Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter. I tillegg gis medlemmer av regjeringen 5 minutters taletid.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid. Presidenten antar at det er riktig, siden signalene fra komiteen skriftlig er svært tvetydige.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anders Tyvand (KrF) [13:03:07]: (ordfører for saken): Denne saken handler om hvorvidt departementet skal gis en midlertidig dispensasjon til i særlige tilfeller å godkjenne private skoler som ikke oppfyller de såkalte formålskriteriene i dagens privatskolelov § 2-1 annet ledd.

Jeg vil som saksordfører få takke komiteen for godt samarbeid og en god prosess, selv om komiteen ikke står samlet bak innstillingen. Det er et komitéflertall bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti som står bak innstillingen om at de foreslåtte endringene i privatskoleloven ikke vedtas, men det ligger altså an til at forslaget vil få flertall i Stortinget.

Utgangspunktet for denne saken er at regjeringen ønsker å liberalisere privatskoleloven. Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å gi alle som oppfyller krav til innhold og kvalitet, en lovfestet rett til å starte private skoler med statsstøtte. Regjeringen har signalisert at departementet tar sikte på å sende et forslag til helhetlige endringer i privatskoleloven ut på høring høsten 2014 og legge disse fram for Stortinget våren 2015. Men allerede nå, før Stortinget får se endringsforslagene, ber statsråden altså om dispensasjon til å godkjenne skoler som ikke oppfyller kravene i gjeldende lovverk.

For Kristelig Folkeparti er utgangspunktet i privatskolepolitikken klart. Vi mener at alle foreldre har en rett til å velge en skoletype for sine barn som er i tråd med egen religiøs, moralsk og filosofisk overbevisning. Dette er en menneskerett som er nedfelt i internasjonale konvensjoner, og som Norge har forpliktet seg på. Derfor trenger Norge friskoler som utgjør et alternativ til den offentlige skolen på disse områdene, noe som er godt ivaretatt i dagens lovverk. Derfor må slike skoler få gode økonomiske rammevilkår, slik at foreldrebetalingen kan holdes så lav som mulig, og slik at foreldreretten og muligheten til å velge en friskole blir reell for alle, ikke bare for dem med store lommebøker.

Dette er en viktig sak for Kristelig Folkeparti. Men Kristelig Folkeparti ønsker ikke en massiv privatisering av norsk skole. Vi ønsker ikke en vesentlig liberalisering av privatskoleloven, og vi ønsker ikke å gi alle som oppfyller visse kvalitetskrav, en lovfestet rett til å starte skole med statsstøtte. Vi ønsker oss kort og godt ikke de endringene som regjeringen legger opp til i privatskoleloven, og derfor ønsker vi heller ikke å gi statsråden en dispensasjon til å godkjenne skoler som ikke oppfyller kravene i dagens lovverk.

Jeg mener også at det vil være unaturlig å gi statsråden anledning til å godkjenne nye privatskoler før Stortinget behandler de varslede lovendringene. Det kan i ytterste konsekvens bety at kunnskapsministeren gir grønt lys til skoler med oppstart høsten 2015, som Stortinget samme vår vedtar at vi ikke ønsker å ha i Norge. Det vil være et uheldig resultat av en uryddig politisk prosess.

Jeg vil litt tilbake til foreldreretten. For Kristelig Folkeparti er det, som sagt, viktig at foreldreretten gjelder for alle. Den må gjelde uansett religion eller livssyn, og den må gjelde uansett hvor i landet man bor – om man bor i en stor by, eller i en liten bygd. Derfor er det viktig for Kristelig Folkeparti at en kommune ikke skal kunne si nei og ha vetorett når en ny privatskole godkjennes. Men dersom Stortinget i dag vedtar at kunnskapsministeren skal kunne godkjenne skoler som ikke oppfyller kravene i privatskoleloven, og som ikke nødvendigvis bidrar til å oppfylle foreldreretten slik den framkommer i internasjonale konvensjoner, mener jeg det er rimelig å stille krav om at han i det minste må ha den aktuelle kommune eller fylkeskommune med på laget.

Jeg er derfor glad for at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre står sammen om en merknad om at godkjenning etter en eventuell dispensasjonsbestemmelse «ikke skal gis dersom den aktuelle vertskommune eller vertsfylket går imot en slik godkjenning».

Martin Henriksen (A) [13:08:11]: Arbeiderpartiet vil slå ring om den offentlige fellesskolen. Likevel kan jeg forstå mange av argumentene Høyre og Fremskrittspartiet framfører i debatten om private skoler. Men likevel er det i denne saken vanskelig å forstå begrunnelsen for at kunnskapsministeren skal få en rett til å godkjenne de privatskolene han selv ønsker.

Er det fordi et ras av ideelle aktører som vil skape nyskapende skoler, absolutt må få starte før en ny privatskolelov kommer på plass? Nei, det er det ikke. Er det fordi landets lokalpolitikere nå skriker etter sårt ønskede privatskoler så raskt som mulig i sin kommune? Nei, det er det ikke. Er det fordi statsråden ikke har nok å gjøre? Det kunne det kanskje være, men det er heller ikke svaret. Ifølge departementet er hensikten å vinne erfaringer med skoler som er nyskapende.

Denne begrunnelsen gir lite mening. Søknadsfristen for disse nye skolene er august 2014. De kan få godkjenning og starte opp høsten 2015. I mellomtida har en ny privatskolelov ifølge regjeringa både vært på høring og blitt vedtatt. Når Høyre og Fremskrittspartiet skal lage en ny privatskolelov, vil de altså hente erfaringer fra skoler som ennå ikke er startet. Det er som å anmelde et teaterstykke et halvår før premieren.

Hvis formålet er å hente erfaring fra søknader, trenger man ikke å starte flere private skoler på et uklart grunnlag, uten klare formål, for å hente erfaringer fra nye søknader. Enten kunne man spurt i skolen: Hvordan ville dere ha søkt, og hva ville dere skrevet i søknaden dersom dere fikk søke fritt uten klare kriterier til formål? Eller man kunne lest noen av søknadene som lå inne da Bondevik II-regjeringa gikk av – søknadene om 22 000 nye private elevplasser i Norge. Hvis ingen av dem var nyskapende, har Høyre og Fremskrittspartiet et problem i denne debatten. Hvis formålet virkelig var å høste erfaring, ville man – som også Kristelig Folkeparti var inne på – først sett hvordan disse skolene i virkeligheten jobbet i praksis før man laget en lov basert på disse erfaringene.

Når Høyre og Fremskrittspartiet ønsker at kunnskapsministeren skal få godkjenne skoler etter eget forgodtbefinnende, er nok årsaken en helt annen. Det er ikke noe folkekrav å åpne for flere privatskoler. Tvert imot er det stor oppslutning om fellesskolen i Norge. Det er en tung jobb å endre dagens privatskolelov i en så grunnleggende retning som Høyre og Fremskrittspartiet ønsker. Da må de også skaffe seg bedre argumenter.

De som står klar på grensen og ivrer etter å få starte nye privatskoler i Norge, er ikke først og fremst ideelle aktører, men store kommersielle privatskolekjeder. Erfaringen fra andre land er at de raskt kan bli dominerende. I Sverige er det sånn at nesten halvparten av de videregående skolene drives av disse kommersielle kjedene. De ideelle aktørene er skjøvet utover sidelinja. En dispensasjonsadgang som dette gir selvfølgelig statsråden anledning til å godkjenne «snille ideelle privatskoler» – gjerne et fåtall av dem – som kan brukes som eksempler i den offentlige debatten før en ny privatskolelov skal sendes ut på høring. Men når sceneteppet går opp, etter at regjeringa eventuelt får vedtatt sin nye privatskolelov neste år, er det ikke de ideelle skolene som først og fremst kommer til å tre fram i flomlyset. Det er de store kommersielle kjedene. De ideelle kommer til å være henvist til en plass i skyggen. Denne lille lovendringa er med på å berede grunnen for den store endringa som kommer neste år.

Det er ikke Skole-Norges behov som tvinger fram denne dispensasjonsadgangen. Arbeiderpartiet er kritisk til den og vil stemme imot. Dette er først og fremst markedsføring. Lovendringa vi behandler i dag, gjør i prinsippet dagens privatskolelov overflødig hvis man skal ta det helt ut. I stedet for en privatskolelov med klare kriterier for å starte private skoler, kunne vi nøyd oss med én paragraf, som kunne hete «Statsråden bestemmer».

Henrik Asheim (H) [13:13:01]: I en situasjon hvor den rød-grønne opposisjonen har hatt en tendens til å følge etter Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen i stort sett alt den har foreslått innenfor utdanningspolitikken, kan det virke som om behovet for å blåse opp en sak som denne er i overkant stor. Det kan noen ganger høres ut som at dette er en debatt om hvorvidt man skal tillate privatskoler og friskoler.

La meg derfor begynne med å minne om at alle partiene på Stortinget er for alternativer til den offentlige skolen – både de rent kommersielle privatskolene, som ikke får statsstøtte, og som det koster 40 000–50 000 kr å gå på, og de statsstøttede friskolene. Alle disse skal få drive, det er det enstemmighet om i Stortinget. Dette har vi også sett i praktisk politikk de siste åtte årene. Stoltenberg II-regjeringen godkjente over 10 000 friskoleplasser i sin regjeringstid. Uenigheten dreier seg altså ikke om dette, men derimot om hvilke skoler som skal få lov til å starte opp, og hvilke alternativer vi ønsker skal prege friskolesektoren.

I dag bestemmes dette av snevre og absolutte kriterier: Religiøse skoler, de som har en forhåndsgodkjent alternativ pedagogikk, idrettsskoler og internasjonale skoler har fått starte under den loven vi i dag har.

Som en liten digresjon må jeg påpeke at Arbeiderpartiet i flere kanaler har hevdet at de sammen med Kristelig Folkeparti står for det brede kompromisset i privatskolepolitikken, og at denne dispensasjonen er med på å true et slikt kompromiss. La meg da minne om Arbeiderpartiets reaksjon, både i media og i denne sal, på søknaden om én muslimsk skole. Jeg tillater meg å gi et råd til gode venner i Kristelig Folkeparti: Om det er noe som truer det Kristelig Folkeparti er opptatt av, så er det ikke denne dispensasjonsordningen, men Arbeiderpartiets faneflukt vekk fra det kompromisset de hevder de representerer – så snart søknaden fra et trossamfunn som ikke var kristent, kom på bordet. Jeg håper Kristelig Folkeparti fulgte nøye med på den debatten.

Men la meg gå tilbake til saken vi nå diskuterer, nemlig dispensasjonsordningen som Stortinget i dag kommer til å vedta. Dagens lov, som stiller disse absolutte kravene til kriterier for å bli godkjent, fører fort til at en del gode alternativer ikke slipper til.

For å stille et retorisk spørsmål, men like fullt et spørsmål det er nødvendig å stille motstanderne av en fornyet lov: Kan det hende at det finnes andre tilbud som ville være gode alternativer, men som ikke går inn under disse absolutte kriteriene? Dersom man tror det kan hende, ville det ikke da være interessant å finne ut hvilke alternativer dette er? Regjeringen har varslet at det kommer et forslag til ny friskolelov, men har samtidig sagt at dette er et arbeid man vil ta seg god tid med. Det er klokt ikke å forhaste seg i denne saken, og derfor er en slik dispensasjon en svært god tilnærming til arbeidet med en ny lov.

Ved å skape denne smale adgangen for enkeltskoler som i dag representerer et reelt alternativ til både offentlige og allerede godkjente friskoler, gir vi også muligheten for entusiaster der ute til å vise hvilke ideer de har for et godt tilbud til elevene. Det tjener elevene på, og det gjør norsk utdanningssektor bedre og rikere, fordi flere ideer slipper til.

La meg avslutningsvis vise til hva denne dispensasjonsordningen faktisk innebærer. Den betyr at et opplæringskontor som samarbeider tett med bransjen, kan få muligheten til ikke bare å følge opp lærlingene, men å undervise dem før de skal ut i lære. Et slikt eksempel – som media har trukket frem – er Lærlingekompaniet i Oslo. De samarbeider med 80 restauranter i byen om å følge opp lærlinger innenfor servitørfag og matfag. De vet en hel del om hva bransjen ser etter, og de har nye måter å lære bort på til sine lærlinger.

Med dagens lov vil en søknad fra dem om å få starte opp en liten servitørlinje, i tillegg til å følge opp lærlinger, få avslag automatisk. Men dersom Lærlingekompaniet la inn en morgenandakt og kalte seg en kristen servitørskole, skulle det med dagens lov svært mye til for å nekte dem å starte opp. Dette tror jeg de færreste mener er logisk. Derfor er det også bra at loven skal gjennomgås og tilpasses dagens behov. Dispensasjonsordningen er en god start for å få frem entusiastene som må få slippe til.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Da skal representanten Asheim ta opp forslag?

Henrik Asheim (H) [13:17:51]: Det skal jeg.

Presidenten: Representanten Henrik Asheim har tatt opp forslaget.

Bente Thorsen (FrP) [13:18:19]: Fremskrittspartiet støtter regjeringens forslag. Vi mener forslaget er et skritt i riktig retning og viser til Sundvolden-erklæringen, der det bl.a. slås fast:

«Regjeringen vil åpne for at flere kan drive offentlig finansierte friskoler, og gjeninnføre en lov om frittstående skoler der kravet til formål erstattes med krav til innhold og kvalitet.»

Den snevre dispensasjonen som regjeringen foreslår i denne saken, vil gi nyttig informasjon og bedre oversikt over mulige alternative skoler før regjeringen legger fram et endelig forslag til ny privatskolelov i 2015. I denne prøveperioden forventer vi ikke å se resultater av innholdet på de ulike skolene, men det handler om type skoler, og det kan være interessant å se hva som melder seg på banen.

Fremskrittspartiet ser positivt på å endre privatskoleloven for å sikre foreldrenes rett til å velge skole i tråd med bestemmelser om utdanning, noe som er nedfelt i menneskerettighetskonvensjoner som Norge er forpliktet av. Vi legger til grunn at en ny privatskolelov skal bidra til et økt mangfold, stimulere til skoleutvikling og sikre høy kvalitet på landets skoletilbud. Vi vil også understreke poenget med at skolene skal være nyskapende. De må bidra til økt mangfold, altså representere noe som er vesentlig annerledes enn det som er normal praksis i offentlige skoler og godkjente privatskoler. Det aktuelle pedagogiske tilbudet eller organiseringen av undervisningen må videre være egnet til å utvikle erfaringer som kan være nyttige også utover den aktuelle skolen selv.

Det er etter vår mening lite raust å innskrenke foreldreretten til kun å gjelde foreldre som ønsker et religiøst eller pedagogisk alternativ for sine barn. Landet vårt trenger flere friskoler som er annerledes enn de offentlige skolene både i organisering, pedagogikk, ideelt grunnlag og eierskap. Samfunnet vårt og demokratiet trenger et mangfold av tilbud i skolesektoren.

Her vil jeg gjerne sitere Abelias Forum for Friskoler, som støtter forslaget og uttaler at det er positivt med åpninger som gjør det mulig å få godkjent alternative skoler som

«kan gjøre en forskjell og bidra til å løse samfunnsmessige utfordringer. I høringen har departementet konkret nevnt realfagsgymnas og yrkesfagskoler. Språkgymnas kan også være et eksempel på et alternativ som kan dekke kompetansebehov i arbeids- og næringslivet. Det er behov for kompetanse både innen f.eks. kinesisk, koreansk, japansk og russisk, men også innen tysk som alt for få velger med tanke på at Tyskland er en av Norges største handelspartnere».

Nytenkning, forbedring, utvikling og kvalitet henger sammen. Friskolene er et viktig supplement til den offentlige skolen og kan bidra med nytenkning og gi nye erfaringer om pedagogikk og organisasjonsformer. Som politiker mener jeg at vi må være ydmyke og faktisk innse at mye sikkert kan bli bedre, og at det ikke er slik at Skole-Norge i 2014 er det ypperste man kan frambringe. Samfunnet er ikke statisk, men dynamisk, noe som ikke minst gjelder hva jeg vil kalle utdanningssamfunnet. Nettopp fordi vi tror på framskritt og utvikling framfor trange rammer og politisk styring, vil vi legge forholdene til rette for mangfold, dynamikk og forbedring av skolen.

Politikernes oppgave i dette er å legge forholdene til rette for et reelt mangfold, noe regjeringens forslag er et bidrag til. Fremskrittspartiet mener at vi må være åpne og legge til rette for innsats og nytenkning på en rekke områder, og ikke konstruere meningsløse ideologiske sperrer. Vi anser det som et problem at det ikke er mulig å starte friskoler som tilbyr fordypning i teknologi- eller realfag, eller som bygger på alternative pedagogiske prinsipper av nyere dato.

Fremskrittspartiet anser det også som både meningsløst og ulogisk at det ikke er lov å starte en helt vanlig friskole som ganske enkelt har som mål å være bedre enn andre skoler. Vi ser ingen grunn til at det skal være slik, og vi mener derfor at regjeringens forslag er et viktig skritt på veien.

Debatten om friskoler minner meg ofte litt om debatten i Stortinget om fargefjernsyn tidlig på 1970-tallet. Som Einar Førde sa i den debatten:

«Motstanden har også sterke innslag av puritanisme: Me får finne oss i at synda er komen til jorda, men me vil ikkje ha ho i fargar.»

Litt på samme måte blir det med motstanden mot et større mangfold i skoletilbudet. Folket kan aller nådigst få lov til å velge mellom «alternativ pedagogikk» og religiøse skoler, men ikke noe annet. Fremskrittspartiet og regjeringen vil derimot ha et fargerikt og mangfoldig tilbud av skoler. Kreative, kunnskapsrike og verdiskapende mennesker bidrar til å bringe verden framover. Slike mennesker tror vi det er mange av også i Utdannings-Norge, og vi vil derfor legge til rette for at de får mulighet til å utfolde seg og skape gode skoler.

Det kan også være grunn til å minne om hva som faktisk skjedde under den rød-grønne regjeringen. Hver åttende dag i Stoltenbergs regjeringstid ble en skole nedlagt – totalt 355 skoler. Samtidig har det aldri blitt opprettet så mange privatskoler som under Stoltenbergs åtteårige regjeringstid.

Jeg kan ellers berolige opposisjonen med at det som kommer nå, ikke er noe komplett frislipp av privatskoler, men det er rett og slett en liten oppmyking som vil gi mulighet for reell valgfrihet og reelle alternativer.

Vårt utgangspunkt er også at det er foreldrene som har ansvaret for barna sine, og at de fleste foreldrene faktisk ønsker det beste for sine barn. De bør derfor få reelle valgmuligheter om noe så viktig som utdannelsen til sine barn. Det er kvalitet i skolen, elevenes ønske om å lære og foreldrenes frihet til å velge som bør ligge til grunn for skolepolitikken, ikke ønsket om styring og ensretting.

Svensk skole er blitt dratt inn i denne debatten. Av erfaringene fra Sverige i Institutet för arbetsmarknads- och utbildningspolitisk utvärdering kommer det tydelig fram at dårligere resultater på nasjonale prøver ikke kan forklare Sveriges nedgang på PISA-testene – at privatskolene ikke kan lastes for det.

Skolen i Sverige har i tillegg blitt utsatt for en kommunaliseringsreform som ble innført av venstresiden i 1991, og som ble videreført av senere regjeringer. Denne reformen gjorde det bl.a. lettere å ansette ufaglærte lærere, og karakterkrav på lærerutdanningen forsvant. Det er som kjent ikke en politikk dagens regjering legger opp til – tvert imot. En annen faktor som også gjør at sammenligningene med Sverige halter, er at man i Sverige har åpnet for å ta ut utbytte, noe det som kjent ikke åpnes for i regjeringens forslag. Det er altså ikke aktuell politikk.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:26.56]: Senterpartiet har lang tradisjon for å forsvare foreldreretten, dvs. foreldrenes rett til å velge et annet, alternativt, utdanningstilbud enn den offentlige skolen, i tråd med internasjonale konvensjoner.

Kjernen i foreldreretten dreier seg om å kunne velge et innholdsmessig alternativ til det offentlige tilbudet, og ikke et tilbud som opprettes i direkte konkurranse med det offentlige. Derfor står det også i vårt partiprogram:

«Dagens privatskolelov dekker et tilbud med lange tradisjoner som et supplement til fellesskolen.»

For Senterpartiet er det viktig at privatskoleloven balanserer hensynet til foreldrenes rett til å velge alternativ opplæring for sine barn og hensynet til fellesskolen.

Senterpartiet mener foreldrenes rett til sjøl å velge undervisning for sine barn ivaretas tilfredsstillende gjennom gjeldende lovbestemmelser og slik sett er i overensstemmelse med Norges forpliktelser i henhold til internasjonale konvensjoner. Siden forslaget til lovendring går utover det vi mener er kjernen i foreldreretten, og delvis tilbake til det vi var imot i den tidligere friskoleloven, er Senterpartiet imot den foreslåtte lovendringa.

Senterpartiet ser heller ingen argumenter for at det er nødvendig med en totrinns behandling av en mulig ny privatskolelov, som regjeringa her legger opp til.

Departementet uttalte i høringsbrevet at et av formålene med forslaget om en dispensasjonsadgang er å vinne erfaringer med søknader om nye skoler som er nyskapende i forhold til eksisterende offentlige og private skoler. Vel, med respekt å melde er dette kanskje en litt tynn argumentasjon all den tid statsråden har varslet at forslag til ny privatskolelov vil komme tidlig om vinteren og følgelig allerede er under arbeid. Nye skoler som skal hastegodkjennes etter denne dispensasjonsadgangen, vil knapt rekke å se dagens lys – langt mindre kaste av seg noe som helst av erfaringer – før et nytt lovutkast er behandlet av Stortinget. Jeg slutter meg for øvrig til saksordfører Tyvands gode innlegg om akkurat dette.

Vi kan derfor ikke forstå dette på en annen måte enn at regjeringa vil sette en fot i dørsprekken og snike et nytt formålsgrunnlag inn i loven uten en grundig og helhetlig behandling av hele loven.

Senterpartiet mener det er uheldig å foreta endringer i loven som vil kunne føre til store konsekvenser for skolestrukturen uten at dette er utredet godt nok.

Begrunnelsen for forslaget, å kunne tillate private skoler som gir fagspesialisering eller en annen måte å organisere undervisninga på, vil kunne åpne opp for et svært stort antall skoler. Sjøl med vetorett for kommunene vil det ikke bli snakk om en smal unntaksbestemmelse, som regjeringa prøver å gi inntrykk av, for hvor går grensa for innhold og formål? Hvordan vil regjeringa definere ordet «nyskapende»? Slike generelle og vage begrep er ikke egnet til å styre etter.

Resultatet kan fort bli at nye godkjente skoler etter dispensasjonsadgangen kan påvirke dagens skolestruktur og tilbudsstrukturen, særlig i videregående opplæring, som kan ha uheldige konsekvenser for resten av elevene som går i den offentlige fellesskolen. Hvem skal ta en endelig avgjørelse for om det skal opprettes en privat kokkeskole på Gjøvik? Hvordan skal fylkeskommunen dimensjonere tilbudet sitt etter en dispensasjonsordning og holde bredden i det øvrige tilbudet for dem som vil gå i den offentlige skolen, for dem som vil slippe å reise på hybel? For tilbudet lokalt blir begrenset på grunn av denne loven.

Senterpartiet ønsker å bevare en privatskolelov med rett til å velge et alternativ, men sier nei til en liberalisering av loven, som vi mener kan gå på bekostning av fellesskolen. Vi mener forslaget til dispensasjonsadgang bidrar til uklarhet om rettstilstanden og skaper usikkerhet for skoleeiere, som er ansvarlig for å gi alle et kvalitativt godt tilbud innenfor fellesskolen.

Vi forstår ikke behovet og mener pengene som skal brukes til dette, heller burde blitt brukt til å gjøre det mulig for de offentlige skolene å bli mer nyskapende. Det gjør vi ved å ha en god kommuneøkonomi, og det er det jeg vil at mine skattepenger skal gå til.

Iselin Nybø (V) [13:31:31]: I Venstres stortingsvalgprogram for perioden 2013–2017 står det helt klart at vi vil «tillate etablering av friskoler uten religiøst eller alternativt pedagogisk grunnlag». Dette har vi gått til valg på, og det er dette vi vil forsøke å få gjennomslag for på vegne av våre velgere.

Samtidig har Venstre en stolt skolehistorie. Det var Venstre som i sin tid innførte fellesskolen, en skole der både fattige og rike satt i samme klasserom. Dette er en del av historien vår, og dette ønsker vi å verne om i det videre. For Venstre er det viktig at den offentlige skolen er det tilbudet som framstår som det naturlige valget for de aller fleste. Det er derfor kunnskap alltid har vært et prioritert område for Venstre. Men vi ser ikke på de private innslagene som noen trussel mot fellesskolen. Tvert imot ser vi på de private skolene som et viktig supplement til den offentlige skolen – de kan bidra med nytenkning og gi oss nye erfaringer rundt pedagogikk og organisasjonsformer.

Så har jeg heller ikke oppfattet at de rød-grønne og Kristelig Folkeparti er imot private skoler, for de har jo selv innført dagens lov, som åpnet opp for både religiøse skoler og skoler med pedagogiske alternativer. For min del har jeg da litt problemer med å se den helt store forskjellen mellom et kristent gymnas og f.eks. et realfagsgymnas. Det kan ikke være slik at det er greit å starte opp skoler så lenge du fyller dem med religiøst innhold, mens skoler som er opptatt av selve faget og høy kvalitet på undervisningen, ikke skal få tillatelse til å starte opp. Men jeg skal ikke foregripe begivenhetene altfor mye, for denne debatten skal vi ta senere, når regjeringen legger fram forslag om ny friskolelov. I denne omgang er det først og fremst dispensasjonsadgangen som skal debatteres og voteres over.

Regjeringen har lagt opp til en snever dispensasjonsadgang i påvente av at ny friskolelov kommer på plass. Det vil ifølge regjeringen selv kunne være aktuelt å gi tillatelse i et fåtall tilfeller. Vi vet at det er mange skoler der ute som ønsker å starte opp, og mange av disse har ventet lenge på at det skulle komme et nytt politisk flertall som gjør det mulig. Denne dispensasjonsadgangen er ikke ment å skulle åpne for at alle disse som nå har ventet i åtte år på å få søke, skal få tillatelse, og regjeringen har jo selv gitt uttrykk for – og det står også i lovteksten – at det kun er i «særskilde tilfelle» det skal gis dispensasjon.

Venstre har i denne runden vært opptatt av at det er en «snever adgang» som dispensasjonsadgangen skal gi hjemmel til å åpne opp for. Vi er derfor glad for at det er en enstemmig komité som gir uttrykk for at det ikke skal gis dispensasjon i de tilfellene der vertskommuner eller vertsfylker er imot at slik godkjenning skal bli gitt. Hvor stor innflytelse vertskommunene og vertsfylkene skal ha over opprettelsen av privatskoler etter at den nye friskoleloven er på plass, regner vi med vil bli en ganske stor diskusjon når forslaget blir lagt fram. I Venstre har vi også programfestet at vi ønsker oss et regelverk som gir fylker og kommuner kontroll med etableringen av nye skoleplasser. Derfor er det også viktig for oss at statsråden nå ikke gir godkjenning til skoler – med hjemmel i denne dispensasjonsadgangen – som ikke nødvendigvis ville fått tillatelse til å starte opp når ny friskolelov er på plass.

Så i de merknadene som flertallet står bak her, gjør vi en allerede snever dispensasjonsadgang enda snevrere. Vi ser nå fram til å se hvilke søknader statsråden mottar, og hvilke alternativer som rører seg der ute. Vi ser for oss at vi ganske raskt kan få på plass både realfagsgymnas og bransjedrevne skoler, og at disse erfaringene som søknadsprosessen gir oss, er noe vi kan ta med oss videre inn i arbeidet med ny friskolelov.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:36:11]: Ein av dei mest brukte frasane i valkampen i fjor var at stortingsvalet var «eit retningsval». Vi raud-grøne åtvara mot ei borgarleg regjering som ville satse på skattekutt og privatisering føre velferd og fellesskap. Høgre sitt svar var å krype så tett inntil sentrum i norsk politikk som dei berre klarte. Torbjørn Røe Isaksen kalla da Høgre for det nye Arbeidarpartiet, og Erna Solberg forsikra om at det ikkje ville skje nokon store endringar; det ville berre bli nye idear og betre løysingar.

Oppsummeringa etter nokre månader med Høgre–Framstegsparti-regjering er at Noreg langsamt blir tatt i feil retning, også i skulepolitikken. Les ein partiprogramma til Høgre og Framstegspartiet, er deira skulepolitiske prosjekt heilt tydeleg – fleire private skular, auka konkurranse. Kunnskapsministeren veit at dette er eit syn som ikkje har brei støtte blant lærarar, elevar og foreldre, og sakte, men sikkert blir norsk skule tatt i blå retning. Det blir ikkje innført karakterar i barneskulen – det blir berre opna for forsøk med karakterar i barneskulen. Og i dag står vi her og debatterer forslaget om ein dispensasjonstilgang for godkjenning av private skular.

Krava i privatskuleloven er i dag omfattande og etablerte gjennom eit grundig forarbeid og politiske forhandlingar, og krava har støtte frå eit breitt spekter av partia på Stortinget. Utan tilsvarande forarbeid føreslår Røe Isaksen no å gje seg sjølv fullmakt til å godkjenne private skular etter eige skjøn. Det blir ikkje noko «frislipp», kan statsråden forsikre, det er berre snakk om «en snever dispensasjonstilgang», men på sikt vil Røe Isaksen fjerne dagens krav om «særskilt grunnlag» for å få godkjenning til å starte privatskule. Derfor er dette det første steget på vegen mot ei privatisering av norsk skule, slik vi ser ønske om i Høgre og Framstegspartiet sine program.

Gjennom mange år har Høgre og Framstegspartiet tatt til orde for ei privatisering av norsk skule, med nokre små nyanseforskjellar. Begge vil opne for private skular, begge vil ha såkalla fritt skuleval, og begge vil ha meir testing og opne testresultat for å gje foreldra auka valfridom. Den største forskjellen mellom desse to er at Framstegspartiet også opnar for at kommersielle skuleeigarar skal kunne ta ut overskotet av skuledrifta, noko Høgre-landsmøtet gjekk imot. Denne politikken er lite kunnskapsbasert og er heller ikkje svar på eit krav om privatisering hos folk flest. Privatisering har liten oppslutning hos lærarane. Utdanningsforbundet kallar forslaget «uheldig og betenkelig». Elevane har ikkje bedt om fleire privatskular. Elevorganisasjonane er «skremt» av forslaget. Det er heller ikkje slik at forskarar eller internasjonale undersøkingar viser at elevar lærer meir i land med mange privatskular. Tvert om har erfaringane frå Sverige vist at systemet med privatskular, konkurranse og fritt skuleval har ført til auka sosial og etnisk skulesegregering, utbreidd juks og svakare læringsresultat.

Røe Isaksens privatiseringsiver er ikkje kunnskapsbasert – han er ideologisk og interessedriven. I dag står det køar av kommersielle aktørar klare til å få ein del av den norske skulekaka. Da kunnskapsministeren overtok som statsråd, var han rask til å roe ned dei som frykta ei omvelting av norsk skule, men det tok altså ikkje lang tid før han ville opne for forsøk med karakterar i skulen og fleire private skular. Med det beviser han at det går fint an å vere kunnskapsminister utan å lytte til verken forskarar, lærarar, foreldre eller elevar.

Høgre sine marknadsliberalistar ser ut til å vere impregnerte mot kunnskap om skular og læring. Når det gjeld privatskular, lyttar ikkje kunnskapsministeren til forsking, og erfaringar frå andre land synest heller ikkje å bite på han. Den blåøygde trua på at ein skulemarknad skal skape betre skule, er utan fagleg støtte og utan fagleg forankring hos dei som arbeider i sektoren.

I dag er siste sjanse til å setje ein stoppar for kunnskapsministerens prosjekt. Kristeleg Folkeparti har vore tydeleg frå starten. Det er Venstre som sikrar fleirtal for dette forslaget. Med det vil eg seie at Venstre for alvor har valt side i skulepolitikken. Venstre seier at dei støttar forslaget fordi det berre er snakk om ein snever dispensasjonstilgang. Eg meiner det er blåøygd av Venstre. Dei vel no å gje statsråden eit stort handlingsrom når dei gjev han tilgang til skjønsmessig å godkjenne private skular. Eg hadde forventa eit meir kunnskapsbasert forsvar for den norske fellesskulen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:41:07]: Det viktigste utgangspunktet for regjeringen er den offentlige skolen. Det er der vi satser de store pengene. Det er der de aller fleste elevene går og kommer til å gå. Det er der vi setter i gang tidenes største lærerløft. Det er der vi skal ha en realfagsstrategi. Det er der vi skal styrke yrkesfagene. Det er der vi skal oppfylle løftet i det som jeg bl.a. har kalt «den norske drømmen», nemlig at alle skal få like muligheter, uavhengig av hvor de kommer fra.

Men det er ingen motsetning mellom det å ha en sterk offentlig skole og det å ha supplementer. Det er ikke sånn at den sterke offentlige skolen blir truet dersom noen foreldre i en bygd har lyst til å ha en kristen friskole i stedet.

Det er ikke sånn at den offentlige fellesskolen blir truet dersom noen i en bransje har lyst til å starte en skole fordi de er ekstra opptatt av å rekruttere gode rørleggere for fremtiden og har lyst å bidra i utdanningssystemet på den måten.

Det er ikke sånn at den offentlige skolen blir truet av at man har valgfrihet og mangfold. Men utgangspunktet, det viktigste, er å satse på den offentlige skolen. Men privatskoler og friskoler kan være et supplement.

Det har allerede blitt nevnt her at det ikke er noe uenighet i Stortinget om at man skal ha nærmest fri adgang til å etablere privatskoler som ikke får offentlig støtte, hvor skolepengene kan beløpe seg til titusenvis av kroner. I dagens regelverk er det i teorien fullt mulig å starte en privatskole som ikke får ett rødt øre i statsstøtte, og som bare er for de aller rikeste. Men det viser nettopp behovet for det som vi kaller «friskoler», og som enkelte, med et litt lengre begrep, kaller «privatskoler som får offentlig støtte».

Friskolene har to viktige ting ved seg:

For det første gir vi dem støtte. Hvorfor gjør vi det? Jo, nettopp fordi det ikke skal være lommeboken som skal være det avgjørende for hvorvidt du har mulighet til å gå der eller ikke. Nettopp fordi mulighetene skal være mest mulig like, og nettopp fordi det skal være gode vilkår for å drive et alternativ, har flertallet på Stortinget også fått inn f.eks. et kapitaltilskudd til friskolene i statsbudsjettet.

Utgangspunktet for at vi er for friskoler handler om tre ting:

For det første handler det om foreldreretten. Ja, vi skal ha rammer for barns oppvekst i Norge. Det er alle enige om. Men likevel er det en rettighet for foreldrene å kunne velge et alternativ for sine barn, f.eks. et kristent alternativ eller et pedagogisk alternativ.

Utgangspunkt nr. 2 er valgfriheten. Man skal ha mulighet til å velge, og bevisbyrden må ligge på dem som vil begrense valgfriheten, snarere enn hos dem som ønsker å ha valgfrihet som utgangspunkt. Det betyr ikke at valgfriheten skal være total, for i veldig mange tilfeller er det gode grunner til at vi begrenser valgfriheten, av hensyn til det felles beste. Men det betyr at valgfriheten skal ligge til grunn.

Det tredje argumentet er at gode krefter må slippe til. Det var vel formann Mao som sa: La de hundre blomster blomstre. Det er ikke så ofte jeg siterer formann Mao, men det var et veldig godt poeng. Vi skal la de gode kreftene slippe til for å lage bedre skoler for alle.

Men vi må ha noen forutsetninger, og forutsetningen er for det første at vi er med på spleiselaget herfra, ved at vi ikke lager et skolesystem hvor alle privatskoler må drive med inntekter kun fra foreldrene, men ved at de kan drive på en måte som gjør at de er tilgjengelige for flest mulig. I tillegg må vi regulere og stille krav.

Som Høyre-statsråd, og som statsråd i en Høyre–Fremskrittsparti-regjering, er jeg ikke flau over å si at vi må regulere og stille strenge krav til friskolene. Vi skal stille krav om innhold og kvalitet. Vi skal stille krav om at opplæringen er like god som i den offentlige skolen. Vi skal stille krav om at man ikke kan ta ut utbytte og drive kommersiell skole, hvor statsstøtten går til noe annet enn elevene. Alle de kravene skal vi ha.

Men vi ser at godkjenningsordningen, eller det som vi ofte kaller formålsgrunnlaget i dagens lov, gir noen urimelige utslag. Det er ikke bare religiøse og pedagogiske alternativer som er lov. Det er f.eks. lov å starte private skoler som er spesielt tilrettelagt for talenter innenfor alpint eller fotball. Men hvis man vil starte en skole som er tilrettelagt for talenter innenfor matematikk, fysikk, kjemi eller yrkesfag, er det strengt forbudt. Det er et urimelig utslag.

Derfor ønsker regjeringspartiene at vi skal ha flere friskoler, som kan være supplementer til den offentlige skolen – ikke et frislipp, ikke mangel på reguleringer og ikke fritt frem for dem som ønsker det.

I regjeringserklæringen er det slått fast at nye skoler ikke skal godkjennes der «godkjenning vil gi negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet». Det er nettopp fordi vi må lytte til kommunene, og fordi fylkeskommunene skal ha mulighet til å dimensjonere. Det er en viktig begrensning som sikrer at den lokale skolestrukturen ikke skal bli skadelidende.

Statstilskuddet og elevpengene skal fortsatt i sin helhet komme elevene til gode, og det skal fortsatt være forbudt for friskoler å betale utbytte til sine eiere.

Vi arbeider grundig med forslaget til ny lov og bruker tiden som er nødvendig, for å sikre at gode utredninger ligger til grunn.

Det er også bakgrunnen for at vi nå fremmer et forslag om en midlertidig dispensasjonsordning i privatskoleloven. Vi foreslår at det innføres en snever adgang til dispensasjon fra kravet til godkjenningsgrunnlag i tidspunktet frem til en ny friskolelov er på plass. Hjemmelen vil bli praktisert strengt, og det er tydelig presisert i proposisjonen at dispensasjonen kun vil bli gitt i et fåtall tilfeller.

Jeg vil også understreke at det kun er kravet til godkjenningsgrunnlag det kan dispenseres fra. Det er altså ingen mulighet for Stortinget med dette lovvedtaket å gi statsråden fullmakt til å godkjenne en hvilken som helst skole. Lovens øvrige krav til skolens innhold og kvalitet må være oppfylt for at dispensasjonen skal gis.

Jeg vil også følge opp flertallsmerknaden fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i komiteen, om at det ikke vil bli godkjent skoler etter dispensasjonsbestemmelsen dersom den aktuelle vertskommunen eller vertsfylket går imot en slik godkjenning.

Dispensasjonsbestemmelsen vil kun være aktuell for skoler som har et pedagogisk tilbud eller en organisering av undervisningen som er nyskapende, sammenliknet med eksisterende offentlige og private skoler. Vi har også nevnt eksempler på det: et privat realfagsgymnas og enkelte yrkesfagsskoler.

I lovproposisjonen er det presisert at den foreslåtte bestemmelsen kun gir hjemmel til godkjenning av nye skoler og ikke til godkjenning av driftsendringer ved eksisterende skoler. Vi foreslår en smal bestemmelse som skal virke en kort periode. Forutsatt Stortingets tilslutning vil bestemmelsen tre i kraft straks, og ut ifra de søknadene som eventuelt fremmes, håper vi å kunne vinne erfaringer med både aktører og tilbud. Det er erfaringer som kan være nyttige under arbeidet med ny friskolelov.

Jeg tar sikte på å legge frem for Stortinget et forslag til en ny lov våren 2015.

Selv om vi i dag diskuterer dispensasjonsbestemmelsen, er det verdt å bruke noen ord også på den bredere friskoledebatten. Det er nemlig tre problemer med dagens friskolelov:

For det første er formålsbestemmelsen, altså godkjenningsgrunnlaget, under press. Uten at departementet har «rørt en finger», uten at vi har endret regelverket på noen som helst måte, er det nå f.eks. tillatt ikke bare med religiøse skoler, men også humanistskoler innenfor den religiøse godkjenningshjemmelen. Det betyr, som representanten Asheim sa, at man i fremtiden ikke behøver å ha en morgenandakt. Det vil også bli andre muligheter.

Vi ser også at formålsbestemmelsen kan komme under press ved at det f.eks. kommer veldig mange aktører som søker om nye toppidrettsgymnas.

For det andre er det lenge siden denne loven kom. Hovedelementene fra Clemets friskolelov er jo bestemt, men med revideringene som de rød-grønne gjorde, med Kristelig Folkepartis støtte, er det likevel flere år siden. Vi har lært mye siden det, bl.a. fordi det har blitt godkjent opp mot 9 000 nye elevplasser i privatskoler under den forrige regjeringen.

Da kan det være rimelig å gå gjennom loven for å se om det er behov for presiseringer av regelverket, og for å se om det kan være behov for innstramminger.

For det tredje mener jeg at det politiske forliket om friskoleloven ikke er spesielt tydelig, bl.a. fordi Arbeiderpartiet har luftet sterke betenkninger rundt muligheten til å starte religiøse skoler.

Jeg har lyst til å avslutte med å håpe på at debatten om friskoler blir bra, god, konstruktiv og nyttig, og jeg synes også det har vært gode anslag til det. For eksempel var vi jo gjennom en valgkamp hvor Arbeiderpartiet advarte veldig kraftig mot å liberalisere dagens friskolelov, men i Politisk Kvarter i år uttalte representanten Giske at det hørtes flott ut med ny kokkeskole med nye ideer, og at han godt kunne diskutere om vi skal ha et videre begrep på pedagogiske alternativer. Representanten Marianne Aasen har på sin side sagt at disse skolene bidrar til at norsk skole blir bedre. Det skulle jo tilsi at man nettopp kan ha en debatt om ikke også de som vil starte en yrkesfagskole, en realfagsskole eller en bransjeskole, burde kunne etablere seg. Det mener jeg dagens forslag gir et godt utgangspunkt for.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Trond Giske (A) [13:51:13]: Det er en veldig fordel for en god og konstruktiv debatt at Høyre nå snakker sant om sin egen privatskolepolitikk. I valgkampen var det stikk motsatt budskap som ble framført. Da vi poengterte at man ville åpne for en rett til å starte privatskole med statstilskudd, gitt at man bare oppfylte visse kvalitetskriterier, benektet Høyre dette. Nå snakker statsråden forbilledlig sant. Nå mangler det bare at han slutter å snakke usant om Arbeiderpartiets politikk, så er man i mål. Vi står fast på dagens forlik, så statsråden kan slutte å si noe annet, men hvis det er åpent for et lite justeringsmonn som gjør det mer levelig for statsråden, er vi åpne for å diskutere det. Men det er jo ikke det det er snakk om. Det er snakk om å innføre en rett til statsstøtte i neste omgang, ikke denne dispensasjonsadgangen. Statsråden forsvarer jo dagens privatskolelov fra talerstolen.

Mitt spørsmål er: Forstår statsråden at når han innfører en rett til å starte en privatskole med statsstøtte, har han ikke lenger noen kontroll på om dette er et supplement eller ikke, at det da er de private som avgjør det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:52:18]: For det første vil jeg si at det er veldig bra at man er åpen for å diskutere om det kan være ting som skal endres med dagens privatskolelov. Jeg ser også veldig frem til at Arbeiderpartiet skal legge frem noe konkret om hva de mener, siden det åpenbart, i forskjellige offentlige debatter, kommer signaler som kan tolkes i forskjellige retninger.

Det er ikke snakk om en rett til å starte opp bare fordi man sier at man har lyst til å starte en skole. Det er noen veldig klare krav her, og en av de endringene som vi i Høyre har gjort i vår politikk – jeg kan ikke snakke for det andre regjeringspartiet – er bl.a. at vi har sagt at negative konsekvenser for kommunene og fylkeskommunene skal være en grunn til at man ikke får godkjenning. Tidligere, med bakgrunn i Clemets friskolelov, sa vi «vesentlige negative konsekvenser», men vi har, nettopp av hensyn til debatten og erfaringene vi har hatt, sett at vi bør beholde formuleringen i dagens lov. Det vi mener er urimelig, er jo grunnlagsbestemmelsene, som får nettopp de utslagene som flere her sier er urimelige. At man kan starte et toppidrettsgymnas, mener jeg er kjempebra, men hvis man vil starte et realfaggymnas, er det i utgangspunktet ikke greit å søke.

Marianne Aasen (A) [13:53:30]: I sitt innlegg sa statsråd Torbjørn Røe Isaksen at det er nyskapende skoler som nå skal få tillatelse, og realfaggymnas nevnes stadig. Nå er det engang sånn at norsk skole har holdt på med realfag så lenge norsk skole har eksistert. Man har også holdt på med språk veldig lenge. De er faktisk veldig gode til å lære folk språk og realfag, og det finnes sågar mange videregående skoler rundt omkring i Norge som driver med realfagsfordypning på svært høyt nivå. Det foregår i Drammen. Det foregår i Tromsø. Det foregår i Fredrikstad.

Det jeg da lurer på, er: Hvis man kommer med en søknad om en skole som er ganske lik de skolene vi faktisk har – jeg vet bl.a. om en skole i Bærum – hvis vi da har den typen skoler i det offentlige, trenger vi noe supplement, eller vil statsråden mene at dette er så nyskapende, selv om vi har det, at han vil gi tillatelse?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:54:28]: For det første er jeg helt enig med representanten i at det skjer utrolig mye spennende i norsk skole, og jeg må også si at jeg synes det er en av de viktigste tingene som står igjen etter Bondevik II-regjeringen, nemlig at man løsnet opp de sentralistiske grepene og den sentralistiske styringen av norsk skole for nettopp å slippe frem lokalt initiativ.

Jeg kan ikke drive saksbehandling av enkeltsøknader her. Vi har nevnt noen eksempler, realfaggymnas er ett, yrkesfagskoler er et annet. Så får vi se, når søknadene kommer, hvorvidt det vil kunne regnes som nyskapende sammenlignet med det offentlige tilbudet.

Drammen er et kjempegodt eksempel. De har bl.a. startet en forskerlinje som jeg har hørt veldig mye bra om. Det er også interessant at fylkeskommunen eksplisitt begrunnet det med at en privatskole i Drammen hadde et så godt realfag- og forskningstilbud at de måtte gå inn og konkurrere med denne skolen, og de opprettet en forskerlinje for å trekke elevene til den offentlige skolen. Det synes jeg er et godt eksempel på hvordan flere supplementer kan skape dynamikk i systemet.

Martin Henriksen (A) [13:55:42]: Først hørte vi representanten fra Høyre tidligere i dag tone ned denne saken ved å si at dette dreier seg kun om en svært snever dispensasjonsadgang. I løpet av sitt innlegg hadde kunnskapsministeren en bredt anlagt argumentasjon for liberalisering av privatskoleloven. Jeg syntes det hørtes mindre og mindre snevert ut jo mer han snakket, og det forsterker inntrykket av at det ikke er det å hente erfaringer som er hovedårsaken til denne lovendringa.

Vi i Arbeiderpartiet er veldig for kunnskap. Vi er for utredninger, for høringer, for konsekvensutredninger – «you name it» – for å få et bedre beslutningsgrunnlag. Men å hastegodkjenne nye privatskoler for å få bedre erfaringer med søknadene til privatskoler er å skyte spurv med kanon.

Jeg lurer egentlig på hva slags erfaring det er statsråden skal rekke å gjøre seg på de få ukene fra søknadsfristen er ute, til loven skal på høring, og hva slags erfaring det er han skal gjøre seg, som han ikke kunne fått bare ved å snakke med de privatskoleaktørene som dette gjelder, eller ved at de fikk gi sine innspill gjennom høring.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:56:47]: La meg først betrygge representanten ved å si at vi ikke skal hastegodkjenne skolene som søker. Det er den samme grundige søknadsprosessen som for andre friskolesøknader. La meg ta et eksempel: Vi vil bl.a. få se hvem det er som søker, hva slags grunnlag de har. La meg ta som eksempel de uttalelsene Arbeiderpartiet selv har kommet med, om at det f.eks. er en flott idé med kokkeskoler. Det ville være interessant hvis Arbeiderpartiet nå åpenbart også mener at det kan være grunn til å se om dagens privatskolelov burde ha rom for f.eks. en kokkeskole. Så kan det være interessant å hente inn erfaringer med hvem det er som søker, hva slags opplegg de skisserer, for å se hvordan en ny friskolelov eventuelt kan bake inn det som et grunnlag. Det er interessant for oss å vite. Det er interessant å se hvem som søker, hvordan de legger det opp, og det er viktig informasjon å ha med seg i arbeidet med ny privatskolelov.

Anders Tyvand (KrF) [13:57:52]: Dette er jo egentlig en sak om dispensasjonsadgangen, men det har blitt til en bredere debatt om privatskoler, og jeg ønsker derfor å stille statsråden et spørsmål om foreldreretten. Han nevnte i sitt innlegg at han er opptatt av foreldreretten i privatskolepolitikken, og da regner jeg med at han mener foreldretten slik den framkommer i internasjonale konvensjoner. Det er faktisk ingen menneskerett å få gå på en realfagskole eller en privat eliteskole, men det er en menneskerett å få sende barna på en skole som er i tråd med egen religiøs, moralsk eller filosofisk overbevisning. Samtidig som statsråden nå ønsker å åpne opp for flere typer privatskoler, varsler han en innstramming der det skal bli vanskeligere å etablere en skole som har negative konsekvenser for det offentlige skoletilbudet på stedet. Jeg frykter at det vil gjøre det vanskeligere å etablere alternative skoler på mindre steder, og at foreldretten der kommer under press.

Mitt spørsmål er: Hvordan vil statsråden sørge for at foreldreretten blir ivaretatt også på små steder?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:58:55]: For å oppklare en misforståelse, det kan hende jeg var uklar: Det som står i regjeringserklæringen, er «negative konsekvenser» for kommunen eller fylkeskommunen. Tidligere, med bakgrunn i Clemets friskolelov, sto det «vesentlige negative konsekvenser», altså en høyere terskel for at det skulle bli ilagt vekt. Med andre ord har Høyre og Fremskrittspartiet sagt i regjeringserklæringen at dagens grunnlag skal beholdes. Det er utgangspunktet når det gjelder kommunens og fylkeskommunens innsigelser.

Når det gjelder foreldreretten, er jeg helt enig i at man ikke har noen rett til å gå på en realfagskole. Jeg mener at man må sortere argumentene for at man skal ha friskoler, men utgangspunktet her er jo at vi som land har sagt at det å starte en privatskole helt uten offentlig støtte – og det er juridiske begrensninger på det også – er noe man kan gjøre. Det vi diskuterer her, er jo hvilke skoler som skal få offentlig støtte, og jeg mener at det er et viktig prinsipp at de skal ha offentlig støtte, nettopp for å hindre at det ikke blir for store økonomiske forskjeller.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:00:07]: Statsråden sa at privatskoleloven står under press. Da stilte jeg meg spørsmålet: Hvorfor det? Det mener jeg også statsråden bør gjøre. Når det f.eks. nevnes private yrkesfagskoler, må vi stille spørsmålet: Hvorfor er det noen som ønsker de yrkesfagskolene? Et eksempel fra Møre og Romsdal hørte vi om i høringen. En videregående skole var blitt bygd uten verkstedrom. Det var en ny, stor videregående skole. Det var håpløst for dem da de skulle ta over elevene fra ungdomsskolen inn i yrkesfagene. Da er spørsmålet: Ser ikke statsråden at det ville være klokt å avvente en endring av privatskoleloven til vi fikk satt inn de tiltakene Stortinget faktisk gjorde vedtak om i fjor når det gjelder yrkesfaglige studieretningene? For de som nå skal ta imot lærlingene, får ikke de lærlingene de ønsker. Ser ikke statsråden at det ville vært klokere?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:01:05]: Jeg mener at de tiltakene vil kunne virke sammen. Jeg mener at dette vil kunne gi flere lærlingplasser og vil kunne gi bedre yrkesfagopplæring. Men det er klart at vi ikke har noen garanti for hvor mange som ønsker å starte f.eks. en yrkesfagbasert friskole. Det vet vi ikke på forhånd. Grunnen til at jeg sier at godkjenningsgrunnlaget er under press, er bl.a. på grunn av endringen i lovforståelse som gjør at man nå får humanistskoler – iallfall muligheten til å søke om det – og ikke bare f.eks. en kristen skole. Det mener jeg er et pressgrunnlag. Jeg mener også at fordi man så tydelig definerer hvilke godkjenningsgrunnlag som er i loven, kan det bety at f.eks. veldig mange aktører vil søke om å opprette toppidrettsgymnaser, mens man kanskje egentlig har ønske om å starte en litt annen type skole. Da mener jeg det er mer ryddig og renhårig å ha en lov hvor ikke formålet bestemmer om man får starte eller ikke, men innholdet og kvalitetskriterier. Jeg mener at det også kan være rom for å stramme inn noe på enkelte deler av dagens lov.

Iselin Nybø (V) [14:02:17]: Nå er det et annet politisk flertall enn det det har vært de siste åtte årene, som gjør at det nå er et flertall for å åpne for at flere aktører skal få tillatelse til å starte opp privatskoler. Det er jo et arbeid som allerede har begynt, og som vi skal snakke mer om til høsten, og som jeg regner med at regjeringen ønsker å få på plass et flertall for, bl.a. med Venstre.

Men det vi behandler nå, er selve dispensasjonsadgangen som skal gjelde fram til en ny friskolelov kommer på plass. For oss er det viktig at dette er en snever dispensasjonsadgang, og at det ikke er en mulighet til å gi tillatelse til alle dem som de siste åtte årene har hatt et ønske om å starte opp, for de skal vi vurdere etter den nye friskoleloven. Det er kun et fåtall skoler denne adgangen skal være aktuell for. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilket antall ser egentlig statsråden for seg vil få dispensasjon etter denne dispensasjonslovgivningen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:03:19]: Det går ikke an å si et nøyaktig antall, men vi har rammet det inn veldig tydelig for å gi oss grunnlag for å si at det er en svært snever adgang. Det skal være krav til at det er et genuint annerledes tilbud eller et alternativ til det offentlige. Vi har sagt at det skal være fornyelse bak det. Vi har nevnt noen konkrete eksempler. I lovforarbeidene er det en diskusjon om geografisk fordeling, altså hvordan dette eventuelt kan plasseres rundt om i Norges land. Uten at jeg skal forskuttere saksbehandlingen – hvis det kommer en veldig stor mengde søknader, er nok sjansen veldig stor for at det blir flere som får nei enn som får ja. Så jeg er ganske sikker på at dette vil være en snever dispensasjonsadgang. Jeg er også ganske sikker på at vi vil få ganske mye nyttig informasjon ut av dette, og ser frem til at vi skal legge frem en ny lov i 2015.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Christian Tynning Bjørnø (A) [14:04:35]: Det legges i dag opp til at vi skal hasteinnføre en dispensasjonsadgang slik at regjeringen skal kunne godkjenne private skoler uten å måtte ta hensyn til formålskriteriene i opplæringsloven.

Det er ikke rare tiden regjeringen får til å høste erfaringer. Den nye friskoleloven er allerede varslet. Det blir sagt at den har vært under arbeid en stund allerede. Statsråden sier at den blir lagt fram for Stortinget etter alt å dømme våren 2015.

I den store privatskoledebatten gjentas argumentene fra de borgerlige ofte. Det blir sagt at man ikke nødvendigvis ønsker å privatisere for privatiseringens skyld. Man ønsker å privatisere for å gi elevene valgfrihet og sikre bredde i skolen. I denne sammenheng blir det eksempelvis nevnt, også i dag, oppstart av realfagsgymnas og enkelte yrkesfagskoler i privat regi.

Elever har ulike behov og ønsker. Derfor har vi allerede i dag en privatskolelov som åpner for eksempelvis skoler som tilbyr en helhetlig, alternativ pedagogikk. Men elever har også ulike behov og ønsker som favner langt bredere enn den alternative pedagogikken, elever som går i og har planer om å gå i fellesskolen. Derfor er det viktig at vi har en åpen og nysgjerrig skole som prøver ut nye undervisningsformer og tilrettelagte opplegg. Min oppfatning er at skolene gjør sitt beste for å møte elevenes behov. Min tidligere ungdomsskole, f.eks., hadde i mange år en egen naturfagsklasse, med vekt på natur og friluftsliv. Min tidligere videregående skole, og mange med den, har etablert internasjonale studieløp. Naboskolen, Skien videregående skole, har etablert en egen forskerlinje. Lunde vidaregåande skule i Nome har satt mye av den yrkesfaglige undervisningen ut til hjørnestensbedriften Bandak. Dette er noen eksempler i en liten omkrets rundt mitt liv.

Likevel skulle også jeg ønske meg enda større bredde enn hva vi klarer å tilby i skolen i dag av metoder, opplegg og samarbeidsformer. Men forskjellen på Arbeiderpartiet og Høyre er at vi mener det er fullt mulig og best å legge til rette for dette i offentlig regi. Det finnes flere eksempler som viser at dette er mulig. Ruseløkka skole i Oslo, f.eks., tilbyr et tilrettelagt opplegg for elever ved Ballettskolen. Vi mener at slike tilbud med fordel bør forsøkes ved flere offentlige norske skoler.

Representanten Kristin Vinje skriver på sin blogg 7. februar som svar på spørsmålet: Hvorfor endre friskoleloven?:

«Regjeringen har vært krystallklar på én ting: Kvalitet og kunnskap i den offentlige skolen er en av regjeringens viktigste politiske prosjekter. Friskoler skal gi oss mangfold og supplement og bidra til utvikling som gir bredde i skoletilbudet for å kunne møte de ulike elevers ønsker og behov. Da må vi justere loven slik at krav til formål må erstattes med krav til innhold og kvalitet.»

Arbeiderpartiet mener at regjeringen abdiserer i skolepolitikken når man antyder at man må privatisere skolen for å sikre bredde i skolen. Jeg mener det er motsatt. Bredden og valgfriheten sikres når den er tilgjengelig for flest mulig.

Kommersielle skoleaktører har i Sverige ført til karakterpress og dårlig sammenheng mellom standpunktkarakterer og eksamenskarakterer. Private skoleaktører i Danmark har ført til at man har liten kontroll på innholdet i skolen, og det er eksempler på siling av sterke og svake elever ved inntak allerede i barneskolealder. Og vi har private skoleaktører i Norge, der flertallet, to tredjedeler, er tatt for juks med budsjetter i forhold til utbytte.

Vi kan ta sjansen og tro at alt blir annerledes denne gangen. Men hvorfor skal vi det? La oss heller utnytte potensialet i den offentlige skolen – som de fleste barna i Norge allerede går på – enda bedre enn det vi klarer i dag, med større bredde for å møte elevenes ulike behov. Det er fullt mulig. Men da må blikket rettes mot nettopp den offentlige skolen.

Marianne Aasen (A) [14:09:15]: Jeg velger å starte med å kommentere noe jeg mener er misbruk av sitater fra statsrådens side nylig. Han sier at jeg har sagt at noen private skoler i Norge kan man lære noe av. Selvfølgelig. Men det kan ikke brukes til inntekt for at jeg er for å privatisere norsk skole. Det samme gjelder et sitat fra Trond Giske. Han skal liksom ha sagt at det kan være fint å opprette noen kokkeskoler, eller noe i den duren. Det kan Trond Giske godt ha sagt, men poenget er at det er ikke det vi snakker om. Om man skal opprette noen kokkeplasser her eller noen realfagsplasser der, utgjør ikke noe problem i seg selv – heller ikke at vi har montessori- og steinerskole, som vi har lært mye av opp gjennom mange år. Det handler om hvorvidt vi skal endre norsk skolesystem i et mye større og lengre perspektiv. Det er det denne debatten handler om – fordi flere privatskoler er en fanesak for Høyre, det er det ikke for Arbeiderpartiet. Det går et ideologisk skille mellom høyre- og venstresida i dette spørsmålet, og det handler i det store om hvorvidt vi skal slå ring om fellesskolen eller ikke. Vil vi at det offentlige skal drive de aller fleste skoler i Norge eller ikke? Mener vi at skole er en sak som det offentlige skal ha hovedansvaret for eller ikke?

Den lille lovendringen som vi nå ser, kan være begynnelsen på en stor endring. Det er derfor vi er sånn på vakt. Vi skjønner også at det kan handle om en og annen kokkeskole og et eller annet mindre grep, men det er ikke det som er den store faren – om en får et realfagsgymnas i Bærum. Den store endringen det kan medføre, er at en på sikt endrer skolen, slik vi har sett i våre naboland. Derfor er det en større sak enn det som faller i smak hos mange av Høyres representanter. Jeg blir ikke noe mindre urolig av å høre debatten for øvrig heller, verken det som Fremskrittspartiets Bente Thorsen sa, eller det svært ideologiske innlegget fra statsråd Røe Isaksen.

Det er ikke sånn at Arbeiderpartiet er mot alle private skoler. Debatten har pågått så lenge at det burde de aller fleste ha fått med seg. Vi har omtrent 5 pst. private skoler i Norge i dag, og det bør vi ha. Det er passe. Forliket med Kristelig Folkeparti er bra. Alt det Anders Tyvand sa i innlegget sitt, støtter jeg. Religiøse eller pedagogiske alternativer samt noen spesialskoler med hovedfokus på toppidrett kombinert med skolegang tillates, men her setter vi opp grensen. Og det er det vi diskuterer: Hvor skal grensen gå? Jeg er med på at det kan by på noen utfordringer. Derfor må vi også kunne diskutere f.eks. grendeskoler og det at det opprettes en del private skoler fordi den lokale skolen legges ned. Men i sum handler det om at Arbeiderpartiet ønsker en skole hvor vi alle møtes på tvers av forskjeller og ulikheter, enten det skyldes religion, økonomi eller foreldres ressurser på andre måter. Det er et viktig mål i seg selv. Vi må slå ring om den lokale skolen i by og bygd omkring i hele landet og hindre at vi får en slik utvikling når det gjelder skole som vi ser i Sverige, og som vi har sett i Danmark.

Dagens dispensasjon kan være alvorlig isolert sett, men heldigvis har vi fått inn en vetorett, takket være et godt arbeid i komiteen. Men det bekymrer meg at man firer på kravet til formål, for det åpner slusene for noe vi ikke vet hva er. Jeg føler heller ikke vi har fått noe svar på dette i løpet av debatten. Hvilke skoler får ja, og hvilke får nei – og hvorfor det? Og hvem skal kunne starte skole? I valgkampen fikk vi høre fra Høyres representanter at det var gode skoler – hva nå det er som kan defineres som det. Jeg mener det er naivt å tro at ikke kommersielle interesser finner norsk skolemarked – for det er det vi da vil få – interessant. Forbud mot profitt er veldig bra – og de fleste av oss er heldigvis enige om det, inklusiv Høyre – men det utfordres av folk som lager kreative selskapssystemer, og driver kreativ bokføring. Skal man hindre det, må man ha et ganske stort og svært kompetent byråkrati, som er ressurssterkt, for å passe på at dette ikke jukses med.

Til sist vil jeg poengtere dette med språklig eller pedagogisk utvikling når det gjelder språkskoler, realfagskoler eller andre typer skoler: Men det er jo det skolen driver med. Som jeg sa i min replikk også: Den norske skolen er god på det, og det skjer veldig mye god utvikling der. Derfor synes jeg det er underlig at representanten Bente Thorsen sier at dagens offentlige skole har så trange rammer og er så statisk styrt. Vel, Høyre og Fremskrittspartiet har sammen med partier her på Stortinget – de borgerlige partiene – makt til å gjøre noe med det, så jeg skjønner ikke hvorfor man ikke gjør det, i stedet for å åpne opp for noe som kan bli en ganske massiv privatisering.

Trond Giske (A) [14:14:27]: La meg først gi honnør til statsråden for utvetydig, klar tale. Et så varmt, ideologisk forsvar for en privatisering av norsk skole tror jeg nesten bare Fremskrittspartiet har framført hittil. Vi får en veldig tydelig linje fra statsråden. Det gir grunnlag for gode debatter i denne sal.

La det så ligge at argumentasjonen om å høste erfaring før man skal legge fram et lovforslag om noen måneder, er så tynn at den ikke står til troende. Dette er selvsagt første skritt mot det som statsråden selv skriver i proposisjonen, nemlig en rett til statsstøtte. Ordet «rett» er ikke noe Arbeiderpartiet har oppfunnet, det står både i regjeringserklæringen og i proposisjonen – selvsagt ved oppfyllelse av visse kvalitetskriterier, i likhet med at man må følge regnskapsloven, arbeidsmiljøloven osv., slik som andre virksomheter.

La det også ligge at man forsøker å tillegge Arbeiderpartiet helt andre standpunkter ved å vri og vende på sitater. Når vi sier: Vel, hvis det er sånn at formålene er for snevre, la oss diskutere disse formålene, hvis det er sånn at den offentlige skolen trenger en privat kokkeskole fordi det offentlige ikke klarer å levere det. Det blir omtrent som at hvis Høyre var for en eller annen avgift, skulle vi påstå at Høyre var for å øke avgiftene generelt i Norge. Selvfølgelig er det ikke slik, og det tror jeg statsråden vet godt.

Dette er et nytt system. Det er et system som vi kjenner fra andre land, hvor man gjør tre ting samtidig. For det første innfører man en rett til statsstøtte for privatskoler, som får etablere seg fritt, gitt visse kvalitetskriterier, men – som statsråden understreker – med en mulighet for kommune og fylkeskommune til å protestere. Vi så hvordan det gikk med disse protestene under Clemet. Om det var vesentlige eller mindre vesentlige innvendinger, ble omtrent alle fylker overkjørt i sitt nei til videregående private skoler i sine fylker – regjeringen sa likevel ja.

Det andre prinsippet er at elevene selvsagt skal konkurrere om plassene på disse skolene. Fritt skolevalg gjelder bare for dem som har gode nok karakterer, eller evner og anlegg – som de ser på i Storbritannia når de intervjuer fem–seks-åringer som skal inn i de private barneskolene. De andre får velge de skolene de ikke, kanskje, hadde som sitt førsteønske.

Det tredje som må til for å få dette systemet til å fungere, er en rangering av skolene, slik at en får en dynamisk konkurranse om formodentlig å løfte kvaliteten. Problemet er at dette systemet ikke virker. Hvis vi skal ha en kunnskapsbasert, vitenskapsbasert skolepolitikk, må vi se på de land som har innført dette systemet. La oss ta vårt naboland Sverige. Det ble sagt her fra representanten fra Fremskrittspartiet at det var ikke bevist at det var privatiseringen som hadde medført den kraftige nivåsenkningen i svensk skole. Nei, men det vi i hvert fall helt sikkert kan si at den ikke har ført til, er nivåheving. Den har definitivt ført til større forskjeller. Det er empirisk bevist. Men vi hørte også den kjente svenske skoleforskeren Jonas Vlachos si på et seminar nylig i Oslo at det var mye som tydet på at privatiseringen også hadde bidratt til nivåsenkningen, bl.a. fordi man fikk utydeligere eierskap og mindre helhetlige og konsise krav til kvalitet i skolen i Sverige.

Men hvis man vet at det i hvert fall ikke fører til nivåheving, hvorfor sette dette som sin store kampsak innenfor skolepolitikken? Hvorfor ikke heller gjøre de tingene som vi vet gir en bedre skole for alle: sørge for at vi kan ha en felles skole hvor vi kan gjøre løft for etter- og videreutdanning for alle lærere – og ikke ha ett lag her og ett lag der – sørge for at vi kan gjennomføre tidlig innsats, sørge for å utvikle læremateriell, sørge for bedre skoleledelse, sørge for de støttefunksjonene vi ønsker, som skolehelsetjeneste, rådgivning osv., sørge for gode skolebygg, sørge for sammenheng mellom skole og yrkesliv, som vi ikke minst trenger for å få flere gjennom videregående skole. Vi vet mye mer enn vi gjorde for ti og tjue år siden om hva som virker i skolepolitikken. Vi vet også at privatisering ikke virker. Det skaper større forskjeller, og det løfter ikke kvaliteten – tvert imot er det mye som tyder på at det senker kvaliteten.

Jeg tror statsråden er smertelig klar over at dette er en linje som har liten støtte i det norske folk. Kommunene vet at hver eneste krone som går til de private skolene, hentes fra de offentlige kommunebudsjettene, som må skjæres i når de private skolene oppstår. Jeg tror også at det langt inn i partiet Venstre er mange som ønsker å stå sammen med Kristelig Folkeparti og de rød-grønne om å slå ring om dagens politikk, som satser på den offentlige fellesskolen, og som gir et rom for noen private supplementer – slik også representanten for Venstre snakket om i sitt innlegg.

Kent Gudmundsen (H) [14:19:45]: Heldigvis er det stor og bred enighet om de store linjene i norsk skolepolitikk. Faktisk er det slik at vi ikke veldig ofte har temperaturfylte debatter i Stortinget. At vi i dag løfter oss til ideologiske høyder, gjør at man mister en del viktige nyanser, spesielt i denne saken.

La meg derfor avsløre hva vi egentlig prater om her i dag. Vi prater nemlig om ildsjeler – ildsjeler som vil skape en bedre skole, som vil strekke seg etter noe de tror på. De vil flytte grenser. De vil skape noe nytt. Det er ildsjeler vi snakker om når vi snakker om privatskoleloven. Fortsatt finansieres privatskoler med lavere tilskudd enn de offentlige skolene. Fortsatt hindrer loven at man kan tjene penger på privatskoledrift. De som da tar steget og vil skape noe for norsk skole, må kunne kalles ildsjeler.

For disse ildsjelene må det være litt forvirrende å lytte til debatten her i dag. I politiske taler hyller vi ildsjelene i samfunnet vårt – de som går foran, som strekker seg litt ekstra, og som på mange områder bidrar positivt. Når det gjelder skolen, er bildet annerledes for enkelte her i salen. Når vi vet om de mange som ikke fullfører eller ikke består vårt 13-årige skoleløp, er det utfordrende å forstå at enkelte kan hevde at vi ikke trenger å utfordre dagens måter norsk skole er skrudd sammen på.

Enkelte foreldre og ungdommer som velger annerledes, gjør det trolig med gode grunner. Med mange skoleeiere rundt omkring i Norge er skoleutvikling så mangt. Et mangfold i Skole-Norge gjennom privatskoleloven bidrar ikke bare til utvikling, men sikrer valgmulighet for dem som har behov for det. Samtidig gjelder hensynet til lokalsamfunnet. Skoler som gir vesentlige negative konsekvenser for den offentlige skolen, vil ikke bli godkjent.

I gårsdagens Nordlys sto representanten Martin Henriksen fram og varslet at vi med dagens endring får Coca Cola videregående skole. Ikke bare er det useriøst, det er også en total skivebom med hensyn til hva denne saken dreier seg om. Den handler nemlig om ildsjelene som brenner for noe nytt. Den handler om mangfold, og den handler om å strekke seg mot en bedre skole.

Det kan av og til være vanskelig å få tak i hva Arbeiderpartiet egentlig ønsker med privatskoler. Da Henriksens parti selv satt i posisjon, hadde man et langt mer pragmatisk forhold til spørsmålet. Jeg kan like seriøst si at de rød-grønne synes det er helt ok med Coca Cola skole – bare den bygger på montessoripedagogikk eller kanskje har toppidrettslinje. Det seriøse poenget er like fullt: En rekke private skoler ble godkjent også i den rød-grønne stortingsperioden – faktisk godt og vel 9 000. Hvorfor det da ikke skal være mulig å utvikle nye pedagogiske skoleopplegg, eller hvorfor det er ok med privatskoler så lenge det er idrettstalenter man legger til rette for, mens det å legge til rette for noen som har talent innenfor fysikk, kjemi, matematikk eller – for den saks skyld – språk, plutselig er så kritisk at det truer hele den norske skolemodellen, står ikke til troende.

Når statsråden i tillegg understreker at hjemmelen skal praktiseres strengt, og at det i proposisjonen er tydelig presisert at dispensasjon kun skal bli gitt i et fåtall tilfeller, kan det bare bety at vi gjennom søknadene får fram eksempler som vil berike norsk skole, og som vil kunne gjøre vårt arbeid med en ny lov til høsten og utpå vårparten mye, mye bedre.

Jeg hilser derfor velkommen dagens marginale, men viktige dispensasjonsadgang i privatskoleloven. Den legger til rette for de mange skoleildsjelene rundt omkring i Norge som vil vise hvordan nettopp de kan løfte fram nye ideer og bedre løsninger for norsk skole.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anders Tyvand (KrF) [14:24:40]: Statsråden sa i sitt innlegg at formålsbestemmelsen er under press, og framstiller det som et problem at det nå også åpnes for humanistskoler i Norge. I Kristelig Folkeparti anser vi ikke det i seg selv som noe problem. Vi er opptatt av foreldreretten. Den må gjelde for alle, uansett religion eller livssyn – også for foreldre med et sekulært livssyn.

Jeg er enig i at det er en risiko for at lovverket kan uthules av aktører som egentlig ikke er opptatt av å utgjøre et alternativ, som egentlig ikke er opptatt av å bidra til å oppfylle foreldreretten, men som bare er opptatt av å få drive skole. Det er et problem, men vi løser ikke dette problemet ved å gi disse aktørene en lovfestet rett til å drive skole.

Jeg synes det er interessant at representanten Henrik Asheim tidligere i debatten ba om en avklaring med hensyn til Arbeiderpartiets standpunkt i privatskolepolitikken, og at Høyre åpenbart har behov for å trekke inn en større debatt om privatskolene når vi i dag skal diskutere dispensasjonsadgangen. Jeg er helt enig, jeg har også behov for å diskutere privatskolepolitikk med Arbeiderpartiet. Jeg reagerte også på uttalelsene om en mulig muslimskole i Norge. Jeg er glad for at Trond Giske i dag ga en tydelig avklaring: Arbeiderpartiet står fast på forliket med Kristelig Folkeparti. Men når Henrik Asheim advarer Kristelig Folkeparti mot Arbeiderpartiet, må jeg si at jeg merket meg også Fremskrittspartiets motstand mot en muslimskole. Det er altså – slik jeg opplever det – mangel på prinsipiell tenkning i disse spørsmålene langt inn i regjeringens rekker.

Jeg er helt enig, vi trenger en debatt. Vi trenger en avklaring når det gjelder hvor partiene står. Vi trenger en stor debatt om hva slags privatskolepolitikk vi skal ha i Norge – og vi trenger den debatten før vi gir grønt lys for nye privatskoler i Norge. Nettopp derfor blir det helt feil å gå inn for å gi adgang til dispensasjon i dag, slik at statsråden skal kunne godkjenne nye privatskoler, når Stortinget først til høsten får se hvilke endringer i privatskoleloven regjeringen ser for seg, og først neste vår skal ta den debatten.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:27:33]: Jeg sier tusen takk for debatten og vil bare presisere to ting.

Når det gjelder humanistskoler, formulerte representanten Tyvand det jeg mente å formulere – det er mulig jeg var uklar. Problemet er ikke at man i seg selv har lyst til å starte en humanistskole, men det legger selvfølgelig et press på begrensningene i dagens godkjenningsgrunnlag. Det man risikerer å få med et slikt økt press, er skoler som – i verste fall – er vanskeligere å kontrollere.

Jeg har lyst til bare å understreke: Representanten Giske sa at midlene til privatskoler trekkes krone for krone ut av kommunebudsjettene. Jeg skal forsøke ikke å være polemisk og nevne at det må jo også ha vært tilfellet for de ca. 9 000 plassene som ble godkjent de åtte foregående årene, men isteden si at det er viktig å ha med seg at en av de tingene som alle privatskoler påpeker, er at de får 85 pst. av kostnaden for en elev. Dette er et ganske stort og ganske komplisert system – det er flere faktorer som spiller inn – men privatskolene får altså mindre penger per elev. Frem til 2014 fikk man heller ikke noe kapitaltilskudd. Kostnadene for bygg osv. har de måttet ta på egen kappe.

Norunn Tveiten Benestad (H) [14:29:12]: Mens jeg satt og hørte på debatten om endringene som er foreslått i privatskoleloven, kom jeg til å tenke på en bok som ble utgitt for en del år siden, om framveksten av privatskolene. Boka hadde tittelen «Friskolen – enhetsskolens gjøkunge?». Tittelen er god og på mange måter også betegnende for de spørsmål som debatten her i dag adresserer. For min del ser jeg ikke på disse skolene som gjøkunger.

Alle partiene her er for en sterk og god offentlig skole. Den målsettinga deler vi. I Høyre har vi vært krystallklare på at vi vil ha en offentlig skole som skal være så god at ingen skal ønske seg eller velge noe annet på grunn av manglende kvalitet. Det er vår første og største utdanningspolitiske oppgave.

Videre ser det også ut som alle partiene er for et visst innslag av friskoler, og da er det underlig for meg at temperaturen stiger til de store høyder når vi drøfter dette tross alt begrensede endringsforslaget. Arbeiderpartiet bruker storparten av tida til å snakke om hvordan vi kan legge begrensninger for de 3 pst. av elevene i grunnskolen og 7 pst. av elevene i den videregående skole som går på en friskole, istedenfor å legge til rette for dem som av en eller annen grunn ikke finner det tilbudet de trenger i fellesskolen.

Representanten Aasen problematiserer bruken av hennes sitat i Klassekampen tidligere i år, der hun sier:

«Vi i Arbeiderpartiet er ikke imot privatskoler. Vi har tvert imot inngått et forlik med KrF om at det skal være mulig å starte privatskoler, og vi mener disse skolene bidrar til at norsk skole blir bedre».

Det kan så være, men når vi har hørt representanten Martin Henriksens innlegg tidligere i dag, blir budskapet uklart, og da må Arbeiderpartiet også tåle at det stilles spørsmål ved hvor man står i friskoledebatten. Har en skiftet standpunkt eller står en ved det en tidligere har sagt og gjort?

Formålsbestemmelsene kan gi urimelige utslag som det er vanskelig å forsvare, og det er det vi ønsker å gjøre noe med i denne lovendringen. Til representanten Christian Tynning Bjørnø: Regjeringen abdiserer ikke skolepolitikken. Skal vi realisere kunnskapsnasjonen Norge, må det være rom for noe variasjon i skoletilbudet, og det er det det legges til rette for nå.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.