Freddy de Ruiter (A) [12:19:20]: «Kay Rune (42) fra Arendal ble som 25-åring rammet av et virus som gjorde ham lam fra halsen og ned. Han opplever et kommunalt system som er mer opptatt av spissfindigheter enn å finne gode helhetlige løsninger som hjelper ham i hans hverdag. Denne problemstillingen har vært behørig belyst bl.a. gjennom flere reportasjer i Agderposten, uten at det ser ut til å hjelpe.
Hva vil statsråden gjøre for at han og andre i hans situasjon skal kunne leve et verdig liv uten å måtte kjempe mot byråkrati og rigide regler?»
Statsråd Bent Høie [12:19:57]: Jeg er, på samme måte som spørreren, opptatt av at vår helsetjeneste, enten den er statlig eller kommunal, skal møte brukeren på en god måte og ikke minst involvere brukeren i beslutningen om de tjenestene som skal gis. Min beskjed til tjenesten er å si at som pasient skal en oppleve at ingen beslutninger skal tas om meg uten meg.
Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 at kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, får nødvendige helse- og omsorgstjenester. Med begrepet «nødvendige helse- og omsorgstjenester» menes riktig behandling til riktig tid og i tilstrekkelig mengde. Dette understrekes i loven ved et særskilt krav i § 4-1 om at tjenestene som kommunen yter, skal være forsvarlige.
Kommunene er selvstendige rettssubjekter. De står selvsagt rettslig ansvarlig for de tjenester de tilbyr befolkningen. Som statsråd kan jeg ikke gripe inn og overprøve en kommune uten hjemmel i lov.
Funksjonshemmede skal kunne leve gode liv uten å måtte kjempe mot byråkrati og rigide regler. Noe av det første jeg gjorde som helse- og omsorgsminister, var å sikre retten til å få organisert tjenestene som brukerstyrt personlig assistanse, BPA. Brukerstyrt personlig assistanse er beregnet på personer med omfattende funksjonsnedsettelser og skal bidra til at brukeren kan leve et aktivt og mest mulig uavhengig liv. Som arbeidsleder kan brukeren selv bestemme hvilke oppgaver assistenten skal utføre, og når det skal skje – innenfor rammen av vedtaket og arbeidslivets regler.
Undersøkelser viser at BPA er en ordning som i stor grad tilfredsstiller brukernes forventninger og krav. Jeg mener at det er av stor betydning at mennesker som har stort behov for bistand, også har mulighet til å være sjef i eget liv.
Den rettighetsfestingen regjeringen har sikret, og som Stortinget har vedtatt, vil legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand skal nå sine mål i livet, og at de kan styre de tildelte tjenesteressursene slik han eller hun finner det ønskelig og hensiktsmessig.
Det er viktig at kommunene er bevisst på at de har et ansvar for å oppfylle lovens krav og ikke minst også er i dialog med brukerne, og sammen med dem finner ut hva som er de beste løsningene for de tjenestene som ikke er organisert som brukerstyrt personlig assistanse.
Freddy de Ruiter (A) [12:22:25]: Jeg hadde vel ikke forventet at statsråden skulle gå inn og styre enkeltkommuner, men jeg synes det er fint at det kommer klare og tydelige signaler ut til primærkommunene, for det tror jeg trengs i mange tilfeller – også i dette tilfellet – og at bruker skal være aktivt med i utformingen av tjenestene. Det har nok dessverre ikke skjedd i dette tilfellet. Det har vært fokusert mye på saken, og det gikk så langt at bruker selv måtte gå til det skritt å oppsøke media, hvor en bl.a. kan lese at han må søke for å ta opp brillene. Omsorg på sitt verste, sier en del av dem som jobber i sektoren. Kay Rune sier selv at kommunen tar fra ham all verdighet.
Kanskje statsråden kan svare meg på følgende: Hvordan mener statsråden at det offentlige hjelpeapparatet bør møte mennesker som Kay Rune og andre, som har store hjelpebehov?
Statsråd Bent Høie [12:23:19]: Jeg kan selvfølgelig ikke gå inn i den konkrete saken, men som jeg sa, mener jeg at kommunene skal møte sine ansatte, ikke minst brukerne av kommunale pleie- og omsorgstjenester og andre tjenester, på en måte der en involverer brukerne i de beslutningene som tas – ikke med en ovenfra-og-ned-holdning, ikke med henvisning til rigide regler eller paragrafer, men i dialog med brukerne.
Det er også slik at Stortinget har etablert en pasient- og brukerombudsordning, og jeg er veldig opptatt av at istedenfor alltid å henvise innbyggere til å klage til Fylkesmannen, som er en ganske krevende prosess, er det mange som har gode erfaringer med å ta kontakt med pasient- og brukerombudene, og bruker dem for å få hjelp til å få til en bedre dialog f.eks. med en kommune eller i noen tilfeller også spesialisthelsetjenesten.
Freddy de Ruiter (A) [12:24:20]: Jeg takker igjen for svaret. Jeg tror nok at pasientombudet noen steder fungerer veldig bra på det området, mens det er nok litt varierende erfaring med det som er kontrollapparatet, både fylkeslege og pasientombud. Men det kan vi kanskje komme tilbake til ved en senere anledning.
Jeg er glad for det statsråden sier om dialog, og de tydelige signalene om at her må brukeren stå i sentrum, og at det ikke bør være nødvendig for en bruker å måtte bruke media, politikere og andre for å nå fram når en har et åpenbart hjelpebehov, som Kay Rune og andre har.
Det jeg kanskje kunne reflektere litt over, er den forvaltningspraksisen som ofte gjør seg gjeldende i primærkommuner og andre steder, og som kanskje ikke alltid harmonerer med lovverket. Hvordan kan vi få dette til å harmonere bedre, og kan vi eventuelt se på lovverket kontra forvaltningspraksis, sånn at brukerne får den hjelpen som vi alle mener at brukerne bør få?
Statsråd Bent Høie [12:25:25]: Representanten er her inne på veldig grunnleggende og viktige spørsmål. Vi vet for lite om kvaliteten i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene. Det er det absolutt grunn til å slå fast. Derfor har jeg også i det statsbudsjettet som er lagt fram nå, foreslått at en skal etablere et kvalitetsregister for de kommunale pleie- og omsorgstjenestene nettopp for at vi i større grad da skal ha kunnskap om kvaliteten på de tjenestene.
Vi jobber nå med en stortingsmelding om den kommunale helsetjenesten, der vi ikke minst vil løfte fram spørsmål knyttet til hvordan vi skal sikre bedre kvalitet på disse områdene. Jeg er overbevist om at det i den sammenheng er to faktorer som er helt avgjørende. Det er kompetanse og ledelse. Der har vi store utfordringer. Vi er nødt til å heve den generelle kompetansen i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene og ikke minst også utvikle bedre ledelse.