Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:03:00]: La meg få starte innlegget med en historie:

Det banket stille på døren inn til vaktrommet. Utenfor står den eldre damen og spør om hun kan få noen minutter med sykepleieren på vakt. Hun unnskylder seg, og sier hun ikke mener å være til bry i en travel hverdag. Jeg ser jo hvordan dere løper hele tiden, sier hun, men jeg skulle så gjerne bare ha snakket litt med dere. Og samtalen får hun selvfølgelig. Der forteller hun om noen tanker hun har gjort seg rundt matserveringen på avdelingen – først og fremst fordi hun ser at mannen hennes spiser litt lite, men også fordi hun tror det kan gjelde for flere av beboerne. Fordi hun våget å banke på døren til vaktrommet en travel ettermiddag, fikk avdelingen innspill til forbedringer som kom alle beboerne til gode.

Mange pårørende av demente og alvorlig syke eldre opplever at det å være pårørende kan være en påkjenning, og at det til tider kan være vanskelig å bli hørt. Vi vet at ca. 80 pst. av de pasientene som bor på sykehjem, lider av en demensdiagnose. Disse pasientene er sårbare. Noen av dem er også uten nære pårørende.

Høyre er opptatt av at vi må styrke brukernes og pårørendes stemme i omsorgstjenesten. Da har vi tro på at et mer systematisert, men frivillig, bruker- og pårørendearbeid vil kunne bidra til økt kvalitet i omsorgen.

Foreningen for pårørende for eldre drar en interessant parallell mellom foreldres frivillige innsats på skolene og pårørendes situasjon i omsorgstjenesten. I skolen har foreldre tale- og forslagsrett via FAU, som sikrer at de blir hørt. De er i dialog med ledelsen av skolen, og kan gi sitt syn på ulike prioriteringer i skolens og kommunens ulike organer. Pårørende, som i mange tilfeller kan sidestilles med foreldre/foresatte, mangler i dag et slikt forum mange steder. Deres eldre kan i mange tilfeller motta kommunale tjenester minst like lenge som barn i grunnskolen.

Engasjerte pårørende er viktige endringsagenter for bedre kvalitet i eldreomsorgen, spesielt der eldre selv ikke er i stand til å stille krav, klage eller har nære pårørende. Spesielt der er det viktig at noen taler deres sak. Økende forekomst av demens vil medvirke til at pårørende involveres mer framover. Jeg mener et bruker- og pårørendeutvalg vil kunne møte ledelsen ved avdelingen eller sykehjemmet på en formalisert måte, og at det kan bidra positivt i kvalitetsarbeidet. I tilfeller der brukerne selv kan påvirke, må deres stemme høres i større grad. I de tilfeller der pasientene er syke og ute av stand til å påvirke selv, må pårørende være deres talspersoner og bindeledd til helsearbeiderne.

Vi har noen kommuner i Norge som har brukerråd eller pårørenderåd, bl.a. i Bærum, Oslo, Bergen, Førde, Bjugn og Kristiansund. Alstadhaug sykehjem i Nordland er et av de siste tilskuddene med sin pårørendeforening. Vi ønsker oss enda flere.

Selv om det foregår mye bra pårørendearbeid i dag, ønsker vi altså enda flere som har som oppgave ikke bare å arrangere sommerfest i hagen og juleavslutning på avdelingen – det er viktig – men som også kan bidra og uttale seg knyttet til kvalitative spørsmål i et mer formalisert og systematisert samarbeid.

Det viser seg at ingen av våre naboer Danmark, Sverige eller Finland for tiden har lovfestet bruker- og pårørenderåd, men det ser ut for meg at de har et mer formalisert forhold til bruker- og pårørendemedvirkning enn vi har her i Norge.

Jeg synes det er interessant å reflektere rundt hva et slikt bruker- og pårørendeutvalg skal ha som oppgave. Etter min oppfatning bør det ikke være et organ hvor både avdelingsledelse ved institusjonen, representanter fra kommunen og brukere og pårørende er representert. Da kan man fort havne i en spiral med mye møter, referater, valg av representanter og annet som stjeler tid og ressurser fra det som er viktig. Det som er viktig, er rett og slett at avdelings- eller institusjonsledelsen lytter til brukere og pårørende, og at det er opprettet en formell og tilgjengelig kanal for kommunikasjon.

Det kan være at lovregulering er en vei å gå allikevel i Norge, men det er et standpunkt jeg ikke ønsker å være bastant på nå. Jeg er mer opptatt av at vi skal skape en kultur for å trekke brukere og pårørende mer med i prosesser som er direkte relatert til omsorgstjenesten. Det vil bidra til den læringskulturen vi ønsker skal prege eldreomsorgen i Norge.

I Danmark trekker de fram at enkelte av rådene fungerer godt, bl.a. fordi sykehjemsleder støttet opp om rådet ved å involvere det i konkrete prosesser og delegere spesifikke oppgaver til rådet. Selv om det ikke finnes undersøkelser som direkte viser de danske rådenes effekt på innflytelse og kvalitet, mener jeg det er rimelig å anta at en sterkere bruker- og pårørendestemme gir positive ringvirkninger.

Det er lite forskning om effekten av bruker- og pårørenderåd i Norge også, med unntak av en rapport fra Telemarksforskning som så generelt på brukermedvirkning i en rapport fra 2011. En av deres kvantitative analyser viser en positiv sammenheng mellom pårørendemedvirkning og kvalitet. Denne tar utgangspunkt i pårørende av beboere på institusjon og viser at jo flere brukermedvirkningssystemer institusjonen hadde, desto mer fornøyd er de pårørende med tjenestene.

Tirsdag 20. mai, for to dager siden, disputerte Frøydis Kristine Bruvik ved Institutt for klinisk medisin ved Oslo universitetssykehus. Hun er tilknyttet Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse. En av konklusjonene i hennes avhandling er at personer med demens vurderer sin egen livskvalitet til å være bedre enn hva pårørende mener. Hun sier: Lytt til personer med demens, ikke bare pårørende. Bruvik fulgte 230 hjemmeboende personer med demens og deres familieomsorgsgivere fra 19 kommuner over tolv måneder. Halvparten av familiene deltok i et strukturert og psykososialt støtteprogram som innebar undervisningsprogram om demens og opplæring i problemløsning.

Det forskes lite i kommunehelsetjenesten og i demensomsorgen. Derfor er det nyttig når slike studier legges fram. Brukerne, pasientene, er selv viktige medspillere, og vi må ikke glemme å gi dem mulighet til å påvirke sin egen hverdag. Vi vet at en av de største risikofaktorene for redusert livskvalitet for demenspasienter er depresjon og tap av praktiske ferdigheter.

Så, hvordan kan vi bidra til at flere brukere, pasienter og pårørende får en sterkere stemme? Jeg tror mye av løsningen starter lokalt. Det starter med en kommune som ønsker pårørendearbeid velkommen, en institusjonsleder og en avdelingsleder som vil involvere brukerne mer, og som støtter opp om pårørende og brukerrådet ved tydelig involvering. Det er helt klart en lederrolle å gjøre institusjonen eller tjenesten nysgjerrig på brukermedvirkning og å lytte og lære av brukeres og pårørendes innspill. Nå er jeg spent på å høre om statsråden ser nytten av et mer formalisert pårørendearbeid, og om han vil jobbe aktivt for at det etableres bruker- og pårørendeutvalg ved pleie- og omsorgstjenestene?

Statsråd Bent Høie [14:10:49]: Jeg vil takke representanten Trøen for å ta opp dette viktige temaet som angår veldig mange. Om lag 67 000 personer har demens i Norge i dag. Medregnet pårørende er det minst 250 000 personer som er berørt av sykdommen, og tallet vil øke i årene framover.

Jeg er helt enig i at engasjerte pårørende sammen med pasienter og brukere er viktige endringsagenter i eldreomsorgen – ja, i hele omsorgstjenesten. Mitt overordnete mål som helse- og omsorgsminister er å skape pasientens og brukerens helse- og omsorgstjeneste. Pårørende skal selvfølgelig ha en viktig plass i dette arbeidet. De har ofte både erfaring og kompetanse fra kontakten med omsorgstjenesten gjennom lang tid, og de er talspersoner for brukere som trenger hjelp til å ivareta sine interesser og behov.

Vi vil at kvaliteten i tjenestene skal utvikles i en kultur hvor brukere og pårørende har reell innflytelse. Møtene mellom den enkelte bruker, deres pårørende og omsorgstjenesten er avgjørende for hvordan de opplever kvaliteten i tjenesten.

Mange pårørende sitter med ubesvarte spørsmål, og de føler usikkerhet og frustrasjon over noe som ikke blir fulgt opp, eller som de gjerne ville ha drøftet med andre pårørende og i dialog med sykehjem, dagaktivitetstilbud og hjemmetjeneste.

Ofte handler avklaring og svar på spørsmål om temaer som kan gi økt livskvalitet for brukere som trenger tjenester gjennom lang tid. Av og til handler det om svikt, misforståelser eller andre forhold som lett kan utvikle seg til gnisninger og mistillit. Konflikter og manglende tillit stjeler både tid og krefter fra både pårørende og ansatte. Mangel på tillit kan òg gå utover arbeidet med pasientsikkerheten. Det er med andre ord mange veldig gode grunner til å involvere pårørende på en bedre måte enn det vi klarer i dag. Først og fremst handler dette om å skape en trygg, meningsfull og verdig hverdag for om lag 340 000 mennesker som hvert år er avhengige av gode omsorgtjenester.

Det er etablert bruker- og pårørenderåd eller -utvalg på enkelte tjenestesteder. Andre steder mener en at det ikke er behov for slike utvalg. Ofte vises det til at det er etablert andre kanaler for informasjon, dialog og brukermedvirkning. Det kan f.eks. være bruker- og pårørendeundersøkelser, åpne møter for alle pårørende, individuelle innkomstsamtaler, løpende bruker- og pårørendesamtaler, forslagskasse og sosiale arrangementer. Det finnes ingen nasjonale tall for hvor mange kommuner eller virksomheter i omsorgtjenesten som har bruker- og pårørendeutvalg. Men vi vet, bl.a. gjennom Helsedirektoratets erfaringer, at sånne utvalg har bidratt til både åpenhet, bedre felles forståelse, tettere samarbeid og forebygging av konflikter. Pårørenderepresentanter bidrar ofte med verdifull informasjon i arbeidet med å bedre kvaliteten i tjenestene og på tjenestestedet.

Noen mener at det har vist seg vanskelig å rekruttere pårørende til utvalgene. Noen sier at en har erfaringer med at mange faller ut etter kort tid, sånn at en ikke får en kontinuitet i utvalgets arbeid, f.eks. ved institusjoner der brukere bare bor i en kort periode. Vi har egentlig ennå ikke systematisk kunnskap som gjør at vi kan si noe om hvorfor noen opplever det som vanskelig å rekruttere, eller hvordan vi skal forbedre kontinuiteten i pårørendes representasjon, og hvordan den kan bli bedre.

Den frivillige organisasjonen Pårørendeaksjonen er sterkt engasjert i dette spørsmålet. Aksjonen foreslår at det bør etableres pårørende- og brukerutvalg, forkortet til PBAU, i eldreomsorgen etter mønster fra foreldrerådets arbeidsutvalg, FAU, i skolen. De mener at dette vil kunne bli en demokratisk møteplass hvor pårørende kan ta opp saker uten å være redd for sanksjoner. Jeg har stor sans for dette forslaget.

Pårørendeaksjonen arbeider med å finne kommuner som har opprettet sånne utvalg, og vil stimulere flere kommuner eller sykehjem til å gjøre det samme. Hagen-utvalget, som skrev utredningen om innovasjon i omsorg, NOU2011: 11, har gitt uttrykk for at det er behov for å etablere en kollektiv aktør, òg på nasjonalt nivå, som kan samhandle og forhandle med offentlig «motpart» på en ryddig måte. Slik må en kunne mobilisere kompetente pårørende som viktige aktører på brukersiden. Jeg mener at dette er kloke innspill, og jeg mener vi skal skaffe oss systematisk kunnskap om erfaringer fra ulike former for bruker- og pårørendemedvirkning både i Norge og i andre land som vi kan sammenlikne oss med.

Brukermedvirkning er tydelig ivaretatt i lover og forskrifter. Reglene gir også rom for å utvikle nye måter å organisere samspillet med pårørende i omsorgstjenesten på. I helse- og omsorgstjenesteloven står det at kommunen skal sørge for at virksomheter som yter tjenester etter loven, etablerer systemer for å innhente pasienters og brukeres erfaringer og synspunkter. I sykehjemsforskriften står det at sykehjem skal legge til rette for at det velges en talsrepresentant for beboerne. Videre står det at beboerne skal sikres mulighet for innflytelse på driften. Som tidligere nevnt betyr det ofte at det er pårørende som representerer beboerne på sykehjem.

Òg internkontrollforskriften har bestemmelser om bruker- og pårørendeerfaringer. I kommentarene til § 4 heter det at virksomhetene bl.a. skal gjøre bruk av erfaringer fra pasienter, tjenestemottakere og pårørende til forbedring av virksomheten. Kommunene kan gjøre dette på flere måter, f.eks. gjennom dialog i etablerte utvalg. Forutsetningen er at de som sitter i utvalgene, har tilgang på informasjon om hvordan pasienter og brukere opplever tjenestetilbudet.

Jeg mener kommunene aktivt må sørge for at beboere på sykehjem og i omsorgsboliger og brukere av hjemmetjenester og dagtilbud får økt innflytelse, og at det skjer i samarbeid med de pårørende. Jeg mener vi må tenke nytt om hvordan vi kan lage gode arenaer for bruker- og pårørendeinnflytelse.

Det er et ledelsesansvar å bedre pårørende- og brukerinnflytelsen. Ledelsen må legge til rette for at brukere og pårørende blir hørt, og at det er arenaer for dialog mellom ansatte, brukere og pårørende. Det er òg et ledelsesansvar å sørge for at ansatte får opplæring, sånn at de kan dra nytte av den ressursen som aktive brukere og pårørende representerer.

Pårørendeprogrammet i regi av Helsedirektoratet arbeider med en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk i omsorgstjenesten. Et av målene er å bedre samspillet mellom den offentlige og den uformelle omsorgen. Programmet mangler imidlertid tiltak som kan svare mer konkret på spørsmålet interpellanten tar opp. Dette vil jeg gjøre noe med.

Jeg vil be Helsedirektoratet om å samle kunnskap og erfaringer fra de modellene som allerede er etablert, og be dem komme med konkrete forslag til virkemidler. Det er mitt mål å legge bedre til rette for at pårørende får være aktive endringsagenter til beste for sine kjære og for kvalitetsutvikling i tjenesten.

Som en del av dette arbeidet vil jeg be dem se nærmere på forslaget om permanente pårørende- og brukerutvalg hvor pasienter, brukere og pårørende kan ta opp saker av felles interesse. Jeg vil òg be om forslag til konkrete tiltak for å nå målene i dette forslaget.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:18:41]: Jeg takker for svaret fra helseministeren og er selvfølgelig veldig glad for at han også er opptatt av at det skal utvikles en kultur i omsorgstjenesten som gir pasienter og pårørende reell innflytelse.

Jeg er også glad for at ministeren så tydelig kobler at det å gi pasienter og pårørende større innflytelse kan skape større tillit, og med det bidra positivt til å øke pasientsikkerheten. Hvis vi klarer å styrke pasienters og pårørendes stemmer, bidrar vi også til at det oppstår mer likeverdighet mellom partene, der både pasient, pårørende og fagpersoner kan gi og motta informasjon, støtte og hjelp. Mange pasienter og pårørende opplever at det er personalet som sitter med kontrollen. I den sammenheng skal vi også være ekstra oppmerksom på at den generasjonen som i dag er aldrende, ofte har stor respekt for den faglige autoriteten til sykepleiere og leger, og de kan kvie seg for å ta opp spørsmål knyttet til pleien eller til faktorer som virker inn på deres livskvalitet.

Jeg har lest boken «De skal jo allikevel dø» som Liv Riktor Lykkenborg har skrevet. Hun kaller boken en kamp for en verdig alderdom. Hennes bok bygger på intervjuer med 50 beboere, pasienter og sykehjemspersonell fra mange steder i landet, og materialet er samlet over en tiårsperiode.

Til tross for at hun skildrer mange vanskelige og vonde situasjoner i boken sin, viser den også hvordan gode institusjoner og dyktige fagpersoner lykkes i å gi eldre, pleietrengende et meningsfylt og godt liv, og hvordan de bruker samhandling med pårørende på en positiv måte i utviklingen av kvalitet og verdighet i omsorgen.

Pasientrettighetsloven er tydelig på at alle pasienter har rett til informasjon og medvirkning i behandlings- og pleiespørsmål som angår dem. Helsepersonell er også ansvarlig for at pasienter og/eller pårørende tas med i beslutninger om pleie og behandling. Men eldre hjelpetrengende mennesker er allikevel særlig utsatt for krenkelser av sin integritet, først og fremst fordi de er avhengig av pleiepersonalets hjelp, tid, kompetanse og personlige holdninger. Men også fordi sykdom og funksjonssvikt kan stå i veien for at hjelperen ser personen som den han eller hun er og har vært. De har heller ikke nødvendigvis den styrke og kraft som gjør at de kan motstå andres eventuelle maktbruk.

Det forteller meg også at pårørende spiller en viktig rolle i utviklingen av en verdig og kvalitativt god eldreomsorg. Og vi er glad for at helseministeren vil be om forslag til helt konkrete tiltak for å trekke pårørende mer med når pårørendeprogrammet skal utarbeides. Jeg er også glad for at helseministeren gir så tydelige signaler om at han ønsker å se på permanente råd for å ivareta brukernes og pårørendes stemme. Det ønsker vi velkommen.

Statsråd Bent Høie [14:21:43]: Jeg vil si at jeg er veldig enig i den innfallsvinkelen som representanten Trøen her har. Det er ofte hevdet at på grunn av at flest mulig selv ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, må de som bor på institusjoner, bo der veldig kort tid. Det er riktig for noen, men for andre, spesielt for personer som har demens, ser man at både omsorgsbolig og sykehjem kan bli bosted over mange år. Da er pårørende veldig sterkt involvert i situasjonen over lang tid. Det gjør at det å få en god dialog mellom de som er ansvarlige ledere og ansatte på institusjonen og brukerne og pårørende, er helt avgjørende for å kunne gi gode kvalitative tjenester og en verdig omsorg. Det handler ikke bare om de rene objektive kvalitetsmålene som man ofte diskuterer rent faglig, men også om kvalitet som i større grad handler om muligheten til å leve et meningsfylt liv – det å kunne spise et godt måltid sammen med andre, den gode samtalen, det å være i aktivitet, ha mulighet til å drive med de fritidsinteressene som en selv mente og fortsatt mener er spennende og interessante.

Det er ikke sånn at vi mennesker, når vi når en viss alder, blir like. Tvert imot er det mange som hevder at jo eldre vi blir, jo mer ulike blir vi. Det er veldig viktig at vi har en pleie- og omsorgstjeneste som er i stand til å ivareta hvert enkelt menneske og dets ulike behov og synspunkter på hva som er det gode liv, også i en situasjon der man er avhengig av pleie og omsorg av andre. I de tilfellene der brukeren selv ikke har muligheten til å gi uttrykk for dette, er det selvfølgelig de pårørende som er de nærmeste til å ha kunnskap og erfaringer på dette området. Det er også viktig å ha en arena der en kan snakke sammen på en tillitsfull måte. Mange pårørende sier til meg at de er redd for å gi beskjed, de ønsker ikke å være den masete pårørende. De er redd for at det kanskje skal gå ut over deres kjære. Sånn vil vi selvfølgelig ikke ha det, sånn skal det ikke være. Jeg tror f.eks. at løsningen med et pårørendeutvalg kan være et sted der en kan ta opp problemstillinger uten at de nødvendigvis knyttes opp til en enkelt, men at det diskuteres mer generelt.

Freddy de Ruiter (A) [14:24:38]: Først vil jeg takke interpellanten for at hun tar opp et viktig tema. Jeg er ikke i tvil om at aktiv medvirkning fra brukere og pårørende er en nødvendig forutsetning for å oppnå den ønskede kvaliteten i pleie- og omsorgstjenesten.

Egentlig burde dette vært en ikke-debatt – at brukerne og de pårørende skal være viktige premissleverandører i pleie- og omsorgstjenestene og sikres betydelig innflytelse, burde vært en selvfølge, og burde vært en naturlig og integrert del av pleie- og omsorgstjenestene.

Dessverre er ikke det virkeligheten mange steder. Jeg har truffet en del pårørende og brukere i det siste som kan fortelle helt andre historier, historier om hvordan det motsatte skjer, hvordan brukere og pårørende i en vanskelig livssituasjon får en tilleggsbelastning i møtet med systemene.

Skal helse- og omsorgstjenestene bli bedre, må vi lytte og lære av de menneskene som trenger hjelp, og deres pårørende. Det viktigste av alt er at man lærer og dermed treffer bedre med tilbudet til den enkelte. Altfor ofte handler dette om prestisje, og brukerne og pårørende blir sett på som brysomme, blir ignorert og i verste fall utsatt for trusler.

Jeg tror at et bruker- og pårørendeutvalg ved pleie- og omsorgstjenestene kan være et virkemiddel for å få bedre tjenester tilpasset den enkelte. Jeg håper imidlertid, og det er en liten utfordring til statsråden, at en ser utover eldreomsorgen og inkluderer brukere og pårørende av andre pleie- og omsorgstjenester i kommunene – eksempelvis funksjonshemmede barn og voksne og deres pårørende.

Jeg er glad for at den nye regjeringa viderefører og forsterker arbeidet med bruker- og pårørendemedvirkning, som den rød-grønne regjeringa bl.a. slo fast i Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015 og i stortingsmeldingen fra 2013 om morgendagens omsorg.

Det er viktig at pårørende og brukerutvalg organiseres på en sånn måte at brukere og pårørende får en betydelig innflytelse på tjenestene som gis, og at de ikke blir for byråkratisk innrettet. Jeg håper at dette sammen med andre tiltak nasjonalt og lokalt i større grad kan bidra til at brukere og pårørende blir sett på som en ressurs og ikke som en trussel når de ber om å få delta i utformingen av tjenestetilbudet.

Hans Andreas Limi hadde her overtatt presidentplassen.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [14:27:38]: Interpellanten Trøen tar opp et svært viktig og stadig tilbakevendende tema om hvordan vi kan bli bedre på å inkludere pårørende innenfor helse- og omsorgstjenestene våre.

Vi vet at dette er et tema som opptar mange – at møtene mellom den enkelte bruker, deres pårørende og omsorgstjenesten ofte kan være avgjørende for at den enkelte bruker skal kunne føle at de opplever god kvalitet i tjenesten.

På årsmøtet til Pensjonistforbundet i Møre og Romsdal, der jeg kommer fra, ble det vedtatt å anmode kommunene om å opprette brukerutvalg eller brukerråd i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Jeg har ikke oversikt over hvor mange kommuner som har tatt denne anmodningen på alvor, men jeg har fått tilbakemelding på at Ålesund kommune nylig har gjort et vedtak i tråd med Pensjonistforbundets ønsker. Det er positivt, og jeg håper at flere kommuner vil følge i samme spor.

Pensjonistforbundet begrunner sin anmodning med at kapasiteten i sykehjemmene totalt sett er blitt forverret siden 2010. Det vises til stort overbelegg, høy inntaksterskel og vanskelig skjerming av demente.

Statsråden viste også i sitt svar til interpellanten til at antall personer med demens vil øke, ettersom vi blir stadig flere eldre med årene. Ikke minst på grunn av denne utviklingen, vil en etablering av bruker- og pårørendeutvalg i kommunene være viktig for å styrke arbeidet med å gi disse brukerne gode liv til tross for sykdom.

Det bekymrer meg at Pensjonistforbundet i sin uttale hevder at det er et gjennomgående trekk at pasient og pårørende kvier seg for å klage – at det er høy terskel for pårørende til å klage i frykt for at klagen skal slå tilbake på deres kjære som er mottaker av en sårt tiltrengt omsorgstjeneste. Dette er i tilfelle trist og svært uheldig, da vi vet at engasjerte pårørende ofte kan bidra til å sikre kvaliteten og synliggjøre faglige svakheter i helse- og omsorgstjenestene. Skal vi lykkes med å skape pasientens og brukernes helse- og omsorgstjeneste, må de pårørende utvilsomt ha en viktig plass, slik også statsråden slår fast.

Vi kan ofte lese i media om pasientombud som er bekymret for kvaliteten ved sykehjemmene, der beboerne er blitt sykere og mer pleietrengende. Spesielt har dette kommet etter at Samhandlingsreformen trådte i kraft. Samhandlingsreformen har utvilsomt bidratt til at behovet for flere pleieintensive plasser har økt, ettersom sykehusene i dag skriver ut pasientene langt raskere enn tidligere. Jeg er derfor glad for at regjeringen har sagt at den vil legge fram en stortingsmelding om kommunehelsetjenesten. Regjeringen har også gjort det enklere for kommunene å bygge flere sykehjemsplasser. I tillegg har regjeringen varslet et kompetanseløft innen pleie og omsorg.

Alt dette vil bidra til det bedre, men det vil uansett være store behov for bruker- og pårørendeutvalg for å sikre brukerne tilstrekkelig gode helse- og omsorgstjenester i fremtiden, da gjerne etter mønster fra foreldrerådets arbeidsutvalg i skolen, i tråd med det som også interpellanten foreslår.

Vi har en regjering som har overskriften «Pasientens helsetjeneste» som mål for alt reformarbeid i helse- og omsorgstilbudet. Dette må ikke minst gjelde pleietrengende eldre. Jeg er glad for at statsråden sier at brukerperspektivet skal løftes fram, og at brukere og pårørende skal tas med i det viktige arbeidet for å skape pasientens helsetjeneste.

Morten Wold (FrP) [14:32:06]: Jeg vil takke interpellanten Wilhelmsen Trøen for å ta opp et viktig tema.

Det å legge til rette for en god og verdig eldreomsorg er en av de viktigste oppgavene vi som helsepolitikere har, og med en stadig eldre befolkning blir dette også viktigere og viktigere. Vi må tenke nytt og hele tiden utvikle og forbedre tjenestene. Jeg tror at det å etablere bruker- og pårørendeutvalg i pleie- og omsorgstjenestene vil bidra til nettopp en slik forbedring. Jeg mener etablering av slike utvalg er helt i tråd med regjeringens uttalte ønske om å skape pasientens helsetjeneste og sette pasienten i fokus.

I de fleste faser av livet deltar vi på arenaer der det er muligheter for å påvirke vår egen og våre nærmestes hverdag. I barnehagen og på skolen kan foreldrene delta i egne foreldreutvalg, og på arbeidsplassen og i idrettslaget er det liknende ordninger for påvirkning og medbestemmelse.

Som statsråden også var inne på, er det i dag 67 000 personer med demens i Norge. Teller vi med deres pårørende, er det minst 250 000 personer som er berørt av sykdommen på en eller annen måte. Dette antallet vil øke i årene fremover. På landets sykehjem er nesten 80 pst. av beboerne demente. Dette stiller andre krav til tjenestene. Når beboerne selv ikke er i stand til å tale sin egen sak, er det desto viktigere at deres pårørende involveres enda mer.

Danmark lovfestet pårørendeutvalg i 2010. I Norge har flere kommuner og virksomheter etablert slike. Oslo bystyre vedtok i 2010 en prøveordning med såkalte driftsstyrer ved alle de kommunalt drevne sykehjemmene. De første styrene ble oppnevnt av byrådet i 2011, og besto av pårørende, beboere, ansatte og to eksterne representanter.

Dette er én måte å gjøre det på. Men det finnes også andre kanaler for brukermedvirkning, som bruker- og pårørendeundersøkelser, individuelle samtaler, forslagskasser, osv. Brukermedvirkning er uansett ivaretatt i lover og forskrifter. I helse- og omsorgstjenesteloven står det at kommunen skal sørge for at virksomheter som yter tjenester etter loven, etablerer systemer for å innhente pasienter og brukeres erfaringer og synspunkter. I sykehjemsforskriften står det at sykehjemmet skal legge til rette for at det velges en talsrepresentant for beboerne.

Helsedirektoratets erfaring er at bruker- og pårørendeutvalg bidrar til åpenhet, bedre felles forståelse, tettere samarbeid og forebygging av konflikter. Utfordringene med utvalgene kan, som også statsråden var inne på, være at rekruttering av representanter og å sikre kontinuitet i arbeidet kan være vanskelig. Jeg mener likevel at dette er utfordringer som kan og bør løses, snarere enn at man gir opp hele ordningen.

Jeg er glad for at statsråden vil be Helsedirektoratet samle erfaringer fra de modellene som allerede er etablert – for når vi skal skape pasientens helsevesen, er medbestemmelse i alle ledd én av mange og svært viktige faktorer.

Medbestemmelse handler om respekt for enkeltmennesket og dets nærmeste. Følelsen av å bli sett, hørt og respektert kan man ikke undervurdere betydningen av. Og det er verdt å merke seg at det ofte er veldig lite som skal til for å skape glede i hverdagen hos mennesker som er rammet av demens.

Sigrid Brattabø Handegard (Sp) [14:36:27]: Det er ein viktig interpellasjon som representanten tek opp her i dag. Dersom me skal lukkast i å levera gode omsorgstilbod, avheng det òg av ein god pårørandepolitikk.

Det er eit stort behov for ein ny pårørandepolitikk. Den raud-grøne regjeringa starta med eit slikt arbeid gjennom vår stortingsmelding om morgondagens omsorg. I avsnittet som handlar om Omsorgsplan 2020, skreiv me der om morgondagens omsorgsfellesskap, som skulle inkludera eit pårørandeprogram, ein nasjonal frivilligheitsstrategi og politikk for ideelle, samvirkebaserte og private tenesteleverandørar.

Bakgrunnen for desse tiltaka er at dersom me framleis skal halda ved lag den viktige familieomsorga på dagens nivå, krevst det ein ny pårørandepolitikk som gjer det lettare å kombinera arbeid og omsorg, som byggjer på likestilling mellom kjønn, som anerkjenner og verdset kompetansen og innsatsen til pårørande, og som støttar fagleg gjennom opplæring og rettleiing. Eit slikt pårørandeprogram var vår løysing.

Dessverre kan eg ikkje sjå at den noverande regjeringa har følgt dette opp i sine budsjettrundar, og det verkar som det er lite konkret handling som vert gjort. Det gjev grunn til å spørja regjeringspartias representantar om dette er noko som vil verta følgt opp i neste års statsbudsjett.

Under behandlinga av den tidlegare nemnde stortingsmeldinga frå førre regjering var det òg fleire andre tiltak som vart trekte fram for å styrkja pårørandeomsorga. Ein samla komité understreka betydinga av at omsorgslønsordninga skulle betrast, og at familieomsorga skulle sikrast fleksibilitet gjennom økonomisk støtte og avlasting, slik at det vart mogleg for fleire å kombinera omsorg og arbeid. Alle partia var einige i at ei betring av omsorgslønsordninga er sentral i utviklinga av ein ny pårørandepolitikk.

Når det gjeld denne interpellasjonen, handlar spørsmålet til ministeren om innføring av pårørandeutval på sjukeheim. Det burde vore innført for lengst, og det er ingen grunn til at regjeringa ikkje skal kunna gjennomføra det omgåande.

Men det er ikkje berre i eldreomsorga me har behov for ein ny og betre pårørandepolitikk. Dette er noko som må betrast på fleire område innanfor helsesektoren. Spesielt ønskjer eg å trekkja fram behovet for større inkludering av pårørande innanfor psykiatrien. Dette er eit tema som har vorte endå meir aktuelt etter oppslaga om sjølvmord dei siste dagane. Dei pårørande har ofte ei betre oversikt over situasjonen enn dei ulike behandlingsdelane, og det er ikkje minst dei som kjenner den det gjeld, best. Å inkludera familie og vener kan derfor vera eit av dei viktigaste tiltaka for å førebyggja sjølvmord i Noreg.

Senterpartiet vil styrkja den familiebaserte og frivillige omsorga som supplement til dei kommunale tilboda. Omsorgsarbeid som dei pårørande gjer for eldre, skal synleggjerast og verdsetjast. Dei utfører ei omsorg som kommunen elles måtte gje, eller ikkje kan gje. 100 000 årsverk vert i dag utførte i frivillig regi. Det er like mykje som det offentlege bidraget.

Senterpartiet vil styrkja og forenkla omsorgslønsordninga, og me vil gjera ho tilgjengeleg for fleire pårørande til eldre. Omsorgsløn skal òg vera ei reell valmoglegheit, ikkje ein konsekvens av manglande kommunalt tilbod. Tildeling og utmåling skal skje etter same kriterium, uavhengig av kvar du bur. Pårørande som får omsorgsløn, må få opplæring, rett til avlastning og vikar ved sjukdom og ein fast kontaktperson i kommunen. Desse tilboda må vera systematiserte i den enkelte kommunen.

I dag har arbeidstakarane rett til inntil ti dagar fri utan løn for å utføra omsorgsoppgåver for nærståande eldre. Senterpartiet meiner at den same retten til fri med løn når ei gamal mor eller ein gamal far brekker lårhalsen, skal gjelda på same måte som når toåringen har omgangssjuke. Me vil derfor innfasa ei ordning som tilsvarar dagens ordning med lønt permisjon ved barns sjukdom. I tillegg meiner me at det krevst eit lyft for dei pårørande i deira rolle. I dag er det fleire pårørandeorganisasjonar, men dei manglar ein samla front. NOU-en «Innovasjon i omsorg» føreslo å oppretta eit nasjonalt sekretariat som kan fungera som ein paraply for dei pårørande, og som kan samanstilla arbeidet som gjerast innanfor dette feltet. Dette er tiltak som me meiner det er på tide å sjå nærmare på.

Det er framleis ein lang veg å gå når det gjeld pårørandeomsorga. Me har alt hatt ei reform for å sikra samhandling mellom det nasjonale og det kommunale leddet. Eg ønskjer å relansera «Den andre samhandlingsreforma». Det må vera ei reform som tek for seg kanskje eitt av dei viktigaste områda: samarbeidet mellom kommune og brukar, pårørande og det sivile samfunnet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:41:56]: Jeg vil takke for en god debatt og mange gode innspill.

Denne debatten dreier seg konkret om bruker- og pårørendeutvalg innenfor pleie og omsorg. Når det gjelder innspillene fra representanten Brattabø Handegard, er jeg glad for at pårørendepolitikk har vært en veldig viktig del av Høyres politikk – og også Fremskrittspartiets politikk de siste årene her på Stortinget, vet jeg. Jeg er spesielt glad for at den nye regjeringen har varslet en ny melding om primærhelsetjenesten, for det blir en viktig melding, som også vil ta inn over seg en del av de spørsmålene som knytter seg til pårørendepolitikk, som representanten var inne på.

Så er det viktig at med Samhandlingsreformen handler de pårørendes utfordringer i kommunene om mer enn demens; det handler om hjemmebaserte tjenester også. Så det blir interessant å se når saken kommer tilbake fra regjeringen – og med helseministerens positive innstilling i dag – om både hjemmebaserte tjenester og institusjoner blir en del av dette.

Men denne saken handler også veldig mye om holdninger. Det handler om hvordan vi ser på pasienter og pårørendes medvirkning. Et sentralt spørsmål som bør være til debatt på alle vakter i institusjoner over hele landet, er: Bor pasienten på vår arbeidsplass, eller jobber vi i pasientens hjem? Det er selvfølgelig det siste som er det riktige. Fagpersonene jobber i pasientens hjem når pasienten er på institusjon, og vi må huske det, både vi som politikere og de fagpersoner som er ute og skal samhandle med pasienter og pårørende.

Jeg takker for debatten og ser fram til at denne saken kommer tilbake.

Statsråd Bent Høie [14:44:09]: Også jeg vil takke for en god og viktig debatt. Dette har handlet om et konkret forslag som kan forbedre kvaliteten i pleie- og omsorgstjenestene våre, men den har også berørt disse spørsmålene bredere enn det.

Jeg mener at vi er nødt til å jobbe spesielt rundt tre akser som vil ha stor betydning for å lykkes med mange av de målene som jeg opplever at det er stor enighet om. Det ene er betydningen av god ledelse. Jeg tror at mange her – på samme måte som meg – er ute og besøker mange institusjoner i Kommune-Norge. Jeg sier at jeg pleier av og til nesten føle det på stemningen idet jeg kommer inn døra, om det er god ledelse ved institusjonen. Det er helt avgjørende for å lykkes på disse områdene. Derfor jobber vi bl.a. med et program for ledelse etter modell av rektorutdanningen i skolen, som jeg mener har gitt gode resultater der.

Så er faglighet, kompetanse, også helt avgjørende. På samme måte: Igjen – som inspirasjon fra skolen, siden brukerutvalget er inspirert av FAU i skolen – er det viktig på andre områder å bli inspirert av skolen. På samme måte som lærernes kunnskap er avgjørende for kvaliteten i undervisningen, er kompetansen hos dem som jobber i sektoren, avgjørende for kvaliteten i pleie- og omsorgssektoren. Derfor øker vi innsatsen mot å gi etter- og videreutdanning for dem som er ufaglært som jobber i sektoren, og vi jobber videre for å bedre kompetansen og for etter- og videreutdanning i sektoren. Det er også viktig at kommunene har gode planer for bruken av denne kompetansen, og for hvordan de skal heve kvaliteten gjennom å jobbe som en god arbeidsgiver.

Det tredje punktet dreier seg om å sette kvaliteten i system. Der jobber vi nå i større grad med å se på hvilke nasjonale indikatorer vi kan legge til grunn for å jobbe mer systematisk med kvalitet, noe som ikke minst også gir kommunene mulighet til å sammenligne sine egne tjenester ikke bare med sin egen kommune året før, men også med andre, tilsvarende kommuner og dermed jobbe systematisk for å bedre kvaliteten.

Alt dette i sum vil forhåpentligvis ha stor betydning for kultur og holdninger i møte med pasienter og pårørende.

Jeg vil takke for en god diskusjon. Dette er et område som jeg jobber mye med, og denne interpellasjonen viser at det kommer mange gode, kreative innspill, ikke minst fra de pårørende og brukerne selv, som dette forslaget kom fra, og dermed bekrefter at de pårørende og brukerne er de beste endringsagentene vi har i tjenesten.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er avsluttet.