Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på partigruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anniken Huitfeldt (A) [12:06:44]: (komiteens leder): Norges bidrag i ISAF-operasjonen har hatt bred støtte i Stortinget. Alle partier på Stortinget unntatt ett har deltatt i regjeringer som har ledet operasjonen fra norsk side. Den brede oppslutningen skyldes viktigheten av oppdraget, og at den har vært avgjørende for å stanse at Afghanistan blir et oppmarsjområde for internasjonal terror. For Arbeiderpartiet har det også vært viktig at operasjonen har hatt et klart og tydelig FN-mandat. Jeg slutter meg til utenriksministerens og forsvarsministerens redegjørelse.

Ti norske liv har gått tapt i Afghanistan. Norske politikere har vurdert dette oppdraget som så viktig for internasjonal sikkerhet at vi har vært villig til å sende norske soldater dit – med betydelig risiko for våre soldater.

Når vi skal behandle videre deltakelse i Afghanistan, må vi stille det samme spørsmålet om igjen, ikke bare om det er behov for oppdraget, men om vi fortsatt er villig til å ofre norske liv i farefulle oppdrag i Afghanistan.

Jeg er enig med utenriksministeren, som understreker at vår fortsatte støtte til Afghanistan er avhengig av at den nye presidenten og hans regjering følger opp sine forpliktelser i vår utviklingsavtale, at korrupsjon bekjempes, at menneskerettigheter respekteres, og – ikke minst – at kvinnenes selvfølgelige plass i samfunnet respekteres. Vi kan ikke risikere norske liv for en utvikling som går i gal retning på disse områdene.

Jeg er fornøyd med at forsvarsministeren inviterer til en bred prosess om dette i høst. Om oppdraget skal være like omfattende som i dag, vil være en del av denne diskusjonen. Oppdraget i Afghanistan handler om å bygge kapasitet til antiterrorpolitiet. Det sier mye om kvaliteten på det norske forsvaret at vi har blitt satt til å utføre denne oppgaven. Det er et meget viktig oppdrag for stabiliteten og sikkerheten i Afghanistan. Antiterrorenheten er et tydelig uttrykk for afghanernes evne til å ivareta egen sikkerhet.

Men om vi skal bidra til kapasitetsbygging på andre områder, må også det inn i en bred drøfting. Trenger Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet hjelp for å styre det sentrale sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Afghanistan?

Vi må også stille spørsmål om hvor vi har best forutsetning for å gi støtte. Det har vi definitivt når det gjelder likestilling. Det må vi fokusere på hele tiden, hvis ikke vil vi oppleve tilbakeskritt i likestillingsarbeidet.

Jeg ønsker en bred evaluering av vår tilstedeværelse i Afghanistan velkommen. Å ta inn erfaringer både fra dem som har deltatt på bakken, og fra dem som kan analysere dette utenfra, er viktig. Arbeiderpartiet har tatt til orde for at en offentlig utredning – NOU – etter modell av Europautredningen kan være en egnet ramme for en slik gjennomgang. Men det stiller store krav til dem som blir tildelt et slikt oppdrag, at det kan komme til å foregå mens vi fortsatt har soldater til stede. Jeg legger til grunn at regjeringa følger opp signalene om at Stortinget vil bli involvert når det gjelder både mandat og sammensetning av utvalget.

Selv om det går framover i Afghanistan, synes jeg utenriksministeren gir en god beskrivelse av svakhetene i bygginga av det demokratiske Afghanistan. Korrupsjon er, ved siden av fortsatt støtte til Taliban i enkelte områder, det største hinderet. Men det er en ustabil situasjon i hele denne regionen. Terrorangrepet på flyplassen i Karachi sier mye om ustabiliteten i denne regionen. Grenseområdene til Pakistan er ustabile. Historisk har ikke de andre landene i denne regionen vært tjent med et sterkt Afghanistan.

Jeg merker meg særskilt at utenriksministeren gir en grundig beskrivelse av bistandsbehovet i Afghanistan. Den afghanske regjeringa må sitte i førersetet, og vi må samarbeide med FN og andre bistandsgivere. Det er svært betryggende, synes jeg, at regjeringa bygger sin politikk på at forsvar og bistand skal være adskilt. Det var noe annet forsvarsministeren sa da hun satt i opposisjon, men etter min mening gjør hun nå en riktig vurdering. En langsiktig bistand der afghanerne selv holdes ansvarlig for framdrift, er helt avgjørende for kvaliteten på bistanden.

Over ti års innsats i Afghanistan har gitt resultater for afghanernes evne til å ivareta egen sikkerhet. Norge har også forpliktet seg til å ta et betydelig ansvar de nærmeste årene for bistand og utvikling i Afghanistan, både gjennom fortsatt økonomisk bidrag for landet, slik at de selv kan ivareta egen sikkerhet, og gjennom betydelige økonomiske bidrag som kan bidra til utvikling. Nå vil et viktig ansvar ligge på den nyvalgte ledelsen i landet, på to områder, både å forvalte og å følge opp bistanden i tråd med de krav vi stiller til mottakeransvar og signering av den bilaterale sikkerhetsavtalen, som er en viktig avklaring for veien framover.

I mer enn ti år har nærmere 9 000 av våre soldater vært på vakt i Afghanistan. De har drevet opplæring, de har gitt støtte, og de har stått i harde kamper. Mange har vært utsatt for store farer. Ti nordmenn har mistet livet. Innsatsen har ikke vært forgjeves. Det viktigste oppdraget er utført. Afghanistan er ikke lenger et oppmarsjområde for internasjonal terror. Norske soldater har bidratt til stabilitet og trygghet og har gjennom trening og rådgivning lagt grunnlaget for at Afghanistan kan ta ansvar for egen sikkerhet.

Både utenriksministeren og forsvarsministeren understreker at første del av presidentvalget nå er gjennomført, og neste valgomgang er nå kun dager unna. Mye gjenstår, men skritt for skritt har man lyktes i å utvikle demokrati, som alternativ til tyranni og vanstyre.

Jeg ser fram til at regjeringa sikrer at en nødvendig og grundig diskusjon om våre videre bidrag forankres i Stortinget, både bidrag for videre innsats for utvikling og eventuelle norske bidrag etter 2014.

Øyvind Halleraker (H) [12:13:57]: Jeg vil gjerne starte med å takke utenriksministeren og forsvarsministeren for redegjørelsene, som var gode og grundige. Vi skal lære av Afghanistan-engasjementet, med hensyn til både framtidige utenlandsoperasjoner og i norsk utviklingspolitikk. Et enstemmig storting har ønsket en bred evaluering, og vi ser fram til evalueringsrapporten fra ekspertgruppen som Forsvarsdepartementet har oppnevnt.

Jeg vil gjerne legge et NATO-perspektiv til grunn for mitt innlegg. Afghanistan-operasjonen er fortsatt den mest betydningsfulle operasjonen NATO har hatt og fortsatt har. NATO tok over ISAF i 2003 på vegne av det internasjonale samfunnet. Siden det var vanskelig å få individuelle FN-land til å organisere ISAF, kunne NATO samle militære styrker fra allierte og i økende grad fra partnerland. På det meste var det 139 000 personell i ISAF-styrken, fra 50 land. Slutten på ISAF-operasjonen gir mulighet for et bredere refleksjonspunkt for NATO og NATO-operasjoner.

ISAF-operasjonen har i over et tiår vært årsaken til alliansens interoperabilitet, det vil si vår mulighet til å jobbe sammen. Den har også vært en god grunn til å definere våre kapabiliteter, og ikke minst har operasjonen hatt betydning for våre partnerskap, da NATO har åpnet for en bred rekke av partnere. Slutten på ISAF-operasjonen er en mulighet for å justere vår posisjon bort fra store operasjoner.

I Kosovo avslutter vi også sakte vår operasjonen. Utfordringen nå, når vi trekker oss tilbake i store antall, er hvordan vi forblir knyttet sammen. Det er et større strategisk skifte. Det var også den røde tråden i diskusjonen i Vilnius i månedsskiftet under vårsesjonen til NATO-landenes parlamentarikerforsamling.

Det som er åpenbart, er likevel at vi ser behovet for store, integrerte øvelser for å bevare kompetanse og evne til samhandling, øvelser som Norge bør delta aktivt i, og gjerne på norsk område.

Det er nødvendig med ikke-militære kapabiliteter for å kunne gjennomføre stabilisering og gjenoppbygging. Det er exit-strategien til enhver operasjon. Det er en kjensgjerning at NATO ikke har en fullverdig løsning innen alliansen til å gjøre dette. Når vi har endt konflikten, hvordan kommer vi oss ut? I store trekk er dette den afghanske erfaringen. Problemet er imidlertid ofte samarbeidet og samorganisasjonen med andre og andre institusjoner.

Ikke-militære kapabiliteter er ikke under kommando. NATO kan ikke insistere på at sivile skal gå ut i felt. Det er et frivillig område for de allierte, hvor den normale prosessen ikke gjør seg gjeldende. Det er kun allierte som er villige, som må gjøre det. Det er denne villigheten som nå testes, med tilbaketrekking av ISAF-styrkene.

Det institusjonelle apparatet, økonomien og sikkerhetsstyrkene i Afghanistan vil møte store problemer om det internasjonale samfunnet degraderer landet fra agendaen. Fortsatt tilstedeværelse vil være nødvendig for å sikre at de afghanske sikkerhetsstyrkene kan stå opp mot opprørsstyrkene, og sikre at nabolandene respekterer styringsretten, slik at Afghanistan ikke på nytt blir en kime til manglende stabilitet i regionen.

Fortsatt finansiering av de afghanske sikkerhetsstyrkene vil være nødvendig også etter 2014. For Norges del betyr dette fortsatt bidrag til å støtte stabiliseringen i Afghanistan, derfor er det helt avgjørende at vi opprettholder og helst øker vårt eget forsvarsbudsjett.

Vi har et komplekst trusselbilde, som nylig ble mye mer komplekst. Men hva enn Russland gjør, så forsvinner ikke de andre truslene. Videre ser vi i Høyre norsk deltagelse i Resolute Support mission og en videreføring av det norske spesialstyrkebidraget i Kabul som sannsynlig utover 2014, med den forutsetningen at andre land også deltar.

Mye er oppnådd i Afghanistan, og mye gjenstår fortsatt. Vi må huske hva Afghanistan en gang var: et land som hadde gjennomlevd krig nærmest kontinuerlig siden 1979, et land som var oppmarsjområde for det internasjonale terroristnettverket Al Qaida, og styrt av Taliban med sterkt islamistisk og kvinnefiendtlig grunnideologi.

Har det gått riktig vei? Vel, Al Qaida er ute, og Karzai-regjeringen, som støttet det internasjonale nærværet, har sørget for at det ved starten av skoleåret 2013–2014 ble registrert 9,3 millioner elever, der 40 pst. var jenter. I 2002 var det kun 1,5 millioner barn som fikk utdanning, og jenter hadde nesten ikke tilgang. Antall kvinnelige lærere har gått fra 0 til 30 pst. i dag. Dette og flere temaer vil andre talere fra Høyre gå nærmere inn på.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:19:17]: La meg aller først uttrykke min respekt og sorg for de fem ISAF-soldatene som i dag ble drept i Zabul-provinsen, muligens ved «friendly fire». Uansett er det ytterligere tap av unge soldaters liv. NATO har nå mistet 36 soldater siden nyttår. Det er et stort offer.

Jeg vil takke utenriksministeren og forsvarsministeren for gode redegjørelser om status for utvikling i Afghanistan og Norges engasjement i landet.

Jeg ønsker å gå tilbake i nær fortid og se litt på bakgrunnen for hvorfor norske militære styrker i det hele tatt ble sendt til fjellandet mellom Sentral- og Sør-Asia.

Norge har ingen egeninteresser i Afghanistan. Norge har vært, og er, engasjert i Afghanistan på grunn av landets regjerings, ledet av den ekstreme islamske bevegelsen Taliban, grusomme og bestialske selvmordsangrep på USA 11. september 2001.

Angrepet på USA var et angrep på NATO, og derfor et angrep på alliansens den gang 15 medlemsland. Angrepet var samtidig et angrep på de frihetsverdiene som vestlige demokratier er bygd på, og et angrep på FNs menneskerettigheter – i realiteten et angrep på opplysningstiden og sivilisasjonen.

Med dette som bakteppe valgte NATO å følge sin vedtatte doktrine om at et angrep på et av medlemslandene er et angrep på alle. NATO, ledet av USA, gjengjeldte derfor angrepet med mål om å drepe den ledende ideologiske og åndelige terroristen Osama bin Laden, og for å frigjøre Afghanistan fra Taliban. Krigen mot terror ble innledet.

NATO-landene fikk etter hvert støtte fra en rekke land også utenfor alliansen. Taliban er i dag fjernet fra makten, og Afghanistan skal i nær fremtid avholde sitt andre demokratiske valg. Taliban er imidlertid fremdeles en maktfaktor i sørlige deler av landet. Jeg dveler ved historien fordi det i enkelte sammenhenger har blitt skapt et bilde av at Norge og andre land befinner seg i Afghanistan av egeninteresse. Nei, NATO-landene har ofret menneskeliv og enorme ressurser for at Afghanistans innbyggere skal få tilbake friheten fra islamsk sharia og religiøst tyranni.

Det vi nå forventer og bør forlange, er at afghanerne selv nå etter hvert tar over kontrollen av eget land, og at de av egeninteresse forvalter den friheten NATO og andre har lagt grunnlaget for på best mulig vis.

Jeg ønsker å legge til at verken NATO eller andre frivillige deltakerland i krigen mot terror skylder Afghanistan noe som helst. I sin redegjørelse sa utenriksministeren at valget var et oppgjør med Taliban-bevegelsen. Det er nok mye sannhet i det. Taliban har uttalt at de vil gjøre alt de kan for å hindre et vellykket valg. Utenriksministeren sa videre at dette må Taliban ta hensyn til – det er jeg litt mindre sikker på. I et regulært demokrati vil det være naturlig å trekke en slik konklusjon, men erfaringen viser at sterke krefter i Taliban neppe betrakter demokrati som inngangsport til makt og innflytelse. Når det er sagt, er det selvsagt positivt at det afghanske folket får uttrykt sin vilje gjennom valg. Det finnes ikke noe akseptabelt alternativ.

Alle gode krefter i Afghanistan bør derfor nå bli værende i sitt hjemland og bygge demokratiske institusjoner. Demokratiske krefter må planlegge for hvordan landet i fremtiden gradvis skal klare seg uten internasjonal militær tilstedeværelse. Med dette som bakteppe er det bekymringsfullt at mange afghanere, som har jobbet for ISAF-styrkene, velger å forlate sitt hjemland og bosette seg i Vesten. Det er etter min mening helt uakseptabelt og kan skape en meningsløs presedens. Lokalt ansatte afghanere har naturligvis ikke kjempet for Norge, slik enkelte hevder. Lokalt ansatte har kjempet for å befri sitt eget land for islamister, og de har fått godt betalt for jobben.

Dette er mennesker som vil være av stor verdi og nytte i gjenoppbyggingen, og jeg vil derfor oppfordre de mange som i dag med stor entusiasme argumenterer for at ISAF-styrkenes dyktige samarbeidspartnere skal forlate sitt hjemland og bosette seg i Vesten, i større grad tenker på hva som vil være best for utviklingen i Afghanistan.

Igjen må vi ikke glemme at ISAF-styrkene ikke har vært i Afghanistan for egen vinning, men for å hjelpe afghanerne til å styre sitt eget land. Som utenriksministeren korrekt påpekte, vi må være forberedt på tilbakeslag. For å unngå dette må gode, velutdannede demokrater bli værende og bygge opp sitt eget land. Norge har brukt store ressurser både militært, sivilt og økonomisk for å gjøre Afghanistan i stand til å styre seg selv.

Utenriksministeren varslet i sin redegjørelse at Norge planlegger å bidra med 750 mill. kr i bistand hvert år i Afghanistan. Dette er enorme beløp. Slike enorme overføringer kan dessverre bidra til korrupsjon og kanskje vel så viktig, gjøre Afghanistan bistandsavhengig. Dette har vi sett eksempler på i flere land, nemlig at gode intensjoner får utilsiktede konsekvenser.

Det er uansett få eller ingen eksempler på at gratis penger har ført til godt styresett, demokrati, beskyttelse av menneskerettigheter og eksportrettet industri. Økonomiske bidrag knyttet til humanitær virksomhet og utvikling må heller ikke utvikle seg til permanente arbeidsplasser. Det er ingen tjent med – aller minst afghanerne selv.

Hvorvidt Afghanistan lykkes i fremtiden, vil i stor grad avhenge av hvordan landets kvinner blir behandlet. Land styrt av menn alene har uten unntak vesentlige mangler. Jenter må få utdanning, og de må få anledning til å fullføre sin utdannelse. Kvinner må få anledning til å konkurrere med menn på like vilkår. Det betyr at menn må finne seg i å avgi makt og beslutningsmyndighet til kvinner. Aksepterer man diskriminering av 50 pst. av befolkningen, finnes intet demokrati. Veien er da også kort for at man også innfører restriksjoner på andre grupper i samfunnet.

Jeg vil oppfordre utenriksministeren til å knytte størrelsen på Norges bistand opp mot kvinners deltakelse i styre og stell. Dette er lett målbart og enkelt for mottakerlandene å rydde opp i. På dette området bør vi være helt konsekvente: Ingen norsk bistand til Afghanistan dersom landet gjeninnfører institusjonalisert diskriminering av kvinner.

Jeg ønsker å avslutte med en liten påminnelse. NATOs medlemsland skylder ikke Afghanistan noen ting. NATO-landenes innsats i Afghanistan har hatt en enorm kostnad for alliansen og for medlemslandene. Som forsvarsministeren klokelig minnet oss om: Det står i dag 51 000 internasjonale styrker i Afghanistan. Afghanistan er imidlertid ikke det eneste stedet i verden hvor demokrati og menneskerettigheter utfordres.

Soldater har mistet sitt liv, de økonomiske kostnadene har vært formidable og tid og oppmerksomhet har tatt fokuset bort fra andre områder. Denne innsatsen står det enorm respekt av.

Man må heller ikke glemme at NATO-landenes store engasjement i Afghanistan naturligvis har fått konsekvenser for beredskapen og den militære strukturen i medlemslandenes hjemmeforsvar.

Konflikten i Ukraina viser med tydelighet at fred og fordragelighet i våre nærområder ikke er skrevet i stein for all fremtid. Det norske forsvaret bør derfor ikke miste fokuseringen på sine primæroppgaver.

Knut Arild Hareide (KrF) [12:26:39]: (ordfører for saken): Eg vil starte med å takke utanriksminister Brende og forsvarsminister Eriksen Søreide for to svært gode utgreiingar. Sidan terrorangrepa i USA den 11. september 2001 har Afghanistan stått sentralt i internasjonal tryggleikspolitikk. Da Taliban-regimet i Afghanistan ikkje ville samarbeide om å få tatt bakmennene, blei det sett i gang ein militær operasjon som har vist seg å bli langt meir langvarig enn mange trudde i 2001.

Taliban-regimet fall raskt, men å utvikle ein velfungerande stat og utvikle landet økonomisk og sosialt er vel nærast eit generasjonsprosjekt. Derfor er eg veldig glad for at det no blir ei evaluering av den samla innsatsen, og at me tar med oss erfaringane frå det som har skjedd i Afghanistan.

Kristeleg Folkeparti har lenge gått inn for ei brei evaluering av Noregs samla innsats i Afghanistan, der ein vurderer innsatsval og strategiar, resultat, og der lærdomen kan bli tatt vare på til framtidig nytte.

Vi ser det positivt at både utanriksminister Brende og forsvarsminister Eriksen Søreide no bekreftar at vi får ei heilskapeleg evaluering som omfattar både militær og sivil innsats, herunder òg utviklingsbistand.

Kristeleg Folkeparti meiner mandatet òg må inkludere ei vurdering av kva som burde vore gjort annleis, og kva for vurderingar me må ta med vidare i utforminga av framtidig engasjement i konfliktfylte område.

Noregs engasjement i Afghanistan har vore det mest omfattande utanrikspolitiske engasjementet Noreg har hatt sidan annan verdskrig. Støtta har vore samansett av tre hovudkomponentar: Det eine er militære bidrag, det andre er humanitær bistand, men me har òg hatt sivil støtte. Og det er heilskapen, samvirket mellom dei ulike aktørane og om me som nasjon har vore samordna på ein god nok måte både nasjonalt og internasjonalt, og på kva måte me bør ta lærdom av dette inn i framtidige operasjonar. På humanitær side har ein hatt ei gjennomgåande evaluering, som det ville vere naturleg å innlemme i ei samla evaluering av norsk innsats.

Laurdag den 5. april blei første runde av presidentvalet i Afghanistan avvikla. Valdeltakinga var større enn ved førre presidentval i 2009. Veljarane trassa truslar frå Taliban og angrep.

Det offisielle valresultatet frå første runde viste at favoritten Abdullah Abdullah fekk 45 pst. oppslutning, mens Ashraf Ghani enda på 31 pst. I Afghanistan er det dermed duka for andre valrunde 14. juni mellom desse to kandidatane. Det skjer fordi ingen av kandidatane fekk fleirtal i den første valrunden. Det var overraskande at dei to kandidatane fekk heile tre firedelar av stemmene i første valrunde. Både Abdullah Abdullah og Ashraf Ghani, som no skal inn i ein ny valrunde, er venleg innstilte til Vesten og USA.

Sikkerheitssituasjonen er likevel spent i regionen. Eit eksempel på det er jo at presidentkandidat Abdullah Abdullah overlevde eit attentatforsøk 6. juni.

Eg takkar for utgreiingane. Eg er glad for den evalueringa som no vil finne stad, og tenkjer at det er viktig at me som nasjon tar med oss den lærdomen inn i framtidige operasjonar.

Jenny Følling (Sp) [12:31:00]: Fyrst av alt: Takk til utanriksministeren og forsvarsministeren for grundig utgreiing og forklaring av utviklinga i Afghanistan og Noreg sitt engasjement der.

Den 5. april stemte afghanarane for ein presidentkandidat og kandidatar til provinsforsamlingane. På førehand var det utbreidd frykt for at Taliban skulle klare å hindre val av ny president og nye styrande organ i dei 34 provinsane. Dei mest pessimistiske spådomane framfor valet i Afghanistan slo heldigvis ikkje til. Ifølgje Aftenposten gav valet eit glimt av håp. Dette var fyrste gong ein vald president vart bytta ut med ein annan. Dette var fyrste valet der afghanarane sjølve har stått for sikkerheiten og gjennomføringa. Dette var fyrste valet der media har bidratt til ein debatt om politiske saker – ikkje berre om personlegdomar.

Etter år med uro har afghanarane gjennomført eit så demokratisk val som omstenda har tillate det, og valdagen vart heldigvis ikkje like valdeleg som frykta. Denne demokratiske samfunnsutviklinga hadde ikkje vore mogleg dersom Taliban fortsatt hadde hatt makta i landet.

Dette bringar meg over til utgangspunktet for denne kraftsamlinga frå det internasjonale samfunnet som vi har sett i Afghanistan gjennom 13 år. Den overordna målsettinga var å forhindre at Afghanistan igjen skulle bli oppmarsjområde og utgangspunkt for internasjonal terrorisme. Ei anna målsetting som må nemnast, var ønsket om å bidra til ei positiv samfunnsutvikling som kunne leggje grunnlaget for like rettar for kvinner og menn og framtidstru basert på utvikling, opplæring, kunnskap og tryggleik – ikkje ei framtid basert på frykt og undertrykking. Operasjonane i Afghanistan har mandat i FNs tryggingsråd som fredsbevarande styrke.

Har vi så lykkast med måla vi har sett oss? Spørsmålet er vanskeleg å gje kortfatta svar på. Dei internasjonale styrkane er framleis i landet, men i langt mindre omfang enn for få år sidan. Lyset er på ingen måte sløkt i Afghanistan. Etter 13 år har utviklinga gått i positiv retning på ein slik måte at afghanarane no er i stand til vareta eiga sikkerheit og slik sett er på eit heilt anna og høgare nivå enn for få år sidan. I ein slik situasjon er det med stor takksemd vi minnest dei soldatane som mista livet då dei gjennomførte oppgåvene som Noreg hadde pålagt dei. Tilbake sit pårørande, fedrar, mødrer, kjærastar, familie og vener med djupe sår etter tapet av sine kjære. Mange av dei soldatane som har delteke i dei internasjonale operasjonane, kjem tilbake til samfunnet med positive opplevingar og minne om tenestetida si i Afghanistan, men det er òg nokre som utviklar seinskadar. Desse kan melde seg kort tid etter at dei kjem tilbake, eller det kan gå år før slitasjen melder seg i et slikt omfang at dei må ha bistand frå samfunnet som sende dei ut i teneste. Det kviler derfor ei ekstra forplikting på samfunnet overfor denne gruppa om å leggje forholda til rette så godt som mogleg for at belastinga ikkje skal ta overhand.

Debatten om utanriksministeren og forsvarsministeren sine utgreiingar om utviklinga i Afghanistan og Noreg sitt engasjement i landet vil gje svar på gamle spørsmål samtidig som det vil melde seg nye spørsmål. Eg ber derfor om å få forsvarsministeren si situasjonsforståing av korleis vårt militære engasjement i Afghanistan blir teke vare på og korleis erfaringar som er gjorde, blir førte vidare i vårt nasjonale forsvar?

Trine Skei Grande (V) [12:35:53]: Jeg vil, som vel nesten alle de foregående talerne, også takke for redegjørelsene fra både utenriksministeren og forsvarsministeren. Sjøl om det engasjementet vi har i Afghanistan nå går inn i en ny epoke, syns jeg Afghanistan-redegjørelsen fortsatt har en viktig funksjon i Stortinget. Og hvis det blir sånn at vi velger å delta i NATOs Resolute Support mission, mener jeg fortsatt at det er viktig å ha den type redegjørelse og den type debatt. Det er viktig at vi får en åpen runde i Stortinget om dette så viktige og så alvorlige tema.

Det er ikke tvil om at det er mye som er blitt bedre i Afghanistan nå enn det var i 2001. Utenriksministeren pekte sjøl på utdanning og helse som de viktigste områdene, og tallenes tale er at i 2001 gikk én million barn på skole, mens tallet i 2008 er åtte millioner – av dem 41 pst. jenter. Nasjonalt har tilgangen på primærhelsetjenester steget fra 9 pst. av befolkninga i 2003 til 85 pst. i 2008. Men sjøl om noe har gått riktig vei, er det fortsatt veldig, veldig, veldig langt igjen når det gjelder både korrupsjon, menneskerettigheter – ikke minst kvinnerettigheter som mange har vært opptatt av her – og svake offentlige institusjoner generelt. På en rekke parametrer troner Afghanistan fortsatt som verdens verste land. I et sånt perspektiv er det viktig at vi i Norge er tydelige på at vi skal være en langsiktig bistandspartner med Afghanistan, og Venstre stiller seg derfor bak lovnaden om 750 mill. kr per år ut 2017. Vi utelukker heller ikke at dette er noe vi må videreføre etter 2017, sjøl om det selvfølgelig er et mål å gjøre Afghanistan mindre bistandsavhengig.

Vi er stort sett også enig i de prioriteringene av sektorer som utenriksministeren varslet i sitt innlegg, med styresett, demokrati og menneskerettigheter øverst samt utdanning og landsbygdsutvikling. Vi er heller ikke uenig i at det skal stilles høye krav til bistanden vår og krav til mottakerne. Det er viktig at de prosjektene vi er med på å støtte, i hele vårt bistandsengasjement, ansvarliggjør afghanerne og gjøres til prosjekter som også eies lokalt – ikke bare er noe vi kommer og gjør.

Etter at NATO besluttet en klar tidsfrist for avslutning av ISAF i 2011, er det mange som har uttrykt skepsis til om det var riktig framgangsmåte. Vi i Venstre har hatt en avventende holdning til det, for vi mener det er riktig at når vi går inn med våre partnere i et sånt oppdrag, bør vi også gå ut sammen med våre partnere. Det kan godt være at den beslutninga burde vært fattet på et tidligere tidspunkt, men det blir fort etterpåklokskap. Det som er viktig nå, er, som utenriksministeren har understreket, at Afghanistan ikke kan etterlates til seg sjøl, sjøl om ISAF avsluttes.

Venstre har allerede nå varslet at vi på et overordnet nivå er positive til en eventuell deltakelse i Resolute Support mission, men vi avventer regjeringas vurdering og detaljer i opplegget. En av de viktigste sakene for Venstre når det gjelder Afghanistan de siste årene, har vært å få på plass en helhetlig evaluering av Norges innsats og engasjement i Afghanistan. Det har vært en langsom prosess som begynte veldig ensomt, men som har fått mer og mer støtte i salen. Det handler om å lære og kunne bli bedre, det handler om å hedre dem som har gjort jobben, men det handler også om å ha en sunn, åpen debatt knyttet til internasjonal deltakelse som dette.

Vi har tidligere fremmet forslag flere ganger uten å få flertall. Derfor er vi kjempeglade for at vi har flertall nå, og at vi nå ser en regjering som vil ha et bredt mandat og en bred sammensetning av utvalget. Vi har hatt mange debatter her som jeg gjerne vil at regjeringa skal ta med seg innlegg fra når de skal behandle dette videre. Jeg imøteser at Stortinget blir konsultert på både mandat og sammensetning.

Så vil jeg i likhet med både utenriksministeren og forsvarsministeren avslutte med en takk til alle dem som har gjort en jobb i Afghanistan på Norges vegne, og ikke minst til dem som har betalt den høyeste prisen som tenkes kan for det – deres bidrag vil aldri bli glemt.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:41:20]: La meg først begynne med å takke utanriksministeren og forsvarsministeren for utgreiingane i førre veke og begynne på same stad som dei. Heile den norske diskusjonen om Afghanistan har veldig mange sider, frå situasjonen i landet, prioriteringar i den norske forsvars- og tryggleikspolitikken, i kva grad det var riktig eller ikkje, til meir overordna verdidimensjonar. Eg skal i mitt innlegg i dag konsentrere meg om nokre perspektiv som er aktuelle no framover.

Først vil eg begynne der utanriksministeren begynte, nemleg med valet. Eg synest det er grunn til å stoppe opp ved det vi må seie er ein veldig positiv første runde. Det er svært positivt med ei valdeltaking på 58 pst., og det er vist stor vilje til gjennomføring – viss eg ikkje tek feil, var det fleire hundre av 6 000–7 000 vallokale som måtte stengje av tryggleiksgrunnar – og stor vilje til å slå tilbake igjen utfordringane med det. Vi får inderleg håpe at den andre valomgangen 14. juni kan gjennomførast på ein måte som gjev eit legitimt val. Det vil vere viktige framsteg for Afghanistan.

Eg synest det òg viser viktigheita av at Noreg og andre land over tid – i åra som kjem – vil støtte oppbygginga av eit robust demokrati. I eit demokrati er valprosessar berre ein liten del. Eit demokrati krev gode og velfungerande offentlege institusjonar frå departement og nedover. Det krev utdanningsinstitusjonar på alle nivå som fungerer, det å ha fungerande høgskule- og universitetssystem som utdannar menneske, t.d., det å ha eit sivilt samfunn, organisasjonar som kan delta i debatt, ha medium. Det at Noreg sakte, men sikkert kan støtte framgang på dei områda, trur eg er ei viktig prioritering som vi skal gjere.

Eg meiner det er veldig viktig og positivt at Noreg varsla at vi til og med 2017 vil bidra med minst 750 mill. kr i utviklingshjelp. Eg kan tenkje meg å utfordre utanriksministeren på å seie litt meir om korleis Noreg i åra som kjem vil jobbe for at vi ikkje vert ei einsam svale, men ein del av ei brei mobilisering av land som føler eit sterkt ansvar. Det er land som godt kunne ha bidrege med betydeleg meir, når dei reduserer sitt militære nærvær og utgiftene knytt til det betydeleg i åra som kjem. Der trur eg Noreg kan ha ei oppgåve med å bidra til at det vert eit felles løft som vi er ein del av.

La meg seie eit par ord om nokre andre saker i tilknyting til Afghanistan-debatten vidare. Det eine er evalueringa, for eg er ekstremt oppteken av at viss det skal verte ei nyttig evaluering vi kan lære av, må det vere ei reelt uavhengig vurdering, der vi politikarar – som kollektivt har eit ansvar for det oppdraget vi har sendt norske kvinner og menn til og vore ein del av no i 13 år – kan verte sett i korta av andre som ikkje har det same ansvaret. Derfor trur eg at ein modell som har oppnemnde personar frå dei ulike politiske partia, vil vere ein uheldig modell. Det vil vere ein samansetnad der svært mange av dei som sit i det samla utvalet, har sterke føringar for kva dei vil meine. Det vi tvert imot treng, er fagleg ekspertise, menneske som ikkje har ansvar for avgjerda, men som har god kunnskap om grunnlaget for avgjerdene som er tekne, om kva som kunne ha vore gjort annleis, der vi kan trekkje lærdom.

Det andre eg vil seie er viktig, er at det må vere brei kompetanse, slik vi hadde ei runde om i salen her for eit halvt år sidan, der det òg vart presisert at det må vere militær, politisk og bistandsmessig sosial forståing av det afghanske samfunnet og innsatsen som har vore der.

Heilt til slutt: VG skreiv for nokre dagar sidan om korleis det norske forsvaret, ifølgje VG, hadde tilsett tolkar i samband med den norske operasjonen, og som på det tidspunktet dei vart tilsette, var under 18 år. Sjefen for folkerettsseksjonen i Raudekrossen, Mads Harlem, uttalte til VG at dersom det er riktig, vil det klart gå inn under definisjonen av barnearbeid. Eg håpar forsvarsministeren her kan seie nokre ord om både kva som er dei faktiske forhold i saka, og korleis ho vil følgje det opp vidare for å avklare kva som er riktig, og gjere Stortinget og befolkninga kjent med kva som er dei faktiske forhold, og kva ein gjer med eventuelle problem.

Utenriksminister Børge Brende [12:46:59]: Det er positivt at vi har hatt en bred enighet om det norske engasjementet i Afghanistan. Sentrale utfordringer som terrorisme, korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og lav økonomisk vekst krever målrettet innsats fra den nye afghanske regjeringen med støtte fra Norge og våre allierte og partnere.

Samtidig kaster debatten lys over mange av de grunnleggende og gode fremskrittene som afghanerne med vår støtte har oppnådd over det siste tiåret. Et nyansert og riktig bilde av Afghanistan i dag taler ikke for håpløshet, men for pågangsmot.

Det er ikke vanskelig å finne problemer ved internasjonal støtte. Atskillig verre er det å bidra til gode løsninger. Vårt håp er at den helhetlige vurderingen og evalueringen til neste år vil kunne gi oss noen pekepinner som kan være nyttige for fremtiden, med tanke på både tilsvarende situasjoner og fremtidig satsing i Afghanistan.

Som jeg også sa i redegjørelsen, vil regjeringen konsultere Stortinget om dette mandatet og sammensetningen. Dette vil bli et viktig utredningsarbeid for den videre satsingen i Afghanistan, men også for å ta med seg lærdom for andre satsinger fremover.

Når det gjelder spørsmålet om utviklingsbistand fremover til Afghanistan, står vi fast ved det som var utgangspunktet for den såkalte Tokyo-deklarasjonen. Vi har lagt opp til et bistandsnivå på 750 mill. kr. I år har vi lagt oss på 700 mill. kr. Det er fordi Afghanistan selv ikke stilte opp og gjennomførte nødvendige reformer i arbeidet mot korrupsjon og for kvinners rettigheter. På disse områdene vil vi være kompromissløse fremover.

Jeg er enig i det som er sagt, at vi må mobilisere flere land i å støtte opp om det viktige utviklingsarbeidet i et av verdens fattigste land, Afghanistan, og det vil være et ministermøte i oppfølging av Tokyo i november i år, hvor det vil være et viktig poeng.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [12:49:50]: Det har vært mye diskusjon blant en del NATO-land om hvorvidt forsvar og bistand skal holdes atskilt.

Hva er utenriksministerens betraktninger omkring dette?

Utenriksminister Børge Brende [12:50:06]: Vi viderefører den politikken som gjelder på dette området. Vi har ambisiøse mål når det gjelder utvikling i Afghanistan fremover, når det gjelder både utdanning, helse og landsbygdutvikling i distriktene i Afghanistan.

Når det gjelder Forsvarets videre engasjement, vil det bero på at det kommer på plass en bilateral sikkerhetsavtale. Begge de to presidentkandidatene, både Abdullah Abdullah og Ghani, har sagt at de innen 24 timer etter at de er valgt og innsatt, vil undertegne en slik avtale.

Det vil jo bli en egen debatt, diskusjon og konsultasjon knyttet til det videre norske engasjementet når det gjelder å trene afghanske sikkerhetsstyrker, i så måte.

Anniken Huitfeldt (A) [12:51:12]: Jeg takker for gode betraktninger, men det var vel egentlig ikke det jeg spurte om.

Jeg ønsker svar på om utenriksministeren mener at det har vært riktig, i Afghanistan, å holde bistanden og forsvarsarbeidet hver for seg, og om det også er en erfaring som han har gjort seg i dette arbeidet, at det har vært en riktig posisjon fra norsk side?

Utenriksminister Børge Brende [12:51:35]: Jeg sa vel at vi skal videreføre det som har vært norsk politikk på dette området i Afghanistan. Representanten kjenner jo til det som har vært basisen for det.

Det som har vært viktig, er å skille mellom den humanitære innsatsen og det som har vært knyttet til forsvarsinnsatsen og det mer sikkerhetspolitiske arbeidet. Jeg ser ingen grunn til å foreta endringer på det punktet.

Knut Arild Hareide (KrF) [12:52:23]: Eg er glad for det grepet som utanriksministeren og forsvarsministeren har tatt rundt evaluering, og eg er òg glad for dei signala som utanriksministeren gir no i sin korte kommentar til Stortinget.

Representanten Solhjell hadde nokre interessante tankar rundt dette med politisk ekspertise og partioppnemning, som eg deler, samtidig som eg òg er opptatt av at politisk kompetanse ikkje skal vere ekskluderande.

Mitt spørsmål til utanriksministeren er: Korleis tenkjer han rundt korleis omsyn til partia kan bli tatt, men òg rundt organiseringa av dette arbeidet? Det skal jo vere ei heilskapleg evaluering. Er det Utanriksdepartementet som no får hovudansvaret for organiseringa av dette, og korleis kan me òg lykkast med å få ei nøytral, uavhengig evaluering, som me alle er opptatte av?

Utenriksminister Børge Brende [12:53:27]: Som jeg sa under min redegjørelse og gjentok i dag, vil Stortinget bli brakt inn i dette arbeidet om en evaluering. Det er viktig, som representanten Hareide nå understreker, at vi har en faglig tung evalueringsgruppe. Det er nok problematisk å finne personer som er helt nøytrale når det gjelder dette, men det bør være en gruppe som er bredt sammensatt. I de konsultasjonene med Stortinget vil vi jo kunne diskutere hensiktsmessigheten av å ha mer typisk partipolitiske representanter.

Jeg tror det viktigste er å ha en bredt sammensatt evalueringsgruppe, som har god internasjonal kompetanse, som har erfaring fra Afghanistan, som vet hva som fungerer f.eks. på det utviklingspolitiske området, og hvordan vi kan styrke de prosessene som vi ønsker å styrke fremover, og som har god bakgrunn fra det sikkerhetspolitiske.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:54:39]: Nei, nøytralitet finst i veldig få spørsmål, men partipolitisk uavhengigheit finst. Det som òg finst, er menneske som ikkje direkte eller indirekte føler at dei har eit ansvar for vedtak som er gjorde, men som heilt uavhengig kan vere positive, negative eller til og med reflekterte rundt dei, og som har fagleg innsikt i spørsmåla. Eg oppfattar dei signala utanriksministeren gjev om korleis han tenkjer der, som veldig positive.

Det eg kunne tenkje meg å spørje om, er: Kan regjeringa tenkje seg, som dei nå har valt å gjere med tanke på Afghanistan, òg i andre store militære utanlandsoperasjonar vi bidreg i, å la det vere ein mal at ein i ettertid evaluerer? Libya-operasjonen er eit sånt eksempel. Det er ein langt kortare og langt mindre, men likevel betydeleg, operasjon, og det kjem jo til å kome utanlandsoppdrag. Kan regjeringa tenkje seg at ein gjer det til ein fast praksis at ein kritisk evaluerer det ein har vore ein del av, når Noreg er med i ein operasjon eller ein krig?

Utenriksminister Børge Brende [12:55:46]: Med det store norske bidraget både militært og utviklingsmessig, er det naturlig at vi nå evaluerer Afghanistan etter mer enn ti år. Det er jeg glad for at det er bred enighet om i Stortinget. Jeg tror ikke vi kan vise til tilsvarende engasjement noe annet sted nylig. Det er snakk om milliarder kroner i utviklingshjelp og store militære bidrag gjennom ISAF.

Når det gjelder Libya, var jo det et mye kortere engasjement, som representanten sikkert kjenner godt til. Hvis det er et sterkt ønske fra representanten at vi skal gå nøye igjennom f.eks. den kortvarige operasjonen i Libya, får vi selvsagt vurdere det.

Men jeg tror at hvis vi skal foreta en evaluering, må det være et bredere norsk engasjement over tid, og at vi gjennom den søker å hente ut informasjon som kan være styrende for det norske engasjementet fremover – for det må jo være basisen for den evalueringsrapporten, at det skal gi oss innsyn som kan utforme en fremtidsrettet norsk politikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:57:17]: Jeg vil først få takke for innlegg og for støtte som understrekes til den innsatsen som har vært lagt ned, og også til den linja som har vært fulgt. Det betyr mye, bl.a. for dem som har tjenestegjort, og som stadig tjenestegjør, og det betyr også mye for deres familie og pårørende. Så syns jeg det har kommet fram mange kloke og gode perspektiver i debatten fra alle som har hatt ordet, og det er ting som vi legger opp til å følge opp så godt det lar seg gjøre.

Som jeg nevnte i min redegjørelse, deltok jeg på forsvarsministermøtet i NATO i forrige uke, hvor diskusjonen om Resolute Support mission var et tema. Det er, som det har vært understreket flere ganger, ikke mulig for oss å gi noen endelig vurdering av om vi skal bidra, og i så fall med hva, inntil det kommer en formell forespørsel fra NATO, og inntil vi vet rammene for dette oppdraget.

Når det er sagt, sa jeg også på torsdag, og gjentar det gjerne her, at vi planlegger for alle opsjoner – det å delta med et begrenset bidrag, men også det ikke å delta, og det vil altså rammene for operasjonen være avgjørende for. Da vil jeg gjerne plukke opp poenget til representanten Trine Skei Grande, nemlig at dersom Norge bestemmer seg for å delta videre etter en vanlig konsultasjon med Stortinget, bør også Afghanistan-redegjørelsene fortsette. Det er noe jeg støtter helhjertet. Dersom Stortinget ønsker det, vil både utenriksministeren og jeg gjerne fortsette å redegjøre for utviklinga i Afghanistan.

I løpet av de snart 13 årene vi har vært til stede i Afghanistan, er mange positive resultater oppnådd på sikkerhetsområdet. Al Qaida er betydelig svekket, og andre terrororganisasjoner har fått redusert spillerom. Afghanske sikkerhetsstyrker er styrket og i langt større grad i stand til å sørge for sikkerheten til egen befolkning. Men det gjenstår samtidig betydelige utfordringer. Det tror jeg alle ser. Som jeg understreket i min redegjørelse på torsdag, vil vi i tida framover også kunne se at tradisjonelle konfliktlinjer gjør seg gjeldende i det afghanske samfunn. De afghanske sikkerhetsstyrkene vil derfor fortsatt være avhengige av NATO-støtte. De må opprettholde og videreutvikle sine kapasiteter ytterligere.

Flere forhold knyttet til afghanere som har vært lokalt ansatt av Forsvaret, har fått oppmerksomhet den siste tida. Den spesialordninga med at lokalt ansatte tolker og andre med et direkte ansettelsesforhold til Forsvaret kan søke om opphold i Norge fra Afghanistan, er en videreføring av den ordninga som den forrige regjeringa etablerte. Da er det viktig for meg å understreke hva som er Forsvarets rolle i denne sammenhengen. Det er nå, som det var i forrige runde, å understøtte utlendingsmyndighetene administrativt i forbindelse med gjennomføring av intervju, med transport og når det gjelder sikkerhet og andre administrative funksjoner. I tillegg har Forsvaret bidratt med bekreftelser til UDI på ansettelsesforhold og annen informasjon knyttet til dette.

Så er det også viktig å understreke her at det er UDI og utlendingsmyndighetene som behandler sakene om asyl. Det er det verken Forsvaret, Forsvarsdepartementet eller Utenriksdepartementet som gjør. Slik har det alltid vært, og slik vil det også fortsatt være.

Når det gjelder de fåtall saker som verserer i media, er dette saker som er utestående etter den første runden, altså da vi trakk ned vårt nærvær i Faryab. Jeg vil understreke at dette er saker som ikke følger de ordinære rutinene for behandling av oppholdssaker, og at saksbehandlinga således har vært ganske krevende. Forsvaret går nå igjennom alle arkiv både i Norge og i Afghanistan for å finne så mye informasjon som mulig om de lokalt ansatte og på den måten kunne støtte utlendingsmyndighetene når de ber om det.

Så har det kommet fram påstander i media om at Forsvaret har benyttet mindreårige tolker. Her er mitt utgangspunkt soleklart: Dersom dette har skjedd, er det svært uheldig, og det skal ikke skje. Reglene – og føringene fra politisk nivå – er helt klare, og jeg forutsetter at de har vært fulgt. Forsvaret har nå igangsatt et svært omfattende arbeid for å bringe de faktiske forhold på det rene. Påstandene som er framsatt, kan så langt ikke dokumenteres fra Forsvarets side. Samtidig er det verdt å merke seg at to av de fire aktuelle personene som har framsatt disse påstandene, nå innrømmer at de har løyet bevisst om alderen. Dette er en utfordring som ikke er ukjent, men Forsvaret bruker nå store ressurser på å iverksette de nødvendige undersøkelser for å bringe de faktiske forhold på det rene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [13:02:27]: Jeg er glad for at forsvarsministeren er klokkeklar når det gjelder bruk av mindreårige tolker.

Men jeg har lyst til å stille det samme spørsmålet til forsvarsministeren som jeg stilte til utenriksministeren – om hun har gjort seg andre erfaringer nå, etter at hun ble forsvarsminister, når det gjelder å holde bistand og forsvar atskilt i Afghanistan.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:02:51]: Vi har opp gjennom de åra vi har vært engasjert i Afghanistan, sett på ulike sider ved dette engasjementet. Jeg mener det er naturlig at det blir en viktig del av evalueringa. Jeg vil derfor ikke, som statsråd, nå forhåndskonkludere her, men jeg mener at det som utenriksministeren sier om et viktig aspekt ved dette, nemlig hvordan man kan opprettholde det humanitære rommet, er et viktig spørsmål. Men det er mange aktører i et konfliktbilde som i Afghanistan, også fordi vår innsats har vært helhetlig hele veien, og den har hatt et stort spekter, alt fra diplomatiske virkemidler til militære virkemidler – og humanitære og også politiske virkemidler knyttet til bistand og utvikling av samfunnet i en annen retning enn det Taliban ønsket. Det betyr at vi må sørge for at det vi gjør, er i en helhetlig kontekst, og vi må sørge for at vi gjør det på en mest mulig fornuftig måte. Dette er noe av det som det er naturlig å se på i den kommende evalueringa, fordi det har lagt ganske tydelige føringer for det arbeidet Norge har gjort i Afghanistan.

Anniken Huitfeldt (A) [13:03:54]: Slik jeg leser dette svaret, er det en åpning i det forsvarsministeren nå sier, for at hun ønsker en bred debatt om dette som en del av evalueringa. Er det riktig forstått at hun som en del av diskusjonen omkring evalueringa åpner opp for en større koordinering av bistandsarbeid og forsvar, og at hun ikke lenger ønsker å opprettholde den prinsipielle avstanden mellom disse to områdene?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:04:24]: Da den såkalte norske modellen ble lagt til grunn av den forrige regjeringa, var forutsetninga for å ha et militært-sivilt skille at det skulle være en tett koordinering. Jeg mener det er helt naturlig at vi nå, når vi gjennomgår den helhetlige innsatsen Norge har gjort, ser på også dette aspektet – om det har vært vellykket eller ikke. Det syns jeg er helt naturlig. Det har lagt sterke føringer på hvordan vi har løst vårt oppdrag i Afghanistan. Det betyr også at det er en helt naturlig del av den store og breie evalueringa vi skal gjennomføre. Det syns jeg er naturlig.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:05:10]: Det er naturlegvis heilt uakseptabelt å bruke barn til Forsvarets aktivitetar i Afghanistan, og òg eg er glad for at forsvarsministeren er så klar på det. Det skulle berre mangle at ein ikkje brukar litt tid på å finne ut av kva som har skjedd, og eg reknar med at vi vert orienterte når den tida kjem.

Men eg merka meg i denne siste runden at utanriksministeren to gonger sa at regjeringa vidarefører den praksisen som den førre regjeringa hadde når det gjeld militært og sivilt skilje, men sidan forsvarsministeren ikkje sa det, vil eg berre få det oppklara. Den praksisen vidareførast òg i Forsvarsdepartementet, reknar eg med.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:05:45]: Som jeg svarte representanten Huitfeldt, som spurte om det er naturlig at dette blir en del av evalueringa, er svaret på det: Ja, det er naturlig at dette blir en del av evalueringa. Utover det ligger den praksisen fast, men jeg syns det er naturlig at noe som har preget det norske bidraget så sterkt, også blir en del av evalueringa.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:06:08]: Det som er mitt spørsmål i forlenginga av det, er: Når vi set ned ei brei evaluering, vil eg rekne med at ein ser på mange ulike sider av den operasjonen vi har vore del av, og krigen i Afghanistan. Men er det slik at forsvarsministeren framleis har nokre av dei same refleksjonane og betraktningane rundt dei skilja, som ho i fleire samanhengar offentleg gav uttrykk for då ho var leiar av forsvars- og utanrikskomiteen i førre periode?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:06:35]: Jeg har selvfølgelig mange av de samme refleksjonene, og jeg syns det er helt naturlig at man stiller disse spørsmålene. Jeg har ingen prestisje knyttet til hva resultatet av de diskusjonene skal bli, tvert imot, jeg ønsker en åpen, inkluderende og god evaluering. Men jeg syns at et så viktig tema som nettopp den såkalte norske modellen, også må være gjenstand for evaluering. Hva jeg mener om det, er i denne sammenheng egentlig ganske likegyldig, for det er hva evalueringa kommer fram til, som er det avgjørende.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Svein Roald Hansen (A) [13:07:22]: La også meg få takke for redegjørelsene. Debatten så langt viser at det fortsatt er bred enighet om vårt engasjement i Afghanistan, både det sivile og det militære, og både temperaturen og oppslutningen om debatten er vel også et uttrykk for at her er det ikke så mye å slåss om.

I all hovedsak tegnes det samme bildet i årets redegjørelser som det som ble tegnet for ett år siden. Hovedoppgaven er løst – Afghanistan er ikke lenger og vil ikke igjen bli et arnested for internasjonal terror, erfaringene ble for dyrekjøpt.

Afghanerne evner selv, i enda større grad i dag enn i fjor, å ta ansvar for sikkerheten. Våre gjenværende – og andre lands – soldater er i bakgrunnen, som lærere og mentorer. Jeg tror alle ser fram til denne brede evalueringen, men la oss ikke glemme at det har foregått en løpende evaluering og læring. Forsvaret har gjennomgått erfaringene og overført sine erfaringer fra én kontingent til den neste.

Bistandsinnsatsen har også vært evaluert, og ikke minst har Stortinget gjennom disse redegjørelsene og debattene foretatt en løpende evaluering og vurdering av vår innsats. Det er altså ikke slik at vi har gått inn i dette og vært der i 13 år uten å ha lært noe og uten å ha evaluert noe. Men det er nyttig å ha en samlet gjennomgang.

Presidentvalgets første omgang er gjennomført på en rimelig grei måte, og vi må tro at andre omgang vil bekrefte denne positive utviklingen.

Jeg tror at de største utfordringene for framtiden nå ligger på den politiske og den økonomiske siden mer enn på den sikkerhetsmessige.

Landet står foran sitt første demokratiske presidentskifte. Men vil man evne å skape en politisk prosess som er inkluderende, og som omfatter alle grupper i dette oppsplittede samfunnet, også Taliban? Vil det bli et politisk grunnlag for å oppfylle de forpliktelsene landet har påtatt seg, i Tokyo-konferansen? Og hva med forpliktelsene i utviklingsavtalen med Norge? Dette vil, som andre også har pekt på, være avgjørende for vårt og det øvrige internasjonale samfunns vilje til fortsatt å bidra til utvikling, slik utenriksministeren også understreket i sin redegjørelse.

Korrupsjonen må bekjempes – også innen rettsvesenet – finansforvaltningen må reformeres, et demokratisk styresett må få mulighet til å slå rot, og grunnleggende menneskerettigheter og kvinnenes stilling må respekteres.

Vil man evne å få i gang en økonomisk utvikling? Bare tenk på hvilken situasjon som kan oppstå når sikkerhetsstyrkene skal reduseres med over 100 000. Hvis de ikke får en sivil jobb å gå til, kan en ambisiøs krigsherre være fristende sysselsetting.

Dette er de største utfordringene. Det er utfordringene som skal overvinne århundrelange kulturelle røtter og religiøse tradisjoner.

Det er fortsatt mye ved situasjonen i Afghanistan som gir næring til pessimisme. Men det har også skjedd mye positivt, særlig i storbyene. Meymaneh, hvor vi har hatt ansvar, er blitt et dynamisk økonomisk senter i Faryab. En halv million mennesker har fått tilgang på rent vann og helseforetak i denne provinsen. Landbruksproduksjonen er økt, bøndenes inntekter likeså. Kunstig vanning gir to vekstsesonger. Over 100 skoler er bygget med norske penger. Analfabetismen bekjempes. Og, som andre har pekt på, andelen jenter som nå får skolegang, er gledelig høy i forhold til det den var. Håpet ligger kanskje først og fremst i at landets unge befolkning – 60 pst. av de 35 millionene er under 20 år – ønsker seg ut av elendigheten, og i deres drømmer om et annet Afghanistan.

Disse ti–tolv årene har ikke bare vært konfliktfylte og byrdefylte. De har også representert et brudd med isolasjonen under Taliban – et utsyn mot verden utenfor, mot nye impulser, og utsyn til et annet og bedre samfunn. Vi må både håpe og tro på at det her ligger kimer til den politiske kraften som trengs for å mestre den politiske oppgaven det er å bygge et bedre samfunn med respekt for menneskerettigheter og befeste en demokratisk utvikling.

Skal det politiske prosjektet lykkes, trengs inkludering og forsoning, men først og fremst må det bygges sterkere nasjonale strukturer, slik vår bistand rettes inn mot. Det internasjonale giversamfunnet må støtte institusjoner, ikke personer.

Jobben i Afghanistan er langt fra over, slik forsvarsministeren understreket. Men vår militære innsats i landet går mot slutten. Våre soldater har gjort en strålende jobb. Prisen har vært høy. Ti har mistet livet, og mange vil måtte leve med skader – fysiske og psykiske.

Både utenriksministeren og forsvarsministeren påpekte at vi kan bli kallet på for militært bidrag også utover 2014. De gikk langt i å antyde at regjeringen var innstilt på et ja, gitt de rette rammene. Det er mange elementer som skal inn i en slik vurdering, men la meg peke på ett element, som det er viktig at vi har bevissthet omkring. Våre bidrag gjennom tretten år har gitt Forsvaret stor anerkjennelse. Det samme har våre bidrag i Adenbukta og i Libya. Flere tusen soldater og offiserer har fått verdifull erfaring, kunnskap og læring. Det blir ikke det samme å skulle vende tilbake til øvelser med løskrutt og markører på Bardufoss og Rena. Det å bruke sine evner og sin kunnskap på ordentlig innebærer risiko, selvsagt, men også positive elementer. Det siste, de positive sidene, kan bli et nytt element i den vektskålen som tipper mot et ja til å delta videre i Afghanistan eller i nye internasjonale operasjoner – en slags nisse på lasset. En kniv som ikke brukes, blir sløv, sies det jo. Dette elementet mener jeg ikke skal være en del av vurderingene hvis og når det skal tas stilling til om vi skal bidra også militært ut over det vi allerede har forpliktet oss til.

En viktig etappe i Afghanistan er snart tilbakelagt. Den neste blir like krevende, men i den etappen må afghanerne selv sitte i førersetet. Det er bare de som kan ta ansvar for sin egen utvikling – for sin egen økonomiske utvikling, for å sørge for at alle grupper og begge kjønn mobiliseres i byggingen av et nytt Afghanistan som byr afghanerne en bedre framtid enn fortid.

La meg avslutningsvis bare kommentere litt av innlegget til Fremskrittspartiets hovedtalsmann, representanten Christian Tybring-Gjedde. Vi gikk ikke inn i Afghanistan for å hjelpe afghanerne til en bedre framtid, vi gikk inn i Afghanistan for å forhindre at landet igjen skulle bli et oppmarsjområde for Al Qaida. Og så sier representanten at vi skylder ikke afghanerne noen ting. Jeg mener det er viktig å bidra til utviklingen i et av verdens fattigste land – for det første for å forhindre at alt det som nå er lagt ned av ressurser av Norge og det internasjonale samfunn, ikke skal være forgjeves fordi det igjen glir feil vei, og for det andre fordi vi tror på at det er i vår interesse å bekjempe fattigdom og brudd på menneskerettigheter og å bekjempe kvinneundertrykkelse også i land langt borte. Det kalles internasjonal solidaritet, men det er et begrep som åpenbart står Fremskrittspartiets hovedtalsmann litt fjernt.

Sylvi Graham (H) [13:16:06]: Det var en bred og grundig redegjørelse de to statsrådene våre ga om Afghanistan sist uke – om et land som på mange forskjellige måter har vært i Norges fokus de siste 13 årene, et land som er på vei inn i en overgangstid, og som har hatt det internasjonale samfunnet som støttende ledsager, men som nå mer og mer skal greie seg selv.

Det gir grunn til optimisme at Afghanistan nå har gjennomført et presidentvalg og snart skal ferdiggjøre dette i andre valgomgang. To menn står det om til den posisjonen, men jeg vil gjerne snakke mer om Afghanistans kvinner og barn enn om mannlige presidentkandidater. Det har vært et stort nasjonalt og internasjonalt fokus på å bedre den humanitære situasjonen i Afghanistan. På FNs Human Development Index i 2013 var Afghanistan rangert som nummer 175 av 187 land, og til tross for en positiv utvikling lever fremdeles store deler av befolkningen under krevende humanitære forhold. 36 pst. av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

Nå som afghanerne selv overtar ansvaret for landets sikkerhet, vil vår innsats i større grad konsentreres om bidrag til den sivile utviklingen av landet. Vårt bidrag på 750 mill. kr per år ut 2017 kan gjøre en god del hvis det brukes rett. Vi tar med andre ord sikte på å være en langsiktig utviklingspartner.

Denne regjeringens mål i bistandspolitikken vil være å støtte land i deres arbeid for varig fattigdomsreduksjon, demokrati og menneskerettigheter. Da må utviklingsarbeidet støtte endringer som gjør at landene selv kan ivareta sin befolkning og sine forpliktelser overfor det internasjonale samfunnet, klima og miljø. Bistand kan aldri erstatte godt styresett fra landenes egne myndigheter.

Utenriksministeren redegjorde for at det er tre hovedsatsinger vi særskilt vil konsentrere oss om i Afghanistan i tiden som kommer, og den første er nettopp godt styresett, demokrati og menneskerettigheter. Afghanske institusjoner som arbeider for menneskerettigheter generelt og kvinners rettigheter spesielt, vil være svært viktige samarbeidspartnere. 13 år etter at det kvinnefiendtlige Taliban-styret ble kastet fra makten, har ganske mye endret seg for afghanske kvinner. Tilgangen til utdanning og helsetjenester er bedre, især i Kabul og de store byene. Christian Michelsens Institutt i Bergen har gjort en grundig jobb med å kartlegge kvinners status i Afghanistan. Det viktigste for afghanske kvinneaktivister de siste tiårene har vært nettopp å opprettholde kvinners juridiske rettigheter, særlig når det gjelder familievold og tvangsekteskap, og når familien ikke ønsker å imøtekomme kvinners rettigheter i fordeling av verdier og eiendom, som ved arverett, f.eks. Afghanske kvinner har dårlig beskyttelse når misbruk og vold i familien skjer. Kvinner kan likevel nå flere steder jobbe, studere, gå alene – en utenkelig tanke for kun få år siden.

Det andre satsingsområdet utenriksministeren la fram, var utdanning, ikke minst jenters rett til utdanning. I Afghanistan bor 80 pst. av befolkningen på landsbygda, og det anslås at bare 28 pst. av jentene på landsbygda i Afghanistan går på skole. Noen av grunnene er mangelen på hensiktsmessige eller helt manglende bygninger. Sikkerhetssituasjonen er også svært vanskelig mange steder. Tilgang til utdanning og helsetjenester har bedret seg for store deler av befolkningen. Trass i den revolusjonen som har vært innen utdanning i Afghanistan, og som Afghanistankomiteen ganske riktig kaller en suksesshistorie, er kvaliteten i utdanningen en utfordring, særlig altså på landsbygda.

Tilgang til utdanning for sårbare grupper er også et stort problem. Innen psykisk helsevern er også tilbudet minimalt. Det er viktig at utviklingshjelpen når ut til sårbare grupper, som tilbud innen mental helse for det krigsherjede landets befolkning.

Tatt i betraktning at mer enn halvparten av Afghanistans befolkning er under 25 år, er utdanningssatsingen her ekstra viktig. Det er tross alt den unge generasjonen som i tiden fremover skal bygge det nye Afghanistan – ikke minst jenter som skal bidra i familiene og i landsbyene – og da blir det også særlig viktig at det siste satsingsområdet som utenriksministeren pekte på, nettopp er landsbyutvikling. Det er i landsbyen den sosiale formingen av barna skjer, det er her befolkningens livsgrunnlag ligger, og det er her den nærmeste politiske og økonomiske utviklingen også må skje. Kvinnene spiller en stor rolle over hele verden i dette lille universet. Det kan de bli enda bedre i stand til med utdanning og med sikring av helsetilbud til seg og sine barn.

Mange evalueringer av internasjonal bistand til Afghanistan gjennom de senere årene konkluderer med, som utenriksministeren pekte på, at landet er et av de vanskeligste land å gi bistand til. De største utfordringene fremover ligger i den politiske og økonomiske utviklingen i Afghanistan. Derfor er den tematiske satsingen for Norges fortsatte engasjement, som utenriksministeren redegjorde for også, så riktig.

Kåre Simensen (A) [13:21:26]: Jeg vil som alle andre takke både utenriksministeren og forsvarsministeren for gode redegjørelser. Debatten så langt viser at det er tverrpolitisk enighet om at det norske sivile og militære engasjementet i Afghanistan har vært viktig, og det av flere grunner – for å forhindre at Afghanistan blir et oppmarsjområde for internasjonal terrorisme, for å sette afghanerne i stand til å ta ansvar for egen sikkerhet og for å legge grunnlaget for at Afghanistan kan bygge en stat og selv kan ta ansvar for utvikling og utdanning med tanke på demokrati. På mange av disse områdene har det skjedd veldig mye, men vi har enda en lang vei å gå.

Utenriksminister Brende bekreftet at Norge vil fortsette de store overføringene til den afghanske staten. Det er viktig, og vi er alle enige om at utvikling av godt styresett og demokrati krever solide statlige institusjoner, strukturer og kompetansebygging. Det ser vi skje gjennom den støtten vi gir til den afghanske staten på viktige samfunnsområder som undervisning, offentlig forvaltning og ikke minst helse. Så er jeg enig med dem som mener at når korrupsjon står i veien for utvikling innenfor menneskerettigheter og kvinners posisjoner i den grad den gjør i Afghanistan, skal vi gjøre alt vi kan for ikke å forverre dette.

I utenriksministerens redegjørelse var det lite fokus på det viktige arbeidet som sivilsamfunnet gjør i Afghanistan. Sivilsamfunnet påpeker svakheter som er en del av hverdagen i Afghanistan. Det er sivilsamfunn som sikrer meningsmangfold og kritisk debatt, og som gjør det ubehagelig for myndighetene når de handler i strid med det de har forpliktet seg til. Jeg mener som flere at de millionene som ble tatt bort fra årets bistandsbudsjett, kanskje burde ha gått til å støtte afghanske sivilsamfunnsaktører. Forhåpentligvis får de den oppmerksomheten de fortjener ved neste korsvei.

Som begge ministrene og flere av innleggene har vært så tydelige på, er mye gjort, men vi er på langt nær i mål. Et stikkord i denne sammenheng kan være trygghet, og det handler ikke om trygghet bare for innbyggerne i Afghanistan, men i et globalt perspektiv, inkludert oss i Norge. Altfor ofte får vi servert bilder fra terroraksjoner et eller annet sted i Afghanistan, planlagte aksjoner som kun har ett mål, å skape mest mulig kaos og djevelskap. Vi så det i forbindelse med valget – med andre ord politisk motiverte aksjoner hvor det politiske budskapet ble byttet ut med kuler og krutt. Men heldigvis ser vi antydning til at disse kreftene ikke får folket med seg. Til tross for trusler og gjennomføring av nye terroraksjoner klarte man å gjennomføre valget av ny president. Det afghanske folket trosset dette og gikk til valgurnene. Det står det respekt av, og det viser tross alt at kampen for demokrati og menneskerettigheter ikke lar seg true av terrorister.

Som forsvarsministeren sa i sin redegjørelse, gjenstår et viktig arbeid for ISAF-landene og Afghanistan, hvor man er blitt enige om en gradvis overføring av sikkerhetsansvaret til afghanske sikkerhetsstyrker innen utgangen av dette året. Det er et krevende arbeid. Mye er gjort, men mye gjenstår.

Forsvarsministeren refererte til Stortingets vedtak 25. februar i år om å foreta en helhetlig evaluering av Norges engasjement i Afghanistan. Det har flere representanter tatt opp, og forsvarsministeren har også sagt noe om det, så jeg skal la være å si noe mer om det. Men vi er mange som ser fram til at det vil skje.

Gjennom at vi har deltatt i operasjonene, har vi også lært mye, på godt og ondt. Begge deler kan man ta med seg videre. Spesielt har vi sett det innenfor Forsvaret. For hver ny kontingent som er blitt sendt til Afghanistan, har man overført erfaringer som er gjort underveis. Det blir man bare bedre av. Ikke minst er det viktig å ivareta sikkerheten til våre mannskaper som er på denne typen oppdrag.

Selv var vi som komité så heldig å få møte representanter fra Hærens spesialstyrker og fra Telemark bataljon under vårt besøk i Rena leir for kort tid tilbake. Der fikk vi også bekreftet hvor nyttig deltakelsen i Afghanistan og i andre oppdrag har vært. Jeg tror jeg vil si på vegne av komiteen at vi ble mer enn imponert. Uten å komme inn på detaljer er jeg overbevist om at våre soldater bidrar sterkt til det oppdraget de har hatt, og fortsatt har, i Afghanistan. Det kommer nasjonen Norge til nytte, men også det fellesskapet våre soldater er en del av når de deltar i internasjonale operasjoner, et oppdrag som skaper innhold i ordet «trygghet».

Regina Alexandrova (H) [13:26:37]: Først ønsker jeg også å takke utenriksministeren og forsvarsministeren for gode og brede redegjørelser.

Sist fredag var jeg til stede som pårørende da norske soldater ble hedret og mottok sin operasjonsmedalje for innsats i Afghanistan. Det var en verdig og flott seremoni, med mange refleksjoner til ettertanke.

Styrken har tjenestegjort i Police Advisory Team i Mazar-e Sharif i Nord-Afghanistan, der de har drevet rådgivning og opplæring av det afghanske politiet. Styrkesjefen hadde en god tilnærming til arbeidet de har gjort med opplæring av politistyrken, der han bl.a. sa: Vi har ikke gått foran for å lede den afghanske politistyrken, for vi visste ikke om de ville følge etter oss. Vi har ikke gått bak, for vi visste ikke om vi ville følge dem dit de ville gå. Men vi har gått ved siden av og hjulpet til med veiledning, slik at de kan bli i stand til å håndtere utfordringene i framtiden selv.

Denne tilnærmingen er det våre styrker har jobbet med. Vårt viktigste bidrag i arbeidet med politistyrkene har vært å hjelpe afghanerne til å finne egne løsninger, slik at de i framtiden kan håndtere politiarbeid uten veiledning og støtte.

Vi har nå avsluttet vår innsats i Nord-Afghanistan. Hovedoppgaven vår nå og det neste halve året er rådgivning og opplæring av den afghanske spesialpolitienheten i Kabul, Crisis Response Unit.

Norge har bidratt med 7,6 mrd. kr i bistand til Afghanistan siden 2001 og skal bidra med ytterligere 750 mill. kr hvert år fram til 2017. Norge har ambisjoner om å gjøre bistanden mer effektiv for å oppnå konkrete resultater. Afghanistan er fortsatt et av de fattigste og mest konfliktpregede land i verden. Vårt mål er at landet med egen innsats og internasjonal støtte skal kunne bli et land som klarer å stå på egne ben. Men Afghanistan er et av verdens vanskeligste land å gi bistand til. Landet sliter med stor grad av korrupsjon og svak offentlig forvaltningsevne. Sikkerhetsutfordringene gjør det vanskelig å følge bistandspengene fram til sluttbruker.

I fjor sommer tok afghanerne over ledelsen av sikkerheten av landet. Nedtrappingen av ISAF er godt i gang og vil være fullført ved årsskiftet. Selv om ISAF avsluttes, vil det fortsatt være behov for at det internasjonale samfunnet støtter utviklingen av Afghanistan både med bistandsmidler og med fortsatt rådgivning og opplæring av de afghanske sikkerhetsstyrkene og afghansk politi. Fra januar 2015 vil USA delta med soldater i en ny NATO-ledet operasjon, Resolute Support mission, som er nevnt her ved flere anledninger, og som vil ha mandat til å bidra med opplæring av afghanske styrker. En forutsetning for amerikansk støtte er at andre NATO-land stiller med relevante styrkebidrag.

Når vi ser på det vi har oppnådd ved rådgivning og opplæring av det afghanske politiet, spesialstyrkene og militært personell de siste årene, mener jeg det er riktig at Norge tar ansvaret videre og deltar sammen med USA og andre NATO-land i den nye operasjonen, Resolute Support mission, for videre opplæring og utdanning for økt sikkerhet i landet. Vårt viktigste bidrag er å hjelpe afghanerne til å finne varige løsninger for sin egen sikkerhet og egen utvikling, slik at de i framtiden klarer seg mest mulig på egen hånd.

Til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke alle dem som har bidratt til fredsutviklingen i Afghanistan – de som har deltatt ute, pårørende her hjemme og de som har gitt det største offer for freden, sitt eget liv.

Hans Andreas Limi hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:31:36]: La meg starte med det som mange har sluttet med, nemlig å gi en stor takk til alle norske kvinner og menn som har deltatt i Afghanistan for å gjøre Afghanistan til et bedre land. La meg også takke alle afghanere, med og uten lønn, som har gjort akkurat det samme, gjøre sitt land til et bedre land, og samtidig hjelpe oss til å øke sikkerheten til våre folk. Og – for ikke å glemme noen – la meg også takke representanter for andre ISAF-nasjoner som har vært i Afghanistan og gjort en jobb sammen med oss. Det er resultatet av det vi samlet sett har kunnet gjort, som er lik sluttresultatet i Afghanistan.

Det er ikke tvil om at Afghanistan er et land som påvirker oss godt og av og til utfordrer oss sterkt. Når jeg leser redegjørelsen fra forsvarsministeren og utenriksministeren, slår det meg at det har vart så lenge og det har kostet oss så mye at det på en måte er nødt til å bli en suksess. Med all mulig respekt tror jeg at vi kunne vært tøffere på enkelte områder, fordi det er et paradoks å diskutere afghanske løsninger i Norge. Det hadde vært særdeles interessant hvis noen fra landsbygda, som ble nevnt her, hadde sittet oppe her i dag og hørt på oss, å høre hvordan de vurderte vårt syn på deres liv. Det skal man ha stor respekt for. Det betyr ikke at vi ikke har de beste intensjonene, men en vestlig løsning er ikke bestandig det beste for et annet land, så også Afghanistan.

Jeg ser at utenriksministeren sier at vi har på en måte stoppet terroren. Jeg er ikke sikker på det. Det er mulig vi har lagt et lokk på den, men om den er stoppet, er det kun framtiden som vil vise. Når vi ser på nabolaget til Afghanistan, står utfordringene i kø, og Taliban er til de grader oppegående fortsatt.

Så tenkte jeg at jeg skulle dele et par opplevelser med dere. Jeg har hatt gleden av å besøke Afghanistan ganske mange ganger, og det har bestandig vært utfordrende og spennende. For noen år siden var jeg og besøkte Ashraf Ghani – hjemme hos ham i hagen hans – sammen med noen danske og britiske parlamentarikere. Under den seansen fikk vi lov til å stille noen spørsmål til ham. En av mine danske kolleger spurte da Ashraf Ghani om han ville være presidentkandidat i 2014, hvorpå Ghani repliserte følgende ganske tørt: Who knows we’ll be living in 2014? Det vitner om en annen holdning til livet enn det vi står overfor – en nøkternhet, en realitetsorientering, som vi kanskje slipper å ha.

Samtidig hadde jeg en gang gleden av å være i Sør-Afghanistan og treffe en fantastisk, ung mann – 32 år, distriktsguvernør, som styrte over ca. 140 000 mennesker. Vi spurte ham om bekjempelsen av korrupsjon, hvorpå han smilende snudde seg til oss og sa: Korrupsjon, hvorfor skal vi bry oss om korrupsjon når lovgiverne i Kabul ikke gjør det? Når de går foran og tar eget ansvar, skal vi følge opp, men når de som styrer nasjonen, ikke bryr seg, sa han, hvorfor skal vi gjøre det? Det var en interessant refleksjon det også, men det som var iboende hos dem jeg møtte, var et ønske om å påvirke sitt eget land til å bli noe bedre enn det er i dag. Man har et ønske om at hverdagen skal bli bedre, at familien skal ha det bedre, at man skal ha sikkerhet.

Vi kan godt diskutere helsemessige forhold, vi kan diskutere skolemessige forhold, vi kan diskutere jenteskoler opp og ned, men det viktigste av alt er sikkerhet i dagliglivet. Uten sikkerhet i dagliglivet, trygghet for deg selv og familien din, blir det andre detaljer. Basisen er å gjøre Afghanistan tryggere. Om vi greide det, vet jeg ikke. Men at Norge har en ambisjon om å bidra, synes jeg er bra, og jeg synes det er en selvfølge, for vi har gjennomgått og opplevd ting selv som ingen ønsker skal skje igjen. Vi har vært gjennom perioder hvor vi har vært helt avhengig av støtte fra andre til å bygge opp Norge til det det er i dag. Hvis ikke vi, med våre muligheter økonomisk, samfunnsmessig og strukturelt – på alle mulige måter – skulle bidra, hvem i all verden skulle da gjøre det? Jeg mener det ligger en moralsk forpliktelse på oss til å gjøre det. Folk får undre seg, men jeg regner meg selv som en god Frp-er, og jeg synes det er viktig at folk får en mulighet til å skape sin egen lykke. Hvis vi tar det bort, hva har vi da igjen av drivkraft? Jeg tror at folk i utgangspunktet er i stand til å finne gode løsninger for seg selv og familien, og så må de leve med de begrensningene som gis politisk.

Så helt til slutt: Jeg er glad for at utenriksministeren var tydelig på evalueringene. Jeg mener at det er mange ting man bør se på. Man bør se på mandatet som var gitt – var det tydelig nok? Man må se på de satsingene vi gjorde, PRT-løsningene. Der var det veldig forskjellige løsninger i Afghanistan. Norge hadde sin PRT-løsning, Tyrkia hadde sin. Det har vært store forskjeller, og jeg håper iallfall én ting: Når man ser på alle dem som har mistet livet sitt der, og av respekt for dem, mener jeg at ISAF og NATO – og FN, for den saks skyld – bør ha en gjennomgang av det totale resultatet. Og så er vi nødt til å se på opium og opiumsproduksjon, for det er utvilsomt en finansiell faktor for Taliban.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Elin Rodum Agdestein (H) [13:36:48]: Jeg vil også takke for gode og grundige redegjørelser, og det er veldig mye klokt som er sagt i debatten så langt i dag.

Når temaet er Afghanistan og vårt brede engasjement i landet, er det også nærliggende å trekke en parallell, en linje, til 70-årsmarkeringen av D-dagen. Vi har hedret dem som deltok, og som ofret sitt liv for et fritt Europa. Og nasjonens takknemlighet er formidlet. Ingen er vel uberørt av budskapet fra de få gjenlevende veteranene. «De som kjempet på strendene i Normandie, gjorde det for noe mer enn det flagget de hadde på armen», som VGs kommentator så treffende beskrev det. Norske soldater som har deltatt i Afghanistan gjennom disse årene, har også gjort det for noe mer – for FN og NATO, for frihet og demokrati. I min hjemkommune hedrer vi etterretningsoffiseren Trond Petter Kolset, som er en av de ti norske soldatene som har ofret livet i tjeneste i Mazar-e Sharif i Afghanistan. Tankene våre går til familiene som sitter igjen, og til dem som nå er veteraner. Jeg er stolt over regjeringens arbeid for å gjøre det enklere å takle tilværelsen som veteran og etterlatt etter et slikt oppdrag, både økonomisk og på annen måte.

Samtidig er det viktig å fremheve det arbeidet som er gjort av alle nordmenn som har bidratt i Afghanistan. Også humanitære hjelpearbeidere, sivilt ansatte, har tatt en svært stor personlig risiko.

Vi skal være selvkritiske og se på om noe kunne og burde vært gjort annerledes. I sum mener jeg likevel vi har oppnådd mye i Afghanistan gjennom den langsiktige bistanden, den humanitære innsatsen og de militære bidragene. Før var landet et fristed for Al Qaida. Det er det ikke lenger. Vi bør fortsatt tilby bistand gjennom NATO og med sivile bidrag, slik at afghanerne kan bygge en sikker framtid.

Våre soldater i ISAF-styrken har utført et oppdrag som profesjonelle. Samtidig har de brukt seg selv, kanskje som det viktigste instrumentet gjennom i det daglige å bygge kontakt med og tillit til lokalbefolkningen i de lokalmiljøene hvor de har vært stasjonert. De har fått erfaringer som vi vil ta med oss i den kommende, store evalueringen, som uten tvil vil være viktig for å gjøre det norske forsvaret, bistanden og NATO bedre i fremtiden.

Tilbake til D-dagen: Den som ikke kjenner historien, er dømt til å leve den om igjen, står det på minnestøtten i Auschwitz. Snart er tidsvitnene borte. Da er det vårt ansvar å sørge for at historien ikke glemmes, og at den gjenfortelles og formidles til den oppvoksende slekt og nye generasjoner. Fra flere hold pekes det på at skoleverket nå i liten grad formidler historien om annen verdenskrig. Dersom det er tilfellet, mener jeg det er betimelig med et politisk initiativ, slik at de som har gått foran og kjempet for vår frihet og vårt demokrati – enten det skjer på Omaha Beach eller i Afghanistan – får oppdraget og historien formidlet som en del av skolens naturlige samfunnsoppdrag.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [13:40:12]: La meg først gi en kort kommentar til representanten Rodum Agdesteins innlegg om Normandie. Etter å ha tilbrakt to dager i Normandie sammen med sju av våre veteraner som nå er i midten av 90-åra, kan jeg fortelle at det var en uhyre sterk opplevelse, ikke minst det å oppleve den enorme mottakelsen de fikk av lokalbefolkningen 70 år etter, med applaus og tilrop.

Så tror jeg det er viktig å understreke at både utenriksministeren og jeg i våre innlegg har vært veldig nøkterne knyttet til hva vi har oppnådd. Ja, vi har oppnådd mye, men samtidig gjenstår det betydelige utfordringer. Vi har også vært tydelige på at selv om Afghanistan ikke lenger er et arnested for internasjonal terrorisme, at Al Qaida er svekket og andre terrororganisasjoner har fått mindre spillerom, vil det fortsatt være utfordringer. Det tror jeg er en viktig erkjennelse også i det vi skal gjøre framover.

Så ønsker jeg å knytte noen kommentarer til noe jeg ikke rakk å si noe om i mitt forrige innlegg, og det er den erfaringsoverføringen som gjøres i Forsvaret. Flere har vært inne på det i ettertid. Som jeg også var inne på i min redegjørelse, er det et stort tilfang både av dokumentasjon, erfaring og læring som overføres fra en kontingent til en annen. Det gjøres stadige vurderinger av hvordan man kan løse oppdraget enda litt bedre på neste kontingent, og alt dette erfaringsmaterialet tas godt vare på og implementeres i Forsvaret, både for den operasjonen vi fortsatt står i, og også for eventuelle framtidige operasjoner. Det er viktig at det arbeidet systematiseres godt fordi det gir et veldig verdifullt grunnlag både for hvordan vi innrettet innsatsen vår, og også for evalueringa som nå skal gjøres. Derfor er det viktig at vi fortsatt gjør det.

Vi har jo veldig mange med veldig gode erfaringer fra sitt opphold i Afghanistan, ikke minst med stor operativ erfaring. Og så har vi noen som sliter, og dem er det viktig at vi tar vare på også for denne operasjonen. Men jeg er veldig opptatt av å understreke det som jeg understreket også i redegjørelsen min, nemlig at vi er nødt til å holde oppmerksomheten på at ISAF-operasjonen er en stadig pågående operasjon, der soldater fortsatt vil oppleve å utsettes for risiko, der vi fortsatt vil oppleve utfordringer. Det er altså ikke en avsluttet operasjon i fortid, det er en pågående operasjon i nåtid, og det mener jeg det er uhyre viktig å understreke.

Så vil jeg bare knytte en kort kommentar til spørsmålet om de 50 millionene som er trukket ned fra bistandsbudsjettet. Dette er utenriksministerens ansvarsområde, men jeg vil likevel kommentere at da jeg var i Afghanistan i fjor høst, var UNAMAs representanter – uoppfordret – opptatt av å understreke at det var et riktig grep fordi det for første gang bidro til å ansvarliggjøre afghanerne og ikke minst vise at man tok afghanerne på alvor, ved at man sa at dersom ikke dere oppfyller deres side av forpliktelsene, får det noen konsekvenser. Så det ble utelukkende positivt mottatt fra UNAMAs side, og jeg tror det er en viktig lærdom også til senere.

Kristian Norheim (FrP) [13:43:39]: Jeg vil starte med å uttrykke takknemlighet og en stor takk til alle norske tjenestemenn og -kvinner, militære og sivile, for den store og viktige innsatsen de har lagt ned over flere år i Afghanistan. Takk til hver og én av dere mer enn 8 500 nordmenn som har tjenestegjort i Afghanistan, og en spesiell takk og honnør til de nordmenn som har mistet livet i tjeneste for Norge i Afghanistan. Vi minnes dere i ærbødighet.

Jeg vil også takke utenriksministeren og forsvarsministeren for gode og innsiktsfulle redegjørelser. Den varslede helhetlige evalueringen av det norske engasjementet i Afghanistan er også noe jeg ser frem til.

Det norske engasjementet i Afghanistan har vært viktig, men samtidig svært krevende. Det kom i stand som et svar på et angrep mot et annet NATO-land. Gjennom angrepene mot USA den 11. september 2001 ble verden vitne til hvor galt det kan gå når radikale islamister forfølger sine drømmer i praksis. Islamistenes drømmer er våre mareritt. Afghanistan var i 2001 en frihavn for slik menneskefiendtlig tenkning og organisert ondskap. Norge påtok seg sammen med andre allierte et ansvar for å sørge for at dette skulle endres. Afghanistan skulle ikke lenger fungere som et arnested og en frihavn for internasjonal terrorisme.

Når vi nå nærmer oss den helhetlige evalueringen, er spørsmålet vi bør stille oss hvorvidt vi har lyktes i Afghanistan, og hva som skal være kriteriene for at vi kan si at vi har lyktes.

Når vi velger å engasjere oss på en slik måte som vi har gjort i Afghanistan, følger det med et stort og krevende ansvar. Dette ansvaret slutter ikke ved ISAFs utgang, men samtidig vil det norske engasjementet naturlig nok være annerledes fremover enn det har vært inntil nå.

Vi må slå oss til ro med at Afghanistan neppe noensinne vil bli et demokrati og et samfunn som skaper perfekt gjenkjenning sett med våre øyne. Når vi følger det pågående presidentvalget, vil vi måtte erkjenne at «godt nok» er mer dekkende enn «perfekt». Vi må kunne glede oss over at vi nå vil være vitne til det første presidentskiftet mellom valgte presidenter i Afghanistan noensinne. Det går også an å glede seg over at valgdeltakelsen i Afghanistan er langt høyere enn i EU ved det nylig avholdte valget til Europaparlamentet. Vi må også erkjenne at det er afghanerne selv som skal velge sin vei for fremtiden. Den vet vi kommer med tilbakeskritt langs veien. At vi erkjenner dette, er viktig. Vi kan, og skal, stille opp for afghanerne i årene som kommer, men vi kan ikke, og skal ikke, gå veien for dem eller gå i veien for dem.

Engasjementet i Afghanistan har også vært en prøvestein for det norske forsvaret. Våre menn og kvinner i uniform har levert så det holder i et krevende oppdrag. Oppdraget har ført til at våre soldater har fått verdifull operasjonell erfaring som kun bidrar til å styrke det norske forsvaret, men også den viktigste internasjonale organisasjonen Norge er med i, nemlig NATO.

Nå skal Afghanistan i det store og det hele overlates til afghanerne selv. Det ville ikke vært mulig uten den innsatsen bl.a. våre egne soldater har gjort og de ofre de har gitt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:46:50]: Jeg kunne ikke dy meg siden jeg fikk et angrep mot meg fra representanten Hansen. Han reagerte på at jeg sa at vi ikke skylder afghanerne noen ting. Når man hører sannheten, blir det ikke lett å akseptere for mange norske politikere.

Når vi ikke skylder noen noe, betyr ikke det at vi ikke skal hjelpe noen. Men det er ingen i Afghanistan som mener at vi skylder dem noe, og det burde heller ikke vi mene. Det vi gjør i Afghanistan, er for å hjelpe afghanerne – fordi vi ønsker å hjelpe afghanerne. Vi ønsker at det skal være hjelp til selvhjelp. Det er hele idéen bak å hjelpe afghanerne. Representanten Tybring-Gjedde er ikke imot å hjelpe afghanerne. Men hvis ikke afghanerne klarer å styre seg selv etter å ha fått bidrag etter bidrag etter bidrag, nå 750 mill. kr i året, over flere år, da er de ikke i stand til å styre seg selv. Og på ett tidspunkt slutter vårt bidrag til Afghanistan fordi de velger korrupsjon eller andre forhold. Det må vi også ta inn over oss.

Og jeg må undres over fokuset, særlig i spørsmålene som kommer fra representanten Huitfeldt og Solhjell. I et Afghanistan med enorme utfordringer er det altså tre spørsmål som går på hvorvidt det er samarbeid eller krangling mellom forsvar og bistand. Det er fokuset. Et lite område som politikerne skal krangle om. Sannsynligvis kommer Dagsnytt atten og spør om de kan krangle om det videre der. Dette er fokuset i dag, da fem ISAF-soldater ble drept i Afghanistan. Det synes jeg er smålig.

Og til representanten Solhjell, som var mest opptatt av at det var en 17-åring som har vært tolk: Tenk så forferdelig, en 17-åring i Afghanistan, som sannsynligvis regnes som en voksen mann, har altså vært tolk, og det er hovedfokuset. Det kalte representanten Solhjell barnearbeid. Igjen overfører man forhold i Norge til Afghanistan. Det er ikke mulig å se på forholdene i Afghanistan akkurat slik som man vurderer forholdene i Norge.

Så jeg er faktisk skuffet over opposisjonen, at fokuset er så snevert, istedenfor å se de store forholdene og bistanden i en større sammenheng, ikke minst i nabolaget og det som skjer i Pakistan og andre steder. Man må se dette i sammenheng, se de store linjene, og ikke fokusere på små, norske, smålige debatter, som kanskje også journalistene kommer til å ta opp i morgen – små, norske debatter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.