Presidenten: Presidenten vil da foreslå at taletiden fordeles slik:

Først får interpellanten og de to regjeringsmedlemmene ett innlegg hver på inntil 10 minutter, etterfulgt av et nytt innlegg på inntil 3 minutter hver. Deretter åpnes det for inntil 15 talere med en taletid på inntil 5 minutter hver. Til slutt gis interpellanten og de to regjeringsmedlemmene ett innlegg hver på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Abid Q. Raja (V) [10:07:16]: Nasjonen vår trenger et svømmeløft – et svømmeløft som inkluderer opplæring i hvordan berge seg selv og andre i utendørs vannmiljøer. Blant vår befolkning har vi dramatisk mange unge som mangler de helt grunnleggende kunnskaper om hvordan man klarer seg i vann. 50 pst. av våre tiåringer er ikke sikre svømmere – hele 50 pst! Det ser vi dessverre også resultatet av gjennom hjerteskjærende oppslag i media. Slik jeg tolker Stortinget, er viljen til å snu denne uhyggelige trenden absolutt til stede. Her må gode innspill, ideer og forskning forenes. Det vi får til i dette stortingsåret, vil kunne ha avgjørende betydning for sikkerheten til våre barn.

Venstre registrerer med stor spenning og glede at flere andre partier også har løftet denne problematikken nå, både Senterpartiet og Arbeiderpartiet har fremmet Dokument 8-forslag, og jeg vil rose forslagsstillerne for initiativet. Og med et samlet mål om at vi ikke har noen å miste i drukningsulykker, er jeg styrket i troen på at Stortinget vil bli enig om noe som vil utgjøre en substansiell forskjell fra dagens situasjon. Vi ønsker ikke at barn dør i drukningsulykker – der er alle enige. Nå må vi lytte til ekspertene når det gjelder hva vi kan gjøre for at flest mulig lærer seg å svømme og klarer å håndtere uforutsette hendelser.

Hovedmotivet for svømmeopplæring er å forebygge drukninger. Skal man få til dette, må man også lære å håndtere de utfordringer som skaper drukningssituasjoner. Av den enkle grunn at drukninger i hovedsak skjer utendørs, må også mye av opplæringen foregå her. Det er ikke mulig å gi fullgod opplæring i basseng, men det er heller enkelt å gjennomføre en fullgod opplæring for alle utendørs. Derfor bør man søke å få til en kombinasjon der man tar utgangspunkt i utemiljøet og supplerer med opplæring i svømmebasseng. For å imøtekomme motivet og forebygge drukninger bør det formuleres tydelige og forpliktende mål for selvberging. Som en forlengelse av dette bør det tilsvarende lages målformuleringer for svømmedyktighet i basseng. Ut fra dette definerer alle fagkompetente svømmeaktører i Norge – eksempelvis Norges Svømmeforbund, Norges idrettshøyskole og Norges Livredningsselskap – svømmedyktighet i basseng slik: Rull uti på dypt vann. Svøm 100 meter på magen. Stopp og hvil. Flyt på mage, rull over, flyt på rygg samlet i 3 minutter. Svøm deretter 100 meter på rygg. Dette er imidlertid ikke vedtatt som minstekrav til svømmedyktighet av utdanningsmyndighetene.

96 pst. av tiåringene på Island er såkalt sikre svømmere, i Sverige er tallet 92 pst., i Danmark 79 pst. og i Finland 72 pst. I Norge er altså kun 50 pst. av tiåringene sikre svømmere. Tallene bør være urovekkende for oss som nasjon. Vi er kvalifisert dårligst av samtlige nordiske land. Jeg må derfor spørre statsråden: Synes statsråden det er en god idé å lovfeste et nasjonalt minstekrav?

Sammenlignet med våre nordiske søsken ligger vi kvantesprang etter. Før sommerferien tok jeg opp saken med Norges største aktører innen svømmeopplæring og sikkerhet på sjøen. Tilbakemeldingen var klar: Svømmeopplæringen på skolen bør starte så tidlig som mulig. Jo tidligere barn introduseres for svømmeopplæring og lek i vann, jo tidligere og lettere lærer man seg å svømme. Det som kom som en overraskelse på meg, var at svømmeopplæring fra så tidlig som barnehagealder av ville ha stor betydning for svømmeferdighetene – barn lærer visstnok fortere og blir tryggere jo tidligere man kommer i gang. Med godt utviklet barnehagesystem i Norge burde vi ha gode forutsetninger for å starte tidlig.

Foreldre har ansvaret for sine barn og bør lære barna å svømme. Samtidig må vi erkjenne at barns kunnskaper om svømming og mye annen kunnskap først kommer etter at barna har begynt på skolen. Skolen er en avgjørende arena for kunnskapsoverføring. Det gjelder også svømming. Svært mange foreldre kan ikke svømme selv, og blant dem som ikke kan, er det et stort antall som ikke har råd til å sende sine barn på svømmeundervisning i privat regi.

Barn med ressurssterke foreldre som gjerne også har høyere inntekt, har gode muligheter til å lære seg å svømme utenfor skolen. Det er disse barna som reiser til Syden, bader på hytta eller fra båten, og som har foreldre som kan svømme selv, og som er i stand til å lære fra seg, bl.a. gjennom turer til svømmehaller og badeland. Andre ganger har foreldre dessverre ikke noe valg, fordi svømmeopplæring og besøk i svømmehaller koster penger, og noen steder er ikke svømmeanlegg tilgjengelig. Svømmeundervisning i skolen blir med det en viktig arena for de aller mest ressurssvake, samtidig som alle får en grundig opplæring også innen livredning. Noen barn har foreldre som selv ikke kan svømme. Det gjør disse barna ekstra sårbare og viktiggjør skolens innsats også på svømmefeltet.

Hva er det man klarer på Island og i Sverige som man ikke klarer i Norge? Har vi ikke i Norge de aller beste forutsetninger for å lære barna våre å redde sitt eget liv? Jeg har lyst til å appellere til statsråden om å se til barnehagene. Hva om man allerede i barnehagealderen fikk kjennskap til bading? Logistikken lar seg løse. Vi som har eller har hatt barn i barnehage, kjenner til utflukter, turer og organisert skiopplæring f.eks. Har man først politisk vilje til å gjennomføre dette, har jeg tro på at dette også kan gjennomføres. Mine unger lærte seg å gå på ski gjennom skiskole i regi av barnehagen. De ble busset – det var organisert og tilrettelagt – og de ble fulgt opp. Bravo, barnehage! Svømmeundervisning i barnehagen kan gjennomføres, om vi er villige til det. Da vil jeg igjen si bravo!

Jeg vil derfor utfordre kunnskapsministeren. Vil han kunne tenke seg å ta initiativ til et prøveprosjekt, på lag med svømmeaktører som kan levere og bistå i helt grunnleggende opplæring fra barnehagen av? Kanskje dette kan koste litt ekstra for foreldrene, men da med behovsprøvd støtte til dem som ikke klarer den ekstra utgiften. Det handler om å redde liv, og med svømmeopplæring i barnehagen møter vi barn på et tidspunkt de er ekstra mottakelige for slik læring. Klarer mange nok å lære seg å svømme alt i barnehagen, kan skolen kunne fokusere på de færre svakeste ved skolestart.

Selv om svømmeferdighetene hos barn i Norge er vesentlig dårligere enn i våre naboland, har etnisk norske barn en liten fordel i forhold til minoritetsbarn. Det er mye større sannsynlighet for at etnisk norske barns foreldre kan svømme, har vært i vannet og kan forklare hvordan man oppfører seg i vann.

Veldig mange barn av innvandrere har ikke denne fordelen og mangler da allerede en vesentlig forutsetning for å ta til seg svømmeundervisning på best mulig måte. Norges Svømmeforbund og Gjensidigestiftelsen presenterte i fjor at hele 17 pst. av barn med minoritetsbakgrunn ikke engang klarer å holde seg flytende i vannet. For barn med etnisk norske foreldre er tallet 5 pst.

Man har også en utfordring knyttet til svømmeopplæring for innvandrere og andre som kommer fra kulturer der svømmeundervisning med gutter og jenter sammen ses på som problematisk. Tidlig svømmeundervisning vil gi barn med innvandrerbakgrunn større sjanse. Jo yngre barna er, jo mindre problematisk blir det for foreldre å akseptere at gutter og jenter har slik undervisning samlet. Jeg lurer på: Ser likestillingsministeren den integreringsgevinsten vi kan høste med tidlig svømmestart alt i barnehagen? Slik er det – det blir umiddelbart mindre problematisk for innvandrerforeldre å akseptere at gutter og jenter har slik undervisning samlet, når dette skjer i tidlige barneår. Heldigvis er dette også det faglig beste å gjøre, og det mest kostnadseffektive.

Selv om man gjerne kan jobbe med holdningsendringer og kampanjer, må vi handle i form av konkrete tiltak på bakgrunn av dagens realiteter, som i verste fall kan ende med tragiske ulykker. Så vil holdningskampanjer kunne fungere utmerket i tillegg. Et veldig viktig steg på veien er å lære minoritetsforeldre å svømme – da tenker jeg spesielt på innvandrerkvinner.

I sommer ble det kjent at Kunnskapsdepartementet vil gi 7 mill. kr til svømmeopplæring for barn med innvandrerbakgrunn og voksne innvandrere på grunnskolen. Svømmeforbundets president uttalte at det er god start, men ikke godt nok. Økte bevilgninger er veldig bra, men her bør beløpene stå i stil med de utfordringene man ønsker å løse.

Store og viktige grep må tas. En bør også fokusere på bygging av nye svømmehaller, renovere de gamle og fylle bassengene. Men vi trenger ikke være resignerte i påvente av dette. Svært mye kan gjøres i tilknytning til de ressurser man allerede har i byene og kommunene.

I dag finnes det få krav til svømmeferdigheter, kun anbefalinger. Vi i Venstre har hatt tett dialog med flere representanter fra Svømme-Norge, og på bakgrunn av dette mener vi at barn bør introduseres for lek i vann og svømmetrening så tidlig som mulig. Venstre ønsker at man ser muligheter for at lek i vann blir del av årsplanen i barnehager, og at ordinær svømmeundervisning starter allerede fra 1. eller 2. trinn på barneskolen. Dette vil også være blant våre innspill når de nevnte Dokument 8-forslagene skal behandles.

Hva gjelder innvandrerkvinner, har jeg lyst til å stille spørsmål til likestillingsministeren om hun har tenkt ut en konkret plan for å løfte innvandrerkvinner og deres mulighet til livsutfoldelse fullt ut, slik at de kan bli svømmedyktige og berge sitt eget liv.

Venstre mener det er viktig å se på hvilke muligheter vi har i dag, med de ressursene som er tilgjengelige, og derfra gjennomføre konkrete tiltak. Selv om det kan ta kort tid å bygge nye svømmehaller, er prosessen lang. Vi tror at det allerede nå kan gjøres svært mye viktig på dette feltet, samtidig som vi venter på at nye svømmehaller bygges. Behovet for flere haller vil stadig øke, men vi kan gjøre veldig mye allerede i dag med dagens ressurser og mannskap, hvis vi har politisk vilje til det.

Avslutningsvis – jeg ser med spenning fram til Røe Isaksens og Hornes svar og påfølgende debatt. Vi kan ikke leve med at kun 50 pst. av tiåringene kan svømme. På Island klarer de nesten 100 pst., og Norge kan vel ikke være bekjent av å være noe dårligere.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:17:22]: Tusen takk til interpellanten for begge interpellasjonene.

Jeg er helt enig med interpellanten i at det å kunne svømme er viktig for både barn og voksne. Det er viktig fordi det redder liv, men det er også viktig fordi det gir mosjon. Det er en fin fritidsaktivitet. Det er noe flott ved det å kunne kaste seg ut i vannet, rett og slett, som jeg tror mange har opplevd – gleden ved det når det er varmt i vannet, eller når man er i svømmehallen. Å kunne kaste seg uti og ha det gøy er viktig for livskvaliteten.

Det finnes ulike definisjoner av hva det er å være svømmedyktig. De landene det vises til i interpellasjonen, har veldig forskjellige krav til svømming i skolen, derfor må vi nok være litt forsiktige med å trekke den veldig bastante slutningen at halvparten av norske tiåringer ikke kan svømme, på grunnlag av denne undersøkelsen. Vi vet likevel nok til at vi kan si at tallene gir grunn til bekymring. I dag har vi kompetansemål for svømming etter 4., 7. og 10. trinn, men det er verdt å merke seg at det ikke betyr at svømmeundervisningen er plassert på henholdsvis 4., 7. og 10. trinn; det betyr at man innen disse trinnene skal oppnå kompetansemålene.

Alle læreplanene har forskriftstatus, og skoleeierne er pliktige til å stille til disposisjon de ressursene som er nødvendige for at kravene i lov og forskrift skal kunne oppfylles. For å si det enda enklere: På samme måte som man ikke kan velge bort matematikkundervisning eller norskundervisning i skolen, kan man heller ikke som skoleeier velge bort svømmeundervisning – dersom noen skulle tro det.

Høsten 2013 ble det ført tilsyn med svømmeopplæringen. Formålet var å kontrollere skolens arbeid med opplæring i svømming opp mot kompetansemålene i svømming og livredning og om kravene til sikkerhet ved svømme- og livredningsopplæringen følges. Tilsynet viste at det er forskjeller mellom skoler, og at en del skoler ikke oppfyller kravene. Det er ikke godt nok. Vi kan likevel ikke si at svømmeundervisningen er for dårlig i hele landet. Det er veldig mange som gjør en veldig god jobb. Jeg vet f.eks. at det finnes skoler som gir ekstra svømmeundervisning til de elevene som trenger det. Det er veldig bra at skolene bruker muligheten til å gi en slik ekstra støtte. Det er ikke noe annerledes enn når skolene gir ekstra støtte til f.eks. en elev som ikke har lært seg å lese og skrive skikkelig eller strever i andre fag.

Kompetansemålene i læreplanverket for Kunnskapsløftet er i utgangspunktet utformet på et overordnet nivå. Det er slik også kompetansemålene for svømming er utformet. Det betyr bl.a. at man ikke har hatt en konkret, tallfestet definisjon av hva det vil si å kunne svømme. Men: Svømming er kanskje den eneste ferdigheten elevene skal tilegne seg som kan bety forskjellen mellom liv og død. Jeg har derfor tatt tak i hvordan vi kan styrke norske elevers svømmeferdigheter, og departementet har nylig sendt et oppdragsbrev til Utdanningsdirektoratet om endring av kompetansemål for svømming i læreplanen for kroppsøving. Kompetansemålene for svømming skal tydeliggjøres, og den reviderte læreplanen skal tas i bruk fra skoleåret 2015–2016. Dette skal bidra til å styrke svømmeopplæringen, slik at flere barn og unge lærer å svømme. Forslaget til revidert læreplan vil bli sendt på høring denne høsten.

Nye kompetansemål for svømming alene er ikke nok. Elevene må også ha tilgang til svømmeanlegg med vann i bassengene. Det er slik at det er kommunenes ansvar å prioritere å fylle vann i bassengene og holde hallene åpne. Kunnskapsdepartementet har ikke noen virkemidler for å pålegge kommunene å rehabilitere eller bygge nye haller, og skolene må selv avgjøre hvordan og når det er praktisk å gjennomføre svømmeopplæringen.

Det var formalitetene. Når det er sagt, har staten likevel virkemidler. Vi har en rentekompensasjonsordning for skole- og svømmeanlegg. Det innebærer at kommuner eller fylkeskommuner kan ta opp lån der staten gir tilskudd til kompensasjon for rentekostnadene. I budsjettet for 2002 – altså under Bondevik II-regjeringen – ble den første rentekompensasjonsordningen innført. Den hadde opprinnelig en forutsatt investeringsramme på 15 mrd. kr. I 2009 ble ordningen utvidet med sikte på en investeringsramme på nye 15 mrd. kr. I budsjettet for 2015 foreslår regjeringen å fase inn 3 mrd. kr til ordningen. Budsjetteffekten av det er 45 mill. kr. Det innebærer at man kan ha en realistisk forhåpning om at i løpet av 2015 vil køen, som er lang, forhåpentligvis bli borte, slik at man kan begynne å ta imot nye søknader.

Revidering av kompetansemålene for svømming og utvidet ramme for rentekompensasjonsordningen er grep for å tydeliggjøre forventningene til svømmeopplæringen i skolen. Samtidig må vi ved siden av de generelle grepene følge opp dem som trenger ekstra oppfølging. Én av de gruppene er nylig ankomne elever som ikke har hatt en realistisk mulighet til å lære seg å svømme. Som interpellanten også nevnte, foreslår Kunnskapsdepartementet i budsjettet for 2015 å bevilge 7 mill. kr til svømmeopplæring for nyankomne minoritetsspråklige barn, unge og voksne som er omfattet av grunnskoleopplæringen. I revidert nasjonalbudsjett for 2013 bevilget forrige regjering 1,5 mill. kr til svømmeopplæring for nyankomne elever, men det var kun en engangssum. Tilskuddet var veldig lite, og flere av kommunene som søkte om midler i 2013, fikk ikke midler. Regjeringen har nå økt tilskuddet betraktelig og legger opp til at det ikke skal være et engangstilskudd, men en ordning som videreføres i de kommende årene.

I praksis vil svømmeopplæringen på mange skoler foregå kun på enkelte årstrinn. Det er nettopp derfor mange nyankomne minoritetselever som ikke har lært å svømme i hjemlandet, og som har foreldre som heller ikke kan svømme, ikke får en reell mulighet til å lære seg svømmeferdigheter. I tillegg vet vi at familier med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant familier med lav inntekt og derfor har mindre mulighet til selv å sende barna på svømmekurs eller svømmeaktiviteter utenfor skoletiden. Ordningen som regjeringen har innført, innebærer at det er kommunene selv som bestemmer hvordan svømmeopplæringen for nyankomne elever skal organiseres, men det kan f.eks. være et opplegg hvor man har et intensivt og tidsavgrenset kurs, eller at svømmeopplæringen gis i forbindelse med oppfølgingen av barn og unge i asylmottak i løpet av skoletiden eller etter skoletid.

Svømmeopplæring er en del av skolens ansvar, men svømming foregår også i fritiden. Det betyr at foreldre og andre voksne også må hjelpe barna å lære å svømme. Vi må stå sammen. Vi må la alle gode krefter slippe til og sørge for at ingen flere drukner fordi de ikke har lært å svømme skikkelig. Jeg vil gjøre det jeg kan på de områdene som jeg har ansvar for, men samtidig må vi samarbeide. Her vil jeg vise til barne-, likestillings- og inkluderingsministerens innlegg om den delen av svømmeopplæringen som ikke foregår på skolen.

Avslutningsvis vil jeg minne om at Utdanningsdirektoratet har utarbeidet veiledningsmateriell om svømme- og livredningsopplæring. Vi vet at dette materiellet er godt mottatt på skolene. Utdanningsdirektoratet har også laget et rundskriv om sikkerhet og bemanning ved svømmeopplæring. Med dette, sammen med de reviderte kompetansemålene, rentekompensasjonsordningen og tilskuddsordningen for de nyankomne elevene, mener jeg at vi har tatt et stort skritt i riktig retning for at alle barn og unge i Norge skal få en god svømmeopplæring – uten at jeg dermed sier at vi er ferdige.

Min oppfordring er selvfølgelig at kommuner og fylkeskommuner utnytter dette handlingsrommet. Jeg vil også sterkt oppfordre kommunene til enda tettere samarbeid med de frivillige organisasjonene, som Norges Livredningsselskap og Norges Svømmeforbund. Når det gjelder å få til god svømmeopplæring, har vi ingenting å tape og ingen å miste. Mitt mål er at vi ikke hvert eneste år skal ha den samme diskusjonen om svømming uten at vi kommer noe lenger. Vi har tatt et steg i riktig retning i år, og vi vil fortsette å jobbe med dette også i årene som kommer.

Statsråd Solveig Horne [10:26:25]: I likhet med kunnskapsministeren vil jeg også takke interpellanten for å reise et viktig spørsmål som gjelder svømmeopplæring og, for min del, spesielt svømmeopplæring for personer med innvandrerbakgrunn.

I sitt svar var kunnskapsministeren inne på hvor viktig svømmeopplæring er, og hvordan skolen kan bidra til bedre svømmeferdigheter.

Jeg er helt enig med interpellanten i at det å kunne svømme er viktig. Vi har sett flere tragiske drukningsulykker de siste årene som har skjedd på grunn av at de involverte ikke har kunnet svømme. I flere av de ulykkene har det vært personer med innvandrerbakgrunn som har vært involvert. Regjeringen er opptatt av å forebygge denne typen ulykker, selv om det er viktig å understreke at det er den enkelte som har et ansvar for ikke å sette seg i en situasjon man ikke mestrer, og å lære seg å svømme.

Alle barn som har vokst opp i Norge, skal få svømmeopplæring. Kompetansemål for svømming er en del av kroppsøvingsfaget i skolen, og skoleeier er pliktig til å stille til disposisjon de ressursene som er nødvendig for at krav i lov og forskrift skal oppfylles.

Svømmeopplæring for voksne er derimot ikke et nasjonalt tilbud, men staten har ordninger for å bidra til å finansiere utbygging og rehabilitering av svømmeanlegg i kommunene. Basseng med vann er et viktig tilbud for innbyggerne. Både barn og voksne skal kunne bli trygge i vann og lære å svømme. Lokale myndigheter må legge til rette for at innbyggerne har mulighet til å være i vann og øve på svømming.

Kunnskapsdepartementet har en ordning med rentekompensasjon for å stimulere kommuner og fylkeskommuner til å bygge nye svømmeanlegg og ruste opp eksisterende anlegg som skolen bruker. I budsjettet for 2015 foreslår regjeringen å øke den totale investeringsrammen til slike anlegg. Målet er å få flere og bedre svømmeanlegg.

Videre ble det i 2014 tildelt mer enn 100 mill. kr fra spillemidlene til Norsk Tipping til å bygge og rehabilitere svømmeanlegg. Denne ordningen kan også benyttes av kommuner og idrettslag tilsluttet Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité.

I regjeringens politiske plattform har vi ambisjoner om en offensiv integreringspolitikk som omfatter både krav til den enkelte og tilbud fra det offentlige. Det finnes tilbud utenom skolens svømmeopplæring for at barn, ungdom og voksne som trenger det, skal få svømmeopplæring. Barn vokst opp i Norge skal få svømmeopplæring i skolen.

At voksne skal lære å svømme, er noe den enkelte til sjuende og sist selv må ta ansvar for, men for at voksne også skal få lære å svømme, må vi bidra mer med tilrettelegging.

Hva har vi så av tiltak for svømmeopplæring utenom skolen?

I budsjettet for 2015 foreslår regjeringen ved Kunnskapsdepartementet at det settes av 7 mill. kr til svømmeopplæring for nyankomne minoritetsspråklige barn, unge og voksne som er omfattet av grunnskoleopplæringen. Regjeringen legger opp til at dette blir en flerårig ordning, og målet er å bedre svømmeferdighetene til nyankomne innvandrere.

Via overskuddet fra Norsk Tipping til idrettsformål finansierer regjeringen idrett og fysisk aktivitet gjennom tilskudd til NIF og gjennom tilskudd til lokale idrettslag.

Norges Svømmeforbund får, i likhet med andre særforbund i NIF, grunnstøtte fra spillemidlene. NIF er en frivillig organisasjon. Staten kan derfor ikke instruere hvilke idrettsaktiviteter NIF og særforbundene skal tilby.

Flere av Svømmeforbundets medlemsklubber driver fortjenestebasert svømmeopplæring, spesielt for barn og unge, i egen regi og i samarbeid med Svømmeaksjonen i Gjensidigestiftelsen.

I 2014 står 112 svømmeklubber landet over for gjennomføringen av kursene lokalt. Blant prioriterte kurs er kurs til utrygge seksåringer det siste året i barnehagen og kurs til utrygge barn med innvandrerbakgrunn.

Kulturdepartementet har en særskilt tilskuddsordning for at idrettslag skal kunne inkludere nye grupper inn i lagenes ordinære aktivitetstilbud. Det er altså idrettslag i byområder med spesielle utfordringer knyttet til å rekruttere barn og ungdom inn i idrettslagenes ordinære tilbud som kan motta et slikt tilskudd. Målet er å inkludere nye grupper gjennom å motvirke økonomiske og kulturelle barrierer som kan være til hinder for å delta i organisert idrettsaktivitet.

Tiltak skal rette seg mot barn og ungdom med innvandrerbakgrunn, med særlig vekt på jenter, og mot barn og ungdom fra familier med lav betalingsevne. NIF, som administrerer ordningen, rapporterer om at noen idrettslag gjennom søknad til sine idrettsråd eller sine kretser har fått tilskudd til svømmekurs for barn og ungdom, hvor bl.a. kvinner og jenter med innvandrerbakgrunn har vært prioritert.

Frivilligheten og frivillige organisasjoner er viktige aktører i integreringsarbeid. Frivillige organisasjoner skaper arenaer og møteplasser utenfor arbeidstid, og de bidrar på den måten til læring, til nye bekjentskaper og legger til rette for ulike aktiviteter.

Regjeringen gir, via Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, tilskudd til frivillige organisasjoner og aktiviteter på integreringsområdet. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har bl.a. intensjonsavtaler og gir tilskudd til store, frivillige organisasjoner for at de skal arbeide for bedre integrering.

For noen uker siden hadde jeg et møte med alle de frivillige organisasjonene som driver med integreringsarbeid, for å diskutere hva frivilligheten kan bidra med når det gjelder integrering. På møtet fortalte organisasjonene om sitt arbeid. Flere av disse organisasjonene gir tilbud om svømmeopplæring og tilbud om bruk av svømmehall til kvinner med innvandrerbakgrunn. Dette er tilbud som når ut til noen av de kvinnene som kanskje trenger det aller mest.

I tillegg vet vi at det er små lokale organisasjoner rundt om i landet som legger til rette for svømmeopplæring for særlig kvinner med innvandrerbakgrunn. Enkelte av disse organisasjonene er drevet av innvandrere, men også Primærmedisinsk Verksted som er drevet av Kirkens Bymisjon i Oslo, har svømmeundervisning. Disse når ut til kvinner som ellers ikke ville fått mulighet til å lære seg å svømme.

For å oppsummere: Kunnskapsministeren har vært inne på veldig mange tiltak som går på å lære barn å svømme. Mitt svar til interpellanten går på integrering av innvandrerkvinner, men det viktigste er at målet er at barn som er vokst opp i Norge, skal kunne svømme. Det er et stykke igjen til vi når målet, men dette er noe regjeringen jobber med å bedre.

At voksne skal lære å svømme, er noe den enkelte selv må ta ansvar for. Idretten og noen frivillige organisasjoner står for slike tilbud lokalt. Staten bidrar med finansiering gjennom spillemidler og egne tilskuddsordninger. Staten er også med på å finansiere utbygging og rehabilitering av svømmeanlegg i kommunene. At det er basseng med vann i, er helt sentralt i denne sammenhengen.

Abid Q. Raja (V) [10:34:34]: Jeg vil takke begge statsrådene for svaret, men jeg noterte meg ikke umiddelbart klare svar på om man vil støtte lovfestet minstekrav til svømmeopplæring. Jeg hørte heller ikke noe om dette prøveprosjektet som jeg etterlyste statsrådens svar på. Hva konkret tenker likestillingsministeren å gjøre for innvandrerkvinner? Jo, frivilligheten bidrar, det vet vi at de gjør, men hva har statsråden selv tenkt å gjøre for å fremme innvandrerkvinners likestilling?

Vi politikere må ville mye, mye mer enn det som kommer fram her, og det å vedta et minstekrav vil for staten være å vise vei og deretter sjekke om kommunene følger opp. Jeg føler at statsråden her skyver ansvaret litt fra seg, dels til kommunene, dels til frivilligheten, men det jeg etterlyser, er: Hva har vi tenkt å gjøre?

Norges Livredningsselskap regnet allerede i 1960 med at nesten 70 pst. av Norges befolkning kunne svømme. Det var før svømmehaller var spesielt utbredt. Det gir håp om at vi faktisk kan tenke litt nytt om svømmeundervisningen, for det er ikke nytt. Flere aktører innenfor svømmeopplæring og livredning understreker viktigheten av også å tilegne seg kunnskap om svømming og vann ved utendørsopplæring. Store deler av Norge grenser mot vann, og derfor er det særlig viktig at dette er i vår bevissthet. Jeg lærte å svømme i mitt nærbasseng, der jeg bor, men så deltok jeg i programmet «71° nord», og jeg skjønte at det at jeg hadde fått 200-metersmerket innendørs, i basseng, gjorde at jeg overhodet ikke kunne svømme ute i naturen, egentlig – jeg var helt sjanseløs. Det vi må gjøre, er å lære barn å takle å falle ut i vannet i naturen, fra bryggekanten eller fra fritidsbåten. Det er her drukningsulykker oftest skjer.

Det at vi har så mye vann rundt oss her i landet, gir oss muligheten til å gjøre mye mer der ute, men det krever ressurser – og det krever statsrådens vilje og personlige engasjement – til å prioritere det å redde liv ved å sette minstekrav og deretter følge opp med midler og politikk.

Også vi vanlige borgere kan gjøre noe. Her kan hver og en av oss bidra. Jeg kan appellere til borgerfølelsen og nærmiljøets ansvar for å bidra mer. Flere barn blir ekskludert fra sosiale settinger – kameratgjengen skal på badetur, så kan man ikke svømme, og så kan man ikke bli med. Slik blir mangelen på svømmeferdigheter et problem som ikke bare knytter seg til å kunne redde liv, men man blir også avskåret fra viktige opplevelser i oppveksten. Og man kan faktisk som foreldre ta med nabolagets barn i svømmehallen dersom noen andre foreldre ikke kan svømme. Ta dem med sammen med egne barn, og del kunnskapen som andre foreldre ikke har!

Men det er her vi er nå, i Stortinget, og vi må våge politisk å åpne alle tanker og komme med ideer for videre arbeid nå i høst. Er dagens svømmeundervisning god nok? Blir vi rustet til å møte de dramatiske hendelsene? Hva skal politisk, lovmessig og budsjettmessig til for at vi skal lykkes? Jeg ser fram til den videre debatten i dag.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:37:52]: Jeg er helt enig i at vi politikere skal ville mye, men vi må jo også finansiere det og følge det opp – bare så det er sagt – så det holder jo ikke å ville hvis en ikke har pengene på plass!

Så til de to konkrete tingene som representanten Raja spurte meg om, nemlig å lovfeste minstekrav. Det sa jeg jo. Vi har altså sendt dette over til Utdanningsdirektoratet. Det vil komme en høring om dette i løpet av høsten. Basert på den høringen vil det komme et forslag med sikte på å implementere det fra 2015/2016.

Når det gjelder prøveprosjekt i barnehagen, så høres det absolutt positivt ut, og det kan godt hende det er noen kommuner som har det også. Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner alle barnehagene og alle kommunene i Norge. Det er i utgangspunktet kommunene som har både frihet til og mulighet til å sette i gang dette. Det jeg ser som en mulig mulighet, er: Vi holder nå på med arbeidet med rammeplanen for barnehagen, som sier litt om de pedagogiske rammene, og det kan hende at det kan være en plass for det der – arbeidet med vann, sikkerhet rundt vann, at man er trygg rundt vann. Det kan være en mulighet.

Statsråd Solveig Horne [10:39:38]: Jeg tror at noe av det viktigste man kan gjøre, er å løfte den debatten som interpellanten legger opp til i denne saken. Men samtidig har jeg ikke noen konkrete planer om det å lære innvandrerkvinner å svømme. Det viktigste jeg kan gjøre, er å gi midler til de frivillige organisasjonene og til organisasjoner som driver med både tilbud og hjelp til innvandrerkvinner, sette dette på dagsordenen slik at de skal ha midler til å kunne ha svømmeopplæring og gi et tilbud til befolkningen. Det tror jeg er det viktigste vi som stat kan være med på akkurat i denne settingen.

Det er også veldig mange andre ting interpellanten var inne på, som jeg kunne ha sagt noe om i denne debatten, som innvandrerkvinner og likestilling. Nøkkelen her er å få til både språkopplæring og arbeid, slik at også disse kvinnene kan bli likestilt. Men interpellanten var i sitt innlegg inne på at veldig mange barn lever i familier med lav inntekt, og at veldig mange av disse ikke har muligheten til å være med på fritidsaktiviteter eller på ferie, slik mange andre i dette landet kan.

Mange tror nok også at alle reiser til Syden. Det gjør de ikke, og vi har denne sommeren vært veldig heldig og hatt veldig fint vær, slik at det har vært muligheter for å kunne bade her hjemme, i dette landet, også. Det tror jeg nok har vært en styrke for veldig mange av dem som har fått lov til å delta på Ferie for alle.

Regjeringen har to tilskuddsordninger. Man har den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom, som dette året fikk økte midler i revidert nasjonalbudsjett – det er nå 110 mill. kr. Man har storbymidlene, som blir på 28 mill. kr fra 2015. Dette er store beløp, som skal gå til fritidsaktiviteter, til Ferie for alle, og vi vet at i den nasjonale tilskuddsordningen var det 113 kommuner og 450 enkelttilfeller. Det vil også si at 44 pst. har gått til private og frivillige instanser.

Det er altså historisk mange barn og unge som i år har fått lov til å være med på Ferie for alle, og som ikke minst har fått tilgang til fritidsaktiviteter. Det er en viktig del av dette. Vi vet at en del av disse lavinntektsfamiliene er minoritetsfamilier, og at de barna og ungdommene da får anledning til å være med på disse fritidsaktivitetene.

Jeg tror også veldig mye handler om informasjon til foreldrene. Vi skal huske at veldig mange av de foreldrene som kommer til Norge, ikke er klar over viktigheten av det å lære å svømme, hvor viktig det er at man kan svømme, og at det faktisk kan være alfa og omega for å overleve at man kan det. Da må vi gi disse foreldrene informasjon om denne viktigheten, slik at de ser at de er nødt til å sende barna sine på svømmeopplæring, at de er med og bidrar til at disse barna får den opplæringen i svømming som de har krav på, på skolen, og at det er viktig at de deltar. På den måten kan vi klare å berge flere, ved at de får lært seg å svømme.

Tone Merete Sønsterud (A) [10:42:57]: Først takk til interpellanten for å reise en viktig sak. I kirke-, utdannings- og forskningskomiteen ligger det nå to forslag som omhandler det samme temaet, slik interpellanten opplyste om: ett fra Senterpartiet og ett fra Arbeiderpartiet.

Undersøkelsene viser at kun 50 pst. av norske tiåringer regnes som sikre svømmere. Så kan det kanskje være noe usikkerhet rundt tallene, slik som kunnskapsministeren sa, men uansett: Dette er ikke godt nok, og vi i Arbeiderpartiet mener at det nå trengs en nasjonal plan for å sikre kvaliteten på svømmeundervisninga.

I dagens læreplan står det at elevene etter 4. årstrinn skal være trygge i vann og svømmedyktige. Dette mener vi er for diffust. Vi mener at målene i læreplanen må bli tydeligere og mer konkrete. Norges Svømmeforbund mener at målet bør være at man skal kunne holde seg flytende og kunne svømme sammenhengende i 200 meter. Det mener vi er et godt utgangspunkt, men for å få gjort noe trengs det selvfølgelig et flertall i denne sal. Derfor er det veldig positivt og ekstra gledelig at det er Venstre som tar opp denne saka i dag, og er så tydelig i sitt budskap. Det lover godt for den videre behandling av vårt forslag, for vi må jo alle gjøre hva vi kan for å unngå at menneskeliv går tapt på sjøen.

I forrige uke hadde jeg et nyttig møte med Norges Livredningsselskap. Deres budskap er at svømmeopplæring også må foregå utendørs for å være drukningsforebyggende, slik interpellanten også er opptatt av. De mener at man bør lovfeste og sette målene for både svømmeundervisning og selvberging inn i læreplanen for 1. til 4. trinn.

Hovedårsaken til drukning er fall fra land, brygge, is eller båt eller under bading. Det betyr at de fleste drukningsulykker skjer svært tett innpå redningsmulighetene, faktisk mindre enn 3 meter. Paradoksalt nok: De fleste som drukner, kan svømme, men under andre forhold, som f.eks. i et basseng.

Svømmeopplæringa i dag skjer vanligvis inne, i et basseng med varmt vann. Det man ikke lærer, er å forebygge drukninger og selvberging. Norges Livredningsselskaps viktigste punkt til dette er at

• man skal ha kjennskap til vannmiljøene – den variasjon og de utfordringene som ligger der, og hvordan man forholder seg til disse på en fornuftig måte

• det gjelder å kunne svømme i sjø, håndtere utfordringer som å falle uti, å kunne svømme med klær i kaldt vann, i bølger, i strøm osv.

• det også er viktig å kjenne til egne, personlige begrensninger knyttet til de til enhver tid gjeldende forhold og forstå når forholdene ligger til rette for å ha det hyggelig i vannet, når man bør ta sikkerhetsmessige forholdsregler, og når man faktisk bør holde seg unna vannet

I 1960 regnet man med at 70 pst. av Norges befolkning kunne svømme. Dette var før vi fikk svømmehaller av noen betydning, og svømmeopplæringa foregikk på sommerstid, ute i sjøen, i innsjøer og i elver. For at enda flere skulle ha bedre muligheter for å lære å svømme, begynte man å bygge svømmehaller, og det er selvfølgelig bra. Problemet var at i stedet for at opplæring i basseng ble et supplement til den eksisterende opplæringa utendørs, ble det gradvis til en erstatning. Dette har resultert i at det meste av det drukningsforebyggende innholdet i opplæringa er borte i dag.

Kombinerer vi de mulighetene vi har for å være ute om sommeren, med de mulighetene vi har gjennom å bygge svømmehaller, er mulighetene for god svømmeopplæring bedre enn noen gang. Norges Livredningsselskap på Sætre skole i Hurum har hatt et prosjekt med utendørs svømmeopplæring som er gjennomført innenfor eksisterende rammer – ingen ekstra kostnader. Da prosjektet var avsluttet, kunne 52 av 55 elever svømme og mestre selvberging i kaldt vann.

Vi vet at det er mange fremmedkulturelle som ikke kan svømme. De kjenner ikke norsk kultur og natur, og mange har en religion som skaper ekstra utfordringer, knyttet til f.eks. bekledning. De kan være med på dette uten problemer, fordi svømmeundervisninga faktisk foregår med klær på. Med hensyn til den av interpellasjonene som er rettet til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren, blir også folkehelsemeldinga som vi venter på, viktig, og der må Stortinget øve et sterkt påtrykk for å få svømmeopplæring for absolutt alle. Jeg synes Norges Livredningsselskap har mange gode innspill, som vi også bør ta med oss i den videre behandling av disse sakene.

Til slutt: Jeg er enig med statsråd Horne i viktigheten av det arbeidet som frivillige organisasjoner gjør når det gjelder integrering – og i denne forbindelse svømmeopplæring. Hun understreket også i sitt svar til interpellanten at det var lite hun kunne gjøre, men at det viktigste faktisk var å bevilge penger til disse organisasjonene. Da kan jo ikke løsninga være å kutte i bevilgninger til organisasjoner, slik man nå gjør i forslaget til statsbudsjett.

Kristin Vinje (H) [10:47:49]: Jeg vil først berømme interpellanten, som tar opp en veldig viktig sak. Dette er et tilbakevendende tema, og det er veldig trist at vi i dag skal oppleve at unge mennesker ikke lærer seg å svømme, og også at det skjer ulykker – som vi har hørt om her – fordi de ikke har lært seg å svømme godt nok.

Derfor er det veldig bra at kunnskapsministeren nå åpenbart har tatt tak i disse tingene gjennom bl.a. å revidere kompetansemålene. Det tror jeg kan være en god idé. Jeg tror også det kan være en god idé å vurdere å sette inn støtet i tidlig alder.

I tillegg har kunnskapsministeren styrket rentekompensasjonsordningen, som gjør kommunene bedre i stand til å ha svømmebassengene tilgjengelig for svømmeundervisning, det er jo en vesentlig forutsetning, og – til slutt – styrket den tilskuddsordningen for nyankomne elever som også gjør det mulig å arrangere svømmeundervisning for dem som ikke har lært seg å svømme i tide, på skolen.

Kunnskapsdepartementet oppfordrer også kommunene og fylkeskommunene til å utnytte handlingsrommet de nå får. Det er viktig, for vi må ikke glemme hvem det er som har ansvaret for å sikre gjennomføringen av kompetansemålene som finnes i skolen.

Derfor har jeg lyst til å ta eksempel fra Oslo, som har hatt utfordringer med svømmeundervisningen, men som også har tatt tak i det kommunalt. Da har utdanningsetaten systematisk kartlagt alle elevene på 4. trinn etter den obligatoriske svømmeopplæringen. Det kartlegges da hvor mange elever som kan svømme 200 meter, eller 25 meter, og hvor mange elever som ikke kan svømme – dvs. under 25 meter. Det betyr at alle elevene i Osloskolen som ikke har lært å svømme 25 meter, får tilbud om forsterket svømmeopplæring, og det er viktig. Tilbudet gis på noen skoler i skoletiden, mens andre får tilbud om kurs på ettermiddager eller i skoleferiene. Det arrangeres også intensivkurs i svømming i alle gjennomføringsukene av sommerskolen som Oslo har. Tilbudet blir gitt til alle elever på 4.–10. trinn som ikke kan svømme.

I tillegg hadde sommerskolen i Oslo i 2013 5 500 kursplasser med én time svømming hver dag i en hel uke. Det samme tilbudet ble gitt i 2014.

Så har vi i Oslo noen utfordringer med at ikke alle tar imot tilbudet. Det må man jobbe mer med for å sikre at alle får nytte disse godene. Men vi kan heller ikke tvinge folk. Uansett må man jobbe mer for å sørge for at alle som trenger det, blir med på disse tilbudene.

Jeg har lyst til å si at i bydel Stovner har man i lengre tid fokusert på svømmeopplæringen. Der er det også mange innvandrerbarn. Målet er at alle barna i Stovner bydel skal kunne svømme. Det gjør Stovner bydel ved at de har intensiv opplæring, de øker temperaturen i bassenget, de har små grupper, de har tilstrekkelig kompetente instruktører, og de bruker lokale bassenger – bare for å nevne noe.

Vi ser gode resultater av dette intensive arbeidet. Fire av de seks barneskolene var ferdig med svømmeundervisningen i fjor. Ved disse skolene ble totalt 86 pst. av alle elevene erklært svømmedyktige etter den obligatoriske svømmeopplæringen, og 97 pst. ble erklært svømmedyktige etter den forsterkede opplæringen. De gode resultatene vi ser her, viser at vi kan ta grep lokalt for å få bedre resultater.

I tillegg til de grepene som kunnskapsministeren nå, sammen med integreringsministeren, tar i denne saken, må vi heller ikke glemme hva vi som foreldre har ansvar for å lære våre barn. Kanskje skal vi ta et ekstra ansvar for å ta med de barna som ikke lærer det hjemme, lære dem gode vaner og stille noen krav til dem før de får lov til å leke i vann.

Bente Thorsen (FrP) [10:52:21]: For det første vil jeg takke interpellanten, som reiser spørsmålet om hvorvidt svømmeundervisningen i skolen er god nok til at elevene blir svømmedyktige. Til orientering har kirke-, utdannings- og forskningskomiteen to Dokument 8-forslag om svømming til behandling, så dette er tydeligvis et tema som mange synes er svært viktig. Og det er viktig, for det å kunne svømme er svært viktig både for egen sikkerhet og hvis man kommer opp i en situasjon der andre trenger livreddende hjelp.

Ifølge statistikk fra Norsk Folkehjelp var det 119 personer som druknet i 2013. Blant disse var det ett barn i alderen 8–14 år. Fram til 1. oktober i år har 91 personer druknet. Blant disse var det også ett barn mellom 8–14 år.

Statistikk har gjennom flere år vist at de fleste drukner ved å falle ut i vannet ved brygga, fra båten eller ved at de går gjennom isen. Statistikken viser at færrest drukner ved bading, og at de fleste som drukner, er menn fra 40 år og oppover.

Selv om det er få barn som drukner, sett i forhold til voksne, har vi ingen barn å miste. Dette skal ikke være et innlegg om statistikk, men dette gjelder mennesker, både barn og voksne, og det er viktig å ha kunnskap om hvilke fatale konsekvenser manglende svømmeferdigheter og livredningskunnskaper kan få.

Interpellanten viser til at Danmark, Sverige, Finland og Island har langt flere elever som betegnes som svømmedyktige, enn det Norge har. Her vil jeg minne om at landene stiller ulike krav til ferdigheter for å få betegnelsen «sikre svømmere». Men uansett – disse tallene må tas på alvor, og de tydeliggjør at vi må igangsette tiltak for å sikre at barn får gode nok svømmeferdigheter.

Statsråden, som er kunnskapsministeren i dette tilfellet – det var to statsråder i debatten – var i sitt innlegg tydelig på at han og regjeringen har tatt svømmeopplæringen på alvor, og at han allerede har satt i gang viktige tiltak for å tydeliggjøre nye kompetansemål for svømming i kroppsøvingsfaget, noe som vil styrke undervisningen og dermed også svømmeferdighetene til barn og unge.

Det er viktig at det offentlige, gjennom undervisning i skolen, sørger for at barn lærer seg å svømme, men vi må ikke underslå foreldrenes og de pårørendes ansvar for å lære barna å svømme.

Jeg vil også minne om at det rundt omkring i Kommune-Norge tilbys alt fra babysvømming til seniorsvømming. Selv benytter jeg meg av muligheten til å ta mine barnebarn på 7 år og 5 år med på familiebading på lørdager. Det er en fryd å se hvordan både mine barnebarn og andres barn og familier koser seg i vannet og samtidig legger grunnlaget for gode svømmeferdigheter.

Fremskrittspartiet er fornøyd med at det i statsbudsjettet for 2015 foreslås å utvide rammen for rentekompensasjonsordningen for skole- og svømmeanlegg med 3 mrd. kr. Det vil legge til rette for at kommunene kan investere i basseng, og at de kan fylles med vann, slik at barna faktisk får muligheten til å bli trygge og lære seg å svømme i ung alder. Jeg ønsker derfor å oppfordre alle kommunene til å prioritere barns svømmeferdigheter ved å investere i basseng og fylle dem med vann.

Dessverre drukner flere barn og unge med minoritetsbakgrunn. De har ikke den svømmeerfaringen og svømmekunnskapen som nordmenn tradisjonelt har. Det trengs derfor egne tilbud til disse, og integreringsministeren nevnte flere tiltak i sitt innlegg som er satt i gang, nettopp for å bedre svømmeopplæringen til nyankomne innvandrerbarn, unge og voksne som er omfattet av grunnskoleopplæringen. Blant annet har regjeringen i budsjettet for 2015 foreslått at det settes av 7 mill. kr til svømmeopplæring for nyankomne minoritetsspråklige. Dette står i motsetning til den forrige regjeringen, som kun foreslo et ettårig tilskudd. Denne regjeringen har lagt opp til en flerårig ordning. Dette vil styrke målet, som er å bedre svømmeferdighetene til nyankomne innvandrere på sikt også.

Regjeringens tiltak er viktige og rette skritt på veien for å få en bedre svømmeundervisning, som forhåpentligvis vil gjøre barn og unge svømmedyktige.

Jeg vil også minne om at det er foreldres og pårørendes ansvar å legge til rette for at barn og unge lærer seg å svømme og blir trygge i vannet. Vi må ikke komme dithen at dette kun skal være det offentliges ansvar. Da er vi på helt ville veier. Det vil jeg sterkt advare mot. Det er like viktig at foreldrene lærer sine barn å bli trygge i vannet, som at de f.eks. lærer barna sine å sykle og bruke beskyttelsesutstyr når de sykler.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Anders Tyvand (KrF) [10:57:32]: Jeg vil også få takke interpellanten for å reise en viktig debatt. Vi vet at Norge skårer lavt på statistikken over svømmeferdighet blant barn og høyt på statistikken over drukningsulykker. Hvert eneste år er det barn som drukner i Norge, og vi må tilbake til 2004 for å finne høyere drukningstall enn det vi så i fjor.

Det handler ikke bare om drukning. Det å kunne svømme handler også om folkehelse, om fysisk aktivitet, om det å kunne ta del i badelivets gleder, som kunnskapsministeren så levende gjorde rede for.

Jeg er glad for å høre at kunnskapsministeren er tydelig på at han tar dette alvorlig, og jeg synes det er fornuftig med en revidering av kompetansemålene. Det er fint med en utvidelse av rentekompensasjonsordningen – det tror jeg trengs. Tall fra Norges Svømmeforbund viser at opp til 300 svømmeanlegg har blitt tørrlagt de siste 10–15 årene. I Kristelig Folkeparti pleier vi å snakke varmt om tørrlegging, men ikke når det gjelder svømmebasseng.

Kristelig Folkeparti har tidligere foreslått en handlingsplan for rehabilitering og nybygging av svømmeanlegg. En utvidet rentekompensasjonsordning er jo noe.

Å sikre infrastruktur og å revidere kompetansemålene er jeg redd ikke er nok i seg selv. Kunnskapsløftet er egentlig ganske tydelig: Barn skal kunne svømme når de går ut av 4. klasse. Og når bare halvparten av elevene kan det, henger det mange steder sammen med dårlig tilgang på svømmeanlegg, men jeg tror at det mange steder også skyldes at svømmeopplæringen blir nedprioritert i skolen og i kommunen. Det er selvfølgelig ikke greit. Derfor fremmet Kristelig Folkeparti i 2012 et forslag om en nasjonal ferdighetsprøve i svømming. Det er heller ikke hver dag at Kristelig Folkeparti tar til orde for mer prøving og testing i skolen, så det er verdt å spisse ørene. Det vi ønsker, er en ferdighetsprøve i svømming i 4. klasse, med tydelige kompetansemål, der elevene får en rett til fortsatt undervisning fram til disse målene er nådd. På den måten kan ikke skolen og kommunen nedprioritere svømmeopplæringen. Man er nødt til å ta det ansvaret alvorlig. Jeg tror det ville bidratt til at flere ville lært å svømme, og jeg tror det ville bidratt til færre drukninger i Norge i framtiden.

Kristelig Folkeparti fremmet både dette forslaget og forslag om en handlingsplan for flere svømmeanlegg, som ble behandlet våren 2013. Disse forslagene fikk bare Kristelig Folkepartis egne stemmer. Verken Arbeiderpartiet eller Venstre støttet forslagene. Derfor er det hyggelig å registrere at disse partiene nå er opptatt av svømmeopplæringen, har et engasjement for det, og ønsker å reise dette temaet i Stortinget.

Kjersti Toppe (Sp) [11:01:36]: Takk til interpellanten for å fremja ein livsviktig interpellasjon.

Det er uakseptabelt at berre halvparten av elevane på 5. trinn i grunnskulen i Noreg kan svømma 200 meter. Det er minst 150 000 barn frå 1. til 5. klasse i Noreg som ikkje kan svømma. Noreg ligg langt etter Danmark og Sverige med tanke på kor mange barn og unge som er svømmedyktige. Ser ein på gjennomsnittet dei siste åra, ser ein at det har skjedd 92 drukningsulykker kvart år. Det er eit svært høgt tal om vi samanliknar med nabolanda våre.

Manglande svømmeferdigheiter aukar ikkje berre faren for drukningsulykker, manglande svømmeferdigheiter er òg sosialt stigmatiserande og kan hindra barn i å delta i sosiale aktivitetar, som t.d. padling, fiske og strandliv.

Senterpartiet meiner at svømmeopplæring er og må vera ein del av skulen sitt ansvar. Det er i dag nedfelt i læreplanen som kompetansemål etter 4. årstrinn, 7. årstrinn og 10. årstrinn, som omtalt her før i dag. Men undersøkingar viser at altfor mange barn ikkje får den opplæringa som dei har krav på. Det burde bekymra kunnskapsministeren. Svømmeferdigheiter må verta ein rett – alle elevar skal kunna tileigna seg slike ferdigheiter i skulen. Det må vera eit offentleg ansvar å gi alle barn, uavhengig av bakgrunn, ei slik moglegheit.

Mange barn lærer seg å svømma av foreldre, men dette gjeld langt frå alle. Dei sosiale skilnadene er tydelege. Særleg viser det seg at barn med innvandrarbakgrunn i mindre grad lærer seg å svømma av familie og vener. Min eigen son fekk 10 timar i eit basseng i løpet av ti år i grunnskulen. Svømming er i ferd med å verta eit klasseskilje i Noreg, og det kan vi ikkje tola.

Senterpartiet meiner det er eit problem at myndigheitene ikkje har gitt ein klar definisjon på svømmedyktigheit. Norges Svømmeforbund meiner at det å vera svømmedyktig må definerast til å kunna svømma 200 meter. Senterpartiet støttar dette. Berre slik kan skuleeigar gi alle elevar tilpassa svømmeundervisning, i tråd med kompetansemåla.

Så vil eg peika på at det er stort behov for anleggsrehabilitering og nye svømmeanlegg. Mange svømmeanlegg i Noreg i dag er eldre, mange treng rehabilitering, og mange treng å verta skifta ut.

Senterpartiet ser at rentekompensasjonsordninga har fungert dårlegare for svømmeanlegg, då ordninga har vorte prioritert til skulebygg. Det er fordi dei kommunane som har dårlege skulebygg, òg er dei som har dårlege svømmeanlegg. I tillegg er erfaringa at i mange kommunar vert nye skulebygg bygde utan basseng. Slik vert svømmearenaen redusert og sentralisert. Det er ikkje bra, sett i eit folkehelseperspektiv. Vi meiner det trengst meir målretta økonomiske verkemiddel for å ta igjen vedlikehaldsetterslepet og sikra ei desentralisert utbygging av nye svømmeanlegg. Då er det òg viktig å hugsa på at svømmeanlegg i stor grad vert brukte til uorganisert fysisk aktivitet – og difor òg er eit godt folkehelsetiltak.

Senterpartiet vil òg peika på at det er behov for å sikra kompetansehevande tiltak for lærarar som skal undervisa i svømming og livberging. I dag er det innanfor ulike idrettsorganisasjonar stor kompetanse i å driva svømmeopplæring. Vi må leggja betre til rette for samarbeid mellom skule, barnehage, idrettsorganisasjonar og andre frivillige organisasjonar for å sikra kvalitet og kompetanseoverføring når det gjeld betre svømmeopplæring i skulen.

Det trengst ei konkret satsing og klåre politiske målsetjingar for svømmeopplæringa. Senterpartiet har levert eit forslag til Stortinget om ein konkret handlingsplan med både overordna målsetjing og klåre tiltak for å sikra betre svømmeferdigheiter blant barn og unge. Målet som vi føreslår, er at alle elevar på 5. trinn skal vera svømmedyktige innan 2020, dvs. at dei skal kunna svømma 200 meter. Kompetansemålet på 7. og 10. trinn må òg vera nådd. Difor vil vi innføra ein statleg definisjon på svømmedyktigheit: å kunna svømma 200 meter. Vi vil gjennomgå kompetansemåla i læreplanen for å laga ferdigheitskrav tidlegare enn for 4. trinn, slik at alle skular vert nøydde til å starta svømmeundervisning tidlegare enn i dag. Vi vil innføra svømmeknappen igjen: Alle kommunar må innføra ferdigheitsprøve i svømming – for å sikra at alle elevar er svømmedyktige og får tilpassa undervisning. Vi vil gjennomføra kompetansehevande tiltak, som nemnt, og vi vil sjå på den statlege garantiordninga og på rentekompensasjonsordninga, slik at dei på ein heilt annan måte vert prioriterte til rehabilitering og nybygg av svømmeanlegg.

Ingunn Gjerstad (SV) [11:06:41]: Jeg vil også rose Abid Q. Raja for å ta opp svømming til debatt i Stortinget, men jeg vil understreke at den store debatten må komme med de forslagene som skal behandles litt senere, som også Toppe var innom.

Når jeg verdsetter denne debatten så høyt, er det fordi jeg selv er en folkebader. Uten å være medlem i noe idrettslag går jeg i svømmebassenget på Furuset, i nærheten av der hvor jeg bor i Groruddalen, og bader i lag med folk fra alle land – som bor på Furuset. Det er få ting som gir meg sånn glede og trivsel i hverdagen som det å kunne gå i svømmebassenget, som tre dager i uken åpner kl. 7. Men det er bare tre dager i uken det åpner kl. 7, og da er det åpent i én time for oss vanlige folk, for etterpå skal alle barna bade – og dem er det mange av.

Jeg vil understreke at hvorvidt folk blir gode svømmere eller ikke, handler om mer enn hva vi regulerer inn i skoleverket. Å få nok undervisning er veldig viktig, og det er vi i SV også for, slik at alle får lært å svømme godt uavhengig av hva slags tradisjon de kommer fra, og hvilke badeferier de ellers måtte ha. Som representanten Vinje redegjorde for, har man i Oslo gjort noen tiltak på dette. Nå har Oslo bystyre doblet sitt timetilbud fra 10 til 20 timer svømmeundervisning pluss noe særskilt opplæring for dem som trenger det mest.

Men for å nå alle disse målene må våre ulike kommuner ha nok svømmebasseng tilgjengelig, nok svømmebasseng for skoleopplæring, nok for lek og fritid og nok for oss voksne i alle aldre. Disse anleggene må være tilgjengelige for folk med små og vanlige inntekter. Det er de ikke i dag. Det er lite som er så dyrt som å gå på svømming, enten det er et vanlig 25-metersbasseng, eller det er disse badelandene som har kommet til de siste årene. Veldig lenge har det vært sånn at private har bygd store, flotte badeland der det koster ganske mange penger. Hvis man er en familie som skal bade, koster det godt over 1 000 kr, og det har ikke alle råd til.

Hvis stortingspartiene har så stor tro på svømming som denne debatten viser, må vi sørge for at lokalpolitikerne i kommunene gjør tilbudene veldig mye rimeligere enn i dag for våre innbyggere. Både for den enkeltes trygghet, for å unngå drukning og ikke minst i et folkehelseperspektiv må vi få flere ledige bassenger – og det handler om penger.

Nå som vi sparer ganske mye penger på å ikke arrangere vinter-OL, kan vi prioritere opp dette. I SV har vi veldig stor tro på at vi vil bedre både folkehelsen og tryggheten for den enkelte, både barn og voksne, ved å satse på svømming.

Ketil Kjenseth (V) [11:10:26]: For det første vil jeg gi ros til min partikollega Abid Q. Raja for å ha tatt opp dette spørsmålet. Dette er jo et saksområde som spenner fra det dypeste alvor til den største glede. Flere har snakket om den store gleden det er å kunne svømme, og den gleden det gir, er kanskje det vi skal snakke aller mest om. Flere har også vært inne på hva dette betyr i folkehelsesammenheng, og det er en viktig del av dette.

I Venstre hadde vi landskonferanse i helga, og vi snakket mye om fattigdom. Vi har lansert 75 tiltak for mindre fattigdom, og et av tiltakene der er at vi ønsker et aktivitetskort i alle kommuner for barn og unge som er i såkalte lavinntektsfamilier. Ålesund var vel de som gikk i bresjen for å få til et sånt behovsprøvd aktivitetskort for barn og unge. Det mener vi bør finnes i alle kommuner, og tilgang til svømmeanlegg bør være en del av et sånt tilbud. Vi foreslår ikke at det skal være en bevilgning til den enkelte kommune, vi ønsker at det skal gå gjennom Frivillighet Norge – eller i hvert fall gjennom frivilligheten – og at det er de som skal stå for å utstede aktivitetskortet og fylle kortet med innhold. Som flere har vært inne på, er det mange aktører her som bidrar med frivillighet og ikke minst kompetanse som er svært viktig, og flere har også vært inne på at jo tidligere vi kommer inn, jo mer glede gir det for den enkelte i et livslangt perspektiv.

En annen del av dette folkehelseperspektivet er finansiering og bygging av nye anlegg, og et tema som ikke har vært nevnt her, er tippemidlene og tippenøkkelen. Jeg tror at vi framover, når vi med en ny kommunereform får et nytt kommunekart, også har anledning til å bygge andre typer svømmeanlegg, og at vi i større grad kan kombinere idrettsanlegg og skoleanlegg og få enda bedre svømmeanlegg. Riktignok vil det kanskje bli noen færre, men i konkurranse med kommersielle badeland tror jeg det er en nødvendig utvikling.

Vi som politikere må nok også skjerpe oss litt. En av de kanskje største baderelaterte debattene i Norge det siste året er vel knyttet til et stupetårn på Hamar. Det er prisverdig at de ville bygge et stupetårn i Mjøsa, men det er noen utfordringer knyttet til det. Likevel skal vi også forfølge ideen om flere stupetårn, nettopp fordi det gir en mulighet til aktivitetsutfoldelse. Men vi som politikere må også skaffe oss mer kunnskap om anlegg og aktivitet. Det er også en del av denne debatten.

Gunnar Gundersen (H) [11:13:58]: Som gammel svømmer måtte jeg si lite grann i debatten. Jeg gir ros til Raja for å dra opp en debatt som har pågått lenge. Vi må ikke glemme at valgkampslagordet i 2005 var at vi skal fylle opp, så vi har egentlig snart jubileum for hvor lenge vi har diskutert det.

Det jeg savner litt i debatten – jeg mener det bør ligge som premiss – er at det kanskje er foreldreansvar nummer én å lære ungene å svømme, og da er det et offentlig ansvar å legge til rette for at det kan skje. Det skal jeg komme litt tilbake til. Svømmeferdighetene i Norge er en katastrofe, og det må vi begynne å ta innover oss. De kravene som stilles fra Svømmeforbundet, er jo egentlig minimumskrav, og vi skal huske på at det å falle ut av en båt i kaldt vann, i opprørt sjø, er noe helt annet enn å svømme i et svømmebasseng. Der synes jeg det har vært mange gode poenger i debatten.

Det dreier seg selvfølgelig om finansiering, og dette er jo folkehelseanlegg av dimensjoner. Det var noen som var oppe her og snakket om at man var folkebader, og det er det svært mange av oss som er, alt fra pensjonister og ned til småbarn. Når det gjelder finansiering, vil jeg i og for seg anbefale at man setter ned en prosjektgruppe litt på tvers av departementer, i og med at dette er folkehelseanlegg. Bruksstatistikken på svømmeanlegg viser vel at det er 10–15 pst. av tida som går til idretten, resten går til folket.

Dette er dyre anlegg. Det å komme med en standardløsning tror jeg ville hjelpe kommunene veldig, for det er bemerkelsesverdig hvordan de fleste kommuner skal tegne sine egne svømmebasseng når man først skal lage et anlegg, og dermed blåser kostnadene i været. Og i og med at det også er kompliserte anlegg å bygge, opplever man ofte lekkasjer og store komplikasjoner i byggeprosessen. Jeg tror dette er et av de områdene der man kanskje kunne gjøre en jobb sentralt med rett og slett å lage en standardpakke som man tilbyr kommunene, der man også har entreprenører som vet hvordan man faktisk løser dette på en byggeplass. Det ble nevnt stupetårn på Hamar, det er jo et lite sidesteg, men det viser hvordan kostnadene kan blåse ut av enhver dimensjon på en del anlegg som skal stå i vann, rett og slett. Som sagt, det å hjelpe kommunene til å finne gode løsninger her tror jeg gjør at man i hvert fall vil være på sporet av å finne gode løsninger.

Men det er som sagt en kombinasjon av at skolen må følge opp sine kompetansekrav og ha kompetanse til å undervise i det, at foreldre må bevisstgjøres på det ansvaret man som foreldre har for å gjøre barn svømmedyktige, og det er et overordnet, offentlig ansvar å finne en løsning på hvordan man klarer både å bygge innenfor kostnadsrammer som kommunene kan leve med, og hvordan man finansierer anleggene.

Presidenten: Tar ikke presidenten mye feil, har representanten Gunnar Gundersen deltatt i OL i 1976 som svømmer.

Gunnar Gundersen (H) (fra salen): Det stemmer.

Presidenten: Da ser det ut til at vi går tilbake til interpellanten, representanten Abid Q. Raja.

Abid Q. Raja (V) [11:17:36]: Jeg vil takke også representanten Gundersen for en så åpen og ærlig beskrivelse av svømmesituasjonen i Norge, og jeg slutter meg til det han sier. Når det gjelder foreldrenes ansvar, vil jeg bare replisere veldig raskt: Foreldre som ikke kan svømme selv, kan ikke lære bort, og foreldre som er fattige, har ikke råd til å betale for svømmeundervisning for sine barn. Da må det offentlige ta sin del.

Jeg synes dette har vært en fin debatt, men det er nå, etter debatten, vi må levere. Stortinget har en gyllen mulighet til å vedta minstekrav. Vi må vedta noe vi mener er et minimum, mener jeg. Vi i Venstre vil jobbe med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som har fremmet to Dokument 8-forslag, og med andre partier som ønsker å vedta noe substansielt. Statsråden og regjeringen har muligheten til å ta nødvendige grep, og ekspertene som sitter der oppe i galleriet, er klare til å ta ballen og følge opp.

Til statsråd Røe Isaksen vil jeg si at vi må prioritere penger til å redde liv. Når det gjelder definisjonen av hva svømmedyktighet er, så skapte man litt usikkerhet rundt det at de ulike nordiske land har ulike definisjoner – men essensen i det er det samme. Vi i Norge er dårligst kvalifisert, og da trengs det også ekstraordinær innsats.

Jeg vil oppfordre statsråd Horne til å lage en egen plan for innvandrerkvinner og svømmeopplæring. Likestilling er ikke noe som bare gjelder nordiske eller etnisk norske kvinner, også innvandrerkvinner har krav på statsrådens oppmerksomhet, og likestilling gjelder også innvandrernes likestilling, og minoriteter er dårligst i landet når det gjelder svømming.

Jeg føler likevel at begge statsrådene er med, og det er bra. En del gode grep har blitt tatt, særlig av statsråd Røe Isaksen, og jeg er i dag styrket i troen på at mer vil komme fra begge statsrådene. Mer øremerkede midler til frivilligheten er bra, og mer trengs.

Jeg vil avslutte denne interpellasjonen min – for min del – med en liten personlig historie. Alle mine tre barn, to jenter og en gutt, er etter definisjonen svømmedyktige, og da min sønn, Adam, lærte seg å svømme for to år siden, ytret han noen ord som jeg håper kan bli virkelighetens ord for samtlige barn i Norge. For to år siden, som fireåring, klarte han endelig å svømme etter mye mas og innsats og hyl og spetakkel og gråt, slik det sikkert også er for veldig mange andre barn. Men endelig klarte han det, og jeg sa til ham: Hvorfor gråt du så mye i bassenget, Adam, jeg var jo rett ved siden av deg? Jeg hadde jo reddet deg om noe skulle gå galt, du trengte ikke å være så redd. Da ser han på meg veldig alvorlig – og jeg tror det er et av de beste øyeblikkene foreldre kan ha – og ytret: «Jeg jeddet meg selv.» Han hadde reddet seg selv.

Og det er simpelthen dit vi ønsker å komme – at samtlige barn i Norge kan si det samme: Vi kan redde oss selv!

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:20:33]: Jeg vil også si tusen takk for debatten.

Og så er vi i gang – ikke på grunn av denne debatten, men vi er i gang fordi dette er en problemstilling som regjeringen er opptatt av, og som flertallspartiene og samarbeidspartiene på Stortinget er opptatt av. Vi er i gang med rentekompensasjon, fase den inn raskere og gi større muligheter for å bygge og oppruste svømmehaller i kommunene. Vi er i gang med å ta tak i at noen elever, både barn, unge og voksne i Norge, ikke har hatt en reell sjanse til å være med. Derfor har vi en egen ordning – ikke en engangsbevilgning, som man har hatt tidligere, men en egen ordning – for dette, som skal fortsette i årene som kommer.

Og vi er i gang med kompetansemålene for svømmeopplæring. Det er veldig bra at det er flertall for det på Stortinget, det er veldig bra at man er utålmodig, men dette er noe som departementet sendte bestilling om til Utdanningsdirektoratet for flere uker – eller måneder – siden.

Så vi er i gang! Så er det ikke sånn at vi klarer å løse alt dette til neste sommer, og kanskje ikke engang til sommeren etter, men målet er at vi skal slutte å ha den samme debatten år etter år etter år uten at vi kommer noen steg i riktig retning. Hvis vi tar ett steg i riktig retning hvert år, så har vi kommet ganske langt til slutt.

Statsråd Solveig Horne [11:21:55]: Denne regjeringen satser penger for å redde liv. Etter nesten åtte år med veldig mange tomme bassenger rundt om i kommunene har denne regjeringen startet det viktige arbeidet. Det er – dette er til representanten Kjenseth – fra 2014 tildelt mer enn 100 mill. kr av Norsk Tippings spillemidler, som skal gå til å bygge og rehabilitere svømmeanlegg. Regjeringen foreslår også på neste års budsjett, som kunnskapsministeren var inne på, 7 mill. kr til svømmeopplæring for nyankomne minoritetsspråklige barn, unge og voksne som er omfattet av grunnskoleopplæringen.

Vi er alle enig i at det å lære å svømme er viktig, og at alle barn som vokser opp i Norge, skal få svømmeopplæring. Det viktigste vi kan gjøre, er å ha vann i bassengene og svømmeanlegg i kommunene. Svømmeopplæring for voksne er derimot ikke et nasjonalt tilbud, men det er viktig at vi fokuserer på det. Derfor må vi informere alle familiene med minoritetsbakgrunn som kommer, om hvor viktig det er å lære barna å svømme, og at de også må ta del i de frivillige tilbudene som er, for selv å få svømmeopplæring. Derfor vil jeg igjen ta fram hvor viktig det er å støtte de frivillige organisasjonene. Mange av dem er viktige aktører på integreringsfeltet, og de driver med svømmeopplæring til minoritetsbefolkningen.

Jeg vil også til slutt få trekke fram det at vi er nødt til å ha tilbud om fritidsaktiviteter og ferie for lavtlønnsfamilier, til barn og ungdom, så de kan få lov til å være med og ha mulighet til å reise på ferie, og ikke minst til å være med på fritidsaktiviteter i dagliglivet. Derfor blir det viktig at vi får på plass og får økt – som denne regjeringen har gjort – både den nasjonale tilskuddsordningen og storbymidlene, som nå ligger inne med en økning på 5 mill. kr på neste års budsjett, for å få flere fritidsaktiviteter, slik at flere kan ha mulighet til å oppleve å feriere og også til å lære seg å svømme.

Presidenten: Sakene nr. 2 og 3 er ferdigbehandlet.