Rasmus Hansson (MDG) [14:33:28]: I 2010 kalte statsrådene Trond Giske og Terje Riis-Johansen inn til pressekonferanse sammen med energiselskapet General Electric. De presenterte den store nyheten at amerikanerne ville investere 600 mill. kr i offshore vindteknologi i Norge og skape 100 nye arbeidsplasser. Daværende olje- og energiminister Riis-Johansen sa:
«Det er størrelse og perspektiv på dette. Norge skal (…) bli verdensledende på offshore vind.»
Næringsminister Giske var ikke snau han heller:
«Det er noen ganger i politikken man føler man er med på noe som er virkelig retningsgivende. Norge skal være med på det neste store industrieventyret til havs.»
Stortingets behandling av klimameldingen i 2008 hadde fyrt av startskuddet for en norsk havvindsatsing. Det skulle satses på havvindforskning, utarbeides juridisk rammeverk og lages en havvindstrategi. Det ble etablert forskningssentre for miljøvennlig energi og finansiert pilotprosjekter gjennom Enova. 735 mill. kr er ifølge informasjon fra statsråd Lien brukt til forskning osv. på havvind siden 2008. I 2010 la NVE fram rapporten Havvind – forslag til utredningsområder. Der ble det gjort en konsekvensutredning om åpning av havvindområder for konsesjonssøknader. De to konkrete norske demoprosjektene for offshore havvind, Sway og Hywind, prøvde ut banebrytende teknologi og tiltrakk seg stor internasjonal oppmerksomhet. Det juridiske rammeverket for havvind kom på plass gjennom havvindloven i 2010.
Men så løyet det brått i havvindpolitikken. Etter halvannet år trakk General Electric seg ut igjen. Begrunnelsen var mangel på hjemmemarked for havvind i Norge. Tildelingen av prosjekter i åpnede havvindområder stoppet opp, havvindstrategien er ikke laget, Sway er avviklet – eller iallfall under salg og en eller annen form for omsetning – og Statoils Hywind hører vi knapt om. Statoil signaliserer at de ikke har noen spesielle satsingsplaner der. Forskningssentrene begynner å signalisere tegn til forvitring. Fravær av politisk prioritering og forutsigbare rammevilkår for havvindsatsing for næringslivet fører naturlig nok til at både forskere og investorer spør seg om det er verdt å satse.
En forklaring på at havvindsatsingen i Norge har stagnert, er at den eneste viktige fornybarsatsingen vi har hatt i Norge de siste årene, er fullstendig motproduktiv når det gjelder havvind. De teknologinøytrale grønne sertifikatene gir subsidiene til den eldste og billigste teknologien, nemlig vannkraft. Havvind er den store taperen og får ingenting. De grønne sertifikatene har dessverre blitt en politisk sovepute som har svekket utviklingen av nye, fornybare teknologier kraftig. En annen forklaring er selvfølgelig høykonjunkturen i oljeindustrien. Pengene følger satsing og rammevilkår. Det er tildelt konsesjoner, f.eks. havvindkonsesjoner utenfor Møre og Romsdal, på Havsul, men det prosjektet mangler finansiering.
Vi er i en situasjon som begynner å minne bekymringsfullt mye om utviklingen i karbonfangstprosjektet på Mongstad: først store visjoner og stor satsing, og så lekker lufta stille ut av ballongen. Derfor haster det med en politisk avklaring. Internasjonalt skjer havvindsatsingen nå. Det er allerede bygd ut mer enn 6 GW havvind i Europa, 50 GW er planlagt innen 2020, Kina planlegger 30 GW innen 2020, osv. Dette skjer, men stadig større deler av norsk politikk og næringsliv uttrykker bekymring for ensidig oljeavhengighet. De fleste – om ikke samtlige – partier sier at den store satsingen på neste generasjons bærekraftig norsk næringsliv må i gang. Det er vel ikke særlig diskutabelt at denne utviklingen av et næringsliv som skal sikre norsk livskvalitet om 20 og 50 år, faktisk må innebære aktiv politisk prioritering av nye løsninger, betydelig økonomisk satsing, reell risikovilje når nye løsninger skal prøves ut og vilje til å lage forutsigbare rammevilkår som gjør det meningsfullt for næringsliv og forskning å satse. Skal vi utvikle en næringspolitikk for havvind, må vi ville det. Det kommer helt sikkert ikke til å skje av seg selv.
Med den banebrytende elektrifiseringen vi får på Utsira, som vedtas i Stortinget om et øyeblikk – eller om en stund – i dag, åpner det seg plutselig helt nye muligheter for å tenke havvindsatsing. Miljøpartiet De Grønne fremmer derfor denne interpellasjonen for å utfordre olje- og energiministeren og Stortinget til å gripe denne muligheten, enten gjennom en ambisiøs og forpliktende satsing på havvindutvikling knyttet direkte til Utsirahøyden, eller gjennom bedre alternativer, hvis de finnes. Uansett er Utsira-vedtaket vi nå skal gjøre, en mulighet vi må bruke. Vil vi noe med havvind i Norge, eller skal også denne fornybarteknologien støve ned i en skuff sammen med bølgekraft og andre forspilte muligheter?
Vi har visst lenge at Norge rår over de beste havvindressursene i Europa, vi har visst lenge at Norge har forutsetninger og et industrielt behov som gjør havvind til et naturlig område i hvert fall å utforske, og sannsynligvis satse på. Vi har visst lenge at det tekniske potensialet for norsk havvind er i størrelsesordenen 14 000 TWh, altså voldsomt mye, og at det kommersielle potensialet i hvert fall ligger rundt 300 TWh. NVE har anbefalt å se på 10 pst. av det, altså rundt 30 TWh – selv det er et stort tall.
I dag tar Stortinget lærdom av Mongstad. Det gode ved Mongstad var politisk og økonomisk satsingsvilje, det dårlige var uvilje mot reell forpliktelse og faktisk gjennomføring. For Utsirahøyden vedtar Stortinget konkrete og forpliktende føringer som sikrer at elektrifisering blir gjennomført selv om det har kostnader. Denne lærdommen må vi nå ta videre til norsk havvindsatsing.
NVE har trukket fram Utsira som et av de mest lovende havvindfeltene. Forskere ved Chr. Michelsens institutt mener det er mulig å realisere en testvindpark på Utsira allerede innen 2022, NTNU har presentert lignende løsninger, og Statoil har signalisert at noe slikt er teknisk gjennomførbart.
Utsira-området får nå en infrastruktur med kabler og andre installasjoner. Det er nettopp mangler som dette som hittil har vært en årsak og en viktig begrunnelse for manglende havvindsatsing.
På Utsira-feltet finnes det potensielle kjøpere av kraft, og en havvindpark ved Utsirahøyden kan dermed bli det første knutepunktet i en framtidig fornybar infrastruktur til havs i Norge. En slik løsning kan også, i hvert fall til en viss grad, gjøre virkelighet av de stadige løftene om at norsk oljeteknologi skal være plattform og fødselshjelper for framtidas energiproduksjon og fornybar infrastruktur.
Miljøpartiet De Grønne ber derfor regjeringen benytte den forskningen som er produsert ved hjelp av store bevilgninger, til å utrede en pilotpark for havvind og energilagring på Utsirahøyden. Pilotparken bør brukes til å utvikle en teknologi, identifisere og løse utfordringer og å åpne nye muligheter for bedrifter, som i dag leverer til oljeindustrien. En testpark vil selvfølgelig også kunne fungere som et utstillingsvindu med tanke på teknologieksport senere.
Et annet alternativ som man også må se nærmere på, er selvfølgelig å bruke modellen fra det tyske Energiewende, med innmatnings- eller feed-in-tariffer. Havvind kommer til å være dyrt en god stund før det blir billig. Sånn var det også med landvind, sånn var det med sol og sånn er det med all annen ny teknologi. De tyske feed-in-tariffene har altså produsert, som vi nå vet, flere hundre tusen jobber, 50 GW ny kapasitet og fått prisene på vind, og særlig sol, dramatisk ned. Norge kan tenke tilsvarende når det gjelder havvind.
Hvis Norge noen gang skal finne ut om havvind har en framtid, må vi gjøre det nå. Vi må avklare om vi vil bruke mulighetene som elektrifisering av Utsira vil by på, eller om det finnes enda bedre løsninger. Svarer vi nei til begge deler, er det vanskelig å se at det er noen vei framover for havvindkraft i Norge. Det er liten grunn til å tro at det plutselig skulle oppstå nyere og bedre muligheter i en eller annen ukjent framtid hvis vi ikke holder koken.
Ikke bare vil det å la være å bruke Utsira-muligheten være et problem for videre satsing på norsk havvind, det er også fare for at vi dermed vil dra teppet vekk under resten av den videre utviklingen av all norsk vindkraft fordi det vil være veldig få perspektiver igjen etter 2020 ved utgangen av den grønne sertifikat-ordningen.
Havvind i Norge, kombinert med økt overføringskapasitet for kraft, kan bli et næringspolitisk kinderegg i Norge. Vi kan bidra ytterligere til utfasing av fossil energibruk og klimagassutslipp i Norge. Vi kan bidra til økt fornybarandel i Europa og skape arbeidsplasser, og det er liten tvil om at havvind før eller senere må bli en viktig del av fornybare kraftsystemer.
Vi er kjent med at den kommende reviderte strategien for klimavennlig energiteknologi, som jeg tror statsråden skal motta denne måneden, antas å ville anbefale en eller annen form for testpark for havvind. Det er i så fall lovende. Spørsmålet er nå hvordan regjeringen vil ta disse havvindmulighetene videre, og om det – for å gå tilbake til Riis-Johansen og Giske – blir størrelse og perspektiv på norsk havvindsatsing.
Statsråd Tord Lien [14:43:30]: Takk til representanten Hansson for et godt innlegg. Noen av de overordnede refleksjonene representanten gir utrykk for, er refleksjoner som jeg deler.
Det er nå en gang slik at selv om det er riktig at vindforholdene i Norge, også på sokkelen, er gode – og det er ikke minst også forholdsvis mye havareal å ta av – så er det, som representanten Hansson peker på, veldig store kostnader knyttet til utvikling av vindkraft til havs – vesentlig høyere enn til vind på land og selvfølgelig veldig mye høyere enn til vannkraften. Noe vi har med oss, er nettopp vannkraften. Norge skiller seg fra andre land i Europa og resten av verden ved at vi har nesten utelukkende fornybar kraftproduksjon i vårt energisystem. Den er i all hovedsak hentet fra våre store, verdifulle vannressurser, som i stor grad ikke bare gir fornybar kraft, men også regulerbar kraft i tillegg til gode vindressurser på land.
Andre land i Europa og resten av verden har en betydelig andel fossil energiproduksjon, som på sikt skal erstattes med fornybare og utslippsfrie energikilder. Flere av disse landene har begrenset mulighet til å bygge ut fornybar kraftproduksjon på land og har derfor innført støtteordninger for havvind i et sånt omfang at utbyggingen faktisk blir realisert. Dette har man bl.a. gjort for å oppfylle kravene fra Brussel og EU i det såkalte fornybardirektivet. Dette har bidratt til svært store kostnadsøkninger for europeiske strømbrukere.
I Norge gjenstår et stort potensial for landbasert kraftutbygging i form av både vann- og vindkraft, som vil være langt billigere å bygge ut enn havvind med den teknologien vi kjenner til i dag. Gjennom sertifikatsystemet med Sverige er det lagt til rette for en betydelig utbygging av fornybar kraftproduksjon fram mot 2020. Jeg ser det ikke som realistisk at kommersielle havvindprosjekter i norske havområder kan realiseres innenfor rammen av sertifikatsystemet. Hvorvidt det er realistisk med vindkraft i norske havområder i et ti til tjue års perspektiv, vil ikke minst avhenge av framtidige kraftpriser, men også av teknologi og kostnadsutvikling.
Et viktig arbeid for å legge til rette for havenergi på sikt er allerede gjort, som representanten Hansson var inne på, gjennom havenergiloven, som trådte i kraft 1. juli 2010. Av loven framgår det at etablering av fornybar energiproduksjon til havs kun kan skje etter at staten har åpnet bestemte områder for søknader om konsesjon. For å kunne åpne et område for vindkraft må det etter havenergiloven også gjennomføres en strategisk konsekvensutredning. Et viktig formål bak arbeidet med havenergiloven var å legge rammebetingelsene i god tid før eventuell utbygging og å ha kontroll med arealdisponeringen til havs.
Som oppfølging av loven ble det først satt ned en direktoratsgruppe, ledet av NVE. Den foretok en grovsiling av norske havområder og pekte ut 15 områder som kunne være aktuelle for vindkraft til havs. I 2011 startet NVE opp et videre arbeid med å utrede de 15 områdene som var utpekt av gruppen. Den konsekvensutredningen ble overlevert departementet i januar 2013 og ble sendt på høring våren 2013.
Regjeringen tar, som komiteen og Stortinget vil være kjent med, sikte på å legge fram en stortingsmelding om energipolitikken. I en langsiktig, helhetlig strategi for energipolitikken vil det være naturlig å inkludere vurderinger av vindkraft til havs. Siden jeg ikke vurderer det som realistisk med utbygging av vindkraft til havs i større, industriell skala de nærmeste årene, vil jeg komme tilbake til spørsmålet om åpning av områder i forbindelse med energimeldingsarbeidet.
Så snakket representanten Hansson mye om forskning, utvikling og demonstrasjon. Da har jeg lyst til å gjøre oppmerksom på at det i havenergiloven er åpnet for at departementet kan gjøre unntak fra bestemmelsene om åpning av areal ved tilrettelegging for demonstrasjons- og pilotprosjekter. Det vil altså si at det kan gis konsesjon til mindre prosjekter til havs uten at områdene har gått gjennom en strategisk konsekvensutredning. Det ville selvfølgelig være aktuelt i forbindelse med pilot- og demoprosjekt.
Så er det slik at Enova er et annet viktig verktøy for å stimulere til en målrettet omlegging av energibruk og energiproduksjon og utvikling av energi- og klimateknologi. Enova tilbyr investeringsstøtte til fullskala demonstrasjonsprosjekter under reelle driftsforhold. Prosjekter innenfor fornybar kraftproduksjon, herunder havvindprosjekter, kan søke Enova om støtte.
Så sa representanten Hansson at havvind ikke har nytte av grønne sertifikater. Det er selvfølgelig ikke riktig. Det er derimot riktig, som representanten Hansson sa innledningsvis, at den grønne sertifikatordningen er teknologinøytral og vil selvfølgelig også gi støtte til havvind gjennom den ordningen.
Regjeringen har i sin plattform også sagt at den vil satse på forskning på fornybare energikilder. Dette inkluderer selvfølgelig vindkraft til havs. Norge har sterke fagmiljøer. Den norske kompetansen på petroleumsaktivitet offshore samt maritim virksomhet gir gode forutsetninger for norsk næringsliv på det internasjonale markedet for havvind. At havvind siden 2011 har vært et av seks prioriterte områder i Energi21 – den nasjonale FoU-strategien på energiområdet – gjenspeiler dette. Forskning og teknologiutvikling bidrar til økt kostnadseffektivitet, bedre teknologiske løsninger og en styrket norsk konkurransekraft på området. Norske miljøer har særlig fortrinn innen utvikling av forbedrede løsninger for installasjon og fundamentering av turbiner til havs samt innen effektive drifts- og vedlikeholdssystemer. Prosjekter innenfor temaet vindkraft til havs har derfor fått god uttelling i konkurransen om offentlige forskningsbevilgninger. Disse midlene har i hovedsak gått gjennom forskningsprogrammet ENERGIX i tillegg til de to forskningssentrene for miljøvennlig energi – FME-ene – innen havvind som heter Norcowe og Nowitech. Forskningsrådet ga i 2013 forskningsstøtte til et bredt spekter av havvindrelaterte prosjekter. Disse omfatter både videreutvikling av flytende betongplattformer for vindturbiner, modellering av vind og bølger og undervanns pumpekraftverk som kan tilknyttes vindparker til havs.
Dagens situasjon tilsier at kommersiell vindkraft til havs i Norge ikke er realistisk på kort sikt. Jeg ser det derfor ikke som aktuelt å åpne arealer nå. I den kommende stortingsmeldingen om energipolitikken vil det være naturlig å vurdere denne politikken også. Samtidig arbeider vi med sikte på å finne løsninger som kan øke mulighetene til å utnytte vindressursene til havs. I dag kan det søkes om støtte fra Enova til fullskala demo. Regjeringen vil også satse på forskning for å få ned kostnadene, og det er etablert gode forskningsmiljøer for havvindrelaterte prosjekter.
Rasmus Hansson (MDG) [14:52:25]: Jeg takker for responsen fra statsråden og merker meg hvordan statsråden understreker to ting. Den ene er det åpenbare faktum at havvind ikke er kommersielt konkurransedyktig i dag. Den andre er at regjeringen ikke har noen planer om selv å foreta seg noe aktivt for å legge til rette for konkret vindkraftsatsing til havs utover forskning.
Er det noe vi har lært i løpet av de siste 20 åra, er det at utvikling av ny klima- og miljøvennlig teknologi ikke kommer av seg selv. Og den kommer ikke ut av forskningslaboratoriene uten at det skjer noe mer enn forskning. Det som gjør forskjellen, er hvorvidt det bygges opp markeder hvor det kan produseres store nok volumer av denne teknologien til at man får erfaring, får effektivitet, får etterspørsel og begynner å få prisene ned. Det gjelder sol, det gjelder vind, og det gjelder ikke minst elbiler, som vi har et godt eksempel med her hjemme.
Det vi hører fra regjeringen, er med andre ord en forventning om at det nå skal gå en lang periode uten aktive tiltak og uten satsing fra regjeringens side på å få flyttet havvindkunnskapen ut av de laboratoriene hvor den har vært ganske lenge, og ut til praktisk bruk hvor man kan begynne prosessen med kommersialisering, som vil være like nødvendig og like tung om 20 år som den vil bli nå.
Så spørsmålene jeg må stille statsråden, er: Har regjeringen en forventning om at det vil være mye lettere å få havvind kommersielt hvis vi venter en stund – en eller annen udefinert tidsperiode – som regjeringen, så vidt jeg forstår, legger opp til? For det andre: Mener regjeringen det er hensiktsmessig at den store satsingen, som nå har vært gjort siden 2008, skal fortsette uten et nytt trinn – uten en ny fase – inntil et eller annet skjer som gjør at man satser på å få havvind bokstavelig talt til havs? For det tredje: Hvordan ser statsråden på Norges rolle i en periode hvor andre land faktisk satser kommersielt og praktisk på å få havvind til å gå, mens vi ikke gjør det?
Statsråd Tord Lien [14:55:39]: Jeg har lyst til å si en ting først – om hundrevis av millioner. Det er i regi av Norges forskningsråd brukt 364 mill. kr på havvindforskning. Enova har brukt 245 mill. kr og Innovasjon Norge 126 mill. kr. Så for det første: Det gjøres noe hele tiden. Dette er jo tall fra 2008 og fram til i dag. Myndighetene gjør noe på dette området.
Jeg har også lyst til å kommentere betraktningen om at dette er forskningsresultater som blir på laboratoriet. Det er jeg ikke enig i. For det første er det mye generisk kompetanse her som i dag brukes på landbaserte vindkraftprosjekter i Norge. Det er det ene, og det andre er at dette er teknologi som tas i bruk i de landene man har valgt andre subsidiesystemer enn vi har gjort, f.eks. i Storbritannia. Denne kunnskapen brukes i dag til å produsere ny, fornybar energi, og den brukes også av norske selskaper i utlandet. Så det synes jeg vi må ha med oss i denne settingen.
Jeg vet at Miljøpartiet De Grønne ikke har vært med på å gjøre disse vedtakene i Stortinget, men det er et enstemmig storting som har sluttet seg til prinsippene om de grønne sertifikatene – om å lage et støttesystem som er teknologinøytralt og markedsbasert. Det har det ikke bare vært flertall for i denne sal. Det har vært enstemmighet rundt de prinsippene. Det er nettopp for å sørge for at vi skal få mest mulig kraft ut av de midlene vi bruker, for jeg tror vi er enig om at det er ved å redusere bruken av fossilt basert kraft og øke bruken av fornybar kraft vi faktisk bidrar til å redusere CO2-utslippene fra den europeiske energimiksen.
Så til spørsmålet om det vil lønne seg å vente: Ja, det synes jeg representanten Hansson selv på en glimrende måte illustrerte. Det er åpenbart at det vil lønne seg å vente. Det er mye billigere med sol i dag, nettopp pga. de forholdene som representanten Hanssen selv trakk opp. Og det er mye billigere å bygge vindkraftverk i dag enn det var for noen få år siden. Selvfølgelig vil det være tilfelle også for havvind. Så lenge det utvikles prosjekter og man får industriell erfaring med å bygge havvind, vil det selvfølgelig bli billigere å gjøre dette også i Norge.
Så synes jeg på en måte også at representanten Hansson er litt urimelig. Jeg har for det første sagt hva vi gjør innen forskning. Det er også systemer i dag som gir mulighet for støtte til demonstrasjonsprosjekter og pilotprosjekter på havvind.
Per Rune Henriksen (A) [14:58:43]: Representanten Hansson reflekterer en utålmodighet som vi også møter mange andre steder utenfor det politiske miljø, spesielt i de miljøene som jobber prisverdig for å få fram gode teknologier for energiproduksjon, enten det er vindkraft generelt, havvind eller andre teknologier som det jobbes med. Det er åpenbart et stort teknisk potensial i norske farvann for vindkraft til havs. Globalt er det stort potensial for dette, og det blir sett på som en stor og viktig energiressurs for framtiden. Problemet ligger selvfølgelig i kostnadene. Det er en av de aller dyreste fornybarteknologier per i dag. Det er faktisk også en teknologi som har blitt dyrere de siste årene, i motsetning til all annen teknologi som blir billigere.
Så er spørsmålet: Hvorfor får vi ikke gjort noe med det, og hva kan vi gjøre med det? Jeg synes statsråden har redegjort glimrende for hva vi gjør med det. Jeg mener det norske politiske miljøet, og som statsråden selv poengterte, er det tverrpolitisk vilje bak dette, har satset på grønne sertifikater, på havvindloven og det arbeidet som ble gjort i den retningen, og det har blitt gitt betydelig forskningsstøtte til utviklingen av denne teknologien.
Det er ikke noe hjemmemarked for denne teknologien i Norge – nei, det er ikke det. Vi er i den situasjonen at vi har nær 100 pst. av vår kraftproduksjon basert på fornybare kilder. Vi styrer mot et kraftoverskudd i Norden. Det er ikke sånn at vi har et desperat behov for denne fornybare energien for å konvertere fra fossil til fornybar. Det har andre land, og andre land satser også mer på havvind – i den enkleste formen foreløpig. Jeg vil også tro at det etter hvert vil komme flytende havvindanlegg på kommersiell basis andre steder, betalt med feed-in derfra. Da synes jeg det er viktig at norsk teknologi også blir brukt der.
Vi ser i dag at norsk teknologi blir brukt i andre europeiske land. Norske selskaper er inne og produserer deler til havvind. Norske selskaper er inne og eier og driver – Statoil og Statkraft er inne på Sheringham Shoal i England. Man skal også fatte investeringsbeslutning når det gjelder Doggerbank, som kan blir Europas største havvindanlegg i framtiden. Det er bra, for da bruker man den teknologien og den kompetansen som man har fra norsk offshore-, olje- og gassvirksomhet, og man tjener penger på det. Det er også en vesentlig sak i det.
Men når disse landene bruker penger på havvind, er ikke det først og fremst ut fra en teknologisk betraktning. Det er ut fra at man må ha fornybar energi inn for å erstatte fossil energi. Det er veldig bra. Totalt sett mener jeg at klimapolitikken både nasjonalt og globalt er best tjent med at vi går for de rimeligste løsningene så langt som det går, for å oppnå det som er målet, nemlig å få ned klimagassutslippene. Dersom vi i Norge skal bruke masse penger på å produsere en energi som vi allerede har overskudd av, og så selge den videre til Europa, hvilket det ikke er noen automatikk i at vi får til heller, er det dårlig bruk av ressurser som vi heller kunne satt inn på langt mer givende prosjekter som gir større klimagevinst.
Vi skal ha forskning og utvikling på dette, og jeg hører med interesse på de planene som har vært om demoparker for å teste ut ny teknologi. Jeg er enig med representanten Hansson i at det kan være et godt utstillingsvindu for norsk teknologi, men at havvind i overskuelig framtid vil spille noen rolle i norsk energiforsyning, har jeg veldig liten tro på. Men jeg har tro på at norske selskaper kan spille en stor rolle i teknologiutviklingen og styring, drift og eierskap i denne typen prosjekter andre steder, hvor det er behov for den energien. Jeg tror at det er den beste måten å tenke på denne typen teknologi på i framtiden fra Norges side.
Nikolai Astrup (H) [15:04:01]: Jeg må først få si at jeg er enig i veldig mye av det den forrige representanten sa og vil derfor fatte meg i korthet.
Jeg vil også få takke interpellanten for å reise et viktig tema.
Norges havvindressurser kan utvilsomt bli mye verdt i fremtiden. I dag er imidlertid situasjonen at Norge styrer mot et betydelig kraftoverskudd, kraftprisene er historisk lave, utbyttene fra kraftselskapene reduseres eller uteblir. Eierne av kraftselskapene, som stort sett er offentlige, merker at inntektsstrømmen reduseres. Svært mange kraftselskap opplever at det ikke er økonomi i å bygge ut ny kraft, til tross for elsertifikatmarkedet.
I denne situasjonen er det ikke aktuelt å satse på utbygging av storskala vindparker til havs. I stedet må vi gjøre mer for å anvende kraften vi allerede har. Det gjør vi best gjennom å erstatte fossil energi med fornybar energi der det er mulig og hensiktsmessig, gjennom å legge til rette for mer eksport av kraft i fast form, dvs. miljøvennlig industriproduksjon, og ved å bygge flere mellomlandsforbindelser der det er lønnsomt. Dette vil bidra til mer forutsigbare kraftpriser og et bedre klimaregnskap både hjemme og i våre europeiske naboland.
Vi bør imidlertid fortsette å støtte piloter og demonstrasjonsanlegg for havvind og legge til rette for at norsk kompetanse fra olje- og gassektoren kommer til nytte i videreutviklingen av havvindteknologi. Det kan både gjøre det mulig for norsk leverandørindustri og norske teknologimiljøer å delta i utbyggingen av havvindprosjekter i andre land, der rammevilkårene og kraftsituasjonen er annerledes enn i Norge, og det kan bidra til å gjøre havvind mer konkurransedyktig i Norge på sikt.
Det er dyrt nok å redde verden som det er, om ikke vi skal satse på storstilt utbygging av havvind nå.
Oskar J. Grimstad (FrP) [15:06:09]: Det stemmer, som interpellanten er inne på, at vi har gode vindforhold i norske farvatn, og at havområda dekkjer store areal som ein kunne brukt. Og ja, der er mange næringsmiljø som peiker på moglegheitene som ligg i havvindressursane og ønskjer å delta i næringssamanheng i denne aktiviteten. Men når same næringsmiljø blir spurt om å kjøpe krafta til kostpris, er interessa påtakeleg mindre. Det forstår ein – vi ser i dag at det er låg pris på kraft, og vi er på veg mot eit kraftoverskot, som fleire har vore inne på. Kostnadane for vindkraft til havs er nemleg vesentleg høgare enn for vindkraft og vasskraft på land. Dagens situasjon tilseier derfor at kommersiell vindkraft til havs i Noreg ikkje er realistisk verken på kort eller mellomlang sikt.
Forsking og utvikling for å få ned kostnadane er heilt nødvendig, og heldigvis er det etablert gode forskingsmiljø òg på havvindrelaterte prosjekt.
I stortingsmeldinga om energipolitikken vil det vere naturleg å vurdere politikken òg på dette området i ein overordna kontekst. Men når det er sagt, er det òg andre fortrinn som legg føringar for kvar det er fornuftig å satse. Noreg skil seg frå andre europeiske land ved at så godt som all kraftproduksjon er fornybar. Vi har verdifulle vassressursar som òg er regulerbare og gode vindressursar på land. Så det er først og fremst der vi må satse vidare, og det gjer denne regjeringa.
Europa og andre energikrevjande regionar har andre utfordringar og vil nok i større grad ha behov for å sjå på energiproduksjon òg til havs som ei moglegheit.
Til slutt nokre ord om petroleumssektoren som Miljøpartiet Dei Grøne ønskjer å fjerne. Nettopp denne sektoren har vore avgjerande på å utvikle teknologi som er avgjerande for havvindsatsinga så vel som innanfor samferdselssektoren, der mange prosjekt no blir lanserte for å løyse fjordkryssingar og andre utfordringar. Det viser at ting heng saman, og ein kan ikkje sjå bort frå det eine utan at det går ut over andre ting ein i utgangspunktet ikkje såg.
Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:08:41]: Takk til interpellanten som løfter dette temaet og klart viser til den utålmodigheten og den gryende pessimismen som er i havvindmiljøet. Vi har det juridiske rammeverket klart, forsknings- og kompetansemiljøene er der, og jeg har forventninger til at statsråden løfter dette videre i arbeidet med kommende energimelding.
Oljen i Nordsjøen har gitt oss enorme verdier og bidratt sterkt til utviklinga av vårt velferdssamfunn. Det er det grunn til å være takknemlig for. Samtidig ser vi at oljeressursene skaper store utfordringer. Forbrenninga av olje og andre fossile energikilder er med på å ødelegge for klimaet på kloden gjennom å bidra sterkt til global oppvarming. Derfor er det ikke ønskelig at alt tas opp, og at alt skal brukes.
Bruk av fossil energi står for om lag 70 pst. av klimagassutslippene globalt, samtidig øker etterspørselen og bruken av energi i verden i takt med folketallet og bedret levestandard.
Økt produksjon av fornybar energi vil derfor være et viktig bidrag til bedre miljø globalt. Det må investeres over 900 mill. dollar årlig for å nå togradersmålet. Havvindkraft vil derfor kunne gi et betydelig tilskudd til den fornybare energien som produseres, også her i Norge.
Derfor er det viktig at ikke investeringene nå stopper opp. Det er en alvorlig problemstilling som interpellanten reiser, som tidligere nevnt, at den store optimismen i havvindmiljøene er blitt snudd til pessimisme. Dessverre er ikke situasjonen unik for Norge. Flere land har allerede satset betydelig på utvikling av havenergi, og da spesielt på offshore vindmøller som faste installasjoner på relativt små dyp. Men finanskrisen har bremset utbygginga av havvindmøller over hele verden.
Det er vanskelig å forutbestemme fremtida, men jeg har et håp om at dagens fossile energiproduksjon på sikt blir erstattet av fornybar, også i Nordsjøen, og at dagens oljeinstallasjoner i Nordsjøen om en del år – kanskje blir det mange – kan bli erstattet av vindmøller og andre fornybare energiteknologier.
Satsing på havbasert fornybar energi vil representere muligheter for norske bedrifter og kompetansemiljøer. Det globale markedet for vindkraft til havs vil kunne øke raskt. Dette kan norske bedrifter bli en del av. Vi har allerede betydelig kompetanse fra petroleumsvirksomhet til havs og kraftproduksjon på land, og vi har i aller høyeste grad mye havvind, noe som samlet kan gi unike muligheter også innen fornybar energiproduksjon til havs.
Norge har i dag en viktig posisjon som energileverandør til Europa. Ved å satse ytterligere på energiproduksjon, vil vi videreutvikle Norges rolle som energistormakt.
Marit Arnstad (Sp) [15:12:24]: På mange måter deler jeg interpellantens utålmodighet etter også å kunne komme i gang med utvikling av teknologi og etter hvert utbygging av havvind i Norge. Det er det naturlig å gjøre fordi Norge er et land der det ligger så godt til rette for å kunne øke produksjonen av fornybar energi generelt, og på sikt også havvind.
Men jeg tror vi må erkjenne at det nok er et stykke veg dit. Det som gjør det så fascinerende, er denne koblingen mellom de rike naturressursene som dette landet sitter på, også når det gjelder fornybare energiressurser, og teknologi. Den koblingen har vist seg veldig god for Norge i mange sammenhenger. Olje- og gassnæringen er fundert på det samme, maritim næring er fundert på det samme, sjømatnæringen er også fundert på det samme, og jeg tror at også utvikling og det å ta i bruk fornybar energi kommer til å være koblet nettopp mellom teknologi og naturressurs. Det har Norge også gjort på en god måte, i den forstand at vi har klart å få til klynger av både forskning, utvikling og teknologi knyttet til disse industrigrenene. Det bør vi også ha som ambisjon å gjøre på både onshore og offshore vindkraft, og det bør vi også ha som ambisjon å gjøre på andre fornybare energikilder.
Men jeg tror nok at vi skal erkjenne at det er en lang veg å gå. Det bør imidlertid ikke hindre at regjeringen i den varslede energimeldingen, som en har sagt skal legges fram, kommer tilbake og gir en bred omtale når det gjelder teknologiutviklingen knyttet til havvind, men også mulighetene for å klarlegge ambisjonene vi kan ha, og også den strategien vi bør følge framover. Så jeg er glad for at statsråden sier at dette vil bli tatt opp i energimeldingen, og jeg tror at spørsmålet om åpning av areal, men også spørsmålet om demonstrasjonsteknologi, og også den videre retning og strategi, er ganske viktig i så måte.
Jeg tror at en er nødt til å erkjenne to ting. Det ene er at jeg syns det er uheldig, som jeg følte at interpellanten var inne på, å sette ulike fornybare energikilder opp mot hverandre. Jeg mener at det er bra at en bygger ut småkraft, jeg mener at det er bra at en bygger ut vindkraft på land, jeg mener en bør bygge ut mer solkraft i Norge, og så mener jeg også at en bør satse videre på havvind. Men vi må erkjenne at en del av de andre teknologiene er billigere og har kommet lenger enn det havvind har gjort. De vil bli bygd ut først, men Norge som fornybarnasjon i framtida, bør ha som mål å kunne satse på alle disse områdene.
Det som stopper oss i dag, er, som mange har vært inne på, først og fremst at vi har et kraftmarked med svært lave kraftpriser, og at vi i årene framover kommer til å ha et kraftoverskudd som kan holde prisene nede, og som gjør at de som vil investere i dette, vegrer seg for å gjøre de investeringene. Da er det viktig for oss at vi diskuterer gjennom anvendelsesområdet og anvendelsesmulighetene for fornybar kraft i Norge. Det er jo nettopp det vi skal ta med når vi skal diskutere elektrifiseringen av Utsirahøyden senere i dag. Men vi burde også diskutere om det er andre anvendelsesmuligheter for norsk fornybar energi, som vil være klimamessig svært viktig, men som også kan medføre at en får en større fart i utviklingen av fornybare energikilder. Det kan være industriell utvikling, industrielle anvendelsesområder, eller det kan være eksport av fornybar energi til land omkring oss.
Sjøl om dette er en interpellasjon helt konkret om havvind, må jeg likevel i denne sammenhengen få lov til å nevne at jeg nesten syns det som nå skjer med vindkraft på land, er mer presserende. Der må vi komme i gang i løpet av de neste seks årene, der må vi komme oss innenfor det grønne sertifikatmarkedet, og der må vi unngå at det blir Sverige som bygger ut fornybar energi med en teknologi som vi i Norge har alle forutsetninger for å ha, og der vi også har naturgitte forutsetninger gjennom gode vindforhold. Det faktisk å få de konsesjonene som er gitt på landbasert kraft, satt ut i livet, gjør de utbyggerne som skal investere der, trygge på at de investeringene er mulige og lønnsomme.
Det er den utfordringen som regjeringen og statsråden i første omgang bør ta tak i. Så bør de i energimeldingen komme tilbake til og legge til rette for en bredere diskusjon også om framtidig mål og strategi når det gjelder havvind.
Ola Elvestuen (V) [15:17:30]: Jeg vil også først begynne med å takke interpellanten for en veldig interessant interpellasjon, og også takke for en interessant diskusjon og debatt om temaet havvind, hvor det er helt riktig, som man sier, at det ikke er noen endring – hvor det står stille.
Først vil jeg slå fast at jeg mener det ikke kan være noen tvil om at det er i sterk norsk egeninteresse at vi er med på å utvikle havvind, ikke først og fremst fordi vi trenger havvindkraften i Norge – her har vi nok fornybar energi – men fordi dette er et område hvor vi virkelig kan bruke den kompetansen som er bygget innenfor petroleumsnæringen, til å utvikle og utnytte den i en annen næring. Det satses mye på havvind i Storbritannia, og det satses mye på havvind i Japan. Det er klart at det er viktig at Norge er med på den satsingen, som en mulighet for norsk industri, og da må vi også bygge opp de rammevilkårene som gjør at det er mulig.
Så er det riktig, som representanten Arnstad påpekte, at det ikke bare er til havs vi har et problem, det er også på land. Det står stille også når det gjelder utvikling av vindkraft på land. Der trenger vi å gjøre grep. Det er ikke vanskelig, og det er ikke fordi det er motstand mot vindkraft – det er det enkelte steder. Grunnen til at det ikke bygges ut, er altså ikke motstand, det er ganske enkelt fordi det er mer lønnsomt i Sverige. Da må vi endre avskrivningsreglene, sånn at det blir likere konkurransevilkår, og vi må lage en større fleksibilitet opp mot sluttpunktet for de grønne sertifikatene i 2020, sånn at vi får muligheten til å få den utviklingen også i Norge.
Så er det, som flere har pekt på, klart at vi har mange støtteordninger for å drive forskning på havvind. Det må forsterkes. Vi har også støtteordninger for å få opp demonstrasjonsprosjekter på havvind. Det bør også forsterkes. Dette handler i veldig stor grad om hvor stor vilje man har til å bruke de nødvendige ressursene for å dra opp prosjekter, og det er definitivt noe som vi i Venstre kommer til å komme tilbake til når vi skal gå inn på de prioriteringene man gjør i framtidige budsjetter i årene framover.
Dette gjelder heller ikke bare havvind; det gjelder også bølgekraft, det gjelder kraft fra tidevann – det er mange områder hvor vi trenger å utvikle ny teknologi, hvor vi må se mulighetene i et langsiktig perspektiv, ikke minst for norsk industri, og i en situasjon hvor grønne sertifikater eller markedet alene ikke vil være nok for å få i gang denne produksjonen.
Men så synes jeg det er interessant at man også skal se på hvilke områder – hvordan man kan strekke seg – hvor det kan finnes et marked for havvind. Det er når en kobler havvind med olje- og gassproduksjon. Det er klart at gir en de samme rammevilkårene for vindkraft til havs som en har for annen energiproduksjon til havs – med de samme avskrivningsreglene, med de samme rammebetingelsene – nærmer en seg det som vil kunne være et marked, og det vil kunne ha en egeninteresse at oljeselskapene får være med på å elektrifisere plattformer med havvind og med en avtale som knytter den havvindproduksjonen direkte til en elektrifisering av offshorenæringen.
Jeg sier ikke at det er nok til å dra opp en utvikling, men det vil i hvert fall være med på å gjøre det enklere. Og en kan strekke seg mot de første stedene, hvor en kan få – nettopp det også statsråden etterlyser – en kommersiell utvikling av havvind også i Norge. Jeg synes sammenligningen med elbilen, som er dratt fram av interpellanten, Rasmus Hansson, er et godt eksempel. Man laget et rammeverk, som man var veldig tidlig ute med, sett i forhold til det man kunne oppnå. Slik er det også med havvind – vi er veldig tidlig ute, vi må bruke mye ressurser på forskning, vi må bruke mye ressurser på å utvikle teknologien og få opp demonstrasjonsprosjektene. Men samtidig trenger vi også å være kreative – lage et rammeverk som gjør at man kan strekke seg for å få på plass de første kommersielle havvindprosjektene. Da å ha en likebehandling av energiproduksjon med havvind som annen energiproduksjon offshore er interessant, og noe som vi definitivt bør gå videre med.
Johnny Ingebrigtsen (SV) [15:22:46]: Jeg føler behov for å pumpe litt kaldt sjøvann inn i saken og si noen ord, komme med noen betraktninger – fra en fisker til representantene.
Det er veldig bra at vi har forskning på dette. Vi har sett på og fått utviklet en del alternative løsninger, vi har fått bedre teknologi og bedre effektivitet. Vindmøller til sjøs kombinert med olje- og gassproduksjon kan, som forrige taler nevnte, være en god tanke, en god løsning.
Vi kommer ikke forbi at vi strever imot òg i naturen. Havet er sterkest. Det er mange flere krefter som råder der. Vi har korrosjon, vi har vind, vi har bårer – eller bølger, som noen sier – vi har salt, og vi har strøm, altså forflytning av tidevann. Dette er svære krefter. Det ser vi som lever på havet. Det er mye mer kostnader ved det enn ved anlegg som er plassert på land. Vi vet også at det er veldig mye kostnader knyttet til de vindkraftverkene som er i de områdene der det er veldig mye byger, der det er veksling i vind.
Det er en kjent sak at fiskerne er bekymret for de tankene som vi har – også i denne salen. Det er klart at det blir billigere å plassere disse vindkraftverkene som er tenkt til sjøs, på grunnere havområder. Nordsjøen er kanskje 50–70 meter dyp mange plasser. Lenger nord, i Barentshavet, er 300 meter vanlig dybde. Der tenkes det plassert vindmøller på grunnområdene, altså på havgrunnene, og det er jo der fiskerne fisker. Da får vi en konflikt: Hvem skal bruke havet? Dette er en realitet fiskeriorganisasjonene har spilt inn, og det må vi ta alvorlig, for det krever en del plass, og det skal også være en del sikkerhetssoner.
Jeg hadde bare lyst til å si det. Det er en del av det saltvannet jeg har lyst til å pumpe inn i saken, for det er høyst reelt – pluss at det er kostnader som ikke minst vi fiskere er klar over ved å ha anlegg på sjøen. Vi har alternativer. Noen har vi latt gå fra oss – tidevannskraftverk. Vi har sjøvann som forflytter seg med opptil 6–7 knop – det er 13–14 kilometer – i timen i enkelte områder. Og vi hadde et prosjekt i Finnmark, men den forrige regjeringen lot patentet gå til Skottland. Der sov hele Stortinget – vi skulle ha utnyttet det, det er små anlegg som ikke tar så stor plass i naturen.
Vi har – i likhet med tidevannet – en evigvarende kraft, nemlig bølger, bårer, som vi også kan utnytte og forske på. Det tar heller ikke så mye plass. Så her er det også snakk om spørsmålet: Hvem skal bruke naturen? Da kommer vi til syvende og sist, slik jeg ser det, til den viktigste og største naturloven – og det er at naturen er størst. Skal vi plassere vindmøller til sjøs, er jeg redd for at det kommer til å koste mer enn det smaker. Da er vi inne på en annen lov, en økonomisk lov, og det kommer til å koste for mye for oss.
Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:26:41]: Johnny Ingebrigtsen fra Finnmark var inne på noen av de tingene som det er viktig å ta med seg i en diskusjon om hvordan vi sørger for at kartleggingen er god nok. Erfaringene fra Storbritannia, da man la til rette for den storsatsingen på offshore vind som de har, er at da man begynte med planlegging og utbygging av offshore vind, oppdaget man at det fantes konflikter på en rekke områder. Derfor er det opplagt viktig å ha en helhetlig kartlegging når man skal sørge for å sette i gang med offshore vind.
Jeg tar ordet fordi jeg vil rose interpellanten, som tar opp spørsmålet om hvordan vi kan se framover, se de behovene som finnes, nemlig behovene for tilgang på mer fornybar energi. Jeg er – i motsetning til Per Rune Henriksen, som tok dette opp i sitt innlegg – mindre bekymret for kraftoverskudd, men mer opptatt av, som flere har vært inne på, å sette den kraften vi skaper, i bruk til å erstatte det fossile. Nå skal vi like etterpå diskutere en sak der, etter min oppfatning, nettopp ministeren har vist uvilje til å gjøre nettopp det, men det er altså et samlet storting som står bak det å sette i gang og erstatte fossil bruk av kraft med fornybar bruk av kraft.
Vi har et behov for å erstatte fossil kraft bare i Norge, fordi mesteparten av kraften som vi benytter i Norge i dag, er fossilt produsert. Før vi kommer oss til det nullutslippssamfunnet som vi vet det er nødvendig å komme seg til, vil vi på veien framover ha mulighet til å være med på å utvikle norsk industri – eller vi kan la den muligheten glippe for oss. Min oppfatning, som jeg deler med interpellanten og flere av de andre som sitter i salen, er at vi burde bruke muligheten til å utvikle en ny industri i Norge.
Da vil jeg gjerne understreke det som Tord Lien sa. Han sa at de grønne sertifikatene selvsagt kan brukes for offshore vind – og det kan de jo, selvfølgelig, for de er teknologinøytrale. Problemet er bare at hvis en skal utvikle teknologi, koster det mer i begynnelsen. Det vil alltid være slik at ny teknologi koster mer. Det vi i Norge har i dag, er et system som – akkurat som Tord Lien sa – får mest mulig kraft for minst mulig penger. Men det er altså ikke det vi trenger, hvis vi skal utvikle en ny industri.
Da man utviklet solcelleindustrien og vi så at prisen på solceller og vindmøller falt, er ikke det noe markedet har løst av seg selv. Det er noe som er kommet fordi andre valgte å være modige og sørget for å subsidiere den teknologien, slik at en fikk de læringskurvene som gjorde at prisen gikk ned for alle.
I dag er solceller konkurransedyktig med fossil kraft for flertallet av verdens innbyggere. Da er spørsmålet: Skal vi benytte den muligheten vi har gjennom den offshore-clusteren vi har i Norge, gjennom den kompetansen vi har på strømstyring, til å utvikle en ny næring? Jeg vil oppfordre Tord Lien til å svare mer positivt på det. Jeg mener ja, og jeg mener at vi ikke bør vente. For hvis vi venter, glipper muligheten til å være først ute.
La meg gi noen eksempler. Flere har vært inne på at i Japan er det helt åpenbart at skal de gradvis fase ut både atomkraft og den fossile kraften de har, er de avhengige av vindmøller, og de vil komme til å være flytende offshore i stor grad. I dag er Norge helt i front når det gjelder flytende offshore. Det vil vi ikke være hvis vi venter ti år med å bygge opp et hjemmemarked. Da er sjansen glippet for oss. Mange her i salen husker de debattene vi har hatt der man nevner at GSM hadde vi først i Norge, men vi tok det ikke i bruk og lot veldig mye av det industrielle potensialet gå til andre land. Det samme bør vi ikke gjøre med offshoresatsingen vår.
Utfordringen min til Tord Lien er følgende: En av de tingene vi vet vi må ha på plass for å sikre offshoresatsing, er et nettverk av kabler til havs. Er Tord Lien villig til å gå foran og si at det trengs regulatoriske endringer, tilrettelegging av et nettverk til havs, f.eks. gjennom at Statnett tar et større ansvar til havs, eller at andre bygger opp den typen nettstruktur? Er Tord Lien villig til f.eks. å pålegge framtidige oljeinstallasjoner å bygge ut kraft bl.a. hentet fra havvind?
Presidenten: Presidenten er helt sikker på at det er statsråd Tord Lien som får alle disse utfordringene fra representanten Heikki Eidsvoll Holmås.
Rasmus Hansson (MDG) [15:32:03]: Denne saken handler om et potensielt stort virkemiddel i norsk klimapolitikk, og den handler om hvilke signaler Stortinget og regjeringen sender til det norske folk, til norsk næringsliv og til norsk forskningsmiljø om klimapolitiske satsinger. Jeg minner om det jeg innledet med, nemlig med å sitere statsrådene Trond Giske og Terje Riis-Johansen. Terje Riis-Johansen sa altså for tre og et halvt år siden at Norge skal bli verdensledende på offshore vind. Og hva var det næringsminister Giske fra Arbeiderpartiet sa? «Norge skal være med på det neste store industrieventyret til havs.» Det er altså ganske andre toner vi hører i salen i dag. Spørsmålet i interpellasjonen er: Hvilken strategi har statsråden for videre satsing – for det var en satsing vi fikk presentert i 2010 – på havvind i Norge? På det svarer statsråden grovt sett ingen. Det skal være en videreføring av eksisterende virkemidler, ellers ikke noe – som vi vet i dag.
Og ikke bare det – representanten Per Rune Henriksen fra Arbeiderpartiet sier seg helt enig med olje- og energiministeren fra Fremskrittspartiet og slår nærmest kategorisk fast at noen satsing på havvind her i Norge skal vi av forskjellige grunner ikke ha noe av. Og representanten Astrup fra Høyre er veldig fornøyd med å slå fast at det er dyrt nok å redde verden som det er, om vi ikke også skal holde på med havvind.
Men vi hadde altså en havvindsatsing i Norge, og vi har brukt 735 mill. kr på forskning og stimuleringstiltak. Spørsmålet jeg stilte, var ganske enkelt: Hvordan skal vi ta dette videre? Svaret så langt er ikke spesielt oppmuntrende, men vi lar oss ikke «nedmuntre» altfor mye, selvfølgelig, for nå er problemstillingen tatt opp, og jeg vil oppfordre de partiene og de representantene som tidligere har vært med på både et klimaforlik og å vedta klimameldinger, som nettopp signaliserer en helt annen vilje til offensiv satsing på utvikling av teknologi – som selvfølgelig er dyr nå, som selvfølgelig fungerer dårlig nå, som selvfølgelig ikke er kommersiell nå, men som må bli det ved at man satser på å ta den i bruk – til å komme tilbake til den satsingsviljen og den forpliktelsesviljen som vi så for noen få år siden.
Statsråd Tord Lien [15:34:59]: Jeg tror jeg må forsøke meg på å si litt om hvordan virkeligheten er i Norge og i utlandet – det store utlandet. Det er mange av representantene som har vært inne på det. Mange av landene rundt oss har en utfordret kraftsituasjon og en energimiks som i stor grad er basert på fossile energikilder og i alle fall på ikke-fornybare kilder, først og fremst atomkraft. Vi har en helt motsatt situasjon i Skandinavia, hvor vi har et økende – til dels kraftig økende – kraftoverskudd og en energimiks som for Norges del er fornybar og for Skandinavias del fossilfri.
Jeg er enig med de mange – bl.a. representanten Arnstad – som sier at vi har brukt hundrevis av millioner, til og med milliarder, på landbasert vind, og vi ser at konsesjonene dessverre blir liggende: Det blir ikke kraft av konsesjoner, det blir kraft av vindmøller. Mitt utgangspunkt er at det koster ca. en tredjedel å produsere 1 KWh vindkraft basert på landbasert vind, sammenlignet med havvind. Likevel ser vi at det ikke blir bygd ut.
Ola Elvestuen sa at vi skal bruke kompetansen, og det er jeg helt enig i. Vi har brukt mye midler på det. Vi bruker kompetansen i dag. Norske aktører er både eiere, operatører og leverandører, ikke minst, til havvindanlegg i resten av verden, særlig i Storbritannia. Det er bra.
Så må jeg bare igjen si at det har vært bred enighet om hva som skal flytte ting inn i markedet. Det er grønne sertifikater. Jeg har også opplevd at det har vært bred enighet om at vi i tillegg til det må satse på universitetene, på forskningsinstituttene og i næringslivet, ved hjelp av statlige midler til forskning, utvikling og demonstrasjon. Det gjør vi. Sammen med universitetene og næringslivet bidrar vi fra regjeringens og Stortingets side til å utvikle ny teknologi og til å demonstrere og pilotere ny teknologi. Det er selvfølgelig bra, og det vil være en viktig del av utviklingen av fornybar energiproduksjon også i framtiden.
Presidenten: Sak nr. 5 er dermed ferdigbehandlet.