Sakene nr. 12, 13 og 14 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Norunn Tveiten Benestad (H) [19:00:34]: (ordfører for sak nr. 12): Som saksordfører for innstillingen knyttet til Prop. 59 L for 2013–2014, Endringer i universitets- og høyskoleloven, vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid. Komiteen legger i dag fram en enstemmig innstilling.

Det har vært behov for enkelte endringer og presiseringer i dette lovverket, f.eks. ved saksgang i klager over formelle feil ved eksamen, ved klageinstans ved klager etter offentlighetsloven og ved tvungen avslutning av doktorgradsutdanning. I tillegg omfatter lovendringene bl.a. en åpning for innstegsstillinger for å legge til rette for rekruttering av unge talenter, med tanke på et videre karriereløp i akademia. Komiteen viser til forskningsmeldingen Lange linjer – kunnskap gir muligheter, Meld. St. 18 for 2012–2013. Her ligger noe av grunnlaget for dette lovforslaget.

Når det gjelder ansettelser i universitets- og høyskolesektoren, åpner lovforslaget også for at det kan ansettes på åremål i bistillinger.

Vi opplever et stadig mer internasjonalisert utdannings- og arbeidsmarked. Det krever gode godkjennings- og godskrivningsordninger for kandidater med utenlandsk utdanning. I proposisjonen foreslås enkelte endringer i lovens bestemmelser på dette området. Det må sikres at vedtak om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning gir en korrekt angivelse av utdanningens nivå og omfang i henhold til lov, forskrifter og gjeldende internasjonale konvensjoner. Det er NOKUT som har denne kompetansen i dag. Det innstilles på at NOKUTs klagenemnd ikke bør kunne overprøve NOKUTs vurdering av den avlagte utdanningens nivå og omfang. Men klagenemnda skal fortsatt kunne vurdere om det foreligger saksbehandlingsfeil, rettsanvendelsesfeil og brudd på forvaltningsrettslige prinsipper.

I proposisjonen foreslås det også å endre enkelte lovbestemmelser som berører studentenes rettigheter og plikter. Dette gjelder bl.a. en presisering i bestemmelsen om studenters rett til utsatt eksamen i forbindelse med fødsel. Forslaget er i samsvar med arbeidsmiljølovens bestemmelser om permisjon ved fødsel og gjelder for både mor, far, medmor og adoptivforeldre. Regjeringen styrker her studentforeldres rettigheter.

Videre foreslås det endringer i lovbestemmelsen om fusk. Endringene omfatter gjennomføringen av eksamen. Fusk oppdaget ved bokkontrollen før eksamen skal også rammes. Det foreslås å lovfeste adgangen til å sanksjonere medvirkning til fusk.

Videre foreslås Politiattestnemnda nedlagt. Forslaget er bl.a. begrunnet i hensynet til effektivitet og et ønske om bedre samsvar mellom saksgang knyttet til politiattester med merknader og saker knyttet til fusk under eksamen, bortvisning og utestengning.

I tillegg foreslås det opprettet en database som skal inneholde informasjon om utestengingsvedtak, RUST-databasen. Den skal hindre at studenter får opptak til eller tar eksamen ved andre institusjoner når det foreligger et sanksjonsvedtak.

Når det gjelder tvungen avslutning av doktorgradsutdanningen, foreslås en lovfesting av gjeldende praksis. Tvungen avslutning er aktuelt ved vitenskapelig uredelighet eller hvis en kandidat i vesentlig grad ikke oppfyller sine forpliktelser.

Proposisjonen inneholder videre forslag om å endre ulike bestemmelser om klage, bl.a. skal klagesaker etter offentlighetsloven behandles av Felles klagenemnd, en klagenemnd opprettet av Kunnskapsdepartementet.

Lovforslaget angir en felles ordning for klagesensur der klage på karakterfastsetting gjennomføres som blind sensur. Ordningen der klagesensor er orientert om opprinnelig karakter, bortfaller etter dette.

Det foreslås også endringer i bestemmelsen om styret ved statlige universiteter og høyskoler, bl.a. slik at Kongen i statsråd kan løse et styremedlem fra sitt verv i tilfeller der særlig tungtveiende grunner taler for det, eller det foreligger særlige omstendigheter som svekker tilliten til styremedlemmet.

På vegne av en enstemmig komité håper jeg at Stortinget kan vedta disse endringene i universitets- og høyskoleloven i dag.

Til slutt: Også to andre saker debatteres nå: representantforslaget fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande, Pål Farstad og Iselin Nybø om flere lærere med doktorgrad i skolen og representantforslaget fra de samme representantene om å sikre en tilfredsstillende satsing på rekrutteringsstillinger i langtidsplanen for forskning.

Det interessante med disse sakene er at de alle sammen dreier seg om hvordan vi kan utvikle kvalitet i utdanningssektoren. Det er denne regjeringens hovedfokus i kunnskapspolitikken.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [19:05:43]: (ordførar for sak nr. 13): Lat meg først takke komiteen for eit godt samarbeid og forslagsstillarane for å fremje forslaget.

Det er fleire karrierevegar i skulen, slik forslaget frå Venstre, som eg er saksordførar for, viser.

Ein samla komité er einig i at fleire karrierevegar er viktige for både å rekruttere og å behalde fleire lærarar i skulen. Ei undersøking som Respons gjorde på vegner av Utdanningsforbundet, viste at 79 pst. av rektorane i grunnskulen og 69 pst. av rektorane i vidaregåande opplæring meiner at fleire faglege karrierevegar er svært eller nokså viktig for å rekruttere og behalde. Komiteen er heilt einig med rektorane i Noreg på dette punktet.

Læraryrket skal ha høg status, det skal vere attraktivt – også over tid. Arbeidet med å leggje fram ei sak for Stortinget om fleire karrierevegar for undervisningspersonell som betre reflekterer kompetanse og fagleg bakgrunn, blei starta av den førre regjeringa og blei varsla av den sitjande regjeringa. Komiteen er samla om og einig i dei to første forslaga i representantforslaget og ser fram til å behandle saka, når ho kjem på eit seinare tidspunkt.

For SV sin del ønskjer vi generelt å gjere skular til langt sterkare og endå meir kunnskapsintensive organisasjonar. I denne samanhengen ønskjer eg å seie at SV støttar bl.a. innføring av ei mastergradsutdanning i lærarutdanninga. Vi kjenner godt til Tromsø-modellen og har følgt han over lengre tid. Modellen er svært praksisorientert, samtidig som han tar i bruk den beste pedagogiske teorien i skuleverket, og gjennom ein slik mastergrad blir ikkje berre studentane sine prosjekt knytte til skulekvardagen, men det blir skapt forpliktingar mellom skulen og dei høgare utdannings- og forskingsinstitusjonane. Slik kan skulen bringast inn i forskinga og forskinga inn i skulen.

Dette trur vi er ein del av framtida til norsk skule – saman med ei satsing på etter- og vidareutdanning, større fagleg handlingsrom og tillit til dei som jobbar i skuleverket.

På same måte er det med det siste punktet i representantforslaget. SV stiller seg absolutt ikkje i vegen for fleire doktorgradar i skulen, sjølv om det kunne ha vore vel så fornuftig med fleire helsesøstrer.

Ein samla komité ønskjer å sjå fleire karrierevegar i samanheng med fleire måtar å vurdere fagleg kompetanse og fagleg bakgrunn på. Vi meiner det er naturleg å sjå dette spørsmålet med doktorgrad i samanheng med den saka som departementet arbeider med, og vi forventar å kome tilbake til spørsmålet, men komiteen var ikkje interessert i allereie no å vedta at doktorgradar skal få ei slik tung betydning.

Marianne Aasen (A) [19:09:00]: Først vil jeg takke saksordførerne til de tre sakene vi nå behandler.

Endringene i universitets- og høyskoleloven er ukontroversielle, men det kanskje politisk viktigste er oppfølgingen fra forskningsmeldingen som ble vedtatt av det forrige stortinget. Der gikk en enstemmig komité inn for en prøveordning med 300 innstegsstillinger. Dette skal være stillinger tilrettelagt for at en kan gjøre en akademisk karriere i universitets- og høyskolesektoren.

Vi vet at dette ikke alltid er like enkelt i en sektor preget av mange midlertidige stillinger. Den høye bruken av midlertidighet er alvorlig generelt sett, men særlig i en sektor hvor kunnskap, innovasjon og kreativitet er nøkkelfaktorer for å lykkes. Utrygge arbeidsmiljø, rivalisering om få ettertraktede stillinger og usikkerhet omkring framtida gir sjelden gode vekstvilkår eller gode og trygge arbeidsmiljø. Arbeiderpartiet ser på den høye bruken av midlertidighet som et stort problem i sektoren og som noe det må bli mindre av om vi skal få til enda bedre forskningsmiljø rundt omkring på universitet og høyskoler. Ikke minst er dette viktig for å sikre en bedre rekruttering til forskning. Det vi nå gjør, er å åpne for en forsøksordning, og den bør evalueres, særlig med tanke på om det har hatt en positiv innvirkning på bruk av midlertidighet i sektoren.

Representantforslaget om å sikre en tilfredsstillende satsing på rekrutteringsstillinger er et godt initiativ, men som Arbeiderpartiet forventer at regjeringen kommer tilbake til i langtidsplanen for forskning. Vi forutsetter at det tenkes bredt faglig, og at det også planlegges for stipendiatstillinger i matematikk, naturfag og teknologi, men ikke bare – samfunnsfag, humaniora og medisin må også sikres god forskerrekruttering. Dessuten er det viktigere enn noen gang å tenke tverrsektorielt. Mange av samfunnets utfordringer ligger i skjæringspunktet for den tradisjonelle inndelingen av fagene. Vi advarer derfor mot snever båstenkning i rekrutteringspolitikken.

Til sist noen få kommentarer knyttet til det å få flere lærere med doktorgrad inn i skolen. Det er nødvendig i et samfunn der forskning, kunnskap og kompetanse er så vesentlig, at statusen til læreryrket er høy. Læreren er viktig i en god skole, og vi trenger flere gode lærere. Da bør det også være sånn at det er naturlig at folk med doktorgrad ser på læreryrket som et mulig yrkesvalg. Å skape gode karriereveier i skolen er bra for å få flere til å velge skolen. Samtidig må vi være såpass ærlige at det vil høre med til unntakene snarere enn regelen at de som underviser i grunnskolen, har doktorgrad. I dag er det slik at selv på universitet og høyskoler er det et klart flertall av dem som underviser, som ikke har doktorgrad. Totalt underviste 11 500 personer uten doktorgrad i UH-sektoren i 2012. I overkant av 8 100 hadde doktorgrad. Da er det svært ambisiøst å forsøke å få doktorgradskandidater inn i grunnskolen. Kanskje er det heller ikke ønskelig at det skjer i stor skala. For Arbeiderpartiet blir en slik overdreven framheving av doktorgrad for mye et uttrykk for et noe snevert kunnskapssyn. En lang, teoretisk og stadig mer spesialisert utdanning egner seg godt som grunnlag for forskning. Det er ikke alltid en slik utdanning er like relevant i skolen, for der er et bredt spekter av kompetanse og erfaring svært verdifullt – kanskje særlig side om side med noen med en doktorgrad i bagasjen. Uansett – de som skal jobbe i skolen, må ha følgende til felles: en interesse for barn og unge, kombinert med en sterk formidlingsglede og god formidlingsevne.

Sivert Haugen Bjørnstad (FrP) [19:12:48]: Jeg og Fremskrittspartiet er glade for at det er så bred enighet om de vedtakene vi gjør her i dag, og som saksordførerne har redegjort veldig godt for. Jeg har likevel lyst til å knytte noen kommentarer til noen av disse vedtakene. Selv om det kan virke som ganske små saker, som ikke har fått all den oppmerksomheten de fortjener, er det definitivt viktige saker, ikke minst for dem det angår. Fornying og forbedring har vært viktig for oss i Fremskrittspartiet tidligere, og det er det fortsatt. Derfor er det bra at vi får de endringene som er foreslått i universitets- og høyskoleloven.

Én av endringene er at det nå blir en felles ordning for klagesensur, der klage på karaktersetting gjennomføres som blind sensur – mot dagens ordning, der institusjonene selv kan bestemme hvilken dokumentasjon som skal følge med ved ny sensurering etter klage over karaktervedtak. Jeg var fulltidsstudent fram til 1. oktober i fjor, og da jeg nå spurte noen av mine tidligere studiekamerater hva de mente om ordningen, og hva som kunne bli bedre, svarte samtlige at denne ordningen er jo så bra, siden den sikrer alle full objektivitet og en helt ny vurdering uten innblanding fra første sensor, som åpenbart ikke er veldig godt likt av de elevene som klager. Dette er altså noe mange studenter tror er automatisk i dag – som ikke er det, men som heldigvis blir det. Det tror jeg mange er glade for, og jeg tror de aller, aller fleste vil oppleve det som et mer rettferdig system.

En annen endring i universitets- og høyskoleloven er at det nå skal bli adgang til såkalte innstegsstillinger. For å henge med i kampen om de klokeste hodene og for å realisere kunnskapssamfunnet må våre universitet og høyskoler være i front på sine felt. For at en institusjon skal være i front på sine felt, må man ha – og man må skaffe – det beste mannskapet. En institusjon blir aldri bedre enn de menneskene som fyller institusjonen. Mange miljø har etterspurt en reell mulighet til å vurdere resultatoppnåelsen når det gjelder både forskning og utdanning, og hvordan vedkommende bidrar til fagmiljøets totale profil, før man ansetter dem i fast stilling. Jeg tror alle i denne salen er enige om at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Jeg tror også alle er enige om at den generelle midlertidigheten er høy i UH-sektoren, selv om den sakte, men sikkert går nedover – heldigvis. Derfor kan dette være et ganske vanskelig dilemma, og det er jeg enig i. Men med klare betingelser på forhånd, med tanke på resultater og kompetanse, tror jeg at dette i det store og hele er et gode. Det vil kunne gi noe lengre midlertidighet, men man får samtidig mulighet til en langt mer forutsigbar karrierevei og karriereplanlegging.

La meg også få si noen ord om endringene som berører studentenes rettigheter og plikter, som begge er viktige for våre 270 000 studenter. Vi har, og skal fortsatt ha, nulltoleranse for fusk, og nå får studentene et enda større ansvar enn tidligere, og det er bra. Medvirkning til fusk skal straffes, og de som blir tatt i en bokkontroll – ja, de blir tatt. Det kan ikke være sånn at disse skal være gratispassasjerer med holdningen at går det, så går det, uten at det er noe ris bak speilet. Studentene har et selvstendig ansvar for at dette går i orden, og det er jeg sikker på at seriøse studenter, med god informasjon på forhånd, tar ansvar for.

Helt til slutt: Med dagens vedtak vil retten til utsatt eksamen i forbindelse med fødsel styrkes. Studentene får nå samme rettigheter som i resten av arbeidslivet. Med rettigheter følger plikter, og det går også den andre veien – med plikter følger rettigheter.

Anders Tyvand (KrF) [19:16:59]: I denne debatten behandler vi tre saker i ett, og jeg vil begynne med å si noe om Prop. 59 L, som handler om endringer i universitets- og høyskoleloven. I likhet med resten av komiteen støtter Kristelig Folkeparti alle de forslagene som er fremmet i proposisjonen – både de som gjelder fusk, og de som gjelder ansettelsesforhold, innstegsstillinger osv.

Jeg vil spesielt trekke fram bestemmelsene om at rett til utsatt eksamen i forbindelse med fødsel skal ta utgangspunkt i arbeidsmiljøloven, og at mor skal ha rett til utsatt eksamen hvis eksamensdatoen er i perioden fra tre uker før termin til seks uker etter fødsel. Dette er på høy tid. Vi må gjøre det lettere å kombinere studier med det å få barn, og dette er et skritt i riktig retning. Kristelig Folkeparti støtter også forslaget om at far har rett til utsatt eksamen hvis eksamen avholdes i løpet av de to første ukene etter fødsel. Jeg vil understreke at dette kun er et minimumskrav til institusjonene, noe som også er presisert i forslaget.

Når det gjelder forslaget om å sikre tilfredsstillende satsing på rekrutteringsstillinger til langtidsplanen for forskning, støtter Kristelig Folkeparti komiteens tilråding om at forslaget vedlegges protokollen. Samtidig vil jeg trekke fram flertallsmerknaden fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, der det understrekes at et tilstrekkelig antall stipendiatstillinger er nødvendig for å sikre rekrutteringen til sektoren og for å realisere regjeringens gode ambisjoner for forskning og høyere utdanning.

I statsrådens svarbrev til komiteen framkommer det at behovet for stipendiatstillinger varierer fra fagområde til fagområde, og at behovet er størst innenfor MNT-fagene. I budsjettforliket mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre ble det bevilget midler til inntil 100 nye stipendiatstillinger utover de som allerede lå inne i regjeringens forslag. Det ble fordelt 148 stipendiatstillinger, hvorav 97 til MNT-fagene. Kristelig Folkeparti deler forslagsstillernes oppfatning om at det er viktig å sikre nødvendig opptrapping i antall stipendiatstillinger, og legger til grunn at dette er noe regjeringen vil følge opp i langtidsplanen for forskning.

Den siste saken, forslaget om flere lærere med doktorgrad som en del av satsingen på nye karriereveier i skolen, er egentlig en svært interessant sak. Jeg tror at flere karrieremuligheter for lærerne er viktig. Det er en god sak, som kan bidra til å gjøre læreryrket enda mer attraktivt. Da kan vi kanskje f.eks. se for oss at det å bli mentor for nyutdannede lærere kan være en mulig karrierevei, som både vil være interessant og givende for den erfarne læreren, og ikke minst være svært nyttig for den nyutdannede læreren, som kan få hjelp av en lærer med mye erfaring fra klasserommet.

Men jeg mener det er viktig at både KS og Utdanningsforbundet trekkes inn i arbeidet med å utarbeide nye karriereveier i skolen. Statsråden skriver i sitt svarbrev til komiteen at departementet allerede har innledet et samarbeid med partene. Kristelig Folkeparti er derfor enig med komiteens flertall om å avvente departementets arbeid med karriereveier for lærere og at regjeringen bør legge dette fram for Stortinget på en hensiktsmessig måte. Så får vi god anledning til å se nærmere både på mentorordninger og andre karriereveier og ikke minst rekruttering av lærere med doktorgrad når den saken kommer til Stortinget.

Trine Skei Grande (V) [19:21:37]: Høyere utdanning og forskning er et viktig felt for Venstre, og her er det tre veldig viktige saker på korte 5 minutter. Først noen kommentarer knyttet til endringa i UH-loven. Vi er veldig glad for at en enstemmig komité uttrykker seg positivt i forhold til innstegsstillinger som virkemiddel for å rekruttere dyktige folk til akademia. Det trenger flere fagretninger også muligheten til å få innføre. Men jeg har lyst til å trekke fokuset mot midlertidigheten innenfor UH-sektoren, som man fortsatt ikke har fått godt tak på. Det gjør rekrutteringssituasjonen veldig vanskelig mange steder, og det fører til at mange blir gående i midlertidighet i en uendelighet. Ja, hvis vi ser diskusjonen i dag knyttet til en annen sak om midlertidighet, er det rart at man får en så stor frustrasjon over en liten oppmyking, mens man her godtar midlertidighet i det uendelige. Sånn sett er innstegsstillinger et positivt virkemiddel for å få flere unge til å velge en karriere innenfor akademia.

Så til Venstres forslag. Først om rekrutteringsstillinger: Det å få til en forpliktende opptrappingsplan med hensyn til rekrutteringsstillinger i UH-sektoren er noe vi har sett at det har vært et stort behov for de siste årene. Litt av problemet er at alle de satsingene som har vært, har vært sett på som rene engangssatsinger, der man ikke får en systematikk og en klar forventning innenfor sektoren når det gjelder hva politikerne skal bidra med. Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti har tidligere vært enige om å legge til grunn et minimumstall for tilknytning til en slik opptrappingsplan. Vi er derfor ganske skuffet over at Høyre og Kristelig Folkeparti ikke ser viktigheten av det i dag. Så er jeg veldig glad for at vi får på plass en langtidsplan for forskninga, men jeg syns likevel at man kunne ha gått for disse prinsippene knyttet til disse stipendiatstillingene.

Så til doktorgrad. Når medlemmer av komiteen sier at det å ønske doktorgrader inn i skolen er et «snevert kunnskapssyn», må jeg innrømme at det er jeg ganske forundret over å snakke om. I dag ser vi et samfunn der vi får flere og flere doktorgrader. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke skal komme skolen til gode at noen er skikkelig godt utdannet i de fagene de faktisk skal undervise i. Jeg mener faktisk at det er et litt dårlig syn på barn å snakke om at man ikke ønsker doktorgrader inn i skolen. Jeg mener at våre barn skal ha det aller beste. Jeg mener at et godt samfunn bygger på at de aller beste og klokeste hodene brukes til de aller yngste barna. De utdanningsinstitusjonene som virkelig har lyktes rundt omkring i verden og i Norge tidligere, er de som kobler de beste opp mot de aller yngste. La meg nevne et eksempel: Vi har en utdanningsinstitusjon som bruker det som prinsipp. Den heter Barratt Due musikkinstitutt. De bruker alltid de beste pedagogene på de aller yngste barna. De arrangerer sommerfestival i Valdres der de kobler de beste pedagogene i verden opp mot åtte-, ni-, ti- og elleve-åringer. Det er de som vinner alle prisene i Europa for tida.

Det å løfte statusen til læreryrket, det å løfte muligheten til å ha en akademisk karrierevei også innenfor et klasserom, handler om å løfte fag, det handler om å løfte kunnskap, og det handler om å løfte norsk skole. Så sjøl om jeg ikke tror at vi klarer å få en stor prosentandel i norsk skole av doktorgrader i framtida, er det min drøm og visjon at vi skal kunne ha det. Jeg tror at vi må ha det for å øke statusen til læreryrket for å få bedre resultat i norsk skole, men også ut fra det grunnleggende kunnskapssynet at de aller yngste fortjener det aller beste. De aller yngste trenger ikke bare mange voksne rundt seg. De trenger kloke voksne rundt seg, kloke voksne som kan fagene sine, som brenner for fagene sine, og som er villige til å ofre mye for å kunne fagene sine. Da er dette et viktig tiltak med hensyn til statusen til læreryrket, som vi må gjøre noe med framover. Det er mulig at det er et snevert kunnskapssyn, men det er i hvert fall et kunnskapssyn og ikke et omsorgssyn på norsk skole.

Med det vil jeg ta opp Venstres forslag.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [19:26:37]: Som flere har sagt før meg, behandler vi altså nå tre ulike saker som én sak. Det er veldig stor enighet om universitets- og høyskoleloven, så jeg kommer ikke til å gå veldig nøye inn på den, men det er veldig bra at det blir ryddet opp i hvordan en bl.a. skal behandle fusk, som det er nevnt tidligere i dag.

Det er også bred enighet om at rekrutteringsstillinger skal inn i langtidsplanen for forskning, slik Venstre har foreslått i Dokument 8:50 S. Jeg synes også det er flott at det er tverrpolitisk enighet om at det skal fremmes en langtidsplan for universitets- og høyskolesektoren, etter forslag fra daværende statsråd Kristin Halvorsen. Jeg synes det er godt at statsråd Røe Isaksen følger opp denne ideen og ser ut til å være godt i gang med arbeidet. Jeg ser fram til flere gode diskusjoner om innholdet i planen, gjerne også før planen ferdigstilles.

I innstillinga til Dokument 8:45 S er en samlet komité opptatt av at det skal finnes flere karriereveier for lærere i skolen, og vi registrerer at regjeringa er i gang med dette arbeidet i samarbeid med KS og Utdanningsforbundet. Vi avventer en sak fra regjeringa og partene om dette. I tillegg er det tverrpolitisk enighet om at vi trenger flere yrkesgrupper inn i skolen for å ta seg av ulike roller som skolen i dag tar hånd om. Dessverre er det ikke alle skoleeiere som verken prioriterer eller ser seg råd til å ta slike grep, sjøl om det utvilsomt ville ha bidratt til økt mulighet for læreren til å ha større fokus på sjølve læringsarbeidet. Særlig vil jeg trekke fram viktigheten av å ha gode helsesøsterressurser og sosialpedagogisk kompetanse. Også økt ressurs for rådgivere er viktig.

Uansett, flere karriereveier for lærere kan være en motivasjon for videre faglig oppdatering for lærere og også en modernisering av stillingskategoriene. Men jeg har også en forventning, og det har også sikkert lærerne, om at lønna må økes. Senterpartiet ønsker rett og plikt til etter- og videreutdanning, og i dette ligger det sjølsagt også en forventning om bedre lønnsvilkår.

Det har vært en del prat om «mastersyken» i det siste, om at det er for mange som tar master. Det er uenighet om bekymringa er reell eller ikke, men Venstre foreslår i dag at ikke bare masterutdannede, men de med doktorgrad skal få ekstralønn hvis de vil undervise i grunnskolen.

Med all respekt, samtidig som vi debatterer professorer i grunnskolen, har kunnskapsministeren lagt fram et forslag om å innføre femårig lærerutdanning. I kjølvannet av forslaget kommer det fram at en rekke lærerutdanningsinstitusjoner antakelig kommer til å bli nedlagt fordi de ikke kan tilby det antall doktorgrader som må til for å kunne tilby en masterutdanning – dette ifølge NOKUT. Her prater vi altså om å betale dem med doktorgrad for å undervise i grunnskolen. For å være ærlig burde doktorer fra lærerutdanningsinstitusjonene hatt plikt til å undervise i grunnskolen som en del av sin faglige oppdatering, uten noe ekstra lønn. Men jeg vil heller ha nok professorer i lærerskolene enn i grunnskolen foreløpig. Jeg hører at representanten Skei Grande sier at dette er en drøm, og drømmer skal vi sjølsagt ha.

Alle partier, bortsett fra Senterpartiet, vil innføre en femårig lærerutdanning. Vi advarer mot en master- og doktorsyke! Jeg har til gode å se at det er grunnutdanninga på fem år som er det saliggjørende for en bedre skole. Tidstyver, bedre lønn og plikt til videreutdanning mener vi er viktigere. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor vi på død og liv skal endre en utdanning som vi akkurat har endret – de første studentene går ut faktisk nå i vår. Det vil koste flesk, tid og ressurser som vi kunne ha brukt på en mye mer effektiv og effektfull måte.

Men endringene i lærerutdanninga vil komme på plass, koste hva det koste vil, for det handler om valgløfter, og det handler om prestisje. Hva som virkelig kunne ha gjort en forskjell, hadde vært å utdanne dem som er ufaglærte i skolen i dag, og gitt lærerstudentene tett oppfølging, god undervisning og god praksis, og gitt dem en obligatorisk mentorordning det første året som ny lærer, i tillegg til at de fikk rett og også plikt til etter- og videreutdanning. Det er heller ikke gratis.

Det er ikke fortrinnsvis folk med masterutdanning eller doktorutdanning grunnskolen trenger nå. De trenger profesjonelle, trygge lærere med en god og relevant fagutdanning, og vi mener at fire år er nok for det. Vi ser også fra videregående opplæring at studier der ikke nødvendigvis trenger den samme tida for utdanning. Derfor har Stortinget vedtatt en mer fleksibel videregående opplæring. Vi ser det også innen andre profesjonsfag. Plikt til videreutdanning er etter vår mening mye viktigere.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:31:46]: Siden en del av innholdet i forslagene er omtalt her, kommer jeg heller ikke til å gå igjennom alt i detalj, men jeg har lyst til å kommentere noe i de forskjellige sakene, først innstegsstillinger. Jeg mener at dette kan være et viktig bidrag til rekruttering. Nettopp det at man gir en ny sjanse til å kunne rekruttere toppfolk fra utlandet bl.a., kan være et viktig bidrag til kvalitet i høyere utdanning. Det kan også være et bidrag til å få ned unødig bruk av midlertidighet. Jeg understreker «kan», fordi det er jo ikke sånn at dette i seg selv skaper flere stillinger. Men det kan være det, nettopp fordi man nå får en mulighet til innsteg, og fordi vi har valgt en modell hvor man, hvis man oppfyller kravene, vil få en fast stilling etterpå.

Jeg har også lyst til å si at jeg er helt enig i at høy og unødvendig bruk av midlertidighet i UH-sektoren over tid er et problem. Jeg synes den forrige regjeringen gjorde noe fornuftig da den la inn i tildelingsbrevene til institusjonene at vi skulle få midlertidigheten ned. Det ser ut til å ha fungert – litt. Det ser ut som at midlertidigheten går ned, men det er noe som vi må fortsette å jobbe med.

Så synes jeg det er veldig bra at det er et bredt politisk flertall som står bak alle disse endringene. Jeg synes også det er veldig bra, og har lyst til å fremheve, som Kristelig Folkepartis representant gjorde, at det er fint at vi nå får endret regelverket, slik at de som skal ha barn under studiene, får de samme rettigheter som andre, og at vi også gjør noe med mulighetene til å fuske og strammer inn sanksjonene på det, også for dem som assisterer dem som fusker.

Så til rekrutteringsstillinger i langtidsplanen for forskning. Det er ikke noen uenighet om at man trenger stipendiater og rekrutteringsstillinger. Stortingsflertallet som vedtok tilleggsproposisjonen, var jo også veldig opptatt av det. Nettopp derfor kom det ekstra stipendiater i tilleggsproposisjonen, og det betyr at man er på god vei. Så må en i langtidsplanen se forskjellige deler av høyere utdanning i sammenheng, og jeg er glad for at man er enig om det.

Jeg er også veldig interessert i å diskutere både forskning og langtidsplan før planen kommer. Jeg har f.eks. på vegne av departementet lagt frem de seks hovedprioriteringene våre og de overordnede overskriftene på hva vi mener er det viktigste Norge skal prioritere fremover, og diskuterer gjerne det enten i stortingssalen eller andre steder.

Så til spørsmålene om doktorgrad og karriereveier i skolen. Jeg har bare lyst til først å si at selv om NOKUT har meninger som kvalitetssikringsorganer om hvilke institusjoner som i dag – altså per dags dato – vil være i stand til å levere en mastergradsutdanning for lærere, betyr ikke det at regjeringen har forhåndskonkludert. Det betyr at de institusjonene – og det er de helt klar over selv – må legge om undervisningen og legge om praksisen sin hvis de skal klare å levere en mastergradsutdanning. Men det er altså ikke slik at regjeringen på forhånd har plukket ut noen institusjoner som skal få og ikke skal få.

Så er det bred enighet også om at man trenger karriereveier i skolen, og det er veldig bra. Spørsmålet i akkurat denne sammenhengen er hvorvidt man skal se alt under ett, eller om man skal starte med doktorgrader. Jeg skal ikke blande meg inn i diskusjonen om kunnskapssyn eller ikke, annet enn å si at jeg tror det er veldig bra med flere med doktorgrad inn i skolen. Men jeg tror ikke vi skal sette som krav at man skal ha doktorgrad. Jeg må vel også innrømme at jeg ser andre ting som – la meg si – minst like viktige som å få flere med doktorgrad inn. Men hvis vi skal bygge karriereveier i den norske skolen, forutsetter det ikke bare at man har en vilje fra statens side til å prioritere det, det forutsetter også at dette blir brukt ute i kommunene. Det betyr at man er nødt til å ha med seg kommunene som arbeidsgivere, og det betyr at man er nødt til å gjøre det også i forståelse med lærerorganisasjonene. Det mener jeg er viktig for at vi skal få et system som er robust over tid, i hvert fall forsøke på det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [19:36:21]: Jeg har et spørsmål som handler om midlertidighet i UH-sektoren, som jeg opplever at alle partier fremmer bekymring om, og som det er tilfredshet med at vi begynte å få ned med noen tiltak som den rød-grønne regjeringen foretok. Det jeg lurer på, er om statsråden vurderer å ta i bruk nye virkemidler, og om hva han mener er akseptabelt nivå og akseptabel progresjon når det gjelder midlertidighet i UH-sektoren framover.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:36:56]: Det er vanskelig å angi en helt nøyaktig prosentsats for hva som er akseptabel bruk av midlertidighet, men det vi kan si veldig klart og tydelig, er at en del av midlertidigheten i høyereutdanningssektoren knytter seg også til ikke-vitenskapelige stillinger. Der er det aller mest åpenbart. Men også innenfor de vitenskapelige stillingene er det et problem dersom midlertidigheten er langvarig, og dersom den ikke begrunnes i noe spesielt. For eksempel er hele komiteen kjent med at det kan være spesielle forhold knyttet til søknader, forskningsråd og den type ting i denne sektoren, men midlertidigheten er høyere enn som så.

Jeg tror som sagt at det var et viktig grep at man fikk dette inn i tildelingsbrevene til institusjonene. Det er noe som den forrige regjeringen var opptatt av å følge opp, og som vi også har vært opptatt av å følge opp. Så har vi sett, som representanten også sier, at tallene har gått noe ned etter det – det er veldig bra. Hvis de fortsetter å gå ned, trenger vi ikke noen ytterligere virkemidler i utgangspunktet. Hvis nedgangen stopper opp, må vi vurdere andre ting.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [19:38:12]: Det er jo så liten uenighet i disse sakene at vi må prøve å være uenige om det vi kan!

Jeg tar invitten fra statsråden, som sier at en ønsker å diskutere saken før en legger fram langtidsplanen for universitets- og forskningssektoren. Vi har jo ikke akkurat vært oversvømt med saker fra statsrådens side det året som har gått. Men når det gjelder de seks hovedprioriteringene, lurer jeg på om statsråden vil være så åpen at han tør å komme med dem til Stortinget før han har lukket og beseglet og funnet ut den riktige veien fra regjeringas side, og om vi får dem i løpet av høsthalvåret, eller om vi må vente til neste vår igjen før vi får oss forelagt dem.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:39:01]: Det var jo ganske mye uenighet i spørretimen forrige onsdag, så jeg tror ikke det skader at vi har litt harmoni også på noen saker, selv om demokratiet også innebærer uenighet.

Jeg tror det er veldig lite fornuftig at man skal ta ut en liten del av langtidsplanen og så legge den frem for Stortinget, og så skal Stortinget få all den andre informasjonen senere. Jeg synes det er desidert mest ryddig at man legger frem alt samtidig. Vår plan for fremleggelse står – den er varslet: Langtidsplanen skal i utgangspunktet komme i løpet av høsten. Det er også den planen vi jobber med.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [19:39:54]: Det høres veldig bra ut. Vi vet jo at det er store ting som skal inn i en sånn langtidsplan, ikke minst finansieringssystemet, som, etter min mening i hvert fall, nesten krever en debatt for seg sjøl.

Jeg skjønner at regjeringa ønsker å legge fram alt dette i en samlet pakke, men hvis det er sånn som statsråden sa fra talerstolen, at han gjerne ønsker å diskutere dette, enten utenfor stortingssalen, men jeg forsto også inne i stortingssalen, hadde i hvert fall jeg ønsket meg en sak til Stortinget som gikk på f.eks. finansieringssystemene for høyere utdanning. Jeg lurte på om statsråden kunne bidra til det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:40:38]: Vi har jo satt ned et finansieringsutvalg for å gå igjennom hele finansieringssystemet for høyere utdanning, bl.a. med tanke på de mange innspillene som kommer. Selv om kvalitetsreformen og belønningen i form av studiepoeng har veldig mye godt for seg, kan det ha noen svakheter ved at man f.eks. ikke i tilstrekkelig grad oppmuntrer til kvalitet. Det er en av de tingene vi ønsker å undersøke. Det andre, av en liste på flere, er hvorvidt det er samsvar mellom bevilgningene til de forskjellige institusjonene i en tid hvor høyskoler og universiteter f.eks. har blitt mye likere.

Jeg sier ikke nå at alt dette vil komme i langtidsplanen, men alle disse sakene vil komme til Stortinget på egnet måte der det er riktig å legge det frem for Stortinget.

Trine Skei Grande (V) [19:41:43]: Statsråden ville – litt merkelig, syns jeg – ikke mene noe om ulike kunnskapssyn, men jeg tenkte at jeg i hvert fall kunne stille et ja- eller nei-spørsmål i forhold til det, for jeg vet at statsråden er veldig opptatt av å gjøre læreryrket mer attraktivt, å gjenreise respekten for læreryrket og igjen å gjøre det til en forvalter av noe autoritet i samfunnet.

Da lurer jeg på: Tror statsråden at man vil øke respekten for læreryrket hvis man sier at de som kan mye, ikke skal bruke tida si på barn?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:42:23]: Nei!

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [19:42:40]: Eg har eit spørsmål om dei matematiske, naturvitskaplege og tekniske faga, for i eit svarbrev frå ministeren seier han at det er spesielt desse faga som har spesielt store utfordringar, og som bør spesielt prioriterast med rekrutteringsstillingar.

Eg har ikkje klart å finne nokon stad at det er spesielt desse faga som har store utfordringar. Vi fekk nettopp overlevert ein rapport som omhandla dei humanistiske faga, og der hadde dei også spesielt store utfordringar.

Så når eit fleirtal i komiteen, på bakgrunn av det ministeren skriv i sitt svarbrev, også legg til grunn at dei matematiske, naturvitskaplege og tekniske faga har spesielt store utfordringar, lurer eg rett og slett på: Kva er faktagrunnlaget for den påstanden?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:43:39]: Den helt nøyaktige kildehenvisningen må jeg eventuelt komme tilbake til dersom representanten skulle ønske det, men man ser jo at antallet stipendiater har doblet seg de siste ti årene, sånn omtrent.

Grunnen til at MNT-fagene er pekt ut, er jo at det er dyrere stipendiater, og det er også bred politisk enighet om at man må satse spesielt på de teknologiske og realfagsbaserte fagene. Det er grunnen til at stortingsflertallet, og også regjeringen, har valgt å prioritere de fagene spesielt. Men den helt korrekte kildehenvisningen til det klarer jeg ikke å ta på stående fot.

Trond Giske (A) [19:44:31]: Det ble en litt bredere runde rundt forskning og høyere utdanning, og det er fint. Det trenger vi å ha i Stortinget.

Den 14. januar presenterte kunnskapsministeren sine syv punkter for kvalitet i forskning og høyere utdanning. Punktene var som følger: For det første skulle han sette ned en ekspertgruppe for å se på finansiering, til erstatning for den ekspertgruppen som skulle se på finansiering som man la ned. Han skulle følge opp forrige stortings vedtak om en langtidsplan for forskning. Han skulle følge opp EUs Horisont 2020 – alt vel og bra. Han skulle komme med en stortingsmelding om struktur, utvikle verdensledende miljøer, ivareta de ansatte og løfte lærerutdanningen. Det var de syv punktene.

Det er gode punkter alle sammen. Det jeg savner, er et punkt om internasjonalisering generelt. Én ting er EUs Horisont 2020, som er veldig bra og veldig viktig, men skal vi løfte verdensledende miljøer, skal vi gi studentene våre den globale kompetansen som de trenger, er det ikke nok å være imot badestudier, man må også være for internasjonalisering og kontakt med Kina, USA og Sør-Amerika – verdensledende forsknings- og utdanningsmiljøer rundt omkring som forskere og studenter kan dra nytte av.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [19:45:39]: Nå er det jo ikke nødvendig å ha med alle prioriteringer når man sier hva som er de viktigste prioriteringene, men jeg er helt enig med representanten i at internasjonalisering ikke bare er viktig, men helt avgjørende for norsk høyere utdanning.

Nå har vi jo fått tall som viser at vi etter hvert er blitt ganske gode på internasjonal rekruttering hit, selv om vi kan diskutere nivået, og om vi har behov for å få flere til å bli. Men altfor få norske studenter reiser ut.

Jeg har lyst til å påpeke én konkret ting som jeg mener vi skal gjøre: Vi burde utarbeide en strategi etter modell av Nord-Amerika-strategien, hvor vi har hatt en systematisk strategi for å jobbe med både å få mer institusjonssamarbeid med nordamerikanske institusjoner og å få flere studenter til å reise ut. Tilsvarende burde vi ha, ikke for hele resten av verden, men for BRIKS-landene, nettopp fordi Brasil, Russland, India og Kina er land som vi vet kommer til å få relativt større makt i årene som kommer, og som er veldig viktig for Norge å forholde seg til.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kristin Vinje (H) [19:47:02]: (ordfører for sak nr. 14): I dag behandles flere saker som alle har det til felles at de handler om å styrke arbeidet med å realisere kunnskapsnasjonen. I Venstres representantforslag om å sikre tilstrekkelig antall rekrutteringsstillinger foreslås det å legge til grunn et minimumstall for opptrapping av stipendiatstillinger i langtidsplanen for forskning.

De siste årene har det vært en positiv utvikling i antall avlagte doktorgrader hvert eneste år. I 2003 hadde vi i Norge bare halvparten så mange doktorgrader per innbygger som Sverige, og vi var langt bak både Danmark og Finland. I 2012 fikk vi en rapport som beskrev behovet for doktorgradskandidater i det norske arbeidsmarkedet i årene fremover, og som ga vurderinger av andre forhold av betydning for innsikt om doktorer og forskerutdanning.

Allerede to år etter rapporten Etterspørsel etter og tilbud av stipendiatstillinger i Norge frem mot 2020, uteksamineres det 200 doktorander mer årlig enn det som ble lagt til grunn i utredningen. Det er positivt. Likevel er det fremdeles behov for flere kandidater med doktorgrad, særlig innenfor områdene matematikk, naturvitenskap og teknologi, men også til en viss grad innenfor samfunnsvitenskap, medisin og helsefag. Jeg kan opplyse om at dette er dokumentert i nevnte rapport, som ble etterspurt av Fylkesnes.

Det er slik i dag at vi i økende grad har behov for doktorgradskompetanse i flere deler av samfunnslivet. Før i tiden havnet doktorer stort sett på universitetet, men for at vi som nasjon skal lykkes med å bygge kunnskapssamfunnet, trenger vi kompetente kandidater flere steder enn i akademia. Det er en forutsetning for et velfungerende forsknings- og innovasjonssystem.

Derfor er det veldig bra at regjeringen i årets budsjett, i tillegg til å styrke budsjettene betydelig, foreslo å etablere en ordning med offentlig sektor-ph.d. Dette vil gjøre det lettere for offentlig sektor å definere doktorgradsprosjekter som belyser relevante problemstillinger i et samarbeid mellom akademia og offentlig sektor.

I inneværende års budsjett ble bevilgningene til stipendiatstillinger styrket i forhold til forslaget fra den rød-grønne regjeringen, og det ble lagt spesielt vekt på økningen til de såkalte MNT-fagene.

Etter snart ett år med ny regjering er det gøy for en representant som brenner over gjennomsnittlig for forskning, å registrere at det er flere gode grep som nå gjøres for å styrke kunnskapssamfunnet.

I dag lovfester vi like rettigheter for studenter, slik at vi legger til rette for å kombinere studier med å få barn.

I tillegg til endringene i universitets- og høyskoleloven har regjeringen nylig presentert en ambisiøs plan for norsk deltakelse i EUs forskningsprogram Horisont 2020. Til høsten kommer regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning, som vil beskrive rekruttering generelt og stipendiatstillinger spesielt, for å nevne noe. Kanskje er det også sånn at man i neste stortingsperiode får mer enn én representant på Stortinget med doktorgrad.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [19:50:25]: Nokre kommentarar knytte til dei tre sakene som er komne opp her. Fleire av dei sakene som er lagde fram her, strøymer ut av stortingsmeldinga. Som SV-ar og som ein del av dei partia som var med i den raud-grøne regjeringa, er eg glad for at veldig mykje av hovudlinjene frå den førre regjeringa også blir vidareført her. I løpet av vår tid i regjering auka satsinga på forskinga med reelt 6,7 mrd. kr, og den offentleg løyvde andelen har auka frå 0,79 pst. i 2005 til 0,92 pst. i 2013. Da er det ikkje rart at når komiteen går gjennom tilbod og etterspørsel fram til 2020, er tala allereie utdaterte når vi skal behandle det. Så eg vil seie at den nye kunnskapsministeren har kome til eit godt dekt bord.

Når det er sagt, skal vi ikkje stoppe opp med det. Vi skal ikkje vere fornøgde med dette. Eg trur vi alle som sit i komiteen, naturleg nok ønskjer ei større satsing.

Det som eg synest er litt slåande, er at vi er i ferd med å utvikle ei skeiv satsing. Representanten Vinje var inne på det i sitt innlegg, med ei tilvising til ei grunngjeving. Men eg meiner at vi kan ikkje ha det sånn at brorparten av satsinga på rekrutteringsstillingar berre skal gå til eitt område, spesielt retta inn mot folk med ein bestemt type kompetanse. Det meiner eg er ein for snever måte å tenkje også MNT-fag på. Vi må ha ei balansert tilnærming til dette. Også innafor dei problemstillingane som MNT-faga sysselset seg med, er det stort behov for både humanistar, samfunnsvitarar osv. Vi må ha ei breiare tilnærming til dette.

Så ein liten kommentar til dette med innstegsstillingar. Som fleire av høyringsinstansane var inne på, er det sjølvsagt ei usikkerheit knytt til korleis dette vil påverke midlertidigheita. Eg trur nok at det er brei einighet i komiteen om at dersom innstegsstillingar fører til meir midlertidigheit, har den ordninga vore mislykka. Det gjeld også korleis desse stillingane skal passast inn i den allereie eksisterande stillingsstrukturen. Kva skjer med post.doc.? Kva skjer med dei andre typar stillingar som vi har? Så her har departementet ein jobb å gjere. Men innstegsstillingar strøymer også ut av langtidsmeldinga for forsking og er ein måte å ta vare på dei beste talenta på og sørgje for at dei får eit meir føreseieleg løp i forskinga. Det er mål som eg støttar heilhjarta.

Marianne Aasen (A) [19:53:31]: Jeg skal være så tydelig som det er mulig.

Det er bra med doktorgrader, og det er også bra å ha doktorgradsutdanning og jobbe i skolen. Så kan representanten Trine Skei Grande lese innstillingen, hvor hun vil kunne oppdage at alle partier, både Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti – unntatt Høyre og Fremskrittspartiet – støtter intensjonen i forslaget. Nå er det sagt ganske tydelig.

Men jeg må si jeg reagerer når det nærmest lyder som at å være best, er likt med å ha doktorgrad. Hvor i all verden får man det fra? Man er jo best med hensyn til å kunne forske, å kunne spesialisere seg ved å gå i dybden på noe. Det er jo det det handler om når man skal ta doktorgrad, og da særlig hvis man er god på teori.

Alle her, og i Norges land for øvrig, kjenner og husker den gode læreren som utgjorde en stor forandring for oss, når vi alle vokste opp og ble til noe her i verden – som kan utgjøre en veldig stor forskjell. Vedkommende hadde ikke nødvendigvis doktorgrad. Det handler jo ikke om det. Det handler om helt andre egenskaper.

Ivar Frønes, som er sosiolog, og absolutt har doktorgrad og er en anerkjent forsker, sa noe veldig klokt på NHOs årskonferanse i vinter. Han snakket om at vi bruker feil begreper når vi snakker om utdanning. Vi snakker om høyere og lavere utdanning. Vi burde begynne å snakke om lengre og kortere utdanning. Både lange og korte utdanninger kan ha fantastisk god kvalitet. Det kan være helt i verdensklasse, selv om man har en kort utdanning. Det kjenner alle til som f.eks. har vært på en norsk industribedrift og vet hvordan fagarbeidere som leverer i verdensklasse, virkelig har et svært høyt nivå. De har ikke nødvendigvis doktorgrad, men de samarbeider kanskje med folk med doktorgrad. Det er det jeg mener med at vi er nødt til å ha en litt bredere tilnærming til hvordan vi ser på kunnskap og kompetanse, enn bare å se det som at de som har høyere utdanning, har såkalt større verdi enn dem som har såkalt lavere utdanning.

Når det gjelder det å få folk med doktorgrad inn i skolen – for å gjøre det helt tydelig – støtter Arbeiderpartiet å få flere av dem inn, men vi vil ikke være med på at det skal være ulik verdi knyttet til hva slags type utdanning man har.

Anders Tyvand (KrF) [19:56:05]: Jeg må også være enig i at det har vært veldig stor grad av enighet her i dag. Der vi nå ser noe uenighet, er i spørsmålet om kunnskapssyn knyttet til doktorgrader i skolen.

Jeg må få si at jeg reagerer litt på representanten Trine Skei Grandes uttalelser om at det å ikke støtte Venstres forslag om å få flere med doktorgrad inn i skolen nå, representerer et dårlig syn på barn. Det synes jeg er en drøy påstand.

Så er jeg hjertens enig i at våre barn skal ha det aller beste. Men spørsmålet er: Hva er det aller beste?

Hvis vi går inn i en 1. klasse i dag – jeg har selv en førsteklassing på skolen – ser vi alt det de skal lære. Han/hun skal lære å knekke lesekoden, skal lære å knekke regnekoden og skal lære å knekke en lang rekke sosiale koder. Det er i det hele tatt utrolig mye en førsteklassing i norsk skole i dag lærer.

Hva skal til for å hjelpe disse barna best mulig? Hva skal til for at vi får flest mulig med på lasset – at færrest mulig av dem faller fra senere i skoleløpet? Hva skal til for at flest mulig lykkes, sånn at de ikke får behov for spesialundervisning senere, men får godt utbytte av den ordinære undervisningen?

Det kan godt hende at en lærer med en doktorgrad vil gjøre en bedre jobb enn en lærer med en fire- eller femårig høyskoleutdanning, men det er neimen ikke sikkert heller. Det er ikke sikkert at det på dette nivået i skolen er en doktorgrad som vil være avgjørende for om en lærer er en god eller en dårlig lærer.

Jeg ønsker meg flere lærere med doktorgrad inn i skolen, men jeg mener at dette må ses i sammenheng med også andre karriereveier i skolen, og også i sammenheng med rekruttering av andre yrkesgrupper inn i skolen. Jeg ønsker meg ikke bare flere med doktorgrad, jeg ønsker meg også flere ingeniører med arbeidserfaring fra næringslivet. Vi må se helhetlig på dette. Jeg sier ikke at det er galt å ønske seg flere med doktorgrad i skolen, jeg sier ikke at det ikke vil bidra til å heve kvaliteten i norsk skole, men jeg mener det er naturlig å se helhetlig på dette når regjeringen kommer tilbake med en sak til Stortinget, og at vi ikke nå sier at vi skal ha flere med doktorgrad, før vi behandler hele saken.

Trine Skei Grande (V) [19:59:17]: Jeg må bare si at i representanten Tyvands innlegg skjønte jeg ikke hva det var han var uenig i, for han gjentok bare det som jeg mente, så jeg klarte ikke helt å «catche» hva det var uenigheten besto i.

Jeg skjønner at det her er uenighet om framdrift osv. Men det som jeg tok ordet for, og som jeg reagerte sånn på – og som jeg er glad for at representanten Aasen har korrigert – handler om at når læreryrket i det norske samfunnet har hatt en autoritet som var ganske stor, var det knyttet til lærerens utdanning. Det betyr ikke at yrkesfagutdanningen er mindre verdt eller noe sånt, men det betyr at vi i dag ikke har klart å holde tritt med lærerens lengde på utdanning sammenlignet med lengden på utdanningen i samfunnet for øvrig. Senterpartiet mener det er en «sykdom» at folk har lang utdanning. Det syns ikke jeg. Jeg ville aldri bruke «syke» knyttet til grader. Jeg syns det er en stor styrke at vi har et samfunn som strekker seg etter grader.

På slutten av 1980-tallet klarte man å komme inn på lærerskole med 2,0 og 2,1 i snittkarakter. Det vet jeg, for jeg søkte på disse skolene på den tiden. Det var ikke noe bra for læreryrkets status. Det er de trendene vi skal snu. Da mener jeg at vi skal strekke oss etter mer kunnskap, og vi skal strekke oss etter å gi status til det å ha mer kunnskap og mer fordypning. Hvis man skal knekke lærekoden, må det være en drøm å ha en skole som f.eks. har en med doktorgrad i akkurat dette. Det må være en drøm for de andre lærerne å jobbe i et team med en lærer med fordypning i akkurat dette. Det må være helt fantastisk å sette sammen et lærerteam bestående av ulike kompetanser man kan jobbe sammen om.

Jeg er glad for oppklaringen som kom fra representanten Aasen. Jeg tror det er måten vi snakker om læreryrket på, som er viktig framover – at vi faktisk skal snakke det opp gjennom å fokusere på kunnskap og fokusere på det å løfte læreryrket. Det vil ta mange tiår å klare å oppnå det. Men da må vi ikke snakke ned det å være lærer. Da må vi heller ikke snakke om at bare man har godt lag med unger, går dette bra. Nei, man skal formidle kunnskap til disse barna. Da må man ha en viktig og god bakgrunnskunnskap.

Kristin Vinje (H) [20:02:14]: Jeg vil bare gi en kort kommentar til SVs representant som ikke er helt enig i at vi skal prioritere å satse på MNT-fagene når det gjelder doktorgradsutdanning. Da hadde jeg bare lyst til å presisere at begrunnelsene for at det er et ekstra behov for å prioritere MNT-fagene – matematikk, naturvitenskap og teknologi – når det gjelder stipendiatstillinger, er godt dokumentert i den rapporten som ble bestilt av den forrige, rød-grønne regjeringen med SV i Kunnskapsdepartementet. Den heter Etterspørsel etter og tilbud av stipendiatstillinger i Norge frem mot 2020, og den ble presentert i 2012. Der står det uttrykkelig at de er særlig store innen MNT-fagene, og det er rom for noe vekst i samfunnsvitenskap, medisin og helsefag. Dette er godt dokumentert, og det er ingen ting som tilsier at dette har forandret seg de siste to årene.

Trond Giske (A) [20:03:23]: (komiteens leder): Det var noe i ordvekslingen mellom Marianne Aasen og Trine Skei Grande som ikke kunne stå uimotsagt i denne salen. Det vil stå i referatet at den parlamentariske lederen for Venstre sier at de beste og de klokeste har doktorgrad. Det er dem vi trenger i skolen. Hun gikk til og med så langt at hun spurte kunnskapsministeren om han var enig i at barna trengte disse beste og klokeste, les: doktorgradsinnehaverne.

Det er mange gode og kloke mennesker som har doktorgrad, men det er altså 90 000 lærere i norsk skole som ikke har doktorgrad, og som er kloke og gode mennesker. Når Venstres parlamentariske leder belærer salen om ikke å snakke læreryrket ned, snakker hun med dyp innsikt i øvelsen.

Det er slik at vi har folk med treårig utdanning i skolen, vi har fireårig, og vi har en god del med mastergrad – femårig utdanning. Vi har kanskje også noen med doktorgrad. Vi har folk med etter- og videreutdanning, kurs i skoleledelse, fordypning i lesevansker, innsikt i atferdsutfordringer, osv. – som gjør en fantastisk jobb. At det sies fra denne sal at de kloke og de beste trengs også i skolen, mener jeg er å nedgradere, nedvurdere og nedsnakke de fantastiske menneskene som gjør en jobb i norsk skole i dag. Det er fantastisk med folk med doktorgrad. Mange av dem trengs for å lære opp dem som skal undervise i skolen i framtiden. Mange av dem trengs ved forskningsinstitutter, universiteter og høyskoler. Noen kan sikkert også gjøre nytte for seg i grunnskolen. Men jammen er det mange uten doktorgrad som gjør en kjempeinnsats i norsk skole hver eneste dag. Det burde også partiet Venstre sette stor pris på.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [20:05:26]: Det dirrar på forskjellig vis rundt doktorgrad her i denne debatten. Det er heilt umogleg å vite korleis desse diskusjonane utviklar seg, men no har vi i alle fall fått fasiten.

Berre for å ta dette med tilbod og etterspurnad med Kristin Vinje: Ja, dei tala ho viser til, stemmer viss ein ser på overskotet av doktorar ved nullvekst dersom stipendiatar blir haldne på 2010-nivå. Eg meiner det faktisk er eitt perspektiv. Det er også andre perspektiv på dette, som eg meiner vi som komité for forsking må ta inn over oss. Vi ser på ein del fagområde – veldig små fag i Noreg – som er i krise, og som vi nyleg fekk dokumentert av eit utval som la fram ei utgreiing om situasjonen for humanistiske fag. Humanistiske fag høyrest kanskje trivielle ut for nokon. Men dei er ein del av samfunnsberedskapen vår, på lik linje med andre typar kunnskapsområde.

Eg skal ikkje tvære ut diskusjonen for lenge, men eg må seie meg einig i at eg har sjeldan vore så overraska som eg var då eg fekk høyre diskusjonen om at doktorgradar er det aller, aller beste for barn. Sjølv likar eg veldig godt folk med doktorgrad, men dei er ikkje nødvendigvis gode lærarar, og det er ikkje nødvendigvis dette elevane treng. Her kan det vere mange forskjellige ting.

Eit kunnskapssyn må ha ei breidd. Det er, sånn som eg som filosof oppfattar det, definisjonen på kva eit kunnskapssyn er, men vi kan ikkje låse oss til ein definisjon: Det er best for barna, og det er ikkje så bra.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 12, 13 og 14.