Harald T. Nesvik (FrP) [11:25:35]: Utbredelsen av ikke-smittsomme sykdommer er en av vår tids aller største helseutfordringer. Dette kommer i framtiden til å medføre at kostnader til behandling, oppfølging, forebygging etc. øker radikalt, i hvert fall dersom en ikke klarer å stoppe den negative utviklingen som vi har sett de senere årene.

Det er utarbeidet en strategi for forebygging, diagnostisering, behandling og rehabilitering av ikke-smittsomme sykdommer, den såkalte NCD-strategien, for perioden 2013–2017. Denne gjelder særlig problemstillinger knyttet til gruppene med hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft. Dette er et svært viktig arbeid, som jeg støtter 100 pst., for at vi skal kunne komme videre. Men det er jo slik at det er ingen strategier som er bedre enn de virkemidlene vi iverksetter for å nå strategiens mål. Jeg kommer framover til å holde meg til diabetes, fordi det er det som er selve hoveddelen av interpellasjonen. Derfor vil jeg bruke det som eksempel på hvor viktig det er å komme videre med dette arbeidet.

I Norge er det et sted mellom 350 000 og 370 000 mennesker som har diabetes. 28 000 av disse er kategorisert innenfor type 1, resten innenfor type 2. Bakgrunnen for at jeg var litt i tvil om selve tallet når det gjelder diabetes, er rett og slett at det er beregnet at nesten halvparten av dem som har type 2-diabetes, ikke vet om det selv – man har ikke avdekket eller klart å komme fram til at man har selve sykdommen. Cirka 6 000 får diabetes i året. Av dem får ca. 10 pst., altså 600, type 1, og i den kategorien er det ca. 250 barn. Videre vet vi at det er betydelige forskjeller mellom type 1-diabetes og type 2-diabetes. Men vi vet at selv om mye kan gjøres innenfor type 2-diabetes, knyttet til endring av livsstil, etc., går det an å trekke konklusjoner og se på parallelle sammenligninger når det gjelder sykdomsforløpet, for å se på hvordan vi kan være med på å iverksette tiltak.

Hvis vi skal klare å nå målet om å snu dagens negative utvikling, må vi jobbe langs mange forskjellige linjer. Jeg skal prøve å gripe fatt i noen problemstillinger i resten av innlegget mitt, og jeg skal prøve å skissere det på en bra måte. La meg begynne med forebyggingsperspektivet. Det er helt åpenbart at det aller, aller viktigste – og det gjelder de aller fleste sykdommer – er forebygging. Det som virkelig nytter, er å komme i gang med forebygging tidlig. De som får type 1, vil da være klar over hvordan de skal håndtere sykdommen sin. Når det gjelder type 2, vet vi at mange av tilfellene er rene livsstilssykdommer, og da kan en selv iverksette tiltak. Men da må vi sørge for at vi får avdekket hva sykdommen kommer av, vi må sørge for at den enkelte person blir gjort oppmerksom på hvordan man kan forbedre sin egen livssituasjon, og hvordan man kan håndtere sitt eget sykdomsforløp.

For den andre gruppen, de som allerede har fått sykdommen, er det svært viktig å kunne forebygge senkomplikasjoner og senskader. Vi vet dessverre at mange kommer så langt at de må amputere. Vi vet at mange mister synet eller får et svært mye dårligere syn. Vi vet at mange som følge av senkomplikasjoner får problemer med å stå i arbeid. Da er det viktig at vi følger opp dette og sørger for at ting er lagt til rette, slik at man kan håndtere de utfordringene man vil møte i forbindelse med sykdomsforløpet.

Det neste er informasjon. Informasjon til den enkelte er svært viktig. Det gjelder både forebygging og håndteringen av sykdommen når man får den. Her er det særlig én gruppe jeg vil dra fram som det er viktig at vi iverksetter klare og gode tiltak overfor – og det vet vi også at man er i gang med – og det er innvandrerbefolkningen. Der vet vi at det er store mørketall knyttet til det som har med diabetes å gjøre. Det er viktig at vi kommer tidlig i gang med god informasjon om denne problemstillingen, slik at man kan håndtere dette, og slik at man kan ta de blodprøvene som skal til for å se om man er i faresonen. Der har vi en jobb å gjøre som vi på mange måter ikke har vært gode nok til fram til nå, så det håper jeg man sørger for at vi kommer enda bedre i gang med.

Videre tror jeg det er helt åpenbart at man har store muligheter for å spille enda mer på lag med brukerorganisasjonene. Likemannsarbeidet som gjøres i forbindelse med diabetes, er ekstremt viktig. Det er ingen som kjenner et sykdomsforløp knyttet til diabetes bedre enn dem som faktisk har det. De som lever med denne sykdommen hver eneste dag, er også de som bokstavelig talt føler på kroppen hvordan den utvikler seg. Det hadde vært fint om man også for nye tilfeller kunne hatt et likemannsarbeid å forholde seg til, stille spørsmålene som andre pasienter kan være med og svare på: Hvordan fungerer det? Hva gjorde jeg? Hvordan får jeg kontroll over blodsukkeret? Hvilke tiltak kan jeg søke om? Hvilke hjelpemidler finnes der ute? Der er det viktig å bruke Diabetesforbundet og bygge videre på likemannsarbeidet. En del steder er man i gang med diabetessykepleie, for å kunne rådgi, for å kunne gå inn og hjelpe dem som kommer i denne situasjonen, med behandlingsmessig rådgivning etc. Det er en trygghet for dem som kommer i denne situasjonen, og det er viktig at vi legger forholdene til rette slik at dette kan utvikles videre.

Videre kommer vi til det som har med behandling å gjøre. Det er viktig at vi har kapasitet i poliklinikkene til å kunne ivareta denne pasientgruppen etter hvert som de kommer dit og har behov for assistanse og hjelp. Vi må sørge for at kapasiteten er der. Jeg vet at statsråden er opptatt av at disse tingene er på plass, men det er viktig at vi sørger for det i framtiden også, at vi i forbindelse med oppdragsdokumenter fokuserer på NCD-strategien overfor helseforetakene. For det er kritisk hvis dette ikke fungerer. Da vil også mye av strategien falle litt på steingrunn.

Når det videre gjelder forskning, sier det seg selv at det må avsettes midler til disse store sykdomsgruppene, for utgiftene og kostnadene kommer til å bli enorme i framtiden hvis vi ikke får gjort noe. Jeg vet at regjeringen er i gang med en rekke ting. Jeg vet at statsråden jobber med å se på hvordan vi kan få implementert den strategien som allerede er lagt, på en best mulig måte. Skal vi få dette til, må vi også sørge for å få på plass virkemidler. Noen virkemidler er allerede på plass. Jeg vil gi stor honnør til statsråden for bl.a. i forslaget til statsbudsjett som er framlagt, å ha gjort noe med den såkalte bagatellgrensen innenfor legemidler. Innenfor området behandling av diabetes type 2 lå det flere legemidler på vent fordi man hadde overskredet den gamle 5-millionsgrensen. Det har vært et mål i mange, mange år å heve denne bagatellgrensen. Det har ikke blitt gjort noe før denne regjeringen nå endelig har grepet fatt i det. Man foreslår nå en femdobling av denne – opp til 25 mill. kr – noe som gjør at diabetespasienter får bedre tilgang til de beste og mest innovative legemidlene. Det er det dette dreier seg om.

Jeg vet at det er vanskelig for statsråden å svare på i dag om det skal utarbeides en egen plan eller ikke. På noen områder er den beste veien å gå en egen plan. På andre områder kan det være å gå veien om andre ting. Men jeg ser fram til svaret fra statsråden, og håper det blir et positivt svar. Det som er det viktige, er at man i arbeidet videre med NCD-strategien må sørge for at brukerorganisasjonene, pasientorganisasjonene, hele tiden er med på å legge premissene. Det er de som har sykdommen, som kjenner sykdommen best.

Statsråd Bent Høie [11:36:02]: Utbredelsen av ikke-smittsomme sykdommer er en av vår tids største helseutfordringer. Jeg er derfor veldig glad for at representanten Harald T. Nesvik reiser debatten og understreker betydningen av å ha gode planer for å bremse utviklingen av disse folkesykdommene.

I samarbeid med sentrale brukerorganisasjoner er det utarbeidet en strategi for forebygging, diagnostisering, behandling og rehabilitering av fire ikke-smittsomme folkesykdommer, den såkalte NCD-strategien 2013–2017, som også interpellanten var inne på. Selv om strategien ble utarbeidet under forrige statsråd, er det lett å slutte seg til målene og hovedinnretningen for hvordan vi skal møte utfordringene knyttet til hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft.

Strategien har en bred tilnærming. Den viser hvilke muligheter og utfordringer helse- og omsorgstjenesten står overfor, og den peker på at vi framover må satse på sektorovergripende folkehelsearbeid og tilrettelegging for å gjøre sunne valg enklere.

Jeg mener at NCD-strategien tegner et godt bilde av hvor vi skal, og hvordan vi kan nå målet, men helsemyndighetene og -tjenestene klarer ikke dette alene. Hele samfunnet på tvers av sektorer og faggrenser må delta i arbeidet for å bremse utviklingen av de store, ikke-smittsomme folkesykdommene.

Mye av arbeidet som må gjøres, er felles for alle de fire sykdomsgruppene, men det er også noen tiltak som vil være spesifikke for hver enkelt sykdom. Derfor har også NCD-strategien egne kapitler om hver av de fire sykdomsgruppene – også diabetes. Disse kapitlene ble utformet i tett samarbeid med brukerorganisasjonene, og de bygger på de eksisterende strategiene for hver av sykdommene.

Jeg har bedt Helsedirektoratet om å følge opp NCD-strategien. De har laget en plan for å prioritere tiltak, og de er godt i gang med arbeidet. Både brukere og tjenesteytere er involvert. Det pågår flere prosesser under overskriften folkehelse og befolkningsrettet innsats på samfunns- og gruppenivå.

For at vi skal få enda mer fart i arbeidet, vil regjeringen legge til rette for den utviklingen vi ønsker i tjenestene og i samfunnet. Blant annet må helsetjenesten bli bedre til å forebygge, oppdage og diagnostisere sykdom så tidlig som mulig. Og når sykdom er avdekket, skal pasienten få tilbud om riktig behandling, oppfølging og rehabilitering for å hindre forverring og komplikasjoner.

Som oppfølging av diabetesstrategien ble det i 2009 utarbeidet nasjonale faglige retningslinjer for forebygging, diagnostisering og behandling av diabetes. Retningslinjene er omfattende, og de er rettet mot helsepersonell. De gir anbefalinger og råd om hva som er god faglig praksis basert på tilgjengelig kunnskap. Det anbefales f.eks. at alle personer med diabetes bør få utført undersøkelser hos øyelege, og det er anbefalinger om når og hvor ofte det bør gjøres.

Å lykkes med gode pasientforløp er selve kjernen i arbeidet med å skape pasientens helsetjeneste. Politikken meisles nå ut i tre meldinger som vi tar sikte på å fremme for Stortinget til neste år. Disse er: nasjonal helse- og sykehusplan, en melding om folkehelse og en om primærhelsetjenesten. Vi er også godt i gang med en opptrappingsplan for rehabilitering.

Personer med kroniske sykdommer, som diabetes, trenger ofte hjelp og bistand for å kunne leve gode liv og mestre livet med sykdom. Det fordrer tverrfaglig innsats og samarbeid i alle deler av helse- og omsorgstjenesten og med andre sektorer.

Vi vil legge til rette for å bedre kompetansen i primærhelsetjenesten og for at flere yrkesgrupper kan gjøre en innsats i tilknytning til fastlegekontorene. På den måten vil legekontorene kunne tilby tettere oppfølging og bedre opplæring av mennesker med f.eks. diabetes.

I arbeidet med en ny folkehelsemelding vil helsevennlige valg være et viktig innsatsområde. De fleste departementene er nå involvert i arbeidet med meldingen, siden mange sektorer har ansvar for å tilrettelegge for sunne valg.

Å ta sunne valg kan f.eks. forebygge overvekt, som vi vet kan disponere for diabetes, og sunne valg vil også gjøre det enklere å leve med sykdommen. Her kan myndighetene bidra ved å tilrettelegge for friluftsliv og fysisk aktivitet, samarbeide med næringsmiddelindustrien om bedre tilgang til sunnere mat og føre en tobakkspolitikk som gjør det vanskeligere å begynne, og lettere å slutte, å røyke.

For å få gode innspill til folkehelsemeldingen har jeg lagt opp til flere åpne møter, og mange har kommet med gode innspill på departementets hjemmeside.

Planer og strategier er, som representanten påpeker, viktige verktøy for å få til endringer. Jeg mener at regjeringens satsing på en helhetlig helse- og velferdspolitikk, og eksisterende strategier og planer, gjør at vi nå er i stand til å forebygge mer og å arbeide mer helhetlig. Mange pasientorganisasjoner, tjenesteytere og kommuner har tatt utfordringen på alvor og har satt i gang snuoperasjoner. Vi har et godt samarbeid med Diabetesforbundet som gir diabetespasientene en tydelig stemme når NCD-strategien skal følges opp og stortingsmeldingene utarbeides.

Som sikkert de fleste har fått med seg, er jeg opptatt av å skape pasientens helsetjeneste. Dette arbeidet forutsetter en god dialog med pasienter, brukere og pårørende. I arbeidet med å følge opp NCD-strategien er jeg særlig opptatt av at pasienten fortsatt bidrar med kunnskap og erfaring fra eget liv. Strategien er en felles plan for de store ikke-smittsomme sykdomsgruppene, og jeg har derfor også invitert de fire pasientorganisasjonene i NCD-alliansen til et møte den 7. november. På dette møtet skal alle få legge fram synspunkter på den videre oppfølgingen.

Jeg mener det er viktig at vi legger til rette for nye måter å arbeide på for å skape gode og trygge tjenester for pasienter med diabetes. NCD-strategien er viktig, og det samme er Helsedirektoratets arbeid med å følge opp strategien gjennom en plan med prioriterte tiltak.

Den store utfordringen er imidlertid hvordan vi kan sikre at strategier og planer fører til endringer i praksis i helsetjenesten, og det opplevde jeg også at var interpellantens hovedspørsmål.

Det mangler ikke på strategier, planer og retningslinjer i helsetjenesten. Det som mangler, er oppfølgingen i tjenesten. Sannhetens øyeblikk er helsetjenestens møte med den enkelte pasient. Der er variasjonene store, og det er for mange tilfeldigheter. Hvis du spør en person med diabetes om hva som er hans eller hennes behov, vil trolig svaret være å få tidlig og riktig diagnose, tettere oppfølging hos fastlegen og gode råd og hjelp til å endre kostholdet og å bli mer aktiv i hverdagen, og å få riktige medisiner og hjelp til riktig bruk av disse samt rehabilitering når det er nødvendig – rett og slett å unngå å bli sykere og å få hjelp til å mestre. De samme behovene vil de andre pasientgruppene som har sine deler av NCD-strategien, også kunne slutte seg til.

Det å lage en plan er enkelt, det krever ressurser, men det er ikke vanskelig. Da vil resultatet bli minst fire planer – én for hver av de store pasientgruppene – som inneholder mange like tiltak.

Det som er vanskelig, er å endre praksisen i helsetjenesten til å bli mer i samsvar med oppdatert kunnskap og vedtatte strategier. Dette vil være et kjernepunkt i primærhelsetjenestemeldingen og nasjonal helse- og sykehusplan.

Det vil også være et hovedtema i møtet med pasientorganisasjonene 7. november. Jeg kan derfor ikke svare et enkelt ja på interpellantens spørsmål i dag, først og fremst fordi jeg faktisk er usikker på om det løser problemet som vi er enige om at det er nødvendig å løse, og fordi jeg nettopp vil diskutere med de store pasientorganisasjonene hva som vil være den beste måten å følge opp strategien på.

Denne interpellasjonsdebatten er også en god anledning til å høre hva Stortinget ser som en fornuftig vei videre. Dere blir, som meg, møtt med krav om planer innenfor de ulike diagnoseområdene, og ofte blir planer til strategier eller nye retningslinjer. Men jeg er sikker på at dere også ofte som meg tenker: Hva får dette faktisk å bety for den enkelte pasient i møte med helsetjenesten? Endrer denne planen pasientens første møte med sin fastlege når det er mistanke om diabetes, kols, kreft eller hjerte- og karsykdommer? Jeg tror dette er viktige spørsmål å stille seg.

Min ambisjon er å skape pasientenes helsetjeneste. Derfor vil jeg utfordre nettopp de fire pasientorganisasjonene som er partnere i NCD-strategien, til å være med og drøfte hva de mener vil være den riktige måten å sikre at strategien faktisk fører til endring.

Jeg er veldig spent på debatten her i dag, også for å få høre Stortingets erfaringer og synspunkter på hva som er den riktige veien videre som faktisk fører til at strategien ikke bare blir en strategi, men til en faktisk endring – i sannhetens øyeblikk, i møtet mellom helsetjenesten og den enkelte pasient.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:46:01]: Takk til statsråden for svaret.

Som jeg sa i mitt første innlegg, er det ikke planen for planens skyld som undertegnede har tatt til orde for. Det som jeg stiller spørsmål ved, er: Hvordan kan vi komme videre fra en strategi som ligger i bunnen, til vi får på plass virkemidler, slik at målet og intensjonen i den strategien som foreligger, blir realisert?

Jeg stiller meg fullt og helt bak statsrådens innlegg. Det viktigste som vi må foreta oss her, er å sørge for at innholdet i den strategien som foreligger, implementeres ute i helsetjenesten. Det er det som også er intensjonen med min interpellasjon: å fokusere på at vi har hatt en masse strategier. Spørsmålet er: Hvor langt har vi egentlig kommet med disse strategiene? Det går på kapasitet, det går på evne og vilje til å omstille seg, og det går på det som har med det forebyggende å gjøre. Hvordan kommer det ut – hvordan får vi ut budskapet?

Mitt mål er ikke å sørge for at det er mange planer. Mitt mål er å sørge for at vi kommer i gang og kommer videre med denne jobben – med avdekking, med forebygging og med behandling av de fire store folkesykdommene som vi er i ferd med å få en altfor eksplosiv økning i. Det er dette som er selve hovedintensjonen.

Som jeg også sa i mitt innlegg: Det aller, aller viktigste nå er at statsråden spiller på lag med pasientorganisasjonene, slik at de kan få gi sitt syn på hvordan vi kan komme videre. Men jeg tror vi må ta innover oss at det kanskje er på tide å tenke litt utenfor boksen. Kanskje bør vi se på: Hvordan kan vi bruke apotekene eller andre aktører i helsevesenet til f.eks. blodprøvetaking osv. og rådgiving, som mer er et lavterskeltilbud, slik at flere kan få svar på om man har sykdommen, og – ikke minst – at man, om man har sykdommen, kan få råd og veiledning. Jeg tror vi er nødt til å sørge for at vi blir bedre til å kunne kommunisere med bl.a. innvandrerbefolkningen, som vi ikke klarer å komme ut til på en god nok måte per i dag, for å informere om den problemstillingen som er der, om utfordringene og om hvordan vi kan få tatt disse prøvene, slik at den enkelte kan ta kontroll over sin egen sykdom – dersom man har en.

Så skal vi selvfølgelig ikke sykeliggjøre befolkningen. Det er heller ikke det som er intensjonen. Men det jeg tror vi er nødt til å få på plass her, er lavterskeltilbud, for vi klarer ikke å løse alt via fastlegeordningen. Jeg tror presset på fastlegene er relativt stort allerede i dag. Jeg tror vi må tenke alternativt, tørre å tenke litt utenfor boksen. Det er derfor det er så bra det som statsråden sier, at det allerede er invitert til et møte med de fire pasientorganisasjonene knyttet til NCD-strategien. Det er viktig, men det aller viktigste er å følge opp det man blir enig om.

Statsråd Bent Høie [11:49:20]: Takk for tilbakemeldingene på innlegget. At jeg har full støtte, er viktig i dette arbeidet.

Det ble tatt opp spørsmål knyttet til forskning. Vi har hatt en stor dugnad gående, mellom både offentlige og private aktører innenfor helsetjenesten, som har resultert i HelseOmsorg21. I forbindelse med at forslag til statsbudsjett ble lagt fram, la regjeringen også fram en opptrappingsplan for høyere utdanning og forskning. De som leser den, vil finne at hovedlinjene i HelseOmsorg21 er forankret i regjeringens strategi.

Så til det viktige arbeidet med å få strategier til å bli realiteter. I helgen kunne en lese en artikkel i VG av en av de faste skribentene der. Han skrev at han hadde fått et sår på foten og opplevde at han hos sin fastlege fikk beskjed om at det ville ta måneder før dette såret ble helbredet. Det aksepterte han ikke, så han gikk til en privat aktør. Der møtte han en sykepleier som stelte såret og fikk helbredet det i løpet av noen uker. I artikkelen stilte han spørsmålet: Betyr dette at den offentlige helsetjenesten nå har spilt fallitt, og at framtiden er privat? Jeg mener at det var feil problemstilling. Denne artikkelen handlet ikke om offentlig eller privat, den handlet om det som også interpellanten var innom i sitt innlegg nå, nemlig at vi er nødt til å tenke utenfor boksen.

Når vi utvikler framtidens primærhelsetjeneste, tror jeg at fastlegen har behov for flere kolleger. Men det er ikke nødvendigvis slik at de trenger å være leger. De kan godt være sykepleiere, med bred kompetanse på disse store, ikke-smittsomme sykdommene, som på en dedikert måte f.eks. kan pleie sår hos diabetespasienter, slik at det ikke utvikler seg på en slik måte at det neste steget er å måtte ta vekk beinet, f.eks. – dette for å få en bredere og mer helhetlig tilnærming til disse pasientene, gi gode råd om hva som er fornuftig å gjøre, og om livsstilsendringer for å kunne leve med og mestre sykdommen.

Det som er – tror jeg – et av hovedsvarene i det arbeidet som nå gjøres med primærhelsemeldingen, er å se på: Hvordan skal den framtidige primærhelsetjenesten være? Hvordan skal vi sikre at det i primærhelsetjenesten er både kompetanse, kvalitet og kapasitet til å møte de store pasientgruppene som de aller fleste som vil ha behov for helsetjenester, vil være en del av? Hvordan skal de få løst sine vanlige og dagligdagse behov i en god primærhelsetjeneste?

Audun Otterstad (A) [11:52:37]: Da jeg som ung maler reiste til Tyskland på utveksling, besøkte vi et lakkeringsverksted. Der oppdaget vi raskt at det ikke var egne lakkbokser, og at det ikke var noen god ventilering eller avtrekk. Da vi spurte hvorfor dette manglet – siden vi er vant til dette fra Norge – fikk vi klar beskjed om at det var ikke nødvendig, for arbeidsfolk var det nok av, det var ikke deres ansvar, og helsevesenet ville komme til å ordne opp hvis en ble syk.

Forrige interpellasjonsdebatt ble avsluttet slik: Foreldrene har ansvaret for svømmeopplæringen. Det er egentlig en inngang også til denne utrolig viktige debatten som representanten Harald T. Nesvik har tatt opp: Hvem har dette ansvaret? Da ser en også de prinsipielle skillelinjene i politikken, for der vi nå har hatt 26 minutter nesten kontinuerlig om helsevesenet og reparasjon, mener Arbeiderpartiet det er viktigere at vi bruker pengene der helsen faktisk skapes – i skoler, i barnehager, der alle lever.

250 millioner mennesker har diabetes på verdensbasis. 7 millioner hvert eneste år får diagnosen diabetes. Det er klart at vi skal reparere, det er klart at det er viktig å hjelpe dem som får det, men det er på tide å begynne å forebygge. Det er jo da det er så synd at Fremskrittspartiet ga opp i budsjettforhandlingene og kastet skolefrukten, som har evidensbasert effekt på forebygging. Den klart største årsaken til diabetes 2 er et altfor høyt inntak av tunge kalorier og fedme.

Denne regjeringen har også vært opptatt av en annen ting som blir betegnet som en livsstilssykdom, og det er psykisk helse. Det er ikke slik at det ene ikke henger sammen med det andre, og hvordan er det da for alle de barna som får en slik livsstilssykdom, som sliter med fedme, når de kommer på skolen? Utrolig mange av disse barna blir mobbet. Utrolig mange av de barna som blir mobbet for utseendet, blir senere pasienter i psykiatrien, i det psykiske helsevesenet.

Å forebygge sykdom gjennom å bygge idrettslag, gjennom at vi tverrpolitisk kan ordne opp i momskompensasjonen, som nå fører til at idrettslag må betale moms med spillemidler istedenfor å bruke det på aktivitet til barna, gjør at vi sammen – når vi fikk sagt nei til OL – kan få et breddeidrettsløft for å skape aktivitet, for å skape tilpasset aktivitet til alle dem som ikke klarer å springe så fort, fordi de har fått diabetes, eller fordi de har fedme. Livsstilssykdommer handler om å forebygge, og da må vi forebygge der helsen skapes. Jeg er enig i at vi trenger en slik plan som Harald T. Nesvik har skissert, men jeg mener at den viktigste delen, den største delen av en slik plan, må handle om forebygging – om å forebygge sykdom – og så må en del av planen handle om å reparere sykdom.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:56:33]: Å utvikle en bedre diabetesomsorg spesielt og en bedre kronikeromsorg generelt krever at vi involverer både pasienter og helsepersonell og den overordnede helsetjenesten i arbeidet.

Jeg synes dagens debatt så langt viser nettopp at alle gode krefter må samles på dette feltet, og jeg synes Harald T. Nesvik løfter en veldig viktig sak til debatt. Jeg synes han pekte på mange viktige aspekter i sitt innlegg.

Det er sagt mye godt allerede om generelle folkehelsetiltak og om forebygging. Jeg er helt enig med siste taler om behovet for forebyggende tiltak. Da er jeg også veldig glad for at vi nå har en regjering som faktisk styrker idretten med 300 mill. kr mer gjennom spillemidlene, slik at norske idrettslag kan jobbe forebyggende med barn og unge.

Mitt hovedfokus i innlegget er allikevel ikke forebygging, men det er omsorg for dem som er blitt syke. Blant disse er det mange unge mennesker. Nye 250 barn rammes hvert år. Jeg mener at i arbeidet med nasjonal helse- og sykehusplan og med meldingen for primærhelsetjenesten er det viktig at vi lytter og tilrettelegger spesielt for barn og unges behov. Unge funksjonshemmede er en viktig samarbeidspartner. De er opptatt av å sikre deltakelse og samfunnsmessig likestilling for ungdom og unge voksne som er rammet av kroniske sykdommer. Deres viktige bidrag er jo å presentere løsninger fordi de kjenner behovene selv.

I ungdomstiden skjer det mange endringer i livet. En flytter hjemmefra, flytter fra fastlegen som kjenner en, og en flytter fra kameratgjengen som kjenner sykdommen, og som vet når en kamerat står i fare for å få en akutt forverring av sykdommen.

I vår ba flertallet på Stortinget helseministeren om å utarbeide en egen ungdomshelsestrategi, som skal ta for seg hele spekteret av utfordringer knyttet til barn og unge og unge voksnes helse. Her må helseministeren også se nærmere på hvordan vi kan møte kronisk syke ungdommers behov i helsetjenesten enda bedre i årene framover.

Jeg har forståelse for at helseministeren ikke sier ubetinget ja til en egen diabetesplan, men jeg er veldig glad for at han så tydelig sier at arbeidet med diabetesomsorgen er en viktig del av regjeringens store meldinger som er varslet neste år – både om spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og om folkehelse.

Behandling, habilitering og omsorg for diabetespasienter er nok dessverre litt for tilfeldig i helsetjenesten i dag. Årsakene kan være mange, men jeg vil spesielt peke på behovet for å bygge en sterkere og mer robust faglig omsorgstjeneste i kommunene. Svært mange av de eldre pasientene som mottar kommunale omsorgstjenester, enten hjemme, i omsorgsbolig eller på sykehjem, har opp til syv–åtte aktive diagnoser. En av disse er ofte diabetes. Derfor må vi ruste sykepleiere og helsepersonell bedre til å møte disse multimorbide, syke pasientene. Livssituasjonen kan veldig raskt forverres for en diabetespasient dersom behandlingen ikke er faglig god nok. Vi vet at nettopp diabetespasienter er utsatt for alvorlige komplikasjoner. Et lite sår på en tå, som har blitt nevnt tidligere, kan medføre at hele benet må amputeres, og dårlig regulert diabetes øker risikoen for nedsatt syn. Selv om mange kommuner har diabetessykepleiere, som legger opp gode behandlingsplaner for pasientene, vet vi at en altfor stor andel av dem som foretar stell og pleie av pasientene, mangler helsefaglig utdanning.

I årene framover må vi ha et mer bevisst forhold til kompetansebygging i kommunene. Jeg mener at et viktig tiltak for å møte dette, er regjeringens forslag i statsbudsjettet om avansert klinisk videreutdanning for sykepleiere som jobber i kommunehelsetjenesten, og å styrke kompetansen generelt. Et stadig mer sammensatt sykdomsbilde i befolkningen krever en faglig sterk helsetjeneste i kommunene.

Når helseministeren i sitt innlegg i dag inviterer oss i Stortinget til å komme med innspill til en bedre kroniker- og diabetesomsorg, blir derfor, kort oppsummert, mine viktigste innspill:

• lytt til kronisk syke barn og unge, og sørg for at vi har en helsetjeneste som ruster dem til å leve med sykdom

• sørg for å bygge opp en mer robust og tverrfaglig kommunehelsetjeneste med høy kompetanse på kronikeromsorg

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Olaug V. Bollestad (KrF) [12:01:29]: Livsstilssykdommer er en av de store utfordringene vi har i norsk helsevesen. Det fører til mange personlige tragedier, og ikke minst krever det økonomiske ressurser av oss.

Jeg takker interpellanten for en viktig diskusjon. Han nevnte utfordringen med våre nye landsmenn. Hver fjerde kvinne med pakistansk bakgrunn har diabetes. Det er en ti ganger høyere forekomst enn for etnisk norske kvinner. Det er et problem å nå fram med informasjon, og det er et problem å nå fram med forebyggende tiltak til akkurat denne gruppen.

Her har Diabetesforbundet – den brukerorganisasjonen vi snakker om – gjort formidable tiltak med god effekt. De har hatt et stort nedslagsfelt, spesielt her i Oslo, og det har vært tverrpolitisk enighet om at satsing på innvandrerhelse og ikke minst diabetes har vært viktig.

I helsekomiteens innstilling til budsjett i 2012, som var gjeldende for 2013, gikk Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i en merknad sammen om at Diabetesforbundet skulle fortsette med dette informasjonsarbeidet, spesielt for innvandrer- og minoritetsgrupper. I 2013 kom også den rød-grønne regjeringen med en nasjonal strategi for innvandrerhelse som skulle gjelde for 2013–2017. Så fikk vi det som veldig mange her har nevnt, NCD-strategien for forebygging, diagnostisering, behandling og rehabilitering av fire ikke-smittsomme sykdommer for denne pasientgruppen.

I fjor – som var gjeldende for inneværende år – fikk Diabetesforbundet 2 mill. kr til dette viktige arbeidet for innvandrere. Helsekomiteen syntes det var en god prioritering av penger. Da er det litt rart, synes jeg og Kristelig Folkeparti, hvis vi mener at dette er så viktig, at de to millionene er borte i årets forslag til budsjett. Jeg vet at dette var et prosjekt, jeg vet at tanken var en nedtrapping, men når vi ikke har noe annet alternativ, skulle jeg ønske vi hadde fortsatt med dette inntil vi hadde en annen måte å nå denne gruppen på, der det er forekomst av diabetes hos en så stor andel av innbyggerne.

Så er Kristelig Folkeparti helt enig i at vi må bruke andre typer helsearbeidere i arbeidet med diabetesbehandling og -forebygging. Jeg tror at sykepleiere kan gjøre en mer utstrakt jobb, og jeg tror at fotpleiere blir viktige i dette arbeidet. Jeg tror at pasientorganisasjonene, som vet hvor skoen trykker, blir kjempeviktige. Jeg tror på likemannsarbeid.

Men jeg tror også at vi da må være villige til å ta noen politiske grep. Det ene må være å prioritere penger, det andre må være å tørre å ta noen grep når det gjelder avgifter, f.eks. på sukker. For det nytter ikke bare å komme med forebyggende tiltak hvis vi ikke også tar de upopulære tiltakene – f.eks. øker noen avgifter – for å sikre at vi faktisk når ut med effektive tiltak for denne pasientgruppen, som vil koste oss mer og mer.

Én ting er hva det koster oss, noe helt annet er hva det koster av lidelser – og ressurser i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. For vi vet at en diabetiker ofte får andre diagnoser i tillegg, som f.eks. hjerte- og karsykdommer, som utløser enda mer ressursbruk – gir en «spin-off» når det gjelder bruk av ressurser.

Kjersti Toppe (Sp) [12:05:47]: Takk til interpellanten, som tar opp ein sjukdom som representerer ei av vår tids største helseutfordringar.

Som interpellanten slår fast, har Noreg forplikta seg til å redusera førekomsten av for tidleg død som følgje av ikkje-smittsame sjukdommar, medrekna diabetes, med 25 pst. innan 2025. Noreg har altså slutta seg til Verdas helseorganisasjon sitt mål om det same.

Nasjonal strategi for diabetes og NCD-strategien skisserer gode mål, men eg er heilt einig med representanten Nesvik i at ein god strategi ikkje er truverdig om han ikkje vert følgd opp med tiltak. Eg vil presisera: Det er ikkje strategien som då ikkje er truverdig – det er den regjeringa og det stortingsfleirtalet som er ansvarlege for dei manglande tiltaka, som då ikkje er truverdige.

Viss ein ser på NCD-strategien, inneheld han mange konkrete tiltak. Det står om fysisk aktivitet, og at ein skal gjennomføra ein informasjonskampanje for fysisk aktivitet i 2014. Eg vil gjerne at helseministeren fortel litt om det.

Det står at ein skal gjennomføra ein friluftsstrategi. Eg vil gjerne at helseministeren fortel litt om det.

Eg merkar meg at ein i budsjettet for neste år kuttar støtta til frivillige organisasjonar som legg til rette for fysisk aktivitet, med 15 mill. kr.

I NCD-strategien står det som eitt tiltak at ein skal vurdera korleis skuledagen kan organiserast slik at elevane vert sikra ein time fysisk aktivitet kvar dag. Dette er det same som Stortinget slo fast i folkehelsemeldinga. I regjeringsplattforma reverserte ein dette målet, og det står berre at ein skal styrkja arbeidet med fysisk aktivitet. Det er mykje meir uforpliktande.

I vår stemte Høgre, Framstegspartiet og Venstre imot forslaget frå Senterpartiet om å innføra ein time fysisk aktivitet kvar dag i skulen, innanfor dagens timetal.

Når vi òg veit at regjeringa i forslaget til statsbudsjett kuttar i støtta til frisklivssentralar, viser det etter mitt syn ein total mangel på truverde når dei no synest å vera opptatt av å redusera førekomsten av diabetes og andre livsstilssjukdommar.

NCD-strategien slår fast seks hovudtiltak når det gjeld diabetes spesielt:

• Noreg skal verta eit føregangsland for førebygging av diabetes type 2.

• Omfanget av ukjent diabetes type 2 skal reduserast.

• Utviklinga av seinkomplikasjonar skal reduserast.

• Noreg skal verta eit føregangsland for god og likeverdig behandling av diabetes.

• Diabetesomsorga skal ha ei sterk brukarorientering.

• Det skal verta auka merksemd på innvandrargrupper og andre med høg risiko.

Alt dette synest eg det er ekstremt viktig å fokusera på, og vi er positive til at det kjem ein plan for å følgja opp desse tiltaka, men eg er spesielt opptatt av punkta nr. 1 og 2, om at vi skal verta eit føregangsland for førebygging av diabetes, og at omfanget av ukjent diabetes type 2 skal reduserast.

Dersom vi skal verta eit føregangsland:

Kvifor innfører ein då ikkje ein time fysisk aktivitet i skulen?

Kvifor kuttar ein då i den ordninga som NCD-strategien sjølv foreslår: nemlig å utvida ordninga med gratis frukt og grønt til heile grunnskulen? Undersøkingar har vist at det er samfunnsøkonomisk lønsamt om berre 3 pst. av elevane aukar sitt permanente inntak av frukt og grønt med 25 gram.

Kvifor innfører ein ikkje skulemåltidsordningar?

Kvifor kuttar ein støtta til frisklivssentralar og frivillige organisasjonar som driv med fysisk aktivitet?

Korleis skal desse kutta bidra til at førekomsten av diabetes skal reduserast med 25 pst.? Eg forstår det ikkje.

Representanten Nesvik har rett i at det må gjerast mykje meir for å sikra diagnostisering, hindra utvikling av seinkomplikasjonar, sikra god og likeverdig behandling, sterk brukarmedverknad og merksemd på innvandrargrupper. Eg er heilt einig i det, men det hjelper jo ikkje dersom førebygging vert ein salderingspost. Årsakene til desse livsstilssjukdommane er felles: Det er tobakk, usunt kosthald, fysisk inaktivitet og skadeleg bruk av alkohol.

Det vart sagt av både representanten Harald T. Nesvik og statsråden at vi no må tenkja utanfor boksen. Eg vil heller be dykk koma inn i boksen – den boksen som heiter «folkehelsepolitikk og førebygging», slik at vi kan ta skulen i bruk som førebyggingsarena, og at ein tar på alvor dei fire store risikofaktorane. Då kan vi verta einige om alt det andre.

Ketil Kjenseth (V) [12:11:02]: Først ros til representanten Harald T. Nesvik for å ta opp denne interpellasjonen. Dette er en stor utfordring, som flere har nevnt. Samtidig vil jeg si at dette er en av prøvesteinene på om vi i Norge faktisk greier å skape «pasientens helsevesen». Dette utfordrer oss både på kapasitet og på kompetanse.

Diabetes er to diagnoser, men, som flere har vært inne på, den opptrer svært ulikt fra person til person. Derfor er det så viktig at vi greier å ivareta den enkeltes opplevelse av det å leve med diabetes, gjerne gjennom et helt livsløp.

Vi er på topp i verden når det gjelder diabetes type 1 hos barn og unge. Den er ikke livsstilsrelatert, så her har vi en jobb å gjøre når det gjelder å skaffe oss kunnskap om hvorfor vi er på topp her. Dette er barn og unge som skal leve med diabetes 1 et helt liv.

Som flere har vært inne på, kan det utvikles også andre diagnoser og senskader i et sykdomsforløp. Opp mot 50 pst. får utfordringer knyttet til syn, og vi vet at 11 pst. får nyresvikt. For noen får det alvorlige konsekvenser, med dialyse og i verste fall transplantasjon.

Jeg var på Verdens synsdag hos Blindeforbundet i forrige uke. Diabetesforbundet var medarrangør for å sette fokus på nettopp synsutfordringer som en senskade. Det er trist at noen i Norge opplever å bli blinde eller sterkt svaksynte som en konsekvens av at vi har for dårlig oppfølging i helsesektoren når det gjelder syn.

En problemstilling som også ble diskutert, var Diabetesregisteret. I dag er det frivillig å stå der. Det blir en debatt framover om vi skal snu det på hodet og la alle som blir diagnostisert med diabetes stå i registeret – og om det skal bli mulig å reservere seg mot det. Det er nok en viktig debatt, men ikke det vi skal bruke aller mest tid på. Vi vet så mye om hvem som får diabetes i tidlig alder at vi har mye å gjøre og ikke nødvendigvis bruker alle ressurser på registre. Screening er også en del av dette.

Jeg vil særlig rette oppmerksomheten mot ny teknologi. Nesvik var inne på det knyttet til det å bruke flere aktører og få et større spenn i den kompetansen vi har. Øyet er svært viktig her. Vi kan i framtida måle blodsukkernivået ved hjelp av linser – med alle de mulighetene det fører med seg. Også Diabetesdagboka, som er utviklet som en app, blir et nyttig og viktig verktøy framover. Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin har utviklet den. Vi er frampå i Norge når det gjelder teknologi, men vi har en jobb med å implementere det og ta det i bruk. Det gjelder dem det angår og ikke minst helsepersonell. Jeg vil rette en særlig utfordring til helseministeren, og det gjelder opplæring av helsepersonell i de systemene vi jobber med i norsk helsevesen, og særlig i primærhelsetjenesten. At pasientene og helsepersonellet på en måte snakker samme digitale språk framover, blir veldig viktig.

Vi vet at smartklokketeknologien utvikler seg. Vi vet at spillteknologien utvikler seg. Særlig for barn og unge er dette veldig viktig. Vi vet at mange barn i dag er blant de flinkeste til å medisinere seg og ha kunnskap om sin egen sykdom. De kan faktisk brukes som motivasjon for voksne.

Kost og ernæring har flere vært inne på, og sukkeravgift er en diskusjon vi er nødt til å ta. Men når vi kommer til strategiene her, er særlig dette med organisering, som representanten Tone Wilhelmsen Trøen fra Høyre var inne på, svært viktig. Vi skal inn i en kommunereform, vi skal designe en ny primæromsorg, og her må vi få til dette samspillet.

Apotekene har vært nevnt her, som en flate som kan brukes mer, kompetansen hos farmasøytene, og i tillegg kompetansen til optikerne og ernæringsfysiologene – at vi får brukt det mangfoldet og at vi i tillegg satser på den voldsomme teknologiske utviklingen, kan virkelig være med på å skape «pasientens helsevesen». Her er diabetes svært godt egnet, for det er så mange ressurssterke pasienter og særlig mange unge pasienter som er i ferd med å ta i bruk den teknologien som vi her ser brer seg.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:16:26]: Takk til representanten Nesvik, som tar opp et viktig tema, utbredelsen av diabetes og nasjonal strategi – hvordan forebygge? Spørsmålene som ligger bak, er: Er de tiltakene vi har, riktige? Virker de, og hva kan gjøres?

Jeg er glad for ministerens gode svar, og ikke minst for ministerens åpenhet og utfordringen til Stortinget: Hvilke ideer og innspill kommer vi med? Jeg har også lyst til å takke ministeren fordi han er så åpen i dialogen med pasientorganisasjonene, for jeg tror de er nøkkelen til noe av dette. Jeg vil også gi ros til Norges Diabetesforbund, som også var nevnt her tidligere. De har utrolig gode nettsider for diabetikere. Ikke minst finnes det der informasjon på flere språk om hvordan man kan leve med diabetes.

Det bringer meg over til noe som også andre har vært inne på, nemlig at det er en overhyppighet av diabetes blant innvandrere. Det er særlig innvandrere fra sørasiatiske land – India, Pakistan, Sri Lanka – som har betydelig høyere diabetesforekomst enn etniske nordmenn og vesteuropeere. Det er særlig innvandrerkvinner som er utsatt, viser forskning fra Folkehelseinstituttet. Det er bekymringsfullt.

Hva kan vi gjøre? Vi vet ikke så veldig mye om hvorfor. Man spekulerer på om det er genetiske faktorer og faktorer som henger sammen med miljø og livsstil. Vestlig kosthold har dessverre for mye sukker og fett. Det er derfor viktig å starte tidlig med informasjon, og gjerne på introduksjonskurs, for dem som kommer til vårt land. Jeg har lyst til å fortelle om et spennende prosjekt i Drammen, hvor man jobber nettopp med forebygging. Det kalles DiaHelse. Det er et samarbeidsprosjekt, med Drammen kommune, Fjell Legesenter – her har vi fastlegen inne – og Vestre Viken HF ved Drammen sykehus. Det retter seg spesielt mot innvandrerkvinner som har diabetes, og det gis opplæring i hvordan man kan leve med diabetes, ikke minst med hensyn til levevaner. Brukerne skal kurses i fysisk aktivitet og sunt kosthold. Man jobber med å utvikle modeller i dette opplegget som kan overføres på andre grupper og andre diagnoser. Da snakker vi om hvordan få til «best practice». Det er noe med dette med å få ting til. Helseministeren sa i innlegget at det mangler ikke på strategier, planer og retningslinjer i helsetjenesten, og trenger vi mer av det samme? Jeg har lyst til å si til Senterpartiet: Man behøver ikke vedta ting for å få ting til å gå i kommunene. Drammen kommune har nå gått inn for at man skal ha 1 time fysisk aktivitet på skolene i skoletiden, selv om det ikke ble vedtatt som en regel fra talerstolen her. Så oppfølgingen kan gjøres allikevel ute i kommunene.

Mitt innspill, som går på å tenke litt utenfor boksen, er å starte i barnehagen, som representanten fra Arbeiderpartiet var inne på. Men innspillet går ikke på mer frukt og grønt. Innspillet går på å øke kompetansen til de ansatte, for vi vet at kosthold med sukker og fett er en av hovedårsakene til diabetes. Det hjelper ikke å gi folk frukt hvis man ikke vet noe om hvorfor man får det, og hva det er som faktisk skaper et sunt kosthold. Jeg mener derfor at det ikke er bare helsepersonell som skal ha kunnskap om de viktigste folkesykdommene. Jeg tror det er viktig at både førskolelærere og lærere har det som en del av sin fagplan. De har pedagogikken, de er gode formidlere. Det er kanskje det vi trenger, å skape noen gode læringsarenaer. Det er ikke ment å gå på bekostning av f.eks. matematikk, men man kan bruke matematikk i pedagogikken i alt fra måltider til fysisk aktivitet, og pedagoger kan faktisk gjøre det morsomt.

Vi er i en situasjon hvor vi kjenner årsaken til diabetes, men vi får rett og slett ikke bukt med det. Det blir som en epidemi som sprer seg. Istedenfor en plan vil jeg ønske meg en bank med «best practice» som kommunene kan bruke. Det er noe med å få til en effekt av tiltakene. Til det trengs det forskning, og utfordringen min går også til helseministeren: Det forskes for lite på effekten av tiltak mot diabetes.

Presidenten: Da gir presidenten ordet til interpellanten, representanten Harald T. Nesvik, som nå har en taletid på inntil 3 minutter.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:21:44]: Takk for en god debatt. Jeg tror jeg kunne trengt tid til å svare på en del ting, men jeg har altså bare inntil 3 minutter.

Først av alt til det Ketil Kjenseth sa. Jeg støtter absolutt alt – jeg er enig i alt, både teknologi og måten å gå fram på. Det er en av de tingene som faktisk vil kunne være med på å dra oss videre og få fram ting. Jeg tror også, som representanten selv var inne på, at framtiden ligger i en app, der du faktisk selv leser av øyeproblematikken, sender det til en lege eller en optiker, som diagnostiserer og ser hvorvidt man er i faresonen eller ikke. Jeg tror disse tingene kommer.

Når vi vet at ca. halvparten av de 350 000–370 000 personene som har diabetes, ikke vet om det, tror jeg det er svært viktig å legge mye fokus inn på den gruppen, for jo tidligere du kommer inn, jo raskere kan du få endret ting, og jo raskere kan du sørge for at de faktisk ikke utvikler sykdomsstadiet videre.

Representanten Otterstad – nå ser jeg at han måtte forlate salen – utfordret litt knyttet til det som har med forebygging å gjøre. Jeg kunne brukt hele innlegget mitt på å snakke om forebygging, men som jeg sa: Skulle jeg prøve å dra gjennom alle fasene når jeg bare hadde 10 minutter, er det begrenset på hvert enkelt område. Men jeg mener at forebygging er svært viktig.

Representanten Toppe var inne på at regjeringen – jeg holdt på å si – ikke styrker organisasjoner som driver med fysisk aktivitet. Jo, det er jo nettopp det regjeringen gjør. Denne regjeringen har endret tippenøkkelen nå og fullført der den forrige regjeringen ikke gjorde jobben, og nå sørget for at det blir overført til anleggsvirksomhet og til andre ting spillemidler, som er det aller viktigste forebyggende aspektet. Å legge til rette for fysisk aktivitet ute i hele landet har man faktisk sørget for å gjøre med over 300 mill. kr – 330 mill. kr, i den størrelsesorden. Det er litt mer enn de 15 millionene som representanten prøvde å lage et nummer ut av. Man styrker denne sektoren, og det er viktig.

Fysisk aktivitet i skolen er viktig. Det gjøres et fantastisk arbeid på mange plasser. Man bruker fysisk aktivitet i undervisning. På mange forskjellige skoler gjøres det forskjellige tiltak, uten at det nødvendigvis skal være slik at man i denne sal skal vedta at man skal ha det. Problemet med Senterpartiets forslag var nettopp at man skulle ta av annen undervisning, og så skulle man innføre denne ene timen innenfor det rammetimetallet som lå der.

Problemstillingen er: Det vi trenger, er god forebygging, tilrettelegging, forskning, utvikling – ja, vi må jobbe langs mange akser. Der gir jeg stor honnør til statsråden, som faktisk sa at han er villig til å vurdere disse tingene i samarbeid med brukerorganisasjonene. Her ligger kjernen: i samarbeid med brukerorganisasjonene.

Statsråd Bent Høie [12:25:06]: Takk for en god debatt, og takk for mange gode og flotte innspill til arbeidet videre med stortingsmeldingene om primærhelsetjenesten og nasjonal helse- og sykehusplan, men også innspill til å ta med i det arbeidet som vi nå skal gjøre sammen med de fire store pasientorganisasjonene på oppfølgingen av NCD-strategien.

Det er også tatt opp mange ulike temaer. Jeg skal berøre noen av dem. Men det er klart at forebygging er helt vesentlig. Regjeringen jobber med en ny folkehelsemelding. I den nye folkehelsemeldingen vil ikke minst sammenhengen mellom fysisk helse og psykisk helse bli løftet fram, der psykisk helse skal likestilles med fysisk helse.

Men vi venter ikke bare på en stortingsmelding. Det er også mange veldig viktige konkrete tiltak i det statsbudsjettet som Stortinget nå har til behandling, om folkehelse. Det viktigste folkehelsearbeidet foregår på andre sektorer enn i helsesektoren, fordi en starter tidligere. Det var det bred enighet om i forbindelse med den allerede vedtatte folkehelsemeldingen.

En av de viktigste utfordringene når det gjelder folkehelse, er sosial ulikhet når det gjelder helse, og hvis vi går inn og ser på hva som er hovedforklaringen på det, er det veldig ofte knyttet til utdanning og arbeid. Skal vi jobbe med å utjevne sosial ulikhet når det gjelder helse, ut fra et folkehelseperspektiv, er regjeringens forslag til satsing på kvalitet og innhold både i barnehage og i skole derfor helt avgjørende.

Vi skal nå gå inn i friluftslivets år. Dette følges også opp gjennom en styrking av midlene til friluftslivsarbeid på 10 mill. kr, samtidig som Helse- og omsorgsdepartementet overførte våre penger til friluftsliv til Klima- og miljødepartementet, nettopp for å redusere byråkrati og la pengene nå fram til det som er hensikten, nemlig friluftsaktivitet i regi av de frivillige organisasjonene.

Tippenøkkelen er styrket, momskompensasjonen er god. Det er 396 mill. kr til gang- og sykkelstier og en rekke andre tiltak som er viktige for å følge opp satsingen på folkehelse.

Informasjonsarbeid knyttet til fysisk aktivitet ble etterlyst av representanten Toppe. Det er i gang. Helsedirektoratet har kampanjen om minimum 30 minutter, som nettopp går på å bidra til å motivere befolkningen til å ha 30 minutter fysisk aktivitet hver dag. Men det er også viktig å ha en helsetjeneste som tar vare på og ikke minst bidrar til at de som allerede har fått diabetes, kan leve med det og mestre livet med diabetes.

Presidenten: Sak nr. 4 er dermed ferdigbehandlet.