene i dødelegheit og levealder, spesielt etter utdanning, har auka. Betrestilte nordmenn har forbetra helsa si raskare enn dårlegare stilte. Det kjem fram i ein fersk kunnskapsgjennomgang om sosial ulikheit i helse i Noreg, utført ved Høgskulen i Oslo og Akershus. Rapporten diskuterer også tiltak som kan bidra til å utjamna sosiale helseforskjellar. Mange tiltak er heilt overordna, som omfordeling gjennom skatte- og overføringssystemet, styrking av innsatsen mot sosial dumping og reduksjon av fattigdom i barnefamiliar ved å betra dei økonomiske støtteordningane. Men også her vert konkrete tiltak som éin time fysisk aktivitet i skulen og gratis frukt og grønt dratt fram.

Eg har stilt følgjande spørsmål i denne interpellasjonen: Kva er regjeringa sin folkehelsepolitikk, og korleis meiner statsråden at 25 pst. reduksjon i NCD-sjukdommar i Noreg innan 2025 skal oppnåast, når regjeringa kuttar i effektive, generelle folkehelsetiltak i staden for å styrkja dei?

Eg ser fram til svaret frå statsråden.

Statsråd Bent Høie [12:50:22]: Vi har som uttalt mål å styrke det forebyggende helsearbeidet. God helse er en av våre viktigste ressurser, både for samfunnet og for enkeltindividene. Men god helse er ikke bare fravær av sykdom. Det handler også om hvordan vi mestrer livene våre med sykdom. Folkehelsearbeid handler om å fremme livskvalitet og trivsel gjennom deltakelse i sosiale fellesskap som gir tilhørighet og opplevelse av mestring. Det handler om å inngå i meningsfylte sammenhenger og få mulighet til å bruke og utvikle de ressursene vi har.

Det er tverrpolitisk enighet om de overordnede målene og de lange linjene i folkehelsepolitikken. En bred forankring er nødvendig fordi dette angår hele befolkningen og har betydning for helsetilstanden i befolkningen 10, 20 og 30 år fram i tid. Det er avgjørende at folkehelsetiltakene som berører forholdet mellom den enkeltes helse og frihet og fellesskapet, f.eks. røykeloven og alkoholloven, har en god forankring og oppslutning i samfunnet.

I tiår etter tiår har levealderen i Norge som i resten av verden økt. Økning i levealder er en god indikator på en samfunnsutvikling som skaper bedre rammer for den enkelte til å leve gode liv. Økning i levealder henger sammen med bedre helsetjenester, men i enda større grad med andre endringer i samfunnet, som bedre hygiene, boforhold, ernæring, trygge arbeidsplasser, regulert arbeidstid, trygg økonomi og utdanning til alle.

Jeg deler likevel representanten Kjersti Toppes bekymring. Inntaket av frukt og grønt ligger langt under anbefalingene. Norske 11- og 15-åringer ligger godt under OECD-gjennomsnittet for fysisk aktivitet, og også lavere enn i de andre nordiske landene. Den globale sykdomsbyrdestudien fra 2010 viser at økende levealder nå i større grad er forbundet med flere år med nedsatt helse og sykdomsbyrde fra ikke-dødelige tilstander. Livsstilssykdommer utgjør en større del av sykdomsbildet, og bidrar til at kvaliteten på leveårene som vi har vunnet, går ned. Det betyr også at en betydelig andel av pasientbehandlingen som foregår på sykehusene i årene som kommer, vil være relatert til livsstilssykdommer. Befolkningens helsetilstand er derfor en avgjørende del av en helhetlig helsepolitikk. Ifølge Verdens helseorganisasjon kan sunt kosthold, regelmessig fysisk aktivitet og røykfrihet redusere risikoen for hjerte- og karsykdommer med 80 pst., type 2-diabetes med 90 pst. og kreft med 50 pst. Å investere litt mer i gode samfunn er en billig forsikringspremie for å unngå unødvendige helseutgifter senere.

De nasjonale folkehelsemålene ligger fast:

• Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder.

• Befolkningen skal oppleve flere leveår med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjeller.

• Vi skal skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen.

Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjons mål om 25 pst. reduksjon i tidlig død som følge av kroniske ikke-smittsomme sykdommer innen 2025. Disse globale målene inngår i de nasjonale folkehelsemålene ved at økning i forventet levealder først og fremst skal nås ved å forebygge for tidlig død, dvs. før 75 år. Videre vil vi ved å forebygge tidlig død bidra til å utjevne de sosiale helseforskjellene.

De kommunale myndighetene spiller en viktig rolle og har et selvstendig ansvar for å fremme innbyggernes helse. Nasjonale myndigheter må legge til rette slik at kommunene får best mulige forutsetninger for å ivareta sitt ansvar for innbyggernes helse.

I arbeidet med kommuneplanene etter neste kommunevalg bør også de nasjonale innsatsområdene og prioriteringene være veldig tydelige. Derfor ønsker jeg nå å sette i gang arbeidet med en ny folkehelsemelding som klargjør denne regjeringens folkehelsepolitikk. Meldingen skal presentere ny politikk på områder som enten ikke har vært tilstrekkelig prioritert, eller som regjeringen mener krever nye løsninger. Psykisk helse skal få større plass i folkehelsearbeidet, og vi skal satse sterkere på barn og unge og på aktiv aldring, og vi vil ha en ny retning på arbeidet med livsstilsendring.

Psykiske helseproblemer rammer en stor del av befolkningen i løpet av livet. 15–20 pst. av barn og unge har psykiske vansker som går ut over trivsel, læring, daglige gjøremål og samvær med andre. Nær 300 000 barn har foreldre med alvorlige psykiske lidelser eller alkoholproblemer som går ut over deres daglige fungering.

Et folkehelseperspektiv på psykisk helse og trivsel handler om å rette oppmerksomheten mot forhold som påvirker helsen i befolkningen. Barn og unge som opplever sykdom, livsproblemer eller psykiske utfordringer, må få hjelp tidlig. Derfor er det bl.a. viktig å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten og se på hvordan disse tjenestene kan utvikles videre.

I den nye folkehelsepolitikken skal vi også styrke seniorperspektivet. Vi blir flere eldre. Jeg mener at vi ikke i tilstrekkelig grad har reflektert over hva dette betyr for samfunnet. Det er vel så stor forskjell mellom mennesker mellom 60 og 90 år som det er mellom dem som er mellom 30 og 60 år. Vi kan ikke parkere de eldre i gyngestolen – de ønsker en aktiv deltakelse både i arbeidslivet og i resten av samfunnet. Å bekjempe aldersdiskriminering i samfunnet er derfor også en viktig del av folkehelsearbeidet.

Vi skal sette aktiv aldring på dagsordenen, spre kunnskap og integrere senior- og aldringsperspektivet på tvers av politikkområdene. Vi må få fram kunnskap om sammenhengen mellom arbeid og helse og synliggjøre betydningen av helsefremmende og forebyggende arbeid for en sunn og aktiv aldring. Noe av det viktigste er å snu holdningen til eldre i arbeidslivet. Jeg har utfordret det nye Statens seniorråd til å ta tak i dette. Andre viktige områder er aldersdiskriminering, boliger og samferdsel, deltakelse og meningsfulle hverdager. Å være god på seniorpolitikk er å være god på å forvalte våre ressurser til neste generasjon.

Jeg mener at politikken må dreie seg om å skape muligheter, skape forutsetninger for at hver enkelt av oss kan ta ansvar i eget liv. Mestring gir livsglede, mening og overskudd, også når vi rammes av sykdom. At samfunnet legger til rette for gode helsevalg, er en viktig forutsetning for at den enkelte kan og må ta mer ansvar for egen helse. Tilrettelegging for fysisk aktivitet kan i liten grad gjøres gjennom lover og forskrifter eller ved bare å bruke pris- og avgiftsvirkemidler.

Verdens helseorganisasjon peker på behovet for et paradigmeskifte med en bred samfunnsmessig tilnærming. Tilrettelegging for fysisk aktivitet og friluftsliv må skje på alle sektorer. Det blir et premiss for samfunnsutviklingen. Det handler om å planlegge nye boligfelt slik at barna som vokser opp der, har et nærområde der de kan spille fotball og lære å sykle. Det handler om at det blir laget gangveier utenfor eldresentrene som gjør det mulig å ta med rullatoren ut på tur. Sammenhengende gang- og sykkelveier gjør det mulig å gå eller sykle til jobb, skole og fritidsaktiviteter. Vi trenger en godt utbygd kollektivtransport og servicetilbud og butikker i nærheten av hjem og arbeidsplass. Omgivelsene må innby til lek og fysisk utfoldelse, enten det er i skolegården, i barnehagen eller i nærmiljøet, og vi må ha god tilgang til parker, natur og rekreasjonsområder. Skolen er også viktig. Den er en viktig arena for utjevning av sosiale helseforskjeller. Regjeringsplattformen er veldig tydelig på dette området – vi vil legge til rette for økt fysisk aktivitet i skolen.

Kosthold og ernæring omfatter alt fra bredt folkehelsearbeid med tilrettelegging for sunne matvalg til forebygging, behandling og rehabilitering i helse- og omsorgstjenesten. Matvarebransjen er en viktig premissleverandør i folkehelsearbeidet. Bransjen har et stort ansvar for å utvikle, tilgjengeliggjøre og markedsføre sunne produkter og måltidsløsninger i butikker, kantiner, utsalg og serveringssteder. Jeg vil derfor styrke samarbeidet med matvarebransjen.

Samarbeidet mellom frivillige organisasjoner og myndighetene er viktig i folkehelsearbeidet. De frivillige organisasjonene når mange vi ikke når gjennom offentlige tjenester. Jeg vil bygge opp under frivillig engasjement i folkehelsearbeidet, bl.a. gjennom samarbeid med friluftsråd og frivillige organisasjoner om økt fysisk aktivitet og friluftsliv for alle. Frivillighet Norge og Helse- og omsorgsdepartementet har også nylig gått sammen om å lage en ny nasjonal møteplass for folkehelse som skal styrke samarbeidet mellom frivillige organisasjoner og myndighetene. Denne regjeringen vil legge til rette for et sterkere samarbeid med frivillige organisasjoner på flere samfunnsområder, f.eks. i arbeidet med forebygging overfor barn og unge, i aktivisering av eldre, i kriminalomsorg, idrett, friluftsliv, tiltak på kostholdsområdet og fysisk aktivitet.

I tillegg til en effektiv folkehelsepolitikk er bedre helsetjenester, tidlig innsats og en videre utbygging av forebyggende helsetjenester avgjørende for å fremme befolkningens helse. Tjenestene må bygge på tillit til og den styrken det ligger i å mobilisere og støtte opp om de ressursene hver enkelt av oss har.

Vi må skape en helsetjeneste med utgangspunkt i pasientenes behov og oppdatert kunnskap. Vi må skape en helsetjeneste som legger til rette for at folk holder seg friske, og ikke minst bidrar til at mennesker mestrer sitt eget liv.

Jeg mener at helse er det samme som mestring. Veldig mange skal leve store deler av livet sitt med en diagnose. Men mestrer vi livet, har vi også en god helse.

Kjersti Toppe (Sp) [13:00:44]: Eg vil takka statsråden for svaret. Det er veldig mykje ein er einige om når det gjeld folkehelse. Det er veldig lett å prata om folkehelse frå Stortinget sin talarstol, og vi har òg gode stortingsmeldingar og lover som er fatta her. Det som eg ønskjer å ta opp, er at når vi ganske nyleg har vedtatt ei folkehelselov, og ganske nyleg har slutta oss til ei folkehelsemelding – den førre regjeringa la fram ein heilt konkret strategi – må den første jobben no vera å få dette ut i livet. Mi bekymring er at eg på ein del område opplever at regjeringa heller går i revers. Eg høyrde heller ikkje så mykje i innlegget frå statsråden om kva regjeringa gjer for å implementera NCD-strategien og dei konkrete tiltaka i den.

Eg vil gi statsråden ros for å påpeika at psykisk helse og trivsel òg er ein del av folkehelseperspektivet, at helse ikkje berre er fråvær av sjukdom, men at det handlar mykje om meistring. Eg vil dra fram dette med einsemd, særleg kanskje i seniorperspektivet – vi veit at einsemd tar vel kanskje like mange leveår som andre risikofaktorar. Det er òg ein del av ein heilskapleg folkehelsepolitikk. Alt med omsyn til bustadutvikling, samferdselstiltak og arbeidsliv er vi heilt einige om. Dette var òg breitt beskrive i folkehelsemeldinga som overordna mål og ei retning for folkehelsepolitikken – det skal vera helse i alt vi gjer.

Men eg vil tilbake til NCD-strategien. Dette handlar om fire konkrete sjukdomar. Det handlar om hjarte- og karsjukdomar, kols, kreft og diabetes. Når det gjeld dei fire hovudsjukdomane, er det fire tydelege risikofaktorar. Det er kosthald, fysisk inaktivitet, tobakk og alkohol – så enkelt. Då må vi kraftsamla inn mot dei fire risikofaktorane og vera einige herifrå òg. Det er eigentleg det eg spør statsråden om: Desse fire risikofaktorane, vil den nye regjeringa vera aktiv inn mot desse? Eg trur at dersom vi ikkje set inn litt tøffe tiltak mot dei, vil vi ikkje nå målet om 25 pst. reduksjon av desse sjukdomane. Det er ein ganske stor reduksjon, og vi er i motvind. Så eg ser igjen fram til svaret frå statsråden.

Statsråd Bent Høie [13:03:58]: Denne regjeringen følger opp stortingsmeldingen om folkehelse, som det var bred politisk enighet om i Stortinget. Vi har vært opptatt av å følge opp strategien for å redusere samfunnsbelastningen med hensyn til livsstilssykdommer. Men det betyr ikke at en er enig i alle de enkelttiltakene som den forrige regjeringen sto for – en har også andre prioriteringer. Det kommer til uttrykk i regjeringens politikk, men det vil også komme fram i den nye stortingsmeldingen om folkehelsepolitikken.

Vi kommer til å være opptatt av i større grad å mobilisere frivillig og sivil sektor og den enkeltes ansvar også i folkehelsepolitikken. Men Norge skal også fortsatt bruke ganske sterke virkemidler for å redusere samfunnsbelastningen på disse områdene. Folkehelse er den enkeltes ansvar, men det er også samfunnets ansvar. Derfor har vi høye tobakksavgifter – det står også denne regjeringen for. Derfor har vi både høye alkoholavgifter og en streng regulering av alkoholsalg – det står også denne regjeringen for. Derfor bidrar vi på mange områder for økt fysisk aktivitet både i skolen og utenfor skoletiden. Derfor økte denne regjeringen bevilgningen til friluftslivets organisasjoner, for å legge til rette for mer friluftsliv. Jeg tror at det å gå på tur i sitt nærområde er noe av det viktigste en kan bidra til for bedre folkehelse. Det fører til økt fysisk aktivitet. Det er bra for den psykiske helsen – ofte går en på tur sammen med andre, og det er også viktig. Vi jobber også sammen med næringen for å se på innholdet av sukker og salt i matproduktene.

Jeg skal trekke fram et godt eksempel på at en kan slå tre ting sammen og oppnå svært mye. I forrige uke var jeg og besøkte Seniordans i Mjøstraktene. Det var en fantastisk opplevelse. Det er faktisk 12 000 mennesker i Norge som er aktive i Seniordans Norge. Hva er det en gjør der? Jo, en danser sammen, selvfølgelig, men innenfor en ganske regulert form, som alle kan være med på. Selv statsråden med begrenset rytme og sans klarte å bevege seg litt. Men hva er det som ligger i det? Jo, det svarer akkurat til hovedutfordringene til seniorene i samfunnet vårt. De trener balanse – fysisk aktivitet – de trener den kognitive delen, fordi en må danse i et spesielt, regelbundet mønster, og så bidrar det til sosialt fellesskap. En møter altså alle de tre store folkehelseutfordringene for den aldrende befolkningen med et eneste tiltak. En trener balanse, unngår kognitiv svikt og skaper sosiale fellesskap og unngår ensomheten. Det er et godt eksempel på hvordan vi jobber sterkere sammen med frivilligheten for å oppnå våre målsettinger.

Torgeir Micaelsen (A) [13:07:15]: Helse i alt vi gjør, bør være stikkordet for oss, og det er det langt på vei også når jeg hører debatten så langt her i dag. Takk til interpellanten for en viktig debatt. Det er helse i rent vann, det er helse i røykfrie restauranter, det er helse i sikkerhetsseler og midtdeler på veiene våre, det er helse i hvordan vi organiserer arbeidslivet, eller hvordan vi bygger hus, det er helse i sykkelstier eller sykkelmotorveier, som jeg liker spesielt godt, som jeg nå hører at det planlegges enkelte steder. Det er helse i hvordan vi snakker sammen, og ikke minst i hvordan vi har det. Det er helse i hvordan vi ordner samfunnet vårt, i gratis skole, i barnehage, det er helse i hva vi spiser og drikker – kort sagt, helse i alt vi gjør.

Dette viser vel at utfordringene til helseministeren og til oss som er helsepolitikere, er at folkehelse langt på vei handler om det som skjer utenfor sykehusene, utenfor legekontoret. Det er der mesteparten av hvordan helsa og livskvaliteten til hver enkelt av oss blir, avgjøres, og presset mot de nevnte institusjonene. Helse virker inn på oss, hverandre – hvilke helsetjenester vi trenger, og når vi trenger dem. Vår viktigste oppgave som politikere blir da å satse på det vi vet kan forhindre at folk blir syke, før de trenger behandling. Det dreier seg om å legge til rette for at folk kan mestre livet sitt på en god måte, og da må vi også legge til rette for at folk kan gjøre sunne og trygge valg.

Jeg er enig med helseministeren som sier at vi alle har ansvar for vår egen helse. Egne valg avgjør mye – langt mer enn vi skulle tro, og langt mer enn enkelte av oss liker. Det gjelder hva vi spiser, hvordan vi rører på oss – enten i dans eller andre aktiviteter – og graden av kontakt med andre sosialt, interaksjon. Men ansvaret kan ikke stoppe der. Din helse er også mitt ansvar – vi har felles ansvar for alles helse.

Det som jeg nå sier, kunne sikkert også helseministeren, Bent Høie, sagt. Han sier langt på vei mye av det samme. Men Kjersti Toppe som interpellant har et poeng når hun sier at det er mange som kan prate om folkehelse, det er når ulike samfunnsinteresser, ulike politiske mål, står mot hverandre, at vi må bli målt på om vi får ting til eller ikke. Det er helt riktig som helseministeren sier, vi har høye tobakksavgifter, vi har røykfrie restauranter – vi har ganske omfattende virkemidler mot skader og sykdommer som er i den kategorien vi diskuterer i Norge i dag. Men saken er at hvis vi skal få folkehelsen opp og de sykdommene vi snakker om, ned med opp mot 25 pst., tror jeg vi må erkjenne at vi trenger flere virkemidler enn i dag.

Da synes jeg kanskje det er litt rart at vi i løpet av de månedene den nye regjeringen har styrt, har sett en rekke eksempler på konkrete forslag til folkehelsetiltak som enten er utsatt eller avlyst. Jeg kan f.eks. nevne at regjeringen har satt på vent viktige deler av den nye reguleringen for solarium for å hindre føflekkreft, den har gjort endringer som etter mitt syn gjør det lettere å selge tobakk sammenlignet med den bevillingsordningen som var vedtatt, og de har avviklet frukt og grønt i skolen. Og de har i det hele tatt kommet med svært få nye tiltak.

Folkehelse handler etter mitt syn om en bred tilnærming. Da må man også tenke bredt, og man må tørre å ta valg som – som jeg sier – ofte står opp mot andre valg, og der vi synes, i hvert fall jeg synes, at vi i større grad også må ta ansvar for hverandre som samfunn, og at ikke alt kan tillegges egne personlige valg også i denne sammenhengen. Hvis vi skal nå de samfunnsmålene vi har satt oss, må vi også tørre å gjøre ting som smerter, f.eks. å innføre 18-års aldersgrense ved solarium og sikre at folk er til stede for å kontrollere at ikke barn legger seg i solarium. Jeg skjønner at det ikke alltid er veldig populært, det er til og med sikkert også litt byråkratisk, men at det fungerer og vil få ned andelen som soler seg uforsvarlig mye blant unger under 18 år, er jeg helt overbevist om. Men vi må da gjøre oss det valget: Skal vi gjøre det, eller skal vi ikke gjøre det? Vi valgte å gjøre det. Den nye regjeringen har valgt å utsette det.

Jeg ser fram til mange viktige diskusjoner rundt folkehelse i årene som kommer. Arbeiderpartiet kan love at vi kommer til å være utålmodige med den nye regjeringen. Og om ikke den nye regjeringen kommer med nye konkrete forslag, skal jeg sørge for at vi kan fremme dem her fra Stortingets talerstol. Så langt har det vært mye prat og lite action i folkehelsearbeidet til den nye regjeringen.

Sveinung Stensland (H) [13:12:25]: «Mye prat» – det er stort sett det vi driver med her i huset.

Det partiet jeg representerer, vil bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket. Hver enkelt skal ha størst mulig frihet til og ansvar for å forme sitt eget liv og sin egen fremtid basert på respekt for andre og for fellesskapet. Dersom det skal være statens ansvar hvordan vi velger å føre vårt liv, kan det fort bære av sted i feil retning. Statens rolle må være å legge til rette for sunne valg og bedre livsstil.

Det er jo sånn at noen ganger er vi lykkelige – kanskje på vårt mest lykkelige – når vi gjør noe som vi vet kanskje ikke er så sunt. Å unne seg noe ekstra er vanlig når man skal feire små og store begivenheter eller hygge seg sammen med venner og familie. Det må fortsatt være lov, selv om det må gå an å kose seg uten å innta friterte potetprodukter.

Befolkningen sitter mer i ro enn noen gang. En slik stillesittende livsstil antas å være like helseskadelig som å røyke. Barns lek er radikalt endret på bare én generasjon.

En av dagens utfordringer er at tilgangen på mat, både sunn og usunn, aldri har vært større. Flertallet av det norske folk lever sammenlignet med andre kulturer et liv i overflod.

Samtidig som tilgangen på mat, snacks og andre nærings- og nytelsesmidler aldri har vært større, ser vi at det er mer og mer oppmerksomhet rundt trening og helsestudio og økende kroppsfokusering. Vi ser en økende polarisering: Noen er svært opptatt av kropp, helse og kosthold, andre forholder seg likegyldig, da de uansett ikke klarer å leve opp til stadig høyere idealer og dagens mønster for det perfekte liv.

Midt i denne problemstillingen mener jeg forbud og formynderi fratar oss både frihet og ansvar. Statens pisk er unødvendig for dem som allerede er kjernesunne, og biter dårlig på dem som uansett ikke bryr seg.

Før var smittsomme sykdommer den store fare for befolkningens helse. I dag seiler livsstilssykdommer opp som helseutfordring nr. én. Målene for folkehelsepolitikken er derfor klare: Folk bør spise sunnere, trene mer, røyke mindre og begrense alkoholforbruket.

Som de sier i Ryfylke: «Viss du ikkje sluttar med uvanane, gjer dei det slutt på deg.» Nøkkelen til bedre folkehelse og bekjempelse av ikke smittsomme sykdommer er at hver og en av oss tar større ansvar for egen helse.

Skal vi lykkes, må likevel politikken spille en rolle. Spørsmålet er hvilken og hvordan. I debatten om virkemidler har vi sett tilløp til overformynderi. Gjennom tvang, snarere enn tilrettelegging og råd, har man i flere saker forsøkt å få folk inn på den «sunne» vei.

Vi er enige om målet. Likevel er dette en uheldig utvikling som skyldes en kombinasjon av målorienterte fagfolk og reguleringsivrige politikere som ikke setter grenser for politikk. I verste fall virker det hele mot sin hensikt. Vi har nå debatter i Norge om det offentliges ansvar når folk er overvektige. Debatten burde heller dreie seg om den enkeltes ansvar for egen helse.

Vi må få hele folket til å drive med mer fysisk aktivitet og friluftsliv. Det hjelper ikke at eliten går Birken når resten av landet sitter i sofaen og ser på.

Når vi planlegger samfunnet, må det være med tanke på nettopp dette. Nærhet til natur og gode gang- og sykkelveier stimulerer til økt aktivitet. Vi må sørge for at det lønner seg å gå og sykle til jobb.

Næringsforeningen i Stavanger har satt i gang Sykkelløftet, både for å få mindre kø i trafikken og – ikke minst – for å få flere til å holde seg i form. Flere bedrifter, som Aker Solutions i Jåttåvågen, har en egen sykkelkoordinator som arbeider for at flere skal sykle til jobben. Slikt må vi få mer av.

Vi må også legge enda bedre til rette for breddeidrett og andre aktive miljøer som speider, hjelpekorps og turlag. Vi må legge til rette for økt fysisk aktivitet i skolen, noe regjeringen har forpliktet seg til i regjeringserklæringen.

Tidsånden har kastet mange gamle kostvaner på dynga. Kjappe løsninger og mange tomme kalorier har tatt over for den nøysomme kosten som preget vår kultur for et par generasjoner siden.

Kombinasjonen av mer næringstett kost og mindre hverdagsmosjon bidrar kraftig til oppblomstringen av ikke smittsomme sykdommer. Jeg vil oppfordre helseministeren til å øke presset mot næringsmiddelindustrien, slik at de kjappe måltidene også blir sunne måltider. Forbudet mot det svært helseskadelige transfettet som ble startet av den forrige regjeringen, er nå innført. Det er veldig bra.

Industrien har tatt en del skritt i riktig retning selv, men det er fortsatt et stykke igjen før vi kan si at kiosk- og ferdigmat er gjennomgående sunne valg. For det er det det handler om: å legge til rette for sunne valg.

Høyre vil i lys av dette se velvillig og med et åpent sinn på dagens forslag fra Venstre om bedre merking av palmeoljeholdige produkter. Så får vi komme tilbake til den saken når den kommer i komiteen.

Når alt kommer til alt, er det den enkelte borger som bestemmer over eget liv, som tar egne valg for sin egen helse. Jeg sier som Sebastian Kneipp: «Den som ikke hver dag gjør noe for helsen sin, må en dag ofre mye tid for sykdommen.»

Tone Heimdal Brataas (FrP) [13:17:35]: Folkehelse er langt mer enn fem om dagen og et par spaserturer i uken.

Folkehelse er å sørge for trygge barn som blir gitt en god barndom uten mobbing og omsorgssvikt.

Folkehelse er å gi riktig informasjon om livsstil og kosthold og gjøre det lettere å ta fornuftige valg. Det skal alltid være lønnsomt å velge sunt.

Folkehelse er å legge til rette for økt fysisk aktivitet, som sykkelstier og mer fysisk aktivitet i skolen hver dag.

Folkehelse er god seniorpolitikk, med aktiv aldring på dagsordenen. Vi må bekjempe aldersdiskriminering og søke mer kunnskap om sammenhengen mellom arbeid og helse.

Folkehelse er frivillig engasjement i helsearbeid, som samarbeid mellom organisasjoner og myndigheter. Vi må tilrettelegge for og støtte opp om frivillige organisasjoner som friluftsråd, idrettsforeninger osv.

Folkehelse er også arealplanlegging i kommunene: gang- og sykkelveier, nærhet til uteområder for lek og trening, mulighet for å gå eller sykle til jobben eller til nærmeste offentlige kommunikasjonsmiddel.

Folkehelse er at matvarebransjen tar det store ansvaret de tross alt har, på stort alvor, og utvikler og markedsfører sunne produkter til butikker, kantiner osv.

Vi bor alle i en kommune, og hver av landets kommuner har et veldig stort ansvar. Kommunene skal se helse- og omsorgssektoren i sammenheng med de andre samfunnsområdene de har ansvar for, og de har et selvstendig ansvar for å fremme innbyggernes helse.

Regjeringens og Stortingets oppgave er å legge til rette for at kommunene er godt rustet til å ivareta det ansvaret de har. Nasjonale mål og prioriteringer er bl.a. mer forpliktende samarbeid mellom fastlege og kommune. Pasienter og brukere skal få en tydeligere rolle i helse- og omsorgssektoren. Videreutvikling av helhetlige IT-systemer for helse- og omsorgssektoren er helt avgjørende for bedre behandling og kvaliteten på den, pasientsikkerhet og ressursbruk.

Vi skal ha et særlig fokus på psykisk helse og rusarbeid, spesielt innsatsen overfor barn og unge, med vekt på samarbeid mellom de forskjellige sektorene. Vi må jobbe for reduksjon av helsekøene, bl.a. ved økt bruk av private og ideelle selskaper og organisasjoner.

Helsedirektoratet har i rundskriv bedt kommunene om å styrke kompetansen på helsemessige forhold ved skolene og i skolemiljøer, som helsestasjon og skolehelsetjeneste samt frisklivs- og mestringsarbeid.

Så litt om barn. De vanligste årsakene til barns overvekt er uheldige kostholdsvaner, inaktivitet og lang tid daglig til TV, iPad-er og spill. Økt skjermtid kan bidra til utvikling av overvekt gjennom redusert aktivitet, økt inntak av mat og påvirkning fra næringsmiddelreklame. Norge ligger høyt på statistikken i Europa hva gjelder stillesittende adferd for barn. Det er dokumentert at inntak av sukkerholdig mat og drikke har direkte sammenheng med vektoppgang og fedme hos barn og unge. Det viktigste vi kan gjøre, er å sette inn en stor innsats for barn og unge. Her må vi gjøre noe aktivt alle sammen, både som enkeltpersoner, stat eller kommune, for denne livsstilen hos barna kan være starten på et usunt liv med påfølgende NCD-sykdommer i voksen alder.

Jeg vil gjerne understreke at hver og en av oss selvfølgelig har et selvstendig ansvar for vår egen helse. De fleste av oss er tross alt klar over risikofaktorene – som tobakk, usunt kosthold, fet og sukret mat, for lite fysisk aktivitet og skadelig bruk av alkohol. Så lever vi jo forskjellige liv, og livet har forskjellige faser – vi bor alene, med barn, uten barn, er bosatt på landet eller i byen. Men de fleste av oss har, uansett livssituasjon – i hvert fall de som er friske og kan gå – muligheten til å ta seg en tur. En halv times rask gange hver dag tilsvarer ca. 110 mil i året. Det er langt å gå, men det kan være viktige mil, og det er helt gratis. Her har vi et ansvar selv. Noen ganger kan det være de små tingene vi gjør, som blir avgjørende viktig for vår helse og vårt liv.

Olaug V. Bollestad (KrF) [13:22:34]: Jeg har lyst til å takke Kjersti Toppe for en god interpellasjon. En NCD-strategi er jo en strategi for sykdommer som ikke er smittsomme, men som vi faktisk kan forebygge.

Det er de fire store sekkene vi her snakker om: hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft. Skal vi klare å forebygge, må vi begynne tidlig, sånn som vi gjør med alt annet. Med tidlig innsats snakker vi om i skole og barnehage – her må vi begynne tidlig. Det skrev Vårt Land noe om i denne uken – om barn som sitter for mye foran PC-en og iPad-en, og beveger seg for lite.

Derfor tenker jeg og Kristelig Folkeparti at folkehelse faktisk skulle vært et eget kapittel i hver eneste kommuneplan og i hver eneste fylkesplan, for det er der ansvaret for folkehelsen egentlig ligger. Når vi planlegger nye boområder, må vi spørre barna om hvor de pleier å leke – ikke om hvor vi tror de leker, men om hvor de pleier å leke – sånn at vi lager områder som er tilrettelagt for dem, hvor de synes det er greit å leke, og ikke la utbyggerne ta ansvaret for hvor lekeplassen skal være. Vi må spørre barna: Hvor er deres barnetråkk? Å legge til rette for tur- og sykkelstier og legge til rette for barnetråkk tror jeg er en begynnende del når vi planlegger. Vi må planlegge hvor og hvordan veiene skal gå, og sørge for at det er tilrettelagt for gang- og sykkelstier, sånn at vi faktisk ikke trenger å bruke bilen, men kan bruke føttene.

Det handler også om røyk og om hvor vi skal røyke, og hvor vi skal snuse. Det har vært en diskusjon om snus og bruk av det i videregående skole, f.eks. Skal vi tørre å ta en upopulær avgjørelse, eller skal vi la være?

Det handler om et stresset liv. Det handler om krav, om målinger og hvordan vi er både på innsiden og utsiden. Det handler også om folkehelse, som skaper et stress hos folk, som igjen kan utvikle hjerte- og karsykdommer. Men det handler også om å høre til i flokken. Hører vi ikke til i flokken, blir vi utenfor, og det gjør at en faktisk får en psykisk lidelse som går ut over den fysiske biten, enten ved at vi lar være å være aktive, eller at vi faktisk isolerer oss – og som igjen kan gjøre at vi får et feil kosthold.

Derfor blir frivillighet en kjempeviktig oppgave. Jeg er glad for at regjeringen har sagt at den ønsker å satse på frivillighet, for det å høre til i et fellesskap tror jeg er noe av det mest forebyggende vi kan være med på.

Så er alle enige om at det handler om alkohol og rus, det handler om kosthold, og det handler faktisk også om at vi har sosiale forskjeller i vårt land. Det viser seg nå at vi har aldri hatt så mange barn som lever under fattigdomsgrensen. Det er forebyggende å ta tak i det også for disse sykdommene, for vi vet hvor risikoen ligger.

Men til sjuende og sist utfordrer interpellanten oss på fire ting: røyk, alkohol, kost og aktivitet. Vi vet at røykeloven har fungert. Vi vet at de fleste – om ikke alle – er glad for den. Og du så upopulær den var da den kom! Kan hende vi må tørre å ta noen andre grep med hensyn til stengetider og alkoholtilgang. Kan hende må vi også gjøre det når det gjelder snus eller andre ting, for det er det som viser seg å nytte.

Ketil Kjenseth (V) [13:26:49]: Takk til representanten Kjersti Toppe for en god og viktig interpellasjon og også til statsråden for mange gode innspill til fortsettelsen framover, for dette er jo et langsiktig arbeid.

Sosial ulikhet i helse er også noe av det vi har med oss inn i folkehelsearbeidet. Noen fødes med større utfordringer enn andre, og noen fødes med en kropp som egner seg bedre for aktivitet enn andre.

Jeg vil peke på en gruppe nye innbyggere som vi får stadig flere av – innvandrerbefolkninga – som har med seg en annen kultur, har med seg ulike matvaner, og der det er et stort informasjonsbehov og kanskje også et opplæringsbehov. Det er viktig å endre en del matvaner, bl.a. sukkerinntaket. Vi ser dessverre en økende pågang på dialyse i innvandrerbefolkninga. Det er noe vi må jobbe med for å få ned. Vi må se på både sukkerinntaket og hvilken mat en spiser, for å unngå at det fortsetter å øke.

Det er særlig dette med informasjon. Det er også et tiltak som er viktig for å bidra til aktivitet og også til hva vi spiser, og som kan gjøre noe med den sosiale ulikheten over tid, at den sosiale ulikheten er litt forskjellig.

Så vil jeg vise til at helse- og omsorgskomiteen var på komitéreise i Skottland. Der har de satt seg som mål å være røykfrie innen 2040. For oss som politikere er også det en måte å jobbe på at vi setter oss langsiktige og store mål. Det er også en debatt jeg kunne ønske at vi tok tak i i Norge: Når skal vi bli røykfrie i Norge – helt røykfrie?

Vi har også andre politiske virkemidler. For eksempel har Venstre i sine alternative statsbudsjettforslag de siste årene satt momsen til null på frukt og grønt. Vi mener at det vil være med på å bidra til å spise mer frukt og grønt – som er bra på alle måter – og at det også kan fortrenge noe annet kosthold som er mindre sunt.

Statsråden var inne på dette med barn og unge og psykisk helse. Jeg er veldig glad for at det blir prioritert og skal prioriteres framover. Det er også en viktig del av folkehelsa.

Så er det også viktig å snakke på politikerspråket om denne oppgavefordelinga, for i dag er folkehelse på en måte litt lovregulert – lovfestet til fylkeskommunen, men som har svært få virkemidler å bidra med i folkehelsearbeidet. I praksis er det, som representanten Bollestad var inne på, kommunene som jobber mest med folkehelsa. I hvert fall har vi nå i min kommune, Gjøvik, innarbeidet folkehelse i kommuneplanleggingen. Det var en krevende øvelse. Samtidig ser vi at vi mangler både litt økonomi og virkemidler lokalt for å gjennomføre alt vi ønsker.

På kommunalt nivå er det en annen utfordring i folkehelseperspektivet, det er drikkevannet vårt. I dag er fornyingstakten på ledningsnettet slik at det vil ta 200 år å fornye det. Det er litt for lang tid. Vi ser av nedbørsmønsteret og klimaendringene vi har, at det utfordrer drikkevannsforsyningen vår. Den legger faktisk press på det forebyggende arbeidet og folkehelsa vår.

En annen bekymring når det gjelder drikkevannet, er rekrutteringen til dette faget, som kommunen i dag i hovedsak forvalter. For det første lekker de mange ingeniører og fagarbeidere til sektorene olje, gass, vei, bane og annen infrastruktur. For det andre er det altfor få som i dag søker seg til utdanning innenfor denne sektoren. Staten er skoleeier for høgskolesektoren, og det er i dag veldig få høgskoler som tilbyr ingeniørutdanning innen vann- og avløpsfaget. Det er naturlig nok ikke så mange som søker seg til det faget. Det er i ferd med å bli en utfordring framover. Dette handler ikke bare om penger, men også om viktig fagkompetanse. Vi er nødt til å gjøre kommunene mer attraktive som arbeidsgivere og vise dette fram for stadig flere unge som er nødt til å bidra og hjelpe oss i dugnaden med å opprettholde folkehelsa vår framover.

Kjersti Toppe (Sp) [13:32:02]: Takk til dei som har tatt ordet.

Eg har eit par kommentarar til dette med at folkehelse må inn i kommuneplanen. Dette at folkehelse skal inn i det kommunale planarbeidet, har Stortinget vedtatt i folkehelselova. Eg får håpa at alle kommunar no gjer akkurat det. Eg meiner òg at kommunar bør ha ein årleg debatt om folkehelse. Det er vel ikkje pålagt, eg meiner det er noko vi må kunna vurdera.

Når det gjeld ny stortingsmelding, som statsråden viser til, går eg ut frå at det er oppfølging av det som Stortinget vedtok i folkehelsemeldinga, at det kvart fjerde år skal leggjast fram ei folkehelsemelding for Stortinget. Eg er bekymra for at alt no igjen vert sett på vent, for no skal den nye regjeringa få ein ny folkehelsepolitikk, og alt arbeidet vi har gjort – alle dei gode tiltaka som ligg der, og som alle faglege instansar støttar og anbefaler oss politikarar å gjera – vert det ikkje snakk om, og vi vegrar oss for å gjennomføra det. Eller det aller verste: at vi kuttar i tiltaka.

Eg har nokre spørsmål:

Trur regjeringa og helseministeren at kutt i frukt og grønt i ungdomsskulen fører til eit betre eller verre kosthald for 14-åringen? Fører det til mindre eller meir sjukdom i framtida?

Trur helseministeren at å redusera målsetjinga om ein time fysisk aktivitet i skulen – som ligg i folkehelsemeldinga – til meir uforpliktande å skulla styrka fysisk aktivitet, er eit vedtak som vil føra til meir fysisk aktivitet eller mindre fysisk aktivitet, meir sjukdom eller mindre sjukdom?

Det å fjerna bemanningskravet for tobakkssal, vil det ta færre eller fleire av dei som sel til mindreårige? Det var jo derfor dette vart innført.

Det å fjerna bemanningskravet for solarium, vil det føra til meir eller mindre stråleskade?

Vil regjeringa følgja opp tobakkslova, som regjeringspartiet Framstegspartiet er imot? Vil ein følgja opp tobakksstrategien, der ein har dei klare målsetjingane som Venstre etterlyste? Dette er veldig tøffe målsetjingar.

Vi høyrer no at alkoholforbruket har auka, mens den politiske debatten handlar om liberalisering. Kva vil regjeringa gjera med det?

Trur helseministeren at når ein kuttar 50 mill. kr i det som vi føreslo for å betra drikkevatnet, vil føra til tryggare vatn og sikrare folkehelse – eller det motsette?

Eg er opptatt av at tiltaka i NCD-strategien vert følgde opp, og eg håpar – det er det eg kan gjera no – at regjeringa gjer det. Eg ser fram til det siste svaret frå statsråden.

Statsråd Bent Høie [13:35:18]: For å være veldig tydelig på dette: Det er nå et krav i folkehelseloven at kommunene i forbindelse med sitt kommuneplanarbeid skal tenke folkehelse i alt de gjør. Helsetilsynet vil i år for første gang føre tilsyn med kommunenes folkehelsearbeid, altså et nasjonalt tilsyn. Det vil gi oss en førstehåndskunnskap om på hvilken måte kommunen følger opp den nye folkehelseloven.

En hovedbegrunnelse for meg for å komme med en ny folkehelsemelding allerede neste år, som en oppfølging av Stortingets vedtak om en folkehelsemelding hvert fjerde år, er nettopp å komme i takt med kommunevalget, sånn at vi unngår at Stortinget behandler folkehelsemeldingen rett etter at kommunene er ferdig med sitt kommuneplanarbeid. Stortinget får da mulighet til å diskutere folkehelsemeldingen rett i forkant av et kommunevalg, og dermed et kommuneplanarbeid. Dermed kommer man i takt. Det gir også anledning for en ny regjering til å endre eller gjøre justeringer i folkehelsepolitikken, i tråd med det som er den nye regjeringens politikk.

Det viktigste er å komme i takt med det lokale folkehelsearbeidet, for, som flere har vært inne på, folkehelsearbeidet foregår i størst mulig grad på de andre sektorene – under de andre statsrådene – og ikke minst i kommunene.

Derfor er det litt interessant å høre at når vi diskuterer skolens rolle i folkehelsedebatten i dag, handler det om de områdene der en mener skolen f.eks. skal kompensere for barnas manglende fysiske aktivitet på fritiden gjennom mer fysisk aktivitet i skolen, eller der skolen skal kompensere for et ikke godt nok kosthold hjemme med kosthold i skolen.

Det viktigste folkehelsearbeidet i skolen er skolens kjerneoppgave. Det er ingenting som har større betydning for folkehelsen enn at vi har en skole som gir utdanning til mennesker som gjør at alle som starter på skolen, har mulighet til å få en bra utdanning. Kjerneoppgavene i skolen er å formidle kunnskap og ikke minst å sørge for at de som ikke har forutsetninger hjemmefra gjennom at foreldrene kompenserer der skolen svikter, får en god oppfølging i skolen. Det er det mest avgjørende for skolen i folkehelsearbeidet.

Da er regjeringens politikk å satse på kunnskap i skolen og på lærernes mulighet til etter- og videreutdanning. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre når det gjelder folkehelsen – og ikke minst sosial ulikhet i helse. Det vi ser som en hovedforklaring på sosial ulikhet i helse, er ulikhet i utdanning og arbeidsdeltakelse. Derfor er det et paradoks at når helsekomiteen og Stortinget diskuterer folkehelse og skole, snakker man om frukt og grønt og fysisk aktivitet. Det man egentlig skulle snakket om, var betydningen av kompetanse i folkehelsearbeid hos lærerne.

Presidenten: Debatten i sak. nr. 5 er avsluttet.