Karin Andersen (SV) [09:03:43]: Stortingets rutiner for fastsettelse av lønn har i flere år vært lagt til en kommisjon, som fastsetter Stortingets, regjeringens og Høyesteretts lønninger ut fra hva de mener er riktig i forhold til lønnsutviklingen ellers i samfunnet. Denne måten har Stortinget gjort det på lenge, og SV har vært kritisk til det, fordi det er en måte der Stortinget forsøker å la være å ta et politisk ansvar for det lønnsnivået vi sjøl har. Vi setter det bort til andre, mens vi allikevel må stemme over det. I praksis er det Stortinget som sjøl må vedta sine lønninger, det er ingen andre som kan gjøre det.

I flere år har SV tatt opp forslag, da vi har ønsket en større diskusjon om hvordan Stortingets lønnsnivå egentlig bør utvikle seg i forhold til resten av samfunnet. Det kan det være ulike meninger om, men SV mener at det er viktig at våre lønninger ikke øker prosentvis, for da vil våre lønninger i kroner rykke fra gjennomsnittet i befolkningen. Stortingets lønninger er gode – det skal de være. Men det er ingen grunn til at Stortinget skal ha et lønnsnivå som gjør at vi lever i en helt annen virkelighet enn gjennomsnittsbefolkningen som vi er satt til å styre over og til å være med og legge til rette for så det skal være mulig for alle med helt andre økonomiske forutsetninger enn oss å ha et godt liv i dette samfunnet.

I en del år har vi fremmet forslag om at vi ikke skal ha lønnstillegg. For eksempel under finanskrisen var det ingen grunn til at Stortinget skulle ha økte lønninger når det var stor utrygghet ellers. I vanlige år mener vi at prinsippet må være at vi skal ha et kronetillegg, og at vi regner ut hva som er gjennomsnittlig kronetillegg for de andre gruppene i samfunnet som har fått sine lønnsoppgjør igjennom. Når vi har regnet ut dette, har vi selvfølgelig tatt høyde for lønnsglidning, overtid – alle mulige tekniske beregninger – som gjør at vi skal lande på et riktig tall. Men det viktige med det prinsippet og det forslaget vi fremmer i dag, er at det er et årlig kronebeløp i økning for gjennomsnittslønna i Norge. Vi diskuterte jordbruksoppgjøret for et par dager siden. Da var flere partier veldig opptatt av at når man skulle tette lønnsgap, var det kroneøkning som gjaldt.

Jeg har en forholdsvis lang fartstid også i fagbevegelsen. Der var vi veldig opptatt av at det skulle være kronetillegg, fordi prosenter på et høyt tall er mange penger, mens prosenter på et lavt tall er lite penger. Det er noen som mener at det er lik lønnsutvikling når sosialhjelpsmottakere får 5 pst. lønnsøkning som når vi får det. Jeg er dypt uenig. Det er ingen som går i butikken og handler med de prosentene. Det er kronene vi kan betale maten vår, husleia vår og andre utgifter med. Sånn er det for alle.

Derfor er det mest rimelig og riktig at Stortinget har lønnsøkning som fastsettes på basis av økning i årlig kronebeløp for en gjennomsnittslønn i Norge. Det fremmer vi forslag om i dag. Vi fremmer også konkret forslag om hva det betyr i kroner og øre. Vi håper at Stortinget vil vurdere dette seriøst, for vi mener at det bør være et veldig riktig og viktig signal å sende til folk at når det gjelder prosentberegning, som kan være en fordel for hver og en av oss som privatpersoner, da vi får litt mer penger, holder vi oss allikevel til de prinsippene vi mener er riktige, nemlig at det bør være et kronetillegg som er likt, og at ikke vi via vår måte å regne det ut på får mer enn andre.

Dette er også et forslag som imøtekommer dem som mener at vi bør ha en lønnsutvikling på linje med andre, for dette er på linje med andre. I hvert fall bør de som føler seg nær venstresida i norsk politikk og fagbevegelsen, vurdere dette seriøst, for det er tradisjonelt sånn man har tenkt når man har lønnsforhandlet, for at man ikke skal øke forskjellene mellom grupper, men tvert imot skal forsøke å minske dem over tid. Det er selvfølgelig også SVs politiske mål at vi skal ha mindre økonomiske forskjeller. Da er det viktig at Stortinget har et lønnssystem som er i tråd med det, og som ikke øker Stortingets lønninger mer enn gjennomsnittet av det andre får i sine lønnsoppgjør.

Presidenten: Presidenten tolker det dit hen at representanten har tatt opp forslagene?

Karin Andersen (SV) (fra salen): Ja.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene som hun refererte til.

Stortingspresident Olemic Thommessen [09:09:33]: Det er et enstemmig presidentskap som legger frem dette forslaget til lønnsjustering for regjering og storting. Det er et forslag som er basert på lønnskommisjonens utgangspunkt og det systemet som vi har brukt for lønnsjusteringene gjennom noen år. Justeringen er på 3,3 pst., som er det samme som er beregnet som årlig lønnsvekst i så vel statlig og kommunal som i privat sektor for den perioden vi er inne i.

Når det gjelder representanten Andersens innlegg, har jeg lyst til å kommentere at jeg mener at de erfaringene vi har med dagens ordning, altså med en lønnskommisjon, er nyttige. Det var en grunn til at den ordningen én gang ble til. Lønnsdiskusjonen i Stortinget ble vanskelig. Den ble også vanskelig i forhold til offentligheten fordi man i denne sal fastsatte sine egne lønninger uten å ha en slags korrigerende instans som var invitert til å ha en oppfatning om lønnsnivået. Og det er ikke slik at vi fraskriver oss ansvaret for beslutningen, vi treffer faktisk beslutningen, og vi har i dette øyeblikket en debatt om det. Det synes jeg er viktig å understreke.

Det vi får fra lønnskommisjonen, er altså et råd som vi kan velge å følge eller ikke følge. Så kan det selvfølgelig være bekvemt bare å lande på det og gjøre det helt uten noen refleksjon, men jeg mener vi har erfaring for at det er refleksjon rundt dette. Vi har debatt om det nesten ved hver eneste korsvei.

Jeg mener at det er helt legitimt, i dette tilfellet for SVs vedkommende, å mene at vi har for høye lønninger på Stortinget. Personlig synes jeg ikke vi har det. Jeg synes lønningene på Stortinget ligger på et nivå som er fornuftig i forhold til det ansvaret vi bærer, det arbeid vi gjør, og den, skal vi si, posisjon som det å bære det ansvaret man har som stortingsrepresentant, er. Det bør også gjenspeiles i hvilken lønn man legger til grunn.

Hvorvidt vi burde gå over til et annet system, f.eks. at det istedenfor prosentvis regulering skal være et kronebeløp, er et litt større spørsmål som jeg i så fall mener må utredes nærmere, men for egen del kan jeg ikke skjønne hvorfor vi skulle ha et annet system her enn det som er det vanligste for lønnsfastsettelse for øvrig.

Hvorvidt vi gjennom prosentfastsettelse bringer oss selv inn i en slags spiral som gjør at vi drar fra lavlønnsgrupper, er noe vi kan regulere også i den årlige debatten som vi har om dette. Jeg vil også nevne at det er et poeng at vi heller ikke sakker etter, for det er viktig at vi har et lønnsnivå som, som sagt, gjenspeiler det ansvaret som påhviler en stortingsrepresentant, og som jeg synes det er viktig å understreke at påhviler en stortingsrepresentant.

Så jeg tror ikke presidentskapet kommer til å ta noe initiativ til å legge opp til et annet system for dette fremover – i hvert fall kommer ikke jeg til å gjøre det. Jeg mener at den justeringen vi gjør i år, er berettiget, og, som sagt, i tråd med den utviklingen som vi har sett i årets lønnsoppgjør for øvrig.

Freddy de Ruiter (A) [09:14:10]: Jeg snakker på egne vegne. Jeg er helt enig med SV. Jeg ser ingen grunn til at ikke vi skal forfekte en lønnspolitikk som er i tråd med det fagbevegelsen og en del andre hevder, nemlig at en bør ha kronetillegg for ikke å øke lønnsforskjellene i Norge. Det er kanskje ekstra viktig nå å gå inn for kronetillegg fordi en opplever og ser en politikk som også gir skattekutt til de med de aller høyeste inntektene. Ergo får en både en lønnsdannelse som øker forskjellene, og en får en skattepolitikk som øker forskjellene; det blir dobbelt opp.

Jeg er ikke redd for at stortingsrepresentanter, statsråder eller statsministeren blir fattige med forslaget til SV. 850 000 kr til en stortingsrepresentant er vel ca. dobbelt så mye som det en sykepleier tjener, og 1,2 mill. kr til en statsråd er vel ca. tre ganger mer enn det en sykepleier tjener, og 1,5 – da nærmer du deg firegangen. Jeg tror en har råd til både smør på maten og litt til med de lønningene. Hvis en da får et kronetillegg basert på den gjennomsnittlige lønnsveksten i samfunnet, vil det være konstant. Så jeg er ikke redd for at en sakker etter – hvis det er å sakke etter at en som stortingsrepresentant har dobbelt så mye i lønn som f.eks. en sykepleier. Men en sakker selvfølgelig etter dem som har de aller beste lønningene i samfunnet, og kanskje lederne.

Dette kan kanskje være et signal til en del andre når det gjelder lønnsdannelse, at nå går vi foran og viser vei og jobber aktivt for å få til kronetillegg, som er det vanlige i lønnsoppgjør, og ikke prosentvise tillegg. For det er klart at prosentvise tillegg på en lønn på én million, eller to, blir noen helt annet enn det samme prosentvise tillegget på en vanlig arbeidsinntekt eller det en sosialhjelpsmottaker får.

Jeg ser heller ikke dette som en opphevelse av lønnskommisjonen. Dette er bare et nytt mandat til lønnskommisjonen, et mye bedre mandat til lønnskommisjonen og et mye mer rettferdig mandat til lønnskommisjonen – et mandat som innebærer at vi ikke bidrar til å øke lønnsforskjellene og forskjellene i samfunnet.

Ove Bernt Trellevik (H) [09:16:52]: Eg er ny stortingsrepresentant og synest at løna her på Stortinget er heilt grei. Eg vert verken fattig eller rik av å vera her.

Eg trur det er veldig viktig at ein held fast på prinsippet om prosentvise tillegg, nettopp fordi ein skal kunna rekruttera òg stortingsrepresentantar frå det breie lag av samfunnet, og ikkje berre dei som har det lønsnivået som er reflektert som normalt. Kanskje nokon meiner det er høgt her på Stortinget, slik eg forstår SV.

Eg tenkjer som så at det ikkje er lett å kvitta seg med halve huset for at ein skal vera her i fire år. Ein må ha rom for at nokon har store utgifter, og at ikkje heile lønsinntekta skal gå til å gå på butikken og handla. Ein har trass i alt andre utgifter – òg før ein kom hit til Stortinget – og ein må kunna ta hand om dei private interessene ein har så lenge ein er stortingsrepresentant.

Så eg meiner me må gå for den ordninga som er, og ikkje leggja opp til noko nytt løp.

Presidenten: Neste taler er representanten Karin Andersen, som nå har en taletid på inntil 10 minutter.

Karin Andersen (SV) [09:17:58]: Takk, president, det er raust med taletid i dag!

Først har jeg lyst til å si takk til stortingspresidenten som åpner opp for at det er lov å diskutere dette. Det synes jeg er bra, for flere av de andre gangene vi har diskutert dette, har tonen vært annerledes. Det er bra at det er lov å reflektere over dette. At stortingspresidenten også er så tydelig på at Stortinget faktisk må ta disse beslutningene, at vi ikke blindt skal følge lønnskommisjonen, og at vi står ansvarlig for den beslutningen som blir tatt, uavhengig av hva lønnskommisjonen har sagt, er jeg veldig glad for, for det betyr at vi har et annet debattklima rundt dette. Det er jeg veldig glad for.

Så sa jeg ikke at vi har for høye lønninger, men jeg sa at jeg tror de er høye nok. Jeg er enig i at lønningene på Stortinget bør være rimelig gode, men jeg er litt ubekvem med debatten om ansvar, for det er veldig mange stillinger i samfunnet som har et betydelig lavere lønnsnivå enn det vi har, som også har ansvar, faktisk for liv og død for folk. Så jeg synes det er en vanskelig debatt.

Jeg har, når jeg skal prate om dette, på litt folkelig vis sagt at den som ikke kan leve av stortingslønninga, kan ikke styre penger. Og det mener jeg. Det er mange som har lavere lønninger enn oss, som også har utgifter, som har huslån, som har studielån, og som kanskje også mister jobben. I dette huset sitter vi og vedtar hva de som mister jobben, skal ha i ytelser – eller de som mister helsa og jobben samtidig.

Et av de viktige argumentene her er at vi skal ha en lønn som er god, som det går an å leve greit av, uten økonomiske bekymringer, når man er stortingsrepresentant, men det kan ikke være en annen økonomisk verden enn flertallet av den befolkningen vi skal styre. Det er der sammenligningen bør gå – ikke andre veien.

Det er helt riktig: Det vi foreslår nå, er et annet oppdrag til lønnskommisjonen – for så vidt et enklere oppdrag også – og det vil bidra til at vi i Stortinget ikke rykker fra. Prosentregning er slik at regner man prosenter av et høyt tall, får man et høyt kronebeløp. Regner man prosenter av et lite tall, får man et veldig lavt kronebeløp. Det er kroner, forskjellen i penger man har, som utgjør de økonomiske forskjellene, ikke det prosentvise.

Jeg tror det er rimelig uinteressant for en som må leve på en lav ytelse, har mistet jobben, eller har en veldig lav lønn, om det er en vekst på 3 pst. eller 4 pst. Det er kronene som teller. Det er vel også derfor noen her ønsker at vi skal beholde det systemet, for det gir mer penger. Vi er uenige i at vi skal ha et system som gjør at teknikken vi bruker, gir oss et kronemessig større påslag enn det gjennomsnittet har.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [09:21:28]: Dette er en interessant debatt.

Jeg forstår poenget til representantene Karin Andersen og Freddy de Ruiter, og jeg synes det er interessant at man nå ønsker å endre systemet etter at man har gått ut av regjering. Det er kanskje ikke så overraskende at man kommer med en sånn populistisk fremstilling. Sånn sett er vel SV det partiet som har vært mer ærlig i disse spørsmålene.

Men det jeg undrer meg over, er hvorfor man ikke selv viser den solidariteten som man mener at andre bør vise. Det er jo slik at de som er høyt lønnet – man var opptatt av at stortingsrepresentantene visstnok tjente for mye og hadde for høy godtgjørelse – bare kan frasi seg disse pengene, i solidaritet med sykepleierne og alle de andre. Man kan eventuelt bruke disse pengene som man har fått i tillegg, til å gi dem fra seg. Nei, det kan de ikke – Karin Andersen rister på hodet – det er helt umulig å gjøre. Men hvis man har så god råd at man ikke trenger pengene, hvorfor i all verden skal man da belaste stakkars skattebetalere over det ganske land og dem som har lav lønn, som også må betale skatt og avgifter, for – ifølge Karin Andersen – å kunne gi stortingsrepresentantene altfor høy godtgjørelse?.

Så jeg vil oppfordre Karin Andersen: Gi fra deg pengene. Gi dem til et godt formål. Send det over til Sykepleierforbundet eller andre.

Presidenten: Fortsatt er det slik at all tale skal gå gjennom presidenten.

Ingjerd Schou (H) [09:23:01]: Jeg skal være veldig kort, for jeg synes representanten Thommessen har redegjort godt for det som er presidentskapets holdning. Det går mer på presisjonen når det gjelder betegnelser og språkformulering.

Stortingsrepresentanter har altså ikke lønn. Stortingsrepresentanter har godtgjørelse. Stortingsrepresentanter har heller ingen stilling og finnes ikke i noen stillingskode. Vi har et verv. Det er basert på tillit. Lover er ikke veiledende i dette landet, og arbeidsmiljøloven gjelder for folk som har stilling. Men for oss gjør det altså ikke det. For representanter gjelder ikke arbeidsmiljøloven, og vi har sånn sett ingen regulert arbeidstid.

Når det nå i omtalen hele tiden er snakk om at representanter har lønn og stilling, er ikke det av den type betegnelser som tilfaller representanter. Det handler om tillit, det handler om godtgjøring, det handler om verv, og det er altså ingen regulert arbeidstid.

Freddy de Reuiter (A) [09:24:14]: Det er litt underlig å bli kalt populistisk fordi om en prøver å reise en prinsipiell debatt om forskjellene i det norske samfunn, herunder om godtgjørelsene til stortingsrepresentantene. Det må faktisk være lov uten å bli kalt populistisk. Hvis det er populisme, kan jeg for så vidt godt leve med den merkelappen fra representanten Tybring-Gjedde.

Argumentet med å gi bort har jeg hørt før. Det er i aller høyeste grad et populistisk argument. Men en kunne kanskje tenkt seg å returnere utfordringen til representanten Tybring-Gjedde. Kanskje vi alle sammen skulle gå inn for å sette av det overskytende beløpet – vi kunne jo gjort det her i dag – altså differensen mellom SVs forslag og det forslaget som er vedtatt av lønnskommisjonen, og så kunne en bli enig om å sette av det beløpet til et godt formål. Hvis Tybring-Gjedde ville gått med på det, kunne det være en grei løsning.

Men det er ikke det dette dypest sett handler om. Dette handler om vi skal bidra til økte lønnsforskjeller i det norske samfunn, eller om vi skal gå foran og være tydelige på at kronetillegg er den type lønnsfastsettelse vi ønsker i samfunnet vårt for å bidra til at ikke forskjellene øker, og for at ikke forskjellene mellom oss og folk flest øker.

Jeg understreker igjen at jeg representerer meg selv og ikke Arbeiderpartiet i denne saken, så det ikke blir noen misforståelse.

Trine Skei Grande (V) [09:26:03]: Jeg hadde virkelig ikke tenkt å ta ordet i debatten – jeg satt her og ventet på en annen.

Jeg har bare lyst til å si: Det at vi ikke er på så veldig feil spor, indikerer to ting. Det første er at nesten alle som har hatt ordet, har sagt at de syns vi er på noenlunde riktig nivå. Vi tjener ikke for mye, og vi tjener ikke for lite. Og presselosjen er tom. Det betyr at det ikke er en stor debatt ute i samfunnet om hvorvidt stortingsrepresentanter tjener for mye eller tjener for lite. Vi er ikke et land der man har representanter som tjener så lite at man har diskusjoner om hvorvidt noen er korrupte. Vi er heller ikke et land der vi tjener så mye at vi blir sagt å ha avstand til folket. De aller fleste av oss som sitter i denne salen i dag, har gått eller tatt trikken til det norske stortinget.

Det betyr at vi er ikke så ille ute å kjøre, sett i relasjon til dem vi er satt til å være tillitsmenn for, og den jobben vi gjør. Så vi skal ikke skru opp dette til en veldig mye hardere debatt enn det er. Det jeg syns er viktig, er at vi hele tida er på vakt overfor at den forskjellen skal bli for stor. Derfor syns jeg Karin Andersens innlegg er helt ok å ha en diskusjon om. Men akkurat nå syns jeg at vi er på riktig spor. Det er ikke noe gap mellom dem vi er valgt for, og dem vi skal representere, som er så stort at det ikke kan forsvares, men jeg syns det er viktig at vi hele tida har en debatt om hvordan vi finner det riktige vippepunktet. Hvis man kikker på parlamentarikere og parlamentarikeres lønn rundt omkring i verden, er det ingen sammenheng mellom gode parlamentarikere og gode lønner. Den gode balansen er når man har balanse mellom det man har, i et noenlunde likestilt samfunn, og tillitsvalgte som føler at de får betalt for den jobben de gjør.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.